NO343231B1

NO343231B1 - Forbindelse og farmasøytisk sammensetning omfattende nevnte forbindelse og anvendelse derav i behandling av HCV-infeksjon.

Info

Publication number: NO343231B1
Application number: NO20062089A
Authority: NO
Inventors: Steven Wade Andrews; Lawrence M Blatt; Steven Mark Wenglowsky; Yutong Jiang; April Layne Kennedy; Kevin Ronald Condroski; John Anthony Josey; Peter J Stengel; Machender R Madduru; George Andrew Doherty; Benjamin T Woodard; Scott D Seiwert
Original assignee: F Hoffmann La Roche Ltd
Priority date: 2003-10-14
Filing date: 2006-05-09
Publication date: 2018-12-10
Also published as: AR046422A1; HK1100164A1; AP2287A; IL215933A0; RS20110578A3; IS8395A; EP1680137A4; KR20070033315A; KR100853579B1; TWI375679B; RS20060259A; AR080189A2; WO2005037214A2; JP2013006870A; IL174704A0; EP1680137B1; BRPI0415373A; EA200600732A1; AP2006003579A0; TW200526685A

Abstract

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer forbindelser med de generelle formlene I-IX, så vel som forbindelser som inkluderer farmasøytiske sammensetninger, omfattende en emneforbindelse.Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer også behandlingsfremgangsmåter inkludert fremgangsmåter for behandling av hepatitt C virusinfeksjon og fremgangsmåter for behandling av leverfibrose, der fremgangsmåtene generelt involverer tilførsel til et individ med sådant behov av en effektiv mengde av en subjektforbindelse eller en emnesammensetning.

Description

OPPFINNELSENS OMRÅDE

Foreliggende oppfinnelse angår forbindelser og prosesser for deres synteser, sammensetninger og behandling av hepatitt C virus (HCV) infeksjon. Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer spesielt nye peptidanaloger, farmasøytiske sammensetninger inneholdende slike analoger, og anvendelse av disse i behandlingen av HCV-infeksjon.

OPPFINNELSENS BAKGRUNN

Hepatitt C virus (HCV) infeksjon er den mest vanlige kroniske blodbårne infeksjon i USA. Selv om antall nye infeksjoner har avtatt, er belastningen av kronisk infeksjon betydelig; Centers for Disease Control anslår at det eksisterer om lag 3,9 millioner (1,8 %) infekterte personer i USA. Kronisk leversykdom er den tiende mest ledende sykdom som fører til død blant voksne i USA, og står for ca.25.000 dødsfall årlig, eller om lag 1 % av alle dødsfall. Studier anslår at 40 % av kronisk leversykdom er HCV-relatert, som resulterer i et anslag på 8.000-10.000 dødsfall årlig. HCV-relatert siste trinns leversykdom er den mest hyppige indikasjon for levertransplantasjon blant voksne.

Antiviral terapi av kronisk hepatitt C har utviklet seg raskt i løpet av det siste tiåret med betydelige forbedringer i behandlingseffektiviteten. Ikke desto mindre, selv med kombinasjonsterapi som anvender PEGylert IFN-α pluss ribavirin, mislykkes 40 % til 50 % av pasientene med terapien, dvs. at de ikke responderer eller får tilbakefall. Disse pasientene har for tiden intet effektivt terapeutisk alternativ. Pasienter som har fremskredent fibrose eller cirrhose ved leverbiopsi har spesielt betydelig risiko for å utvikle komplikasjoner ved fremskredent leversykdom, inkludert væske i bukhinnen, gulsott, åreknuteblødninger, encefalopati og progressiv leverskade, så vel som markert øket risiko for ondartet svulst av leverceller (hepatocellulært karsinom).

Den høye forekomsten av kronisk HCV-infeksjon har viktig innvirkning på offentlig helse ved den fremtidige belastning av kronisk leversykdom i USA. Utledet informasjon fra National Health og Nutrition Examination Survey (NHANES III) viser at en stor økning i hyppighet av nye HCV-infeksjoner oppsto på slutten av 1960 og frem til 1980 årene, spesielt blant personer mellom 20 og 40 års alderen. Det er antatt at antall personer med langvarende HCV-infeksjon på 20 år eller mer, kan mer enn kvadreres fra 1990 til 2015, fra 750.000 til over 3 millioner. Den proporsjonale økningen av personer infisert i 30 eller 40 år vil være enda større. Siden risikoen for HCV-relatert kronisk leverskade er relatert til varigheten av infeksjon med risiko for cirrhose som progressivt øker for personer som er infisert for mer enn 20 år, vil dette resultere i en vesentlig økning i cirrhoserelatert sykelighet og dødelighet blant pasienter smittet i årene mellom 1965 og 1985.

HCV er et omsluttet positivt tråd-RNA virus i Flaviridae-familien. Det enkelttrådete HCV-RNA-genomet er omkring 9500 nukleotider i lengde og har en enkel, åpen leseramme (ORF) som koder et enkelt, stort polyprotein på omkring 3000 aminosyrer. I infiserte celler kløves dette polyproteinet ved flere seter ved cellulære og virale proteaser for å produsere de strukturelle og ikke-strukturelle (NS)-proteiner av viruset. I HCV-tilfellet trer den modne generasjonen av ikke-strukturelle proteiner (NS2, NS3, NS4, NS4A, NS4B, NS5A og NS5B) i kraft ved to virale proteaser. Den første virale protease kløves ved polyproteinets NS2-NS3 forbindelse. Den andre virale protease er en serinprotease i det N-terminale området til NS3 (heretter referert til som "NS3-protease"). NS3-protease formidler alle de påfølgende spaltningsbegivenheter på seter nedstrøms relativt til polyproteinets NS3-posisjon (dvs. seter lokalisert mellom C-terminalen til NS3 og C-terminalen til polyproteinet). NS3-protease utviser aktivitet både i cis, ved NS3-NS4 spaltningssetet, og i trans, for de gjenværende NS4A-NS4B, NS4B-NS5A og NS5A-NS5B setene. NS4A-proteinet antas å tjene flere funksjoner, ved å opptre som en samtidig faktor for NS3-proteasen og sannsynligvis assistere i membranlokaliserting av NS3 og andre virale replikasekomponenter. Tilsynelatende er dannelsen av komplekset mellom NS3 og NS4A nødvendig for NS3-formidlete behandlingsbegivenheter og fremming av proteolytisk effektivitet ved alle seter som gjenkjennes av NS3. NS3-proteasen utviser også nukleosidtrifosfatase og RNA-helikaseaktiviteter. NS5B er en RNA-avhengig RNA-polymerase involvert i replikering av HCV-RNA.

Litteratur

METAVIR (1994) Hepatology 20:15-20; Brunt (2000) Hepatol.31:241-246; Alpini (1997) J. Hepatol.27:371-380; Baroni et al. (1996) Hepatol.23:1189-1199; Czaja et al. (1989) Hepatol.10:795-800; Grossman et al. (1998) J. Gastroenterol. Hepatol.

13:1058-1060; Rockey og Chung (1994) J. Invest. Med.42:660-670; Sakaida et al. (1998) J. Hepatol.28:471-479; Shi et al. (1997) Proc. Natl. Acad. Sci. USA 94:10663-10668; Baroni et al. (1999) Liver 19:212-219; Lortat-Jacob et al. (1997) J. Hepatol. 26:894-903; Llorent et al. (1996) J. Hepatol.24:555-563; U.S. patent nr.5 082 659; European Patent Application EP 294,160; U.S. patent nr.4 806 347; Balish et al. (1992) J. Infect. Diseases 166:1401-1403; Katayama et al. (2001) J. Viral Hepatitis 8:180-185; U.S. patent nr.5 082 659; U.S. patent nr.5 190 751;

U.S. patent nr.4 806 347; Wandl et al. (1992) Br. J. Haematol. 81:516-519; European Patent Application No.294,160; Canadian Patent No.1,321,348; European Patent Application No.276,120; Wandl et al. (1992) Sem. Oncol.19:88-94; Balish et al.

(1992) J. Infectious Diseases 166:1401-1403; Van Dijk et al. (1994) Int. J. Cancer 56:262-268; Sundmacher et al. (1987) Current Eye Res.6:273-276; U.S. patent nr. 6 172 046; 6245 740; 5824 784; 5372 808; 5980 884; publiserte internasjonale patentsøknader WO 96/21468; WO 96/11953; WO 00/59929; WO 00/66623;

WO2003/064416; WO2003/064455; WO2003/064456; WO 97/06804; WO 98/17679; WO 98/22496; WO 97/43310; WO 98/46597; WO 98/46630; WO 99/07733;

WO 99/07734, WO 00/09543; WO 00/09558; WO 99/38888; WO 99/64442;

WO 99/50230; WO 95/33764; WO 2003/066103; Torre et al. (2001) J. Med. Virol. 64:455-459; Bekkering et al. (2001) J. Hepatol.34:435-440; Zeuzem et al. (2001) Gastroenterol. 120:1438-1447; Zeuzem (1999) J. Hepatol.31:61-64; Keeffe og Hollinger (1997) Hepatol.26:101S-107S; Wills (1990) Clin. Pharmacokinet. 19:390-399; Heathcote et al. (2000) New Engl. J. Med.343:1673-1680; Husa og Husova (2001) Bratisl. Lek. Listy 102:248-252; Glue et al. (2000) Clin. Pharmacol. 68:556-567; Bailon et al. (2001) Bioconj. Chem.12:195-202; og Neumann et al. (2001) Science 282:103; Zalipsky (1995) Adv. Drug Delivery Reviews S.16, 157-182; Mann et al. (2001) Lancet 358:958-965; Zeuzem et al. (2000) New Engl. J. Med.343:1666-1672; U.S. patent nr.5 633 388; 5866 684; 6018 020; 5869 253; 6608 027; 5985 265; 5908 121; 6177 074; 5985 263; 5711 944; 5382 657; og 5908 121; Osborn et al. (2002) J. Pharmacol. Exp. Therap.303:540-548; Sheppard et al. (2003) Nat. Immunol.4:63-68; Chang et al. (1999) Nat. Biotechnol.17:793-797; Adolf (1995) Multiple Sclerosis 1 Suppl. 1:S44-S47; Chu et al., Tet. Lett. (1996), 7229-7232; Ninth Conference on Antiviral Research, Urabandai, Fukyshima, Japan (1996) (Antiviral Research, (1996), 30: 1, A23 (abstract 19)); Steinkuhler et al., Biochem., 37: 8899-8905; Ingallinella et al., Biochem., 37: 8906-8914.

OPPSUMMERING AV OPPFINNELSEN

Inkludert i kravene er:

Forbindelse, kjennetegnet ved formelen

15

eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

Inkludert i kravene er også en farmasøytisk sammensetning omfattende:

a) nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav; og

b) en farmasøytisk akseptabel bærer.

Det er også tilveiebragt nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte farmasøytiske sammensetning, for anvendelse som et medikament.

Det er også tilveiebragt anvendelse av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning, for fremstilling av et medikament til behandling av en hepatitt C virus infeksjon i et individ, særlig fremstilling av et medikament til behandling av en hepatitt C virus infeksjon der en vedvarende viral respons oppnås.

Det er også tilveiebragt anvendelse av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning, for fremstilling av et medikament til behandling av lever fibrose i et individ og/eller for å øke leverfunksjonen hos et individ som har en hepatitt C virus infeksjon.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre anvendelse av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning for fremstilling av et medikament til behandling av sykdommer angitt heri, hvori en effektiv mengde av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning, blir administrert til individet og ytterligere en effektiv mengde av en effektiv mengde av en nukleosidanalog blir administrert til individet.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre anvendelse av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning for fremstilling av et medikament til behandling av sykdommer angitt heri, hvori medikamentet blir fremstilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av en nukleosid analog. Mer spesielt er nukleosidanalogen er valgt fra ribavirin, levovirin, viramidin, en L-nukleosid og isatoribin. Mest spesielt er nukleosidanalogen ribavirin.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre anvendelse av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning for fremstilling av et medikament til behandling av sykdommer angitt heri, hvori en effektiv mengde av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning, blir administrert til individet og ytterligere pirfenidon eller en pirfenidonanalog administrert daglig til individet oralt i en mengde på fra 400 mg til 3600 mg. Mer spesielt blir medikamentet fremstilt for bruk i kombinasjon med pirfenidon eller en pirfenidon analog administrert oralt daglig i en mengde fra 400 mg til 3600 mg.

I spesielle utførelsesformer blir en effektiv mengde av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning administrert til individet og ytterligere blir en effektiv mengde av en NS5B RNA-avhengig RNA-polymeraseinhibitor administrert til individet.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre anvendelse av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning for fremstilling av et medikament til behandling av sykdommer angitt heri, hvori medikamentet blir fremstilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av en NS5B RNA-avhengig RNA-polymeraseinhibitor.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre anvendelse av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning for fremstilling av et medikament til behandling av sykdommer angitt heri, hvori en effektiv mengde av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning, blir administrert til individet og ytterligere blir en effektiv mengde av en tumor nekrose faktor antagonist valgt fra gruppen bestående av etanercept, infliximab og adalimumab administrert til individet.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre anvendelse av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning for fremstilling av et medikament til behandling av sykdommer angitt heri, hvori medikamenteter er fremstilt for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av en tumor nekrose faktor antagonist valgt fra gruppen bestående av etanercept, infliximab og adalimumab.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre anvendelse av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning for fremstilling av et medikament til behandling av sykdommer angitt heri, hvori en effektiv mengde av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning, blir administrert til individet og ytterligere blir en effektiv mengde av tymosin-α administrert til individet. Særlig blir medikamentet fremstilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av tymosin-α. I ytterligere utførelsesformer blir tymosin-α administrert subkutant to ganger ukentlig i en mengde fra 1,0 mg til 1,6 mg.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre anvendelse av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning for fremstilling av et medikament til behandling av sykdommer angitt heri, hvori en effektiv mengde av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning, blir administrert til individet og ytterligere blir en effektiv mengde av interferon-gamma (IFN-γ) administrert til individet. Særlig blir medikamentet fremstilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av interferon-gamma (IFN-γ). Særlig blir IFN-γ administrert subkutant i en mengde fra 10 μg til 300 μg.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre anvendelse av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning for fremstilling av et medikament til behandling av sykdommer angitt heri, hvori en effektiv mengde av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning, blir administrert til individet og ytterligere blir en effektiv mengde av interferon-alfa (IFN-α) administrert til individet. Særlig blir medikamentet fremstilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av interferon-alfa (IFN-α).

I særlige utførelsesformer er IFN-α PEGylert IFN-α2a. I ytterligere utførelsesformer er IFN-α PEGylert IFN-α2a og en effektiv mengde av ribavirin blir ytterligere administrert til individet. IFN-α er særlig PEGylert IFN-α2a og medikamentet blir ytterligere fremstilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av ribavirin. I særlige utførelsesformer er IFN-α monoPEG (30kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert som et doseringsintervall hver 8. dag eller til hver 14. dag eller IFN-α er monoPEG (30kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert som et doseringsintervall engang hver 7. dag. I særlige utførelsesformer er IFN-α INTERFERGEN konsensus IFN-α.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre anvendelse av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning for fremstilling av et medikament til behandling av sykdommer angitt heri, hvori en effektiv mengde av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning, blir administrert til individet og ytterligere en effektiv mengde av et middel valgt fra 3'-azidotymidin, 2',3'-dideoksyinosin, 2',3'-dideoksycytidin, 2,3-didehydro-2',3'-dideoksytymidin, combivir, abacavir, adefovir dipoxil, cidofovir og en inosinmonofosfatdehydrogenase inhibitor blir administrert til individet.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre anvendelse av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning for fremstilling av et medikament til behandling av sykdommer angitt heri, hvori en effektiv mengde av nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller nevnte sammensetning blir administrert til individet og medikamentet blir fremstilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av et middel valgt fra 3'-azidotymidin,

2',3'-dideoksyinosin, 2',3'-dideoksycytidin, 2,3-didehydro-2',3'-dideoksytymidin, combivir, abacavir, adefovir dipoxil, cidofovir og en inosinmonofosfatdehydrogenase inhibitor.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre en forbindelse med formel

eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller en farmasøytisk sammensetning omfattende nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav og en farmasøytisk akseptabel bærer for behandling av hepatitt C virus infeksjon i et individ. I særlige utførelsesformer oppnås en vedvarende viral respons i individet.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller en farmasøytisk sammensetning omfattende nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav til behandling av lever fibrose i et individ og/eller for å øke lever funksjonen i et individ som har hepatitt C virus infeksjon.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller en farmasøytisk sammensetning omfattende nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av en nukleosid analog. Mer spesielt er nukleosidanalogen valgt fra ribavirin, levovirin, viramidin, en L-nukleosid og isatoribin. Særlig er nukleosidanalogen ribavirin.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller en farmasøytisk sammensetning omfattende nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for anvendelse i kombinasjon med pirfenidon eller en pirfenidonanalog administrert oralt daglig i en mengde på fra 400 mg til

3600 mg.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller en farmasøytisk sammensetning omfattende nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av en NS5B RNA avhengig RNA polymerase inhibitor.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller en farmasøytisk sammensetning omfattende nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av en tumor nekrose faktor antagonist valgt fra gruppen bestående av etanercept, infliximab og adalimumab.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller en farmasøytisk sammensetning omfattende nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav til, for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av tymosin-α. Mer spesielt blir tymosin-α administrert subkutant to ganger i uken i en mengde på fra 1,0 mg til 1,6 mg.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller en farmasøytisk sammensetning omfattende nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av interferon-gamma (IFN-γ). Særlig blir IFN-γ administrert subkutant i en mengde på fra10μg til 300μg.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller en farmasøytisk sammensetning omfattende nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av interferon-alfa (IFN-α). IFN-α er særlig PEGylert IFN- α2a. I ytterligere utførelsesformer er forbindelsen for anvendelse i ytterligere kombinasjon med en effektiv mengde ribavirin. I ytterligere utførelsesformer er IFN-α monoPEG (30kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert ved et doseringsintervall på hver 8. dag til hver 14. dag eller ved et doseringsintervall én gang hver 7. dag. I særlige utførelsesformer er IFN-α INFERGEN konsensus IFN-α.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav eller en farmasøytisk sammensetning omfattende nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av et middel valgt fra 3'-azidotymidin, 2',3'-dideoksyinosin, 2',3'-dideoksycytidin, 2,3-didehydro-2',3'-dideoksytymidin, combivir, abacavir, adefovir dipoxil, cidofovir og en inosinmonofosfatdehydrogenase inhibitor.

DEFINISJONER

Betegnelsen "hepatitt fibrose" anvendes her omvekslende med "leverfibrose", og refererer til veksten av arrvev i leveren som kan oppstå i forbindelse med en kronisk hepatisk infeksjon.

Betegnelsene "individ", "vert", "subjekt" og "pasient" anvendes her omvekslende, og refererer til et pattedyr, og inkluderer uten begrensning til primater omfattende aper og mennesker.

Betegnelsen "leverfunksjon" refererer til normal leverfunksjon, og inkluderer uten begrensning til en syntetisk funksjon, som igjen inkluderer uten begrensning til proteinsyntese, slik som serumproteiner (for eksempel albumin, blodlevringsfaktorer, alkalisk fosfatase, aminotransferaser (for eksempel alanintransaminase, aspartattransaminase), 5'-nukleosidase, γ-glutaminyltranspeptidase, osv.) bilirubinsyntese, kolesterolsyntese og gallesyresyntese; en levermetabolsk funksjon som uten begrensning inkluderer karbohydrat-, aminosyre-, ammoniakk-, hormon- og lipidmetabolisme; avgiftning av eksogene medikamenter; en hemodynamisk funksjon som inkluderer splanknisk og portal hemodynamikk, og liknende.

Betegnelsen "vedvarende virusrespons" (SVR), også referert til som "vedvarende respons" eller varig respons" refererer til et individs respons på et behandlingsregime for HCV-infeksjon, i betydningen av serum-HCV-titer. Generelt refererer en "vedvarende virusrespons" ikke til påvisbare HCV-RNA (for eksempel færre enn 500, færre enn 200 eller færre enn 100 genomkopier pr. milliliter serum) som er funnet i pasientens serum over en periode på minst omkring én måned, minst omkring to måneder, minst omkring tre måneder, minst omkring fire måneder, minst omkring fem måneder eller minst omkring seks måneder etter behandlingsopphør.

"Mislykket behandling av pasienter" refererer generelt til HCV-infiserte pasienter som ikke responderte på tidligere behandling for HCV (referert til som "ikkeresponderende") eller som først responderte på tidligere behandling, men der den terapeutiske responsen ikke vedvarte (referert til som tilbakefallende"). Den tidligere terapien kan generelt inkludere behandling med IFN-α monoterapi eller IFN-α kombinasjonsterapi, der kombinasjonsterapien kan inkludere tilførsel av IFN-α og et antiviralt middel, slik som ribavirin.

Betegnelsene "behandling", "behandle" og liknende refererer til oppnåelse av en ønsket farmakologisk og/eller fysiologisk effekt. Virkningen kan være forebyggende i betydningen av fullstendig eller delvis å forhindre en sykdom eller et symptom derav, og/eller kan være terapeutisk i betydningen av en delvis eller fullstendig helbredelse av en sykdom og/eller skadelig påvirkning som kan henføres til sykdommen. Uttrykket "behandling" slik det anvendes heri, dekker enhver sykdomsbehandling av et pattedyr, spesielt et menneske, og inkluderer: (a) å hindre sykdommen å oppstå i et individ som kan være disponert for denne, men ennå ikke er blitt diagnostisert som å ha denne; (b) inhibere sykdommen, dvs. stoppe dens utvikling; og (c) lindre sykdommen, dvs. å forårsake sykdommen til å reversere.

Betegnelsene "individ", "vert", "subjekt" og "pasient" anvendes omvekslende heri, og refererer til et pattedyr, men inkluderer uten begrensning også murine, aper, mennesker, pattedyr av husdyr, av konkurransedyr og av kjæledyr.

En "spesifikk pirfenidonanalog", og alle grammatiske varianter derav refererer til, og er begrenset til hver og en pirfenidonanalog vist i tabell 1.

Betegnelsen "en Type I interferon reseptoragonist" refererer til enhver naturlig eller unaturlig forekommende ligand av human Type I interferon reseptor, som binder til og forårsaker signaltransduksjon via reseptoren. Type I interferon reseptoragonister inkluderer interferoner, inkludert naturlig forekommende, modifiserte, syntetiske og pegylerte interferoner, fusjonsproteiner omfattende et interferon og et heterologt protein, fremskaffete interferoner; antistoff spesifikke for en interferonreseptor; ikkepeptid kjemiske agonister og liknende.

Betegnelsen "Type II interferon reseptoragonist" refererer til enhver naturlig eller unaturlig forekommende ligand av human Type II interferon reseptor, som binder til og forårsaker signaltransduksjon via reseptoren. Type II interferon reseptoragonister inkluderer naturlig, humant interferon-γ, rekombinante IFN-γ arter, glykosylerte IFN-γ arter, pegylerte IFN-γ arter, modifiserte eller varianter av IFN-γ fusjonsproteiner, antistoff agonistarter for reseptoren, ikke-peptid agonister, og liknende.

Betegnelsen "Type III interferon reseptoragonist" refererer til enhver naturlig eller unaturlig forekommende ligand av human IL-28 reseptor α ("IL-28R"), aminosyresekvensen som er beskrevet av Sheppard et al., infra., som binder til og forårsaker signaltransduksjon via reseptoren.

Betegnelsen "interferon reseptoragonist" refererer til enhver Type I-, Type II- eller Type III-interferon reseptoragonist.

Betegnelsen "doseringsbegivenhet" slik uttrykket anvendes heri, refererer til tilførsel av et antivirusmiddel til en pasient med behov derav, der begivenheten kan omslutte én eller flere utløsninger av et antivirusmiddel fra en medikamentutdelingsinnretning. Betegnelsen "doseringsbegivenhet" slik uttrykket anvendes heri inkluderer således, men er ikke begrenset til installasjon av en vedvarende leveringsinnretning (for eksempel en pumpe eller annet kontrollerende, frigjørende injeksjonssystem); og en enkelt subkutan injeksjon, fulgt av installasjon av en vedvarende leveringssystem.

"Vedvarende levering" (for eksempel i sammenheng med "vedvarende levering av en substans til et vev") er ment å referere til bevegelse av medikament til et leveringssted, for eksempel til et vev i en betydning som sørger for levering av en ønsket mengde substans til vevet i løpet av en valgt tidsperiode, der omtrent den samme mengde medikament mottas av pasienten hvert minutt gjennom den valgte tidsperioden.

"Kontrollert frigivning" (for eksempel i sammenheng med "kontrollert medikamentfrigivning") er ment å omslutte frigivning av substans (for eksempel Type I eller Type III interferon reseptoragonist, for eksempel IFN-α) i en valgt eller på annen måte kontrollerbar hastighet, intervall og/eller mengde, som ikke påvirkes vesentlig av omgivelsene ved anvendelse. "Kontrollert frigivning" omslutter således, men uten nødvendigvis å være begrenset til vesentlig vedvarende levering, og leveringsmønster (for eksempel periodisk levering i løpet av en tidsperiode som avbrytes ved faste eller tilfeldige tidsintervall).

"Leveringsmønster" eller "tidsmessig" slik det anvendes i sammenhengen med medikamentlevering er ment levering av medikament i et mønster, generelt i et vesentlig fast mønster over en på forhånd valgt tidsperiode (for eksempel en annen enn en periode assosiert med for eksempel en bolusinjeksjon). "Leveringsmønster" eller "tidsmessig" medikamentlevering er ment å omslutte levering av medikament ved en økende, avtagende, vesentlig konstant, eller pulserende hastighet eller hastighetsområder (for eksempel medikamentmengde pr. tidsenhet, eller medikamentmengdeformulering for en tidsenhet), og videre omslutter levering som er vedvarende eller i det vesentlige vedvarende, eller permanent.

Betegnelsen "kontrollert medikamentfrigivningsinnretning" er ment å omslutte enhver innretning der frigivningen (for eksempel hastighet, tidsregulering av frigivning) av et medikament eller annen ønsket substans inneholdt deri, kontrolleres ved eller bestemmes av innretningen selv, og i vesentlig grad ikke påvirkes av omgivelsen ved anvendelse, eller frigjøres ved en hastighet som er reproduserbar innenfor anvendelsesmiljøet.

Med uttrykket "i det vesentlige vedvarende" slik dette anvendes for eksempel i sammenheng med "vesentlig vedvarende infusjon" eller "i det vesentlige vedvarende levering" er ment å referere til medikamentlevering på en måte som i det vesentlige ikke avbrytes for en forhåndsbestemt periode av medikamentlevering, der medikamentkvantiteten som mottas av pasienten under ethvert åttetimers intervall i den forhåndsbestemte perioden aldri faller til null. "I det vesentlige vedvarende" medikament levering kan også omslutte levering av medikament i en vesentlig konstant, forhåndsbestemt hastighet eller hastighetsområde (for eksempel medikamentmengde pr. tidsenhet, eller volum av medikamentformulering for en tidsenhet) som i det vesentlige ikke avbrytes for en forhåndsbestemt periode av medikamentlevering.

Ved "i det vesentlige stabil tilstand" slik dette uttrykkes i sammenheng med et biologisk parameter som kan variere som en funksjon av tid, er det ment at det biologiske parameter utviser en i det vesentlige konstant verdi over et tidsforløp, slik at området under kurven som defineres ved verdien av det biologiske parameter som en funksjon av tid for enhver åttetimers periode under tidsforløpet (AUC8t)ikke er mer enn omkring 20 % over eller omkring 20 % under, og fortrinnsvis ikke mer enn omkring 15 % over eller omkring 15 % under, og mer foretrukket ikke mer enn omkring 10 % over eller omkring 10 % under det gjennomsnittlige område under kurven av det biologiske parameter i løpet av en åtte timers periode under tidsforløpet (AUC8t gjennomsnittlig). AUC8t-gjennomsnittet defineres som kvotienten (q) av området under kurven til det biologiske parameter i løpet av hele tidsforløpet (AUCtotal) dividert med antall 8 timers intervall i tidsforløpet (ttotal1/3dager), dvs. q = (AUCtotal)/(ttotal1/3dager). For eksempel i sammenheng med en serumkonsentrasjon av et medikament, opprettholdes serumkonsentrasjonen av medikamentet ved en i det vesentlige stabil tilstand under et tidsforløp når området under kurven av serumkonsentrasjonen av medikamentet over tid for enhver 8 timers periode under tidsforløpet (AUC8t) ikke er mer enn omkring 20 % over eller omkring 20 % under det gjennomsnittlige område under kurven av serumkonsentrasjonen av medikamentet over en 8 timers periode i tidsforløpet (AUC8t gjennomsnittlig), dvs. at AUC8t ikke er mer enn 20 % over eller 20 % under AUC8t gjennomsnittet av serumkonsentrasjonen av medikamentet i løpet av tidsforløpet.

Før foreliggende oppfinnelse beskrives videre må det forstås at terminologien som anvendes her kun er for å beskrive spesielle utførelsesformer, og er ikke ment å være begrensende, da foreliggende oppfinnelses omfang og rekkevidde bare vil være begrenset til de vedlagte krav.

Der en rekke av verdier er angitt, må det forstås at hver mellomliggende verdi mellom den øvre og nedre grense ned til tiendedelen av den nedre grensen i det området, og enhver annen fastlagt eller mellomliggende verdi i det fastlagte området, med mindre sammenhengen klart dikterer annerledes, er omsluttet av oppfinnelsen. De øvre og nedre grenser av disse mindre områdene, som uavhengig kan være inkludert i de mindre områdene, er også omsluttet av oppfinnelsen, og er også kasus for enhver spesifikk ekskluderende begrensning i det bestemte området. Der det bestemte området inkluderer én eller begge begrensningene hvor områder heller ekskluderer begge disse inkluderte begrensningene, er også omfattet av oppfinnelsen.

Med mindre annet defineres, har alle tekniske og vitenskapelige betegnelser som anvendes heri den samme mening som alminnelig forstås av en person med ordinær dyktighet i faget der denne oppfinnelsen henhører. Selv om enhver fremgangsmåte og materialer liknende eller likeverdige dem som beskrives her også kan anvendes i praktisering eller testing av foreliggende oppfinnelse, vil nå foretrukne fremgangsmåter og materialer beskrives.

Det må være klart at entallsformene "en"/"et", "og" og "den"/"det" inkluderer referanse til flertall med mindre sammenhengen klart dikterer annerledes. Referanse til for eksempel "en fremgangsmåte" inkluderer således flertallsform av slike fremgangsmåter, og referanse til "en dose" inkluderer således referanse til én eller flere doser eller ekvivalenter derav, kjent for de med dyktighet i faget, og så videre.

Publikasjonene som diskuteres heri er kun tilveiebrakt for deres angivelse før patentsøknadsdato for foreliggende søknad. Intet heri må oppfattes som tillatelse til at foreliggende oppfinnelse ikke er berettiget til tilbakedatering av slik publikasjon i kraft av tidligere oppfinnelse. Dateringer av publikasjoner gitt kan være ulike fra de aktuelle publikasjonsdatoer, som kan ha behov for uavhengig bekreftelse.

DETALJERT BESKRIVELSE AV OPPFINNELSEN

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer en forbindelse med formel:

eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer også sammensetninger som inkluderer farmasøytiske sammensetninger omfattende nevnte forbindelse eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

Det beskrives sammensetninger som inkluderer farmasøytiske sammensetninger omfattende forbindelser med de generelle formlene I-VII, og salter, estere eller andre derivater derav. En farmasøytisk emnesammensetning omfatter en emneforbindelse; og et farmasøytisk akseptabelt bindemiddel. En lang rekke farmasøytisk akseptable bindemidler er kjent i fagfeltet, og behøver ikke diskuteres detaljert heri. Farmasøytisk akseptable bindemidler er rikelig beskrevet i en rekke publikasjoner, inkludert for eksempel A. Gennaro (2000) "Remington: The Science and Practice of Pharmacy", 20. utg., Lippincott, Williams & Wilkins; Pharmaceutical Dosage Forms and Drug Delivery Systems (1999) H. C. Ansel et al., red., 7. utg., Lippincott, Williams & Wilkins; og Handbook of Pharmaceutical Excipients (2000) A. H. Kibbe et al., red., 3. utg., Amer. Pharmaceutical Assoc.

Farmasøytisk akseptable bindemidler som vehikler, adjuvanser bærere eller fortynningsmidler er enkelt offentlig tilgjengelig. Dessuten er også farmasøytisk akseptable hjelpestoffer, slik som pH-justerende-, buffer- og tonisitetsjusterende midler, stabilisatorer, fuktemidler og liknende, offentlig enkelt tilgjengelig.

I mange utførelsesformer inhiberer en emneforbindelse den enzymatiske aktiviteten til et hepatittvirus C (HCV) protease NS3. Det kan enkelt konstateres om en emneforbindelse inhiberer HCV NS3 ved anvendelse av enhver kjent fremgangsmåte. Typiske fremgangsmåter involverer bestemmelse av om et HCV-polyprotein eller annet polypeptid omfattende et NS3 gjenkjenningssted spaltes av NS3 i nærvær av middelet. I mange utførelsesformer inhiberer en emneforbindelse NS3 enzymatisk aktivitet med minst 10 %, med minst 15 %, med minst 20 %, med minst 25 %, med minst 30 %, med minst 40 %, med minst 50 %, med minst 60 %, med minst 70 %, med minst 80 % eller med minst 90 % eller mer, sammenliknet med den enzymatiske aktiviteten til NS3 i fravær av forbindelsen.

I mange utførelsesformer inhiberer en emneforbindelse enzymatisk aktivitet av en HCV NS3 protease med en IC50på mindre en omkring 50 µM, for eksempel inhiberer en emneforbindelse en HCV NS3 protease med en IC50på mindre enn omkring 40 µM, mindre enn omkring 25 µM, mindre enn omkring 10 µM, mindre enn omkring 1 µM, mindre enn omkring 100 nM, mindre enn omkring 80 nM, mindre enn omkring 60 nM, mindre enn omkring 50 nM, mindre enn omkring 25 nM, mindre enn omkring 10 nM eller mindre enn omkring 1 nM, eller mindre.

I mange utførelsesformer inhiberer en emneforbindelse HCV-virusreplikasjon. En emneforbindelse inhiberer for eksempel HCV-virusreplikasjon med minst 10 %, med minst 15 %, med minst 20 %, med minst 25 %, med minst 30 %, med minst 40 %, med minst 50 %, med minst 60 %, med minst 70 %, med minst 80 % eller med minst 90 % eller mer, sammenliknet med HCV-virusreplikasjon i fravær av forbindelsen. Om en emneforbindelse inhiberer HCV-virusreplikasjon kan bestemmes ved anvendelse av fremgangsmåter kjent i fagfeltet, inkludert en in vitro virusreplikasjonsanalyse.

BEHANDLING AV HEPATITT VIRUSINFEKSJON

Fremgangsmåtene og sammensetningene som beskrives her er generelt nyttige i behandling av en HCV-infeksjon.

Om en emnefremgangsmåte er effektiv i behandlingen av en HCV-infeksjon kan bestemmes ved reduksjon i virusbelastningen, en reduksjon av tiden til serokonvertering (virus som ikke er påvisbart i pasientens serum), en økning i raten av vedvarende virusrespons av terapien, en reduksjon av sykelighet eller dødelighet i kliniske resultater, eller andre indikasjoner på sykdomsrespons.

Generelt er en effektiv mengde av en forbindelse med formel I, og eventuelt ytterligere én eller flere antivirusmidler, en mengde som er effektiv til å redusere virusbelastningen eller å oppnå en vedvarende virusrespons av behandlingen.

Om en emnefremgangsmåte er effektiv i behandlingen av en HCV-infeksjon kan bestemmes ved å måle virusbelastningen, eller ved å måle en parameter som assosieres med HCV-infeksjon, som inkluderer uten å være begrenset til leverfibrose, forhøyde nivåer av serumtransaminase og nekroinflammatorisk aktivitet i leveren. Indikasjoner på leverfibrose diskuteres detaljert nedenfor.

Fremgangsmåten involverer tilførsel av en effektiv mengde av en forbindelse med formel I, eventuelt i kombinasjon med en effektiv mengde av én eller flere ytterligere antivirusmidler. I noen utførelsesformer er en effektiv mengde av en forbindelse med formel I og eventuelt én eller flere ytterligere antivirusmidler en mengde som er effektiv til å redusere virustitere til nivåer som ikke er påvisbare, for eksempel til omkring 1000 til omkring 5000, til omkring 500 til omkring 1000, eller til omkring 100 til omkring 500 genomkopier/ml serum. I noen utførelsesformer er en effektiv mengde av en forbindelse med formel I, og eventuelt én eller flere ytterligere antivirusmidler, en mengde som er effektiv til å redusere virusbelastningen til under 100 genomkopier/ml serum.

I noen utførelsesformer er en effektiv mengde av en forbindelse med formel I, og eventuelt én eller flere ytterligere antivirusmidler, en mengde som er effektiv til å oppnå en 1,5-log, en 2-log, en 2,5-log, en 3-log, en 3,5-log, en 4-log, en 4,5-log eller en 5-log reduksjon i virustiter i individets serum.

I mange utførelsesformer er en effektiv mengde av en forbindelse med formel I, og eventuelt én eller flere ytterligere antivirusmidler, en mengde som er effektiv til å oppnå en vedvarende virusrespons, for eksempel ikke påvisbart HCV-RNA (for eksempel mindre enn omkring 500, mindre enn omkring 400, mindre enn omkring 200, eller mindre enn 100 genomkopier/ml serum) som finnes i pasientens serum for en periode på minst omkring én måned, på minst omkring to måneder, på minst omkring tre måneder, på minst omkring fire måneder, på minst omkring fem måneder eller på minst omkring seks måneder etter behandlingsavslutning.

Som nevnt ovenfor om en emnefremgangsmåte er effektiv i behandling av en HCV-infeksjon, kan dette bestemmes ved å måle en parameter som assosieres med HCV-infeksjon, slik som leverfibrose. Fremgangsmåter for å bestemme omfanget av leverfibrose diskuteres detaljert nedenfor. I noen utførelsesformer indikerer nivået av en leverfibroseserummarkør graden av leverfibrose.

Som ett eksempel måles nivåer av serumalaninaminotransferase (ALT) ved anvendelse av standard analyser. Generelt anses et ALT-nivå som er mindre enn omkring 45 IU å være normalt. I noen utførelsesformer er en effektiv mengde av en forbindelse med formel I, og eventuelt én eller flere ytterligere antivirusmidler, en mengde som er effektiv til å redusere ALT-nivåer til mindre enn omkring 45 IU/ml serum.

En terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I og eventuelt én eller flere ytterligere antivirusmidler, er en mengde som er effektiv til å redusere et serumnivå av en markør av leverfibrose med minst omkring 10 %, med minst omkring 20 %, med minst omkring 25 %, med minst omkring 30 %, med minst omkring 35 %, med minst omkring 40 %, med minst omkring 45 %, med minst omkring 50 %, med minst omkring 55 %, med minst omkring 60 %, med minst omkring 65 %, med minst omkring 70 %, med minst omkring 75 % eller med minst omkring 80 % eller mer, sammenliknet med markørnivået i et ubehandlet individ, eller med et placebobehandlet individ. Fremgangsmåter for å måle serummarkører inkluderer immunologiskbaserte fremgangsmåter, for eksempel enzymkoblete immunosorbentanalyser (ELISA), radioimmunanalyser og liknende, ved å anvende antistoffer spesifikke for en bestemt serummarkør.

I mange utførelsesformer er en effektiv mengde av en forbindelse med formel I og et ytterligere antivirusmiddel en synergistisk mengde. En "synergistisk kombinasjon" eller en "synergistisk mengde" av en forbindelse med formel I og et ytterligere antivirusmiddel er en kombinasjonsdose som er mer effektiv i behandlingen eller den forebyggende behandlingen av en HCV-infeksjon enn den voksende forbedringen i behandlingsresultat som kan forutsies eller forventes fra kun en tilsettingskombinasjon av (i) den behandlingsmessige eller forebyggende fordel av forbindelsen med formel I når den tilføres med den samme dosering som ved en monoterapi, og (ii) den behandlingsmessige eller forebyggende fordel av det tilsatte antivirusmiddel når det tilføres med den samme dosering som en ved monoterapi.

I noen utførelsesformer ifølge beskrivelsen er en utvalgt mengde av en forbindelse med formel I og en utvalgt mengde av en tilsetting av et antivirusmiddel effektive når de anvendes i kombinasjonsbehandling for en sykdom, men den valgte mengde av forbindelsen med formel I og/eller den valgte mengde av det tilsatte antivirusmiddel er ineffektivt når de benyttes i monoterapi for sykdommen. Beskrivelsen omslutter således (1) regimer der en valgt mengde av det tilsatte antivirusmiddel forsterker fordelen av behandlingen ved en valgt mengde av forbindelsen med formel I når den anvendes i kombinasjonsterapi for en sykdom, når den valgte mengden av det tilsatte antivirusmiddel ikke tilveiebringer noen terapeutisk fordel ved anvendelse i monoterapi for sykdommen; (2) regimer der en valgt mengde av forbindelsen med formel I forsterker den terapeutiske fordel ved en valgt mengde av det tilsatte antivirusmiddel når det anvendes i kombinasjonsterapi for en sykdom, der den valgte mengde av forbindelsen med formel I ikke tilveiebringer noen terapeutisk fordel når den anvendes i monoterapi for sykdommen; og (3) regimer der en valgt mengde av forbindelsen med formel I og en valgt mengde av det ytterligere tilsatte antivirusmiddel tilveiebringer en terapeutisk fordel når de anvendes i kombinasjonsterapi for en sykdom, der hver av de valgte mengde av henholdsvis forbindelsen med formel I og det ytterligere tilsatte antivirusmiddel ikke tilveiebringer noen terapeutisk fordel når de anvendes i monoterapi mot sykdommen. En "synergistisk effektiv mengde" av en forbindelse med formel I og et ytterligere antivirusmiddel, og dets grammatiske ekvivalenter må forstås å inkludere ethvert regime som er omsluttet av et hvilket som helst av punktene (1), (2) og/eller (3) ovenfor.

Fibrose

Foreliggende beskrivelse tilveiebringer fremgangsmåter for behandling av leverfibrose (inkludert former av leverfibrose som resulterer fra eller assosieres med HCV-infeksjon), som generelt involverer tilførsel av en terapeutisk mengde av en forbindelse med formel I, og eventuelt ett eller flere ytterligere antivirusmidler. Effektive mengder av forbindelser med formel I, med og uten ett eller flere ytterligere antivirusmidler, så vel som doseringsregimer, diskuteres nedenfor.

Om behandling med en forbindelse med formel I og ett eller flere ytterligere antivirusmidler er effektive i å redusere leverfibrose, bestemmes ved en hvilken som helst av et antall veletablerte teknikker for måling av leverfibrose og leverfunksjon. Reduksjon av leverfibrose bestemmes ved analysering av en leverbiopsiprøve. En slik analyse omfatter bedømmelse av to viktige komponenter: Nekroseinflammasjon bedømt ved "graden av" som et mål på alvorligheten og den pågående sykdomsaktiviteten, og skadene av fibrose og cellevevaktig eller vaskulær remodellering som bedømt ved "trinn" som reflekterer lang tids sykdomsprogresjon. Se for eksempel Brunt (2000) Hepatol. 31:241-246; og METAVIR (1994) Hepatology 20:15-20. Basert på leverbiopsianalyse beregnes poeng. Et antall standardiserte poengsystemer finnes som gir en kvantitativ bedømmelse av graden av fibrosealvorligheten. Disse inkluderer METAVIR, Knodell, Scheuer, Ludwig og Ishak scoringssystemer.

METAVIR scoringssystemet baseres på en analyse av ulike karakteristikker av en leverbiopsi som inkluderer fibrose (portal fibrose, sentrilobulær fibrose og cirrhose); nekrose (piecemeal og lobulær nekrose, acidofil retraksjon og "ballooning" degenerering); inflammasjon (portal traktinflammasjon, portal lymfoid aggregering og distribusjon av portal inflammasjon); gallegangendringer; og Knodell indeks (poeng av periportal nekrose, lobulær nekrose, portal inflammasjon, fibrose og samlet sykdomsaktivitet). Definisjonene for hvert stadium i METAVIR-systemet er som følger. Poeng:

0 = ingen fibrose;

1 = stellat forstørrelse av den portale kanal, men uten septaformasjon;

2 = forstørrelse av den portale kanalen med sparsom septaformasjon;

3 = tallrike septa uten cirrhose;

4 = cirrhose.

Knodell's scoringssystem, som også kalles Hepatitt aktivitetsindeks, klassifiserer prøver basert på scoring i fire kategorier av histologiske trekk: I. Periportal og/eller brodannende nekrose; II. Intralobulær degenerering og fokal nekrose; III. Portal inflammasjon; og IV. Fibrose. I Knodell's trinnvise system beregnes poeng som følger: Poeng:

0 = ingen fibrose;

1 = mild fibrose (fibrøs portal ekspansjon);

2 = moderat fibrose;

3 = betydelig fibrose (brodannende fibrose); og

4 = cirrhose.

Jo høyere score, desto mer betydelig skade på levervevet.

Knodell (1981) Hepatol.1:431.

Scheuer's scoringssystem er som følger.

Poeng:

0 = ingen fibrose;

1 = forstørret, fibrotiske, portale kanaler;

2 = periportal eller portal-portal septa, men intakt arkitektur;

3 = fibrose med arkitekturforvrengning, men ingen tydelig cirrhose;

4 = sannsynlig eller definitiv cirrhose.

Scheuer (1991) J. Hepatol.13:372.

Ishak's scoringssystem er beskrevet i Ishak (1995) J. Hepatol 22:696-699:

Trinn 0 = ingen fibrose;

trinn 1 = fibrøs ekspansjon i noen portale områder, med eller uten kort fibrøs septa; trinn 2 = fibrøs ekspansjon av de fleste portale områder, med eller uten kort fibrøs septa; trinn 3 = fibrøs ekspasjon av de fleste portale områder med noen få portal til portal (P-P) brodannelser;

trinn 4 = fibrøs ekspansjon av portale områder med markert brodannelse (P-P), så vel som portal-sentral (P-C);

trinn 5 = markert brodannelse (P-P og/eller P-C) med noen få knoller/knuter (ufullstendig cirrhose);

trinn 6 = sannsynlig eller definitiv cirrhose.

Fordelen med antifibrøs terapi kan også måles og bestemmes ved anvendelse av Child-Pugh scoringssystemet, som omfatter et flerkomponents pekesystem basert på unormaliteter i serum bilirubinnivå, serum albuminnivå, protrombintid, nærværet og alvorligheten av bukhinnevæske og encefalopati. Basert på nærværet og alvorligheten av unormaliteter av disse parametrene, kan pasienter plasseres i én av tre kategorier av øket alvorlighet av klinisk sykdom: A, B eller C.

I noen utførelsesformer er en terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I, og eventuelt ett eller flere ytterligere antivirusmidler, en mengde som påvirker et skifte i én eller flere av de fibrøse stadiene basert på behandling før og etter leverbiopsi. I spesielle utførelsesformer reduserer en terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I, og eventuelt én eller flere ytterligere antivirusmidler, leverfibrose med minst en enhet i METAVIR-, Knodell-, Scheuer-, Ludwig- eller Ishak-scoringssystemet.

Sekundære eller indirekte leverindikasjoner kan også anvendes for å evaluere behandlingseffektiviteten med en forbindelse med formel I. Morfometrisk, datastyrt, halvautomatisert bedømmelse av den kvantitative grad av leverfibrose, basert på spesifikk anløping av kollagen og/eller serummarkører av leverfibrose, kan også måles som en indikasjon på effektiviteten av en emnebehandlingsfremgangsmåte. Sekundære indisier på leverfunksjoner inkluderer, uten å være begrenset til, serumtransaminasenivåer, protrombintid, bilirubin, blodplatetelling, portalt trykk, albuminnivå og bedømmelse av Child-Pugh scoringen.

En effektiv mengde av en forbindelse med formel I, og valgfritt ett eller flere ytterligere antivirusmidler, er en mengde som er effektiv til å øke en indeks for leverfunksjon med minst omkring 10 %, med minst omkring 20 %, med minst omkring 25 %, med minst omkring 30 %, med minst omkring 35 %, med minst omkring 40 %, med minst omkring 45 %, med minst omkring 50 %, med minst omkring 55 %, med minst omkring 60 %, med minst omkring 65 %, med minst omkring 70 %, med minst omkring 75 %, med minst omkring 80 % eller mer, sammenliknet med indeksen for leverfunksjon i et ubehandlet individ, eller for et placebobehandlet individ. De med dyktighet i fagfeltet kan med letthet måle slike indisier på en leverfunksjon ved anvendelse av standard analysefremgangsmåter, der mange er kommersielt tilgjengelige og anvendes rutinemessig i kliniske forhold.

Serummarkører på leverfibrose kan også måles som en indikasjon på effektiviteten av en emnebehandlingsfremgangsmåte. Serummarkører på leverfibrose inkluderer uten å være begrenset til, hyaluronat, N-terminalt prokollagen-III-peptid, 7S-doméne av type-IV-kollagen, C-terminalt prokollagen-I-peptid og laminin. Ytterligere biokjemiske markører for leverfibrose inkluderer α-2-makroglobulin, haptoglobin, γ-globulin, apolipoprotein-A og γ-glutamyltranspeptidase.

En terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I, og eventuelt ett eller flere ytterligere antivirusmidler, er en mengde som er effektiv til å redusere en markørs serumnivå på leverfibrose med minst omkring 10 %, med minst omkring 20 %, med minst omkring 25 %, med minst omkring 30 %, med minst omkring 35 %, med minst omkring 40 %, med minst omkring 45 %, med minst omkring 50 %, med minst omkring 55 %, med minst omkring 60 %, med minst omkring 65 %, med minst omkring 70 %, med minst omkring 75 % eller med minst omkring 80 % eller mer, sammenliknet med markørnivået i et ubehandlet individ, eller for et placebobehandlet individ. De med dyktighet i fagfeltet kan med letthet måle slike serummarkører på leverfibrose ved anvendelse av standard analysefremgangsmåter, der mange er kommersielt tilgjengelige og anvendes rutinemessig i kliniske forhold. Fremgangsmåter for å måle serummarkører inkluderer immunologisk baserte fremgangsmåter, for eksempel enzymkoblete immunsorbentanalyse (ELISA), radioaktiv immunanalyse og liknende ved anvendelse av antistoff som er spesifikk for en gitt serummarkør.

Kvantitative tester av funksjonell leverreserve kan også anvendes for bedømmelse av effektiviteten av behandling med en interferon reseptoragonist og pirfenidon (eller en pirfenidonanalog). Disse inkluderer indocyanin grønn klaring (ICG), galaktose eliminasjonkapasitet (GEC), aminopyrin pusteprøve (ABT), antipyrin klaring, monoetylglysin-xylidid (MEG-X) klaring og koffeinklaring.

Slik uttrykket "komplikasjon assosiert med levercirrhose" anvendes her, refererer til en forstyrrelsesom er en følgesykdom av nedbrytende leversykdom, dvs. eller opptrer påfølgende til, og som et resultat av utvikling av leverfibrose, og inkluderer uten å være begrenset til, utvikling av væske i buken, åreknuteblødning, portal hypertensjon, gulsott, fremskridende leverutilstrekkelighet, encefalopati, hepatocellulært karsinom, leverskade som krever levertransplantasjon og leverrelatert dødelighet.

En terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I, og eventuelt ett eller flere ytterligere antivirusmidler, er en mengde som er effektiv til å redusere forekomsten (for eksempel sannsynligheten for at et individ vil utvikle) av en sykdom som assosieres med levercirrhose med minst omkring 10 %, med minst omkring 20 %, med minst omkring 25 %, med minst omkring 30 %, med minst omkring 35 %, med minst omkring 40 %, med minst omkring 45 %, med minst omkring 50 %, med minst omkring 55 %, med minst omkring 60 %, med minst omkring 65 %, med minst omkring 70 %, med minst omkring 75 % eller med minst omkring 80 % eller mer, sammenliknet med et ubehandlet individ, eller for et placebobehandlet individ.

Om behandling med en forbindelse med formel I, og eventuelt ett eller flere ytterligere antivirusmidler er effektive i å redusere forekomsten av en forstyrrelse assosiert med levercirrhose, kan enkelt bestemmes av de med dyktighet i fagfeltet.

Redusert leverfibrose øker leverfunksjonen. Beskrivelsen tilveiebringer således fremgangsmåter for å øke leverfunksjonen, som generelt involverer tilførsel av en terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I, og eventuelt ett eller flere ytterligere antivirusmidler. Leverfunksjon inkluderer, men uten å være begrenset, til syntese av proteiner, slik som serumproteiner (for eksempel albumin, koaguleringsfaktorer, alkalisk fosfatsase, aminotransferase (for eksempel alanintransaminase, aspartattransaminase), 5'-nukleosidase, γ-glutaminyltranspeptidase, osv.), bilirubin-, kolesterol- og gallesyresyntese, en levermetabolsk funksjon som inkluderer, men uten å være begrenset, til karbohydrat-, aminosyre- og ammoniakkmetabolisme, hormon- og lipidmetabolisme; avgiftning av eksogene medikamenter; en hemodynamisk funksjon inkludert splanknisk og portal hemodynamikk og liknende.

Om en leverfunksjon øker, kan enkelt bestemmes av de med dyktighet i fagfeltet, ved anvendelse av veletablerte leverfunksjonstester. Syntese av leverfunksjonsmarkører, slik som albumin, alkalisk fosfatase, alanintransaminase, aspartattransaminase, bilirubin og liknende, kan bestemmes ved å måle disse markørers nivå i serum ved anvendelse av standard immunologiske og enzymatiske analyser. Splanknisk sirkulasjon og portal hemodynamikk kan måles med portalt "wedge" trykk og/eller resistans ved anvendelse av standard fremgangsmåter. Metabolske funksjoner kan måles ved å måle ammoniakknivået i serum.

Om serumproteiner som vanligvis utskilles av leveren er i det normale område, kan bestemmes ved måling av nivåene av slike proteiner ved anvendelse av standard immunologiske og enzymatiske analyser. De normale områdene for slike serumproteiner er kjent for de med dyktighet i fagfeltet. Det påfølgende er ikke begrensende eksempler. Det normale alanintransaminasenivået er omkring 45 internasjonale enheter (IU) pr. milliliter serum. Det normale området for aspartattransaminase er fra omkring 5 til omkring 40 IU/ml serum. Bilirubin måles ved anvendelse av standard analyser. Normale bilirubinnivåer er vanligvis mindre enn omkring 1,2 mg/dl. Serumalbuminnivåer måles ved standard analyser. Normalt serumalbuminnivå er i området fra omkring 35 til 55 g/liter. Forlengelse av protrombintid måles ved anvendelse av standard analyser. Normal protrombintid er mindre enn omkring 4 sekunder lenger enn kontroll.

En terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I, og eventuelt ett eller flere ytterligere virusmidler, er en som er effektiv til å øke leverfunksjonene med minst omkring 10 %, med minst omkring 20 %, med minst omkring 30 %, med minst omkring 40 %, med minst omkring 50 %, med minst omkring 60 %, med minst omkring 70 %, med minst omkring 80 % eller mer. For eksempel er en terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I, og eventuelt ett eller flere ytterligere antivirusmidler, en mengde som er effektiv til å redusere et forhøyet serumnivå av en leverfunksjonsmarkør med minst omkring 10 %, med minst omkring 20 %, med minst omkring 30 %, med minst omkring 40 %, med minst omkring 50 %, med minst omkring 60 %, med minst omkring 70 %, med minst omkring 80 % eller mer, eller til å redusere nivået av serummarkøren av leverfunksjon til innenfor et normalt område. En terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I, og eventuelt ett eller flere ytterligere antivirusmidler, er også en mengde som er effektiv til å øke et redusert nivå av en serummarkør av leverfunksjon med minst omkring 10 %, med minst omkring 20 %, med minst omkring 30 %, med minst omkring 40 %, med minst omkring 50 %, med minst omkring 60 %, med minst omkring 70 %, med minst omkring 80 % eller mer, for å øke nivået til serummarkøren av leverfunksjon til innenfor et normalt område.

Type I interferon reseptoragonister

I en hvilken som helst av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter administreres en Type I interferon reseptoragonist i noen utførelsesformer. Type I interferon reseptoragonister inkluderer en IFN-α; en IFN-β; en IFN-τ; en IFN-ω; antistoffagonister som er spesifikke for en Type I interferonreseptor; og enhver annen agonist av Type I interferon reseptor, inkludert ikke-polypeptidagonister.

Interferon-α

Et hvilken som helst kjent IFN-α kan anvendes i den foreliggende oppfinnelse.

Betegnelsen interferon-alfa ("IFN-α") slik den anvendes heri, refererer til en familie av beslektete polypeptider som inhiberer virusreplikasjon og cellulær formering og modulerer immunrespons. Betegnelsen "IFN-α" inkluderer naturlig forekommende IFN-α; syntetisk IFN-α; derivatisert IFN-α (for eksempel PEGylert IFN-α, glykosylert IFN-α og liknende); og analoger av naturlig forekommende eller syntetisk IFN-α; særlig ethvert IFN-α som har antivirale egenskaper, som beskrevet for naturlig forekommende IFN-α.

Egnete α-interferoner inkluderer, men er ikke begrenset til naturlig forekommende IFN-α (inkludert, men er ikke begrenset til naturlig forekommende IFN-α2a, IFN-α2b); rekombinant interferon α-2b, slik som Intron-A interferon tilgjengelig fra Schering Corporation, Kenilworth, N.J., USA; rekombinant interferon-α-2a, slik som Roferon interferon tilgjengelig fra Hoffmann-La Roche, Nutley, N.J., USA; rekombinant interferon-α-2C, slik som Berofor α-2-interferon tilgjengelig fra Boehringer Ingelheim Pharmaceutical, Inc., Ridgefield, Conn., USA, interferon α-n1, en renset blanding av naturlige α-interferoner, slik som Sumiferon, tilgjengelig fra Sumitomo, Japan, eller som Wellferon interferon α-n1 (INS), tilgjengelig fra Glaxo-Wellcome Ltd., London, Storbritannia; og interferon α-n3, en blanding av naturlige α-interferoner, laget av Interferon Sciences, og som er tilgjengelig fra Purdue Frederick Co., Norwalk. Conn., USA under handelsnavnet Alferon.

Betegnelsen "IFN-α" omslutter også konsensus IFN-α. Konsensus IFN-α (også referert til som "CIFN" og "IFN-con" og "konsensus interferon") omslutter, men er ikke begrenset til aminosyresekvensene betegnet IFN-con1, IFN-con2 og IFN-con3, som er angitt i US 4695 623; og US 4897 471; og konsensus interferon som definert ved bestemmelse av en konsensussekvens av naturlig forekommende interferon-α'er (for eksempel Infergen®, InterMune, Inc., Brisbane, California, USA). IFN-con1 er konsensusinterferonmiddelet i Infergen® alfacon-1 produktet. Infergen® konsensus interferonproduktet er her referert til ved dets merkenavn (Infergen®) eller ved dets generiske navn (interferon alfacon-1). DNA-sekvenser som koder IFN-con kan være syntetiske, som beskrevet i de tidligere nevnte patenter eller andre standard fremgangsmåter. Anvendelse av CIFN er av spesiell interesse.

Også egnet for anvendelse i foreliggende oppfinnelse er fusjonspolypeptider som omfatter et IFN-α og et heterologt polypeptid. Egnete IFN-α fusjonspolypeptider inkluderer, men er ikke begrenset til Albuferon-α™ (et fusjonsprodukt av humant albumin og IFN-α; Human Genome Sciences; se for eksempel Osborn et al. (2002) J. Pharmacol. Exp. Therap. 305:540-548). Også egnet for anvendelse i foreliggende oppfinnelse er gen-fremskaffete former av IFN-α. Se for eksempel Masci et al. (2003) Curr. Oncol. Rep.5:108-113.

PEGylert Interferon-α

Betegnelsen "IFN-α" omslutter også derivater av IFN-α som er derivatiserte (som for eksempel er kjemisk modifisert) for å endre visse egenskaper, slik som serum halveringstid. Betegnelsen "IFN-α" inkluderer slike som glykosylert IFN-α; IFN-α derivatisert med polyetylenglykol ("PEGylert IFN-α"); og liknende. PEGylert IFN-α og fremgangsmåter for å lage slike, diskuteres i for eksempel US 5382 657; 5981 709; og 5 951 974. PEGylert IFN-α omslutter konjugater av PEG og en hvilken som helst av de ovenfor beskrevne IFN-α molekyler, som inkluderer uten å være begrenset til PEG konjugert til interferon-α-2a (Roferon, Hoffman La-Roche, Nutley, N.J., USA), interferon-α-2b (Intron, Schering-Plough, Madison, N.J., USA), interferon α-2c (Berofor Alpha, Boehringer Ingelheim, Ingelheim,Germany); og konsensus interferon som definert ved bestemmelse av en konsensussekvens av naturlig forekommende interferon alfa'er (Infergen®, InterMune, Inc., Brisbane, California, USA).

Enhver av de ovenfor nevnte IFN-α polypeptider kan modifiseres med én eller flere polyetylenglykolhalvdeler, dvs. PEGylert. PEG-molekylet av et PEGylert IFN-α polypeptid konjugeres til én eller flere aminosyresidekjeder av IFN-α polypeptidet. I noen utførelsesformer inneholder det PEGylerte IFN-α en PEG-halvdel bare på én aminosyre. I andre utførelsesformer inneholder det PEGylerte IFN-α en PEG-halvdel på to eller flere aminosyrer, og for eksempel en PEG-halvdel koblet til to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni eller ti forskjellige aminosyrerester.

IFN-α kan være koblet direkte til PEG (dvs. uten en koblingsgruppe) gjennom en aminogruppe, en sulfhydrylgruppe, en hydroksylgruppe eller en karboksylgruppe.

I noen utførelsesformer er det PEGylerte IFN-α PEGylert på eller nær aminoenden (N-terminus) av IFN-α polypeptidet, for eksempel konjugeres PEG-halvdelen til IFN-α polypeptidet på én eller flere aminosyrerester fra aminosyre 1 til aminosyre 4, eller fra aminosyre 5 til aminosyre 10.

I andre utførelsesformer er det PEGylerte IFN-α PEGylert på én eller flere aminosyrerester fra omkring 10 til omkring 28.

I andre utførelsesformer er det PEGylerte IFN-α PEGylert ved eller nær karboksylterminalen (C-terminus) til IFN-α polypeptidet, for eksempel på én eller flere rester fra aminosyrene 156-166, eller fra aminosyrene 150-155.

I andre utførelsesformer er det PEGylerte IFN-α PEGylert på én eller flere aminosyrerester på én eller flere rester fra aminosyrene 100 til 114.

Polyetylenglykolderivatisering av aminosyrerester på eller nær reseptorbindingsog/eller aktive setedoméner av IFN-α proteinet, kan ødelegge funksjonen av disse doméner. I visse utførelsesformer ifølge oppfinnelsen må aminosyrer der PEGylering må unngåes, inkluderer aminosyrerester fra aminosyre 30 til aminosyre 40; og aminosyrerester fra aminosyre 113 til aminosyre 149.

I noen utførelsesformer er PEG tilkoblet IFN-α via en koblingsgruppe.

Koblingsgruppen er enhver biokompatibel koblingsgruppe der "biokompatibel" angir at forbindelsen eller gruppen er ikke-toksisk, og kan anvendes in vitro eller in vivo uten å forårsake skade, kvalme, sykdom eller død. PEG kan være bundet til koblingsgruppen, for eksempel via en eter-, ester-, tiol- eller amidbinding. Egnete biokompatible koblingsgrupper inkluderer, uten å være begrenset, til en ester-, amid-, imid-, karbamat-, karboksyl-, hydroksylgruppe, et karbohydrat, en suksinimidgruppe (for eksempel inkludert suksinimidylsuksinat (SS), suksinimidylpropionat (SPA), suksinimidylbutanoat (SBA), suksinimidylkarboksymetylat (SCM), suksiimidylsuksinamid (SSA) eller N-hydroksysuksinimid (NHS)), en epoksygruppe, en oksykarbonylimidazolgruppe (for eksempel inkludert karbonyldiimidazol (CDI)), en nitrofenylgruppe (for eksempel inkludert nitrofenylkarbonat (NPC) eller triklorfenylkarbonat (TPC)), en trysylat-, en aldehyd-, en isocyanat-, en vinylsulfonyl-, en tyrosin-, en cystein-, en histidingruppe eller et primæramin.

Fremgangsmåter for å produsere suksinimidylpropionat (SPA) og suksinimidylbutanoat (SBA) esteraktivert PEG, er beskrevet i US 5672 662 (Harris et al.) og WO97/03106.

Fremgangsmåter for tilkobling av en PEG til et IFN-α polypeptid er kjent i fagfeltet, og enhver kjent fremgangsmåte kan anvendes. Se for eksempel Park et al., Anticancer Res., 1:373-376(1981); Zaplipsky og Lee, Polyethylene Glycol Chemistry: Biotechnical and Biomedical Applications, J. M. Harris, red., Plenum Press, NY, kap.21 (1992); US 5985 265; 5672 662; (Harris et al.) og WO 97/03106.

PEGylert IFN-α og fremgangsmåter for produksjon av dette diskuteres i for eksempel US 5382 657; 5981 709; 5985 265; og 5951 974. PEGylert IFN-α omslutter konjugater av PEG og enhver av de ovenfor beskrevne IFN-α molekyler, som inkluderer uten begrensning, til PEG konjugert til interferon-α-2a (Roferon, Hoffman LaRoche, Nutley, N.J., USA), hvor PEGylert Roferon er kjent som Pegasys (Hoffman LaRoche); interferon-α-2b (Intron, Schering-Plough, Madison, N.J.), hvor PEGylert Intron er kjent som PEG-Intron (Schering-Plough); interferon α-2c (Berofor Alpha, Boehringer Ingelheim, Ingelheim, Tyskland); og konsensus interferon (CIFN), som definert ved bestemmelse av en konsensussekvens av naturlig forekommende α'er (Infergen®, InterMune, Inc., Brisbane, California, USA), hvor PEGylert Infergen er referert til som PEG-Infergen.

I mange utførelsesformer er PEG et monometoksy-PEG-molekyl som reagerer med primære aminogrupper på IFN-α-polypeptidet. Fremgangsmåter for å modifisere polypeptider med monometoksy-PEG via reduktiv alkylering er kjent i fagfeltet. Se for eksempel Chamow et al., (1994) Bioconj. Chem. 5:133-140.

I et eksempel er PEG tilkoblet IFN-α via en SPA-koblingsgruppe. SPA-PEG-estere og fremgangsmåter for produksjon av dette, er beskrevet i

US 5672 662. SPA-koblinger tilveiebringer for kobling til frie aminogrupper på IFN-αpolypeptidet.

Et PEG-molekyl er for eksempel kovalent tilkoblet via en kobling som omfatter en amidbinding mellom en propionylgruppe av PEG-halvdelen og ε-aminogruppen av en overflateeksponert lysinrest i IFN-α-polypeptidet. En slik binding kan dannes for eksempel ved kondensasjon av en α-metoksy, ω-propionsyreaktivert PEG-ester

(mPEGspa).

Som et eksempel har ett monopegylert CIFN konjugat som foretrekkes for anvendelse heri, en lineær PEG-halvdel på omkring 30 kD tilkoblet via en kovalent kobling til CIFN-polypeptidet, der den kovalente koblingen er en amidbinding mellom en propionylgruppe av PEG-halvdelen og ε-aminogruppen av en overflateeksponert lysinrest i CIFN-polypeptidet, hvor den overflateeksponerte lysinresten er valgt fra lys31, lys50, lys71, lys84, lys121, lys122, lys134, lys135 og lys165, og amidbindingen dannes ved kondensasjon av en α-metoksy, ω-propionsyreaktivert PEG-ester.

Polyetylenglykol

Polyetylenglykol egnet for konjugasjon til et IFN-α polypeptid er oppløselig i vann ved romtemperatur, og har den generelle formel R(O-CH2-CH2)nO-R, hvor R er hydrogen eller en beskyttende gruppe, slik som et alkyl- eller en alkanolgruppe, og der n er et heltall fra 1 til 1000. Der R er en beskyttende gruppe har den generelt fra 1 til 8 karbonatomer.

I mange utførelsesformer har PEG minst én hydroksylgruppe, for eksempel en terminal hydroksylgruppe, der denne gruppen er modifisert for å danne en funksjonell gruppe som er reaktiv med en aminogruppe, for eksempel en ε-aminogruppe av en lysinrest, en fri aminogruppe ved den N-terminale enden av et polypeptid, eller en hvilken som helst annen aminogruppe, slik som en aminogruppe av en asparagin, glutamin, arginin eller histidin.

I andre utførelsesformer derivatiseres PEG slik at det er reaktivt med frie karboksylgrupper i IFN-α polypeptidet, for eksempel den frie karboksylgruppen ved karboksylterminalen til IFN-α polypeptidet. Egnete PEG-derivater som reagerer med den frie karboksylgruppen på karboksylterminalen til IFN-α inkluderer, uten å være begrenset, til PEG-amin og PEG-hydrazinderivater (for eksempel PEG-NH-NH2).

I andre utførelsesformer er PEG derivatisert slik at det omfatter en terminal tiokarboksylsyre gruppe, -COSH, som selektivt reagerer med aminogrupper for å generere amidderivater. På grunn av tiosyrens reaktive natur, oppnås en selektivitet av visse aminogrupper over andre. For eksempel oppviser -SH tilstrekkelig evne med utgående grupper i reaksjon med N-terminal aminogruppe under passende pH-betingelser slik at ε-aminogrupper i lysinrester protoneres og forblir ikke-nukleofile. På den annen side kan reaksjoner under passende pH-betingelser få noen av de tilgjengelige lysinrestene til å reagere med selektivitet.

I andre utførelsesformer omfatter PEG en reaktiv ester, slik som N-hydroksysuksinimidat på PEG-kjedens ende. Et slikt N-hydroksysuksinimidatinneholdende PEG-molekyl reagerer med utvalgte aminogrupper under spesielle pH-betingelser, slik som nøytral pH 6,5 til 7,5. De N-terminale aminogruppene kan for eksempel modifiseres selektivt under nøytrale pH-betingelser. Dersom reaktiviteten til reagensene imidlertid blir ekstrem, kan tilgjengelige -NH2-grupper også reagere.

PEG kan konjugeres direkte til IFN-α polypeptidet, eller gjennom en linker. I noen utførelsesformer tilsettes en linker til IFN-α polypeptidet, som danner et linkermodifisert IFN-α polypeptid. Slike linkere tilveiebringer forskjellige funksjonaliteter, for eksempel reaktive grupper som sulfhydryl-, amino- eller karboksylsyre grupper for å koble en PEG-reagens til det linkermodifiserte IFN-α polypeptidet.

I noen utførelsesformer er PEG som er konjugert til IFN-α polypeptidet lineært. I andre utførelsesformer er PEG som er konjugert til IFN-α polypeptidet forgrenet. Forgrenete PEG-derivater, som de beskrevet i US 5643 575, "star-PEG'er" og flerarmede PEG'er, som de som er beskrevet i Shearwater Polymers; Inc., katalog "Polyethylene Glycol Derivatives 1997-1998". Star-PEG'er er beskrevet i fagfeltet, inkludert for eksempel i US 6046 305.

PEG som har en molekylvekt i et område fra omkring 2 kDa til omkring 100 kDa anvendes generelt, hvor betegnelsen "omkring" i sammenheng med PEG indikerer at i fremstillinger av polyetylenglykol vil noen molekyler ha større vekt, og andre mindre vekt enn den uttrykte molekylvekten. For eksempel har PEG som er egnet for konjugering til IFN-α en molekylvekt fra omkring 2 kDa til omkring 5 kDa, fra omkring 5 kDa til omkring 10 kDa, fra omkring 10 kDa til omkring 15 kDa, fra omkring 15 kDa til omkring 20 kDa, fra omkring 20 kDa til omkring 25 kDa, fra omkring 25 kDa til omkring 30 kDa, fra omkring 30 kDa til omkring 40 kDa, fra omkring 40 kDa til omkring 50 kDa, fra omkring 50 kDa til omkring 60 kDa, fra omkring 60 kDa til omkring 70 kDa, fra omkring 70 kDa til omkring 80 kDa, fra omkring 80 kDa til omkring 90 kDa, eller fra omkring 90 kDa til omkring 100 kDa.

Fremstilling av PEG-IFN-α konjugater

Som diskutert ovenfor kan PEG-halvdelen tilkobles direkte eller via en linker til en aminosyrerest på eller nære N-terminus internt, eller i sitt indre, eller på eller nær C-terminalen til IFN-α polypeptidet. Konjugasjonen kan utføres i løsning eller i den faste fasen.

N-terminal kobling

Fremgangsmåter for tilkobling av en PEG-halvdel til en aminosyrerest på eller nær N-terminus av et IFN-α polypeptid er kjent i fagfeltet. Se for eksempel us 5985 265.

I noen utførelsesformer anvendes kjente fremgangsmåter for selektiv oppnåelse av en N-terminal, kjemisk modifisert IFN-α. For eksempel kan det anvendes en fremgangsmåte for proteinmodifikasjon ved reduktiv alkylering som utnytter ulik reaktivitet av forskjellige typer primære aminogrupper (lysin kontra N-terminalen) som er tilgjengelig for derivatisering i et bestemt protein. Ved hensiktsmessige reaksjonsbetingelser oppnås vesentlig selektiv derivatisering av proteinet ved N-terminalen med en karbonylgruppe inneholdende polymer. Reaksjonen utføres ved en pH som tillater å dra fordel av pKa-forskjellene mellom ε-aminogruppene av lysinrestene og den av α-aminogruppen av N-terminalresten av proteinet. Ved en sådan selektiv derivatiseringstilkobling av en PEG-halvdel til IFN-α kontrolleres konjugeringen med den polymer som hovedsakelig finner sted på N-terminalen til IFN-α, og ingen betydelig modifikasjon av andre grupper, slik som lysinsidekjedeaminogrupper, forekommer.

C-terminal kobling

N-terminalspesifikke koblingsprosedyrer, slik som dem beskrevet i US 5985 265 tilveiebringer hovedsakelig monoPEGylerte produkter. Fremgangsmåter for rensing som har som formål å fjerne overskuddsreagenser og noen multiPEGylerte produkter fjerner imidlertid de N-terminalt blokkerte polypeptidene. I terapeutisk betydning fører slike prosesser til betydelig økning av produksjonskostnader. Undersøkelse av for eksempel strukturen til den godt karakteriserte Infergen® Alfacon-1 CIFN polypeptidaminosyresekvens tilkjennegir at klippingen er omkring 5 % ved karboksylterminalen og således er det bare en hovedsakelig C-terminal sekvens. I noen utførelsesformer anvendes således ikke det N-terminalt PEGylerte IFN-α; i stedet benyttes det C-terminalt PEGylerte IFN-α polypeptidet.

En effektiv syntese så vel som en terapeutisk tilnærming for å oppnå monoPEGylert Infergen-produkter antas derfor som følger:

Et PEG reagens som er selektivt for C-terminalen kan fremstilles med eller uten distansestykker. For eksempel kan polyetylenglykol, modifisert som metyleter på den en enden og med en aminofunksjon på den andre enden, anvendes som utgangsmateriale.

Fremstilling eller oppnåelse av et vannoppløselig karbodiimid som kondensasjonsmiddel kan gjennomføres. Kobling av IFN-α (for eksempel Infergen® Alfacon-1 CIFN eller konsensus interferon) med et vannoppløselig karbodiimid som kondensasjonsmiddelet utføres generelt i et vandig medium med et egnet buffersystem med en optimal pH for å bevirke amidkoblingen. En høy PEG-molekylvekt kan tilsettes kovalent til proteinet for å øke molekylvekten.

Prosessoptimaliseringsstudier vil være avgjørende for valg av reagenser. Et eksempel på en passende reagens er EDAC eller 1-etyl-3- (3-dimetylaminopropyl) karbodiimid. EDAC's vannoppløselighet tillater direkte tilsetting til en reaksjon uten behov for tidligere organisk løsningsmiddeloppløsning. Overskudd av reagens og isourea dannet som biprodukt av krysskoblingsreaksjonen er begge vannløselige, og kan enkelt fjernes ved dialyse eller gelfiltrering. En konsentrert løsning av EDAC i vann fremstilles for å gjøre tilsetting av en mindre molar mengde til reaksjonen enklere. Lagerløsningen fremstilles og anvendes straks med henblikk på reagensens labile vandige natur. De fleste syntetiske protokoller i litteraturen foreslår at det optimale reaksjonsmedium bør være i pH-området mellom 4,7 og 6,0. Kondensasjonsreaksjoner fortsetter imidlertid uten betydelige tap av utbytte opp til pH på 7,5. Vann kan anvendes som løsemiddel. Med henblikk på betraktningen av anvendelse av Infergen, vil mediet fortrinnsvis være 2-(N-morfolin)etansulfonsyrebuffer forhåndstitrert til pH mellom 4,7 og 6,0. Imidlertid kan også 0,1 M fosfat i pH-området 7-7,5 anvendes i lys av det faktum at produktet befinner seg i den samme bufferen. Forholdet PEG-amin til IFN-α-molekylet optimaliseres slik at den/de C-terminale karboksylresten(e) selektivt PEGyleres for å gi monoPEGylert(e) derivat(er).

Selv om anvendelsen av PEG-amin er nevnt ovenfor med navn og struktur, er slike derivater kun ment å være eksempler, og andre grupper som hydrazinderivater som i PEG-NH-NH2, som også vil kondensere med karboksylgruppen til IFN-α-proteinet, kan også anvendes. I tillegg til vandig fase kan reaksjonene også gjennomføres på fast fase. Polyetylenglykol kan velges fra en liste av forbindelser med molekylvekt o området fra 300-40.000. Valget av ulike polyetylenglykoler vil også styres av koblingseffektiviteten og den biologiske prestasjon til det rensete derivat in vitro og in vivo, dvs. sirkulasjonstider, antivirale aktiviteter og liknende.

Ytterligere, egnete spacere kan tilsettes til proteinets C-terminal. Spacerne kan ha reaktive grupper som SH, NH2eller COOH for å koble med passende PEG-reagenser for å tilveiebringe høy molekylvekt av IFN-α derivater. En kombinert fast/løsningsfasemetodologi kan være innrettet for fremstilling av C-terminalpegylerte interferoner. For eksempel kan C-terminalen til IFN-α være utvidet på en fastfase ved anvendelse av en Gly-Gly-Cys-NH2spacer, og så monopegylert i løsning ved bruk av aktivert ditiopyridyl-PEG-reagens med passende molekylvekt. Da koblingen på C-terminalen er uavhengig av blokkeringen på N-terminalen, vil de antatte prosesser og produkter være fordelaktige med hensyn til kostnader (en tredel av proteinet er ikke bortkastet slik som ved N-terminal PEGyleringsfremgangsmåter), og bidrar økonomisk til terapien for behandling av virusinfeksjon.

Det kan være en mer reaktiv karboksylgruppe av aminosyrerester annet sted i molekylet til å reagere med PEG-reagenset og som fører til monoPEGylering på det stedet, eller som fører til flere PEGyleringer i tillegg til -COOH-gruppen på IFN-α's C-terminus. Det er forutsett at disse reaksjonene vil være minimale med mest tilgodehavende til den steriske frihet på molekylets C-terminale ende og den steriske hindring påtvunget av karbodiimidene og de PEGylerte reagenser, slik som ved forgrenete kjedemolekyler. Det er derfor den foretrukne måte av PEG modifikasjon av Infergen og liknende slike proteiner, native eller uttrykte i et vertssystem, som kan ha blokkerte N-terminaler til en viss grad, som forbedrer virkninger og opprettholde høyere in vivo biologisk aktivitet.

En annen fremgangsmåte for å oppnå C-terminal pegylering er denne: Det oppnås C-terminal PEGylering med en sterisk hindret reagens som ekskluderer reaksjoner på karboksylrester enten nedgravd i heliksene eller internt i IFN-α. For eksempel kunne en slik reagens være en forgrenet kjede PEG ~ 40 kd i molekylvekt, og dette middelet kunne syntetiseres som følger:

OH3C-(CH2CH2O)n-CH2CH2NH2+ glutaminsyre, dvs. HOCO-CH2CH2CH(NH2)-COOH kondenseres med et egnet middel, for eksempel disykloheksyl karbodiimid eller vannoppløselig EDC for å tilveiebringe det forgrente kjede-PEG-middelet

OH3C-(CH2CH2O)n-CH2CH2NHCOCH(NH2)CH2OCH3-(CH2CH2O)n-CH2CH2NHCOCH2.

Denne reagens kan anvendes i overskudd for å koble aminogruppen med den frie og fleksible karboksylgruppen til IFN-α for å danne peptidbindingen. Om ønskelig separeres PEGylert IFN-α fra ikke-PEGylert IFN-α ved å anvende enhver kjent fremgangsmåte, som inkluderer uten begrensning, til ionebytterkromatografi, størrelseseksklusjonskromatografi, og kombinasjoner derav. For eksempel der PEG-IFN-α konjugatet er et monoPEGylert IFN-α, separeres først produktene ved ionebytterkromatografi for å oppnå materialer med ladningskarakteristikker som monoPEGylert materiale (annet flerPEGylert materiale med den samme tilsynelatende ladning kan være til stede), og så separeres de monoPEGylerte materialene ved anvendelse av størrelseseksklusjonskromatografi.

IFN-β

Betegnelsen interferon-beta ("IFN-β") inkluderer IFN-β polypeptider som er naturlig forekommende; unaturlig forekommende IFN-β polypeptider; og analoger av naturlig forekommende eller unaturlig forekommende IFN-β som opprettholder antiviral aktivitet av et naturlig eller unaturlig forekommende opphavs-IFN-β.

Enhver av et mangfold av β-interferoner kan leveres ved den fortløpende leveringsfremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse. Passende β-interferoner inkluderer, men er ikke begrenset til naturlig forkommende IFN-β; IFN-β1a, for eksempel Avonex® (Biogen Inc.), og Rebif® (Serono, SA); IFN-β1b (Betaseron®, Berlex); og liknende.

IFN-β formuleringen kan omfatte en N-blokkert art, hvori den N-terminale aminosyre acyleres med en acylgruppe som en formylgruppe, en acetylgruppe, en malonylgruppe, og liknende. Også egnet for anvendelse er en konsensus IFN-β.

IFN-β polypeptider kan fremstilles ved enhver kjent fremgangsmåte. DNA-sekvenser som koder IFN-β kan syntetiseres ved anvendelse av standard fremgangsmåter. I mange utførelsesformer er IFN-β polypeptider er ekspresjonsproduktene av produserte DNA-sekvenser transformerte eller transfekterte inn i bakterievertsceller, for eksempel E.coli eller i eukaryote vertsceller (for eksempel gjærceller, pattedyrceller som CHO-celler, og liknende). I disse utførelsesformene er IFN-β "rekombinant IFN-β". Der vertscellen er en bakteriell vertscelle, modifiseres IFN-β til å omfatte et N-terminalt metionin.

Det må forstås at IFN-β, slik det beskrives heri, kan omfatte én eller flere modifiserte aminosyrerester, for eksempel glykosyleringer, kjemiske modifiseringer og liknende.

IFN-τ

Betegnelsen interferon-tau inkluderer IFN-τ polypeptider som er naturlig forekommende; unaturlig forekommende IFN-τ polypeptider; og analoger av naturlig forekommende eller unaturlig forekommende IFN-τ so opprettholder antiviral aktivitet av et naturlig eller unaturlig forekommende opphavs-IFN-τ.

Egnete τ-interferoner inkluderer, uten å være begrenset til naturlig forekommende IFN-τ; Tauferon® (Pepgen Corp.), og liknende.

IFN-τ kan omfatte en aminosyresekvens som fremsatt i en hvilken som helst av GenBank tilgangsnummere: P15696; P28169; P28171; P28172; P56828; P56829;

P56830; P56831; P56832; Q08053; Q08070; Q08071; Q28595; Q28594; Q29429; og S08072. Sekvensen av ethvert kjent IFN-τ polypeptid kan endres på forskjellige måter som er kjent i fagfeltet for å generere målrettet sekvensforandring. Et variantpolypeptid vil vanligvis være vesentlig lik sekvensen som tilveiebringes heri, dvs. at den vil avvike med minst én aminosyre, og kan avvike med minst to, men ikke flere enn ti aminosyrer. Sekvensendringene kan være substitusjoner, innsettinger eller slettinger. Konservative aminosyresubstitusjoner inkluderer typisk substitusjoner innen de følgende grupper: (glysin, alanin); (valin, isoleusin, leusin); (asparginsyre, glutaminsyre); (asparagin, glutamin); (serin, treonin); (lysin, arginin); eller (fenylalanin, tyrosin).

Modifikasjoner av interesse som kan, eller ikke kan, endre den primære aminosyresekvensen, inkluderer kjemisk derivering av polypeptider, for eksempel acetylering eller karboksylering; endringer i aminosyresekvens som introduserer eller fjerner et glykosyleringssete; endring i aminosyresekvens som gjør proteinet mottakelig for PEGylering; og liknende. Også inkludert er glykosyleringsmodifikasjoner, for eksempel de som er konstruert ved modifikasjon av glykosyleringsmønstre av et polypeptid ved dets syntese og prosessering, eller i ytterligere prosesseringstrinn; for eksempel ved å utsette polypeptidet for enzymer som påvirker glykosylering, slik som pattedyrglykosylering eller deglykosyleringsenzymer. Også omsluttet er sekvenser med fosforylerte aminosyrerester, for eksempel fosfotyrosin, fosfoserin eller fosfotreonin.

IFN-τ formuleringen kan omfatte en N-blokkert art, der den N-terminale aminosyren acyleres med en acylgruppe, slik som en formylgruppe, en acetylgruppe, en malonylgruppe og liknende. Også egnet for anvendelse er en konsensus IFN-τ.

IFN-τ polypeptider kan produseres ved enhver kjent fremgangsmåte. DNA-sekvenser som koder IFN-τ kan syntetiseres ved anvendelse av standard fremgangsmåter. I mange utførelsesformer er IFN-τ polypeptider ekspresjonsproduktene fra produserte DNA-sekvenser omdannet eller transfektert inn i bakterielle verter; for eksempel E.coli eller i eukaryote vertsceller (for eksempel gjær; pattedyrceller, slik som CHO-celler, og liknende). I disse utførelsesformene er IFN-τ "rekombinert IFN-τ". Der vertscellen er en bakteriell vertscelle, modifiseres IFN-τ for å omfatte et N-terminalt metionin.

Det må forstås at IFN-τ, som beskrevet heri, kan omfatte én eller flere modifiserte aminosyrerester, for eksempel glykosyleringer, kjemiske modifikasjoner og liknende.

IFN-ω

Betegnelsen interferon-omega ("IFN-ω") inkluderer IFN-ω polypeptider som er naturlig forekommende; unaturlig forekommende IFN-ω polypeptider; og analoger av naturlig forekommende eller unaturlig forekommende IFN-ω som opprettholder antiviral aktivitet fra et opphavelig, naturlig forekommende eller unaturlig forekommende IFN-ω.

Ethvert kjent ω-interferon kan leveres ved den kontinuerlige leveringsfremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse. egnete IFN-ω inkluderer, men er ikke begrenset til naturlig forekommende IFN-ω; rekombinant IFN-ω, for eksempel Biomed 510 (BioMedicines); og liknende.

IFN-ω kan omfatte en aminosyresekvens som den angitt i GenBank tilgangsnummer NP_002168; eller AAA70091. Sekvensen til ethvert kjent IFN-ω polypeptid kan endres på forskjellige måter kjent i fagfeltet, for å generere målrettete sekvensforandringer. Et variantpolypeptid vil vanligvis være i det vesentlige likt sekvensene angitt heri, for eksempel vil de avvike med minst to, men ikke mer enn omkring ti aminosyrer.

Sekvensforandringen kan være i form av substitusjoner, innsettinger eller slettinger. Konservative aminosyresubstitusjoner inkluderes typisk innen de følgende gruppene: (glysin, alanin); (valin, isoleusin, leusin); (asparginsyre, glutaminsyre); (asparagin, glutamin); (serin, treonin); (lysin, arginin); eller (fenylalanin, tyrosin).

Modifikasjoner av interesse som kan eller ikke kan endre den primære aminosyresekvensen, inkluderer kjemisk derivatisering av polypeptider, for eksempel acetylering eller karboksylering; forandringer i aminosyresekvens som introduserer eller fjerner et glykosyleringssete; forandringer i aminosyresekvens som gjør proteinet mottakelig for PEGylering, og liknende. Inkludert er også glykosyleringsmodifikasjoner, for eksempel de som er konstruert ved å modifisere et polypeptids glykosyleringsmønstre under dets syntese og prosessering, eller i ytterligere prosesseringstrinn; for eksempel ved å eksponere polypeptidet for enzymer som påvirker glykosylering, slik som pattedyrglykosylering eller deglykosyleringsenzymer. Også omsluttet er sekvenser med fosforylerte aminosyrerester, for eksempel fosfotyrosin, fosfoserin eller fosfotreonin.

IFN-ω formuleringen kan omfatte en N-blokkert art, der den N-terminale aminosyren acyleres med en acylgruppe, slik som en formylgruppe, en acetylgruppe, en malonylgruppe og liknende. Også egnet for anvendelse er en konsensus IFN-ω.

IFN-ω polypeptider kan produseres ved enhver kjent fremgangsmåte. DNA-sekvenser som koder IFN-ω kan syntetiseres ved anvendelse av standard fremgangsmåter. I mange utførelsesformer er IFN-ω polypeptider ekspresjonsproduktene fra produserte DNA-sekvenser omdannet eller transfektert inn i bakterielle verter; for eksempel E.coli eller i eukaryote vertsceller (for eksempel gjær; pattedyrceller, slik som CHO-celler, og liknende). I disse utførelsesformene er IFN-ω "rekombinert IFN-ω". Der vertscellen er en bakteriell vertscelle, modifiseres IFN-ω for å omfatte et N-terminalt metionin.

Det må forstås at IFN-ω, som beskrevet heri, kan omfatte én eller flere modifiserte aminosyrerester, for eksempel glykosyleringer, kjemiske modifikasjoner og liknende.

Type III interferon reseptoragonister

I en hvilken som helst av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter er i noen utførelsesformer interferon reseptoragonisten en agonist av en Type III interferonreseptor (for eksempel "en Type III interferonagonist"). Type III interferonagonister inkluderer et IL-28B polypeptid; og IL-28A polypeptid; og IL-29 polypeptid; antistoff som er spesifikt for en Type III interferonreseptor; og enhver annen agonist av Type III interferonreseptor, inkludert ikke-polypeptidagonister.

IL-28A, IL-28B og IL-29 (her kollektivt referert til som "Type III interferoner" eller "Type III IFN'er) er beskrevet av Sheppard et al. (2003) Nature 4:63-68. Hvert polypeptid binder en heterodimerisk reseptor bestående av IL-10 reseptor-β-kjede, og en IL-28 reseptor-α. Sheppard et al. (2003), supra. Aminosyresekvenser av IL-28A, IL-28B og IL29 finnes henholdsvis under GenBank tilgangsnumrene NP_742150;

NP_742151 og NP_742152.

Aminosyresekvensen av et Type III IFN-polypeptid kan endres på ulike måter som er kjent i fagfeltet for å generere målrettete forandringer i sekvens. Et variantpolypeptid vil vanligvis være vesentlig likt sekvensene angitt heri, for eksempel vil de avvike med minst en, og kan avvike med minst to, men ikke mer enn omkring ti aminosyrer.

Sekvensforandringen kan være i form av substitusjoner, innsettinger eller slettinger. Avsøking av mutasjoner som systematisk introduserer alanin, eller andre rester, kan anvendes for å bestemme viktige aminosyrer. Spesifikke aminosyrer av interesse inkluderer konservative og ikke-konservative forandringer. Konservative aminosyresubstitusjoner inkluderes typisk innen de følgende gruppene: (glysin, alanin); (valin, isoleusin, leusin); (asparginsyre, glutaminsyre); (asparagin, glutamin); (serin, treonin); (lysin, arginin); eller (fenylalanin, tyrosin).

Modifikasjoner av interesse som kan eller ikke kan endre den primære aminosyresekvensen, inkluderer kjemisk derivatisering av polypeptider, for eksempel acetylering eller karboksylering; forandringer i aminosyresekvens som introduserer eller fjerner et glykosyleringssete; forandringer i aminosyresekvens som gjør proteinet mottakelig for PEGylering, og liknende. Inkludert er også glykosyleringsmodifikasjoner, for eksempel de som konstrueres ved å modifisere et polypeptids glykosyleringsmønstre under dets syntese og prosessering, eller i ytterligere prosesseringstrinn; for eksempel ved å eksponere polypeptidet for enzymer som påvirker glykosylering, slik som pattedyrglykosylering eller deglykosyleringsenzymer. Også omsluttet er sekvenser med fosforylerte aminosyrerester, for eksempel fosfotyrosin, fosfoserin eller fosfotreonin.

Inkludert i foreliggende beskrivelse er polypeptider som er modifiserte ved anvendelse av ordinære, kjemiske teknikker for å bedre deres motstand mot proteolytisk degradering, for å optimere oppløsningsegenskaper, eller for å gjøre de mer egnet som et terapeutisk middel. For eksempel kan peptidets konstruksjon sykliseres for å styrke stabilitet (se Friedler et al. (2000) J. Biol. Chem.275:23783-23789). Analoger som inkluderer andre rester enn de naturlig forekommende L-aminosyrene, for eksempel D-aminosyrer eller unaturlig forekommende, syntetiske aminosyrer, kan anvendes.

Proteinet kan være PEGylert for å styrke stabilitet. Polypeptidene kan være sammensmeltet til albumin.

Polypeptidene kan fremstilles ved in vitro syntese ved anvendelse av konvensjonelle fremgangsmåter kjent i fagfeltet, ved rekombinante fremgangsmåter, eller de kan isoleres fra celler som er induserte eller som naturlig produserer proteinet. Den spesielle sekvensen og fremstillingsmåte bestemmes ved anvendelighet, økonomi, nødvendig renhet og liknende. Om ønskelig kan forskjellige grupper introduseres til polypeptidet under syntese og ekspresjon, som tillater kobling til andre molekyler eller til en overflate. Cysteiner kan således anvendes for å lage tioetere, histidiner for kobling til et metallionkompleks, karboksylgrupper for dannelse av amider eller estere, aminogrupper for dannelse av amider og liknende.

Type II Interferon reseptoragonister

Type II interferon reseptoragonister inkluderer enhver naturlig forekommende eller unaturlig forekommende ligand av human Type II interferon reseptor som binder til og forårsaker signaltransduksjon via reseptoren. Type II interferonreseptoragonister inkluderer interferoner som naturlig forekommende-, modifiserte-, syntetiske-, PEGylerte interferoner, fusjonsproteiner omfattende et interferon og et heterologt protein, skaffete interferoner; antistoff spesifikt for en interferonreseptor, ikke-peptid kjemiske agonister og liknende.

Et spesifikt eksempel på en Type II reseptoragonist er IFN-γ og varianter derav. Mens foreliggende oppfinnelse eksemplifiserer anvendelse av et IFN-γ polypeptid, vil det være tydelig at enhver Type II interferon reseptoragonist kan anvendes i en spesifikk fremgangsmåte.

Interferon-γ

Nukleinsyresekvensene som koder IFN-γ polypeptider kan bedømmes fra offentlige databaser, for eksempel GenBank, journalpublikasjoner og liknende. Mens ulike pattedyr IFN-γ polypeptider er av interesse for behandling av human sykdom, vil generelt det humane protein bli anvendt. Human IFN-γ kodende sekvens finnes i GenBank med tilgangsnumrene X13274; V00543; og NM_000619. den henhørende genomiske sekvens finnes i GenBank med tilgangsnumrene J00219; M37265; og V00536. Se for eksempel Gray et al. (1982) Nature 295:501 (GenBank X13274); og Rinderknecht et al. (1984) J. B. C.259:6790.

IFN-γ1b (Actimmune®; humant interferon) er et enkeltkjedet polypeptid med 140 aminosyrer. Det er konstruert rekombinant i E.coli og er ikke-glykosylert. Rinderknecht et al. (1984) J. Biol. Chem.259:6790-6797. Rekombinant IFN-γ, som diskutert i US 6497 781 er også egnet for anvendelse heri.

IFN-γ som skal anvendes i fremgangsmåtene ifølge foreliggende beskrivelse, kan være ethvert av naturlige IFN-γ'er, rekombinante IFN-γ'er og derivater derav, så lenge de har IFN-γ-aktivitet, særlig human IFN-γ-aktivitet. Human IFN-γ utviser antivirale og antiproliferative egenskaper som er karakteristiske for interferonene, så vel som et antall andre immunmodulerendeaktiviteter, som er kjent i fagfeltet. Selv om IFN-γ er basert på sekvensene gitt ovenfor, kan produksjon av proteinet og proteolytisk prosessering resultere i prosessvarianter av disse. Den ikkeprosesserte sekvensen som er gitt av Gray et al., supra, består av 166 aminosyrer (aa). Selv om det rekombinante IFN-γ som ble produsert i E.coli opprinnelig var antatt å være 146 aminosyrer, (start på aminosyre 20) ble det siden funnet at naturlig, humant IFN-γ spaltes etter rest 23 for å produsere et 143 aa-protein, eller 144 aa dersom det terminale metionin er til stede, som nødvendig for bakterieekspresjon. Under rensing kan det modne proteinet ytterligere spaltes ved C-terminalen etter rest 162 (referanse til Gray et al. sekvens), som resulterer i et protein med 139 aminosyrer, eller 140 aminosyrer dersom utgangsmetioninet er til stede, for eksempel dersom nødvendig for bakterieekspresjon. Det N-terminale metionin er et artefakt som kodes av det mRNA-translaterte "start"-signalet AUG, som i det spesielle tilfellet med E.coli ekspresjon ikke bortprosesseres. I andre mikrobielle systemer eller eukaryote ekspresjonssystemer, kan metioninet fjernes.

For anvendelse i fremgangsmåtene ifølge foreliggende beskrivelse kan ethvert av de naturlige IFN-γ peptidene, modifikasjonene og variantene derav anvendes. IFN-γ peptider av interesse inkluderer fragmenter, og kan på forskjellig vis avkortes på karboksylterminalen relativt til den hele sekvensen. Slike fragmenter fortsetter å utvise de karakteristiske egenskapene til human-γ-interferon så lenge aminosyrene 24 til omkring 149 (nummerering fra resten til det uprosesserte polypeptid) er til stede.

Uvedkommende, fremmede sekvenser kan erstattes for aminosyresekvensen som følger aminosyre 155 uten aktivitetstap. Se for eksempel US 5690 925. Naturlige IFN-γ halvdeler inkluderer molekyler som avvekslende strekker seg fra aminosyrerestene 24-150; 24-151, 24-152; 24-153, 24-155; og 24-157. enhver av disse varianter og andre varianter kjent i fagfeltet og med IFN-γ aktivitet, kan anvendes i de foreliggende fremgangsmåter.

