NO333972B1

NO333972B1 - Kombinasjoner av epotilonanaloger og kjemoterapeutiske midler for behandling av proliferative sykdommer

Info

Publication number: NO333972B1
Application number: NO20034056A
Authority: NO
Inventors: Francis Y F Lee
Original assignee: Bristol Myers Squibb Co
Priority date: 2001-03-14
Filing date: 2003-09-12
Publication date: 2013-11-04
Also published as: ES2384789T3; HUP0400203A2; US20050159461A1; US20100015149A1; HU230273B1; CZ305799B6; SK11082003A3; EE200300440A; RU2003130377A; US20110033457A1; US20030073677A1; NO20034056D0; BG108137A; IL157443A; CN1496256A; HRP20030831B1; RU2321400C2; WO2002072085A1; IL157443A0; EE05417B1

Description

Oppfinnelsesområde

Denne oppfinnelse vedrører området onkologi. Den tilveiebringer kombinasjoner av to anti-kreftmedikamenter som definert i kravene 1-15 samt disse kombinasjoner for anvendelse i behandling av anti-proliferative sykdommer.

Bakgrunn for oppfinnelsen

The National Cancer Institute har anslått at alene i USA vil 1 av 3 personer i løpet av livet bli rammet av kreft. Dessuten vil ca. 50% til 60% av de personer som får kreft tilslutt bukke underfør sykdommen. Den utstrakte forekomst av denne sykdom understreker behovet for forbedrede anti-cancer regimer for sykdoms-behandlingen.

På grunn av det mangfold av cancere som for tiden observeres, er det utviklet en lang rekke anti-cancermidler for å bekjempe cancer i kroppen. Disse forbindelsene administreres til kreftpasienter med det formål å ødelegge eller på annen måte hemme veksten av maligne celler, mens de lar normale, friske celler forbli uforstyrret. Anti-cancermidler har vært klassifisert på grunnlag av deres virknings-mekanisme.

En type kjemoterapeutika omtales som et metall-koordinasjonskompleks. Det antas at denne type kjemoterapeutikum hovedsakelig danner inter-kjede DNA-krysskoblinger i cellekjernene og derved forhindrer cellulær replikasjon. Resultatet er at tumorvekst først undertrykkes og deretter reverseres. En annen type kjemoterapeutikum omtales som et alkyleringsmiddel. Disse forbindelsene virker ved å innføre fremmede blandinger eller molekyler i de delende cancercellers DNA. Som et resultat av disse fremmede deler forstyrres de normale funksjonene til cancerceller og proliferasjon forhindres. En annen type kjemoterapeutikum er et anti-neoplastisk middel. Denne type middel forhindrer, dreper eller blokkerer veksten og spredningen av cancerceller. Enda en annen type anti-cancermidler omfatter ikke-steroide aromastase-inhibitorer, bifunksjonelle alkyleringsmidler, etc.

Paklitaxel utgjør en av hovedklassene av anti-mikrotubulimidler som fremmer tubulin-polymerisering og forutsetningsvis, mitosestans under celledeling. Taxol7 (paklitaxel) har vært vist å ha fremragende anti-tumoraktivitet in vivo og har også vært benyttet ved behandlingen av en rekke cancere, inklusivt bryst-, eggstokk- og lungekreft. Dessverre utvikler mange tumorer motstandsdyktighet mot paklitaxel.

Oppfinnerne har oppdaget epotilonanaloger som virker synergistisk når de benyttes i kombinasjon med visse konvensjonelle kjemoterapeutiske midler. Det er et formål med oppfinnelsen å tilveiebringe effektive behandlingsregimer av kombinasjonskjemoterapi, hvor epotilonanaloger kombineres med andre anti-neoplastiske midler for behandlingen av proliferative sykdommer.

WO 99/02514 beskriver anvendelse av epotilon-derivat forbindelse 1 som definert i kravene for behandling av cancer (krav 1, side 65, forbindelse 2). Kombinasjon med andre cytotoksiske medikamenter er foreslått. Det er nevnt at epotilionderivatet foretrukket er kombinert med ytterligere cytotoksiske medikamenter hvor det andre valgte medikamentet er aktiv in en annen fase av cellesyklusen for eksempel S-fase enn forde krevde forbindelsene (side 10, linje y15-30).

Sammenfatning av oppfinnelsen

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer kombinasjoner for anvendelse i behandlingen av anti-proliferative sykdommer, inklusive cancer. Kombinasjonene omfatter: (1) minst ett anti-proliferativt middel som definert i kravene og (2) en forbindelse 1,

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer videre en farmasøytisk blanding for synergistisk behandling av cancer, som omfatter minst ett anti-proliferativt middel som definert i kravene, og forbindelse 1, og en farmasøytisk akseptabel bærer.

Det anti-proliferative middel administreres samtidig med eller før eller etter administreringen av forbindelsen 1.

Kort beskrivelse av tegningene

Figur 1 viser cytotoksisitetsspekteret av Forbindelse 1 overfor et utvalg av tumorcellelinjer i en Oncology Diverse Cell Assay. Søylene til høyre, angir IC50-verdiene av de cellelinjer som er angitt på venstre side i kolonnen (ovenfra og ned). Figur 2 viser tidsforløpet av den mitotiske blokade som induseres ved inkubering av HCT116-celler i nærvær av 7,5 nM Forbindelse 1. Figur 4 er et diagram som viser den sammenlignende anti-tumoraktivitet av Forbindelse 1 og paklitaxel overfor en modell på scPat-7 humant ovariekarsinom. Figur 5A og 5B er diagrammer som viser den sammenlignende anti-tumoraktivitet ved roral administrering av Forbindelse 1 og intravenøs administrering av paklitaxel i modellen av Pat-7 humant ovariekarsinom. Figur 6 er et diagram som viser avhengigheten av Forbindelse 1 anti-tumoraktivitet på behandlingen i modellen av A2780 human ovariecancer.

DETALJERT BESKRIVELSE AV OPPFINNELSEN

Epotiloner etterligner den biologiske virkningen av taxol (Bollag et al., Cancer Research 55:2325-2333 (1995), og virker ved konkurransestudier som kompetitive inhibitorer av taxol-binding til mikrotubuli. Epotiloner har imidlertid en signifikant fordel fremfor taxol ved at epotiloner oppviser et meget lavere fall i styrke sammenlignet med taxol mot en cellelinje som er resistent overfor flere medikamenter (Bollag et al. (1995). Epotiloner eksporteres dessuten betydelig mindre effektivt enn taxol fra cellene med P-glykoprotein (Gerth et al. (1996)).

De epotilonanaloger som her er omtalt oppviser ved bruk i kombinasjon med minst ett annet anti-cancermiddel som definert i kravene, overlegen cytotoksisk aktivitet.

