NO317989B1 - Nye dipeptidylpeptidase IV effektorer og anvendelse derav, samt farmasoytisk preparat - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører dipeptidforbindelser og forbindelser analoge med dipeptidforbindelser som blir dannet fra en aminosyre og en tiazolidin eller pyrrolidin gruppe og salter derav, referert til nedenfor som dipeptidforbindelser og anvendelse derav samt farmasøytisk preparat.

Ved anvendelse av medikamentet som kan fremstilles, kan blodsukkerkonsentrasjonen i pattedyr reduseres ved hjelp av dipeptidforbindelser som aktivitetsreduserende effektorer (substrater, pseudosubstrater, inhibitorer, bindende proteiner, antistoffer osv.) for enzymer som har aktivitet som kan sammenlignes med eller som er identisk med den enzymatiske aktiviteten til enzymet dipeptidylpeptidase IV.

DPIV eller DP IV-analog aktivitet (for eksempel cytosolisk DPII har en substrat spesifisitet som nesten er identisk med DP rV) oppstår i sirkulasjon av blod hvor den splitter dipeptider sterkt spesifikt fra den N-terminale enden av biologiske aktive peptider når prolin eller alanin er ved siden av liggende residier til den N-terminale aminosyren i deres sekvens.

Glukoseavhengige insulinotropiske polypeptider:

gastrisk inhibitorisk polypeptid 1-2 (GIP1.42) og glukagon-lignende peptidamid-1 7-36 (GLP-I7.36), det vil si hormoner som stimulerer glukose-indusert sekresjon av insulin til bukspyttkjertelen (også betegnet inkretiner) er substrater av DP IV på grunn av at sist-nevnte har evne til å splitte ut dipeptidene tyrosinylalanin og histidylalanin, fra de N-terminale sekvensene til disse peptidene in vitro og in vivo.

Reduksjon av en slik DP IV og DP rV-analog enzymaktivitet ved spaltning av disse substratene in vivo kan bli anvendt for å tilveiebringe effektiv suppresjon av uønsket enzymaktivitet under laboratoriebetingelser og også når det gjelder patologiske tilstander i pattedyrorganismer. For eksempel er diabetes mellitus type II (inkludert diabetes hos voksne) basert på en redusert sekresjon av insulin eller forstyrrelser i reseptorfunksjonen som resulterer inter alia av unormale inkretinkonsentrasjoner som oppstår fra proteolyse.

Ifølge teknikkens stand blir hyperglycemi og tilhørende årsaker og ettersykdommer (inkludert diabetes mellitus) behandlet ved administrering av insulin (for eksempel materialet isolert fra bovin bukspyttkjertel blir oppnådd fra genetiske omkonstruerings-teknikker) til organismen med sykdom i forskjellige former for administrering. Alle metoder som frem til nå er kjente, inkludert mer moderne prosedyrer, blir skjelnet ved kravet til en stor mengde materialer, av høye kostnader og ofte av en bestemt reduksjon av kvaliteten til livet til pasientene. Den konvensjonelle metoden (daglig i.v. insulin injeksjon, vanlig siden 1930-årene) behandler de akutte symptomene på sykdom, men etter forlenget bruk fører de inter alia til alvorlige vaskulære forandringer (aterosklerose) og nerveskade. Nylig har det vært foreslått installering av subkutane depot implantater (insulin blir frigjort i oppmålte mengder, og daglige injeksjoner er unødvendig) og implantering (transplan-tasjon) av intakte Langerhans celler inn i funksjonelt redusert bukspyttkjertel eller inn i andre organer og vev er blitt foreslått. Slike transplantater krever et høyt nivå på teknisk utstyr. De involverer videre kirurgisk intervensjon inn i mottagerorganismen som igjen er assosiert med risiko og selv i tilfeller av celletransplanter krever metoder for under-trykking eller omgåelse av immunsystemet.

Anvendelse av alanylpyrrolidid og isoleucyl tiazolidid som inhibitorer av DP rv eller av DP rV-analog enzymaktivitet er allerede kjent fra PCT7DE 97/00820 og anvendelse av isoleucylpyrrolidid og isoleucyltiazolididhydroklorid er allerede kjent fra DD 296 075. Isoleucyl tiazolidid, som blir anvendt i den tidligere teknikkens stand er et naturlig, det vil si L-treo-isoleucyl tiazolid: ved prioritetsdatoen og også på søknadsdatoen til de to beskrivelsene var bare denne formen, den naturlige formen av isoleucyltiazolidid tilgjengelig.

