NO341359B1 - Forankringsanordninger for skinnefestende klemmer - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelsen vedrører forankringsanordninger for skinneklemmer.

I dokumentene W093/12294, W093/12295 og W093/12296 har foreliggende søker beskrevet et skinnefesteklemmesystem hvor en skinneklemme føres sideveis på skinnen og kan holdes i en klemmeforankrende anordning (skulder) med en "formontert" eller "parkert" posisjon i hvilken tådelen til klemmen ikke hviler mot skinnen. Dette muliggjør at jernbanesvillene kan forlastes ved fabrikken med klemmer som holdes i formontert posisjon, slik at når svillene leveres på plass kan klemmene ganske enkelt føres på plass så snart skinnen er lagt på plass. I tillegg, når vedlikehold av skinnen eller sidepostisolatorer (som ligger mellom skinnen og skulderen) senere er påkrevd, kan klemmen drives av skinnen tilbake i formontert posisjon eller videre inn i "isolatorendringsposisjon" i hvilken klemmen ikke ligger over sidepostisolatoren slik at fullstendig tilbaketrekning av klemmen fra skulderen ikke er nødvendig. Slike klemmer er noen ganger kjent som "kople inn/kople ut" klemmer. Et slikt festesystem har vist seg å være svært suksessfullt, men søkeren ønsker å gjøre forbedringer ved noen aspekter ved dens fremstilling og bruk.

Skuldre 1' for å holde "kople inn/kople ut" klemmene, slik som vist i figurene IA og IB i de vedlagte tegninger, lages ved støping. Trekkene ved støpen samvirker med sammenpassende trekk på klemmen for å holde klemmen sikkert ved hver av posisjonene beskrevet over. Prosessen ved hvilke støpejernskuldre fremstilles er vanligvis i stor grad automatisert, men er egentlig bare en mekanisert versjon av den følgende enkle manuelle prosessen. En støpemodell fremstilles først som hovedsakelig er en gjenbrukbar modell av den ferdige delen. Støpemodellen presses inn i en boks som lages av to halvdeler, hvor hver av disse er fylt til randen med støpesand. De to halvdelene skilles og støpemodellen fjernes slik at et speilbildeinntrykk gjenstår i sanden; den ene halvdelen av denne er i den ene boksen og den andre halvdelen i den andre boksen. For å kunne trekke støpemodellen ut av sanden uten at veggene i hulrommet faller innover, må modellen helle vekk i alle retninger fra koplingslinjen mellom de to halvdelene av boksen. De to halvdelene til boksen samles så igjen med hverandre, og smeltet støpejern helles i hulrommet. Når det har størknet, skilles boksen igjen, og den ferdige delen fjernes. Sanden tas så ut av boksen, renses og pakkes igjen til den neste støpesyklusen. På den ferdige delen blir det typisk etterlatt en formdelingsgrad rundt sammenføyningen (splittlinjen) mellom de to halvdelene av boksen og et størknet støpeløp hvor smeiten ble ført inn. Hvis disse er i kritiske områder av den ferdige delen, må de slipes av (pusses av). Spesielt er pussing påkrevd hvis overheng og lignende som danner klemmeholdende trekk på støpen må formes på splittlinjen, hvor det ikke er mulig å danne overhengende trekk eller hulrom i støpen uten å bruke separate kjerner (som er uønsket siden det tilfører kompleksitet og kostnader til prosessen). I noen støpeprosesser kan formen til delen bestemme at heller enn å ha en enkel plansplitt mellom to halvdeler på boksen, må sammenføyningen være trinnet. Selv om det absolutt er mulig er denne mer komplekse sammenføyningslinjen en ulempe i produksjonen.

En skulder 1' av typen vist i figurene IA og IB krever en relativt kompleks trinnet splittlinje som vist ved linjen SSL i figur 2 i de vedlagte tegninger. Videre, som vist av det innringede området F i figur 3 i de vedlagte tegninger, er delen av denne trinnede splittlinjen kritisk for funksjonen av den endelige delen og må pusses, men er ikke enkelt tilgjengelig og er derfor vanskelig å pusse presist.

