NO136657B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til fremstilling av omvenderbilder på

elektrofotografisk måte.

Ved den elektrofotografiske fremgangsmåten opplader man i mørke ved

hjelp av en coronautladning et elektrofotografisk kopieringsmateriale som består av

en bærer og et derpå befinnende fotolederlag. Deretter belyser man gjennom et forbilde eller på episkopisk måte idet ladnin-gen strømmer bort på de steder av fotolederlaget som treffes av lyset, og det oppstår et usynlig elektrostatisk bilde som tilsvarer forbildet. Bringer man dette bilde i

kontakt med et oppladet harpikspulver hvis

ladningsmåte er motsatt det elektrostatiske

bildes ladning, så får man et synlig bilde

av forbildet som kan fikseres ved hjelp av

oppvarmning eller på andre kjente måter.

Det er allerede forsøkt å frembringe

omvenderbilder ved anvendelse av frem-kallere som inneholder et harpikspulver

som er oppladet likt med det elektrostatiske bilde som befinner seg på et elektrofotografisk kopieringsmateriale. Denne

måte gir bare meget utilfredsstillende resultater da det opptrer kanteffekter, dvs.

på begrensningen til elektrokopieringsmaterialets oppladede steder oppstår skarpe

kraftige konturer som stadig blir svakere

mot de ikke oppladede steder. Større sorte

flater med god dekning oppnås knapt. Også

utføringen av denne omvenderprosess ved

hjelp av elektriske felt medfører ingen til-fredsstillende forbedring av de svarte fla-ters dekning.

Det er også for fremstilling av foto-elektrisk ledende isoleringslag allerede an-vendt voks og harpikser, idet disse lag som

fotohalvledere utelukkende måtte innehol-

de uorganiske stoffer. De latente bilder ble deretter bare frembrakt med svovelholdige tonere.

Det er nu blitt funnet en metode til fremstilling av omvenderbilder ifølge den elektrofotografiske fremgangsmåten, ved hjelp av elektrostatisk oppladning i mørke av elektrokopieringsmaterialets fotolederlag, belysning med et lysmønster og synlig-gjøring av de steder som ikke treffes av lys ved forbigående å bringe fotolederlaget i berøring med en finfordelt harpiks som har den samme oppladning som de steder av fotolederlaget som ikke er truffet av lys, og fiksering av det fremkalte bilde idet fremgangsmåten er karakterisert ved at fotolederlaget i det minste inneholder en voks.

Som voks •som kan tilsettes fotolederlagene ifølge oppfinnelsen er det aktuelt med naturlige og syntetiske vokser. Det kan nevnes montanvokser, hvalrav, ullvoks, bievoks, ghettavoks, japanvoks, kinavoks, skjellakkvoks, carnaubavoks, candelilavoks, såkalt A-voks, OP-voks, SPO-voks, V-voks og de produkter som befinner seg i han-delen som «Gersthofener vokser» med be-tegnelsen O, KP, S og L. Fortrinnsvis anvendes faste naturlige vokser som montanvoks, bievoks, carnaubavoks og de anførte faste syntetiske «Gersthofener-vokser». Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen tilsettes voksene i mengder fra ca. 3—20 % fortrinnsvis ca. 7—ca. 10 % beregnet på vektsmengder fotoleder. Voksene kan iføl-ge anførsler i Ullmann «Enzyklopådie der Techn. Chemie», 2. opplag 1932, bind 10, side 293, dessuten inneholde deler av fri fettsyre resp. fri alkoholer. Følgelig skal det ifølge oppfinnelsen også forstås slike syntetiske vokser som dessuten inneholder deler av disse produkter, resp. hvortil det er tilsatt slike.