Sekvensen til IFN-γ polypeptidet kan endres på forskjellige måter kjent i fagfeltet for å generere målrettete endringer i sekvens. Et variantpolypeptid vil vanligvis være vesentlig likt sekvensene angitt heri, for eksempel vil de avvike med minst en, og kan avvike med minst to, men ikke mer enn omkring ti aminosyrer. Sekvensforandringen kan være i form av substitusjoner, innsettinger eller slettinger. Avsøking av mutasjoner som systematisk introduserer alanin, eller andre rester, kan anvendes for å bestemme viktige aminosyrer. Spesifikke aminosyresubstitusjoner av interesse inkluderer konservative og ikke-konservative forandringer. Konservative aminosyresubstitusjoner inkluderes typisk innen de følgende gruppene: (glysin, alanin); (valin, isoleusin, leusin); (asparginsyre, glutaminsyre); (asparagin, glutamin); (serin, treonin); (lysin, arginin); eller (fenylalanin, tyrosin).

Modifikasjoner av interesse som kan eller ikke kan endre den primære aminosyresekvensen, inkluderer kjemisk derivatisering av polypeptider, for eksempel acetylering eller karboksylering; forandringer i aminosyresekvens som introduserer eller fjerner et glykosyleringssete; forandringer i aminosyresekvens som gjør proteinet mottakelig for PEGylering, og liknende. I en utførelsesform betraktes anvendelse av IFN-γ varianter med én eller flere unaturlig forekommende glykosylerings- og/eller pegyleringsseter som er konstruerte for å gi glykosyl- og/eller PEG-derivatiserte polypeptider med redusert serumklaring, slik som IFN-γ polypeptidvarianter beskrevet i WO 01/36001. Også inkludert er modifikasjoner av glykosylering, for eksempel de gjort ved modifikasjon av glykosyleringsmønstrene til et polypeptid under dets syntese og bearbeidelse eller i ytterligere bearbeidingstrinn; for eksempel ved eksponering av polypeptidet til enzymer som påvirker glykosylering, slik som pattedyrglykosylering eller deglykosyleringsenzymer. Også omsluttet er sekvenser som har fosforylerte aminosyrerester, for eksempel fosfotyrosin, fosfoserin eller fosfotreonin.

Inkludert i foreliggende oppfinnelse er polypeptider som har blitt modifiserte ved anvendelse av ordinære, kjemiske teknikker for å bedre deres motstand mot proteolytisk degradering, for optimering av oppløselighetsegenskaper, eller for å gjøre de mer egnet som et terapeutisk middel. For eksempel kan peptidstrukturen sykliseres for å bedre stabilitet (se Friedler et al. (2000) J. Biol. Chem.275:23783-23789). Analoger som inkluderer andre rester enn naturlig forekommende L-aminosyrer, for eksempel D-aminosyrer eller unaturlig forkommende syntetiske aminosyrer, kan anvendes. Proteinet kan være PEGylert for å bedre stabilitet.

Polypeptidene kan fremstilles ved in vitro syntese ved anvendelse av konvensjonelle fremgangsmåter kjent i fagfeltet, ved rekombinante fremgangsmåter, eller de kan isoleres fra induserte celler eller som naturlig produserer proteinet. Den spesielle sekvensen og fremstillingsmåte bestemmes ved anvendelighet, økonomi, nødvendig renhet og liknende. Om ønskelig kan forskjellige grupper introduseres til polypeptidet under syntese og ekspresjon, som tillater kobling til andre molekyler eller til en overflate. Cysteiner kan således anvendes for å lage tioetere, histidiner for kobling til et metallionkompleks, karboksylgrupper for dannelse av amider eller estere, aminogrupper for dannelse av amider og liknende.

Polypeptidene kan også isoleres og renses i henhold til konvensjonelle fremgangsmåter av rekombinant syntese. Et lysat kan fremstilles fra ekspresjonsverten og renses ved hjelp av HPLC, eksklusjonskromatografi, gelelektroforese, affiniteskromatografi eller andre renseteknikker. For det meste vil de anvendte sammensetningene omfatte minst 20 vektprosent av det ønskete produkt, mer vanlig minst omkring 75 vektprosent, fortrinnsvis omkring 95 vektprosent, og for terapeutiske hensikter vanligvis omkring minst 99,5 vektprosent, i forhold til kontaminanter relatert til fremgangsmåtene for fremstilling av produktet og dets rensing. Vanligvis er prosentanslaget basert på totalt protein.

Pirfenidon og analoger derav

Pirfenidon (5-metyl-1-fenyl-2-(1H)-pyridon) og spesifikke pirfenidonanaloger er angitt for behandling av fibrøse tilstander. En "fibrøs tilstand" er en som er medgjørlig for behandling ved tilførsel av en forbindelse som har anti-fibrøs aktivitet.

Beskrivelse for substituentene R1, R2, X

R1: Karbosyklisk (mettet og umettet), heterosyklisk (mettet og umettet), alkyler (mettet og umettet). Eksempler inkluderer fenyl, benzyl, pyrimidyl, naftyl, indolyl, pyrrolyl, furyl, tienyl, imidazolyl, sykloheksyl, piperidyl, pyrrolidyl, morfolinyl, sykloheksenyl, butadienyl og liknende.

R1kan videre inkludere substitusjoner på de karbosykliske eller heterosykliske halvdelene med substituenter som halogen, nitro, amino, hydroksyl, alkoksy, karboksyl, cyano, tio, alkyl, aryl, heteroalkyl, heteroaryl og kombinasjoner derav, for eksempel 4-nitrofenyl, 3-klorfenyl, 2,5-dinitrofenyl, 4-metoksyfenyl, 5-metylpyrrolyl, 2,5-diklorsykloheksyl, guanidinylsykloheksenyl og liknende.

R2: Alkyl, karbosyklisk, aryl, heterosyklisk. Eksempler inkluderer: metyl, etyl, propyl, isopropyl, fenyl, 4-nitrofenyl, tienyl og liknende.

X: Kan være et hvilket som helst tall (fra 1 til 3) av substituenter på karbosykliske eller heterosykliske ringen. Substituentene kan være like eller forskjellige. Substituentene kan inkludere hydrogen, alkyl, heteroalkyl, aryl, heteroaryl, halo, nitro, karboksyl, hydroksyl, cyano, amino, tio, alkylamino, haloaryl og liknende.

Substituentene kan eventuelt videre være substituerte med 1-3 substituenter fra gruppen bestående av alkyl, aryl, nitro, alkoksy, hydroksyl og halogrupper. Eksempler inkluderer: metyl, 2,3-dimetyl, fenyl, p-tolyl, 4-klorfenyl, 4-nitrofenyl, 2,5-diklorfenyl, furyl, tienyl og liknende.

Spesifikke eksempler inkluderer forbindelsene opplistet i tabell 1:

Tabell 1

IA IIB

US pat. nr.3 974 281; 3839 346; 4042 699; 4052 509; 5310 562; 5518 729;

5 716 632; og 6090 822 beskriver fremgangsmåter for syntese og formulering av pirfenidon og spesifikke pirfenidonanaloger i farmasøytiske sammensetninger egnet for anvendelse i fremgangsmåtene ifølge foreliggende beskrivelse.

Tymosin-α

Tymosin-α (Zadaxin™; tilgjengelig fra SciClone Pharmaceuticals Inc., San Mateo, CA) er en syntetisk form av tymosin-α1, et hormonsom finnes naturlig i sirkulasjonen, og produseres av tymuskjertelen. Tymosin-α øker T- og NK-celleaktivitet. Zadaxin™ formulert for subkutan injeksjon er en renset, steril, lyofilisert fremstilling av kjemisk syntetisert tymosin-α1, identisk til human tymosin-α1. Tymosin-α1 er et acetylert polypeptid med den følgende sekvens: Ac-Ser-Asp-Ala-Ala-Val-Asp-Thr-Ser-Ser-Glu-Ile-Thr-Thr-Lys-Asp-Leu-Lys-Glu-Lys-Lys-Glu-Val-Val-Glu-Glu-Ala-Glu-Asn-OH, og som har en molekylvekt på 3,108 dalton. Den lyofiliserte fremstillingen inneholder 1,6 mg syntetisk tymosin-α, 50 mg mannitol, og natriumfosfatbuffer for å justere pH til 6,8.

Ribavirin

Ribavirin, 1-β-D-ribofuranosyl-1H-1,2,4-triazol-3-karboksamid, er en nukleosidanalog tilgjengelig fra ICN Pharmaceuticals Inc., Costa Mesa, California, USA, og er beskrevet i Merck Index, forbindelse nr.8199, 11. utgave. Dets produksjon og formulering er beskrevet i US 4211 771. Oppfinnelsen vurderer også anvendelse av derivater av ribavirin (se for eksempel US 6277 830). Ribavirin kan tilføres oralt i kapsel- eller tablettform. Selvfølgelig vil andre typer for administrasjon av ribavirin vurderes når disse blir tilgjengelige, slik som nesespray, transdermalt, stikkpiller, vedvarende frigivelsesdoseringsform, osv. Enhver form for tilførsel vil fungere så lenge korrekte doseringer leveres uten å ødelegge den aktive ingrediens.

Ribavirin administreres generelt i en mengde i området fra omkring 400 mg til omkring 1200 mg, fra omkring 600 mg til omkring 1000 mg, fra omkring 700 mg til omkring 900 mg pr. dag. I noen utførelsesformer administreres ribavirin gjennom hele forløpet av NS3 inhibisjonsterapien.

Levovirin

Levovirin er L-antiomeren av ribavirin, og utviser egenskaper som forsterker Th1 immunrespons over en Th2 immunrespons. Levovirin produseres av ICN Pharmaceuticals.

Levovirin har den følgende struktur:

Viramidin

Viramidin er et 3-karboksamidinderivat av ribavirin, og virker som et promedikament av ribavirin. Det konverteres effektivt til ribavirin med adenosin deaminaser.

Viramidin har den følgende struktur:

Nukleosidanaloger

Nukleosidanaloger som er egnet for anvendelse i en emne kombinasjonsterapi inkluderer, men er ikke begrenset til ribavirin, levovirin, viramidin, isatoribin, et L-ribofuranosylnukleosid som angitt i US 5559 101, og omsluttet av formel I i US 5559 101 (for eksempel 1-β-L-ribofuranosyluracil, 1-β-L-ribofuranosyl-5-fluorouracil, 1-β-L-ribofuranosylcytosin, 9-β-L-ribofuranosyladenin, 9-β-L ribofuranosylguanin, 9-β-L-ribofuranosyl-6-tioguanin, 2-amino-α-L-ribofuran[1',2':4,5]oksazolin, O2,O2-anhydro-1-α-L-ribofuranosyluracil,

1-α-L-ribofuranosyluracil, 1-(2,3,5-tri-O-benzoyl-α-ribofuranosyl)-4-tiouracil,

1-α-L-ribofuranosylcytosin, 1-α-L-ribofuranosyl-4-tiouracil, 1-α-L-ribofuranosyl-5-fluorouracil, 2-amino-β-L-arabinofurano [1',2':4,5]oksazolin, O2,O2-anhydro-β-L-arabinofuranosyluracil, 2'-deoksy-β-L-uridin, 3'5'-di-O-benzoyl-2'deoksy-4-tio-β-L-uridin, 2'-deoksy-β-L-cytidin, 2'-deoksy-β-L-4-tiouridin, 2'-deoksy-β-L-tymidin, 2'-deoksy-β-L-5-fluorouridin, 2',3'-dideoksy-β-L-uridin, 2'-deoksy-β-L-5-fluorouridin og 2'-deoksy-β-L-inosin); en forbindelse som angitt i US 6423 695 og omsluttet av formel I i US pat. nr. 6 423 695; en forbindelse som angitt i US pat.publ. nr.

2002/0058635, og omsluttet av formel I i US pat. publ.nr 2002/0058635; en nukleosidanalog som angitt i WO 01/90121 A2 (Idenix); en nukleosidanalog som angitt i WO 02/069903 A2 (Biocryst Pharmaceuticals Inc.); en nukleosidanalog som angitt i WO 02/057287 A2 eller WO 02/057425 A2 (begge Merck/Isis); og liknende.

TNF antagonister

I noen utførelsesformer omfatter en emne fremgangsmåte å administrere en effektiv mengde NS3-inhibitor og en effektiv mengde av en tumornekrosefaktor-α (TNF-α) antagonist. Egnete INF-α antagonister for anvendelse heri inkluderer midler som reduserer nivået av IFN-α syntese, midler som blokkerer eller inhiberer binding av IFN-α til TNF-α reseptor (TNFR), og midler som blokkerer eller inhiberer TNFR-formidlet signaltransduksjon. Om ikke annet uttrykkes, vil hver referanse til en "TNF-αantagonist" eller "TNF-antagonist heri forstås å bety en INF-α-antagonist som er ulik pirfenidon eller en pirfenidonanalog.

Som anvendt heri refererer uttrykkene "TNF reseptorpolypeptid" og "TNFR polypeptid" til polypeptider utledet fra TNFR (fra enhver art) som er i stand til å binde TNF. To bestemte celleoverflate TNFR'er er beskrevet: Type II TNFR (eller p75 TNFR eller TNFRII) og Type I TNFR (eller p55 TNFR eller TNFRI). Det modne, fullengdehumane p75 TNFR er et glykoprotein med molekylvekt på omkring 75-80 kilodalton (kD). Det modne, fullengdehumane p55 TNFR er et glykoprotein med molekylvekt på omkring 55-60 kD. Eksemplariske TNFR-polypeptider er utledet fra TNFR Type I og/eller TNFR Type II. Oppløselig TNFR inkluderer p75 TNFR-polypeptid; fusjoner av p75 TNFR med heterolog fusjonspartnere, for eksempel Fc-delen av et immunglobulin.

TNFR-polypeptid kan være et intakt TNFR eller et egnet fragment av TNFR.

US 5605 690 tilveiebringer eksempler på TNFR-polypeptider, inkludert løselige TNFR-polypeptider, som er egnet for anvendelse i foreliggende oppfinnelse. I mange utførelsesformer omfatter TNFR-polypeptidet et ekstracellulært doméne av TNFR tilkoblet et konstant doméne av et immunglobulinmolekyl. I andre utførelsesformer er TNFR-polypeptidet et fusjonspolypeptid omfattende et ekstracellulært doméne av p75-TNFR koblet til et konstant doméne av et IgG1-molekyl. I noen utførelsesformer er det anvendte Ig for fusjonsproteiner humant, dvs. humant IgG1, når det vurderes administrert til mennesker.

Monovalente og multivalente former av TNFR-polypeptider kan anvendes i foreliggende oppfinnelse. Multivalente TNFR-polypeptidformer innehar mer enn ett TNF-bindingssete. I noen utførelsesformer er TNFR en bivalent eller dimer form av TNFR. For eksempel vil et kimært antistoffpolypeptid med TNFR ekstracellulære doméner substituert for de variable doménene av en eller begge av de immunglobulin tunge eller lette kjeder tilveiebringe et TNFR-polypeptid for foreliggende oppfinnelse. Når et slikt kimært TNFR:antistoffpolypeptid produseres av celler, danner det generelt et bivalent molekyl gjennom disulfidbindinger mellom immunglobulindoménene. Et slikt kimært polypeptid refereres til som TNFR:Fc.

I noen utførelsesformer involverer en emne fremgangsmåte tilførsel av en effektiv mengde av det løselige TNFR ENBREL®. ENBREL® er et dimer fusjonsprotein som består av den ekstracellulære ligandbindingddelen av det humane 75 kilodalton (p75) TNFR koblet til Fc-delen av humant IgG1. Fc-delen av ENBREL® inneholder CH2- og CH3doménet og hengselregionen, men ikke CH1-doménet av IgG1. ENBREL® produseres i et kinahamsterovarie (CHO) pattedyrcelleekspresjonssystem. Det består av 934 aminosyrer og fremstår med en molekylvekt på omkring 150 kD. Smith et al. (1990) Science 248:1019-1023; Mohler et al. (1993) J. Immunol. 151:1548-1561;

US 5395 760; og 5605 690.

Også egnet for anvendelse er monoklonale antistoffer som binder TNF-α. Monoklonale antistoffer inkluderer "humanisert" musemonoklonale antistoffer; kimære antistoffer; monoklonale antistoffer som minst er omkring 80 %, minst omkring 90 %, minst omkring 95 % eller 100 % i aminosyresekvens; og liknende. Se for eksempel WO 90/10077; WO 90/04036; og WO 92/02190. Egnete monoklonale antistoffer inkluderer antistoffragmenter som Fv, F(ab')2og Fab; syntetiske antistoff, kunstige antistoff, phage display antistoffer og liknende.

Eksempler på passende monoklonale antistoffer inkluderer Infliximab (REMICADE®, Centocor); og Adalimumab (HUMIRA™, Abbott). REMICADE® er et kimært, monoklonalt anti-TNF-α-antistoff som inkluderer omkring 25 % museaminosyresekvens og omkring 75 % human aminosyresekvens. REMICADE® omfatter et variabelt område av et musemonoklonalt anti-TNF-α-antistoff fusert til det konstante området av et humant IgG1. Elliott et al. (1993) Arthritis Rheum. 36:1681-1690; Elliott et al. (1994) Lancet 344:1105-1110; Baert et al. (1999) Gastroenterology 116:22-28. HUMIRA™ er et humant, fullengde IgG1 monoklonalt antistoff som ble identifisert ved anvendelse av phage display teknologi. Piascik (2003) J. Am. Pharm. Assoc.43:327-328.

Også inkludert i betegnelsen "TNF-antagonist", og som sådan derfor egnet for anvendelse i en emne fremgangsmåte, er stressaktivert proteinkinase (SAPK) inhibitorer. SAPK-inhibitorer er kjent i fagfeltet, og inkluderer, men er ikke begrenset til 2-alkylimidazoler angitt i US 6548 520; 1,4,5-substituerte imidazolforbindelser angitt i US 6489 325; 1,4,5-substituerte imidazolforbindelser angitt i US 6569 871; heteroarylaminofenylketonforbindelser angitt i publisert US patentsøknad nr.

2003/0073832; pyridyl imidazolforbindelser angitt i US 6288 089; og heteroarylaminobenzofenoner angitt i US 6432 962. Også av interesse er forbindelser angitt i US patentsøknads publikasjon nr. 2003/0149041; og US 6214 854. Et stressaktivert proteinkinase er et medlem av en familie av mitogenaktivert proteinkinase som aktiveres som respons på stresstimulering. SAPK inkluderer, men er ikke begrenset til p38 (Lee et al. (1994) Nature 372:739) og c-jun N-terminalkinase (JNK).

Fremgangsmåter for å bedømme TNF-antagonistaktivitet er kjent i fagfeltet og eksemplifiseres her. For eksempel kan TNF-antagonistaktivitet bedømmes med en cellebasert, kompetitiv bindingsanalyse. I en slik analyse blandes radioaktivt merket TNF med seriefortynnet TNF-antagonist og celler uttrykker cellemembranbundet TNFR. Deler av suspensjonen sentrifugeres for å separere fritt og bundet TNF, og mengden radioaktivitet i de frie og bundne fraksjonene bestemmes. TNF-antagonistaktivitet bedømmes ved inhibisjon av TNF-binding til cellene i nærvær av TNF-antagonisten.

Som et annet eksempel kan TNF-antagonister analyseres for deres evne til å nøytralisere TNF-aktivitet in vitro i en bioanalyse som anvender celler som er mottakelige for cytotoksisk aktivitet av TNF som målceller. I slike analyser behandles målceller, som dyrkes med TNF, med forskjellige mengder TNF-antagonist og kontrolleres deretter for cytolyse. THF-antagonistaktivitet bedømmes ved en reduksjon i TNF-indusert målcelle cytolyse i nærvær av TNF-antagonisten.

NS5B-inhibitorer

I noen utførelsesformer tilveiebringer beskrivelsen en fremgangsmåte omfattende tilførsel av en effektiv mengde av en emne NS3-inhibitor og en effektiv mengde av et HCV ikke-strukturelt protein-5 (NS5; RNA-avhengig RNA-polymerase) inhibitor til en HCV pasient med behov derav. passende NS5B-inhibitorer inkluderer, men er ikke begrenset til en forbindelse som angitt i US 6479 508 (Boehringer-Ingelheim); en forbindelse som angitt i en hvilken som helst PCT/CA02/01127, PCT/CA02/01128, og PCT/CA02/01129, alle registrert 18. juli 2002 av Boehringer, Ingelheim; en forbindelse som angitt i US 6440 985 (ViroPharma); en forbindelse som angitt i WO 01/47883, for eksempel JTK-003 (Japan Tobacco); en dinukleotidanalog som angitt i Zhong et al. (2003) Antimicrob. Agents Chemother. 47:2674-2681; en benzotiadiazinforbindelse som angitt i Dhanak et al. (2002) J. Biol. Chem.277(41):38322-7; en NS5B-inhibitor som angitt i WO 02/100846 A1 eller WO 02/100851 A2 (begge Shire); en NS5B-inhibitor som angitt i WO 01/85172 A1 eller WO 02/98424 A1 (begge Glaxo SmithKline); en NS5B-inhibitor som angitt i WO 00/06529 eller WO 02/06246 A1 (begge Merck); en NS5B-inhibitor som angitt i WO 03/000254 (Japan Tobacco); en NS5B-inhibitor som angitt i EP 1256 628 A2 (Agouron); JTK-002 (Japan Tobacco); JTK-109 (Japan Tobacco); og liknende.

Av spesiell interesse i mange utførelsesformer er NS5-inhibitorer som er spesifikke NS5-inhibitorer, for eksempel NS5-inhibitorer som inhiberer NS5 RNA-avhengig RNA-polymerase og som mangler betydelig inhibitoriske effekter overfor andre RNA-avhengige RNA-polymeraser og mot DNA-avhengige RNA-polymeraser.

Ytterligere antivirale midler

Ytterligere antivirale terapeutiske midler som kan administreres i kombinasjon med en emne NS3-inhibitorforbindelse inkluderer, men er ikke begrenset til inhibitorer av inosin monofosfatdehydrogenase (IMPDH); ribozymer som er komplementære til virale nukleotidsekvenser; antisens-RNA-inhibitorer, og liknende.

IMPDH-inhibitorer

IMPDH-inhibitorer som er passende for anvendelse i en emnekombinasjonsterapi inkludert, men ikke begrenset til VX-497 ((S)-N-3-[3-(-metoksy-4-oksazol-5-yl-fenyl)-ureido]-benzyl-karbaminsyretetrahydrofuran-3-yl-ester); Vertex Pharmaceuticals; se for eksempel Markland et al. (2000) Antimicrob. Agents Chemother.44:859-866); ribavirin; levovirin (Ribapharm; se for eksempel Watson (2002) Curr. Opin. Investig. Drugs 3(5):680-3); viramidin (Ribapharm); og liknende.

Ribozym og antisens

Ribozym og antisens antivirale midler som er egnet for anvendelse i en emnekombinasjonsterapi inkludert, men er ikke begrenset til ISIS 14803 (ISIS Pharmaceuticals/Elan Corporation; se for eksempel Witherell (2001) Curr. Opin.

Investig. Drugs 2(11):1523-9); Heptazyme™, og liknende.

I noen utførelsesformer administreres et ytterligere antivirusmiddel under hele behandlingsforløpet med NS3-inhibitorforbindelse. I andre utførelsesformer administreres et ytterligere antivirusmiddel for en tidsperiode som overlapper behandling med NS3-inhibitorforbindelsen, for eksempel kan behandling med det ytterligere antivirale middel begynne før behandling med NS3-inhibitorforbindelse begynner, og slutte før behandling med NS3-inhibitorforbindelse slutter; behandling med det ytterligere antivirale middelet kan begynne etter behandlingen med NS3-inhibitorforbindelsen begynner, og slutte etter behandlingen med NS3-inhibitorforbindelsen slutter; behandlingen med det ytterligere antivirale middel kan begynne etter behandlingen med NS3-inhibitorforbindelse begynner, og slutte før behandling med NS3-inhibitorforbindelsen slutter; eller behandling med det ytterligere antivirale middel kan begynne før behandlingen med NS3-inhibitorforbindelsen begynner, og slutte etter behandlingen med NS3-inhibitorforbindelsen slutter.

DOSERINGER, FORMULERINGER OG ADMINISTRASJONSVEIER

I emne fremgangsmåtene kan de aktive midler (for eksempel forbindelse med formel I, og eventuelt én eller flere ytterligere antivirusmidler) administreres til verten ved anvendelse av ethvert hensiktsmessig middel som er i stand til å resultere i den ønskete terapeutiske effekt.. middelet kan således inkorporeres i en rekke formuleringer for terapeutisk administrasjon. Mer bestemt kan midlene ifølge foreliggende oppfinnelse formuleres til farmasøytiske sammensetninger ved kombinasjon med hensiktsmessige, farmasøytisk akseptable bærere eller fortynningsmidler, og kan formuleres til preparater i faste, halvfaste, flytende eller gassformer, slik som tabletter kapsler, pulvere, granuler, salver, løsninger, stikkpiller, injeksjoner, inhalering og aerosoler.

Formuleringer

De aktive midlene som er diskutert ovenfor, kan formuleres ved velkjente reagenser og fremgangsmåter. Sammensetninger tilveiebringes i formulering med farmasøytisk akseptable tilsetninger. En rekke farmasøytisk akseptable tilsetninger er kjent i fagfeltet, og trenger derfor ingen detaljert diskusjon her. Farmasøytisk akseptable tilsetninger er rikelig beskrevet i en rekke publikasjoner, som bl.a. inkluderer A. Gennaro (2000) "Remington: The Science and Practice of Pharmacy", 20. utg., Lippincott, Williams & Wilkins; Pharmaceutical Dosage Forms and Drug Delivery Systems (1999) H. C. Ansel et al., 7. utg., Lippincott, Williams & Wilkins; og Handbook of Pharmaceutical Excipients (2000) A. H. Kibbe et al., red., 3. utg., Amer. Pharmaceutical Assoc.

De farmasøytisk akseptable tilsetningene, som vehikler, adjuvanser, bærere eller fortynningsmidler er enkelt offentlig tilgjengelig. Farmasøytisk akseptable hjelpestoffer, slik som pH-justerings- og buffermidler, tonisitetsjusterende midler, stabilisatorer, fuktemidler og liknende er også offentlig tilgjengelig.

I noen utførelsesformer formuleres et middel i en vandig buffer. Egnete vandige buffere inkluderer, men er ikke begrenset til acetat, suksinat, sitrat og fosfat i varierende styrke fra 5 mM til 100 mM. I noen utførelsesformer inkluderer vandige buffere reagenser som tilveiebringer for en isotonisk løsning. Slike reagenser inkluderer, men er ikke begrenset til natriumklorid; og sukkere som mannitol, dextrose, sukrose og liknende. I noen utførelsesformer inkluderer vandige buffere også et ikke-ionisk overflateaktivt middel som polysorbat-20 eller -80. Formuleringene kan eventuelt ytterligere inkludere et konserveringsmiddel. Egnete konserveringsmidler inkluderer, men er ikke begrenset til benzylalkohol, fenol, klorbutanol, benzalkoniumklorid og liknende. I mange tilfeller lagres formuleringen ved omkring 4 °C. Formuleringer kan også frysetørkes, og da inkluderes generelt kryobeskyttelsesmidler som sukrose, trehalose, laktose, maltose, mannitol og liknende. Frysetørkete formuleringer kan lagres over utstrakte tidsperioder, selv ved omgivelsestemperatur.

Tilførsel av slike midler kan oppnås på ulike måter, inkludert oral-, buccal-, rektal-, parenteral-, intraperitoneal-, intradermal-, subkutan-, intramuskulær-, transdermal-, intratrakeal administrasjon, osv. I mange utførelsesformer gis tilførselen ved bolusinjeksjon, for eksempel subkutan bolusinjeksjon, intramuskulær bolusinjeksjon og liknende.

De farmasøytiske sammensetningene ifølge foreliggende oppfinnelse kan administreres oralt, parenteralt eller via et implantert reservoar. Oral administrasjon eller ved injeksjon foretrekkes.

Subkutan administrasjon av en farmasøytisk sammensetning ifølge oppfinnelsen gjennomføres ved anvendelse av standard fremgangsmåter og innretninger, for eksempel nål og sprøyte, et subkutan injeksjonsport leveringssystem og liknende. Se for eksempel US 3547 119; 4755 173; 4531 937; 4311 137; og 6017 328. Kombinasjon av subkutan injeksjonsport og en innretning for tilførsel av en farmasøytisk sammensetning ifølge oppfinnelsen til en pasient gjennom porten, refereres her til som "et subkutan injeksjonsport leveringssystem". I mange utførelsesformer oppnås subkutan tilførsel ved boluslevering med nål og sprøyte.

I farmasøytiske doseringsformer kan middelet administreres i formen av deres farmasøytisk akseptable salter, eller de kan også anvendes alene eller i hensiktsmessig sammenslutning, så vel som i kombinasjon med andre farmasøytisk aktive forbindelser. De følgende fremgangsmåter og tilsetninger er bare eksempler og på ingen måte begrensende.

For orale fremstillinger kan midlene anvendes alene eller i kombinasjon med hensiktsmessige tilsettinger for å lage tabletter, pulvere, granuler eller kapsler, for eksempel med konvensjonelle tilsettinger, som laktose, mannitol, mais- eller potetstivelse; med bindemidler som krystallinsk cellulose, cellulosederivater, akasie, maisstivelse eller gelatiner; med desintegratorer som maisstivelse, potetstivelse eller natriumkarboksymetylcellulose; med smøremidler som talkum eller magnesiumstearat; og om ønskelig med fortynningsmidler, bufringsmidler, fuktemidler, konserveringsmidler og smaksstoffer.

Midlene kan formuleres for preparater for injeksjon ved oppløsning, ved å suspendere eller emulgere dem i et vandig eller ikke-vandig løsningsmiddel, som vegetabilsk olje eller andre tilsvarende oljer, syntetiske fettsyreglyserider, estere av høyere fettsyrer eller propylenglykol; og om ønskelig med konvensjonelle tilsettinger som oppløsningsmidler, isotoniske midler, suspenderende midler, emulgerende og stabiliserende midler og konserveringsmidler.

Midlene kan videre lages som stikkpiller ved å blande med en rekke baser, som emulgerende eller vannløselige baser. Forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse kan administreres rektalt med en stikkpille. Stikkpillen kan inkludere hjelpestoffer som kakaosmør, karbonvoks og polyetylenglykoler, som smelter ved kroppstemperatur, men som dog har fasthet ved romtemperatur.

Enhetsdoseformer for oral eller rektal administrering, som siruper, eliksirer og suspensjoner, kan gis der hver doseenhet, for eksempel en teskjefull, en spiseskjefull, tablett eller stikkpille inneholder en forhåndsbestemt mengde av sammensetningen inneholdende én eller flere inhibitorer. Likeledes kan enhetsdoseformer for injeksjon eller intravenøs administrasjon omfatte inhibitoren(e) i en sammensetning som en løsning i sterilt vann, normalt saltholdig vann eller annen farmasøytisk akseptabel bærer.

Betegnelsen "enhetsdoseform" refererer til fysisk atskilte enheter egnet som enhetsdoser for mennesker og dyr, der hver enhet inneholdende en forhåndsbestemt kvantitet av forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse, beregnet i en mengde tilstrekkelig til å gi den ønskete virkning i sammenheng med et farmasøytisk akseptabelt fortynningsmiddel, bærer eller hjelpestoff. Spesifikasjonene for de nye enhetsdoseformene ifølge foreliggende oppfinnelse avhenger av den spesifikke forbindelse som anvendes, samt virkningen som ønskes oppnådd, og farmakodynamikken assosiert med hver forbindelse i verten.

De farmasøytisk akseptable hjelpestoffene, som vehikler, adjuvanser, bærere eller fortynningsmidler, er offentlig lett tilgjengelig. Videre er farmasøytisk akseptable hjelpestoffer, som pH-justerings- og buffermidler, tonisitetsjusterende-, stabiliserendeog fuktemidler og liknende, også offentlig lett tilgjengelig.

Andre antivirale midler

Som diskutert ovenfor, vil en emne fremgangsmåte i noen utførelsesformer gjennomføres ved å administrere en NS3-inhibitor som er en forbindelse med formel I, og eventuelt ett eller flere ytterligere antivirale midler.

I noen utførelsesformer inkluderer fremgangsmåten også administrasjon av én eller flere interferon reseptoragonister. Interferon reseptoragonister er beskrevet ovenfor.

I noen utførelsesformer inkluderer fremgangsmåten også administrasjon av pirfenidon eller en pirfenidonanalog. Pirfenidon og pirfenidonanaloger er også beskrevet ovenfor.

Ytterligere antivirale midler som er egnet for anvendelse i kombinasjonsterapi inkluderer, men er ikke begrenset til nukleotid- og nukleosidanaloger. Eksempler inkluderer azidotymidin (AZT) (zidovudine), og analoger og derivater derav; 2',3'-dideoksyinosin (DDI) og analoger og derivater derav; 2',3'-dideoksycytidin (DDC) (dideoksycytidin) og analoger derav; 2',3'-didehydro-2',3'-dideoksytymidin (D4T) (stavudin) og analoger og derivater derav; combivir; abacavir; adefovir dipoxil; cidofovir; ribavirinanaloger og liknende.

I noen utførelsesformer inkluderer fremgangsmåten også administrasjon av ribavirin. Ribavirin, 1-β-D-ribofuranosyl-1H-1,2,4-triazol-3-karboksamid, som er tilgjengelig fra ICN Pharmaceuticals Inc., Costa Mesa, California, er beskrevet i Merck Index, forbindelse nr.8199, 11. utgave. Dets produksjon og formulering er beskrevet i US 4211 771. Oppfinnelsen vurderer også anvendelse av ribavirinderivater (se for eksempel US 6277 830). Ribavirin kan administreres oralt i kapsel- eller tablettform, eller i den samme eller ulik administrasjonsform og i den samme eller annen tilførselsvei som interferon reseptoragonisten. Selvfølgelig vil andre typer administrasjon også vurderes når disse blir tilgjengelige, slik som ved nasalspray, transdermalt, intravenøst, ved stikkpiller, ved vedvarende frigivningsdosering, og liknende. Enhver form for administrasjon vil fungere så lenge korrekte doseringer leveres uten å ødelegge virkestoffet.

I noen utførelsesformer administreres et ytterligere antiviralt middel under hele behandlingsforløpet med NS3-inhibitorforbindelse. I andre utførelsesformer administreres et ytterligere antiviralt middel for en tidsperiode som overlapper behandlingen med NS3-inhibitorforbindelsen, for eksempel kan behandling med det ytterligere antivirale middel begynne før behandling med NS3-inhibitorforbindelse begynner, og slutte før behandling med NS3-inhibitorforbindelse slutter; behandling med det ytterligere antivirale middelet kan begynne etter behandlingen med NS3-inhibitorforbindelsen begynner, og slutte etter behandlingen med NS3-inhibitorforbindelsen slutter; behandlingen med det ytterligere antivirale middel kan begynne etter behandlingen med NS3-inhibitorforbindelse begynner, og slutte før behandling med NS3-inhibitorforbindelsen slutter; eller behandling med det ytterligere antivirale middel kan begynne før behandlingen med NS3-inhibitorforbindelsen begynner, og slutte etter behandlingen med NS3-inhibitorforbindelsen slutter.

BEHANDLINGSFREMGANGSMÅTER

Monobehandlinger

NS3-inhibitorforbindelsen ifølge oppfinnelsen kan anvendes i akutt eller kronisk HCV-sykdomsbehandling. I mange utførelsesformer administreres NS3-inhibitorforbindelsen for en periode på omkring 1 til omkring 7 dager, eller omkring 1 til omkring 2 uker, eller omkring 2 til omkring 3 uker, eller omkring 3 til omkring 4 uker, eller omkring 1 til omkring 2 måneder, eller omkring 3 til omkring 4 måneder, eller omkring 4 til omkring 6 måneder, eller omkring 6 til omkring 8 måneder, eller omkring 8 til omkring 12 måneder eller minst ett år, og kan administreres over lengre tidsperioder. NS3-inhibitorforbindelsen kan administreres 5 ganger/dag, tid, bid, qd, qod, biw, tiw, qw, qow, tre ganger/måned eller en gang/måned. I andre utførelsesformer administreres NS3-inhibitorforbindelsen som en kontinuerlig infusjon.

I mange utførelsesformer administreres en NS3-inhibitorforbindelse oralt.

I samband med de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av HCV-sykdom hos en pasient, kan en NS3-inhibitorforbindelse ifølge oppfinnelsen administreres til pasienten med en dose på fra omkring 0,01 mg til omkring 100 mg/kg kroppsvekt/dag, i 1 til 5 oppdelte doser/dag. I noen utførelsesformer administreres NS3-inhibitorforbindelsen ved en dosering på omkring 0,5 til omkring 0,75 mg/kg kroppsvekt/dag, i 1 til 5 oppdelte doser/dag.

Mengden aktiv ingrediens som kan kombineres med bærermateriale for produksjon av en doseform, kan variere avhengig av verten som skal behandles og den spesielle administrasjonsmåten. Et vanlig farmasøytisk preparat kan inneholde fra omkring 20 % til omkring 80 % aktiv ingrediens.

De med dyktighet vil lett forstå at dosenivåer kan variere som en funksjon av den spesifikke NS3-inhibitorforbindelse, symptomenes alvorlighet og individets mottakelighet for bivirkninger. Foretrukne doser for en gitt NS3-inhibitorforbindelse bestemmes enkelt av de med dyktighet i faget ved en rekke forskjellige hjelpemidler. Et foretrukket hjelpemiddel er å måle den fysiologiske potens av en bestemt interferon reseptoragonist.

I mange utførelsesformer administreres flere doser av NS3-inhibitorforbindelse. For eksempel administreres en NS3-inhibitorforbindelse en gang pr. måned, to ganger pr. måned, tre ganger pr. måned, hver annen uke (qow), én gang pr. uke (qw), to ganger pr. uke (biw), tre ganger pr. uke (tiw), fire ganger pr. uke, fem ganger pr. uke, seks ganger pr. uke, hver annen dag (qod), daglig (qd), to ganger pr. dag (qid) eller tre ganger pr. dag (tid) over en tidsperiode på fra omkring én dag til omkring én uke, fra omkring to til omkring fire uker, fra omkring én til omkring to måneder, fra omkring to til omkring fire måneder, fra omkring fire til omkring seks måneder, fra omkring seks til omkring åtte måneder, fra omkring åtte måneder til omkring ett år, fra omkring ett år til omkring 2 år eller fra omkring to år til omkring fire år eller mer.

Kombinasjonsbehandlinger med ribavirin

I noen utførelsesformer omfatter fremgangsmåtene som tilveiebringes for kombinasjonsbehandling administrasjon av en NS3-inhibitorforbindelse som beskrevet ovenfor, og en effektiv mengde ribavirin. Ribavirin kan administreres i doser på omkring 400 mg, på omkring 800 mg, på omkring 1000 mg, eller på omkring 1200 mg/dag.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen en hvilken som helst av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å inkludere samtidig administrasjon til pasienten av en terapeutisk effektiv mengde ribavirin for varigheten av den ønskete behandling av NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen en hvilken som helst av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å inkludere samtidig administrasjon til pasienten av omkring 800 mg til omkring 1200 mg ribavirin oralt/dag for varigheten av den ønskete behandling med NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen en hvilken som helst av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å inkludere samtidig administrasjon til pasienten av (a) 1000 mg ribavirin oralt/dag dersom pasienten har en kroppsvekt på mindre enn 75 kg, eller (b) 1200 mg ribavirin oralt/dag dersom pasienten har en kroppsvekt på mer enn 75 kg, der den daglige dosen av ribavirin eventuelt oppdeles i to doser under hele varigheten av den ønskete behandling med NS3-inhibitorforbindelse.

Kombinasjonsbehandlinger med levovirin

I noen utførelsesformer omfatter fremgangsmåtene som tilveiebringes for kombinasjonsbehandlinger administrasjon av en NS3-inhibitorforbindelse som beskrevet ovenfor, og en effektiv mengde levovirin. Levovirin administreres generelt i en mengde fra omkring 30 til omkring 60 mg, fra omkring 60 til omkring 125 mg, fra omkring 125 til omkring 200 mg, fra omkring 200 til omkring 300 mg, fra omkring 300 til omkring 400 mg, fra omkring 400 til omkring 1200 mg, fra omkring 600 til omkring 1000 mg, eller fra omkring 700 til omkring 900 mg pr. dag, eller omkring 10 mg/kg kroppsvekt/dag. I noen utførelsesformer administreres levovirin oralt med doseringer på omkring 400, omkring 800, omkring 1000, eller omkring 1200 mg pr. dag under behandlingsforløpet med den ønskete NS3-inhibitorforbindelsen.

Kombinasjonsbehandlinger med viramidin

I noen utførelsesformer omfatter fremgangsmåtene som tilveiebringes for kombinasjonsbehandling administrasjon av NS3-inhibitorforbindelse som beskrevet ovenfor, og en effektiv mengde viramidin. Viramidin administreres generelt i en mengde fra omkring 30 til omkring 60 mg, fra omkring 60 til omkring 125 mg, fra omkring 125 til omkring 200 mg, fra omkring 200 til omkring 300 mg, fra omkring 300 til omkring 400 mg, fra omkring 400 til omkring 1200 mg, fra omkring 600 til omkring 1000 mg, eller fra omkring 700 til omkring 900 mg pr. dag, eller omkring 10 mg/kg kroppsvekt/dag. I noen utførelsesformer administreres viramidin oralt med doseringer på omkring 800 eller omkring 1600 mg pr. dag under behandlingsforløpet med den ønskete NS3-inhibitorforbindelsen.

Kombinasjonsbehandlinger med tymosin-α

I noen utførelsesformer omfatter fremgangsmåtene som tilveiebringes for kombinasjonsbehandling administrasjon av en NS3-inhibitorforbindelse som beskrevet ovenfor, og en effektiv mengde tymosin-α. Tymosin-α (ZADAXIN™) administreres generelt ved subkutan injeksjon. Tymosin-α kan administreres tid, bid, qd, qod, biw, tiw, qw, qow, tre ganger pr. måned, en gang pr. måned, kontinuerlig eller kontinuerlig for det ønskete behandlingsforløpet med NS3-inhibitorforbindelse. I mange utførelsesformer administreres tymosin-α to ganger i uken ved behandlingsforløp med den ønskete NS3-inhibitorforbindelse.

Effektive doseringer med tymosin-α er i området fra omkring 0,5 til omkring 5 mg, for eksempel fra omkring 0,5 til omkring 1,0 mg, fra omkring 1,0 til omkring 1,5 mg, fra omkring 1,5 til omkring 2,0 mg, fra omkring 2,0 til omkring 2,5 mg, fra omkring 2,5 til omkring 3,0 mg, fra omkring 3,0 til omkring 3,5 mg, fra omkring 3,5 til omkring 4,0 mg, fra omkring 4,0 til omkring 4,5 mg, eller fra omkring 4,5 til omkring 5,0 mg. I spesifikke utførelsesformer administreres tymosin-α i doser inneholdende 1,0 eller 1,6 mg.

Tymosin-α kan administreres over en tidsperiode på fra omkring én dag omkring én uke, fra omkring to til omkring fire uker, fra omkring én til omkring to måneder, fra omkring to til omkring fire måneder, fra omkring fire til omkring seks måneder, fra omkring seks til omkring åtte måneder, fra omkring åtte måneder til omkring ett år, fra omkring ett til omkring to år, eller fra omkring to til omkring fire år eller mer. I en utførelsesform administreres tymosin-α under det ønskete behandlingsforløp med NS3-inhibitorforbindelse.

Kombinasjonsbehandlinger med interferon(er)

I mange utførelsesformer omfatter fremgangsmåtene som tilveiebringer for kombinasjonsbehandling administrasjon av en NS3-inhibitorforbindelse som beskrevet ovenfor, og en effektiv mengde av en interferon reseptoragonist. I noen utførelsesformer administreres en forbindelse med formel I og en Type I eller Type III interferon reseptoragonist samtidig i behandlingsfremgangsmåtene ifølge beskrivelsen. Type I interferon reseptoragonister egnet for anvendelse her, inkluderer ethvert interferon-α (IFN-α). I visse andre utførelsesformer er interferon-α et konsensusinterferon, slik som INFERGEN® interferon-α-con-1. I ytterligere andre utførelsesformer er interferon-α et monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensusinterferon.

Effektive doser av et IFN-α er i området fra omkring 3 til 27 µg, fra omkring 3 MU til omkring 10 MU, fra omkring 90 til omkring 180 µg, eller fra omkring 18 til omkring 90 µg. Effektive doser av Infergen® konsensus IFN-α inkluderer omkring 3 µg, omkring 6 µg, omkring 9 µg, omkring 12 µg, omkring 15 µg, omkring 18 µg, omkring 21 µg, omkring 24 µg, omkring 27 µg, eller omkring 30 µg medikament/dose. Effektive doser av IFN-α2a og IFN-α2b er i området fra 3 millioner enheter (MU) til 10 MU/dose. Effektive doser av PEGASYS®PEGylert IFN-α2a inneholder omkring 90 µg til 270 µg, eller omkring 180 µg medikament/dose. Effektive doser av PEG-INTRON®PEGylert IFN-α2b inneholder omkring 0,5 til 3,0 µg medikament/kg kroppsvekt/dose. Effektive doser av PEGylert konsensus interferon (PEG-CIFN) inneholder omkring 18 til omkring 90 µg, eller fra omkring 27 til omkring 60 µg, eller omkring 45 µg CIFN aminosyre/dose PEG-CIFN. Effektive doser av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert CIFN inneholder omkring 45 til omkring 270 µg, eller omkring 60 til omkring 180 µg, eller omkring 90 til 120 µg medikament/dose. IFN-α kan administreres daglig, annenhver dag, en gang ukentlig, tre ganger/uke, annenhver uke, tre ganger/måned, en gang/måned, i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig.

I mange utførelsesformer administreres Type I eller Type III interferon reseptoragonist og/eller Type II interferon reseptoragonist for en periode på omkring 1 til omkring 7 dager, eller omkring 1 til omkring 2 uker, eller omkring 2 til omkring 3 uker, eller omkring 3 til omkring 4 uker, eller omkring 1 til omkring 2 måneder, eller omkring 3 til omkring 4 måneder, eller omkring 4 til omkring 6 måneder, eller omkring 6 til omkring 8 måneder, eller omkring 8 til omkring 12 måneder, eller minst ett år, og kan administreres over lengre tidsperioder. Doseringsregimer kan inkludere tid, qd, qod, biw, tiw, qw, qow, tre ganger/måned eller månedlige administrasjoner. I noen utførelsesformer tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter der den ønskete IFN-α dose administreres subkutant til pasienten ved boluslevering qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger/måned eller månedlig, eller administreres subkutant til pasienten pr. dag ved i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig levering, for den ønskete behandlingstid. I andre utførelsesformer tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter der den ønskete dose av PEGylerte IFN-α (PEG-IFN-α) administreres subkutant til pasienten ved boluslevering qw, qow, tre ganger/måned eller månedlig for den ønskete behandlingsvarighet.

I andre utførelsesformer administreres en NS3-inhibitorforbindelse og en Type II interferon reseptoragonist samtidig i behandlingsfremgangsmåtene ifølge beskrivelsen. Type II interferon reseptoragonister som er egnet for anvendelse heri inkluderer interferon-γ (IFN-γ).

Effektive doser av IFN-γ kan være i området fra omkring 0,5 µg/m2 til omkring 500 µg/m2, vanligvis fra omkring 1,5 µg/m2 til 200 µg/m2, avhengig av pasientens størrelse. Denne aktivitet baseres på 106 internasjonale enheter (IU) pr.50 µg protein. IFN-γ kan administreres daglig, annenhver dag, tre ganger/uke eller i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig.

I spesifikke utførelsesformer av interesse, administreres IFN-α til et individ i en enhetsdoseform på fra omkring 25 µg til omkring 500 µg, fra omkring 50 µg til omkring 400 µg, eller fra omkring 100 µg til omkring 300 µg. I spesielle utførelsesformer av interesse er dosen på omkring 200 µg IFN-γ. I mange utførelsesformer av interesse administreres IFN-γ1b.

Når doseringen er 200 µg IFN-γ/dose, er mengden IFN-γ pr. kroppsvekt (forutsetter en kroppsvekt i området fra omkring 45 kilo til 135 kg) i området fra omkring 4,4 µg IFN-γ/kg kroppsvekt til omkring 1,48 µg IFN-γ/kg kroppsvekt.

Kroppsoverflatearealet av individer er generelt i området fra omkring 1,33 m2 til omkring 2,50 m2. I mange utførelsesformer er således et IFN-γ doseringsområde fra omkring 150 µg/m2 til omkring 20 µg/m2. En IFN-γ dose er for eksempel i området fra omkring 20 µg/m2 til omkring 30 µg/m2, fra omkring 30 µg/m2 til omkring 40 µg/m2, fra omkring 40 µg/m2 til omkring 50 µg/m2, fra omkring 50 µg/m2 til omkring 60 µg/m2, fra omkring 60 µg/m2 til omkring 70 µg/m2, fra omkring 70 µg/m2 til omkring 80 µg/m2, fra omkring 80 µg/m2 til omkring 90 µg/m2, fra omkring 90 µg/m2 til omkring 100 µg/m2, fra omkring 100 µg/m2 til omkring 110 µg/m2, fra omkring 110 µg/m2 til omkring 120 µg/m2, fra omkring 120 µg/m2 til omkring 130 µg/m2, fra omkring 130 µg/m2 til omkring 140 µg/m2, eller fra omkring 140 µg/m2 til omkring 150 µg/m2. I noen utførelsesformer er doseringsgruppene i området fra omkring 25 µg/m2 til omkring 100 µg/m2. I andre utførelsesformer er doseringsgruppene i området fra omkring 25 µg/m2 til omkring 50 µg/m2.