I henhold til den foreliggende oppfinnelsen, er det tilveiebrakt en forankringsanordning for bruk for å fastholde en jernbaneskinnefesteklemme, hvilken anordning er av en type som er egnet for innstøping i en betongsville og omfatter et hode og en stamme, hvilken stamme strekker seg nedad fra undersiden av anordningens hode for innstøping i en betongsville, idet hodet omfatter to sammenkoplede adskilte vegger innrettet til å oppta mellom seg et parti av en jernbaneskinnefesteklemme som skal fastholdes, og klemmekoplende overflater som støttes av nevnte vegger og danner klemmesamvirkende midler innrettet til å fastholde en slik jernbaneskinnefesteklemme i en operativ stilling hvor klemmen hviler mot en jernbaneskinne, idet intet annet område av anordningen er innrettet til å inngripe med en jernbaneskinneklemme, og hvor ingen av de klemmekoblende overflater av anordningen kan sees når forankringsanordningen er i sin operative orientering i hvilken hodets underside vender nedad og forankringsanordningen betraktes ned mot toppen av hodet, hvor det karakteristiske er at alle av anordningens nevnte klemmekoblende overflater kan sees når undersiden av forankringsanordningen betraktes fra understammen i dens operative orientering.

Ved å fjerne de klemmekoplende trekkene på den nedre delen av veggene til skulderen 1 kan splittlinjen SSL flyttes til et område hvor et minimum av pussing er påkrevd, mens det tillater sanden å trekkes ved en vinkel tilstrekkelig til å tillate et skarpt klemmeholdende trekk å dannes, som påkrevd for kople inn/kople ut-funksjonen til skulderen, som vist ved pilene i figur 4 på de vedlagte tegninger. Videre, ved å flytte splittlinjen sammenlignet med kjent teknikk, forsterkes skulderen mot utilsiktet skade når i sporet hvis den blir slått av maskiner eller håndholdt utstyr.

Nar en utførelse av anordningen er i bruk, ligger alle kontaktområdene til anordningen hovedsakelig ved den samme horisontale avstanden fra kanten av skinnefoten når målt vinkelrett på aksen til skinnen og i plan med skinnefoten

En anvendelse av anordningen behøver ikke ha noen trekk eller overflate som kobles med overflaten av klemmedelen som vender nedover når klemmen er i bruk.

Fortrinnsvis er veggene sammenkoplet ved en forbindelsesdel som har en del som strekker seg mellom veggene fra den ene enden av veggene som vil være nærmest jernbaneskinnen når anordningen er i bruk, mot den andre enden av veggene og har en toppoverflate som strekker seg nedover i hellende retning for å danne en rampe for å bøye av en del av jernbaneskinnefesteklemmen som skal holdes når den drives inn i forankringsanordningen. Rampen har også en forsterkende funksjon for veggene til forankringsanordningen og gjør den sterkere.

Fortrinnsvis har koplingsdelen en annen del som strekker seg mellom den ene enden av veggene under toppoverflaten for å danne en bærende flate. Ønskelig er høyden til den bærende flaten mindre enn den til de nevnte veggene, mer fortrinnsvis omtrent halvparten av den til veggene.

Delen av koplingsdelen som danner en rampe kan forbindes med veggene langs dens sidekanter.

Anordningens stamme kan plasseres ved en første ende av hodet, hvilken første ende er nærliggende til en jernbaneskinne når anordningen er i bruk og er fortrinnsvis omtrent Y-formet slik at delene til stammen som danner de øvre endene av Y-en er forbundet med hodet til anordningen. Fortrinnsvis omfatter forankringsanordningen videre minst en tange som strekker seg nedover fra undersiden av hodet til anordningen, som kan plasseres ved eller nær den andre enden av hodet motsatt det første. Alternativt eller i tillegg er det minst en ribbe eller steg som strekker seg mellom stammen og undersiden av hodet.

En Y-formet stamme på skulderen tillater at noe vekt kan spares i forhold til eksisterende skuldre. Den kan påføres ikke bare skuldre som anvender de første til tredje aspekter ved den foreliggende oppfinnelsen, men også på andre skuldre.

En tetningsplate som strekker seg over undersiden av skulderen kan erstatte de klemmekoplende trekkene fjernet fra skulderen som anvender de første til tredje aspektene ved den foreliggende oppfinnelsen og hvis den er laget i plastmateriale tillater det også vekt og kostnad å tas ut av totalarrangementet. Platen lages og fortrinnsvis i nylon og glassforsterket plast eller tilsvarende. En slik tetningsplate er gjenstand for søkerens samtidige PCT søknad.

