NO874852L

NO874852L - Farmasoeytiske blandinger.

Info

Publication number: NO874852L
Application number: NO874852A
Authority: NO
Inventors: Young W Cho
Original assignee: Eurasiam Lab
Priority date: 1986-03-21
Filing date: 1987-11-20
Publication date: 1988-01-20
Also published as: DK611887D0; NO874852D0; DK611887A

Description

Farmasøytiske blandinger.

Beskrivelse.

Den foreliggende oppfinnelse gjelder generelt blandinger

til oral administrering av proteinmaterialer i biologisk aktiv form og framgangsmåter og apparatur for å framstille disse.

Mer spesifilt, gjelder den foreliggende oppfinnelse blandinger til behandling av diabetes ved oral administrering av insulin.

Mange legemidler, medikamenter og behandlinger administreres parenteralt fordi de brytes ned eller ikke absorberes tilstrekkelig i magen og magetarmkanalen og derfor ikke kan administreres oralt. Feks., som diskutert detaljert nedenfor, administreres insulin ved subkutane sprøyter til mange pasienter som lider av diabetes mellitus.

Diabetes mellitus er en kronisk lidelse som påvirker karbohydratets fett og proteinmetabolisme. Den karakteriseres ved hyperglykemi og glykosuri som skyldes mangelfull eller utilstrekkelig insulinsekresjonsreaksjon. To hovedvarianter av lidelsen eksisterer. Antallet pasienter diagnostisert som diabetikere, anslås og være 10 millioner bare i De Forente Stater og dette tall antas og øke med en hastighet på 6% i året.

En variant, som sees hos omtrent 10% av alle idiopatiske diabetikere, refereres til som insulinavhengig diabetes mellitus ("IDDM") eller barne-og ungdomsdiabetes. Denne varianten viser seg ofte for første gang i ungdommmen og karakteriseres ved gradvis tap av insulinsekresjonsfunksjonen av betacellene i bukspyttkjertelen og dermed en progressiv "avhengighet" av insulin av fremmed opprinnelse for opprettholdelse av karbohy-drat matabolismen. (Disse karakteristika deles av de ikke-idiopatiske, eller "sekundære", diabetikere hvis lidelser har sin opprinnelse i lidelser i bukspyttkjertelen. Den andre varianten av idiopatisk diabetes mellitus refereres til som ikke-insulin-avhengig diabetes mellitus ("NIDDM") eller alders-diabetes mellitus og svarer for resten av den idiopatiske diabetiker populasjon.

Alle diabetikere, uansett deres genetiske og miljømessige bakgrunn eller alderen ved lidelsens begynnelse, har tilfelles en tydelig mangel på insulin eller utilstrekkelig insulinfunksj-on. Fordi overføring av glykose fra blodet til muskel og fettvevet er insulinavhengig, mangler diabetikere evnen til å utnytte glykosen tilstrekkelig. Videre, fordi glykogenolysen vanligvis hemmes av insulin, forhøyes glykogenolysehastigheten hos diabetikeren. Begge disse "avvik" fra normale metabolske hendelser fører til oppsamling av glykose i blodet (hyperglykemi) til det punkt hvor nyrenes rearbsorsjonskapasitet for glykose overskrides og glykoseri oppstår. Hovedkilden til energi for diabetikeren blir således fettsyrer som kommer fra triglyserider lagret i fettvev.

I leveren, oksyderes fettsyrer til ketonlegemer som sirkuleres og benyttes som energikilde av vevene. Hos IDDM pasienten, og noen ganger NIDDM pasienten, kan dannelseshastig-heten av ketonlegemer overskride hastigheten av deres forbruk og ketose sammen med metabolsk asidose kan forekomme. Ettersom vevene viser seg og være utsultet på klykose, benyttes diett og vevskilder til protein i glukogenese. Anabolske prosesser så som syntese av glykogen, triglyserider og proteiner "ofres" for katabolske aktiviteter som omfatter glykogenolyse, glukoneogenese og mobilisering av fett. Således, resulterer den diabetiske tilstand som har sin opprinnelse i en "enkel" insulindefekt, i omfattende metabolske forstyrrelser som har langtidspatologisk virkning på nesten alle organer og vev i legemet. Faktisk, er den diabetiske tilstand en av de vesentlige bidragsytere når det gjelder dødsfall forårsaket av myokardialt infarkt, nyresvikt, cerebrovaskulære lidelser, arteriosklerotisk hjerte-lidelse og systemiske infeksjoner.

Forholdene når det gjelder hyperglykemi og glykoseri ved den diabetiske lidelse kan rettes på ved endring av diett, kontroll av kroppsvekt og regulering av fysisk aktivitet. Hos noen diabetikere, særlig de som lider av NIDDM, kan forholdene når det gjelder hyperklykemi og glykoseri mestres ved oral administrering av anti-hyperklykemiske midler så som derivater av sulfonyl urinstoffer, sulfonamider, biguamider og andre forbindeler. For diabetikere som lider av IDDM og langt kommet NIDDM, har imidlertid behandlingen fokusert på administrering

av insulin av fremmed opprinnelse.

Insulin er et polypeptid som dannes i de Langerhanske øyer

i bukspyttkjertelen. Insulinmolekylet syntetiseres til og

begynne med som en enkel polipeptidkjede, men den behandles videre slik at i sin aktive form består den av to aminosyrekjeder lenket sammen av to systein disulfid bindinger. En av de to kjeder er foldet tilbake på seg selv som resultat av en tredje disulfidbindig. Hele molekylet har en molekylvekt på 5,734 og er avhengig av disulfidbindingene for å beholde sin biologisk aktive konformasjon.

Mens insulin av fremmed opprinnelse tidligere hovedsakelig er kommet fra okser og svin, er det nylig oppnådd i "human" form som resultat av rekombinant DNA teknologi. Tilgjengelighet på "humant" insulin som kommer fra rekombenante kilder, har vist seg å være meget gunstig for de diabetikere som er overfølsomme for insulin som kommer fra animalske kilder.

Ikke desto mindre, det største problemet når det gjelder insulinterapi er ikke forbundet med insulinets kilde, men heller den måte hvor på det introduseres i legemet. Den mest vanlige måte for å administrere insulin er den subkutane injekson. Denne måte er ubekvem, smertefull og kan selv forverre lidelsens patelogi. Subkutan injeksjon av insulin gir opphav til relativt høye insulin nivåer i perifere vev, og relativt lave nivåer som sirkulerer gjennom leveren, hovedsetet for endogen insulinaktivitet. Høye insulin nivåer i perifert vev er assosiert med blodkarpatologi (feks. blodkarsammentrekning og endringer i gjennomstrømningen) og patologisk virkning på assosiert perifert vev, feks., diabetisk retinopati. "Over-svømmings"-effekten av subkutant administrert insulin på perifert sirkulasjonsvev reduserer tilslutt mengden av insulin som sirkulerer til leveren, noe som igjen resulterer i behov forøkede doser for å oppnå ønsket metabolsk virkning. Av

disse forskjellige grunner, har det lenge vært søkt et alternativ til injeksjon som administreringsmåte for insulin.

Som et alternativ til injeksjon av insulin, har noen forskere rettet sine anstrengelser mot intrarektal administrering av insulin ved hjelp av stikkpiller. U. S. Patent No. 2,373,625 utferdighet til Brahn, omtaler insulinstikkpiller som inneholder svake organiske syrer så som melkesyre eller sitronsyre sammen med et overflateaktivt stoff.

Også kjent innen faget er insulinstikkpiller hvor det benyttes en rekke ingredienser så som saponin, maisolje, polioksyetylen-9-lauryl-alkohol og polyoksyetylenlauryl-eter. Insulin har også blitt inkapslet i akryl syre-base vannoppløse-lige geler og i myke gel kapsler som inneholder overflateaktive stoffer. Selv om framgangsmåten med intrarektal administrering av insulin virker lovende, har resultatene av biotilgjengelig-hetstester ikke vært entydige og framgangsmåten er ubekvem.

Ishida et al., Chem. Pharm. Bull., 29, 810 omtaler en framgangsmåte hvor ved insulin kan administreres via kinnets slimhinner i munnen. Insulin ble blandet med en kakaofettbase og et overflateaktivt stoff før administrering til kinnets slimhinne. Eksperimenter med hunder viser bare dårlig biotilgjengelighet av insulin som blir administrert slik.

Andre forskere har rettet sine anstrengelser mot intrapulmonær administrering av insulin. Wigley, et al., Diabetes, 20, 552 (1971) omtaler administrering ved hjelp av en forstøver av insulin ved 500 U/ml i partikler 2 mikrometer i diameter. En hypoglykemisk respons ble observert etter 30 U/kg kroppsvekt som indikerte total biotilgjengelighet på ca. 7 til 16%. Yoshida, et al., J. Pharm. Sei. 68, 670 (1979) omtaler en intrapulmonær indroduksjon av insulin sammen med laktose og asetylglyserinmonostearat løst opp i fluor etan. Aerosolen gav hypoglykemisk respons når den ble administrert med en mengde av 2,5 U/kg kroppsvekt til kaniner.

En annen framgansmåte for administrering av insulin som har vist seg lovende er den intranasale administrering av insulin. Hirai, et al., Int. J. Pharm., 9, 165 (1981) omtaler den intranasale administrering av insulin sammen med et overflateaktivt stoff så som natrium glykokolat oppløsning. Nagai, et al., Journal of Controlled Release, 1, 15 (1984) omtaler høy biotilgjengelighet av insulin når den administreres intranasalt til hunder. Ved denne framgangsmåte, ble krystallinsk insulin løst opp i en 0,1 N HCL oppløsning hvor til et overflateaktivt stoff ble tilsatt. Oppløsningens pH ble deretter justert til 7,4 ved tilsetning av 0,01 N NaHCL oppløsning og frysetørret. Oppløsningen ble deretter blandet med krystallinsk cellulose før dens nasale administrering.

I letingen etter alternative framgangsmåter for administrering av insulin er det den orale administrering av insulin som har fått mest oppmerksomhet. En framgangsmåte for oral administrering av insulin ville være meget ønskelig av sikker-hetsgrunner, hensiktsmessighet og komfort og ville unngå mange av de mangler som framgangsmåter som innebærer innjekson av insulin lider av. Til tross for den øyensynligeønskelighet av framgangsmåter for oral avlevering av insulin, har to vesentlige vansker begrenset suksessen ved forsøkene på å utarbeide oral insulin terapi.

Den første vesentlige vanske ved å utarbeide oral insulin terapi er at insulin polypeptide blir innaktivert i magetarmkanalen ved enzymer så som trypsin, kymotrypsin og andre lytiske enzymer. Insulin polypeptidet er relativt enkelt og med dets to disulfidbindinger nedbrytes det lett under de harde betingelser i magen og magetarmkanalen.

Den andre vanskelighet ved oral administering av insulin er at selv om polypeptidet unngår nedbrytning i magen og magetarmkanalen blir det dårlig og upålitelig absorbert gjennom membranen i magetarmkanalen. På grunn av dets dårlige biotilgjengelighet, må store orale doser gis for å sikre en hypoglykemisk virkning. Fordi upålitelige mengder insulin blir gjort tilgjengelig, kan fordelene ved en framgangsmåte for oral administrering oppveies av det faktum at under - eller overdoser av insulin kan være en større helserisiko enn ingen insulin i det hele tatt.

En rekke angrepsmåter har vært benyttet i forsøk på å overvinne de vanskeligheter som følger med oral insulinadminis-trering. Noen av disse angrepsmåter omfatter forsøk på enten å gjøre uvirksomme de lytiske magetarmenzymer som har ansvaret for inaktivering av insulinfunksjonen eller å gi insulinanaloger som er resistente overfor inaktivering av slike enzymer. Sichiri, et al., To-Nyo-Byo (Japanese Diabetes Publication), 18:619, 1975, omtaler en insulinanalog (beta-naftyl-azo-Polystearyl insulin) som når den administreres oralt til kaniner med 150 IU/kg kroppsvekt gav en hypoglykemisk respons. Andre forskere har forsøkt å lage alkylforbindelser med insulin ved å tilsette trietylamin HCL samt et overflateaktivt stoff.

Teng, muntlig framlegging ved American Diabetic Society

Meeting, May, 1983, San Antonio, Texas.

Forsøk på å forhindre nedbryting av insulin ved å inaktivere lytiske enzymer i magetarmkanalen har hatt noe suksess. Danforth, et al., Endocrinology, 65, 118 (1959) omtaler et insulinpreparat som administreres oralt sammen med isopropyl-fluorfosfat (en inhibitor av trypsin og kymotrypsin) og indol-3-asetat (en inhibitor av enzymene som er kjent som "insulinase" funnet i leveren). Preparatet ble funnet å gi hypoglykemisk virkning når det administreres oralt til rotter. Andre forskere omtaler svak (ekvivalent med 3% biotilgjengelighet av insulin) hypoglykemisk respons etter oral administrering av insulin sammen med midler som innaktiverer bukspyttkjertelen (Laskowski, et al., Science, 127, 1115 (1958)). Andre forskere har funnet at oral administrering av insulin resulterer i lav bioaktivitet som resultat av inaktivering av insulin i magen ved pepsin og på grunn av dårlig absorpsjon gjennom tarmmembranen (Crane, et al., Diabetes, 17, 625 (1968)).

Forskere har også forsøkt å øke biotilgjengeligheten av oralt administert insulin ved å administrere insulinet sammen med overflateaktive stoffer. Bruken av overflateaktive stoffer så som polyetylen glykol-1000 monoasetyl eter og natrium laurylsulfat sammen med trietylamin HCL har vist evne til å øke insulinbiotilgjengelighet i noen grad: selv om 35 enheter insulin oralt administrert hadde en virkning på blodsukkernivået som tilsvarer bare 4 enheter intravenøst administrert (Touitou, et al., J. Pharm. Pharmacol., 32, 108 (1980)).

Anstrengelser har også blitt rettet mot oral administrering av insulin sammen med et emulgeringssystem. En gruppe forskere (Sichiri, et al., Acta Diabet. Lat., 15, 175 (1978)) omtaler at de observerte en hypoglykemisk virkning ved administrering av et vann/olje/vannemulsjonsystem med tilsatt insulin til rotter. En dose på 250 IU/kg kroppsvekt ble rapportert å gi en virkning tilsvarende en 10 IU/kg dose administrert intramuskulært. Insulin har også blitt administrert ved hjelp av andre emul-sjonssystemer ved å benytte fettoppløselige vitaminer selv om den hypoglykemiske virkning på dyr så som hunder har vært svak og ikke har svart til dosen.

Noen av de mest lovende forsøk på å øke biotilgjengeligheten av oralt administrert insulin ligger i forsøket på å mikroinn-kapsle insulinmaterialet. Insulin har blitt mikroinnkapslet i akrylsyreesteret (Sichiri, et al., Acta. Diabet. Lat., 15, 175

(1978)) og bruken av høymolykylære polymerer har også blitt omtalt. Andre forskere har mikroinnkapslet insulin i liposomer av forskjellig lipid sammensetning. Insulin som inneholder liposomer har blitt dannet med sammensetninger så som fosfot-idyl kolin, kolesterol og stearylamin; dimyristoyl fosfatidylkolin; dimyristoyl fosfatidylkolin og kolesterol samt med lesitin og kolesterol og andre materialer.