I noen utførelsesformer administreres en Type I eller en Type III interferon reseptoragonist i et første doseregime, fulgt av et andre doseregime. Det første doseregimet av Type I eller Type III interferon reseptoragonist (også referert til som "induksjonsregimet") involverer generelt administrering av en større dose av Type I eller Type III interferon reseptoragonist. For eksempel i tilfellet med Infergen® konsensus IFN-α (CIFN), omfatter det første doseregimet administrering av CIFN med omkring 9 µg, omkring 15 µg, omkring 18 µg eller omkring 27 µg. det første doseregimet kan omslutte en enkelt dosebegivenhet, eller i det minste to eller flere dosebegivenheter. Det første doseregimet av Type I eller Type III interferon reseptoragonist kan administreres daglig, annenhver dag, tre ganger/uke, annenhver uke, tre ganger/måned, en gang månedlig, i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig.

Det første doseregimet av Type I eller Type III interferon reseptoragonist administreres for en første tidsperiode, der tidsperioden minste kan være omkring 4 uker, minst være omkring 8 uker, eller minst 12 uker.

Det andre doseregimet av Type I eller Type III interferon reseptoragonist (også referert til som "vedlikeholdsdosen") involverer generelt administrasjon av en mindre mengde av Type I eller Type III interferon reseptoragonist. I tilfellet CIFN omfatter for eksempel det andre doseregimet administrering av en dose på minst omkring 3 µg, på minst omkring 9 µg, på minst omkring 15 µg eller på minst omkring 18 µg. Det andre doseregimet kan omslutte en enkelt doseringsbegivenhet, eller minst to eller flere doseringsbegivenheter.

Det andre doseregimet av Type I eller Type III interferon reseptoragonist kan administreres daglig, annenhver dag, tre ganger/uke, annenhver uke, tre ganger/måned, en gang månedlig, i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig.

I noen utførelsesformer der et "induksjon"/"vedlikehold"-doseringsregime av en Type I eller en Type III interferon reseptoragonist administreres, inkluderes en "primingsdose" av en Type II interferon reseptoragonist (for eksempel IFN-γ). I disse utførelsesformene administreres IFN-γ for en tidsperiode fra omkring 1 til omkring 14 dager, fra omkring 2 til omkring 10 dager, eller fra omkring 3 til omkring 7 dager før behandlingsstart med Type I eller Type III interferon reseptoragonist. Denne tidsperioden refereres til som "primingsfasen".

I noen av disse utførelsesformene fortsetter Type II interferon reseptoragonistbehandlingen gjennom hele behandlingsperioden med Type I eller Type III interferon reseptoragonist. I andre utførelsesformer avsluttes behandlingen med Type II interferon reseptoragonist før avslutningen med Type I eller Type III interferon reseptoragonist. I disse utførelsesformene er den totale behandlingstid med Type II interferon reseptoragonist (inkludert "primingsfasen") fra omkring 2 til omkring 30 dager, fra omkring 4 til omkring 25 dager, fra omkring 8 til omkring 20 dager, fra omkring 10 til omkring 18 dager, eller fra omkring 12 til omkring 16 dager. I ytterligere utførelsesformer avsluttes behandlingen med Type II interferon reseptoragonist straks behandlingen med Type I eller Type III interferon reseptoragonist starter.

I andre utførelsesformer administreres Type I eller Type III interferon reseptoragonist i single doseregimer. I tilfellet med CIFN er for eksempel CIFN-dosen generelt i området fra omkring 3 til 15 µg, eller fra omkring 9 til omkring 15 µg. Dosen av Type I eller Type III interferon reseptoragonist administreres generelt daglig, annenhver dag, tre ganger/uke, annenhver uke, tre ganger/måned, en gang månedlig eller vesentlig kontinuerlig. Dosen av Type I eller Type III interferon reseptoragonist administreres for en tidsperiode som for eksempel kan være fra minst 24 uker til minst 48 uker eller lengre.

I noen utførelsesformer hvor et singelt doseregime av Type I eller Type III interferon reseptoragonist administreres, inkluderes en "primingsdose" av en Type II interferon reseptoragonist (for eksempel IFN-γ). I disse utførelsesformene administreres IFN-γ for en tidsperiode fra omkring 1 til 14 dager, fra omkring 2 til 10 dager, eller fra omkring 3 til omkring 7 dager før behandlingsstart med Type I eller Type III interferon reseptoragonist. Denne tidsperioden refereres til som "primingsfasen". I noen av disse utførelsesformene fortsetter behandlingen med Type II interferon reseptoragonist gjennom hele behandlingstiden med Type I eller Type III interferon reseptoragonist. I andre utførelsesformer avsluttes behandlingen med Type II interferon reseptoragonist før behandlingsslutt med Type I eller Type III interferon reseptoragonist. I disse utførelsesformene er den totale behandlingstid med Type II interferon reseptoragonist (inkludert "primingsfasen") fra omkring 2 til omkring 30 dager, fra omkring 4 til omkring 25 dager, fra omkring 8 til omkring 20 dager, fra omkring 10 til omkring 18 dager, eller fra omkring 12 til omkring 16 dager. I ytterligere andre utførelsesformer avsluttes behandling med Type II interferon reseptoragonist straks behandling med Type I eller Type III interferon reseptoragonist starter.

I ytterligere utførelsesformer administreres en NS3-inhibitorforbindelse, en Type I eller Type III interferon reseptoragonist og en Type II interferon reseptoragonist samtidig for den ønskete behandlingsvarighet ifølge fremgangsmåtene i beskrivelsen. I noen utførelsesformer administreres en NS3-inhibitorforbindelse, et interferon-α og et interferon-γ samtidig for den ønskete behandlingsvarighet ifølge fremgangsmåtene i beskrivelsen.

I noen utførelsesformer tilveiebringer beskrivelsen fremgangsmåter som anvender en mengde Type I eller Type III interferon reseptoragonist, en Type II interferon reseptoragonist og en NS3-inhibitorforbindelse, som er effektive i behandlingen av en pasient med HCV-infeksjon. I noen utførelsesformer tilveiebringer beskrivelsen fremgangsmåter som anvender en effektiv mengde av en IFN-α-, IFN-γ- og en NS3-inhibitorforbindelse i behandlingen av en pasient med HCV-infeksjon. I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen en fremgangsmåte som anvender en effektiv mengde av en konsensus IFN-α-, IFN-γ- og en NS3-inhibitorforbindelse i behandlingen av en pasient med HCV-infeksjon.

Generelt tilveiebringes en effektiv mengde av et konsensus interferon (CIFN) og IFN-γ egnet for anvendelse i fremgangsmåtene ifølge beskrivelsen ved et doseringsforhold på 1 µg CIFN:10 µg IFN-γ, der både CIFN og IFN-γ er uPEGylerte og uglykosylerte arter.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen et hvilket som helst av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifiserte for anvendelse av en effektiv mengde INFERGEN®konsensus IFN-α og IFN-γ i behandlingen av en pasient med HCV-infeksjon, omfattende å administrere til pasienten en dose av INFERGEN® inneholdende en mengde på omkring 1 til omkring 30 µg medikament/dose av INFERGEN®, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger/måned, en gang månedlig eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose IFN-γ inneholdende en mengde på omkring 10 til omkring 300 µg medikament/dose av IFN-γ, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger/måned, en gang månedlig eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen et hvilket som helst av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifiserte for anvendelse av en effektiv mengde INFERGEN®konsensus IFN-α og IFN-γ i behandlingen av en pasient med virusinfeksjon, omfattende å administrere til pasienten en dose av INFERGEN® inneholdende en mengde på omkring 1 til omkring 9 µg medikament/dose av INFERGEN®, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger/måned, en gang månedlig eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose IFN-γ inneholdende en mengde på omkring 10 til omkring 100 µg medikament/dose av IFN-γ, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger/måned, en gang månedlig eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen et hvilket som helst av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifiserte for anvendelse av en effektiv mengde INFERGEN®konsensus IFN-α og IFN-γ i behandlingen av en pasient med virusinfeksjon, omfattende å administrere til pasienten en dose av INFERGEN® inneholdende en mengde på omkring 1 µg medikament/dose av INFERGEN®, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger/måned, en gang månedlig eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose IFN-γ inneholdende en mengde på omkring 10 til omkring 50 µg medikament/dose av IFN-γ, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger/måned, en gang månedlig eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen et hvilket som helst av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifiserte for anvendelse av en effektiv mengde INFERGEN®konsensus IFN-α og IFN-γ i behandlingen av en pasient med virusinfeksjon, omfattende å administrere til pasienten en dose av INFERGEN® inneholdende en mengde på omkring 9 µg medikament/dose av INFERGEN®, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger/måned, en gang månedlig eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose IFN-γ inneholdende en mengde på omkring 90 til omkring 100 µg medikament/dose av IFN-γ, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger/måned, en gang månedlig eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen et hvilket som helst av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifiserte for anvendelse av en effektiv mengde INFERGEN®konsensus IFN-α og IFN-γ i behandlingen av en pasient med virusinfeksjon, omfattende å administrere til pasienten en dose av INFERGEN® inneholdende en mengde på omkring 30 µg medikament/dose av INFERGEN®, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger/måned, en gang månedlig eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose IFN-γ inneholdende en mengde på omkring 200 til omkring 300 µg medikament/dose av IFN-γ, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger/måned, en gang månedlig eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen et hvilket som helst av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifiserte for anvendelse av en effektiv mengde PEGylert konsensus IFN-α og IFN-γ i behandlingen av en pasient med virusinfeksjon, omfattende å administrere til pasienten en dose av PEGylert konsensus IFN-α (PEG-CIFN), inneholdende en mengde på omkring 4 til omkring 60 µg CIFN aminosyre vekt/dose av PEG-CIFN, subkutant qw, qow, tre ganger/måned eller månedlig, i kombinasjon med en total ukentlig dose av IFN-γ, inneholdende en mengde på omkring 30 til omkring 1000 µg medikament/uke i oppdelte doser som administreres subkutant qd, qod, tiw, biw eller administreres vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen et hvilket som helst av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifiserte for anvendelse av en effektiv mengde PEGylert konsensus IFN-α og IFN-γ i behandlingen av en pasient med virusinfeksjon, omfattende å administrere til pasienten en dose av PEGylert konsensus IFN-α (PEG-CIFN), inneholdende en mengde på omkring 18 til omkring 24 µg CIFN aminosyre vekt/dose av PEG-CIFN, subkutant qw, qow, tre ganger/måned eller månedlig, i kombinasjon med en total ukentlig dose av IFN-γ, inneholdende en mengde på omkring 100 til omkring 300 µg medikament/uke i oppdelte doser som administreres subkutant qd, qod, tiw, biw eller administreres vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Generelt tilveiebringes en effektiv mengde IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c og IFN-γ som er egnet for anvendelse i fremgangsmåtene ifølge beskrivelsen med et doseringsforhold på 1 million enheter (MU) IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c:30 µg IFN-γ, der både IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c og IFN-γ er uPEGylerte og uglykosylerte arter.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåtene modifiserte for anvendelse av en effektiv mengde IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c og IFN-γ i behandlingen av en pasient med virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c inneholdende en mengde på omkring 1 MU til omkring 20 MU medikament/dose av IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c, subkutant qd, qod, tiw, biw eller pr. dag vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose IFN-γ inneholdende en mengde på omkring 30 til omkring 600 µg medikament/dose IFN-γ, subkutant qd, qod, tiw, biw eller pr. dag vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåtene modifiserte for anvendelse av en effektiv mengde IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c og IFN-γ i behandlingen av en pasient med virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c inneholdende en mengde på omkring 3 MU medikament/dose av IFN-α2a eller IFN-α2b, subkutant qd, qod, tiw, biw eller pr. dag vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose IFN-γ inneholdende en mengde på omkring 100 µg medikament/dose IFN-γ, subkutant qd, qod, tiw, biw eller pr. dag vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåtene modifiserte for anvendelse av en effektiv mengde IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c og IFN-γ i behandlingen av en pasient med virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c inneholdende en mengde på omkring 10 MU medikament/dose av IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c, inneholdende en mengde på omkring 10 MU medikament/dose IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c, subkutant qd, qod, tiw, biw eller pr. dag vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose IFN-γ inneholdende en mengde på omkring 300 µg medikament/dose av IFN-γ, subkutant qd, qod, tiw, biw eller pr. dag vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåtene modifiserte for anvendelse av en effektiv mengde PEGASYS®PEGylert IFN-α2a og IFN-γ i behandlingen av en pasient med virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose PEGASYS® inneholdende en mengde på omkring 90 til 360 µg medikament/dose av PEGASYS®, subkutant qw, qow, tre ganger/måned eller månedlig, i kombinasjon med en total ukentlig dose IFN-γ inneholdende en mengde på omkring 30 til omkring 1000 µg medikament/uke administrert i oppdelte doser subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller administrert i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåtene modifiserte for anvendelse av en effektiv mengde PEGASYS®PEGylert IFN-α2a og IFN-γ i behandlingen av en pasient med virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose PEGASYS® inneholdende en mengde på omkring 180 µg medikament/dose av PEGASYS®, subkutant qw, qow, tre ganger/måned eller månedlig, i kombinasjon med en total ukentlig dose IFN-γ inneholdende en mengde på omkring 100 til omkring 300 µg medikament/uke administrert i oppdelte doser subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller administrert i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåtene modifiserte for anvendelse av en effektiv mengde PEG-INTRON®PEGylert IFN-α2a og IFN-γ i behandlingen av en pasient med virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose PEG-INTRON® inneholdende en mengde på omkring 0,75 µg til omkring 3,0 µg medikament/kg kroppsvekt pr. dose PEG-INTRON®, subkutant qw, qow, tre ganger/måned eller månedlig, i kombinasjon med en total ukentlig dose IFN-γ inneholdende en mengde på omkring 30 til omkring 1000 µg medikament/uke administrert i oppdelte doser subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller administrert i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåtene modifiserte for anvendelse av en effektiv mengde PEG-INTRON®PEGylert IFN-α2b og IFN-γ i behandlingen av en pasient med virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose PEG-INTRON® inneholdende en mengde på omkring 1,5 µg medikament/kg kroppsvekt pr. dose PEG-INTRON®, subkutant qw, qow, tre ganger/måned eller månedlig, i kombinasjon med en total ukentlig dose IFN-γ inneholdende en mengde på omkring 100 til omkring 300 µg medikament/uke administrert i oppdelte doser subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller administrert i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 9 µg INFERGEN® konsensus IFN-α administrert subkutant qw eller tiw, og ribavirin administrert oralt qd, der behandlingsvarigheten er 48 uker. I denne utførelsesform administreres ribavirin i en mengde på 1000 mg for individer vekt under 75 kg, og 1200 mg for individer med vekt på 75 kg eller mer.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 9 µg INFERGEN® konsensus IFN-α administrert subkutant qd eller tiw, 50 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw; og ribavirin administrert oralt qd, der behandlingsvarigheten er 48 uker. I denne utførelsesform administreres ribavirin i en mengde på 1000 mg for individer med vekt under enn 75 kg, og 1200 mg for individer med vekt på 75 kg eller mer.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 9 µg INFERGEN® konsensus IFN-α administrert subkutant qd eller tiw, 100 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw; og ribavirin administrert oralt qd, der behandlingsvarigheten er 48 uker. I denne utførelsesform administreres ribavirin i en mengde på 1000 mg for individer med vekt under enn 75 kg, og 1200 mg for individer med vekt på 75 kg eller mer.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de over beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 9 µg INFERGEN® konsensus IFN-α administrert subkutant qd eller tiw, og 50 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw, der behandlingsvarighet er 48 uker.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de over beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 9 µg INFERGEN® konsensus IFN-α administrert subkutant qd eller tiw, og 100 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw, der behandlingsvarigheten er 48 uker.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 9 µg INFERGEN® konsensus IFN-α administrert subkutant qd eller tiw, 25 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw; og ribavirin administrert oralt qd, der behandlingsvarigheten er 48 uker. I denne utførelsesform administreres ribavirin i en mengde på 1000 mg for individer med vekt under enn 75 kg, og 1200 mg for individer med vekt på 75 kg eller mer.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 9 µg INFERGEN® konsensus IFN-α administrert subkutant qd eller tiw, 200 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw; og ribavirin administrert oralt qd, der behandlingsvarigheten er 48 uker. I denne utførelsesform administreres ribavirin i en mengde på 1000 mg for individer med vekt under enn 75 kg, og 1200 mg for individer med vekt på 75 kg eller mer.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 9 µg INFERGEN® konsensus IFN-α administrert subkutant qd eller tiw, og 25 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw, der behandlingsvarigheten er 48 uker.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 9 µg INFERGEN® konsensus IFN-α administrert subkutant qd eller tiw, 200 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw, der behandlingsvarigheten er 48 uker.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 100 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw, og ribavirin administrert oralt qd, der behandlingsvarigheten er 48 uker. I denne utførelsesform administreres ribavirin i en mengde på 1000 mg for individer med vekt under enn 75 kg, og 1200 mg for individer med vekt på 75 kg eller mer.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 100 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw, 50 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw; og ribavirin administrert oralt qd, der behandlingsvarigheten er 48 uker. I denne utførelsesform administreres ribavirin i en mengde på 1000 mg for individer med vekt under enn 75 kg, og 1200 mg for individer med vekt på 75 kg eller mer.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 100 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw, 100 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw; og ribavirin administrert oralt qd, der behandlingsvarigheten er 48 uker. I denne utførelsesform administreres ribavirin i en mengde på 1000 mg for individer med vekt under enn 75 kg, og 1200 mg for individer med vekt på 75 kg eller mer.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 100 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw; og 50 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw, der behandlingsvarigheten er 48 uker.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 100 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw; og 100 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw, der behandlingsvarigheten er 48 uker.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 150 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw, og ribavirin administrert oralt qd, der behandlingsvarigheten er 48 uker. I denne utførelsesform administreres ribavirin i en mengde på 1000 mg for individer med vekt under enn 75 kg, og 1200 mg for individer med vekt på 75 kg eller mer.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 150 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw; 50 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw; og ribavirin administrert oralt qd, der behandlingsvarigheten er 48 uker. I denne utførelsesform administreres ribavirin i en mengde på 1000 mg for individer med vekt under enn 75 kg, og 1200 mg for individer med vekt på 75 kg eller mer.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 150 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw; 100 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw; og ribavirin administrert oralt qd, der behandlingsvarigheten er 48 uker. I denne utførelsesform administreres ribavirin i en mengde på 1000 mg for individer med vekt under enn 75 kg, og 1200 mg for individer med vekt på 75 kg eller mer.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 150 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw; og 50 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw, der behandlingsvarigheten er 48 uker.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 150 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw; og 100 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw, der behandlingsvarigheten er 48 uker.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 200 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw, og ribavirin administrert oralt qd, der behandlingsvarigheten er 48 uker. I denne utførelsesform administreres ribavirin i en mengde på 1000 mg for individer med vekt under enn 75 kg, og 1200 mg for individer med vekt på 75 kg eller mer.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 200 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw; 50 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw; og ribavirin administrert oralt qd, der behandlingsvarigheten er 48 uker. I denne utførelsesform administreres ribavirin i en mengde på 1000 mg for individer med vekt under enn 75 kg, og 1200 mg for individer med vekt på 75 kg eller mer.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 200 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw; 100 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw; og ribavirin administrert oralt qd, der behandlingsvarigheten er 48 uker. I denne utførelsesform administreres ribavirin i en mengde på 1000 mg for individer med vekt under enn 75 kg, og 1200 mg for individer med vekt på 75 kg eller mer.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 200 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw; og 50 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw, der behandlingsvarigheten er 48 uker.

I en utførelsesform tilveiebringer foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering til et individ som har en HCV infeksjon, av en effektiv mengde NS3-inhibitor; og et regime på 200 µg monoPEG(30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert subkutant hver tiende dag eller qw; og 100 µg Actimmune® humant IFN-γ1b administrert subkutant tiw, der behandlingsvarigheten er 48 uker.

En hvilken som helst av de ovenfor beskrevne fremgangsmåtene som involverer å administrere en NS3-inhibitor, en Type I interferon reseptoragonist (for eksempel en IFN-α), og en Type II interferon reseptoragonist (for eksempel en IFN-γ), kan forsterkes ved å administrere en effektiv mengde av en TNF-α antagonist (for eksempel en TNF-α antagonist ulik pirfenidon eller en pirfenidonanalog). Eksempler på TNF-α antagonister som er egnet for anvendelse i slike kombinasjonsbehandlinger inkluderer ENBREL®, REMICADE® og HUMIRA™.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen en fremgangsmåte som anvender en effektiv mengde ENBREL®; en effektiv mengde IFN-α; en effektiv mengde IFN-γ; og en effektiv mengde av en NS3-inhibitor ved behandling av en pasient med HCV-infeksjon, omfattende administrering til pasienten av en dose ENBREL® inneholdende en mengde fra omkring 0,1 µg til omkring 23 mg pr. dose, fra omkring 0,1 µg til omkring 1 µg, fra omkring 1 µg til omkring 10 µg, fra omkring 10 µg til omkring 100 µg, fra omkring 100 µg til omkring 1 mg, fra omkring 1 mg til omkring 5 mg, fra omkring 5 mg til omkring 10 mg, fra omkring 10 mg til omkring 15 mg, fra omkring 15 mg til omkring 20 mg, eller fra omkring 20 mg til omkring 23 mg av ENBREL®, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger pr. måned, en gang pr. måned, eller annenhver måned, eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig for den ønskete behandlingsvarighet.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen en fremgangsmåte som anvender en effektiv mengde REMICADE®, en effektiv mengde IFN-α, en effektiv mengde IFN-γ og en effektiv mengde av en NS3-inhibitor ved behandling av en pasient med HCV-infeksjon, som omfatter administrering til pasienten av en dose REMICADE® inneholdende en mengde fra omkring 0,1 mg/kg til omkring 4,5 mg/kg, fra omkring 0,1 mg/kg til omkring 0,5 mg/kg, fra omkring 1,0 mg/kg til omkring 1,5 mg/kg, fra omkring 1,5 mg/kg til omkring 2,0 mg/kg, fra omkring 2,0 mg/kg til omkring 2,5 mg/kg, fra omkring 2,5 mg/kg til omkring 3,0 mg/kg, fra omkring 3,0 mg/kg til omkring 3,5 mg/kg, fra omkring 3,5 mg/kg til omkring 4,0 mg/kg eller fra omkring 4,0 mg/kg til omkring 4,5 mg/kg pr. dose REMICADE®, intravenøst qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger pr. måned, en gang pr. måned eller en gang annenhver måned, eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig for den ønskete behandlingsvarighet.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen en fremgangsmåte som anvender en effektiv mengde HUMIRA™, en effektiv mengde IFN-α, en effektiv mengde IFN-γ og en effektiv mengde av en NS3-inhibitor ved behandling av en pasient med HCV-infeksjon, som omfatter administrering til pasienten av en dose HUMIRA™ inneholdende en mengde fra omkring 0,1 µg til omkring 35 mg, fra omkring 0,1 µg til omkring 1 µg, fra omkring 1 µg til omkring 10 µg, fra omkring 10 µg til omkring 100 µg, fra omkring 100 µg til omkring 1 mg, fra omkring 1 mg til omkring 5 mg, fra omkring 5 mg til omkring 10 mg, fra omkring 10 mg til omkring 15 mg, fra omkring 15 mg til omkring 20 mg, fra omkring 20 mg til omkring 25 mg, fra omkring 25 mg til omkring 30 mg, eller fra omkring 30 mg til omkring 35 mg pr. dose HUMIRA™, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger pr. måned, en gang pr. måned eller en gang annenhver måned, eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig for den ønskete behandlingsvarighet.

Kombinasjonsbehandlinger med pirfenidon

I mange utførelsesformer tilveiebringer fremgangsmåtene for kombinasjonsbehandling, omfattende administrering av en NS3-inhibitorforbindelse som beskrevet ovenfor, og en effektiv mengde pirfenidon eller en pirfenidonanalog. I noen utførelsesformer administreres en NS3-inhibitorforbindelse, eller én flere interferon reseptoragonist(er) og pirfenidon eller pirfenidonanalog samtidig i behandlingsfremgangsmåtene ifølge beskrivelsen. I visse utførelsesformer administreres en NS3-inhibitorforbindelse, en Type I interferon reseptoragonist og pirfenidon (eller en pirfenidonanalog) samtidig. I andre utførelsesformer administreres en NS3-inhibitorforbindelse, en Type I interferon reseptoragonist, en Type II interferon reseptoragonist og pirfenidon, eller en pirfenidonanalog samtidig. Type I interferon reseptoragonist egnet for anvendelse heri, inkluderer ethvert IFN-α, slik som IFN-α, slik som IFN-α2a, IFN-α2b, interferon alfacon-1 og PEGylerte IFN-α'er, slik som peginterferon α-2a, peginterferon α-2b og PEGylerte konsensus interferoner som monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus interferon. Type II interferon reseptoragonister egnet for anvendelse heri, inkluderer ethvert interferon-γ.

Pirfenidon eller en pirfenidonanalog kan administreres én gang månedlig, to ganger månedlig, tre ganger pr. måned, en gang ukentlig, to ganger ukentlig, tre ganger ukentlig, fire ganger ukentlig, fem ganger ukentlig, seks ganger ukentlig, daglig eller inndelt i daglige doser i området fra én gang daglig til 5 ganger daglig i løpet av en tidsperiode i området fra omkring én dag til omkring én uke, fra omkring to til omkring fire uker, fra omkring én til omkring to måneder, fra omkring to til omkring fire måneder, fra omkring fire til omkring seks måneder, fra omkring seks til omkring åtte måneder, fra omkring åtte måneder til omkring 1 år, fra omkring 1 til 2 år, eller fra omkring 2 til 4 år, eller mer.

Effektive doser pirfenidon eller en spesifikk pirfenidonanalog inkluderer en vektbasert dose i området fra omkring 5 mg/kg/dag til omkring 125 mg/kg/dag, eller en bestemt dose på omkring 400 mg til omkring 3600 mg/dag, eller omkring 800 til omkring 2400 mg/dag, eller omkring 1000 mg til omkring 1800 mg/dag, eller omkring 1200 til omkring 1600 mg/dag, som administreres oralt i en til fem oppdelte doser/dag. Andre doseringer og formuleringer av pirfenidon og spesifikke pirfenidonanaloger som er egnet for behandling av fibrøse sykdommer er beskrevet i US 5310 562; 5518 729; 5 716 632; og 6090 822.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å inkludere samtidig administrasjon til pasienten av en terapeutisk effektiv mengde av pirfenidon eller en pirfenidonanalog for behandlingsvarigheten av den ønskete NS3-inhibitorforbindelse.

Kombinasjonsbehandlinger med TNF-α antagonister

I mange utførelsesformer tilveiebringer fremgangsmåtene for kombinasjonsbehandling omfattende administrering av en effektiv mengde NS3-inhibitorforbindelse, som beskrevet ovenfor, og en effektiv mengde TNF-α antagonist, i kombinasjonsbehandling for behandling av en HCV-infeksjon.

Effektive doser av en TNF-α antagonist er i området fra 0,1 µg til omkring 40 mg/dose, for eksempel fra omkring 0,1 µg til omkring 0,5 µg/dose, fra omkring 0,5 µg til omkring 1,0 µg/dose, fra omkring 1,0 µg/dose til omkring 5,0 µg/dose, fra omkring 5,0 µg/dose til omkring 10 µg/dose, fra omkring 10 µg/dose til omkring 20 µg/dose, fra omkring 20 µg/dose til omkring 30 µg/dose, fra omkring 30 µg/dose til omkring 40 µg/dose, fra omkring 40 µg/dose til omkring 50 µg/dose, fra omkring 50 µg/dose til omkring 60 µg/dose, fra omkring 60 µg/dose til omkring 70 µg/dose, fra omkring 70 µg/dose til omkring 80 µg/dose, fra omkring 80 µg/dose til omkring 100 µg/dose, fra omkring 100 µg/dose til omkring 150 µg/dose, fra omkring 150 µg/dose til omkring 200 µg/dose, fra omkring 200 µg/dose til omkring 250 µg/dose, fra omkring 250 µg/dose til omkring 300 µg/dose, fra omkring 300 µg/dose til omkring 400 µg/dose, fra omkring 400 µg/dose til omkring 500 µg/dose, fra omkring 500 µg/dose til omkring 600 µg/dose, fra omkring 600 µg/dose til omkring 700 µg/dose, fra omkring 700 µg/dose til omkring 800 µg/dose, fra omkring 800 µg/dose til omkring 900 µg/dose, fra omkring 900 µg/dose til omkring 1000 µg/dose, fra omkring 1 mg til omkring 10 mg/dose, fra omkring 10 mg/dose til omkring 15 mg/dose, fra omkring 15 mg/dose til omkring 20 mg/dose, fra omkring 20 mg/dose til omkring 25 mg/dose, fra omkring 25 mg/dose til omkring 30 mg/dose, fra omkring 30 mg/dose til omkring 35 mg/dose, eller fra omkring 35 mg/dose til omkring 40 mg/dose.

I noen utførelsesformer uttrykkes effektive doser av en TNF-α antagonist i mg/kg kroppsvekt. I disse utførelsesformene er effektive doser av en TNF-α antagonist fra omkring 0,1 mg/kg kroppsvekt til omkring 10 mg/kg kroppsvekt, for eksempel fra omkring 0,1 mg/kg kroppsvekt til omkring 0,5 mg/kg kroppsvekt, fra omkring 0,5 mg/kg kroppsvekt til omkring 1,0 mg/kg kroppsvekt, fra omkring 1,0 mg/kg kroppsvekt til omkring 2,5 mg/kg kroppsvekt, fra omkring 2,5 mg/kg kroppsvekt til omkring 5,0 mg/kg kroppsvekt, fra omkring 5,0 mg/kg kroppsvekt til omkring 7,5 mg/kg kroppsvekt, eller fra omkring 7,5 mg/kg kroppsvekt til omkring 10 mg/kg kroppsvekt.

I mange utførelsesformer administreres en TNF-α antagonist for en periode på omkring 1 til 7 dager eller omkring 1 til omkring 2 uker, eller omkring 2 til omkring 3 uker, eller omkring 3 til omkring 4 uker, eller omkring 1 til omkring 2 måneder, eller omkring 3 til omkring 4 måneder, eller omkring 4 til omkring 6 måneder, eller omkring 6 til omkring 8 måneder, eller omkring 8 til omkring 12 måneder, eller minst ett år, og kan administreres over lengre tidsperioder. TNF-α antagonisten kan administreres tid, bid, qd, qod, biw, tiw, qw, qow, tre ganger pr. måned, en gang pr. måned, vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig.

I mange utførelsesformer administreres flere doser av en TNF-α antagonist. For eksempel administreres en TNF-α antagonist 1 gang pr. måned, 2 ganger pr. måned, 3 ganger pr. måned, annenhver uke (qow), 1 gang ukentlig (qw), 2 ganger ukentlig (biw), 3 ganger ukentlig (tiw), 4 ganger ukentlig, 5 ganger ukentlig, 6 ganger ukentlig, annenhver dag (qod), daglig (qd), 2 ganger daglig (bid), eller 3 ganger daglig (tid), vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig, i løpet av en tidsperiode på fra omkring 1 dag til omkring 1 uke, fra omkring 2 uker til omkring 4 uker, fra omkring 1 til 2 måneder, fra omkring 2 til omkring 4 måneder, fra omkring 4 til omkring 6 måneder, fra omkring 6 til omkring 8 måneder, fra omkring 8 måneder til omkring 1 år, fra omkring 1 til omkring 2 år, eller fra omkring 2 til omkring 4 år eller mer.

En TNF-α antagonist og en NS3-inhibitor administreres generelt ved separate formuleringer. En TNF-α antagonist og en NS3-inhibitor kan administreres stort sett samtidig, eller innen omkring 30 minutter, omkring 1 time, omkring 2 timer, omkring 4 timer, omkring 8 timer, omkring 16 timer, omkring 24 timer, omkring 36 timer, omkring 72 timer, omkring 4 dager, omkring 7 dager, eller omkring 2 uker etter hverandre.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen en fremgangsmåte som anvender en effektiv mengde av en TNF-α antagonist og en effektiv mengde av en NS3-inhibitor i behandlingen av en pasient som har en HCV-infeksjon, omfattende administrering til pasienten av en dose TNF-α antagonist inneholdende en mengde fra omkring 0,1 µg til omkring 40 µg pr. dose av en TNF-α antagonist, subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller daglig stort sett kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen en fremgangsmåte som anvender en effektiv mengde ENBREL® og en effektiv mengde av en NS3-inhibitor i behandlingen av en pasient med HCV-infeksjon, omfattende administrering til pasienten av en dose ENBREL® inneholdende en mengde fra omkring 0,1 µg til omkring 23 mg pr. dose, fra omkring 0,1 µg til omkring 1 µg, fra omkring 1 µg til omkring 10 µg, fra omkring 10 µg til omkring 100 µg, fra omkring 100 µg til omkring 1 mg, fra omkring 1 mg til omkring 5 mg, fra omkring 5 mg til omkring 10 mg, fra omkring 10 mg til omkring 15 mg, fra omkring 15 mg til omkring 20 mg, eller fra omkring 20 mg til omkring 23 mg av ENBREL®, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger pr. måned, en gang pr. måned, eller en gang annenhver måned, eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse. I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen en fremgangsmåte som anvender en effektiv mengde REMICADE® og en effektiv mengde av en NS3-inhibitor i behandlingen av en pasient med HCV-infeksjon, som omfatter administrering til pasienten av en dose REMICADE® inneholdende en mengde fra omkring 0,1 mg/kg til omkring 4,5 mg/kg, fra omkring 0,1 mg/kg til omkring 0,5 mg/kg, fra omkring 1,0 mg/kg til omkring 1,5 mg/kg, fra omkring 1,5 mg/kg til omkring 2,0 mg/kg, fra omkring 2,0 mg/kg til omkring 2,5 mg/kg, fra omkring 2,5 mg/kg til omkring 3,0 mg/kg, fra omkring 3,0 mg/kg til omkring 3,5 mg/kg, fra omkring 3,5 mg/kg til omkring 4,0 mg/kg eller fra omkring 4,0 mg/kg til omkring 4,5 mg/kg pr. dose REMICADE®, intravenøst qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger pr. måned, en gang pr. måned eller en gang annenhver måned, eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen en fremgangsmåte som anvender en effektiv mengde HUMIRA™ og en effektiv mengde av en NS3-inhibitor ved behandling av en pasient med HCV-infeksjon, som omfatter administrering til pasienten av en dose HUMIRA™ inneholdende en mengde fra omkring 0,1 µg til omkring 35 mg, fra omkring 0,1 µg til omkring 1 µg, fra omkring 1 µg til omkring 10 µg, fra omkring 10 µg til omkring 100 µg, fra omkring 100 µg til omkring 1 mg, fra omkring 1 mg til omkring 5 mg, fra omkring 5 mg til omkring 10 mg, fra omkring 10 mg til omkring 15 mg, fra omkring 15 mg til omkring 20 mg, fra omkring 20 mg til omkring 25 mg, fra omkring 25 mg til omkring 30 mg, eller fra omkring 30 mg til omkring 35 mg pr. dose HUMIRA™, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger pr. måned, en gang pr. måned eller en gang annenhver måned, eller pr. dag i det vesentlige kontinuerlig eller kontinuerlig for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Kombinasjonsbehandlinger med tymosin-α

I mange utførelsesformer tilveiebringer fremgangsmåtene en kombinasjonsbehandling som omfatter administrering av en effektiv mengde NS3-inhibitorforbindelse som beskrevet ovenfor, og en effektiv mengde tymosin-α i kombinasjonsbehandling av en HCV-infeksjon.

Effektive doser av tymosin-α er i området fra omkring 0,5 til omkring 5 mg, for eksempel fra omkring 0,5 mg til omkring 1,0 mg, fra omkring 1,0 mg til omkring 1,5 mg, fra omkring 1,5 mg til omkring 2,0 mg, fra omkring 2,0 mg til omkring 2,5 mg, fra omkring 2,5 mg til omkring 3,0 mg, fra omkring 3,0 mg til omkring 3,5 mg, fra omkring 3,5 mg til omkring 4,0 mg, fra omkring 4,0 mg til omkring 4,5 mg, eller fra omkring 4,5 mg til omkring 5,0 mg. I spesielle utførelsesformer administreres tymosinα i doser inneholdende en mengde på 1,0 mg eller 1,6 mg.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen en fremgangsmåte som anvender en effektiv mengde ZADAXIN™ tymosin-α og en effektiv mengde av en NS3-inhibitor i behandlingen av en pasient med HCV-infeksjon, omfattende administrering til pasienten av en dose ZADAXIN™ inneholdende en mengde på fra omkring 1,0 til omkring 1,6 mg pr. dose, subkutant to ganger pr. uke for den ønskete behandlingsvarighet med NS3-inhibitorforbindelsen.

Kombinasjonsbehandlinger med en TNF-α antagonist og et interferon

I noen utførelsesformer tilveiebringer foreliggende beskrivelse en fremgangsmåte for å behandle et individ som har en HCV-infeksjon, der fremgangsmåten omfatter administrasjon av en effektiv mengde av en NS3-inhibitor, en effektiv mengde av en TNF-α antagonist og en effektiv mengde av ett eller flere interferoner.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å anvende en effektiv mengde IFN-γ og en effektiv mengde av en TNF-α antagonist ved behandling av en pasient med HCV-infeksjon, omfattende administrering til pasienten av en dose IFN-γ inneholdende en mengde fra omkring 10 µg til omkring 300 µg pr. dose av IFN-γ, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger pr. måned, en gang månedlig, eller pr. dag stort sett kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose av en TNF-α antagonist inneholdende en mengde fra omkring 0,1 µg til omkring 40 mg/dose av en TNF-α antagonist, subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller pr. dag stort sett kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å anvende en effektiv mengde IFN-γ og en effektiv mengde av en TNF-α antagonist ved behandling av en pasient med HCV-infeksjon, omfattende administrering til pasienten av en dose IFN-γ inneholdende fra omkring 10 µg til omkring 100 µg pr. IFN-γ medikamentdose, subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger pr. måned, en gang månedlig, eller pr. dag stort sett kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose av en TNF-α antagonist inneholdende fra omkring 0,1 µg til omkring 40 mg/dose av en TNF-α antagonist, subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller pr. dag stort sett kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert for å anvende en effektiv mengde IFN-γ og en effektiv mengde av en TNF-α antagonist ved behandling av en pasient med en virusinfeksjon, omfattende administrering til pasienten en total ukentlig dose av IFN-γ, inneholdende fra omkring 30 µg til omkring 1000 µg medikamentdose pr. uke i oppdelte doser administrert subkutant qd, qod, tiw, biw, eller stort sett kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose av en TNF-α antagonist inneholdende fra omkring 0,1 µg til omkring 40 mg/dose av en TNF-α antagonist, subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller pr. dag stort sett kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåtene modifisert til å anvende en effektiv mengde IFN-γ og en effektiv mengde av en TNF-α antagonist i behandling av en pasient med en virusinfeksjon, omfattende administrering til pasienten av en total ukentlig dose IFN-γ, inneholdende fra omkring 100 µg til omkring 300 µg medikament pr. uke i oppdelte doser administrert subkutant qd, qod, tiw, biw, eller stort sett kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose av en TNF-α antagonist inneholdende fra omkring 0,1 µg til omkring 40 mg/dose av en TNF-α antagonist, subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller pr. dag stort sett kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering av en effektiv mengde INFERGEN® konsensus IFN-α og en TNF-α antagonist i behandling av en pasient som har HCV-infeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose INFERGEN® inneholdende en mengde på omkring 1 µg til omkring 30 µg medikament pr. dose INFERGEN®, administrert subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger pr. måned, en gang månedlig, eller pr. dag vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose av en TNF-α antagonist inneholdende en mengde på fra omkring 0,1 µg til omkring 40 mg pr. dose av en TNF-α antagonist, administrert subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller pr. dag vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å omfatte administrering av en effektiv mengde INFERGEN® konsensus IFN-α og en TNF-α antagonist i behandling av en pasient som har HCV-infeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose INFERGEN® inneholdende en mengde på omkring 1 µg til omkring 9 µg medikament pr. dose INFERGEN®, administrert subkutant qd, qod, tiw, biw, qw, qow, tre ganger pr. måned, en gang månedlig, eller pr. dag vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose av en TNF-α antagonist inneholdende en mengde på fra omkring 0,1 µg til omkring 40 mg pr. dose av en TNF-α antagonist, administrert subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller pr. dag vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å anvende en effektiv mengde av PEGylert konsensus IFN-α og en effektiv mengde av en TNF-α antagonist i behandling av en pasient som har en virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose av PEGylert konsensus IFN-α (PEG-CIFN), inneholdende en mengde på omkring 4 µg til omkring 60 µg CIFN aminosyre vekt pr. dose av PEG-CIFN, subkutant qw, qow, tre ganger pr. måned, en gang månedlig, i kombinasjon med en dose av en TNF-α antagonist inneholdende en mengde på fra omkring 0,1 µg til omkring 40 mg pr. dose av en TNF-α antagonist, subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller pr. dag vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert til å anvende en effektiv mengde av PEGylert konsensus IFN-α og en effektiv mengde av en TNF-α antagonist i behandling av en pasient som har en virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose av PEGylert konsensus IFN-α (PEG-CIFN), inneholdende en mengde på omkring 18 µg til omkring 24 µg CIFN aminosyre vekt pr. dose av PEG-CIFN, subkutant qw, qow, tre ganger pr. måned, en gang månedlig, i kombinasjon med en dose av en TNF-α antagonist inneholdende en mengde på fra omkring 0,1 µg til omkring 40 mg pr. dose av en TNF-α antagonist, subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller pr. dag vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert for anvendelse av en effektiv mengde IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c og en effektiv mengde av en TNF-α antagonist i behandling av en pasient som har en virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose av IFN-α2a, IFN-α2b eller IFN-α2c, inneholdende en mengde på omkring 1 MU til omkring 20 MU medikament pr. dose av IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c subkutant qd, qod, tiw, biw eller pr. dag vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose TNF-α antagonist inneholdende en mengde fra omkring 0,1 µg til omkring 40 mg pr. dose av en TNF-α antagonist, subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller pr. dag vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert for anvendelse av en effektiv mengde IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c og en effektiv mengde av en TNF-α antagonist i behandling av en pasient som har en virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose av IFN-α2a, IFN-α2b eller IFN-α2c, inneholdende en mengde på omkring 3 MU medikament pr. dose av IFN-α2a eller IFN-α2b eller IFN-α2c subkutant qd, qod, tiw, biw, eller pr. dag vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig, i kombinasjon med en dose TNF-α antagonist inneholdende en mengde fra omkring 0,1 µg til omkring 40 mg pr. dose av en TNF-α antagonist, subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller pr. dag vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert for anvendelse av en effektiv mengde PEGASYS®PEGylert IFN-α2a og en effektiv mengde av en TNF-α antagonist i behandling av en pasient som har en virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose PEGASYS® inneholdende en mengde på omkring 90 µg til omkring 360 µg medikament pr. dose av PEGASYS®, subkutant qw, qow, tre ganger pr. måned, eller månedlig, i kombinasjon med en dose av en TNF-α antagonist inneholdende en mengde fra omkring 0,1 µg til omkring 40 mg pr. dose av en TNF-α antagonist, subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller pr. dag vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert for anvendelse av en effektiv mengde PEGASYS®PEGylert IFN-α2a og en effektiv mengde av en TNF-α antagonist i behandling av en pasient som har en virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose PEGASYS® inneholdende en mengde på omkring 180 µg medikament pr. dose av PEGASYS®, subkutant qw, qow, tre ganger pr. måned, eller månedlig, i kombinasjon med en dose av en TNF-α antagonist inneholdende en mengde fra omkring 0,1 µg til omkring 40 mg pr. dose av en TNF-α antagonist, subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller pr. dag vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert for anvendelse av en effektiv mengde PEG-INTRON®PEGylert IFN-α2b og en effektiv mengde av en TNF-α antagonist i behandling av en pasient som har en virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose PEG-INTRON® inneholdende en mengde på omkring 0,75 µg til omkring 3,0 µg medikament pr. kilo kroppsvekt pr. dose av PEG-INTRON®, subkutant qw, qow, tre ganger pr. måned, eller månedlig, i kombinasjon med en dose av en TNF-α antagonist inneholdende en mengde fra omkring 0,1 µg til omkring 40 mg pr. dose av en TNF-α antagonist, subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller pr. dag vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifisert for anvendelse av en effektiv mengde PEG-INTRON®PEGylert IFN-α2b og en effektiv mengde av en TNF-α antagonist i behandling av en pasient som har en virusinfeksjon, omfattende administrasjon til pasienten av en dose PEG-INTRON® inneholdende en mengde på omkring 1,5 µg medikament pr. kilo kroppsvekt pr. dose av PEG-INTRON®, subkutant qw, qow, tre ganger pr. måned, eller månedlig, i kombinasjon med en dose av en TNF-α antagonist inneholdende en mengde fra omkring 0,1 µg til omkring 40 mg pr. dose av en TNF-α antagonist, subkutant qd, qod, tiw eller biw, eller pr. dag vesentlig kontinuerlig eller kontinuerlig, for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Kombinasjonsbehandlinger med andre antivirusmidler

Andre midler som HCV NS3 helikaseinhibitorer er også attraktive medikamenter for kombinasjonsbehandling, og vurderes for anvendelse i kombinasjonsbehandlinger beskrevet heri. Ribozymer som Heptazyme™ og fosfortioat-oligonukleotider som vurderes for HCV-proteinsekvenser, og som inhiberer ekspresjon av virale kjerneproteiner er også egnet for anvendelse i kombinasjonsbehandlinger beskrevet heri.

I noen utførelsesformer administreres de(t) ytterligere antivirusmiddel under hele behandlingsforløpet med NS3-inhibitorforbindelsen ifølge beskrivelsen, og behandlingsperiodenes begynnelse og -slutt inntreffer samtidig. I andre utførelsesformer administreres de(t) ytterligere antivirusmiddel for en tidsperiode som overlapper behandlingen med NS3-inhibitorforbindelse, for eksempel behandling med de(t) ytterligere virusmiddel starter før behandling med NS3-inhibitorforbindelse begynner og avsluttes før behandling med NS3-inhibitorforbindelse avsluttes; behandling med de(t) ytterligere virusmiddel starter etter behandling med NS3-inhibitorforbindelsen starter, og avsluttes etter behandling med NS3-inhibitorforbindelse avsluttes; behandling med de(t) ytterligere virusmiddel starter etter behandlingen med NS3-inhibitorforbindelse starter, og avsluttes før behandlingen med NS3-inhibitorforbindelse avsluttes; eller behandling med de(t) ytterligere virusmiddel starter før behandlingen med NS3-inhibitorforbindelse begynner, og avsluttes etter behandlingen med NS3-inhibitorforbindelse avsluttes.

