NO142997B

NO142997B - Laminert, bituminoest, membranformet materiale til takbelegg og lignende, samt fremgangsmaate for fremstilling av slikt materiale

Info

Publication number: NO142997B
Application number: NO634/73A
Authority: NO
Inventors: Eiichi Tajima; Kanama Yamamoto; Takayoshi Imai
Original assignee: Tajima Roofing Co
Priority date: 1972-02-19
Filing date: 1973-02-16
Publication date: 1980-08-18
Also published as: DK151908B; PL84746B1; NL7302007A; FR2172428B1; GB1418997A; DK151908C; NO801204L; HU166026B; ATA116773A; FI71522C; FI71522B; SE401377B; NO142997C; NL175655B; ZA73633B; CA976720A; ES411750A1; IT984374B; DE2306235C2; CH589167A5

Description

Materiale for elektrofotografiske formål.

Som bekjent består elektrofotografisk material av en bærer hvorpå det befinner seg et fotoelektrisk ledende isoleringssjikt som inneholder en foto-halvleder-forbin-delse. Dette sjikt utstyres i mørket med en elektrostatisk ladning. Deretter belyses materialet billedmessig enten gjennom et forbilde eller på episkopisk måte, idet det frembringes et latent elektrostatisk bilde på det fotoelektrisk ledende sjikt, som tilsvarer forbildet. Man fremkaller dette bil-

de ved at man bringer det i kort tid i be-røring med et harpikspulver, hvorved det ved tilklebning av harpiks på de oppladede steder dannes et synlig bilde, som ved oppvarmning eller ved innvirkning av opp-løsningsmiddeldamper fikseres, idet har-pikspulveret herved forankres utstryk-ningsfast på underlaget. Som fotohalvle-derforbindelser har man allerede anvendt uorganiske stoffer, som selen, svovel eller sinkoksyd. Også organiske stoffer som an-trasen og antrakinon, benzidin, ble anvendt for disse formål.

Oppfinnelsens gjenstand er et material for elektrofotografiske formål bestående av en bærer og et fotoelektrisk ledende isoleringslag, som eventuelt inneholder farge-sensibilisatorer og sjiktdannende tilsetninger, og materialet er karakterisert ved at det fotoelektrisk ledende isoleringsmaterial helt eller delvis består av en eller flere tiodiazoler med den generelle formel

idet R, og R., er like eller fra hverandre forskjellige rester, idet de betyr hydrogen eller et rett eller forgrenet mettet alifatisk hydrokarbon som i sin lengste karbonkjede inneholder inntil 6 karbonatomer.

Som alkylrester slik de forstås ifølge oppfinnelsen kan eksempelvis nevnes me-tyl, etyl, propyl, butyl, isobutyl, pentyl, di-metylpentyl.

Som tiodiazoler ifølge foreliggende oppfinnelse kan det eksempelvis finne anvendelse : 2-(4-dimetylamino-fenyl)-5-amino-tiodi azol-1,3,4;

2- (4-dietylamino-fenyl) -5-amino-tiodiazol-1,3,4;

2- (4-etyl-n-propylamino-f enyl) -5-amino-tiodiazol-1,3,4;

2- (4-di-n-propylamino-f enyl) -5-amino-tiodiazol-1,3,4;

2-(4-monoetylamino-fenyl)-5-amino-tiodiazol-1,3,4;

2-(4-mono-n-propylamino-fenyl)-5-amino-tiodiazol-1,3,4;

2- (4-mono-isoamylamino-f enyl) -5-amino-tiodiazol-1,3,4.

Man kan også påføre på bærematerialet flere av de nevnte tiodiazol-forbindelser eller slike i blanding med andre kjente fotoelektrisk ledende stoffer.

De foreliggende forbindelser egner seg utmerket til fremstilling av fotoelektrisk ledende isoleringssjikt som atskiller seg ved deres forbedrede homogene oppbygning på fordelaktig måte fra de kjente isoleringssjikt. De kjente forbindelser er vanligvis fargeløse, og har foretrukne fotohalvleder-egenskaper.

