NO151424B - Hydrofile polyesterfibre og fremstilling derav - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en hydrofil polyesterfiber.samt en fremgangsmåte for fremstilling derav.

Som kjent er en tekstils bærehygiene og dermed

også bærekomforten i vesentlig grad avhengig av dens evne til å transportere varme og fuktighet. Naturfibre er spesielt hydrofile, dvs. at de kan oppta betydelige mengder fuktighet fra luften og besitter også en høy sugeevne og en stor evne til å holde tilbake vann. De har imidlertid enkelte ulemper sammenlignet med polyester, når kroppen skal føre bort mye varme og begynner å svette. Således vil fibertverrsnittet av ull øke med 25 % og en polyester med bare 1 % ved svelling (Robinson, Texilpraxis International, 1976, s. 1180). Dermed vil luftgjennomføringsevnen og dermed den direkte fuktighets-transport.gjennom tekstilen bli hindret spesielt ved tykke tekstiler. Videre vil det ved adsorpsjon av vann i ull oppstå betraktelig mer varme, nemlig 113 J/g vann (27 cal/g vann)

enn ved adsorpsjon av vann i polyester: 3,35 J/g vann (0,8 cal/g vann) (Robinson, Textilveredlung, 1977, s. 264). I nær sammen-heng med denne varmeutvikling har man at med tiltakende temperatur vil absorpsjonsevnen til ull reduseres betydelig. Endelig tørker tekstiler fra polyester raskere enn ulltekstiler. Disse betraktelige fordeler ved polyester beror alle på at den tar opp meget mindre vann. På den annen side er den dårlige evne til å ta opp vann, årsak til den uvennlige bærehygiene og lave bærekomfort av polyesterfibre. Man har forsøkt å forbedre denne ulempen, dvs. fremfor alt å øke evnen til opptak av fuktighet og evnen til å holde tilbake vann som avgjørende kriterier på hydrofili (se Robinson) uten å tape de gode egenskapene til polyesteren.

Man har blant annet forsøkt å forbedre hydrofilien ved kjemisk modifisering enten av polymeren eller fibérovér-flaten. Dette har inntil nå ikke gitt overbevisende resultater. Det er gunstigere å forandre fiberbyggeprinsippet fysikalsk f.eks. ved en økning av den adsorpsjonsvillige fiberoverflate. F.eks. er byggeprinsippet for en slik fiber kjent fra Melliand Textilberichte 1/1977, s. 11-12 og åpenbar når det gjelder akrylfibre og også allerede gjennomført. Disse polyakrylnitrilfibre består av en kjerne med et stort antall fine kapillarhulrom og en tykk mantel med et stort antall fine kanaler som kan føre vann fra siden og inn til det porøse indre i fiberen. Mantelen har til oppgave å beskytte det innenforliggende poresystem og føre til en problemløs bearbeidelse.

I en fremgangsmåte som er beskrevet i DE-OS 255^124 blir slike hydrofile polyakrylnitrilfibre tilveiebragt med en tørrspinneprosess hvor man til spinneløsemidlet f .eks. dimetyl-acetamid, dimetylsulfoksyd, N-metylpyrrolidon eller dimetylformamid, setter 5 til 50 vekt-%, beregnet på grunnlag av løsnings-middel og fast stoff, av en væske som har høyere kokepunkt enn det anvendte spinneløsningsmiddel og som er godt blandbar med spinneløsningsmidlet og med vann og som er et ikke-løsnings-middel for den polymer som spinnes. Som eksempler på slike væsker skal man nevne: alkyleter- og -ester av flerverdige alkoholer, høytkokende alkoholer, estere og ketoner; og fortrinnsvis anvendes glycerin. Fibre som er tilveiebragt på denne måten har en kjerne-mantel-struktur, en porøs kjerne med et gjennomsnittlig poremål på 500 til 1000 nm (= 5000 til 10000 Å) et fuktighetsopptak på 2 til 5 % (ved 65 % relativ luftfuktighet og 21°C) og en evne til å holde tilbake vann på fra 10 til 30 %.

Tørrspundne fibre med en kjerne-mantel-struktur av akrylnitrilpolymerisater med et fuktighetsopptak på minst 7 %

(ved 65 % relativ luftfuktighet og 21°C) og en evne til å holde tilbake vann på minst 25 % er beskrevet i DE-OS 2607071. Disse fibre fremstilles ved at man spinner et akrylnitrilpolymerisat som inneholder karboksylgrupper fra et løsningsmiddel som - beregnet på totalvekten av løsningen - er tilsatt 5 til 50 vekt-% av en forbindelse som har et kokepunkt som ligger høyere enn spinneløsningsmidlet, som er blandbar med spinneløsningsmidlet

og vann og som ikke kan oppløse kopolymerisatet hvoretter for-bindelsen som er tilsatt løsningsmidlet vaskes av de nyspuhne fibrene hvoretter karboksylgruppene påføres fullstendig eller delvis til saltformen.

Denne kjente fremgangsmåte for modifisering av polyakrylnitril er ikke teknisk brukbar for de viktige polyestre for forbedring av de hydrofile egenskaper. Polyakrylnitril tørrspinnes nemlig, dvs. også fra organiske løsnings-midler med fortrinnsvis lave temperaturer. Polyester spinnes derimot i de foreliggende teknikker ved nær 300°C fra smeiten, også under vesentlig hardere betingelser. Videre har allerede umodifisert polyakrylnitril en forholdsvis høy evne til å ta opp fuktighet på ca. 1,5 %• Umodifisert polyester har derimot en vesentlig dårligere evne til å ta opp fuktighet, den er vanligvis mellom 0,3 og 0,6 %.

Det er også et stort antall porøse polyesterfibre som fremstilles ved forskjellige strekkemetoder eller ved av-skumming med en inert gass. Som de foran beskrevne polyakrylnitrilfibre inneholder de store, hulrom som kan sees i lysmikroskop som dog ikke fører til nevneverdig hevning av fuktighetsopptaket.

Utover dette er spesielt porøse polyesterfibre

med fine kapillarhulrom som ikke kan sees i mikroskop kjent. H.-D. Weigmann et al (Melliand Textilberichte 6/1976, s. 470-473) har med det formål å forbedre fargehastigheten og det relative opptak av fargestoff behandlet polyesterfibre med dimetylformamid, deretter befridd fiberen fra løsningsmidlet i kokende vann, tørket og underkastet den varmebehandling. Man fikk herved en strukturendring, som i hovedtrekkene skyldes en redusert orientering i det ikke-krystallinske området. Avhengig av temperaturen vil løsningsmiddelbehandlingen gi en mer eller mindre sterk sekundær krystallisasjon som utløses ved en vekselvirkning mellom polymeren og løsningsmidlet og som fører til danning av krystalliter i fiberstrukturen. Denne stabilisering av fiberstrukturen hindrer dens fullstendige sammenbrudd når løsningsmidlet fjernes og fører etter forfatte-rens fremstilling til at det dannes hulrom eller mikroporer.