NS3-inhibitorforbindelsen kan administreres sammen med (dvs. på samme tid i separate formuleringer; på samme tid i de samme formuleringer; administreres i separate formuleringer og innen 48 timer, innen 36 timer, innen 24 timer, innen omkring 16 timer, innen omkring 12 timer, innen omkring 8 timer, innen omkring 4 timer, innen omkring 2 timer, innen omkring 1 time, innen omkring 30 minutter eller innen omkring 15 minutter eller mindre) én eller flere ytterligere antivirale midler.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α regime modifiseres for å erstatte subjekt-IFN-α regimet med et regime av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α, omfattende administrering av en dose monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde av 100 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. uke, en gang hver åttende dag eller en gang hver tiende dag for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α regime modifiseres for å erstatte subjekt-IFN-α regimet med et regime av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α, omfattende administrering av en dose monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde av 150 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. uke, en gang hver åttende dag eller en gang hver tiende dag for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α regime modifiseres for å erstatte subjekt-IFN-α regimet med et regime av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α, omfattende administrering av en dose monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde av 200 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. uke, en gang hver åttende dag eller en gang hver tiende dag for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α regime modifiseres for å erstatte subjekt-IFN-α regimet med et regime av INFERGEN® interferon alfacon-1, omfattende administrering av en dose INFERGEN® interferon alfacon-1 inneholdende en mengde på 9 µg medikament pr. dose, subkutant en gang daglig eller tre ganger pr. uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α regime modifiseres for å erstatte subjekt-IFN-α regimet med et regime av INFERGEN® interferon alfacon-1, omfattende administrering av en dose INFERGEN® interferon alfacon-1 inneholdende en mengde på 15 µg medikament pr. dose, subkutant en gang daglig eller tre ganger pr. uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-γ regime modifiseres for å erstatte subjekt-IFN-γ regimet med et regime av IFN-γ, omfattende administrering av en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 25 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-γ regime modifiseres for å erstatte subjekt-IFN-γ regimet med et regime av IFN-γ, omfattende administrering av en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-γ regime modifiseres for å erstatte subjekt-IFN-γ regimet med et regime av IFN-γ, omfattende administrering av en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt-IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, omfattende: (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. uke, hver åttende dag, eller en gang hver tiende dag; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et TNF antagonistregime modifiseres for å erstatte subjekt-TNF antagonistregimet med et TNF antagonistregime som omfatter å administrere en dose av TNF antagonist valgt fra gruppen av: (a) etanercept i en mengde på 25 mg medikament pr. dose, subkutant to ganger pr. uke, (b) infliximab i en mengde på 3 mg medikament pr. kilo kroppsvekt pr. dose intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter, eller (c) adalimumab i en mengde på 40 mg medikament pr. dose subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og TNF antagonistregime modifiseres for å erstatte subjekt-TNF antagonistregimet med et TNF antagonistregime som omfatter å administrere en dose av TNF antagonist valgt fra gruppen av: (a) etanercept i en mengde på 25 mg medikament pr. dose, subkutant to ganger pr. uke, (b) infliximab i en mengde på 3 mg medikament pr. kilo kroppsvekt pr. dose intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter, eller (c) adalimumab i en mengde på 40 mg medikament pr. dose subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. uke, hver åttende dag, eller en gang hver tiende dag; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 150 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. uke, hver åttende dag, eller en gang hver tiende dag; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 150 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. uke, hver åttende dag, eller en gang hver tiende dag; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 200 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. uke, hver åttende dag, eller en gang hver tiende dag; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 200 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. uke, hver åttende dag, eller en gang hver tiende dag; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1, inneholdende en mengde på 9 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 25 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1, inneholdende en mengde på 9 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1, inneholdende en mengde på 9 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1, inneholdende en mengde på 9 µg medikament pr. dose, subkutant en gang daglig; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 25 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1, inneholdende en mengde på 9 µg medikament pr. dose, subkutant en gang daglig; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1, inneholdende en mengde på 9 µg medikament pr. dose, subkutant en gang daglig; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1, inneholdende en mengde på 15 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 25 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1, inneholdende en mengde på 15 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1, inneholdende en mengde på 15 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1, inneholdende en mengde på 15 µg medikament pr. dose, subkutant en gang daglig; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 25 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1, inneholdende en mengde på 15 µg medikament pr. dose, subkutant en gang daglig; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregimet med et IFN-α og IFN-γ kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1, inneholdende en mengde på 15 µg medikament pr. dose, subkutant en gang daglig; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant en gang ukentlig, en gang hver åttende dag; og (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant en gang ukentlig, en gang hver åttende dag eller en gang hver tiende dag; (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 150 µg medikament pr. dose, subkutant en gang ukentlig, en gang hver åttende dag eller en gang hver tiende dag; (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 150 µg medikament pr. dose, subkutant en gang ukentlig, en gang hver åttende dag eller en gang hver tiende dag; (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 200 µg medikament pr. dose, subkutant en gang ukentlig, en gang hver åttende dag eller en gang hver tiende dag; (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 200 µg medikament pr. dose, subkutant en gang ukentlig, en gang hver åttende dag eller en gang hver tiende dag; (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1 inneholdende en mengde på 9 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 25 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1 inneholdende en mengde på 9 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1 inneholdende en mengde på 9 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1 inneholdende en mengde på 15 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 25 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1 inneholdende en mengde på 15 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1 inneholdende en mengde på 15 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1 inneholdende en mengde på 15 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. dag; (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 25 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1 inneholdende en mengde på 15 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. dag; (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α, IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1 inneholdende en mengde på 15 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. dag; (b) å administrere en dose IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (c) å administrere en dose av en TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. uke, en gang hver åttende dag eller en gang hver tiende dag; og (b) å administrere en dose TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 150 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. uke, en gang hver åttende dag eller en gang hver tiende dag; og (b) å administrere en dose TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α inneholdende en mengde på 200 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. uke, en gang hver åttende dag eller en gang hver tiende dag; og (b) å administrere en dose TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1 inneholdende en mengde på 9 µg medikament pr. dose, subkutant en gang daglig eller tre ganger pr. uke; og (b) å administrere en dose TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-α og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av INFERGEN® interferon alfacon-1 inneholdende en mengde på 15 µg medikament pr. dose, subkutant en gang daglig eller tre ganger pr. uke; og (b) å administrere en dose TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av IFN-γ inneholdende en mengde på 25 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (b) å administrere en dose TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av IFN-γ inneholdende en mengde på 50 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (b) å administrere en dose TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, modifiseres for å erstatte subjekt IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregimet med et IFN-γ og TNF antagonist kombinasjonsregime, som omfatter: (a) å administrere en dose av IFN-γ inneholdende en mengde på 100 µg medikament pr. dose, subkutant tre ganger pr. uke; og (b) å administrere en dose TNF antagonist valgt fra (i) etanercept i en mengde på 25 mg subkutant to ganger pr. uke, (ii) infliximab i en mengde på 3 mg medikament/kilo kroppsvekt intravenøst på ukene 0, 2 og 6, og hver åttende uke deretter; eller (iii) adalimumab i en mengde på 40 mg subkutant en gang pr. uke eller en gang annenhver uke; for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som inkluderer et regime av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α, modifiseres for å erstatte regimet av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α med et regime av peginterferon alfa-2a, som omfatter å administrere en dose av peginterferon alfa-2a inneholdende en mengde på 180 µg medikament pr. dose, subkutant en gang pr. uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som inkluderer et regime av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α, modifiseres for å erstatte regimet av monoPEG (30 kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α med et regime av peginterferon alfa-2b, som omfatter å administrere en dose av peginterferon alfa-2b inneholdende en mengde på 1,0 µg til 1,5 µg medikament/kg kroppsvekt/dose, subkutant en eller to ganger pr. uke for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifiseres for å inkludere administrering av en dose ribavirin inneholdende en mengde på 400 mg, 800 mg, 1000 mg eller 1200 mg medikament oralt pr. dag, eventuelt oppdelt i to eller flere doser pr. dag for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifiseres for å inkludere administrering av en dose ribavirin inneholdende (i) en mengde på 1000 mg medikament oralt pr. dag for pasienter med kroppsvekt lavere enn 75 kg, eller (ii) en mengde på 1200 mg medikament oralt pr. dag for pasienter med kroppsvekt på 75 kg eller mer, eventuelt oppdelt i to eller flere doser pr. dag for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifiseres for å erstatte subjekt-NS3-inhibitorregimet med et NS3-inhibitorregime som omfatter administrering av en dose på 0,01 mg til 0,1 mg medikament/kg kroppsvekt oralt pr. dag, eventuelt oppdelt i to eller flere doser pr. dag for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifiseres for å erstatte subjekt-NS3-inhibitorregimet med et NS3-inhibitorregime som omfatter administrering av en dose på 0,1 mg til 1 mg medikament/kg kroppsvekt oralt pr. dag, eventuelt oppdelt i to eller flere doser pr. dag for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifiseres for å erstatte subjekt-NS3-inhibitorregimet med et NS3-inhibitorregime som omfatter administrering av en dose på 1 mg til 10 mg medikament/kg kroppsvekt oralt pr. dag, eventuelt oppdelt i to eller flere doser pr. dag for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter modifiseres for å erstatte subjekt-NS3-inhibitorregimet med et NS3-inhibitorregime som omfatter administrering av en dose på 10 mg til 100 mg medikament/kg kroppsvekt oralt pr. dag, eventuelt oppdelt i to eller flere doser pr. dag for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et NS5B inhibitorregime modifiseres for å erstatte subjekt-NS5B-inhibitorregimet med et NS5B-inhibitorregime som omfatter administrering av en dose på 0,01 mg til 0,1 mg medikament/kg kroppsvekt oralt pr. dag, eventuelt oppdelt i to eller flere doser pr. dag for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et NS5B inhibitorregime modifiseres for å erstatte subjekt-NS5B-inhibitorregimet med et NS5B-inhibitorregime som omfatter administrering av en dose på 0,1 mg til 1 mg medikament/kg kroppsvekt oralt pr. dag, eventuelt oppdelt i to eller flere doser pr. dag for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et NS5B inhibitorregime modifiseres for å erstatte subjekt-NS5B-inhibitorregimet med et NS5B-inhibitorregime som omfatter administrering av en dose på 1 mg til 10 mg medikament/kg kroppsvekt oralt pr. dag, eventuelt oppdelt i to eller flere doser pr. dag for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

Som eksempler, kan enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter som særpreger et NS5B inhibitorregime modifiseres for å erstatte subjekt-NS5B-inhibitorregimet med et NS5B-inhibitorregime som omfatter administrering av en dose på 10 mg til 100 mg medikament/kg kroppsvekt oralt pr. dag, eventuelt oppdelt i to eller flere doser pr. dag for den ønskete behandlingsvarighet med en NS3-inhibitorforbindelse.

I visse utførelsesformer velges det spesifikke medikamentbehandlingsregimet som anvendes i behandling av en HCV-pasient, i henhold til visse sykdomsparametre som fremkommer hos pasienten, slik som den begynnende virusbelastning, HCV-infeksjonens genotype i pasienten, leverhistologi og/eller leverfibrosens utviklingstrinn i pasienten.

I noen utførelsesformer tilveiebringer således foreliggende beskrivelse enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å behandle en pasient med mislykket behandling med en varighet på 48 uker.

I andre utførelsesformer tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å behandle en ikkeresponderende pasient, der pasienten mottar en 48 ukers behandling.

I andre utførelsesformer tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å behandle en tilbakefallende pasient, der pasienten mottar en 48 ukers behandling.

I andre utførelsesformer tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å behandle en naiv pasient som er infisert med HCV-genotype 1, der pasienten mottar en 48 ukers behandling.

I andre utførelsesformer tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å behandle en naiv pasient som er infisert med HCV-genotype 4, der pasienten mottar en 48 ukers behandling.

I andre utførelsesformer tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å behandle en naiv pasient som er infisert med HCV-genotype 1, der pasienten har høy virusbelastning (HVL), der "HVL" refererer til en HVC virusbelastning større enn 2 x 106 genomkopier/ml serum, og der pasienten mottar en 48 ukers behandling.

I en utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med fremskreden eller kraftig leverfibrose, som målt med en Knodell poengberegning på 3 eller 4, og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 24 uker til omkring 60 uker, eller omkring 30 uker til omkring ett år, eller omkring 36 uker til omkring 50 uker, eller omkring 40 uker til omkring 48 uker, eller minst omkring 24 uker, eller minst omkring 36 uker, eller minst omkring 40 uker, eller minst omkring 48 uker, eller minst omkring 60 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med fremskreden eller kraftig leverfibrose, som målt med en Knodell poengberegning på 3 eller 4, og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 40 uker til omkring 50 uker, eller omkring 48 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med en HCV-genotype 1 infeksjon og en begynnende virusbelastning som er større enn 2 millioner viruskopier/ml pasientserum, og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 24 uker til omkring 60 uker, eller omkring 30 uker til omkring ett år, eller omkring 36 uker til omkring 50 uker, eller omkring 40 uker til omkring 48 uker, eller minst omkring 24 uker, eller minst omkring 30 uker, eller minst omkring 36 uker, eller minst omkring 40 uker, eller minst omkring 48 uker, eller minst omkring 60 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med en HCV-genotype 1 infeksjon og en begynnende virusbelastning som er større enn 2 millioner viruskopier/ml pasientserum, og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 40 uker til omkring 50 uker, eller omkring 48 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med en HCV-genotype 1 infeksjon og en begynnende virusbelastning som er større enn 2 millioner viruskopier/ml pasientserum, og ingen eller tidlig stadium leverfibrose, som målt med en Knodell poengberegning på 0, 1 eller 2; og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 24 uker til omkring 60 uker, eller omkring 30 uker til omkring ett år, eller omkring 36 uker til omkring 50 uker, eller omkring 40 uker til omkring 48 uker, eller minst omkring 24 uker, eller minst omkring 30 uker, eller minst omkring 36 uker, eller minst omkring 40 uker, eller minst omkring 48 uker, eller minst omkring 60 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med en HCV-genotype 1 infeksjon og en begynnende virusbelastning som er større enn 2 millioner viruskopier/ml pasientserum, og ingen eller tidlig stadium leverfibrose, som målt med en Knodell poengberegning på 0, 1 eller 2; og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 40 uker til omkring 50 uker, eller omkring 48 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med en HCV-genotype 1 infeksjon og en begynnende virusbelastning som er mindre enn eller lik 2 millioner virale genomkopier/ml pasientserum, og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 20 uker til omkring 50 uker, eller omkring 24 uker til omkring 48 uker, eller omkring 30 uker til omkring 40 uker, eller opptil omkring 20 uker, eller opptil omkring 24 uker, eller opptil omkring 30 uker, eller opptil omkring 36 uker, eller opptil omkring 48 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med en HCV-genotype 1 infeksjon og en begynnende virusbelastning som er mindre enn eller lik 2 millioner virale genomkopier/ml pasientserum, og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 20 uker til omkring 48 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med en HCV-genotype 1 infeksjon og en begynnende virusbelastning som er mindre enn eller lik 2 millioner virale genomkopier/ml pasientserum, og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 24 uker til omkring 48 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med en HCV-genotype 2 eller 3 infeksjon, og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 24 uker til omkring 60 uker, eller omkring 30 uker til omkring ett år, eller omkring 36 uker til omkring 50 uker, eller omkring 40 uker til omkring 48 uker, eller minst omkring 24 uker, eller minst omkring 30 uker, eller minst omkring 36 uker, eller minst omkring 40 uker, eller minst omkring 48 uker, eller minst omkring 60 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med en HCV-genotype 2 eller 3 infeksjon, og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 20 uker til omkring 50 uker, eller omkring 24 uker til omkring 48 uker, eller omkring 30 uker til omkring 40 uker, eller opptil omkring 20 uker, eller opptil omkring 24 uker, eller opptil omkring 30 uker, eller opptil omkring 36 uker, eller opptil omkring 48 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med en HCV-genotype 2 eller 3 infeksjon, og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 20 uker til omkring 24 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med en HCV-genotype 2 eller 3 infeksjon, og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på minst omkring 24 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med en HCV-genotype 1 eller 4 infeksjon, og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 24 uker til omkring 60 uker, eller omkring 30 uker til omkring ett år, eller omkring 36 uker til omkring 50 uker, eller omkring 40 uker til omkring 48 uker, eller minst omkring 24 uker, eller minst omkring 30 uker, eller minst omkring 36 uker, eller minst omkring 40 uker, eller minst omkring 48 uker, eller minst omkring 60 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med en HCV-infeksjon karakterisert ved enhver HCV-genotype 5, 6, 7, 8 og 9, og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 20 uker til omkring 50 uker.

I en annen utførelsesform tilveiebringer beskrivelsen enhver av de ovenfor beskrevne fremgangsmåter for behandling av en HCV-infeksjon, der subjekt fremgangsmåten er modifisert for å inkludere trinnene av (1) å identifisere en pasient med en HCV-infeksjon karakterisert ved enhver HCV-genotype 5, 6, 7, 8 og 9, og så (2) å administrere til pasienten medikamentbehandlingen ifølge subjektfremgangsmåten for en tidsperiode på omkring 24 uker til omkring 48 uker.

SUBJEKTER EGNET FOR BEHANDLING

Enhver av de ovenfor beskrevne behandlingsregimer kan administreres til individer som er diagnostisert med en HCV-infeksjon. Enhver av de ovenfor beskrevne behandlingsregimene kan administreres til individer som har en tidligere mislykket behandling av HCV-infeksjon ("pasienter med mislykket behandling", inkludert ikkeresponderende og tilbakefallende pasienter).

Individer som klinisk er diagnostisert som infisert med HCV, inkluderer naive individer (for eksempel individer som ikke tidligere er behandlet for HCV, spesielt de som ikke tidligere har mottatt IFN-α basert og/eller ribavirinbasert behandling), og individer som har en tidligere mislykket behandling av HCV ("behandlingsmislykkete pasienter). Behandlingsmislykkete pasienter (dvs. individer der HCV-titeren ikke var betydelig eller tilstrekkelig redusert ved en tidligere behandling for HCV, for eksempel en tidligere IFN-α monoterapi, en tidligere IFN-α og ribavirin kombinasjonsbehandling, eller en tidligere PEGylert IFN-α og ribavirin kombinasjonsbehandling); og pasienter med tilbakefall (dvs. individer som tidligere er behandlet for HCV, for eksempel som mottok en tidligere IFN-α monoterapi, en tidligere IFN-α og ribavirin kombinasjonsbehandling, eller en tidligere PEGylert IFN-α og ribavirin kombinasjonsbehandling, der HCV-titer avtok, og deretter økte igjen).

I spesielle utførelsesformer av interesse har individer en HCV-titer på minst omkring 105, på minst omkring 5 x 105 eller minst på omkring 106 eller minst på omkring 2 x 106 genomkopier HCV/ml serum. Pasienten kan være infisert med en hvilken som helst HCV-genotype (genotype1, inkludert 1a og 1b, 2, 3, 4, 5, 6 osv., og undergrupper (for eksempel 2a, 2b, 3a osv.)), spesielt en genotype som er vanskelig å behandle, slik som HCV genotype 1 og spesielt HCV-undergrupper og kvasiarter.

Av interesse er også HCV-positive individer (som beskrevet ovenfor) som utviser streng fibrose eller tidlig cirrhose (ikke-dekompensert, Child's-Pugh klasse A eller mindre), eller mer utviklet cirrhose (dekompensert, Child's-Pugh klasse B eller C) pga. kronisk HCV-infeksjon, og som er viremisk til tross for tidligere antiviral behandling med IFNα baserte behandlinger, eller som ikke kan tolerere IFN-α baserte behandlinger, eller som har en kontraindikasjon på slike behandlinger. I spesielle utførelsesformer av interesse er HCV-positive individer med trinn 3 eller 4 leverfibrose i henhold til METAVIR scoringssystemet egnet for behandling med fremgangsmåtene ifølge foreliggende beskrivelse. I andre utførelsesformer er individer som er egnet for behandling med fremgangsmåtene ifølge foreliggende beskrivelse, pasienter med dekompensert cirrhose med klinisk manifestasjoner, som inkluderer pasienter med langt utviklet levercirrhose, inkludert de som venter på levertransplantasjon. I ytterligere andre utførelsesformer inkluderer individer som er egnet for behandling med fremgangsmåtene ifølge foreliggende beskrivelse, pasienter med mildere grad av fibrose, inkludert de med tidlig fibrose (trinn 1 og 2 i METAVIR, Ludwig & Scheuer scoringssystemer; eller trinn 1, 2 eller 3 i Ishak scoringssystemet).

FREMSTILLINGER AV NS3-INHIBITORER

Metodologi

Fremstilling av forbindelser med en generell struktur

To fremgangsmåter ble anvendt i fremstillingen av forbindelser med en generell struktur. I begge fremgangsmåtene ble intermediatene 1 og 4 fremstilt ifølge prosedyrene angitt i internasjonal patentsøknad PCT/CA00/00353 (publikasjon nr. WO 00/59929). Intermediat 4 ble også skaffet fra RSP Amino Acids.

Eksempel 1-1 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse): Syntese av forbindelse nr.101 (forbindelse AR00220042) ved fremgangsmåte A:

Forbindelse nr.101 (forbindelse AR00220042)

Fremgangsmåte A:

Trinn 1: Syntese av 2S-(1-etoksykarbonyl-2-vinyl-syklopropylkarbamoyl)-4R-hydroksypyrrolidin-1-karboksylsyre tert-butylester (3)

Til en kolbe fylt med etyl-(1R, 2S)/(1S, 2R)-1-amino-2-vinylsyklopropyl karboksylat (1, 1,0 g, 5,2 mmol), trans-N-(tert-butoksykarbonyl)-4-hydroksy-L-prolin (2, 1,3 g, 1,1 ekv.), og HATU (2,7 g, 1,1 ekv.), ble det tilsatt 30 ml DMF for å lage en løsning. Den ble avkjølt til 0 °C i et isvannbad, fulgt av sakte tilsetting av en løsning DIEA (4,4 ml, 4 ekv.) i DMF (15 ml) under omrøring. Reaksjonsblanding ble varmet til romtemperatur og rørt over natten.

Etter 16 timer var reaksjonen fullstendig som ble bekreftet ved HPLC, og reaksjonsblanding ble så fortynnet med EtOAc (100 ml), vasket med vann (3 x 40 ml), mettet NaHCO3(2 x 40 ml), og saltvann (2 x 40 ml), deretter tørket over Na2SO4og konsentrert, som ga en mørk kobberfarget olje. Det urene produktet ble renset på silikagél (eluent:aceton/heksan, 3:7), som ga rent 3 som lysebrunt, luftig pulver (770 mg, 32 %).

Trinn 2: Syntese av 3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 1-tertbutoksykarbonyl-5-(1R-etoksykarbonyl-2S-vinyl-syklopropylkarbamoyl)-pyrrolidin-3R-yl ester (5), og 3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 1-tertbutoksykarbonyl-5-(1S-etoksykarbonyl-2R-vinyl-syklopropylkarbamoyl)-pyrrolidin-3R-yl ester (6)

Dipeptid 3 (300 mg, 0,81 mmol) ble løst i DCM (8 ml), fulgt av tilsetting av CDI (163 mg, 1,2 ekv.) i én del. Reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur over natten. Etter 15 timer var reaksjonen fullstendig som bekreftet ved TLC (DCM/MeOH 9:1).

1,2,3,4-tetrahydroisokinolin (0,32 ml, 3 ekv.) ble tilsatt reaksjonsblandingen porsjonsvis, og reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur over natten.

Etter 22 timer viste TLC at reaksjonen var fullstendig. Reaksjonsblandingen ble fortynnet med DCM (15 ml) og vasket med 1N vandig HCl (15 ml), saltvann (15 ml), tørket (Na2SO4), og konsentrert. Råmaterialet ble renset på silikagél (eluent:

DCM/Et2O/aceton 30:10:1). Det isolerte toppsjiktet (5) var hvitt, skumaktig pulver (169 mg, 40 %), og det isolerte bunnsjiktet (6) var hvitt, fast materiale (156 mg, 38 %). MS m/e 550 (M+ Na).

Trinn 3: Syntese av 3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 1-(2S-tertbutoksykarbonylamino-non-8-enoyl)-5-(1R-etoksykarbonyl-2S-vinylsyklopropylkarbamoyl)-pyrrolidin-3R-yl ester (7)

Toppisomeren 5 (118 mg, 0,22 mmol) ble oppløst i 4N HCl (dioksan, 8 ml) og hensatt i romtemperatur i 90 minutter for å fjerne den BOC-beskyttende gruppen, og deretter konsentrert og tatt opp i acetonitril og konsentrert to ganger. Til denne lysbrune resten ble det tilsatt 4 (66,8 mg, 1,1 ekv.) og HATU (93,5 mg, 1,1 ekv.), fulgt av 2 ml DMF under nitrogen. Reaksjonsblandingen ble avkjølt på isvannbad i 15 minutter, og så ble en 0,5 ml DMF-oppløsning av DIEA (0,13 ml, 4 ekv.) tilsatt reaksjonsblandingen dråpevis under omrøring. Isbadet ble sakte hevet til romtemperatur, og reaksjonsblandingen ble rørt over natten.

Etter 24 timer hadde reaksjonsblandingen blitt mørkebrun. Dens alikvot-TLC viste at reaksjonen var fullstendig. Reaksjonsblandingen ble fortynnet med EtOAc (30 ml) og vasket med vann (3 x 15 ml), mettet NaHCO3(2 x 15 ml), saltvann (15 ml), tørket (Na2SO4), og konsentrert, som ga 7 som en oransje oljerest (156 mg). Den ble anvendt direkte i det neste trinnet uten ytterligere rensing. MS m/e 703 (M+ Na).

Trinn 4: Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diaza-trisyklo[14.3.0.04,6]-nonadec-7-en-4-karboksylsyre etylester (8)

Råmaterialet 7 (135 mg, 0,2 mmol) ble oppløst i 20 ml DriSolve DCE for å lage en løsning, fulgt av tilsetting av Nolans katalysator (5 mg, 0,3 ekv.) ved romtemperatur under nitrogen. Løsningen endret farge til blårød. Reaksjonsblandingen ble hensatt på et forhåndsoppvarmet oljebad (50 °C), og ble rørt over natten.

Etter 10 timer hadde reaksjonsblandingen endret farge til mørk brunaktig. TLC (DCM/EtOAc 1:1) viste ren overgang til et nytt sjikt med noe lavere Rf.

Reaksjonsblandingen ble konsentrert og renset på silikagél (eluent: DCM/EtOAc gradient fra 5:1 til 2:1), som ga produkt 8 som et gyldenbrunt, skumaktig pulver (75 mg, 58 %). MS m/e 653,1 (M+ 1).

Trinn 5: Syntese of (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse nr. 101)

8 Forbindelse nr.101

Den makrosykliske esteren 8 (60 mg, 0,092 mmol) ble løst i 0,9 ml av en blandet løsning (THF/MeOH/H2O 2:1:1), fulgt ved tilsetting av LiOH-H2O (23 mg, 6 ekv.). Blandingen ble rørt ved romtemperatur over natten. Etter 18 timer viste TLC (DCM/MeOH 9:1) et rent spot med en lavere Rf. Reaksjonsblandingen ble konsentrert nesten til tørrhet og fordelt mellom 1N vandig HCl (15 ml) og DCM (20 ml). Det vandige laget ble ekstrahert med DCM (2 x 10 ml). De organiske sjiktene ble kombinert, tørket over Na2SO4og konsentrert, som ga forbindelse nr. 101 som et lyst, brunaktig, skumaktig pulver (50 mg, 87 %).

1H NMR (CD3OD, 400 MHz) δ 1.20-1.67 (m, 21H), 1.70-1.83 (m, 1H), 1.88-2.10 (m, 1H), 2.12-2.58 (m, 4H), 2.82 (m, 2H), 3.60-3.80 (m, 2H), 3.86 (m, 1H), 4.20 (m, 1H), 4.35 (m, 1H), 4.54 (s, 7H), 4.58 (m, 3H), 5.29-5.41 (m, 2H), 5.57 (m, 1H), 7.0-7.24 (m, 4H). MS m/e 625.1 (M++1).

Eksempel 1-1a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00220122

(1S, 4S, 6R, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00220122), ble fremstilt på liknende måte ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-1, som erstatter forbindelse 5 med 6 i trinn 3. MS m/e 625 (M+ 1).

Eksempel 1-2 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse): Syntese av forbindelse nr.101 (forbindelse AR00220042) ved fremgangsmåte B:

Fremgangsmåte B:

Forbindelse nr.101 ble også fremstilt i henhold til de ovenfor beskrevne fremgangsmåtene. Syntesen av det makrosykliske intermediat 10 som beskrives her er liknende det som er beskrevet i internasjonal søknad PCT/CA00/00353 (publikasjon nr. WO 00/59929).

Trinn 1: Syntese av 2S-(1-etoksykarbonyl-2-vinylsyklopropylkarbamoyl)-4R-hydroksypyrrolidin-1-karboksylsyre tert-butylester (3)

Til en kolbe fylt med etyl-(1R, 2S)/(1S, 2R)-1-amino-2-vinylsyklopropyl karboksylat (1, 1,0 g, 5,2 mmol), trans-N-(tert-butoksykarbonyl)-4-hydroksy-L-prolin (2, 1,3 g, 1,1 ekv.), og HATU (2,7 g, 1,1 ekv.), ble det tilsatt 30 ml DMF for å lage en løsning. Den ble avkjølt til 0 oC i et isvannbad, fulgt av sakte tilsetting av en løsning av DIEA (4,4 ml, 4 ekv.) i DMF (15 ml) under omrøring. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet til romtemperatur og rørt over natten.

Etter 16 timer var reaksjonen fullstendig ifølge HPLC. Den ble fortynnet med EtOAc (100 ml), vasket med vann (3 x 40 ml), mettet NaHCO3(2 x 40 ml), og saltvann (2 x 40 ml), og så tørket over Na2SO4og konsentrert, som ga en mørk kobberfarget olje.

Råmaterialet ble renset på silikagél (eluent: aceton/heksan, 3:7), som ga rent 3 som et skumaktig pulver (770 mg, 32 %).

Trinn 2: Syntese av 1R-{[1-(2S-tert-butoksykarbonylamino-non-8-enoyl)-4R-hydroksypyrrolidin-2S-karbonyl]amino}-2S-vinyl-syklopropankarboksylsyre etylester (9)

Forbindelse 3 (2,85 g, 7,7 mmol) ble oppløst i 10 ml 4N HCl (dioksan) og hensatt ved romtemperatur i 90 minutter for å fjerne den Boc-beskyttende gruppen. Forbindelsen ble så konsentrert, tatt opp i acetonitril og konsentrert to ganger. Til denne lysebrunaktige resten ble det tilsatt 4 (2,2 g, 8,1 mmol) og HATU (3,2 g, 8,5 mmol), fulgt av 80 ml DMF under nitrogen. Reaksjonsblandingen ble avkjølt på isvannbad i 15 minutter, deretter ble en 5 ml DMF-løsning av DIEA (5,4 ml, 30,9 mmol) dråpevis tilsatt reaksjonsblandingen under omrøring. Isbadet ble sakte hevet til romtemperatur, og reaksjonsblandingen ble rørt over natten.

Etter 18 timer viste TLC fullstendig reaksjon. Reaksjonsblandingen ble fortynnet med EtOAc (300 ml) og vasket med vann (3 x 150 ml), mettet NaHCO3(2 x 150 ml), saltvann (150 ml), tørket (Na2SO4), og løsemiddelet ble fjernet. Råproduktet ble renset med silikagél flashkromatografi på Biotage 40M (eluent = 3 % til 5 % MeOH i DCM), som ga 9 som et brunaktig, skumaktig fast stoff (3,5 g, 87 %).

Trinn 3: Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-hydroksy-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre etylester (10)

Forbindelse 9 (2,6 g, 5,0 mmol) ble oppløst i 500 ml DriSolve DCE i en 1 liter rundbunnet kolbe for å lage en løsning. Den ble avgasset ved å boble gjennom nitrogen i én time. Så ble Hoveyda katalysatoren (0,25 ekv.) tilsatt ved romtemperatur under nitrogen. Reaksjonsblandingen ble satt på et forhåndsoppvarmet oljebad (50 °C), og rørt over natten. Etter 16 timer hadde reaksjonsblandingen endret farge til mørk brunaktig. TLC (DCM/EtOAc 1:1) viste en ren overgang til en ny avsetning med en noe lavere Rf. Reaksjonsblandingen ble konsentrer og renset på silikagél (Biotage 40 M, eluent = DCM/EtOAc gradient fra 1:1 til 1:2), som ga produkt 10 som et gyldenbrunt, skumaktig pulver (0,64 g, 52 %).

1H NMR (CDCl3, 400 MHz) δ�1.21 (t, J = 7.0 Hz, 3H), 1.43 (s, 9H), 1.20-1.50 (m, 6H), 1.53-1.68 (m, 2H), 1.83-1.96 (m, 2H), 1.98-2.28 (m, 4H), 2.60 (m, 1H), 3.13 (brs, 1H), 3.68 (m, 1H), 3.94 (m, 1H), 4.01-4.19 (m, 2H), 4.48 (m, 1H), 4.56 (brs, 1H), 4.79 (m, 1H), 5.26 (t, J = 9.4 Hz, 1H), 5.36 (d, J = 7.8 Hz, 1H), 5.53 (m, 1H), 7.19 (brs, 1H). MS m/e 494.0 (M+ 1).

Trinn 4: Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre etylester (11)

Det makrosykliske intermediat 10 (110 mg, 0,22 mmol) ble oppløst i DCM (2,2 ml), fulgt av tilsetting av CDI (45 mg, 0,27 mmol) i en porsjon. Reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur over natten. Etter 15 timer var reaksjonen fullstendig ifølge TLC (DCM/MeOH 9:1).1,2,3,4-tetrahydroisokinolin (0,14 ml, 1,1 mmol) ble dråpevis tilsatt reaksjonsblandingen, og reaksjonsblandingen ble rørt over natten. Etter 22 timer viste TLC at reaksjonen var fullstendig. Reaksjonsblandingen ble så fortynnet med DCM (6 ml) og vasket med 1N vandig HCl (2 x 2 ml), mettet natriumbikarbonat (2 ml), saltvann (2 ml), tørket (Na2SO4) og konsentrert. Råmaterialet ble renset på silikagél (Biotage 40S, eluent: 2 til 4 % MeOH i DCM), som ga 11 som et blekt, gulaktig pulverskum (131 mg, 90 %).

Trinn 5: Forbindelse 11 ble hydrolysert på samme måte som beskrevet i trinn 5 i eksempel 1-1, som ga forbindelse nr. 101.

Følgende forbindelser ble også fremstilt i henhold til fremgangsmåte B beskrevet ovenfor, der 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin erstattes med forskjellige andre sekundæraminer. De fleste av disse aminer ble enten innkjøpt fra kommersielle kilder, eller er kjente, litterære forbindelser, og ble derfor fremstilt ved anvendelse av fremgangsmåtene opplistet her (1. Stokker, G E. Tetrahedron Lett.1996, 37(31), 5453-5456. 2. Chan, N W. Bioorganic & Medicinal Chemistry 2000, 8, 2085-2094.

3. Vecchietti, V. et al., J. Med. Chem.1991, 34, 2624-2633). Der amintilførsler ikke direkte ble fremstilt i henhold til litterære fremgangsmåter, eller der spesifikk informasjon ikke er rapportert i litteraturen, ifølge vår kunnskap, er deres syntese angitt med hvert eksempel.

Eksempel 1-3 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00226824

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(6,7-dimetoksy-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00226824), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 6,7-dimetoksy-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble brukt i trinn 4 i stedet. MS m/e 585.2 (M++1-100).

Eksempel 1-4 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00226825

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-18-(1,3,4,9-tetrahydro-b-karbolin-2-karbonyloksy)-3,16-diaza-trisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00226825), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 2,3,4,9-tetrahydro-1H-b-karbolin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

MS m/e 564.2 (M++1-100).

Eksempel 1-5 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00291871

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00291871), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt i trinn 4 i stedet.

1H NMR (CDCl3, 500 MHz) δ 1.21-1.44 (m, 8H), 1.32 (s, 9H), 1.54-1.62 (m, 2H), 1.78-1.88 (m, 2H), 2.04-2.13 (m, 1H), 2.16-2.23 (m, 1H), 2.24-2.36 (m, 2H), 2.66-2.74 (m, 1H), 3.87-3.90 (m, 1H), 4.15 (d, J = 11.0 Hz, 1H), 4.37-4.43 (m, 1H), 4.61-4.77 (m, 5H), 5.18 (t, J = 10.3 Hz, 1H), 5.24-5.31 (m, 1H), 5.40-5.45 (m, 1H), 5.58-5.66 (m, 1H), 7.11-7.30 (m, 4H). MS m/e 611,0 (M++1).

Eksempel 1-6 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00291875

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(2,3-dihydro-indol-1-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00291875), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 2,3-dihydro-1H-indol ble anvendt i trinn 4 i stedet. MS m/e 610,9 (M++1).

Eksempel 1-7 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00294382

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-18-(8-trifluorometyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-3,16-diazatricyclo[14.3.0.0 4,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00294382), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 8-trifluorometyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt i trinn 4 i stedet. MS m/e 693,0 (M+)

Eksempel 1-8 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00294383

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-18-(6-trifluorometyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.0 4,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00294383), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 6-trifluorometyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

1H NMR (500 MHz, CDCl3): δ 7.46-7.38 (m, 2H), 7.26-7.18 (m, 1H), 6.98 (s, 1H), 5.62 (q, 1H), 5.42 (s, 1H), 5.21-5.15 (m, 2H), 4.78-4.60 (m, 3H), 4.40 (s, 1H), 4.16-4.00 (m, 1H), 3.92-3.81 (m, 1H), 3.80-3.60 (m, 2H), 3.00-2.85 (m, 2H), 2.72-2.64 (br s, 1H), 2.40-1.18 (m, 20H). MS: m/e 693,0 (M+).

Eksempel 1-9 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00294384

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(5-fluor-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.0 4,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00294384), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 5-fluorometyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt i trinn 4 i stedet. 1H NMR (500 MHz, CDCl3): δ 7.19-7.11 (m, 1H), 7.05 (m, 1H), 6.91 (t, 2H), 5.62 (q, 1H), 5.40 (s, 1H), 5.24 (d, 1H), 5.20 (t, 1H), 4.78 (s, 1H), 4.64-4.56 (m, 2H), 4.42 (s, 1H), 4.12-4.02 (m, 1H), 3.92-3.81 (m, 1H), 3.78-3.61 (m, 2H), 2.84-2.80 (m, 2H), 2.74-2.64 (m, 1H), 2.36-2.18 (m, 2H), 1.91-1.81 (m, 2H), 1.64-1.54 (m, 2H), 1.48-1.10 (m, 15H). MS: m/e 643,0 (M+)

Eksempel 1-10 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00301745

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(5-amino-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.0 4,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00301745), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 5-amino-1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

MS: m/e 640,1 (M+)

Eksempel 1-11 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00301749

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(7-amino-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.0 4,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00301749), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 7-amino-1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

MS: m/e 640,1 (M+), 641,1 (M++1)

Eksempel 1-12 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304000

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-18-(2-fenylamino-6,7-dihydro-4H-tiazol[5,4-c]pyridin-5-karbonyloksy)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00304000), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt fenyl-(4,5,6,7-tetrahydro-tiazol[5,4-c]pyridin-2-yl)amin ble anvendt i trinn 4 i stedet. MS m/e 721.2 (M-1).

Eksempel 1-13 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304062

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(7-klor-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.0 4,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00304062), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 7-klor-1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

MS m/e 659,0 (M+), 661,0 (M++2). Eksempel

Eksempel 1-14 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304063

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(6-fluor-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.0 4,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00304063), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 6-fluoro-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

MS m/e 643,0 (M+), 644,0 (M++1).

Eksempel 1-15 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304065

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(4,4-spirosyklobutyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo [14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00304065), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 4,4-spirosyklobutyl-1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

1H NMR (400 MHz, d6-aceton) δ�7.99 (d, 1H), 7.57-7.66 (m, 1H), 7.27 (t, 1H), 7.09-7.22 (m, 2H), 5.99 (bs, 1H), 5.56 (dd, 1H), 5.42 (bs, 1H), 5.19-5.30 (m, 1H), 4.52-4.70 (m, 1H), 4.27-4.42 (m, 1H), 4.17-4.27 (m, 1H), 3.91 (dd, 1H), 3.63-3.82 (m, 2H), 2.22-2.51 (m, 6H), 1.93-2.20 (m, 3H), 1.79-1.91 (m, 1H), 1.52-1.66 (m, 1H), 1.16-1.50 (m, 19H). MS m/z 665.1 (M++1)

Eksempel 1-15a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Fremstilling av 4,4-spirosyklobutyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin:

A: Til en løsning av 1-fenyl-1-syklopropankarbonitril (2,00 g, 12,7 mmol) i 100 ml THF, ble det dråpevis tilsatt en 1,0 M løsning av LiAlH (19,1 ml, 19,1 mmol) ved romtemperatur. Reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i 15 timer, så sakte stoppet ved 0 °C med 10 ml H2O og så 10 ml 1,0 N NaOH, og rørt ved romtemperatur i 1,5 timer. Løsningen ble filtrert og THF ble fjernet ved rotasjonsfordamping. Det vandige ble ekstrahert med EtOAc, og det organiske ekstraktet ble vasket med H2O og saltvann, tørket over Na2SO4og konsentrert, som ga 0,70 g (34 %) av en klar olje, som ble anvendt i det neste trinnet uten ytterligere rensing.

B: Til en løsning av C-(1-fenylsyklobutyl)metylamin (0,70 g, 4,34 mmol) og TEA (0,67 ml, 4,78 mmol) i 40 ml THF ved 0 °C, ble det dråpevis tilsatt metylklorformat.

Reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i 15 timer. Neste dag ble det tilsatt vann og EtOAc, og det organiske laget ble separert og vasket med 1N HCl og saltvann, tørket over Na2SO4, konsentrert til en olje, og anvendt direkte i det neste trinnet uten ytterligere rensing.

C: En blanding av (1-fenylsyklobutylmetyl)karbaminsyre metylester (0,95 g, 4,34 mmol) og PPA (20 ml), ble tilsatt et sandbad som var forhåndsoppvarmet til 150 °C. Etter 30 minutter ble rb3en avkjølt til romtemperatur (r.t.). Etter avkjølingen ble vann dråpevis tilsatt, og løsningen ble ekstrahert to ganger med DCM. De organiske ekstraktene ble vasket med saltvann, tørket over Na2SO4og konsentrert, som ga en klar olje, som ble anvendt direkte i det neste trinnet uten ytterligere rensing.

D: Til en løsning av 3,4-dihydro-2H-isokinolin-1-on (0,406 g, 2,17 mmol) i 20 ml THF ved 0 °C, ble det dråpevis tilsatt en 1,0 M løsning av LiAlH (3,26 ml, 3,26 mmol). Reaksjonsblandingen ble varmet til romtemperatur og ble rørt i 15 timer, for så å bli sakte stoppet ved 0 °C med 5 ml H2O og så med 5 ml 1,0 N NaOH, og rørt ved romtemperatur i 1,5 timer. Løsningen ble filtrert og THF ble fjernet ved rotasjonsfordamping. Det vandige laget ble ekstrahert med EtOAc, og det organiske ekstraktet ble vasket med H2O og saltvann, tørket over Na2SO4og konsentrert, som ga 0,21 g (56 %) av en klar olje, som ble anvendt i det neste trinnet uten ytterligere rensing.

Eksempel 1-16 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304066

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(4,4-dimetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.0 4,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00304066), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 4,4-dimetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

1H NMR (400 MHz, d6-acetone) δ�7.98 (d, 1H), 7.39 (bs, 1H), 7.09-7.24 (m, 3H), 5.99 (bs, 1H), 5.57 (dd, 1H), 5.37-5.46 (bs, 1H), 5.24 (dd, 1H), 4.55-4.69 (m, 1H), 4.26-4.36 (m, 1H), 4.16-4.26 (m, 1H), 3.90 (dd, 1H), 3.40-3.49 (m, 1H), 2.28-2.50 (m, 4H), 1.98-2.09 (2H), 1.79-1.92 (m, 1H), 1.52-1.65 (m, 3H), 1.16-1.51 (m, 22H).

MS m/z 653.0 (M++1)

Eksempel 1-16a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

4,4-dimetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble fremstilt ved å følge de eksperimentelle trinnene fra A til D i eksempel 1-15a, 2-metyl-2-fenylpropionitril (fremstilt ifølge Caron, S.; Vazquez, E.; Wojcik, J. M. J. Am. Chem. Soc.2000, 122, 712-713), og ble konvertert til tittelforbindelsen.

Eksempel 1-17 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304067

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(4-metyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00304067), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 4-metyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

1H NMR (400 MHz, d6-acetone) δ 7.93-8.03 (m, 1H), 7.04-7.28 (m, 4H), 6.02 (bs, 1H), 5.56 (dd, 1H), 5.40 (m, 1H), 5.23 (dd, 1H), 4.66-4.85 (m, 1H), 4.54-4.64 (m, 1H), 4.34-4.54 (m, 1H), 4.17-4.34 (m, 1H), 3.91 (dd, 1H), 3.57-3.78 (m, 1H), 3.42-3.57 (m, 1H), 2.26-2.52 (m, 4H), 1.96-2.09 (m, 2.0), 1.77-1.92 (m, 1.0), 1.50-1.64 (m, 3.0), 1.13-1.50 (m, 17h). MS m/z 639,0 (M++1)

Eksempel 1-17a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

4-metyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble fremstilt fra 2-fenylpropylamin ifølge Grunewald, G. L.; Sall, D. J.; Monn, J. A. J. Med. Chem.1988, 31, 433-444.

Eksempel 1-18 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304103

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(2-tert-butylamino-6,7-dihydro-4H-tiazol[5,4-c]pyridin-5-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo [14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00304103), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt tert-butyl-(4,5,6,7-tetrahydro-tiazol[5,4-c]pyridin-2-yl)-amin ble anvendt i trinn 4 i stedet. MS m/e 731,2 (M++1).

Eksempel 1-19 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304154

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(2-amino-6,7-dihydro-4H-tiazol[5,4-c]pyridin-5-karbonyloksy)-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00304154), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 4,5,6,7-tetrahydrotiazol[5,4-c]pyridin-2-ylamin ble anvendt i trinn 4 i stedet. MS m/e 675,1 (M++1).

Eksempel 1-20 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304158

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoxykarbonylamino-18-(2-metyl-6,7-dihydro-4H-tiazol[5,4-c]pyridin-5-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo [14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00304158), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 2-metyl-4,5,6,7-tetrahydrotiazol[5,4-c]pyridin ble anvendt i trinn 4 i stedet. MS m/e 546,2 (M++1-100).

Eksempel 1-21 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304183

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoxykarbonylamino-18-(7,8-dihydro-5H-pyrido[4,3-d]pyrimidin-6-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00304183), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 5,6,7,8-tetrahydropyrido[4,3-d]pyrimidin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

MS m/e 625,2 (M-1).

Eksempel 1-22 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00312023

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadecan-4-karboksylsyre (forbindelse AR00312023), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt at det ringlukkende metateseprodukt 10 fra trinn 3 ble ytterligere redusert med H2/Rh-Al2O3før det neste koblingstrinnet (WO 0059929, s.76-77). MS m/e 625,3 (M-1).

Eksempel 1-23 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00314578

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(6-amino-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-14-tertbutoksykarbonylamino-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00314578), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin-6-ylamin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

MS (POS ESI) m/z 540,2 [opphav, (M++1)-100 (Boc gruppe)].

Eksempel 1-24 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00314685

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(2-acetylamino-6,7-dihydro-4H-tiazol[5,4-c]pyridin-5-karbonyloksy)-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00314685), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt N-(4,5,6,7-tetrahydrotiazol[5,4-c]pyridin-2-yl)-acetamid som ble anvendt i trinn 4 i stedet. MS m/e 589,2 (M++1-100).

Eksempel 1-25 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00315997

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(5-dimetylamino-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00315997), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt dimetyl-(1,2,3,4-tetrahydroisokinolin-5-yl)-amin (Eksempel 1-25a) ble anvendt i trinn 4 i stedet. MS m/e 668,0 (M+).

Eksempel 1-25a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Syntese av dimetyl-(1,2,3,4-tetrahydroisokinolin-5-yl)amin er beskrevet i det følgende reaksjonsskjema:

Til en løsning av 5-aminotetrahydroisokinolin (3,68 g, 24,8 mmol) i 1,4-dioksan (100 ml), ble det tilsatt 3 N NaOH (8,27 ml, 24,8 mmol). Etter avkjøling til 0 oC, ble (Boc)2O (5,42 g, 24,8 mmol) i 1,4-dioksan (10 ml) dråpevis tilsatt og rørt over natten ved romtemperatur. Reaksjonsblandingen ble helt over i vann og ekstrahert med EtOAc (2x). De kombinerte, organiske lagene ble vasket med mettet, vandig NaHCO3løsning, vann og saltvann og så tørket og konsentrert. Resten ble renset ved silikagél kolonnekromatografi, som ga 5,44 g (88 %) av det ønskete Boc-beskyttete produkt som et hvitt, fast stoff.

Til en løsning av produktet fra det tidligere trinnet beskrevet ovenfor (0,2 g, 0,81 mmol) i THF (5 ml), ble det tilsatt NaH ved 0 °C. Etter 15 minutter ble CH3I tilsatt, og omrøring fortsatte over natten ved romtemperatur. Etter fullføring ble reaksjonen stoppet med isvann, ekstrahert med EtOAc (25 ml), tørket (Na2SO4) og konsentrert. Boc-gruppen ble fjernet med 60 % TFA-DCM (2 ml) ved 0 °C, som ga 110 mg (77,5 %) av sluttproduktet som et lyst, grønnaktig fast stoff. MS: 177,1 (MH+).

Eksempel 1-26 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00315998

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(5-klor-1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (forbindelse AR00315998), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 5-klor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt i trinn 4 i stedet.

1H NMR (400 MHz, CDCl3): δ 7.24-7.02 (m, 3H), 6.82 (s, 1H), 5.68-5.51 (m, 1H), 5.36 (s, 1H), 5.11-4.96 (m, 2H), 4.67-4.44 (m, 5H), 4.29-4.20 (m, 1H),4.20-4.11(m, 1H), 3.82-3.74 (m, 1H), 2.69-2.55 (m, 1H), 2.31-2.15 (m, 1H), 2.14-2.06 (m, 1H), 2.03 (s, 1H), 2.01-1.86 (m, 1H), 1.86-1.24 (m, 11H), 1.22 (s, 9H).

MS: m/e 644,9 (M+), 646,9 (M++2)

Eksempel 1-27 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00315999

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(5,6-diklor-1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00315999),ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 5,6-diklor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt i trinn 4 i stedet.

1H NMR (400 MHz, CDCl3): δ 7.29 (s, 1H), 7.22 (s, 1H), 7.06 (s, 1H), 5.57-5.50 (m, 1H), 5.33 (s, 1H), 5.23-5.09 (m, 2H), 4.73-4.65 (m, 1H), 4.64-4.48 (m, 5H), 4.33-4.29 (m, 1H), 4.11-4.02 (m, 1H), 3.82-3.74 (m, 1H), 2.73-2.61 (m, 1H), 2.29-2.08 (m, 3H), 2.01 (s, 1H), 1.83-1.65 (m, 2H), 1.63-1.46 (m, 2H), 1.40-1.12 (m, 15H).

MS: m/e 678,9 (M+), 681 (M++2).

