NO300199B1 - Fremgangsmåte for fremstilling av et farmasöytisk preparat - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte for fremstilling av et farmasøytisk preparat omfattende en vann-i-olje-mikroemulsjon.

Medisinsk praksis har i mange år foreskrevet eller tilrådd administreringen av biologisk aktive stoffer for behandling eller profylakse av et bredt spekter av sykdommer eller tilstander. Et av de mest velkjente, men på ingen måte eneste, foreskrevne, biologisk aktive, proteinholdige stoff er insulin som brukes mot sukkersyke eller diabetes.

Den åpenbart enkleste metode for inntak av medisin

er gjennom munnen. Denne administrasjonsveien hvor preparatet kan foreligge som sirup, eliksir, tabletter, kapsler, granuler, pulvere eller i annen egnet form, er enkel og like-frem og utgjør ofte den minst ubehagelige administrasjonsvei fra pasientens synspunkt. Ut fra synspunktet medisinsk behandling eller forebyggelse er det derfor uheldig at den foretrukne administrasjonsvei for proteinholdige medikamenter og andre biologisk aktive forbindelser består i å føre slike forbindelser gjennom magen, som er et fiendtlig miljø for mange forbindelser, deriblant proteiner. Idet mågens sure, hydrolytiske og proteolytiske miljø gjennom tidene er utviklet tilstrekkelig til å fordøye proteinholdige stoffer til aminosyrer og oligopeptider for påfølgende anabolisme,

er det neppe overraskende at meget få, om noen, av et stort antall biologisk aktive proteinholdige forbindelser, om de inntas oralt, vil overleve gjennomløpet gjennom magen for opptak gjennom tarmene.

Resultatet er, som mange sukkersyke kan bekrefte,

at forskjellige proteinholdige medikamenter må inntas parenteralt, ofte ved subkutan, intramuskulær eller intra-venøs injeksjon, med alle de ulemper og ubehag som dette medfører.

Dette er ikke noe isolert problem, ettersom sykdommer som trenger bekjempelse eller regulering ved administrasjon av proteinholdige forbindelser, kan være meget ut-bredt. F.eks. lider et stort antall mennesker over hele verden av diabetes mellitus. Dette er en kronisk sykdom som innvirker på metabolismen med carbohydrater, fett og proteiner. Den karakteriseres av hyperglycemi og glycosuri og skyldes en manglende eller utilstrekkelig utskilling av insulin. Det finnes to hovedtyper av sykdommen.

En variant som foreligger i omkring 10% av alle idiopatiske diabetes-tilfeller, er ungdoms-diabetes eller insulin-avhengig diabetes mellitus ("IDDM"). Denne type frem-kommer oftest for første gang hos ungdom og karakteriseres ved økende tap av insulinutskillingsfunksjonen hos beta-celler i pancreas og derfor av økende avhengighet av insulin utenfra for å opprettholde carbohydratmetabolismen. Disse egenskaper deles av slike ikke-idiopatiske eller "sekundære" diabetes-tilfeller hvor sykdommen har opprinnelse i buk-spyttkjertelen. Den andre utgaven av idiopatisk diabetes mellitus er sen diabetes eller ikke-insulinavhengig diabetes mellitus ("NIDDM").

Dels på grunn av det store antall pasienter som lider av sukkersyke i den ene eller annen form, finnes et behov for utvikling av orale preparater av insulin som på en eller annen måte er beskyttet mot mågens fiendtlige miljø. Selv om det har vært gjort forskjellige forsøk på utvikling av slike preparater, kjenner søkerne ikke til noe preparat som til dato er markedsført i noen vesentlig grad. Tidligere forsøk på dette område som søkerne er kjent med, følger nedenfor.

WO-A-8701035 angår preparater av fettoppløselige legemidler og vitaminer som gis parenteraltj preparatene består av "pseudomiceller".

WO-A-8705505 beskriver oralt administrerbare preparater av insulin belagt på faste stoffer fra en vandig blanding, de insulinbelagte partiklene blir deretter selv belagt med fettstoff.

US-A-4849405 av 18. juli 1989 beskriver oralt administrerbare preparater av insulin som angis å være to-fase-preparater, og det fremgår at begge faser er vandige og slik at fasene effektivt holdes fra hverandre av et coacervat-

system.

EP-A-0140085 beskriver medisinholdige preparater i form av væskeblære.

Shichiri et al. (Acta diabet. lat. 15, 175-183

(1978)) beskriver insulin-miceller eller -aggregater på basis av vann-i-olje-i-vann.

US-A-4784845 av 15. november 1988 og US-A-4816247 av 28. mars 1989 beskriver emulsjonssammensetninger for paren-teral administrasjon av hydrofobe legemidler.

JP-A-55017328 angir emulsjoner på basis av vann-i-olje-i-vann, inneholdende insulin, for oralt inntak.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer en fremgangsmåte for fremstilling av forbedrede farmasøytiske preparater som kan gis oralt eller rektalt. Mer spesielt har man oppdaget at til og med proteinholdige aktive stoffer som hittil har kunnet administreres bare parenteralt, bedre kan gis oralt eller rektalt som en bestanddel i et to-fasesystem som omfatter en hydrofob fase bestående av chylomicra eller stoffer som chylomicra kan dannes av på slimhinnene in vivo. Ikke bare synes det aktive middel å være biologisk tilgjengelig og bioaktivt, men leveringen av aktive stoffer kan i enkelte tilfeller også forbedres eller forsterkes. Selv om grunnlaget for disse virkninger er uklart, antar man at en biologisk aktiv forbindelse som gis i samvirke med chylomicra eller bestanddeler til chylomicra, vil ha som mål tarmtotter eller mikro-totter i tarmkanalen hvorfra forbindelsene skilles ut i lactealer og tarm-lymfesystemet og derpå dreneres ut i hovedlymfekanalen og endelig i den sirkulerende blodstrøm.

Ifølge en første utførelse av oppfinnelsen tilveiebringes en fremgangsmåte for fremstilling av et farmasøytisk preparat omfattende en vann-i-olje-mikroemulsjon, kjennetegnet ved at (A) en hydrofil fase som omfatter et biologisk aktivt materiale som eventuelt kan være proteinholdig blandes med;

(B) en hydrofob fase som omfatter:

(i) chylomicra eller et materiale hvorfra chylomicra dannes in vivo;

(ii) et fosfolipid; og

(iii) et lipofilt overflateaktivt middel,

slik at den hydrofile fase dispergeres i den hydrofobe fase, idet preparatet eventuelt tilsettes én eller flere av følgende bestanddeler: en proteaseinhibitor, et stabiliseringsmiddel for den biologisk aktive forbindelse, en emulgator, en stabilisator og/eller plastiseringsmiddel og/eller et konserveringsmiddel .

Det tilveiebringes derfor i henhold til oppfinnelsen et preparat som kan gis oralt eller rektalt og inneholder et biologisk aktivt stoff og som består av en vann-i-olje-mikroemulsjon hvor mikroemulsjonens vandige eller hydrofile fase inneholder det biologisk aktive stoff, og olje- eller

den hydrofobe fase består av chylomicra eller bestanddeler som er i stand til å danne chylomicra i tarmslimhinnene etter administrasjon.

Det eller de biologisk aktive stoffer som inngår i preparater fremstilt ifølge oppfinnelsen, blir absorbert. Man foretrekker orale preparater, men preparater som kan gis rektalt, kan være velegnet i enkelte tilfeller.

Preparater fremstilt i henhold til foreliggende oppfinnelse skiller seg derfor grunnleggende fra kjent teknikk på området. Preparatene av "pseudomiceller" i henhold til WO-A-8701035 danner ingen oralt inntagbare preparater selv

om det beskrives at de ligner naturlige chylomicra. Man finner at de aktive stoffer ikke ville bli biologisk tilgjengelige hvis preparatet skulle inntas oralt på grunn av manglende overflateaktivt middel med lav HLB (HLB: Hydrofil-Lipofil-Balanse). De belagte, faste preparater ifølge WO-A-8705505 danner ingen absorberbare chylomicra og inneholder også her ingen overflateaktive midler med lav HLB. Med disse preparater antar man at de aktive stoffer absorberes ved pinocytose. Preparatene ifølge US-A-4849405 er vandige og utgjør ingen egentlige to-fasesystemer (f.eks. olje-vann) og har således en helt forskjellig karakter. Ingen av disse eller andre skrifter som er omtalt ovenfor, antar man beskriver preparater som inneholder eller kan danne chylomicra.

Betegnelsen "biologisk aktive forbindelser" eller "biologisk aktive stoffer" omfatter særlig farmasøytisk aktive, proteinholdige forbindelser. Slike proteinholdige stoffer kan være et rent protein eller kan inneholde et protein i den forstand som et glycoprotein inneholder både protein- og sukkerrester. Nevnte forbindelser eller stoffer kan være egnet innen human- eller veterinærmedisin, enten for behandling eller profylakse av sykdommer eller deres symptomer, eller kan være egnet innenfor kosmetikk eller diagnose. Eksempler på proteinholdige, biologiske forbindelser som kan gis gjennom orale eller rektale preparater fremstilt i henhold til oppfinnelsen, er proteinhormoner som insulin, calcitonin og veksthormon, avledet fra mennesker eller dyr, halvsyntetisk eller fullsyntetisk, erythropoietin, plasminogenaktivatorer og deres forløpere, som t-PA, urokinase, pro-urokinase og streptokinase, interferon som humant interferon-alfa, interleukiner som omfatter IL-1, IL-2, IL-3, IL-4 og IL-5, og blodfaktorer som faktor VIII.

Selv om man ikke tror at det foreligger noen spesiell begrensning med hensyn på molekylstørrelse for biologisk aktive forbindelser som kan inngå i preparater fremstilt i henhold til oppfinnelsen, vil det fremgå av eksemplene på biologisk aktive stoffer ovenfor at oppfinnelsen er særlig anvendelig til preparater inneholdende makromolekyler. Molekylvekten for slike makromolekyler kan være ca. 1 kDa eller over 5 kDa, ca. 10 kDa eller høyere, til og med ca. 15 kDa eller høyere. Selv om man ikke antar at den hydrofile eller hydrofobe (lipofile) karakter for biologisk aktive forbindelser er særlig avgjørende, kan man i henhold til oppfinnelsen lett anvende hydrofile molekyler som insulin, calcitonin (spesielt lakse-calcitonin) og veksthormoner eller somatotrofin (spesielt svine-somatotrofin) hvor alle (spesielt lakse-calcitonin) er så hydrofile at de er hygroskop!ske.

Mengden av biologisk aktivt stoff som finnes i et preparat, vil naturligvis avhenge av forbindelsens art og vil tilsvare praktisk forskrivbare mengder. Preparater fremstilt i henhold til oppfinnelsen kan derfor inneholde fra 1 ug, 10 ug, 0,1 mg eller 1 mg pr. liter opp til 1, 10 g eller 100 g pr. liter.

Mikroemulsjoner er i seg selv kjent, spesielt for preparering av enkle organiske molekyler som plantedrepende midler. På samme måte som makroemulsjoner har mikroemulsjoner to faser: en hydrofil fase og en hydrofob eller lipofil fase. I foreliggende beskrivelse skal det forstås at betegnelsen "hydrofil fase" ikke betyr at det foreligger vann i en grad som utelukker alle andre bestanddeler i den fasen, men fasen er ganske enkelt hydrofil. På lignende måte skal betegnelsen "hydrofob fase" eller "ikke-vandig fase" ikke bety at det bare foreligger olje eller at en slik fase bare skal inneholde hydrocarboner som vanligvis har betegnelsen "olje", derimot vil en slik fase generelt være en hydrofob fase. Begge faser vil imidlertid generelt være i det vesentlige væskeformige.

