NO150194B - Trekkenhet omfattende to sett nokker - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til fremstilling av trykkformer.

Oppfinnelsen vedrører en fremgangsmåte til fremstilling av trykkformer, som er spesielt egnet for formål innen høy- og dyptrykk, dvs. for formål innen bok-, tids-skrift- og kunsttrykk. Oppfinnelsen ved-rører videre et materiale for disse formål, som består av en metallisk bærer og et derpå påført lysfølsomt skikt.

Det er kjent for de ovennevnte formål

å fremstille trykkformer ved at man belegger sink- eller kobberplater med et lys-følsomt skikt bestående av diazoforbindel-ser eksempelvis naftokinon-1, 2-diazid-sul-fonsyreester og utsetter det for innvirkning av et lysmønster. På de belyste flater som tilsvarer forbildets billedfrie steder forand-res resp. spaltes den påførte kjemiske forbindelse i sin konstitusjon, således at etter belysningsprosessens avslutning er det på metallplaten dannet et latent, kjemisk dif-ferensiert bilde.

Forskjellene i stoff egenskapene på fla-tene som tilsvarer de billedfrie og billed-bærende steder utnyttes vanligvis således at man deretter overstryker den samlede plate med en spesifikk oppløsning, idet de kjemiske forbindelser billedmessig utløses, som er blitt oppløselige og som ble oppløse-lige. Den metalliske bærer underkastes derpå en etsing på kjent måte, f. eks. med fortynnet salpetersyre, idet de billedbæ-rende steder beskyttes ved de kjemiske forbindelser som er uoppløselige i etssyren. Etter avslutning av syreinnvirkning og ut-løsning av de nevnte kjemiske forbindelser med et ytterligere spesifisert oppløsnings-middel kan det trykkes fra en trykkeplate.

Ved kjente fremgangsmåter av denne type er det meget uheldig at lysfølsomhe-ten av de dertil anvendte kjemiske forbindelser er utilstrekkelige, og heller ikke kan økes vesentlig, da forbindelsenes forandring under lysinnvirkning bare kan finne sted med et kvantutbytte på maksimalt 1. Da det imidlertid bare står til disposisjon en begrenset grad av lyskvanter, kan altså denne tids reaksjon ikke forkortes utover en viss grad.

Belysningstidene ligger i størrelsesor-den på fra 8 minutter og lenger. Av denne grunn må det velges en kontaktbelysning, da en episkopisk belysning fremfor alt på grunn av den lange innvirkningstid ville betinge betraktelige uskarpheter. En kon-taktbelysnings nødvendighet imidlertid tvinger til komplisert fremstilling av mellomoriginaler som for det meste ikke gjengir den opprinnelige originals finheter i den ønskede skarphet.

Av det ovennevnte fremgår det tekni-ske krav til korte belysningstider samtidig med anvendelsesmuligheten for en episkopisk belysning. Disse krav kan prinsipielt oppfylles ved elektrofotografien.

Man fremstiller som bekjent kopier på elektrofotografisk måte ved at man opplader et elektrofotografisk materiale elektrostatisk, deretter belyser i kontakt med et forbillede eller ved episkopisk eller diaskopisk projeksjon av et forbillede fremkaller det derved dannede elektrostatiske! bilde, f. eks. ved bestøvning med et har-pikspulver, og deretter fikserer f. eks. ved oppvarmning eller ved oppløsningsmiddel-damper, idet harpikspulveret forankres ut-strykningsfast på underlaget. Det hertil anvendte elektrofotografiske materiale består av en bærer og et derpå påført fotoelektrisk ledende isoleringsskikt, som består av et fotoledende stoff eller inneholder dette.

Man har tidligeer fra slike kopier frem-stilt trykkformer ved at man behandler de billedfrie steder (de av toneren ikke belagte steder) med et selektivt virkende oppløsningsmiddel, som ikke angriper tonerbilledet. Derved fjernes, ved hjelp av oppløsningsmidlet på de billedfrie steder det påførte skikt fra bæreren og de frigjorte steder blir, hvis nødvendig, gjort vannførende ved hj elp av egnede forholdsregler, hvorpå deretter billedstedene innfarges med fet farge, således at trykkfor-mene er egnet til fremstilling av trykk. Denne kjente fremgangsmåte har den ulempe at på grunn av oppløsningsmidlet blir i betraktelig grad også de fotoledende sjikt under tonerbilledet utløst, således at det bare fåes utilfredsstillende trykkformer med uskarpe kanter for billedsteder.

Det er videre kjent å fremstille plantrykkformer ved at man opplader et fotoledende isoleringsskikt elektrostatisk, belyser billedmessig og fremkaller ved inn-støvning med et pudder, hvorved man over-fører det således dannede pudderbillede på en litografisk bærer, eksempelvis aluminium, og fikserer ved oppvarmning pudde-ret på underlaget. Denne fremgangsmåtes ulemper ligger fremfor alt deri at overfø-ringen av et pudderbillede bare lar seg van-skelig og omstendelig gjennomføre idet fremfor alt de fine billedenkeltheter går tapt.