Eksempel 1-28 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320122

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(4R-metyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320122) ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 4R-metyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

1H NMR (400 MHz, CD3OD) δ 7.02-7.24 (m, 3H), 5.59 (dd, 1H), 5.30-5.44 (m, 2H), 4.66-4.81 (m, 1H), 4.14-4.64 (m, 3H), 3.83-3.92 (m, 1H), 3.58-3.81 (m, 1H), 3.44-3.56 (m, 1H), 2.86-3.86 (m, 1H), 2.23-2.58 (m, 4H), 1.87-2.13 (m, 2H), 1.70-1.87 (m, 1H), 1.50-1.70 (m, 3H), 1.07-1.51 (m, 19H), 0.80-0.96 (m, 2H). MS m/z 639,0 (M++1) Eksempel 1-29 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320123

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(4S-metyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320123), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 4S-metyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

1H NMR (400 MHz, CD3OD) δ 7.01-7.23 (m, 3H), 5.58 (dd, 1H), 5.32-5.45 (m, 2H), 4.66-4.82 (m, 1H), 4.12-4.64 (m, 3H), 3.86-3.94 (m, 1H), 3.52-3.74 (m, 1H), 3.43-3.56 (m, 1H), 2.88-3.85 (m, 1H), 2.24-2.60 (m, 4H), 1.87-2.15 (m, 2H), 1.71-1.87 (m, 1H), 1.52-1.70 (m, 3H), 1.07-1.52 (m, 19H), 0.80-0.96 (m, 2H). MS m/z 639,0 (M++1)

Eksempel 1-30 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320576

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-[4-(2-metoksyfenyl)-piperidin-1-karbonyloksy]-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320576), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 4-(2-metoksyfenyl)-piperidin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

MS m/e 583,3 (M++1-100).

Eksempel 1-31 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320577

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(6-metoksy-1,3,4,9-tetrahydro-b-karbolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320577), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 6-metoksy-2,3,4,9-tetrahydro-1H-b-karbolin ble anvendt i trinn 4 i stedet. MS m/e 594,2 (M++1-100).

Eksempel 1-32 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00301383

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-18-(1-piperidin-1-ylmetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00301383), ble syntetisert ifølge fremgangsmåte B, unntatt 1-piperidin-1-ylmetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt i trinn 4 i stedet.

1H NMR (500 MHz, CD3OD) δ 7.33-7.24 (m, 4H), 7.20 (br s, 1H), 6.61 (br s, 1H), 5.75-5.52 (m, 2H), 5.50-5.33 (m, 2H), 4.63-4.43 (m, 2H), 4.42-4.07 (m, 4H), 3.96 (br s, 1 H), 3.67-3.11 (m, 5H), 3.06-2.88 (m, 2 H), 2.86-2.74 (m, 2 H), 2.56-2.35 (m, 3H), 2.23 (q, 1H), 2.04-1.90 (m, 2H), 1.89-1.52 (m, 10H), 1.51-1.32 (m, 12H).

MS (POS APCI) m/z 722,3 (M++1).

Eksempel 1-33 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00333842

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(6-metoksy-1-metoksymetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00333842), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, unntatt at 6-metoksy-1-metoksymetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinoliniumklorid ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i stedet. MS (APCI-): m/z 697,2 (M-1).

Eksempel 1-34 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

F

Forbindelse AR00365349

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(5-fluor-1-metoksymetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00365349) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, unntatt at 5-fluoro-1-metoksymetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinoliniumklorid ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i stedet. MS (APCI-): m/z 685,3 (M-1).

Eksempel 1-35 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00333224

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(1-dimetylaminometyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00333224), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, unntatt at dimetyl-(1,2,3,4-tetrahydroisokinolin-1-ylmetyl)-amin (syntetisert ifølge eksempel 1-35a), ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i stedet.

MS (APCI+): m/z 582,3 (MH+-Boc).

Eksempel 1-35a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Dimetyl-(1,2,3,4-tetrahydroisokinolin-1-ylmetyl)-amin ble syntetisert på liknende måte som vist i eksempel 3-76a, unntatt at i trinn 1 ble fenetylamin anvendt for å erstatte 2-(3-metoksyfenyl)-etylamin, og at i den første delen av trinn 3 ble dimetylamin anvendt for å erstatte natriummetoksid som nukleofilen. Råproduktet ble anvendt direkte i det neste koblingstrinnet uten ytterligere rensing.

Eksempel 1-36 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

O

Forbindelse AR00333225

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(1-morfolin-4-ylmetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00333225), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, unntatt at 1-morfolin-4-ylmetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin (syntetisert ifølge eksempel 1-36a), ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i stedet. MS (APCI-): m/z 722,3 (M-1).

Eksempel 1-36a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

1-morfolin-4-ylmetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble syntetisert på liknende måte som vist i eksempel 3-76a, unntatt at i trinn 1 ble fenetylamin anvendt for å erstatte

2-(3-metoksyfenyl)etylamin, og at i den første del av trinn 3 ble morfolin anvendt for å erstatte natriummetoksid som nukleofilen. Råproduktet ble anvendt direkte i det neste koblingstrinnet uten ytterligere rensing.

Eksempel 1-37 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00333248

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(6-metoksy-1-piperidin-1-ylmetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00333248), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, unntatt at 6-metoksy-1-piperidin-1-ylmetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin (syntetisert ifølge eksempel 1-37a), ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i stedet.

MS (APCI-): m/z 750,4 (M-1).

Eksempel 1-37a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

6-metoksy-1-piperidin-1-ylmetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble syntetisert på liknende måte som vist i eksempel 3-76a, unntatt at i den første delen av trinn 3 ble piperidin anvendt for å erstatte natriummetoksid som nukleofilen. Råproduktet ble anvendt dirkete i det neste koblingstrinnet uten ytterligere rensing.

Eksempel 1-38 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00333276

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(6-metoxy-1-morfolin-4-ylmetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00333276), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, unntatt at 6-metoksy-1-morfolin-4-ylmetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin (syntetisert ifølge eksempel 1-38a), ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i stedet.

MS (APCI-): m/z 750,3 (M-1).

Eksempel 1-38a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

6-metoksy-1-morfolin-4-ylmetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble syntetisert på liknende måte som vist i eksempel 3-76a, unntatt at i den første delen av trinn 3 ble morfolin anvendt for å erstatte natriummetoksid som nukleofilen. Råproduktet ble anvendt direkte i det neste koblingstrinnet uten ytterligere rensing.

Eksempel 1-39 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00333277

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(1-dimetylaminometyl-6-metoksy-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00333277), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, unntatt at (6-metoksy-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin-1-ylmetyl)-dimetylamin (syntetisert ifølge eksempel 1-39a), ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i stedet.

MS (APCI+): m/z 712,3 (MH+).

Eksempel 1-39a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

(6-metoksy-1,2,3,4- tetrahydroisokinolin-1-ylmetyl)-dimetylamin ble syntetisert på liknende måte som vist i eksempel 3-76a, unntatt at i den første delen av trinn 3, ble dimetylamin anvendt for å erstatte natriummetoksid som nukleofilen. Råproduktet ble anvendt direkte i det neste koblingstrinnet uten ytterligere rensing.

Eksempel 1-40 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00365369

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-(4-fluor-1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00365369), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, unntatt at 4-fluor-2,3-dihydro-1H-isoindol (syntetisert ifølge eksempel 3-55a) ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i stedet.

1H NMR (500 MHz, DMSO) δ 12.21 (br s, 1H), 8.66 (br s, 1H), 7.35 (q, 1H), 7.19 (d, 1H), 7.11 (q, 2H), 7.03 (br s, 1H), 5.51 (q, 1H), 5.33-5.21 (m, 2H), 4.66 (s, 4H), 4.22 (q, 1H), 4.24 (t, 1H), 3.99-3.89 (m, 1H), 3.73-3.64 (m, 1H), 2.65-2.55 (m, 1H), 2.28-2.08 (m, 3H), 1.77-1.61 (m, 2H), 1.54-1.42 (m, 1H), 1.42-1.03 (m, 16H).

MS (APCI-): m/z 627,3 (M-1).

Eksempel 1-41 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00371946

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-[5-(2-morfolin-4-yl-etoksy)-1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy]-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00371946), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, unntatt at 5-(2-morfolin-4-yl-etoksy)-2,3-dihydro-1H-isoindol (fremstilt ifølge fremgangsmåtene beskrevet i J. Med. Chem. 2002, bind 45, nr.26, 5771, fremstillingsfremgangsmåte D, og i Bioorg. Med. Chem. Lett.11 (2001) 685-688. For den aminbeskyttete N-Boc:

1H NMR (500 MHz, CDCl3) δ 7.13 (dd, 1H), 6.85-6.74 (m, 2H), 4.61 (t, 4H), 4.10 (t, 2H), 3.73 (t, 4H), 2.81 (t, 2H), 2.61-2.54 (m, 4H), 1.51 (s, 9H);

MS (APCI+): m/z 349,1 (M+1) ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i stedet. MS (APCI+): m/z 640,3 [(M+1)-Boc].

Eksempel 1-42 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00371947

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-[5-(2-dimetylaminoetoksy)-1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy]-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00371947), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, unntatt at [2-(2,3-dihydro-1H-isoindol-5-yloksy)etyl]dimetylamin (fremstilt ifølge fremgangsmåtene beskrevet i J. Med. Chem.2002, bind 45, nr.26, 5771, fremstillingsfremgangsmåte D, og i Bioorg. Med. Chem. Lett.11 (2001) 685-688. For den aminbeskyttete N-Boc:

1H NMR (500 MHz, CDCl3) δ 7.14 (dd, 1H), 6.88-6.76 (m, 2H), 4.61 (t, 4H), 4.04 (t, 2H), 2.72 (t, 2H), 2.34 (s, 6H), 1.50 (s, 9H);

MS (APCI+): m/z 307,1 (M+1) ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i stedet. MS (APCI+): m/z 698,2 (M+1).

Eksempel 1-43 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00371948

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-[5-(2-isopropylaminoetoksy)-1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy]-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00371948), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, unntatt at [2-(2,3-dihydro-1H-isoindol-5-yloksy)etyl]isopropylamin (fremstilt ifølge fremgangsmåtene beskrevet i J. Med. Chem. 2002, bind 45, nr.26, 5771, fremstillingsfremgangsmåte D, og i Bioorg. Med. Chem. Lett.11 (2001) 685-688). For den aminbeskyttete N-Boc: 1H NMR (500 MHz, CDCl3) δ 7.13 (dd, 1H), 6.86-6.75 (m, 2H), 4.62 (t, 4H), 4.06 (t, 2H), 2.99 (t, 2H), 2.88 (septuplet, 1H), 1.62 (br s, 1H), 1.51 (s, 9H), 1.10 (d, 6H);

MS (APCI+): m/z 321,2 (M+1) ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i stedet. MS (APCI-): m/z 710,3 (M-1).

2. Fremstilling av forbindelser med den generelle struktur III

Forbindelser med den generelle struktur II ble fremstilt ifølge det generelle reaksjonsskjema ovenfor. En forbindelse med struktur Ia ble først fjernet fra sin Bocbeskyttende gruppe, fulgt av nukleofilt angrep av aminogruppen på en elektrofil for å danne karbamat, amid eller urea.

Eksempel 2-1 (ikke ifølge foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00247310

Trinn 1: Fremstilling av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-amino-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre etylester.

Det N-Boc beskyttete utgangsmaterialet (102 mg, 0.16 mmol) ble oppløst i 6 ml 4 N HCl (dioksan), og hensatt i romtemperatur i 90 minutter. HPLC viste fullstendig fjerning av den Boc-beskyttende gruppen. Reaksjonsblandingen ble deretter konsentrert, tatt opp i acetonitril og så konsentrert to ganger igjen. Det resulterende lyst, brunaktige pulverskum ble anvendt i det neste trinnet.

Trinn 2: Fremstilling av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-syklopentyloksykarbonylamino-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre etylester.

Til en løsning av syklopentanol (42 mg, 0,48 mmol) i THF (16 ml), ble en toluenløsning av fosgen (0,42 ml, 1,9 M, 0,80 mmol) dråpevis tilsatt. Blandingen ble rørt ved romtemperatur i 2 timer for å danne syklopentylklorformat reagens.

Reaksjonsblandingen ble konsentrert til omkring halve volumet, og så fortynnet med DCM til utgangsvolumet, og så konsentrert igjen til det halve volum for fullstendig fjerning av fosgenoverskudd. Denne syklopentylklorformatløsningen ble ytterligere fortynnet med THF (16 ml), avkjølt til 0 °C og tilsatt den faste resten (0,16 mmol) fra trinn 1 ovenfor ved 0 °C. Til reaksjonsblanding ble så TEA (0,11 ml, 0,81 mmol) tilsatt, og reaksjonsblandingen ble rørt ved 0 °C i 2 timer. Da reaksjonen var fullstendig ifølge HPLC ble reaksjonsblandingen så konsentrert, tatt opp i EtOAc (15 ml), og så vasket med vann, mettet natriumbikarbonat, vann og saltvann (10 ml hver), tørket over Na2SO4og konsentrert. Den urene, gulaktige, tykke oljeresten ble renset ved flashkromatografi på Biotage 40S (eluent = heksan/EtOAc, 1:1), som ga det ønskete produktet som et hvitt, sprøtt pulverskum (65,2 mg, 63 %). MS (MH+ 665,2).

Trinn 3: Fremstilling av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-syklopentyloksykarbonylamino-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00247310).

Samme hydrolysefremgangsmåter som i trinn 5 i eksempel 1-1 ble fulgt.

De følgende forbindelser ble også fremstilt ved å følge de samme fremgangsmåter som nevnt i eksempel 2-1, med enten syklopentylklorformat erstattet ved andre elektrofiler, og/eller P2-tetrahydroisokinolinet erstattet av andre amintilførsler, som illustrert i trinn 4 i fremgangsmåte B i eksempel 1-2.

Eksempel 2-2 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00294376

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-14-metoksykarbonylamino-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00294376), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 2-1, unntatt at metylklorformat ble anvendt i trinn 2 i stedet.

Eksempel 2-3 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

F

Forbindelse AR00304074

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-syklopentyloksykarbonylamino-18-(5-fluor-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00304074), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-1, unntatt at 5-fluor-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt i stedet i trinn 4 i eksempel 1-2. MS m/e 583,2 (M++1).

Eksempel 2-4 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304075

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-syklopentyloksykarbonylamino-2,15-diokso-18-(8-trifluorometyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00304075), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-1, unntatt at

8-trifluorometyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt i stedet i trinn 4 i eksempel 1-2. MS m/e 705,1 (M++1).

Eksempel 2-5 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304076

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-syklopentyloksykarbonylamino-18-(1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00304076), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-1, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt i stedet i trinn 4 i eksempel 1-2. MS m/e 623,2 (M++1).

Eksempel 2-6 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304125

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-14-(2-fluoroetoksykarbonylamino)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00304125), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 2-1, unntatt at 2-fluoroetanol ble anvendt for å danne klorformatreagens i trinn 2 i stedet for syklopentanol. MS m/e 615,1 (M++1).

Eksempel 2-7 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304126

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-14-(tetrahydrofuran-3S-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00304126), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 2-1, unntatt at tetrahydrofuran-3S-ol ble anvendt for å danne klorformatreagensen i trinn 2 i stedet for syklopentanol. MS m/e 639,2 (M++1).

Eksempel 2-8 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304127

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-14-(tetrahydrofuran-3R-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00304127), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 2-1, unntatt at tetrahydrofuran-3R-ol ble anvendt for å danne klorformatreagensen i trinn 2 i stedet for syklopentanol. MS m/e 639,2 (M++1).

Eksempel 2-9 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320002

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-14-(tetrahydropyran-4-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320002), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 2-1, unntatt at tetrahydropyran-4-ol ble anvendt for å danne klorformatreagensen i trinn 2 i stedet for syklopentanol. MS m/e 653,2 (M++1).

Eksempel 2-10 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320074

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-14-(tetrahydrofuran-3R-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320074), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-1, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt i stedet i stedet i trinn 4 i eksempel 1-2, og at tetrahydrofuran-3R-ol ble anvendt for å danne klorformatreagensen i trinn 2 i eksempel 2-1 i stedet for syklopentanol.

MS m/e 625,2 (M++1).

Eksempel 2-11 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320075

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-14-(tetrahydrofuran-3S-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320075), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-1, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt i stedet i trinn 4 i eksempel 1-2, og at tetrahydrofuran-3S-ol ble anvendt for å danne klorformatreagensen i trinn 2 i eksempel 2-1 i stedet for syklopentanol.

MS m/e 625,2 (M++1).

Eksempel 2-12 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320076

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(1,3-dihydroisoindole-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-14-(tetrahydrofuran-3S-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320076), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-1, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt i stedet i trinn 4 i eksempel 1-2, og at 2-fluoroetanol ble anvendt for å danne klorformatreagensen i trinn 2 i eksempel 2-1 i stedet for syklopentanol.

MS m/e 601,1 (M++1).

Eksempel 2-13 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320077

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-14-(tetrahydropyran-4-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320077), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-1, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt i stedet i trinn 4 i eksempel 1-2, og at tetrahydropyran-4-og liknende ble anvendt for å danne klorformatreagensen i trinn 2 i eksempel 2-1 i stedet for syklopentanol.

MS m/e 601,1 (M++1).

Eksempel 2-14 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320445

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(5,6-diklor-1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-14-(tetrahydrofuran-3R-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320445), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-1, unntatt at

5,6-diklor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt i stedet i trinn 4 i eksempel 1-2, og at tetrahydrofuran-3R-ol ble anvendt for å danne klorformatreagensen i trinn 2 i eksempel 2-1 i stedet for syklopentanol. MS: m/e 693,0 (M+), 695,1 (M++2).

Eksempel 2-15 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320448

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(5-klor-1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-14-(tetrahydrofuran-3R-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320448), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-1, unntatt at 5-diklor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt i stedet i trinn 4 i eksempel 1-2, og at tetrahydrofuran-3R-ol ble anvendt for å danne klorformatreagensen i trinn 2 i eksempel 2-1 i stedet for syklopentanol.

1H NMR (500 MHz, CD3OD): δ 7.38 (s, 1H), 7.32-7.28 (m, 2H), 7.22 (d, 1H), 7.10 (br s, 1H), 5.56-5.50 (q, 1H), 5.42-5.38 (t, 1H), 5.35 (br s, 1H), 4.80-4.48 (m, 6H), 4.44 (m, 1H), 4.16 (d, 1H), 3.84 (dd, 1H), 3.78-3.69 (m, 1H), 3.68-3.60 (m, 1H), 3.50 (t, 1H), 2.55-2.36 (m, 3H), 2.21-2.12 (m, 1H), 1.98-1.85 (m, 1H), 1.72-1.62 (m, 2H), 1.61-1.51 (m, 2H), 1.50-1.20 (m, 9H). MS: m/e 659,1 (M+), 661,1 (M++2)

Eksempel 2-16(ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00248689

Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-(syklopentankarbonylamino)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR248689).

Syklopentylkarboksylsyre ble først helt på PS-TFP harpiks (skaffet fra Argonaut Technologies) for å danne en aktiv ester. Den aktiverte ester på harpiks (26 mg, 1,16 mmol/g, 0,03 mmol) ble først svellet i 0,5 ml kloroform, fulgt av tilsetting av MP-karbonatharpiks (skaffet fra Argonaut Technologies, 300 mg, 2,5 mmol/g, 0,75 mmol). Til denne harpiks ble det så tilsatt 0,5 M kloroformløsning fra det makrosykliske materialet (15 mg, 0,02 mmol), og reaksjonsblandingen ble rystet over natten ved romtemperatur. Etter 16 timer var reaksjonen fullstendig ifølge HPLC. Den ble så filtrert og konsentrert, som ga et rent N-acylert produkt, som så ble hydrolysert ved å følge de samme hydrolysefremgangsmåtene som i trinn 5 i eksempel 1-1, som ga det ønskete produkt AR248689 som et hvitt, fast stoff (12,5 mg, 88 %).

MS (APCI+): m/z 621,3 (MH+).

Eksempel 2-17 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00248687

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-14-(2,2-dimetylpropionylamino)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00248687), ble syntetisert ved å følge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 2-16, unntatt at tert-butyl karboksylsyre først ble lastet på PS-TFP harpiks i stedet. MS (APCI+): m/z 609,3 (MH+).

Eksempel 2-18 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00248688

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-14-isobutyrylamino-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00248688), ble syntetisert ved å følge de samme fremgangsmåter som beskrevet i eksempel 2-16, unntatt at isopropyl karboksylsyre først ble lastet på PS-TFP harpiks i stedet. MS (APCI+): m/z 595,3 (MH+).

Eksempel 2-19 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Boc

Forbindelse AR00298989

Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-(2-tert-butoksykarbonylamino-3-metylbutyrylamino)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR298989)

14-amino-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre etylester (120 mg, 217 µmol) og N-α-t-Boc-L-valin N-hydroksysuksinamidester (96 mg, 300 µmol) ble rørt sammen i 1,1 ml diklormetan i 14 timer. Løsemiddelet ble fjernet under vakuum og 1 ml hver av vann og etylacetat ble tilsatt. Fasene ble separert og det vandige laget ble vasket to ganger med 500 µl etylacetat. De kombinerte, organiske lagene ble tørket over MgSO4og løsemiddelet ble fjernet under vakuum, som ga den ønskete forbindelsen som et hvitt, fast stoff (132 mg, 81 %). MS m/z 752,2 (MH+).

Eksempel 2-20 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00301338

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-14-{3-metyl-2-[(pyrazin-2-karbonyl)amino]butyrylamino}-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00301338), ble syntetisert ved å følge samme fremgangsmåter som beskrevet i eksempel 2-19, unntatt at 3-metyl-2-[(pyrazin-2-karbonyl)amino]smørsyre 2,5-dioksopyrrolidin-1-yl ester ble anvendt for å erstatte N-α-t-Boc-L-valin N-hydroksysuksinamidester i stedet.

MS m/e 730,3 (M++1).

Eksempel 2-21 (ikke ifølge foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304072

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-14-{2-[(6-dimetylaminopyridin-3-karbonyl)amino]-3-metylbutyrylamino}-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00304072) ble syntetisert ved å følge de samme fremgangsmåtene som beskrevet i eksempel 2-19, unntatt at 2-[(6-dimetylaminopyridin-3-karbonyl)amin]-3-metyl-smørsyre 2,5-dioksopyrrolidin-1-yl ester ble anvendt for å erstatte N-α-t-Boc-L-valin

N-hydroksysuksinamidester i stedet.

1H NMR (CD3OD, 500 MHz):� 8.69 (s, 1H), 8.46 (s, 1H), 8.37-8.39 (m, 1H), 8.14-8.21 (m, 2H), 7.07-7.18 (m, 5H), 5.63 (q, 1H), 5.36-5.42 (m, 2H), 4.49-4.56 (m, 3H), 4.42-4.45 (m, 1H), 4.31-4.32 (m, 1H), 3.92-3.95 (m, 1H), 3.65-3.72 (m, 2H), 2.85-2.91 (m, 2H), 2.33-2.55 (m, 4H), 1.93-2.03 (m, 3H), 1.61-1.68 (m, 3H), 1.27-1.52 (m, 12H), 0.86-0.96 (m, 8H). MS m/e 770,4 (M-1).

Eksempel 2-22 (ikke ifølge foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304073

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-14-{3-metyl-2-[(pyridin-3-karbonyl)amino]butyrylamino}-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00304073), ble syntetisert ved å følge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 2-19, unntatt at 3-metyl-2-[(pyridin-3-karbonyl)amino]smørsyre 2,5-diokso-pyrrolidin-1-yl ester ble anvendt for å erstatte N-α-t-Boc-L-valin N-hydroksysuksinamidester i stedet.

MS m/e 729,2 (M++1).

Eksempel 2-23 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00298990

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-(2-amino-3-metylbutyrylamino)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4 karboksylsyre (Forbindelse 298990), ble syntetisert ved å følge de samme fremgangsmåtene som i trinn 1 i eksempel 2-1. MS m/e 624,2 (M++1).

Eksempel 2-24 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00294378

Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-(3-syklopentylureido)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR294378)

14-amino-2,15-diokso-18-(8-trifluorometyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre etylester hydrokloridsalt (49 mg, 74 µmol), diisopropyletylamin (29 mg, 222 µmol), og syklopentylisocyanat (25 mg, 222 µmol) ble tatt opp i 375 µl diklormetan og rørt ved 19 °C i én time. reaksjonsblandingen ble lastet direkte på en C18 flashkolonne og eluert med vann/acetonitril (10 til 100 %) inneholdende 0,1 % TFA, som ga tittelproduktet som et hvitt, fast stoff (42 mg, 77 %). MS m/z 732,2 (MH+).

Eksempel 2-25 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00294377

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-(3-tert-butylureido)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00294377), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-24, unntatt at tert-butyl isocyanat ble anvendt for å erstatte syklopentylisocyanat i fremgangsmåtene i eksempel 2-24. MS m/e 624,1 (M++1).

Eksempel 2-26 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

F

Forbindelse AR00304077

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-(3-syklopentylureido)-18-(5-fluor-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00304077), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-24, unntatt at 5-fluor-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

MS m/e 654,2 (M++1).

Eksempel 2-27 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304078

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-(3-syklopentylureido)-2,15-diokso-18-(8-trifluorometyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00304078), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-24, unntatt at 8-trifluorometyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2. MS m/e 704,1 (M++1).

Eksempel 2-28 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304079

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-(3-syklopentylureido)-18-(1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00304079), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-24, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2. MS m/e 622,2 (M++1).

Eksempel 2-29 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320078

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-(3-tert-butylureido)-18-(1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320078), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-24, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2, og at tert-butyl isocyanat ble anvendt for å erstatte syklopentylisocyanat i fremgangsmåtene i eksempel 2-24.

MS m/e 610,1 (M++1).

Eksempel 2-30 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320221

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-14-[3-(tetrahydrofuran-3-yl)-ureido]-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320221), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-24, unntatt at 3-isocyanat-tetrahydrofuran ble anvendt for å erstatte syklopentylisocyanat i fremgangsmåtene i eksempel 2-24.

MS m/e 638,2 (M++1).

Eksempel 2-31 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Cl

Forbindelse AR00320449

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-(3-tert-butylureido)-18-(5-klor-1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320449), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-24, unntatt at 5-klor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2, og at tert-butyl isocyanat ble anvendt for å erstatte syklopentylisocyanat i fremgangsmåtene i eksempel 2-24. 1H NMR (500 MHz, CD3OD): δ 7.34 (s, 1H), 7.28-7.25 (m, 2H), 7.24 (s, 1H), 7.20 (s, 1H), 5.51 (m, 2H), 5.40 (s, 1H), 4.73-4.60 (m, 3H), 4.53 (t, 1H), 4.38 (d, 1H), 4.28 (d, 1H), 3.98 (dd, 1H), 2.43 (m, 2H), 2.38-2.30 (m, 1H), 2.12-2.00 (m, 2H), 1.81-1.70 (m, 1H), 1.64-1.56 (m, 3H), 1.48-1.20 (m, 8H), 1.18 (s, 9H).

MS: m/e 644,0 (M+), 645,9 (M++2).

Eksempel 2-32 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320450

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-(3-tert-butylureido)-18-(5,6-diklor-1,3-dihydroisoindol-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00320450), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-24, unntatt at 5,6-diklor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2, og at tert-butyl isocyanat ble anvendt for å erstatte syllopentylisocyanat i fremgangsmåtene i eksempel 2-24. 1H NMR (500 MHz,CD3OD): δ 7.50 (s, 1H), 7.38 (s, 1H), 5.56 (q, 1H), 5.42-5.38 (m, 2H), 4.72-4.61 (m, 4H), 4.55 (t, 1H), 4.34 (dd, 1H), 4.28 (d, 1H), 3.92 (dd, 1H), 2.45-2.32 (m, 2H), 2.32-2.18 (m, 1H), 2.08-2.00 (m, 1H), 1.75-1.68 (m, 1H), 1.63-1.54 (m, 3H), 1.50-1.22 (m, 8H), 1.18 (s, 9H). MS: m/e 678,0 (M+), 680,0 (M++2).

Eksempel 2-33 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse)

Forbindelse AR00365381

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-syklopentyloksykarbonylamino-18-(5-fluor-1-metoksymetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyloksy)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00365381), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 2-1, unntatt at

5-fluor-1-metoksymetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinoliniumklorid ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2 i stedet.

MS (APCI-): m/z 697,4 (M-1).

3. Fremstilling av forbindelser med den generelle struktur IV

Forbindelser med den generelle struktur IV ble fremstilt ifølge reaksjonsskjemaet ovenfor (1. Khan et al., Bioorg. & Med. Chem. Lett., 1997, 7 (23), 3017-3022.

2. Internasjonal søknad PCT/US02/39926, WO 03/053349).

Eksempel 3-1 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00261408

Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (AR00261408)

Den makrosykliske syreforbindelsen nr.101 (7 mg, 0,011 mmol) ble oppløst i 0,1 ml DMF, fulgt av tilsetting av CDI (1,8 mg, 0,011 mmol). Blandingen ble rørt i et 40 °C oljebad i én time. Syklopropylsulfonamid (2,0 mg, 0,017 mmol) ble så tilsatt reaksjonsblandingen, fulgt av DBU (1,7 mg, 0,011 mmol), og reaksjonsblandingen ble så rørt ved 40 °C over natten. Etter 14 timer viste LCMS at reaksjonen var fullstendig. Reaksjonsblandingen ble avkjølt til romtemperatur, og fordelt mellom 2 ml EA og 2 ml 5 % HCl (vandig). Det organiske laget ble vasket med vann, bikarbonat (2 ml ea), og så tørket (Na2SO4). Råmaterialet ble flashet på Biotage 12M (eluent = DCM:MeOH, 20:1), som ga AR00261408 (4,2 mg, 52 %).

1H NMR (CDCl3, 500 MHz): δ 0.80-2.10 (m, 25H), 2.20-2.27 (m, 1H), 2.37-2.59 (m, 3H), 2.84 (m, 1H), 3.60-3.70 (m, 1H), 3.82-3.90 (m, 1H), 4.20-4.30 (m, 2H), 4.45-4.70 (m, 5H), 4.95-5.05 (m, 2H), 5.30-5.48 (m, 2H), 5.74 (m, 1H), 6.74 (m, 1H), 7.0-7.23 (m, 4H). MS m/e 728.0 (M++H).

Eksempel 3-2 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00261407

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-2,15-diokso-4-(propan-2-sulfonylaminokarbonyl)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00261407), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-1, unntatt at isopropylsulfonamid ble anvendt for å erstatte syklopropylsulfonamid i koblingstrinnet. MS m/e 728,4 (M-1).

Eksempel 3-3 (ikke ifølge foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00254906

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-metansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00254906), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-1, unntatt at metylsulfonamid ble anvendt for å erstatte syklopropyl sulfonamid i koblingstrinnet. 1H NMR (CDCl3, 500 MHz): δ 1.20-1.52 (m, 16H), 1.54-1.98 (m, 5H), 2.20-2.30 (m, 1H), 2.38-2.46 (m, 1H), 2.47-2.59 (m, 3H), 2.84 (m, 1H), 3.18 (s, 3H), 3.56-3.70 (m, 1H), 3.82-3.90 (m, 1H), 4.22-4.33 (m, 2H), 4.47-4.69 (m, 4H), 4.90-5.10 (m, 2H), 5.47 (brs, 1H), 5.74 (m, 1H), 6.74 (m, 1H), 7.03-7.23 (m, 4H).

MS m/e 701,9 (M+), 602,2 (opphav, MH+-Boc-gruppe).

Eksempel 3-4 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00261409

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 4-(butan-1-sulfonylaminokarbonyl)-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00261409), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-1, unntatt at n-butyl sulfonamid ble anvendt for å erstatte syklopropylsulfonamid i koblingstrinnet.

1H NMR (CDCl3, 500 MHz): δ 0.80-1.03 (m, 7H), 1.20-2.10 (m, 22H), 2.20-2.60 (m, 4H), 2.84 (m, 1H), 3.20 (m, 1H), 3.44 (m, 1H), 3.65 (m, 1H), 3.80-3.95 (m, 1H), 4.20-4.34 (m, 2H), 4.50-4.65 (m, 4H), 4.95-5.05 (m, 1H), 5.30-5.39 (m, 1H), 5.44-5.49 (m, 1H), 5.74 (m, 1H), 6.74 (m, 1H), 7.0-7.23 (m, 4H). MS m/e 743,3 (M+, APCI-).

Eksempel 3-5 (ikke ifølge foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00282131

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-syklopentyloksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00282131), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 2-1 og 3-1.

MS m/e 738,4 (M-1).

Eksempel 3-6 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00294381

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00294381), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-5 og 3-1.

1H NMR (CDCl3, 500 MHz): δ 0.89-2.08 (m, 25H), 2.21-2.28 (m, 1H), 2.41-2.49 (m, 1H), 2.51-2.61 (m, 2H), 2.91 (m, 1H), 3.83 (m, 1H), 4.21 (m, 1H), 4.40 (d, J = 11.7 Hz, 1H), 4.53-4.80 (m, 5H), 4.95-5.04 (m, 2H), 5.47 (brs, 1H), 5.72 (m, 1H), 6.77 (m, 1H), 7.16 (m, 1H), 7.23-7.31 (m, 3H). MS m/e 712,3 (APCI-, M-H).

Eksempel 3-7 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

F

Forbindelse AR00298996

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-fluor-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00298996), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at

5-fluor-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

1H NMR (400 MHz, CDCl3): δ 10.05 (s, 1H), 8.12 (s, 1H), 7.04 (s, 1H), 6.84-6.73 (m, 2H), 6.70 (s, 1H), 5.65 (q, 1H), 5.40 (s, 1H), 4.59 (m, 2H), 4.54-4.40 (m, 3H), 4.30-4.10 (m, 2H), 3.82-3.74 (m, 1H), 3.72-3.51 (m, 2H), 2.92-2.68 (m, 3H), 2.55-2.30 (m, 3H), 2.21-2.15 (m, 1H), 2.00-1.60 (m, 3H), 1.40-0.75 (m, 18H). MS: m/e 746,0 (M+).

Eksempel 3-8 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00298997

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-8-trifluorometyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00298997), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at

8-trifluorometyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

1H NMR (500 MHz, CD3OD): δ 7.55 (dd, 1H), 7.42 (dd, 1H), 7.35 (t, 1H), 5.71-5.61 (m, 1H), 5.40 (m, 1H), 4.60 (s, 1H), 4.52 (m, 1H), 4.42 (m, 1H), 4.15 (m, 1H), 3.91 (m, 1H), 3.78-3.62 (m, 2H), 3.00-2.82 (m, 3H), 2.58-2.52 (m, 3H), 2.51-2.32 (m, 2H), 1.86-1.56 (m, 3H), 1.41 (m, 2H), 1.32-1.21 (m, 5H), 1.04-0.98 (m, 14H).

MS: m/e 795,9 (M+).

Eksempel 3-9 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00301746

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-7-klor-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00301746), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at 7-klor-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

1H NMR (400 MHz, CDCl3): δ 10.10 (s, 1H), 7.08 (d, 1H), 7.02-6.96 (m, 2H), 6.60 (d, 1H), 5.64 (q, 1H), 5.40 (s, 1H), 4.92-4.41 (m, 2H), 4.55-4.40 (m, 3H), 4.28-4.12 (m, 2H), 3.82-3.75 (m, 1H), 3.65-3.46 (m, 3H), 2.88-2.80 (m, 1H), 2.78-2.56 (m, 2H), 2.52-2.42 (m, 1H), 2.38-2.30 (m, 1H), 2.21-2.12 (q, 1H), 1.82-1.74 (m, 2H), 1.45-1.12 (m, 16H), 1.10-0.98 (m, 2H), 0.90-0.75 (m, 2H). MS m/e 761,9 (M+)

Eksempel 3-10 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00301747

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-6-trifluorometyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00301747) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at 6-trifluorometyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

1H NMR (500MHz, CD3OD): δ 7.44 (m, 2H), 7.38-7.30 (m, 1H), 7.28-7.24 (m, 1H), 5.65 (q, 1H), 5.40 (m, 1H), 5.08 (m, 1H), 4.56 (brs, 2H), 4.60-4.50 (m, 1H), 4.48 (m, 1H), 4.15 (d, 1H), 3.88 (d, 1H), 3.75-3.67 (m, 2H), 2.93-2.82 (m, 3H), 2.66-2.54 (m, 1H), 2.52-2.44 (m, 1H), 2.42-2.40 (m, 2H), 1.91-1.76 (m, 2H), 1.74-1.70 (dd, 1H), 1.64-1.58 (m, 1H), 1.54-1.36 (m, 4H), 1.34-1.25 (m, 12H), 1.50-1.20 (m, 2H), 1.00-0.70 (m, 1H), 0.52-0.34 (m, 1H). MS: m/e 795,9 (M+).

Eksempel 3-11 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00301751

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-6-Fluoro-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00301751) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at 6-fluoro-1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

1H NMR (500 MHz, CD3OD): δ 7.21-7.02 (m, 1H), 6.92 (m, 2H), 6.92 (m, 2H), 5.68 (q, 1H), 5.40 (m, 1H), 5.08 (t, 1H), 4.58 (m, 2H), 4.45 (m, 1H), 4.12 (d, 1H), 3.88 (d, 1H), 3.78-3.60 (m, 3H), 2.86-2.72 (m, 3H), 2.71-2.61 (m, 1H), 2.52-2.42 (m, 1H), 2.41-2.34 (m, 1H), 1.88-1.76 (m, 2H), 1.74-1.70 (m, 1H), 1.64-1.58 (m, 1H), 1.56-1.38 (m, 2H), 1.37-1.24 (m, 14H), 1.13-1.04 (m, 2H), 1.02-0.89 (m, 1H), 0.88-0.82 (m, 1H). MS: m/e 746.0 (M+). MS m/e 757,2 (M++1).

Eksempel 3-12 (ikke ifølge foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304080

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-fluor-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-(3-syklopentyl-ureido)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16 diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00304080) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-24 og 3-1, unntatt at 5-fluoro-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

Eksempel 3-13 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304081

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-8-trifluorometyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-(3-syklopentyl-ureido)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00304081) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-24 og 3-1, unntatt at 8-trifluorometyl-1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2. MS m/e 807,2 (M++1).

Eksempel 3-14 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304082

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindole-2-karboksylsyre 14-(3-syklopentyl-ureido)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00304082) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-24 og 3-1, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2. MS m/e 725,2 (M++1).

Eksempel 3-15 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304161

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-14-(2-fluoroetoksykarbonylamino)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00304161) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 2-fluoroetanol ble anvendt for å danne klorformatreagensen i trinn 2 i eksempel 2-1, i stedet for syklopentanol. MS m/e 718.1 (M++1).

Eksempel 3-16 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304162

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-(tetrahydro-furan-3-yloxykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00304162) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at tetrahydrofuran-3S-ol ble anvendt for å danne klorformatreagensen i trinn 2 i eksempel 2-1, i stedet for syklopentanol.

MS m/e 742,1 (M++1).

Eksempel 3-17 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304163

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-(tetrahydro-furan-3R-yloxykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00304163) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at tetrahydrofuran-3R-ol ble anvendt for å danne klorformatreagensen i trinn 2 i eksempel 2-1, i stedet for syklopentanol.

1H NMR (d6-benzene, 500 MHz): δ 10.53 (s, 1 H), 6.78-6.96 (m, 4 H), 5.83-5.90 (m, 1 H), 5.66 (q, 1 H), 5.18-5.21 (m, 1 H), 5.13 (brs, 1 H), 5.04 (brs, 1 H), 4.41-4.87 (m, 3 H), 3.85-4.05 (m, 4 H), 3.67-3.74 (m, 1 H), 3.46-3.53 (m, 3 H), 3.23-3.34 (m, 1 H), 2.80-2.85 (m, 1 H), 2.34-2.59 (m, 4 H), 1.84-1.99 (m, 4 H), 0.98-1.60 (m, 14 H), 0.42-0.47 (m, 1 H), 0.27-0.32 (m, 1 H). MS m/e 741,2 (M-1).

Eksempel 3-18 (ikke ifølge foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00311814

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-2-fenylamino-6,7-dihydro-4H-tiazol[5,4-c]pyridin-5-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00311814) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at fenyl-(4,5,6,7-tetrahydrotiazol[5,4-c]pyridin-2-yl)amin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2. MS m/e 826,2 (M++1). Eksempel 3-19 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00311815

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1-piperidin-1-ylmetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00311815) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at 1-piperidin-1-ylmetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

1H NMR (500 MHz, CD3OD) δ 8.94 (d, 1H), 7.59 (s, 1H), 7.31-7.23 (m, 3H), 7.22-7.15 (m, 2H), 5.74-5.64 (m, 2H), 5.47 (br s, 1H), 5.06 (t, 1H), 4.54 (dt, 1H), 4.40-4.17 (m, 4H), 4.11-4.04 (m, 1H), 3.96-3.88 (m, 1H), 3.75-3.40 (m, 5H), 3.14-2.32 (m, 7H), 2.05 (dd, 1H), 1.99-1.68 (m, 5H), 1.65-0.95 (m, 24H); MS (POS ESI) m/z 825,4 (M+).

Eksempel 3-20 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00312024

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4,4-spirosyklobutyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00312024) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at 4,4-spirosyklobutyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

1H NMR (400 MHz, CD3OD) δ 7.54-7.60 (m, 1H), 7.26 (dd, 1H), 6.97-7.21 (m, 1H), 5.66 (dd, 1H), 5.37-5.48 (m, 1H), 5.11 (dd, 1H), 4.58 (s, 2H), 4.39 (t, 3H), 4.11-4.26 (m, 1H), 3.77-3.96 (m, 1H), 3.87 (t, 3H), 3.60-3.70 (m, 1H), 2.83-2.93 (m, 1H), 2.23-2.68 (m, 6H), 1.70-2.23 (m, 7H), 1.18-1.69 (m, 18H), 0.81-1.12 (m, 3H).

MS m/z 767,9 (M++1)

Eksempel 3-21 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00312025

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4,4-dimetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00312025) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at 4,4-dimetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

1H NMR (400 MHz, CD3OD) δ 7.31-7.40 (m, 1H), 6.97-7.23 (m, 3H), 5.67 (dd, 1H), 5.34-5.49 (m, 1H), 5.09 (dd, 1H), 4.64 (s, 1H), 4.50-4.61 (m, 1H), 4.33-4.44 (m, 3H), 4.11-4.24 (m, 1.0), 3.82-3.95 (m, 3H), 3.36-3.55 (m, 2H), 2.84-2.94 (m, 1H), 2.25-2.69 (m, 4H), 1.68-2.24 (m, 4H), 1.15-1.68 (m, 23H), 0.81-1.15 (m, 3H).

MS m/z 756,0 (M++1)

Eksempel 3-22 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00312026

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4-Metyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00312026) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at 4-metyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

1H NMR (400 MHz, CD3OD) δ 7.76 (s, 1H), 6.98-7.24 (m, 3H), 5.67 (dd, 1H), 5.2-5.51 (m, 1H), 5.04-5.15 (dd, 1H), 4.28-4.63 (m, 5H), 4.10-4.24 (m, 1H), 3.81-3.96 (m, 3H), 3.37-3.78 (m, 2H), 2.83-3.06 (m, 2H), 2.54-2.71 (m, 1H), 2.25-2.54 (m, 3H), 1.69-1.94 (m, 3H), 1.16-1.69 (m, 20H), 0.81-1.15 (3H). MS m/z 742,0 (M++1).

Eksempel 3-23 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

O

Forbindelse AR00314635

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4,4-spirosyklobutyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-(tetrahydrofuran-3-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00314635) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 4,4-spirosyklobutyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2, og tetrahydrofuran-3R-ol ble anvendt for å erstatte syklopentanol i trinn 2 i eksempel 2-1 for å danne klorformatreagens.

1H NMR (500 MHz, CD2Cl2) δ 10.24-10.29 (s, 1H), 7.49-7.55 (m, 1H), 7.24 (dd, 1H), 7.14 (dd, 1H), 7.04 (dd, 1H), 6.81 (d 1H), 5.71 (dd, 1H), 4.95 (dd, 1H), 4.90 (bs, 1H), 4.48-4.59 (m, 3H), 4.17-4.30 (m, 2H), 3.51-3.74 (m, 3H), 3.51-3.72 (6H), 2.80-2.86 (m, 1H), 2.36-2.54 (m, 3H), 2.10-2.33 (m, 4H), 1.80-2.10 (m, 6H), 1.24-1.80 (m, 7H), 0.65-1.24 (m, 10H). MS m/z 741,2 (M++1)

Eksempel 3-24 (ikke ifølge fo religgende oppfinnelse):

Forbindelse AR00314654

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4,4-dimetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-(tetrahydro-furan-3S-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00314654) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 4,4-dimetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2, og tetrahydrofuran-3S-ol ble anvendt for å erstatte syklopentanol i trinn 2 i eksempel 2-1 for å danne klorformatreagensen.

1H NMR (500 MHz, CD2Cl2) δ 8.51-8.64 (bs, 1H), 7.26-7.36 (m, 1H), 7.09-7.19 (m, 2H), 6.98-7.08 (m, 1H), 5.70 (dd, 1H), 4.95 (dd, 1H), 4.83 (d, 1H), 4.44-4.72 (m, 3H), 4.17-4.30 (m, 2H), 3.25-3.91 (m, 9H), 2.80-2.86 (m, 1H), 2.35-2.55 (m, 4H), 2.13-2.34 (m, 4H), 1.91-2.07 (m, 2H), 1.80-1.90 (m, 2H), 1.66-1.80 (m, 2H), 1.51-1.63 (m, 2H), 1.30-1.51 (m, 2H), 0.96-1.15 (m, 3H), 0.65-0.95 (m, 9H). MS m/z 770,1 (M++1).

Eksempel 3-25 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00314656

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4-metyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-(3-tertbutylureido)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00314656) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-24 og 3-1, unntatt at 4-metyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2, og t-butyl isocyanat ble anvendt for å erstatte syklopentyl isocyanat i eksempel 2-24.

1H NMR (500 MHz, CD2Cl2) δ 7.60-7.72 (m, 1H), 7.06-7.48 (m, 4H), 5.73 (dd, 1H), 5.39-5.48 (m 1H), 5.18-5.27 (bs 1H), 4.98 (dd, 1H), 4.79-4.90 (bs, 1H), 4.30-4.72 (m, 4H), 3.40-3.77 (m, 5H), 2.97 (d, 1H), 2.83-2.90 (m, 1H), 2.37-2.58 (m, 3H), 2.17-2.30 (dt, 1H), 2.22-2.35 (dt, 1H), 1.97-2.07 (m, 1H), 1.82-1.95 (m, 2H), 1.68-1.79 (m, 1H), 1.55-1.66 (m, 2H), 1.05-1.55 (m, 15H), 0.83-0.98 (m, 3H). MS m/z 741.2 (M++1).

Eksempel 3-26 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00314719

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-18-yl ester (Forbindelse AR00314719) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-22 og 3-1. MS m/e 630,2 (M++1-100).

Eksempel 3-27 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320001

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-(3-tert-butylureido)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320001) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-24 og 3-1, unntatt at tbutyl isocyanat ble anvendt for å erstatte syklopentyl isocyanat i eksempel 2-24.

MS m/e 725,7 (M-1).

Eksempel 3-28 (ikke ifølge foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320073

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-14-(2-fluoretoksykarbonylamino)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320073) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2, og 2-fluroetanol ble anvendt for å erstatte syklopentanol i trinn 2 i eksempel 2-1 for å danne klorformatreagensen. MS m/e 704.0 (M++1).

Eksempel 3-29 (ikke ifølge foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320079

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-(tetrahydrofuran-3-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320079) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2, og tetrahydrofuran-3R-ol ble anvendt for å erstatte syklopentanol i trinn 2 i eksempel 2-1 for å danne klorformatreagensen. MS m/e 728,1 (M++1).

Eksempel 3-30 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320080

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-(tetrahydro-furan-3S-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320080) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2, og tetrahydrofuran-3S-ol ble anvendt for å erstatte syklopentanol i trinn 2 i eksempel 2-1 for å danne klorformatreagensen. MS m/e 728,1 (M++1).

Eksempel 3-31 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320081

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindole-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-(tetrahydro-pyran-4-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320081) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindole ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2, og tetrahydro-pyran-4-ol ble anvendt for å erstatte syklopentanol i trinn 2 i eksempel 2-1 for å danne klorformatreagensen. MS m/e 742.1 (M++1).

Eksempel 3-32 (ikke ifølge f oreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320082

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-(tetrahydropyran-4-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320082) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at tetrahydropyran-4-ol ble anvendt for å erstatte syklopentanol i trinn 2 i eksempel 2-1 for å danne klorformatreagensen.

MS m/e 756,1 (M++1).

Eksempel 3-33 (ikke ifølge for eliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320119

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-klor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320119) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at 5-klor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

1H NMR (500 MHz, CD3OD) δ 7.36 (s, 1H), 7.30 (s, 1H), 7.28 (s, 1H), 7.22 (s, 1H), 7.12-7.20 (m, 1H), 6.64 (br s, 1H), 5.72-5.64 (m, 1H), 5.41 (s, 1H), 5.14-5.04 (m, 1H), 4.80-4.62 (m, 2H), 4.61-4.56 (t, 1H), 4.54-4.48 (m, 1H), 4.10 (d, 1H), 3.85 (d, 1H), 2.90 (m, 1H), 2.65 (br s, 1H), 2.54-2.48 (m, 1H), 2.46-2.32 (m, 2H), 1.91-1.72 (m, 2H), 1.64-1.56 (m, 2H), 1.56-1.21 (m, 8H), 1.18 (s, 9H), 1.12-1.05 (m, 1H) 1.00 (m, 1H), 0.94-0.82 (m, 2H). MS m/e 747,9 (M+).