Som fotoledere kan de som er vanlige i elektrofotografien anvendes, særlig de organiske. Slike er eksempelvis oksdiazoler som 2,5-bis-(p-dialkylamino-fenyl)-1,3,4-oksdiazoler, triazoler som 2,5-bis-(p-dial-kylamino-f enyl) -1,3,4-triazoler, azometi-ner eksempelvis de produkter som fåes av p-fenylendiamin og p-dialkylaminobenzal-dehyd, aromatiske hydrokarboner med minst fire benzolkjerner som benzantren, krysen, imidazoloner som 1,3,4,5-tetrafenyl-imidazolon, pyrazolon som 1,3,5-trifenyl-pyrazolon, tetrahydroimidazol, oksazoler som 2,5-difenyloksazol, 2-(p-dialkylamino-f enyl) -4,5-dif enyloksazol, cyklo-azaokta-tetraenderivater som 1,2,5,6-tetra-aza-cy-klotetraen-2,4,6,8, stilbenderivater som 4-dialkylamino-4'-nitrilostilben, fluorenderi-vater eksempelvis 2,3,5-trifenylfluoren, tio-fnederivater eksempelvis 2,3,5-trifenyltio-fen, pyrrolderivater eksempelvis 2,3,5-tri-fenylpyrrol, trifenylaminderivater eksempelvis trifenylamin og dets alkylderivater. Videre også høypolymere stoffer som poly-mert vinylkarbazol, polyinden, polyazenaf-ten, polyvinylnaftalin, polyvinylkinolin. Det kan også anvendes blandinger av fotoledere.

Videre kan det til fremstillingen av fotolederlagene være fordelaktig å anvende fotolederne og voksene i blanding med naturlige og/eller syntetiske harpikser. Som slike kan eksempelvis nevnes: balsamhar-pikser, kolofonium, skjellakk, kolofonium-modifiserte fenolharpikser og andre harpikser med utslagsgivende kolofoniumdel, dessuten kumaronharpikser, indenharpik-ser og de stoffer som faller under samle-begrepet lakk-kunstharpikser hvortil reg-nes: modifiserte naturstoffer som cellulose-eter, polymerisater som vinylpolymerisater eksempelvis polyvinylklorid, polyvinyliden-klorid, polyvinylacetat, polyvinylacetaler, polyvinyletere, polyakryl- og polymetakryl-syreestere, videre polystyrol, isobutylen, klorert kautsjuk, polykondensater f. eks. polyestere som ftalatharpiks, alkydharpiks, maleinatharpiks, maleinsyre-kolofonium-blandingsestere av høyere alkoholer, dessuten fenolformaldehydharpikser særlig ko-lofoniummodifiserte fenolformaldehydkon-densater, urinstoff-formaldehydkondensa-ter, melaminformaldehyd-harpikser, alde-hydharpikser, ketonharpikser, særlig de så-kalte «AW2-harpikser», xylol-formalde-hydharpikser, polyamider, polyaddukter eksempelvis polyuretaner. Det er imidlertid også aktuelt med polyolefiner som for-skjellige polyetylener, polypropylen og ftal-syrepolyestere som tereftalsyre-isoftalsyre-etylenglykolpolyester.

Anvender man de fotoledende forbindelser i blanding med de ovenfor beskrevne harpikser, så kan mengdeforholdene mellom harpiks og fotolederstoff variere innen vide grenser, imidlertid skal delen med fotoledende stoff minst utgjøre 20 %. Blandinger av 2 deler harpiks og 1 del fotolederstoff inntil blandinger som inneholder 2 deler fotolederstoff og 1 del harpiks er å foretrekke. Særlig gunstig er blandinger av begge stoffer i vektsforhold på ca. 1 : 1.

Elektrokopieringsmaterialet til utfø-ring av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen fremstiller man ved belegning av en bærer med de ovenfor beskrevne fotoledere sammen med voksene, og eventuelt harpik-sene fordelaktig oppløst i et organisk opp-løsningsmiddel, eksempelvis stryker, dusjer eller heller man oppløsningen og fordam-per oppløsningsmidlet.

Man kan også påføre produktene som vandige eller ikke vandige dispersjoner. Det består også den mulighet å påføre fotolederlagene eventuelt sammen med harpik-sen først på bæreren, og deretter å over-trekke fotolederen dessuten med et tynt vokslag. Det kan foregå ved enkel innriv-ning eksempelvis med en duk eller en valse. Man kan også påføre voksen oppløst i et oppløsningsmiddel.

Som bærer for fotolederlagene kan de vanlige bærere som anvendes i elektrofotografien benyttes. Foretrukket blir folier av metaller, f. eks. aluminium, sink og kobber, av celluloseprodukter som papir, cellulose-hydrat og kunststoffer som polyvinylalko-hol, polyamider og polyuretaner. Andre kunststoffer som celluloseacetat og cellu-losebutyrat, særlig i delvis forsåpet form, polyestere, polykarbonater og polyolefiner når de er belagt med et elektroledende lag, eller når de er omdannet i materialer som har en spesifikk ledningsevne på minst 10—12 ohm—1 . cm-<1>, f. eks. ved hjelp av kjemisk behandling ved inn- eller påføring av materialer som gjør seg elektroledende. Glassplater kan likeledes benyttes.