Etter en annen kjent metode overstrykes aluminium med et tynt skikt av antra - cen som fotoledende stoff, opplades, belyses, fremkalles og deretter oppvarmes pla-ten forsiktig til en slik temperatur at pul-veret innsmeltes og antracen flyktiggjøres. Også dene metode er uheldig, da de dam-per som utvikles ved fordampningen er skadelige, og fremgangsmåten ikke uten videre lar seg anvende for kontorformål og for mindre trykningsopplag, og som fotoledende materiale må det anvendes et materiale med forholdsvis lavt kokepunkt, og som fremkallingspudder et materiale med forholdsvis lavt smeltepunkt.

Videre er det kjent å fremstille trykke-plater på elektrofotografisk måte ved at man på kjent måte opplader et fotoledende skikt som består av sinkoksyd, som er suspendert i et bindemiddel, belyser fremkaller og fikserer. Det på denne måte dannede bilde omdannes i en trykkform ved at man omdanner de billedfrie steder i hydrofile flater ved behandling med en metallsalt-oppløsning, f. eks. sinkacetat, kaliumferro-cyanid.

Ved sistnevnte fremgangsmåte forand-res det fotoledende skikts billedfrie steder bare overflatelig, således at disse trykkformer bare egner seg for små trykningsopplag.

Den utelukkende anvendelse av elektrofotografiske metoder på kjemigrafiens område støter imidlertid likeledes på betraktelige vanskeligheter. Metallplaten som bærer et fiksert billede kan ikke etses, da det såvel ved etsemetoden som også på grunn av etsevæsken selv finner sted en betraktelig ødeleggelse eller spaltning av det ikke syrefaste tonerbillede, således at det derved fremkommer helt ubrukelige trykkformer. Disse vanskeligheter skal unn-gås ved foreliggende oppfinnelse.

En gjenstand for oppfinnelsen er en fremgangsmåte til fremstilling av trykkformer, spesielt for høy- og dyptrykk, og fremgangsmåten er karakterisert ved at man belegger en bærer med et lysfølsomt skikt bestående av eller inneholdende fotoledere og lysfølsomme forbindelser, som ved lysinnvirkning oppløseliggjøres, og eventuelt bindemiddel, opplader skiktet elektrostatisk og utsetter for innvirkning i kort tid av et lysmønster, behandler med et elektrostatisk pudder og fikserer det således dannede pudderbillede, utsetter dette fikserte billede for en fornyet lengre samlet belysning og overstryker hele flaten med et alkalisk eller surt vandig oppløsningsmid-del, idet de belyste steder løses ut og eventuelt deretter underkaster overflaten for en syreetsing, hvorpå man tilslutt også utløser skiktet på billedstedene.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen består altså i at kjente fotohalvlederskikt blandes med lysfølsomme forbindelser og

etter fremstilling av elektrofotografiske skikt blir dette, etter gjennomføring av den

kjente elektrofotografiske fremgangsmåtetrinn som består av elektrostatisk oppladning, belysning, biledformning, ved inn-pudring og billedfiksering, etterbelyst, så

lenge ikke billedmessig, dvs. helflatelig inntil det på de billedfrie steder oppstår et

lysspaltnings- eller lysomdannelsesprodukt av de kjente lysfølsomme forbindelser. På de av det fikserte tonerbilde belagte deler av skiktet bibeholdes den lysfølsomme forbindelse uforandret. På denne måte oppnås en forskjell i skiktets oppløselighet på de billedfrie og av toner belagte steder.

Ved metoden ifølge oppfinnelsen med differensiering av oppløseligheten lar det seg på enkel måte muliggjøre at ved over-strykning av de nevnte skikt med oppløs-ningsmidler utløses de av toneren ikke belagte steder, mens det på de av toneren belagte flater ikke finner sted noen utløs-ning. Derved bibeholdes også de fineste linjer og rastere. Etter denne fjerning av skiktet på de billedfrie steder etses disse flater på vanlig måte for formål vedrø-rende høy- eller dyptrykk, idet det selvsagt må være tilstede en tilsvarende bærer. De ved skiktet belagte billedsteder forblir da uangrepet og uforandret. Etter gjennom-føring av etsingen kan derpå skiktene ut-løses på billedstedene ved et spesifikt opp-løsningsmiddel. Det fremkommer trykkformer som lar det oppstå et trykkbillede med utmerket kantskarphet og med presist utformede fineste linjer og rastere.

Ved hjelp av foreliggende oppfinnelse muliggjøres det å fremstille avbildninger av originaler på episkopisk måte ved meget korte belysningstider. Fremstilling av mellomoriginaler er ikke mere nødvendig. Selvsagt er oppfinnelsen også anvendbar for elektrofotografisk materiale som etses, dvs. for fremstilling av plantrykkplater eller også bare for enkle kopier. Også her fremkommer fordeler da de billedsteder som opptar farge forankres fastere med bæreren og viser en høyere motstandsevne mot mekanisk slitasje under trykkproses-sen ved hjelp av plantrykkplaten.

En ytterligere gjenstand for oppfinnelsen er et materiale til gjennomføring av den nevnte fremgangsmåte, bestående av en bærer og et derpå påført lysfølsomt skikt, som består av eller inneholder en blanding av fotoleder, lysfølsom forbindelse som ved hjelp av lysinnvirkning opp-løseliggjøres og eventuelt bindemiddel.