Epotilonanalogen for anvendelse i oppfinnelsen er

[1 S-[1 R*,3R*(E),7R*, 10S*, 11 R*, 12R*, 16S*]]-7,11 -dihydroksy-8,8,10,12,16-pentametyl-3-[1-metyl-2-(2-metyl-4-tiazolyl)etenyl]-4-aza-17-oksabicyklo[14.1.0]-heptadekan-5,9-dion (Forbindelse 1). Denne forbindelse (Forbindelse 1) har formel:

Forbindelse 1, epotilonanalogen ifølge oppfinnelsen, er en semi-syntetisk epotilonanalog og har en virkningsmåte analog med paklitaxel (dvs. mikrotubuli-stabilisering). I prekliniske farmakologiske studier har imidlertid Forbindelse 1 oppvist signifikant forbedring i forhold til paklitaxel i diverse avgjørende henseender. Forbindelse 1 oppviser et meget imponerende og bredt spekter av anti-tumoraktivitet mot paklitaxel-følsomme (A2780, HCT116 og LS174T) og vel så viktig, så vel som paklitaxel-resistente humane kolontumorer (HCT116/VM46), ovariekarsinom (Pat-7 og A2780Tax) og brystkarsinom (Pat-21) modeller. Forbindelse 1 er peroralt effektiv; hvor den frembragte anti-tumoraktivitet etter peroral administrering er sammenlignbar med den som frembringes ved parenteral administrering av medikamentet. Disse prekliniske effektivitetsdata tyder på at Forbindelse 1 oppviser forbedret klinisk effekt i TAXOL®-ufølsomme og -følsomme sykdomstyper.

Forbindelse 1 administreres sammen med minst ett anti-neoplastisk middel som definert i kravene.

I denne sammenheng er betegnelsen «anti-neoplastisk middel» synonymt med «kjemoterapeutisk middel» og/eller «anti-proliferativt middel» og refererer seg til forbindelser som forhindrer cancerceller, eller hyperproliferative celler i formering. Anti-proliferative midler forhindrer cancerceller i formering ved: (1) å interferere med cellenes evne til å replikere DNA, og (2) indusere celledød og/eller apoptose i cancercellene.

De anti-proliferative cytotoksiske midler anvendt i forbindelse med oppfinnelsen innbefatter de følgende: cisplatin; capecitabin; VEGF inhibitorer valgt fra-VEGF-antistoffer, ZD6474 og SU6668; og Imclone-antistoff C225 immunspesifikt for EGFR.

Kombinasjonene i foreliggende oppfinnelse kan dermed anvendes for den synergistiske behandling av en rekke cancere, inklusivt de følgende: karsinom inklusivt av blæren (inklusivt aksellerert og metastatisk blærekreft), bryst, kolon (inklusivt kolorektal cancer), nyre, lever, lunge (inklusivt småcellet og ikke-småcellet lungekreft og lungeadenokarsinom), ovarie, prostata, testikler, urogenitaltrakten, lymfatisk system, rektum, larynks, pankreas (inklusivt eksokrint pankreatisk karsinom), spiserør, mavesekk, galleblære, cervix, thyroidea og hud (inklusivt skvamøst cellekarsinom);

hematopoetiske tumorer av lymfoid linje, inklusivt leukemi, akutt lymfocytisk leukemi, akutt lymfoblastisk leukemi, B-cellelymfom, T-cellelymfom, Hodgkins lymfom, nonHodgkins-lymfom, hårcellelymfom, histiocytisk lymfom og Burketts lymfom;

hematopoetiske tumorer av myeloid linje, inklusivt akutte og kroniske myelogene leukemier, myelodysplastisk syndrom, myeloid leukemi og pro-myeolocytisk leukemi;

tumorer i det sentrale og perifere nervesystem, inklusivt astrocytom,

neuroblastom, gliom og schwannomer;

tumorer av mesenkymal opprinnelse, inklusivt fibrosarkom,

rabdomyosarkom og osteosarkom; og

andre tumorer, inklusivt melanom, xenoderma pigmentosum, keratoaktantom, seminom, «thyroid follicular cancer» og teratokarsinom.

Mest foretrukket benyttes oppfinnelsen til behandling av aksellererte eller metastatiske blærecancere, pankreascancer, prostatacancer, ikke-småcellet lungekreft, kolorektal cancer og brystkreft.

Trygg og effektiv administrering av de fleste av disse kjemoterapeutiske midlene er kjent for fagmannen. Dessuten er administreringen av disse beskrevet i standardlitteraturen.

For eksempel er administreringen av mange av de kjemoterapeutiske midlene beskrevet i «Physicians' Desk Reference» (PDR), f.eks. 1996 utgaven (Medical Economics Company, Montvale, NJ 07645-1742, USA).

Forbindelse 1 kan fremstilles etter fremgangsmåtene beskrevet i WO/9902514.

Foreliggende oppfinnelse omfatter også en farmasøytisk blanding som

definert i kravene egnet ved behandlingen av cancer, som omfatter administreringen av en terapeutisk effektiv mengde av kombinasjonene ifølge denne oppfinnelse, med eller uten farmasøytisk akseptable bærere eller fortynningsmidler. Den synergistiske farmasøytiske blanding ifølge foreliggende oppfinnelse omfatter ett eller flere anti-proliferative midler, en forbindelse 1 og en farmasøytisk akseptabel bærer som definert i kravene.

Blandingene ifølge foreliggende oppfinnelse kan videre omfatte én eller flere farmasøytisk akseptable ytterligere ingredienser, som f.eks. alum, stabilisatorer, antimikrobielle midler, buffere, farvestoffer, aromastoffer, adjuvanser og lignende. De anti-neoplastiske midlene, Formel I-, Formel ll-forbindelser og blandingene ifølge foreliggende oppfinnelse, kan administreres peroralt eller parenteralt, inklusivt intravenøse, intramuskulære, intraperitoneale, subkutane, rektale og topiske administrasjonsmåter.

For peroral anvendelse kan de anti-neoplastiske midlene, forbindelse 1 og blandingene ifølge denne oppfinnelse, administreres for eksempel i form av tabletter eller kapsler, pulvere, dispergerbare granuler eller oblatkapsler, eller som vandige løsninger eller suspensjoner. Når det er tale om tabletter for peroral anvendelse, er bærere som vanligvis benyttes laktose, maisstivelse, magnesiumkarbonat, talk og sukker, og det tilsettes vanligvis smøremidler så som magnesiumstearat. For peroral administrering i kapselform omfatter egnede bærere laktose, maisstivelse, magnesiumkarbonat, talk og sukker. Når det benyttes vandige suspensjoner for peroral administrering, tilsettes vanligvis emulgerings- og/eller suspenderings-midler.

Dessuten kan det til de perorale blandingene tilsettes søtningsmidler og/eller aromastoffer. For intramuskulær, intraperitoneal, subkutan og intravenøs anvendelse benyttes vanligvis sterile løsninger av virkestoffene og løsningens pH justeres og buffres hensiktsmessig. For intravenøs anvendelse bør totalkonsentrasjonen av oppløst stoff kontrolleres for å gjøre tilberedningen isoton.