Karakteristiske egenskaper for mikroemulsjoner er dråpestørrelse og økt stabilitet. Mikroemulsjoner har dråpe-størrelser med en middeldiameter på vanligvis under 10 mikron og ofte under 1 eller 2 mikron. Enkelte mikroemulsjoner kan ha midlere dråpestørrelse på 200 nm eller mindre. Betegnelsen "mikroemulsjon" i foreliggende sammenheng betegner ethvert tilstrekkelig stabilt to-fasesystem hvor den ene fasen er dispergert i den andre. Enkelte to-fasesystemer som noen ganger kan klassifiseres som "emulsjoner" eller "makroemulsjoner", kan derfor falle innenfor rammen av betegnelsen "mikroemulsjoner" i foreliggende forstand. Dråpestørrelsen for den vesentlig diskontinuerlige dispergerte fase kan være under 2 mikron. Dråpestørrelsen kan måles ved scanning-elektronmikroskopering, ved lysmikroskopering med mørke-fase, ved måling av ledningsevne, ved lysspredning (f.eks. laserlys) eller på en hvilken som helst annen egnet måte. Betegnelsen "dråpe" eller "mikrodråpe" betegner de bestanddeler som utgjør den diskontinuerlige fase.

Stabiliteten for mikroemulsjoner i foreliggende betydning demonstreres ved at mikroemulsjoner ikke har tendens til separasjon ved henstand, stabiliteten er "tilstrekkelig" hvis den muliggjør videre bearbeiding, om ønskelig eller nødvendig, og/eller har tilstrekkelig levetid ved lagring. Videre kan visse mikroemulsjoner være gjennomskinnelige

eller gjennomsiktige og har ofte en fargenyanse.

Volum:volumforholdet mellom den hydrofile og hydrofobe fase vil vanligvis ligge i området 0,1:1 til 10:1, f.eks. 0,2:1 til 5:1, typisk fra 0,5:1 til 2:1.

Den hydrofile fase kan inneholde et vannblandbart oppløsningsmiddel, f.eks. for å forenkle preparatfremstill-ingen. Ethanol eller annet egnet, enkelt, organisk oppløs-ningsmiddel kan derfor foreligge. Typen av oppløsningsmiddel vil avhenge av det aktive stoff. Den hydrofile fase kan være en blanding av vann og oppløsningsmiddel, f.eks. i vol/vol-forhold på 0,5:1 til 2:1.

Det er tidligere nevnt at den hydrofobe fase enten består av chylomicra eller bestanddeler som kan danne chylomicra på tarmslimhinnene. Chylomicra finnes naturlig som ørsmå partikler som overveiende inneholder fett, vanligvis til stede i blodplasma, spesielt etter fordøyelse av et fettholdig måltid. Hvert chylomikron kan betraktes som et protein-lipidkompleks hvor størstedelen av lipidkomponenten består av triglycerider med en spesifikk vekt på ca. 0,95-1,006 og en fIotasjonsgrad ved ultrasentrifugering på over 400. Generelt vil denne bestanddel inneholde 80 til 90%, mer spesielt 85 til 88%, mono-, di- og tri-glycerider,

5 til 19%, mer spesielt 6 til 9%, fosfolipider, 1 til 3%,

mer spesielt 2%, cholesterolestere, 0,1 til 2%, mer spesielt 1%, frie fettsyrer og 1 til 3%, mer spesielt under 2%, protein. Proteinbestanddelene er apoproteiner, særlig apoproteiner A, B, C og E. Det skal bemerkes at for å danne chylomicra i tarmen er det ikke nødvendig at alle bestanddeler tilføres utenfra, idet enkelte kan tilføres fra kroppen selv.

Chylomicra dannes på slimhinnene i tarmkanalen under absorpsjon av triglycerider hos pattedyr. Etter inntak og hydrolyse av fettsyrer til monoglycerider og deres reaksjon med galle til blandede miceller (kolloidale molekyl-aggregater) diffunderer fettsyrer og monoglycerider inn i slimhinnen hvor fettsyrer og monoglycerider avledet av langkjedede triglycerider, blir gjen-forestret til triglycerider som reagerer med cholesterol og fosfolipider (hvor begge

kan være absorbert eller ny-syntetisert). Det dannede aggregat omhylles av et proteinbelegg (overveiende apoprotein B) og danner chylomicra. Cholesterolester eller cholesterol antar man virker som grunnlag eller ramme for de andre ikke-proteinbestanddeler i chylomicra. Chylomikron

går forbi leveren og skilles ut gjennom lymfekarene i lymfe-hovedkanalen og ut i blodsystemet.

Chylomicra kan utfelles fra serum av mennesker, svin eller kveg med vinylpolymerer, f.eks. polyvinylpyrrolidon (PVP), ekstraheres fra lymfevæsken i lymfekanalen eller lages syntetisk. Når chylomicra f.eks. lages av friskt serum fra mennesker, svin eller kveg, settes til hver 10 ml friskt serum minst 1,25 g NaCl og 2,5 ml PVP, og blandingen sentrifugeres ved 2500 o/min. i 30 minutter. Den dannede super-natant inneholder PVP-chylomicronkompleks.

Alternativt kan chylomicra fås fra bedøvede, fastende griser ved å innføre strupe- og magesonder under total-bedøvelse og innføre en kanyle i lymfekanalen med et poly-ethylenkateter. Ca. 250 g fløte tvinges inn i dyrets mage gjennom magesonden hver tredje time, og lymfevæsken oppsamles i et begerglass ved 4°C mens fysiologisk saltvann inndryppes gjennom en venekanyle. Etter oppsamling av lymfevæsken i 12 til 18 timer fra lymfekanalen, fortynnes den oppsamlede lymfevæske med det dobbelte volum 0,9% NaCl-oppløsning og sentrifugeres ved 25.000 g i 3 timer ved 4°C. Til den super-natante oppløsning inneholdende chylomikron, tilsettes en halvpart av det opprinnelig fortynnede volum av 0,9% NaCl og hensettes kaldt (4°C) inntil det skal brukes (modifisert fra Sagami et al.: Protein, Nucleic Acid, Enzymes (japansk), 10: 443, 1965).

Som et alternativ til chylomicra kan den hydrofobe fase omfatte stoffer som danner chylomicra på slimhinnene i tarmen. Slike bestanddeler omfatter på bred basis: cholesterol eller andre stoffer som danner en chylomikronbasis eller -ramme,

lecithin eller et annet egnet fosfolipid, og et lipofilt, overflateaktivt middel som f.eks. en langkjedet fettsyre (eksempelvis C^g til C2^-fettsyre, mettet eller umettet), eventuelt forestret som en glycerolester, som kan være et mono-, di-eller tri-glycerid.

Som valgfri tilleggsbestanddel kan det foreligge en egnet cholesterolester (f.eks. dannet av en langkjedet fettsyre). Som et alternativ til lecithin (som er trivial-navn for fosfatidylcholin) kan det benyttes andre fosfatidyl-aminosyrer som fosfatidyl-ethanolamin (cefalin), fosfatidyl-serin eller fosfatidyl-inositol. Fosfatidyl-glycerol-derivater som fosfatidyl-glycerol selv, 3'-O-lysylfosfatidyl-glycerol og difosfatidyl-glycerol (cardiolipin), kan være andre egnede alternativer. Naturligvis kan det benyttes blandinger av fosfolipider. Som lipofilt overflateaktivt middel foretrekkes fettsyre eller syrer som valgfritt er forestret til glycerider, de vil fortrinnsvis være mettede eller umettede C,_ til C24~syrer som oljesyre, linolsyre, linolen-syre eller andre egnede syrer. Selv om det kan tilsettes apoproteiner til bestanddeler som danner chylomicra, er slik tilsetning ikke nødvendig. Chylomicra kan dannes in vivo selv om apoproteiner ikke settes til de chylomicra-dannende forbindelser. Selv om søkerne ikke ønsker å være bundet til denne teori, synes det sannsynlig at apoproteinene enten allerede foreligger eller syntetiseres de novo for bruk når chylomicra-dannende forbindelser finnes til stede.

Man kan bestemme ved enkle, men ikke unødvendige, eksperimenter om et preparat som antas å være i overens-stemmelse med oppfinnelsen, har en hydrofob fase som kan danne chylomicra i tarmslimhinnene etter administrering.

En slik bestemmelse kan utføres ved å inndryppe preparatet som prøves i tolvfingertarmen hos svin, og måle insulinnivået (eller innholdet av annet biologisk aktivt materiale) i lymfevæsken, i lever-portveneblod og perifert veneblod. En vesentlig økning av insulininnholdet i lymfevæsken og ikke i lever-portveneblod, bekrefter at det aktive stoff absorberes gjennom lymfesystemet og ikke gjennom portvenen. Insulininnholdet i lymfevæsken kan være det dobbelte, fem ganger, ti ganger, femti ganger eller til og med hundre ganger høyere enn i lever-portveneblodet. En detaljert opp-skrift for en slik bestemmelse finnes i eksemplene og kan følges nøyaktig eller med egnede modifikasjoner, om ønsket.

En hydrofob fase som er i stand til å danne chylomicra på tarmslimhinnene som tidligere nevnt, inneholder som mini-mum følgende vesentlige bestanddeler: cholesterol eller andre forbindelser som danner en matriks for chylomikron,

lecithin eller annet egnet fosfolipid, og et lipofilt, overflateaktivt middel.

Prinsipielt er det tre måter som stoffer kan absorberes på gjennom tarmslimhinnene. Små, hydrofile, vannopp-løselige, kjemiske stoffer som sukkere, vet man absorberes gjennom tarmmembranens "poresystem", føres til kapillær-kretsløpet og deretter til lever-portvenen hos mennesker. Derimot blir lipider og lipofile stoffer absorbert på to forskjellige måter. Fettsyrer som har relativt korte carbonkjeder (f.eks. C^-Cg-eller Cg-syrer som capronsyre og caprilinsyre) absorberes gjennom tarmveggen med enzymatisk og fysiokjemisk "hjelp" av gallesalter og bukspyttkjertel-lipase. Til sist blir således absorberte, lavkjedede fettsyrer ført til kapillærblodet og ut i lever-portvenen. Lipider og fettsyrer med relativt lengre kjeder, f.eks. oljesyre og di-oleat- og tri-oleat-glycerider, samt cholesterol og fosfolipider, blant andre forbindelser som danner chylomikron i tarmveggen, blir absorbert gjennom tarmveggen på måter som ennå ikke er klarlagt. Etter at de befinner seg i tarmveggen, deltar de under dannelsen av chylomicra og blir derpå "suget" inn i tarmtottene, drenert inn i lymfevæsken, oppsamlet av lymfe-hovedkanalen og endelig ført ut i systemets blodsirkulasjon.

Nedenfor angis prosentvis sammensetning (som hoved-sakelig er vekt/vektprosent, men som kan være vekt/volum eller også volum/volumprosent) for chylomicra-dannende bestanddeler, idet man forutsetter at samlet mengde ikke overstiger 100%, på bred basis og som foretrukket mengde:

Man har funnet at innenfor disse generelle og foretrukne områder kan den hydrofobe fase ha visse foretrukne sammensetninger for visse biologisk aktive stoffer. Når det f.eks. gjelder insulin (og likeledes for interferoner som beta- og gamma-interferon fra menneske), foretrekkes de følg-ende snevrere mengdeforhold (på samme basis og med samme forutsetninger):

For lakse-calcitonin (og likeledes for erythropoietin) foretrekkes følgende mengdeforhold (på samme grunnlag og med samme forutsetninger):

For somatotrofin fra svin (og likeledes for vevsplasminogenaktivator, tPA og faktor VIII) foretrekkes følg-ende mengdeforhold:

I den hydrofobe fase kan det finnes blandbare, organiske oppløsningsmidler, eventuelt som hjelpestoff for frem-stillingen. Oppløsningsmidlets art vil avhenge av de andre forbindelser som inngår. Ethanol er ofte egnet. Mengden av oppløsningsmiddel kan f.eks. være 5 til 50% vol/vol basert på volumet av oljefasen.