Som bærer for fotolederlagene kan det eksempelvis nevnes folier av metall som aluminium, sink, kobber, celluloseproduk-ter som papir, cellulosehydrat, cellulose-estere som celluloseacetajt, cellulosebutyrat eller kunststoffer som polyolefiner, f. eks. polyetylen, polypropylenj polyvinylforbin-delser som polystyrol, polyvinylklorid, polyvinylidenklorid, polyakryjforbindelser som polyakrylnitril, polymetakrylat, polyestere som polytereftalsyreglykolestere, polyamider og polyuretaner.

Anvender man papir som bæremate-rial, så lønner det seg å fprbehandle dette mot inntrengning av belegningsoppløsnin-gene f. eks. idet man behandler det med en oppløsning av metylcellulose eller poly-vinylalkohol i vann, eller med en oppløs-ning av et blandingspolymerisat av akryl-syremetylester og akrylnitril i en blanding anv ingaecr etoan v opg olymaemtyidleetr yli kevtdonnd, igele lear lkoophpolølesr-eller med vandige dispersjoner av slike stoffer. Også folier kasjert med metall, f. eks. aluminium, egner seg godt for disse formål.

For fremstilling av det elektrofotografiske material ifølge oppfinnelsen oppløser man de fotoelektrisk ledende tiodiazolfor-bindelser fordelaktig i organiske oppløs-ningsmidler, som benzol, aceton, metylen-klorid, etylenglykol, monometyleter eller blandinger av slike oppløsningsmidler, og belegger hermed bærematerialet på vanlig måte f. eks. ved inndypping,j påsprøytning, påstrykning eller påføring ved valser.

Videre er det ofte hensiktsmessig å an-vende de foreliggende tiodiazoler sammen med organiske harpikser som fotoelektrisk ledende sjikt. Som harpikser av denne type kan eksempelvis nevnes: balsamharpiks, kolofonium, skjellakk og kunstige harpikser som med kolofonium modifiserte fenol-harpikser og andre harpikser med større kolofoniumdel, cumaronharpikser, inden-harpikser og stoffer som faller under sam-lebegrepet «lakk-kunstharpikser». Til disse «lakk-kunstharpikser» hører ifølge kunst-stofftaschenbuch av Saechtlinlg-Zebrowski, 11. opplag (1955), side 212 og følgende: modifiserte naturstoffer som celluloseeter, polymerisater som vinylpolymerisat, eksempelvis polyvinylklorid, polyvinylidenklorid, polyvinylacetat, polyvinylacetåler, polyvi-nyleter, polyakryl-, polymetakrylester, videre polystyrol, isobutylen, klorert kaut-sjuk, polykondensater, f. eks! polyestere som ftalatharpikser, alkydharpikser, ma-leinatharpikser, maleinsyre -kolof onium-blandingsestere av høyere alkolioler, fenol-formaldehydharpikser fortrinnsvis kolofonium-modifiserte fenol-formaldehydkon-densater, urinstofformaldehydharpikser, melaminformaldehydkondensater, aldehyd-harpikser, ketonharpikser, xylol-formalde-hydharpikser, polyamider, polyuretaner. Det kan imidlertid også anvendes ftalsyre-estere som tereftalsyre- resp. isoftalsyre-etylenglykolpolyester, og polyolefiner som lavmolekylær polyetylen, polypropylen.

Anvender man tiodiazolforbindelsene ifølge oppfinnelsen i blanding med de ovenfor beskrevne harpikser så kan mengde-forholdet mellom harpiks og fotolederstoff variere innen vide grenser. Blandinger av 2 deler harpiks og 1 del fotoelektrisk ledende stoff inntil blandinger som inneholder 2 deler fotoelektrisk ledende stoff på 1 del harpiks er å foretrekke. Spesielt gun-stig er blandinger av begge stoffer i vekt-forhold på ca. 1:1.