Det har blitt bestemt at forbindelsene, spesielt L-treo-isoleucyl tiazolidid er gode effektorer for DP IV og DP IV-analog enzymaktivitet, men anvendelsen av den forbindelsen kan gi opphav til visse problemer når det gjelder noen pasienter og noen sykdomsformer: avhengig av symptomene og hvor alvorlig for eksempel diabetes mellitus er vil det for eksempel være ønskelig å ha tilgjengelige effektorer som har en virkning forskjellig fra de tidligere kjente forbindelsene: for eksempel er det kjent at diabetes mellitus pasienter må bli "stabilisert" individuelt for at deres sykdom kan bli behandlet på optimal måte. I noen tilfeller vil en reduksjon i aktiviteten til DP IV effektorer for eksempel være nødvendig. Det er også mulig at et for høyt nivå av inhibitor aktivitet og permanent administrering av samme medikament, spesielt i lys av den livslange varigheten på behandling kan resultere i uønskede bivirkninger. Det kan også være ønskelig å forbedre visse transportegenskaper for å øke absorpsjonsraten til effektorene in vivo.

Målet med oppfinnelsen er derfor å tilveiebringe nye (spesielt aktivitets-reduserende) effektorer for behandling av for eksempel redusert glukosetoleranse, glykosuria, hyperlipidemi, metabolsk acidose, diabetes mellitus, diabetisk neuropati og nefropati og også ettersykdommer fra diabetes mellitus i pattedyr.

Målet blir oppnådd ifølge oppfinnelsen ved tilveiebringing av dipeptid-mimetikker, kjennetegnet ved at de er dannet fra aminosyrene glutamin eller L-allo-isoleucin og en tiazolidin eller pyrrolidingruppe og salter derav.

Ved administrering, fortrinnsvis oral administrering, av disse effektorene til en pattedyrorganisme blir endogene (eller i tillegg eksogent administrerte) insulinotropiske peptider (GIP|.42 og GL.P-I7.3e) eller alternativt GLP-I7.37 eller analoger derav) brutt ned i redusert grad av DP IV eller DP IV-lignende enzymer og derfor blir reduksjon i konsentrasjonen av disse peptidhormonene eller deres analoger redusert eller forsinket. Oppfinnelsen er derfor basert på det funnet at en reduksjon i DP IV eller DP IV-lignende enzymatisk aktivitet som virker i blodsirkulasjonen har en effekt på blodsukkernivået.

Det er blitt funnet at

1. reduksjon i DP IV eller DP IV-analog aktivitet fører til en økning i den relative stabiliteten til gluose-stimulert eller ytre introduserte inkretiner (eller analoger derav), det vil si ved administrering av effektorer av DP IV eller DP IV-analoge

proteiner er det mulig å kontrollere nedbrytning av inkretin i blodet; 2. økning i den biologiske nedbrytningsstabiliteten til inrektiner (eller deres analoger) resulterer i en forandring i virkningen til endogent insulin; 3. økning i stabiliteten til inkretiner oppnådd ved reduksjon i DP IV eller DP IV-analog enzymatisk aktivitet i blodet resulterer i en påfølgende forandring i glukose-indusert insulinvirkning og derfor til en modulering av blodglukosenivået som kan bli kontrollert ved hjelp av DP IV-effektorer.

Spesielt egnet for det formålet ifølge oppfinnelsen er dipeptidforbindelser hvori aminosyren er valgt fra en naturlig aminosyre, så som for eksempel, leucin, valin, glutamin, prolin, isoleucin, asparagin og asparaginsyre.

Administrering, hvor mulig oral administrering av enzyminhibitorer med høy affinitet og lav molekyl vekt ifølge oppfinnelsen er et mer økonomisk alternativ for eksempel i forhold til invasive kirurgiske teknikker ved behandling av patologiske symptomer. Ved hjelp av kjemisk konstruksjon av stabilitet, transport og fjerningsegenskaper kan deres virknings-måte bli modifisert og tilpasset individuelle karaktertrekk.