For fremstilling av suppositorier i henhold til oppfinnelsen smeltes først en lavtsmeltende voks, som f.eks. en blanding av fettsyreglycerider eller kakaosmør, hvorved virkestoffet dispergeres homogent i voksen, for eksempel ved omrøring. Den smeltede homogene blanding helles deretter over i former av hensiktsmessig størrelse og får avkjøles og derved stivne.

Flytende preparater omfatter løsninger, suspensjoner og emulsjoner. Slike preparater er for eksempel vann eller vann/propylenglykol-løsninger for parenteral injeksjon. Flytende preparater kan også omfatte løsninger for intranasal administrering.

Aerosolpreparater egnet for inhalasjon, kan innbefatte løsninger og faste stoffer i pulverform, som kan være i kombinasjon med en farmasøytisk akseptabel bærer, som f.eks. en inert komprimert gass.

Inkludert er også faste preparater som er ment for omdannelse, kort før bruk, til flytende preparater for peroral eller for parenteral administrering. Slike flytende former innbefatter løsninger, suspensjoner og emulsjoner.

Forbindelse 1, så vel som de anti-neoplastiske midlene som her er beskrevet, kan også avleveres transdermalt. De transdermale blandingene kan ha form av kremer, lotions, aerosoler og/eller emulsjoner, og kan inngå i et transdermalt plaster av matriks- eller reservoar-type slik som konvensjonelt på området, for dette formål.

Kombinasjonene ifølge foreliggende oppfinnelse kan også benyttes sammen med andre velkjente behandlinger som velges ut fra deres bestemte egnethet mot den tilstand som behandles.

Dersom virkestoffene av kombinasjonsblandingene ifølge denne oppfinnelse formuleres som en fastlagt dose, benyttes de innen de doseringsområder som er beskrevet nedenfor. Alternativt kan det anti-neoplastiske middel og forbindelse 1 administreres separat i de doseringsområder som er beskrevet nedenfor. I en foretrukket utførelsesform av foreliggende oppfinnelse administreres det anti-neoplastiske middel i det doseområdet som er beskrevet nedenfor etter eller samtidig med administrering av forbindelse 1 i doseområdet beskrevet nedenfor.

Tabell 1 angir foretrukne kjemoterapeutiske kombinasjoner og eksempler på doseringer for bruk i fremgangsmåtene ifølge foreliggende oppfinnelse. Når «forbindelse med Formel I» forekommer er dette Forbindelse 1.

I Tabell 1 ovenfor står «5FU» for 5-fluoruracil og «leucovorin» kan benyttes som leucovorin-kalsium.

Selv om Tabell 1 gir eksempler på doseringsområder for forbindelse 1 og visse anti-cancermidler ifølge oppfinnelsen, kan klinikeren ved formulering av de farmasøytiske blandingene ifølge oppfinnelsen benytte foretrukne doseringer berettiget ut fra tilstanden til pasienten som behandles. For eksempel kan Forbindelse 1 fortrinnsvis administreres som 25-60 mg/m<2>hver 3. uke. Foretrukne doseringer for cisplatin er 75-120 mg/m<2>administrert hver 3. uke. Når det for fremgangsmåten benyttes bestråling er foretrukne doseringer i området 200-

6000 cGy. Foretrukne doseringer for paklitaxel er 130-225 mg/m<2>hver 21. dag. Foretrukne doseringer for gemcitabin er innen området 80-1500 mg/m<2>administrert ukentlig. Foretrukne doseringer for leucovorin er 10-600 mg/m<2>administrert ukentlig.

Den aktuelt anvendte dosering kan varieres avhengig av pasientens krav og alvoret av den tilstand som behandles. Bestemmelse av den riktige dosering for en bestemt situasjon vil være kjent for fagmannen. I alminnelighet innledes behandling med mindre doser, som er mindre enn optimaldosen av forbindelsen. Deretter økes doseringen med små mengder inntil optimaleffekten under omstendighetene nås. For enkelthets skyld kan den totale døgndose eventuelt avdeles og administreres i porsjoner i løpet av dagen. Intermitterende behandling (f.eks. 3. hver uke eller i tre av fire uker) kan også benyttes.

Enkelte cancere kan behandles effektivt med forbindelse 1 og en rekke anti-cancermidler. Slike trippel- og kvadruppel-kombinasjoner kan gi større effekt. Benyttet i slike trippel- og kvadruppel-kombinasjoner kan de ovenfor angitte doseringer benyttes.

Ved bruk av blandingene ifølge foreliggende oppfinnelse kan det etter ønske også administreres andre midler benyttet ved moduleringen av tumorvekst eller metastase i klinikken, så som antiemetika.

Det neoplastiske middel som definert i kravene og forbindelse 1 administreres samtidig eller suksessivt. Mens en farmasøytisk formulering som omfatter anti-neoplastiske midler og forbindelse 1 kan være fordelaktig for administrering av kombinasjonen for én bestemt behandling, kan forutgående administrering av de anti-neoplastiske midlene være fordelaktig ved en annen behandling. Det er også klart at foreliggende kombinasjon av anti-neoplastiske midler og forbindelse 1 kan benyttes i sammenheng med andre kreftbehandlinger (fortrinnsvis kankrøse tumorer) inklusivt stålebehandling og kirurgi. Det er videre klart at et cytostatikum eventuelt kan administreres suksessivt eller samtidig med hvilke som helst av de øvrige synergistiske terapier.

Kombinasjonene ifølge foreliggende oppfinnelse kan også administreres sammen med andre velkjente terapeutiske midler, som er valgt ut fra deres særlige anvendelighet mot den tilstand som behandles. Kombinasjoner ifølge foreliggende oppfinnelse kan alternativt benyttes suksessivt med kjente farmasøytisk akseptable midler når en kombinasjonsformulering med flere midler er uegnet.

De kjemoterapeutiske midlene og/eller strålebehandling kan gis i henhold til velkjente terapeutiske protokoller. Det vil for fagmannen være klart at administreringen av de kjemoterapeutiske midlene med eller uten strålebehandling, kan varieres avhengig av sykdommen som behandles og de kjente virkninger av de kjemoterapeutiske midler og/eller strålebehandlingen har på vedkommende sykdom. I overensstemmelse med hva som er kjent for fagmannen, kan behandlings-protokollene (f.eks. doseringsmengde og administreringstidspunkter) varieres ut fra de observerte virkninger av de administrerte terapeutiske midler (dvs. anti- neoplatiske midler eller strålebehandling) på pasienten, og ut fra de observerte sykdomsresponser på de administrerte terapeutiske midler.

Forbindelse 1 administreres samtidig eller suksessivt med et anti-proliferativt middel som definert i kravene. Det er således ikke nødvendig at de kjemoterapeutiske midlene og forbindelse 1 administreres samtidig eller tilnærmet samtidig. Fordelen ved en samtidig eller tilnærmet samtidig administrering avgjøres lett av fagmannen.

