NO313080B1

NO313080B1 - Farmasöytisk inhaleringspreparat, inhaleringsanordning inneholdende dette, fremgangsmåte for dets fremstilling oganvendelse derav

Info

Publication number: NO313080B1
Application number: NO19955227A
Authority: NO
Inventors: Kjell Goeran Erik Baeckstroem; Carl Magnus Olof Dahlbaeck; Peter Edman; Ann Charlotte Birgit Johansson
Original assignee: Astra Ab
Priority date: 1993-06-24
Filing date: 1995-12-21
Publication date: 2002-08-12
Also published as: US5952008A; WO1995000128A1; EE03222B1; NZ268138A; IL110085A; BR9406908A; UA48111C2; SK160295A3; AU7090294A; MY114125A; AU692781B2; EG21484A; FI956228A0; DE69428442T2; HK1009587A1; CN1127471A; CA2166109A1; FI111909B; PL312210A1; SK283253B6

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører farmasøytisk inhaleringspreparat for avlevering av medisinsk nyttige peptider og proteiner, inhaleringsanordning inneholdende dette preparatet, fremgangsmåte for dets fremstilling og anvendelse derav.

Selv om fremkomsten av rekombinant DNA teknologi har resultert i en hurtig ekspan-derende liste over peptidbaserte legemidler har en større ulempe med peptidbasert terapi på akutt måte vanskeliggjort realiseringen av det fulle potensiale innen dette område: generelt kan peptidbaserte legemidler ikke administreres oralt i effektive doser fordi de hurtig nedbrytes av enzymer i den gastrointestinale kanal før de kan nå blodstrømmen. Med mindre polypeptidet som er av interesse kan endres slik at det gjøres relativt resisten overfor slike enzymer er det sannsynlig at den eneste praktiske avleverings-metoden for legemidlet er den parenterale veien, slik som ved intravenøs, intramuskulær eller subkutan injeksjon. Administrasjon ad andre parenterale veier (f.eks ved adsorbsjon gjennom nasale, bukale eller rektale membraner, eller via lungen) har oppnådd begrenset suksess.

Det har blitt funnet at når et peptid eller protein (i det følgende referert til under fellesbetegnelsen polypeptider) kombineres med en passende absorbsjonsforsterker og inn-føres i lungen i form av et pulver av passende partikkelstørrelse, så kommer det lett inn i lungekretsløpet ved absorbsjon gjennom laget av epitelceller i den nedre respirasjonskanalen. Dette oppnås på hensiktsmessig måte ved inhalering av pulveret fra en inhalatoranordning som utleverer den korrekte dosen av pulverformig polypeptid/forsterker i en partikkelstørrelse som maksimerer avsetning i den nedre respirasjonskanalen, i motsetning til munnen og halsen. (For lettere referanse er polypeptidet og forsterkeren i det følgende referert til under fellesbetegnelsen de "aktive forbindelsene"). For å oppnå denne selektive avlevering i lungen bør så mye som mulig av de aktive forbindelsene bestå av partikler med en diameter som er mindre enn 10 um (f.eks mellom 0,01 og 10 um, og ideelt mellom 1 og 6 um). I foretrukne utførelser består minst 50 % (fortrinnsvis minst 60 %, mer foretrukket minst 70 %, enda mer foretrukket minst 80 % og mest foretrukket minst 90 %) av den totale massen av aktive forbindelser som kommer ut av inhalatoranordningen av partikler innenfor det ønskede diameterområdet.