Bærematerialene som som beskrevet ovenfor er overtrukket med et tynt sam-menhengende lag av jevn tykkelse av fotolederlaget ifølge oppfinnelsen anvender man til fremstilling av omvenderblider på elektrofotografisk måte, idet man opplader fotolederlaget jevnt i mørke positivt eller negativt, eksempelvis ved hjelp av en co- gjennomtrenglig bærematerial. fremstille ronautladning som man tar fra en opplå- bilder for fotolederlagene ifølge oppfinnel-derinnretning som holdes på ca. 6000—7000 sen. V. Deretter belyses elektrokopieringsmate- Fotolederlagene ifølge oppfinnelsen ab-rialet i kontakt med et forbilde eller ved sorberer lyset fortrinnsvis i det ultrafiolette hjelp av episkopisk eller diaskopisk pro- området. Man kan øke deres følsomhet ved jeksjon av et slikt. Derved oppstår materi- at man tilsetter aktiverende stoffer. Slike alet et elektrostatisk bilde som tilsvarer aktivatorer er eksempelvis de organiske for-forbildet. Dette usynlige bilde fremkaller bindelser som er beskrevet i belgisk patent man til et synlig omvenderbilde, idet man nr. 591 164 som i moliekylkomplekset av do-bringer det i kontakt med en fremkaller nor-akseptortypen (jc-komplekser, charge-som består av bærer og toner, hvis toner transfer-komplekser) kan tjene som elek-har den samme ladning som det elektro- tronakseptor. Det er forbindelser med høy statiske bilde som skal fremkalles. Som' elektronaffinitet og syrer ifølge definisjo-bærere er det særlig aktuelt med små nen av Lewis. En definisjon av Lewissyrene glasskuler, jernpulver, uorganiske krystal- er angitt i Kor turn «Lehrbuch der Electro-ler som natriumklorid, kaliumklorid, na- chemie» årgang 1948, side 300. triumsulfat, krystaller av organiske stoffer Aktivatoregenskaper har stoffer som som antracen, fluoren, ihden, stivelse for- har sterkt polariserende rester resp. grup-met til kuler eller små glasskuler over- peringer som cyangrupper, nitrogrupper, trukket med en harpiks eller også små ku- halogen som fluor, klor, brom, jod, keton-ler av kunststoff. Toneren består av er- grupper, estergrupper, syreanhydridgrup-blanding av harpiks og sot, eller en farget per, syregrupper som karboksylgrupper el-harpiks. Man anvender vanligvis toneren ler kinongruppering. Slike sterkt polarise-i en kornstørrelse på ca. 1—100 (.i, fortrins- rende elektrontiltrekkende grupper er f. vis ca. 5—30 u. Dessuten velger man en- eks. beskrevet i L.F'. og M. Fleser «Lehrbuch fremkaller hvor toneren opplader seg med der organischen Chemie» forlag Chemie samme ladning som man opprinnelig har 1954 side 651, tabell I. Herunder foretrek-gitt fotolederlaget med coronautladningen. kes på grunn av deres lille' damptrykk slike Omvenderbildet som er gjort synlig ved forbindelser hvis smeltepunkt ligger over fremkallingen, fikseres eksempelvis ved værelsestemperatur; altså tungt flyktige oppvarmning med en infrarødstråler til faste stoffer. Riktignok kan det også an-100—170° C, fortrinsvis til 120'—150° C. vendes forbindelser som er til en viss grad eller ved behandling med oppløsningsmid- farget som kinoner, imidlertid foretrekkes ler som trikloretylen, tetraklorkarbon, etyl- slike som er ufargede eller bare svakt far-alkohol eller vanndamper. Man får således gede. Deres absorbsjonsmaksimum skal fo-bilder som angir et negativ av forbildet, og retrukket ligge i det ultrafiolette område hvor de mørke steder er jevnt farget. av lyset, dvs. under 4500' Å. Dessuten skal

Disse elektrofotografiske bilder kan aktivatorstoffene ifølge oppfinnelsens-man også omdanne i trykkeformer. Hertil fremgangsmåte være' lavmolekylære dvs. overstrykes med et egnet oppløsningsmid- molekylvekten skal ligge mellom ca. 50 og del eller med en fortrinnsvis alkalisk van- ca. 5000, foretrukket mellom ca. 100 og ca. dig fremkallervæske, avspyles med vann, 1000, da det med de lavmolekylære aktiva-og innrives med fet farge. Man får således torer kan fåes reproduserbare resultater trykkeformer hvorfra det etter innspen- med hensyn til følsomhet. Dessuten vedva-ning i en Offset-maskin kan trykkes. rer følsomheten også konstant over lengre