Forbindelse 1 og kjemoterapeutiske midler som definert i kravene trenger i alminnelighet ikke å administreres i den samme farmasøytiske blanding, og kan på grunn av ulike fysikalske og kjemiske karakteristika måtte administreres på forskjellig måte. For eksempel kan forbindelse 1 med administreres peroralt for å frembringe og opprettholde høye blodnivåer av disse, mens de kjemoterapeutiske midlene kan administreres intravenøst. Avgjørelsen angående administrasjonsmåte og tilrådeligheten av administrering, om mulig, i den samme farmasøytiske blanding, vil være velkjent for fagmannen. Den initiale administrering kan foretas etter fastlagte kjente protokoller, og doseringen, administrasjonsmåten og administrasjonstidspunkt deretter ut fra observerte effekter, modifiseres av fagmannen.

Det bestemte valg av forbindelse 1 og anti-proliferative cytotoksiske midler som definert i kravene vil avhenge av diagnosen til de behandlende leger og deres vurdering av pasientens tilstand og den riktige behandlingsprotokoll.

Dersom forbindelse 1 og de anti-neoplastiske midler ikke administreres samtidig eller tilnærmet samtidig, kan den opprinnelige administrasjonsrekkefølge av forbindelse 1 og de kjemoterapeutiske midler varieres. For eksempel kan forbindelsel administreres først, før administreringen av de anti-proliferative midler; eller de anti-proliferative midler administreres først og etterfølges av administreringen av forbindelse 1. Denne alternative administrering kan gjentas under et enkelt behandlingsregime. Bestemmelsen av administreringsrekkefølgen og antallet av gjentatte administreringer av hvert terapeutisk middel under et behandlingsregime vil være velkjent for fagmannen etter vurdering av sykdommen som behandles og pasientens tilstand. For eksempel kan de anti-neoplastiske administreres initialt, spesielt dersom det benyttes et cytotoksisk middel. Behandlingen fortsettes deretter med administreringen av forbindelse 1 og etterfølges eventuelt med administrering av et cytostatisk middel, om så ønskes, inntil behandlingsprotokollen er fullført.

Ut fra sin erfaring og kunnskap kan behandlende lege således modifisere hver protokoll for administreringen av en komponent (terapeutisk middel - dvs. forbindelse 1, anti-neoplastiske midler) av behandlingen i henhold til den enkelte pasients behov, etter som behandlingen skrider frem.

Behandlende lege vil ved vurdering av om behandlingen er effektiv ved den

administrerte dose, vurdere pasientens generelle velvære, så vel som mer klare tegn som f.eks. lindring av sykdomsrelaterte symptomer, inhibering av tumorvekst, faktisk innskrumpning av tumoren eller inhibering av metastase. Tumorstørrelsen kan måles ved hjelp av standardmetoder, så som radiologiske undersøkelser, f.eks. CAT- eller MRI-skanning, og etterfølgende målinger kan benyttes til å vurdere hvorvidt tumor-veksten er forsinket eller endog reversert, eller ikke. Lindring av sykdomsrelaterte symptomer, som f.eks. smerte, og forbedring av den generelle tilstand kan også benyttes til å vurdere behandlingseffektivitet.

For ytterligere å lette forståelsen av oppfinnelsen er de etterfølgende eksempler angitt, hovedsakelig med det formål å illustrere mer spesifikke detaljer.

Forsøksprotokoll

Forbindelser:

De følgende betegnelser benyttes for å identifisere testforbindelsene i eksemplene: Forbindelse 1: [1S-1 R*,3R*(E),7R*, 1OS*, 11 R*, 12R*, 16S*]]-7,11 -dihydroksy-8,8,10,12,16-pentametyl-3-[1 -metyl-2-(2-metyl-4-tiazolyl)etenyl]-4-aza-17-oksabicyklo[14.1.0]heptadekan-5,9-dion.

Kjemikalier og løsninger:

Om intet annet er angitt ble kjemikalier og løsninger benyttet for å opprettholde cellekulturen anskaffet fra GIBCO/BRL. Steril vevskultur ble anskaffet fra Corning, NY. Alle øvrige reagenser var fra Sigma eller Fischer i høyest tilgjengelige kvalitet.

Medikamentadministrering:

For administrering av Forbindelse 1 (et epotilon) til gangere, ble det benyttet to forskjellige hjelpestoffer: (1) etanol/vann (1:9, volumdeler) og (2) Cremophor®/etanol/vann (1:1:8, volumdeler). Forbindelse 1 ble først løst i etanol eller en blanding av Cremophor®/etanol (50:50). Avsluttende fortynning til den nødvendige dosestyrke foretas mindre enn 1 time før medikamentadministrering. For parenteral administrering (IV) ble fortynninger foretatt med vann slik at doserings-løsningene inneholdt den hjelpestoffsammensetning som er angitt ovenfor. For peroral administrering (PO), ble fortynningen foretatt med 0.25M natriumfosfatbuffer (pH=8,0) i forholdet 30/70, volumdeler. Paklitaxel ble løst i en 50/50-blanding av etanol og Cremophor® og oppbevart ved 4°C; avsluttende fortynning av paklitaxel ble foretatt med NaCI, 0,9%, umiddelbart før medikamentadministrering. Volumet av alle injiserte forbindelser var 0,01 mL/g til mus, og 0,005 mL/g til rotter.

Tumorcellelinjer:

HCT116 humane karsinomcellelinjer og HCT116/VM46-celler, en MDR-variant

[1], ble holdt i McCoys 5A medium (GIBCO) og 10% varme-inaktivert føtalt bovint serum (GIBCO). A2780 humane ovariekarsinomceller og A2780Tax-celler gitt av Dr. Antonio Fojo (NCI, Bethesda, MD) ble holdt i IMEM (GIBCO) og 10% føtalt bovint serum (GIBCO). Denne paklitaxel-resistente cellelinje overuttrykker ikke P-glykoprotein, men har punktmutasjoner i M40 isotypen av beta-tubulin [2]. Renset tubulin isolert fra disse resistente cellene er motstandsdyktig mot polymerisering av paklitaxel og antas å være ansvarlig for resistensen til dette medikament og for underordnet følsomhet overfor mikrotubuli-depolymeriserende midler, så som vinblastin.

Cytotoksisitetsbestemmelse:

Cytotoksisiteten in vitro ble bestemt i tumorceller ved hjelp av en tetrazolium-basert kolorimetrisk analyse som gjør bruk av den metabolske omdannelse av MTS (3-(4,5-dimetyltiazol-2-yl)-5-(3-karboksymetoksyfenyl)-2-(4-sulfenyl)-2H-tetrazolium, indre salt) til en redusert form som absorberer lys ved 492 nm [3]. Celler ble utsådd 24 timer før medikamenttilsetning. Etter inkubering i 72 timer ved 37°C med rekke-fortynnet forbindelse, ble MTS i kombinasjon med «electron coupling» midlet fenazin-metosulfat, tilsatt til cellene. Inkuberingen ble fortsatt i 3 timer, hvorpå absorbansen av mediet ved 492 nm ble målt med et spektrofotometer for å finne antallet overlevende celler i forhold til kontrollpopulasjoner. Resultatene er uttrykt som mediane cytotoksiske konsentrasjoner (ICso-verdier).

