NO159137B

NO159137B - Vandig, flytende haarkondisjoneringssjampoblanding.

Info

Publication number: NO159137B
Application number: NO823019A
Authority: NO
Inventors: Morton Pader
Original assignee: Unilever Nv
Priority date: 1981-09-08
Filing date: 1982-09-07
Publication date: 1988-08-29
Also published as: US4364837A; AU554129B2; EP0074264A2; DE3278456D1; NO823019L; ZA826530B; BR8205183A; AU8800582A; EP0074264B1; JPS5853996A; ATE34076T1; JPS5929640B2; PH22536A; EP0074264A3; NO159137C; AR228912A1; CA1185187A

Description

Oppfinnelsen vedrører vandige, flytende hårkondisjoneringssjampoer. Mer spesielt vedrører oppfinnelsen vandige, flytende hårkondisjoneringssjampoer som omfatter et anionisk og/eller amfotært syntetisk vaskemiddel, vann og et ikke-

ionisk og et kationisk hårkondisjoneringsmiddel.

Vi har funnet at innlemmelse i slike sjampoer av 10-70

vekt% av et vannblandbart sakkarid fordelaktig forbedrer skumkvaliteten til sjampoen, mer spesielt skumvolumet og/eller skumviskositeten. Sakkaridet forøker også stabiliteten til hårkondisjoneringsmidlet i sjampoen.

Selv om anvendelse av sakkarider i flytende hårsjampoer tidligere er omtalt i US-patentskrifter nr. 3 998 761, 3 988 438, 3 149 042 og 2 237 629 og deres innlemmelse i andre hårkosmetikkpreparater er referert til i europeisk patent-søknad nr. 5807, er det tidligere ikke blitt rapportert at sakkarider i de mengder som her er åpenbart, kan anvendes for å forsterke skumkvaliteten til kondisjoneringssjampoer og stabili-sere hårkondisjoneringsmidlet i sjampoen.

I henhold til oppfinnelsen tilveiebringes en vandig, flytende hårkondisjoneringssjampoblanding som omfatter: (a) 3-60 vekt% av et anionisk eller amfotært syntetisk

vaskemiddel;

(b) 0,1-30 vekt% av minst ett kationisk eller ikke-

ionisk hårkondisjoneringsmiddel;

(c) 20-75 vekt% vann; og

(d) 10-70 vekt% av et vannblandbart sakkarid.

Det henvises forøvrig til krav 1.

Sjampoen i henhold til oppfinnelsen anvender et kjent anionisk eller amfotært vaskemiddel eller en blanding derav. Egnede anioniske vaskemidler er alkylsulfåtene, alkyletersul-fåtene, alkarylsulfonatene, alkylsuksinatene, alkylsulfosuk-sinatene, N-aloylsarkosinatene og oc-olef insulf onatene .

Spesielt foretrukket er natrium-, magnesium-, ammonium- og

mono-, di- og trietanolaminsaltene av alkyl- og aralkylsulfater såvel som disse salter av alkarylsulfonater. Alkylgruppene i vaskemidlene har generelt i alt fra ca. 12 til 21 karbonatomer, kan være umettet og er fortrinnsvis fettalkylgrupper. Sulfat-ene kan være sulfat-etere som inneholder 1-10 etylenoksyd-

eller propylenoksydenheter pr. molekyl. Fortrinnsvis inneholder sulfateterne 2-3 etylenoksydenheter.

Typiske anioniske vaskemidler inkluderer natriumlauryl-sulfat, natriumoleylsuksinat, ammoniumlaurylsulfosuksinat,

natriumlauryletersulfat, ammoniumlaurylsulfat, natriumdodecyl-benzensulfonat, trietanolamindodecylbenzensulfonat og natrium-N-lauroylsarkosinat. De mest foretrukne anioniske vaskemidler er laurylsulfåtene, spesielt monoetanolamin-, trietanolamin-og ammoniumlaurylsulfater. Natriumlauryletersulfat er også godt egnet for anvendelse i blandingene i henhold til oppfinnelsen .