Eksempel 3-34 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320120

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-dimetylamino-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320120) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at dimetyl-(1,2,3,4-tetrahydroisokinolin-5-yl)-amin (Eksempel 1-25a) ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

1H NMR (400 MHz, CDCl3): δ 10.08 (s, 1H), 7.13-7.05(m, 1H), 6.88-6.81 (d, 1H), 6.77 (d, 1H), 6.68 (d, 1H), 6.61-6.53 (s, 1H), 5.71-5.60 (q, 1H), 5.40 (s, 1H), 5.00-4.88 (m, 2H), 4.55-4.38 (m, 3H), 4.24-4.16 (m, 2H), 3.88-3.77 (d, 1H), 3.64-3.41 (m, 3H), 2.91-2.69 (m, 3H), 2.61 (s, 6H), 2.53-2.41 (m, 2H), 2.40-2.39 (m, 1H), 2.22-2.11 (m, 1H), 1.89-1.72 (m, 1H), 1.61-1.22 (m, 10H), 1.18 (s, 9H), 1.09-0.97 (m, 2H), 0.91-0.76 (m, 2H). MS: 771,1 (M+), 772,1 (M++1), 773,1 (M++2).

Eksempel 3-35 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320121

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5,6-diklor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320121) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at 5,6-diklor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

1H NMR (500 MHz, CD3OD): δ 7.52 (s, 1H), 7.38 (s, 1H), 6.61 (br s, 1H), 5.72-5.65 (q, 1H), 5.40 (s, 1H), 5.08 (t, 1H), 4.78-4.62 (m, 3H), 4.63-4.57 (t, 1H), 4.50 (d, 1H), 4.20 (d, 1H), 3.65 (d, 1H), 2.90 (m, 1H), 2.55 (m, 1H), 2.52-2.45 (m, 1H), 2.46-2.31 (m, 2H), 1.91-1.75 (m, 3H), 1.67-1.60 (m, 1H), 1.58-1.25 (m, 8H), 1.18 (s, 9H), 1.12-1.05 (m, 2H), 1.04-0.81 (m, 2H). MS: m/e 781,9 (M+).

Eksempel 3-36 (ikke ifølge foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320220

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-(3-tert-butyl-ureido)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320220) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-24 og 3-1, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2, og at t-butyl isocyanat ble anvendt for å erstatte syklopentyl isocyanat i eksempel 2-24.

MS m/e 713,1 (M++1).

Eksempel 3-37 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320222

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-[3-(tetrahydrofuran-3-yl)-ureido]-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320222) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-24 og 3-1, unntatt at 3-isocyanat-tetrahydrofuran ble anvendt for å erstatte syklopentylisocyanat i eksempel 2-24. MS m/e 740,8 (M++1).

Eksempel 3-38 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320403

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-(3-syklopentylureido)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320403) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-24 og 3-1.

MS m/e 739,2 (M++1).

Eksempel 3-39 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320446

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-klor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-(3-tert-butylureido)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320446) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-24 og 3-1, unntatt at 5-klor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2, og at t-butyl isocyanat ble anvendt for å erstatte syklopentyl isocyanat i eksempel 2-24.

1H NMR (500 MHz, CD3OD): δ 7.35 (s, 1H), 7.28 (s, 1H), 7.26 (s, 1H), 7.02 (s, 1H), 7.18 (s, 1H), 5.65-5.72 (q, 1H), 5.45 (s, 1H), 5.06 (t, 1H), 4.74-4.60 (m, 4H), 4.56 (t, 1H), 4.46 (m, 1H), 4.22 (d, 1H), 3.87-3.91 (dd, 1H), 2.86-2.94 (m, 1H), 2.65-2.54 (m, 1H), 2.52-2.45 (m, 1H), 2.42-2.34 (m, 2H), 1.92-1.83 (m, 1H), 1.78-1.70 (m, 2H), 1.62-1.56 (m, 1H), 1.54-3.92 (m, 4H), 1.39-1.23 (m, 7H), 1.12 (s, 9H), 1.02-0.98 (m, 1H), 0.94-0.86 (m, 1H). MS: m/e 747,1 (M+), 749,1 (M++2).

Eksempel 3-40 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

l

Forbindelse AR00320447

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5,6-diklor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-(3-tert-butylureido)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320447) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-24 og 3-1, unntatt at 5,6-diklor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2, og at t-butyl isocyanat ble anvendt for å erstatte syklopentyl isocyanat i eksempel 2-24. MS: m/e 781,1 (M+), 783,1 (M++2).

Eksempel 3-41 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320506

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1-piperidin-1-ylmetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-syklopentyloksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320506) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 1-Piperidin-1-ylmetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2. MS (POS ESI) m/z 837,4 (M+).

Eksempel 3-42 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320547

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 4-benzensulfonylaminokarbonyl-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320547) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at benzensulfonamid ble anvendt for å erstatte syklopropylsulfonamid i koblingstrinnet i eksempel 3-1. MS m/e 762,3 (M-1).

Eksempel 3-43 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320548

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-(4-metoksybenzensulfonylaminokarbonyl)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320548) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at 4-metoksybenzensulfonamid ble anvendt for å erstatte syklopropylsulfonamid i koblingstrinnet i eksempel 3-1. MS m/e 792,3 (M-1).

Eksempel 3-44 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320549

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-2,15-diokso-4-(toluene-4-sulfonylaminokarbonyl)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320549) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at 4-metylbenzenesulfonamid ble anvendt for å erstatte syklopropylsulfonamid i koblingstrinnet i eksempel 3-1. MS m/e 776.3 (M++1).

Eksempel 3-45 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320556

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1-piperidin-1R-ylmetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-syklopentyloksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320556) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 1-piperidin-1R-ylmetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

1H NMR (500 MHz, CD3OD): δ 8.99 (br s, 1H), 7.34-7.13 (m, 6H), 5.75-5.65 (m, 2H), 5.44 (br s, 1H), 5.06 (t, 1H), 4.60 (t, 1H), 4.51 (d, 1H), 4.44-4.16 (m, 2H), 4.12-3.97 (m, 2H), 3.86 (d, 1H), 3.75-3.38 (m, 2H), 3.07 (t, 2H), 2.96-2.86 (m, 1H), 2.78 (d, 1H), 2.66 (br s, 1H), 2.56-2.26 (m, 3H), 2.06 (d, 1H), 1.99-1.66 (m, 10H), 1.65-1.21 (m, 18H), 1.15-0.95 (m, 3H); MS (POS ESI) m/z 837,4 (M+).

Eksempel 3-46 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320557

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1-piperidin-1S-ylmetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-syklopentyloksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320557) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 1-piperidin-1S-ylmetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2.

1H NMR (500 MHz, CD3OD): δ 7.32-7.14 (m, 6H), 6.87 (br s, 1H), 5.72-5.60 (m, 2H), 5.47-5.39 (m, 1H), 5.11 (br s, 1H), 4.58 (t, 1H) 4.53-3.86 (m, 8H), 3.67-3.40 (m, 2H), 3.08-2.85 (m, 1H), 2.78 (d, 1H), 2.65-2.24 (m, 4H), 2.10-1.22 (m, 27H), 1.19 (dt, 1H), 1.10-1.02 (m, 2H), 1.01-0.93 (m, 1H), 0.89 (q, 1H); MS (POS ESI) m/z 837,4 (M+).

Eksempel 3-47 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320574

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-Klor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-(3-syklopentylureido)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320574) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-24 og 3-1, unntatt at 5-klor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2. MS: m/e 759,1 (M+), 761,1 (M++2).

Eksempel 3-48 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

l

Forbindelse AR00320575

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5,6-diklor-1,3-dihydroisoindole-2-karboksylsyre 14-(3-syklopentyl-ureido)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320575) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-24 og 3-1, unntatt at 5,6-diklor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i trinn 4 i eksempel 1-2. MS: m/e 793,1 (M+).

Eksempel 3-49 (ikke ifølge foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320578

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-(2,2,2-trifluoroetoksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320578) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 2,2,2-trifluoroetanol ble anvendt for å erstatte syklopentanol i trinn 2 i eksempel 2-1 for å danne klorformatreagensen. MS m/e 754.0 (M++1).

Eksempel 3-50 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320579

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-14-(2,2-difluoro-etoksykarbonylamino)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320579) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 2,2-difluoroetanol ble anvendt for å erstatte syklopentanol i trinn 2 i eksempel 2-1 for å danne klorformatreagensen. MS m/e 736,0 (M++1).

Eksempel 3-51 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320580

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-14-(2-fluor-1-fluorometyl-etoksykarbonylamino)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320580) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 1,3-difluoropropan-2-ol ble anvendt for å erstatte syklopentanol i trinn 2 i eksempel 2-1 for å danne klorformatreagensen. MS m/e 750,1 (M++1).

Eksempel 3-52 (ikke ifølge foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320581

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-(2,2,2-trifluor-1-metyletoksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320581) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 1,1,1-trifluoropropan-2-ol ble anvendt for å erstatte syklopentanol i trinn 2 i eksempel 2-1 for å danne klorformatreagensen.

MS m/e 768,1 (M++1).

Eksempel 3-53 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00320582

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-(2,2,2-trifluor-1,1-dimetyletoksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00320582) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2, 2-1 og 3-1, unntatt at 1,1,1-trifluor-2-metylpropan-2-ol ble anvendt for å erstatte syklopentanol i trinn 2 i eksempel 2-1 for å danne klorformatreagensen.

MS m/e 782,1 (M++1).

Eksempel 3-54 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00324375

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-syklopentyloksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-18-yl ester (Forbindelse AR00324375) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-22, 2-1 og 3-1.

MS m/e 740,5 (M++1).

Eksempel 3-55

Forbindelse AR00334191

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4-fluor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334191) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 1-2 og 3-1, unntatt at i trinn 4 i eksempel 1-2, ble 4-fluor-2,3-dihydro-1H-isoindol anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin.

1H NMR (500 MHz, d6-acetone): δ 10.70 (br s, 1 H), 8.34 (d, 1 H), 7.39-7.33 (m, 1 H), 7.20 (d, 1 H), 7.10-7.02 (m, 2 H), 6.13 (d, 1 H), 5.70 (q, 1 H), 5.44 (br s, 1 H), 4.99 (t, 1H), 4.78-4.59 (m, 5 H), 4.18-4.08 (m, 1 H), 3.88-3.81 (m, 1 H), 2.86-2.78 (m, 3 H), 2.71-2.60 (m, 1 H), 2.52-2.35 (m, 3 H), 1.92-1.81 (m, 2 H), 1.75 (t, 1 H), 1.61-1.14 (m, 17 H), 1.04-0.95 (m, 2 H); - APCI MS m/z 730,4 (M-1).

Eksempel 3-55a

4-fluor-2,3-dihydro-1H-isoindol anvendt i eksempel 3-55, ble fremstilt i de følgende to trinn:

Trinn 1:

Det beste resultatet oppnås når startmaterialet kjøres 0,5 M i formamid og varmes til 125 °C i 1 til 5 timer, avhengig av skala. Startmaterialet er ikke oppløselig i formamid før temperaturen er > 60 °C. Før fullstendig reaksjon, kontrollert ved LC/MS (apcineg), fjernes varmen og det tilsettes vann tre ganger reaksjonsvolumet. Så tillates reaksjonsblandingen oppvarming til romtemperatur, og røres inntil en blekgul utfelling dannes. Det gule, faste stoffet frafiltreres og vaskes med vann før tørking over natten, som gir et utbytte mellom 70-77 %.

Trinn 2:

Til startmaterialet i en rundbunnet kolbe ble det dråpevis tilsatt 4 ekv.1 M BH3-THF ved anvendelse av en ytterligere trakt for å danne en gylden løsning som ved oppvarming og røring fikk kobberfarge. Reaksjonsblandingen ble så varmet ved refluks i 18 timer.

Reaksjonsblandingen ble så avkjølt til romtemperatur og så til 0 °C på et isbad. 4 ekv. MeOH ble dråpevis tilsatt og isbadet ble fjernet slik at den stoppete reaksjonen kunne varmes til romtemperatur. Reaksjonens farge ble mørk under denne oppvarmingsprosessen. Så ble 6 N HCl dråpevis tilsatt ved romtemperatur inntil pH-papir viste at reaksjonsblandingen var sur, og ble så refluksert (63 °C) i 1 time. reaksjonsblandingen ble så avkjølt til romtemperatur. Ved dette punkt ble reaksjonsblandingen konsentrert og vasket med Et2O (2 x) og DCM (2 x). det vandige laget ble justert til pH 11 med NaOH pellets. Mer vann ble tilsatt, og det vandige laget ble ekstrahert med eter (4 x). de kombinerte ekstraktene ble tørket over Na2SO4og konsentrert, som ga et lysebrunt oljeprodukt, som ble anvendt direkte.

Massegjenvinning er alltid noe høyere enn teoretisk, men råmateriale anvendt som dette gir > 80 % utbytte i det neste trinnet.

Eksempel 3-56 (ikke ifølge foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00333833

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-18-yl ester (Forbindelse AR00333833) ble syntetisert ifølge eksemplene 1-2 og 3-1, unntatt at i det analoge eksempel 1-2 trinnene, ble 2,3-dihydro-1H-isoindol anvendt i trinn 4 i stedet, og det ringlukkende metateseprodukt 10 fra trinn 3 i eksempel 1-2 ble ytterligere redusert med H2/Rh-Al2O3før det neste koblingstrinnet ifølge en fremgangsmåte i litteraturen (WO 0059929, s. 76-77).

1H NMR (400 MHz, CD3SOCD3) δ 11.11 (s, 1H), 8.89 (s, 1H), 7.16-7.29 (m, 4H), 6.95 (d, 1H), 5.25 (bs, 1H), 4.50-4.60 (bs, 4H), 4.40 (dd, 1H), 4.23 (d, 1H), 3.93 (m, 1H), 3.68 (d, 1H), 2.92 (m, 1H), 2.32 (dd, 1H), 2.11 (m.1H), 1.40-1.68 (m, 2H), 0.92-1.40 (m, 19H). MS m/z 717,0 (M+1).

Eksempel 3-57 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

2

Forbindelse AR00334286

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-amino-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334286) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene vist i det følgende reaksjonsskjema.

Trinn 1. Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-18-triisopropylsilanyloksy-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre etylester. Til en løsning av det frie hydroksymakrosykel intermediat (forbindelse 10 i eksempel 1-2, 5,0 g, 10,1 mmol) i DriSolve DCM (30 ml), ble det tilsatt imidazol (827 mg, 1,2 ekv.) og TIPSCl (2,15 g, 1,1 ekv.). Reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i 18 timer. TLC (5 % MeOH-DCM) viste at tilstrekkelig mengde av SM enda var igjen. Til denne reaksjonsblandingen ble det tilsatt mer imidazol (410 mg), TIPSCl (1 g) og DMAP (121 mg). Etter røring over natten viste reaksjonsblandingen at små mengder av SM var igjen. Reaksjonsblandingen ble så vasket med vann (2 x 25 ml). Det kombinerte, vandige laget ble tilbakevasket med DCM (25 ml). De kombinerte, organiske lagene ble tørket og konsentrert, og dette ga en lys, gulaktig olje. Råmaterialet ble anvendt i det neste trinnet uten ytterligere rensing.

Trinn 2. Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-18-triisopropylsilanyloksy-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre. SM-esteren fra trinn 1 ble først oppløst i en blanding av THF (20 ml) og MeOH (20 ml). Til denne blandingen ble det så tilsatt LiOH-H2O (2,1 g, 50 mmol) i vann (10 ml) og rørt i 12 timer ved romtemperatur. LCMS viste fullstendig reaksjon.

Reaksjonsblandingen ble konsentrert til nesten fullstendig tørrhet. Den faste resten ble så oppløst i 50 ml vann, surgjort med 2N HCl, og ekstrahert med EtOAc (2 x 50 ml). De kombinerte, organiske lagene ble tørket over vannfritt Na2SO4og konsentrert.

Råmaterialet ble anvendt i det neste trinnet uten ytterligere rensing.

Trinn 3. Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-(4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-18-triisopropylsilanyloksy-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-14-yl)-karbaminsyre tert-butylester. Den sure SM fra trinn 2 ovenfor ble først oppløst i 25 ml DriSolve 1,2-dikloretan. Til denne løsningen ble det tilsatt CDI (2,2 g, 13,8 mmol) i én porsjon og reaksjonsblandingen ble rørt ved 50 °C i 3 timer. Så ble syklopropylsulfonamid (3,3 g, 27,5 mmol) tilsatt, fulgt av DBU (4,2 g, 27,5 mmol), og reaksjonsblandingen ble rørt ved 50 °C i 4 timer. LCMS viste at reaksjonen var fullstendig. For opparbeidelse ble reaksjonsblandingen vasket med vann (2 x 50 ml), og det organiske laget ble tørket med vannfritt Na2SO4og konsentrert. Råmaterialet ble anvendt i det neste trinnet uten ytterligere rensing.

Trinn 4. Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-(4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-18-hydroksy-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-14-yl)-karbaminsyre tert-butylester. Det urene produktet fra trinn 3 ovenfor ble først oppløst i THF (40 ml). Til denne løsningen ble det så tilsatt TBAF (3,6 g, 13,7 mmol, 1,5 ekv.) og rørt i 2 timer ved romtemperatur. TLC viste fullstendig reaksjon. Reaksjonsblandingen ble så konsentrert til tørrhet, gjenoppløst i EtOAc og vasket med vann. Det organiske laget ble tørket over vannfritt Na2SO4og konsentrert. For rensing ble det urene produktet oppløst i DCM (50 ml) og vasket med 3N NaOH-løsning. Det vandige laget ble nøytralisert med 2N HCl og ekstrahert med DCM (2 x 25 ml). De kombinerte, organiske lagene ble tørket over Na2SO4og konsentrert, som ga et rent, hvitt fast stoff (2,4 g, 46 %).

MS m/z (APCI+) 469,1 (MH+-Boc).

Trinn 5. Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-amino-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334286). Til en DCE-løsning av produktet fra trinn 4 ovenfor (19 mg, 33 µmol), ble det tilsatt CDI (7 mg, 1,3 ekv.), og reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur over natten. LCMS viste fullstendig reaksjon. 2,3-dihydro-1H-isoindol-5-ylamin (18 mg, 4 ekv.) ble så tilsatt. Etter 4 timer ved romtemperatur viste LCMS fullstendig reaksjon. Reaksjonsblandingen ble lastet direkte på silikagél og eluert med 1 til 5 % metanol/DCM. Det rene produktet ble isolert som et hvitt, fast stoff.

MS m/z (APCI+): 629,2 (MH+-Boc).

Eksempel 3-58 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00334385

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4-amino-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334385) ble syntetisert på liknende måte som beskrevet i eksempel 3-57, ved å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol-5-ylamine i trinn 5 med 2,3-dihydro-1H-isoindol-4-ylamin i stedet.

Rensingen av sluttproduktet ble også utført på reversfase kolonnekromatografi (eluent = 5 til 100 % acetonitril i vann), som ga sluttproduktet som et beige, skumaktig fast stoff. MS m/z (APCI-): 728,2 (M+).

Eksempel 3-59 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00340479

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-2,15-diokso-4-trifluorometansulfonylaminokarbonyl-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00340479) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at trifluorometansulfonamid ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid.

1H NMR (400 MHz, d6-aceton): δ 7.98 (brs, 1H), 7.23-7.35 (m, 4H), 6.13 (brd, 1H), 5.70 (q, 1H), 5.44 (brs 1H), 4.98-5.02 (m, 1H), 4.61-4.72 (m, 5H), 4.49 (d, 1H), 4.16-4.18 (m, 1H), 3.87-3.90 (m, 1H), 2.57-2.59 (m, 2H), 2.38-2.51 (m, 2H), 1.82-1.92 (m, 2H), 1.72-1.79 (m, 2H), 1.21-1.59 (m, 8H), 1.21 (s, 9H). MS m/z (APCI-): 741,1 (M+).

Eksempel 3-60 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00365387

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-(4-karboksy-benzensulfonylaminokarbonyl)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00365387) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 4-sulfamoylbenzosyre ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid.

MS m/z (APCI-): 792,3 (M-1).

Eksempel 3-61 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00365388

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-(5-karboksy-2-klorobenzensulfonylaminokarbonyl)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00365388) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 4-klor-3-sulfamoyl-benzosyre ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid. MS m/z (APCI-): 826,2 (M-2).

Eksempel 3-62 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00365425

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-(3-karboksy-4-metoksybenzensulfonylaminokarbonyl)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00365425) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 2-metoksy-5-sulfamoyl-benzosyre ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid. MS m/z (APCI-): 822,3 (M-1).

Eksempel 3-63 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00365426

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-(5-carboksy-4-klor-2-fluorobenzensulfonylaminokarbonyl)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00365426) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 2-klor-4-fluor-5-sulfamoyl-benzosyre ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid. MS m/z (APCI-): 844,2 (M-2).

Eksempel 3-64 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00365572

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-(4-dimetylamino-benzensulfonylaminokarbonyl)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00365572) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at

4-dimetylamino-benzensulfonamid ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid. MS m/z (APCI-): 791,3 (M-1).

Eksempel 3-65 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00333801

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-2,15-diokso-4-(propan-2-sulfonylaminokarbonyl)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00333801) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at propan-2-sulfonsyreamid ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid.

MS m/z (APCI-): 714,4 (M-1).

Eksempel 3-66 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00333802

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 4-benzenesulfonylaminokarbonyl-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00333802) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at

benzensulfonamid ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid.

MS m/z (APCI-): 748,3 (M-1).

Eksempel 3-67 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00333803

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-metansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00333803) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at metansulfonamid ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid.

MS m/z (APCI-): 686,4 (M-1).

Eksempel 3-68 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00334188

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-(5-klortiofen-2-sulfonylaminokarbonyl)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334188) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 5-klor-tiofen-2-sulfonsyre amide ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid.

MS m/z (APCI-): 788,3 (M-2).

Eksempel 3-69 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00334247

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 4-(5-acetylamino-[1,3,4]tiadiazol-2-sulfonylaminokarbonyl)-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334247) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at

N-(5-sulfamoyl-[1,3,4]tiadiazol-2-yl)-acetamid ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid.

1H NMR (400 MHz, d6-aceton): δ 7.24-7.31 (m, 4H), 5.96 (brd, 1H), 5.42 (brs 1H), 5.28 (m, 1H), 5.15 (m, 1H), 4.68 (m, 6H), 4.49 (m, 1H), 4.14 (m, 2H), 2.60 (m, 1H), 2.25-2.36 (m, 5H), 1.70-2.19 (m, 8H), 1.19-1.48 (m, 4H), 1.30 (s, 9H).

MS m/z (APCI-): 813,3 (M-1).

Eksempel 3-70 (ikke iføl e foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00334248

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-(4-cyanobenzensulfonylaminokarbonyl)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334248) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 4-cyanobenzensulfonamid ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid.

1H NMR (400 MHz, d6-aceton): δ 11.32 (brs, 1H), 8.36 (brs, 1H), 8.04-8.15 (m, 4H), 7.22-7.35 (m, 4H), 6.12 (brd, 1H), 5.47 (brs 1H), 5.28 (q, 1H), 4.60-4.72 (m, 5H), 4.48-4.54 (m, 2H), 4.14-4.17 (m, 1H), 3.86-3.90 (m, 1H), 2.37-2.52 (m, 4H), 1.72-1.85 (m, 2H), 1.59-1.62 (m, 1H), 1.20-1.55 (m, 8H), 1.20 (s, 9H).

MS m/z (APCI-): 773,3 (M-1).

Eksempel 3-71 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00334249

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-(4-nitro-benzensulfonylaminokarbonyl)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334249) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 4-nitrobenzensulfonamid ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid.

1H NMR (400 MHz, d6-aceton): δ 11.39 (brs, 1H), 8.46 (d, 2H), 8.35 (brs, 1H), 8.23 (d, 2H), 7.23-7.36 (m, 4H), 6.11 (brd, 1H), 5.47 (brs 1H), 5.23 (q, 1H), 4.59-4.72 (m, 5H), 4.49-4.54 (m, 2H), 4.15 (m, 1H), 3.86-3.90 (m, 1H), 2.40-2.53 (m, 4H), 1.72-1.85 (m, 2H), 1.59-1.62 (m, 1H), 1.20-1.56 (m, 8H), 1.20 (s, 9H).

MS m/z (APCI-): 793,3 (M-1).

Eksempel 3-72 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00334250

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-(4-klor-benzensulfonylaminokarbonyl)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334250) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 4-klorbenzensulfonamid ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid.

1H NMR (400 MHz, d6-aceton): δ 11.16 (brs, 1H), 8.34 (brs, 1H), 7.96 (d, 2H), 7.65 (d, 2H), 7.22-7.36 (m, 4H), 6.13 (brd, 1H), 5.46 (brs 1H), 5.27 (q, 1H), 4.59-4.71 (m, 5H), 4.48-4.54 (m, 2H), 4.14-4.18 (m, 1H), 3.87-3.89 (m, 1H), 2.35-2.52 (m, 4H), 1.75-1.85 (m, 2H), 1.58-1.61 (m, 1H), 1.20-1.53 (m, 8H), 1.20 (s, 9H).

MS m/z (APCI-): 782,3 (M-2).

Eksempel 3-73 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00334341

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-(4-metoksybenzensulfonylaminokarbonyl)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334341) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 4-metoksybenzensulfonamid ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid.

1H NMR (400 MHz, d6-aceton): δ 8.26 (brs, 1H), 7.84 (d, 2H), 7.19-7.32 (m, 4H), 7.05 (d, 2H), 6.08 (brd, 1H), 5.43 (brs 1H), 5.25 (q, 1H), 4.55-4.67 (m, 5H), 4.48 (q, 2H), 4.10-4.14 (m, 1H), 3.87 (s, 3H), 3.82-3.87 (m, 1H), 2.29-2.47 (m, 4H), 1.74-1.84 (m, 2H), 1.51-1.55 (m, 1H), 1.37-1.47 (m, 4H), 1.20-1.32 (m, 5H), 1.17 (s, 9H).

MS m/z (APCI-): 779,1 (M-1).

Eksempel 3-74 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00364266

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-(5-karboksy-1-metyl-1H-pyrrol-2-sulfonylaminokarbonyl)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00364266) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 1-metyl-5-sulfamoyl-1H-pyrrol-2-karboksylsyre ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid.

1H NMR (400 MHz, d6-aceton): δ 10.84 (brs, 1H), 8.27 (brs, 1H), 7.59 (d, 1H), 7.24-7.35 (m, 4H), 7.18 (d, 1H), 6.10 (brd, 1H), 5.50 (br, 1H), 5.46 (m 1H), 5.36 (q, 1H), 4.59-4.71 (m, 6H), 4.48 (d, 1H), 4.13-4.17 (m, 1H), 4.00 (s, 3H), 3.85-3.89 (m, 1H), 2.35-2.59 (m, 4H), 1.71-1.90 (m, 2H), 1.62-1.65 (m, 1H), 1.20-1.51 (m, 8H), 1.20 (s, 9H). MS m/z (APCI-): 795,4 (M-1).

Eksempel 3-75 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00365427

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-2,15-diokso-4-(tiofen-2-sulfonylaminokarbonyl)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00365427) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at tiofen-2-sulfonsyreamid ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid.

MS m/z (APCI-): 754,4 (M-1).

Eksempel 3-76 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00334339

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-6-metoksy-1-metoksymetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334339) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 6-metoksy-1-metoksymetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin (for syntese se eksempel 3-76a) ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol. MS m/z (APCI-): 800,5 (M-1).

Eksempel 3-76a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Syntese av 6-metoksy-1-metoksymetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinoliniumklorid er vist i det følgende reaksjonsskjema:

Trinn 1: Syntese av 2-klor-N-[2-(3-metoksyfenyl)etyl]acetamid. Aminet 2-(3-metoksyfenyl)etylamin ble tatt opp som en 0,6 M løsning i DCM, fulgt av tilsetting av TEA (2 ekv.). Blandingen ble så kjølt på et IPA/tørrisbad. Da reaksjonstemperaturen hadde nådd -60 oC, ble en løsning av kloracetylklorid i DCM (2,6 M) tilsatt dråpevis for å holde temperaturen under -60 oC. Etter fullstendig tilsetting ble reaksjonsblandingen rørt ved -60 oC i én time, og så varmet til -20 oC og filtrert over GF-filterpapir for å fjerne noe TEA-HCl salt. Filtratet ble oppvarmet videre til romtemperatur og overført til en separasjonstrakt der det ble vasket med 1 N HCl (2 x) og saltvann. Det organiske laget ble tørket over MgSO4og konsentrert, som ga et mørkefiolett fast stoff. Dette urene produktet ble anvendt direkte i det neste trinnet uten ytterligere rensing.

Trinn 2: Syntese av 1-klormetyl-6-metoksy-3,4-dihydroisokinoliniumklorid. To ekv. P2O5(12,9 g) ble kokt i xylen (180 ml) som en 0,25 M løsning. Det urene produktet fra trinn 1 ovenfor ble også først kokt i xylen (45 ml) for å lage en 0,5 M løsning, og ble deretter dråpevis tilsatt via en ytterligere trakt til P2O5-løsningen.

Blandingen ble rørt og varmet ved refluks i én time. reaksjonsblandingen ble så avkjølt til romtemperatur, og xylen ble avdekantert. Kolben ble så plassert på et isbad og rørt, mens is, vann, EtOAc og tilslutt 4 M NaOH ble forsiktig tilført inntil pH > 12.

Reaksjonen ble holdt < 25 oC inntil pH = 12 ble nådd. Reaksjonsblandingen ble så ekstrahert med EtOAc (3 x). De kombinerte, organiske ekstraktene ble tørket over MgSO4og konsentrert, som ga en mørk løsning. Dette ble avkjølt på et isbad, mens 400 ml kald Et2O ble tilsatt og etterfulgt av 100 ml kald HCl/ Et2O. Et bunnfall ble dannet og ble bortfiltrert og vasket med Et2O. Det faste stoffet ble straks plassert under høyvakuum i 2 timer, som ga målproduktet som et farget, fast skum. Dette urene produktet ble anvendt direkte i det neste trinnet uten ytterligere rensing.

Trinn 3: Syntese av 6-metoksy-1-metoksymetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinoliniumklorid. Det urene produktet fra trinn 2 ovenfor ble tilsatt i én porsjon til TEA (5 ekv.), og NaI (0,1 ekv.) i MeOH ved 0 oC. Deretter ble 2,2 ekv. NaOMe tilsatt og den homogene reaksjonen ble uklar. Reaksjonsblandingen ble så rørt ved 0 °C i én time. LC/MS viste fullstendig fri iminmbase.

Reaksjonsblandingen ble så igjen kjølt til 0 oC på et isbad, og NaBH4(1,5 ekv.) ble forsiktig tilsatt. Reaksjonsblandingen ble så igjen oppvarmet til romtemperatur og rørt i 2 timer. Etter at reaksjonen var fullstendig ifølge LC/MS, ble reaksjonsblandingen konsentrert, behandlet med 1 N NaOH og ekstrahert med EtOAc. Det organiske laget ble tørket over MgSO4og konsentrert. Den resulterende resten ble tatt opp i MeOH og kjølt på et isbad. HCl-gass ble boblet gjennom det i 10 minutter. Reaksjonsblandingen ble konsentrert og gjenoppløst i MeOH. Etter konsentrering for annen gang, ble reaksjonsblandingen satt under høyvakuum over natten. Det urene materialet ble så triturert med EtOAc (3 x), som ga produktet som et brunaktig, fast skum ved å være underkastet høyvakuum over natten. Dette urene produktet ble direkte anvendt i det neste trinnet uten ytterligere rensing. MS m/z (POSESI): 208,1 (MH+).

Eksempel 3-77 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00365193

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-fluor-1-metoksymetyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00365193) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-76, unntatt at 5-fluor-1-metoksymetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolinium klorid (for syntese se Eksempel 3-77a) ble anvendt for å erstatte 6-metoksy-1-metoksymetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolinium klorid.

1H NMR (500 MHz, CD3OD) δ 8.99-8.91 (m, 1H), 7.23-7.15 (m, 1H), 7.13-6.99 (m, 2H), 6.99-6.90 (m, 1H), 5.68 (q, 1H), 5.41 (br s, 1H), 5.35-5.21 (m, 1H), 5.06 (t, 1H), 4.60-4.31 (m, 3H), 4.30-4.05 (m, 3H), 3.96-3.81 (m, 1H), 3.80-3.56 (m, 3H), 3.35 (d, 3H), 2.98-2.30 (m, 9H), 1.91-1.68 (m, 4H), 1.64-0.95 (m, 16H).

MS (APCI-) m/z 788,3 (M-1).

Eksempel 3-77a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

F

Syntese av 5-fluoro-1-metoksymetyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolinium klorid ble utført på liknende måte som i eksempel 3-76a, unntatt at i trinn 1, ble 2-(2-fluorofenyl)-etylamin anvendt for å erstatte 2-(3-metoksyfenyl)-etylamin.

Eksempel 3-78 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00365438

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4-fluoro-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-(4-karboksy-benzensulfonylaminokarbonyl)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00365438) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-55, unntatt at

4-sulfamoylbenzosyre ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid.

1H-NMR (500 MHz, CD3OD) δ 8.92 (d, 1H), 8.25-8.19 (m, 1H), 8.15 (d, 2H), 8.04 (d, 2H), 7.36-7.27 (m, 1H), 7.14 (d, 1H), 7.05-6.95 (m, 2H), 5.42 (br s, 1H), 5.26 (q, 1H), 4.82-4.50 (m, 8H), 4.10-4.00 (m, 1H), 3.85 (d, 1H), 3.75-3.69 (m, 1H), 2.60-2.39 (m, 4H), 2.26 (p, 2H), 1.89-1.84 (m, 1H), 1.81-1.05 (m, 15H).

MS (APCI-): m/z 810,2 (M-1).

Eksempel 3-79 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00340303

Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4-fluoro-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-{2-sykloheksyl-2-[(pyrazin-2-karbonyl)amino]acetylamino}-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18- l ester (Forbindelse AR00340303).

Startmaterialet (AR00334191, eksempel 3-55, 10 mg, 13.7 µmol), ble oppløst i 1 ml 50 % TFA (DCM) og rørt ved romtemperatur i én time. Reaksjonsblandingen ble så konsentrert til tørrhet og tatt opp i acetonitril og konsentrert igjen. Gjenta prosessen ovenfor en gang til for å fjerne alt TFA-overskudd. Den resulterende faste resten ble så oppløst i DCE (137 µl), avkjølt til 0 oC på et isbad, fulgt av tilsetting av aminosyren, sykloheksyl-[(pyrazin-2-karbonyl)-amino]eddiksyre (1,05 ekv.), HATU (10 mg) og DIEA (4 dråper). Blandingen ble sakte oppvarmet til romtemperatur og rørt over natten. For opparbeidelse ble reaksjonsblandingen lastet dirkete på en C-18 kolonne og renset ved reversfase kolonnekromatografi, som ga målforbindelsen som et hvitt, fast stoff. MS (APCI-): m/z 876,1 (M-1).

Eksempel 3-80 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00340122

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4-fluoro-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-(2-acetylamino-2-sykloheksyl-acetylamino)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15 diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00340122) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-79, unntatt at acetylamino-sykloheksyl-eddiksyre ble anvendt for å erstatte sykloheksyl-[(pyrazin-2-karbonyl)-amino]-eddiksyre. MS (APCI-): m/z 811,3 (M-1).

Eksempel 3-81 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00340156

Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4-fluoro-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-14-[2-(4-metoksyfenyl)-acetylamino]-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00340156).

Startmaterialet (AR00334191, eksempel 3-55, 10 mg, 13.7 µmol) ble oppløst i 1 ml 50 % TFA (DCM) og rørt ved romtemperatur i én time. reaksjonsblandingen ble så konsentrert til tørrhet, tatt opp i acetonitril og konsentrert igjen. Gjenta prosessen ovenfor for å fjerne alt TFA-overskudd. Den resulterende faste resten ble så oppløst i DCE (137 µl), fulgt av tilsetting av syreklorid, (4-metoksyfenyl)-acetylklorid (2 dråper) og DIEA (4 dråper). Blandingen ble rørt ved romtemperatur over natten. Etter fullstendig reaksjon ble reaksjonsblandingen rørt ved romtemperatur over natten. Etter fullføring ble reaksjonsblandingen lastet direkte på en C-18 kolonne og renset med reversfase kolonnekromatografi. Forbindelsen ble ytterligere renset på normalfase silikagél kromatografi (eluent = 40 % EtOAc/heksan med 1 % maursyre), som ga målforbindelsen som et hvitt, fast stoff.

1H NMR (500 MHz, CD3OD) δ 7.33 (p, 1H), 7.15 (d, 1H), 7.05-6.92 (m, 3H), 6.65 (dd, 2H), 5.68 (q, 1H), 5.40 (br s, 1H), 5.09 (t, 1H), 4.78-4.46 (m, 7H), 4.43-4.24 (m, 2H), 3.89-3.80 (m, 1H), 3.68 (d, 3H), 3.21 (d, 1H), 2.69-2.57 (m, 1H), 2.52-2.30 (m, 5H), 2.06-0.80 (m, 15H); MS (APCI-): m/z 778,3 (M-1).

Eksempel 3-82 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00340178

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4-fluoro-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-14-[2-(3-metoksyfenyl)-acetylamino]-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00340178) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-81, unntatt at (3-metoksyfenyl)-acetyl klorid ble anvendt for å erstatte (4-metoksyfenyl)-acetyl klorid.

1H NMR (500 MHz, CD3OD) δ 7.32 (p, 1H), 7.14 (d, 1H), 7.05-6.92 (m, 3H), 6.76-6.58 (m, 2H), 5.68 (q, 1H), 5.41 (br s, 1H), 5.09 (t, 1H), 4.76-4.46 (m, 7H), 4.43-4.26 (m, 2H), 3.91-3.82 (m, 1H), 3.69 (d, 3H), 2.94-2.85 (m, 1H), 2.70-2.57 (m, 1H), 2.52-2.30 (m, 5H), 2.06-0.80 (m, 15H); MS (APCI-) m/z 778,3 (M-1).

Eksempel 3-83 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00340188

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4-fluor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-fenylacetylamino-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00340188) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-81, unntatt at fenylacetyl klorid ble anvendt for å erstatte (4-metoksy-fenyl)-acetyl klorid.

MS (APCI-) m/z 748,4 (M-1).

Eksempel 3-84 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00334314

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-metoksy-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334314) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 5-metoksy-2,3-dihydro-1H-isoindol (fremstilt på en liknende måte som beskrevet i JOC, bind 53, nr.

22, 1988, s.5381-5383), ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol.

MS m/z (APCI-): 742,3 (M-1).

Eksempel 3-85 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00334399

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4,7-difluor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334399) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 4,7-difluoro-2,3-dihydro-1H-isoindol (fremstilt på en liknende måte som beskrevet i JOC, bind 53, nr. 22, 1988, s.5381-5383), ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol.

1H NMR (500 MHz, CD3OD) δ 8.97 (s, 1H), 6.99-6.85 (m, 2H), 5.69 (q, 1H), 5.42 (br s, 1H), 5.07 (t, 1H), 4.83-4.57 (m, 6H), 4.51 (d, 1H), 4.13-4.02 (m, 1H), 3.85 (t, 1H), 2.94-2.86 (m, 1H), 2.73-2.59 (m, 1H), 2.55-2.28 (m, 4H), 1.89-1.70 (m, 3H), 1.65-1.22 (m, 10H), 1.18-0.96 (m, 10H). MS m/z (APCI-): 746,1 (M-1).

Eksempel 3-86 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00338066

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4-fluoro-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-(3-tert-butylureido)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00338066) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-36, unntatt at 4-fluoro-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol.

1H NMR (500 MHz, CD3OD) δ 7.38-7.28 (m, 1H), 7.13 (d, 1H), 7.01 (p, 1H), 5.69 (q, 1H), 5.45 (br s, 1H), 5.07 (t, 1H), 4.83-4.66 (m, 4H), 4.59 (q, 1 H), 4.49 (d, 1H), 4.37-4.17 (m, 2 H), 3.94-3.84 (m, 1 H), 3.72 (t, 1H), 2.95-2.87 (m, 1H), 2.68-2.29 (m, 5 H), 2.09-1.22 (m, 11 H), 1.12-0.95 (m, 12H). MS (APCI-): m/z 729,3 (M-1).

Eksempel 3-87 (ikke ifølge fo religgende oppfinnelse):

Forbindelse AR00338070

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4-fluor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-14-(3,3-dimetyl-butyrylamino)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00338070) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-81, unntatt at 3,3-dimetylbutyryl klorid ble anvendt for å erstatte (4-metoksy-fenyl)acetylklorid.

MS (APCI-) m/z 728,3 (M-1).

Eksempel 3-88(ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00338071

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4-fluor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre

4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-(4,4,4-trifluorobutyrylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00338071) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-81, unntatt at 4,4,4-trifluorobutyrylklorid ble anvendt for å erstatte (4-metoksyfenyl)acetylklorid.

MS (APCI-) m/z 754,3 (M-1).

Eksempel 3-89 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00341649

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-isopropylamino-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00341649) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at (2,3-dihydro-1H-isoindol-5-yl)-isopropylamin (fremstilt på liknende måte som beskrevet i Org. Letters, 2003, bind 5, nr. 6, 793-796), ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol.

1H NMR (500 MHz, CD3OD) δ 8.94 (br d, 1H), 7.52 (s, 1H), 7.48 (d, 1H), 7.41-7.32 (m, 2H), 7.32-7.24 (m, 2H), 5.69 (q, 1H), 5.41 (br s, 1H), 5.07 (t, 1H), 4.82-4.66 (m, 3H), 4.60 (t, 1H), 4.52 (t, 1H), 4.08 (d, 1H), 3.85 (d, 1H), 3.80-3.68 (m, 1H), 2.94-2.87 (m, 1H), 2.71-2.59 (m, 1H), 2.55-2.45 (m, 1H), 2.45-2.30 (m, 3H), 1.88-1.69 (m, 3H), 1.61 (t, 1H), 1.58-0.94 (m, 25H). MS (APCI-): m/z 770,1 (M-1).

Eksempel 3-90 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

H

Forbindelse AR00364936

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-hydroksy-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00364936) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol-5-ol (fremstilt på liknende måte som beskrevet i JOC, bind 53, nr.22, 1988, s.

5381-5383), ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol.

MS m/z (APCI-): 728,2 (M-1).

Eksempel 3-91 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

O

Forbindelse AR00365083

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2,5-dikarboksylsyre 2-(14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl) ester 5-metyl ester (Forbindelse AR00365083) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-57, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol-5-karboksylsyremetylester (fremstilt som vist i eksempel 3-91a), ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol-5-ylamin i trinn 5 i stedet.

MS m/z (APCI+): 672,2 (MH+-Boc).

Eksempel 3-91a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

2,3-dihydro-1H-isoindol-5-karboksylsyremetylester ble syntetisert ifølge det følgende reaksjonsskjema:

En blanding av 5-brom-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre tert-butylester (200 mg, 0,67 mmol), Pd(OAc)2(30 mg, 0,2 ekv.), DPPP (55 mg, 0,2 ekv.), TEA (0,93 ml, 10 ekv.) og MeOH:DMSO (1:1, 4 ml), ble rørt i 16 timer under CO (ballong) ved 80 °C. LC-MS og TLC (20 % EtOAc-heksan) viste at reaksjonen var fullstendig.

Reaksjonsblandingen ble konsentrert for å fjerne MeOH og fortynnet med EtOAc (10 ml), og vasket med vann (2 x 25 ml). Det organiske laget ble tørket (Na2SO4), konsentrert og renset med silikagél kolonnekromatografi (eluent = 20 % EtOAcheksan), som ga rent 1,3-dihydroisoindol-2,5-dikarboksylsyre 2-tert-butylester 5-metylester (150 mg, 81 %). MS (APCI+): m/z 178,1 (MH+-Boc).

Den beskyttende gruppen i produktet ovenfor ble fjernet ved behandling med 50 % TFA-DCM i 1 time ved 0 °C i romtemperatur. Reaksjonsblandingen ble konsentrert til tørrhet, gjenoppløst i DCM og nøytralisert med mettet NaHCO3-løsning. Det organiske laget ble separert, tørket og konsentrert, som ga målforbindelsen som en fri base, og ble direkte anvendt i det neste koblingstrinnet uten ytterligere rensing.

Eksempel 3-92 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00333831

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre

14-syklopentyloksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00333831), ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-5, unntatt at 2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin i stedet.

1HNMR (400 MHz, CD3OD): δ 7.36-7.22 (m, 3H), 7.21-7.16 (m, 1H), 5.74-5.60 (m, 1H), 5.40 (s, 1H), 5.20-5.03 (m, 1H), 4.80-4.54 (m, 6H), 4.38-4.28 (m, 1H), 4.18 (m, 1H), 3.90-3.80 (m, 1H), 2.96-2.85 (m, 1H), 2.70-2.31 (m, 4H), 1.92-0.98 (m, 24 H). MS m/z (APCI-): 724,4 (M-1).

Eksempel 3-93 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00340494

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-morfolin-4-yl-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00340494) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 5-morfolin-4-yl-2,3-dihydro-1H-isoindol (fremstilt på liknende måte som beskrevet i J. Org. Chem.

2000, 65, 1144-1157), ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol.

1HNMR (400 MHz, DMSO-d6): δ 7.80-7.22 (m, 1H), 7.22-7.15 (m, 1H), 7.00-6.81 (m, 2H), 5.45-(m, 1H), 5.26 (m, 1H), 4.62-4.50 (m, 4H), 4.42 (m, 1H), 4.28-4.10 (m, 2H), 3.98 (m, 1H), 3.76 (m, 4H), 3.12 (m, 4H), 2.71-2.60 (m, 1H), 2.40-1.45 (m, 3H), 1.40-1.21 (m, 10H), 0.98-0.61 (m, 4H). MS m/z (APCI+): 699,2 (MH+-Boc).

Eksempel 3-94 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

N

Forbindelse AR00365082

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-cyano-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00365082) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 2,3-dihydro-1H isoindol-5-karbonitril (fremstilt på liknende måte som beskrevet i J. Org. Chem. 1998, 63, 8224-8228), ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol.

MS m/z (APCI+): 639,1 (MH+-Boc).

Eksempel 3-95 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00365252

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-etylkarbamoyl-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00365252) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i det følgende reaksjonsskjema:

Forbindelse AR00365083 (70 mg, 91 µmol), denne syntese ble beskrevet tidligere i denne beskrivelsen, ble løst i en THF: MeOH (2:1, 3 ml) blanding, fulgt av tilsetting av 1 ml vandig løsning av LiOH-H2O. reaksjonsblandingen ble rørt i én time ved romtemperatur. LC-MS indikerte fullstendig hydrolyse, reaksjonen fikk fortsette i ytterligere 30 minutter før den ble konsentrert, nøytralisert med 0,1N HCl og ekstrahert med 5 ml EtOAc. Det organiske laget ble tørket (Na2SO4), konsentrert og renset med silikagél kolonnekromatografi (eluent = 5-7 % MeOH-DCM), som ga det hydrolyserte produktet som et hvitt, fast stoff. MS (APCI+): m/z 658,1 (MH+-Boc).

Produktet fra trinnet ovenfor (23 mg, 30 µmol) ble først oppløst i vannfritt DMF (2 ml), fulgt av tilsetting av etylamin (3 ekv.), HOAT (3 ekv.) og HATU (3 ekv.), og til slutt ble DIEA (6 ekv.) tilsatt dråpevis. Reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur over natten. LC-MS viste at reaksjonen var fullstendig. Reaksjonsblandingen ble fortynnet med EtOAc (5 ml) og vasket med vann (2 x 10 ml). Det organiske laget ble tørket, konsentrert og det urene produktet ble renset ved preparativ TLC.

MS (APCI+): 685,2 (MH+-Boc).

Eksempel 3-96 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Cl

Forbindelse AR00334218

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-klor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-syklopentyloksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334218) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-5, unntatt at 5-klor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i stedet. 1H NMR (400 MHz, CD3CN) δ 7.55 (bs, 1H), 7.19-7.33 (m, 3H), 5.63-5.73 (m, 2H), 5.27-5.34 (m, 1H), 4.98 (t, 1H), 4.52-4.72 (m, 5H), 4.48 (t, 1H), 4.34-4.44 (m, 1H), 4.06-4.15 (m, 1H), 2.77-2.90 (m, 2H), 2.54 (bs, 1H), 2.24-2.44 (m, 3H), 1.64-1.75 (m, 2H), 1.13-1.57 (m, 18H), 0.91-1.09 (m, 4H). MS m/z 759,9 (M+1).

Eksempel 3-97 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00334220

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-klor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-14-(tetrahydro-furan-3-yloksykarbonylamino)-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334220) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-16, unntatt at 5-klor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin i stedet.

1H NMR (400 MHz, CD3CN) δ 7.57 (bs, 1H), 7.20-7.34 (m, 3H), 5.87-5.93 (m, 1H), 5.65 (q, 1H), 5.31 (bs, 1H), 5.23-5.29 (m, 1H), 4.98 (t, 1H), 4.44-4.71 (m, 5H), 4.29-4.39 (m, 1H), 4.07-4.18 (m, 1H), 3.70-3.87 (m, 4H), 3.61-3.70 (m, 1H), 3.44-3.55 (m, 2H), 3.30-3.42 (m, 1H), 2.76-2.89 (m, 2H), 2.54 (bs, 1H), 2.36-2.46 (m, 1H), 2.24-2.36 (m, 2H), 1.69-1.76 (m, 1H), 1.59-1.69 (m, 1H), 1.13-1.56 (m, 8H), 0.90-1.10 (m, 4H). MS m/z 762,0 (M+1)

Eksempel 3-98 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00334222

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-klor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-14-(2-fluor-etoksykarbonylamino)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334222) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-28, unntatt at 5-klor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol i stedet.

