NO325352B1

NO325352B1 - Anvendelse av nukleosider for fremstilling av medikamenter

Info

Publication number: NO325352B1
Application number: NO20025627A
Authority: NO
Inventors: Jean-Pierre Sommadossi; Paulo Lacolla
Original assignee: Idenix Cayman Ltd
Priority date: 2000-05-23
Filing date: 2002-11-22
Publication date: 2008-04-07
Also published as: CA2910995A1; NZ522863A; TW200730537A; ZA200210101B; SG193778A1; IL152934A0; US8299038B2; PL227118B1; TW200602350A; RS20120201A3; EP2319856A1; EA011720B1; AU2001274906B2; TWI331528B; ES2620807T3; NO332750B1; AP1782A; CA2712547A1; PL409123A1; CN101367856A

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører anvendelse av nukleosider eller farmasøytisk akseptable salter derav, for fremstilling av et medikament for behandling eller profylakse av en hepatitt C virus infeksjon.

Hepatitt C viruset (HVC) er den viktigste årsaken til kronisk leversykdom verden over (Boyer, N. et al. J. Hepatol. 32:98-112, 2000). HCV forårsaker en saktevoksende viral infeksjon og er hovedårsaken til cirrose og hepatocellulær carcinoma (Di Besceglie, A. M. og Bacon, B. R., Scientific American, Oet.: 80-85, (1999); Boyer, N. et la. J. Hepatol. 32:98-112, 2000). Ca. 170 millioner personer er infisert med HVC verden over. (Boyer, N. et al. J. Hepatol. 32:98-112, 2000). Cirrose forårsaket av kronisk hepatitt C infeksjon medfører 8.000-12.000 dødsfall pr. år i USA og HCV infeksjon er den viktigste indikasjonen for levertransplantasjon.

HCV er kjent å forårsake minst 80% av posttransfusjonshepatitt og en vesentlig andel

av sporadisk akutt hepatitt. Foreløpige bevis viser også at HCV er implisert i mange tilfeller av "idiopatisk" kronisk hepatitt, "kryptogen" cirrose, og muligens hepatocellulær karcinoma ikke-relatert til andre hepatitt viruser, slik som hepatitt B virus (HBV). En liten andel av friske personer synes å være kroniske HCV-bærere, hvilket varierer med geografiske og andre epidemiologiske faktorer. Antallet kan nå være vesentlig høyere enn de for HBV, selv om informasjonen fremdeles er foreløpig; hvor mange av disse personene som har subklinisk kronisk leverskade er uklar. (The Merck Manual, ch. 69, p. 901,16th ed., (1992)).

HCV har blitt klassifisert som medlem av virusfamilien Flaviviridae som inkluderer slektene flaviviruses, pestiviruses og hapaceiviruses, som inkluderer hepatitt C viruser (Rice, C. M., Flaviviridae: viruser og deres replikasjon. I: Feltvirologi, redaktører: Fields, B.N., Knipe, D.M., ogHowley, P.M., Lippincott-Raven Publishers, Philadelphia, PA, kapittel 30, 931-959, 1996). HCV er et konvoluttvirus som inneholder et positiv-sens enkelt-strenget RNA genom på ca. 9,4kb. Det virale genomet består av en 5' ikke-translatert region (UTR), en lang åpen leseramme som koder en polyproteinforløper på ca. 3011 aminosyrer, og en kort 3' UTR. 5' UTR'en er den best konserverte delen av HCV genomet og er viktig for injisering og kontroll av polyproteintranslasjonen. Translasjonen av HCV genomet er indikert ved en kappe-uavhengig mekanisme kjent som internal ribosom inntreden. Denne mekanismen omfatter binding av ribosomer til en RNA sekvens kjent som det indre ribosom inngangssetet (IRES). En RNA pseudoknot struktur har nylig blitt bestemt å være et vesentlig strukturelement til HCV IRES. Virale strukturproteiner inkluderer et nukleokapsid kjerneprotein (C) og to konvoluttglykoproteiner, El og E2. HCV koder også to proteinaser, en sinkavhengig metallproteinase kodet ved NS2-NS3 regionen og en serinproteinase kodet i NS3 regionen. Disse proteinasene kreves for å spalte spesifikke regioner til forløperpolyproteinet til mature peptider. Karboksylhalvdelen til det monostrukturelle protein 5, NS5B, inneholder den RNA-avhengige RNA polymerasen. Funksjonen til resten av de monostrukturelle proteinene, NS4A og NS4B, og den til NS5A (amino-terminalhalvdel til det monostrukturelle proteinet 5) er fremdeles ukjent.

Signifikant fokus for antiviral forskning i dag er rettet mot utvikling av forbedrede fremangsmåter for å behandle kroniske HCV infeksjoner hos mennesker (Di Besceglie, A. M. og Bacon, B. R., Scientific American, Okt. 80-85, (1999)). Pr. i dag er det to primære antivirale forbindelser, ribavirin og interferon-alfa, som anvendes for behandling av kroniske HCV infeksjoner hos mennesker.

Ribavirin (l-fl-D-ribofuranosyl-l-l,2,4-trizol-3-karboksamid) er en syntetisk ikke-interferon-reduserende bredspektret antiviral nukleosidanalog solgt under varemerkenavnet virazol (The Merck Index, 1 lth utgave, forfatter: Budavari, S., Merck & Co., Inc., Rahway, NJ, s. 1304,1989). US-patent nr. 3,798,209 og RE29,835 beskriver ribavirin. Ribavirin er strukturelt nærliggende guanosin og har in vitro aktivitet ovenfor flere DNA og RNA viruser som inkluderer Flaviviridae (Gary L. Davis. Gastroenterology 118:S104-S114, 2000).

Ribavirin reduserer serumaminotransferasenivåer til normal hos 40% av pasientene, men reduserer ikke serumnivåene til HCV-RNA (Gary L. Davis. Gastroenterology 118:S104-S114, 2000). Således er ribavirin alene ikke effektiv til å redusere virale RNA nivåer. I tillegg har ribavirin signifikant toksisitet og er kjent for å indusere anemi.

Interferoner (IFN'er) er forbindelser som har vært kommersielt tilgjengelige ved behandling av kronisk hepatitt i nærmere et ti-år. IFN'er glykoproteiner produsert av immunceller som respons på viralinfeksjon. IFN'er inhiberer viralreplikasjon av mange viruser, som inkluderer HCV, og når det anvendes som den eneste behandlingen for hepatitt C infeksjon undertrykker IFN serum HCV-RNA til ikke-detekterbare nivåer. I tillegg normaliserer IFN serumaminotransferasenivåer. Dessverre er effektene til IFN midlertidige og en vedvarende respons finner bare sted hos 8%-9% av pasientene som er kronisk infisert med HCV (Gary I. Davis, Gastroenterology 118:S104-S114, 2000). Et antall patenter beskriver HCV behandlinger ved anvendelse av interferonbaserte behandlinger. For eksempel beskriver US-patent nr. 5.980.884 til Blatt et al. fremgangsmåter for rebehandling av pasienter rammet av HCV ved anvendelse av konsensusinterferon. US-patent nr. 5.942.223 til Bazer et al. beskriver anti-HCV behandling ved anvendelse av ovin eller bovin interferon-tau. US-patent nr. 5.928.636 til Alber et al. beskriver kombinasjonsbehandling av interleukin-12 og interferon-alfa for behandling av infeksjonssykdommer som inkluderer HCV. US-patent nr. 5.908.621 til Glue et al. beskriver anvendelse av polyetylenglykolmodifisert interferon for behandling av HCV. US-patent nr. 5.849.696 til Chretien et al. beskriver anvendelsen av thymosiner, alene eller i kombinasjon med interferon, for behandling av HCV. US-patent nr. 5.830.455 til Valtuena et al. beskriver en kombinasjon HCV behandling som anvender interferon og en fri radikalfanger. US-patent nr. 5.738.845 til Imakawa beskriver anvendelsen av human interferontauproteiner for behandling av HCV. Andre interferon-baserte behandlinger for HCV er beskrevet i US-patent nr. 5.676.942 til Test et al, US-patent nr. 5.372.808 til Blatt et al. og US-patent nr. 5.849.696.

Kombinasjonen av IFN og ribavirin for behandling av HCV infeksjon er blitt rapportert å være effektive ved behandling av IFN naive pasienter (Battaglia, A.M. et al., Ann. Pharmacother. 34:487-494,2000). Resultatene er lovende for denne kombinasjonsbehandlingen både før hepatitt utvikler seg og når histologisk sykdom er tilstede (Berenguer, M. et al. Antivir. Ther. 3(Suppl. 3):125-136,1998). Bivirkningene av kombinasjonsbehandling inkluderer hemolyse, influensalignende symptomer, anemi og tretthet. (Gary L. Davis, Gastroenterology 118:S104-S114, 2000).

Et antall HCV behandlinger er gjennomgått av Bymock et al. i Antiviral Chemistry & Chemotherapy, 11:2, 79-95 (2000).

Flere substratbaserte NS3 proteaseinhibitorer er blitt identifisert i litteraturen, hvori den splittede amidbindingen til et spaltet substrat erstattes med en elektrofil, som reagerer innbyrdes med et katalytisk serin. Attwood et al. (1998) Antiviral peptide derivatives, 98/22496; Attwood et al. (1999), Antiviral Chemistry and Chemotherapy 10.250-273; Attwood et al. (1999), Preparation and use of amino acid derivatives as anti- viral agents, German Patent Publication DE 19914474; Tung et al. (1998) Inhibitors of serine proteases, particularly hepatitis C virus NS3 protease, WO 98/17679. De rapporterte inhibitorene terminerer i en elektrofil som en borsyre eller fosfonat. Llinas-Brunet et al. (1999) Hepatitis C inhibitor peptide analogues, WO 99/07734. To klasser elektrofll-baserte inhibitorer er blitt beskrevet, alfaketoamider og hydrazinourea-forbindelser.

Litteraturen har også beskrevet et antall ikke-substrat-baserte inhibitorer. For eksempel har evaluering av inhiberingseffekter av 2,4,6-trihydroksy-3-nitro-benzamidderivater ovenfor HCV protease og andre serinproteaser blitt rapportert. Sudo, K. et al, (1997) Biochemical andBiophysical Research Communications, 238:643-647; Sudo, K. et al.

(1998), Antiviral Chemistry and Chemotherapy 9:186. Ved anvendelse av omvendt-fase og HPLC undersøkelse var de to mest potente forbindelsene som ble identifisert RD3-4082 og RD3-4078 hvor førstnevnte er substituert på amidet med en 14 karbonkjede og sistnevnte fremviser en joara-fenoksyfenylgruppe.