Ved anvendelse av transparent bære- tidsrom, da de lavmolekylære stoffer i mot-material lar de elektrofotografiske bilder' setning til de høymolekylære' praktisk talt seg også anvende som forbilder til videre- ikke forandrer seg under tilsvarende lag-kopiering på vilkårlige lag. Likeledes kan ringsbetingelser. Slike forbindelser er ek-man på refleks måte ved bruk av et lys- sempelvis:

Aktivatormengdene som man hen-siktsmessig setter til fotolederne er lett å fastslå ved enkle forsøk. De varierer alt etter det anvendte stoff og utgjør vanligvis ca. 0,1—ca. 100 mol, fortrinnsvis ca. 1—ca. 50 mol referert til 1000 mol fotolederstoff. Det kan også anvendes blandinger av flere aktivatorer. Videre kan det også foruten disse dessuten tilsettes sen-sibilisatorfargestoffer.

Man kan ved tilsetning av disse aktiverende stoffer fremstille fotolederlag som har en høy lysømfindtlighet, særlig i det ultrafiolette område, og som praktisk talt er fargeløse. Det består således den mulighet med1 deres hjelp sterkt å aktivere fotolederlagene i det ultrafiolette område, og deretter ved hjelp av en meget liten tilsetning av fargesensibilisator også å få en høy følsomhet i det synlige lys, uten at det må tilsettes så meget fargesensibilisator at laget farges sterkt.

Fargesensibilisator er som er egnet til forskyvning av følsomheten fra det ultrafiolette område til det synlige lys har allerede effekter i meget små mengder, eksempelvis på mindre enn 0,01 %. Vanligvis setter man til fotolederlagene imidlertid 0,01—5 %, fortrinnsvis 0,05—3 % fargesensibilisator.

Tilsetning av større mengder er mu-lig, men dermed oppnås imidlertid ofte ingen vesentlig økning av følsomheten. Anvender man utelukkende fargesensibilisator uten en tilsetning av aktiverende for-bindelse, så anvender man fortrinnsvis de høyere mengder av de angitte fargesensi-bilisatormengder. Setter man til aktiverende stoffer er det tilstrekkelig med en meget liten tilsetning av fargesensibilisator.

Som gode delvis meget godt brukbare fargesensibilisator skal det i det følgende nevnes noen eksempler som er tatt fra «Farbstofftabellen» av Schultz, 7. opplag, 1931, bind I.

Triarylmetanfargestoffer som brilli-antgrønn (nr! 760, s. 314), Viktoriablå B (nr. 822, s. 347), metylfiolett (nr. 783, s. 327), krystallfiolett (nr. 785, s. 329), syre-fiolett 6B (nr. 831, s. 351), xantenfargestof-fer, nemlig rodaminer som rodamin B (nr. 864, s. 365), rodamin 6G (nr. 866, s. 366), rodamin G ekstra (nr. 865, s. 366), sulforo-damin B (nr. 863, s. 364) og ekte syreeosin G (nr. 870, s. 368), såvel som ftaleiner som eosin S (nr. 883, s. 375), eosin A (nr. 881, s. 374), erytrosin (nr. 886, s. 376), floksin (nr. 890, s. 378), rose bengal (nr. 889, s. 378) og fluorescein (nr. 880, s. 373). Tiazin-fargestoffer som metylenblå (nr. 1038, s. 449), akridinfargestoffer som akridingul (nr. 901, s. 383), akridinorange (nr. 908, s. 387) og trypaflavin (nr. 906, s. 386), kino-linfargestoffer som pinacyanol (nr. 924, s. 396)'og kryptocyanin (nr. 927, s. 397), cya-nlnfargestoffer f. eks. cyanin (nr. 921, s. 394) og klorofyll.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen tillater fremstillingen av negativer av forbilder hvor også større sorte steder er ut-formet jevnt. Lagene oppviser praktisk talt ingen kanteffekter.,

Eksempel 1:

Til en oppløsning som inneholder 28 vektsdeler etylenglykolmonometyleter i en vektsdel 2,5-bis-[4'-dietyl-aminofenyl-(l')] -1,3,4-oksdiazol og 1 vektsdel av en ketonharpiks («kunstharpiks EM») settes 0,15 vektsdeler bievoks oppløst i 2 vektsdeler tetraklorkullstoff. Dette oppløsnlngsmid-del påføres på en papirfolie hvis overflate er forbehandlet mot inntrengning av organiske oppløsningsmidler, og tørkes. Papiret opplades elektrisk positivt ved hjelp av en coronautladning på 6000—7000 V, belyses deretter under et forbilde ved hjelp av en kvikksølvhøytrykkslampe, og innstøves med en fremkaller som består av 100 vektsdeler små glasskuler, og 2,5 vektsdeler toner av kornstørrelse 20—50 |i, som er frem-kommet ved sammensmeltning, sammen-maling og sikting av følgende stoffer: 30 vektsdeler polystyrol («Polystyrol LG») 30 vektsdeler maleinharpiks («Beckacite» K 105) 3 vektsdeler sot («Peerless Black» sot 552).

Den finfordelte toner forblir klebende til de steder av laget som under belysningen ble truffet av lys, og det blir synlig et omvendt bilde av forbildet som oppvarmes og derved fikseres.

Når man som bærer for det fotoledende lag ikke anvender papir som ovenfor, men en egnet transparentkunststoffolie eller transparent-papir, så er de fremstilte omvenderbilder egnet som kopieringsfor-lag for fremstilling av mangfoldiggjørel-ser ved hjelp av vilkårlige lysømfindtlige lag.

Eksempel 2:

Man oppløser 10 vektsdeler av en etter-klorert polyvinylklorid («Rhenoflex») og 10 vektsdeler 2,5-bis- [4'-N,N-dietyl-aminof e-nyl-(l')]-l,3,4-triazol i en blanding av 100 vketsdeler metyletylketon og 20 vektsdeler toluol. Hertil settes 0,8 vektsdeler montanvoks oppløst i 30 vektsdeler tetraklorkarbon og deretter en oppløsning av 0,004 vektsdeler etylfiolett (Schultz «Farbstofftabellen», 7. opplag, I. bind, (1931), nr. 787) i to vektsdeler metanol. Med den således fremkomne oppløsning belegges papir maskinelt ved hjelp av en helleinnretning. Etter tørkningen opplades papiret positivt ved hjelp av en coronautladning, deretter frembringes på dette papir på episkopisk måte et latent bilde av en bokside som er trykket på begge sider og disse behandles med den fremkaller som er beskrevet i eksempel 1. Den finfordelte harpiks forblir klebende til de steder av laget som under belysningen ble treffet, av lys, og et omvenderbilde blir synlig som oppvarmes og derved fikseres.

Eksempel 3:

Man oppløser 1. vektsdel 2":-(<4>'-dimetyl-aminofényl)-4',5-difenyilimidazol, 1 vektsdel av et karboksylgruppeholdig styrol-blan.-dingspolymerisat med spaltningspunkt på 200—240° og spesifik vekt på 1,26—1,28, og 0,1 vektsdel av en syntetisk, voks («Voks KP») i en oppløsningsmiddelblandlng som består av 15 vektsdeler benzo!,, 15 vektsdeler metyletylketon, og 2 vektsdeler tetraklorkullstoff og påfører oppløsningen, på en aluminiumfollie. Etter oppløsningsmid-lets fordampning, blir det tilbake et lag som kleber fast på folieoverflaten. Man går videre frem som i eksempel' 1 og får. på aluminiumfolien et omvenderbilde av forbildet når man ved hjelp av oppvarmning' fikserer eller1 behandler med tri-kloretylendamper det på elektrofotografisk måte frembragte bilde etter fremkallingen med en fremkaller som består av koksalt-krystaller og; en harpikssotblanding. Aluminiumfolien som ei utstyrt med et bilde kan omdannes i' en trykkeform idet man overstryker med en oppløsning som består av 5 % monoetanolamin, 5 % dietanolamin, 10' % glyserol, 5 % natriumsilikat og 75 % polyetylenglykol, deretter spyler kort med vann og. innfarger med fet farge.