Egnede amfotære vaskemidler for anvendelse i sjampoblandingen i henhold til oppfinnelsen inkluderer N-lauryl-N'-karboksymetyl-N'-(2-hydroksyetyl)etylendiamin, kokos-betain og "Miranol"-forbindelsene i henhold til US-patenter nr. 2 528 378 og 2 781 354. Andre egnede amfotære vaskemidler inkluderer de kvaternære cykloimidater, betainer og sultainer som er åpenbart i US-patent nr. 3 964 500. Spesielt foretrukne amfotære overflateaktive midler er de substituerte kvaternære hydroksycykloimidinsyre-alkalimetall-alkoholater som er beskrevet i US-patent nr. 2 528 378. De mest foretrukne av de amfotære overflateaktive midler er de substituerte kvaternære hydroksycykloimidinsyre-alkali-metall-alkoksymetylkarboksylater som er beskrevet i US-patentskrift nr. 2 781 354. Spesifikke betainer som er nyttige i sjampoer i henhold til oppfinnelsen er f.eks. a-(tetra-decyldimetylammonio)acetat, 0-(heksadecyldietylammonio)propio-nat og y-(dodecyldimetylammonio)butyrat. Eksempler på passende sultainer er : 3-(dodecyldimetylammonio)propan-l-sulfonat og 3-(tetradecyldimetylammonio)etan-1-sulfonat.

Vaskemiddelsystemet i sjampoen i henhold til oppfinnelsen kan i tillegg inkludere et ikke-ionisk vaskemiddel, f.eks. et fettsyrealkanolamid eller et alkylenoksyd (etylen-oksd- og propylenoksyd)kondensat av et hydrofob base, f.eks. en langkjedet fettalkohol eller en alkylfenol. Typisk for fettsyrealkanolamidene er de som har i alt 10-21 karbonatomer, f.eks. laurinsyredietanolamid, kokosnøttoljemonoetanolamid og lauriiisyre-isopropanolamid. Alkylenoksydkondensatene av lang-kjedede f ettalkoholer inkluderer cio~C21~^ettalkoholer kondensert med 3-20 mol etylenoksyd, f.eks. etylenoksydkondensåtene av laurylalkohol, myristylalkohol og palmitylalkohol. Alkylenoksydkondensatene av alkylfenoler inkluderer de alkylfenoler som har en Cg-C^-alkylgruppe kondensert med 3-20 mol etylenoksyd, f.eks. oktylfenol-8 mol etylenoksyd-kondensat, og nonyl-fenol-10 mol etylenoksyd-kondensat.

Fortrinnsvis er det overflateaktive system til stede i en

mengde a<y> 7-40 % og helst 10-30 %, i vekt av sjampoblandingen.

Sjampoen i henhold til oppfinnelsen omfatter også et kationisk eller ikke-ionisk kondisjoneringsmiddel, som er kjente in-gredienser i sjampoer. Kationiske hårkondisjoneringsmidler inkluderer de kationiske celluloseetere som er beskrevet i US-patentskrifter nr. 3 816 616 og 4 272 515 og som er kommersielt tilgjengelige under varemerket "POLYMER JR". Andre egnede materialer er de kationiske polygalaktomannangummiderivater som er beskrevet i US-patentskrift nr. 4 298 494, som er kommersielt tilgjengelig under varemerket "JAGUAR". Et eksempel på et egnet materiale er hydroksypropyltrimetylammonium-derivatet av guargummi med formelen

hvor R representerer guargummi. Et slikt materiale er tilgjengelig under betegnelsen "JAGUAR" C-13-S. Dette materiale har også CTFA-betegnelsen guarhydroksypropyltrimoniumklorid. I "JAGUAR" C-13-S er substitusjonsgraden for de kationiske grupper ca. 0,13. Et annet egnet materiale er det som er kjent som "JAGUAR" C-17 som er lik "JAGUAR"C-13-S,men har høyere substi-tusjonsgrad i kationiske grupper på ca. 0,25-0,31. Et ytterligere eksempel på et passende guarderivat er det hydroksypropy-lerte kationiske guarderivat kjent som "JAGUAR"C-16 som, såvel som å inneholde de ovennevnte kationiske kvaternære ammonium-grupper også inneholder hydroksypropyl (-CH-jCH (OH) CH^J-substitu-entgrupper. I "JAGUAR"C-16 er substitusjonsgraden for de kationiske.grupper 0,11-0,16 og antall mol for substitusjon i

hydroksylgrupper er 0,8-1,1.