For fremstilling av mikroemulsjoner er det noen ganger nødvendig å bruke to forskjellige overflateaktive midler, hvor det ene er hydrofilt og har en høy hydrofil-lipofil-balanse (HLB), og den andre er mer lipofil (som beskrevet tidligere) og har en lav HLB. HLB-tallet er mengdeforholdet av hydrofile grupper på det overflateaktivé middel uttrykt som vektprosent av det overflateaktivé molekyl, delt på fem. Et fullstendig hydrofilt molekyl som polyethylenglycol, har derfor en teoretisk maksimal HLB-verdi lik 20.

Hydrofile, overflateaktivé midler egnet i henhold til oppfinnelsen, har, når de er til stede i preparatet, meget høy HLB på minst 17 og om mulig opp mot 20. Lipofile, overflateaktivé midler som benyttes i henhold til oppfinnelsen, har en lav HLB på f.eks. under 10. Fortrinnsvis har det lipofile, overflateaktivé middel et HLB-tall på under 7 og helst under 4.

Som en generell retningslinje foretrekkes det at overflateaktivé midler som brukes til preparater fremstilt i henhold til oppfinnelsen, velges blant klassene anioniske eller ikke-ioniske overflateaktivé midler. Slike overflateaktivé midler er særlig egnet til farmasøytiske preparater med hensyn på deres grad av forenlighet, stabilitet og ugiftighet. Overflateaktivé midler som er generelt egnet for de forskjellige formål i henhold til oppfinnelsen, er langkjedede fettsyrer (C16 til C24), eksempelvis palmitinsyre, stearinsyre og oljesyre; estere av langkjedede fettsyrer (C16 til C24), eksempelvis natriumpalmitat, natriumstearat og natriumoleat; natriumlaurylsulfat; polyethylenglycol; polyethylenglycol-alkyl-ethere; fettsyreestere av polyethylenglycol, eksempelvis polyethylenglycol-mono- eller di-stearat; propylenglycol; fettsyreestere av propylenglycol, eksempelvis propylenglycol-monostearat; glycerol; fettsyre-mono- eller poly-glycerider som glyceryl-monostearat; polyoxyethylen-fettsyreestere,

-ethere og -aminer, eksempelvis polyoxyethylen-mono- og di-stearat og polyoxyethylen-laurylether; polyoxyethylen-sorbitanestere som polyoxyethylen-sorbitan-monolaurat, -mono-palmitat, -monostearat eller -mono-oleat; polyoxyethylen-alkylfenoler og -alkylfenylethere; polyoxyethylen-ricinusolje; sorbitan-fettsyreestere; polysorbater; stearylamin; tri-ethanolaminoleat; vegetabilske oljer som sesamfrøolje eller

maisolje; cholesterol og tragant.

De valgte overflateaktivé midler vil naturligvis finnes på listen over slike som er egnet for farmasøytisk bruk og har høye LD^Q-tall. Det følger en liste over eksempler på overflateaktivé midler, sammen med deres HLB-tall og LDj-Q-tall når disse er kjent.

Eksempler på egnede overflateaktivé midler med høy

HLB:

Eksempler på overflateaktivé midler med lav HLB:

Man kan benytte blandinger av overflateaktivé midler istedenfor enkle overflateaktivé midler i forbindelse med oppfinnelsen. Istedenfor et enkelt hydrofilt, overflateaktivt middel kan man f.eks. benytte en blanding av to eller flere relativt hydrofile, overflateaktivé midler, den effektive HLB for blandingen bør imidlertid være over 17. Med "effektiv HLB" mener man at blandingens hydrofil-lipofil-balanse bør være ekvivalent med et enkelt overflateaktivt middel med en HLB over 17. På lignende måte kan blandinger av lipofile, overflateaktive midler benyttes istedenfor et enkelt lipofilt middel. Igjen bør den effektive HLB for det lipofile, overflateaktivé middel være under 10.

Valget av mengden overflateaktivt middel som skal brukes i preparater fremstilt ifølge oppfinnelsen, kan over-lates til fagfolk på området. De nøyaktige mengder som vil være de beste i hvert tilfelle, vil avhenge av de overflateaktivé midlenes art og hvilke andre bestanddeler som finnes i preparatet. Generelt bør imidlertid mengden av overflateaktivt, hydrofilt middel, når dette finnes i preparatet, ligge i området (basert på preparatets samlede volum) 0,1 til 50 g pr. liter, spesielt 0,5 til 25 g pr. liter og helst 1 til 10 g pr. liter. Det lipofile, overflateaktivé middel er omtalt tidligere i sammenheng med mikroemulsjonens oljefase. Det vil vanligvis foreligge i en mengde på 0,1 til 100 g pr. liter, mer spesielt 0,5 til 50 g pr. liter og helst 2 til 25 g pr. liter, hvor tallene igjen baserer seg på preparatets samlede volum.

Selv om det ikke er avgjørende at andre bestanddeler foreligger i blandingen, vil det vanligvis være svært hensiktsmessig å tilsette slike bestanddeler. En annen bestanddel som ofte er meget gunstig, er en proteaseinhibitor som kan foreligge i form av én eller flere individuelle proteaseinhibitorer. Egnede proteaseinhibitorer i forbindelse med oppfinnelsen kan deles grovt i to grupper. For det første, gruppen av proteaseinhibitorer som begrenser eller hindrer nedbrytning av biologisk aktivt stoff når det er proteinholdig. Slike proteaseinhibitorer har den virkning at de inhiberer proteolytiske enzymer som finnes i mage-tarmkanalen, som trypsin, chymotrypsin og carboxypeptidase. Når det gjelder insulin, vil proteaseinhibitorer generelt inhi-bere den klassen enzymer som har betegnelsen insulinase, som omfatter enzymet trans-sulfatase. Egnede trypsininhibitorer kan ekstraheres fra soyabønner eller eggehvite (ovomucoid). Hvis det finnes apoprotein i preparater fremstilt ifølge oppfinnelsen, er det som en andre gruppe gunstig å tilsette proteaseinhibitorer for å redusere graden av nedbrytning av apoprotein før det når tarmslimhinnene. Lignende proteaseinhibitor kan brukes for beskyttelse av proteinholdig, biologisk aktivt stoff, og således kan en enkelt proteaseinhibitor tjene begge funksjoner. Den valgte mengde proteaseinhibitor som skal tilsettes preparatet, vil fremstå for fagfolk på området, men generelt benyttes mengder på opptil 0,1% vekt/vol eller også opptil 0,5% vekt/vol.

En annen bestanddel som kan tilsettes etter valg, er en stabilisator for det biologisk aktive stoff. Stabilisator-typen vil, når den er tilsatt, naturligvis avhenge av det biologisk aktive stoffets art. Det finnes således f.eks. en rekke veldefinerte stabilisatorer for insulin som med fordel kan innarbeides i insulinholdige preparater. Eksempler er hydroxypropylcellulose (HPC), calciumsalter og citratsalter. Det er kjent at calcium ikke bare stabiliserer insulin, men også har en annen gunstig virkning ved å øke celleveggenes porøsitet og derved lette opptaket av aktivt stoff gjennom tarmens cellevegger. Mengden stabilisator som tilsettes, vil atter avhenge av dens art og typen biologisk aktivt stoff og vil ofte finnes i mengder på 1 eller 2% vekt/vol.

Selv om preparater fremstilt i henhold til oppfinnelsen er mikroemulsjoner som definert i denne beskrivelsen, kan det være gunstig i enkelte tilfeller å tilsette emulgeringshjelpestoffer som kan være vanlige emulgeringshjelpestoffer som benyttes for fremstilling av makroemulsjoner. Enkelte emulgeringshjelpestoffer er overflateaktivé midler, og overflateaktivé midler som er egnet for dette formål, er ikke begrenset til spesielle HLB-tall. Egnede emulgeringshjelpe-stof f er omfatter cholesterol, stearinsyre, natriumstearat, palmitinsyre, natriumpalmitat, oljesyre, natriumoleat, glycerylmonostearat, polyoxyethylen 50-stearat, polyoxyethylen 40-stearat, polysorbat 20, polysorbat 40, polysorbat 60, polysorbat 80, propylenglycoldiacetat og propylen-glycolmonostearat.

Den mengde emulgeringshjelpestoff som tilsettes, vil være tilstrekkelig til å medvirke til å gi en tilstrekkelig stabil mikroemulsjon. Den nøyaktige mengde kan bestemmes av fagfolk, generelt kan det benyttes mengder på 0 til 10% vekt/vol, f.eks. 0,1 til 5% vekt/vol på basis av hele preparatet.

Om ønsket, kan det tilsettes én eller flere stabilisatorer og/eller plastiseringsmidler for å øke lagrings-evnen. Som tidligere nevnt, har mikroemulsjoner ikke tendens til separasjon ved henstand under normale betingelser, men en større stabilitet kan være gunstig i enkelte tilfeller. Forbindelser egnet som stabilisatorer og/eller plastiseringsmidler, er dextrin, akasiegummi, carboxypolymethylen og kolloidalt aluminiumhydroxyd. Når det tilsettes stabilisator/plastiseringsmiddel, kan dette tilsettes i mengder opptil ca. 10% (vekt/vol), fortrinnsvis 0,5 til 6,5%.

Preparater fremstilt ifølge oppfinnelsen kan inneholde forskjellige konserveringsmidler. To særlige egnede kategorier av konserveringsmidler av antioxydanter og anti-mikrobielle midler. Antioxydasjonsmidler er særlig egnet fordi chlyomicra og bestanddeler som kan danne chylomicra (deriblant apoproteiner), er utsatt for nedbrytning ved selvoxydasjon. Selv om man kan unngå dette problem ved å fremstille preparatene under inert atmosfære som nitrogen, er dette til en viss grad en ulempe og en kostbar prosess, og man foretrekker derfor ofte å tilsette kjemiske antioxydasjonsmidler. Egnede farmasøytisk brukbare antioxydanter er propylgallat, butylert hydroxyanisol, butylert hydroxytoluen, ascorbinsyre eller natriumascorbat, DL- eller D-alfa-tocoferol og DL- eller D-alfa-tocoferyl-acetat. Antioxydasjonsmidlet kan eventuelt tilsettes i en mengde på opptil 0,1 % (vekt/vol), fortrinnsvis 0,0001 til 0,3 %.

Man kan eventuelt tilsette sesamfrøolje, fortrinnsvis som raffinert kjemisk olje, ettersom denne har antioxyderende virkning. Sesamfrøolje har den ytterligere fordel at den forbedrer preparatets smak (spesielt overfor orientalske pasienter) og derved forbedrer pasientsamarbeidet. Sesamfrøolje kan tilsettes i mengder på 0,1 til 3% vekt/vol, fortrinnsvis 5 til 20% vekt/vol av det ferdige preparat. Andre smaksforbedrere kan eventuelt tilsettes i stedet.

