NO336874B1

NO336874B1 - Heis med kompakt drivverk

Info

Publication number: NO336874B1
Application number: NO20043281A
Authority: NO
Inventors: Jorma Mustalahti; Esko Aulanko
Original assignee: Kone Corp
Priority date: 2002-01-09
Filing date: 2004-08-05
Publication date: 2015-11-23
Also published as: DK1327598T3; JP2005514293A; NO20043281L; US20140124301A1; MXPA04006657A; CY1108261T1; EA006029B1; HK1058660A1; KR20040066206A; DE60321251D1; FI20020043A; UA85818C2; AU2003201170A1; EP1463680B1; US20050006180A1; AU2003201170B2; ES2529566T3; CN1309648C; US20100200337A1; BR0306804A

Abstract

Heis, fortrinnsvis en heis uten maskinrom. I heisen er en heisemaskin i inngrep med et sett av heisetau ved hjelp av en trekktauskive. Settet av heisetau omfatter heisetau med hovedsakelig sirkulært tverrsnitt. Heisetauene bærer en motvekt og en heiskurv som er bevegelig i sine respektive spor. Heisetauet har en tykkelse under 8 mm og eller diameteren av trekktauskiven er mindre enn 320 mm. Kontaktvinkelen mellom heisetauet eller heisetauene og trekktauskiven er større enn 180'.

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en heis som angitt i innledningen

til krav 1.

Én av hensiktene med heisutviklingsarbeid er å oppnå en effektiv og økonomisk utnyttelse av bygningens rom. I de senere år har dette utviklings-arbeidet blant annet frembrakt forskjellige heisløsninger uten maskinrom. Gode eksempler på heiser uten maskinrom er offentliggjort i patentbeskrivelsene EP 0 631 967 (A1) og EP 0 631 968. De heiser som er beskrevet i disse patentbeskrivelsene er temmelig effektive med hensyn på plassutnyttelse, ettersom de har gjort det mulig å eliminere den plass som er påkrevd av heisens maskinrom i bygningen uten at det er nødvendig å forstørre heissjakten. I heisene som er beskrevet i disse patentbeskrivelsene, er maskinen kompakt, i det minste i én retning, men i andre retninger kan den ha mye større dimensjoner enn en konvensjonell heismaskin.

I disse i hovedsak gode heisløsningene begrenser plassen som er påkrevd av heismaskinen valgfriheten ved løsningene for heisens arrangement. Noe plass er nødvendig for å sørge for føring av heisetauene. Det er vanskelig å redusere den plass om er påkrevd for selve heiskurven på grunn av dens føring, og likeledes den plass som er påkrevd av motvekten, i det minste til en fornuftig kostnad, og uten å forringe heisens ytelse og operasjonelle kvalitet. I en heis med trekktauskive uten maskinrom er det vanskelig å montere heismaskinen i heissjakten, særlig ved en løsning med en maskin som ligger over, fordi heismaskinen er et legeme med betydelig størrelse og betydelig vekt. Særlig i tilfelle av store laster, hastigheter og/eller heisehøyder, er størrelsen og vekten av maskinen et problem med hensyn på installasjon, faktisk så mye at den påkrevde størrelse og vekt av maskinen i praksis har begrenset anvendelsesområdet for konseptet med heis uten maskinrom, eller i det minste forsinket innføringen av konseptet i store heiser. Hvis størrelsen av maskinen og trekktauskiven i heisen reduseres, så er et ytterligere problem ofte spørsmålet om hvordan man sørger for et tilstrekkelig grep mellom heisetauene og trekktauskiven.

Patentbeskrivelse WO 99/43589 offentliggjør en heis som er opphengt ved bruk av flate bånd, hvor det er oppnådd relativt små ledediametere på trekktauskiven og ledetrinsene. Problemet med denne løsningen er imidlertid begrensningene med hensyn på arrangementløsninger, plasseringen av komponentene i heissjakten og innrettingen av ledetrinsene. Videre er inn rettingen av polyuretanbelagte bånd med en innvendig lastbærende stål-komponent problematisk, eksempelvis i en situasjon hvor kurven er skråstilt. For å unngå uønskede vibrasjoner må en heis som er implementert på denne måte være konstruert nokså robust, i det minste når det gjelder maskinen og/eller de strukturer som bærer den. Den massive konstruksjon av andre deler av heisen som er nødvendig for å opprettholde innretting mellom trekktauskiven og ledetrinsene øker også vekten og kostnaden av heisen. I tillegg er installasjon og justering av et slikt system en vanskelig oppgave som krever stor nøyaktighet. I dette tilfellet er det også et problem hvordan man sørger for tilstrekkelig grep mellom trekktauskiven og heisetauene.

På den annen side, for å oppnå en liten ledediameter for tauet, har det blitt brukt taustrukturer hvor den lastbærende del er laget av en kunstig fiber. En slik løsning er eksotisk, og tauene som fremkommer på denne måte er lettere enn ståltrådtau, men i det minste i tilfelle av heiser som er designet for de vanligste heisehøyder, tilveiebringer ikke tau av kunstige fibere noen vesentlig fordel, særlig fordi de er påfallende kostbare sammenlignet med tau av ståltråd.

WO 0168973 beskriver en heis der diameteren er redusert på drivskiven og oppsynet for å sikre sikkerhet og pålitelighet med levetiden og styrken til tauet er redusert. For dette formål brukes et tau i hvilket en flerhet av elementtråder, som danner wiren, hver er dekket med plastmateriale, og hele wiren er dekket med plastmateriale, for derved å redusere slitasjen på grunn av glidning på grunn av kontakten med drivskiven, hvilken slitasje oppstår når repet blir dreiet med rundt skiven. Således er det mulig å oppnå reduksjon av størrelse og vekt av utstyret, inkludert motorer og taljer, og installasjonen er plassbesparende for heiser, samtidig er sikkerhet og pålitelighet av systemet forbedret på grunn av den økte levetiden til tauet.

EP 0578237 beskriver en drivskive drevet heis omfattende en drivmaskin (10), en drivskive (7) som er koblet til drivmaskinen, to føringstrinser (5,6), en heiskabin (1), en motvekt (2) og rigging (3) av et heisetau på hvilken heiskabinen og dens motvekt er hengt opp. Hver avbøyning av heisetauet i riggen (3) skjer langs en sirkulær bane bestemt av et vaierspor på drivskiven (7) eller en styreskive (5 og 6), og skjer i det vesentlige i samme retning som retningen av skaftene på drivskiven og føringstrinser.

US 6035974 beskriver en brønnstamme (102) for en heisinstallasjon

(103), hvor brønnstammen også kan være anordnet slik at den er frittstående, og / eller er i en heis brønn (100) og tjener for å motta en lastopphengs-anordning

(200) som beveges oppover og nedover i brønnstammen (102) ved hjelp av et bæremedlem, spesielt en trekkinnretning (208), via i det minste en drivaksel (204) som er koblet til en drivmotor (126) og som er montert horisontalt på brønnstammen (102) eller i heisbrønnen (100).

Formålet som oppfinnelsen er basert på, er å produsere brønnstammen og den tilhørende heis installasjon på en enkel og kostnadseffektiv måte, sammen med optimal plassutnyttelse for opphengslast midler.

Formålet oppnås, ifølge oppfinnelsen, ved at i det minste én drivaksel

(204) strekker seg tilnærmet horisontalt mellom to diagonalt motsatte hjørneområder (105) i brønnstammen (102) og er koplet indirekte eller direkte til motsatte deler, i særlig til langsgående sider (109, 111, 113, 115), i brønnstammen (102) eller veggpartier av heis brønnen (100) og har i området for hver av sine to ender en drivskive (206) som beveger opphengningslastinnretning

(200) oppover og nedover i hvert tilfelle ved hjelp av en bæreinnretning (208).

Hensikten med oppfinnelsen er å oppnå i det minste én av de følgende hensikter. På den ene side er det et mål ved oppfinnelsen å utvikle heisen uten maskinrom videre, for å muliggjøre mer effektiv plassutnyttelse i bygningen og heissjakten enn tidligere. Dette betyr at heisen må være slik konstruert at den om nødvendig kan installeres i en temmelig trang heissjakt. På den annen side er det et mål ved oppfinnelsen å redusere størrelsen og/eller vekten av heisen, eller i det minste størrelse og/eller vekt av dens maskin. En tredje hensikt er å oppnå en heis med et tynt heisetau og/eller en liten trekktauskive hvor heisetauet har et godt grep/kontakt på trekktauskiven.

Hensikten med oppfinnelsen bør oppnås uten å forringe muligheten for å variere det grunnleggende heisarrangement.

Heisen ifølge oppfinnelsen erkarakterisertmed det som er angitt i den karakteriserende del av krav 1. Andre utførelser av oppfinnelsen erkarakterisertved det som er angitt i de andre krav. Enkelte oppfinneriske utførelser er også drøftet i beskrivelsesseksjonen for den foreliggende oppfinnelse. Det oppfinneriske innhold i søknaden kan også defineres på en annen måte enn i de kravene som er presentert nedenfor. Det oppfinneriske innhold kan også bestå av flere separate oppfinnelser, særlig hvis oppfinnelsen vurderes i lys av eksplisitt uttrykte eller implisitte deloppgaver, eller sett ut fra fordeler eller kategorier av fordeler som oppnås. I dette tilfellet kan noen av de definisjoner som er inkludert i kravene nedenfor være overflødige, sett ut fra det synspunkt at det er separate oppfinneriske konsepter.

Ved anvendelse av oppfinnelsen kan det blant annet oppnås én eller flere av de følgende fordeler: - På grunn av liten trekktauskive oppnås en kompakt heis og heismaskin. - Ved å bruke en liten belagt trekktauskive kan vekten av maskinen enkelt reduseres til og med til ca. halvparten av vekten av de maskiner som nå generelt brukes i heiser uten maskinrom. For eksempel i tilfelle av heiser som er designet for en nominell last under 1000 kg, betyr dette maskiner som veier 100-150 kg eller til og med mindre. Ved hjelp av passende motorløsninger og valg av materialer er det til og med mulig å oppnå maskiner som veier mindre enn 100 kg. - Et godt trekktauskivegrep og lette komponenter gjør at vekten av heiskurven kan reduseres betydelig, og følgelig kan motvekten også gjøres lettere enn ved nåværende heiseløsninger. - En kompakt maskinstørrelse og tynne, hovedsakelig runde tau gjør at heismaskinen kan plasseres relativt fritt i sjakten. Heisløsningen kan følgelig implementeres på et temmelig stort mangfold av måter i tilfelle av både heiser med ovenforliggende maskin og heiser med nedenforliggende maskin. - Heismaskinen kan med fordel plasseres mellom kurven og sjaktens vegg. - All eller i det minste en del av vekten av heiskurven og motvekten kan bæres av heisens føringsskinner. - I heiser som anvender oppfinnelsen kan det lett oppnås et arrangement med sentrisk opphenging av heiskurven og motvekten, hvilket reduserer de siderettete støttekrefter som påføres på føringsskinnene. - Anvendelse av oppfinnelsen muliggjør effektiv utnyttelse av sjaktens tverrsnittsareal. - Oppfinnelsen reduserer installasjonstiden og samlede installasjons-kostnader for heisen. - Heisen er økonomisk å fremstille og installere, fordi mange av dens komponenter er mindre og lettere enn de som tidligere ble brukt. - Hastighetsregulatortauet og heisetauet er vanligvis forskjellig med hensyn på sine egenskaper, og de kan lett skjelnes fra hverandre under installasjon hvis hastighetsregulatortauet er tykkere enn heisetauene; på den annen side kan hastighetsregulatortauet og heisetauene også ha identisk struktur, hvilket vil redusere ubestemtheter med hensyn på disse forhold ved logistikk og installasjon ved heis-levering. - De lette, tynne tau er enkle å håndtere, hvilket muliggjør betydelig raskere installasjon. - Eksempelvis i heiser for en nominell last under 1000 kg og en hastighet under 2 m/s, har de tynne og sterke ståltrådtau ifølge oppfinnelsen

en diameter i størrelsesorden kun 3-5 mm.