Som nevnt ovenfor kan det for eksempel være nødvendig når det gjelder langtids-behandling av diabetes mellitus å tilveiebringe effektorer som har en definert aktivitet slik at det dermed er mulig å oppfylle de individuelle behovene til pasientene og behandle deres symptomer. Diepeptidforbindelsene ifølge oppfinnelsen utviser derfor ved en konsentrasjon (av dipeptidforbindelser) på 10 |im, spesielt under betingelsene angitt i tabell 1, en reduksjon i aktiviteten til dipeptidyl peptidase IV eller DP IV-analog enzymaktiviteter på minst 10%, spesielt minst 40%. Ofte er en reduksjon i aktivitet på minst 60% eller minst 70% også nødvendig. Foretrukne effektorer kan også utvise en reduksjon i aktivitet på maksimalt 20% eller 30%. Transportegenskapene til foreliggende forbindelser, spesielt av peptidtransporter Pep Tl, er betydelig forbedret.

Spesielt foretrukne dipeptidforbindelser er L-allo-iso-leucyl tiazolidid og salter derav. Disse forbindelsene utviser overraskende en omtrent 5-ganger forbedring i transport av peptidtransporter Pep Tl sammenlignet med L-treo-isoleucyl tiazolidid, mens det har omtrent samme virkningsgrad med hensyn på glukosemodulering.

Ytterligere foretrukne forbindelser er gitt i tabell 1.

Salter av dipeptidforbindelsene ifølge oppfinnelsen kan for eksempel være organiske salter så som acetater, suksinater, tartrater eller fumarater, eller uorganiske syrerester så som fosfater eller sulfater. Spesielt foretrukket er fumarater, som har god virkning kombinert med en overraskende høy grad av stabilitet overfor hydrolyse og er betraktelig mindre oppløselige enn hydrokloridene. Disse egenskapene er også fordelaktige ut fra galeniske betraktninger.

Også foretrukket er L-treo-isoleucyl pyrrolidin og salter derav, spesielt fumarsalter og L-allo-isoleucyl pyrrolidid og salter derav, spesielt fumarsalter.

Salter av dipeptidforbindelsene kan være tilstede i et molart forhold på dipeptid (-analog) komponent og saltkomponent på 1:1 eller 2:1. Et slikt salt er for eksempel (Ile-Thia)2 fumarsyre.

Spesielt foretrukne salter er fumarsalter av L-threo-isoleucyl tiazolidid og L-allo-isoleucyl tiazolidid.

Foreliggende oppfinnelse vedrører videre salter eller dipeptid-mimetikker ifølge hvilket som helst av de foregående krav, kjennetegnet ved at de er tilstede i et molart forhold mellom dipeptidkomponenten og saltkomponenten på 1:1 eller 2:1.

I en ytterligere foretrukket utførelsesform vedrører oppfinnelsen farmasøytiske preparater, dvs. medikamenter som omfatter minst en forbindelse ifølge oppfinnelsen eller et salt derav, eventuelt i kombinasjon med en eller flere farmasøytisk akseptable bærere og/eller løsningsmidler.

Farmasøytiske preparater kan for eksempel være i form av parenterale eller enterale formuleringer og kan inneholde hensiktsmessige bærere eller de kan være i form av orale formuleringer som kan inneholde hensiktsmessige bærere egnede for oral administrering. De er fortrinnsvis i form av orale formuleringer.

I tillegg kan de farmasøytiske preparatene inneholde en eller flere aktive ingredienser med hypoglycemisk virkning som kan være aktive ingredienser som per se er kjente.

Foreliggende oppfinnelse vedrører videre anvendelse av minst en forbindelse eller farmasøytisk preparat ifølge hvilket som helst av de foregående kravene,

for fremstilling av et medikament for redusering av aktiviteten til dipeptidyl-peptidase IV eller av dipeptidyl-peptidase IV-analoge enzymaktiviteter,

for redusering av blodsukkernivået under glukosekonsentrasjonen som er karakteristisk for hypoglycemi i serumet til et pattedyr,

for oral behandling av metabolske forstyrrelser assosiert med diabetes mellitus eller

for behandling av redusert glukosetoleranse, glykosuria, hyperlipidemi, metabolske acidoser, diabetes mellitus, diabetisk neuropati og nefropati og også sequela ved diabetes mellitus i pattedyr.