Som bærere for de lysfølsomme skikt kan det fortrinnsvis nevnes folier av metal-ler som aluminium, sink, kobber. Det kan også anvendes celluloseprodukter, som papir, cellulosehydrat, celluloseestere som celluloseacetat, cellulosebutyrat eller kunststoffer som polyolefiner, f. eks. polyetylen, polypropylen, polyvinylforbindelser som polystyrol, polyvinylidenklorid, polyakryl-forbindelser som polyakrylnitril, polymeta-krylat, polyestere som polytereftalsyregly-kolester, polyamider og polyuretaner, hvis de ikke underkastes en senere etsing.

Som fotoledere er det innen oppfinnel-sens ramme fortrinnsvis anvendbare organiske fotoledende forbindelser, f. eks. oks-diazoler, f. eks. 2,5-bis-[4'-(n-propylami-no) -2'-klorfenyl- (1') ] -1,3,4-oksdiazol eller 2,5-bis- [4'-dietyl-aminof enyl- (1') ] -1,3,4-oksdiazol, imidazoler, f. eks. 4-(dimetylami-nofenyl)-5-fenyl-imidazol eller 2-(4'-dietylamino-f enyl) -4,5-dif enylimidazol, eller l-metyl-2- (4'-dietylamino-fenyl) -4,5-di-fenylimidazol, triazoler, f. eks. l-metyl-2,5-bis- [4'-dietylamino-f enyl-1') ] -1,3,4-triazol eller 2,5-bis-[4'-dietylaminofenyl- (1') ] - 1,3,4-triazol; oksazoler, f. eks. 2-(4'-klor-fenyl)-fenantreno-(9', 10':4,5)-oksazol; tia-zoler, f. eks. 2-(4'-dimetylaminofenyl)-6-metoksy-benztiazol eller 2-(4'-dietylamino-fenyl) -6-dimetylamino-benztiazol; imida-zoloner, f. eks. 4,5-bis-(4'-aminofenyl)-imidazolon-(2); imidazoltioner, f. eks. 4,5-dif enylimidazoltion; triaryl-metanf orbin-delser, f. eks. 4,4-bis-dimetylamino-trif enyl-metan eller 4,4'-bis-(dimetylaminofenyl)-(4"-aminonaftyl) -metan.

Som spesielt egnet har det vist seg forbindelser som 2,5-bis-[4'-dietylaminof enyl -

(l')]-l,3,4-oksdiazol, 2,5-bis- [4'-dietylamo-nofenyl- (1') ] -1,3,4-triazol, 2- (4'-dietylami-nofenyl)-4,5-difenyl-imidazol, en blanding av 4,4'-bis-dimetylamino-trifenylmetan og 2,5-bis-[4'-dietylamino-fenyl-(l')]-l,3,4-oksdiazol.

Det er likeledes for foreliggende formål anvendbare blandinger av de fotoledende stoffer med hverandre og hvis det ikke etses med uorganiske fotoledere, som f. eks. sinkoksyd eller kadmiumsulfat.

Som lysfølsomme forbindelser som oppløseliggjøres ved lysinnvirkning anvender man f. eks. diazoniumforbindelser fremfor alt fra rekken diazid-sulfosyreestere, som naftokinon-l,2-diazidmono- og disul-fosyreestere, f. eks. 2,3,4-trioksybenzofenon-naftochinon- (1,2) -diazid- (2) - (5) -sulf o-syreester.

Man anvender de lysfølsomme forbindelser ifølge oppfinnelsen i blanding med de ovenfor nevnte fotoledende forbindelser i mengdeforhold som kan svinge innen vide grenser. Det er å foretrekke blandinger av to deler lysfølsomt stoff og 1 del fotoelektrisk ledende stoff, inntil blandinger som inneholder 2 deler fotoelektrisk ledende stoff på 1 del lysfølsomt stoff. Spesielt gunstige resultater lar seg oppnå ved anvendelse av blandinger i vektsforholdet på 1 : 1.

Videre er det ofte hensiktsmessig å anvende de foreliggende forbindelser i blanding med organiske harpikser. Som harpikser av denne type nevnes eksempelvis: Naturlige harpikser som balsamhar-piks, kolofonium, skjellakk, modifiserte kunstharpikser som kolofoniummodifiserte fenolharpikser og andre harpikser med større kolofoniumdel, og kunststoffer som cumaronharpikser, indenharpikser og de stoffer som faller under samlebegrepet «lakk-kunstharpikser ».

Til disse «lakk-kunstharpikser» hører, slik det fremgår f. eks. av Kunststoffta-schenbuch av Saechtling-Zebrowski, 11. opplag (1955), side 212 og følgende, modifiserte naturstoffer somcelluloseetere.poly-merisater som vinylpolymerisater, eksempelvis polyvinylklorid, polyvinylidenklorid, polyvinylacetat, polyvinylacetaler, polyvi-nyletere, blandingspolymerisater av vinyl-klorid, vinylacetat og maleinsyre, poly-akryl-, polymetakrylestere, videre polystyrol og blandingspolymerisater, eksempelvis av styrol og maleinsyreanhydrid, iso-butylen, klorert kautsjuk, polykondensater, f. eks. polyestere som ftalatharpikser, al-kydharpikser, maleinatharpikser, maleinsyre-kolofonium-blandingsestere av høyere alkoholer, fenolformaldehydharpikser, spesielt kolofoniummodifiserte fenol-formal-dehydkondensater, urinstoff-formaldehyd-harpikser, melaminformaldehydkondensa-ter, aldehydharpikser, ketonharpikser, xyl-ol-formaldehydharpikser, polyamlder, polyuretaner. For dette formål kan det også finne anvendelse ftalsyreestere, som tere-ftalsyre- resp. isoftalsyreetylenglykolpoly-estere og polyolefiner som lavmolekylært polyetylen, polypropylen.