Preparater kan i henhold til oppfinnelsen fremstilles og lagres under sterile forhold, hvorved man unngår mikrobe-smitte. Dette er imidlertid en overdreven fremgangsmåte for et oralt preparat, og det ville være vanligere å tilsette et antimikrobielt konserveringsmiddel. Slike mikrobedrepende midler tilsettes generelt i mengder på opptil 3 % vekt/vol, fortrinnsvis 0,5 til 2,5%, på basis av hele sammensetningen, og kan bestå av methylparaben, ethylparaben, propylparaben, butylparaben, fenol, dehydroeddiksyre, fenylethylalkohol, natriumbenzoat, sorbinsyre, thymol, thimerosal, natrium-dehydroacetat, benzylalkohol, cresol, p-klor-m-cresol, klor-butanol, fenyl-kvikksølvacetat, fenyl-kvikksølvborat, fenyl-kvikksølvnitrat og benzylalkoniumklorid. På grunn av den iboende termodynamiske stabilitet hos mikroemulsjoner kan flytende preparater fremstilles ifølge oppfinnelsen på enkel måte ved å blande vann- og oljefåsene som igjen kan lages ut fra de respektive bestanddeler.

Kinetiske betraktninger gjør imidlertid at man i praksis tar visse forholdsregler for å sikre hurtig og effektiv mikroemulgering. Således vil man under eller etter sammenblanding av de hydrofile og hydrofobe faser raskt kunne danne en mikroemulsjon ved bruk av et homogeniserings-apparat som en "Autohomomixer". Alternativ eller påfølgende bruk av mikrofluidiseringsapparat kan være en fordel.

Generelt foretrekkes det å tilsette i det minste noe av (eller i det minste én) av bestanddelene i den hydrofile fase til i det minste noe av (eller i det minste én, men fortrinnsvis alle) bestanddeler i den hydrofobe fase under kraftig røring, hvorpå gjenværende bestanddeler kan tilsettes etter ønske.

En foretrukket fremgangsmåte i henhold til oppfinnelsen for fremstilling av preparater som inneholder både hydrofile overflateaktivé midler (høy HLB) og lipofile overflateaktivé midler (lav HLB) består i: (a) hurtig blanding av det biologisk aktive stoff i et egnet vandig oppløsningsmiddel med den hydrofobe fase som inneholder overflateaktivt middel med lav HLB; (b) tilsetning av overflateaktivt middel med høy HLB under fortsatt hurtig røring; og (c) om ønsket å belegge et fast bærerstoff med det fremstilte preparat.

Proteaseinhibitor kan tilsettes til det biologisk aktive stoff før det blandes med den hydrofobe fase. Antioxydasjonsmiddel kan tilsettes før hurtigblandingen under trinn (a). Stabilisator for biologisk aktivt stoff kan tilsettes samtidig med det overflateaktivé middel med høy HLB, det samme gjelder alternative eller ytterligere enzyminhibi-torer.

Man vil innse at preparatene i egenskap av mikroemulsjoner vil ha væskeform. Imidlertid kan flytende preparater i enkelte tilfeller være mindre egnet enn faste preparater, og det foreligger en rekke måter hvorpå preparatene fremstilt ifølge oppfinnelsen kan lages som eller omdannes til faste preparater. En fremgangsmåte for fremstilling av et fast preparat er ganske enkelt å velge egnede bestanddeler slik at preparatene er faste ved lagringstemperatur. Slike preparater vil generelt gå tilbake til flytende form ved fysiologisk temperatur og derfor oppføre seg som væsker etter oralt inntak. Imidlertid vil denne fremgangsmåten være uegnet i mange tilfeller. Hvis man derfor ønsker et fast preparat, vil det vanligvis foretrekkes å belegge et flytende preparat på et fast bærerstoff i form av korn eller partikler. (Det skal bemerkes at partikler kan bearbeides til granuler, perler etc. etter belegning). Det flytende preparatet kan adsorberes eller absorberes i bærerstoffet. Bærerstoffet selv vil for visse formål (spesielt anvendelse på menneske) fortrinnsvis være fysiologisk ikke-absorberbart og vil således skilles ut som avfallsstoff i feces etter å ha passert mage-tarmkanalen. Det er særlig fordelaktig som bærerstoff å benytte et medium som sveller opp i mage-tarmkanalen (spesielt tynntarmen) til 10 til 200 ganger utgangsvolumet. Det foretrekkes særlig et hurtigekspanderende medium som calciumcarboxymethylcellulose eller -hydroxypropylcellulose, natriumalginat, gelatin, polyvinylpyrrolidon med tverrbindinger, "svellbar" ris og poly-styren.

Et særlig egnet fast bærerstoff av hurtigekspanderende materiale er: calciumcarboxymethylcellulose (20 til 60% vekt/vekt, fortrinnsvis 35 til 45% vekt/vekt); alginsyre eller natriumalginat (f.eks. 5 til 25% vekt/vekt, fortrinnsvis 10 til 20% vekt/vekt); gelatin (f.eks. 2 til 20% vekt/vekt, fortrinnsvis 5 til 15% vekt/vekt), hydroxypropylcellulose (eksempelvis 20 til 60% vekt/vekt, fortrinnsvis 30 til 40% vekt/vekt) og natriumlaurylsulfat eller annet egnet overflateaktivt middel (f.eks. 0,1 til 20% vekt/vekt, fortrinnsvis 1 til 10% vekt/vekt). Når disse er de eneste bestanddeler, hvilket foretrekkes, utgjør samlede prosentandeler 100%.

For veterinærformål kan imidlertid bærerstoffet være fordøyelig og kan omfatte en velegnet bestanddel i dietten for dyret som skal behandles (f.eks. et protein, carbohydrat, fett eller mineral). Man foretrekker proteinholdige bærerstoff er i dette tilfelle, særlig soyabønnepulver, idet preparatet på enkel måte kan innføyes i dyrets mat (f.eks. grisefor).

Det væskeformede preparat kan belegges på bærerstoffet på forskjellige egnede måter, hvorav de fleste er velkjente på området. Eksempelvis er dusjbelegning i fluidisert skikt særlig egnet. Bærerstoffet belegges fortrinnsvis med 50 til 500% av egenvekten med væskepreparatet.

Man må være forsiktig ved dusjbelegning av et bærerstoff med en flytende mikroemulsjon i henhold til oppfinnelsen. På grunn av arten av de vanlige bestanddeler i den hydrofobe fase (cholesterol eller annen basis, lecithin eller andre fosfolipider og lipofilt overflateaktivt middel) kan temperaturen i det flytende preparat eller i partiklene i det fluidiserte skikt ikke være for høy for at ikke oljefasen skal bli for frittflytende. Omvendt, hvis temperaturen tillates å synke for sterkt, blir preparatet for viskøst for dusjing på det fluidiserte skikt. Videre må man se til at de belagte partikler av bærerstoff ikke klumper seg sammen for sterkt i fluidiseringsapparatet.

De beste resultater kan oppnås ved å belegge bærerstoff partikler i henhold til nedenstående fremgangsmåter. I henhold til én utgave av oppfinnelsen tilveiebringes en fremgangsmåte for belegning av bærerstoffpartikler med en væske som omfatter en hydrofob fase, og består i å fluidisere bærerpartiklene i et fluidisert skikt, dusje væsken på de fluidiserte partikler, oppvarme fluidiseringsgassen (som vanligvis vil være luft) når temperaturen i det fluidiserte skikt er for lav, og avkjøle fluidiseringsgassen når temperaturen i skiktet er for høy. Fluidiseringsgassene er på forhånd oppvarmet, ikke minst fordi sprøyting eller dusjing i fluidisert skikt vanligvis utføres ved ca. 80 °C, og å benytte en avkjølt fluidisert gass i slike situasjoner, ikke er fagmessig.

Ved hjelp av dette trekk ved oppfinnelsen kan temperaturen i det fluidiserte skikt holdes innenfor et egnet område. Nøyaktig hvor stort dette område er og områdets grenser, vil åpenbart avhenge av oljetypen i væsken som dusjes og eventuelt bærerstoffets karakter og typen av andre bestanddeler i væsken, samt eventuelt andre størrelser. Når man dusjer preparatene i henhold til første utgave, bør temperaturen holdes på 29°C - 5°C, fortrinnsvis - 2°C, for å oppnå best resultater.

I henhold til et annet trekk ved oppfinnelsen tilveiebringes en fremgangsmåte for å belegge bærerpartikler med en væske som omfatter en olje, hvor bærerpartiklene fluidiseres

i et fluidisert skikt og væsken dusjes på de fluidiserte partikler, og hvor dusjingen eller sprøytingen foretas i intervaller.

Intervallene mellom dusjperiodene kan være større enn varigheten av dusjperiodene. Dusjperioder kan variere fra

1 til 20 sekunder, fortrinnsvis 2 til 15 sekunder, typisk

5 til 10 sekunder. Intervaller mellom dusjing kan variere fra 5 til 40 sekunder, fortrinnsvis 10 til 30 sekunder, typisk fra 15 til 20 sekunder.

Det er særlig gunstig å kombinere denne intervall-dusjing med opprettholdelse av stabil temperatur som ovenfor nevnt. Andre foretrukne trekk ved denne fremgangsmåten, til forskjell fra konvensjonell dusjtørking, består i: avbrutt spyling (f.eks. fra hvert sekund til hvert 10. sekund) av innsiden av det fluidiserte kammer med fluidiseringsgass for

å løsne partikler som kan ha heftet til kammerveggene og/eller eventuelle filtere, avfukting av den fluidiserte gassen (f.eks. luft), filtrering av fluidiseringsgassen i det minste delvis for fjerning av olje eller mikrober eller begge deler, og/eller oppbryting av klumper ved hjelp av roterende organer på en akse i rett vinkel til innføringsretningen for fluidiseringsgass, fortrinnsvis uten en roterende mekanisk rører parallelt med innføringsretningen for fluidiserings-

gass.

Generelt skal det bemerkes at vanninnholdet i den hydrofile fase kan reduseres eller tapes når faste bærerstoffpartikler dusjbelegges. Preparatet kan på egnet måte rehydrat-iseres ved bruk.

Faste preparater fremstilt ifølge oppfinnelsen kan omfatte farmasøytisk godtagbare fyllstoffer og/eller bindemidler i egnede mengder. Egnede fyllstoffer er lactose, mannitol, calciumsuflat, dicalciumfosfat, tricalciumfosfat og mikrokrystallinsk cellulose. Egnede bindemidler er gummi-arabicum, tragant, gelatin, natriumalginat, ammoniumcalcium-alginat, methylcellulose, natriumcarboxymethylcellulose, ethylcellulose, hydroxypropylcellulose, hydroxypropylmethyl-cellulose, methylhydroxypropylcellulose, gelatin, polyethylenglycol-fettsyreestere, polyvinylpyrrolidon, magnesium-aluminiumsilikat og polyacrylamider.

Av det biologisk aktive stoff i fast eller flytende preparatform vil vesentlige mengder, om ikke alt, overleve gjennomstrømning gjennom mågens hydrolytiske og proteolytiske miljø. For å øke beskyttelsen kan man ifølge oppfinnelsen sette sammen faste eller flytende preparater forsynt med enterisk belegg eller beskyttet på annen måte. Når det gjelder flytende preparater, kan slike enten blandes i eller gis sammen med et beskyttelsesmiddel, f.eks. som en flytende blanding av midlere triglycerider, eller de kan fylles i tarmkapsler (f.eks. hård eller myk gelatin som i seg selv eventuelt er ytterligere belagt med tarmbeskyttende belegg), mens faste preparater kan behandles mer fleksibelt: de kan enten belegges med tarmbeskyttende belegg til tabletter eller kan fylles på tarmkapsler. Tykkelsen av enterisk belegg på tabletter eller kapsler kan f.eks. være 0,5 til 4 mikron, og kan enkelt bedømmes av fagfolk. Granulater eller perler med tarmbeskyttende belegg (med partikkelstørrelse f.eks.