Egenskapene til dette produktet vil i det etter-følgende bli utførlig diskutert, på dette punkt skal det bare nevnes at produktet har et relativt lavt porevolum og dermed en lav evne til .å ta opp vann og holde tilbake vann. I tillegg er ikke effekten stabil, allerede en varmebehandling på over 120°C har som resultat en drastisk forbedring av det relative fargeopptak og ved temperaturer på fra l80 til 200°C får man et totalt sammenbrudd av poresystemet.

Foreliggende oppfinnelse har til hensikt å forbedre den kjente teknikk og angår således hydrofile polyesterfibre som inneholder mikroporer med radier i området under 30 nm, og disse fibre karakteriseres ved det som fremgår av krav 1.

Oppfinnelsen angår også en fremgangsmåte for fremstilling av de ovenfor nevte fibre ved smeltespinning, strekking og varmebehandling, og denne fremgangsmåte karakteriseres ved det som fremgår av krav 11.

Med polyester forstar man sa vel homo- som kopolyestre. Eksempler på slike polyestre er de som tilveiebringes under anvendelse av en eller flere av de nedenfor anførte syrer eller deres esterdannende derivater og en eller flere to- eller flerverdige alifatiske, alicykliske, aroma-tiske eller aralifatiske alkoholer eller en bisfenol: adipinsyre, pimelinsyre, korksyre, azelainsyre, sebazinsyre, nonan-dikarbonsyre, dekandikarbonsyre, undekandikarbonsyre, tereftalsyre, isoftalsyre, alkylsubstituerte eller halogenerte tereftal-og isoftalsyre, nitrotereftalsyre, 4,4'-difenyleterdikarbon-syre, 4,4'-difenyltioeterdikarbonsyre, 4,4'-difenylsulfondi-karbonsyre, 4 ,-4 '-difenylalkylendikarbonsyre, naf talin-2,6-dikarbonsyre, cykloheksan-1,4-dikarbonsyre og cykloheksan-1,3-dikarbonsyre. Typisk egnede dioler eller fenoler for fremstilling av disse homo- og kopolyestre er: etylenglykol, diety-lenglykol, 1,3-propandiol, 1,4-butandiol, 1,6-heksandiol, 1,8-oktandiol, 1,10-dekandiol, 1,2-propandiol, 2,2-dimetyl-1,3-propandiol, 2,2,4-trimetylheksandiol, p-xylendiol, 1,4-cykloheksandiol, 1,4-cykloheksandimetanol og bisfenol A. Foretrukket er polyester og kopolyester av tereftalsyre, og spesielt polyetylentereftalat.

Polyesterfiberen ifølge oppfinnelsen har et stabilt og god fuktbart mikroporesystem av betraktelig omfang, hvor porene er åpne, dvs. at de er forbundet med hverandre og likeledes med fiberoverflaten. Begrepet "mikroporer" anvendes ikke enhetlig i litteraturen. I det etterfølgende vil man benytte det om porer med radius på mindre enn 30 nm (300 Å). I motsetning til makroporer med radius større enn 30 nm ikan det ikke påvises i et lysmikroskop og elektronmikroskopisk bare med spesielle preparasjonsteknikker. Egnede karakteri-seringsmetoder er: kapillarkondensasjon, røntgenbøyning, kvikksølv-porøsimetri og endelig tetthetsmålinger forbundet med mikroskopi.

Kapillarkondensasjonen er en meget viktig måle-metode for de foreliggende poresystemer. Samtidig er den grunnlaget for den praktiske utnyttelse av poresystemene, spesielt når det dreier seg om bærehygiene.

Etter Helmholtz-Thomson's lov inntrer som kjent kapillarkondensasjonen gjennom en fuktende væske i et kapillar med krumningsradius r, når partialtrykket av væskedampen er større enn og da har man:

Pr = damptrykket over en krum flate med radius r

p = damptrykket over en plan flate

M,a,p = molvekten, overflatespenningen og tettheten i

væsken,

R = gasskonstanten

T = absolutt temperatur

Tallmessig- er det slik at man får kapillarkondensasjon av vann ved 20°C, når man ved de angitte relative fuk-tigheter (rel. f.) får en kapillarradius, r, som er under den angitte verdi og når det foreligger fullkommen fornettbarhet:

Por å få kapillarkondensasjonen ved 90 % relativ fuktighet er det nødvendig med kapillarer med radius på fra 10 nm (100 Å) eller mindre. Ikke ideelt god fuktning. (rand-vinkel |3 større enn 0°) gjelder den nedenfor angitte formel:

Man må da ha mindre radier for å få kapillarkondensasjon. P.eks. har man ved umodifisert polyester og vann en fuktingsvinkel på ca. 80° (T.H. Grindstaff, Text. Res. J. (1969) s. 958) og dermed cos <p = 0,2. Av dette ser man at ved uforandret fuktbarhet , vil man bare få kapillarkondensasjon når radius i porene er mindre med en faktor på 5 enn den ovenfor angitte verdi. Ved væsker som over hodet ikke er fuktende ( g = 90<0> eller 90° = = 180°) får man inSen kapillarkondensasjon.

Kapillarkondensasjonen ble i første rekke ifølge den foreliggende oppfinnelse bevisst anvendt til forbedring av hydrofilien i syntetiske fibre. Sammenlignet med den vanligvis benyttede adsorpsjon f.eks. ved hydratdannelse, får man i tillegg til betraktelig adsorpsjonsmengde også ytterligere positive virkninger f.eks. høy adsorpsjons- og desorpsjons-hastighet, tiltagende adsorpsjon med økende temperatur, ingen svelling og dermed et utstrakt "tørt" grep og endelig ingen ugunstige varmeeffekter.