Oppløsningene av tiodiazolklassen iføl-ge oppfinnelsen eventuelt i blanding med

harpikser påføres på vanlig måte på bærematerialet eksempelvis ved påstrykning,

påføring med valser eller påsprøytning, og tørkes deretter, idet det danner seg et

jevnt, homogent gjennomsiktig, for det meste ufarget fotoelektrisk ledende sjikt. Dette fotoledersjikts lysfølsomhet ligger i det langbølgede ultrafiolettområde ved ca. 3600—4200 Å. Ved anvendelse av kvikk-sølvhøytrykkdamplamper som utsender en stor mengde ultrafiolette stråler, kan det derfor med meget kort belysningstid oppnås gode resultater.

Ved tilsetning av sensibilisatorer kan den spektrale følsomhet av de fotoelektrisk ledende sjikt ifølge oppfinnelsen forskyves mer i det synlige område, således at det og-så i det synlige område kan oppnås gode resultater med korte belysningstider. Her-under gir allerede små tilsetninger eksempelvis mindre enn 0,01 % gode effekter. De sensibilisatormengder som tilsettes de fotoelektrisk ledende sjikt utgjør imidlertid vanligvis 0,01—5, fortrinnsvis 0,1—3 %. Til-setningen av en større mengde sensibilisatorer er mulig, men det oppnås hermed vanligvis ingen større økning av følsom-heten. Slike sensibilisatorer som i det ve-sentlige er fargestoffer er eksempelvis kjent fra belgisk patent nr. 558 078.

For fremstilling av kopier med det elektrofotografiske kopieringsmaterial iføl-ge oppfinnelsen opplader man det fotoelektrisk ledende isoleringssjikt eksempelvis ved hjelp av en coronautladning ved hjelp av en oppladningsinnretning som holdes på 6000—7000 Volt. Deretter belyses det elektrofotografiske kopieringsmaterial i kontakt med et forbilde, eller ved hjelp av episkopisk eller diaskopisk projeksjon av et forbilde, idet det oppstår et elektrostatisk bilde som tilsvarer forbildet. Dette usyn-lige bilde fremkaller man idet man bringer det i kontakt med en av bærer og toner bestående fremkaller. Som bærer kan det anvendes spesielt fine glasskuler, jernpulver eller også fine kuler av kunststoff. Toneren består av en blanding av harpiks og sot eller av en farget harpiks med en gjennom-snittlig kornstørrelse fra ca. 1—100 jx. Frem-kalleren kan også bestå av en harpiks eller et pigment suspendert i en ikke ledende væske. Det således synliggjorte bilde fikseres eksempelvis ved oppvarmning med infrarøde stråler på ca. 100—170° C, fortrinnsvis 120—150° C, eller ved behandling med oppløsningsmiddeldamper som tri-kloretylen, tetraklorkarbon eller etylalkohol eller vanndamper. Man får således bilder som tilsvarer forbildene og som utmerker seg ved god kontrastvirkning.

Man kan også omdanne de således fremstilte elektrofotografiske bilder etter fikseringen i trykkformer, når man overstryker bærematerialet eksempelvis papir eller metall med et oppløsningsmiddel for det fotoelektrisk ledende sjikt eksempelvis alkohol eller eddiksyre, deretter spyler med vann og innriver på kjent måte med fet farge. Man får således trykkformer hvorav det etter innspenning i en offsetmaskin kan fremstilles avtrykk.

Ved anvendelse av transparent bære-material lar de elektrofotografiske bilder seg også benytte som forbilder til viderekopiering på ønskelig lysfølsomme sjikt. De fotoledende forbindelser som skal anvendes ifølge oppfinnelsen er også i denne henseende overlegen overfor de hittil an-vendte stoffer som selen eller sinkoksyd, da disse lett gir tåkete sjikt.