Effektorer av DP IV eller DP IV-analog enzymaktivitet kan bli anvendt for å redusere blodsukkernivået i serumet til en pattedyrorganisme under glukosekonsentrasjonen som er karakteristisk for hyperglycemi eller for produksjon av et tilsvarende medikament.

Effektorer av DP IV eller DP IV-analoge enzymer kan bli anvendt i farmasøytisk akseptable formuleringer eller formuleringskomplekser som inhibitorer, substrater, pseudosubstrater, inhibitorer av DP IV ekspresjon, bindingsproteiner eller antistoffer av disse enzymproteinene eller kombinasjoner av de forskjellige forbindelsene som reduserer DP IV eller DP IV-analog proteinkonsentrasjon i pattedyr organismen.

Effektorer er for eksempel DP IV-inhibitorer så som dipeptidderivater eller dipeptid-mimetiks L-allo-isoleucyl tiazolidid og effektorer angitt i tabell 1 og fumarsalter derav. Effektorene muliggjør behandling av pasienter og sykdommer individuelt justert i det det spesielt er mulig å unngå intoleranse, allergier og bivirkninger som oppstår i individuelle tilfeller.

Forbindelsene utviser også forskjellig effektivitets atferd over tid. Som et resultat av dette har legen som utfører behandlingen anledning til å reagere på forskjellige måter ifølge den individuelle situasjonen til en pasient: han kan på den ene siden innstille nøyaktig hastig-heten til begynnende virkning og, på den andre siden, varighet av virkningen og spesielt styrken til virkningen.

Effektorene blir for eksempel administrert i form av farmasøytiske preparater som omfatter det aktive ingredienset i kombinasjon med vanlige bærermaterialer kjent innenfor teknikkens stand. Det vil for eksempel bli administrert parenteralt (for eksempel i. v. i fysiologisk saltvann) eller enteralt (for eksempel oralt, formulert med vanlige bærermaterialer, så som for eksempel, glukose).

Avhengig av deres endogene stabilitet og deres biotilgjengelighet vil effektorene bli administrert en eller flere ganger pr dag for å oppnå ønsket normalisering av blodglukose-nivåene. Et slikt doseringsområde i mennesker kan for eksempel ligge i området på fra 0,01 mg til 30,0 mg pr dag, fortrinnsvis i området på fra 0,01 til 10 mg av effektor-forbindelse pr kg kroppsvekt.

Det er blitt oppdaget at som et direkte resultat av administrering av effektorer av dipeptidyl peptidase rv eller DP IV-analog enzymaktivitet i blodet til et pattedyr i kraft av assosiert temporær reduksjon i aktiviteten derav, blir endogen (eller i tillegg eksogent administrert) insulinotropisk peptider gastrisk inhibitorisk polypeptid 1-42 (GIPi-k) og glukagon-lignende peptid amin-1 7-36 (GLP-I7.36) (eller alternativt GLP-I7.37 eller analoger derav) brutt ned i redusert grad av DP IV og DP IV-lignende enzymer og dermed blir reduksjonen i konsentrasjonen til disse peptidhormonene og deres analoger redusert eller forsinket. Økning i stabiliteten til (endogent tilstede eller introdusert eksogent) inkretiner eller deres analoger oppnådd av virkningen av DP IV-effektorer, med det resultat at førstnevnte er tilgjengelig i reduserte mengder for insulinotropisk stimulering av inkretinreseptorene til Langerhans celler i bukspyttkjertelen endrer inter alia effektivteten til kroppens eget insulin, som resulterer i en stimulering av karbohydratmetabolismen til den behandlede organismen.

Som et resultat faller blodsukkernivået i serumet til organismen som blir behandlet under glukosekonsentrasjonen som er karakteristisk for hyperglycemi og gjør det dermed mulig å forhindre eller lindre metabolske unormale tilstander så som redusert glukosetoleranse, glykosuria, hyperlipidemi og mulig alvorlig metabolisk acidose og diabetes mellitus, som er kliniske syndromer som er et resultat av forøkede glukosekonsentrasjoner i blodet over en forlenget periode.