Disse fotolederskikts lysfølsomhet ligger i det vesentlige i det langbølgede ultrafiolette område. Ved anvendelse av kvikk-sølv-høytrykkslamper, som utsender en stor mengde ultrafiolette stråler, kan det derfor ved meget korte belysningstider oppnås gode resultater. Ved tilsetning av sensibilisatorer kan den spektrale følsom-het av de fotoelektrisk ledende skikt ifølge oppfinnelsen forskyves mere i det synlige område, således at det også i det synlige område oppnås gode resultater med korte belysningstider. Hertil gir allerede meget små tilsetninger, eksempelvis på mindre enn 0,01 pst., gode effekter. Sensibilisator-mengden som skal settes til det fotoelektrisk ledende skikt utgjør imidlertid vanligvis 0,01—5 pst., fortrinnsvis 0,1—3 pst. Tilsetningen av en større sensibilisator-mengde er mulig, men det oppnås dermed imidlertid vanligvis ingen større økning av følsomheten. Slike sensibilisatorer som i det vesentlige er fargestoffer, er eksempelvis kjent fra belgisk patent nr. 558.078.

På kjent måte kan det dessuten finne anvendelse ytterligere tilsetninger som ak-tivatorer og pigmenter.

For bærematerialenes belegning anvendes blandingene av de fotoledende stoffer og lysfølsomme forbindelser med har-piksene i et mengdeforhold 90 : 10 til 10 : 90, fortrinnsvis i forholdet 60 : 40 til 40 : 60, hensiktsmessig oppløst i et egnet orga-nisk oppløsningsmiddel, som benzol, aceton, metylenklorid, etylglykol, monometyl-eter eller blandinger av slike oppløsnings-midler, er påført på bæreren. Dette kan på kjent måte foretas ved påsprøytning, på-strykning, påføring med valser, inndyp-ning i en oppløsning eller påføring på det roterende bæremateriale. Deretter tørkes det ved forhøyet temperatur.

Til fremstilling av kopier med elektrofotografisk kopieringsmateriale ifølge oppfinnelsen opplader man foreliggende fotoelektrisk ledende isoleringsskikt negativt eller positivt, eksempelvis ved en Coronautladning ved hjelp av en oppladerinnret-ning, som holdes på 6000—7000 Volt. Deretter belyses det elektrofotografiske kopieringsmateriale i kontakt med et forbillede, eller fortrinnsvis ved episkopisk eller diaskopisk projeksjon av et forbillede, idet det oppstår et elektrostatisk billede som tilsvarer forbilledet. Dette usynlige billede fremkaller man idet man bringer det i kontakt med en fremkaller, som består av bærer og toner. Som bærere kan det spesielt anvendes fine små glasskuler, jernpulver eller også små kuler av kunststoff. Toneren består av en blanding av en harpiks og sot eller en farget harpiks med en gjen-nomsnittlig kornstørrelse fra ca. 1 til 100 \ i. Fremkalleren kan også bestå av en harpiks eller et pigment suspendert i en ikke-ledende væske. Videre medfører også frem-kallere godt resultat som har to kompo-nenter av omtrent samme kornstørrelse, slik de f. eks. er beskrevet i de norske patenter nr. 101,212, og 101,701 samt de bel-giske patenter nr. 606.518 og 626.060. Det således synliggjorte billede fikseres eksempelvis ved oppvarmning med en infrarød stråler ved ca. 100—170° C, fortrinnsvis 120—150° C, eller ved behandling med opp-løsningsmiddeldamper, som trikloretylen, tetraklorkarbon eller etylalkohol eller vann-damp. Man får således billeder som tilsvarer forbilledene og som utmerker seg ved god kontrastvirkning.

De elektrofotografiske materialer ifølge foreliggende oppfinnelse har den fordel at de lar seg opplade såvel positivt som også negativt, således at det bare ved ompoling med samme skikt under anvendelse av samme fremkaller lar seg fremstille, såvel fra negative som også fra positive forbil-leder, positive billeder. Opplader man eksempelvis skiktet negativt, og belyser under et positivt forbillede, så får man under anvendelse av en fremkaller som inneholder en positivt oppladet toner positive billeder. Den positive oppladede toner avsetter seg på de ikke belyste, negativt oppladede steder. Ved positiv oppladning kan det, under de samme betingelser av negative forbil-leder fåes positive kopier. Den positive toner avstøtes i dette tilfelle av de ubelyste positivt oppladede steder og avsetter seg på de belyste utladede steder.