Om kapillarkondensasjonen henvises forøvrig til lærebøker i fysikk og fysikalsk kjemi, f.eks. til R. Brditfka, Grundlagen der Physikalischen Chemie, 11. opplag, s. 551-553, VEB Deutscher Verlag der Wissenschaften, Berlin 1972, til

H. Franke, Lexikon der Physik, 3- oppi., s. 776-779, Frankh'sche Verlagshandlung Stuttgart og til E. Manegold, Kapillarsysteme, bind 1 (grunnlag) (1955), Strassenbau, Chemie und Technik Verlagsgesellschaft mbH, Heidelberg.

Mikrohulrom kan videre påvises ved hjelp av kontinuerlig røntgenlavvinkelspredning. Vanligvis anvendes de enkelte lavvinkelsreflekser ved karakterisering av kjemiske fibre ved røntgenlavvinkelspredning. Disse har sitt opphav i den periodiske veksling mellom krystallinske og amorfe områder i prøven. Alt etter plasseringen av disse områder får man et topunkts- eller et firepunktsdiagram. Polyesterfibre med ikke periodiske ordnede områder med forskjellig elektrontetthet gir ved siden av disse lavvinkelsreflekser bare en kontinuerlig lavvinkelspredning. Når disse områder med forskjellig elektrontetthet er hulrom, får man en sterk lavvinkelspredning. (Når det gjelder enkeltheter til dette, henvises det til den angitte litteratur.) De hydrofile polyesterfibre ifølge oppfinnelsen har en slik sterk kontinuerlig lavvinkelspredning.

Ved kvantitativ beregning av iavvinkelspredningen kan man karakterisere poresystemet i de hydrofile polyesterfibre ifølge oppfinnelsen ytterligere nøyaktig. Da det dreier seg om kuleformede mikrohulrom, får man en isotrop lavvinkelspredning. På grunnlag av vinkelavhengigheten av intensiteten i den kontinuerlige lavvinkelspredning kan man beregne radius i disse kulene. Når det dreier seg om ikke-kuleformede mikrohulrom, som har en foretrukket retning i prøven, får man en anisotrop kontinuerlig lavvinkelspredning, hvor man fra aniso-tropien også kan beregne orienteringen av disse hulrom i prøven. Også her kan man på grunnlag av vinkelavhengigheten av intensiteten i den kontinuerlige lavvinkelspredning beregne gjennom-snittstverrsnittet av disse ikke-kuleformede hulrom. Sammen-ligner man forskjellige prøver med like hulrom, så får man fra intensiteten i den kontinuerlige lavvinkelspredning en verdi for det relative antall hulrom i prøven.

Når det dreier seg om teori, måling og beregning på grunnlag av røntgenlavvinkelspredning henvises det til fag-litteraturen f.eks. til Zahn og Winter, Kolloid-Zeitschrift 128 (1952), s. 142-153, H. Kiessig, Kolloid-Zeitschrift 152

(1957), s. 62-74, 0. Kratky, Angew. Chemie 72 (1960), s. 467-482 og likeledes til V. Hochmann, Faserforschung und Textil-technik 27 (1976), hefte 8, Zeitschrift fur Polymerforschung, s. 417-424, A. Guinier, X-Ray Diffraction, H.W. Freeman and Company, San Francisco, 1963.

Et annet karakteriserende mål på polyesterfiberen ifølge oppfinnelsen er porevolumet avhengig av poreradiusen. Dette kan bestemmes meget enkelt med et kvikksølv-porøsimeter. På denne måte kan man bestemme porer mellom 5 nm og 50.000 nm, dvs. så vel mikro- som makroporer.

Når det dreier seg om teori, gjennomføring og beregning med kvikksølv-porøsimetri henvises til faglittera-turen, f.eks. H. Jiintgen og M. Schwuger, Chem. Ing.-Techn.

3j3 (1966 ), s. 1271-1278 og E.F. Wagner, Chemie-fasern 8-67

(1967), s. 601-606.

For undersøkelse av poresystemene kan det anvendes tetthetsmålinger. Ved at det finnes et poresystem i prøven får man ved vanlig tetthetsmåling i en gradient av f.eks. tetraklorkarbon og hept.an under den forutsetning at gradientvæsken ikke kan trenge inn i poresystemet, f.eks. fordi væsken er utelukket eller fordi poreveggene ikke er gjennomtrengelige for gradientvæsken, til de lavere tetthetsverdier enn man får i rene, porefrie polymerer. I disse tilfellene kan man regne med totalt porevolum på grunnlag av tetthetsmålingen. Ved å trekke fra det porevolum man kan påvise ved mikroskopiske målinger, får man porevolumet i de porer som ikke kan sees i mikroskop.

Resultatene fra de fire målemetodene, nemlig røntgenlavvinkelspredning, kvikksølv-porøsimetri, kapillarkondensasjon (adsorpsjonens isoterme) og tetthetsmålinger gir motsigelsesfritt bevis for at man i fiberen ifølge oppfinnelsen har et poresystem av betraktelig omfang som er tilgjengelig fra utsiden og som er godt fuktbart med vann, hvor poreradiene hovedsakelig er mindre enn 30 nm.

Videre er permanensen i de hydrofile egenskaper karakteristisk for polyesterfiberen ifølge oppfinnelsen. Da det dreier seg om den foreliggende oppfinnelse betegnes derfor poresystemet som stabilt, da det i hvert fall er bestandig overfor en vask og etterfølgende tørking i luft ved 100°C.

Det dreier seg her om minstekrav, poresystemet ifølge oppfinnelsen er imidlertid vesentlig mer stabilt: Det er stabilt overfor vanlige bruks- og bearbeidelsesbetingelser som teksturering, varmluftsfiksering, f.eks. i ett minutt ved 190°C,

og likeledes høytemperatursvasking og -farging, f.eks. en time ved 120°C, fulgt av en varmluftstørking ved 120°C i 3 minutter og likeledes overfor kokevasking, f.eks. ved 100°C i 60 minutter i nærvær av 5 gram vaskemiddel pr. liter og under tørr-rensebetingelser. Likeledes er de hydrofile egenskaper i poresystemet i polyesterfiberen ifølge oppfinnelsen stabile, dvs. de forblir i vesentlig grad uforandret. Etter gjennom-føring av de ovenfor nevnte målinger, kan polyesterfiberen ifølge oppfinnelsen beskrives gjennom sitt poresystem og ved sine hydrofile egenskaper.