Typisk er skuldrene for å holde kople på/kople av-klemmene sikret til betongjernbanesviller (tverrsviller) ved å innarbeide en stamme av skulderen i betongen ved fremstilling av svillen. Svillene fremstilles opp ned, slik at toppen av den endelige svillen dannes ved bunnen av støpeformen. Under fremstilling vil delene av skulderen som stikker opp over den ferdige svillen derfor stikke ned gjennom åpninger skåret ut i bunnen av støpeform lom mene ved passende posisjoner i denne hensikt. Stammene til skuldrene som ender opp med å være støpt inn i betongsvillen stikker opp inn i støpeformlommen før betong helles i. Det første trinnet i fremstillingsprosessen er å vende støpeskulderen oppned og skyve den ned fra oven gjennom en åpning i støpeformen til den stanser. Når betongen er helt i og tillatt å størkne, løftes svillen ut av støpeformene og snus den rette veien opp. Et problem med prosessen er at hvis åpningene i bunnen av støpelommene ikke har en svært tett pasning rundt kantene av støpeskuldrene, vil betong lekke ut gjennom mellomrommet og kan sette seg på deler av skulderen over det ferdige betongnivået og forhindre klemmen fra å tilkoples tilstrekkelig. På den annen side, hvis åpningen er for liten, er ytterligere avsliping av skulderen nødvendig, hvilket er svært kostbart. Gitt at støpejernskuldrene er gjenstand for relativt vide toleranser - typisk ± 0,8 mm eller mer - og at støpemodellene brukt for å produsere dem slites med tiden og at den fysiske størrelsen på delen reduseres over tid, kan det være vanskelig å oppnå et godt kompromiss mellom nødvendigheten av tetning og den av å sikre passform. Dette er spesielt tilfelle hvis formen på åpningen er relativ kompleks. Fleksible kanter tilpasset til åpningene kan være en delvis løsning hvis de slites og krever vedlikehold.

Som beskrevet i søkerens samtidige PCT-søknad, i en fremgangsmåte for å fremstille en betongsville med minst en innstøpt

skinneklemmeforankringsanordning av typen med et hode som holder en

skinneklemme og en stamme som strekker seg fra undersiden av hodet, er bunnen av en støpeform, fra hvilken svillen skal dannes, tilveiebrakt med en åpning. Hodet til en forankringsanordning innføres gjennom åpningen slik at hodet til anordningen strekker seg ut av støpeformen og stammen til anordningen er plassert i

støpeformen og betong innføres i støpeformen. Før betongen innføres i støpeformen, tettes åpningen rundt dens kanter og rundt undersiden av hodet til forankringsanordningen ved å plassere en tetningsplate over åpningen i bunnen av støpeformen, Platen overlapper og tetter kantene av åpningen, bortsett fra hvor forankringsanordningen er plassert og har en passende grenseflate med forankringsanordningen slik at en tetning dermed dannes.

Dermed kan tetningsplaten brukes for å tette åpningen i støpeanordningen og forhindre inntrenging av betong i hodet til skulderen. Når den er i bruk er tetningsplaten effektivt limt til toppen av betongsvillen slik at dens toppflate er i flukt med flaten til toppoverflaten av betongen på svilletoppen.

Før tetningsplaten innføres i støpeformen, er den fortrinnsvis forbundet med forankringsanordningen for å strekke seg over undersiden av hodet. Tetningsplaten innføres i støpeformen sammen med forankringsanordningen og plasseres over åpningen når hodet innføres gjennom åpningen. Dermed, hvis den er utformet for å låses med skulderen, kan tetningsplaten bli presist posisjonert med enkelhet og den kan ikke beveges oppover, fremover eller sideveis. Heller ikke kan den bevege seg ned eller tilbake fordi den er bundet til betongsvillen.

Det kan enkelt gjøres slik at den har en enkel utforming som ikke behøver å passe med utformingen til skulderen, slik som rektangulær, slik at åpningen også kan ha en enkel utforming. Hvis den er formet som en plaststøpedel, kan tetningsplaten også ha en mye tettere toleranse enn støpejerndelen, typisk ± 0,15 mm. Imidlertid, hvis tetningsplaten lages for å være betydelig større enn åpningen, er verken den eksakte størrelsen eller den eksakte formen til åpningen lenger kritisk.