Eksempel 4:

Man oppløser 10 vektsdeler 2,5-bis-[4'-dietylamino-fenyl-(l')]-l,3,4-oksdiazol, 10 vektsdeler av en syntetisk voks («Voks 0»), og 0;,01 vektsdeler viktoriablå B (Schultz,. «Farbstof f tabellen», nr.. 8221)' i en blanding besåtende av 50» vektsdeler toluol, 100 vektsdeler' tetraklorkarbon og: 30 vektsdeler metanol). Oppløsningen påføres på. transparent papir hvis. overflate, er forbehandlet mot inntrengning av organisk oppløsningsmid-del og tørkes. Etter den positive oppladnin-gen ved hjelp, av en coronautladning belyses, papiret under et. forbilde. Deretter stryker man over det latente bilde ved hjelp, av en magnetstav, jernspon som1 var' dyppet, i en harpikssot-blanding. Harpikssot-blan-dingen forblir klebende- og det fremkom-mer et omvenderbilde som fikseres, ved oppvarmning. Bildene utmerker seg ved meget god fulltone', de kan anvendes som mellomorginaler til videre mangfoldiggjø-relse f. eks. til kopiering på lyskopierings-papir.

Eksempel 5~ :

Man oppløser 1 vektsdel 4,5-bis-4'-klor-fenyl-imMazolon-(2:) og 1 vektsdel. sinkre-sinat («Zinkresinat 357») i 30 vektsdeler etylenglykol-monometyleter. Til denne oppløsning setter man en oppløsning av 1 vektsdel carnaubavoks- i 10. vektsdeler tetraklorkarbon,. og. belegger hermed papir som er forbehandlet mot inntrengning av organiske oppløsningsmidler. Etter utsty-ring med en. positiv oppladning ved hjelp av en coronautladning belyses, papiret under et forbilde og fremkalles som angitt i-eksempel 1. Det oppstår et omvenderbilde som fikseres ved hjelp av oppvarmning.

Eksempel 6:

Man oppløser 12 vektsdeler av en. etter-klorert polyvinylklorid. («Rhenofllex») og. 10 vektsdeler antracen i en blanding av 100 vektsdeler metyletylketon og 20 vektsdeler toluol. Hertil, setter man en oppløsning, som består av 1 vektsdel montanvoks i 25 vo-lumdeler tetraklorkarbon. Med den således, fremkomne oppløsning kan et papir som er forbehandlet. mot inntrengning av organiske oppløsningsmidler belegges maskinelt ved hjelp av en helleinnretning. Etter tørk-ningen opplades papiret positivt ved hjelp av en coronautladning', belyses under et forbilde, og behandles med en fremkaller som angitt i eksempel 1. Den finfordelte harpiks forblir klebende på de steder av laget som under belysningen ble: truffet av lys, og et omvenderbilde blir synlig som oppvarmes og derved fikseres.

Eksempel 7:

Man oppløser 1 vektsdel fluorol 6G-, 1 vektsdel ketonharpiks'. («Kunstharpiks AP») og 0,5 vektsdeler av en syntetisk voks-(«Voks KP»)' i en oppløsningsmiddelblan-ding. som består av 15 vektsdeler benzol, 15 i vektsdeler metyletylketon og 2 vektsdeler tetraklorkullstoff. Deretter påføres oppløs-nløisnngienn gsmpå idleen ts- aflourmdainmiupmnifnog lieb. lir Etttilebr akoe ppe-t I lag som kleber fåst på folieoverflaten. Mån I går videre frem som angitt i eksempel 1, I og får på aluminiumfolien et omvender-ibilde av forbildet.

Eksempel 8:

10; vektsdeler polyvinylkarbazøl opplø-ises.i 150: vektsdeler toluol. Oppløsningen på-føres, på. et papir hvis overflate er for.be-I handlet mot inntrengning: av organiske.

oppløsningsmidler, og tørkes. Det tørkede

lag innrives tynt med bievoks. Det således

belagte papir behandles videre som angitt

i eksempel 1. Det oppstår et omvenderbilde

av forbildet som fikseres, ved hjelp av svak

oppvarmning.

Claims (2)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av

omvenderbilder på elektrofotografisk måte ved elektrostatisk oppladning i mørke av fotolederlaget på et elektrokopieringsma-teriale, belysning med et lysmønster og synliggjøring av de steder av fotolederlaget som er truffet av lys ved at kopierings- materialet forbigående bringes i berøring med en finfordelt harpikstoner som har den samme oppladning som de steder av fotolederlaget som ikke er truffet av lys, og til slutt fiksering av det fremkalte bilde karakterisert ved at det anvendes et fotolederlag som inneholder en eller flere syntetiske og/eller naturlige voksarter.

2. Fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at det anvendes fotolederlag som dessuten inneholder aktivatorer og/eller sensibilisatorer.