Etter fikseringen etterbelyses de således dannede elektrofotografiske bilder helflatelig, dvs. ikke-billedmessig, for å om-danne de lysfølsomme forbindelser på de flater som ikke er beskyttet av tonerstoff. Som lyskilder kan det da f. eks. benyttes kvikksølv-høytrykkslamper eller kullbue-pærer. Etter-belysningens tid kan svinge innen grenser. Tider fra 5 til 10 minutter er tilstrekkelig vanligvis for å oppnå den ønskede effekt. Denne etterbelysning kan tidsmessig og lokalt foregå atskilt fra pro-j eksj onsapparaturen uten å overholde spe-sielle forholdsregler.

Det på denne måte etterbelyste, dvs. utbelyste, elektrofotografiske materiale har på sin overflate nu et skikt hvor de ikke av toneren belagte steder med hensyn til dia-zidsulfosyreesteren har en annen sammen-setning enn de steder som er belagt med toneren. På grunn av dette faktum er de steder som ikke er belagt av toneren opp-løselige såvel i basisk som også i surt miljø. Denne oppløselighet utnyttes fordelaktig således at den samlede flate overstrykes med oppløsningsmidlet. De av toneren belagte steder angripes da ikke, mens de steder som ikke er belagt av toneren derved lett utløses.

Som oppløsningsmidler for det foran nevnte formål kan det fremfor alt anvendes vandige oppløsninger. Hvis det skal ar-beides i surt medium er eksempelvis en tilsetning av saltsyre, svovelsyre eller salpetersyre egnet. Volummengdene av de nevnte konsentrerte syrer utgjør ca. 0,2—10 refe-rert til det samlede oppløsningsvolum. Foretrukne resultater oppnås hvis konsentra-sjonen ligger mellom 0,5 og 2 volumdeler. Av vandige oppløsninger kan det, for å understøtte utløsningsprosessen, dessuten tilsettes organiske væsker i mindre mengde, f. eks. 5—30 volumdeler, fortrinnsvis 15— 20 volumdeler. Som slike organiske væsker kan det fortrinnsvis nevnes: En- eller fler-basiske alkoholer med rettlinjede eller for-grenede kjeder, som vanligvis ikke skal in-neholde mer enn 5 karbonatomer, f. eks. metanol, etanol eller isopropanol. Også ke-toforbindelser som aceton eller metyletyl-keton, estere og etere som eddiksyreetyl-ester eller etylenglykolmonometyleter er egnede.

Hvis det ønskes et alkalisk medium til utløsning er det oppnådd gode resultater med alkali- eller jordalkalihydroksyd som natrium-, kalium- og kalsiumhydroksyd. Volummengder på ca. 10 pst. vandig alkali-oppløsning velges omtrent likt, slik det ble angitt for syrene. Også de organiske tilsetninger kan bevege seg innen de samme størrelsesordener og typer.

De således behandlede, dvs. avskiktede elektrofotografiske skikt kan nu, hvis de anvendes som plantrykkformer, innfarges som sådanne med fet farge, hvoretter de er egnet til å innsettes i en plantrykkpresse

eller offset-trykkemaskin for en tilsvarende

trykkeprosess. Det lar seg dermed oppnå meget høye trykningsopplag med et kant-skarpt trykkbillede. Ved den foretrukne tilklebning av billedstedene på bæreren

som i dette tilfelle kan være papir, folie

eller av metall forminskes den alltid bestående fare for en mekanisk utløsning av flate-deler som skal trykke. Ble det elektrofotografiske skikt påført på en metallisk bærer, så kan denne etter gjennom-føring av de foregående fremgangsmåte-skritt etses for fremstilling av en form for

høy- eller dyptrykk. Denne etseprosess kan gjennomføres på en hvilken som helst i trykketeknikken kjent metode, f. eks. etter flertrinnsetse-fremgangsmåten eller etter arbeidsmåten for entrinnsetsing med salpetersyre eller jernkloridoppløsning.

En ganske vesentlig fordel ved foreliggende oppfinnelse består nu deri at ved denne etsing angripes ikke de av toneren beskyttede flater av skiktet av etseoppløs-ningen da denne, i motsetning til de belyste steder, er syreuoppløselig. På grunn av dette faktum bibeholdes samtlige av billed-stedenes fine linjer og de skarpt utformede kanter, hvorved det også dannes et tilsvarende gunstig etsetaillede.

Selvsagt kan det ved den nevnte etsing tilsettes de vanlige flankebeskyttelsesmid-ler, som beskytter allerede utetsede billedsteder for ytterligere syreangrep.

Etter etseprosssens avslutning utløses med rent organiske oppløsningsmiddel toneren og et etsefaste elektrofotografiske skikt fra billedstedene. Det oppstår en høy-eller dyptrykkform med utmerkede tryk-ningsegenskaper.