Andre kationiske kondisjoneringsmidler som er nyttige i sjampoen i henhold til oppfinnelsen inkluderer kationiske polyamidpolymerer, f.eks. det lavmolekylære adipinsyre/diety-lentriaminpolyamid og kopolymerene av vinylpyrrolidon og dimetylaminoetylmetakrylat kvaternisert med dimetylsulfat ("Gafquat" 755) som er beskrevet i US-patentskrift nr. 4 080 310; den kationiske pode-kopolymer som inneholder N-vinylpyrrolidon, dimetylaminoetylmetakrylat og polyetylenglykol beskrevet i US-patentskrif t nr. 4 048 301; mineralsyresaltene av aminoalkyl-esterne av homo- og kopolymerer av umettede karboksylsyrer som har 3-5 karbonatomer, beskrevet i US-patentskrift nr. 4 009 256; og polymerene av foretret stivelse som er beskrevet i US-patentskrift nr. 3 186 911.

De høymolekylære polymerer som selges under varemerket "MERQUAT", er kationiske polymerer som også er egnet for bruk i de her beskrevne sjampoer. Representative sådanne er "Merquat" 100, en sterkt ladet kationisk dimetyldiallylammoniumklorid-homopolymer, og "Merquat" 550, en sterkt ladet kationisk kopolymer fremstilt med dimetyldiallylammoniumklorid og akrylamid. Disse materialer er i CFTA-ordboken betegnet som henholdsvis "Quaternium"-40 og "Quaternium 41".

Uløselige hårkondisjoneringsmidler kan være til stede i sjampoblandingen som kolloidale dispersjoner eller emulsjoner, eller som suspensjoner. Disse hårkondisjoneringsmidler kan være kationiske eller ikke-ioniske. De fleste hårkondisjoneringsmidler er ikke-ioniske»

Egnede ikke-ioniske hårkondisjoneringsmidler er beskrevet

i US-patentskrifter nr. 3 932 610 og 3 533 955 og inkluderer silikoner, harpiksaktige materialer, voksaktige materialer og oljeaktige materialer.

Silikoner er de foretrukne uløselige hårgremidler. Anvendelse av silikoner i sjampoer er beskrevet i US-patentskrifter nr. 2 826 551 og 3 964 500.

Egnede silikoner inkluderer polyalkyl- eller polyaryl-siloksaner med følgende struktur:

hvor R er alkyl eller aryl, og x er et helt tall fra ca. 100 til ca. 2400. A representerer grupper som blokkerer endene av silikonkjedene. Egnede A-grupper inkluderer metyl, metoksy, etoksy, propoksy og aryloksy. De to R-grupper på silikonato-met kan representere samme gruppe eller forskjellige grupper. Fortrinnsvis representerer de to R-grupper samme gruppe. Egnede R-grupper inkluderer metyl, etyl, propyl, fenyl, metylfenyl og fenylmetyl. De foretrukne silikoner er polydimetylsiloksan, polydietylsiloksan og polydimetylfenylsiloksan. Polydimetylsiloksan er foretrekkes spesielt.

Andre silikoner som er egnet for anvendelse i forbindelse med oppfinnelsen inkluderer de cykliske silikoner. Disse materialer har formelen:

hvor n er 4 eller 5 og R har samme betydning som i strukturen for lineære siloksaner.

De cykliske dimetylsilikoner er flyktige og er således til stede på håret bare temporært. De foretrekkes derfor spesielt, da de smører håret og gir det andre ønskelige kvalite-ter, slik deres lineær-kjedede motstykker gjør, og deretter fordamper de. Flyktige cykliske silikoner er tilgjengelige under handelsbetegnelsen "DOW CORNING" 344 og 345, som er væsker.