Når åpningen i støpeformen er hovedsakelig rektangulær og en første plate av hodet til forankringsanordningen støter mot en side av åpningen, er tetningsplaten fortrinnsvis utformet for å passe med en andre flate av hodet i forankringsanordningen og motsatt til den første flaten og overlappende kantene av åpningen på de andre tre sidene derav. Kanten av tetningsplaten som passer med den andre flaten til hodet kan avfases for å passe med avfasningen på den andre flaten.

Det skal nå vises til eksempler vist på de vedlagte tegninger, i hvilke:

Figurene IA og IB (beskrevet over) viser henholdsvis side - og planriss av en kjent forankringsanordning. Figur 2 (beskrevet over) viser et sideriss av figur IA som viser posisjonen til den trinnede splittlinjen SSL. Figur 3 (beskrevet over) viser et sideriss av figur IA som viser plasseringen F hvor pussing er nødvendig. Figur 4 (beskrevet over) viser et sideriss av en forankringsanordning som anvender de første til tredje aspektene ved den foreliggende oppfinnelsen, ved hvilken posisjonen til den trinnede splittlinjen SSL er vist. Figur 5 viser en forankringsanordning som anvender de første til tredje aspektene ved den foreliggende oppfinnelsen, figur 5A viser et perspektivriss ovenifra, figur 5B viser et frontriss, figur 5C viser et delvis tverrsnitt tatt langs linjen Z-Z i figur 5B, figur 5D viser et snitt bakfra, figur 5E viser et sideriss, figur 5F viser et planriss ovenifra, figur 5G viser et planriss nedenifra og figur 5H viser et sideriss av en annen forankringsanordning som anvender de første til tredje aspektene ved den foreliggende oppfinnelsen. Figur 6 viser en tetningsplate for bruk med en forankringsanordning som anvender den foreliggende oppfinnelsen, figur 6A viser et perspektivriss ovenifra, figur 6B viser et planriss av toppoverflaten til tetningsplaten, figur 6C viser et planriss fra undersiden av tetningsplaten, figur 6D viser et tverrsnitt tatt langs linjen Y-Y i figur 6B, figur 6C viser et frontriss av tetningsplaten og figur 6F viser et tverrsnittsriss tatt langs linjen Z-Z i figur 6B. Figur 7 viser en jernbaneskinnefesteklemme for bruk med en forankringsanordning som anvender den foreliggende oppfinnelsen, figur 7A viser et planriss av klemmen, figur 7B viser et sideriss av klemmen når den er i sin ikke-operative form og figur 7C viser et sideriss av klemmen når den er i sin operative form. Figur 8 viser et jernbaneskinnefestearrangement som anvender en forankringsanordning innarbeidende den foreliggende oppfinnelsen, i hvilke figurene 8A og 8B viser arrangementet i et sideriss i hvilke klemmen er i en formontert posisjon med hensyn til skinnen, figur 8B er et delvis tverrsnittriss, figurene 8C og 8D viser et annet sideriss av arrangementet i hvilket klemmen hviler mot skinnen,

figur 8D viser et delvis tverrsnittsriss, figur 8E viser et riss bakfra av arrangementet, og figur 8F viser et perspektivriss av arrangementet.

Med referanse til figurene 5A til 5G vil en forankringsanordning (skulder) innarbeidende de første til tredje aspektene ved oppfinnelsen nå bli beskrevet. Forankringsanordningen 1 vist i figurene 5A til 5G omfatter et hode IA fra undersiden av hvilket det rager nedover en stammedel IB og to adskilte tanger 1C. Stammedelen ID omfatter en hovedsakelig Y-formet stamme 100 forbundet med undersiden av hodet IA ved enden av de øvre armene 101 til Y-en, og en bøyd del 102 ved den andre enden av Y-en for å motstå tilbaketrekning av stammen fra betongen, i hvilken den er integrert når den er i bruk. Som vist i figur 5H som viser en annen skulder innarbeidende de første til tredje aspektene ved den foreliggende oppfinnelsen, kan undersiden av skulderen 1 tilveiebringes med en eller flere ribber ID som forbinder stammen 100 til skulderen 1 til dens hode IA i stedet eller i tillegg til tanger 1C (ikke vist i figur 5H) for å hjelpe med å forhindre skulderen 1 fra å tippe forover når en klemme drives inn i den.