0,5 til 2 mm) kan selv belegges uten bearbeiding til tabletter. På lignende måte kan mikrokapsler belegges. Det enteriske belegg kan bestå av alle stoffer som vanligvis benyttes til oralt administrerbare farmasøytika. Egnede belegningsmaterialer er f.eks. kjent fra "Remington's Pharma-ceutical Sciences", 15. utgave, s. 1614-1615 (1975), 2. utgave,

s. 116-117, 371-374 (1976); og "Hagers Handbuch der Pharmazeutischen Praxis", 4. utgave, bind 7a (Springer

Verlag 1971), s. 739 til 742 og 776 til 778.

Eksempler på egnede stoffer for enterisk belegning

er celluloseacetylfthalat, hydroxypropylmethylcellulose-fthalat (HPMC-P), benzofenylsalicylat, celluloseacetosuccinat, copolymerer av styren og maleinsyre, behandlet gelatin, keratin, stearinsyre, myristinsyre, polyethylenglycol, shellakk, gluten, acryl- og methacryl-harpikser og copolymerer av maleinsyre og fthalsyrederivater. Materialer for enterisk belegning kan oppløses i oppløsningsmidler som diklormethan, ethanol og vann, cellulosefthalat, eller polyvinylacetat-fthalat. Man foretrekker HPMC-P, polyethylenglycol 6000 eller shellakk som enterisk belegg. Søkernes eget preparat av HPMC-P som oppløses ved pH 5,5, som foreligger i pyrolus

hos menneske, markedsføres under varemerket "HP5-5", og blir særlig foretrukket.

En særlig gunstig måte å utlevere preparatene på, er som hårde gelatinkaspler med enterisk belegg. Selv om det ikke nødvendigvis finnes problemer med belegning av hårde gelatinkapsler med visse enteriske belegningsmaterialer, oppstår vanskeligheter ved belegning av slike kapsler med det foretrukne HPMC-P-belegg. Vanskeligheten består i at HPMC-P vanligvis belegges i et panne-belegningsapparat ut fra en methylenkloridoppløsning, og denne oppløsningen har en tendens til å bryte ned den hårde gelatinkapsel.

I henhold til et ytterligere trekk ved oppfinnelsen tilveiebringes en metode for fremstilling av gelatinkapsler med enterisk belegg som består i at kapselen først belegges med et stoff som beskytter gelatinen i kapselen fra de ned-brytende virkninger fra methylenklorid, og den således beskyttende kapsel derpå belegges med hydroxypropylmethyl-cellulosefthalat (HPMC-P) ved hjelp av en oppløsning ay HPMC-P i methylenklorid.

Ved hjelp av det beskyttende "underlag"' blir kapselen beskyttet fra virkningen av oppløsningsmidlet som oppløser det foretrukne belegningsmiddel.

Egnede beskyttende underlag kan være PVP-F, HPMC,

(R)

AviceP^ (krystallinsk cellulose) og HPC; HPC er ikke særlig foretrukket, idet det ikke har så gode filmdannende egenskaper som de andre belegningsmaterialer. Ethvert annet beskyttende underlag som kan belegges på en måte som ikke øde-legger gelatinkapslene, kan også være egnet. Passende be-legningsmåter er avsetning fra en oppløsning (f.eks. 5% vol/vekt) i et oppløsningsmiddel (som ethanol) som ikke vesentlig påvirker gelatinen under de gjeldende forhold.

Man kan eventuelt øke gruppen av egnede oppløsningsmidler

ved å redusere belegningsoperasjonens temperatur (f.eks. i belegningsapparat med panne eller roterende trommel) fra de vanlige 80°C til et lavere temperaturnivå som 50°C eller lavere, 40°C eller lavere eller fortrinnsvis 35°C, for ethanol.

Blandinger av slike "underlags"-forbindelser kan brukes. En blanding av PVP og HPMC er særlig gunstig. Vekt-forholdet mellom PVP (f.eks. PVP-F):HPMC kan variere fra 0,1:1 til 20:1, fortrinnsvis 0,2:1 til 5:1 og er f.eks. 0,5:1 på basis vekt/vekt. Belegningen kan gjennomføres med 1 til 10% (vekt/vekt, basert på total kapselvekt) PVP-F og 2 til 20% (samme basis) HPMC; mengder på 5 og 10%, respektivt, foretrekkes.

Deretter kan HPMC-P belegges ut fra en methylenklorid-oppløsning (f.eks. 5% vekt/vol) på vanlig måte. Denne opera-sjon kan i likhet med underbelegget, foretas i en pannebelegger eller en roterende trommelbelegger, fortrinnsvis ved tilsvarende redusert temperatur. Typen av HPMC-P er fortrinnsvis HP5-5 og kan belegges i en mengde på 5-40%, fortrinnsvis 15-25% og helst ca. 20% vekt/vekt, basert på kapselvekten.

Preparatene fremstilt i henhold til oppfinnelsen kan derfor gis oralt, men på mange forskjellige måter. En fordel med preparater som skal tas oralt er at enteriske belegg vanligvis ikke er nødvendig. Videre tyder høyt innhold i blod-serum av de biologisk aktive stoffer som administreres, på høy grad av biotilgjengelighet. Videre kan fysiologisk effektive mengder i blodserumet oppnås meget hurtig med preparater fremstilt ifølge oppfinnelsen.

For rektal bruk kan flytende eller faste preparater gis som klyster eller suppositorier. Suppositoriegrunnlaget kan være kakaosmør eller annet egnet materiale.

Oppfinnelsen skal illustreres ved de følgende eksempler. Eksemplene refererer seg til de vedlagte tegninger hvor: figur 1 viser modifisert apparatur av typen "SPIR-A-FLOW" som benyttet til eksempel 8, dels i snitt og dels skjematisk,

figur 2 viser et søylediagram over lymfestrømmen satt opp mot tiden, til biologisk eksempel F, og

figur 3A, 3B og 3C viser søylediagrammer over insulininnholdet i perifert veneblod, lever-portveneblod og lymfevæsken, respektivt, satt opp mot tiden, til biologisk eksempel F..

Eksempel 1

Man blander et væskeformet, oralt, insulinholdig preparat som beskrevet nedenfor. Alle kjemiske stoffer som brukes til dette og andre eksempler, er av kjemisk eller analytisk renhetsgrad. Først lages en forblanding A av følg-ende bestanddeler: Eggeplomme-lecithin 63,0 g Glycerol-monooleat 22,46 g (overflateaktivt middel

med lav HLB)

Cholesterol 30 g

Ethanol (95%) 100 g

ved oppvarming av ethanolen til 75°C, hvorpå man tilsetter glycerol-monooleat, lecithin og cholesterol og rører til allé stoffer er oppløst, hvorpå blandingen hensettes til kjøling ved romtemperatur (22°C).

Man lager en antioxyderende forblanding av følgende forbindelser:

Propylgallat 37,5 g

Butylert hydroxyanisol (BHA) 25,0 g

Butylert hydroxytoluen (BHT) 37,5 g

Ethanol (95%) ad 100 ml

ved å oppløse de tre antioxyderende bestanddeler i ethanol ved romtemperatur.

Forblanding B lages av følgende forbindelser: Oljesyre (emulgeringsmiddel) 420 g D-alfa-tocoferol 30 g

(antioxydasjonsmiddel)

"Polysorbate" 80 (emulgator) 30 g Antioxyderende forblanding 2,7 g Ascorbinsyre (antioxydasjonsmiddel) 1,2 g Propylparaben 1,2 g

(antiseptikum)

Methylparaben (antiseptikum) 6,8 g Forblanding A 300 g

Ethanol (95%) 750 g

ved å blande bestanddelene ved romtemperatur.

Forblanding C lages av følgende forbindelser:

Insulin (kveg, 24,6 IU/mg, fra 2,5 g

CP Pharmaceuticals, England)

Sitronsyre 2,6 g

(pH-regulator/enzyminhibitor)

Aprotininproteinase-inhibitor 200.000 KIU x 15 Ethanol (95%) ad 300 ml

ved å oppløse de faste stoffer i 100 ml ethanol og tilsette resten av ethanolen.

Forblanding D lages av følgende bestanddeler: Polyoxyethylen (40)-stearat 6 g (overflateaktivt middel med

høy HLB)

Hydroxypropylcellulose 30 g

(stabilisator)

Natriumbenzoat (antiseptikum) 6 g

Ionefritt vann ad 400 ml

ved å oppløse de første tre bestanddeler i vannet ved romtemperatur.

Etter fremstilling av de forskjellige forblandinger lages en insulinholdig mikroemulsjon på basis av vann-i-olje med følgende mengder forblandinger: Forblanding B 450 ml Forblanding C 150 ml Forblanding D 150 ml

ved å sette forblanding C langsomt til forblanding D under

røring i en "Autohomomixer"-homogenisator ved 7500 o/min. og 20°C. Den dannede blanding settes langsomt til forblanding B i samme blandeapparat og under samme temperatur og hastighet. Den resulterende emulsjon føres fem ganger etter hverandre

gjennom et mikrofluidiseringsapparat (modell APV 15M8BA) under følgende betingelser:

Luftstrøm: 2 dm 3/min.

Lufttrykk: 35 MN/m<2>

Kjølekammerets temperatur: 1,5°C

Mikroemulsjonens dråpestørrelse er gjennomsnittlig ca.

1 mikron.

Eksempel 2

Det fremstilles et oralt administrerbart, insulinholdig preparat på samme måte som beskrevet i eksempel 1, med følgende modifikasjoner : 1. Forblanding A inneholder 15 g cholesterol istedenfor 30 g. 2. Forblanding B inneholder 200 g forblanding A istedenfor 300 g, samt 150 g PVP-chylomikronpreparat. 3. Forblanding D inneholder 6 g polyethylenglycol-monostearat som overflateaktivt middel med høy HLB istedenfor polyoxyethylen (40)-stearat.

Eksempel 3

Det lages et fast, insulinholdig preparat for oral administrasjon som følger. Partikler av fast bærerstoff fremstilles ved å blande følgende bestanddeler:

Ca-carboxymethylcellulose 200 g

Alginsyre 75 g

Gelatin 50 g Hydroxypropylcellulose 175 g Natriumlaurylsulfat 25 g

ved 22°C. En prøve viser at partiklene sveller til 200 ganger

utgangsvolumet ved nedsenking i vann ved 38°C.

Partiklene av bærerstoff tørkes i et fluidisert skikt av typen "Glatt" ved 29°C i 45 minutter. Derpå blir 800 g partikler belagt med 100 ml flytende preparat i henhold til eksempel 1 i et belegnings/tørkeapparat med fluidisert skikt av typen "Spheronizer" modell 15.

Eksempel 4

Det lages et fast, insulinholdig preparat for oralt inntak og med enterisk belegg ved å benytte de belagte partikler fremstilt under eksempel 3, og belegge dem ytterligere med følgende oppløsning:

HPMC-fthalat 65 g

Ethanol (95%) 650 ml Methylenklorid 650 ml

i et dusjbelegningsapparat med sentrifugeskive.

Eksempel 5

Det fremstilles kapsler inneholdende faste partikler av insulinholdig, oralt administrerbart preparat ved å påfylle egnet mengde av faste partikler fremstilt som under eksempel 3, på hårde gelatinkapsler størrelse 0-4.

Eksempel 6

Det fremstilles kapsler inneholdende faste partikler av insulinholdig preparat for oral administrasjon, med enterisk belegg, ved å påfylle egnet mengde av faste partikler med enterisk belegg som fremstilt under eksempel 4, på hårde gelatinkapsler størrelse 0-4.

Eksempel 7

Man gjentar fremgangsmåten fra eksempel 1 bortsett fra at det i forblanding B brukes 16 g (20 ml) raffinert sesamfrø-olje (farmasøytisk renhetsgrad), og mengden oljesyre reduseres med 16 g til 404 g. Sesamfrøoljen gir forbedret antioxydasjons-virkning og smak til blandingene (særlig overfor orientalske pasienter), og vil derved gi bedre pasientsamarbeide.