Som man allerede har nevnt, kan polyesterfiberen ifølge oppfinnelsen ved 40°C og 92 % relativ fuktighet ta opp mer enn 2 vekt-5S fuktighet. Dette totale fuktighetsopptak i de hydrofile polyesterfibre ifølge oppfinnelsen, sammensettes hovedsakelig av fuktighetsopptaket for den umodifiserte poly-esterfiber som vanligvis er ca. 0,5 % og fuktighetsopptaket ved kapillarkondensasjon. Den delen som opptas gjennom kapillarkondensasjon utgjør minst 25 % av det totale fuktighetsopptak og er altså ved et lavt totalt fuktighetsopptak forholdsvis lavt, f.eks. 25 %, og ved et høyt totalt opptak av fuktighet forholdsvis høyt, f.eks. 95 %• Fortrinnsvis utgjør fuktighetsopptaket gjennom kapillarkondensasjonen 70 % av det totale fuktighetsopptak.

De hydrofile polyesterfibre ifølge oppfinnelsen har ved 40°C og 92 % relativ fuktighet et fuktighetsopptak på opptil 25 vekt-?. Foretrukket er polyestre med et fuktighetsopptak på fra 5 til 15 vekt-?. Slike produkter kan bearbeides uten vanskelighet og har utmerkede tekstilegenskaper. Oqså de polyesterfibre ifølge oppfinnelsen som har et fuktighetsopptak ved 40°C og 92 % relativ fuktighet på fra 15 til 25 vekt-?, kan fremstilles uten store vanskeligheter, selv når det dreier seg om større fibertykkelser, men på grunn av sitt forhold til store porevolum har de lavere fasthet.

Den tilsynelatende tetthet på fibrene ligger under 1350 kg/m^, fortrinnsvis i området fra 1050 til 1150 kg/m^.

Fortrinnsvis består poresystemet i polyesterfiberen ifølge oppfinnelsen av mikro- og makroporer. Radien i mikroporene ligger under 30 nm, fortrinnsvis i området fra 5 til 15 nm. Radien i makroporene kan ligge i området fra 100 til 3000 nm. Volumene av mikroporene ligger mer enn 0,04 cm^/g. Fortrinnsvis inneholder fibrene ifølge oppfinnelsen mikroporer med radius i området fra 5 til 15 nm, hvor volumene ligger i området fra 0,04 til 0,15 cm^/g. Volumene av makroporene kan ligge i området fra 0,01 til 0,10 cm^/g. Produktet med et høyere porevolum og endog opptil 0,5 cm^/g kan fremstilles; og de kan anvendes i slike tilfeller hvor det bare er nødvendig med en meget lav fiberfasthet.

Så vel mikro- som makroporene i polyesterfiberen ifølge oppfinnelsen er åpne, dvs. de er forbundet så vel med hverandre som med fiberoverflaten.

Polyesterfiberen ifølge oppfinnelsen har fortrinnsvis ikke-kuleformede mikroporer, og lengden er flere ganger tverrsnittet. Hoveddelen av disse ikke-kuleformede porer er parallelle med fiberaksen.

Karakteristisk for polyesterfiberen ifølge oppfinnelsen er at veggene i poresystemet er godt fuktbare med vann. Denne spesielle beskaffenhet i poreveggen er årsak til de hydrofile egenskaper i polyesterfibrene ifølge oppfinnelsen.

Produktene ifølge oppfinnelsen har, sammenlignet med vanlige polyestre, et overraskende høyt fuktighetsopptak. I den etterfølgende tabell er gjengitt enkelte verdier for en normal polyetylentereftalat-fiber, for en polyetylentereftalat-fiber fremstilt under anvendelse av 10 vekt-? kalium-aluminium-oksalat (K^(A1(C20^)^1) ifølge oppfinnelsen og likeledes for ull. Målingen gjennomførtes etter DIN 54.201 og ved konstant klima 20°C/65 % relativ luftfuktighet (Normalklima ifølge DIN 50.014), 20°C/92 % relativ luftfuktighet, 34°C/92 % relativ luftfuktighet og 40°C/92 % relativ luftfuktighet (fuktig/ varmt konstantklima ifølge DIN 50.015):

Tabellen viser følgende:

I kondisjonert tilstand har polyesterfiberen ifølge oppfinnelsen både ved normalklima 20°C/65 % relativ luftfuktighet og likeledes ved høyere temperaturer og ved høyere relative luftfuktigheter, et vesentlig høyere fuktighetsopptak enn normale polyesterfibre. Når det dreier seg om vanlig bærehygiene, er det absolutte fuktighetsopptak av mindre interesse enn differansen mellom fuktighetsopptaket ved 20°C/65 % relativ luftfuktighet og det konstante klima 34°C/92 % relativ luftfuktighet. Konstantklimaet 34°C792 % relativ luftfuktighet tilsvarer nemlig det vanlige kroppsklima ved den øvre grense for ube-hagelighetsområdet og differansen mellom fuktighetsopptaket angir følgelig evnen til fuktighetsopptak hos tekstilmaterialet under bæring opp til grensen for behagelighetsområdet. Ved polyetylentereftalat-normaltypen utgjør differansen bare 0,2 %, men ved hydrofile polyesterfibre ifølge oppfinnelsen opptil 7,0 %. Man får altså en tilsvarende verdi som for ull. I motsetning til de hydrofile polyesterfibre opptar ull med økende temperatur mindre fuktighet.

Denne effekten motvirker bærekomforten i tekstilmaterialet, idet tekstilmaterialet vil oppta mer og ikke mindre fuktighet ved stigende hudtemperatur og dermed ved økende transpirasjon.

En videre viktig egenskap ved fiberen ifølge oppfinnelsen er deres høye evne til å holde tilbake vann. I motsetning til vannopptaket, som i vesentlig grad er bestemt av mikroporesystemet, avhenger evnen til å holde tilbake vann så vel på mikro- som på makroporestrukturen. Evnen til å holde tilbake vann bestemmes etter DIN 53.814: En bestemt mengde av det materialet som skal undersøkes fuktes fullstendig med vann under anvendelse av et fuktemiddel og behandles deretter i en sentrifuge under nøyaktig definerte betingelser. Den sentrifugerte prøven veies, tørkes og veies igjen. Differansen mellom de to vekter, er det vann som er holdt tilbake i prøven etter sentrifugeringen. Normal polyester har vanligvis en evne til å holde tilbake vann på fra 2 til 5 %, og fiberen ifølge oppfinnelsen fra 10 til 50 % og fortrinnsvis fra 20 til 30 % og de kjente, polyester med løsningsmiddel-indusert strukturendring på 8,5 %. Evnen til å holde tilbake vann er av stor betydning for bruksegenskaper hos tekstiler: Bomull og ull har en evne til å holde tilbake vann på fra ca. 40 til ca. 50 %, og fiberen ifølge oppfinnelsen når følgelig egenskapene i de nevnte naturfibre. Hertil skal nevnes at ull og bomull allerede ved lagring har tatt opp opptil 8 til 15 % fuktighet.