Dobre, et al., Rev. Roumanian Med.- Encdocrinol 22, 253

(1984) omtaler fremgangsmåter for å omslutte insulin i liposomer til oral administrering. Forskjellige materialer for dannelse av liposomer omtales inkludert: fosfatidylkolin fra eggeplomme, kolesterol, stearylamin og dipalmitoylfosfatidyl kolin. Selv liposom-overtrekk klarer imidlertid ikke fullstendig og beskytte det innesluttede insulin fra de nedbrytende virkninger av saltsyre som finnes i magesekken og enzymer så som pepsin, trypsin og kymotrypsin som finnes i magetarmkanalen. Yoshida, et al., EPA 140,085 omtaler insulin som inneholder lipid vesikel preparater som inneholder lipide vesikler som består av en indre vannfase i form av en vandig oppløsning eller suspansjon av fosfolipid. Den foreliggende oppfinnelse gir blandinger som er tilpasset til å administrere formakologisk virksomme mengder av proteinforbindelser når de inntas oralt. Det er overraskende funnet at farmasøytiske midler som har en tendens til å bli nedbrutt i magetarmkanalen og mangler evnen til å bli virknings-fullt absorbert i legemet gjennom denne kan overtrekkes på en slik måte at det sørges for deres absorbsjon i legemet i farmakologisk virksomme mengder. De forbedrede blandinger omfatter: (a) et farmasøytisk middel; og (b) lipid overtrekksmateriale; og kan omfatte (c) magesaftresistent overtrekksmateriale. Det farmasøytiske middel overtrekker med et indre overtrekk som består av det lipide overtrekksmateriale og ved et ytre overtrekk som består av det magesaftresistente overtrekksmateriale. Blandingen kan omfatte eller kan administreres sammen med lipolytiske enzymer. Blandingene kan i tillegg omfatte vannoppløselige overtrekksmaterialer, bindematerialer, overflateaktive materialer, emulgeringsmindler, stabiliseringsmidler, antimikrobielle midler og enzyminhibitorer. I en annen utforming av den foreliggende oppfinnelse, omfatter den forbedrede blanding: (a) et farmasøytisk middel; (b) lipoproteinmaterialer; og (c) et lipid overtrekk, og kan omfatte (d) et vannoppløselig overtrekk og (e) et magesaftresistent materiale. Det farmasøytiske middel er bundet til lipoproteiner og det resulterende produkt kan overtrekkes med et vannoppløselig overtrekk og deretter overtrekkes med et lipid indre overtrekk som kan overtrekkes med et magesaftresistent ytre overtrekk. Blandingen kan omfatte eller kan administreres sammen med lipolytiske enzymer. Blandingene kan i tillegg omfatte bindemidler, overflateaktive materialer, emulgeringsmidler, stabiliseringsmidler, antimikrobielle midler og enzyminhibitorer. I en utforming av oppfinnelsen, blandes insulin med en blanding som består av emulgeringsmiddel/oppløsningshjelpestoff, overflateaktivt stoff, enzyminhibitor, anti skummemiddel og anti-mikrobielt middel. Blanding overtrekkes deretter med et lipid overtrekk som omfatter polyetylen-glykolfettsyre-esteret. Materialet overtrekkes deretter enten videre med et magesaftresistent overtrekk og fylles enten i harde gelkapsler eller tabletter eller fylles i en kapsel elller tablett som deretter overtrekkes. Vær tablett eller kapsel veier 250 mg og inneholder 16 internationale enheter krystallinsk insulin utvunnet fra svin. I en annen utforming av den oppfinnelsen, blandes insulin med en blanding som består av minst en: lipid; aminosyre; bindemiddel; enzyminhibitor; anti skummemiddel og vannoppløse-lig materiale. Blandingen overtrekkes deretter med et lipid overtrekk som består av triglyserider, fosfolipider og kolesterol. Det resulterende produkt fylles deretter i en gelkapsel og blir magesaftresistent overtrukket. I en videre utforming av den foreliggende oppfinnelse, omfatter det orale insulinpreparat, som har en størrelse på ca. 2,00 mm. Fortrinnsvis, overtrekkes sitronsyrepartikler med natriumbikarbonat for å danne en partikkel som deretter overtrekkes med et lipid. Den resulterende partikkel overtrekkes med et oralt insulinpreparat og deretter med en magesaftresistent oppløsning. I enda en videre utforming, fylles insulinpartikler som er overtrukket med et lipid overtrekkslag og deretter magesaftresistent overtrukket i en kapsel med magesaftresistent overtrukne martikler av lipase og galgesalt. Fortrinnsvis tilsettes natrium bikarbonat og sitronsyre også til kapselen. Apparaturen for å lage blandingen består av et kar som har et kammer. I bunnen av kammeret er det plassert en gjennomhullet roterende skive, utstyr for luftgjennomstrømming og en hakke-kniv. Dyser er plassert over bunnen av kammeret. For å lage til blandingen, plasserest partikler i bunnen av kammeret og hakkes med hakkekniven. Utstyret for luftstrøm gjør at partiklene blir suspandert inne i kammeret. Et farmasøytisk middel sprayes gjennom dysene slik at middelet bindes til partiklene. Etter at middelet har bundet seg til partiklene, blir partiklene det har bundet seg til deretter overtrukket med lipidovertrekk som sprayes gjennom dysene. Etter at lipidover-trekkket er påført, kan et magesaftresistent overtrekk påføres. Figur 1 viser i snitt en skjematisk avbildning av en "jet mill". Figur 2 viser i snitt en avbildning av "jet mill" på figur 1. Figur 3 viser i snitt en skjematisk avbildning av en Spir-A-Flow. Figur 4 er et kromotografi av blandingen i eksempel 1. Figur 5 er et mikrofotografi av blandingen i eksempel 1. Figur 6 er et mikrofotografi av blandingen i eksempel 1. Figur 7 er en sammenligning mellom det venøse serumsukker-nivået hos to griser, den ene har fått blandingen fra eksempel 1 og en har fått aktrapid. Det venøse serumsukkernivå hos grisen som har fått eksempel 1 er merket "o" og det venøse serumsukkernivå til grisen som har fått aktrapid er merket "x". X-aksen er i minutter og Y-aksen er i millimål serumglukose. Figur 8 er en sammenligning mellom Tong-Shin insulin, det orale insulin fra eksempel 1 og Novo insulin, etter testen i test 1-D. Figur 9 er en samenligning mellom det orale insulin fra eksempel en og vanlig injisert insulin etter test 1-E. Figur 10 er en sammenligning mellom det orale insulin fra eksempel 1 og oralt insulin fra eksempel 2 etter test 2-B. Figur 11 er en sammenligning mellom det orale insulin fra eksempel 1 og oralt insulin fra eksempel 2 etter 2-B. Figur 12 viser virkningen av eksempel 6 på blodsukkernivåer. Figur 13 er en sammenligning av injiserbart insulin sammenlignet med eksempel 6. Figur 14 er en sammenligning av injisertbart insulin i sammenligning med eksempel 6. Figur 15 er en sammenligning av injiserbart insulin i sammenligning med eksempel 6. Figur 16 viser virkningen av eksempel 6 på blodsukkernivåer. Figur 17 viser virkningen av eksempel 6 på blodsukkernivåer. Figur 18 viser virkningen av eksempel 6 på blodsukkernivåer. Figur 19 er en sammenligning mellom injiserbart insulin og eksempel 6. Figur 20 er en sammenligning mellom injiserbart insulin og eksempel 6. Figur 21 er en sammenligning mellom injiserbart insulin og eksempel 6. Figur 22 er en sammenligning mellom oralt insulin fra eksempel 7 og vanlig injiserbart insulin. Figur 23 viser skjematisk et snitt av en CF granulator. Figur 24 er en skjematisk avbildning av et oralt insulinkorn fra eksempel 12. Figur 25 viser insulinnivåene i blodet til hunder som har fått insulinpreparater fra eksempel 12. Figur 26 viser virkningen av de orale insulinkorn fra eksempel 12 på hunders blodsukkernivåer. Figur 27 viser virkningen av det orale insulin fra eksempel 12 på hunders plasmasukkernivåer. Figur 28 viser virkningen på blodsukkeret av det orale insulinpreparat fra eksempel 11 i forhold til det orale insulinpreparat fra eksempel 12. Figur 29 viser virkningen på blodsukkeret av det orale insulinpreparat fra eksempel 13. Den foreliggende oppfinnelse gir en blanding tilpasset til oral administrering av et utvalgt proteinforbindelsesmateriale i biologisk virksom form. Som tidligere er diskutert, kan mange legemidler, medikamenter og behandlinger ikke administreres oralt fordi de brytes ned eller ikke absorberes godt i magen og/eller magetarmkanalen. Eksempler på disse legemidler omfatter blant andre: insulin - til behandling av diabetes; urokinase - til behandling av trombose; Faktor VIII - til behandling av hemofili; leuprolid - til behandling av prostata-kanser; gangliosider - til forbedring av nevrotransmission; vinkristin - til behandling av kanser; belomyein - til behandling av kanser; adriamysin - til behandling av kanser; Lidokain - til behandling av hjertearytmi; og sefhalosporiner - til behandling av infeksjon. Andre legemidler og medikamenter absorberes dårlig når de administreres oralt, for eksempel, gentamysin, erytromysin, bretylium-tosylat, setiedil, syklandelat og kloramfenikol. For de fleste pasienter ville oral administrering av disse medikamenter være mer hensiktsmessig og for noen mere terapeut-iske. Den foreliggende oppfinnelse gir en blanding som tillater at proteinforbindelser som tidligere måtte administreres parenteralt kan administreres oralt i farmakologisk virksomme mengder. Med dette formål, i en utforming av oppfinnelsen omfatter blandingen partikler som består hovedsakelig av faste emulgeringsmidler og overflateaktive stoffer hvor til et valgt biologisk aktivt proteinmateriale er bundet til overflaten av partiklene med et bindemiddel. Et lipidovertrekk påføres deretter over partiklene og proteinmaterialet. Partiklene kan ha en gjennomsnittlig diameter på ca. 1 micron til ca. 1/2 millimeter, men fortrinnsvis har partiklene en gjennomsnittlig diameter på ca. 1 til rundt 100 micron. Lipidovertrekket påføres fortrinnsvis på partiklene og proteinmaterialet i en tykkelse av ca. 0,05 til 1,0 micron. Lipidovertrekket kan overtrekkes med et magesaftresistent overtrekkslag. I en annen utforming av oppfinnelsen, er proteinmaterialet bundet til lipoprotein partikler. Partiklene kan ha en gjennomsnittlig diameter på 1 micron til 1/2 millimeter, men fortrinnsvis har partiklene en gjennomsnittlig diameter på 1 til 100 micron. Partiklene blir deretter overtrukket med et vannoppløselig materiale og det resulterende produkt blir overtrukket med et lipid overtrekk. Lipidovertrekket har fortrinnsvis en tykkelse på ca. 0,1 til ca. 0,3 micron. Det resulterende produkt kan fylles i en gelkapsel og kan deretter bli magesaftresistent overtrukket til en tykkelse av ca. 0,1 micron til ca 0,3 micron. I en annen utforming, blir proteinmaterialet påført kornene. Kornene dannes ved å påføre natriumbikarbonat og, om ønsket, en liten mengde stivelse, på partikler av sitronsyre (fortrinnsvis 100 til 150 gram i størrelse). Et preparat som omfatter proteinmateriale blir deretter påført kornet. Det resulterende produkt blir deretter magesaftresistent overtrukket. De resulterende korn har fortrinnsvis en størrelse på mindre enn 2,0 millimeter. Fysiologisk, kan en kornstørrelse på mindre enn 2,0 millimeter raskt tømmes i tolvfingertarmen. Ved å innkapsle kornene i små harde gelkapsler, i motsetning til større gelkapsler, blir absorbsjon i tarmene også øket. Bruken av natrium bikarbonat og sitronsyre, enten når kornene lages eller brukt ved tilberedning som pulver, fremskynder en rask sprenging og åpning av kapslene eller kornene og frigjør således proteinmaterialet i tolvfingertarmen. Selvfølgelig kan andre forbindelser benyttes for å fremskynde denne sprengings-effekten, så som for eksempel natriumsitrat og andre bikarbonat-er, så som for eksempel kalium bikarbonat. Det magesaftresistente overtrekk sikrer at blandingen passerer ned i tarmkanalen uten å bli nedbrutt i magesekken. I tarmkanalen løses overtrekket opp. Lipidovertrekket sikrer at blandingen går over i brukerens lymfesystem. Til dette formål, gir lipidovertrekket blandingen en asinitet mot tottene (endeåpningene på lymfesystemet i tarmmembranen). Hvis det farmasøytiske middel er bundet til lippoproteinpartikler, øker disse partiklene midlets absorbsjon i vevet. Lipoproteinet er funnet å trenge lett gjennom cellemembranen å gir derfor baerestoff for å bringe midlet inn i brukerens vev. Det er antatt på dette tidspunkt, at når det farmasøytiske middel er insulin, bør lipolytiske enzymer også administreres. De lipolytiske enzymer kan kombineres med blandingen eller gis i en separat tablett eller kapsel. De lipolytiske enzymer øker absorbsjonen av det lipidovertrukne materiale i tottene. De foretrukne ingredienser for blandingen i følge den foreliggende oppfinnelse blir nå fremlagt.

Proteinmateriale.

De biologisk aktive proteinmaterialer eller farmasøytiske midler som er nyttige i den foreliggende oppfinnelse kan omfatte, men er ikke begrenset til, de midler som har tendens til å bli nedbrutt i magetarmkanalen eller absorberes dårlig til legemet fra magetarmkanalen. Disse midler omfatter insulin, enten fra animalsk eller rekombinant kilde, samt andre farmasøytiske midler som omfatter blant annet, urokinase, Faktor VIII, leuprolid, gangliosider, vinkristin, belomyein, lidokain, sefalosporiner, gentamysin, bretyliumtosylat, seteidil, syklandelat, erytromysin, kloramfenikol, adriamysin og streptokinase.

Lipid overtrekksmaterialer.

Lipid overtrekksmaterialer som er nyttige i oppfinnelsen omfatter de kyklomikron-lignede materialer som tiltrekkes av og til tottene i tynntarmen. Slike materialer omfatter, men er ikke begrenset til polyetylenglykol-fettsyreesteret, glysero-fosfatider, fotfatidylfosfater, eggeplomme-lesitin, oleinsyre, stearinsyre, palmitat, kolesterol, mono, di- og triglyserider, kolesterolester, eggeplommelesitin som inneholder 5 til 20% fosfatidsyre, linolsyre, linolensyre, leurinsyre, fosfatidyl-fosfat, glyserin, soyabønne-olje, sesamfrø-olje og trometan. Disse lipide overtrekksmaterialer vil etter og ha blitt påført overflaten av det farmasøytiske middel, ikke bare forsegle det farmasøytiske middel, men også øke "affiniteten" og "absorbsjonen" av slike legemiddelpartikler til og mot tottene, det vil si endeåpningene av lymfekarene i tarmmembranen, slik at midlet blir absorbert i lymfesystemet.

En lipid overtrekksblanding som er funnet å fungere tilfredsstillende er den følgende: 80 til 90% lipid kan være i form av mono-, di-, og tri-glyserider ; 6 til 9% fosfolipider;

2% kolesterolester og 1% fri kolesterol; og

mindre enn 1% frie fettsyrer (NEFA).

Ca. 2% lavmolekylært protein/aminosyre kan også tilsettes. Kolesterolesterene er: 30% som kolesterol-linolsyreester;

20% som kolesterol-oleinsyreester; og

22% som kolesterol-palmetinsyreester.

Magesaftresistente overtrekksmaterialer.

magesaftresistente overtrekksmaterialer som er nyttig ved den foreliggende oppfinnelse omfatter de overtrekksmaterialer som motstår nedbrytning i magesekken, men som vil dekomponere i omgivelsene i tarmkanalen og frigjøre det overtrukne materiale. Slike magesaftresistente overtrekksmaterialer omfatter, men er ikke begrenset til de følgende ingredienser, enten hver for seg eller i blanding: hydroksypropylmetylcellulose-ftalat, polyetylen glykol-6000, og skjellakk, og de kan være oppløst i oppløsningsmidler som omfatter de klormetan, etanol og vann, celluloseftalat eller polivinylasetat ftalat.

Et foretrukket magesaftresistent overtrekksmateriale for å overtrekke insulin, omfatter 4,5 vektdeler hydroksymetylcellulose til 0,5 deler skjellakk, til 0,5 deler polyetylen glykol-6000. Dette materialet løses opp i 47,3 deler diklormetan og 37,8 deler etanol. Det magesaftresistente overtrekksmateriale fortynnes deretter med vann til opptimal konsentrasjon og påføres preparatene i følge oppfinnelsen.

Lipoproteinmaterialer.

Lipoproteinmaterialene nyttige i den foreliggende oppfinnelse, omfatter de lipider og proteiner som kan forenes og danne lipoproteiner med lav egenvekt. Fortrinnsvis etterligner lipoproteinene med lav egenvekt profilen av lipoproteiner med lav egenvekt hos mennekser.

Lipidkomponentene omfatter, men er ikke begrenset til, kolesterol, oleinsyre, stearinsyre, natriumlaurylsulfat, lesitiner, natriumlaurylsulfat med lesitiner, fosfatider, palmitinsyre og fosfatidfosfatkolin.

Proteinkomponentene omfatter, men er ikke begrenset til, alle aminosyrer eller proteiner med lav molekylvekt. De mest foretrukne aminosyrer omfatter arginin, lysin, histidin og asparaginsyre, og de meste foretrukne proteiner omfatter albumin og globulin.

Fortrinnsvis blandes lipidene med protein med lav molekylvekt eller aminosyrer i et forhold mellom molekylvektene mellom 1:1 og 3:1. I en foretrukket utforming, blandes lipidene og proteinene i et forhold på 1:1.

En lipidblanding som omfatter kolesterolester (46%) fritt kolesterol (14%), fosfolipider (25%), fett (14%) og NEFA (FFA) rundt 1% er funnet å virke tilfredsstillende når det blandes med 20 til 25 vektprosent aminosyrer.

Vannoppløselige overtrekksmaterialer.

Vannoppløselige overtrekksmaterialer nyttige i den foreliggende oppfinnelse omfatter de forbindelser som gir et hydrofilt overtrekk, inkludert, men ikke begrenset til hydroksypropylmetylcelluloseftalat, polyetylen glykol-6000, hydroksypropylmetylcellulose, hydroksypropylcellulose, krystallinsk cellulose og shellakk, oppløst i diklormetan, etanol og vann, celluloseftalat og polivinylasetat-ftalat. Hvis et proteinmateriale bindes til lipoproteinene og overtrekkes med et vannoppløselig overtrekk, overtrekkes de fortrinnsvis med et overtrekk som har tykkelse på ca. 0,05 til ca. 0,5 micron.

Bindematerialer.

Bindematerialer som er nyttige i den foreliggende oppfinnelse er de forbindelser som binder et peptid til et lipid eller lipoprotein. Disse omfatter, men er ikke begrenset til, mikrokrystallinsk cellulose, metylcellulose, etylcellulose, natriumkarboksymetylcellulose, hydroksypropylcellulose, metylhydroksypropylcellulose, gelatin, povidon, og polietylen-glykol-fettsyreester-grupper.

Lipolytiske enzymer.

Lipolytiske enzymer som er nyttige i den foreliggende oppfinnelse er de enzymer som hjelper absorbsjonen av lipider i tarmtottene. Disse enzymer omfatter blant annet, lipase, inkludert pankreatisk lipase, anylase, protease, og gallesalter. Absorbsjon i tarmene av fettsyrer og lipiderøkes og hjelpes ved pankreatisk lipase i nærvær av gallesalt. I samsvar med dette, når proteinmaterialet, når det er overtrukket lipoprotein pankreatisk lipase i nærvær av et gallesalt vil absorbsjonen av proteinmaterialet øke. Om nødvendig, kan de lipolitiske enzymer blandes med preparater eller administreres som en separat tablett eller kapsel. En lipolytisk enzymblanding som har funnet å virke tilfredsstillende når det farmasøytiske middel er insulin, omfatter: pankreatisk lipase, amilade, protease og gallesalter.