Eksempel 8

Det fremstilles et fast, insulinholdig preparat for oral administrering som nedenfor. Fast bærerstoff i partikkelform fremstilles som under eksempel 3. 800 g av partiklene belegges med 1000 ml flytende preparat fra eksempel 7 i et belegnings/tørkeapparat av modifisert type "SPIR-A-FLOW".

Dette belegnings/tørkeapparat med fluidisert skikt er vist delvis i snitt og delvis skjematisk på figur 1 hvor det har henvisningstallet 1.

Belegnings/tørkeapparatet 1 omfatter et kammer 3 som får tilført luft gjennom innløpet 5 og gjennom spalten 7. Fluidiseringsluft fra inntaket 5 går inn i kammeret 9 hvorfra den passerer en ringformet sil 11 og går inn i kammeret 3.

Den ringformede sil 11 befinner seg i en rotor 13 som beskriver en generelt flat bunn i kammeret 3. Rotoren 13 danner en ringformet åpning eller sliss 15 i forbindelse med omkretsen av nedre del i kammeret 3, og spalteluft fra innløpet 7 går inn i kammeret 3 gjennom spalten 15. Selv om vanlige beleg-nings/tørkeapparater har en rører som dreier seg koaksialt med rotoren 13, finnes ingen slik rører i apparatet 1. I stedet sitter en konisk bøssing 17 hvor røreren normalt ville være plassert, og tjener til å beskytte lagrene i rotoren 13 mot inntrengning av partikler fra kammeret.

Radialt i kammerveggen finnes et oppbrytningsorgan 19 som motvirker klumpdannelse, generelt i form av flere roterende blader.

I øvre del av kammeret 3 er det anbrakt en dyse 21 som dusjer væskeformet preparat inn i kammeret i retning nedover. Dysen 21 mates gjennom pumpen 23 fra beholderen 25. Tilførsel skjer gjennom røret 27 og tilbakeløpsrør 29 for overskudd av væske. Ved tilførsel av luft til dysen (og tilbake) innstilles en egnet dusjmengde.

I øvre del av kammeret 3 er det anordnet et par slutt-filtere 31 som den fluidiserte luft filtreres gjennom før utgang fra kammeret 3. I hvert posefilter 31 er det plassert en pulserende stråle 33 for pulserende innblåsning av luft slik at partikler på hvert posefilter 31 blir løsnet.

Fast bærerstoff i partikkelform innføres i kammeret 3 gjennom en dør (ikke vist). Døren blir lukket, og man setter på strømmen av fluidiseringsluft. Lufttilførselen har et trykk på 100 mm vannsøyle og er avfuktet og filtrert for å fjerne bakterier og eventuelle oljepartikler som kan være revet med fra kompressoren (ikke vist). Lufttilførselen holder normalt en temperatur på 40°C. Fluidiseringsluft går inn gjennom innløpet 5 og den roterende ringsikt 11 i en mengde på 4 liter pr. minutt og et trykk på 50 mm vannsøyle for flui-disering av bærerpartiklene i kammeret. Spalteluft går gjennom ringspalten 15 i en mengde som likeledes utgjør 4 liter pr. minutt, men holder et lavere trykk på 5 til 10 ml vannsøyle for å holde partiklene bort fra veggene i kammeret 3. Klumpingsbryteren 19 innstilles på 2.500 o/min., og rotoren 13 har en hastighet på 250 o/min. Bøssingen 17

som inntar plassen til en dreibar rører koaksialt til rotoren 13, dreier seg ikke i vesentlig grad, men kan svinge langsomt rundt for å holde lagrene frie.

Det væskeformede preparat fra eksempel 7 anbringes i beholderen 25 og pumpes gjennom pumpen 23 og tilførselsled-ningen 27 til dysen 21, hvorfra den dusjes på de fluidiserte partikler av bærerstoff. Væskepreparatet pumpes gjennom led-ningen 27 i en mengde på 12,2 ml pr. minutt, og det tilføres luft til dysen gjennom tilførsels- og returledninger (ikke vist) for å oppnå en hensiktsmessig dusj. Luften tilføres i en mengde på 2,3 liter pr. minutt og et trykk på 1,2 kg/cm 2.

Preparatet dusjes i 10 sekunder og er deretter av-stengt i 15 sekunder, men fluidiseringsluft og spalteluft tilføres kontinuerlig for å holde partiklene fluidisert.

Hvis temperaturen inne i kammeret 3 begynner å stige over 30°C, senkes temperaturen på tilførselsluften fra 40°C. For å kunne avkjøle tilførselsluften hurtig, om nødvendig, er det anordnet apparatur som sikrer at de dusjede partiklenes temperatur ikke vesentlig overstiger 30°C.

Man fortsetter denne prosess til 1000 ml væskeformet preparat ifølge eksempel 7 er belagt på 800 g partikler av bærerstoff.

Eksempel 9

Kapsler med partikkelformet, fast insulinpreparat for oral administrasjon fremstilles ved å påfylle en egnet mengde faste partikler fremstilt som i eksempel 8, på hårde gelatinkapsler, størrelse 0-4.

Eksempel 10

For fremstilling av 1 liter lakse-calcitonin for oralt inntak går man frem som følger. Først brukes følgende bestanddeler for fremstilling av den hydrofile fase: '<p>ol<y>ox<y>eth<y>len" 40-stearat 6,7 g Natriurabenzoat 12,0 g Hydroxypropylcellulose SL 6,0 g

Aprotinin ("Trasylol sol<n>") 200.000 KIU x 15 Sitronsyre 4,3 g

Ascorbinsyre 3,2 g

Ionefritt vann 166,7 ml

Hydroxypropylcellulosen oppløses i "Trasylol" aprotininoppløsning og blandes med POE(40)-stearat, natriumbenzoat og sitronsyre samt ascorbinsyre. Vannet tilsettes,

og blandingen blandes i en "Autohomomixer" for oppløsning av bestanddelene. pH innstilles på 3,0 til 3,25 ved langsom tilsetning av en konsentrert oppløsning av sitronsyre og ascorbinsyre.

Til den fremstilte hydrofile vannfasen tilsettes lakse-calcitonin (markedsført av Rorer, også solgt av Sigma Chemical Co., St. Louis, Missouri, USA) langsomt under stadig røring ved romtemperatur og under relativ fuktighet på under 40%. Man tilsetter tilstrekkelig lakse-calcitonin til å gi 600 til 1200 IU pr. ml i sluttpreparatet; 1000 IU pr. ml er den valgte mengde.

Den hydrofobe fasen fremstilles for seg fra følgende bestanddeler:

Eggeplomme-lecithin 32,8 g

Cholesterol 26,7 g d-alfa-tocoferol 1,3 g Glycerol-monooleat 23,7 g

Oljesyre 212,0 g

Tween<®> 80 157 g Antioxydasjons-forblanding 2,8 g Propylparaben 3,0 g Methylparaben 20,0 g Sesamfrøolje (farmasøytisk

renhetsgrad) 6,7 g

Ethanol (95%) q.s.

Fremgangsmåten består i å blande cholesterol, tocoferol, glyceryl-monooleat og de andre bestanddelene i ethanolen, idet man velger så stor mengde at volumet av hydrofob fase er det samme som for hydrofil fase. (Antioxyda-sjonsoppløsningen fremstilles som under eksempel 1, men eventuelt uten BHA og BHT). Den dannede oppløsningen blandes om-hyggelig. Man kan bruke en "Autohomomixer" som kjøres ved 7500 o/min. ved 20°C, men enkel mekanisk eller magnetisk røring kan være tilstrekkelig. Den hydrofile fasen helles så opp i samme volum hydrofob fase under røring. Det vil igjen kunne være tilstrekkelig med mekanisk røring, eller man benytter en "Autohomomixer" under samme betingelser som tidligere. Den dannede emulsjon føres tre ganger fortløpende gjennom samme mikrofluidiseringsapparat som beskrevet i eksempel 1, under samme betingelser.

Eksempel 11

Et fast preparat av lakse-calcitonin for oralt inntak ble fremstilt som beskrevet i eksempel 8, bortsett fra at 500 ml væskepreparat fra eksempel 10 ble belagt på 400 g carboxymethylcellulose-calciumsalt i modifisert "SPIR-A-FLOW"-apparatur.

Eksempel 12

Man fremstilte kapsler av partikkelformet, fast lakse-calcitonin for oral bruk ved å påfylle passende mengder faste partikler som i eksempel 11, på hårde gelatinkapsler, størrelse 0-4.

Eksempel 13

Hårde gelatinkapsler med enterisk belegg og inneholdende lakse-calcitonin som oralt preparat, fremstilles som følger. Kapsler fra eksempel 12 belegges i et trommel-belegningsapparat av typen "HI-COATER" med 5% PVP-F og 10% HPMC i ethanol. Prosentangivelsene er basert på kapselvekten.

("HI-COATER" er et varemerke tilhørende Freund International Ltd., Tokyo, Japan). Kapslene får på denne måte et underbelegg og blir derpå belagt med 20% (basert på kapselvekten) HP5-5 (som er HPMCP innstilt på pH 5,5) i methylenklorid, på nytt i trommel-beleggeren "HI-COATER". Deretter er kapslene klare for oral bruk.

Eksempel 14

Svine-somatotrofin (porcine somatotrophin = PST) for oralt inntak lages som nedenfor.

Forblanding A lages av følgende bestanddeler: Soyalecithin 150 g Glyceryl-monooleat 22,4 6 g Cholesterol 30 g

Ethanol 50 ml

ved å oppløse de første tre bestanddelene i varm (75°C) ethanol og røre inntil oppløsning av de andre bestanddeler. Deretter avdampes ethanolen.

Forblanding B lages ut fra følgende stoffer:

Oljesyre 420 g d-alfa-tocoferol 30 g "Polysorbate" 80 30 g Antioxyderende forblanding 2,7 g

(fra eksempel 1)

Propylparaben 1,2 g Methylparaben 6,8 g

Forblanding A 300 g

Ethanol (95%) 750 g

ved å blande bestanddelene ved romtemperatur.

Forblanding C lages av de følgende forbindelser:

Svine-somatotrofin 50 mg

(fra American Cyanamid;

også levert av Sigma)

Aprotinin 200.000 KIU

n 3 Natriumcarbonat sol 300 cm

ved sammenblanding ved romtemperatur. pH innstilles på 5,0 med fosfatpuffer.

Forblanding D lages som under eksempel 1, bortsett fra at man utelater polyoxyethylen (40)-stearat.

Etter fremstilling av de forskjellige forblandinger lages en mikroemulsjon inneholdende svine-somatotrofin av følgende mengder:

Forblanding B 450 ml

Forblanding C 150 ml

Forblanding D 150 ml

ved å sette forblanding C langsomt til forblanding D under rør-ing i en homogenisator av typen "Autohomomixer" ved 7500 o/min. og 20°C. Den dannede blandingen settes langsomt til forblanding B i samme blandeapparat og ved samme temperatur og hastighet. Emulsjonen føres fem ganger fortløpende gjennom et mikro-

fluidiseringsapparat som i eksempel 1, og under de samme forhold.

Eksempel 15

Et fast preparat inneholdende PST og for oral administrasjon fremstilles som i det følgende. Man lager faste bærerpartikler ved å blande følgende stoffer: Soyabønnepulver 300 g

Hydroxypropylcellulose 50 g

Alginsyre 50 g

ved 22°C. Partiklene av bærerstoff tørkes i et fluidisert skikt ved 29°C i 45 minutter i apparatur av typen "Glatt". Deretter dusjes 500 ml væskeformet preparat fra eksempel 14 på partiklene i apparatur av typen "SPIR-A-FL0W" som beskrevet i eksempel 8.