Av det store antallet oralt effektive anti-diabetiske midler kjent fra teknikkens stand har en slik effektiv klasse av forbindelser med lav molekylvekt frem til nå vært ukjent (med unntagelse av biguanid metformin: molekylvekt 130). Molekylvektene til aminoacyl tiazolidider varierer mellom 146 (glycyl tiazolidid), 203 (isoleucyl tiazolidid) og 275 (tryptofanyl tiazolidid). Sammenlignet med dette varierer molekylvektene til sulfonyl-ureaer (glibenklamid: 494), sakkarider (akarbose: 630) og tiazolidinedioner (pioglitazon: 586) i området rundt 500 til 700 Da. I kroppen blir aminoacyltiazolidider hydrolysen av aminopeptidaser og av sur hydrolyse for å danne endogene forbindelser, så som amino-syrer og cysteamin, slik at anvendelse av forbindelsene ifølge oppfinnelsen som oralt tilgjengelige anti-diabetiske midler utgjør en berikelse innen farmasien.

Innen rotter og mus kan eksperimentelt indusert hyperglycemi bli behandlet i en bedre enn gjennomsnittlig grad ved oral administrering av forbindelsene anvendt ifølge oppfinnelsen

(tabellene 2 og 3). Administrering av 500 til 1000 ganger den effektive dosen resulterte ikke i noen demonstrerbar patologisk forandring i løpet av de tre uker lange toksikologiske eksperimentene i rotter og mus.

Den fordelaktige virkningen til forbindelsene ifølge oppfinnelsen på DP IV er som eksempelvis i tabell 1:

Det er kjent at aminoacyl pyrrolidider og aminoacyltiazolidider kan bli nedbrutt av enzymene prolin aminopeptidase og prolidase tilstede i slimhinne celler i tynntarmen, i serum og i leverceller og at tiazolidinringen har en tendens til å åpne seg i nærvær av syrer

(for eksempel i magen) med dannelse av tilsvarende cystaminderivat [se US 458 407]. Det var derfor overraskende å oppdage at aktive ingredienser har en dose-avhengig effektivitet etter peroral administrering. Dose-avhengigheten til virkningen av L-allo-Ile-tiazolidid på serum-DP IV aktiviteten etter oral administrering av L-allo-iso-leucyl tiazolidid til friske Wistar rotter er dokumentert i følgende tabell:

Ekstremt overraskende og ønskelig er den glukosereduserende virkningen til aktivt ingrediens L-allo-isoleucyl tiazolidid ifølge oppfinnelsen oppnådd i diabetisk dyremodell etter oral administrering med synkron oral glukose stimulering (tabell 3).

For å intensivere den blod-sukker-reduserende virkningen til forskjellige antidiabetiske midler anvendes ofte kombinasjoner av forskjellige oralt effektive anti-diabetiske midler. På grunn av at den anti-hyperglycemiske virkningen til effektorene ifølge oppfinnelsen blir utvist uavhengig av andre kjente oralt administrerbare anti-diabetiske midler er de aktive ingrediensene ifølge oppfinnelsen analogt egnede for anvendelse i kombinasjonsterapier i en egnet galenisk form for oppnåelse av ønsket normoglycemisk effekt.

Forbindelsene anvendt ifølge oppfinnelsen kan følgelig bli dannet på en måte som i seg selv er kjent til handelsformuleringer, så som for eksempel tabletter, kapsler, drageer, piller, suppositorier, granuler, aerosoler, siruper, væske, fast- og kremtype emulsjoner og suspensjoner og løsninger ved anvendelse av inerte, ikke-toksiske farmasøytisk akseptable bærere og additiver eller løsningsmidler. I slike formuleringer er de terapeutiske effektive forbindelsene i hvert tilfelle fortrinnsvis tilstede i en konsentrasjon på omtrent fra 0,1 til 80 vekt-%, fortrinnsvis fra 1 til 50 vekt-% av den totale blandingen, det vil si i mengder som er tilstrekkelig for å oppnå en dosering innenfor det angitte området.

Den gode absorpsjonen av forbindelsene anvendt ifølge oppfinnelsen av slimhinnen til mage-tarm kanalen muliggjør at et stort antall galeiniske preparater blir anvendt: Forbindelsene kan bli administrert som medikamenter i form av drageer, kapsler, bitbare kapsler, tabletter, drops og sirup, samt i form av pessarer og nesespray.