Fyllstoffer.

Hvis proteinmaterialet er bundet til et lipoprotein, kan det benyttes et fyllstoff. Fyllstoffet kan være eller ikke være et fysikalsk bindemiddel. Fyllstoffet kan omfatte, men er ikke begrenset til, gummi arabicum, krystallinsk cellulose, hydroksypropylcellulose og hydroksypropylmetylcellulose.

Overflateaktive materialer.

Overflateaktive materialer som er nyttige i den foreliggende oppfinnelse, omfatter de forbindelser som raskt bedrer absorbsjonen i tarmtotténe og omfatter, men er ikke begrenset til, kationiske, anioniske eller ikke-ioniske overflateaktive stoffer så som natriumlaurylsulfat, stearylamin, polyglyserin-fettsyreesteret, polyetylenalkyleteret, polyoksyetylenalkylfinyl-eteret, fettsyremonoglyserider, sorbitan fettsyreesteret, polyoksyetylenfettsyreaminer og polyetylenglykolfettsyreesteret.

Emulgeringsmidler.

Emulgeringsmidler som er nyttige i den foreliggende oppfinnelse omfatter de forbindelser som skaper en emulsjon in vivo, og omfatter, men er ikke begrenset til, materialene og blandingen av materialer, så som kolesterol, stearinsyre, natriumstearat, palmitinsyre, natriumpalmitat, oleinsyre, natriumoleatglyserinmonostearat, polyetylen 50 stearat, polyoksy 40 stearat, polysorbat 20, polysorbat 40, polysorbat 60,-polysorbat 80, propylenglykoldiasetat, og propylen glykol-monostearat. Emulgeringsmidlet kan også omfatte de kjemiske materialer og bestanddeler som gjør det tilsvarende "glipoprot-einer med lav egenvekt" som finnes i humant plasma, så som, argimin HCL, gummi arabicum, kolesterol, kolesterolester, fosfolipider og fettsyrer.

Stabiliseringsmidler og enzyminhibitorer.

Stabiliseringsmidler og enzyminhibitorer som er nyttige i den foreliggende oppfinnelse er de forbindelser som er i stand til å inaktivere eller hindre en nedbrytende virkning av pattedyrenzymer så som peptidaser, proteaser, fosforylaser, glytation-insulin-transyhydrogenase og insulin nedbrytende enzym, det vil si insulinase. Stabiliseringsmidlene omfatter, men er ikke begrenset til, stearylamin, stearylalkohol, sitronsyre, melkesyre, trietylamin HCL pyrofosfat, trietanolamin, ovomucoid, etylendiamintetraacetat, iodoacetamid, phenylhydrazin, hydroksylamin og 8-hydrokinolin.

Antimikrobielle midler.

Antrimikrobielle midler som er nyttige i den foreliggende oppfinnelse er de forbindelser som er i stand til å forhindre mikrobiell forurensing og nedbryting av den farmasøytiske forbindelse og dens medfølgende bindemidler overtrekk og tilsetningsstoffer. Når et antimikrobielt middel velges, må den mikrobielle virkning av middelet balanseres mot dens forenlighet med andre komponenter i det farmasøytiske preparat samt dets medfølgende toksysitet overfor organismen som behandles med dette. Antimikrobielle midler som sjenerelt oppfyller disse krav, omfatter, men er ikke begrenset til metylparaben, etylparaben, propylparaben, butylparaben, fenol, dehydroeddiksyre, fenyletylalkohol, natriumbensoat, sorbinsyre, tymol, timerosal, natriumdehydroasetat, bensylalkohol, betylparaben, kresol, p-klor-m-kresol, klorbutanol, fenylmerkuriasetat, fenylmerkuriborat, fenylmerkurinitrat og bensylalkoliumklorid.

Oppfinnelsen vil forståes mer fullstendig ved referanse til følgende eksempler.

Eksempel 1.

I dette eksempel fremstilles en blanding tilpasset til oral administrering av insulin i henhold til oppfinnelsen. Partikler som har en gjennomsnittlig diameter på ca. 50 micron ble fremstilt ut fra en blanding av kolesterol, natriumlaurylsulfat og metyl og propylparabener (pH 6) som antimikrobielle konserver-ingsmidler. Partiklene ble fremstilt ved bruk av en Jet Mill tilgjengelig fra Freund International Ltd., Tokyo, Japan.

Figurene 1 og 2 viser skjematisk Jet Mill 10. Partiklene som skal behandles føres inn i inntakskammer 11 ved en vibra-sjonsmater. Partiklene i inntakskammeret føres inn i et møllekammer 12 ved hjelp av en luftstrøm gjennom en luftdyse 13. En motgående luftstrøm påføres gjennom luftdyse 14 som går i mot den strømmen luft som bærer partiklene i suspansjon. Luftstrømmene vises ved piler. Dette resluterer i en malende virkning av partiklene innen for det sirkulære møllekammer 12. Luftstrømmen gjennom dysene kontrolleres for å justere malevi-rkningen innenfor kammeret. Partiklene males til ønsket diameterstørrelse å føres deretter til en luftutslippsport 15 midt i møllekammeret. En separator 6 dirigerer de malte partikler slik at de blir lagret i en oppsamlingskolbe 7 mens luften syges ut gjennom luftuttaksrøråpning 8.

Krystallinsk monokomponent insulin fra svin (fått fra

Novo, Bagarvaerd, Danmark) ble deretter bundet til partiklene ved bruk av en opppløsning som inneholder 8 vektprosent hydroksypropylcellulose og 0,005M natriumlaurylsulfat, 0,005M trietylamin HCL og 0,005M citronsyre. Partiklene med insulin bundet til sin overflate ble deretter overtrukket med en oppløsning som bestod av 6 vektprosent polyetylenglykol monostearat (EMANON-3199 fått fra KAO, Tokyo, Japan) slik at det ble dannet et lipid overtrekk ca. 0,1 micron tykt. En magesaftresistent overtrekksoppløsning ble deretter fremstillt ved å løse opp 4,5 vekt/vektprosent hydroksymetylcellulose-ftalat (HPC-55), 0,5 vekt/vektprosent skjellakk (Shin-Etsu Chemical, Japan) og 0,5 vekt/vektprosent polyetylen glykol-6000 (Shin-Wha Yakuhin, Japan) i en oppløsning som inneholder 47,3 volumdeler diklormetan og 37,8 volumdeler etanol. Oppløsningen blir deretter fortynnet med vann til opptimal konsentrasjon slik at de lipidbelagte partikler deretter blir overtrukket med det magesaftresistente lag i en tykkelse på ca. 0,1 mikron.

250 mg av de magesaftresistent overtrukne partikler blir deretter felt med hånd i harde gelatinkapsler.

Blandingen ble laget til ved bruk av en modifisert

"Freund" Spir-A-Flow, model SFC-Mini-S 220 V, 60HZ, 3P (tilgjengelig fra Freund International, Tokyo, Japan). Den standard Spir-A-Flow ble modifisert på følgende måte. Maskehullene i rotoren ble funnet å være for store. I samsvar med dette ble ytterligere maskeringer lagt til. Maskeringene ble også orientert slik at partiklene ikke ville falle igjennom.

Spir-A-Flow'en ble også modifisert slik at luften som ble pumpet ble tørret og fikk alle oljedråper fjernet. Luften ble tørret til 20% absolutt fuktighet. Luftstrømtrykket ble ogsåøket til 920 liter pr. minutt og luftstrømmen ble orientert slik at den ble blåst opp gjennom bunnen.

Dessuten, i stedet for en luftinntaksåpning i bunnen, ble det benyttet fire åpninger. Åpningene ble orientert i bunnen ved 0° , 90° , 180°og 270°.

Posefiltrene og de pulserende filtrer ble også avkortet til halvparten av sin lengde.

Dessuten, i stedet for en dyse plassert i bunnen av karet, ble tre dyser plassert i bunnen av karet. En fjerde overtrekksdyse ble også plassert på toppen av karet. Bunndysene ble brukt til binding og toppdysen til overtrekk.

Figur 3 viser et Spir-A-Flow apparat 20. Kort, fungerer Spir-A-Flow apparat 20, på følgende måte. Partiklene plasserest på den roterende skive 22. Den roterende skive 22 omfatter maskehullene 31. En kutter 29 og rører 21 samarbeider med skiven 22 for å danne partikler i en gitt størrelse. Luftstrømm-en blir deretter satt på og partiklene blir suspandert i karet 26. To typer luftstrøm dannes, luftstrøm i spalte og strømmende luft. Luftstrømmen i spalten kommer inn gjennom åpning 33 mens dens strømmende luft kommer inn gjennom åpningen 32. De suspanderte partikler kan deretter overtrekkes med en bindeopp-løsning som sprutes inn fra de lave dyser 27. Selv om bare en lav dyse 27 er tegnet i den modifiserte Spir-A-Flow, ble tre lave spraydyser 27 benyttet. Når partiklene er overtrukket.

faller de tilbake på skiven 22. Når alle partiklene er overtrukket med bindemiddel, økes luftstrømmen og de overtrukne partikler kan overtrekkes igjen osv. Som diskutert her senere, kan partiklene også overtrekkes med oppløsning som sprayes på fra den øvre dyse 28.

På grunn av den gjentatte bevegelse med binding og overtrekk av de pulverformede partikler, blandes partiklene godt, fuktes, eltes og blandes meget effektivt og blir omformet til granulat av høy kvalitet meget raskt. En varm luftstrøm gjennom de perforerte områder på skiven, tørrer kornene effektivt og virksomt. Hvis støvet materiale dannes og løftes opp til toppen, samles dette støvet i posefiltrene 24. Rensedyser med luftstrøm 25 benyttes for å blåse det støvete materialet som samles i filtrene tilbake til skiven 22 ved bunnen etter behov.

Den roterende skive 22 og hakkeren 29, går sammen om å danne partikler som har rund og glatt overflate, med stor mekanisk styrke, høy romvekt og liten spredning av partikel-størrelsen. For å lage blandingen i dette eksempelet, ble de faste emulsjons-oppløsningsmidler, overflateaktive stoffer, antimikrobielle konerveringsmidler helt i karet gjennom et inntak. Mens de pulveraktige råmaterialene ble fylt i karet, ble forsiktige luftstrømmer blåst oppover, gjennom en perforert del av den roterende skive og en omgivende spalte mellom den roterende skive og innerveggen på kammeret (karet). Luftstrømmen forhindrer at materialene faller ned gjennom spalten og perforerte deler.

Den roterende skive 22, røreren 21 og hakkeren 29 ble startet etter at råmaterialene var fylt i. For å lage blandingen fra eksempel 1, ble rotoren (og dermed den perforerte skive) rotert med en hastighet på 300 rotasjoner per minutt (r.p.m.), hakkeren ved 2,000 r.p.m., og røreren rotert med 500 r.p.m. Luftstrømmer ved en temperatur på 32 til 35°C passerer gjennom åpningene i rotoren ("strømmende luft") med en strømningshastig-het på 8 til 10 liter per minutt, og gjennom spalten mellom rotoren og veggen ("spalteluft") med 7 til 8 L/min. De samlede partikler ble tørret i 30 minutter.

Krystallinsk insulin (Novo Monocomponent Porchin Crystalline Insulin, Batch No. 833115, Lot No. 69195-01) ble omhyggelig løst opp i en oppløsning som inneholdt hydroksypropylcellulose, natriumlaurylsulfat, sitronsyre og trietylamin HCL, pH 2,0.

Mens partiklene ble blåst oppover innenfor veggen av overtrekks og bindeapparaturet av "spalteluft" og "strømmende luft", ble inneoppløsningen sprutet som en fin tåke gjennom to spraydyser med et spraylufttrykk på 3,0 kg pr. M2og ved en luftstrømshastighet på 10 L/min.

De insulindekte faste emulgeringspartikler ble deretter trukket over med et lipid overtrekk som bestod av en oppløsning av polyetylenglykol-fettsyreesteret (KAO SEKKEN, Japan: EMANON 3199, Lot No. 12744Y) med et sprayluftstrømshastighet på 10 L/min og et spraylufttrykk på 3,0 kg/M2.

De overtrukne insulinbelagte faste emulgeringspartikler ovenfor ble deretter fylt i harde gelkapsler, disse kapsler ble deretter påført magesaftresistent overtrekk.

Hver resulterende 350 Mg kapsel inneholdt:

(350 mg Cap.)

Kolesterol (Fuluka, A.G.; Switzerland;

Lot No. 24657-784) -6.76 x 10"<4>M

Natriumlauryl sulfat (Yakuri, Kagaku,

Japan; S316-06) -1.377 x 10-<4>M Trietylamin HCL (Wako Sei-Yaku, Japan) -4.089 x 10"6M Sitronsyre (Yakuri Kagaku, Japan;

KA9105) -5.965 x 10"<6>M

Hydroksypropylcellulose -L (Shin-Wa Yakuhin,

Japan; 191184) -1.234 x 10"<2>G

Polyetylenglykol-fettsyreestere

(KAO Sekken, Japan; EMANON 3199;

12744Y) -1.543 x 10"<2>G

Insulin (NOVO) -8 enheter

Sitronsyre benyttes som inhibitor for insulininaktiverende enzymer samt som insulinstabilisator og til pH justering.

Trietylamin HCL benyttes som insulinstabilisator og som anti-skummemiddel.

Test 1-A

I denne testen, ble oral insulinblanding fra eksempel 1 sammenlignet kjemisk med en prøve av aktripid intravenøst insulinoppløsning (Novo). En kapsel av det orale insulinpreparat som inneholdt 8 internationale enheter (I.U.) Novo monokomponent krystallinsk insulin fremstillt fra svin, laget til i samsvar med eksempel 1 ble løst opp, ved "sonifisering" ved bruk av en " ultrasonifer" i fem minutter i vann. Halvparten (1/2) av oppløsningen — som inneholder 4 I.U. av det orale insulinpreparat

- ble analysert ved bruk av revers fasekromotografi. 4 I.U. av Novo aktrapidinsulinet ble også analysert ved bruk av revers fasekromotografi. Resultatene indikerte at begge prøver inneholder samme mengde kjemisk ekvivalent insulin. (Se figur 4.)

Test 1- B

I denne testen ble mikrofotografier ved bruk av et avsøkende elektronmikroskop av det orale insulinpreparat fra eksempel 1, tatt. De magesaftresistente og lipide overtrekk på partiklene ble fjernet ved hjelp av et oppløsningsmiddel som utgjorde 47,3 volumdeler diklormetan og 37,8 volumdeler etanol i vann. Mikrofotografier av partiklene ved 500X forstørrelse viste relativt små partikler (rundt 5 til 10 mikron i gjennomsnittlig diameter) av insulin og bindematerialer av hydroksypropylcellulose festet til relativt store partikler (ca. 50 mikron i gjennomsnittlig diameter) av kolesterol og natriumlaurylsulfat-materialer. (se figur 5). Ved 3000 ganger førstørrelse blir stavformede insulinkrystaller synlige impregnert med hydroksypropylcellulose-partiklene. (Se figur 6).

Test 1- C

I denne testen ble det orale insulinpreparat fra eksempel

1 sammenlignet med aktripid intravenøst insulinoppløsning (Novo) i en bioanalyse. 2 Yorkshire griser fastet over natten og en gris fikk 8 I.U. aktripid insulin intravenøst. Den andre grisen fikk en intravenøs infusjon i løpet av et tidsrom på 15 minutter av 8 I.U. av det orale insulin fra eksempel 1 som var oppløst i 50 ml vann . Blod ble tatt fra griseparet og serumsukkernivåene ble målt. Det venøse serumsukkernivå i de to griser avtok i omtrent samme grad selv om varigheten av den hypoglykemiske virkning for preparatet fra eksempel 1 var noe lenger enn den for aktripidinsulin. (Se figur 7).

Test 1- D

I denne testen ble det orale insulinpreparat fra eksempel

1 sammenlignet med Novo monokomponent krystallinsk insulin fremstillt fra svin og et vanlig injiserbart insulin-40 (Tong-Shin Pharmaceutical Co.) i intravenøst bioanalyse med kaniner. Tre hvite kaniner som hver veide 1,8 kg fastet over natten og ble behandlet med intravenøst infusjon i løpet av 10 minutter av 4 I.U. av enten Novo-insulinet, Tong-Shin insulinet-40,

eller en emulsjon som bestod av det orale insulinpreparat fra eksempel 1. En venøs blodprøve ble samlet fra ørevenen på hver av kaninene 30 minutter før insulininfusjonen og på tidspunktene 0, 15, 30, 45, 60, 75, 90 og 105 minutter etter fullførelse av infusjonene.

Hver av de tre insulinformer viste omtrent samme hypoglykemiske virkning og start av den hypoglykemiske virkning skjedde innen 30 minutter etter begynnelse av infusjonen. Tidspunktet for den høyeste hypoglykemiske virkning av Novo-insulin ble bestemt og være innen 30 minutter etter fullførelse av infusjonen, mens for Tong-Shin-insulinen-40, var det 60 minutter. Emulsjonen med det orale insulinpreparat fra eksempel 1, nådde sin topp for hypoglykemisk virkning mellom Novo og Tong-Shin-insulin. (Se figur 8).

Test 1- E

I denne testen ble det orale insulinpreparat fra eksempel

1 administrert oralt til to friske frivillige menn. Administrering av det orale insulin induserte hypoglykemiske virkninger sammenlignbare med de som forårsakes av subkutan injeksjon av en tilsvarende mengde injiserbart insulin (Tong-Shin).