- Med taudiametre på ca. 6 mm eller 8 mm, kan det i henhold til oppfinnelsen oppnås temmelig store og raske heiser. - Trekktauskiven og tautrinsene er små og lette sammenlignet med de som brukes i konvensjonelle heiser.

- Den lille trekktauskiven muliggjør bruk av mindre driftsbremser.

- Den lille trekktauskiven reduserer kravet til dreiemoment, hvilket mulig-gjør bruk av en mindre motor med mindre driftsbremser. - På grunn av den mindre trekktauskiven er det nødvendig med en høyere rotasjonshastighet for å oppnå en gitt hastighet av kurven, hvilket betyr at den samme utgangseffekt fra motoren kan oppnås med

en mindre motor.

- Det kan brukes enten belagte eller ubelagte tau.

- Det er mulig å implementere trekktauskiven og tautrinsene på en slik måte at, etter at belegget på trinsen har blitt utslitt, tauet vil bite seg fast på trinsen, og det opprettholdes følgelig et tilstrekkelig grep mellom tauet og trinsen i denne nødsituasjonen. - Bruken av en liten tautrekkskive gjør det mulig å bruke en mindre drivmotor for heisen, hvilket betyr en reduksjon i kostnadene for driv-motorens anskaffelse/fremstilling. - Oppfinnelsen kan anvendes i heismotorløsninger med eller uten gir. - Selv om oppfinnelsen primært er ment til å brukes i heiser uten maskinrom, kan den også anvendes i heiser med maskinrom. - I oppfinnelsen oppnås et bedre grep og en bedre kontakt mellom heisetauene og trekktauskiven ved å øke kontaktvinkelen mellom disse. - På grunn av det forbedrede grep kan størrelsen og vekten av kurven og motvekten reduseres.

- Muligheten for plassbesparelse i heisen ifølge oppfinnelsen økes.

- Vekten av heiskurven i forhold til vekten av motvekten kan reduseres. - Den akselerasjonseffekt som er påkrevd for heisen reduseres, og det dreiemoment som er påkrevd blir også redusert. - Heisen ifølge oppfinnelsen kan implementeres ved bruk av en lettere og mindre maskin og/eller motor. - Som et resultat av bruk av et lettere og mindre heissystem, oppnås energibesparelser og samtidig kostnadsbesparelser. - Det er mulig å plassere maskinen i det frie rom over motvekten, hvilket øker potensialet for plassbesparelse i heisen. - Ved å montere i det minste heisens heismaskin, trekktauskiven og en ledetrinse i en komplett enhet, som monteres som en del av heisen ifølge oppfinnelsen, vil det oppnås betydelige besparelser ved installasjonstid og kostnader.

Det primære anvendelsesområdet for oppfinnelsen er heiser som er designet for transport av personer og/eller fraktgods. I tillegg er oppfinnelsen primært ment til å brukes i heiser som har et hastighetsområde som i tilfelle av personheiser vanligvis er ca. eller høyere enn 1,0 m/s, men det kan også være eksempelvis kun ca. 0,5 m/s. I tilfelle av fraktgodsheiser er hastigheten også fortrinnsvis minst ca. 0,5 m/s, selv om lavere hastigheter også kan brukes ved store laster.

I både personheiser og heiser for fraktgods er mange av de fordeler som oppnås ved oppfinnelsen merkbare selv ved heiser for kun 3-4 personer, og er tydelig allerede i heiser for 6-8 personer (500-630 kg).

Heisen ifølge oppfinnelsen kan forsynes med heisetau som er tvunnet, eksempelvis fra runde og sterke tråder. Fra runde tråder kan tauet tvinnes på mange måter ved bruk av tråder med forskjellig eller lik tykkelse. I tau som kan anvendes ved oppfinnelsen, er trådtykkelsen i gjennomsnitt under 0,4 mm. Gode anvendbare tau som er laget av sterke tråder er de hvor den gjennomsnittlige trådtykkelse er under 0,3 mm eller til og med under 0,2 mm. For eksempel kan tau på 4 mm av tynne og sterke tråder tvinnes relativt økonomisk fra tråder, slik at den midlere trådtykkelse i det ferdige tauet er i området 0,15 - 0,25 mm, mens de tynneste trådene kan ha en tykkelse så liten som kun 0,1 mm. Tau med tynne tråder kan lett lages meget sterke. Oppfinnelsen anvender tautråder som har en fasthet på over 2000 N/mm<2>. Et passende område av fasthet for tautråder er 2300-2700 N/mm<2>. I prinsippet er det mulig å bruke tautråder som er så sterke som ca. 3000 N/mm<2>, eller til og med høyere.

Ved å øke kontaktvinkelen ved bruk av en ledetrinse, kan grepet mellom trekktauskiven og heisetauene forbedres. Det er derfor mulig å redusere vekten av kurven og motvekten, og deres størrelse kan også reduseres, hvilket øker muligheten for plassbesparelse i heisen. Alternativt, eller samtidig, er det mulig å redusere vekten av heiskurven i forhold til vekten av motvekten. En kontaktvinkel på over 180° mellom trekktauskiven og heisetauet oppnås ved å bruke én eller flere hjelpe-ledetrinser.

En foretrukket utførelse av heisen ifølge oppfinnelsen er en heis med overliggende maskin, uten maskinrom, med en drivmaskin som omfatteren belagt trekktauskive, og som bruker tynne heisetau med et hovedsakelig rundt tverrsnitt. Kontaktvinkelen mellom heisetauene i heisen og trekktauskiven er større enn 180°. Heisen omfatter en enhet som omfatter en drivmaskin, en trekktauskive og en ledetrinse som er montert i en korrekt vinkel i forhold til trekktauskiven, idet alt dette utstyret er montert på en monteringsbasis. Enheten innfestes til heisens føringsskinner.

Foreliggende oppfinnelse er særlig egnet til å tilveiebringe en heis, fortrinnsvis en heis uten maskinrom, hvor tykkelsen av heisetauene er under 8 mm og diameteren av trekktauskiven er mindre enn 320 mm, og hvor den samlede kontakt mellom trekktauskiven og heisetauet overstiger en kontaktvinkel på 180°, der kontaktvinkelen på trekktauskiven består av to eller flere deler, og hvori den aritmetiske gjennomsnittsverdien av trådtykkelsene for ståltrådene i heisetauene er større enn ca. 0,1 og mindre enn ca. 0,4 mm.

I det følgende vil oppfinnelsen bli beskrevet i detalj ved hjelp av noen få eksempler på dens utførelser, med henvisning til de vedføyde tegninger, hvor: Figur 1 viser et diagram som representerer en heis med trekktauskive i henhold til oppfinnelsen, Figur 2 viser et diagram som representerer en annen heis med trekktauskive i henhold til oppfinnelsen,

Figur 3 viser en tauskive som anvender oppfinnelsen,

Figur 4 viser en beleggløsning i henhold til oppfinnelsen,

Figur 5a viser et ståltrådtau som brukes ved oppfinnelsen,

Figur 5b viser et annet ståltrådtau som brukes ved oppfinnelsen,

Figur 5c viser et tredje ståltrådtau som brukes ved oppfinnelsen,

Figur 6 viser et diagram av en plassering av en tautrinse i en heiskurv i henhold til oppfinnelsen, Figur 7 viser et skjematisk riss av en heis med trekktauskive i henhold til oppfinnelsen, Figur 8 viser et skjematisk riss av en heis med en trekktauskive i henhold til oppfinnelsen, Figur 9 viser et skjematisk riss av en heis med en trekktauskive i henhold til oppfinnelsen, Figurene 10 viser løsninger for tauføring ved trekktauskive i henhold til oppfinnelsen, og

Figur 11 viser en utførelse i henhold til oppfinnelsen.

Figur 1 er en skjematisk representasjon av strukturen til en heis. Heisen er fortrinnsvis en heis uten maskinrom, med en drivmaskin 6 som er plassert i heissjakten. Heisen som er vist på figuren er en heis med trekktauskive med ovenforliggende maskin. Føringen av heisetauene 3 i heisen er som følger: Én ende av tauene er ubevegelig innfestet til en forankring 13 som er lokalisert i den øvre del av sjakten over banen til en motvekt 2 som beveger seg langs motvektens føringsskinner 11. Fra forankringen går tauene nedover, og er ført rundt ledetrinser 9 som henger opp motvekten, hvilke ledetrinser 9 er roterbart montert på motvekten 2, og hvorfra tauene 3 går videre oppover via tausporene i ledetrinsen 15 til trekktauskiven 7 på drivmaskinen 6, hvor de er ført rundt trekktauskiven langs tauspor på tauskiven. Fra trekktauskiven 7 går tauene 3 videre nedover tilbake til ledetrinsen 15, hvor de er ført rundt den langs tausporene, og returnerer deretter tilbake opp til trekktauskiven 7, over hvilke tauene går i trekktauskivens tauspor. Fra trekktauskiven 7 går tauene 3 videre nedover via tausporene på ledetrinsen 15 til heiskurven 1, som beveger seg langs førings-skinnene 10 for kurven i heisen, og passerer under kurven via ledetrinser 4 som brukes til opphengning av heiskurven i tauene, og går deretter igjen oppover fra heiskurven til en forankring 14 i den øvre del av heissjakten, til hvilken forankring den andre ende av tauene 3 er ubevegelig festet. Forankringen 13 i den øvre del av sjakten, trekktauskiven 7 og ledetrinsen 9 som henger opp motvekten i tauene er fortrinnsvis slik anordnet i forhold til hverandre at både taupartiet som går fra forankringen 13 til motvekten 2 og taupartiet som går fra motvekten 2 til trekktauskiven 7 er hovedsakelig parallelle med banen til motvekten 2. Tilsvarende er det foretrukket med en løsning hvor forankringen 14 i den øvre del av sjakten, trekktauskiven 7, ledetrinsen 15 og ledetrinsene 4 som henger opp heiskurven i tau er slik anordnet i forhold til hverandre at taupartiet som går fra forankringen 14 til heiskurven 1 og taupartiet som går fra heiskurven 1, via ledetrinsen 15, til trekktauskiven 7, hovedsakelig er parallelle med banen til heiskurven 1. Med dette arrangementet er det ikke nødvendig med noen ytterligere ledetrinser for å av-grense føringen av tauene i sjakten. Tauarrangementet mellom trekktauskiven 7 og ledetrinsen 15 benevnes dobbeltomviklings-tauføring (Double Wrap roping), hvor heisetauene er viklet rundt trekktauskiven to og/eller flere ganger. På denne måte kan kontaktvinkelen økes i to og/eller flere trinn. For eksempel, i den utfør-else som er vist på figur 1, er det oppnådd en kontaktvinkel på 180° + 180°, dvs 360°, mellom trekktauskiven 7 og heisetauene 3. Dobbeltomviklings-tauføring kan også anordnes på andre måter, eksempelvis ved å plassere ledetrinsen på siden av trekktauskiven, i hvilket tilfelle, ettersom heisetauene er ført to ganger rundt trekktauskiven, det oppnås en kontaktvinkel på 180° + 90° = 270°, eller ved å plassere ledetrinsen i en annen passende posisjon. Tauopphengningen virker på en hovedsakelig sentrisk måte på heiskurven 1, forutsatt at tautrinsene 4 som bærer heiskurven 1 er montert hovedsakelig symmetrisk i forhold til den vertikale senterlinje som går via tyngdepunktet i heiskurven 1. En foretrukket løsning er å anordne trekktauskiven 7 og ledetrinsen 15 på en slik måte at ledetrinsen 15 også vil funksjonere som en føring for heistauene 3, og som en dempende trinse.