De silikoner som er nyttige i de her beskrevne sjampoer kan også bli modifisert ved å addere polyetere som kopolymerer, hvilket er beskrevet i US-patentskrift nr. 3 957 970. Slike kopolymerer har tendens til å være mer løselige enn homopoly-merer av silikon.

Diverse andre ikke-ioniske hårkondisjoneringsmidler kan anvendes, inklusive trekolofonium og deres C1 .- C6,-estere,

som beskrevet i US-patentskrifter nr. 3 932 610 og 3 950 510.

Oljeaktige ikke-ioniske hår-gremidler kan også anvendes, f .eks. slike som er omtalt i US-patentskrift nrr 3 533 955 .

Et spesielt foretrukket hårkondisjoneringsmiddelsystem

er en blanding av et silikon og en kationisk cellulose, f.eks. en blanding av et polydimetylsiloksan og en "Polymer" JR-harpiks.

Hårkondisjoneringsmidlet,eller blandingen av hårkondisjoneringsmidler, skal være tilstede i en mengde fra 0,1 til 30 vekt%, fortrinnsvis fra 0,2 til 10 % og helst fra 0,3 til 5 %, i vekt av sjampoblandingen.

Vannkonsentrasjonen i sjampoen er mellom 20 og 75 vekt%. Fortrinnsvis er mengden av vann fra 30 til 60 vekt% og helst fra 40 til 60 %.

Det er overraskende funnet at innlemmelse .i sjampoen av visse sakkarider stabiliserer sjampoen og forbedrer på samme tid skumkvaliteten. Således kan nærvær av et sakkarid i en sjampo øke skumkvaliteten ved en gitt konsentrasjon av syntetiske vaskemidler, eller kan opprettholde det samme., nivå av skumkvalitet ved lavere vaskemiddelkonsentrasjon. På samme tid fortykker sakkaridet sjampoen og stabiliserer sjampoen enten ved å hjelpe til med å oppløse hårkondisjoneringsmidlet eller ved å holde de hårkondisjoneringsmidler som er uløselige, i suspensjon. Mekanismen for forbedringen av skumkvaliteten er ikke kjent.

I denne beskrivelse inkluderer betegnelsen sakkarid mono-, di- og polysakkaridmolekyler såvel som hydrogeneringsprodukter og blandinger derav. Egnede monosakkarider inkluderer glukose, dekstrose, fruktose og xylose. Fortrinnsvis er monosakka-ridet fruktose eller glukose. Egnede disakkarider inkluderer sukrose, maltose og laktose.

Egnede polysakkarider inkluderer kjeder som inneholder

tre eller flere enheter av glukose. Mens polysakkarider generelt inneholder kjeder som omfatter hovedsakelig glukose, er det også mulig at andre sakkarider enn glukose er til stede i kjeden.

Den øvre grense for antall enheter av et polysakkarid eller det gjennomsnittlige antall enheter av en blanding av polysakkarider er avhengig av den ønskede viskositet som sjampoen skal ha og av konsentrasjonen av sakkarider i sjampoen ved denne viskositet. For å oppnå en gitt viskositet kan det sies at jo høyere konsentrasjonen av sakkaridet er, desto mindre er antall enheter pr. sakkaridmolekyl. Eksempelvis kreves en mindre mengde av en 20 dekstrose-ekvivalent-maissirup enn av en 60 dekstrose-ekvivalent-maissirup for oppnåelse av en gitt viskositet i et gitt sjamposystem.

En videre begrensning av antall enheter pr. sakkaridmolekyl er kravet at sakkaridet skal være fullstendig blandbart med vann. Med blandbart menes at en blanding av ca. 70 vektdeler sakkarid og 30 vektdeler vann vil gi en i alt vesentlig klar løsning som er hellbar ved 0°C eller høyere. Vannblandbarhet avtar med økende antall enheter pr. sakkaridmolekyl.