Tiazolidinderivater er blitt identifisert som mikromolare inhibitorer ved anvendelse av

en omvendt-fase HPLC undersøkelse med et NS3/4A fusjonsprotein og NS5A/5B substrat. Sudo, K. et al. (1996) Antiviral Research 32:9-18. Forbindelser RD-1-6250, som fremviser en sammensmeltet cinnamoyldel substituert med en lang alkylkjede, var mest potent ovenfor det isolerte enzymet. To andre aktive eksempler var RD4 6205 og RD4 6193.

Andre litteraturrapporter som screener et relativt lite bibliotek ved anvendelse av en ELS A-undersøkelse og identifiserer tre forbindelser som potente inhibitorer, et

tiazolidin og to benzanilider. Kakiuchi N, et al. J. EBS Letters 421:217:220, Takeshita N. et al., Analytical Biochemistry 247:242-246,1997. Flere US-patenter beskriver proteaseinhibitorer for behandling av HCV. For eksempel beskriver US-patent nr. 6.004.933 til Spruce et al. en klasse av cystein proteaseinhibitorer for å inhibere HCV endopeptidase 2. US-patent nr. 5.990.276 til Zang et al. beskriver syntetiske inhibitorer av hepatitt C virus NS3 protease. Inhibitoren er en undersekvens av et substrat av NS3 protease eller et substrat av NS4A kofaktoren. Anvendelsen av restriksjonsenzymer for å behandle HCV er beskrevet i US-patent nr. 5.538.865 til Reyes et al.

Isolert fra fermenteringsstyrknings buljongen til Streptomyces sp., fremviser Sch 68631, en fenan-trenequinon, mikromolar aktivitet overfor HCV protease i en SDS-PAGE og autoradiografisk undersøkelse. ChuM. et al, Tetrahedron Letters 37:7229-7232, 1996. I et annet eksempel av samme forfattere viser Sch 351633, isolert fra fungus Penicillium griscofuluum, mikromolar aktivitet i en scintillasjonsproksimitetsundersøkelse. Chu M.

et ai, Bioorganic andMedicinal Chemistry Letters 9:1949-1952. Nanomolar potens ovenfor HCV NS3 proteaseenzymet har blitt oppnådd ved designet av selektive

inhibitorer baserat på makromolekylet eglin c. Eglin c, isolert fra igle er en potent inhibitor av flere serinproteaser, slike som S. griseus protease A og B, a-chymotrypsin, chymase og subtilisin. QasimM.A. et al, Biochemistry 36:1598-1607,1997.

HCV helicase inhibitorer er også blitt rapportert. US-patent nr. 5.633.358 til Diana G.D. et al; PCT-publikasjon nr. WO 97/36554 av Diana G.D. et al Det er få rapporter på HCV polymeraseinhibitorer: noen nukleotidanaloger, gliotoksin og det naturlige produktet cerulenin. Ferrari R. et al, Journal ofVirology 73:1649-1654,1999; LohmannV. et al, Virology 249:108-118, 1998.

Antisensfosforotioatoligodeoksynukleotider komplementære til sekvensstrekkene i 5' ikke-kodende område til HCV rapporteres som effektive inhibitorer av HCV genekspresjon i in vitro translasjon og IlcpG2 IlCV-luciferase celledyrkningssystemer. Alt M. et al, Hepatology 22:707-717, 1995. Arbeid har demonstrert at nukleotider 326-348 som innbefatter 3' enden til NCR'en og nukleotidene 371-388 lokalisert i kjernekodeområdet til HCV RNA er effektive mål for antisens-formidlet inhibering av viral translasjon. Alt M. et al, Archives ofVirology 142:558-599,1997. US-patent nr. 6.001.990 til Wands et al. beskriver oligonukleotider for å inhibere replikasjon av HCV. PCT-publikasjon nr. WO 99/29350 beskriver sammensetninger og fremgangsmåter for å behandle hepatitt C infeksjon som innbefatter administrering av antisens-oligonukleotider som er komplementære og hybridiserbare til HCV-RNA. US-patent nr. 5.922.857 til Han et al. beskriver nukleinsyrer som korresponderer til sekvensen til pestivirus homologi boks IV området for å kontrollere translasjon av HCV. Antisens-oligonukleotider som terapeutiske midler har nylig blitt gjennomgått (Galderisi U. et al, Journal of Cellular Physiology 181:251-257,1999).

Andre forbindelser er blitt rapportert som inhibitorer av IRES-avhengig translasjon i HCV. Japansk patentpublikasjon JP-08268890 til Ikeda-N. et al; Japansk patentpublikasjon JP-10101591 av Kai, Y. et al. Nuklease-resistente ribozymer har vært målet ved IRES og nylig blitt rapportert som inhibitorer i en HCV-poliovius chimera plakk undersøkelse. Maccjak D.J. et al, Hepatology 30 sammendrag 995,1999. Anvendelse av ribozymer for å behandle HCV er beskrevet i US-patent nr. 6.043.077 til Barber et al, og US-patent nr. 5.869.253 og 5.610.054 til Draper et al.

Andre patenter beskriver anvendelsen av immunsystempotensierende forbindelser for behandling av HCV. For eksempel beskriver US-patent nr. 6.001.799 til Chretien et al. en fremgangsmåte for å behandle hepatitt C i ikke-respondere til interferonbehandling ved å administrere en immunsystempotensierende dose av thymosin eller et thymosinrfagment. US-patent nr. 5.972.347 til Eder et al. og 5.969.109 til Bona et al. beskriver antistoff-baserte behandlinger for å behandling av HCV.

US-patent nr. 6.034.134 til Gold et al. beskriver visse NMDA reseptoragonister som har immunodulerende, antimalaria, anti-Borna virus og anti-hepatitt C aktiviteter. De beskrevne NMDA reseptorantagonistene tilhører familien av 1-amino-alkylcykloheksaner. US-patent nr. 6.030.960 til Morris-Natschke et al. beskriver anvendelsen av visse alkyllipider for å inhibere produksjon av hepatitt-induserte antigener, som inkluderer de produsert ved HCV virus. US-patent nr. 5.922.757 til Chojkier et al. beskriver anvendelsen av vitamin E og andre antioksidanter for å behandle hepatittforstyrrelser som inkluderer HCV. US-patent nr. 5.858.389 til Elsherbi et al. beskriver anvendelsen av squalen for å inhibere hepatitt C. US-patent nr. 5.849.800 til Smith et al. beskriver anvendelsen av amantadin for å behandle hepatitt C. US-patent nr. 5.846.964 til Ozeki et al. beskriver anvendelsen av gallesyre for å behandle HCV. US-patent nr. 5.491.135 til Blough et al. beskriver anvendelsen av N-(fosfonoacetyl)-L-aspartansyre for å behandle flaviviruser slike som HCV.

Andre forbindelser foreslått for å behandle HCV inkluderer planteekstrakter (US-patent nr. 5.837.257 til Tsai et al, US-patent nr. 5.725.859 til Omer et al. og US-patent nr. 6.056.961), piperidiner (US-patent nr. 5.830.905 til Diana et al), benzendikarboksamider (US-patent nr. 5.633.388 til Diana et al), polyadenylsyrederivater (US-patent nr. 5.496.546 til Wang et al), 2',3'-dideoksyinosin (US-patent nr. 5.026.687 til Yarchoan et al), benzimidazoler (US-patent nr. 5.891.874 til Colacino et al).

I lys av det faktum at hepatitt C virus har nådd epidemiske nivåer verden rundt, og har tragiske effekter på den rammede pasienten er det et stort behov for å tilveiebringe nye effektive farmasøytiske midler for å behandle hepatitt C som har lav toksisitet for verten.

Derfor er det et formål med foreliggende oppfinnelse å forslå anvendelse av forbindelsen for fremstilling av en sammensetning for å behandle en vert infisert med hepatitt C virus.

Foreliggende oppfinnelse omfatter følgelig anvendels av en forbindelse av formel XVI:

eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for fremstilling av et medikament for behandling eller profylakse av en hepatitt C virusinfeksjon, hvori:

base er:

R<1> er H;

R<2>erHellerNH2;

R<3>erHellerCi-C6alkyl;

R<6> er C,-C6 alkyl når R<8> er H;

R<6> er H når R<8> er C,-C6 alkyl;

R<7> er OH;

R<9> er OH;

R<10>erH; og

XerO.

I en foretrukket utførelsesform er forbindelsen:

eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for fremstilling av et medikament for behandling eller profylakse av en hepatitt C virusinfeksjon.

En tredje utførelsesform omfatter anvendelse av en forbindelse som er:

En ytterligere utførelsesform av oppfinnelsen omfatter anvendelser hvor forbindelsen er:

eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for fremstilling av et behandling for behandling eller profylakse av en hepatitt C virusinfeksjon.

En ytterligere utførelsesform av oppfinnelsen er anvendelse av forbindelsen:

eller et terapeutisk akseptabelt salt derav, for fremstilling av et medikament for behandling eller profylakse av en hepatitt C virusinfeksjon.

En annen utførelsesform av oppfinnelsen omfatter anvendelse av forbindelser med formel:

En annen utførelsesform av oppfinnelsen omfatter anvendelse av forbindelser som er:

I en ytterligere foretrukket utførelsesform anvendes forbindelsen i form av en doseringsenhet: I en ytterligere foretrukket utførelsesform inneholder doseringsenheten 10 til 1500 mg av forbindelsen.

I en ytterligere foretrukket utførelsesform foreligger nevnte doseringsenhet i form av en

tablett eller kapsel.

J3-D- og B-L-nukleosidene som anvendes ifølge oppfinnelsen kan inhibere HCV polymeraseaktivitet. Nukleosidene kan screenes for deres evne til å inhibere HCV polymeraseaktivitet in vitro ifølge screeningsfremgangsmåter fremsatt mer i detalj heri. Man kan enkelt bestemme aktivitetsspekteret ved å evaluere forbindelsen i undersøkelsene beskrevet heri eller med andre bekreftelsesundersøkelser.

I en variant kan effektiviteten til anti-HCV forbindelsen måles i henhold til konsentrasjonen til forbindelsen nødvendig for å redusere plakktallet til virus in vitro ifølge fremgangsmåtene fremsatt spesielt heri, med 50% (dvs. forbindelsene EC50). I foretrukne utførelsesformer fremviser forbindelsene en EC50 mindre enn 25,15,10, 5 eller 1 mikromolar.

I en annen variant kan den aktive forbindelsen administreres i kombinasjon eller vekselsvis med et annet anti-HCV middel. I kombinasjonsbehandling blir en effektiv dosering av to eller flere midler administrert sammen, mens i løpet av en vekselsvis behandling blir en effektiv dose av hvert middel administrert etterhverandre. Doseringen vil avhenge av absorpsjon, inaktivering og utskillingshastigheter fra legemidlet så vel som andre faktorer kjent for fagmannen. Det skal bemerkes at doseringsverdiene også vil variere med graden av tilstanden som skal lindres. Det er videre å forstå at for et hvilket som helst bestemt objekt bør spesifikke doseringsregimer og protokoller justeres over tid ifølge det individuelle behovet å på den profesjonelle vurderingen av personen som administrerer eller overvåker administrasjonen av sammensetningene.