Drivmaskinen 6 som er plassert i heissjakten er fortrinnsvis av en flat konstruksjon, med andre ord, maskinen har en liten tykkelsesdimensjon sammenlignet med sin bredde og/eller høyde, eller i det minste er maskinen liten nok til å innpasses mellom heiskurven og en vegg i heissjakten. Maskinen kan også være plassert på annen måte, eksempelvis ved å anordne den lille maskinen delvis eller fullstendig mellom en imaginær forlengelse av heiskurven og en sjaktvegg. Heissjakten er fortrinnsvis forsynt med utstyr som er nødvendig for tilførselen av effekt til motoren som driver trekktauskiven 7, så vel som utstyr for styring av heisen, som begge deler kan plasseres i et felles instrumentpanel 8 eller monteres atskilt fra hverandre eller helt eller delvis integreres med drivmaskinen 6. Drivmaskinen kan være en type med eller uten gir. En foretrukket løsning er en maskin uten gir som omfatter en motor med permanentmagneter. En annen fordelaktig løsning er å bygge en komplett enhet som omfatter både en heisdrivmaskin med en trekktauskive og én eller flere ledetrinser med lagre i en korrekt arbeidsvinkel i forhold til trekktauskiven. Arbeidsvinkelen bestemmes av den tauføringen som brukes mellom trekktauskiven og en ledetrinse/ledetrinser, hvilken bestemmer hvordan de innbyrdes posisjoner og vinkelen mellom trekktauskiven og ledetrinsen/ledetrinsene i forhold til hverandre er innpasset i enheten. Denne enheten kan monteres på plass som et enhetlig aggregat på samme måte som en drivmaskin. Drivmaskinen kan festes til en vegg i heissjakten, til taket, til en føringsskinne eller føringskinner eller til en annen struktur, så som en bjelke eller en ramme. I tilfelle av en heis med nedenforliggende maskin, er en ytterligere mulighet å montere maskinen på bunnen av heissjakten. Figur 1 viser den økonomiske opphengningen 2:1, men oppfinnelsen kan også implementeres i en heis ved bruk av et opphengningsforhold på 1:1, med andre ord i en heis hvor heisetauene er direkte forbundet til motvekten og heiskurven uten ledetrinser. Andre opphengnings-arrangement er også mulige ved en implementering av oppfinnelsen. For eksempel kan en heis i henhold til oppfinnelsen implementeres ved å bruke et opphengningsforhold på 3:1, 4:1 eller til og med høyere opphengningsforhold. Motvekten og heiskurven kan også være opphengt på en slik måte at motvekten er opphengt ved bruk av et opphengningsforhold på n:1, mens heiskurven er opphengt med et opphengningsforhold på m:1, hvor m er et heltall som minst er lik 1 og n er et heltall som er større enn m. Heisen som er vist på figuren har automatiske teleskoperende dører, men andre typer av automatiske dører eller svingende dører kan også brukes innenfor rammen av oppfinnelsen.

Figur 2 viser et diagram som representerer en annen heis med en trekktauskive i henhold til oppfinnelsen. I denne heisen går tauene oppover fra maskinen. Denne typen heis er generelt en heis med trekktauskive med nedenforliggende maskin. Heiskurven 101 og motvekten 102 er opphengt i heisens heisetau 103. Heisens drivmaskinenhet 106 er montert i heissjakten, fortrinnsvis i den nedre del av sjakten, en ledetrinse 115 er montert nær drivmaskinenheten 106, hvilken ledetrinse gjør det mulig å oppnå en tilstrekkelig stor kontaktvinkel mellom trekktauskiven 107 og heisetauene 103. Heisetauene er ført via ledetrinsene 104, 105 som er anordnet i den øvre del av heissjakten, til kurven 101 og til motvekten 102. Ledetrinser 104, 105 er plassert i den øvre del av sjakten, og er fortrinnsvis separat montert med lageret på den samme aksel, slik at de kan rotere uavhengig av hverandre. Som et eksempel, i heisen på figur 2, blir det også anvendt dobbeltomviklings-tauføring i en heis med nedenforliggende maskin.

Heiskurven 101 og motvekten 102 beveger seg i heissjakten langs heisens og motvektens føringsskinner 110, 111, som fører dem.

På figur 2 går heisetauene som følger: Én ende av tauene er festet til en forankring 112 i den øvre del av sjakten, hvorfra det går nedover til motvekten 102. Motvekten er opphengt i tauene 103, via en ledetrinse 109. Fra motvekten går tauene videre oppover til en første ledetrinse 105 som er montert på en heis-føringsskinne 110, og fra ledetrinsen 105 videre via tausporene på ledetrinsen 115 til trekktauskiven 107 som er drevet av drivmaskinen 106. Fra trekktauskiven går tauene igjen oppover til ledetrinsen 115, og etter at de har blitt viklet rundt den går de tilbake til trekktauskiven 107. Fra trekktauskiven 107 går tauene igjen oppover via tausporene i ledetrinsen 115 til ledetrinsen 104, og etter at de er viklet rundt denne trinsen føres de via ledetrinser 108 som er montert på toppen av heiskurven, og går deretter videre til en forankring 113 i den øvre del av heissjakten, hvor den andre ende av heisetauene er festet. Heiskurven er opphengt i heisetauene 103 ved hjelp av ledetrinser 108. I heisetauene 103 kan ett eller flere av taupartiene mellom ledetrinsene eller mellom ledetrinsene og trekktauskiven eller mellom ledetrinsene og forankringene avvike fra en eksakt vertikal retning, en omstendighet som gjør det enkelt å tilveiebringe en tilstrekkelig avstand mellom forskjellige taupartier eller en tilstrekkelig avstand mellom heisetauene og de andre heiskomponentene. Trekktauskiven 107 og heisemaskinen 106 er fortrinnsvis anordnet noe til siden fra banen for heiskurven 101, så vel som for motvekten 102, slik at de lett kan plasseres nesten i enhver høyde i heissjakten under ledetrinsene 104 og 105. Hvis maskinen ikke er plassert direkte ovenfor eller nedenfor motvekten eller heiskurven, vil dette muliggjøre en besparelse i sjaktens høyde. I dette tilfellet bestemmes minimum høyde av heissjakten utelukkende på basis av lengden av banene til motvekten og heiskurven og de sikkerhetsklaringer som nødvendig ovenfor og nedenfor disse. I tillegg vil det være tilstrekkelig med et mindre rom ved toppen eller bunnen av sjakten, hvilket skyldes de reduserte tautrinsediametere sammenlignet med tidligere løsninger, avhengig av hvordan tautrinsene er montert på heiskurven og/eller på rammen for heiskurven.

Figur 3 viser et delvis gjennomskåret riss av en tautrinse 200 som anvender oppfinnelsen. Kransen 206 av tautrinsen er forsynt med tauspor 201, hvilke er dekket av et belegg 202. I navet i tautrinsen er det anordnet et rom 203 for et lager som brukes til montering av tautrinsen. Tautrinsen er også forsynt med hull 205 for bolter, hvilket gjør at tautrinsen på sin side kan festes til en forankring i heisemaskinen 6, eksempelvis til en roterende flens, for å danne en trekktauskive 7, slik at det ikke er nødvendig med noe lager som er atskilt fra heisemaskinen. Beleggmaterialet som brukes på trekktauskiven og tautrinsene kan bestå av gummi, polyuretan eller et korresponderende elastisk materiale som øker friksjon. Materialet i trekktauskiven og/eller tautrinsene kan også velges slik at, sammen med det heisetau som brukes, det danner et materialpar slik at heisetauet vil bite seg inn i trinsen etter at belegget på trinsen har blitt utslitt. Dette sørger for et tilstrekkelig grep mellom tautrinsen 200 og heisetauet 3 i en nød-situasjon hvor belegget 202 har blitt slitt bort fra tautrinsen 200. Dette trekket gjør at heisen kan opprettholde sin funksjonalitet og operasjonelle pålitelighet i den situasjon det er vist til. Trekktauskiven og/eller tautrinsene kan også være fremstilt på en slik måte at kun kransen 206 av tautrinsen 200 er laget av et materiale som sammen med heisetauet 3 danner et materialpar som øker grepet. Bruken av sterke heisetau som er betydelig tynnere enn normalt gjør at trekktauskiven og tautrinsene kan designes med betydelig mindre dimensjoner og størrelser enn når det brukes normalt dimensjonerte tau. Dette gjør det også mulig å bruke en motor med en mindre størrelse med et lavere dreiemoment som drivmotor i heisen, hvilket fører til en reduksjon i anskaffelseskostnadene for motoren. For eksempel, i en heis i henhold til oppfinnelsen som er designet for en nominell last under 1000 kg, er diameteren av trekktauskiven fortrinnsvis 120-200 mm, men den kan til og med være mindre enn dette. Diameteren av trekktauskiven avhenger av tykkelsen av de heisetau som brukes. I heisen ifølge oppfinnelsen gjør bruken av en liten trekktauskive, eksempelvis i tilfelle av heiser for en nominell last under 1000 kg, det mulig å oppnå en maskinvekt som til og med er så lav som ca. halvparten av vekten av maskiner som brukes i dag, hvilket betyr at man kan produsere heis-maskiner som veier 100-150 kg eller til og med mindre. I oppfinnelsen forstås maskinen å omfatte i det minste trekktauskiven, motoren, maskinhusets strukturer og bremsene.