Hodet IA til forankringsanordningen 1 omfatter to adskilte vegger 10 forbundet med hverandre ved en ende av hodet IA, ved bunnen av veggene 10, ved en forbindelsesdel 14. Toppoverflaten til forbindelsesdelen 14 er hellende og danner en rampe 140, mens den fremre overflaten til forbindelsesdelen 14 danner en fremre flate 12 til skulderen 1. Enden av veggene 10 ved den fremre enden av hodet IA er forbundet ved den fremre flaten 12, av skulderen ved krumme deler 13.

Veggene 10 strekker seg utover ved deres topper for å tilveiebringe respektive klemmekoplende overflater 11 tilveiebrakt med to klemmekoplende fremspring HOA, 110B som springer ut nedover og er forbundet ved hjelp av en skrå overflate 111, som heller nedover fra baksiden av skulderen 1 til fremsiden av skulderen 1 for å avbøye benet til en jernbaneskinnefesteklemme. Den fremre flaten 12 til skulderen 1 er tilveiebrakt med fremspring 120 for å koples med svillestøpen for å sette skulderen ved korrekt høyde i støpen før betong innføres. Skulderen 1 har en bakre flate 15 motsatt den fremre flaten 12.

I motsetning til tidligere kjente skuldre 1'vist i figurene IA og IB, er skulderen 1 ikke tilveiebrakt med noen deler eller overflater som kan komme i kontakt med den nedover vendende overflaten til klemmebenet når montert eller delvis montert i skulderen 1. Videre, når skulderen er i sin operative retning, kan ikke de klemmekoplende overflatene 11 sees når skulderen sees fra oven, men kan sees når sett fra neden, og alle klemmekontaktpunktene ligger hovedsakelig ved samme horisontale avstand fra kanten av skinnefoten, når målt vinkelrett på aksen til skinnen og i plan med skinnefoten.

I tillegg, sammenlignet med skuldre i henhold til kjent teknikk vist i figurene IA og IB, har trekkene på toppen av skulderen som er der for å tilveiebringe reaksjonspunkter for klemmeinstallasjon og utrekn i ngsverktøyer blitt fjernet, nye utforminger av verktøy er utviklet for å plassere på og reagerer i forhold til skinnen heller enn en skulder. Fjerning av verktøyplasserende elementer sparer betydelig vekt og kostnad fra skulderen og reduserer også høyden på skulderen og gjør den mindre utsatt for skade. De fleste av trekkene som ble brukt for å lokalisere sidepostisolatoren på skulderen og holde den i posisjon er også blitt fjernet og kompleksiteten til formen på skulderen blir dermed betydelig redusert, hvilket gjør design og fremstilling av skulderen mye enklere.

En tetningsplate 2 i plast for bruk med en forankringsanordning anvendende den foreliggende oppfinnelsen vil nå beskrives med referanse til figurene 6A til 6F. Tetningsplaten 2 har en første hovedplate 20 som er øverst når platen 2 er i bruk på toppen av en sville og en andre hovedflate 21 motsatt av den første. Tetningsplaten 2 er hovedsakelig rektangulær i utforming, har en utsnittsdel langs en side 22, som definerer ører 23, som sikrer en tetning ved hjørnene av en skulder 1 plassert over platen 2 innen utsnittet 22. Utsnittet 22 har en skråkant 22A som passer med en korresponderende skråkant på den bakre flaten 15 til skulderen 1. Utsnittet 22 har også radierte utsparinger 24 for å passe med korresponderende radierte deler på skulderen 1.

Den første hovedflaten 20 til tetningsplaten 2 er utformet med to klemmeseteutspring 25 som er hovedsakelig L-formede og er plassert i respektive hjørner av den første hovedflaten 20 tilgrensende til siden av platen som er motsatt den med utsnittet 22. Klemmesetefremspringene 25 har respektive toppflater 25A som er plane i figurene 6A til 6F, men kan ha en viss form for profil (se figur 8F) for å passe med den av delene til klemmen som skal bære på fremspringene 25, med hensyn til å redusere plast strøm og slitasje i disse områdene. Platen 2 kan ha forsterkning i området til klemmesetefremspringene 25, for eksempel kan fremspringene være utformet av et sterkere materiale eller forsterket med små bærende stålplater.