Også refleksfremgangsmåten kan det ved bruk av et lysgjennomtrengelig bære-material for fotoledersjiktene ifølge oppfinnelsen fremstilles bilder. Det elektrofotografiske material ifølge foreliggende oppfinnelse har den fordel at det lar seg opplade såvel positivt som også negativt, således at det bare ved ompoling med det samme sjikt under anvendelse av den samme fremkaller såvel kan fremstilles positive bilder såvel av negative som av positive forbilder.

Opplader man sjiktet eksempelvis negativt og belyser under et positivt forbilde, så får man under anvendelse av en fremkaller som inneholder en positivt oppladet bærer positive bilder. Den positivt oppladede bærer avsetter seg på de ikke belyste negativt oppladede steder.

Ved positiv oppladning kan under de samme betingelser fremstilles positive kopier av negative forbilder. Den positive toner avstøtes i dette tilfelle av de ubelyste positivt oppladede steder, og avsetter seg på de belyste utladede steder.

Fremstillingen av de fotoelektrisk ledende forbindelser ifølge oppfinnelsen foregår ved behandling av den tilsvarende p-alkylamino-benzosyre og 2 mol tiosemikarbasid med polyfosforsyre ved 120° C. Polyfosforsyre virker her som vanntiltrekker og samtidig ringslutningsdannende middel. Reaksjonens varighet utgjør ca. 2 timer, deretter uthelles reaksjonsblandingen på is og innstilles alkalisk med natronlut (pH 8—9). Tiodiazolforbindelsene fremkommer da som utfelling, frasuges, omkrystalliseres og tørkes. I det følgende skal det gis noen eksempler for fremstillingen: 2-(4-dimetylaminofenyl)-5-aminotio-diazol-1,3,4 tilsvarende formel 1 med smeltepunkt 239—240° C fremstilles ved 2 timers oppvarmning ved 120° C av 37,4 vektdeler 4-dimetylaminobenzosyre og 36,4 vektdeler tiosemikarbasid i 500 volumdeler polyfosforsyre. Etter avkjøling uthelles på 500 vektdeler is og innstilles alkalisk med 4000 volumdeler 25 %ig natronlut. Det fremkommer fargeløse krystaller som omkrystalliseres fra etylalkohol.

2- (4-dietylamino-fenyl) -5-amino-tiodiazol-1,3,4 tilsvarende formel 2 med smeltepunkt 224—226° C fremstilles av 38,6 vektdeler 4-dietylamino-benzosyre og 36,4 vektdeler tiosemikarbasid ved 2 timers oppvarmning med 500 volumdeler polyfosforsyre. Opparbeidelsen foregår som nevnt ovenfor. Utbyttet utgjør 50—60 %.

2- (4-etyl-n -propylamino-f enyl) -5-amino-tiodiazol-1,3,4 tilsvarende formel 3 med smeltepunkt 217—218° C fremstilles av 41,4 vektdeler 4-etyl-n-propylamino-benzosyre og 36,4 vektdeler tiosemikarbasid ved hjelp av 2 timers oppvarmning med 500 volumdeler polyfosforsyre.

2(4-di-n-propylamino-fenyl)-5-amino-tiodiazol-1,3,4 tilsvarende formel 4 med smeltepunkt 228—230° C fremstillet ved 2 timers oppvarmning av 44,2 vektdeler 4-di-n-propylamino-benzosyre og 36,4 vektdeler tiosemikarbasid med 500 volumdeler polyfosforsyre. Utbyttet utgjør 60—85 %.

2- (4-mono-etylamino-fenyl) -5-amino-tiodiazol-1,3,4 tilsvarende formel 5 med smeltepunkt 196—198° C fremstilles av 33 vektdeler 4-monoetylamino-benzosyre og 36,4 vektdeler tiosemikarbasid ved 2 timers oppvarmning med 500 volumdeler polyfosforsyre ved 120° C.