Vekten av heismaskinen og dens bærende elementer som brukes til å holde maskinen på plass i heissjakten er maksimalt ca. 1/5 av den nominelle last. Hvis maskinen utelukkende eller tilnærmet utelukkende støttes av én eller flere føringsskinner for heisen og/eller motvekten, så kan den samlede vekt av maskinen og dens bærende elementer være mindre enn ca. 1/6 eller til og med mindre enn 1/8 av den nominelle last. Nominell last for en heis betyr en last som er fastsatt for heiser med en gitt størrelse. De bærende elementer i heismaskinen kan inkludere eksempelvis en bjelke, en transportbrakett eller opphengnings-brakett som brukes til bæring eller opphengning av maskinen på/fra en vegg-struktur eller et tak i heissjakten eller på føringsskinner for heisen eller motvekten, eller klemmer som brukes til å holde maskinen festet til sidene av heisens føringsskinner. Det vil være enkelt å oppnå en heis hvor maskinens dødvekt uten bærende elementer er under 1/7 av den nominelle last eller til og med ca. 1/10 av den nominelle last eller enda mindre. I bunn og grunn er forholdet mellom maskinvekt og nominell last gitt for en konvensjonell heis hvor motvekten har en vekt som hovedsakelig er lik vekten av en tom kurv pluss halvparten av den nominelle last. Som et eksempel på maskinvekt i tilfelle av en heis med en gitt nominell vekt når det temmelige vanlige opphengningsforholdet på 2:1 brukes ved en nominell last på 630 kg, kan den kombinerte vekt av maskinen og dens bærende elementer være kun 75 kg når diameteren av trekktauskiven er 160 mm og det brukes heisetau som har en diameter på 4 mm, med andre ord, den samlede vekt av maskinen og dens bærende elementer er ca. 1/8 av heisens nominelle last. Som et annet eksempel, ved bruk av det samme opphengningsforholdet på 2:1, den samme diameteren på et 160 mm av trekktauskiven og den samme diameter på 4 mm av heisetauet, i tilfelle av en heis for en nominell last på ca. 1000 kg, er den samlede vekt av maskinen og dens bærende elementer ca. 150 kg, slik at maskinen og dens bærende elementer i dette tilfellet har en samlet vekt som er lik ca. 1/6 av den nominelle last. Som et tredje eksempel, la oss betrakte en heis som er designet for en nominell last på 1600 kg. I dette tilfellet, når opphengningsforholdet er 2:1, diameteren av trekktauskiven er 240 mm og diameteren av heisetauet 6 mm, vil den samlede vekt av maskinen og dens bærende elementer være ca. 300 kg, det vil si 1/7 av den nominelle last. Ved å variere opphengnings-arrangementene for heisetauet er det mulig å nå en enda lavere samlet vekt av maskinen og dens bærende elementer. For eksempel, når det brukes et opphengningsforhold på 4:1, en trekktauskive med en diameter på 160 mm og et heisetau med en diameter på 4 mm i en heis som er designet for en nominell last på 500 kg, vil det oppnås en samlet vekt av heisemaskinen og dens bærende elementer på ca. 50 kg. I dette tilfellet er den samlede vekt av maskinen og dens bærende elementer så liten som ca. 1/10 av den nominelle last.

Figur 4 viser en løsning hvor tausporet 301 er i et belegg 302, som er tynnere ved sidene av tausporet enn ved bunnen. Ved en slik løsning er belegget plassert i et basisspor 320 som er anordnet i tautrinsen 300, slik at deformasjoner som frembringes i belegget av trykket som påføres på det av tauet vil være små og hovedsakelig begrenset til tauets overflatetekstur, som synker inn i belegget. En slik løsning betyr ofte i praksis at tautrinsens belegg består av delbelegg som er spesifikke for tausporet, og som er atskilt fra hverandre, men med tanke på fremstilling eller andre aspekter kan det være formålstjenlig å designe tautrinsens belegg slik at det strekker seg kontinuerlig over et antall spor.

Ved å gjøre belegget tynnere på sidene av sporet enn i dets bunn, blir den tøyning som påføres av tauet på bunnen av tausporet når det synker inn i sporet unngått eller i det minste redusert. Ettersom trykket ikke kan føres ut sideveis, men styres av den kombinerte effekt av formen av basissporet 320 og tykkelses-variasjonen av belegget 302 for å holde tauet i tausporet 301, oppnås det også lavere maksimale overflatetrykk som virker på tauet og belegget. Én fremgangs-måte til å frembringe et sporbelegg 302 som dette er å fylle basissporet 320 som er avrundet i bunnen med beleggmateriale og deretter danne et halvrundt tauspor 301 i dette beleggmaterialet i basissporet. Tausporenes form støttes godt, og de lastbærende overflatelag under tauet tilveiebringer en bedre bestandighet mot sideveis forplantning av trykkspenningen som frembringes av tauene. Den side-rettede spredning eller snarere justering av belegget som er forårsaket av trykket fremmes av tykkelse og elastisitet i belegget og reduseres av hardhet og eventuelle armeringer i belegget. Beleggtykkelsen på bunnen av tausporet kan gjøres stor, selv så stor som halvparten av tauets tykkelse, i hvilket tilfelle det er nødvendig med et hardt og uelastisk belegg. På den annen side, hvis det brukes en beleggtykkelse som tilsvarer kun ca. 1/10 av tautykkelsen, så kan beleggmaterialet klart være mykere. En heis for åtte personer kan implementeres ved bruk av ent beleggtykkelse ved bunnen sporet som er lik ca. 1/5 av tauets tykkelse hvis tauene og lasten på tauene velges hensiktsmessig. Beleggtykkelsen bør være lik minst 2-3 ganger dybden av tauets overflatetekstur som er dannet av overflatetrådene i tauet. Et slikt meget tynt belegg, som har en tykkelse som til og med er mindre enn tykkelsen av overflatetråden i tauet, vil ikke nødvendigvis tåle den påkjenning som påføres på det. I praksis må belegget ha en tykkelse som er større enn denne minimumstykkelse, fordi belegget også vil måtte motta variasjoner i tauets overflate som er grovere enn overflateteksturen. Et slikt grovere areal dannes eksempelvis når nivåforskjellene mellom kordel i tauet er større enn de som er mellom trådene. I praksis er en passende minimumstykkelse av belegget ca. 1-3 ganger tykkelsen av overflatetråden. I tilfelle av de tau som vanligvis brukes i heiser, hvilke har blitt designet for en kontakt med et metallisk tauspor, og som har en tykkelse på 8-10 mm, fører denne tykkelses-avgrensningen til et belegg som er minst ca. 1 mm tykt. Siden det er et belegg på trekktauskiven, hvilken forårsaker mer tauslitasje enn de andre tautrinsene i heisen, vil dette redusere slitasje av tauet og derfor også behovet for å forsyne tauet med tykke overflatetråder, og tauet kan lages jevnere. Jevnhet av tauet kan naturligvis forbedres ved å belegge tauet med et materiale som er egnet for dette formål, så som eksempelvis polyuretan eller tilsvarende. Bruken av tynne tråder gjør at selve tauet kan lages tynnere, fordi tynne ståltråder kan fremstilles av et sterkere materiale enn tykkere tråder. For eksempel, ved bruk av tråder på 0,2 mm, kan det frembringes et heisetau som er 4 mm tykt av en temmelig god konstruksjon. Avhengig av tykkelsen av heisetauet som brukes og/eller andre årsaker, kan trådene i tauet av ståltråder fortrinnsvis ha en tykkelse mellom 0,15 mm og 0,5 mm, i hvilket område det er lett tilgjengelige ståltråder med gode fasthetsegenskaper, hvor selv en individuell tråd har en tilstrekkelig slitebestandig-het og en tilstrekkelig lav ømfintlighet for skade. I det ovenstående har tau som er laget av runde ståltråder blitt drøftet. Ved anvendelse av de samme prinsipper kan tauene være fullstendig eller delvis tvunnet fra urunde profilerte tråder. I dette tilfellet er tverrsnittsarealene av trådene fortrinnsvis hovedsakelig det samme som for runde tråder, det vil si i området 0,015 mm<2>- 0,2 mm<2>. Ved bruk av tråder i dette tykkelsesområdet vil det være lett å produsere ståltrådtau som har en trådfasthet over ca. 2000 N/mm<2>og et trådtverrsnitt på 0,015 mm<2>- 0,2 mm<2>, og som omfatter et stort tverrsnittsareal av stålmateriale i forhold til tverrsnittsarealet av tauet, hvilket kan oppnås eksempelvis ved bruk av Warrington-konstruksjonen. For implementeringen av oppfinnelsen er tau som har en trådfasthet i området 2300 N/mm<2>- 2700 N/mm<2>særlig velegnet, fordi slike tau har en meget stor bærende kapasitet i forhold til tauets tykkelse, samtidig som den høye hardhet av de sterke trådene ikke innebærer noen vesentlige vanskeligheter ved bruken av tauet i heiser. Et belegg på en trekktauskive som er velegnet til et slikt tau er allerede klart under 1 mm tykt. Belegget bør imidlertid være tykt nok til å sørge for at det ikke svært lett skrapes bort eller gjennomhulles, eksempelvis av et tilfeldig sandkorn eller en lignende partikkel som kan ha kommet mellom tausporet og heisetauet. En ønskelig minimums beleggtykkelse, selv når det brukes heisetau av tynn tråd, vil følgelig være ca. 0,5-1 mm. For heisetau som har små overflatetråder og en ellers relativt jevn overflate, er et belegg som har en tykkelse av formen A+Bcosa velegnet. Et slikt belegg er imidlertid også anvendbart på tau som har overflatekordeler som møter tausporet i en avstand fra hverandre, fordi, hvis overflatematerialet er tilstrekkelig hardt, blir hver kordel som møter tausporet på en måte separat understøttet, og den understøttende kraft er den samme og/eller som ønskelig. I formelen A+Bcosa er A og B konstanter, slik at A+B er beleggtykkelsen ved bunnen av tausporet 301 og vinkelen a er vinkelavstanden fra bunnen av tausporet målt fra senter i krumningen av tausporets tverrsnitt. Konstanten A er større enn eller lik null, og konstanten B er alltid større enn null. Tykkelsen av belegget som stadig blir tynnere mot kantene kan også defineres på andre måter i tillegg til bruk av formelen A+Bcosa, slik at elastisiteten reduseres mot kantene av tausporet. Elastisiteten i den sentrale del av tausporet kan også økes ved å tildanne et underskåret tauspor og/eller ved at det til belegget på bunnen av tausporet tilføres et parti av et annet materiale med en spesiell elastisitet, hvor elastisiteten har blitt økt, i tillegg til å øke materialtykkelsen, ved bruk av et materiale som er mykere enn resten av belegget.