Ikke-begrensende eksempler på antivirale midler som kan anvendes i kombinasjon med forbindelsen beskrevet heri inkluderer: (1) Et interferon og/eller ribavirin (Battaglia, A.M. et al, Ann. Pharmacother. 34:487-494, 2000); Berenguer, M. et al, Antivir. Ther. 3(Suppl. 3): 125-136, 1998). (2) Substratbaserte NS3 proteaseinhibitorer (Attwood et al, Antiviral peptide derivatives, PCT WO 98/22496, 1998; Attwood et al, Antiviral Chemistry and Chemotherapy 10.259-273, 1999; Attwood et al., Preparation and use of amino acid derivatives as anti- viral agents, tysk patentpublikasjon DE 19914474; Tung et al. Inhibitores of serine proteases, particularly hepatitis C virus NS3 protease, PCT WO 98/17679), som inkluderer alfaketoamider og hydrazinoureaer, og inhibitorer som terminerer i en elektrofil, slik som en borsyre eller fosfonat. Llinas-Brunet et al, Hepatitis C inhibitor peptide analogues, PCT WO 99/07734. (3) Ikke-substratbaserte inhibitorer slike som 2,4,6-trihydroksy-3-nitro-benzamid-derivater (Sudo K. et al, Biochemical and Biophysical Research Communications, 238:643-647,1997; Sudo K. et al. Antiviral Chemistry and Chemotherapy 9:186,1998), som inkluderer RD3-4082 og RD3-4078, hvor førstnevnte er substituert på amidet med en 14 karbonkjede og sistnevnte fremviser en /rørø-fenoksyfenylgruppe; (4) Tiazolidinderivater som viser relevant inhibering i en omvendt fase HPLC undersøkelse med et NS3/4A fusjonsprotein og NS5A/5B substrat (Sudo K. et al. Antiviral Research 32:9-18, 1996), særlig forbindelse RD-1-6250, som fremviser en sammensmeltet cinnamoyldel substituert med en lang alkylkjede, RD4 6205 og RD4 6193; (5) Tiazolidiner og benzanilider identifisert i Kakiuchi N. et al, J. EBS Letters 421:217-220; TakeshitaN. et al. Analytical Biochemistry 247:242-246,1997; (6) Et fenan-trenquinon som fremviser aktivitet ovenfor HCV protease i en SDS-PAGE og autoradiografisk undersøkelse isolert fra dyrkningskulturbuljongen av Streptomyces sp., Sch 68631 (ChuM. et al, Tetrahedron LettersTi<r>:7229-7232, 1996), og Sch 351633, isolert fra fungus Penicillium griscofuluum, som demonstrerer aktivitet i en scintillasjonsproksimitetsundersøkelse (Chu M. et al, Bioorganic and Medicinal Chemistry Letters 9:1949-1952); (7) Selektive NS3 inhibitorer basert på makromolekyle elgin c, isolert fra blodigle (Qasim M.A. et al, Biochemistry 36:1598-1607, 1997); (8) HCV helicase inhibitorer (Diana G.D. et al, Compounds, compositions and methods for treatment of hepatitis C, US-patent nr. 5.633.358; Diana G.D. et al, Piperidine derivatives, pharmaceutical compositions thereof and their use in the treatment of hepatitis C, PCT WO 97/36554); (9) HCV polymerase inhibitorer slike som nukleotidanaloger, gliotoksin (Ferrari R. et al, Journal ofVirology 73:1649-1654,1999) og naturproduktet cerulenin (Lohmann V. et al, Virology 249:108-118, 1998); (10) Antisensfosforotioatoligodeoksynukleotider (S-ODN) komplementære til sekvensstrekkene i 5' ikke-kodende region (NCR) til HCV (Alt M., et al, Hepatology 22:707-717, 1995), eller nukleotidene 326-348 som innbefatter 3' enden til NCR og nukleotidet 371-388 lokalisert i den kjernekodende regionen til HCV RNA (Alt M. et al, Archives ofVirology 142:589-599, 1997); Galderisi U. et al, Journal of Cellular Physiology 181:251-257,1999); (11) Inhibitorer av IRES-avhengig translasjon (JJceda N. et al, Agent for the prevention and treatment of hepatitis C, japansk patentpublikasjon JP-08268890; Kai Y. et al, Prevention and treatment of viral diseases, japansk patentpublikasjon 10101591); (12) Nukleaseresistente ribozymer (Maccjak DJ. et al, Hepatology 30 abstract995,1999); og (13) Andre eventuelle forbindelser som inkluderer 1-amino-alkylcykloheksaner (US-patent nr. 6.034.134 til Gold et al.,) alkyllipider (US-patent nr. 5.922.757 til Chojkier et al), vitamin E og andre antioksidanter (US-patent nr. 5.922.757 til Chojkier et al), squalen, amantadin, gallesyre (US-patent nr. 5.846.964 til Ozeki et al), N-(fosfonoacetyl)-L-asparaginsyre, (US-patent nr. 5.830.905 til Diana et al), benzendikarboksamider (US-patent nr. 5.633.388 til Diana et al), polyadenylsyrederivater (US-patent nr. 5.496.546 til Wang et al), 2',3'-dideoksynosin (US-patent nr. 5.026.687 til Yarchoan et al.) og benzimidazoler (US-patent nr. 5.891.874 til Colacino et al). Figur 1 tilveiebringer strukturen av forskjellige ikke-begrensende eksempler på nukleosider anvendt ifølge oppfinnelsen, så vel som andre kjente nukleosider, FIAU og ribavirin, som anvendes som sammenligningseksempler i teksten. Figur 2 er en graf av farmakokinetikk (plasmakonsentrasjoner) av J3-D-2'-CH3-riboG administrert i seks cynomolgus aper over tid etter administrasjon. Figur 3a og 3b er grafer av farmakokinetikk (plasmakonsentrasjoner) av B'D-2'-CH.3-riboG administrert til cynomolgus aper enten intravenøst (3a) eller oralt (3b) over tid etter admimstrasjon.

Oppfinnelsen som beskrevet heri er en anvendelse B-D- eller fi-L-nukleosid eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav for fremstilling av et medikament for behandling eller profylakse av en hepatitt C virusinfeksjon. Forbindelser anvendt ifølge oppfinnelsen fremviser enten antiviral (dvs. anti-HCV) aktivitet, eller metaboliseres til en forbindelse som fremviser slik aktivitet.

Forbindelser som med fordel kan anvendes ifølge oppfinnelsen er slike hvori:

(1) Basen er adenin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<8> og R<10> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er guanin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<8> og R<10> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er cytosin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<8> og R<10> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er tymin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R8 og R<10> er hydrogen; og (6) X er 0; (1) Basen er uracil; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<8> og R<10> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er adenin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er etyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<8 >og R<10> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er adenin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er propyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R8 og R<10> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er adenin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er butyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<8> og R<10> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er adenin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R6 er metyl; (4) R<7> er hydrogen og R<9> er hydroksyl; (5) R8 og R<10> er hydrogen; og (6) X er O.

I forbindelse med oppfinnelsen kan det videre med fordel anvendes forbindelser, hvori: (1) Basen er adenin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<10> er hydrogen; og (6) X er 0; (1) Basen er guanin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<10> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er cytosin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<10> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er tymin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<10> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er uracil; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<10> er hydrogen; og (6) X er O;

(1) Basen er adenin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er etyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5)

R<10> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er adenin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er propyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<10> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er adenin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er butyl; (4) R7 og R<9> er hydroksyl; (5) R<10> er hydrogen; og (6) X er O.

I enda mere foretrukne underutførelsesformer anvendes det en forbindelse eller dens farmasøytisk akseptable salt, hvori: (1) Basen er adenin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R6 er metyl; (4) R7 og R<9> er hydroksyl; (5) R<8> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er guanin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<8> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er cytosin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<8> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er tymin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<8> er hydrogen; og (6) X er O;

(1) Basen er uracil; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5)

R Cf er hydrogen; og (6) X er O;

(1) Basen er adenin; (2) R<1> er fosfat; (3) R<6> er metyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<8> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er adenin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er etyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<8> . er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er adenin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er propyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<8> er hydrogen; og (6) X er O; (1) Basen er adenin; (2) R<1> er hydrogen; (3) R<6> er butyl; (4) R<7> og R<9> er hydroksyl; (5) R<8> er hydrogen; og (6) X er O.

B-D- og B-L-nukleosidene som anvendes ifølge oppfinnelsen kan inhibere HVC polymerase aktivitet. Nukleosidene kan screenes for deres evne til å inhibere HCV polymeraseaktivitet in vitro ifølge screeningsfremgangsmåter fremsatt mer spesielt heri. Man kan lett bestemme aktivitetsspekteret ved å evaluere forbindelsen i undersøkelsen beskrevet heri eller med andre bekreftende undersøkelser.

I en mulig fremgangsmåte blir effektiviteten til anti-HVC forbindelsen målt i henhold til konsentrasjonen av forbindelsen nødvendig for å redusere plakktallet til viruset in vitro, i henhold til fremgangsmåter fremsatt mer spesielt heri, med 50% (dvs. forbindelsens EC50). I foretrukne utførelsesformer fremviser forbindelsen en EC50 på mindre enn 15 eller 10 mikromolar, når dette måles i henhold til polymeraseundersøkelsen beskrevet i Ferrari et al., Jnl. of Vir., 73:1649-1654, 1999; Ishii et al, Hepatology, 29:1227-1235, 1999; Lohamann et al, Jnl ofBio. Chem., 274:10807-10815, 1999; Yamashita et al, Jnl. ofBio. Chem., 273:15479-15486, 1998.

Den aktive forbindelsen kan administreres som et hvilket som helst salt eller prodrug som etter administrasjon til mottakeren er i stand til direkte eller indirekte å tilveiebringe morforbindelsen, eller som fremviser aktiviteten i seg selv. Ikke-begrensende eksempler er farmasøytisk akseptable salter (alternativt referert til som "fysiologisk akseptable salter"), og en forbindelse som er blitt alkylert eller acylert i 5'-posisjonen eller på pyrin- eller pyrimidinbasen (en type "farmasøytisk akseptabel prodrug"). Videre kan modifikasjoner påvirke den biologiske aktiviteten til forbindelsen, i noen tilfeller øke aktiviteten i forhold til morforbindelsen. Dette kan enkelt bestemmes ved å fremstille saltet og teste den antivirale aktiviteten ved fremgangsmåtene beskrevet heri, eller andre fremgangsmåter kjent for fagmannen.