2- (4-mono-n-propylamino-f enyl) -5-amino-tiodiazol-1,3,4 tilsvarende formel 6 med smeltepunkt 188—190° C fremstilles ved 2 timers oppvarmning ved 120° C av 35,8 vektdeler 4-mono-n-jpropylamino-benzosyre og 36,4 vektdeler tiosemikarbasid i 500 volumdeler polyfosforsyre.

2- (4-mono-isoamylamino-fenyl) -5-amino-tiodiazol-1,3,4 tilsvarende formel 7 med smeltepunkt 178—179° C fremstilles ved'2 timers oppvarmning av 41,4 vektdeler 4-mono-isoamylamino-benzosyre og 36,4 vektdeler tiosemikarbasid i 500 volumdeler polyfosforsyre ved 120° C. Utbyttet utgjør 80—90 %.

Eksempel 1:

1 vektdel 2-(4-dietylamino-fenyl)-5-amino-tiodiazol-1,3,4 (tiljsv. formel 2) og 1,2 vektdeler av en polyindenharpiks med mykningspunkt 80° C som befinner seg i handelen under varemerket «Gebagan»-harpiks J/T-80 oppløses i 30 vektdeler etylenglykolmonometyleter, og hertil settes 0,002 vektdeler krystallfiolett i 0,5 volumdeler metanol. Oppløsningen påføres på papir hvis overflate er forbehandlet mot inntrengning av organisk oppløsningsmid-del og tørkes. Det således| belagte papir utstyres ved hjelp av en coronautladning med en negativ elektrisk ladning, belyses deretter under et positivt forbilde med kvikk-sølv-høytrykkslampe og innstøves på kjent måte med en fremkaller som består av en blanding av en bærer og toner. Som bærer kan det anvendes små glasskuler, jernpulver og andre uorganiske | stoffer. Toneren består av en harpiks-sotblanding eller farget harpiks av en kornstørrelse mellom 1 og 100 Det oppstår et bilde som tilsvarer forbildet og som fikseres ved svak oppvarmning og da utmerker seg ved god kontrastvirkning.

Anvender man ved den ovenfor nevnte arbeidsmåte en transparent bærer eksempelvis en celluloseacetatfolie eller et transparent papir, så kan dejt elektrofotografisk fremstilte bilde anvendes som forbilde til viderekopiering på lysfølsomme sjikt.

Eksempel 2:

1 vektdel 2-(4-etyl-|n-propyl-amino-fenyl)-5-amino-tiodiazol-l,3,4 (tilsv, formel 3), 1,5 vektdel av en ketonharpiks med mykningspunkt 76—82° Cj, syretall 0, som befinner seg i handelen under varemerket «Kunstharz» AP, og 0,005 vektdeler bril-

liantgrønn oppløses i 20 volumdeler etylenglykolmonometyleter og oppløsningen på-føres på et aluminiumkasjert papir. Etter oppløsningsmidlets fordampning blir det tilbake et sjikt som kleber fast på alumi-niumoverflaten. Etter den negative oppladning ved hjelp av en coronautladning belyses papiret under et positivt forbilde med en 100 Watt glødelampe i en avstand på ca. 30 cm i 10 sek. Deretter innstøves med en fremkaller som beskrevet i eksempel 1, og det fremkommer et bilde som tilsvarer forbildet og som fikseres med trikloretylen-damper.

Eksempel 3:

2 vektdeler 2-(4-mono-isoamylamino-fenyl)-5-amino-tiodiazol-l,3,4 (tilsv, formel 7), 0,4 vektdeler 2-(4-dietylamino-fenyl)-5-amino-tiodiazol-l,3,4 (tilsv, formel 2) og 0,4 vektdeler 2-(4-di-n-propylamino-fenyl)-5-amino-tiodiazol-l,3,4 (tilsv, formel 4) oppløses i 40 volumdeler etylengly-kolmonoetyleter og oppløsningen påføres på en børstet aluminiumfolie. Etter opp-løsningsmidlets fordampning blir det tilbake et sjikt som kleber fast på folieover-flaten. Man går videre frem som angitt i eksempel 1, og får på aluminiumfolien et bilde som tilsvarer forbildet når man etter innpudring med en fremkaller, som beskrevet i eksempel 1, fikserer ved hjelp av oppvarmning.