En videre egenskap som er av betydning for bærekomforten hos tekstilmaterialene er følegrensen for fuktighet. Denne angir ved hvilket fuktighetsinnhold (i ?) en tekstil-prøve føles fuktig.

Det anvendes to fremgangsmåter for å bestemme fuktighetsfølegrensen. Ved den ene går man ut fra tørkede tekstilprøver, f.eks. flatstrikkeprøver og plasserer disse i et stigende fuktig klima. Ved den annen fremgangsmåte anvender man tekstilprøver som er fuktet etter fremgangsmåten for bestemming av evnen til å holde tilbake vann (DIN 53-8l4) og deretter tørket i normalklima (20°C og 65 ? relativ luftfuktighet). I begge tilfeller føler minst fire personer på strikkestykket for å føle om det er så fuktig eller så tørt,

at de ville ta på undertøy som var laget av dette, eventuelt ikke gjøre det. Fuktighetsfølegrensen av normal polyester ligger ved ca. 0,4 ?, ved ull ved ca. 19 ? og ved bomull på

ca. 8 ?. Ved fibrene ifølge oppfinnelsen ligger fuktighets-følegrensen på fra 7 til 11 ?. Den praktiske konsekvens er,

at tekstiler fra umodifisert polyester bare kan ta opp 0,1 vekt-? fuktighet når det lagres ved normalklima før de når fuktighetsfølegrensen. Tekstiler av ull tar under visse betingelser opp 4 vekt-? fuktighet og tekstiler av polyester-fiber ifølge oppfinnelsen 8 vekt-?.

Også når det gjelder avgivelse av fuktighet har fiberen ifølge oppfinnelsen utmerkede egenskaper. Avgivelse av fuktighet karakteriserer tidsforløpet av fuktighetsavgi-velsen av en prøve som først er fuktet etter DIN 53.184 i normalklima 20°C og 65 ? relativ luftfuktighet. Her er spesielt tidsrommet som går inntil man når fuktighetsfølegrensen av interesse. Dette tidsrommet forholder seg mellom normalt polyetylentereftalat, hydrofilt polyester ifølge oppfinnelsen, ull og bomull som 1:2: 2,5 : 3, og dette betyr altså, at de hydrofile polyesterfibre ifølge oppfinnelsen raskere under tørking når det tidspunkt når tekstilmaterialet føles tørt enn f.eks. ull og bomull.

Ved siden av de ovenfor angitte hydrofile egenskaper, har fiberen ifølge oppfinnelsen utmerket tekstil-egenskaper som fullt ut kan måle seg med egenskapene hos normale polyesterfibre. Fiberen ifølge oppfinnelsen kan fremstilles i de vanligste tykkelser og har f.eks. følgende tekstil-egenskaper:

Også fargeevnen hos fibre ifølge oppfinnelsen er meget god. Som man kan vente er hastigheten for fargestoff-opptaket hos polyesterfibre ifølge oppfinnelsen høyere enn ved normale polyesterfibertyper. For å få en sammenlignbar dyp. fargning, er det nødvendig med en større fargestoffmengde enn for normale polyesterfibre for polyesterfibre ifølge oppfinnelsen på samme måte som for kjente makroporøse polyestre.

De hydrofile polyesterfibre kan etter en spesiell egnet fremgangsmåte fremstilles på en slik måte at man spinner en polyestermasse som inneholder 1 til 20 vekt-? av en eller flere oksalatokomplekser med den generelle formel:

strekker de tilveiebragte tråder og hydrofikserer ved temperaturer i området fra 90 til 170°C i nærvær av flytende vann, og i denne formelen har betegnelsene følgende betydning:

Me : minst et av ionene Li, Na, K, Rb, Cs eller NH^,

Z : minst et kompleksdannende sentralatom fra gruppen Mg,

Ca, Sr, Ba, Zr, Hf, Ce, V, Cr, Mn, Fe, Co, Ni, Cu, Zn,

Cd, B, Al, Ga, In, Sn, Pb og Sb

n : omtrent 1, omtrent 2, omtrent 3 eller omtrent 4

m : omtrent 2, omtrent 3 eller omtrent 4.

Den polyester som inneholder en eller flere oksalatokomplekser og som trenges for fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, er utførlig beskrevet i DE-OF. 2 628 964.

Den fremstilles på følgende måte at man bringer inn en eller flere oksalatokomplekser på kjent måte i polyestermassen. I tillegg til andre anvisninger for fremgangsmåten kommer det her i betraktning at oksolatokomplekset tilsettes under forestringen eller polykondensasjonen av polyester-utgangsmaterialene og på denne måte blir homogent dispergert i den tilveiebragte polyester. Ytterligere mulighet for innarbeiding består deri at polyestermassen tilsmeltes oksalatokomplekset for blanding, hvoretter massen opparbeides til granulat for direkte forming. En annen mulighet består i at man tilsetter i det finfordelte oksalatokompleks til polymergranulatet og bearbeider dette sammen.

Når det dreier seg om oksalatokomplekset og fremstilling av dette, henvises til K.V. Krishnamurty og G.M. Harris i Chemical Reviews, vol. 6l (1961), s. 213-246. Antall ligander er i regelen 1, 2, 3 eller 4, ladningen på kompleksanionene -1, -2, -3, -4 eller -5 og antall sentralatomer 1, slik at antallet ligander og ladningen på kompleksanionene bestemmes ved koordinasjonstallet og ladningen på sentralatomet. Når det dreier seg om den foreliggende oppfinnelse forstår man med oksalatokomplekser med kompleks-anioner av typen ^( 02°^^) 6 ikke bare forbindelser hvor sammensetningen er eksakt støkiometrisk, men også slike forbindelser hvor verdien for m og -e kan ligge over eller under hele tall. Dette er f.eks. tilfelle når en mindre del av oksalatoligandene er erstattet med andre ligander. Slike forbindelser kan oppstå på den måte at det ved siden av oksalatokomplekset er innebygget fremmedligander i kompleksanionet eventuelt at disse blir utbyttet. Det samme gjelder også for sentralatomet, dvs. at den foreliggende oppfinnelse også omfatter slik oksalatokomplekser hvor kationbestanddelen ikke er strengt støkiometrisk sammensatt. Også her kan også verdien for sentralatomet fravike fra et helt tall. Dette vil være tilfelle, når en del av sentralatomet er erstattet med et annet sentralatom med et annet koordinasjonstall eller en annen valens. Slike fravik fra den eksakte støkiometri vil som kjent ofte opptre i komplekskjemien og vil være kjent av de som arbeider med de foreliggende teknikker.