Åpninger 26 er utformet gjennom hovedflaten 20-21 og platen 2 for å motta deler av skulderen 1, som strekker seg gjennom åpningene 26 i platen 2 inn i betongen til svillen. Hovedplaten 20 til platen 2 er også utformet med oppoverstående topper 27, som er tilveiebrakt for å samvirke med respektive trekk på undersiden av skulderen 1 for å holde platen 2 på skulderen 1 (og vice versa) før platen 2 og skulderen 1 blir satt i betongen til svillen. Hvis platen skal brukes med en skulder 1, som vist i figur 5H, i hvilken ribber ID er tilveiebrakt på undersiden av skulderen 1 mellom stammen 100 og hodet IA, må de radierte utsparingene 24 på platen 2 være dypere. Hvis tangene 1C på undersiden av skulderen 1 blir fjernet, ville åpningene 26 på platen 2 bli laget mindre, men vil fortsatt være til stede for å tillate dannelse av undersiden av tappene 27 ved støping av tetningsplaten 2.

Skulderen 1 holdes på plass og posisjoneres i støpen ved hjelp av en mekanisme som strekker på hodet IA som rager ut gjennom bunnen av støpeformen. Fremspringene 120 på skulderen 1 virker for å redusere mengden av denne drakraften som påføres på tetningsplaten, som ellers vil kunne bøyes. Veggene til fremspringene 25 virker for å forhindre sideveisbevegelse av tetningsplaten og skulderen under svillefremstilling ved å virke mot kantene av åpningen i støpelommen.

Den andre hovedflaten 21 til platen 2 som danner undersiden av platen, er utformet med en flerhet kryssende ribber 28 som definerer et antall spor 29. Når platen settes på toppoverflaten av en betongsville, blir disse sporene 29 og undersiden av fremspringene 25 som også er hule, fylt med betong og tilveiebringer ytterligere styrke til platen 2 og reduserer derved mengden materiale og dermed kostnadene påkrevd for å lage platen 2.

En jernbaneskinnefesteklemme 3 for bruk med en forankringsanordning som innarbeider den foreliggende oppfinnelsen vil nå bli beskrevet med referanse til figurene 7A til 7C. Denne klemmen er gjenstand for søkerens samtidige PCT søknad. Skinneklemmen 3 er utformet fra et stålstag som bøyd for å ha, hvis man følger fra en ende av A av staget til den andre enden B av staget; først en rett første del 31 som danner et ben på klemmen, så en bøyd andre del 32 som bøyer seg mer enn 180°, så en tredje del 33 så en fjerde del 34 som danner tådelen av klemmen og er bøyd 180°, så en femte del 35 som speiler formen av den tredje delen 33, så en sjette del 36 som speiler formen på den andre delen 32 og tilslutt den syvende del 37 som danner det andre benet av klemmen. Dermed, når sett som kan sees i figur 7A, kan klemmen betraktes å være hovedsakelig M-formet. De frie endene A, B til staget har en avfasing 37A på overflaten av benet som skal være øverst når klemmen 3 hviler mot en skinne, for å hjelpe ved innføring av klemmen i skulderen. Nærliggende til endene A, B på den øvre overflaten av klemmen 3, er klemmen 3 utformet med sperrehaker 38 for å samvirke med fremspringene HOA, 110B dannet på veggene 10 til skulderen 1, for å holde klemmen 3. Sperrehakene 38 er utformet for å ha to motsatt hellende adskilte flater som definerer henholdsvis formontert og isoleringsendringsposisjoner relativt til skulderen 1.

Selv om det ikke er vist i figurene 7A til 7C, men kan sees fra figurene 8A til 8F, holder tådelen 34 til klemmen 3, når i bruk, vanligvis en tåisolator 34A for å isolere klemmen 3 på skinnen. Tåisolatoren 34A strekker seg også over deler av de tredje og femte delene 33, 35 til klemmen 3. For å redusere sannsynligheten av at tåisolatoren 34A kan fjernes uhensiktsmessig fra klemmen 3, kan de delene av tådelen 34 og de tredje og femte delene 33, 35 som kommer i kontakt med tåisolatoren 34 når den er plassert på klemmen 3, etterlates frie for belegg, som generelt påføres på det gjenværende av klemmen.