Eksempel 16

De belagte partikler fra eksempel 15 granuleres i CF-granulator (Freund Industries, Inc., Tokyo, Japan) til en partikkelstørrelse på 1,5-2 mm. Man benytter vanlige betingelser og/eller slike som anbefales av leverandøren. En opp-løsning av hydroxypropylcellulose-L (HPC-L) (ca. 8% vekt/volj i ethanol brukes for å agglutinere partiklene til granulater. Kornene blir derpå gitt et enterisk belegg med 8% HPMC-P (vektbasis av granulater) ut fra en 5% (vekt/vol.) oppløsning i methylenklorid, i pannebelegger eller trommelbelegger. Til slutt brukes belegningsapparatet til å gi de enteriske granulater et voksbelegg i tilstrekkelig mengde til at gran-ulatene flyter i grisemagen når de inntas av gris.

Eksempel 17

Man benytter fremgangsmåten som i eksempel 7, men erstatter kveginsulinet med en egnet mengde insulin for mennesker, for fremstilling av et egnet oralt insulinpreparat. Det flytende preparat kan belegges på fast bærerstoff som beskrevet i eksempel 8.

Eksempel 18

Det benyttes samme fremgangsmåte som i eksempel 7,

men istedenfor kveginsulin brukes en passende mengde interferon-gamma fra mennesker, for fremstilling av tilsvarende oralt preparat av humant interferon-gamma. Det flytende preparat kan belegges på et fast bærerstoff som beskrevet i eksempel 8.

Eksempel 19

Man bruker samme fremgangsmåte som i eksempel 7, men benytter en egnet mengde humant interferon-beta, istedenfor kveginsulin, og fremstiller tilsvarende oralt interferon-beta-preparat. Væskepreparatet kan belegges på fast bærerstoff som beskrevet i eksempel 8.

Eksempel 20

Man går frem som beskrevet i eksempel 10, men bruker en egnet mengde erythropoietin istedenfor kveginsulin, og lager tilsvarende erythropoietinpreparat for oralt inntak. Det flytende preparatet kan belegges på et fast bærerstoff som beskrevet i eksempel 8.

Eksempel 21

Man går frem som beskrevet i eksempel 14, men bruker en egnet mengde vevsplasminogenaktivator (tPA), istedenfor kveginsulin, og fremstiller oralt tPA-preparat. Det flytende preparatet kan belegges på fast bærerstoff som beskrevet i eksempel 8.

Eksempel 22

Ved å gå frem som i eksempel 14, men bruke en egnet mengde faktor VIII istedenfor kveginsulin, fremstilles et tilsvarende preparat for oralt inntak inneholdende faktor VIII. Det flytende preparatet kan belegges på fast bærerstoff som beskrevet i eksempel 8.

Biologisk eksempel A

Klinisk forsøk med oralt administrerbart preparat ifølge eksempel 5

Et samlet antall på 17 diabetikere (8 insulin-avhengige og 9 som ikke er avhengige av insulin) samt én frisk mannlig person, fastes over natten. Ingen orale hypoglycemiske midler eller insulininnsprøytinger foretas hos disse pasienter de siste 12 timer før undersøkelsen. Hver diabetiker gis per os oralt administrerbare preparater av insulin fremstilt som i eksempel 5 (hårde gelatinkapsler inneholdende bærerstoffpartikler belagt med insulinholdig mikroemulsjon, men uten enterisk belegg). Hver kapsel inneholder omtrent 10 U kveginsulin, og hver forsøksperson gis oralt en dose som omtrent tilsvarer én enhet pr. kg kroppsvekt, med ca. 250 ml vann. Man måler blodsukkernivået på blodprøver som tas ved å stikke i fingertuppen med et "Haemoglukotest"-apparat av typen 20-800R og en "Reflolux"-apparatur. I noen få tilfeller måles seruminsulininnholdet ved hjelp av strålingsimmunitetsmetoden. For seruminsulinanalyser dekanteres serumprøvene i "Trasolyl"-holdige reagensglass og lagres ved -20 til -35°C inntil analysetidspunktet. ("Trasylol" er varemerke fra Bayer for aprotininproteinase-inhibitor).

Blodsukkerinnholdet fremgår av nedenstående tabell 1.

Enkelte pasienter reagerer svakt overfor subkutant injisert insulin (spesielt forsøk nr. 2, 5, 6, 10 og 14). Disse oppviser følgende blodsukkerrespons overfor insulin ved vanlig injeksjon:

Preparatet ifølge eksempel 5 for oral administrasjon (uten enterisk belegg på partiklene) viser seg således effektive til å senke forhøyet blodsukkernivå etter faste ned til eller i det minste i retning mot normalt blodsukkernivå for alle diabetikertilfeller som er undersøkt, bortsett fra ett (nr. 11) hvor den observerte reduksjon av blodsukkerinnholdet ikke antas å være klinisk signifikant. Den friske forsøksperson svarer ikke på orale preparater ifølge eksempel 5. To tilfeller (nr. 1 og 18) fremkaller insulin-indusert hypoglycemisk sjokk etter 75 og 120 minutter, respektivt, ved oral administrasjon av preparatet fra eksempel 5, som oppnås ved inntak av 100 g sukkervann.

I noen få tilfeller oppsamles en rekke serumprøver før og etter oralt inntak av preparatene ifølge eksempel 5. Resultatene fremgår av tabell 3:

Biologisk eksempel B

Klinisk prøve med oralt preparat ifølge eksempel 1

Man gir en egnet mengde mikroemulsjon i flytende form gjennom munnen sammen med 10 ml "MCT" fMCT" er varemerke for en oppløsning av triglycerid med middels kjedelengde forhandlet av Mead-Johnson & Co., Evansville, Indiana, USA). Et preparat av"MCT-mikroemulsjon oppfører seg som om den insulinholdige mikroemulsjon var enterisk belagt. Hver ml av det insulinholdige preparat inneholder ca. 5 enheter kveginsulin .

Det deltar 12 diabetikere (9 IDDM og 3 NIDDM) samt én frisk mannlig frivillig. Alle pasienter fastes over natten, og orale hypoglycemiske midler og insulin holdes tilbake i 12 timer eller mer. Hver person gis én enhet insulin pr. kg kroppsvekt i den beskrevne form per os. Resultatene er som følger:

Forsøkspersonene 1 og 8 svarer dårlig både på

500 mg tabletter per os av "Diabensase" og subkutant innsprøytet 20 enheter av vanlig insulin, hvilket fremgår av følgende:

Bare én sukkersyk pasient av 12 som undersøkes, reagerer svakt overfor oral administrasjon av insulinholdig mikroemulsjon. Den ene friske forsøksperson reagerer klart og går inn i insulin-indusert hypoglycemisk sjokk.

For noen få av de undersøkte tilfellene oppsamles en serie av serumprøver før og etter oralt inntak av preparat ifølge eksempel 5. Resultatene fremgår av tabell 6:

Biologisk eksempel C

Samme blanding som er gitt oralt i eksempel 8, administreres som følger.

Hos to beagle-hunder som veier 12 og 16 kg respektivt, inndryppes/innsprøytes 5 ml insulinholdig mikroemulsjon (hver inneholdende 5 enheter kveginsulin) i løpet av 5 minutter i tolvfingertarmen. Innholdet av glucose og insulin i serum (IRI) etter denne administrasjon hos de to hundene er som følger:

Intraduodenal administrasjon av insulinholdig mikroemulsjon fremkaller en reduksjon av blodsukkerinnholdet og tilsvarende økning av seruminsulin hos begge de undersøkte hunder, hvilket tyder på god biologisk tilgjengelighet for dette insulin som gis oralt/intraduodenalt. Således er insulinet både bioaktivt og biologisk tilgjengelig.

Biologisk eksempel D

Etter faste over natten deltar 6 mannlige frivillige forsøkspersoner med alder mellom 21 og 26 (gjennomsnitt 23,1) og med vekt mellom 58 og 78 (gjennomsnitt 66) kg og høyde mellom 171 og 187 (gjennomsnitt 177,2) cm ved nedenstående undersøkelse. Kl. 6.00 om morgenen inntar fem personer oralt 400 til 420 IU lakse-calcitonin som preparatet ifølge eksempel 10, og en annen person får subkutant innsprøytet 200 IU lakse-calcitonin ("Calcynar") under fastende forhold. Man tar systemiske prøver av veneblod på tidspunkt 0 (før inntak av legemiddel) og etter 30, 60, 90, 120, 150, 180, 210, 240, 300, 360 og 480 minutter etter administrasjon. Man måler innholdet av fosfat i serum hos de oppsamlede blodprøver etter Fiske-Subarrow-metoden og måler innholdet av lakse-calcitonin hos EDTA-behandlet plasma ved strålingsimmunitetsmetoden med 125

I og antistoff serum av lakse-calcitonin fra kanin. Det kjøres tre parallelle målinger. Resultatene fremgår av tabell 8.

Man vil se at oral administrasjon av lakse-calcitonin i mengder på 400 til 4 20 IU som preparatet ifølge eksempel 7 gir en stort sett lignende grad av redusert serumfosfatnivå og lignende økning av innholdet lakse-calcitonin målt i plasma ved RIA-metoden sammenlignet med resultatene ved inn-sprøyting av 200 IU subkutant hos menn.

Den orale administrasjonsvei for lakse-calcitonin med preparat ifølge eksempel 10 fremkaller en topp av lakse-calcitonin-innhold i menneskelig plasma og reduksjon av serumfosfatinnholdet hos unge mannlige frivillige. Lakse-calcitonin i mengder på 400 til 420 IU gir etter oralt inntak omtrent samme biologiske reaksjon (målt som reduksjon av serumfosfatinnholdet) og den samme biologiske tilgjengelighet for lakse-calcitonin ved EDTA-behandlet plasma (RIA-prøve)

hos menn i forhold til 200 IU lakse-calcitonin som innsprøytes subkutant. Lakse-calcitonin innarbeidet i preparat ifølge eksempel 7, er således biologisk effektivt og tilgjengelig hos mennesker etter oralt inntak.

Biologisk eksempel E

Til en galte med vekt 75 kg gis 500 ug grise-somatotrofin (PST) oralt (som fremstilt i eksempel 16) pr. kg kroppsvekt ved innføring i magen gjennom en magesonde, og til en annen galte med vekt 8 2 kg innføres 500 ug PST pr. kg kroppsvekt oralt i tolvfingertarmen via enterostomi.

Man tar blodprøver gjennom en kronisk intravenøs kanyle fra halsvenen og måler serum-PST i hver prøve ved RIA-metoden.

Hos disse to griser som på forhånd daglig var gitt intramuskulære innsprøytninger av 500 mg dexamethason i tre påfølgende dager (for å undertrykke utskilling av PST in vivo), vil både intra-gastrisk og intra-duodenal administrasjon av PST, 500 ug pr. kg kroppsvekt, vise biologisk tilgjengelighet av PST som topper seg 6 timer etter intra-duodenal administrasjon og 10 timer etter intra-gastrisk administrasjon. Resultatene fremgår av tabell 9.

PST som gis gjennom magen eller tolvfingertarmen, viser seg således å være biologisk tilgjengelig.

Biologisk eksempel F

Dette eksempel viser at insulin som preparat fremstilt ifølge oppfinnelsen absorberes gjennom lymfekarene og ikke gjennom "poresystemet" i tarmveggen (i sistnevnte tilfelle skulle intet insulin finnes i lymfevæsken, og meste-parten av det absorberte insulin ville finnes i protvenen som fører ut i leveren).