Test av klonogen cellekolonidannelse:

Den styrke som Forbindelse 1 og paklitaxel dreper klonogene tumorceller (celler som er i stand til uendelig deling under dannelse av en koloni) in vitro med, ble evaluert gjennom en kolonidannelses test. Den nødvendige konsentrasjon for å drepe kolonogene HCT-116 humane kolonkarsinomceller med 90% (dvs. IC90) ble bestemt. Analyse av virkningene av kombinasjonsbehandling in vitro ble foretatt med de isobologram og multiplisitetsmetoder som er beskrevet av Stephens & Steel [4].

Tubulin-polymerisasjonstest:

Den styrke som Forbindelse 1 og paklitaxel polymeriserer tubulin isolert fra kalvehjerne med, ble evaluert ved hjelp av publisert teknikk [5, 6].

Dyr:

Alle gnagere ble anskaffet fra Harlan Sprague Dawley Co. (Indianapolis, Indiana) og holdt i et ammoniakkfritt miljø i en avgrenset og patogenfri koloni. Dyrestallprogrammet til Bristol-Myers Squibb Pharmaceutical Research Institute er fullstendig akkreditert av the American Association for Accreditation of Laboratory Animal Care (AAALAC).

In vivo anti-tumor testing:

Følgende humantumorer ble benyttet: A2780 ovarie, A2780Tax ovarie (etablert fra celler levert av Dr. Antonio Fojo, Medicine Branch, NCI, Bethesda, MD), HCT116/VM46 kolon, Pat-7 ovarie (etablert fra en tumorbiopsi skaffet av Dr. Thomas Hamilton, Fox Chase Cancer Center, Philadelphia, PA) fra en pasient som hadde utviklet resistens mot TAXOL®). Det murine fibrosarkom M5076 ble også benyttet.

Humantumorene ble opprettholdt i Balb/c nu/nu nakne mus. M5076 ble opprettholdt i C57BL/6 mus. Tumorer ble formert som subkutane transplantater i den riktige musestamme ved å benytte tumorfragmenter tatt fra donormus.

Følgende tumorer ble passert i den angitte musestamme: murint M5076 fibrosarkom (M5076) i C57BL/6 mus; humane A2780 og Pat-7 ovariekarsinomer, HCT116, HCT116/VM46 og LS174T kolonkarsinom, Pat-21 brystkarsinom i nakne mus. Tumorpassasje ble foretatt annen hver uke for murine tumorer og ca. annen hver til åttende hver uke for de forskjellige humantumorlinjene. Med hensyn til effektivitetstesting, ble M5076-tumorer implantert i (C57BL/6 x DBA/2) F1 hybridmus, og humantumorer ble implantert i nakne mus. Alle tumorimplantater for effektivitetstesting ble foretatt subkutant (sc).

Det antall dyr som trengtes for å påvise en meningsfull respons ble slått sammen ved starten av forsøket og hver gitt et subkutant implantat av et tumor-fragment (• 50 mg) med en 13-gauge trokar. For behandling av tidlig-stadium tumorer ble dyrene igjen slått sammen før fordeling på de forskjellige behandlings- og kontrollgrupper. For behandling av dyr med sykdom i fremskreden tilstand, fikk tumorer vokse til det forutbestemte størrelsesområde (tumorer utenfor dette område ble ekskludert), og dyrene ble jevnt fordelt på forskjellige behandlings- og kontrollgrupper. Behandling av hvert dyr ble basert på individuell kroppsvekt. Behandlede dyr ble kontrollert daglig på behandlingsrelatert toksisitet/mortalitet. Hver dyregruppe ble veid før påbegynt behandling (Wt1) og deretter på nytt etter siste behandlingsdose (Wt2). Forskjellen i kroppsvekt (Wt2-Wt1) gir et mål på behandlingsrelatert toksisitet.

Tumorrespons ble bestemt ved måling av tumorer med en skyvelære to ganger per uke, inntil tumorene nådde en forutbestemt «mål»-størrelse på 1 gram. Tumorvekt (mg) ble anslått ved hjelp av formelen:

Anti-tumoraktivitet ble evaluert for den maksimalt tolererbare dose (MTD) som defineres som dosenivået umiddelbart under det som gir sterk toksisitet (dvs. mer enn 1 dødsfall). MTD var ofte lik OD. Ved dødsfall ble dødsdagen registrert. Behandlede mus som døde før deres tumor hadde nådd målstørrelsen, ble antatt å ha dødd av medikamentforgiftning. Ingen kontrollmus med tumorer mindre enn målstørrelsen døde. Behandlingsgrupper med mer enn ett dødsfall forårsaket av medikamentforgiftning ble ansett å ha fått overdrevent toksiske behandlinger, og deres data ble ikke inkludert i evalueringen av en forbindelses anti-tumoreffekt.

Sluttpunktet for tumorrespons ble uttrykt som tumorvekst-forsinkelse (T-C-verdi), definert som forskjellen i den tid (dager) som trengtes for at de behandlede tumorer (T) skulle nå en forutbestemt målstørrelse sammenlignet med de i kontroll-gruppen (C).

For å anslå tumorcelledreping ble doblingstiden av tumorvolumet først beregnet med formelen:

Statistisk evaluering av dataene ble foretatt ved å benytte Gehan's generaliserte Wilcoxon test [7].

Eksempel 1

Forbindelse 1 oppviser cytotoksisitet overfor

cancerceller in vitro

Forbindelse 1 har en bredspektret virkning mot et utvalg tumorcellelinjer in vitro. Av de 21 undersøkte cellelinjene (Figur 1) har 18 ICso-verdier mellom 1,4 og 6 nM. Tre cellelinjer hadde ICso-verdier større enn 6 nM; dvs. to sterkt multi-medikamentresistente (MDR) kolontumorlinjer HCT116/VM46 (24,5 nM) og MIP (24,8 nM) og den normale muselunge-fibroblastcellelinjen MLF (34,5 nM). Det skal bemerkes at Forbindelse 1 i det vesentlige «løste» den naturlige multimedikamentresistens i disse cellelinjene. For paklitaxel var således de konsentrasjonsforhold (R/S, eller resistensforhold) som trengtes for å inhibere cellevekst med 50% i disse resistente linjene i forhold til de som trengtes for den følsomme HCT116-linjen, henholdsvis 155 og »55, for HCT116/VM46 og MIP. Til sammenligning var R/S-forholdene for Forbindelse 1 bare henholdsvis 9,4 og 9,5 (Tabell 2).

Cytotoksisitetsmekanisme - tubulin-polymerisasjon

De cytotoksiske virkningene av epotilonene har i likhet med de for taxanene, vært koblet til stabilisering av mikrotubuli som resulterer i mitosestans ved G2/M-overgangen. I denne henseende ligner styrken av Forbindelse 1 den for dens to naturlige analoger, epotilon A og B (Tabell 3).