Det vil ofte være ønskelig å anvende hydrogenerte sakkarider som har struktur som er ekvivalent med de ikke-hydrogenerte sakkarider som de stammer fra. Dette muliggjør større sjampo-stabilitet med hensyn til farve og aroma. Fraværet av en reduserende gruppe i hydrogenerte sakkarider forbedrer stabiliteten til molekylet overfor fermentering ved mikroorganismer og for slike reaksjoner som bruningsreaksjonen. Egnede hydrogenerte sakkarider inkluderer dem som stammer fra hydrolyse av stivel-ser, f.eks. sorbitol og blandinger av sorbitol, maltitol og den hydrogenerte form av polysakkarider, f.eks. maltitriol og malti-tetraol. Egnede metoder for hydrogenering av sakkarider inkluderer dem som er beskrevet i US-patentskrift nr. 3 329 507, BRD-pff.skrifter nr. 2 008 865 og 2 008 865.

Det er normalt svært vanskelig å separere sakkarider fra hverandre. I kommersiell praksis anvendes derfor med fordel en blanding av sakkarider. Egnede blandinger av sakkarider inkluderer siruper som oppnås ved hydrolyse av karbohydrater. Hydrolysen kan bli katalysert kjemisk eller enzymatisk eller begge deler, som beskrevet i US-patentskrift nr. 3 329 507.

De karbohydrater som hydrolyseres kan være stivelse el-

ler cellulose. Stivelsehydrolysater er spesielt ønskelige fordi de er lett tilgjengelige, relativt billige, relativt lette å fremstille, og de kan oppnås fra et stort utvalg av kilder, f.eks. mais, potet, hvete og ris.

Et foretrukket sakkarid for anvendelse i forbindelse med oppfinnelsen er mais- eller potetsirup.

Hydrolysen av karbohydratene kan være partiell eller komplett. Komplett hydrolyse fører til glukose. Partiell hydrolyse fører til en blanding av sakkarider. En slik blanding kan inneholde monosakkarider, disakkarider og/eller polysakkarider .

De sakkarider som anvendes i sjampoblandinger i henhold til oppfinnelsen har ønskelig dekstrose-ekvivalenter på fra 20 til 100, fortrinnsvis fra 30 til 100 og helst fra 30 til 70. Noen egnede siruper for anvendelse i forbindelse med oppfinnelsen inkluderer maissiruper med ca. 20, 43 og 60 dekstrose-ekvivalent. Også nyttig er den såkalte høyfruktose-sirup laget ved enzymatisk omdannelse av glukose til fruktose, såvel som restene fra forskjellige sukker- og maissirup-raffinerings-prosesser. Sakkaridene som anvendes i forbindelse med oppfinnelsen, er tydelig forskjellige fra uhydrolyserte cellulosegummier som anvendes for å fortykke noen sjampoer som er kjent fra teknikkens stand. Slik det også er tilfelle med stivelse, faller cellulosegummier utenfor blandbarhetsområdet som er angitt ovenfor. Dessuten gir cellulosegummier høy fortykning ved lav konsentrasjon.' Eksempelvis vil en 2 % løsning av en cellu-losegummi, f.eks. natriumkarboksymetylcellulose, i vann gi en i alt vesentlig ikke-hellbar løsning. En 2 % løsning av et sakkarid anvendt i forbindelse med oppfinnelsen vil, på den annen side, endre viskositeten til vann bare minimalt. Den resulterende løsning vil flyte lett.

Sjampoen i henhold til oppfinnelsen inneholder 10-70, fortrinnsvis 15-60, og helst 20-50, vekt% av et egnet sakkarid. Konsentrasjoner av sakkarider under den nedre grense ligger utenfor foreliggende oppfinnelse, da de ikke gir tilstrekke-lig skumkvalitetsforbedring eller fortykning. Konsentrasjoner av sakkarider over den øvre grense er uønsket, da de kan føre til sjampoer som er for viskøse, og da de er økonomisk ufordel-aktige. Det er imidlertid ikke antydet at høye nivåer ikke vil tilveiebringe den forbedring av skumkvalitet som realiseres med de lavere nivåer. Nivåer som er høyere enn den øvre grense tjener simpelthen intet formål og gjør bare tillagingen av sjampoen dyrere.