To friske frivillige menn, alder 37 og 38, med vekt 52 og 54 kg, deltok i undersøkelsen. Hvert objekt mottok en 16 I.U.-dose av det orale insulinpreparat fra ekempel 1 i løpet av undersøkelsen. Sammen med det orale insulinpreparat fra eksempel 1, mottok hver deltaker to kapsler lipolytiske enzymer. Hver kapsel bestod av:

pr. 350 mg kapsler, ved bruk av maisstivelse som "fyllstoff" .

Enzymkapslene ble laget på følgende måte: Pankreatisk lipase ble overtrukket med 0,1 til 0,3 mikron tykt overtrekk av hydroksypropylcellulose og magesaftresistent overtrukket med overtrekket fra eksempel 1. Amylase og protease ble deretter tilsatt. Det resulterende preparat ble deretter overtrukket med 0,1 mikron hydroksypropylcellulose. Gallesalter som var overtrukket med 0,1 mikron hydroksypropylcellulose ble deretter tilsatt til en hard gelkapsel sammen med det resulterende pankreatisk lipaseprodukt.

7:30 om morgenen på prøvedagen, konsumerte begge deltakere en standard frokost som bestod av to stekte egg, to skiver bacon, to skiver ristet mørkt brød, en spiseskje smør og en kopp svart kaffe. Insulinpreparatet fra eksempel 1 ble administrert oralt klokken 10:00 om morgenen til begge objekter. Den orale insulin ble administrert i kapsler som inneholdt 16 I.U. Novo krystallinsk monokomponent insulin fra svinekilder.

Kl. 12:00 om dagen, konsumerte begge objekter en standard lunsj som bestod av 180 gr. fisk, en grønn salat med olje og eddikdres-sing, et stykke mørkt brød og svart kaffe.

Blodprøver ble tatt fra objektene kl. 10:00, 13:00 og

16:00 og ble analysert med hensyn på blodsukkernivåer. Prøvene indikerte at det orale insulinpreparat ga sterk hyperglykemisk virkning hos begge objekter etter tre timer, men at etter seks timer hadde blodsukkernivåene gått tilbake til nivåene de var før behandlingen.

Blodsukkernivåene hadde falt dramatisk for begge objekter tre timer etter administrering av insulinet. Ca. 10:45 begynte det første objekt å klage over å ha tåket syn, være ute av stand ti å konsentrere seg og være kvalm. 11:20, begynte det samme objekt å klage over krampe og skjelving i armer og ben og kaldsvette. Det andre objekt klaget også over omtrent tilsvar-

Eksempel 6

Preparatet fra eksempel 5 ble laget ved å vinne insulin (Novo monokomponent) til kolesterol-natriumlaurylsulfatpartikler som beskrevet i eksempel 1. De insulinpåførte faste emulgeringspartikler ble deretter overtrukket med en overtrekksoppløsning som inneholdt polyetylenglykolfettsyreesteret og eggeplommelesitin med 5% fosfatidsyre (i en mengde tilstrekkelig slik at sluttproduktet på 350 mg kapsel inneholdt 0.309 x 10_ 2 g). Eggeplommelesitin som inneholder 5% fosfatidsyre løst opp i etanol ble benyttet (Sigmachemical, St. Louis, Mo.).

Test 6

Kontrollerte undersøkelser i en gruppe IDDM og NIDDM pasienter ble utført av en koreansk forskergruppe og en forskergruppe fra De Forente Stater i Korea. Pasientene fikk en enkel oral dose av preparatet fra eksempel 6. Den koreanske fosker-gruppes blodprøver ble analysert i Korea og ved det samme laboratorium i De Forente Stater som testene fra De Forente Staters forskergruppes tester. Noen av pasientene fikk også ti (10) I.U. vanlig injiserbart insulin (Tong-Shin) annen hver

dag. Alle pasienter fastet under undersøkelsen og natten før. Alle former for diabetikerterapi ble holdt tilbake fra pasientene. Serumprøver ble analysert med hensyn på serumsukkernivåer. Resultatene (se figurene 12 til 21) viser at preparatet fra eksempel 6 er et oralt aktivt insulin både for IDDM og NIDDM pasientene. Dessuten, viser resultatene at begge laboratorier hadde like resultater.

Vedrørende figurene 12 til 21, er de hele linjer undersøk-elser gjennomført av den koreanske forskergruppe og de stiplede linjer er undersøkelsene gjennomført av forskergruppen fra De Forente Stater. X-aksen er tid (t) og Y-aksen er blodsukker mg/dl. Figur 9 viser resultatene for en kvinne på 46 år som fikk 6 kapsler av eksempel 6. I figur 10, fikk objektet (38 år gammel NIDDM mann) 10 enheter vanlig injusert insulin merket x, og deretter 6 kapsler (24 enheter) fra eksempel 6.

I figur 11, fikk objektet, en 47 år gammel IDDM mann 10 enheter injisert insulin, merket med en ([]), og på dag to, 6 kapsler (24 enheter) fra eksempel 6 (x). I figur 11 fikk ende symtomer, men av mindre intensitet. 11:30, fikk begge objekter 250 ml ren appelsinsaft og det første objekt konsumerte i tillegg 250 ml alkoholfri drikk.

En uke senere, fikk begge frivillig standard frokost (dvs. frokosten gitt på den første dag av testen) til samme tid. 10:00 fikk begge objekter en subkutan injeksjon av 16 I.U. Tong-Shin vanlig injiserbart insulin-40. Ca. 10:30 begynte begge objekter å føle hypoglykemiske virkninger som varte i omtrent 2 timer. Begge objekter fikk servert ren appelsinsaft 11:20 og fikk servert standard lunsj 12:00. Blodsukkernivåeter målt 10:00, 13:00, og 16:00 indikerte at det injiserte insulin ga en hypoglykemisk toppvirkning ca. 3 timer etter administrering og indikerte at lik det orale insulinpreparat fra eksempel 1, forsvant virkningen 6 timer etter administrering. (se figur 9) .

Test 1- F

I denne testen, ble det orale insulinpreparat fra eksempel 1 administrert til 5 individer som led av insulinavhengig diabetes mellitus (IDDM) og 5 individer som led av ikke-insulinavhengig diabetes mellitus (NIDDM). IDDM-pasientene ble stelt i hospitalomgivelser i minimum tre dager før testingen og deres blodsukkernivåer ble regulert ved vanlig sykehusdiett og en rekke subkutane injeksjoner av vanlig Tong-Shin insulin. NIDDM pasientene fikk kontrollert sine blodsukkernivåer ved sykhusdiett og ved oral administrering av orale hypoglykemiske midler så som klorpropamid (Diaminase framstilt av Pfizer Laboratories Division, New York, N.Y.).

Om morgenen den første dag av testen, ble en vanlig frokost konsumert av hver av pasientene, men det orale hypoglykemiske midler og de subkutane injeksoner av insulin ble holdt tilbake fra pasientene. I stedet mottok pasientene en oral administrering av den passende dose av det orale insulinpreparat fra eksempel 1 og to kapsler av det lipolytiske enzympreparat vist i Test 1-E. Blodprøver ble tatt fra individene umiddelbart før administrering av det orale insulinpreparat og ved to og fire timer etter administrering. Disse prøvene ble deretter målt med hensyn på blodsukkernivåer. En standard sykehuslunsj ble servert til hver pasient to timer etter administrering av det orale insulinpreparat.

Resultat av testen er fremlagt i tabell 1.

Som vist i tabell 1, falt blodsukkernivåene hos alle pasientene vesentlig mellom administrering av det orale insulinpreparat og to timer senere. Men, sukkernivåene hos IDDM pasientene steg igjen skarpt mellom to og fire timer, og hos tre av fem pasienter ble det omtrent likt eller overskred nivåene før behandlingen. PA den annen side, fortsatte blodsukkernivåene hos de som led av NIDDM å synke mellom to og fire timer hos fire av de fem pasienter. Hos den femte pasient, økte blodsukkernivået mellom to og fire timer, men nådde ikke nivået før behandlingen.

Eksempel 2

I dette eksempelet, ble et oralt insulinpreparat med forlenget virkning laget i henhold til den generelle fremgangsmåte i eksempel 1. Partikler som består av kolesterol, natriumlaurylsulfat og metyl og propylparabener ble fremstilt og ble overtrukket med partikler som inneholdt Novo monokomponent insulin fremstilt fra svin bundet med hydroksypropylcellulose (40 g hydroksypropylcellulose i 600 ml vann; 6.07% oppløsning), natrium laurylsulfat, trietylamin HCL, og sitronsyre. Disse partiklene med insulin bundet til sin overflate ble deretter overtrukket med polyetylenglykolmonostearat slik at det ble dannet et lipid overtrekk rundt partiklene på omtrent 0,3

mikron tykkelse i motsetning til det omtrent 0,1 mikron tykke belegg på preparatene fra eksempel 1. Partiklene ble deretter overtrukket med et magesaftresistent overtrekk som bestod av de samme materialer som ble benyttet for preparatet i eksempel 1 med en belegg-tykkelse på ca. 0,1 mikron.

Test 2- A

I denne testen, ble det orale insulinpreparat med forlenget virkning fra eksempel 2 administrert til tre objekter som led av IDDM og tre objekter som led av NIDDM (objektene A, D, E, G,

I og J fra test 1-F). PA morgenen av undersøkelsen, ble en vanlig frokost konsumert av hvert av objektene, men objektene fikk ikke orale hypoglykemiske midler og de subkutane insulin-injeksjoner som var en del av deres vanlige terapi. I stedet, ble de behandlet med oralt administrerte doser av preparatet fra eksempel 2 og to kapsler av det lipolytiske enzympreparat fremlagt i test 1-E. Blodprøver ble tatt ved tidspunktet av administrering av det orale insulinpreparat og ved forskjellige tidspunkt deretter. En standard sykehuslunsj ble servert til objektene fire timer etter administrering av insulinpreparatet.

Analyse av blodsukkernivåene i de forskjellige prøver viste at preparatene fra eksempel 2 gir en mer forlenget hypoglykemisk virkning enn de fra eksempel 1. Preparatene med det tykkere lipid og magesaftresistente overtrekk ga hypoglykemiske toppvirkninger etter 4 til 6 timer og hadde virkninger som varte opp til syv timer, som var den totale varighet av undersøkelsen (se tabell 2).

Test 2- B

I denne testen, ble sammenlignende undersøkelser gjennom-ført på det orale insulinpreparat fra eksempel 1 og det orale insulinpreparat med forlenget virkning fra eksempel 2. Tre IDDM pasienter og tre NIDDM pasienter fikk administrert enten preparatet fra eksempel 1 eller preparatet fra eksempel 2 på vekslende dager sammen med to kapsler av de lipolytiske enzymer fremlagt i test 1-E. To kapsler ble gikk for hver orale insulindose. Hvert objekt fastet over natten og fikk ikke servert frokost og ble også nektet sine vanlige antidiabetiske behandlingsmidler. Blodglykosenivåer for hvert objekt ble testet på tidspunktet for administrering av det orale preparat og ved forskjellige tidspunkt deretter.

Resultatene av administrering av preparatene fra eksempel

1 og 2 til IDDM objektene, viser at preparatet fra eksempel 1 ga en sterk hypoglykemisk virkning i løpet av to timer etter administreringen, men at blodglykosenivåene returnerte til omtrent sine basis nivåer etter 4 timer. Preparatene fra eksempel 2 imidlertid viste en mer gradvis virkning og ga ikke sin hypoglykemiske toppvirkning før etter 4 til 6 timer. Til og med selv etter 7 timer ga de en utpreget hypoglykemisk virkning.

Resultatene av administrering til NIDDM objekter viser at forskjellene mellom de to preparater er mindre klar. Den hypoglykemiske toppvirkning for begge preparater synes og skje etter ca. 4 timer selv om preparatet fra eksempel 2 kan ha en mer forlenget virkning enn den fra eksempel 1. Begge Preparater ga en mer forlenget periode av "Normoglykemisk" tilstand hos NIDDM objektene enn for IDDM objektene.

Det antydes at den kortere varighet av den hyperglykemiske virkning av preparatet fra eksempel 1 på IDDM pasienter kan skyldes det faktum at insulin i preparatet frigjøres med raskere hastighet enn den for preparatet fra eksempel 2, men at det også inaktiveres med en raskere hastighet hos IDDM pasienter på grunn av tilstedeværelse av antiinsulin-antilegemer som ofte finnes hos IDDM pasienter. (Se figurene 10 og 11).

Eksempel 3

I dette eksempelet, ble et oralt insulinpreparat med alternativ forlenget virkning fremstilt i samsvar med grunnprose-dyren fra eksempel 1. Partikler med en gjennomsnittlig diameter på ca. 50 mikron ble fremstilt fra en blanding av kolesterol, natriumlaurylsulfat og metyl og propylparabener. Novo krystallinsk monokomponent insulin ble deretter bundet til partiklene med bindemidler som bestod av hydroksypropylcellulose, natriumlaurylsulfat, trietylamin HCL og sitronsyre. Partiklene med insulin bundet til sin overflate ble deretter overtrukket to ganger med et polyetylenglykolmonostearat-overtrekk som hver var 0,15 mikron tykt. Partiklene med det doble lipidovertrekk ble deretter overtrukket med et magesaftresistent overtrekk i henhold til sammensetningen fra eksempel 1 i en tykkelse på 0,1 mikron.

Test 3-A

I denne testen ble insulinpreparatene med forlenget virkning fra eksempel tre administrert til tre objekter som led av IDDM. Behandlingen var i følge den generelle fremgangsmåte fulgt i klinisk test 1 hvor i objektene fastet over natten og ble nektet sin vanlige hypoglykemiske terapi. Objektene konsumerte en vanlig sykhusfrokost og fikk administrert en oral dose av insulinpreparatet fra eksempel 3 og to kapsler lipolytisk enzympreparat som fremsatt i test 1-E. Objektene konsumerte en standard sykehuslunsj tre timer etter administrering av det orale insulinpreparat fra eksempel 3.

Blodglukosenivåene for objektene ble målt i venøse blodprøver samlet fra objektene på forskjellige tidspunkt etter administrering av det orale insulin. Data som er gitt i tabell 3, indikerer en forlenget hypoglykemisk virkning med hypogly-kememisk toppvirkning mellom 4 og 6 timer, men med hypoglykemisk virkning som varte så lenge som 9 timer.

Et objekt som led av NIDDM ble også behandlet med preparater fra eksempel 3 og lipolytiske enzymer som vist i test I-E.

Dette objektet fastet over natten før testen samt under testens varighet. NIDDM objektet ble behandlet 10:00 om morgenen og hennes blodglukosenivå fortsatte og falle i løpet av de totale 5 1/2 timer som testen varte.

Eksempel 4

I dette eksempelet, ble oralt insulin som hadde en sammensetning tilsvarende det i det orale insulinpreparat fra eksempel 1 fremstilt. Preparatet fra eksempel 1 ble variert ved å variere lipidovertrekket. Lipidovertrekket ble variert slik at i tillegg til polyetylenglykolmonostearat, ble fosfoti-dylfosfat (i en mengde tilstrekkelig til å lage en endelig konsentrasjon på 0,046 x IO-<2>g), fosfolipider (en mengde tilstrekkelig til å lage en endelig konsentrasjon på 0,046 x 10-<2>g) og kolesterol (en mengde tilstrekkelig til å lage en endelig konsentrasjon på 2,628 x IO-<4>mol) tilsatt til lipid overtrekksmaterialene. Dette lipidovertrekket ble belagt på insulinet og partiklene i en tykkelse på 0,3 mikron. 240 mg av det orale insulinprodukt ble deretter pakket med hånd i en hard gelkapsel. Gelkapselen ble overtrukket med en magesaftresistente overtrekk fra eksempel 1.

Eksempel 5

I dette eksempelet ble oralt insulin tilsvarende det orale insulinpreparat fra eksempel 3 fremstilt. Det orale insulin modifiseres i den grad at en kombinasjon av kolesterol-arginin HCL ble brukt i stedet for kolesterol i eksempel 3. Kolesterol-arginin HCL gir en blanding som etterligner lipoproteinblanding-ene med lav egenvekt in vivo. Også, ble lipidovertrekksmaterial-ene forandret. Etter overtrekking av blandingen med et lipidovertrekk tilsvarende det i eksempel 4 i en tykkelse på 0,15 mikron, påføres et andre lipidovertrekk. Det andre lipidovertrekk omfatter oleinsyre (en mengde tilstrekkelig til å gi en sluttkonsentrasjon på 8,776 x IO-<6>mol) og trometan (en mengde tilstrekkelig til å gi en sluttkonsentrasjon på 8,764 x IO-<6>

mol) som "vulkaniseringsmiddel" eller "mykgjøringsmiddel" av de flytende overtrekksmembraner.

I korthet, består det orale insulin i dette eksempel av "lipoproteinlignende med lav egenvekt" faste emulgeringsmidler som basis. NOVO Monokomponent krystallinsk insulin framstilt fra svin ble bundet til emulgeringsmiddelet og det resulterende produkt ble overtrukket med et 0,1 mikron tykt hydroksypropylmetylcellulose vannoppløselig overtrekk, som deretter ble belagt to ganger med lipidovertrekkmaterialene til en endelig membrantykkelse på 0,3 mikron (0,15 mikron pr. lag av lipidovertrekket), et "stabiliserende trometan" ble tilsatt, og produktet ble deretter pakket med hånd i harde gelkapsler (slik at hver kapsel inneholdt 240 mg av blandingen). Kapselen ble deretter overtrukket med det magesaftresistente materiale fra eksempel 1. Det vannoppløselige overtrekk tillater insulin - kolesterol arginin HCL å bli overtrukket med et lipid overtrekk.