Eksempel 2 (Referanse)

Forbindelse 1 inhiberer cellecyklus-progresjon

I likhet med paklitaxel blokkerer Forbindelse 1 celler i den mitotiske fase av celledelingscyklusen. Dessuten stemmer den konsentrasjon av Forbindelse 1 som trengs for å stanse celler i mitosen, godt med den konsentrasjon som fordres for å drepe celler over det samme behandlingstidsrom. Som vist i Figur 2 blokkerer således Forbindelse 1 i en konsentrasjon nær ICgo-verdien (-7,5 nM) nesten fullstendig celler i mitose i 8 timer.

Eksempel 3

Kombinasjons-kjemoterapi in vitro

Et anti-cancermiddels suksess er ikke bare avhengig av dets anti-tumoraktivitet som et enkelt agens, men også av dets evne til vellykket kombinasjon med andre anti-neoplastiske medikamenter. I likhet med paklitaxel induserer Forbindelse 1 sterke cellecyklusforstyrrelser ved å stanse celler i mitose. På grunn av dette er det spesielt relevant å undersøke hvorledes Forbindelse 1 oppfører seg når den benyttes i kombinasjons-kjemoterapi. Kolonidannelsestester ble benyttet for å undersøke cytotoksisiteten av Forbindelse 1 i kombinasjon med flere valgte anti-cancermidler med ulike virkningsmekanismer in vitro.

Isobologramanalyse viste at interaksjonsmåten mellom Forbindelse 1 og andre cytotoksiske midler in vitro er medikament-, sekvens- og dose-avhengig og kan variere fra synergisme til antagonisme (Tabell 4).

For cisplatin ble additivitet observert når de to midlene ble benyttet suksessivt, mens synergisme ble oppnådd ved samtidig behandling.

Eksempel 4 (Referanse)

Anti-tumoraktivitet ved parenteral administrering

Forbindelse 1 ble evaluert i et utvalg på 8 humane og murine tumormodeller. Fem ble valgt på grunn av deres resistens overfor paklitaxel (Tabell 5), og tre paklitaxel-følsomme modeller ble tatt med for å oppnå en fullstendig bestemmelse av spekteret av anti-tumoraktivitet av Forbindelse 1.

Paklitaxel-motstandsdyktige tumormodeller

1. Pat-7 klinikk-avledet TAXOL®-resistent ovariekarsinom-modell.

Denne tumormodell ble etablert fra en tumorbiopsi fra en pasient med ovariecancer (Pat-7) som opprinnelig responderte på TAXOL®-behandling, men tilslutt utviklet resistens overfor denne etter ni runder monoterapi med TAXOL®. Før behandlingen med TAXOL®, fikk Pat-7 også en rekke andre kjemoterapeutiske midler, inklusivt karboplatin, cytoxan, VP-16, ifosfamid og altretamin. Tumorbiopsi ble foretatt etter utvikling av TAXOL®-resistens.

Forbindelse 1 ble administrert til nakne mus som var bærere av påførte tumorer, ved å benytte hver 2. dag x 5 regime. Ved den optimale dose var den sterkt aktiv og utløste 2,1 og 4,5 LCK i to separate tester (Tabell 6 og Figur 4). Samtidig evaluert IV paklitaxel ga henholdsvis 0,6 og 1,3 LCK ved dets optimale dose og regime.

For å evaluere aktiviteten av Forbindelse 1 i en annen art, ble Pat-7 implantert i immunkompromitterte nakne rotter, og Forbindelse 1 ble administrert i et IV-regime hver 8. dag x 2 (Tabell 6). Ved optimaldosen på 3 mg/kg/inj. var Forbindelse 1 sterkt aktiv og førte til helbredelse i fire av seks tilfeller. Til sammenligning frembragte paklitaxel 2,2 LCK ved dets optimale dose og ingen helbredelse (n=6). 2. A2780Tax humant ovariekarsinom-xenotransplantat (mutert tubulin).

A2780Tax er en paklitaxel-resistent human ovariekarsinom-modell. Den er avledet fra den følsomme parentale A2780-linje ved ko-inkubering av celler med paklitaxel og verapamil, et MDR-reverserende middel. Dens resistensmekanisme har vist seg å være ikke MDR-relatert og tilskrives en mutasjon i det gen som koder for beta-tubulinproteinet [2].

Forbindelse 1 administrert til mus som bar påførte tumorer etter et

hver 2. dag x 5 regime førte til 2,5 LCK ved dens MTD (6,3 mg/kg/inj.). Til sammen-

ligning førte IV paklitaxel til 0,8 LCK ved dets MTD. Forbindelse 1 er signifikant bedre enn paklitaxel i denne test (Tabell 6). 3. HCT116/VM46 humant kolonkarsinom-xenotransplantat (multi-medikamentresistent).

HCT116/VM46 er et MDR-resistent kolonkarsinom utviklet fra den følsomme HCT116 parentale linje. Dyrket in vivo i nakne mus har HCT116/VM46 konsekvent oppvist høy motstandsdyktighet mot paklitaxel (Tabell 5). I 12 påfølgende studier utløste paklitaxel ved dets MTD, lave LCK som varierte fra 0-0,9

(median = 0,35 LCK).

Behandling med Forbindelse 1 av mus som var bærere av påførte HCT116/VM46-tumorer ved å benytte et hver 2. dag x 5 regime, produserte signifikante anti-tumoreffekter. Ved dens optimaldose (4,8-6,3 mg/kg/inj.) ga Forbindelse 1 i tre separate studier, 3,1, 1,3 og 1,8 LCK. Samtidig testet IV paklitaxel ga derimot henholdsvis 0,4 og 0,7 LCK ved dets MTD i de første to testene.

4. Pat-21, klinikk-avledet paklitaxel-resistent brystkreft-modell.

Pat-21 er en tidlig passasje paklitaxel-resistent tumormodell etablert fra en tumorbiopsi fra en brystkreftpasient med metastatisk sykdom som ble gitt, uten å respondere på, en eksperimentell terapi bestående av fem cykluser TAXOL® i kombinasjon med det multimedikamentresistens-reverserende middel dexverapamil. Før TAXOL®-behandlingen fikk pasienten også kjemoterapi bestående av adriamycin, cytoxan, metotreksat og 5-FU. Tumorbiopsier ble tatt etter avbrudd av TAXOL®-behandlingen.

Pat-21 vokser relativt langsomt i nakne mus, under dobling av volumet

ca. hver 3. uke. For evaluering av anti-tumoreffektivitet ble to runder Forbindelse 1 eller paklitaxel administrert til mus som bar Pat-21-tumorer påført til ca. 100 mg. De to rundene ble adskilt med et 3 ukers intervall. Hver runde besto av tre doser gitt hver 4. dag. Paklitaxel var fullstendig inaktivt overfor denne modell og ga 0,3 LCK ved dets MTD på 36 mg/kg/inj. Derimot var Forbindelse 1 signifikant aktiv idet den førte til en LCK-verdi på >1,5 LCK ved dens optimaldose på 10 mg/kg/inj.