En purke med vekt 35 kg ble bedøvet og tolvfingertarmen frilagt. Man innførte en kanyle i tolvfingertarmen, den store lymfeåren som går fra duodenum, gjennomstikkes, og man tar ut lymfevæske i en sylinder hvert 15. minutt under hele forsøksperioden. En annen kanyle innføres i portvenen, og tuppen føres frem til leveren. Et kateter anbringes i høyre halsvene, og en kanyle innføres i venstre underarmsvene hvor 10% glucose i vann inndryppes intravenøst.

Et flytende insulinholdig preparat (50 ml - hvor hver ml inneholder 5 U kveginsulin) fremstilt i henhold til eksempel 1, innsprøytes hurtig i tolvfingertarmen gjennom kanylen på tidspunkt 0.

Man måler innholdet av insulin i serum og lymfevæske ved RIA-metoden. Lymfevæsken fortynnes 1 til 10 på grunn av høyt innhold av insulin i prøvene, og den viser seg å trenge ytterligere fortynning til 1 til 50 for lymfeprøven som oppsamles 15-30 minutter etter start.

Den store lymfeåren fra duodenum viser etter innfør-ing av kanylen og under bedøvelse en svak tendens til nedsatt strømningsmengde. Unntaket er en forbigående økning av strøm-ningsmengden som observeres før intraduodenal administrasjon av ODDS-insulin som kan skyldes bedøvelsesmiddel som brukes under dette forsøk. Lymfestrømmen vises på figur 2.

Etter intraduodenal infusjon av insulinpreparatet oppstår en midlertidig økning av innholdet av seruminsulin fra lever-portveneblod som oppsamles 7,5-15 minutter etter prøvens start. Forøvrig forandres innholdet av seruminsulin ikke hos blodprøver fra lever-portvenen i løpet av forsøket, som det fremgår grafisk på figur 3B. Man finner ingen for-andringer av seruminsulininnholdet i systemisk veneblod, som det fremgår grafisk på figur 3A.

Som man imidlertid kan se av figur 3C, oppstår et tydelig og varig forhøyet nivå av insulin i lymfevæsken, og graden av forandring ligger mellom 1.000 og 5.000 mikroenheter pr. ml lymfevæske. Det forhøyede insulinnivå kan ikke skyldes en økning av lymfestrømmen og må derfor skyldes økt konsentrasjon.

Man kjenner til at små, hydrofile og vannoppløselige kjemiske stoffer som sukkere, absorberes gjennom tarmveggens "poresystem", føres til kapillærkretsløpet og derpå inn i lever-portvenen hos mennesker. Fettstoffer og lipofile stoffer vet man på den annen side absorberes på to forskjellige måter. Fettsyrer med relativt korte carbonkjeder (f.eks. C^-Cg- eller Cg-syrer som capronsyre eller caprilsyre) absorberes gjennom tarmveggen med enzymatisk og fysikalsk-kjemisk "assistanse" av gallesalter og pancreas-lipase. Til slutt blir slike absorberte lav-kjedede fettsyrer ført ut i kapillærblodet og til lever-portvenen.

Lipider og fettsyrer med relativt lengre kjeder,

f.eks. glycerider av oljesyre og di-oleat og tri-oleat, samt cholesterol og fosfolipider, blant andre, som danner chylomikron i tarmveggen, absorberes gjennom tarmveggen på måter som ennå ikke er klart forstått. Når de først befinner seg i tarmveggen, deltar de under dannelsen av chylomikra og blir derpå "suget" inn i tarmsystemets tarmtotter, drenert i lymfevæsken, oppsamlet i lymfekanalen og til slutt ført ut i det systemiske kretsløp.

En signifikant økning av insulininnholdet hovedsake-lig funnet i lymfevæsken fra duodenum, bekrefter at insulin-preparater som gis intra-duodenalt (som er forbundet med chylomikra eller pro-chylomikra), absorberes gjennom lymfesystemet og ikke gjennom "portvenesystemet". Insulinnholdet som måles i lymfevæsken - opptil 5.000 mikroenheter pr. ml - er så betydelig at det bekrefter at insulinet absorberes via chylomikra og ikke gjennom portsystemet.

Claims (47)

1. !• Fremgangsmåte for fremstilling av et farmasøytisk preparat omfattende en vann-i-olje-mikroemulsjon, karakterisert ved at

   (A) en hydrofil fase som omfatter et biologisk aktivt materiale som eventuelt kan være proteinholdig blandes med; (B) en hydrofob fase som omfatter: (i) chylomicra eller et materiale hvorfra chylomicra dannes in vivo; (ii) et fosfolipid; og (iii) et lipofilt overflateaktivt middel, slik at den hydrofile fase dispergeres i den hydrofobe fase, idet preparatet eventuelt tilsettes én eller flere av følgende bestanddeler: en proteaseinhibitor, et stabiliseringsmiddel for den biologisk aktive forbindelse, en emulgator, en stabilisator og/eller plastiseringsmiddel og/eller et konserveringsmiddel .
2. 2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det anvedes en vandig fase som inneholder et oppløsningsmiddel blandbart med vann.
3. 3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at det anvendes en hydrofob fase som omfatter chylomicra utfelt fra serum fra menneske, svin eller kveg, med en vinylpolymer.
4. 4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, 2 eller 3, karakterisert ved at det anvendes en hydrofob fase som omfatter materiale som danner chylomicra på tarmslimhinnene, idet et slik materiale omfatter et materiale som danner en chylomikronmatriks, et fosfolipid og et lipofilt overflateaktivt middel.
5. 5. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at det som materiale som danner chylomikronmatriks anvendes cholesterol.
6. 6. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 1-5, karakterisert ved at det anvendes et fosfolipid som omfatter lecithin.
7. 7. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 1-6, karakterisert ved at det anvendes et lipofilt overflateaktivt middel som omfatter en langkjedet fettsyre forestret som en glycerolester.
8. 8. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 1-7, karakterisert ved at det anvendes en hydrofob fase som omfatter en cholestrolester.
9. 9. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 1-8, karakterisert ved at et apoprotein inkluderes som en komponent.
10. 10. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 1-9, karakterisert ved at det anvendes en hydrofob fase som inneholder et oppløsningsmiddel som er blandbart med denne fasen.
11. 11. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 1-10, karakterisert ved at det anvendes en hydrofil fase som omfatter et hydrofilt overflateaktivt middel med en HLB-verdi på minst 17.
12. 12. Fremgangsmåte ifølge krav 11, karakterisert ved at det anvendes et hydrofilt overflateaktivt middel som omfatter PEG-monostearat.
13. 13. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 1-12, karakterisert ved at det anvendes en hydrofil fase omfattende et lipofilt overflateaktivt middel med en HLB-verdi på høyst 10.
14. 14. Fremgangsmåte ifølge krav 13, karakterisert ved at det anvendes et lipofilt overflateaktivt middel som omfatter glycerol-monooleat.
15. 15. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det anvendes en hydrofob fase som omfatter:
16. 16. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det anvendes et biologisk aktivt materiale som omfatter insulin, interferongamma eller interferonbeta.
17. 17. Fremgangsmåte ifølge krav 16, karakterisert ved at det anvendes et biologisk aktivt materiale som omfatter insulin.
18. 18. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 1-17, karakterisert ved at det anvendes en hydrofob fase som omfatter:
19. 19. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det anvendes et biologisk aktivt materiale som omfatter calcitonin eller erythropoietin.
20. 20. Fremgangsmåte ifølge krav 19, karakterisert ved at det anvendes et biologisk aktivt materiale som omfatter lakse-calcitonin.
21. 21. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 1-17, 19 og 20, karakterisert ved at det anvendes en hydrofob fase som omfatter:
22. 22. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det anvendes et biologisk aktivt materiale som er et veksthormon eller somatotrofin, vevsplasminogenaktivator (tPA) eller faktor VIII.
23. 23. Fremgangsmåte ifølge krav 22, karakterisert ved at det anvendes et biologisk aktivt materiale som er svine-somatotrofin.
24. 24. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 1-17, 19, 20, 22 eller 23, karakterisert ved at det anvendes en hydrofob fase som omfatter:
25. 25. Fremgangsmåte ifølge ethver av kravene 1-24, karakterisert ved at mikroemulsjonen belegges på et fast bærermateriale.
26. 26. Fremgangsmåte ifølge krav 25, karakterisert ved at det anvendes et fast bærermateriale som hurtig utvider seg i kontakt med en vann-holdig væske.
27. 27. Fremgangsmåte ifølge krav 26, karakterisert ved at det anvendes et fast bærermateriale som omfatter:
28. 28. Fremgangsmåte ifølge krav 25, karakterisert ved at det anvendes et fast bærermateriale som har næringsverdi.
29. 29. Fremgangsmåte ifølge krav 28, karakterisert ved at det anvendes et fast bærermateriale som er proteinholdig.
30. 30. Fremgangsmåte ifølge krav 29, karakterisert ved at det anvendes et proteinholdig bærermateriale som omfatter soyabønnepulver.
31. 31. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 1-30, karakterisert ved at preparatet formuleres i enterisk beskyttet form.
32. 32. Fremgangsmåte ifølge krav 31, karkterisert ved at preparatet formuleres i fast form og beskyttes enterisk med hydroxypropylmethylcellu-lose-fthalat (HPMC-P).
33. 33. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 1-32, karakterisert ved at preparatet innkapsles.
34. 34. Fremgangsmåte ifølge krav 33, karakterisert ved at det anvendes et kapsel-skall som omfatter hard gelatin.
35. 35. Fremgangsmåte ifølge krav 34, karakterisert ved at det anvendes et hardt gelatinskall som er enterisk beskyttet med HPMC-P.
36. 36. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 1-35, karakterisert ved at i det minste enkelte av bestanddelene i den hydrofile fase tilsettes til i det minste enkelte av bestanddelene i den hydrofobe fase under hurtig røring, hvorpå de resterende bestanddeler tilsettes.
37. 37. Fremgangsmåte ifølge krav 36, karakterisert ved: (a) hurtig blanding av det biologisk aktive materiale i et egnet hydrofilt oppløsningsmiddel med den hydrofobe fase som inneholder et lipofilt overflateaktivt middel, og (b) eventuelt tilsetning av et hydrofilt overflateaktivt middel under fortsatt hurtig blanding.
38. 38. Fremgangsmåte ifølge krav 36 eller 37, karakterisert ved at den dannede blandingen behandles i et mikrofluidiseringsapparat.
39. 39. Fremgangsmåte ifølge krav 38, karakterisert ved at blandingen føres tre ganger gjennom et mikrofluidiseringsapparat.
40. 40. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 36-39, karakterisert ved at et fast bærermateriale belegges med det således fremstilte preparat.
41. 41. Fremgangsmåte ifølge krav 40, karakterisert ved at det faste bærermateriale blir spraybelagt.
42. 42. Fremgangsmåte ifølge krav 41, karakterisert ved at spraybelegningen gjennomføres i et fluidisert skikt.
43. 43. Fremgangsmåte ifølge krav 42, karakterisert ved at fluidiseringsgassen oppvarmes når temperaturen i fluidiseringsskiktet er for lav og avkjøles når temperaturen er for høy.
44. 44. Fremgangsmåte ifølge krav 42 eller 43, karakterisert ved at spraybelegningen gjennomføres ved en temperatur på 29 °C ± 5 °C.
45. 45. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 41 til 44, karakterisert ved at spraybelegningen fore-går i intervaller.
46. 46. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 40 til 45, karkterisert ved at de belagte bærerpartikler granuleres.
47. 47. Fremgangsmåte ifølge ethvert av kravene 40 til 45, karakterisert ved at de belagte bærerpartikler forsynes med enterisk belegg.