Hjelpestoffer kan eventuelt tilsettes sjampoblandingen, f.eks. et antibakterielt middel for å hjelpe på å konservere systemet, f.eks. formaldehyd, imidazolidinyl-urea, glutaralde-hyd og andre tilgjengelige produkter, f.eks. "Dowicil" 200.

Andre hjelpestoffer kan tilsettes for å inhibere mørk* " ning eller annen farveforringelse hos sjampoen. Vanligvis er slike ikke nødvendig. Når sjampoen omfatter visse reduserende substanser, som når den omfatter maissirup, kan det være verdifullt å tilsette en inhibitor for den såkalte "brunings-reaksjon" som er velkjent i matvareteknolologién. Denne reak-sjon involverer de frie aldehydgrupper i karbohydrater. Den er markert redusert ved tilsetning av sulfitt- eller bisulfitt-ioner og ved å opprettholde en relativt lav pH-verdi. Således bør sjampoer i henhold til oppfinnelsen som omfatter maissirup eller andre reduserende sukkere, fortrinnsvis ikke'være særlig alkaliske hvis de skal ha god levetid, idet den foretrukne pH-verdi er under ca. 8. De vil også fordelaktig inneholde nok av en sulfittkilde til å tilveiebringe 100 ppm eller mer av sulfitt eller bisulfitt som SO2.

Ytterligere hjelpestoffer inkluderer farvemidler og par-fymeringsmidler. En enverdig, toverdig eller treverdig alkohol, f.eks. etylalkohol, propylenglykol eller glycerol, kan inklu-deres i sjampoblandingen for å hjelpe på dispergéring eller oppløsning av hårkondisjoneringsmidlet.

Såper kan tilsettes de overflateaktive systemer i sjampoene. De såper som er anvendelige her, er velkjente alkalime-tall-, ammonium- eller substituert-ammoniumsalter, f.eks. tri-etanolaminsalter av naturlige eller syntetiske fettsyrer som har ca. 12 til 20 karbonatomer. Fettsyrene kan være mettet eller umettet og kan stamme fra vegetabilske oljer, f.eks. kokosnøttolje, jordnøttolje, rapsfrøolje og maisolje, eller fra animalske kilder, f.eks. talg og smult. Alkalimetallene er fortrinnsvis natrium eller kalium. Ammoniumion kan også anvendes. Egnede såper inkluderer natrium- eller trietanolamin-laurat-myristat eller natrium- eller trietanolamin-oleat.

På bakgrunn av de uventet overlegne skumforbedrende og sjampostabiliserende egenskaper ved sakkaridene som anvendes i forbindelse med oppfinnelsen, er det ofte ikke nødvendig å inkludere ekstra skumforbedrende middel og sjampofortyknings-midler, men de kan tilsettes om så ønskes.

Sjampoblandingen i henhold til oppfinnelsen vil generelt ha en viskositet på fra 400 til 6000 centistokes ved 25°c;/

målt med et Brookfield viskosimeter, slik at de er tilfreds-

stillende hellbare. Ytterligere fortykningsmidler kan inklu-deres hvis den ønskede sjampoviskositet ikke oppnås ved nærvær av sakkaridet. I slike tilfeller kan konvensjonelle fortykningsmidler anvendes for å øke viskositeten til sjampoen til det ønskede nivå. Egnede fortykningsmidler inkluderer karbok-symetylcellulose, metylcellulose, hydroksypropylcellulose, vinyl-karboksypolymerer tilgjengelige under handelsbetegnelsen "Carbopol", vegetabilske gummier, alginater og derivater derav, og latekser. Et spesielt egnet viskositetsområde er 500-4500 centistokes, mer spesielt 1000-4000 centistokes ved 25°C.