Eksempel 1:

I 100 volumdeler etylenglykolmonometyleter oppløser man 0,75 vektsdeler polyvinylacetat («Mowilith» 90) 5 vektsdeler m-kresolformaldehydharpiks Novolak, 1,5 vektsdeler 2,3,4-trioksybenzofenon-naftokinon- (1,2) -diazid- (2) - (5) -sulfonsyreester, 3 vektsdeler 2,5-bis- [4'-dietylaminof enyl-(l')]-l,3,4-oksdiazol og 0,03 vektsdeler Rhodamin B ekstra. Med denne oppløsning belegger man ved hjelp av en påslynger en avfettet, glattpolert sinkplate. Etter omhyggelig tørkning ved 60—80° C opplades den belagte sinkplate ved hjelp av en Coronautladning elektrisk negativt, og belyses deretter i et reproduksjonskameras kasett i 40 sekunder. Som lyskilde anvendes 8 lamper, hver på 500 watt. Som forbilde tjener en på begge sider trykket bokside. Deretter innstøves det på i og for seg kjent måte med en fremkaller som består av en blanding av omtrent like kornstørrelser, bestående av kiselgur og toner. Toneren består av en harpiks-sotblanding eller far-gede harpikser av en kornstørrelse på mellom 1 og 50 [x. Det oppstår et bilde som tilsvarer forbildet, som fikseres ved værelsetemperatur ved innvirkning av trikloretylendamper i 15 til 30 sekunder.

Deretter utbelyses helt den ikke av harpiks-sot-bilde beskyttede skiktflate under en lyskilde som emitterer ultrafiolett lys, idet den lysfølsomme diazoforbindelse spaltes. Det i fortynnet alkali oppløselige lysspaltningsprodukt av diazoforbindelsen fjernes sammen med andre deler av skiktet med f. eks. en 0,5—1 pst.-ig natronlut, som dessuten inneholder 15—20 volumdeler etylenglykolmonometyleter, ved hjelp av en vattdott eller en kunstsvamp. Man får et positivt bilde som tilsvarer harpikssot-bildet. Den frilagte sinkflate blir etter avspyling med rennende vann tilsvarende dypetset med 7—8 pst.-ig salpetersyre, enten etter fleretrinnsetsefremgangsmåten eller etter entrinns-etsingsmetoden. Man får en trykkform for bok (høy)-trykk, hvormed det lar seg oppnå utmerkede trykkbilder.

Eksempel 2:

Det gåes frem som angitt i eksempel 1, men det anvendes imidlertid istedenfor 1,5 vektsdeler 2,3,4-trioksybenzofenon-naftokinon- (1,2) -diazid- (2) - (5) -sulf onsyreester en blanding bestående av 0,75 vektsdeler av denne forbindelse og 0,75 vektsdeler 2.3.4-trioksybenzofenon-naftokinon-(1,2) -diazid- (2) - (5) -sulf onsyre-bis-ester eller 1,5 vektsdeler av bis-ester-forbindelsen.

Eksempel 3:

Man går frem som angitt i eksempel 1, men anvender som fotohalvleder 3 vektsdeler 2,5-bis- [4'-dietylaminof enyl- (1') ] - 1,3,4-triazol.

Eksempel 4:

I 100 volumdeler etylenglykolmonometyleter oppløser man 1,5 vektsdeler 2,3,4-trioksy-benzof enon-natokinon- (1,2-diazid-(2)-(5)-sulfonsyreester, 3 vektsdeler 2-(4-dietylaminof enyl) 4,5-dif enylimidazol, 0,75 vektsdeler polyvinylacetat («Mowilith» 90), 0,5 vektsdeler m-kresoldoemaldehydharpiks Novolak og 0,05 vektsdeler Rose bengale. Denne lysfølsomme oppløsning påføres ved hjelp av en påslynger på en overflatelig børstet aluminiumfolie. Etter omhyggelig tørkning ved 60—80° C opplades det lys-følsomme materiale ved hjelp av en Coronautladning elektrisk negativt, belyses i et kamera, hvori det befinner seg omstyre-prisme under anvendelse av et på begge sider trykt forbilde, innstøves deretter med et harpiks-sotpudder og fikseres ved værelsetemperatur med trikloretylendamp. Ifølge oppfinnelsen blir den med harpiks-sotbilde ikke belagte skiktflate helt utbelyst under en lyskilde som emmiterer ultrafiolett lys, f. eks. en lukket kullbue, 18 Ampere, avstand ca. 65 cm fra lyskilden i 5 minutter, idet den ultrafiolettfølsomme diazoforbindelse spaltes og fjernes deretter med 0,5—10 pst.-ig saltsyre —, 0,5—1 pst.-ig svovelsyre- eller 0,5—1 pst.-ig salpetersyre-oppløsning som dessuten inneholder 15— 20 volumdeler etylenglykolmonometyleter ved hjelp av en vattdott eller kunstsvamp. Man får et positivt bilde på aluminium-folien, som innfarget med fet farge kan anvendes som trykkform for plan-offsettrykk. Trykkopplaget er meget høyt, ved liktblivende god kvalitet av trykningsbildet.

Eksempel 5:

Man arbeider som angitt i eksempel 4, men anvender i stedenfor 1,5 vektsdeler tri-oksybenzofenon-naftokinon-(l,2)-diazid-(2)-(5)-sulfonsyreester en blanding bestående av 0,75 vektsdeler av denne forbindelse og 0,75 vektsdeler 2,3,4-trioksy-benzo-f enon-naf tokinon- (1,2) -diazid (2) - (5) - sulfonsyre-bis-ester eller 1,5 vektsdeler av bis-ester-forbindelsen.