1H NMR (400 MHz, CD3CN) δ 7.53 (bs, 1H), 7.20-7.33 (m, 3H), 5.93 (d, 1H), 5.67 (q, 1H), 5.32 (bs, 1H), 4.93-5.05 (m, 1H), 4.52-4.72 (m, 5H), 4.47 (t, 1H), 4.39 (t, 1H), 4.25-4.36 (m, 2H), 4.12-4.25 (m, 2H), 3.65-3.96 (m, 2H), 2.76-2.89 (m, 2H), 2.54 (bs, 1H), 2.22-2.44 (m, 3H), 1.67-1.76 (m, 1H), 1.13-1.60 (m, 10H), 0.91-1.13 (m, 4H). MS m/z 737,9 (M+1)

Eksempel 3-99 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Cl

Forbindelse AR00334225

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-klor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-14-(3,3-dimetyl-butyrylamino)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334225) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-81, unntatt at 3,3-dimetylbutyryl klorid ble anvendt for å erstatte (4-metoksyfenyl)-acetylklorid, og at 5-klor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 4-fluor-2,3-dihydro-1H-isoindol i stedet.

1H NMR (400 MHz, CD3CN) δ 7.60 (bs, 1H), 7.15-7.33 (m, 3H), 6.54-6.65 (m, 1H), 5.63-5.73 (m, 1H), 5.33 (bs, 1H), 4.93-5.02 (m, 1H), 4.53-4.65 (m, 3H), 4.39-4.48 (m, 2H), 4.28-4.38 (m, 1H), 3.74-3.83 (m, 2H), 2.77-2.89 (m, 1H), 2.54 (bs, 1H), 2.23-2.44 (m, 3H), 1.68-1.91 (m, 4H), 1.12-1.54 (m, 11H), 0.91-1.11 (m, 4H), 0.76-0.90 (m, 9H). MS m/z 746,2 (M+1)

Eksempel 3-100 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00334226

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-klor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-(2-syklopentylacetylamino)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00334226) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-81, unntatt at syklopentylacetylklorid ble anvendt for å erstatte (4-metoksyfenyl)-acetylklorid, og at 5-klor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 4-fluor-2,3-dihydro-1H-isoindol i stedet.

1H NMR (400 MHz, CDCl3) δ 10.85 (bs, 1H), 6.95-7.30 (m, 3H), 5.87-6.02 (m, 1H), 5.63-5.79 (m, 1H), 5.43-5.52 (m, 1H), 4.93-5.08 (m, 1H), 4.52-4.85 (m, 5H), 4.31-4.52 (m, 1H), 3.79-3.95 (m, 1H), 3.60-3.75 (m, 2H), 3.14 (q, 1H), 2.90 (bs, 1H), 2.37-2.63 (m, 3H), 2.14-2.29 (m, 1H),1.73-2.12 (m, 6H), 1.16-1.74 (m, 13H), 0.96-1.16 (m, 4H), 0.68-0.96 (m, 9H). MS m/z 758,2 (M+1).

Eksempel 3-101 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00340173

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-klor-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-(5-klortiofen-2-sulfonylaminokarbonyl)-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00340173) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 5-klortiofen-2-sulfonsyreamid ble anvendt for å erstatte syklopropansulfonamid, og at 5-klor-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol i stedet.

1H NMR (400 MHz, CD3CN) δ 8.07 (d, 1H), 7.50 (d, 1H), 7.16-7.32 (m, 3H), 6.98 (d, 1H), 5.86 (bs, 1H), 5.27-5.39 (m, 2H), 4.81-4.92 (m, 1H), 4.58-4.64 (m, 2H), 4.51-4.58 (m, 2H), 4.44 (t, 1H), 4.33 (d, 1H), 4.10-4.20 (m, 1H), 3.73-3.81 (m, 1H), 2.47 (bs, 1H), 2.16-2.41 (m, 3H), 1.63-1.77 (m, 2H), 1.47-1.57 (m, 2H), 1.07-1.47 (m, 17H).

MS m/z 724,1 (M+1-Boc)

Eksempel 3-102 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00340526

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-brom-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00340526) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 5-brom-2,3-dihydro-1H-isoindol ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol i stedet.

1H NMR (400 MHz, CDCl3) δ 10.31 (bs, 1H), 7.36-7.44 (m, 1H), 6.99-7.32 (m, 3H), 5.70 (q, 1H), 5.42-5.49 (m, 1H), 5.06-5.13 (m, 1H), 4.99 (t, 1H), 4.52-4.78 (m, 5H), 4.32-4.44 (m, 1H), 4.16-4.27 (m, 1H), 3.78-3.89 (m, 1H), 3.33-3.42 (m, 1H), 2.85-2.94 (m, 1H), 2.40-2.64 (m, 3H), 2.20-2.32 (m, 1H),1.68-1.97 (m, 4H), 1.17-1.67 (m, 16H), 1.01-1.17 (m, 3H), 0.80-0.98 (m, 2H). MS m/z 694,0 (M+1-Boc).

Eksempel 3-103 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00333462

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4R-metyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00333462) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-1, unntatt at 4R-metyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin (fremstilt ifølge liknende fremgangsmåter som i eksempel 1-17a, unntatt at enantiomerisk rent startmateriale ble anvendt i stedet for rasemisk), ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydroisokinolin i stedet. MS m/z 642,2 (M+1-Boc).

Eksempel 3-104 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00333463

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-4S-metyl-3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karboksylsyre 14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00333463) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-1, unntatt at 4S-metyl-1,2,3,4-tetrahydroisokinolin (fremstilt ifølge liknende fremgangsmåter som i eksempel 1-17a, unntatt at enantiomerisk rent startmateriale ble anvendt i stedet for rasemisk), ble anvendt for å erstatte 1,2,3,4-tetrahydro-isokinolin i stedet. MS m/z 642,2 (M+1-Boc).

Eksempel 3-105 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00345032

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-[2-(morfolin-4-karbonyloksy)etoksy]-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00345032) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at morfolin-4-karboksylsyre 2-(2,3-dihydro-1H-isoindol-5-yloksy)etylester (fremstilt ifølge fremgangsmåtene beskrevet i J. Med. Chem.2002, bind 45, nr.26, 5771, fremstillingsfremgangsmåte D, og i Bioorg. Med. Chem. Lett.11 (2001) 685-688), ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol i stedet. MS (APCI-): m/z 885,4 (M-1).

Eksempel 3-106 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00345075

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-(3-morfolin-4-yl-propoksy)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00345075) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 5-(3-morfolin-4-yl-propoksy)-2,3-dihydro-1H-isoindol (fremstilt ifølge fremgangsmåtene beskrevet i J. Med. Chem.2002, bind 45, nr.26, 5771, fremstillingsfremgangsmåte D, og i Bioorg. Med. Chem. Lett.11 (2001) 685-688), ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol i stedet. MS (APCI-): m/z 855,6 (M-1).

Eksempel 3-107 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00345090

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)- 5-(2-morfolin-4-yletoksy)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00345090) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 5-(2-morfolin-4-yletoksy)-2,3-dihydro-1H-isoindol (fremstilt ifølge fremgangsmåtene beskrevet i J. Med. Chem.2002, bind 45, nr.26, 5771, fremstillingsfremgangsmåte D, og i Bioorg. Med. Chem. Lett.11 (2001) 685-688), ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol i stedet. MS (APCI-): m/z 841,5 (M-1).

Eksempel 3-108 (ikke ifølge foreli ende oppfinnelse):

Forbindelse AR00345094

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-(2-isopropylaminoetoksy)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00345094) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at [2-(2,3-dihydro-1H-isoindol-5-yloksy)etyl]isopropylamin (fremstilt ifølge fremgangsmåtene beskrevet i J. Med. Chem.2002, bind 45, nr.26, 5771, fremstillingsfremgangsmåte D, og i Bioorg. Med. Chem. Lett.11 (2001) 685-688), ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol i stedet. MS (APCI-): m/z 813,5 (M-1).

Eksempel 3-109 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00345095

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-(2-dimetylaminoetoksy)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16 diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-ylester (Forbindelse AR00345095) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at [2-(2,3-dihydro-1H-isoindol-5-yloksy)etyl]dimetylamin (fremstilt ifølge fremgangsmåtene beskrevet i J. Med. Chem.2002, bind 45, nr.26, 5771, fremstillingsfremgangsmåte D, og i Bioorg. Med. Chem. Lett.11 (2001) 685-688), ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol i stedet. MS (APCI-): m/z 799,5 (M-1).

Eksempel 3-110 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00345096

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-(2-imidazol-1-yletoksy)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-ylester (Forbindelse AR00345096) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 5-(2-imidazol-1-yletoksy)-2,3-dihydro-1H-isoindol (fremstilt ifølge fremgangsmåtene beskrevet i J. Med. Chem.2002, bind 45, nr.26, 5771, fremstillingsfremgangsmåte D, og i Bioorg. Med. Chem. Lett.11 (2001) 685-688), ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol i stedet. MS (APCI-): m/z 822,5 (M-1).

Eksempel 3-111 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

N

Forbindelse AR00364924

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-(2-pyrazol-1-yletoksy)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00364924) ble syntetisert ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 3-6, unntatt at 5-(2-pyrazol-1-yletoksy)-2,3-dihydro-1H-isoindol (fremstilt ifølge fremgangsmåtene beskrevet i J. Med. Chem.2002, bind 45, nr.26, 5771, fremstillingsfremgangsmåte D, og i Bioorg. Med. Chem. Lett.11 (2001) 685-688), ble anvendt for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol i stedet. MS (APCI-): m/z 742.1 [(M-100)+18].

Eksempel 3-112 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00340495

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-(4-metylpiperazin-1-yl)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00340495) ble syntetisert på liknende måte som beskrevet i eksempel 3-57, for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol-5-ylamin i trinn 5 med 5-(4-metylpiperazin-1-yl)-2,3-dihydro-1H-isoindol (fremstilt på en liknende måte som beskrevet i J. Org. Chem.2000, 65, 1144-1157). 1H-NMR (400 MHz, DMSO-d6): 7.72-7.40 (m, 1H), 7.22-7.05 (m, 1H), 6.95-6.70 (m, 2H), 5.55-5.45 (m, 1H), 5.35-5.22 (m, 2H), 4.62-4.50 (m, 4H), 4.40 (m, 1H), 4.30-4.08 (m, 2H), 4.0-3.89 (m, 1H), 3.10 (m, 3H), 2.65 (m, 1H), 2.42 (m, 3H), 2.33-2.20 (m, 6H), 1.85-1.50 (m, 5H), 1.42-1.0 (m, 14H), 0.82-0.55 (m, 4H).

MS (APCI+): 712,3 (MH+ - Boc)

Eksempel 3-113 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00365084

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2,5-dikarboksylsyre 2-(14-tertbutoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl) ester (Forbindelse AR00365084), ble syntetisert ifølge liknende fremgangsmåter beskrevet i eksempel 3-91, unntatt at produktet AR00365083 fra det eksemplet ble ytterligere hydrolysert med LiOH i en blanding av THF-MeOH-H2O for å gi AR00365084. MS: 658 (M-Boc).

Eksempel 3-114 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00364989

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-(2-metyltiazol-4-yl)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00364989), ble syntetisert på en liknende måte som beskrevet i eksempel 3-57, for å erstatte 2,3-dihydro-1H-isoindol-5-ylamin i trinn 5 med 5-(2-metyltiazol-4-yl)-2,3-dihydro-1H-isoindol.

1H NMR (400 MHz, CD3COCD3) δ 10.69 (bs, 1H) 8.32 (bs, 1H), 7.94 (d, 1H) 7.88 (d, 1H) 7.70 (d, 1H) 7.34 (dd, 1H) 6.08-6.16 (m, 1H), 5.69 (q, 1H) 5.45 (bs, 1H) 5.00 (t, 1H) 4.58-4.81 (m, 5H), 4.44-4.53 (m, 1H), 4.12-4.21 (m, 1H), 3.83-3.91 (m, 1H), 2.86-2.97 (m, 1H), 2.57-2.71 (m, 1H), 2.33-2.54 (m, 3H), 1.81-1.96 (m, 2H), 1.75 (dd, 1H) 1.17-1.63 (m, 20H), 1.06-1.17 (m, 1H), 0.94-1.06 (m, 2H). MS m/z 711,2 (M+1-100).

Eksempel 3-114a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Syntesen av 5-(2-metyltiazol-4-yl)-2,3-dihydro-1H-isoindol ble fremstilt ved å følge eksperimentene fra trinn A til F i eksempel 3-115a, som anvendte tioacetamid i trinn E i stedet.

Eksempel 3-115 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00365019

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-5-(2-isopropylaminotiazol-4-yl)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre 14-tert-butoksykarbonylamino-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl ester (Forbindelse AR00365019) ble syntetisert på liknende måte beskrevet i eksempel 3-57, som erstattet 2,3-dihydro-1H-isoindol-5-ylamin i trinn 5 med [4-(2,3-dihydro-1H-isoindol-5-yl)-tiazol-2-yl]-isopropylamin.

1H NMR (400 MHz, CD3COCD3) δ 10.69 (bs, 1H), 8.27-8.36 (m, 1H), 7.28-7.50 (m, 2H) 7.01-7.20 (m, 1H), 6.08-6.15 (m, 1H), 5.70 (q, 1H) 4.45 (bs, 1H) 4.94-5.05 (m, 1H), 4.68-4.76 (m, 4H), 4.59-4.64 (m, 1H) 4.45-4.53 (m, 1H), 4.10-4.20 (m, 1H), 3.81-3.90 (m, 1H) 3.65-3.76 (m, 1H), 2.86-2.98 (m, 1H), 2.63 (bs, 1H), 2.32-2.54 (m, 3H), 1.80-1.94 (m, 2H), 1.70-1.79 (m, 1H) 1.05-1.65 (m, 19H) 0.95-1.05 (m, 2H).

MS m/z 754,2 (M+1-100).

Eksempel 3-115a (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Syntesen av [4-(2,3-dihydro-1H-isoindol-5-yl)-tiazol-2-yl]-isopropylamin er vist i det følgende reaksjonsskjema:

A. Til en løsning av 4 ml THF og 1 ml etylvinyleter ved -78 °C, ble det dråpevis tilsatt t-BuLi (0,79 ml, 1,34 mmol). Løsningen ble varmet til romtemperatur og rørt i 30 minutter. En 0,5 M løsning av ZnCl2i THF (3,02 ml, 1,51 mmol) ble dråpevis tilsatt, og reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i 30 minutter. Denne blandingen ble anvendt videre uten ytterligere rensing.

B. Til en løsning av arylbromid (0,200 g, 0,67 mmol) og Pd(PPh3)4(39 mg, 0,33 mmol) oppløst i THF under N2, ble det urene vinylsink fra trinn A tilført med kanyle.

Reaksjonsblandingen ble varmet ved 50 °C i 36 timer, og ble så filtrert gjennom en plugg med Al2O3ved hjelp av EtOAc, og så konsentrert, som ga en olje som ble anvendt uten ytterligere rensing.

C. Den urene oljen fra trinn B ble oppløst i THF (2 ml) og 1,0 N HCl (2 ml), og rørt i én time. Reaksjonsblandingen ble tatt opp i EtOAc og separert, og det organiske laget ble vasket med mettet NaHCO3og saltvann, og tørket over Na2SO4og konsentrert, som ga en oransje olje, som så ble kromatografert med 5:1 heksan:EtOAc, som ga et hvitt, fast stoff (95 mg, 54 %).

D. Til en løsning av 1,0 M LiHMDS (4,0 ml, 4,0 mmol) under N2ved -78 °C, ble det dråpevis tilsatt TMSCl (3,38 ml, 26,6 mmol). Denne løsningen ble så tilsatt ketonet fra trinn C i 3 ml THF. Reaksjonsblandingen ble rørt ved -78 °C i 30 minutter og så varmet til 0 °C. PTTB (1,10g, 2,93 mmol) ble så tilsatt, og reaksjonsblandingen ble rørt i 30 minutter ved 0 °C, konsentrert til et fast stoff og tatt opp i EtOAc og vann. Det organiske ble vasket med vann og saltvann og tørket over Na2SO4og konsentrert, og oljen ble renset med 5:1 heksan:EtOAc, som ga et gult, fast stoff (0,64g, 71 %).

E. En velling av bromketon (75 mg, 0,22 mmol), Na2CO3(37 mg, 0,44 mmol) og 1-isopropyltiourea (26 mg, 22 mmol) i EtOH, ble varmet ved tilbakeløp i 30 minutter. Reaksjonsblandingen ble tatt opp i EtOAc og separert, og det organiske laget ble vasket med mettet NaHCO3og saltvann, og så tørket over Na2SO4og konsentrert til en gul olje, som så ble renset med 3:1 heksan:MTBE, som ga en klar olje (77 mg, 97 %).

F. Boc-aminet fra trinn E ble rørt i 4N HCl/dioksan (2,0 ml) i én time, og så konsentrert til et hvitt, fast stoff, som så ble tatt opp i 0,1 N HCl og vasket med DCM. Det vandige laget ble gjort basisk med 1,0 N NaOH, og ekstrahert med DCM, tørket og konsentrert, og anvendt uten ytterligere rensing.

4. Fremstilling av makrosyklisk aminoprolinintermediat:

Eksempel 4-1 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-18-amino-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre etylester.

A. Til en løsning av (2S, 4R)-4-amino-1-[benzyloksykarbonyl]pyrrolidin-2-metylkarboksylathydroklorid (2,00 g, 2,34 mmol) i metylenklorid (25 ml), ble det tilsatt 2-(trimetylsilyl)etyl p-nitrofenylkarbonat (1,98 g, 6,99 mmol) og trietylamin (1,81 ml, 13,34 mmol). Reaksjonsblandingen ble rørt i tre dager, plassert på silikagél, og produktet ble eluert med 40 % EtOAc/heksan, som ga en fargeløs olje, som så ble løst i metanol (20 ml) og rørt med 10 % palladium på karbon under en ballong med hydrogengass. Etter røring i 4 timer ble reaksjonsblandingen filtrert og konsentrert. Det resulterende faste stoffet ble løst i 1 N vandig HCl (75 ml), og ekstrahert med metylenklorid (75 ml). Det vandige laget ble gjort basisk ved tilsetting av natriumhydroksid, og så ekstrahert igjen med metylenklorid (100 ml). Begge de organiske ekstraktene ble kombinert og konsentrert, og den resulterende resten ble renset ved silikagél kromatografi eluert med 10 % metanol/metylenklorid, som ga et brunaktig, fast stoff (1,29 g, 70 %). LCMS = 289 (H+).

B. En løsning av 4(R)-(2-trimetylsilyletylkarbonylamino)-pyrrolidine-2(S)-karboksylsyre metylester (1,29 g, 4,50 mmol), 2(S)-tert-butoksykarbonylamino-non-8-”enoic acid” (1,22 g, 4.51 mmol), HATU (2,06 g, 5,41 mmol) og diisopropyletylamin (1,18 ml, 6,76 mmol) i dimetylformamid (10 ml) ble rørt over natten.

Reaksjonsblandingen ble fortynnet med etylacetat (150 ml), vasket med 1N vandig HCl (2 x 100 ml), tørket over magnesiumsulfat og konsentrert. Silikagél kromatografi ga en olje som ble rørt med litiumhydroksid (0,28 g, 6,76 mmol) i metanol (5 ml) i 2 timer. Reaksjonsblandingen ble fortynnet med metylenklorid og vasket med 1N vandig HCl, tørket over magnesiumsulfat og konsentrert, som ga 1,2 g (49 %) av produktet.

C. Til 1(R)-tert-butoksykarbonylamino-2(S)-vinyl-syklopropankarboksylsyreetylester (0,70 g, 2,75 mmol), ble det tilsatt 4N HCl/dioksan løsning (2,87 ml, 11,46 mmol). Etter røring i 2 timer ble reaksjonsblandingen konsentrert til å gi et fast stoff, som så ble tilsatt 1-(2(S)-tert-butoksykarbonylamino-non-8-enoyl)-4(R)-(2-trimetylsilyletylkarbonylamino)pyrrolidine-2(S)-karboksylsyre (1,21 g, 2,29 mmol), HATU (1,05 g, 2,75 mmol) og diisopropyletylamin (1,60 ml, 9,17 mmol) og metylenklorid (10 ml), og reaksjonsblandingen ble rørt i 18 timer ved romtemperatur. Reaksjonsblandingen ble så plassert på silikagél og eluert med en løsning av 50 % etylacetat/heksan, som ga produktet som en fargeløs olje (1,27 g, 83 %).665 (H+).

D. En løsning av 1-{[1-(2(S)-tert-butoksykarbonylamino-non-8-enoyl)-4(R)-(2-trimetylsilyletyl karbonylamino)pyrrolidin-2(S)-karbonyl]amino}-2(S)-vinylsyklopropan-1-(R)-karboksylsyre etylester (1,27 g, 1,91 mmol) i metylenklorid (195 ml), ble avgasset i én time ved å boble N2gjennom løsningen. Dikloro

(o-isopropoksyfenylmetylen)(trisykloheksylfosfin)rutenium (II) (0,057 g, 0,096 mmol) ble tilsatt og reaksjonsblandingen ble rørt ved 40 °C i 16 timer. Reaksjonsblandingen ble konsentrert, plassert på silikagél og eluert med 50 % etylacetat/heksan. Den resulterende oljen ble behandlet med TBAF (1,0 M i THF, 2,87 ml) og varmet til 50 °C i 4 timer. Reaksjonsblandingen ble så plassert på silikagél og eluert med 20 % metanol/metylenklorid, som ga et gyllent fast stoff. (0,65 g, 69 %).

1H NMR (CDCl3, 400 MHz): δ 1.06-1.66 (m, 17 H), 1.85-1.95 (m, 2H), 2.0-2.1 (m, 1H), 2.1-2.2 (m, 1H), 2.2-2.3 (m, 1H), 2.65-2.75 (M, 1H), 3.40 (m, 1H), 3.73-3.83 (m, 2H), 4.08-4.19 (m, 2H), 4.56 (m, 1H), 4.78 (d, J=5.5 Hz, 1H), 5.20 (t, J=8.1 Hz, 1H), 5.34 (d, J=8.1 Hz, 1H), 5.47 (dt, J=4.5, 10.8 Hz, 1H), 7.08 (s, 1H).493(H+).

5. Fremstilling av forbindelser med generell struktur V

Eksempel 5-1 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00287262

Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-[(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyl)amino]-2,15-diokso-3,16-diazatris klo 14.3.0.04,6 nonadec-7-en-4-karboks ls re Forbindelse AR00287262

En løsning av 3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonylklorid (0,030 g, 0,152 mmol), (1S,4R,6S,14S,18R)-18-amino-14-tert-butoksykarbonylamino-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre etylester (0,025 g, 0,050 mmol), DIEA (0,027 ml, 0,153 mmol) og en katalytisk mengde DMAP ble rørt sammen i metylenklorid (0,3 ml) i 18 timer. Reaksjonsblandingen ble plassert på silikagél og produktet ble eluert med 40 % aceton/heksan og ble isolert som et hvitt, fast stoff, som så ble oppløst i metanol og behandlet med litiumhydroksid (0,011 g, 0,254 mmol) og en dråpe vann. Etter røring i 5 timer ble reaksjonsblandingen fortynnet med metylenklorid (30 ml), vasket med 1N vandig HCl (30 ml), saltvann (30 ml), tørket over magnesiumsulfat og konsentrert, som ga tittelforbindelsen som et hvitt, fast stoff.

LCMS = 624 (MH+).

Den følgende forbindelse ble også fremstilt ved å anvende fremgangsmåten beskrevet i eksempel 5-1, ved å erstatte 1,3-dihydroisoindol-2-karbonylklorid med 3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonylklorid. LCMS = 610 (H+)

Eksempel 5-2 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00298980

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-[(1,3-dihydroisoindol-2-karbonyl)-amino]-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00298980) ble fremstilt ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 5-1, ved å erstatte 3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonylklorid med 1,3-dihydroisoindol-2-karbonylklorid. MS m/e 608,2 (M-1).

Eksempel 5-3 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304160

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-[(3,4-dihydro-2H-kinolin-1-karbonyl)-amino]-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00304160) ble fremstilt ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 5-1, ved å erstatte 3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonylklorid med 3,4-dihydro-2H-kinolin-1-karbonylklorid. MS m/e 524,3 (M++1-100).

6. Fremstilling av forbindelser med generell struktur VI

Eksempel 6-1 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304010

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-14-tert-butoksykarbonylamino-18-[(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbotioyl)amino]-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-4-karboksylsyre (Forbindelse AR00304010) ble fremstilt ved å anvende den samme fremgangsmåten beskrevet i trinn 4 i eksempel 1-2, unntatt at karbonyldiimidazol ble erstattet med tiokarbonyldiimidazol.

LCMS=640 (H+). MS m/e 640,1 (M++1).

7. Fremstilling av forbindelser med generell struktur VII

Eksempel 7-1 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00287266

Syntese av (1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-{4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-18-[(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbonyl)amino]-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-14-yl}-karbaminsyre tert-butylester (Forbindelse AR00287266) ble fremstilt ifølge de samme fremgangsmåtene som beskrevet i eksempel 3-1, ved å starte med syren som ble fremstilt ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 5-1. MS m/e 727,0 (M++1).

Eksempel 7-2 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304008

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-{4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-18-[(1,3-dihydroisoindol-2-karbonyl)amino]-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-14-yl}-karbaminsyre tert-butylester (Forbindelse AR00304008) ble fremstilt ifølge de samme fremgangsmåtene som beskrevet i eksempel 3-1, ved å starte med syren som ble fremstilt ifølge fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 5-2. MS m/e 613,2 (M++1-100).

Eksempel 7-3 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

Forbindelse AR00304014

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-1,3-dihydroisoindol-2-karboksylsyre [14-(3-syklopentylureido)-4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-18-yl]-amid (Forbindelse AR00304014) ble fremstilt ifølge de samme fremgangsmåtene som beskrevet i eksempel 2-24, ved å starte med acylsulfonamid fremstilt fra fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 7-4.

MS m/e 724,2 (M++1).

Eksempel 7-4 (ikke ifølge foreliggende oppfinnelse):

S

Forbindelse AR00304012

(1S, 4R, 6S, 14S, 18R)-{4-syklopropansulfonylaminokarbonyl-18-[(3,4-dihydro-1H-isokinolin-2-karbothioyl)-amino]-2,15-diokso-3,16-diazatrisyklo[14.3.0.04,6]nonadec-7-en-14-yl}-karbaminsyre tert-butylester (Forbindelse AR00304012) ble fremstilt ifølge de samme fremgangsmåtene som beskrevet i Eksempel 3-1, ved å starte fra syren fremstilt fra fremgangsmåtene beskrevet i eksempel 6-1. MS m/e 743,0 (M++1).

Eksempel 8

NS3-NS4A proteaseanalyse

NS3 kompleksdannelse med NS4A-2

Rekombinant E. coli eller Baculovirus fullengde NS3 ble fortynnet til 3,33 μM med analysebuffer, og materialet ble overført til et eppendorfrør og plassert i et vannbad i 4 °C kjøleskap. Den passende mengde NS4A-2 til 8,3 mM i analysebuffer ble tilsatt for å likestille volumet av NS3 i trinn 2.1.1 (konverteringsfaktor - 3,8 mg/272 μl analysebuffer). Materialet ble overført til et eppendorfrør og plassert i vannbad ved 4 °C i kjøleskap.

Etter ekvillibrering til 4 ºC, ble like mengder NS3- og NS4A-2-løsninger kombinert i et eppendorfrør, forsiktig blandet med en manuell pipette, og blandingen ble inkubert i 15 minutter i det 4 °C vannbadet. Sluttkonsentrasjoner i blandingen var 1,67 μM NS3, 4,15 mM NS4A-2 (2485-ganger molart overskudd NS4A-2).

Etter 15 minutter ved 4 ºC, ble NS3/NS4A-2 eppendorfrøret fjernet og plassert i et bad i romtemperatur i 10 minutter. NS3/NS4A-2 ble alikvotert ved passende volumer og lagret ved -80 ºC (E. coli NS3 ble analysert ved 2 nM i analyse, alikvot på 25 μl. BV NS3 ble analysert ved 3 nM i analyse, alikvot på 30 µl).

NS3 inhibisjonsanalyse

Trinn 2.2.5. Prøveforbindelser ble oppløst til 10 mM i DMSO og så fortynnet til 2,5 mM (1:4) i DMSO. Forbindelser ble vanligvis tilsatt en analyseplate på 2,5 mM konsentrasjon, som ved fortynning ga en startkonsentrasjon på 50 µM i analyseinhibisjonskurven. Forbindelser ble seriefortynnet i analysebuffer for å gi testløsninger med lavere konsentrasjoner.

Trinn 2.2.6. E. coli NS3/NS4A-2 ble fortynnet til 4 nM NS3 (1:417,5 av 1,67 μM stamløsning-18 μl 1,67 μM stamløsning 7497 μl analysebuffer).

BV NS3/NS4A-2 ble fortynnet til 6 nM NS3 (1:278,3 av 1,67 μM stamløsning-24 μl 1,67 μM stamløsning 6655 μl analysebuffer).

Trinn 2.2.7. Ved å anvende manuell multipipette, og passe på å ikke introdusere bobler inn i platen, ble 50 μl analysebuffer tilsatt brønnene A01-H01 av en sort Costar 96-brønns polypropylen lagringsplate.

Trinn 2.2.8. Ved å anvende manuell multipipette, og passe på å ikke introdusere bobler inn i platen, ble 50 μl av fortynnet NS3/NS4A-2 fra trinn 2.2.6 tilsatt brønnene A02-H12 av platen i trinn 2.2.7.

Trinn 2.2.9. Ved å anvende manuell multipipette, og passe på å ikke introdusere bobler inn i platen, ble 25 μl av brønnene i medikamentfortynningsplater i trinn 2.2.5 overført til korresponderende brønner i analyseplate i trinn 2.2.8. Spissene på multipipettene ble byttet for hver rad av overførte forbindelser.

Trinn 2.2.10. Ved å anvende manuell multipipette, og passe på å ikke introdusere bobler inn i platen, ble brønnene fra analyseplaten i trinn 2.2.9 blandet ved å lufte og tilsette 35 μl av 75 μl i hver brønn fem ganger. Spissene på multipipettene ble byttet for hver rad av blandete brønner.

Trinn 2.2.11. Platen ble tildekket med et lokk av polystyren, og platen fra trinn 2.2.10 inneholdende NS3-protease og prøveforbindelser ble preinkubert i 10 minutter ved romtemperatur.

Mens platen fra trinn 2.2.11 ble preinkubert, ble RETS1-substratet fortynnet i et 15 ml polypropylen sentrifugerør. RETS1-substratet ble fortynnet til 8 μM (1:80,75 av 646 μM stamløsning - 65 μl 646 μM stamløsning 5184 μl analysebuffer).

Etter at platen fra trinn 2.2.11 var ferdig preinkubert og ved å anvende den manuelle multipipetten ble 25 μl substrat tilsatt alle brønnene på platen. Innholdet i brønnene ble hurtig blandet, som i trinn 2.2.10, men blandet 65 μl av de 100 μl i brønnene.

Platen ble avlest på kinetisk måte på plateleseren fra Molecular Devices SpectraMax Gemini XS. Avlesingsinnstillinger: Avlesingstid: 30 minutter, Intervall: 36 sekunder, Antall avlesinger: 51, Eksitasjon λ: 335nm, Emisjon λ: 495nm, ”Cutoff”: 475nm, Automix: av, Antall kalibreringer: en gang, PMT: høy, Avlesinger/brønn: 6, Vmax pts: 21 eller 28/51 avhengig av lengde på reaksjonslinearitet.

IC50ble bestemt ved anvendelse av en fire parameters kurvetilpasset likning, og konvertert til Ki ved anvendelse av de følgende Km:

Fullengde E. coli NS3-2.03 μM

Fullengde BV NS3-1.74 μM

hvor Ki = IC50/(1+[S]/Km))

Kvantitering ved ELISA med det valgbare markørprotein, Neomycin fosfotransferase II (NPTII) i det HCV Sub-Genomiske Replikonet GS4.3

Det HCV sub-genomiske replikonet (I377/NS3-3', tilgangskode nr. AJ242652), stabilt opprettholdt i HuH-7 hepatoma celler, ble konstruert av Lohmann et al. Science 285:110-113 (1999). Den replikoninneholdende cellekulturen, betegnet GS4.3, ble skaffet fra Dr. Christoph Seeger ved Instituttet for Cancer Research, Fox Chase Cancer Center, Philadelphia, Pennsylvania, USA.

GS4.3-celler ble opprettholdt ved 37 ºC, 5 % CO2, i DMEM (Gibco 11965-092), supplert med L-glutamin 200 mM (100 X) (Gibco25030-081), ikke-essensielle aminosyrer (NEAA) (Biowhittaker 13-114E), varmeinaktivert (HI) Føtalt Bovint Serum(FBS) (Hyclone SH3007.03), og 750 μg/ml geneticin (G418) (Gibco 10131-035). Celler ble sub-inndelt 1:3 eller 4 hver 2-3 dager.

24 timer før analysen ble GS4.3-celler innsamlet, telt og platet i 96-brønns plater (Costar 3585) med 7500 celler/brønn i 100 μl standard vedlikeholdsmedium (ovenfor), og inkubert under betingelsene ovenfor. For analysestart ble kulturmediet fjernet, cellene ble vasket en gang med PBS (Gibco 10010-023), og 90 μl analysemedium (DMEM, L-glutamin, NEAA, 10 % HI FBS, nr. G418) ble tilsatt. Inhibitorer ble laget som en 10X-stamløsning analysemedium, (3-gangers fortynninger fra 10 μM til 56 pM sluttkonsentrasjon, endelig DMSO-konsentrasjon 1 %), 10 μl ble tilsatt til duplikatbrønner, plater ble rystet for å blandes, og ble inkubert som ovenfor i 72 timer.

Et NPTII ELISA verktøysett ble skaffet fra AGDIA, Inc. (Forbindelse styrer ELISA testsystem for Neomycin fosfotransferase II, PSP 73000/4800). Produsentens instruksjoner ble fulgt med unntak av noen modifikasjoner. 10X PEB-1 lysisbuffer ble laget for å inkludere 500 μM PMSF (Sigma P7626, 50 mM stamløsning i isopropanol). Etter 72 timers inkubasjon ble cellene vasket en gang med PBS og 150 μl PEB-1 med PMSF ble tilsatt pr. brønn. Plater ble kraftig ristet i 15 minutter ved romtemperatur, og så frosset ved -70 ºC. Platene ble så opptint, lysatene ble grundig blandet, og 100 μl ble påført en NPTII ELISA-plate. En standard kurve ble laget. Lysat fra DMSO-behandlete kontrollceller ble samlet, seriefortynnet med PEB-1 med PMSF, og påført duplikatbrønner av ELISA-platen, i et område av initial lysatmengde på 150 ul-2,5 ul. I tillegg ble 100 μl buffer alene tilført i duplikat som blank. Platene ble forseglet og forsiktig agitert ved romtemperatur i 2 timer. Etter innfangingsinkubasjon ble platene vasket 5 x 300 μl med PBS-T (0,5 % Tween-20, PBS-T var supplert i ELISA-settet). For påvisning ble en 1x fortynning av enzymkonjugat fortynner MRS-2 (5x) laget i PBS-T, som 1:100 fortynninger av enzymkonjugater A og B ble tilsatt til, i henhold til instruksjoner. Platene ble forseglet igjen og inkubert med agitering i 2 timer, tildekket ved romtemperatur. Vaskingen ble gjentatt og 100 μl TMB substrat ved romtemperatur ble tilsatt. Etter omtrent 30 minutters inkubasjon ved romtemperatur, agitering, tildekket, ble reaksjonen stoppet med 50 μl 3M svovelsyre. Platene ble avlest ved 450 nm på en Molecular Devices Versamax plateleser.

Inhibitoreffekt ble uttrykt som prosentvis del av DMSO-behandlet kontrollsignal, og inhibisjonskurver ble beregnet ved å anvende en 4-parameter likning:

y = A ((B-A)/(1+((C/x)^D))), der C er halv-maksimal aktivitet eller EC50.

EKSEMPLER PÅ AKTIVITET:

Der

A indikerer en IC50eller EC50, som indikert, på mindre enn 50 μM B indikerer en IC50eller EC50, som indikert, på mindre enn 10 μM C indikerer en IC50eller EC50, som indikert, på mindre enn 1 μM og D indikerer en IC50eller EC50, som indikert, på mindre enn 0,1 μM

Tabell 2

Spesifisitetsanalyser

Når forbindelsene ble evaluert for spesifisitetsanalyser, ble forbindelsene med formel I funnet å være selektive ved at de ikke viste betydelig inhibisjon i katepsin B, kymotrypsin, trombin eller leukocytt elastase.

Eksempel 9: Farmakokinetisk analyse av forbindelser

Fremgangsmåter

Forbindelser ble til å begynne med syntetisert og testet for kraft (IC50) i en fluorogenisk NS3/4 proteaseanalyse og cellebasert HCV-replikonsystem, som beskrevet i eksempel 8. Plasma farmakokinetisk analyse i Rattus sp. fulgt av IV administrasjon ble så anvendt i sammenheng med in vitro human lever mikrosom (HLM) og hepatocytt stabilitetsstudier for å styre konstruksjonen av metabolisk stabile forbindelser fra forbindelsene med < 20 nM potens. Disse føringene ble så ytterligere optimert for medikamentliknende fysiske egenskaper, og tilføres i orale doser i Rattus sp. for å fastslå lever-, hjerte- og plasmakonsentrasjoner.

Forbindelser ble testet for lever "clearance" over tid, fulgt av en enkelt 3 mg/kg oral dose i rotter. For enhver forbindelse funnet å fremvise en konsentrasjon i lever på 8 timer etter tilførsel som er minst 100 ganger mer enn konsentrasjonen til forbindelsen effektiv til å inhibere 50 % av maksimum inhibisjon i replikasjonsanalysen (replikon EC50), ble ytterligere toksikologiske bedømmelser utført i rotter ved anvendelse av doser opptil 30 mg/kg oralt BID for syv dager.

Resultater

Forbindelsene AR294381, AR261408, AR333833 og AR334191 ga replikon EC50verdier på omtrent 2 nM og oppviste stabilitet in vitro i rotte, hund og humane hepatocytt inkubasjonsanalyser, der informasjon kunne forutsi lave til moderate verdier av "clearance" fra lever. I tillegg viste disse forbindelser en større grad av selektivitet mot et panel av andre serinproteaser, og ingen betydelig inhibisjon av Cytochrome P450 isoformer eller hERG kanalaktivitet ved selv de høyeste konsentrasjoner som ble testet (10 µM).

For forbindelsene AR294381, AR261408, AR333833 og AR334191, ga en enkelt 30 mg/kg oral dose i Rattus sp. konsentrasjoner i lever 24 timer etter dose som var minst 200 ganger mer enn disses respektive replikon EC50verdier.

Forbindelse AR334191 ga hjerte- og plasmanivå opp til to klasser av viktighet lavere enn, og korrelert kinetisk med, lever konsentrasjoner i de samme dyrene. Ved en klinisk med akseptabel oral dose (3 mg/kg), ga forbindelse AR334191 en konsentrasjon i lever 8 timer etter dose som var over 100 ganger mer enn replikon EC50verdien av forbindelsen. Etter eksponering for AR334191 ved en dosering på 30 mg/kg oralt BID i 7 dager, ble ingen død eller vektendring eller abnormiteter i klinisk kjemi observert i behandlete dyr.

Konklusjon

Potent, metabolsk stabilt, oralt tilgjengelige små molekylinhibitorer av HCV NS3 protease er utviklet. Ved beskjedne, orale doseringskonsentrasjoner (3 mg/kg) fremviser disse forbindelsene høye levernivåer (100 ganger større enn deres respektive replikon EC50verdier) 8 timer etter dosering. Eksponering for plasma og hjerte er opp til to klasser av størrelse under hva som er observert i lever, og slike små konsentrasjoner miniserer ethvert potensielt systemisk, toksikologisk utkomme.

Forbindelse AR334191 viste ikke toksisitet i Rattus sp. når den ble dosert i syv dager med 30 mg/kg BID, som tilveiebringer minst en 10 folds sikkerhetsmargin over den antatt virkningsfulle dose (3 mg/kg) som gir leverkonsentrasjoner i 100 gangers overskudd av replikon EC50verdien i forbindelsen.

Claims

Patentkrav 1. Forbindelse, k a r a k t e r i s e r t v e d formelen

15 eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav.
2. Farmasøytisk sammensetning omfattende: a) en forbindelse i følge krav 1; og b) en farmasøytisk akseptabel bærer.
3. Forbindelse i følge krav 1, eller en sammensetning i følge krav 2, for anvendelse som et medikament.
4. Anvendelse av forbindelse i følge krav 1, eller en sammensetning i følge krav 2, for fremstilling av et medikament til behandling av en hepatitt C virus infeksjon i et individ.
5. Anvendelse i følge krav 4, der en vedvarende viral respons oppnås.
6. Anvendelse av forbindelse i følge krav 1, eller en sammensetning i følge krav 2, for fremstilling av et medikament til behandling av lever fibrose i et individ.
7. Anvendelse av en forbindelse i følge krav 1, eller en sammensetning i følge krav 2, for fremstilling av et medikament for å øke leverfunksjonen hos et individ som har en hepatitt C virus infeksjon.
8. Anvendelse ifølge krav 4, 6 eller 7, hvori en effektiv mengde av en forbindelse i følge krav 1, eller en sammensetning i følge krav 2, blir administrert til individet og ytterligere en effektiv mengde av en effektiv mengde av en nukleosidanalog blir administrert til individet.
9. Anvendelse i følge krav 4, 6 eller 7, hvori medikamentet blir fremstilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av en nukleosid analog.
10. Anvendelse i følge krav 8 eller 9, hvori nukleosidanalogen er valgt fra ribavirin, levovirin, viramidin, en L-nukleosid og isatoribin.
11. Anvendelse i følge krav 8 eller 9, hvori nukleosidanalogen er ribavirin.
12. Anvendelse i følge krav 4, 6 eller 7, hvori en effektiv mengde av en forbindelse i følge krav 1 eller en sammensetning i følge krav 2, blir administrert til individet og ytterligere pirfenidon eller en pirfenidonanalog administrert daglig til individet oralt i en mengde på fra 400 mg til 3600 mg.
13. Anvendelse i følge krav 4, 6 eller 7, hvori medikamentet blir fremstilt for bruk i kombinasjon med pirfenidon eller en pirfenidon analog administrert oralt daglig i en mengde fra 400 mg til 3600 mg.
14. Anvendelse i følge krav 4, 6 eller 7, hvori en effektiv mengde av en forbindelse i følge krav 1, eller en sammensetning i følge krav 2, blir administrert til individet og ytterligere blir en effektiv mengde av en NS5B RNA-avhengig RNA-polymeraseinhibitor administrert til individet.
15. Anvendelse i følge 4, 6 eller 7, hvori medikamentet blir fremtilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av en NS5B RNA-avhengig RNA-polymeraseinhibitor.
16. Anvendelse i følge krav 4, 6 eller 7, hvori en effektiv mengde av en forbindelse i følge krav 1, eller en sammensetning i følge krav 2, blir administrert til individet og ytterligere blir en effektiv mengde av en tumor nekrose faktor antagonist valgt fra gruppen bestående av etanercept, infliximab og adalimumab administrert til individet.
17. Anvendelse i følge krav 4, 6 eller 7, hvori et medikament blir fremstilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av en tumor nekrose faktor antagonist valgt fra gruppen bestående av etanercept, infliximab og adalimumab.
18. Anvendelse i følge krav 4, 6 eller 7, hvori en effektiv mengde av en forbindelse i følge krav 1, eller en sammensetning i følge krav 2, blir administrert til individet og ytterligere blir en effektiv mengde av tymosin-α administrert til individet.
19. Anvendelse i følge krav 4, 6 eller 7, hvori medikamentet blir fremstilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av tymosin-α.
20. Anvendelse i følge krav 18 eller 19, hvori tymosin-α blir administrert subkutant to ganger ukentlig i en mengde fra 1,0 mg til 1,6 mg.
21. Anvendelse i følge krav 4, 6 eller 7, hvori en effektiv mengde av en forbindelse i følge krav 1, eller en sammensetning i følge krav 2, blir administrert til individet og ytterligere blir en effektiv mengde av interferon-gamma (IFN-γ) administrert til individet.
22. Anvendelse i følge krav 4, 6 eller 7, hvori et medikament blir fremstilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av interferon-gamma (IFN-γ).
23. Anvendelse i følge krav 21 eller 22, hvori IFN-γ blir administrert subkutant i en mengde fra 10 μg til 300 μg.
24. Anvendelse i følge krav 4, 6 eller 7, hvori en effektiv mengde av en forbindelse i følge krav 1, eller en sammensetning i følge krav 2, blir administrert til individet og ytterligere blir en effektiv mengde av interferon-alfa (IFN-α) administrert til individet.
25. Anvendelse i følge krav 4, 6 eller 7, hvori et medikament blir fremstilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av interferon-alfa (IFN-α).
26. Anvendelse i krav 24 eller 25, hvori IFN-α er PEGylert IFN-α2a.
27. Anvendelse i følge krav 24, hvori IFN-α er PEGylert IFN-α2a og hvori en effektiv mengde av ribavirin ytterligere blir administrert til individet.
28. Anvendelse i følge krav 25, hvori IFN-α er PEGylert IFN-α2a og hvori medikamentet ytterligere blir fremstilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av ribavirin.
29. Anvendelse i følge krav 24 eller 25, hvori IFN-α er monoPEG (30kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert som et doseringsintervall hver 8. dag eller til hver 14. dag.
30. Anvendelse i følge krav 24 eller 25, hvori IFN-α er monoPEG (30kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert som et doseringsintervall engang hver 7. dag.
31. Anvendelse i følge 24 eller 25, hvori IFN-α er INTERFERGEN konsensus IFN-α.
32. Anvendelse i følge krav 4, 6 eller 7, hvori en effektiv mengde av en forbindelse i følge krav 1, eller en sammensetning i følge krav 2, blir administrert til individet og ytterligere en effektiv mengde av et middel valgt fra 3'-azidotymidin, 2',3'-dideoksyinosin, 2',3'-dideoksycytidin, 2,3-didehydro-2',3'-dideoksytymidin, combivir, abacavir, adefovir dipoxil, cidofovir og en inosinmonofosfatdehydrogenase inhibitor blir administrert til individet.
33. Anvendelse i følge krav 4, 6 eller 7, hvori medikamentet blir fremstilt for bruk i kombinasjon med en effektiv mengde av et middel valgt fra 3'-azidotymidin, 2',3'-dideoksyinosin, 2',3'-dideoksycytidin, 2,3-didehydro-2',3'-dideoksytymidin, combivir, abacavir, adefovir dipoxil, cidofovir og en inosinmonofosfatdehydrogenase inhibitor.
34. Forbindelse i følge krav 1, eller en sammensetning i følge krav 2, for behandling av hepatitt C virus infeksjon i et individ.
35. Forbindelse i følge krav 34, hvori en vedvarende viral respons i individet oppnås.
36. Forbindelse i følge krav 1, eller en sammensetning i følge krav 2, til behandling av lever fibrose i et individ.
37. Forbindelse i følge krav 1, eller en sammensetning i følge krav 2, for å øke lever funksjonen i et individ som har hepatitt C virus infeksjon.
38. Forbindelse i følge krav 34, 36 eller 37, for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av en nukleosid analog.
39. Forbindelse ifølge krav 38, hvori nukleosidanalogen er valgt fra ribavirin, levovirin, viramidin, en L-nukleosid og isatoribin.
40. Forbindelse i følge krav 38, hvori nukleosidanalogen er ribavirin.
41. Forbindelse i følge krav 34, 36 eller 37, for anvendelse i kombinasjon med pirfenidon eller en pirfenidonanalog administrert oralt daglig i en mengde på fra 400 mg til 3600 mg.
42. Forbindelse i følge krav 34, 36 eller 37, for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av en NS5B RNA avhengig RNA polymerase inhibitor.
43. Forbindelse i følge krav 34, 36 eller 37, for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av en tumor nekrose faktor antagonist valgt fra gruppen bestående av etanercept, infliximab og adalimumab.
44. Forbindelse i følge krav 34, 36 eller 37, for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av tymosin-α.
45. Forbindelse i følge krav 44, hvori tymosin-α blir administrert subkutant to ganger i uken i en mengde på fra 1,0 mg til 1,6 mg.
46. Forbindelse i følge krav 34, 36 eller 37, for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av interferon-gamma (IFN-γ).
47. Forbindelse ifølge krav 46, hvori IFN-γ blir administrert subkutant i en mengde på fra 10μg til 300μg.
48. Forbindelse i følge 34, 36 eller 37, for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av interferon-alfa (IFN-α).
49. Forbindelse i følge krav 48, hvori IFN-α er PEGylert IFN- α2a.
50. Forbindelse i følge krav 49, for anvendelse i ytterligere kombinasjon med en effektiv mengde ribavirin.
51. Forbindelse i følge krav 48, hvori IFN-α er monoPEG (30kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert ved et doseringsintervall på hver 8. dag til hver 14. dag.
52. Forbindelse i følge krav 48, hvori IFN-α er monoPEG (30kD, lineær)-ylert konsensus IFN-α administrert ved et doseringsintervall én gang hver 7. dag.
53. Forbindelse i følge krav 48, hvori IFN-α er INFERGEN konsensus IFN-α.
54. Forbindelse i følge krav 34, 36 eller 37, for anvendelse i kombinasjon med en effektiv mengde av et middel valgt fra 3'-azidotymidin, 2',3'-dideoksyinosin, 2',3'-dideoksycytidin, 2,3-didehydro-2',3'-dideoksytymidin, combivir, abacavir, adefovir dipoxil, cidofovir og en inosinmonofosfatdehydrogenase inhibitor.