Begrepet alkyl, slik det anvendes heri, med mindre annet er angitt, refererer til et mettet, rettkjedet, forgrenet eller cyklisk primært, sekundært eller tertiært hydrokarbon med typisk Ci til C6, og inkluderer spesifikt metyl, etyl, propyl, isopropyl, cyklopropyl, butyl, isobutyl, f-butyl, pentyl, cyklopentyl, isopentyl, neopentyl, heksyl, isoheksyl, cykloheksyl. Begrepet inkluderer både substituerte og usubstituerte alkylgrupper. Delen med hvilken alkylgruppen kan være substituert er utvalgt fra gruppen som består av hydroksyl, amino, alkylamino, arylamino, alkoksy, aryloksy, nitro, cyano, sulfonsyre, sulfat, fosfonsyre, fosfat eller fosfonat, enten ubeskyttet, eller beskyttet hvis nødvendig, som er kjent for fagmannen, for eksempel som beskrevet i Green, et al, Protective Groups in Organic Svnthesis. John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991.

Begrepet "beskyttet" slik det anvendes heri og med mindre annet spesifikt er definert refererer til en gruppe som tilsettes til et oksygen, nitrogen eller fosforatom for å hindre dets videre reaksjon eller for andre formål. Et bredt spekter av oksygen- og nitrogenbeskyttende grupper er kjent for fagmannen innen organisk syntese.

Slik det anvendes heri refererer begrepet "i det vesentlige uten" eller "i det vesentlige under fravær av" en nukleosidsammensetning som inkluderer minst 85 eller 90 vekt-%, foretrukket 95 til 98 vekt-%, enda mer foretrukket 99 til 100 vekt-%, av den angitte enantiomeren til nukleosidet. I en foretrukket utførelsesform anvendes forbindelsen i det vesentlige uten enantiomerer.

På samme måte refererer begrepet "isolert" til en nukleosidsammensetning som inkluderer minst 85 til 90 vekt-%, foretrukket 95 til 98 vekt-%, enda mer foretrukket 99 til 100 vekt% av nukleosidet, hvor resten innbefatter andre kjemiske bestanddeler eller enantiomerer.

Begrepet "uavhengig" slik det anvendes heri indikerer at variabelen som er uavhengig varierer uavhengig fra anvendelse til anvendelse. Således, i en forbindelse slik som R"XYR", hvori R" er "uavhengig karbon eller nitrogen", kan begge R" være karbon, begge R" kan være nitrogen, eller en "R kan være karbon og den andre R" være nitrogen.

Begrepet vert, slik det anvendes heri, refererer til en encellet eller flercellet organisme hvori viruset kan repliseres, som inkluderer cellelinjer og dyr, og foretrukket et menneske. Alternativt kan verten bære en del av det hepatitt C virale genomet, hvis replikasjon eller funksjon kan forandres ved anvendelse av forbindelsene ifølge oppfinnelsen. Begrepet vert refererer spesifikt til infiserte celler, celler transfektert med hele eller del av HCV genomet og dyrene, særlig primater (som inkluderer sjimpanser) og mennesker. I de fleste dyreanvendelser ifølge oppfinnelsen er verten en menneskepasient. Veterinæranvendelser, når det gjelder visse indikasjoner, er også et aktuelt anvendelsesområde (slik som sjimpanser).

Begrepet "farmasøytisk akseptabelt salt" slik det anvendes gjennom beskrivelsen for å beskrive en hvilken som helst farmasøytisk akseptabel form av en nukleosid forbindelse, som etter administrasjon til en pasient, tilveiebringer nukleosidforbindelsen. Farmasøytisk akseptable salter inkluderer de som er avledet fra farmasøytisk akseptable uorganiske eller organiske syrer eller baser. Egnede salter inkluderer de som avledes fra alkalimetaller slike som kalium og natrium, jordalkalimetaller slike som kalsium og magnesium, blant et antall andre syrer godt kjent i litteraturen.

I tilfellet hvor forbindelser er tilstrekkelig basisk eller sure for å danne stabile ikke-toksiske syre- eller basesalter kan administrasjon av forbindelsen som et farmasøytisk akseptabelt salt være hensiktsmessig. Eksempler på farmasøytisk akseptable salter er organiske syreaddisjonssalter dannet med syre, som danner et fysiologisk akseptabelt anion, for eksempel tosylat, metansulfonat, acetat, citrat, malonat, tartarat, suksinat, benzoat, ascorbat, oc-ketoglutarat og oc-glycerofosfat. Egnede uorganiske salter kan også dannes, som inkluderer sulfat, nitrat, bikarbonat og karbonatsalter.

Farmasøytisk akseptable salter kan oppnås ved anvendelse av standard fremgangsmåter godt kjent i litteraturen, for eksempel ved å omsette en tilstrekkelig basisk forbindelse slik som et amin med en passende syre som gir et fysiologisk akseptabelt anion. Alkalimetall (for eksempel natrium, kalium eller litium) eller jordalkalimetall (for eksempel kalsium) salter av karboksylsyrer kan også fremstilles.

Et hvilket som helst av nukleosidene beskrevet heri kan i prinsippet administreres som et nukleotidprodrug for å øke aktiviteten, biotilgjengeligheten, stabiliteten eller på annen måte forandre egenskapene til nukleosidet. Et antall nukleosidprodrugligander er kjente. Generelt vil alkylering, acylering eller annen lipofilisk modifisering av mono-, di- eller trifosfatet av nukleosidet øke stabiliteten til nukleotidet. Eksempler på substituentgrupper som kan erstatte et eller flere hydrogener på fosfatdelen er alkyl, aryl, steroider, karbohydrater, som inkluderer sukker, 1,2-diacylglyserol og alkoholer. Mange er beskrevet i R. Jones og N. Bischofberger, Antiviral Research, 27 (1995) 1-17. En hvilken som helst av disse kan anvendes i kombinasjon med de beskrevne nukleosidene for å oppnå den ønskede effekt.

Det aktive nukleosidet kan også tilveiebringes som et 5'-fosfoeterlipid eller et 5'-eterlipid, som beskrevet i følgende referanser: Kucera, L.S., N. lyver, E. Leake, A. Raben, Modest E.K., D.L.W., og C. Piantadosi. 1990. "Novel membrane-interactive ether lipid analogs that inhibit infectious HIV-1 production and induce defective virus formation." AIDS Res. Hum. Retro Viruses. 6:491-501; Piantadosi, C, J. Marasco C.J., S.L. Morris-Natschke, K.L. Meyer, F. Gumus, J.R. Surles, K.S. Ishaq, L.S. Kucera, N. lyver, CA. Wallen, S. Piantadosi, og E. J. Modest. 1991. "Synthesis and evaluation of no vel ether lipid nucleoside conjugates for anti-HIV activity". J. Med. Chem. 34:1408-1414; Hosteller, K.Y., D.D. Richman, D.A. Carson, L.M. Stuhmiller, G.M. T. van Wijk, og H. van den Bosch. 1992. "Greatly enhanced inhibition of human immunodeficiency virus type 1 replication in CEM og HT4-6C cells by 3'-deokxythymidine diphosphate dimyristoylglycerol, a lipid prodrug of 3'-deoksythymidine". Antimicrob. Agents Chemother. 36:2025-2029; Hosetler, K.Y., L.M. Stuhmiller, H.B. Lenting, H. van den Bosch, og D.D. Richman, 1990. „Syntthesis and antiretroviral activity of phospholipid analogs of azidothymidine and other antiviral nucleosides". J. Biol. Chem. 265-61127.

Eksempler på US-patenter som beskriver egnede lipofile substituenter som kovalent kan inkorporeres i nukleosidet, foretrukket i 5'-OH-posisjonen til nukleosidet eller lipofile preparater, inkluderer US-patent nr. 5.149.794 (sep. 22,1992, Yatvin et al.); 5.194.654 (16. mars, 1993, Hostetler et al., 5.223.263 (29. juni, 1993, Hostetler et al.); 5.256.641 (26. okt., 1993, Yatvin et al.); 5.411.947 (2. mai, 1995, Hostetler et al); 5.463.092 (31. okt., 1995, Hostetler et al.); 5.543.389 (6. aug., 1996, Yatvin et al.); 5.543.390 (6. aug., 1996, Yatvin et al.); 5.543.391 (6. aug., 1996, Yatvin et al.); og 5.554.728 (10. sep., 1996; Basava et al.). Andre patentsøknader som beskriver lipofile substituenter som kan bindes til nukleosidene eller lipofile preparater, inkluderer WO 89/02733, WO 90/00555, WO 91/16920, WO 91/18914, WO 93/00910, WO 94/26273, WO 96/15132, EP 0 350 287, EP 93917054.4 og WO 91/19721.

Det har blitt vist at legemiddelresistente varianter av HCV kan fremkomme etter forlenget behandling med et antiviralt middel. Legemiddelresistens finner mest typisk sted ved mutasjon av et gen som koder for et enzym anvendt i viral replikasjon. Effektiviteten til et legemiddel ovenfor HCV-infeksjon kan forlenges, forøkes eller gjenopprettes ved administrasjon av forbindelsen i kombinasjon eller alternerende med en andre, og muligens tredje, antiviral forbindelse som induserer en forskjellig mutasjon fra den som forårsakes av det multiple legemidlet. Alternativt kan farmakokinetikken, biofordelingen eller andre parametre ved forbindelsen forandres ved slik kombinasjon eller alternerende behandling. Generelt er kombinasjonsterapi typisk foretrukket i forhold til alternerende behandling på grunn av at det induserer multippel simultan stress på viruset.