De polyestermasser som anvendes véd fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan også inneholde blandede oksalatokomplekser som i stedet for en støkiometrisk mengde av et sentralatom inneholder en tilsvarende mengde forskjellige sentralatomer. Selvfølgelig kan polyestermassen også inneholde en blanding av forskjellige enhetlige eller blandede oksalatokomplekser.

I fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen anvendes fortrinnsvis polyester hvor oksalatokomplekset inneholder en eller flere av sentralatomene Mg, Ba, Zr, Fe, Co, Cu, Zn, Al,

Sn, Cr og Sb. Foretrukne polyestre inneholder et alkali-aluminium-oksalatokompleks med den generelle formel Me3 [ Al(C2Oi))3 ] eller Me [ Al(C2Oi})2J , spesielt

K-, Al(C20jj)j ] , eller oksalatokomplekset

K4 fzn(<C>204)3) , K4 Zr(<C>20lj)4J, K? { Cr (C^) ?) ,

K3 (Fe(C2C^)3) , K3 [ Sb(C2Oi()3J , K2 (Mg(C204)2J,

K2 fF<e>(<C>201|)2) , K2 ( Zn(C201|)2 J , K2 [cu(C2Cy2).

Forbindelsene er komplekse litium-, natrium-, kalium-, rubidium-, cesium-, ammonium-aluminiumdioksalato-

eller aluminiumtrioksalatosalter med koordinativt fire- eller seksverdig aluminiumatom. Det er kjent å tilveiebringes på enkel måte ved felling fra vandige løsninger av sine kompo-nenter, f.eks. ved omsetning av en aluminiumsulfatløsning med litium-, natrium-, kalium-, rubidium-, cesium- eller ammoniumoksalatoppløsning. Når det dreier seg om fremstillings-måten og egenskapene hos disse komplekssalter henvises til Gmelins Handbuch der Anorganischen Chemie, 8. oppi., "Aluminium", del B, levering 1, Verlag Chemie GmbH Weinheim/Bergstr. 1933-

En annen fremgangsmåte for fremstilling av kalium-aluminium-trioksalatsalter hvor friskt, felt aluminiumhydroksyd behandles med en vandig oppløsning av kaliumhydrogenoksalat er beskrevet i Inorganic Synthese, vol. I, McGraw-Hill Book Comp., Inc.,

New York og London 1939, s. 36. Når det dreier seg om oksalatokomplekser med andre sentralatomer, er de fleste av de forbindelser som anvendes ifølge oppfinnelsen allerede kjent og beskrevet. De kan tilveiebringes ved omsetning av et salt av sentralatomet med alkalioksalat. Egnede forbindelser for sentralatomet er f.eks. sulfat, klorid, hydroksyd, acetat, karbonat og oksalat. Når det dreier seg om nærmere enkeltheter for fremstilling av disse kompleksene, henvises til den følgende litteratur: D.P. Graddon, J. Inorg. & Nucl. Chem. 1956, vol. 3, s. 308-322,

Bailar et al. Inorg. Syntheses, bind I, s. 36 og

K.V. Krishnamurty et al., Chem. Rev. 6l (196l), s. 213-246.

Oksalatokomplekset, hvis fremstilling ikke er beskrevet i den siterte litteratur, kan fremstilles på analog måte. Selvfølgelig gjelder det også her at antall alkali- og jordalkaliatomer, dvs. størrelsen av n og likeledes stør-relsen av m blir bestemt av valensen på sentralatomet og at oppfinnelsen også omfatter anvendelsen av slike forbindelser hvor sammensetningen ikke er eksakt støkiometrisk innenfor rammen av den ovenfor angitte formel, dvs. også slike forbindelser hvor verdien for n og m ligger over eller under hele tall.

Smeltespinning og strekking i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen av polyesteren som inneholder oksalatokomplekset foregår under de betingelser som er vanlige for polyester.

Etableringen og stabiliseringen av de hydrofile egenskaper får polyestrene ifølge oppfinnelsen ved hydrofiksering under bestemte betingelser. Hydrofikseringen gjennom-føres i nærvær av flytende vann ved temperaturer i området fra 90 til 170°C og fortrinnsvis i området fra 120 til l40°C.

Det er vesentlig ifølge oppfinnelsen at fibrene før hydrofikseringen hverken utsettes for en varmluftsbehandling over 120°C, altså f.eks. en stabilisering, varmluftsfiksering eller teksturering eller en vask ved temperaturer under 90°C med etterfølgende varmluftstørking. Produkter som ikke er hydrofiksert ifølge oppfinnelsen, men som er underkastet den ovennevnte varmluftsbehandling eller vask, har en tydelig og opptil en tredjedels lavere fuktighetsopptak enn produktene ifølge oppfinnelsen. Dette gjelder likeledes for evnen til å holde tilbake vann. Produkter som er utsatt for den ovennevnte varmluftsbehandling eller vask først og som deretter er hydrofiksert, har også dårlige hydrofile egenskaper. Av denne grunn er det klart, at tidspunktet for hydrofikseringen, dvs. rekke-følgen av strekkingen, hydrofikseringen og den nevnte termiske behandling er viktig.

Også hydrofikseringstemperaturen har en klar innflytelse på de hydrofile egenskaper i de fremstilte polyesterfibre ifølge oppfinnelsen. Med stigende hydrofikseringstempe-ratur stiger så vel fuktighetsopptaket som evnen til å holde tilbake vann. Dersom hydrofikseringen gjennomføres ved temperaturer under 90°C, har produktet et sammenlignbart lavere fuktighetsopptak og en ennu lavere evne til å holde tilbake vann.

Uten vesentlig .innflytelse på fuktighetsopptaket av produktene ifølge oppfinnelsen er varigheten av hydrofikseringen som kan foregå fra noen minutter til en halv time og krympemulighetene for fiberen under fikseringsjprosessen, dvs. at fikseringen av fiberen ifølge oppfinnelsen kan foregå uten spenning, f.eks. på lagerfiber eller på løpende spennings-løse tråder og også under spenning opptil krympespenning, f.eks. på spolen. Evnen til å holde tilbake vann og volumet på makroporene påvirkes på denne måten betydelig. Når fibrene kan krympe fritt, får man, sammenlignet med en hydrofiksering under krympespenning, betydelig høyere verdier.