Figur 5a, 5b og 5c viser langsgående tverrsnitt av ståltrådtau som brukes ved oppfinnelsen. Tauene på disse figurene inneholder tynne ståltråder 403, et belegg 402 på ståltrådene og/eller delvis mellom ståltrådene, og på figur 5a et belegg 401 over ståltrådene. Tauet som er vist på figur 5b er et ubelagt ståltrådtau med et gummilignende fyllstoff som er påført på dets indre struktur, og figur 5a viser et ståltrådtau som er forsynt med et belegg i tillegg til et fyllstoff som er påført på den indre struktur. Tauet som er vist på figur 5c har en ikke-metallisk kjerne 404, hvilken kan være en fast eller fibrøs struktur som er laget av plast, naturfiber eller et annet materiale som er egnet for formålet. En fibrøs struktur vil være bra hvis tauet smøres, i hvilket tilfelle smøremiddel akkumulere i den fibrøse kjerne. Kjernen funksjonerer således som et slags lager for smøremiddel. Ståltrådtauene med hovedsakelig rundt tverrsnitt som brukes i heisen ifølge oppfinnelsen kan være belagte, ubelagte og/eller forsynt med et gummilignende fyllstoff, som eksempelvis polyuretan eller et annet passende fyllstoff, som er påført på den indre struktur av tauet og som funksjonerer som et slags smøremiddel som smører tauet og også balanserer trykket mellom tråder og kordeler. Bruken av et fyllstoff gjør det mulig å oppnå et tau som ikke behøver noe smøremiddel, slik at dets overflate kan være tørr. Belegget som brukes i ståltrådtau kan være laget av det samme eller tilnærmet det samme materiale som fyllstoffet, eller av et materiale som er bedre egnet til bruk som et belegg, og som har egenskaper, så som friksjonsegenskaper og slitebestandighetsegenskaper, som er bedre egnet for formålet enn et fyllstoff. Belegget på ståltrådtauet kan også være slik implementert at beleggmaterialet penetrerer delvis inn i tauet eller gjennom hele tauets tykkelse, hvilket gir tauet de samme egenskaper som fyllstoffet som er nevnt ovenfor. Bruken av tynne og sterke ståltrådtau i henhold til oppfinnelsen er mulig fordi ståltrådene som brukes er tråder med en spesiell fasthet, hvilket gjør at tauene kan lages hovedsakelig tynne sammenlignet med ståltrådtau som tidligere ble brukt. Tauene som er vist på figur 5a og 5b er ståltrådtau som har en diameter på ca. 4 mm. For eksempel, når det brukes et opphengningsforhold på 2:1, har de tynne og sterke ståltrådtauene ifølge oppfinnelsen fortrinnsvis en diameter på ca. 2,5 - 5 mm i heiser for en nominell last under 1000 kg, og fortrinnsvis ca. 5 -8 mm i heiser for en nominell last over 1000 kg. Det er i prinsippet mulig å bruke tau som er tynnere enn dette, men i dette tilfelle vil det være nødvendig med et større antall tau. Likevel, ved å øke opphengningsforholdet, kan tau som er tynnere enn de som nevnt ovenfor brukes for korresponderende laster, og samtidig kan det oppnås en mindre og lettere heismaskin. Figur 6 viser hvordan en tautrinse 502 som er forbundet til en horisontal bjelke 504 som er inkludert i strukturen som bærer heiskurven 501 er plassert i forhold til bjelken 504, idet tautrinsen brukes til å bære heiskurven og tilknyttede strukturer. Tautrinsen 502 som er vist på figuren kan ha en diameter som er lik eller mindre enn høyden av bjelken 504 som er inkludert i strukturen. Bjelken 504 som bærer heiskurven 501 kan være lokalisert enten under eller over heiskurven. Tautrinsen 502 kan være plassert fullstendig eller delvis inne i bjelken 504, som vist på figuren. Heisetauene 503 i heisen på figuren går som følger. Heisetauene 503 kommer til den belagte tautrinse 502 som er forbundet til bjelken 504 som er inkludert i strukturen som bærer heiskurven 501, fra hvilken trinse heisetauet går videre, beskyttet av bjelken, eksempelvis i et hulrom 506 inne i bjelken, under heiskurven og går deretter videre via en annen tautrinse som er plassert på den andre siden av heiskurven. Heiskurven 501 hviler på bjelken 504 som er inkludert i strukturen, på vibrasjonsdempere 505 som er plassert mellom dem. Bjelken 504 virker også som en taubeskyttelse for heisetauet 503. Bjelken 504 kan være en bjelke med en C-, U-, I-, Z-seksjon, eller en hul bjelke eller tilsvarende. Figur 7 viser en skjematisk illustrasjon av strukturen til en heis i henhold til oppfinnelsen. Heisen er fortrinnsvis en heis uten maskinrom, med en drivmaskin 706 som er plassert i heissjakten. Heisen som er vist på figuren er en heis med

trekktauskive med ovenforliggende maskin. Føringen av heisetauene 703 i heisen er som følger: Én ende av tauene er ubevegelig festet til en forankring 713 som er lokalisert i den øvre del av sjakten over banen til en motvekt 702 som beveger seg langs føringsskinnene 711 for motvekten. Fra forankringen går tauene nedover til ledetrinser 709 som henger opp motvekten, hvilke er roterbart montert på motvekten 702, og fra hvilke tauene 703 går videre oppover via tausporene i ledetrinsen 715 til trekktauskiven 707 på drivmaskinen 706, og føres rundt trekktauskiven langs tausporene på tauskiven. Fra trekktauskiven 707 går tauene 703 videre nedover tilbake til ledetrinsen 715, og er viklet rundt den langs tausporene på ledetrinsen, og returnerer deretter tilbake opp til trekktauskiven 707, over

hvilken tauene går i trekktauskivens tauspor. Fra trekktauskiven 707 går tauene 703 videre nedover via tausporene i ledetrinsen til heiskurven 701 som beveger seg langs kurvens føringsskinner 710 i heisen, føres under kurven via ledetrinser 704 som brukes til å henge heiskurven i tauene, og går deretter igjen oppover fra heiskurven til forankringen 714 i den øvre del av heissjakten, til hvilken forankring den andre ende av tauene 703 er ubevegelig festet. Forankringen 713 i den øvre del av sjakten, trekktauskiven 707, ledetrinsen 715 og ledetrinsen 709 som henger opp motvekten i tauene er fortrinnsvis anordnet slik i forhold til hverandre at både det parti av tauet som går fra forankringen 713 til motvekten 702 og det parti av tauet som går fra motvekten 702, via ledetrinsen 715, til trekktauskiven 707 hovedsakelig er parallelle med banen til motvekten 702. Tilsvarende er det foretrukket med en løsning hvor forankringen 714 i den øvre del av sjakten, trekktauskiven 707, ledetrinsene 715, 712 og ledetrinsen 704 som henger opp heiskurven i tauene er slik anordnet i forhold til hverandre at det parti av tauet som går fra forankringen 714 til heiskurven 701 og det parti av tauet som går fra heiskurven 701, via ledetrinsen 715, til trekktauskiven 707 hovedsakelig er parallelle med banen til heiskurven 701. Med dette arrangement er det ikke nødvendig med noen ytterligere ledetrinser for å bestemme føringen av tauene i sjakten. Tau-føringsarrangementet mellom trekktauskiven 707 og ledetrinsen 715 benevnes dobbeltomviklings-tauføring (Double Wrap roping), hvor heisetauene er viklet rundt trekktauskiven to og/eller flere ganger. På denne måte kan kontaktvinkelen økes i to og/eller flere trinn. For eksempel, i de utførelser som er vist på figur 7, oppnås en kontaktvinkel på 180° + 180°, det vil si 360°, mellom trekktauskiven 707 og heisetauene 703. Tauopphengningen virker på en hovedsakelig sentrisk måte på heiskurven 701, forutsatt at tautrinsene 704 som henger opp heiskurven er montert hovedsakelig symmetrisk i forhold til den vertikale senterlinje som passerer gjennom tyngdepunktet i heiskurven 701. En foretrukket løsning er å anordne trekktauskiven 707 og ledetrinsen 715 på en slik måte at ledetrinsen 715 også vil funksjonere som en føring for heistauene 703 og som en dempende trinse.

Drivmaskinen 706 som er plassert i heissjakten er fortrinnsvis av flat konstruksjon, med andre ord, maskinen har en liten tykkelsesdimensjon sammenlignet med sin bredde og/eller høyde, eller i det minste er maskinen liten nok til å innpasses mellom heiskurven og en vegg i heissjakten. Maskinen kan også plasseres på annen måte, eksempelvis ved å anordne den lille maskinen delvis eller fullstendig mellom en imaginær forlengelse av heiskurven og en vegg i sjakten. Heissjakten er fortrinnsvis forsynt med utstyr som er påkrevd for tilførsel av effekt til motoren som driver trekktauskiven 707, så vel som utstyr som er nødvendig for styring av heisen, som begge deler kan plasseres i et felles instrumentpanel 708 eller monteres atskilt fra hverandre eller delvis eller helt integreres med drivmaskinen 706. Drivmaskinen kan være av en type med eller uten gir. En foretrukket løsning er en maskin uten gir som omfatter en motor med permanentmagneter. En annen fordelaktig løsning er å bygge en komplett enhet som omfatter både heisens drivmaskin 706 og ledetrinsen 715 og dens lagre, hvilken brukes til å øke kontaktvinkelen, i en korrekt arbeidsvinkel i forhold til trekktauskiven 707, hvilken enhet kan monteres på plass som et enhetlig aggregat på den samme måte som en drivmaskin. Drivmaskinen kan være festet til en vegg i heissjakten, til taket, til en føringsskinne eller føringsskinner eller en annen struktur, så som en bjelke eller ramme. Ledetrinsen/ledetrinsene som skal plasseres nær drivmaskinen for å øke arbeidsvinkelen kan monteres på samme måte. I tilfelle av en heis med nedenforliggende maskin, er en ytterligere mulighet å montere de ovennevnte komponenter på bunnen av heissjakten. Ved dobbelt-omviklings-tauføring, når ledetrinsen 715 har en størrelse som er hovedsakelig lik størrelsen til trekktauskiven 707, kan ledetrinsen 715 også funksjonere som et dempende hjul. I dette tilfellet, føres tauene som går fra trekktauskiven 707 til motvekten 702 og til heiskurven 701 via tausporene i ledetrinsen 715, og avbøyningen av tauet som forårsakes av ledetrinsen er meget liten. Det kan sies at tauene som kommer fra trekktauskiven kun berører ledetrinsen tangensialt. En slik tangensial kontakt funksjonerer som en løsning som demper vibrasjonene til utgående tau, og den kan også anvendes i andre tauføringsløsninger. Et eksempel på disse andre tauføringsløsningene er enkeltomviklings-tauføring (Single Wrap roping, SW), hvor ledetrinsen har en størrelse som er hovedsakelig lik størrelsen til trekktauskiven på drivmaskinen, og hvor en ledetrinse brukes til tangensial taukontakt, som beskrevet ovenfor. Ved SW-tauføring i henhold til eksempelet, er tauene viklet rundt trekktauskiven kun én gang, med en kontaktvinkel på 180° mellom tauet og trekktauskiven, idet ledetrinsen kun brukes som et middel til å frembringe en tangensial kontakt, som beskrevet ovenfor, og ledetrinsen funksjonerer som en taustyring og som et dempende hjul for dempingen av vibrasjoner. Opphengningsforholdet i heisen er ikke viktig med hensyn på anvendelsen av SW-tauføring som er beskrevet i eksempelet; isteden kan den brukes i forbindelse med et hvilket som helst opphengningsforhold. Utførelsen som bruker SW-tauføring som beskrevet i eksempelet kan ha en oppfinnerisk verdi i seg selv, i det minste med hensyn på demping. Ledetrinsen 715 kan også ha en størrelse som er vesentlig forskjellig fra trekktauskiven, i hvilket tilfelle den funksjonerer som en ledetrinse som øker kontaktvinkelen, og ikke som et dempende hjul. Figur 7 viser en heis i henhold til oppfinnelsen som bruker et opphengningsforhold på 4:1. Oppfinnelsen kan også implementeres ved bruk av andre opphengningsarrangementer. For eksempel kan en heis i henhold til oppfinnelsen implementeres ved bruk av et opphengningsforhold på 1:1, 2:1, 3:1 eller til og med opphengningsforhold som er større enn 4:1. Heisen som er vist på figurene har automatiske, teleskoperende dører, men andre typer av automatiske dører eller svingdører kan også brukes innenfor rammen av oppfinnelsen.