Aluminiumfolien som er utstyrt med bilde kan omdannes i en trykningsform, idet man overstryker aluminiumfoliens bil-ledside med 80 %ig alkohol, spyler med vann :og innriver med fet farge og 1 %ig fosforsyre. Man får en trykkform som tilsvarer forbildet, og hvorfra det etter innspenning i en offsetmaskin kan trykkes.

Eksempel 4:

Man går frem som angitt i eksempel 1, men opplader imidlertid sjiktet etter tørk-ningen positivt, og belyser under et positivt forbilde. Som fremkaller anvendes farget harpiks-sot-blanding og med harpiks overtrukne små glasskuler. Man får en positiv kopi.

Eksempel 5:

1 vektdel 2-(4-mono-isoamylamino-fenyl)-5-amino-tiodiazol-l,3,4 (tilsv, formel 7), 3 vektdeler 2-(4-etyl-n-propylamino-fenyl)-5-amino-tiodiazol-l,3,4 (tilsvarende formel 3) og 5 vektdeler av en fenol-formaldehydharpiks med mykningspunkt 108—118° C, som befinner seg i handelen under varemerket «Alnovol» 429 K og 0,008 vektdeler Rhodamin B ekstra oppløses i 100 volumdeler etylenglykolmonometyleter. Med den således fremstilte oppløsning be-legges et papir. På dette papir frembringes det på den i eksempel 1 angitte måte, dir-ekte bilder etter den elektrofotografiske fremgangsmåte. Sjiktene er meget lysføl-somme, således at det også på episkopisk måte kan frembringes bilder av på begge sider trykkede forbilder. Materiale for elektrofotografiske formål bestående av en bærer og et fotoelektrisk ledende isoleringslag, som eventuelt inneholder farvesensibilisatorer og skikt-dannende tilsetninger, karakterisert ved at det fotoelektrisk ledende isoleringslag helt eller delvis består av en eller flere tiodiazoler med den generelle formel

idet R, og R, er like eller fra hverandre forskjellige rester, enten hydrogen eller et rett eller forgrenet mettet alifatisk hydrokarbon, som i sin lengste karbonkjede inneholder inntil 6 karbonatomer.

Claims

1. Laminert, bituminøst membranformet materiale for takbelegg o.l., bestående av flere sammenklebte, henholdsvis sammensatte sjikt eller lag, et basiselement eller underlagsark , såvel som i det minste ett bituminøst lag og minst ett frigjøringsark, karakterisert ved: a) et underlagsark (6) som i det minste på én side er delvis forsynt med et bitumenbelegg (8) og eksempelvis består av et flatt materiale.dannet av fibre, av et fibermateriale som er impregnert med smeltet bitumen, av plastfilm eller av en metallfolie, b) minst ett bitumen- og gummi- og/eller et sammensatt harpiks-inneholdende bitumenlag (20) med stor klebrighet som, eksempelvis for å oppnå den store klebrighet, inneholder minst 5 vekt% gummi og/eller harpiks påklebet det sammensatte bitumenlaget og som er fullstendig eller delvis sammenklebet med det én- eller tosidige bitumenbelegg (8) på underlagsarket (6), og c) minst ett frigjøringsark (14,15) som befinner seg på hele overflaten av det sammensatte bitumenlaget (20) og som eksempelvis består av en folie, en film og/eller papir, som er belagt eller behandlet med en harpiks med store atskil-lelsesegenskaper og som består av en silikonharpiks, en fluorholdig harpiks og/eller polyvinylklorid.

2. Taktekkingsmateriale som angitt i krav ^karakterisert ved at det sammensatte bitumenlaget (20) er klebet sammen med en del av overflaten på underlagsarkets (6) bitumenbelegg (8) og at den resterende del av overflaten på bitumenbelegget (8) er belagt med mineralkorn eller -pulver.