Diverse fettsyreamider kan anvendes for oppnåelse av spesifikke skumkarakteristika og for å fortykke sjampoen. Egnede amider inkluderer kokosnøttfettsyredietanolamid, laurinsyre-isopropanolamid og lignende. Disse amider er vanligvis ikke nødvendige, siden sakkaridet kan bringes til å fullføre deres funksjon. De kan også være uønsket fordi de gjør sjampoen dyrere, avhengig av de relative omkostninger ved amidet og sakkaridet og deres innlemmelsesnivåer.

Nå skal den eksperimentelle fremgangsmåte som anvendes for å oppnå skumvolumet og skumviskositetsverdiene for spesifikke sjampoer gis i det følgende.

Den sjampo som skulle testes ble fortynnet med vann ved tilnærmet den fortynning som ble anvendt for sjamponering in vivo. Den fortynnede sjampo ble så pisket i en husholdnings-matmikser under spesifikke betingelser. Skumvolumet ble så

målt ved å bestemme densiteten til det skum som ble utviklet, og ved å beregne volumet av skummet av dette. Viskositeten

til skummet ble målt ved å bestemme tiden (i sekunder) som ble krevet for å tvinge skummet en spesifisert distanse gjennom et kapillarrør ved lufttrykk som ble produsert av et stempel.

Den nødvendige tid er et mål for skummets viskositet.

Apparatet for å utvikle skummet bestod av en husholdnings-matmikser utstyrt med en miksebolle og to visper av metall som roterte i sirkler som gikk inn i hverandre. Apparatet for måling av skumviskositet bestod av et aluminiumbeger som skummet ble anbragt i, en metallkappe som passet over begeret, et kapillarrør som stakk ut av begeret, og et stempel som tvang luft inn i begeret for å skyve skummet opp gjennom kapillar-røret. Det sylindriske beger var 27 mm vidt og 55 mm høyt. Røret var 30 cm langt og hadde 1 cm innvendig diameter. Det hadde et kalibreringsmerke 25 mm fra toppen. En åpning i sentrum av metallkappen var avpasset kapillarrøret, hvis bunn strakk seg 20 mm under nederste kant av metallkappen. En kause av gummi dannet en lufttett forsegling mellom kappemunningen og veggen. Metallkappen inneholdt også et luftinnløp for å motta tvungen luft fra et stempel som bestod av en metall-sylinder som beveget seg fritt gjennom et glasshus. Huset var montert vertikalt i en elektrisk vibrerende enhet, som forhindret stemplet fra å stanse mens det gikk ned. Til et utløp ved bunnen av huset var det festet én ende av plastrør. Den annen ende var festet til luftinnløpet på metallkappen.

Måling av spesifikt skumvolum ble utført ved anvendelse

av en petriskål av plast og en dobbeltskål-torsjonsvekt eller en elektronisk enkeltskål-vekt med avlesningskapasitet til nærmeste 0,01-g.

Testløsningen ble fremstilt på følgende måte: 30 ml av testsjampoen ble fortynnet med 330 ml springvann og blandet forsiktig med en magnetisk rører for å unngå skumming. 50 ml av denne løsning ble overført til miksebollen på matmikseren. Løsningen ble så blandet ved en forutbestemt hastighet (700 opm) i nøyaktig 3 minutter, ved hvilket tidsrom hele løsningen var omdannet til skum. Mikseren ble stanset, og, umiddelbart ble 20 cm 3 skum oppsamlet ved anvendelse av en 20 cm 3 glassprøyte som skulder og hals var fjernet fra. Det oppsamlede'skum ble overført til underdelen av den forhåndsveide petriskål. Over-delen ble satt på plass over underdelen, og skålen' ble satt til side for veiing. Ytterligere 20 cm"^ skum ble hurtig oppsamlet og overført til det sylindriske beger. Stempelenheten ble hevet til maksimal høyde, og den vibrerende innretning ble aktivert. Metallkappen ble kapillarrør var tilpasset tett på begeret. En finger ble anbragt over toppen av kapillarrøret for å forhindre stemplet fra å gå ned for tidlig. En elektrisk timer med avlesning til nærmeste 0,1 sek. ble anvendt for måling av viskositeten. Timeren ble aktivert i nøyaktig det øyeblikk da fingeren ble fjernet fra toppen av kapillarrøret. Stemplet beveget seg nedover og tvang luft inn i skumbegeret

og skjøv skummet opp røret. Da skummet nådde kalibrerings-

merket på kapillarrøret, ble tidspunktet notert. Tiden som var gått, ble notert som skumviskositet.