Figur 8 viser en skjematisk illustrasjon av strukturen til en heis i henhold til oppfinnelsen. Heisen er fortrinnsvis en heis uten maskinrom, med en drivmaskin 806 som er plassert i heissjakten. Heisen som er vist på figuren er en heis med trekktauskive med ovenforliggende maskin. Passasjen av heisetauene 803 i heisen er som følger: Én ende av tauene er ubevegelig festet til en forankring 813 som er lokalisert i den øvre del av sjakten over banen til en motvekt 802 som beveger seg langs motvektens føringsskinner 811. Fra forankringen går tauene nedover til ledetrinser 809 som henger opp motvekten, hvilke er roterbart montert

på motvekten 802, og fra hvilke tauene 803 går videre oppover, via tausporene på ledetrinsen 815, til trekktauskiven 807 på drivmaskinen 806, hver de er viklet rundt trekktauskiven langs tausporene på tauskiven. Fra trekktauskiven 807 går tauene 803 videre nedover, og går i kryss i forhold til de oppovergående tau, og videre via tausporene i ledetrinsen til heiskurven 801, som beveger seg langs heisens føringsskinner 810 for kurven, passerer under kurven via ledetrinsene 804 som brukes til opphengning av heiskurven i tauene, og går deretter igjen oppover fra heiskurven til en forankring 814 i den øvre del av heissjakten, til hvilken forankring den andre ende av tauene 803 er ubevegelig festet. Forankringen 813 i den øvre del av sjakten, trekktauskiven 807, ledetrinsen 815 og ledetrinsen 809 som henger opp motvekten i tauene er fortrinnsvis anordnet slik i forhold til hverandre at både det parti av tauet som går fra forankringen 813 til motvekten 802 og det parti av tauet som går fra motvekten 802, via ledetrinsen 815, til trekktauskiven 807 hoved-

sakelig er parallelle med banen til motvekten 802. Tilsvarende er det foretrukket med en løsning hvor forankringen 814 i den øvre del av sjakten, trekktauskiven 807, ledetrinsen 815 og ledetrinsene 804 som henger opp heiskurven i tauene er slik anordnet i forhold til hverandre at det parti av tauet som går fra forankringen 814 til heiskurven 801 og det parti av tauet som går fra heiskurven 801, via ledetrinsen 815, til trekktauskiven 807 hovedsakelig er parallelle med banen for heiskurven 801. Med dette arrangementet er det ikke nødvendig med noen ytterligere ledetrinser for å bestemme føringen av tauene i sjakten. Dette tauførings-arrangementet mellom trekktauskiven 807 og ledetrinsen 815 kan benevnes X-omviklings-tauføring (X Wrap roping, XW), mens dobbeltomviklings-tauføring (Double Wrap roping, DW) enkeltomviklings-tauføring (Single Wrap roping, SW) og forlenget omviklings-tauføring (Extended Wrap roping, ESW) er konsepter som er kjent fra før. Ved X-omviklings-tauføring, bringes tauene til å vikles rundt trekktauskiven med en stor kontaktvinkel. For eksempel, i det tilfelle som er vist på figur 8, oppnås en kontaktvinkel på godt over 180°, det vil si ca. 270° mellom trekktauskiven 807 og heisetauene 803. X-omviklings-tauføring som er vist på figuren kan også anordnes på en annen måte, eksempelvis ved å anordne to ledetrinser i passende posisjoner nær drivmaskinen. Ledetrinsen 815 har blitt plassert i en posisjon som er designet til å danne en vinkel i forhold til trekktauskiven 807, slik at tauene vil gå i kryss på en måte som i seg selv er kjent, slik at tauene ikke skades. Tauopphengningen virker på en hovedsakelig sentrisk måte på heiskurven 801, forutsatt at tautrinsene 804 som henger opp heiskurven er montert hovedsakelig symmetrisk i forhold til den vertikale senterlinje som passerer gjennom tyngdepunktet i heiskurven 801.

Drivmaskinen 806 som er plassert i heissjakten er fortrinnsvis av flat konstruksjon, med andre ord, maskinen har en liten tykkelsesdimensjon sammenlignet med sin bredde og/eller høyde, eller maskinen er i det minste liten nok til å kunne innpasses mellom heiskurven og en vegg i heissjakten. Maskinen kan også plasseres på en annen måte, eksempelvis ved å anordne den lille maskinen delvis eller fullstendig mellom en imaginær forlengelse av heiskurven og en vegg i sjakten. Heissjakten er fortrinnsvis forsynt med utstyr som er påkrevd for tilførsel av effekt til motoren som driver trekktauskiven 807, så vel som utstyr som er nødvendig for styring av heisen, som begge deler kan plasseres i et felles instrumentpanel 808, eller monteres atskilt fra hverandre eller helt eller delvis integreres med drivmaskinen 806. Drivmaskinen kan være av type med eller uten gir. En foretrukket løsning er en maskin uten gir som omfatter en motor med permanentmagneter. En annen fordelaktig løsning er å bygge en komplett enhet som omfatter både heisens drivmaskin 806 og ledetrinsen 815 og dens lagre, hvilken brukes til å øke kontaktvinkelen i en korrekt arbeidsvinkel i forhold til trekktauskiven 807, hvilken enhet kan monteres på plass som et enhetlig aggregat på samme måte som en drivmaskin. Bruk av en komplett enhet betyr mindre behov for rigging under installasjon. X-omviklings-tauføring kan også implementeres ved å montere en ledetrinse direkte på drivmaskinen. Drivmaskinen kan festes til en vegg i heissjakten, til taket, til en føringsskinne eller føringsskinner eller en annen struktur, så som en bjelke eller ramme. Ledetrinsen som skal plasseres nær drivmaskinen for å øke arbeidsvinkelen kan monteres på samme måte. I tilfelle av en heis med nedenforliggende maskin er en ytterligere mulighet å montere de ovennevnte komponenter på bunnen av heissjakten. Figur 8 viser den økonomiske opphengningen 2:1, men oppfinnelsen kan også implementeres i heisen med et opphengningsforhold på 1:1, med andre ord, i heisen med heisetauene forbundet direkte til motvekten og heiskurven uten en ledetrinse. Oppfinnelsen kan også implementeres ved bruk av andre opphengningsarrangementer. For eksempel kan en heis i henhold til oppfinnelsen implementeres ved bruk av et opphengningsforhold på 3:1, 4:1 eller til og med høyere opphengningsforhold. Heisen som er vist på figuren har automatiske teleskoperende dører, men andre typer automatiske dører eller svingende dører kan også brukes innenfor oppfinnelsens ramme.

Figur 9 viser en skjematisk illustrasjon av strukturen til en heis i henhold til oppfinnelsen. Heisen er fortrinnsvis en heis uten maskinrom, med en drivmaskin 906 som er plassert i heissjakten. Heisen som er vist på figuren er en heis med

trekktauskive med ovenforliggende maskin. Føringen av heisetauene 903 i heisen er som følger: Én ende av tauene er ubevegelig festet til en forankring 913 som er lokalisert i den øvre del av sjakten over banen til en motvekt 902 som beveger seg langs føringsskinner 911 for motvekten. Fra forankringen går tauene nedover til ledetrinser 909 som henger opp motvekten, hvilke er roterbart montert på motvekten 902, og fra hvilke ledetrinser 909 tauene 903 går videre oppover til trekktauskiven 907 på drivmaskinen 906, hvor de er viklet rundt trekktauskiven langs tauspor på tauskiven. Fra trekktauskiven 907 går tauene 903 videre

nedover, og går i kryss i forhold til de oppovergående tau, og videre til ledetrinsen 915, hvor de er viklet rundt denne langs tausporene i ledetrinsen 915. Fra ledetrinsen 915 går tauene videre nedover til heiskurven 901 som beveger seg langs heisens føringsskinner 910 for kurven, og passerer under kurven via ledetrinsene 904 som brukes til å henge opp heiskurven i tauene, og går deretter oppover igjen fra heiskurven til en forankring 914 i den øvre del av heissjakten, til hvilken forankring den andre ende av tauene 903 er ubevegelig innfestet. Forankringen 913 i den øvre del av sjakten, trekktauskiven 907 og ledetrinsen 909 som holder oppe motvekten i tauene er fortrinnsvis slik anordnet i forhold til hverandre at både det parti av tauet som går fra forankringen 913 til motvekten 902 og det parti av tauet som går fra motvekten 902 til trekktauskiven 907 er hovedsakelig parallelle med banen til motvekten 902. Tilsvarende er det foretrukket med en løsning hvor forankringen 914 i den øvre del av sjakten, trekktauskiven 907, ledetrinsen 915 og ledetrinsene 904 som henger opp heiskurven i tauene er slik anordnet i forhold til hverandre at det parti av tauet som går fra forankringen 914 til heiskurven 901 og det parti av tauet som går fra heiskurven 901, via ledetrinsen 915, til trekktauskiven 907 er hovedsakelig parallelle med banen til heiskurven 901. Med dette arrangementet er det ikke nødvendig med noen ytterligere ledetrinser for å bestemme føringen av tauene i sjakten. Dette tauføringsarrangementet mellom trekktauskiven 907 og ledetrinsen 915 kan benevnes forlenget enkeltomviklings-tauføring (Extended Single Wrap roping). Ved forlenget enkeltomviklings-tauføring, ved bruk av en ledetrinse, forårsakes heisetauene til å vikles rundt trekktauskiven med en større kontaktvinkel. For eksempel, i det tilfelle som er vist på figur 9, oppnås en kontaktvinkel på godt over 180°, det vil si 270°, mellom trekktauskiven 907 og heisetauene 903. Forlenget enkeltomviklings-tauføring som er vist på figuren kan også anordnes på en annen måte, eksempelvis ved å plassere drivmaskinen og ledetrinsen på en annen måte i forhold til hverandre, eksempelvis omvendt i forhold til hverandre i forhold til det tilfelle som er vist på figur 9. Ledetrinsen 915 har blitt montert i en posisjon hvor den er designet til å danne en vinkel i forhold til trekktauskiven 907 slik at tauene vil gå i kryss på en måte som i seg selv er kjent, slik at tauene ikke skades. Tauopphengningen virker på en hovedsakelig sentrisk måte på heiskurven 901, forutsatt at tautrinsene 904 som henger opp heiskurven er montert hovedsakelig symmetrisk i forhold til den vertikale senterlinje som passerer gjennom tyngdepunktet i heiskurven 901. I den løsning som er vist på figur 9, kan drivmaskinen 906 fortrinnsvis være plassert eksempelvis i det frie rom over motvekten, hvilket øker muligheten for plassbesparelser i heisen.