5. M5076 musesarkom-modell.

M5076 er et muse-fibrosarkom som er naturlig motstandsdyktig overfor paklitaxel in vivo. Forbindelse 1, testet IV etter et hver 2. dag x 5 regime mot ikke påførte sc-tumorer, var inaktiv ved dens MTD på 8,4 mg/kg/inj., og ga henholdsvis 0,5 og 0,7 LCK i to separate forsøk (Tabell 6). Samtidig testet paklitaxel gitt IV ved dets optimale regime, var også inaktivt og ga henholdsvis 0,1 og 0,5 LCK.

I en separat undersøkelse ble Forbindelse 1 administrert etter en mindre hyppig doseringsplan (dvs. hver 4. dag x 3) og oppviste forbedret anti-tumoraktivitet idet den ga 1,0 LCK ved dens MTD på 24 mg/kg/inj.

Paklitaxel-følsomme tumormodeller

1. A2780 human ovariekarsinom-modell

A2780 er en hurtig voksende human ovariekarsinom-modell som er meget følsom for paklitaxel (Tabell 6). Nakne mus som bar påførte tumorer ble behandlet med Forbindelse 1 ved anvendelse av det «paklitaxel-optimaliserte regime» med IV-administrering annenhver dag med totalt 5 injeksjoner (hver 2. dag x 5). Ved den maksimalt tolererbare dose (6,3 mg/kg/inj.) var Forbindelse 1 sterkt aktiv og ga >4,8, 2 og 3,1 LCK i tre separate forsøk. Samtidig testet IV paklitaxel, inkludert i de første to studiene, ga henholdsvis 2 og 3,5 LCK ved dets optimaldose.

A2780 dyrket i nakne rotter ble også benyttet. Forbindelse 1, testet ved dens MTD (1,2 mg/kg/inj.) og administrert hver 2. dag x 5, var ifølge testing inaktiv

(0,3 LCK). Samtidig testet IV paklitaxel var sterkt aktiv og ga i denne undersøkelse 5 helbredelser av 7. Senere studier i mus med A2780-tumorer har vist at mindre hyppig dosering av Forbindelse 1 tolereres bedre og fører til forbedret aktivitet (se Tabell 6). Den manglende aktivitet av Forbindelse 1 i nakne rotter kan derfor skyldes det anvendte suboptimale behandlingsregime. I senere studier hvor de paklitaxel-resistente Pat-7-tumorene ble benyttet, viste Forbindelse 1 seg å ha signifikant anti-tumoraktivitet når den ble administrert etter et mindre hyppig doseringsskjema hver 8. dag x 2 (Tabell 6).

2. HCT116 human kolonkarsinom-modell.

HCT116 er en human kolonkarsinom-modell som har vært vist å være sterkt følsom for paklitaxel in vivo. Forbindelse 1 administrert til nakne mus som var bærere av påførte (~100 mg) HCT116-tumorer var sterkt aktiv og produserte >6,3 LCK og et stort antall helbredelser etter tre forskjellige behandlingsregimer: hver 2. dag x 5 doser, hver 4. dag x 3 og hver 8. dag x 2 (Tabell 7). Disse aktivitetene var selv om de var imponerende, sammenlignbare med, men ikke bedre enn, de resultater som tidligere er oppnådd for paklitaxel gitt i dets optimale dose og regime. 3. LS174T.

LS174T er en human kolonkarsinom-modell som er kjent for å være følsom for paklitaxel. Forbindelse 1, administrert hver 4. dag x 3, produserte 2,3 LCK ved dens MTD på 16 mg/kg/inj. Til sammenligning ga samtidig testet IV paklitaxel 2,0 LCK ved dets optimalregime på 36 mg/kg/inj., administrert hver 2. dag i 5 doser (Tabell 7).

Eksempel 5 (Referanse)

Anti-tumoraktivitet ved peroral administrering

Det faktum at Forbindelse 1 er betydelig mer stabil ved nøytral pH enn ved lav pH ga støtet til evalueringen av Forbindelse 1 ved peroral administrering (PO) i en pH-bufferbærer (0.25M kaliumfosfat, pH 8,0). Under bruk av et hver 2. dag x 5 regime var Forbindelse 1 sterkt aktiv peroralt overfor den Pat-7 humane ovariekarsinom-modell (Tabell 8). I to separate forsøk ga Forbindelse 1 peroralt 3,1 og 2,5 LCK ved dens MTD (Figur 5 og Tabell 8). Til sammenligning førte samtidig testet IV paklitaxel til henholdsvis 1,3 og 1,2 LCK ved dets optimale dose og regime.

I den HCT116 humane kolonkarsinom-modell helbredet peroralt administrert Forbindelse 1, 7 av 8 mus når den ble administrert i en dose på 90 mg/kg/adm., hver 2. dag i 5 doser. Det skal bemerkes at denne grad av anti-tumoraktivitet var like-verdig med den som ble oppnådd med det beste samtidig testede IV-regime (hver

8. dag x 2, se Tabell 6).

Regime-avhengighet

Diverse studier ble foretatt for å evaluere regime-avhengigheten av Forbindelse 1.1 den første studien hvor A2780-tumorer ble benyttet, ble Forbindelse 1 administrert til mus etter to ulike regimer: (1) det tradisjonelle (optimalisert for paklitaxel) hver 2. dag x 5 regime og (2) det mindre hyppige hver 4. dag x 3 regime. Selv om begge regimene var virksomme og ga henholdsvis 2,4 og

>5,3 LCK, tillater den mindre hyppige dosering at det gis et høyere dosenivå

(MTD = 16 mg/kg/inj.) og virket adskillig bedre enn det hyppigere regimet (MTD = 6,3 mg/kg/inj.) (Figur 6 og Tabell 9).

I en andre studie, i HCT116 human kolonkarsinom-modellen, ble det benyttet tre forskjellige behandlingsregimer: q2dx5, q4dx3, så vel som q8dx2. Alle behandlinger ble gitt IV, og tumorene ble påført til 100 mg ved initieringen av behandlingen. Beste resultater ble oppnådd med q8dx2-behandlingsregimet. Ved optimaldosen på 24 mg/kg/inj. bevirket Forbindelse 1 100% helbredelse (8 av 8 mus). q4dx3- og q2dx5-regimene ga helbredelse i henholdsvis 5 av 8 og 4 av 8 mus (Tabell 9).

I to andre studier under bruk av Pat-7- og HCT116/VM46-tumorene ble effektiviteten av de to IV-behandlingsregimene sammenlignet: q2dx5 og q4dx3.1 begge tilfeller ga de to regimene i det vesentlige likeverdige anti-tumoraktiviteter (Tabell 9).