3. Taktekkingsmateriale som angitt i krav 1, karakterisert ved at det sammensatte bitumenlaget (20) er klebet sammen med en del-av overflaten på underlagsarkets (6) bitumenbelegg (8) og at en syntetisk polymerfilm eller metallfolie (33) hefter til den resterende delen av overflaten på bitumenbelegget (8).

4. Taktekkingsmateriale som angitt i ett eller flere av kravene 1-3,karakterisert ved at den i bitumenmaterialet inngående gummi består av en vulkanisert eller ikke vulkanisert gummi av typen naturgummi, styren-butadiengummi, akrylonitril-butadiengummi, kloroprengummi, butadiengummi, isoprengummi, butylgummi, etylen-propylengummi, etylen-propylen-diengummi, polyisobutylen, klorert polyetylen eller blandinger av disse, samt gummiregenerat av disse.

5. Taktekkingsmateriale som angitt i et av kravene 1-3, karakterisert ved at den i bitumenmaterialet inngående harpiks består av naturharpiks eller syntetisk harpiks av typen kolofonium eller derivater derav, tallolje, kumaron-indenharpiks, petroleumharpiks eller polyolefin.

6. Taktekkingsmateriale som angitt i ett eller flere av kravene 1-3, karakterisert ved at det sammensatte bitumenlaget dessuten inneholder animalsk eller ve-getabilsk olje, fett eller derivater derav.

7. Taktekkingsmateriale som angitt i et av kravene 1-6, karakterisert ved at frigjøringsarket (14,15) består av cellofan, polyvinyl-alkoholfilm eller aluminiumfolie.

8. Taktekkingsmateriale som angitt i et av kravene 1-7, karakterisert ved at frigjøringsarket (14,15) er korrugert eller kreppformet.

9. Taktekkingsmateriale som angitt i et av kravene 1-7, karakterisert ved at frigjøringsarket (14,15) har en eller flere rader av perforeringer (30), snitt (31) eller snittlinjer i lengderetningen av det flerlags sammenklebte bituminøse takmembranet.

10. Fremgangsmåte for fremstilling av det flerlags bitu-minøse taktekkingsmateriale som angitt i ett eller flere av foregående krav, karakterisert ved at a) i det minste den ene av flatene av et underlagsark delvis eller fullstendig belegges med smeltet bitumen, b) frigjøringsflaten på et frigjøringsark belegges med smeltet sammensatt bitumenmateriale som består av bitumen, gummi og/eller harpiks, og c) overflaten på det sammensatte bitumenlaget på frigjørings-arket delvis eller fullstendig forbindes med overflaten av bitumenbelegget på underlagsarket.

11. Fremgangsmåte som angitt i krav 10, karakterisert ved at mineralkorn eller -pulver tilføres etter trinn a) på en del av overflaten på det med smeltet bitumen belagte underlagsark, og at trinnet c) utføres ved at overflaten på det sammensatte bitumenlaget på frigjørings-arket forbindes utelukkende med de partier på overflaten av underlagsarkets sammensatte bitumenlag som ikke er blitt til-ført mineralkorn eller -pulver.

12. Fremgangsmåte som angitt i krav 10,karakterisert ved at etter trinn a) påklebes på en del av overflaten på det med smeltet bitumen belagte underlagsark en syntetisk polymerfilm eller en metallfolie og at trinn c) utføres ved at overflaten på det sammensatte bitumenlaget på frigjøringsarket utelukkende forbindes med de partier på overflaten av underlagsarkets sammensatte bitumenlag som ikke er dekket av en syntetisk polymerfilm eller metallfolie.

13. Fremgangsmåte som angitt i ett eller flere av kravene 10-12, karakterisert ved at det av fibre bestående underlagsark, impregneres med smeltet bitumen før trinn a) utføres.