Eksempel 6:

1,5 vektsdeler 4,4'-bis-dimetylamino-trifenylmetan, 1,5 vektsdeler 2,5-bis-[4'-dietylaminof enyl- (1') ] -1,3,4-oksdiazol, 1,5 vektsdeler 2,3,4-trioksybenzofenon-natroki-non- (1,2) -diazid- (2) - (5) -sulf onsyreester,

0. 5 vektsdeler m-kresolformaldehydharpiks Novolak og 0,03 vektsdeler Safranin T i 100 volumdeler etylenglykolmonometyleter påføres på en mekanisk oppruet aluminiumfolie. Etter oppløsningsmidlets fordamp-ning blir det tilbake et skikt som kleber fast på folieoverflaten. Det således frem-stilte elektrokopieringsmateriale opplades positivt ved hjelp av en Coronautladning, og i et fotografisk forstørrelsesapparat pro-jiseres en mikrofilmnegativ med en belys-ningsstyrke på 3 Lux i 1 minutt på det oppladede elektrokopieringsmateriale. Deretter fremkalles det med en fremkaller bestående av en toner og jernpulver ved hjelp av en magnetstav, og pudderbildet fikseres med triklorétylen. Man går videre frem som angitt i eksempel 4 og får trykkformer for plantrykk som er egnet for høye trykningsopplag.

Eksempel 7:

Man går frem som angitt i eksempel 1, men anvender i stedenfor den glattpo-lerte sinkplate en glattpolert kobberplate, som er kasjert på en bærer av kunststoff. Den frilagte kobberflate bortetses deretter med en 40°Bé jernkloridoppløsning. Man får et såkalt «kopiert» koplingsbilde eller bygningselement for fjernsyns- og radio-industrien, og den elektriske apparatbyg-ningen.

Eksempel 8:

Man oppløser i 100 volumdeler etylenglykolmonometyleter 0,75 vektsdeler polyvinylacetat («Mowilith» 90), 5 vektsdeler m-kresolformaldehydharpiks Novolak, 1,5 vektsdeler 2,3,4-trioksybenzof enon-naf tokinon- (1,2) -diazid- (2) - (5) -sulf onsyreester, 4 vektsdeler 2,5-bis-[4'-dietylaminofenyl-

(l')]-l,3,4-oksdiazol og 0,03 vektsdeler Rhodamin B ekstra. Med denne oppløsning belegger man en avfettet glattpolert kobberplate. Etter omhyggelig tørking ved 60

—80° C opplades den belagte kobberflate elektrisk positivt og belyses deretter under et fotografisk negativ under et refleks-kamera i 40 sekunder. Deretter blir den under den fotografiske negativ for lysinnvirkning beskyttede billedflate innstøvet med en fremkallerblanding bestående av kiselgur og et farget polystyrolpulver. Det positivt oppladede polystyrolpulver avstø-tes av det positive ladningsbilde og avsetter seg på de utladede steder, som ikke er truffet av lys. Deretter fikseres det i 15— 20 sekunder ved værelsetemperatur med

trikloretylendamp. Ifølge oppfinnelsen blir den skiktflate som ikke er beskyttet av pudderbildet utbelyst under en lyskilde som emmiterer ultrafiolett lys, f. eks. en åpen kullbuelampe på 25 Ampere, idet den lys-følsomme diazoforbindelse spaltes. Det i fortynnet alkali oppløselige lysspaltningsprodukt av diazoforbindelsen fjernes deretter sammen med de andre bestanddeler av skiktet ved f. eks. 0,5—1 pst.-ig natronlut, som dessuten inneholder 15—20 volumdeler etylenglykolmonometyleter ved hjelp av en vattdott eller kunstsvamp. Man får et negativt bilde som tilsvarer harpiks-sotbildet. Etter avspyling med rennende vann overhelles det deretter med en 2—3 pst.-ig saltsyre for å fjerne alkaliske rea-gerende rester av fremkalleroppløsningen. Den frigjorte kobberflate etses til ønsket dybde med en jernkloridoppløsning av 40° Bé som har en temperatur på 18—22° C. Man får en trykkform for dyptrykk som også gjengir de fineste linjer meget skarpt.

Eksempel 9:

Man går frem som angitt i eksempel 8, men anvender i stedenfor en kobberplate en aluminium-kobber-bimetallfolie. Den frigjorte kobberflate bortetses med en jemnitratoppløsning, som inneholder 160 vektsdeler Fe(NO,,)r 9H20 i 100 volumdeler vann.

Harpiks-sotbildet fjernes med et or-ganisk oppløsningsmiddel, som f. eks. etylenglykolmonometyleter og kobberbildet innrives med fet farge. Man får en trykkform for plan- og offsettrykk hvormed det fåes meget høye opplag. Som forbilde anvendes hensiktsmessig en diapositiv, og skiktet opplades negativt. I stedenfor aluminium-kobber kan det med samme gode resultat anvendes en bimetallfolie av kob-berstål.

Eksempel 10:

Man går frem som angitt i eksempel

1, men anvender i stedenfor 1,5 vektsdeler 2,3,4-trioksybenzof enon-naf tokinon- (1,2)-diazid-(2)-(5)-sulfosyreester den samme vektsmengde av 2,3,4-trioksybenzofenon-naftokinon- (1,2),diazid- (2) - (5) -sulfosyre-bis-ester og som lagbærer en trimetall-

folie. Den belagte trimetallfolie blir etter den positive elektriske oppladning belyst under en fotografisk negativ i kontakt.