Drivmaskinen 906 som er plassert i heissjakten er fortrinnsvis av en flat konstruksjon, med andre ord, maskinen har en liten tykkelsesdimensjon sammenlignet med sin bredde og/eller høyde, eller i det minste er maskinen liten nok til å kunne innpasses mellom heiskurven og en vegg i heissjakten. Maskinen kan også plasseres på en annen måte, eksempelvis ved å anordne den lille maskinen delvis eller fullstendig mellom en imaginær forlengelse av heiskurven og en vegg i sjakten. Heissjakten er med fordel forsynt med utstyr som er påkrevd for tilførsel av effekt til motoren som driver trekktauskiven 907, så vel som utstyr som er nød-vendig for styring av heisen, som begge deler kan plasseres i et felles instrumentpanel 908 eller monteres separat fra hverandre eller helt eller delvis integreres med drivmaskinen 906. Drivmaskinen kan være av en type med eller uten gir. En foretrukket løsning er en maskin uten gir som omfatter en motor med permanentmagneter. En annen fordelaktig løsning er å bygge en komplett enhet som omfatter både heisens drivmaskin 906 og/eller ledetrinsen/ledetrinsene 915 med sine lagre, montert i en korrekt arbeidsvinkel i forhold til trekktauskiven 907 for å øke kontaktvinkelen, idet alt dette utstyret ferdigmonteres på en monteringsbasis, hvilken enhet kan monteres på plass som et enhetlig aggregat på samme måte som en drivmaskin. Bruk av en løsning med et enhetlig aggregat reduserer behovet for rigging på installasjonstidspunktet. Drivmaskinen kan være festet til en vegg i heissjakten, til taket, til en føringsskinne eller føringsskinner eller til en annen struktur, så som en bjelke eller ramme. Ledetrinsen som skal plasseres nær drivmaskinen for å øke arbeidsvinkelen kan monteres på samme måte. I tilfelle av en heis med nedenforliggende maskin, er en ytterligere mulighet å montere de ovennevnte komponenter på bunnen av heissjakten. Figur 9 viser den økonomiske opphengningen 2:1, men oppfinnelsen kan også implementeres i en heis med et opphengningsforhold på 1:1, med andre ord, i en heis hvor heisetauene er forbundet direkte til motvekten og heiskurven uten en ledetrinse. Oppfinnelsen kan også implementeres ved bruk av andre opphengningsarrangementer. For eksempel kan en heis i henhold til oppfinnelsen implementeres ved bruk av et opphengningsforhold på 3:1, 4:1 eller til og med høyere opphengningsforhold. Heisen som er vist på figuren har automatiske teleskoperende dører, men andre typer av automatiske dører eller svingende dører kan også brukes innenfor oppfinnelsens ramme.

Figurene 10a, 10b, 10c, 10d, 10e, 10f og 10g viser noen variasjoner av tauføringsarrangementene i henhold til oppfinnelsen, hvilke kan brukes mellom

trekktauskiven 1007 og ledetrinsen 1015 for å øke kontaktvinkelen mellom tauene 1003 og trekktauskiven 1007, i hvilke arrangementer tauene 1003 går nedover fra drivmaskinen 1006 mot heiskurven og motvekten. Disse tauføringsarrangement-ene gjør det mulig å øke kontaktvinkelen mellom heisetauet 1003 og trekktauskiven 1007. Ved oppfinnelsen viser kontaktvinkelen a til lengden av kontaktbuen mellom trekktauskiven og heisetauet. Størrelsen av kontaktvinkelen a kan uttrykkes eksempelvis i grader, hvilket gjøres ved oppfinnelsen, men det er også mulig å uttrykke størrelse av kontaktvinkelen på andre måter, eksempelvis i radianer eller tilsvarende. Kontaktvinkelen a er vist i nærmere detalj på figur 10a. På de andre figurene er kontaktvinkelen a ikke uttrykkelig vist, men den kan også ses av de andre figurene uten en spesifikk beskrivelse.

De tauføringsarrangement som er vist på figur 10a, 10b, 10c viser enkelte variasjoner av X-omviklings-tauføringen som er beskrevet ovenfor. I arrangementet som er vist på figur 10a, kommer tauene 1003 via ledetrinsen 1015, å vikles rundt den langs tauspor, til trekktauskiven 1007, over hvilken tauene passerer langs dens tauspor og deretter går videre tilbake til ledetrinsen 1015, hvor de føres i kryss i forhold til det parti av tauet som kommer fra ledetrinsen, og fortsetter sin videre føring. Føring av tauene 1003 i kryss med ledetrinsen 1015 og trekktauskiven 1007 kan implementeres eksempelvis ved at ledetrinsen monteres i en slik vinkel i forhold til trekktauskiven at tauene vil krysse hverandre på en måte som i seg selv er kjent, slik at tauene 1003 ikke skades. På figur 10a er kontaktvinkelen a mellom tauene 1003 og trekktauskiven 1007 vist med det skraverte område. Størrelsen av kontaktvinkelen a på denne figur er ca. 310°. Størrelsen av diameteren av ledetrinsen kan brukes som et middel til å bestemme den opphengningsavstand som må tilveiebringes mellom ledetrinsen 1015 og trekktauskiven 1007. Størrelsen av kontaktvinkelen kan varieres ved å variere avstanden mellom ledetrinsen 1015 og trekktauskiven 1007. Størrelsen av vinkelen a kan også varieres ved å variere diameteren av ledetrinsen og/eller ved å variere diameteren av trekktauskiven og også ved å variere forholdet mellom diameterne til ledetrinsen og trekktauskiven. Figur 10b og 10c viser et eksempel på implementering av et korresponderende XW-tauføringsarrangement hvor det brukes to ledetrinser.

Tauføringsarrangementene som er vist på figur 10d og 10e er forskjellige variasjoner av den ovennevnte dobbeltomviklings-tauføring. I tauføringsarrange-mentet på figur 10d går tauene via tausporene i ledetrinsen 1015 til trekktauskiven 1007 på drivmaskinen 1006, og føres over denne langs tausporene i trekktauskiven. Fra trekktauskiven 1007 går tauene 1003 videre nedover tilbake til ledetrinsen 1015 og er viklet rundt denne langs tausporene i ledetrinsen, og returnerer deretter tilbake til trekktauskiven 1007, over hvilken tauene går i tausporene i trekktauskiven. Fra trekktauskiven 1007 går tauene 1003 videre nedover via tausporene i ledetrinsen. I det tauføringsarrangement som er vist på figuren forårsakes heisetauene å vikles rundt trekktauskiven to ganger og/eller flere ganger. Ved hjelp av disse midler kan kontaktvinkelen økes i to og/eller flere trinn. For eksempel, i det tilfelle som er vist på figur 10d, oppnås en kontaktvinkel på 180° + 180° mellom trekktauskiven 1007 og tauene 1003. Ved dobbeltomviklings-tauføring, når ledetrinsen 1015 har hovedsakelig lik størrelse som trekktauskiven 1007, funksjonerer ledetrinsen 1015 også som et dempende hjul. I dette tilfelle går de tau som går fra trekktauskiven 1007 til motvekten og heiskurven via tausporene i ledetrinsen 1015, og den avbøyning av tauet som frembringes av ledetrinsen er meget liten. Det kan sies at tauene som kommer fra trekktauskiven kun berører ledetrinsen tangensialt. Slik tangensial kontakt funksjonerer som en løsning som demper vibrasjonene til utgående tau, og den kan også anvendes i andre tauføringsarrangement. I dette tilfelle funksjonerer ledetrinsen 1015 også som en tauføring. Forholdet mellom diameterne til ledetrinsen og trekktauskiven kan varieres ved å variere diameterne til ledetrinsen og/eller trekktauskiven. Dette kan brukes som et middel til å fastsette størrelsen av kontaktvinkelen og til å tilpasse den til en ønsket størrelse. Ved å bruke DW-tauføring, oppnås forover rettet bøying av tauet 1003, hvilket betyr at tauet 1003 som er i DW-tauføring bøyes i den samme retning på ledetrinsen 1015 og på trekktauskiven 1007. DW-tauføring kan også implementeres på andre måter, så som eksempelvis den måte som er vist på figur 10e, hvor ledetrinsen 1015 er anordnet på siden av trekktauskiven 1007. I dette tauføringsarrangementet føres tauene 1003 på en måte som korresponderer til figur 10d, men i dette tilfelle oppnås en kontaktvinkel på 180° + 90°, det vil si 270°. Hvis ledetrinsen 1015 plasseres på siden av trekktauskiven i tilfelle av DW-tauføring, påføres større krav til lagrene og monteringen av ledetrinsen, fordi den utsettes for større belastning og større lastkrefter enn i utførelsen som er vist på figur 10d. Figur 10f viser en utførelse av oppfinnelsen hvor det anvendes forlenget enkeltomviklings-tauføring som nevnt over. I tauføringsarrangementet som er vist på figuren, går tauene 1003 til trekktauskiven 1007 på drivmaskinen 1006, og er viklet rundt denne langs tausporene i trekktauskiven. Fra trekktauskiven 1007 går tauene 1003 videre nedover, og går i kryss i forhold til de oppovergående tau, og videre til ledetrinsen 1015, og passerer over den langs tausporene i ledetrinsen 1015. Fra ledetrinsen 1015 går tauene 1003 videre. Ved forlenget enkelt-omviklings-tauføring, ved bruk av en ledetrinse, forårsakes heisetauene å bli viklet rundt trekktauskiven med en større kontaktvinkel enn ved ordinær enkelt-omviklings-tauføring. For eksempel, i det tilfelle som er vist på figur 10f, oppnås det en kontaktvinkel på ca. 270° mellom tauene 1003 og trekktauskiven 1007. Ledetrinsen 1015 er montert på plass i en slik vinkel at tauene går i kryss på en måte som i seg selv er kjent, slik at tauene ikke skades. På grunn av den kontaktvinkel som oppnås ved bruk av forlenget enkeltomviklings-tauføring kan heiser som implementeres i henhold til oppfinnelsen bruke en meget lett heiskurv, og heisens drivmaskin kan plasseres eksempelvis i det frie rom over motvekten, hvilket muliggjør friere plassering av andre heiskomponenter, fordi det er mer plass tilgjengelig. En mulighet til å øke kontaktvinkelen er vist på figur 10g, hvor heisetauene ikke går i kryss i forhold til hverandre etter at de er viklet rundt trekktauskiven og/eller ledetrinsen. Ved å bruke et tauføringsarrangement som dette, er det også mulig å øke kontaktvinkelen mellom heisetauene 1003 og trekktauskiven 1007 på drivmaskinen 1006 til en størrelse som er betydelig over 180°. Figur 10a, b, c, d, f og g viser forskjellige variasjoner av tauførings-arrangementer mellom trekktauskiven og ledetrinsen/ledetrinsene, hvor tauene går nedover fra drivmaskinen, mot motvekten og heiskurven. I tilfelle av en heis-utførelse i henhold til oppfinnelsen med nedenforliggende maskin, kan disse tauføringsarrangementene være omvendt og implementert på en korresponderende måte, slik at tauene går oppover fra heisens drivmaskin mot motvekten og heiskurven. Figur 11 viser enda en annen utførelse av oppfinnelsen, hvor heisens drivmaskin 1106 sammen med en ledetrinse 1115 er montert på den samme monteringsbasis 1121 i en ferdiglaget enhet 1120, hvilken som sådan kan monteres for å danne en del av heisen i henhold til oppfinnelsen. Enheten inneholder heisens drivmaskin 1106, trekktauskiven 1107 og ledetrinsen 1115 ferdig montert på monteringsbasisen 1121, idet trekktauskiven og ledetrinsen er ferdigmontert i en korrekt arbeidsvinkel i forhold til hverandre, avhengig av det tauføringsarrangement som brukes mellom trekktauskiven 1107 og ledetrinsen 1115. Enheten 1120 kan omfatte mer enn kun én ledetrinse 1115, eller den kan kun omfatte drivmaskinen 1106 som er montert på monteringsbasisen 1121. Enheten kan monteres i en heis i henhold til oppfinnelsen på samme måte som en drivmaskin, idet monteringsarrangementet er beskrevet i nærmere detalj i forbindelse med de foregående figurer. Hvis det er nødvendig kan enheten brukes sammen med et hvilket som helst av de tauføringsarrangementer som er beskrevet ovenfor, så som eksempelvis utførelser som bruker ESW-, DW-, SW-eller XW-tauføring. Ved å montere den ovenfor beskrevne enhet som en del av en heis i henhold til oppfinnelsen, kan det gjøres betydelige besparelser i installasjons-kostnader og den tid som er påkrevd for installasjon.