Forbindelse 1 har klart demonstrert overlegen anti-tumoraktivitet i forhold til paklitaxel i fem paklitaxel-resistente tumorer - fire humane tumor-xenotransplantater og én murin tumor: det klinikk-avledede paklitaxel-resistente Pat-7 ovariekarsinom; A2780Tax ovariekarsinomet som er motstandsdyktig overfor paklitaxel på grunn av tubulin-mutasjon; HCT116/VM46 MDR kolonkarsinomet, det klinikk-avledede paklitaxel-resistente Pat-21 brystkarsinom; og det murine fibrosarkom M5076. Overfor tre paklitaxel-følsomme humane tumor-xenotransplantater produserte Forbindelse 1 anti-tumoraktivitet tilsvarende paklitaxel: A2780 humant ovariekarsinom; HCT116 og LS174T humant kolonkarsinom. Dessuten er Forbindelse 1 peroralt aktiv, idet den ved peroral administrering produserer anti-tumoraktivitet like-verdig med den som frembringes av IV medikamentadministrering i to forskjellige humane tumor-xenotransplantater.

Eksempel 6 (Referanse)

Farmakologiske studier av Forbindelse 1 alene og i kombinasjon med andre anti-neoplastiske midler hos

pasienter med fremskreden kreft

I betraktning av de cytotoksiske virkningene av Forbindelse 1 både in vivo og in vitro er klinikkforsøk i fase I igang for å bestemme toksisitet hos pasienter med fremskreden kreft. Pasienter som har peritoneal ovariecancer, ikke-småcellet lungekarsinom, melanom og en ukjent primær cancer, ble vurdert med henblikk på en objektiv respons. Forbindelse 1 ble gitt i eskalerende doser som strakk seg fra 7,4 mg/m<2>til 65 mg/m<2>. Disse studiene førte frem til MTD. Den anbefalte dose for fase II klinikkforsøk er 50 mg/m<2>under bruk av et q3 ukentlig regime.

Forbindelse 1 testes også i fase I studier i kombinasjon med andre kjemoterapeutiske midler. Forbindelse 1 vil bli administrert med en utgangsdose på 30 mg/m<2>i kombinasjon med karboplatin ved 6 AUC under bruk av q3 ukentlig regime. Andre studier foretas for å bestemme effektiviteten av en kombinert administrering av Forbindelse 1 som 30 mg/m<2>og doksorubicin som 50 mg/m<2>ved å benytte et q3 ukentlig regime. Kjemoterapeutiske kombinasjonsregimer hvor Forbindelse 1 som 30 mg/m<2>kombineres med CPT-11 som 150 mg/m<2>er også igangsatt.

Forbindelse 1 undersøkes også i fase II klinikkforsøk på kreftpasienter som ikke har respondert på behandlingsregimer hvor taxaner, antracykliner, platina og 5-FU benyttes i kombinasjon med CPT-11.1 disse studiene vil Forbindelse 1 bli administrert ved å benytte et doseringsregime bestående av 50 mg/m<2>intravenøs infusjon i 1 time hver 3. uke i 18 cykluser (PR og SD) eller 4 cykluser etter CR.

Referanser

1. Long BH, et al., Mechanisms of resistance to etoposide and teniposide in acquired resistant human colon and lung carcinoma cell lines. Cancer Research, 1991. 51: 5275-5284. 2. Giannakakou P, et al., Paclitaxel-resistant human ovarian cancer cells have mutant beta-tubulins that exhibit impaired paclitaxel-driven polymerization. J. Biol. Chem., 1997. 272(27): 17118-25. 3. Riss TL, et al. Comparison of MTT, XTT, and a novel tetrazolium compound MTS for in vitro proliferation and chemosensitivity assays. Molecular Biology of the Cell, 1992. 3(suppl.): 184a. 4. Stephens TC, Steel GG. The evaluation of combinations of cytotoxic drugs and radiation: Isobolograms and therapeutic synergism. In, Rodent tumor models in experimental cancer therapy, pp. 248. Ed. Robert F. Kallman. Pergamon Press, NY. 5. Long BH, Fairchild CR. Paclitaxel inhibits progression of mitotic cells to G (1) phase by interference with spindle formation without affecting other microtubule functions during anaphase and telophase. Cancer Research, 1994. 54(16): 4355-4361. 6. Williams, RC, Lee, JC. Preparation of tubulin from brain. Methods in Enzymology, 1982. 85(Part D): 376-385. 7. Gehan, GA. A generalized Wilcoxon test for comparing arbitrarily singly-censored samples. Biometrika, 1985. 52: 203-233.

Claims

1. Cisplatin og en forbindelse som har formelen,

for anvendelse i terapi.

2. Cisplatin og en forbindelse som har formelen,

for anvendelse ved behandling av kreft.

3. Anvendelse av cisplatin og en forbindelse som har formelen, for fremstilling av farmasøytiske midler for behandling av kreft.

4. Antistoff C225 immunospesifikk for EGFR og en forbindelse som har formelen,

for anvendelse i terapi.

5. Antistoff C225 immunospesifikk for EGFR og en forbindelse som har formelen,

for anvendelse ved behandling av kreft.

6. Antistoff C225 immunospesifikk for EGFR og en forbindelse som har formelen,

for anvendelse ved behandling av akselerert eller metastatisk blærekreft, pankreatisk kreft, prostatakreft, ikke-småcellet lungekreft, kolorektal kreft eller brystkreft.

7. Anvendelse av antistoff C225 immunospesifikk for EGFR og en forbindelse som har formelen,

for fremstilling av farmasøytiske midler for behandling av kreft.

8. Anvendelse ifølge krav 7, hvor kreften er akselerert eller metastatisk blærekreft, pankreatisk kreft, prostatakreft, ikke-småcellet lungekreft, kolorektal kreft eller brystkreft.

9. En VEGF inhibitor valgt fra et anti-VGF antistoff, ZD6474 eller SU6668 og en forbindelse som har formelen,

for anvendelse i terapi.

10. En VEGF inhibitor valgt fra et anti-VGF-antistoff, ZD6474 eller SU6668 og en forbindelse som har formelen,

for anvendelse ved behandling av kreft.

11. Anvendelse av en VEGF inhibitor valgt fra et anti-VGF-antistoff, ZD6474 eller SU6668 og en forbindelse som har formelen,

for fremstilling av farmasøytiske midler for behandling av kreft.

12. Capecitabin og en forbindelse som har formelen,

for anvendelse i terapi.

13. Capecitabin og en forbindelse som har formelen, for anvendelse ved behandling av kreft.

14. Anvendelse av capecitabin og en forbindelse som har formelen,

for fremstilling av farmasøytiske midler for behandling av kreft.

15. Farmasøytisk preparat for behandling av kreft omfattende en forbindelse som har formelen,

og et kjemoterapeutisk middel valgt fra cisplatin, antistoff C225 immunospesifikk for EGFR, en VEGF inhibitor valgt fra et anti-VGF-antistoff, ZD6474 eller SU6668 eller capecitabin.