Test 5- A

Biotilgjengeligheten til insulin og dens tilsvarende hypoglykemiske virkning i de orale insulinpreparater fra eksempel 4 og eksempel 5 ble undersøkt på en gruppe IDDM og NIDDM. Oralt insulin fra eksempel 4 ble også undersøkt på to normale, friske frivillige menn. I alle testene fremlagt i 5-A, mottok objektene med hver dose oralt insulin to kapsler av det lipolytiske enzym fra test 1-E.

Minst 12 eller 24 timer før undersøkelsen, ble pasientenes vanlige anti-diabetiske behandlingsmidler holdt tilbake fra pasientene. Etter faste over natten og faste gjennom hele undersøkelsesperioden, ble orale insulinpreparater fra eksempel 4 eller eksempel 5 oralt administrert.

Et venøst prøvekateter ble plassert i en vene, vanligvis i den anti-kubitale vene og blodprøver ble tatt på tidspunktene 0, 1.0, 1.5, 2.0, 2.5, 3.0, 4.0 og/eller 5.0 timer etter administrering av legemiddelet. Serumglukose ble målt på en Gilfordx400, og seruminsulin ble analysert ved å bruke en "immmuno-enzymatic o-fenylendiamin (OPD)" fremgangsmåte og insulin-B testutstyr fra WAKO (Japan). Alle målinger ble gjort i duplikat.

Som angitt ovenfor, deltok to friske frivillige menn, alder 38 og 31 år i undersøkelsen. Et objekt mottok det orale insulin fra eksempel 4 to ganger i løpet av en to-ukers periode, en gang hver uke, og fikk 0,20 og 0,27 I.U. pr. kilo av det orale insulin. Serumglukosenivået til objektet avtok fra en basislinje på ca. 111,0 mg/dl til et gjennomsnitt på 80,5 mg/dl 3 timer etter tidspunktet for legemiddeladministrer-ing. Serum-insulinnivå steg til 20 mikro-U pr.ml noe som skjedde 1 1/2 time etter inntak av legemiddel ved begge tilfeller. 45 minutter etter administrering av det orale insulin, klaget objektet over tåket syn, kaldsvette, irritabili-tet og dårlig evne til å konsentrere seg.

Den andre frivillige mottok 10 I.U. vanlig injiserbart insulin-40 (fra Tong-Shin Pharm. Co. fra Seoul, Korea), subkutant. Typiske insulininduserte sjokksymtomer ble observert 72 minutter etter injeksjon av vanlig insulin, serumglukose var 47 mg/dl på det tidspunkt. Han fikk et glass frisk appelsinsaft og serumglukose-nivået steg til va. 115 mg/dl i løpet av 1 time. 5 IDDM pasienter har fullført alle tre faser av undersøkel-sen i test 5-A, dvs. de mottok 10 I.U. subkutan injekson av vanlig injiserbart insulin-40 (fra Tong-Shin Pharm. Co. fra Seoul, Korea)den første uken; de mottok en enkelt oral dosering med eksempel 4 (0,544 I.U./kg gjennomsnittlig dose) en uke senere; og den neste uken mottok de 9 på hverandre følgende doseringer med eksempler 4 (gjennomsnittelig dose var 0,544 I.U./kg) gitt med 6 timers mellomrom.

Det orale Insulin fra eksempel 4 ble gitt til totalt 8 IDDM-pasienter (10 forsøk) (2 gjentok undersøkelsen) og 7 NIDDM-pasienter (11 forsøk) (4 pasienter gjentok undersøkelsen). 7 IDDM-pasienter fullførte undersøkelsen etter oral administrering av en enkel dose av det orale insulinpreparat fra eksempel 5.

Undersøkelsene viste at oralt insulin fra eksempel 4 tilsynelatende har senere start av virkningen, men viser lengre varighet av "hypoglykemisk" virkning både for IDDM og NIDDM pasienter, sammenlignet med vanlig insulin. Biotilgjenngelighet-en for insulin fra preparatet i eksempel 4 var ca. 3 ganger den for vanlig insulin; imidlertid, ved justering av insulindoser-ingen, var den omtrent den samme (Se tabell 4).

Undersøkelsene viste også at insulinpreparatet fra

eksempel 5 ga en start på hypoglykemi samt hadde en total varighet av hypoglykemi som stort sett lignet den som observeres etter subkutane injeksjoner av vanlig insulin. Biotilgjengeligheten for insulin var større ved oralt inntak av eksempel 5 enn av eksempel 4.

Co = Basisverdi for serumglukose; Cm in = Minumumsverdi for glukose; Tc -min = tid for observasjon av det minimale glukosenivå; Tioo = tiden for å nå 100 mg/dl g; serumglukose; dC/dT = reduksjonshastigheten i serumglukosenivåer. Io = basisverdi for seruminsulin; Ima x = maksimalverdi for insulin; Ti-max = tiden for å nå det maksimale seruminsulinnivå; Ti -o = tiden for å nå basisverdien av seruminsulinnivå; dl/dT = stigningshastigheten for serumsinsulinnivå; AUC = arealet under serum-insulinnivåkurven over (undersøkelses) tiden. (<*>to topper i seruminsulinnivåene).

Eksempel 6

Preparatet fra eksempel 5 ble laget ved å vinne insulin (Novo monokomponent) til kolesterol-natriumlaurylsulfatpartikler som beskrevet i eksempel 1. De insulinpåførte faste emulgeringspartikler ble deretter overtrukket med en overtrekksoppløsning som inneholdt polyetylenglykolfettsyreesteret og eggeplommelesitin med 5% fosfatidsyre (i en mengde tilstrekkelig slik at sluttproduktet på 350 mg kapsel inneholdt 0.309 x IO-<2>g). Eggeplommelesitin som inneholder 5% fosfatidsyre løst opp i etanol ble benyttet (Sigmachemical, St. Louis, Mo.).

Test 6

Kontrollerte undersøkelser i en gruppe IDDM og NIDDM pasienter ble utført av en koreansk forskergruppe og en forskergruppe fra De Forente Stater i Korea. Pasientene fikk en enkel oral dose av preparatet fra eksempel 6. Den koreanske fosker-gruppes blodprøver ble analysert i Korea og ved det samme laboratorium i De Forente Stater som testene fra De Forente Staters forskergruppes tester. Noen av pasientene fikk også ti (10) I.U. vanlig injiserbart insulin (Tong-Shin) annen hver dag. Alle pasienter fastet under undersøkelsen og natten før. Alle former for diabetikerterapi ble holdt tilbake fra pasientene. Serumprøver ble analysert med hensyn på serumsukkernivåer. Resultatene (se figurene 12 til 21) viser at preparatet fra eksempel 6 er et oralt aktivt insulin både for IDDM og NIDDM pasientene. Dessuten, viser resultatene at begge laboratorier hadde like resultater.

I figur 11, fikk objektet, en 47 år gammel IDDM mann 10 enheter injisert insulin, merket med en ( []), og på dag to, 6 kapsler (24 enheter) fra eksempel 6 (x). I figur 11 fikk objektet, en IDDM 45 år gammel mann, ti enheter injiserbart insulin ([]) og på dag to 8 kapsler (32 enheter) fra eksempel 6 (x) .

På figur 12, fikk en 47 år gammel NIDDM kvinne 6 kapsler, 24 enheter fra eksempel 6 . På figur 13, fikk en IDDM pasient 14 kapsler, 56 enheter fra eksempel 6. På figur 14, fikk en IDDM pasient 12 kapsler, 48 enheter fra eksempel 6. På figur 15, fikk en 38 år gammel IDDM mannlig pasient 10 enheter injiserbart insulin ([]), og på dag to, 10 kapsler, 40 enheter fra eksempel 6 (x). På figur 16, fikk en 47 år gammel mann med IDDM 10 enheter vanlig injisert insulin ([]) og på dag to 8 kapsler (32 enheter) fra eksempel 6 (x). På figur 17 fikk en 49 år gammel mannlig IDDM pasient ti enheter vanlig injisert insulin ([]) og på dag to, 6 kapsler (24 enheter) fra eksempel

6 (x) .

Alle objekter mottok to kapsler av de lipolytiske enzymer fra test 1-E med hver dose av preparatet fra eksempel 6.

Eksempel 7

For å fremstille preparatet i eksempel 7, ble kolesterol (Fuluka, A.G.; Sveits) og L-arginin HCL (WAko Jun-Yaku, Japan; KWJ 3778) blandet omhyggelig i forholdet to til en i et kar. Gummi arabicum (Yakuri-Kagaku, Japan; A001 = 03) ble brukt som fyllstoff.

Et lipid (Kolesterol) og en aminosyre (L-arginin HCL) ble forbundet med hydroksypropylcellulose som inneholdt insulin (Novo monokomponent Porchin Crystalline insulin). Sitronsyre ble brukt som hemmer for det insulindeaktiviserende enzym og til pH justering. Trietylamin HCL ble brukt som insulinstabili-serende middel samt som anti-skum middel.

Fremgangsmåten for å forene insulinet med partiklene var den samme som for eksempel 1 med sprayluftstrømshastigheten satt til 12 L/min og spraylufttrykket til 2.5 kg/M<2>.

Lipid og aminosyrepartiklene forent med det krystallinske insulin ble overtrukket med en vannoppløselig membran som bestod av hydroksypropylmetylcellulose (Shin-Etsu-Kagaku, Japan). Lipid-aminosyrepartiklene ovenfor som er forent med insulin og overtrukket med en vannoppløselig membran ble overtrukket med et lipidovertrekk som bestod av polyetylenglykolfettsyreesteret, eggeplommelesitin som inneholdt 5% fosfatidsyre og oleinsyre (Sigma Chem., St. Louis). Trometamin ble brukt som vulkaniseringsmiddel.

Det resulterende preparat ble fylt i en hard gelkapsel og magesaftresistent overtrukket som i eksempel 1.

Hver av de resulterende 240 milligrams kapsler inneholdt:

Preparatet fra eksempel 7 gir en virkning tilsvarende en subkutan injeksjon av vanlig insulin hos mennesker.

Det antas at de følgende grenser kan benyttes til et preparat laget i samsvar med eksempel 7. Hver resulterende 240 mg kapsel kan bestå av:

Novo monokomponent Porchin Crystalline insulin eller annet insulin tilsettes slik at hver kapsel inneholder mellom 4 til 40 internationale enheter/kapsel insulin.

Metylparaben (3.179 til 7.803) x 10"<5>M, propylparaben (0.809 til 1.681) x 10-<5>M og silikagel (0.275 til 0.641) x 10_<2>6kan tilsettes til de endelige pudderformede overtrukne orale insulinpartikler.

Det endelige, overtrukne orale insulinpulver kan fylles i en hard gelkapsel, myk gelkapsel eller i en hardpresset

tablettform. Disse former kan gis magesaftresistent overtrekk.

Eksempel 8

Et preparat ble laget ved å følge oppskriften fra eksempel 7, imidlertid ble den resulterende oppskrift endret som følgende:

Hver av kapslene ovenfor som inneholder 240 mg kan bestå av:

Test 8

Syv insulinavhengige diabetiske pasienter (IDDM) 6 menn og en kvinne mellom 24 og 47 år gamle (gjennomsnittlig 34,4) som veide mellom 48 og 68 kg hver (gjennomsnittlig 58,6 kg) tok mellom 32 og 48 (gjennomsnittlig 42,6) internationale enheter oralt insulinpreparat fra eksempel 7, oralt etter faste over natten og faste under undersøkelsen.

5 mannlige IDDM pasienter fikk 0,172 IU/kg vanlig injiserbart insulin (Tong-Shin) subkutant etter faste over natten og under undersøkelsen hos nye 5 mannlige IDDM pasienter, totalvirk-ningen av oral insulin preparat fra eksempel 7 når det gjelder å redusere blodsukkernivåer er tilsvarende til den for vanlig injiserbart insulin (se figur 22).

CO = basisverdi for glukose;

<c>min = minimumsverdien for glukose som er observert;

<T>c-min = Tidspunktet for observasjon av minimums

glukosenivå;

T100 = tid for å nå 100 mg/dl;

dC/dT = hastigheten av den hypoglykemiske virkning.

Hos to IDDM pasienter, ble biotilgjengeligheten av insulin (insulinnivåene i serum) målt etter oral administrering av oralt insulinpreparat fra eksempel 7 (0,63 IU/kg).

Sammenlignet med 0,172 IU/kg vanlig insulin, subkutan injeksjon til 5 IDDM pasienter, er "farmakokinetikken og biotilgjengeligheten" for insulin som følgende:

Insulin-

preparat 0914

Io = basisverdi for insulin;

Ima x = maksimalverdi for seruminsulin;

Ti-max = tid for observasjon av maksimalverdi av seruminsulin ;

Ti -o = Tid for å nå basisverdi av seruminsulin;

dl/dT = stigningshastigheten for seruminsulin (absorbsjons-hastighet);

AUC = arealet under kurven for seruminsulinnivå over undersøkelsestiden.

Hvert objekt i test 8 fikk to kapsler av det lipolytiske enzympreparat fremlagt i test i-E med hver dose oralt insulin.

Den kliniske undersøkelsen viste at oralt insulinpreparat fra eksempel 7 ved en oral enkeldose på 0,630 IU/kg insulin ga en identisk "hypoglykemisk" (eller virkning ved å redusere serumglykose) virkning hos diabetikere som den etter subkutan injeksjon av 0,172 IU/kg insulin vanlig injiserbart insulin (Tong-Shin) til en annen gruppe insulinavhengige diabetikere. 4 av våre 7 undersøkte insulinavhengige diabetikere opplevde et insulinsjokk korrigert ved oralt inntak av sukkervann og frisk appelsinjuice.

Imidlertid, indikerte farmakokinetiske og biotilgjengelig-hetsdata etter 0.630 IU/kg oralt insulinpreparat fra eksempel 7 sammenlignet med 0,172 IU/kg subkutan injeksjon vanlig injiserbart insulin (Tong Shin) at absorbsjonshastigheten for insulin var mer enn to ganger så rask etter oralt insulin som etter

injeksjon av vanlig insulin. Biotilgjengeligheten for insulin (AUC) etter oralt insulin (0.630 IU/kg) er nesten 4.7 ganger AUC etter subkutan injeksjon av vanlig insulin (0.172 IU/kg). AUC etter justering av den administrerte insulindose etter

oralt insulin er 2.264.8/IU og det er 1.175.0/IU etter subkutan injeksjon av vanlig insulin. Biotilgjengeligheten for oralt insulinpreparat fra eksempel 7 er lik eller større enn den for vanlig injiserbart insulin, pr. gitt insulindose.

Virkningen av oralt insulinpreparat fra eksempel 7 når det gjelder å redusere serum-glykosenivåer hos diabetikere og biotilgjengeligheten av insulin for diabetikere etter oral administrering av oralt insulinpreparat fra eksempel 7 er utmerket og er tilsvarende den for subkutant injisert vanlig injiserbart insulin hos insulinavhengige diabetikere.

Eksempel 9

I dette eksempelet blir de lipolytiske enzymer lipid og magesaftresistent overtrukket og kan kombineres med et oralt insulinpreparat i en enkelt kapsel eller tablett.

A. Pankreatisk lipase.

Pankreatiske lipasepartikler ble fremstilt som følgende. De følgende komponenter ble fylt i den modifiserte Spir-A-Flow som tidligere er beskrevet.

Komponentene ble plassert, på skiven i Spir-A-Flow1 en og tørret ved en temperatur som varierte mellom ca. 30 og 32°C mens rotoren ble rotert med 300 rotasjoner pr. minutt (rpm), røreren med 500 rpm, og hakkeren med 2,000 rpm. Fine tørrede partikler av komponentene ble dannet derved og ble blåst fra bunnen av den nedre del ved luft varmet opp til en temperatur på ca. 30 til 32°C. Den oppvarmede luft ble blåst gjennom spalten skapt mellom rotoren og veggen av karet (spalteluft) og gjennom de fine maskeåpninger på den roterende skive (luftstrøm). Både spalteluften og luftstrømmen var med et lufttrykk som varierte mellom 100 og 450 mmH2 0. De fine partiklene av komponentene ble suspandert inne i karet på Spir-A-Flow'en av spalteluft og luftstrøm. Partiklene av komponentene ble deretter overtrukket med følgende overtrekksoppløsning:

For å overtrekke partiklene med overtrekksoppløsningen,

ble overtrekksoppløsningen sprayet på partiklene av komponentene etter som de ble suspendert inne i karet, med en hastighet på 10 ml/min og med et trykk på mellom 1,0 og til 5,0 kg/M<2>i 120 minutter (spraydysen var avvekslende "på" i 20 til 40 sekunder og "av" i 60 til 90 sekunder).

Dette resulterte i at de pankreatiske lipasepartikler ble overtrukket og derved skjermet av et tynt lag HPMC-L membran som er vannoppløselig. Disse partiklene av pankreatisk lipase overtrukket med en HPMC-L membran ble deretter magesaftresistent overtrukket ved bruk av følgende magesaftresistente overtrekks-oppløsning :

Den magesaftresistente overtrekksoppløsning hadde en pH på ca. 5.2 til ca. 5.6.

Alternativt, kan en handelsvarekvalitet akrylresin kalt EUDRAGIT<R>L-100-55 (eller L-100) eller EUDRAGIT"-L30-D-55 benyttes for å overtrekke partiklene.

Partiklene ble magesaftresistent overtrukket ved bruk av den første nevnte magesaftresistente overtrekksoppløsning ved å spraye den magesaftresistente overtrekksoppløsning på de HPMC-L overtrukne partiklene av pankreatisk lipase, mens partiklene ble igjen suspandert i karet, med en sprayhastighet på 10 ml/min og et trykk på 2,5 kg/m<2>i 3 (tre) til 4 (fire) timer. Spraydysen var "på" i 20 til 40 sekunder og "av" i 60 til 120 sekunder. Det resulterende produkt gir denønskede oppløsnings-tid i "mageoppløsnig" og i "tolvfingertarmoppløsning".