Det er viktig for fremgangsmåten at hydrofikseringen gjennomføres ved den angitte temperatur i nærvær av flytende vann. Her er det også viktig at det hydrofikserende materialet bringes i berøring med flytende vann. Fortrinnsvis utgjør mengden flytende vann mer enn 100 vekt-?, beregnet på grunnlag av det hydrofikserende materialet. Man må her påse at vannet er mest mulig jevnt fordelt i materialet. Det kan f.eks. på-føres ved neddykking av materialet i vann med etterfølgende av-drypping eller ved påsprøyting av materialet.

Det er ikke nødvendig at hydrofikseringsmediet bare består av vann. Det kan også inneholde større eller mindre mengder f.eks. vannløselige salter eller væsker som er blandbare med vann. Tilsatser som øker kokepunktet for vann, kan f.eks. også tjene til at hydrofikseringen kan gjennomføres

under de nevnte temperaturer ved lavere trykk.

Det er spesielt fordelaktig at hydrofikseringen foregår under de forannevnte betingelser, mens man gjennom-fører en høytemperaturfarging eller hvittoning. Det er imidlertid, som ovenfor angitt, nødvendig å unngå varmluftsbehandling over 120°C og vasking under 90°C, da man får vesentlig dårligere resultater med hensyn til fuktighetsopptak og evnen til å holde tilbake vann.

Det er også mulig å anvende en tokomponent poly-esterfiber i stedet for poly- eller kopolyesterfibre av enkeltkomponenter. Under dette kan mantelen og kjernen i fiberen inneholde et forskjellig polyestersubstrat og/eller forskjellige oksalatokomplekser og/eller forskjellige mengder av disse. Fortrinnsvis inneholder slike utgangs-tokomponentfibre en mantel som består av en umodifisert polyester f.eks.

av polyetylentereftalat og en kjerne som består av en modifisert polyester som inneholder et oksalatkompleks. Underkastes slike tokomponentfibre fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen så får man allikevel fibre ifølge oppfinnelsen. Det er forbausende at dette også er tilfelle når mantelen består av umodifisert polyester. Produktet tilveiebragt på denne måten utmerker seg ved at de er glatte på utsiden og har et grep som tilsvarer de normale polyestertyper.

Med den foreliggende oppfinnelse har det lykkes å fremstille en ny polyesterfibertype som i tillegg til fordelene ved vanlige polyesterfibre også har de gode egenskapene hos naturfibre og i mange henseende overgår disse. Det er spesielt fordelaktig at de bibeholder disse egenskaper under vanlig viderebehandling og under bruk.

De hydrofile polyesterfibre ifølge oppfinnelsen har fortrinnelige bruksegenskaper. Sammenlignet med de normale polyestertyper har de usedvanlige hydrofile egenskaper, som utmerker seg spesielt med en stor evne til å holde tilbake fuktighet, den høye fuktighetsfølegrense og den høye evnen til å holde tilbake vann. Fuktighetsopptaket gjennom kapillarkondensasjonen foregår uten hydratiseringsvarme, mens fuktighetsopptak i ull og bomull finner sted under hydratisering og denne er forbundet med positiv varmetoning. Dette har til følge at ved høyere kroppstemperatur dg transpirasjon som følger av denne, vil den frigitte hydratiseringsvarme i ull eller bomull øke kropps-temperaturen. Fordelaktig sammenlignet med ull og bomull er også polyesterfibrene ifølge oppfinnelsen ved det at de kan ta opp større mengder fuktighet ved høyere temperatur. Endelig har fibrene en høy hastighet ved fuktighetsavgivelse og de hydrofile polyesterfibre ifølge oppfinnelsen sveller ikke under fuktighetsopptak. Dette gjør seg positivt bemerket ved tørking av tekstilmaterialet.

Oppfinnelsen kan illustreres ytterligere ved følgende eksempler.

Eksemplene 1 til 4

Eksempel 1 og 2 fremstilling av en polyetylentereftalatfiber ifølge oppfinnelsen

a) Fremstilling og maling av oksalatokompleks:

K, f A1(C20^)3J) foregikk i overensstemmelse med

den fremgangsmåte som er beskrevet av J.C. Bailar og E.M. Jones i Inorganic Synthese 1 (1939), s. 36. Det tilveiebragte komplekssalt tørket deretter i 15 timer ved 150°C og ca. 10 Torr. Analyse av prøven, som ble tilveiebragt i forskjellige mengder, lå mellom K2 g? [ AKC^O^ Q2) og K^ ^ kl^ C2°^ 1 '

200 g av det tørkede komplekssalt ble malt med 400 g etylenglykol i 2 timer i en perlemølle (fabrikat PM1

av firma Draiswerke, Mannheim) med 410 g kvartsperler med et tverrsnitt på fra 1 til 3 mm. Etter malingen var tverrsnittet på de største komplekssaltdelene i dispersjonen ca. 4 um, mens hovedmengden av delene hadde en størrelse på 1 um. Deretter ble kvartsperlene fraskilt ved filtrering gjennom en sikt, spylt med 200 ml etylenglykol og dispersjonen ble fortynnet med spyleløsningen. Ved henstand av dispersjonen i 12 timer 1 høye kar, ble partiklene som hadde en størrelse på mer enn

2 um stort sett fraskilt (sedimentasjon).

b) Polykondensasjon

600 g eller 300 g av denne fortynnede dispersjon

med et K^ f Al (C^) -innhold av 150,g eller 75 g ble overført til polykondensasjonskaret med forestringsproduktet av 1350 g dimetyltereftalat og 1200 g etylenglykol ved en rørehastighet på 30 omdr./minutt og ved en temperatur på ca. 245°C. Som forestringskatalysator tjente 150 ppm sinkacetat, og som kon-

densasjonskatalysator 200 ppm antimontrioksyd. Det fradestil-lerte etylenglykol kunne anvendes uten rensing for ny kondensasjon. Polykondensatet inneholdt 10 (eksempel 1) eller 5 (eksempel 2) vekt-? K^Al(C^O^) ].

c) Forming

Det tilveiebragte polykondensat ble på vanlig måte

'bearbeidet til spon og tørket i 24 timer ved 125°C og 60 Torr.