Det er åpenbart for en fagperson innen området at forskjellige utførelser av oppfinnelsen ikke er begrenset til de eksempler som er beskrevet ovenfor, men at de kan varieres innenfor rammen av de følgende krav. For eksempel er antallet ganger heisetauene føres mellom den øvre del av heissjakten og motvekten eller heiskurven ikke et spørsmål som er svært utslagsgivende med hensyn på de grunnleggende fordeler ved oppfinnelsen, selv om det er mulig å oppnå noen ytterligere fordeler ved å bruke flere taupasseringer. Det skal generelt implementeres utførelser hvor tauene går til heiskurven maksimalt så mange ganger som de går til motvekten. Det er også åpenbart at heisetauene ikke nødvendigvis behøver å føres under kurven; de kan isteden også føres over eller sideveis forbi heiskurven. Fagpersonen kan variere utførelsen av oppfinnelsen i samsvar med de eksempler som er beskrevet ovenfor, mens trekktauskivene og tautrinsene, istedenfor for at de er belagte metalltrinser, også kan være ubelagte metalltrinser eller ubelagte trinser som er laget av et annet materiale som er egnet for formålet.

Det er videre åpenbart for fagpersonen innen området at de metalliske trekktauskiver og tautrinser som brukes ved oppfinnelsen, hvilke er belagt med et ikke-metallisk materiale i det minste i området ved sine spor, kan implementeres ved bruk av et beleggmateriale som består av eksempelvis gummi, polyuretan eller et annet materiale som er egnet for formålet.

Det er også åpenbart for fagpersonen innen området at heiskurven, motvekten og maskinenheten kan ha et arrangement som i heissjaktens tverrsnitt er slik at det avviker fra det arrangement som er beskrevet i eksemplene. Et slikt avvikende arrangement kan være for eksempel ett hvor maskinen og motvekten er lokalisert bak kurven sett fra sjaktens dør, og tauene er ført under kurven diagonalt i forhold til bunnen av kurven. Ved å føre tauene under kurven i en diagonal eller på annen måte skrå retning i forhold til formen av bunnen tilveiebringes en fordel når opphengningen av kurven i tauene skal gjøres symmetrisk i forhold til heisens massesenter også i andre typer arrangement av opphengningen.

Det er videre åpenbart for fagpersonen innen området at det utstyr som er påkrevd for tilførsel av effekt til motoren og det utstyr som er nødvendig for styring av heisen kan plasseres et annet sted enn i forbindelse med maskinenheten, eksempelvis i et separat instrumentpanel. Det er også mulig å plassere deler av utstyr som er nødvendig for styring i separate enheter som deretter kan anordnes på forskjellige steder i heissjakten og/eller i andre deler av bygningen. Det er likeledes åpenbart for fagpersonen at en heis som anvender oppfinnelsen kan utstyres forskjellig fra de eksempler som er beskrevet ovenfor. Det er videre åpenbart for fagpersonen at opphengningsløsningene i henhold til oppfinnelsen også kan implementeres ved bruk av en annen type fleksibelt heisemiddel som heisetau enn de midler som her er beskrevet, for å oppnå små avbøynings-diametere av heisemidlene, for eksempel ved å bruke et fleksibelt tau med én eller flere kordeler, et flatt bånd, et tannet bånd, et trapesformet bånd eller en annen type bånd som er anvendbart for formålet, eller til og med ved å bruke forskjellige typer kjeder.

Det er også åpenbart for fagpersonen at, istedenfor å bruke tau med et fyllstoff, som vist på figur 5a og 5b, oppfinnelsen kan implementeres ved bruk av tau uten fyllstoff, hvilke enten smøres eller ikke smøres. I tillegg er det også åpenbart for fagpersonen at tauene kan være tvunnet på mange forskjellige måter. Det er også åpenbart for fagpersonen at gjennomsnittet av trådtykkelsene kan forstås som å vise til en statistisk, geometrisk eller aritmetisk middelverdi. For å bestemme et statistisk gjennomsnitt, kan standardavviket eller Gauss-fordelingen brukes. Det er videre åpenbart at trådtykkelsene i tauet kan variere, eksempelvis til og med en faktor på 3 eller mer.

Det er også åpenbart for fagpersonen innen området at heisen ifølge oppfinnelsen kan implementeres ved bruk av forskjellige tauføringsarrangement for å øke kontaktvinkelen a mellom trekktauskiven og ledetrinsen/ledetrinsene enn de som er beskrevet som eksempler. Det er for eksempel mulig å anordne ledetrinsen/ledetrinsene, trekktauskiven og heisetauene på andre måter enn i de tauføringsarrangementer som er beskrevet i eksemplene.

Claims

1. Heis, fortrinnsvis en heis uten maskinrom, hvor tykkelsen av heisetauene (3) er under 8 mm og diameteren av trekktauskiven (7) er mindre enn 320 mm, og hvor den samlede kontakt mellom trekktauskiven (7) og heisetauet (3) overstiger en kontaktvinkel på 180°, der kontaktvinkelen på trekktauskiven (7) består av to eller flere deler, og hvori den aritmetiske gjennomsnittsverdien av trådtykkelsene for ståltrådene i heisetauene (3) er større enn ca. 0,1 og mindre enn ca. 0,4 mm.

2. Heis som angitt i krav 1,karakterisert vedat en heisemaskin (6) er i inngrep med et sett av heisetau (3) ved hjelp av en trekktauskive (7), idet settet av heisetau (3) omfatter heisetau (3) med hovedsakelig sirkulært tverrsnitt, og i hvilken heis settet heisetau (3) bærer en motvekt (2) og en heiskurv som beveger seg i sine respektive spor, og at det hovedsakelig runde heisetau (3) har en tykkelse under 8 mm og at diameteren av trekktauskiven (7) er mindre enn 320 mm og at kontaktvinkelen mellom heisetau (3) et eller heisetauene (3) og trekktauskiven (7) er større enn 180°.

3. Heis som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat det mellom trekktauskiven (7) og heisetauene (3) er en kontinuerlig kontaktvinkel på minst 180°.

4. Heis som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat tauføringen for trekktauskiven (7) er implementert ved bruk av ESW-tauføring.

5. Heis som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat tauføringen for trekktauskiven (7) er implementert ved bruk av DW-tauføring.

6. Heis som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat tauføringen for trekktauskiven (7) er implementert ved bruk av XW-tauføring.

7. Heis som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat heiskurven (1) og motvekten (2) er opphengt med et opphengningsforhold på 2:1.

8. Heis som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat heiskurven (1) og motvekten (2) er opphengt med et opphengningsforhold på 1:1.

9. Heis som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat heiskurven (1) og motvekten (2) er opphengt med et opphengningsforhold på 3:1.

10. Heis som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat heiskurven (1) og motvekten (2) er opphengt med et opphengningsforhold på 4:1 eller selv med et høyere opphengningsforhold.

11. Heis som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat motvekten (2) er opphengt n:1 og at kurven er opphengt m:1, og at m er et heltall på minst 1 og n er et heltall som er større enn m.

12. Heis som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat gjennomsnittet av trådtykkelsene for ståltrådene i heisetauene (3) er ca. 0,5 mm, og at fastheten av ståltrådene er større enn ca. 2000 N/mm<2>.

13. Heis som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat gjennomsnittet av trådtykkelsene for ståltrådene i heisetauene (3) er større enn ca. 0,15 mm og mindre enn ca. 0,3 mm.

14. Heis som angitt i krav 1 eller 2,karakterisert vedat den også er implementert i henhold til minst to av de andre foregående krav.

15. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat fastheten av ståltrådene i heisetauene (3) er større enn ca. 2300 N/mm<2>og mindre enn ca.

2700 N/mm<2>.

16. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat vekten av heisemaskinen (6) i heisen er maksimalt ca. 1/5 av vekten av den nominelle last av heisen.

17. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat den utvendige diameter av trekktauskiven (7) som er drevet av heisemaskinen (6) i heisen er maksimalt ca. 250 mm.

18. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat vekten av heisemaskinen (6) i heisen er maksimalt ca. 100 kg.

19. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat heisemaskinen (6) er av typen uten gir.

20. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat heisemaskinen (6) er av typen med gir.

21. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat tauet for overhastighetsregulatoren har en tykkere diameter enn heisetauene (3).

22. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat tauet for overhastighetsregulatoren har de samme tykkelser i diameter som heisetauene (3).

23. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat vekten av heisemaskinen (6) er maksimalt 1/6 av den nominelle last, fortrinnsvis maksimalt ca. 1/8 av den nominelle last, og sterkt foretrukket mindre enn ca. 1/10 av den nominelle last.

24. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat den samlede vekt av heisemaskinen (6) og dens bærende elementer er maksimalt 1/5 av den nominelle last, fortrinnsvis maksimalt 1/8 av den nominelle last.

25. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat diameteren av trinsene (502) som bærer kurven er lik eller mindre enn høydedimensjonen av en horisontal bjelke (504) som er inkludert i den struktur som bærer kurven.

26. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat trinsene (502) er plassert i det minste delvis inne i bjelken (504).

27. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat sporet for heiskurven (1) er i en heissjakt.

28. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat i det minste en del av rommene mellom kordelene og trådene i heisetauene (3) er fylt med gummi, uretan eller et annet medium av hovedsakelig ikke-flytende karakter.

29. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat heisetauene (3) har en overflate som delvis er laget av gummi, uretan eller et annet ikke-metallisk materiale.

30. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat heisetauene (3) er ubelagt.

31. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat trekktauskiven (7) og tautrinsene er belagt, i det minste i sine tauspor, med et ikke-metallisk materiale.

32. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat trekktauskiven (7) og tautrinsene er laget av et ikke-metallisk materiale, i det minste i den kransdelen som omfatter tausporene.

33. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat trekktauskiven (7) er ubelagt.

34. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat både motvekten (2) og heiskurven (1) er opphengt ved bruk av en ledetrinse.

35. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat heisetauene (3) er ført under, over eller på siden forbi heiskurven (1) ved hjelp av ledetrinser som er montert på heiskurven (1).

36. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat i det minste trekktauskiven (7) og tautrinsene sammen med heisetauene (3) danner et materialpar som gjør det mulig for heisetauet å bite seg inn i trekktauskiven (7) og inn i tautrinsen etter at belegget på trekktauskiven (7) har blitt utslitt.

37. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat heisen omfatter en monteringsbasis på hvilken heisemaskinen (6) med trekktauskiven (7) og i det minste én ledetrinse er montert, og at monteringsbasisen bestemmer de relative posisjoner for og avstand mellom ledetrinsen og trekktauskiven (7).

38. Heis som angitt i ett av de foregående krav,karakterisert vedat i det minste heisens heisemaskin, trekktauskive (7), ledetrinse og monteringsbasis har blitt montert som en ferdiglaget enhet.