B. Gallesalt.

Gallesalt-partikler ble dannet ved en Spir-A-Flow og overtrekket gallesalter og avicel med overtrekksoppløsningen og den først nevnte magesaftresistente overtrekksoppløsning som benyttes for å overtrekke den pankreatiske lipase ovenfor. Gallesaltet og avicel ble overtrukket som vist i A ovenfor. Gallesalt og avicelkomponentene som ble benyttet var følgende:

C. Oralt insulinpreparat

Det orale insulinpreparat ble laget på følgende måte. De følgende komponenter ble blandet i Spir-A-Flow.

Komponentene ble omhyggelig blandet og tørret i karet på Spir-A-Flow'en. De følgende parametre ble benyttet i Spir-A-Flow' en: Rotoren ble innstilt på 350 rpm; røreren ble innstilt på 500; hakkeren ble innstilt på 2,000 rpm; spaltelufttrykket var mellom 100 og 300 mmH2 0; luftstrømtrykket var mellom 100 og 350 mmH2 0; luften var ved en produkttemperatur på 24 til ca. 31°C; Komponentene ble blandet og tørret i Spir-A-Flow1 en med disse parametere i ca. 30 minutter. Deretter, ble omhyggelig blandede og tørrede komponenter som er suspandert i luften i karet forent med følgende bindeoppløsning.

For å overtrekke partiklene som var dannet ovenfor, ble bindeoppløsningen spreyet gjennom spreydysene som er plassert i toppen på Spi-A-Flow1 en, se 28 på figur 3, bindeoppløsningen var plassert i en sylinder og ble deretter avkjølt ved å dykkes ned i et iskaldt beger før og under sprayeprosessen. Bindeopp-løsningen ble påført de fine luftsuspenderte partikler med en hastighet på 10 til 14 ml/min, ved et lufttrykk på 1,0 til 2,0 kg/m<2>og et luftvolum på 15 til 25 L/min, i omtrent 2 timer; inntil all bindeoppløsningen var brukt. Spraydysen ble avvekslende skrudd "på" i 20 til 40 sekunder og "av" i 30 til 90 sekunder. Under prosessen, ble produkttemperaturen holdt mellom ca. 25 og ca. 32°C ved å holde luften som benyttes for å suspendere partiklene ved denne temperatur. De resulterende partikler med det krystallinske insulin ble deretterøyekblikk-elig løst opp i vann, som har en temperaturpå ca. 24°C, for å lage en emulsjon med insulin bundet til de fine partikler. Emulsjonen har en pH på ca. 4,2 til ca 5,4.

Umiddelbart deretter ble de med insulin forbundne partikler i emulsjonen overtrukket med en lipid overtrekksoppløsning laget som følgende. De følgende komponenter utgjør lipidovertrekket som ble sprayet på partiklene med insulin på.

Lipidovertrekks-oppløsningen ble også sprayet gjennom spraydyse 28 plassert på toppen av karet. Parametrene for Spir-A-Flow1 en var som følgende: rotoren ble innstilt på 250 til 300 rpm; røreren på 500; og hakkeren på 2.500 til 3.000 rpm. Spraydysen og dens sprayhastighet ble innstilt på 12,0 ml/min ved et lufttrykk på 1,2 til 1,5 kg/m2 , et luftvolum på 15 til 20 L/min og produkttemperaturen var mellom ca. 30 og 34°C. Igjen, holdes produkttemperaturen ved å innstille temperaturregulatoren på Spir-A-Flow1 en slik at luften som strømmer inn i karet har denønskede temperatur. Lipidover-trekksoppløsningen ble sprayet i 60 minutter. Spraydysen skrues avveksende "på" i 20 sekunder og "av" i mellom 60 og 90 sekunder.

De resulterende lipidovertrukne partikler blir deretter på ny overtrukket med en lipidovertrekksoppløsning til fornyet overtrekking. Lipidovvertrekksoppløsningen til fornyet overtrekking inneholder de følgende komponenter.

Lipidoppløsningen til fornyet overtrekking ble sprayet fra siden av Spir-A-Flow karet med en sprayhastighet på 12 ml/min ved et lufttrykk på 1.0 til 1,5 /m<2>og med et luftvolum på 15 til 20 L/min. Rotoren ble innstilt på 300 til 350 rpm, røreren på 500, hakkeren på 3.000 til 3.500 rpm og temperaturen på produktet ble holdt på ca. 31 til ca. 35°C. Spraydysen ble avvekslende skrudd "på" i 20 til 40 sekunder og ble skudd "av"

i 60 til 90 sekunder.

Om ønsket kan trometamol utelates fra lipidoppløsningen til fornyet overtrekking. Imidlertid, hvis trometamol utelates, vil det i resulterre iøket tørretid og ekstrem omhu vil måtte benyttes for å forhindre "altfor fettede, fuktig" partikler. Trometamin (trometamol) er listet i U.S. and European Pharmacopea.

Etter det gjenntatte trinn med lipidovertrekksoppløsning, fylles de overtrukne tørrede partikler enten i harde gelkapsler eller presses i tablettform. De orale med insulinforbundne overtrukne partikler kan lages til kapsler eller tabletter alene eller kan blandes med de magesaftresistente partikler av lipase og gallesalter som tidligere er beskrevet. De resulterende kapsler eller tabletter kan magesaftresistent overtrekkes.

Alternativt kan de lipidbelagte bundende orale insulinpartikler selv få magesaftresistent overtrekk. Magesaftre-sistentovertrekksoppløsningen for overtrekk av de lipidovertrukne orale insulinpartikler omfatter de følgende komponenter :

For å danne magesaftresistent overtrukne lipidovertrukne orale insulinpartikler, ble den magesaftresistente overtrekksopp-løsning sprayet gjennom spraydyse 28 som er plassert i toppen av karet på Spir-A-Flow'en med en sprayhastighet på et gram kilo pr. minutt til omtrent 500 gram av de lipidovertrukne bundende orale insulinpartikler. Partiklene ble sprayet i 5 sekunder og fikk tørre i fem sekunder, avvekslende inntil denønskede tykkelse av det magesaftresistente overtrekk var oppnådd.

For å bestemme mengden av det magesaftresistente overtrekks-oppløsning som skulle påføres i prosent tørr lakksubstans (magesaftresistent overtrekksoppløsning) ("Q") ble overflatearealet på partikkelen som skulle overtrekkes (SA) i mm<2>multiplisert med mg tørr lakk (L) pr. Cm<2>ønsket i mg/Cm<2>(tykkelse av overtrekket), dette divideres med vekten av orale insulinbundende partikler (W) i mg. I samsvar med dette, beregnes prosent tørr lakksubstans "Cj" ved følgende ligning:

Fortrinnsvis har de magesaftresistent overtrukne partikler av det orale insulin en diameter mellom ca. 0,1 og ca. 0.8 mm (overflatearealet varierer således mellom ca 0.314 og ca. 2.0 mm<2>). Det er funnet at ved å spraye ca. 120 til ca. 150 ml av den magesaftresistente overtrekksoppløsningen ovenfor på orale insulinpartikler som veier ca. 450 gram, vil de resulterende overtrukne partikler ikke løses opp når de plasseres i en oppløsning som har en pH på ca. 1,2 (en mageoppløsning) i minst 10 minutter; i midlertid, vil de overtrukne partikler løses opp og dispergere i en oppløsning som har en pH på ca. 6,8 (en tolvfingertarmoppløsning) i løpet av 30 sekunder. I samsvar med dette er det opppnådd et ideelt magesaftresistent overtrekk for de orale insulinpartikler.

D. Oral insulinpartikkel/ lipase/ gallesaltkapsel

I dette eksempelet er det laget kapsler som omfatter de orale insulinovertrukne partikler, overtrukket lipase og overtrukket gallesalt. Til dette formål, til hver #l-størrelse hard-gel kapsel, størrelse en, blandes de magesaftresistent overtrukne orale insulinpartikler (fremstilt som beskrevet ovenfor i C), magesaftresistent overtrukne lipasepartikler (fremstilt som beskrevet ovenfor i A)og magesaftresistent overtrukne gallesaltpartikler fremstilt som beskrevet ovenfor i B) sammen og fylles i hardgel-kapsler i følgende forhold:

200 Mg (12 IUS) oralt insulin

28 Mg (1,000) enheter pankreatisk lipase

25 Mg gallesalt

50 Mg natriumbikarbonat (ovnstørret);

og

50 Mg sitronsyre som "fyllstoff".

Natrium bikarbonat og sitronsyre gir en sprengeeffekt som gjør at den harde gel-kapselen åpnes i magen, og frigjør de magesaftresistent overtrukne partikler av oralt insulin, lipase og gallesalter i størrelser mindre enn 1 mm. På grunn av deres størrelse og sammensetning, går disse partikler raskt gjennom pylorus inn i tolvfingertarmen. Natriumbikarbonatet og sitronsyren virker også til å justere pH i tarmen mot alkalitet og øker aktiviteten av den pankreatiske lipase i nærvær av gallesaltet.

E. Sammenlignende klinisk undersøkelse av det orale insulinpreparat fra C sammenlignet med det orale insulinpreparat fra D.

Seks diabetikere (tre insulinavhengige og tre ikke-insulinavhengige; 5 menn og 1 kvinne) deltok i en sammenlignende undersøkelse mellom det orale insulinpreparat fra C gitt sammen med 4 kapsler av det lipolytiske enzym, som hver inneholdt 1.000 enheter lipase og 25 mg gallesalt, og det orale insulinpreparat fra D, dvs. det orale insulinpreparat fra C sammen med den overtrukne lipase fra A, overtrukne gallesalt fra B, natriumbikarbonat og sitronsyre i en hard gel kapsel.

Hver pasient mottok på forskjellige dager, hvert preparat. Med dette formål, fikk hver pasient oralt 48 IU oralt insulin med 4 kapsler som inneholdt 4.000 enheter lipase og 100 mg gallesalt på undersøkelsens første dag og 4 kapsler som inneholdt 48 IU oralt insulin og 4.000 enheter lipase og 100 mg gallesalt på undersøkelsens andre dag. På den tredje og fjerde dag av undersøkelsen ble rutinen gjentatt.

Generelt, enten de lipolytiske enzymkapsler ble gitt separat, men samtidig med de orale insulin (48 IU) kapsler eller de lipolytiske enzymer var inneholdt i samme kapsel som det rale insulin og gitt som en samlet kapsel, ble totaleffekten på blodsukker og hypoglykemisk forløp/virkning av det orale insulin det samme.

F. Oral insulin/ lipase/ galletablett:

De ikke magesaftresistent overtrukne partikler beskrevet i seksjon A, B og C kan samles og lages til en hardpresset tablett. Til dette formål, ble følgende komponenter blandet. Insulin/lipase/gallesaltpartikkel (i samme

Blandingen ovenfor ble tilberedt i hardt pressede tabletter tilnærmet størrelse 220 mg (om ønsket kan størrelsen være mer eller mindre). Hvis krystallinsk insulin substitueres i preparatet fra seksjon C, kan vær tablett inneholde 6 IU insulin; Insulindosen kan økes opp til 40 IU om ønsket.

De resulterende tabeletter ble overtrukket EUDRAGIT"-E-100

i en endelig "filmovertrekk" tykkelse på ca 0.1 til ca. 0.15

mm. Tabletter overtrukket på denne måten ble funnet å løses opp i magesaftoppløsning som har en pH opptil 5.0 i løpet av 30 sekunder eller mindre. Partiklene som derved frigjøres, dvs. oralt insulin, lipase og gallesalt , fordi de har blitt magesaftresistent overtrukket, løses bare lett opp i en oppløsning som har en pH på 6.0 eller mer. Dessuten, vil partiklene ha en størrelse på mindre enn 1 mm og vil derfor lett gå gjennom pylorus og løses opp i tolvfingertarmen. I tolvfingertarmen blir partiklene emulgert og suspanderer de mikroliposferiske partikler som har insulin bundet til seg (har en størrelse på mindre en 1 mikron) og/eller "lipidlagovertrekk" -mikro-liposfelisk-bundet insulin (har en størrelse på mindre enn 50 mikron). I samsvar med dette vil partiklene suspanderes i en emulsjon som dannes inne i hulrommet i tolvfingertarmen. Disse partiklene blir derved fortrinnsvis absorbert fra tottene på tarmslimhinnen og går forbi leveren.

Kliniske undersøkelser av tablettformen av det orale insulin/lipase/gallesalte ble gjennomført på tre insulinavhengige diabetikere og resultatene var som følgende:

Bruken av en mageresistent overtrekksoppløsning så som EUDRAGIT"-L 100 eller L-30 for å trekke over de orale insulinpartikler, gallesaltpartikler og lipasepartikler gir overtrukne partikler med følgende karakteristikka; 1. Motstand overfor magesaft; 2. Beskytter innsiden av magesekken mot eventuell etsing forårsaket av partiklene. 3. Isolerer uforenlige medikamenter; 4. Forbedrer produktenes holdbarhet;

5. isolerer hydroskopiske kjerner og

6. beskytter partiklene mot atmosfærisk påvirkning.

Som fremlagt ovenfor, beskytter EUDRAGIT" veggen i magesekken fra eventuell etsende virkning som gallesaltene kan ha og forbedrer også de orale insulinpreparater som har dårlig holdbarhet og er ekstremt labile og hydroskopiske.

Eksempel 10

I følge dette eksempel, ble et oralt insulinpreparat fremstilt. De følgende komponenter ble plassert i karet i Spir-A-Flow ' en.

Disse pulverformede komponenter ble malt ved å benytte Jet Mill'en som tidligere er beskrevet ( se figur 1 og 2) til partikkelstørrelse på mindre enn 50 mikron, og omhyggelig blandet og tørret i karet på Spri-A-Flow'en ved bruk av de følgende parametere:

De omhyggelig blandede og tørrede komponenter (partikler) ble deretter suspendert i karet ved å øke spaltelufttrykket og luftstrømstrykket til ca. 50 til ca. 100 mmH2 0. De suspanderte, fine, tørrede partikler ble deretter overtrukket med den følgende oppløsning: Den bindende oppløsning sprayes fra spraydysene plassert på toppen av karet slik at den dekker partiklene. Den bindende oppløsning som inneholder insulinkrystallene bindes til de fine, tørrede partikler ved å benytte følgende parametre;

Partiklene ble sprayet avvekslende av en ca. 90 til en ca. 120 minutters periode, inntil hele totaloppløsningen var brukt. Partiklene ble sprayet i ca. 5 sekunder og tørret i ca. 22 sekunder avvekslende i løpet av perioden.

Partiklene belagt med krystallinsk insulinoppløsning (bundende partikler) ble deretter overtrukket med en første overtrekksoppløsning. Den første overtrekksoppløsning omfattet de følgende:

De ovenfor belagte partikler ble deretter suspandert i Spir-A-Flow'en og ble overtrukket med den første overtrekks-oppløsningen ovenfor under følgende betingelser:

Bundne partikler ble sprayet i ca. 5 til ca. 10 sekunder, og tørret i ca. 20 til ca. 22 sekunder.

De belagte bundne partikler ble deretter på ny overtrukket med en annen overtrekksoppløsning. Den andre overtrekksoppløsn-ing inneholdt følgende:

Den andre overtrekksoppløsning ble sprayet på de suspenderte overtrukne bundne partikler fra spraydysen plassert på siden av karet ved bruk av følgende parametere:

De resulterende overtrukne bundne partikler, som omfatter insulin og er overtrukket med lipider, kan enten tilberedes som fine korn som har en størrelse på mindre enn 2 mm i diameter (ved å bruke NaHC03 : sitronsyre i 3:1 forhold som et "kim" overtrukket med stivelse, som overtrekkes med et overtrekkslag, og insulinbelagte kjemiske partikler beskrevet ovenfor som det ytre lag, osv., og deretter overtrukket med et magesaftresistent overtrekk), eller blandes med natriumbikarbonat, 20 til 30 vektprosent; sitronsyre 10-20 vektprosent og silikagel 3 til 6 gram pr. 500 - 650 gram sluttvekt av preparatet, og fylles i størrelse nr. 4 harde gelkapsler. De resulterende kapsler ble deretter magesaftresistent overtrukket med den følgende magesaftresistente overtrekksoppløsning: Skjellakk 0.2 g pr. 100 ml av den blandede oppløsning ovenfor tilsettes til og løses opp (mørk brun farge) pH = 5.2 til 5.6; blandes ved en temperatur til ca. 30.0 til ca. 32.5°C Alternativt, kan en magesaftresistent overtrekksoppløsning som inneholder de følgende komponenter benyttes;

Den først nevnte magesaftresistente overtrekksoppløsning ble benyttet for å magesaftresistent overtrekke størrelse # 4-kapselen fylt med de belagte insulinpartikler. De belagte insulinpartikler i størrelse #4 kapselen som var overtrukket slik ble funnet bare å løses opp i en magesaftoppløsning som har en pH på ca. 1.2 etter påvirkning i to eller flere timer. Imidlertid, kapslene løses opp i tolvfingertarmveske som har en pH på ca. 6.8 i løpet av 15 (femten) minutter eller mindre, (som angitt i U.S. Pharmacopea). Hvis kapslene overtrukket med den alternative magesaftresistente overtrekksoppløsning også ble funnet å ha tilsvarende egenskaper.

Eksempel 11

For å fremstille det orale insulipreparat i dette eksempel, ble følgende komponenter fylt i karet på Spir-A-Flow'en;

Etter at komponentene var blandet og tørret i karet på Spir-A-Flow'en, ved å benytte parameterene beskrevet i eksempel 10 (ovenfor) ble disse partiklene bundet med en insulininnholdende bindeoppløsning. Den insulininnholdende bindeoppløsning inneholdt følgende:

De blandede og tørrede komponenter ble suspendert i karet og den insulininnholdende bindeoppløsning ble sprayet fra spraydyse 28 plassert på toppen av karet. Bindeoppløsningen ble sprayet mens Spir-A-Flow'en opererte ved betingelser angitt i eksempel 10 ovenfor.