Eksempler på antivirale midler som kan anvendes i kombinasjon med forbindelser som beskrevet heri inkluderer:

(1) Et interferon og/eller ribavirin (Battaglia, A.M. et al, Ann. Pharmacother. 34:487-494,2000); Berenguer, M. et al, Antivir. Ther. 3(Suppl. 3):125-136, 1998). (2) Substratbaserte NS3 proteaseinhibitorer (Attwood et al, Antiviral peptide derivatives, PCT WO 98/22496,1998; Attwood et al, Antiviral Chemistry and Chemotherapy 10.259-273,1999; Attwood et al., Preparation and use of amino acid derivatives as anti- viral agents, tysk patentpublikasjon DE 19914474; Tung et al Inhibitores of serine proteases, particularly hepatitis C virus NS3 protease, PCT WO 98/17679), som inkluderer alfaketoamider og hydrazinoureaer, og inhibitorer som terminerer i en elektrofil slik som en borsyre eller fosfonat. Llinas-Brunet et al, Hepatitis C inhibitor peptide analogues, PCT WO 99/07734. (3) Dcke-substratbaserte inhibitorer slike som 2,4,6-trihydroksy-3-nitro-benzamid-derivater (Sudo K. et al, Biochemical and Biophysical Research Communications, 238:643-647,1997; Sudo K. et al. Antiviral Chemistry and Chemotherapy 9:186,1998), som inkluderer RD3-4082 og RD3-4078, hvor førstnevnte er substituert på amidet med en 14 karbonkjede og sistnevnte fremviser en /?arø-fenoksyfenylgruppe; (4) Tiazolidinderivater som viser relevant inhibering i en omvendt fase HPLC undersøkelse med et NS3/4A fusjonsprotein og NS5A/5B substrat (Sudo K. et al. Antiviral Research 32:9-18, 1996), særlig forbindelse RD-1-6250, som fremviser en sammensmeltet cinnamoyldel substituert med en lang alkylkjede, RD4 6205 og RD4 6193; (5) Tiazolidiner og benzanilider identifisert i Kakiuchi N. et al, J. EBS Letters 421:217-220; TakeshitaN. et al. Analytical Biochemistry 247:242-246,1997; (6) Et fenan-trenquinon som fremviser aktivitet ovenfor HCV protease i en SDS-PAGE og autoradiografisk undersøkelse isolert fra dyrkningskulturbuljongen av Streptomyces sp., Sch 68631 (Chu M. et al, Tetrahedron Letters31:1229- 122>2, 1996), og Sch 351633, isolert fra fungus Penicillium griscofuluum, som demonstrerer aktivitet i en scintillasjonsproksimitetsundersøkelse (Chu M. et al, Bioorganic and Medicinal Chemistry Letters 9:1949-1952); (7) Selektive NS3 inhibitorer basert på makromolekylet elgin c, isolert fra blodigle (QasimM.A. et al, Biochemistry 36:1598-1607, 1997); (8) HCV helicase inhibitorer (Diana G.D. et al, Compounds, compositions and methods for treatment of hepatitis C, US-patent nr. 5.633.358; Diana G.D. et al, Piperidine derivatives, pharmaceutical compositions thereof and their use in the treatment of hepatitis C, PCT WO 97/36554); (9) HCV polymerase inhibitorer slike som nukleotidanaloger, gliotoksin (Ferrari R. et al, Journal ofVirology 73:1649-1654,1999) og naturproduktet cerulenin (LohmannV. et al, Virology 249:108-118, 1998); (10) Antisensfosforotioatoligodeoksynukleotider (S-ODN) komplementære til sekvensstrekkene i 5' ikke-kodende region (NCR) til HCV (Alt M., et al, Hepatology 22:707-717, 1995), eller nukleotidene 326-348 som innbefatter 3' enden til NCR og nukleotidet 371-388 lokalisert i den kjernekodende regionen til nCV RNA (Alt M. et al, Archives ofVirology 142:589-599,1997); Galderisi U. et al, Journal of Cellular Physiology 181:251-257,1999); (11) Inhibitorer av IRES-avhengig translasjon (Ikeda N. et al, Agent for the prevention and treatment of hepatitis C, japansk patentpublikasjon JP-08268890; Kai Y. et al, Prevention and treatment of viral diseases, japansk patentpublikasjon 10101591); (12) Nukleaseresistente ribozymer (Maccjak D.J. et al, Hepatology 30 abstract 995,1999); og (13) Andre eventuelle forbindelser som inkluderer 1-amino-alkylcykloheksaner (US-patent nr. 6.034.134 til Gold et al.,) alkyllipider (US-patent nr. 5.922.757 til Chojkier et al), vitamin E og andre antioksidanter (US-patent nr. 5.922.757 til Chojkier et al), squalen, amantadin, gallesyre (US-patent nr. 5.846.964 til Ozeki et al), N-(fosfonoacetyl)-L-asparaginsyre, (US-patent nr. 5.830.905 til Diana et al), benzendikarboksamider (US-patent nr. 5.633.388 til Diana et al), polyadenylsyrederivater (US-patent nr. 5.496.546 til Wang et al),

2',3'-dideoksyinosin (US-patent nr. 5.026.687 til Yarchoan et al.) og benzimidazoler (US-patent nr. 5.891.874 til Colacino et al).

Verter, innbefattende mennesker, infisert med HCV, eller et genfragment derav, kan behandles ved administrering til pasienten av en effektiv mengde av den aktive forbindelsen eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav under nærvær av en farmasøytisk akseptabel bærer eller fortynningsmiddel. De aktive materialene kan administreres ved en hvilken som helst egnet rute, for eksempel oral, parenteral, intravenøs, intradermal, subkutant eller topisk, i flytende eller fast form.

En foretrukket dose av forbindelsen for HCV vil være i området fra ca. 1 til 50 mg/kg, foretrukket 1 til 20 mg/kg, av kroppsvekt pr. dag, med generelt 0,1 til ca. 100 mg pr. kg kroppsvekt av mottakeren pr. dag. Det effektive doseringsområdet av de farmasøytisk akseptable saltene kan beregnes basert på vekten av mornukleosidet som skal avleveres. Hvis saltet fremviser aktivitet i seg selv kan den effektive dosen estimeres som ovenfor ved anvendelse av vekten av saltet, eller ved andre for fagmannen kjente fremgangsmåter.

Forbindelsen blir vanligvis administrert i en hvilken som helst egnet enhetsdoseringsform, innbefattende, men ikke begrenset til, en som inneholder 7 til 3000 mg, foretrukket 70 til 1400 mg aktiv ingrediens pr. enhetsdoseringsform. En oral dosering på 50-1000 mg er vanligvis passende.

Ideelt bør den aktive ingrediensen administreres for å oppnå topp-plasmakonsentrasjonen av den aktive forbindelsen på fra ca. 0,2 til 70 um, foretrukket ca. 1,0 til 10 um. Dette kan for eksempel oppnås ved intravenøs injeksjon av en 0,1 til 5% løsning av aktiv ingrediens, eventuelt i saltform, eller administrert som bolus av den aktive ingrediensen.

Konsentrasjonen av aktiv forbindelse i legemiddelsammensetningen vil avhenge av absorpsjon, inaktivering og utskillingshastigheter av legemidlet så vel som andre faktorer kjente for fagmannen. Det vil også gjelde at doseringsverdiene vil variere med graden av tilstanden som skal lindres. Det er videre å forstå at for et eventuelt bestemt subjekt, bør spesifikke doseringregimer justeres over tid i henhold til det individuelle behovet basert på den funksjonelle vurderingen av personen som administrerer eller overvåker administrasjonen av forbindelsene, og at konsentrasjonsområdene fremsatt deri kun er eksempler. Den aktive ingrediensen kan administreres som et hele eller kan deles i et antall mindre doser som kan administreres ved forskjellige tidsintervaller.

En foretrukket administrasjonsmodus av aktiv forbindelse er oral. Orale sammensetninger vil generelt inkludere et inert fortynningsmiddel eller en spiselig bærer. De kan være i gelatinkapsler eller sammenpresses til tabletter. For formålet oral terapeutisk administrasjon kan den aktive forbindelsen inkorporeres med eksipienter og anvendes i form av tabletter, trokeer eller kapsler. Farmasøytisk kompatible bindemidler og/eller adjuvansmaterialer kan inkluderes som en del av sammensetningen.

Tablettene, pillene, kapslene, trokeene og lignende kan inneholde en hvilken som helst av følgende ingredienser, eller forbindelser av tilsvarende type: et bindemiddel slik som mikrokrystallinsk cellulose, gummitragant eller gelatin; en eksipient slik som stivelse eller laktose, et disintegreringsmiddel slik som algininsyre, primogel eller maisstivelse; et smøremiddel slik som magnesiumstearat eller sterotes; et glidemiddel slik som kolloidal silisiumdioksid; et søtningsmiddel slik som sukrose eller sakkarin; eller et smaksstoff slik som peppermynte, metylsalisylat, eller appelsinsmak. Når enhetsdoseirngsformen er en kapsel, kan den i tillegg til materialet av typen ovenfor inneholde en flytende bærer slik som en fettolje. I tillegg kan doseringsenhetsformene inneholde forskjellige andre materialer som modifiserer den fysiske formen til doseringsenheten, for eksempel belegg av sukker, skjellakk eller andre enteriske midler.

Forbindelsen kan administreres av en komponent av en eliksir, suspensjon, sirup, vaffer, tyggegummi eller lignende. En sirup kan i tillegg til den aktive forbindelsen inneholde sukrose som et søtningsstoff og visse konserveringsmidler, fargestoffer og smaksstoffer.

Forbindelsen eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav kan blandes med andre aktive materialer som ikke ødelegger den ønskede virkningen, eller med materialer som supplementerer den ønskede virkningen, slike som antibiotika, antifungale midler, antiinflammasjonsmidler, eller andre antivirale midler, som inkluderer andre nukleosidforbindelser. Løsninger eller suspensjoner anvendt for parenteral, intradermal, subkutan eller topisk applikasjon kan inkludere følgende komponenter: et sterilt fortynningsmiddel slik som vann for injeksjon, saltvannløsning, fikserte oljer, polyetylenglykoler, glyserin, propylenglykol eller andre syntetiske løsmidler; antibakterielle midler slike som benzylalkohol eller metylparabener; antioksidanter slike som aksorbinsyre eller natriumbisulfitt; gelatineirngsmidler slik som etylendiamintetra-eddiksyre; buffere slike som acetater, citrater eller fosfater og midler for justering av tonisitet slik som natriumklorid eller dekstrose. Det parenterale preparatet kan være i ampuller, engangssprøyter eller multiple doseringsmedisinglass fremstilt av glass eller plast.

Hvis den administreres intravenøst er foretrukne bærere fysiologisk saltvann eller fosfatbufret saltvann (PBS).

I en foretrukket utførelsesform fremstilles de aktive forbindelsene med bærere som vil beskytte forbindelsen overfor rask eliminering fra kroppen, slik som kontrollerte frigivelsesformuleringer, som inkluderer implantater og mikroinkapslede avleveringssystemer. Bionedbrytbare biokopatible polymerer kan anvendes, slik som etylenvinylacetat, polyanhydrider, polyglykolsyre, kollagen, polyortoestre og polymelkesyre. Fremgangsmåte for fremstilling av slike formuleringer vil være klart for fagmannen. Materialene kan også oppnås kommersielt fra Alza Corporation.

Liposomale suspensjoner (som inkluderer liposomer målrettet for infekterte celler med monoklonale antistoffer til viralantigener) er også foretrukket som farmasøytisk akseptable bærere. Disse kan fremstilles ifølge fremgangsmåter kjente for fagmannen, for eksempel som beskrevet i US-patent nr. 4.522.811.