Sponene ble spunnet ved 296°C (spinnehodetemperatur) til et filamentgarn med enkelttykkelse på 3,0 dtex og totaltykkelse på 150 dtex f 48. Filamentgarnet ble strukket i forhold til 1 : 4,2 og deretter tvunnet. De tekstile data i materialet med hensyn på lysbestandighet, lystetthet og løsningsviskositet tilsvarer stort sett vanlig polyetylentereftalat, som tilveiebringes under de ovenfor angitte betingelser uten tilsats av et oksalatokompleks.

d) Hydrofiksering

15 g av det ovennevnte materialet eller fremstilte

stykker av dette og 200 ml vann ble tilsatt sammen i et 270 ml stort trykkbestandig kar som ble tilsatt et bad som var opp-varmet til l40°C på forhånd. Etter en oppholdstid på 15 minutter ble karet igjen tatt ut og avkjølt med flytende vann i 5 minutter til 60-80°C. Etter spyling med destillert vann

ble tekstilene tørket i en time ved 100°C i et tørkeskap med gjennomblåsning og før målingene ytterligere tørket i 4 timer ved 120°C og 15 mb (20 Torr) til vektkonstant.

Eksempel 3 - Fremstilling av en umodifisert polyetylentereftalatfiber ( sammenligningseksempel)

Av sammenligningsgrunnlag ble en umodifisert poly-etylenteref talat fiber fremstilt. Polykondensasjonen og form-ingen foregikk som i eksempel 1 b) eller c).

Eksempel 4: Fremstilling av en polyetylentereftalatfiber som er modifisert med dimetylformamid ( sammenligningseksempel .

Av sammenligningsgrunner undersøktes dessuten en polyetylentereftalatfiber som ble modifisert etter fremgangsmåten til H.-D. Weigmann et al. (l.c.) ved behandling med dimetylformamid. Prøven ble behandlet i 2 minutter ved l40°C uten spenning med dimetylformamid og deretter befridd for løsningsmiddel med vann (15 minutter ved 100°C) og deretter tørket i luft. Da forfatterne ikke angir tørketemperatur, anvendte man a) 20°C og b) 100°C.

I det etterfølgende ble de porøse og hydrofile egenskaper i fibrene ifølge oppfinnelsen som beskrevet ovenfor tabellarisk angitt (tabell 1) og sammenlignet med de angitte sammenligningsfibre.

Målemetodene er angitt stikkordsaktig i tabell 1. Når det dreier seg om gjennomføringen, henvises til beskrivel-sen og til den kjente litteratur eller de kjente normer.

Eksemplene 5 til 15

De følgende gjennomføringseksempler dreier seg

om fremstilling av hydrofile polyetylentereftalatfibre, poly-butylentereftalatfibre og om kopolyesterfibre fra tereftalsyre/ adipinsyre, tereftalsyre/azelainsyre og likeledes tereftalsyre/ isoftalsyre og etylenglykol. Man anvendte flatvevstykker av strukket polyester eller kopolyesterfilamentgarn. Hydrofikseringen ble gjennomført i løpet av 15 minutter ved l40°C.

I tabell 2 angis de anvendte polyester- eller kopolyestermasse, dvs. polymerene, oksalatokompleksene og likeledes disses innhold i polymermassen og det målte fuktighetsopptak ved 40°C og 92 % luftfuktighet. Til sammenligning angis også fuktighetsopptaket til en umodifisert polyetylen-tereftalatf iber og en umodifisert kopolyesterfiber av tereftalsyre, azelainsyre og etylenglykol.

Claims (12)

1. Hydrofile polyesterfibre som inneholder mikroporer med radier i området under 30 nm, karakterisert ved at mikroporene har fuktbare overflater slik at det ved 20°C og en relativ luftfuktighet på under 97? inntrer kapilar kondensasjon av vanndamp og at vannopptaket ved 40°C og 92? relativ luftfuktighet utgjør mer enn 2 vekt-?, hvorved den andel av vannopptaket som skyldes kapilarkondensasjonen utgjør minst 25?. .

2. Fiber ifølge krav 1, karakterisert ved at poresystemet også inneholder makroporer.

3. Fiber ifølge krav 1 og 2,karakterisert ved at den tilsynelatende tetthet ligger under 1350 kg/m^, og fortrinnsvis i området fra 1050 til 1150 kg/m .

4. Fiber ifølge kravene 1 til 3, karakteri-ser, t ved at fuktighetsopptaket ved 40°C og 92? relativ luftfuktighet utgjør 5 til 15 vekt-?.

5. Fiber ifølge kravene 1 til 4, karakterisert ved at radius på mikroporene ligger i området 5 til 15.nm.

6. Fiber ifølge kravene 1 til 5, karakterisert ved at den inneholder mikroporer hvor volumet utgjør mer enn 0,04 cm^/g.

7- Fiber ifølge kravene 1 til 5,karakterisert ved at den inneholder mikroporer hvor radien ligger i området fra 5 til 15 nm og volumet i området fra 0,04 til 0,15 cm^/g.

8. Fiber ifølge kravene 1 til 7,karakterisert ved at mikroporene ikke er kuleformede og at største-delen av porene er parallelle med fiberaksen.

9. Fiber ifølge kravene 1 til 8, karakterisert ved at evnen til å holde tilbake vann etter DIN 53.814 er over 10?, og fortrinnsvis i området fra 20 til 30?.

10. Fiber ifølge kravene 1 til 9, karakterisert ved at de hovedsakelig består av polyestre eller kopolyestre av tereftalsyre, og fortrinnsvis av polyetylentereftalat.

11. Fremgangsmåte for fremstilling av hydrofile poly-esterf ibre ifølge kravene 1 til 10, ved smeltespinning, strekking og varmebehandling, karakterisert ved at man spinner en polyestermasse som inneholder 1 til 20 vekt-? av en eller flere oksalatkomplekser med den generelle formel strekker den tilveiebragte tråd og hydrofikserer den ved temperaturer i området 90 til 170°C i nærvær av vann, hvor Me : er minst en av ionene Li, Na, K, Rb, Cs eller NH^ Z : er minst et kompleksdannende sentralatom av gruppen Mg, Ca, Sr, Ba, Zr, Hf, Ce, V, Cr, Mn, Fe, Co, Ni, Cu, Zn, Cd, B, Al, Ga, In, Sn, Pb og Sb n : «1, f»2, «3 eller «4 og m : k*2, w3 eller r*4.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 11,karakterisert ved at man anvender et alkali-aluminium-oksalatokompleks med den generelle formel Me^tAK^O^).^ eller Me[ Al(C,.^^] og spesielt K^UKC^) ^] .