Formuleringene blir for eksempel produsert ved å blande det aktive ingredienset med løsningsmidler og/eller bærere, eventuelt ved anvendelse av emulgeringsmidler og/eller dispergeringsmidler, og eventuelt, for eksempel når vann blir anvendt som fortynningsmiddel, kan organiske løsningsmidler bli anvendt som hjelpeløsningsmidler.

Følgende hjelpemidler kan bli nevnt som eksempler: vann, ikke-toksiske organiske løsningsmidler, så som parafiner (for eksempel mineralolje fraksjoner), vegetabilske oljer (for eksempel rapsolje, jordnøttolje, sesamolje), alkoholer (for eksempel etylalkohol,

glycerol), glykoler (for eksempel propylenglykol, polyetylenglykol); faste bærere, så som for eksempel malte naturlige mineraler (for eksempel steikt dispergert kiselsyre, silikater), sukkere (for eksempel ikke-raffikert sukker, laktose og dekstrose); emulgeringsmidler, så som ikke-ioniske og anioniske emulgeringsmidler (for eksempel polyoksyetylen fettsyre-estere, polyoksyetylenfettalkoholetere, alkylsulfonater og arylsulfonater), dispergeringsmidler (for eksempel lignin, brukte sulfittvæsker, metylcellulose, stivelse og polyvinyl-pyrrolidon) og glidemidler (for eksempel magnesiumstearat, talkum, stearinsyre og natriumlaurylsulfat) og valgfrie smaksstoffer.

Administrering blir oppnådd på vanlig måte, fortrinnsvis enteralt eller parenteralt, spesielt oralt. Når det gjelder enteral administrering kan tablettene i tillegg til å inneholde nevnte bærere også omfatte andre additiver, så som natriumsitrat, kalsiumkarbonat og kalsiumfosfonat, sammen med forskjellige tilleggsingredienser, så som stivelse, spesielt potetstivelse, gelatin og ligende. Det er også mulig å anvende glidemidler, så som magnesiumstearat, natriumlaurylsulfat og talkum, for tabletteringsformål. Når det gjelder vandige suspensjoner og/eller eliksirer ment for oral bruk er det også mulig at forskjellige smakskorrigeringsmidler og fargemidler blir tilsatt til de aktive ingrediensene i tillegg til hjelpestoffene nevnt ovenfor.

For parenteral administrering er det mulig å anvende løsninger av de aktive ingrediensene ved anvendelse av egnede flytende bærermaterialer. Når det gjelder intravenøs administrering har det generelt vist seg å være fordelaktig å administrere mengder på omtrent fra omtrent 0,01 til 2,0 mg/kg, fortrinnsvis omtrent fra 0,01 til 1,0 mg/kg kroppsvekt pr dag for å oppnå effektive resultater og når det gjelder enteral administrering utgjør doseringen omtrent fra 0,01 til 2 mg/kg, fortrinnsvis omtrent fra omtrent 0,01 til 1 mg/kg kroppsvekt pr dag.

Til tross for dette kan det i noen tilfeller være nødvendig å avvike fra mengdene som er angitt, avhengig av kroppsvekten til eksperimentdyret eller pasienten eller naturen til administreringsveien, og også på grunnlag av arten av dyret og dets individuelle respons overfor medikamentet eller intervaller hvorved administreringen blir utført. I noen tilfeller kan det for eksempel være tilstrekkelig å anvende mindre enn ovennevnte minimale mengde, mens i andre tilfeller vil det være nødvendig å overskride ovennevnte øvre grense. Når relativt store mengder blir administrert kan det være å foretrekke og inndele mengden i flere individuelle doser i løpet av dagen. For anvendelse i human medisin blir samme doseringsområde gitt og kommentarene ovenfor gjelder tilsvarende.

Eksempler på farmasøytiske formuleringer

1. Kapsler med 100 mg L-allo-isoleucyl tiazolidid pr kapsel:

For omtrent 10.000 kapsler, blir en løsning av følgende sammensetning fremstilt:

Løsningen blir innført i de bløte gelatinkapslene på en måte som i seg selv er kjent. Kapslene er egnede for tygging eller svelging. 2. Tabletter/belagte tabletter eller drageer med 100 mg L-allo-isoleucyl tiazolidid:

Følgende mengder gjelder produksjon av 100.000 tabletter:

L-allo-isoleucyl tiazolidid hydroklorid,

Ovennevnte bestanddeler blir blandet sammen og deretter kombinert med en løsning, fremstilt fra

og granulert på en måte som per se er kjent ved filtrering av den fuktige massen og etter tilsetning av 0,2 kg magnesiumstearat, tørking. Den ferdige tablett blandingen bestående av 30,0 kg blir bearbeidet for å danne like tabletter som hver veier 300 mg. Tablettene kan bli belagt eller sukkerbelagt på en måte som i seg selv er kjent.