For eksempel kan liposome formuleringer fremstilles ved å løse opp passende væsker (slik som steroylfosfatidyletanolamin, sterorylfosfatidykolin, arakodoylfosfatidylkolin og kolesterol) i et uorganisk løsemiddel som deretter fordampes, og etterlater en tynn film av ønsket lipid på overflaten av beholderen. En vandig løsning av aktiv forbindelse eller dens monofosfat, difosfat og/eller trifosfatderivater blir deretter introdusert i beholderen. Beholderen blir deretter ristet for hånd for å frigjøre lipidmaterialet fra sidene til beholderen og dispergere lipidaggregatene og derved danne den liposomale suspensjonen.

Nukleosidene som anvendes ifølge oppfinnelsen kan syntetiseres ved en hvilken som helst kjent fremgangsmåte i litteraturen. Spesielt kan syntesen av de foreliggende nukleosidene oppnås enten ved alkylering av det passende modifiserte sukkeret, fulgt av glykosylering eller glykosylering fulgt av alkylering av nukleosidet. Følgende utførelsesformer illustrerer samme generelle metodologi for å oppnå de omtalte nukleosidene.

A. Generell syntese av T- C- forgrenede nukleosider

T-C-forgrende ribonukleosider med følgende struktur:

hvori BASE er en purin eller pyrimidin base som definert heri;

R<7> og R<9> er hydroksy;

R<8>erHellerCi-C6-alkyl;

R,<0>erH;

R1 erH;R2erHellerNH2;

R<6>erHellerCi-C6-alkyl;

X er O,

kan fremstilles ved en av følgende generelle fremgangsmåter.

1) Modifisering fra lakton

Nøkkelutgangsmaterialet for denne fremgangsmåten er et passende substituert lakton. Laktonet kan kjøpes eller kan fremstilles ved en kjent fremgangsmåte som inkluderer standard epimerisering, substitusjon og cykliseringsteknikker. Laktonet kan optimalt beskyttes med en passende beskyttende gruppe, foretrukket med en acyl eller silylgruppe, ved fremgangsmåter kjent i litteraturen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic Svnthesis. John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991. Det beskyttede laktonet kan deretter koples med et egnet koplingsmiddel slik som en organometallisk karbonnukleofil, slik som et Grignard reagens, et organolitium, litiumdialkylkobber eller R<6->SiMe3 i TBAF med passende ikke-protisk løsemiddel ved passende temperatur for å gi l'-alkylert sukker.

Det eventuelt aktiverte sukkeret kan deretter koples til BASE ved fremgangsmåter godt kjente for fagmannen, som beskrevet av Townsend Chemistr<y> of Nucleosides and Nucleotides. Plenum Press, 1994. For eksempel kan et acylert sukker koples til en silylert base med en Lewis-syre, slik som tetraklorid, titantetraklorid eller trimetylsilyltriflat i passende løsemiddel ved en egnet temperatur.

Deretter kan nukleosidet avbeskyttes ved fremgangsmåter kjente for fagmannen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic Svnthesis. John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991.

I en spesiell utførelsesform er l'-C-forgrenet ribonukleosid ønskelig. Syntesen av ribonukleosid er vist i Skjema 1. Alternativt er deoksyribo-nukleosid ønskelig. For å oppnå disse nukleosidene kan det dannede ribonukleosidet eventuelt beskyttes ved fremgangsmåter kjent for fagmannen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic Svnthesis, John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991 og deretter kan 2'-OH reduseres med et egnet reduksjonsmiddel. Eventuelt kan 2'-hydroksylet aktiveres for å lette reduksjonen; dvs. via Barton-reduksjonen.

Alternativ fremgangsmåte for fremstilling av 1 '- C- forgrenede nukleosider

Nøkkelutgangsmaterialet for denne fremgangsmåten er en passende substituert heksose. Heksosen kan kjøpes eller fremstilles ved en hvilken som helst kjent metode som inkluderer standard epimerisering, slik som alkalisk behandling, substitusjons- og koplingsteknikker. Heksosen kan selektivt beskyttes for å gi en passende heksa-furanose, som beskrevet av Townsend Chemistry of Nucleosides and Nucleotides. Plenum Press, 1994.

l'-hydroksylet kan eventuelt aktiveres til en egnet utgående gruppe slik som en acylgruppe eller et klor, brom, fluor, jod via acylering eller halogenering, respektivt. Eventuelt kan det aktiverte sukkeret deretter koples til BASEN ved fremgangsmåter

godt kjente for fagmannen, som beskrevet av Townsend Chemistr<y> of Nucleosides and Nucleotides, Plenum Press, 1994. For eksempel kan acylert sukker koples til en silylert base med Lewis-syre, slik som tinntetraklorid, titantetraklorid eller trimetylsilyltriflat i passende løsemidler ved en egnet temperatur. Alternativt kan et halo-sukker koples til en silylert baser under nærvær av trietylsilyltriflat.

l'-CH2-OH, hvis beskyttet, kan selektivt avbeskyttes ved fremgangsmåter kjente i litteraturen. Det resulterende primære hydroksylet kan funksjonaliseres for å gi

forskjellige C-forgrenede nukleosider. For eksempel reduseres det primære hydroksylet for å gi metyl, for anvendelse av et egnet reduksjonsmiddel. Alternativt kan hydroksylet aktiveres før reduksjon for å lette reaksjonen; dvs. via Barton-reduksjon. I en alternativ utførelsesform kan det primære hydroksylet oksideres til aldehydet og deretter koples

med et karbonnukleofil, slik som en Grignard reagens, en organolitiumforbindelse, litiumdialkylkobber eller R<6->SiMe3 i TBAF med passende ikke-protisk løsemiddel ved en egnet temperatur.

I en spesiell utførelsesform er 1 '-C-forgrenet ribonukleosid foretrukket. Syntesen av et ribonukleosid er vist i skjema 2. Alternativt er deoksyribo-nukleosid foretrukket. For å oppnå disse nukleosidene kan det dannede ribonukleosidet eventuelt beskyttes ved fremgangsmåter kjente for fagmannen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic Svnthesis. John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991, og deretter kan 2'-OH reduseres via et egnet reduksjonsmiddel. Eventuelt kan 2'-hydroksylet aktiveres for å lette reduksjonen: dvs. via Barton-reduksjon.

I tillegg kan L-enantiomerene som korresponderer til forbindelsen fremstilles ved å følge samme generelle fremgangsmåter (1 eller 2), ved å begynne med det korresponderende L-sukkeret eller nukleosid L-enantiomeren som utgangsmateriale.

R Generell syntese av 2'- C- forgrenede nukleosider

2'-C-forgrende ribonukleosider med følgende struktur:

hvori BASE er en purin eller pyrimidin base som definert heri;

R<7> og R<9> er hydroksy;

R<10>erH;

R1 erH;R2erHellerNH2;

R<6>erHellerCi-C6-alkyl;

XerO,

kan fremstilles ved en av følgende generelle fremgangsmåter.

1) Glykosylering av nukleobasen med et passende modifisert sukker

Nøkkelutgangsmaterialet for denne fremgangsmåten er et passende substituert sukker med 2'-OH og 2'-H med passende gruppe (LG), f.eks. en acylgruppe eller et klor, brom, fluor eller jod. Sukkeret kan kjøpes eller kan fremstilles ved en hvilken som helst fremgangsmåte som inkluderer standard epimerisering, substitusjon, oksidasjon og reduksjonsteknikker. Substituert sukker kan deretter oksideres med passende oksidasjonsmiddel i et kompatiblet løsemiddel ved en egnet temperatur for å gi 2'-modifisert sukker. Mulige oksidasjonsmidler er Jones reagens (en blanding av kromsyre og svovelsyre), Collin's reagens (dipyridin Cr(VI)oksid, Corey's reagens (dipyridin (Cr(VI)oksid, Corey's reagens (pyridinklorkromat), pyridindikromat, syredikromat, kaliumpermanganat, Mn02, rutheniumtetroksid, faseoverføringskatalysatorer slik som kromsyre eller permanganat støtte- på en polymer, Cl2-pyridin, ^(Vammonium-molybdat, NaBrOr2-CAN, NaOCl I HOAc, kobberkromit, kobberoksid, Raney-nikkel, palladiumacetat, Meerwin-Pondorf-Verley reagens (aluminium f-butoksid med et annet keton) og iV-bromsuksinimid.

Deretter ved kopling av en organometallisk karbonnukleofil, slik som et Grignard reagens, en organolitiumforbindelse, litiumdialkylkobber eller R<6->SiMe i TBAF med ketonet med passende ikke-protisk løsemiddel ved egnet temperatur, oppnås det 2'-alkylerte sukkeret. Det alkylerte sukkeret kan eventuelt beskyttes med en egnet beskyttende gruppe, foretrukket med en acyl- eller silylgruppe, ved fremgangsmåter kjent i litteraturen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic Svnthesis. John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991.

Det beskyttede sukkeret kan deretter koples til BASE ved fremgangsmåter godt kjente for fagmannen, som beskrevet av Townsend Chemistry of Nucleosides and Nucleotides. Plenum Press, 1994. For eksempel kan det acylerte sukkeret koples til en silylert base med en Lewis-syre, slik som tetraklorid, titantetraklorid eller trimetylsilyltriflat i passende løsemiddel ved en egnet temperatur. Alternativt kan et halo-sukker koples til en silylert base under nærvær av trimetylsilyltriflat.

Deretter kan nukleosiden avbeskyttes ved kjente fremgangsmåter i litteraturen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic S<y>nthesis. John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991.

I en spesiell utførelsesform er 2'-C-forgrenet ribonukleosid ønskelig. Syntesen av ribonukleosid er vist i Skjema 3. Alternativt er deoksyribo-nukleosidet foretrukket. For å oppnå disse nukleosidene kan det dannede ribonukleosidet eventuelt beskyttes ved fremgangsmåter kjent for fagmannen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic S<y>nthesis, John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991 og deretter kan 2'-OH reduseres med et egnet reduksjonsmiddel. Eventuelt kan 2'-hydroksyl aktiveres for å lette reduksjonen; dvs. via Barton-reduksjonen.

1) Modifikasjon av et forhåndsdannet nukleosid

Nøkkelutgangsmaterialet for denne fremgangsmåten er et passende substituert nukleosid med et 2'-OH og 2'-H. Nukleosidet kan kjøpes eller kan fremstilles ved kjente fremgangsmåter som inkluderer standard koplingsteknikker. Nukleosidet kan eventuelt beskyttes med egnede beskyttende gruppe, foretrukket med en acyl eller silylgruppe, ved fremgangsmåter kjent i litteraturen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic Synthesis, John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991.