Når klemmen 3 er i sin ikke operative form dvs. i ikke oppspent form i hvilken klemmen ikke er i bruk, ligger de langsgående aksene og alle delene til klemmen hovedsakelig i det samme plan P, dvs. at klemmen er flat.

Som vist i figur 7C, når klemmen er avbøyd i operativ form ved å drive klemmen inn i skulderen 1, er benene 31, 37 til klemmen 3 drevet nedover ut av det første planet P inn i et annet plan Q og tredje, fjerde og femte deler 33, 34, 35 til klemmen 3 avbøyes oppover ut av planet P inn i et tredje plan R, planene P, Q, R er ikke-parallelle.

Et jernbaneskinnefestearrangement som anvender elementene beskrevet over vil nå bli beskrevet med referanse til figurene 8A til 8F.

Jernbaneskinnefestearrangementet i figurene 8A til 8F for å feste en jernbaneskinne 5, omfatter en skulder 1 som anvender de første til tredje aspektene ved den foreliggende oppfinnelsen, en skinnefesteklemme 3, en tetningsplate 2 og en skinnepute 4. Det vil forstås at selv om dette ikke er vist i figurene 8A til 8F, når ved bruk, er skinnen festet på begge sider av skinnehodet med et slikt arrangement og at stammen IB og tangene 1C er integrert i betongsvillen 6. Tetningsplaten 2 er også integrert i betongsvillen 6, slik at toppflaten til tetningsplaten 2 er i flukt med den øvre overflaten av svillen 6. Som vist i figurene 8A/8B kan klemmen 3 drives inn i skulderen 1 ved å innføre avfasede frie ender A, B ved endebenene 31, 37 i mellomrommene mellom toppoverflatene 25A til klemmesetefremspringene 25 på tetningsplaten 2, og første fremspring HOA på den ytre overflaten av veggene 10, til skulderen 1 og innføre tådelen 34 til klemmen 3 som bærer en tåisolator 34A i rommet mellom de indre overflatene til veggene 10 til skulderen 1, slik at tåen 34 til klemmen 3 gjennom tåisolatoren 34A hviler mot rampen 140 til skulderen 1 og fremspringene 110 A er plassert i sperrehakene 38 i klemmebenene 31, 37, med fremspringet HOA i kontakt med den bakre flaten av sperrehaken 38. Denne posisjonen er kjent som "formontert" eller "parkert" posisjon, i hvilket klemmen ikke hviler mot skinnen 5, men ligger over avsatsen 47 til sidepostisolatordelene 46 til puten 4. Nedover vendende deler av benene 31, 37 hviler på toppoverflatene 25A til klemmesetefremspringene 25. Som vist i figurene 8C og 8D kan klemmen 3 drives fra formontert posisjon (første operative posisjon) inn i andre operative posisjon, i hvilken tådelen 34 til klemmen 3 hviler mot foten av skinnen 5, de andre fremspringene 110B på veggene 10 koples med sperrehakene 38 til benene 31, 37 til klemmen 3, og de andre og sjette delene 32, 36 (hældelene) til klemmen 3 hviler mot toppoverflatene 25A til klemmesetefremspringene 25. Klemmen ligger over avsatsen 47 på sidepostisolatordelen 46 til skinneputen 4. Klemmen kan trekkes tilbake fra denne posisjonen tilbake til formontert posisjon, hvis nødvendig, for å fjerne eller arbeide på skinnen eller videre tilbake til "isolatorendrings"-posisjon, i hvilken den fremre flaten av sperrehaken 38 er i kontakt med fremspringet HOA og klemmen 3 ikke ligger over avsatsen 47 til sidepostisolatordelen 46 til puten 4.

Når klemmen 3 er installert, er tåen 34 til klemmen 3 drevet oppover av rampen 140 i senter av skulderen 1, og benene 31, 37 drives ned for derved å splitte klemmen åpen. Dette gjør det mulig å lage arrangementet litt lavere enn det som ellers ville være nødvendig.