Tekniske data til foretrukne forbindelser er gitt nedenfor.

IT<*>F = isoleucyl tiazolidid fumarat

NMR og HPLC data bekrefter identiteten til gjeldende forbindelser.

Målingsbetingelser for K; bestemmelse av forbindelsene

Enzym: DP IVgnscnyrc, 0,75 mg/ml, 18 U/ml (GPpNA)

i 25 mM Tris pH 7,6, 30% ammoniumsulfat,

0,5 mM EDTA, 0,5 mM DTE

stamløsning: 1:250 fortynnet i målbuffer

Buffer: 40 mM HEPES pH 7,6,1=0,125 (KC1)

Substrat: GPpNA<*>HCl

stamløsning: 2,1 mM

Målings-

Apparatur: Perkin-Elmer Bio Assay Reader, HTS 7000 pluss,

T = 30°C

X - 405 nm

Målings-

Batch: 100 ul buffer

100 |xl substrat (3 forskjellige konsentrasjoner

0,8mM-0,2 mM)

50 (il vann/inhibitor (7 forskjellige konsentrasjoner

2,1 nM- 32,8 nM)

10 (il enzym

Buffer, vann/inhibitor og enzym ble forvarmet til 30°C og reaksjonen ble påbegynt ved tilsetning av substrat som likeledes ble forvarmet. Bestemmelser ble utført fire ganger.

Måletiden var 10 minutter.

Bestemmelse av smeltepunkt

Smeltepunktene ble bestemt på en Kofler varmeplattform mikroskop fra Leica Aktiengesellschaft, og verdiene er ukorrigerte, eller på en DSC apparatur (Heumann-Pharma).

Optisk rotasjon

Rotasjonsverdiene ble registrert ved forskjellige bølgelengder på et "Polarimeter 341" eller høyere, fra firmaet Perkin-Elmer.

Målingsbetingelser for massespektroskopi

Massespektere ble registrert ved hjelp av elektrospray ionisering (ESI) på et "API 165" eller "API 365" fra firmaet PE Sciex Company.

Operasjonen blir utført ved anvendelse av en omtrentlig konsentrasjon på c = 10 ug/ml, substratet blir tatt opp i MeOH/H20 50:50,0,1% HCO2H, infusjonen blir oppnådd ved anvendelse av en spraypumpe (20 ul/min). Målinger ble utført på positiv måte [M+H]<+>, ESI strømmen er U=5600V.

Saltene har følgende data:

Testing av oppløseligheten til Ile-Thia salter

Ile- Thia* fum

mengde veid i 10,55 mg

tilsvarer 0,02 mmol (520,72 g/mol)

tilsetning av 100 |il H2Odist.

100 fil uten løsning, visuelt: ingen overflatefukting fra 200 Jil suksessiv begynnelse av oppløselighet ved 400 ul fullstendig oppløsning er observert

2,63%

Det er derfor bestemt at dette saltet er nesten ikke fuktbart og blir ikke nedbrutt.

Ile- Thia* succ

mengde innveid 16,6 mg

tilsvarer 0,031 mmol (522,73 g/mol)

tilsetning av 16 ul l^Odist.

16 ul ingen løsning, visuelt: "oppsuging" av fuktighet fra 66 ul - 1,5 ml ingen fullstendig oppløsning av forbindelse er observert

Ile- Thia* tartrat

mengde veid inn 17,3 mg

tilsvarer 0,049 mmol (352,41 g/mol)

tilsetning av 100 ul H2Odisi.

100 ul fullstendig oppløsning

17,3%

De- Thia* phos

mengde veid inn 15,5 mg

tilsvarer 0,051 mmol (300,32 g/mol)

tilsetning av 100 ul H20diSt.