Passende beskyttet nukleosid kan deretter oksideres med passende oksidasjonsmiddel i et kompatibelt løsemiddel ved en egnet temperatur for å gi det 2'-modifiserte sukkeret. Mulige oksidasjonsmidler er Jones reagens (en blanding av kromsyre og svovelsyre), Collin's reagens (dipyridin Cr(VI)oksid, Corey's reagens (pyridinklorkromat), pyridindikromat, syredikromat, kaliumpermanganat, Mn02, rutheniumtetroksid, faseoverføringskatalysatorer slik som kromsyre eller permanganat støttet på en polymer, Cl2-pyridin, H202-ammoniummolybdat, NaBrOr2-CAN, NaOCl I HOAc, kobberkromit, kobberoksid, Raney-nikkel, palladiumacetat, Meerwin-Pondorf-Verley reagens (aluminium f-butoksid med et annet keton) og A^-bromsuksinimid.

Deretter kan nukleosiden avbeskyttes ved fremgangsmåter kjente i litteraturen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic Svnthesis. John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991.

I en spesiell utførelsesform er 2'-C-forgrenet ribonukleosid ønskelig. Syntesen av ribonukleosid er vist i Skjema 4. Alternativt er deoksyribo-nukleosidet ønskelig. For å oppnå disse nukleosidene kan det dannede ribonukleosidet eventuelt beskyttes ved fremgangsmåter kjente i litteraturen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic Svnthesis, John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991 og deretter kan 2'-OH reduseres med et egnet reduksjonsmiddel. Eventuelt kan 2'-hydroksylet aktiveres for å lette reduksjonen; dvs. via Barton-reduksjonen.

I en annen utførelsesform av foreliggende oppfinnelse er L-enantiomerer ønskelig. Derfor kan L-enantiomerene korresponderer til forbindelsen ifølge oppfinnelsen fremstilles ved å følge samme generelle fremgangsmåte som ovenfor, ved å begynne med det korresponderende L-sukkeret eller nukleosid L-enantiomeren som utgangsmateriale.

C Generell syntese av 3'- C- forgrenede nukleosider

3'-C-forgrende ribonukleosider med følgende struktur:

hvori BASE er en purin eller pyrimidin base som definert heri;

R 7 og R 0 erhydroksy;

R<8>erHellerCi-C6-alkyl;

R1 erH;R2erHellerNH2;

R<6>erHellerCi-C6-alkyl;

X er O,

kan fremstilles ved en av følgende generelle fremgangsmåter.

1) Glykosylering av nukleobasen med et passende modifisert sukker

Nøkkelutgangsmaterialet for denne fremgangsmåten er et passende substituert sukker med et 3'-OH og 3'-H, med passende gruppe (LG), f.eks. en acylgruppe eller et klor, brom, fluor, jod. Sukkeret kan kjøpes eller kan fremstilles ved i og for seg kjente fremgangsmåter som inkluderer standard epimerisering, substitusjon, oksidering og reduksjonsteknikker. Det substituert sukkeret kan deretter oksideres med passende oksidasjonsmiddel i et kompatiblet løsemiddel ved en egnet temperatur for å gi 3'-modifisert sukker. Mulige oksidasjonsmidler er Jones reagens (en blanding av kromsyre og svovelsyre), Collin's reagens (dipyridin Cr(VI)oksid, Corey's reagens (pyridinklorkromat), pyridindikromat, syredikromat, kaliumpermanganat, MnCh, rutheniumtetroksid, faseoverføringskatalysatorer slike som kromsyre eller permanganat støttet på en polymer, Cl2-pyridin, H202-ammoniummolybdat, NaBrOr2-CAN, NaOCl I HOAc, kobberkromit, kobberoksid, Råney-nikkel, palladiumacetat, Meerwin-Pondorf-Verley reagens (aluminium f-butoksid med et annet keton) og AMjromsuksinimid.

Deretter gir koplingen av en organometallisk karbonnukleofil, slik som et Grignard reagens, en organolitiumforbindelse, litiumdialkylkobber eller R<6->SiMe i TBAF med ketonet med passende ikke-protisk løsemiddel ved egnet temperatur, det 3'-C-forgrenede sukkeret. Det 3'-forgrenede sukkeret kan eventuelt beskyttes med en egnet beskyttende gruppe, foretrukket med en acyl- eller silylgruppe, ved fremgangsmåter kjente for fagmannen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic Svnthesis. John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991.

Det eventuelt beskyttede sukkeret kan deretter koples til BASE ved fremgangsmåter godt kjente for fagmannen, som beskrevet av Townsend Chemistry of Nucleosides and Nucleotides. Plenum Press, 1994. For eksempel kan et acylert sukkeret koples til en silylert base med en Lewis-syre, slik som tetraklorid, titantetraklorid eller trimetylsilyltriflat i passende organisk løsemiddel ved en passende temperatur. Alternativt kan et halo-sukker koples til en silylert base under nærvær av trimetylsilyltriflat.

Deretter kan nukleosidet avbeskyttes ved kjente fremgangsmåter godt kjente i litteraturen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic Svnthesis. John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991.

I en spesiell utførelsesform er 3'-C-forgrenet ribonukleosid ønskelig. Syntesen av et ribonukleosid er vist i Skjema 5. Alternativt er deoksyribo-nukleosid foretrukket. For å oppnå disse nukleosidene kan det dannede ribonukleosidet eventuelt beskyttes ved fremgangsmåter kjente i litteraturen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic Svnthesis. John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991 og deretter kan 2'-OH reduseres med et egnet reduksjonsmiddel. Alternativt kan 2'-hydroksyl aktiveres for å lette reduksjonen; dvs. via Barton-reduksjonen.

2) Modifikasjon av et forhåndsdannet nukleosid

Nøkkelutgangsmaterialet for denne fremgangsmåten er et passende substituert nukleosid med et 3'-OH og 3'-H. Nukleosidet kan kjøpes eller kan fremstilles ved hjelp av i og for seg kjente fremgangsmåter som inkluderer standard koplingsteknikker. Nukleosidet kan eventuelt beskyttes med passende beskyttende grupper, for eksempel med acyl eller silylgrupper, ved fremgangsmåter kjente i litteraturen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic Svnthesis, John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991.

Passende beskyttet nukleosid kan deretter oksideres ved hjelp av passende oksidasjonsmiddel i et kompatibelt løsemiddel ved en egnet temperatur for å gi det 2'-modifiserte sukkeret. Mulige oksidasjonsmidler er Jones reagens (en blanding av kromsyre og svovelsyre), Collin's reagens (dipyridin Cr(VI)oksid, Corey's reagens (pyridinklorkromat), pyridindikromat, syredikromat, kaliumpermanganat, Mn02, rutheniumtetroksid, faseovergangskatalysatorer slike som kromsyre eller permanganat støttet på en polymer, Ch-pyridin, H202-ammoniummolybdat, NaBrOr2-CAN, NaOCl i HOAc, kobberkromit, kobberoksid, Raney-nikkel, palladiumacetat, Meerwin-Pondorf-Verley reagens (aluminium 7-butoksid med et annet keton) og A^-bromsuksinimid.

Deretter kan nukleosidet avbeskyttes ved fremgangsmåter kjente i litteraturen, som beskrevet av Greene et al Protective Groups in Organic Svnthesis. John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991.

I en spesiell utførelsesform er 3'-C-forgrenet ribonukleosid ønskelig. Syntesen av ribonukleosidet er vist i Skjema 6. Alternativt er deoksyribo-nukleosid foretrukket. For å oppnå disse nukleosidene kan det dannede ribonukleosidet eventuelt beskyttes ved fremgangsmåter kjente for fagmannen, som beskrevet av Greene et al. Protective Groups in Organic Svnthesis, John Wiley and Sons, 2. utgave, 1991 og deretter kan 2'-OH reduseres med et egnet reduksjonsmiddel. Eventuelt kan 2'-hydroksylet aktiveres for å lette reduksjonen; dvs. via Barton-reduksjonen.

I en annen variant kan L-enantiomerne være ønskelige. Derfor kan L-enantiomerene som er korresponderende til forbindelsen ifølge oppfinnelsen fremstilles ved å følge samme fremgangsmåte som den som er beskrevet ovenfor, med utgangspunkt i den korresponderende sukker eller nukleosid L-enantiomeren som utgangsmateriale.

Eksempler

Eksempel 1: Fremstilling av 1'C-metyIriboadenin via 6-amino-9-(l-deoksy-fi-D-psicofuranosyl)purin

Som en annen alternativ fremgangsmåte på fremstilling kan tittelforbindelsen også fremstilles ifølge en publisert fremgangsmåte (J. Farkas, og F. Sorm, "Nucleic acid components and their analogues. XCIV. Synthesis of 6-amino-9-(l-deoksy-J3-D-psikofuranosyl)purin", Collect. Czech. Chem. Commun. 1967, 32, 2663-2667. J. Farkas", Collect. Czech. Chem. Commun. 1966, 31,1535) (Skjema 7).

På en tilsvarende måte, men ved anvendelse av passende sukker og pyrimidin eller purinbaser, ble følgende nukleosider med formel I fremstilt. hvori:

Alternativt ble følgende nukleosider med formel IV fremstilt ved anvendelse av passende sukker og pyrimidin eller purinbaser. hvori:

Eksempel 2: Fremstilling av 2'-C-metylriboadenin

Tittelforbindelsen kan fremstilles ifølge publisert fremgangsmåte (R.E. Harry-0'kuru, J.

M. Smith og M.S. Wolfe, " A short, flexible route toward 2'-C-branced ribonucleosides", J. Org. Chem., 1997, 62,1754-1759). (Skjema 8).

(a) Dess-Martin periodinan; (b) MeMgBr / TiCl4; (c) BzCl, DMAP, Et3N; (d) bis(trimetylsilyl)acetamid, N<6->benzoyladenin, TMSOTf; (e) NH3 / MeOH

På lignende måte, men ved ved anvendelse av passende sukker og pyrimidin eller purinbaser, fremstilles følgende nukleosider med formel II. hvori:

Alternativt ble følgende nukleosider med formel V fremstilt ved anvendelse av passende sukker og pyrimidin eller purinbaser. hvori:

Alternativt ble følgende nukleosider med formel X fremstilt ved anvendelse av passende sukker og pyrimidin eller purinbaser. hvori:

Eksempel 3: Fremstilling av 3'-C-metylriboadenin

Tittelforbindelsen kan fremstilles ifølge publisert fremgangsmåte (R.F. Nutt, M.J. Dickinson, F.W. Holly og E. Walton, "Branched-chain sugar nucleosides, III. 3'-C-metyladenin", J. Org. Chem., 1968, 33,1789-1795). (Skjema 9). (a) Ru02 / NaI04; (b) MeMgI / TiCl4; (c) HC1 / MeOH / H20; (d) BzCl / pyridin; (e) AcBr, HBr / AcOH; (f) klormercuri-6-benzamidopurin; (g) NH3 / MeOH.