Etter fremkalling med det elektrostatiske pudder og etter fiksering med trikloretylendamper gåes det frem som beskrevet i eksempel 8. Etsingen av den frilagte krom-

flate foregår ved hjelp av en blanding av kalsiumklorid, saltsyre og glycerin, idet den kobberflate som befinner seg under kromskiktet ikke angripes. Man får en trykkform for plan- "og offsettrykk, hvor trykningselementet består av kobber, mens den ikke-trykkende flate består av krom.

De derved dannede trykkbilder er utmer-

kede.

Eksempel 11:

Man går frem som angitt i eksempel

1, men anvender i stedenfor 5 vektsdeler m-kresolformaldehydharpiks Novolak den samme vektsmengde av en polyindenhar-

piks («Gebagan» J/80-T, Verkaufsvereinig-

ung fiir Teererzeugnisse AG, ESSEN). Etter fremkalling med det elektrostatiske pudder og etter fiksering med trikloretylendamper utbelyses helt ifølge oppfinnelsen den ikke av harpiks-sotbilde beskyttede skiktflate under en lyskilde som emmiterer ultra-

fiolett lys, idet den lysfølsomme diazoforbindelse spaltes. Deretter fjernes diazoforbindelsens lysspaltningsprodukt sammen med de andre deler av skiktet med f. eks.

en 1,5—2 pst.-ig saltsyre som dessuten inneholder 15—20 volumdeler etylenglykolmonoetyleter ved hjelp av en vattdott eller kunstsvamp. Man får et positivt bilde, som tilsvarer harpiks-sotbildet. Den frilagte sinkflate blir etter avspyling med rennende vann tilsvarende dypetset med 7—8 pst.-ig salpetersyre, enten etter fleretrinns-fremgangsmåten eller etter entrinns-etsemeto-

den. Man får en trykkform for bok(høy)-

trykk. I stedenfor 5 vektdeler av polylnden-harpiksen kan det med like godt resultat anvendes den samme vektsmengde av et ketonformaldehydharpiks (Kunstharz A.

P. fra Chem. Werke Hulls AG).

Eksempel 12:

Man går frem som angitt i eksemplene

1 og 11, men anvender i stedenfor vekts-

delene av polyindenharpiksen den samme vektsmengde av en cumaronharpiks (Cu-maronharz B 1/85),som oppløses i en bland-

ing av like volumdeler etylenglykolmonoetyleter og toluol. Etter fremkalling med det elektrostatiske pudder og etter fikser-

ing med trikloretylendamper utlyses helt ifølge oppfinnelsen den ikke av harpiks-sotbilde beskyttede skiktflate under en lys-

kilde som emmitterer ultrafiolett lys, idet den lysfølsomme diazoforbindelse spaltes. Deretter fjernes diazoforbindelsens lysspaltningsprodukt sammen med de andre deler av skiktet med f. eks. en 2—3 pstig saltsyre som dessuten inneholder 15—20 volumdeler etylenglykolmonoetyleter, ved hjelp av en vattdott eller kunstsvamp. Man får et positivt bilde, som tilsvarer harpiks-sotbildet. Den frilagte sinkplate etses etter avspylingen med rennende vann tilsvarende dypt med 7—8 pst.ig salpetersyre etter entrinns-etsemetoden. Man får en trykkform for høytrykk. I stedenfor 5 vektsdeler av cumaronharpiksen kan det med like gode resultat anvendes den samme vektsmengde av en maleinatharpiks («Beckacite» 105).

I alle tilfeller kan det av de således dan-

nede trykkformer fåes et skarpt trykkbilde,

som også gjengir klart meget fine og tynne linjer og mønstere.

Claims (6)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av trykkformer, spesielt for høytrykk (bok-trykk) og dyptrykk, karakterisert ved de trekk at man belegger en bærer med et lysfølsomt skikt som består av eller inneholder fotoledere og lysfølsomme forbindelser, hvilke forbindelser ved lysinnvirkning gjøres oppløselige, og eventuelt videre inneholder et bindemiddel, opplader skiktet elektrostatisk og utsetter det i kort tid for innvirkning (delbelysning) av et lysmønster, behandler med en elektrosko-

pisk pulverfremkaller og fikserer det således dannede bilde, utsetter dette fikserte bilde for en fornyet, lengre totalbelysning og overstryker hele flaten med et alkalisk eller surt vandig oppløsningsmiddel, hvorved skiktet på de fullt ut belyste steder løsner og fjernes, idet eventuelt overflaten deretter underkastes en syreetsning, hvorpå man tilslutt også fjerner skiktet på bildestedene.

2. Fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at man som bærer anvender en sinkplate, og i forbindelse med gjennomføring av de i påstand 1 nevnte fremgangsmåtetrinn underkaster denne en etsing med fortynnet salpetersyre, hvorved det opptrer en trykkform for høytrykk.

3. Fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at det benyttes en metallisk bærer som består av en kobberplate.

4. Fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at det som lys-følsom forbindelse benyttes 2,3,4-trioksybenzof enon-naf tokinon- (1,2) -diazid- (2) - (5) -sulf osyreester.

5. Fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at det benyttes en fotoleder som er en fotoledende oks-diazolf orbindelse.

6. Fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at det benyttes et bindemiddel som består av en blanding av polyvinylacetat og m-kresolformaldehydharpiks.