100 Ul hvis oppløsning er observert suksessiv tilsetning av 100 ul H20 ved 400 ul fullstendig oppløsning

3,87%

Ile- Thia* HCl

mengde innveid 16,1 mg

tilsvarer 0,67 mmol (238,77 g/mol)

tilsetning av 100 ul H2Odist.

ved 100 ul fullstendig oppløsning

16,1%

Generell syntese av Ile-Thia<*>salt

Boc-beskyttet aminosyre Boc-He-OH blir plassert i etylacetat og batchen avkjølt til omtrent -5°C. N-metylmorfolin blir dråpevis tilsatt, pivalinsyreklorid (i laboratorieskala) eller neoheksanoylklorid (i pilot-fabrikk skala) blir dråpevis tilsatt ved konstant temperatur. Reaksjonen blir omrørt i noen få minutter for aktivering. N-metylmorfolin (laboratorieskala) og tiazolidinhydroklorid (laboratorieskala) blir dråpevis fortløpende tilsatt, tiazolidin (pilot-fabrikk skala) blir tilsatt. Opparbeidning i laboratoriet blir oppnådd på konvensjonell måte ved anvendelse av saltløsninger, i pilot-fabrikk skala blir batchen renset med NaOH og CH3COOH løsninger.

Fjerning av Boc-beskyttelsesgruppen blir utført ved anvendelse av HCl/dioksan (laboratorieskala) eller H2S04 (pilot-fabrikkskala).

I laboratoriet blir hydroklorid krystallisert fra EtOH/eter.

I pilot-fabrikk skala blir fritt amin fremstilt ved tilsetning av NaOH/NH3. Fumarsyre blir løst opp i varm etanol, fritt amin blir dråpevis tilsatt og (Ile-Thia) 2 fumarat (M = 520,71 gmol"') presipiterer.

Analyse av isomerer og enantiomerer blir utført ved elektroforese.

Claims (12)

1. Dipeptid-mimetikker, karakterisert ved at de er dannet fra aminosyrene glutamin eller L-allo-isoleucin og en tiazolidin eller pyrrolidingruppe og salter derav.

2. Dipeptid-mimetikker ifølge krav 1, karakterisert ved at saltene er organiske salter så som acetater, suksinater, tartrater eller fumarater eller uorganiske syrerester så som fosfater eller sulfater.

3. Salter eller dipeptid-mimetikker ifølge et hvilket som helst av de foregående kravene, karakterisert ved at de er tilstede i et molart forhold mellom dipeptidkomponenten og saltkomponenten på 1:1 eller 2:1.

4. Salter av dipeptid-mimetikker ifølge et hvilket som helst av de foregående kravene, karakterisert ved at de er fumarsalter.

5. Farmasøytisk preparat, karakterisert ved at det omfatter minst en forbindelse eller et salt derav ifølge et hvilket som helst av de foregående kravene, eventuelt i kombinasjon med en eller flere farmasøytisk akseptable bærere og/eller løsningsmidler.

6. Farmasøytisk preparat ifølge krav 5, karakterisert ved at bæreren er en bærer for parenterale eller enterale formuleringer.

7. Farmasøytisk preparat ifølge krav 5, karakterisert ved at det er tilstede i en formulering for oral administrering.

8. Farmasøytisk preparat ifølge et hvilket som helst av kravene 5 til 7, karakterisert ved at det i tillegg omfatter et aktivt ingrediens med hypoglycemisk virkning.

9. Anvendelse av minst en forbindelse eller farmasøytisk preparat ifølge et hvilket som helst av de foregående kravene, for fremstilling av et medikament for redusering av aktiviteten til dipeptidyl-peptidase IV eller av dipeptidyl-peptidase IV-analoge enzymaktiviteter.

10. Anvendelse av minst en forbindelse eller et farmasøytisk preparat ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 8, for fremstilling av et medikament for redusering av blodsukkernivået under glukosekonsentrasjonen som er karakteristisk for hyperglycemi i serumet til et pattedyr.

11. Anvendelse av minst en forbindelse eller et farmasøytisk preparat ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 8, for fremstilling av et medikament for oral behandling av metabolske forstyrrelser assosiert med diabetes mellitus.

12. Anvendelse av minst en forbindelse eller et farmasøytisk preparat ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 8, for fremstilling av et medikament for behandling av redusert glukosetoleranse, glykosuria, hyperlipidemi, metabolske acidoser, diabetes mellitus, diabetisk neuropati og nefropati og også sequela ved diabetes mellitus i pattedyr.