Petriskålen som inneholdt de 20 cm ble veid. Differansen mellom vekten av petriskålen alene og vekten av petriskål pluss skum var vekten i gram av skummet. For å bestemme det' spesifikke skumvolum i cm 3 /g, ble skumvolumet, 20 cm 3, dividert med skumvekten. Således representerer skumvolum, gitt nedenunder, volumet av skum pr. vektenhet av fortynnet sjampo.

Et minimum på'3 replikata ble anvendt for hver sjampo som ble testet. Data ble sammenlignet bare innen tester som ble kjørt som en serie. Serier som ble kjørt på forskjellige tider ble ikke sammenlignet med hverandre på grunn av variasjoner i slike ukontrollerbare faktorer som mikserhastighet og operatør-variabilitet. Presisjonen i skumvolummålingen var ^ 4 % og for skumviskositetsmålingen + 7 %.

De eksempler som er gitt nedenunder illustrerer oppfinnelsen. Prosentene'er i vekt.

EKSEMPEL 1

Følgende serie blandinger ble fremstilt og vurdert ved

in vitro-skumtesten.

Man vil se at mens innlemmelse av silikonet hadde en. negativ effekt på skumkvaliteten (se sjampo B) forbedret innlemmelse av sakkaridet skumkvaliteten (se sjampo D). Egenskapene til sjampo D var ikke forbedret ved den ytterligere innlemmelse av kokosdietanolamid (se sjampo E).

EKSEMPEL II

Følgende serier blandinger ble laget og testet:

Resultatene for sjampoene D og E viser den velgjørende effekt av tilsetning av sakkaridet til henholdsvis kondisjone-ringssjampoene B og C.

EKSEMPEL III

Følgende serier av sjampoer basert på et amfotært vaskemiddel ble laget og testet. Blandingene B og C ble ført gjennom en kolloidmølle for at de skulle bli homogene.

Resultaene viser at tapet i skumvolum på grunn av nærværet av silikon-hårkondisjoneringsmidlet ble overvunnet ved innlemmelse av sakkaridet.

EKSEMPEL IV

Følgende serier sjampo ble laget og testet:

Eksemplet viser at skumvolumet til sjampo A (som generelt er i overensstemmelse med US-patent nr. 4 298 494) for-bedres ved innlemmelse av sakkaridet.

EKSEMPLER VIII til XI

Følgende er ytterligere eksempler på sjampoer i henhold til oppfinnelsen:

EKSEMPLER V TIL VII

Følgende er^ ytterligere eksempler på sjampoer i henhold til oppfinnelsen:

Claims

1. Vandig flytende hårkondisjoneringssjampoblanding, karakterisert ved at den omfatter: (a) 3-60 vekt# av et anionisk eller amfotært vaskemiddel eller en blanding derav; (b) 0,1-30 vektÆ av minst ett kationisk eller ikke-ionisk hårkondisjoneringsmiddel, idet det kationiske hårkondisjoneringsmiddel er valgt blant cellulose-derivater og guargummiderivater, og det ikke-ioniske hårkondisjoneringsmiddel er valgt blant lineære og cykliske polydimetylsiloksaner; (c) 20-75 vektÆ vann; og (d) 10-70 vekt$ av et vannblandbart sakkarid.

2. SJampoblanding som angitt i krav 1, karakterisert ved at sakkaridet er en hydrolysert maisstivelse eller hydrolysert potetstivelse.

3. Sjampoblanding som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at konsentrasjonen av sakkaridet i sjampoen er fra 15 til 60 vekt#.