På lignende måte, men ved ved anvendelse av passende sukker og pyrimidin eller purinbaser, fremstilles følgende nukleosider med formel III. hvori:

Alternativt ble følgende nukleosider med formel VI fremstilt ved anvendelse av passende sukker og pyrimidin eller purinbaser. hvori:

VII. Anti-hepatitt C-aktivitet

Forbindelser kan fremvise anti-hepatitt C-aktivitet ved å inhibere HCV polymerase, ved å inhibere andre enzymer nødvendig for replikasjonssyklen, eller ved andre veier. Et antall undersøkelser er blitt publisert for å bestemme disse aktivitetene. En generell fremgangsmåte for å bestemme totaløkning av HCV virus i kulturer er beskrevet i US-patent nr. 5.738.985 til Miles et al. In vitro undersøkelser er blitt rapportert i Ferrari et al, Inl of Vir., 73:1649-1654,1999; Ishii et al, Hepatology, 29:1227-1235, 1999; Lohmann et al, Inl. ofBio. Chem., 274:10807-10815,1999; og Yamashita et al, Inl. of Bio. Chem. 273:15479-15486, 1998.

WO 97/12033 inngitt 27. september, 1996 av Emory University, som lister C. Hagedorn og A. Reinoldus som oppfinnere, og som har prioritet fra U.S.S.N. 60/004.383, inngitt i septemer 1995, beskriver en HCV polymeraseundersøkelse som kan anvendes for å evaluere aktiviteten til forbindelsene beskrevet heri. En annen HCV polymeraseundersøkelse har blitt rapportert av Bartholomeusz, et al, Hepatitis C virus

(HCV) RNA polymerase undersøkelse som anvender klonede HCV ikke-strukturerte proteiner; Antiviral Therapy 1996:1 (Supp 4) 18-24.

Screeninger som måler reduksjoner i kinaseaktivitet fira HCV legemidler er beskrevet i US-patent nr. 6.030.785 til Katze et al, US-patent nr. 6.010.848 til Delvecchi et al., og US-patent nr. 5.759.795 til Jubin et al Screeninger som måler proteaseinhiberings-aktiviteten til foreslåtte HCV legemidler er beskrevet i US-patent nr. 5.961.267 til Su et al., US-patent nr. 5.739.002 til De Francesco et al., og US-patent nr. 5.597.691 til Houghton et al.

Eksempel 4: Fosforyleringsanalyse av nukleosid til aktivt trifosfat

For å bestemme den cellulære metabolismen til forbindelsene ble HepG2 celler oppnådd fra American Type Culture Collection (Rockville, MD), dyrket i en 225 cm<2 >vevsdyrkningskolbe i minimum essensielt medium supplementert med ikke-essensielle aminosyrer, 1% penicillin-streptomycin. Mediet ble fornyet hver tredje dag og cellene ble subdyrket en gang i uken. Etter fjerning av det påfestede monosjiktet med en 10 minutters eksponering for 30 ml trypsin-EDTA og tre etterfølgende vaskinger med mediet ble konfluente HepG2 celler sådd med en tetthet på 2,5 x IO<6> celle pr. brønn i en 6-brønns plate og eksponert for 10 um av [<3>H] merket aktiv forbindelse (500 dpm/pmol) i de angitte tidsperiodene. Cellene ble holdt ved 37°C under en 5% CCh-atmosfære. Ved utvalgte tidspunkter ble cellene vasket tre ganger med iskaldt fosfat-bufret saltvann

(PBS). Intracellulær aktiv forbindelse og dens respektive meta-bolitter ble ekstrahert ved inkubering av cellepellet over natten ved -20°C med 60% metanol fulgt av ekstrasjon med en ytterligere 20 ul kald metanol i en time på isbad. Ekstraktene ble deretter kombinert, tørket under forsiktig filtrert luftstrøm og lagret ved -20°C til HPLC analyse. De foreløpige resultatene av HPLC analysen er angitt i tab.l.

Eksempel 5: Biotilgjengelighetsanalyse i cynomolgus aper

I løpet av 1 uke før studiestarten ble cynomolgusapen kirurgisk implantert med et kronisk venekateter og subkutant veneaksess port (VAP) for å lette blodoppsamling og gjennomgikk en fysisk undersøkelse som inkluderte hematologi og serumkjemiunder-søkelser og kroppsvekten ble avlest. Hver ape (6 totalt) mottok ca. 250 uCi <3>H aktivitet med hver dose aktiv forbindelse, nemlig B-D-2'-CH3-riboG ved et dosenivå på 10 mg/kg ved en dosekonsentrasjon på 5 mg/ml, enten via en intravenøs bolus (3 aper, IV) eller oralt (3 aper, PO). Hver doseringssprøyte ble veiet før dosering for gravimetrisk bestemmelse av mengden formulering administrert. Urinprøver ble samlet opp via beholderoppsamling ved angitte intervaller (ca. 18-0 timer før dose, 0-4,4-8 og 8-12 timer etter dosering) og fortsatte. Blodprøver ble så samlet opp (før dosering, 0,25, 0,5, 1,2, 3,6, 8,12 og 24 timer før dosering) via det kroniske venekateteret og VAP eller fra et perifert kar hvis prosedyren med det kroniske venekateteret ikke var mulig. Blod- og urinprøver ble analysert for maksimum konsentrasjon (Cmaks)> hd når maksimal konsentrasjon var oppnådd (Tmaks), areal under kurven (AUC), halveringstid for doseringskonsentrasjonen (T1/2), klarering (CL), likevektsvolum og fordeling (Vss) og biotilgjengelighet (F), som er tabulert i Tabellene 2 og 3, og grafisk illustrert i

Figurene 2 og 3, respektivt.

Eksempelt 6: Benmargtoksisitetsanalyse

Humane benmargceller ble samlet opp fra normale friske frivillige og den mononukleære populasjonen ble separert ved Ficoll-Hypaque gradientsentrifugering som beskrevet tidligere av Sommadossi J-P, Carlisle R. "Tocicity of 3'-azido-3'-deoksythymidine and 9-(l,3-dihydroksy-2-propoksymetyl)guanine for normal human hematopoietic progenitor cells in vitro" Antimicrobial Agents and Chemotherapy 1987; 31:452-454; og Sommadossi J-P, Schinazi RF, Chu CK, Xie M-Y. "Comparison of cytotoxicity of the (-)- and (+)-enantiomer of 2',3'-dideoxy-3'-thiacytidine in normal human bone marrow progenitor cells" Biochemical Pharmacology 1992; 44:1921-1925. Dyrkningsundersøkelsene for CFU-GM og BFU-E ble utført ved anvendelse av en tosjikts myk agar eller metylcelluloserfemgangsmåte. Legemidlene ble fortynnet i vevdyrkningsmedium og filtrert. Etter 14 til 18 dager ved 37°C i en fuktig atmosfære ved 5% CO2 i luft ble kolonier større enn 50 celler talt ved anvendelse av et inverst mikroskop. Resultatene i tabell 4 er presentert som prosent inhibering av kolonidannelse i nærvær av legemiddel sammenlignet med løsemiddelkontrollkulturer.

Eksempel 7: Mitokondria toksisitetsundersøkelse

HepG2 celler ble dyrket i 12-brønns plater som beskrevet ovenfor og eksponert for forskjellige konsentrasjoner av legemidler som beskrevet av Pan-Zhou X-R, Cui L, Zhou X-J, Sommadossi J-P, Darley-Usmer VM. "Differential effects of antiretoriviral nucleoside analogs on mitochondrial function in HepG2 cells" Antimikrob Agents Chemother 2000; 44:496-503. Melkesyrenivåene i dyrkningsmediet etter 4 dagers legemiddeleksponering ble målt ved anvendelse av et Boehringer melkesyre-undersøkelseskit. Melkesyrenivået ble normalisert ved celletall som målt ved hemocytometertelling. De foreløpige resultatene fra denne undersøkelsen er tabulert i tabell 5.

Claims

1. Anvendelse av en forbindelse av formel XVI: eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for fremstilling av et medikament for behandling eller profylakse av en hepatitt C virusinfeksjon, hvori: base er: R1 erH; R<2>erHellerNH2; R3 er Heller Ci-C6 alkyl; R<6> er Ci-C6 alkyl når R<8> er H; R<6> er H når R8 er Ci-C6 alkyl; R<7> er OH; R9 er OH; R<10> erH; og XerO.

2. Anvendelse ifølge krav 1, hvor forbindelsen er eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for fremstilling av et medikament for behandling eller profylakse av en hepatitt C virusinfeksjon.

3. Anvendelse ifølge krav 1, hvor forbindelsen er: eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for fremstilling av et medikament for behandling eller profylakse av en hepatitt C virusinfeksjon.

4. Anvendelse ifølge krav 1, hvor forbindelsen er: eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for fremstilling av et behandling for behandling eller profylakse av en hepatitt C virusinfeksjon.

5. Anvendelse ifølge krav 1, hvor forbindelsen er: eller et terapeutisk akseptabelt salt derav, for fremstilling av et medikament for behandling eller profylakse av en hepatitt C virusinfeksjon.

6. Anvendelse ifølge krav 1, hvor forbindelsen er: eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for fremstilling av et medikament for behandling eller profylakse av en hepatitt C virusinfeksjon.

7. Anvendelse ifølge krav 1, hvor forbindelsen er eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for fremstilling av et medikament for behandling eller profylakse av en hepatitt C virusinfeksjon.

8. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av krav 1-7, hvor forbindelsen er i form av en doseringsenhet.

9. Anvendelse ifølge krav 8, hvor doseringsenheten inneholder 10 til 1500 mg av nevnte forbindelse.

10. Anvendelse ifølge krav 8 eller 9, hvor nevnte doseringsenhet er en tablett eller kapsel.

11. Anvendelse ifølge krav 1, hvor R<6> er metyl.

12. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av krav 1-11, hvor forbindelsen er i en i det vesentlig ren form.

13. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av krav 1-12, hvor forbindelsen er i det minste i et omfang på 90 vekt-% fri for P-L-isomer.

14. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av krav 1-12, hvor forbindelsen i et omfang på minst 95 vekt-% er fri for P-L-isomeren.

15. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av krav 1-13, hvor medikamentet er tenkt for et menneske.

16. Anvendelse ifølge et hvilket som helst av krav 1-13, hvor forbindelsen administreres i kombinasjon eller alternering med ett eller flere andre anti-HCV midler.

17. Anvendelse ifølge krav 16, hvor anti-HCV midlet er en polymeraseinhibitor.

18. Anvendelse ifølge krav 17, hvor anti-HCV midlet er en polymeraseinhibitor.

19. Anvendelse ifølge krav 16, hvor anti-HCV midlet er en helikaseinhibitor.

20. Anvendelse ifølge krav 16, hvor anti-HCV midlet er interferon.

21. Anvendelse ifølge krav 16, hvor anti-HCV midlet er ribavirin.