De insulinbundne partikler overtrekkes deretter med en første overtrekksoppløsning. Den første overtrekksoppløsning inneholdt følgende kjemikalier;

De overtrukne insulinbundne partikler ble overtrukket med en første overtrekksoppløsning som beskrevet i eksempel 10 (ovenfor).

De resulterende overtrukne partikler ble deretter på ny overtrukket med en annen overtrekksoppløsning. Den andre overtrekksoppløsning hadde følgende bestanddeler;

Den andre overtrekksoppløsning ble sprayet fra spraydysene 27 plassert på siden av karet ved de betingelser som er beskrevet i eksempel 10 ( ovenfor).

De resulterende overtrukne partikler kan tilberedes som fine korn med en størrelse på mindre enn 2 mm i diameter som inneholder natriumbikarbonat og sitronsyre, i en 3:1 eller 1:1 forholdsblanding, som kim; stivelse som "nonpareil"; overtrukket med et overtrekkslag; insulinbundende partikler som det ytre lag; og magesaftresistent overtrekk eller blandet med ca.

20 til ca. 30 vektprosent natriumbikarbonat, ca. 10 til ca. 20 vektprosent sitronsyre og ca. 0.5 til ca. 2.0 vektprosent silicagen. De resulterende blandinger kan deretter fylles i nr. 4 hardgel-kapsler, og overtrekkes med magesaftresistent overtrekk.

Eksempel 12

I dette eksempelet, overtrekkes de orale insulinpreparater laget i eksemplene 10 og 11, som består av korn med en diameter på mindre enn 2.0 mm. En CF granulator (Se figur 23) benyttes og det orale insulinpreparat fra enten 10 eller 11 ble blandet med natriumbikarbonat/sitronsyre i et forhold til ca. 3:1 som har en størrelse som har en størrelse på mindre enn 0.5 mm benyttes som "nonpareil". Det resulterende korn ble deretter magesaftresistent overtrukket med en av de tidligere beskrevne magesaftresistentovertrekks-oppløsninger. Det ble funnet at de resulterende korn ikke ville løses opp i minst en to timers periode i magesaftoppløsning med en pH på ca. 1.2, men vil løses opp i løpet av 15 minutter eller mindre i tolvfinger-tarmoppløsning som har en pH på ca. 6,8.

Cf granulatoren kommersielt tilgjengelig gjennom Freund Industries, Inc., Tokyo, Japan, er utformet for å samle, granulere og overtrekke ved bruk av sentrifugalsystem og er vist i figur 23. Kort, omfatter CF granulatoren en krafttilfør-sel 42, rotor 44, lufttilførsel 46 og spraydyse 48.

For å danne produkter i CF granulatoren, ble temperaturen på lufttilførselen satt på mellom ca. 28 og ca. 34°C, rotor-hastigheten ble innstil på mellom ca. 130 og 200 rotasjoner pr. minutt, lufttilførselens strømningshastighet var 30 til 50 L/minutt, spraydysenes sprayhastighet var 20 til 50 ml/min ved et spraytrykk på 10 til 30 L/min.

For å danne natriumbikarbonat/sitronsyreblandingen, ble sitronsyre, 110 til ca. 150 g, som "kim" natriumbikarbonatpulver, ca. 400 til ca. 450 g, og en liten mengde "alph" stivelsespulver, ca. 10 til ca. 50 g, overtrekkes over sitronsyren og tørres i tretti minutter i Spir-A-Flow.

Ved å bruke sitronsyre som kim, og natriumbikarbonat og stivelse som overtrekk (begge som "nonpariel"), blir orale insulinpreparater fra eksemplene 10 og 11 som pulveret forblandet med ca. 30 vektprosent stivelse, belagt på et granulært "nonpareil" ved bruk av ca 6 til ca. 20% (fortrinnsvis ca. 10%) hydroksypropylcellulose-L (HPC-L) i alkohol ved en rotorhastighet på ca. 100 til ca. 200 rpm, en lufttilførsel på 20 til 50

L/min, en spraydyse strømningshastighet på 15 til 40 ml/min ved

et trykk på 10 til 30 L/min i 20 til 40 minutter (temperaturen var ca. 25 til ca. 30°). De resulterende korn ble tørret i en Spir-A-Flow i 30 minutter ved en temperatur på ca. 30 til ca.

35° C.

Det resulterende granulære preparat hadde korn med en diameter på mellom ca. 0,490 og ca. 1.450 mm og ble magesaftresistent overtrukket ved å bruke en magesaftressistentoppløsning av 5% HPC/metyl-ftalat og polyetyelenglykol-6000 (0.5%) løst opp med etanol. Andre magesaftresistente overtrekksoppløsninger angitt ovenfor kunne også vært benyttet. Kornene ble overtrukket med den magesaftresistente oppløsning ved en rotorhastighet på ca. 150 til 250 rpm, lufttilførsel på 30 til 50 l/min, spraystrøm på 20 ml/min ved trykk på 15 til 30 L/min, og ved en temperatur på ca 25 til ca. 30°C. De resulterende korn har en struktur omtrent tilsvarende den vist i figur 24. Kornet 50 omfatter en kjerne eller kim 52, et "nonpareil" 54, et HPC-L overtrekk 56, et lag insulin 58, og et magesaftresistent overtrekk 59. Disse kornene vil ikke løses opp på minst to timer i magesaftoppløsning med pH på ca. 1.2, men vil løses opp i løpet av 15 minutter eller mindre i tolvfingertarmoppløsning med en pH på ca. 6.8.

Test 12 a

Det resulterende produkt, ca. 0.9 (0.69 til 1.07) IU pr. kilo, ble løst opp i 10 til 20 ml saltoppløsning, in vitro, og administrert til tolvfingertarmen på tre hunder via et Wallace-Daimond dobbelt hulromt rør. Serier av blodprøver fra lårvenen ble samlet ved tiden 0, 60, 80, 100, 180, 240, og 300 minutter etter administrering av preparatet til tre hunder. Hundene, en hann og to hunner, hadde en gjennomsnittlig vekt på 4.0 (ca.

3.0 til ca. 5.6) kilo hver. Plasmaglykosenivåer og insulinnivåer

(ved radioimunoanalyse og Wako's enzymatiskimmunoanalysemetoder)

ble målt.

En markert og vesentlig grad av hypoglykemi ble observert etter ca. 80 minutter, som varte i ca. 300 minutter, mens et maksimalt plasmainsulinnivå ble observert ved ca. 100 minutter etter den intraduodenale administrering av preparatet (Se figurene 25 og 26).

Test 12 b

Preparatet fra eksempel 11 endret som angitt i eksempel

12, ca. 1.0 IU pr. kg, ble intraduodenalt administrert til en 6.0 kilo hun hund. Hypoglykemisk virkning av preparatet ble sammenlignet med det intraduodenalt administrerte vanlige injiserbare insulin (Novo aktrapid insulin, 1.0 IU pr. kilo) og intravenøst administrert vanlig injiserbart insulin (Novo aktrapid insulin, 0.5 IU pr. kg). Etter infusjon av 1.26 IU vanlig injiserbart insulin intravenøst, falt plasma glukosenivå fra 102 til 23 mg/ml i løpet av 20 minutter og gikk tilbake til 100 mg/ml i løpet av tre timer. Deretter, ble 6 IU vanlig injiserbart insulin gitt intraduodenalt. Ingen endring i blodglukosenivåer ble observert i mer enn tre timers periode. Seks (6) IU av preparatet ble gitt intraduodenalt, og en vesentlig og vedholdende reduksjon i blodsukkernivå ble observert. Dyret døde 2 timer etter administrering av preparatet på grunn av sterk hypoglykemi (Se figur 27).

Test 12 c

Etter en 24-timers observasjonsperiode, uten insulin eller orale hypoglykemiske midler, og fastende over natten, tok tre insulinavhengige og to ikke insulinavhengige pasienter ca. 0.64 til ca. 0.73 IU pr. kilo av insulinpreparatet fra eksempel 10 endret som angitt i eksempel 12. Blodsukkernivåer ble målt hver time i 5 timer. Til en IDDM og en NIDDM pasient, ble det imidlertid på grunn av de lavere fastende blodsukkernivåer observert før undersøkelsen, gitt en standard frokost og undersøkelsen ble fortsatt, etter måltidet. En klinisk signifikant grad av "hypoglykemi" ble observert hos disse pasienter (se tabell 5 nedenfor).

6 nye pasienter, 4 IDDM og 2 NIDDM pasienter, tok 0.49 til 0.63 IU pr. kilo av preparatet fra eksempel 11 endret som angitt i eksempel 12, oralt. En pasient, fikk fordi lavere fastende blodsukkernivået ble observert, en standard frokost og undersøkelsen ble fortsatt. I de gjennværende 5 tilfeller, ble undersøkelsen gjennomført under fastende betingelser. En signifikant grad av hypoglykemisk virkning ble observert etter den orale admnistrering av preparatet (se tabell nedenfor).

12 d kliniske undersøkelser med granulære preparater i

diabetikerundersøkelse.

En gruppe diabetikere deltok i undersøkelser med testing

av preparatene fra eksempel 10 og 11 to ganger i løpet av en to ukers periode. I løpet av den første uken, tok hver pasient oralt enten oralt insulin fra eksempel 10 eller eksempel 11 i størrelse #4 kapsler som var magesaftresistent overtrukket, og en uke senere tok samme pasient et alternativt granulært preparat av enten eksempel 10 eller eksempel 11, oralt. Det granulære preparat fra eksempel 11 administrerte oralt en gjennomsnittelig insulindose på 0,145 enheter pr. kilo kroppsvekt (0.11 til 0.18 enheter pr. kilo kroppsvekt) og gav en raskere reduksjon i blodsukkernivåer under en målt totimers periode sammenlignet med den orale administrering av preparatet fra eksempel 11 i størrelse #4 kapsler som hadde en gjennomsnittlig insulindose på 0.583 enheter pr. kilo kroppsvekt (0.49 til 0.63 enheter pr. kilovekt) ; som er nesten 4 (fire) ganger dosen av eksempel 11 preparatet i granulær form. I midlertid, varte preparatet fra eksempel 11 i størrelse #4 kapsler lengre og fortsatte å vise sin hypoglykemiske virkning og effekt utover tidspunktet to timer etter dosering (se figur 28). Graden av hypoglykemi påført 1 time etter dosering av preparatet fra eksempel 10 var noe større enn når det orale insulinpreparat ble gitt i granulær form enn i størrelse #4 hardgelkapsler. Imidlertid, har det orale insulinpreparat fra eksempel 10 i størrelse #4 hardgelkapsler en relativt lengre varende hypoglykemisk virkning enn den granulære form av det orale insulinpreparat fra eksempel 10 (se figur 28).

Således, kan ideelt en blanding av preparatet fra eksempel 10 i granulær form og i størrelse #4 hargelkapselform, eller alternativt en blanding av preparatet fra eksempel 11 i granulær form og i størrelse #4 hardgelkapselform gi en rask og likevel lengre varende hypoglykemisk virkning på diabetikere. Faktiskt, ved å gi det orale insulinpreparat fra eksempel 11 i granulær form (gjennomsnittelig 0.164 enheter pr. kilo.) og i størrelse #4 hardgelkapselpreparat (gjennomsnittelig 0,566 enheter pr. kilo) ble en raskere intredende og lengre varende hypoglykemisk virkning observert hos disse diabetikere (se figur 28).

Alternativt, kan CF-granulert og ikke granulære former av eksempel 10 eller eksempel 11 (eller eventuelle andre insulinpreparater omtalt her) preparater med oralt insulin blandes forholdsvis og tilberedes i hardpressede tabletter slik at det oppnås den kombinerte virkning av en raskt intredende og lenge varende hypoglykemisk virkning hos diabetikere.

Eksempel 13

Et oralt insulinpreparat som hadde en meget god hypoglykemisk virkning på en gruppe diabetikere ble laget som følgende.

Kjemiske (liposferiske) fyllstoffer, (angitt ovenfor i eksempel 11) ble tilsatt til friskt soyabønnepulver (for å hindre trypsin, som inaktiverer insulin). Et ovomukoid nypreparert fra eggehvite, i følge E. Fredrikcq og H.F. Deutsch (J. Biol. Chem. 181: 499.1949); ble forent dermed og løst opp med krystallinsk insulin i en vann og alkoholblanding (50 - 50 forhold) ved en pH på 7.2. Kalsiumklorid, 2 mm, ble tilsatt for å forbedre den fysikalske stabilitet av nøytral insulinopp-løsning (J. Brange og S.Havelund; Properties of Insulin Solution: In Artificial Systems for Insulin Delivery, Ed. by_

P. BRUNETTI, et al., Raven Press, New York, s. 83 - 88). Ovomucoidet fra eggehvite er en sterk trypsininhibitor. Alternativt, kan frisk eggehvite løst opp i alkohol benyttes.

De følgende komponenter plasserest i karet for Spir-A-Flow.

Disse pulverformede komponenter ble malt av Jet Mill i partikler med på størrelse på mindre enn 50 mikron. Partiklene ble omhyggelig blandet og tørret i karet for Spir-A-Flow med de betingelser som er beskrevet i eksempel 10. Komponentene som var det tørrede pulveret ble suspendert i karet og bundet med en bindeoppløsning som inneholdt insulin, ovomucoid (eller eggehvite), og sitronsyre samt et overflateaktivt stoff. Bindeoppløsningen ble tilberedt som følgende:

Disse kjemikalier ble løst opp i etanol (100 - 200 ml).

Disse kjemikaliene ble løst opp i ca. 100 til ca. 200 ml av en fosfatbuffer, med pH på 8.0, etanoloppløsningen og fosfatbufferoppløsningen, oppløst i kjemikalier ble blandet og insulin ble tilsatt. pH på oppløsningen ble justert til 7.2.

Den resulterende bindeoppløsning ble sprayet på de fine, tørrede, i luftsuspanderte liposferiske pulvere som bestod av kolesterol, overflateaktivt stoff, soyabønnepulver og anti-mikrobielt konserveringsmiddel som beskrevet i eksempel 10.

Etter omhyggelig tørring av de insulinbundende "liposferiske"pulvere, ble disse pulvere overtrukket med følgende overtrekksoppløsning.

Kjemikaliene ovenfor ble løst opp i ca. 150 til ca. 400 ml etanol, tilstrekkelig etanol til å la kjemikaliene løses opp.

Den ovenfor nevnte lipidovertrekkoppløsning ble sprayet på det insulinbundne liposferiske pulver som beskrevet i eksempel 12.

Test 13 klinisk hypoglykemisk virkning av oralt insulinpreparat .

Fire diabetikere, to menn og to kvinner, gjennomsnittelig alder 46.0 (36 - 56) år gamle, med vekt et gjennomsnitt på 60,3 (50 - 74) kg, og med en høyde på 164.3 (158 - 168) Cm, mottok et gjennomsnitt på 0.573 (0.46 til 0.68) IU pr. kg. av det orale insulinpreparat fra eksempel 13 etter faste. En markert og klinisk signifikant grad av senkning av blodsukkernivåene ble observert (se figur 29).

Det må være klart at de forskjellige endringer og modifika-sjoner på de foretrukne utforminger beskrevet her i, vil være åpenbare for de som har fagkunnskap. Slike endringer og forandringer kan gjøres uten å avvike fra ånd og ramme for den foreliggende opfinnelse og uten og forminske dens medfølgende fordeler. Det er derfor ment at slike endringer og forandringer dekkes av de vedlagte krav.

Claims

1. Preparat tilpasset til oral administrering av et utvalgt proteinmateriale i biologisk aktiv form, hvilket preparat er karakterisert ved (a) partikler med en gjennomsnittlig diameter på ca. 1 til ca. 100 mikron som består hovedsakelig av et fast emulgeringsmiddel og et overflateaktivt stoff; (b) et utvalgt biologisk virksomt proteinmateriale bundet til overflaten av nevnte partikler med et bindemiddel; og (c) et lipid overtrekk med en tykkelse på ca. 0.05 til ca. 1.0 mikron som omgir nevnte partikler med nevnte proteinmaterialer bundet til sine overflater.

2. Blanding i henhold til krav 1 videre karakterisert ved ; (d) et magesaftresistent overtrekk som omgir nevnte lipidovertrekk på nevnte partikler.

3. Blanding i henhold til krav 2 karakterisert ved at proteinmaterialet er insulin.

4. Blanding i henhold til krav 1 karakterisert ved at det faste emulgeringsmiddel velges fra gruppen som består av kolesterol, glyserol-monostearat, oleinsyre, polyetylen 50 stearat, polyoksy-40-stearat, polysorbat 20, polysorbat 40, polysorbat 60, polysorbat 80, propylenglykol-diacetat, propylenglykolmonostearat, arginin HCl, gummi arabicum, kolesterolester, fosfolipider og fettsyrer.

5. Blanding i henhold til krav 1 karakterisert ved at det overflateaktive stoff velges fra gruppen som består av natriumlaurylsulfat, natriumstearat, stearinsyre, sorbitanmonolaurat, sorbitanmonostearat, og emulgerende voks.

6. Blanding i henhold til krav 1 karakterisert ved at den biologisk virksomme proteinblanding velges fra gruppen som består av insulin, urokinase, Faktor VIII, leuprolid, gangliosider, vinkristin, belomyein, lidokain, gentamycin, bretylium-tosylat, cetiedil, cyklandelat, erytromysin, kloramfenikol, adriamysin, streptokinase, og cefalosporin.

7. Blanding i henhold til krav 1 karakterisert ved at bindemiddelet består av materialer valgt fra gruppen som består av natriumkarboksymetylcellulose, mikrokrystallinsk cellulose, etylcellulose, gelatin, hydroksypropylmetylcellulose, metylcellulose, povidon og hydroksypropylcellulose.

8. Blanding i henhold til krav 1 karakterisert ved at lipidovertrekket består av materialer valgt fra gruppen som består av polyetylenglykol-fettsyreestere, glyserolfosfatider, fosfatidylfosfater, eggeplommelecitin, oleinsyre, mono-, di- og triglyserider, stearinsyre, palmitat, kolesterol, kolesterolester og trometan.

9. Blanding i henhold til krav 2 karakterisert ved at det magesaftresistente overtrekk består av materialer valgt fra gruppen som består av hydroksypropylmetylcelluloseftalat, polyetylenglykol-6000 skjellakk, celluloseftalat og polyvinylacetatftalat.

10. Blanding i henhold til krav 1 karakterisert ved at nevnte partikler videre omfatter anti-mikrobielle midler.

11. Blanding i henhold til krav 12 karakterisert ved at de antimikrobielle midler velges fra gruppen som består av dehydroeddiksyre, metylparaben, etylparaben, fenol, fenyletylalkohol, propylparaben, natrium-benzoat, sorbinsyre, tymol, timerosal, natrium-dehydroacetat, benzylalkohol og butylparaben.

12. Blanding i henhold til krav 1 karakterisert ved at det omfatter et lipolytisk enzym.

13. Blanding i henhold til krav 12 karakterisert ved at det lipolytiske enzym velges fra gruppen som består av lipase, pankreatisk lipase, amylase, protease, og gallesalter.

14. Blanding i henhold til krav 1 karakterisert ved at blandingen videre omfatter enzyminhibitorer.

15. Blanding i henhold til krav 14 karakterisert ved at enzyminhibitorene velges fra gruppen som består av stearylamin, stearylalkohol, trietylamin HC1, sitronsyre, melkesyre, pyrosfosfat, trietanolamin, etylamintetraacetat, iodoacetamid, fenylhydrazin, hydroksylamin 3 og 8 hydrokinolin.

16. Blanding i henhold til krav 1 karakterisert ved at blandingen videre omfatter antiskum-midler.

17. Blanding i henhold til krav 16 karakterisert ved at antiskum-middlene velges fra gruppen som består av stearylalkohol og silikoner.

18. Preparat tilpasset til oral administrering av insulin i biologisk virksom form, karakterisert ved at preparatetet omfatter; (a) partikler med en gjennomsnittlig diameter fra ca. 1 til ca. 100 mikron som består hovedsakelig av kolesterol, natriumlaurylsulfat og metyl- og propylparabener; (b) insulin bundet til overflaten av nevnte partikler med en opplø sning som består hovedsakelig av hydroksypropylcellulose, natriumlaurylsulfat, trietylamin HC11 og sitronsyre; (c) et lipid overtrekk med en tykkelse fra ca. 0,1 til 0,3 mikron; og (d) et magesaftresistent overtrekkslag som består av hydroksypropylmetylcelluloseftalat, skjellakk og PEG-6000 med tykkelse på 0.1 mikron som omgir nevnte polyetylenglykolmonostearat-overtrekk på nevnte partikler.

19. Fremgangsmåte for fremstilling av preparater tilpasset til oral administrering av utvalgt proteinholdig materiale i biologisk aktiv form karakterisert ved trinnene: (a) dannelse av partikler med en gjennomsnittlig diameter fra ca. 1 mikron til en 1/2 millimeter og som består hovedsakelig av et fast emulgeringsmiddel og et overflateaktivt stoff; (b) binding av et utvalgt biologisk virksomt proteinmateriale til overflaten på nevnte partikler med et bindemiddel; og (c) overtrekking av nevnte partikler med nevnte proteinmaterialer bundet til sin overflate med et lipid overtrekkslag med tykkelse 0.05 til 1.0 mikron.

20. Fremgangsmåte i henhold til krav 19 videre karakterisert ved trinnene (d) overtrekking av nevnte partikler med et magesaftresistent overtrekkslag som omgir nevnte lipidovertrekkslag.

21. Fremgangsmåte i henhold til krav 19 videre karakterisert ved trinnet (d) overtrekking av partiklene med et vannoppløselig overtrekk før lipidovertrekket påføres.

22. Produktet fra fremgangsmåten i krav 19.

23. Produktet fra fremgangsmåten i krav 20.

24. Produktet fra fremgangsmåten i krav 21.

25. Preparat tilpasset til oral administrering av insulin i biologisk virksom form karakterisert ved ; partikler med en gjennomsnittelig diameter på ca. 1 til ca. 100 mikron som består hovedsakelig av et emulgeringsmiddel og et overflateaktivt stoff; insulin bundet til overflaten av partiklene; et lipid overtrekk som omgir partiklene som har proteinmaterialer bundet til sine overflater; og et magesaftresistent overtrekkslag som omgir lipidovertrekket .

26. Fremgangsmåte for oral administrering av insulin karakterisert ved ; at det gis et preparat til oralt inntak som består av insulin bundet til en overflate på en fast emulgerings/opplø sningshjel-pestoffpartikel, der insulin og partikkler er overtrukket med et lipidovertrekk, partiklene har en gjennomsnittlig diameter på ca. 1 mikron til ca. 100 mikron, og lipidovertrekket er overtrukket med et magesaftresistent overtrekk.

27. Framgangsmåte for oral administrering av insulin preparat karakterisert ved at man fremstiller et preparat til oralt inntak som omfatter insulin bundet til en overflate av lipoproteinpartikler, insulin og partikler er overtrukket med et lipid overtrekk, og lipidovertrekket er overtrukket med et magesaftresistent overtrekk.

28. Fremgangsmåte i henhold til krav 27 karakterisert ved at den omfatter trinnet administrering av et lipolytisk enzym.

29. Fremgangsmåte i henhold til krav 27 karakteris.rt ved at den omfatter oral administrering av minst en annen kapsel som inneholder minst ett lipolytisk enzym.

30. Preparat tilpasset til oral administrering av et utvalgt proteinmateriale i biologisk virksom form, karakterisert ved at dette preparat omfatter; (a) en lipoproteinblanding; (b) et utvalgt biologisk virksomt proteinmateriale bundet til overflaten av lipoproteinblandingen "og" (c) et lipid overtrekk som omgir nevnte nevnte lipoproteinblanding og proteinmateriale.

31. Blanding i henhold til krav 30 karakterisert ved at den innbefatter et vannopplø selig overtrekk som omgir lipoproteinet og proteinmaterialet, hvor det lipide overtrekk dekker det vannoppløselige overtrekk.

32. Blanding i henhold til krav 30 karakterisert ved at lipoproteinet er et lipoprotein med lav egenvekt.

33. Blanding i henhold til krav 30 karakterisert ved at lipoproteinet omfatter minst en aminosyre.

34. Blanding i henhold til krav 30 karakterisert ved at den omfatter en gelkapsel, der lipidovertrekksmateriale pakkes i gelkapselen.

35. Blanding i henhold til krav 34 karakterisert ved at gelkapselen overtrekkes med et magesaftresistent overtrekk.

36. Blanding i henhold til krav 30 karakterisert ved at den biologisk virksomme proteinblanding er fra gruppen som består av insulin, urokinase, faktor VIII, leuprolid, gangliocider, vinkristin, belimyolin, lidokain, gentamysin, bretyliumtoslat, cetiedil, cyklandelat, erytromysin, kloramfenikol, adreamycin, streptokinase, og cefalosporin.

37. Blanding i henhold til krav 30 karakterisert ved at den innbefatter et lipolytisk enzym.

38. Blanding i henhold til krav 37 karakterisert ved at det lipolytiske enzym velges fra gruppen som består av lipase, pankreatisk lipase, amylase, protease og gallesalter.

39. Blanding i henhold til krav 38 karakterisert ved at det lipolytiske enzym omfatter lipase og gallesalter.

40. Blanding i henhold til krav 30 karakterisert ved at det lipide overtrekk omfatter materialer valgt fra gruppen som består av polyetylenglykolfettsyreesteret, glyserolfosfatider, fosfatidylfosfater, eggeplommelecitin, oleinsyre, mono-, di- og tri-glyserider, stearinsyre, palmitat, kolesterol, kolesterolester og trometan.

41. Preparat i henhold til krav 35 karakterisert ved at det magesaftresistente overtrekk består av materialer valgt fra gruppen som består av hydroksypropylmetylcelluloseftalat, polyetylenglykol-6000, skjellakk, celluloseftalat og polivinylacetatftalat.

42. Blanding i henhold til krav 30 karakterisert ved at nevnte partikler videre omfatter antimikrobielle midler.

43. Blanding i henhold til krav 42 karakterisert ved at de antimikrobielle midler velges fra gruppen som består av dehydroeddiksyre , metylparaben, etylparaben, fenol, fenyletylalkohol, propylparaben, natrium-benzoat, sorbinsyre, tymol, timersal, natriumdehydroacetat, benzylalkohol og butylparaben.

44. Blanding i henhold til krav 30 karakterisert ved at blandingen videre omfatter enzyminhibitorer.

45. Blanding i henhold til krav 44 karakterisert ved at enzyminhibitorene velges fra gruppen som består av stearylamin, stearylalkohol, trietylamin HC1, sitronsyre, melkesyre, pyrofosfat, trietanolamin, etylamintetraacetat, iodacetamid, fenylhydrazin, hydroksylamin, 3-og 8-hydrokinolin.

46. Blanding i henhold til krav 30 karakterisert ved at blandingen videre omfatter anti-skummemidler.

47. Blanding i henhold til krav 30 karakterisert ved at lipoproteinet omfatter et lipid og en aminosyre.

48. Blanding i henhold til krav 47 karakterisert ved at lipidet velges fra gruppen som består av kolesterol, oleinsyre, stearinsyre, natriumleurylsulfat, lecitin, fosfatider, natriumlaurylsulfat og lecitin, palmitinsyre og fosfatidfosfatkolin.

49. Blanding i henhold til krav 47 karakterisert ved at aminosyren velges fra gruppen som består av argenin, lysin, histidin og asparginsyre.

50. Blanding i henhold til krav 46 karakterisert ved at anti-skummemidlene velges fra gruppen som består av stearylalkohol og silikoner.

51. Preparat tilpasset til oral administrering av insulin i biologisk virksom form, karakterisert ved at preparatet omfatter (a) partikler som har en gjennomsnittlig diameter fra ca. 1 mikron til ca. 1/2 millimeter og omfatter en blanding av lipoprotein med lav egenvekt; (b) insulin bundet til overflaten av nevnte partikler med et bindemiddel; (c) et vannopplø selig overtrekkslag til overtrekk av partiklene og insulin; og (d) et lipidovertrekk for overtrekk av det vannoppløselige lag, partikler og insulin.

52. Preparat i henhold til krav 51 karakterisert ved at det omfatter et lipolytisk enzym.

53. Preparat i henhold til krav 51 som omfatter et magesaftresistent overtrekkslag som overtrekk for lipidlaget.

54. Fremgangsmåte for fremstilling av preparatet tilpasset til oral administrering av utvalgt proteinmateriale i biologisk virksom form karakterisert ved trinnene: (a) danning av lipoproteinpartikler med lav egenvekt som har en gjennomsnittlig diameter fra ca. 1 mikron til 1/2 millimeter; (b) binding av et utvalgt biologisk virksomt proteinmateriale til overflaten av nevnte partikler med et bindemiddel; (c) overtrekking av partikler og proteinholdige materialer med et vannoppløselig overtrekk; og (d) overtrekking av de vannopplø selige overtrukne partikler som har nevnte proteinmateriale bundet til sin overflate med et lipidovertrekklag som har en tykkelse på 0,05 til 1,0 mikron.

55. Fremgangsmåte i henhold til krav 54 videre karakterisert ved trinnet (e) overtrekking av nevnte partikler med et magesaftresistent overtrekkslag som omgir nevnte lipid-overtrekkslag.

56. Produkt av fremgangsmåten i krav 54.

57. Produkt av fremgangsmåten i krav 55.

58. Preparat tilpasset til oral administrering av insulin i biologisk virksom form karakterisert ved : lipoproteinpartikler med lav egenvekt; insulin bundet til overflaten av partiklene; et vannoppløselig overtrekk som omgir partiklene og insulin; et lipid overtrekk som omgir det vannoppløselige overtrekk og partiklene som har insulin bundet til sine overflater; en gelkapsel til å omgi det lipide overtrekk; og et magesaftresistent overtrekkslag som omgir gel-kapselen .

59. Fremgangsmåte for behandling av diabetes karakterisert ved trinnene: oral administrering av minst en kapsel som har en blanding som omfatter et lipoprotein med lav egenvekt, insulin bundet til lipoproteinet, et vannoppløselig overtrekk over insulin og lipoprotein og et lipidovertrekk over det vannopp-løselige overtrekk; og oral administrering av minst 1 kapsel med en sammensetning som omfatter lipolytiske enzymer og gallesalter.

60. fremgangsmåte for behandling av diabetes karakterisert ved trinnene: oral administrering av minst en kapsel med en blanding som omfatter partikler av emulgeringsmiddel/oppløsnings-hjelpestoff, insulin bundet til partiklene og et lipidovertrekk over partiklene; og oral administrering av minst 1 kapsel med en blanding som omfatter lipolytiske enzymer.

61. Preparat anvendelig for oral administrering av en proteinforbindelse karakterisert ved lipolytiske enzymer valgt fra gruppen som omfatter pankreatisk lipase, amylase, protease og gallesalter.

62. Blanding i henhold til krav 61 karakterisert ved at de lipolytiske enzymer som velges er pankreas-lipase og gallesalter.

63. Blanding tilpasset til oral administrering av insulin karakterisert ved følgende komponenter: (a) partikler av pankreas-lipase; (b) partikler av gallesalter; (c) lipidovertrukne insulinbundne lipidpartikler; (d) natriumbikarbonat; og (e) sitronsyre.

64. Blanding i henhold til krav 63 karakterisert ved at komponentene er fylt i harde gelkapseler.

65. Blanding i henhold til krav 63 karakterisert ved at komponentene er presset til tabletter.

66. Blanding i henhold til krav 63 karakterisert ved at vektprosentforholdet mellom natriumbikarbonat og sitronsyre er mellom 3:1 og 1:1.

67. Blanding i henhold til krav 63 karakterisert ved at de insulinbundne partikler har en kulestø rrelse på mindre enn 1,5 millimeter.

68. Blanding i henhold til krav 63 karakterisert ved at pankreas-lipase- og gallesaltpartiklene er magesaftresistent overtrukket.

69. Blanding tilpasset til oral administrering av insulin karakterisert ved en natriumbikarbonat- og sitronsyreblanding i et forhold på ca. 3:1 til 1:1, der blandingen danner et kim som overtrekkes med et lag av en insulin-lipidblanding, og en resulterende partikkel overtrekkes deretter med et magesaftresistent overtrekk.

70. Fremgangsmåte for fremstilling av preparat tilpasset til oral administrering av insulin i biologisk virksom form karakterisert ved trinnene; dannelse av lipoproteinpartikler med lav egenvekt; binding av insulin til overflaten av partiklene; overtrekking av partiklene og insulin med et vannoppløselig overtrekk; overtrekking av det vannoppløselige overtrekk med et lipid overtrekk ; fylling av lipid- og vannoppløselig overtrukket insulinpartikler i en gelkapsel; og overtrekking av gelkapselen med et magesaftresistent overtrekkslag.

71. Fremgangsmåte i henhold til krav 19 karakterisert ved trinnet å gi en biologisk virksom proteinblanding valgt fra gruppen som består av insulin, urokinase, faktor VIII, leuprolid, gangliosider, vinkristin, belomyein, lidokain, gentamysin, betryliumtoselat, setiedil, syklandelat, erytromysin, kloramfenikol, adriamysin, streptokinase, og cefalosporin.

72. Fremgangsmåte i henhold til krav 54 karakterisert ved trinnet å lage til blandingen slik at den omfatter et lipolytisk enzym.

73. Fremgangsmåte for fremstilling av preparat tilpasset til oral administrering av insulin karakterisert ved trinnene (a) dannelse av partikler av pankreas-lipase; (b) dannelse av partikler av gallesalt; (c) dannelse av lipidpartikler; (d) binding av insulin til lipidpartikler; (e) overtrekking av de insulinbundede lipidpartikler med et lipid overtrekk; (f) dannelse av natriumbikarbonat; (g) dannelse av sitronsyre; og fylling av partiklene av pankreas-lipase, gallesalt, natriumbikarbonat, sitronsyre og lipidovertrukne insulinbundende lipidpartikler i harde gelkapsler.

74. Framgangsmåte i henhold til krav 73 karakterisert ved at komponentene presses til tabletter i stedet for å fylles i gelkapsler.

75. Fremgangsmåte i henhold til krav 73 karakterisert ved at natriumbikarbonat og sitronsyre benyttes i et vektprosentforhold mellom natriumbikarbonat og sitronsyre mellom 3:1 og 1:1. SAMMENDRAG En blanding tilpasset til å administrere en farmakologisk virksom mengde av et farmasøytisk middel når den taes oralt, som omfatter (a) et farmasøytisk middel; (b) et lipid overtrekksmateriale og (c) et magesaftresistent overtrekksmateriale og eventuelt omfatter vannoppløselige overtrekksmaterialer; emulgerings- og opplø sningshjelpestoffer; bindemidler; stabiliserings- og enzymhemmende midler, overflateaktive og antimikrobielle midler. Blandingen kan også omfatte en lipoproteinblanding med lav egenvekt og lipolytiske enzymer.