Oppfinnelsen angår således et farmasøytisk preparat som er kjennetegnet ved at det innbefatter en blanding av aktive forbindelser (A) et farmasøytisk aktivt polypeptid og

(B) en forsterkerforbindelse som forsterker polypeptidets systemiske absorbsjon i det nedre respirasjonssystemet (fortrinnsvis lungene) hos en pasient, hvilken blanding er i

form av et tørt pulver som er egnet for inhalering, hvor minst 50 % av den totale massen

av aktive forbindelser (A) og (B) består av primære partikler som har en diameter mindre enn eller lik 10 um (mikron). De primære partiklene kan emballeres som sådan, eller kan eventuelt formes til agglomerater som deretter vesentlig deagglomereres forut for inngang i pasientens respirasjonskanal. Preparatet kan naturligvis inneholde andre bestanddeler etter behov, inkludert andre farmasøytisk aktive midler, andre forsterkere og farmasøytisk akseptable eksipienser slik som fortynningsmidler eller bærere. Foreliggende terapeutiske preparat kan derfor inneholde kun de aktive forbindelsene eller det kan inneholde andre substanser slik som en farmasøytisk akseptabel bærer. Denne bæreren kan stort sett bestå av partikler med en diameter mindre enn 10 um slik at minst 50 % av det resulterende pulveret som et hele består av eventuelt agglomererte primære partikler som har en diameter på mindre enn 10 um; alternativt kan bæreren stort sett bestå av mye større partikler ("grove partikler"), slik at en "ordnet blanding" kan dannes mellom de aktive forbindelsene og nevnte bærer. I en ordnet blanding, alternativt kjent som en interaktiv eller adhesiv blanding, er fine legemiddelpartikler (i foreliggende oppfinnelse de aktive forbindelsene) fordelt temmelig jevnt over overflaten til grove eksipienspartikler (i foreliggende oppfinnelse den farmasøytisk akseptable bæreren). I et slikt tilfelle er de aktive forbindelsene fortrinnsvis ikke i form av agglomerater før dannelse av den ordnede blandingen. De grove partiklene kan ha en diameter på over 20 um, slik som over 60 (im. Over disse nedre grensene er de grove partiklenes diameter ikke av kritisk betydning slik at forskjellige grove partikkelstørrelser kan anvendes, om ønsket i overensstemmelse med praktiske behov når det gjelder den spesielle formuleringen. Det er intet krav at de grove partiklene i den ordnede blandingen skal være av samme størrelse, men de grove partiklene kan fordelaktig være av omtrent samme størrelse i den ordnede blandingen. De grove partiklene har fortrinnsvis en diameter i området 60-800 um.

Polypeptidet kan være et hvilket som helst medisinsk eller diagnostisk nyttig peptid eller protein av liten til middels partikkelstørrelse, dvs opptil ca 40 kD molekylvekt (MW), for hvilket systemisk avlevering er ønsket. Mekanismene for forbedret polypeptidabsorbsjon ifølge foreliggende oppfinnelse gjelder generelt og bør gjelde alle slike polypeptider selv om den grad i hvilken deres absorbsjon forbedres kan variere alt etter polypeptidets molekylvekt og fysikalsk-kjemiske egenskaper, og den spesielle forsterkeren som anvendes. Det forventes at polypeptider som har en molekylvekt på opptil 30 kD vil være mest nyttig i foreliggende oppfinnelse, slik som polypeptider som har en molekylvekt opptil 25 kD eller opptil 20 kD, og spesielt opptil 15 kD eller opptil 10 kD. Et hvilket som helst ønsket polypeptid kan lett testes før bruk i foreliggende oppfinnelse med en spesiell forsterker, ved in vivo- eller in vitro-analyser, som beskrevet heri.

Forsterkerforbindelsen som benyttes i foreliggende preparater kan være en hvilken som helst forbindelse som forsterker absorbsjonen av polypeptidet gjennom epiteliet i den nedre respirasjonskanalen, og inn i det systemiske kretsløp. Med "forøker absorbsjon" menes at mengden av polypeptid som absorberes i det systemiske kretsløpet i nærvær av forsterker er høyere enn i fravær av forsterker. Mengden av polypeptid som absorberes er fortrinnsvis betydelig høyere (p<0,05) i nærvær av forsterker. Egnetheten til en hvilken som helst potensiell forsterker for bruk i foreliggende oppfinnelse kan lett bestemmes ved hjelp av in vivo- eller in vitro-analyser, som beskrevet heri.

Mengden av polypeptid som absorberes er ifølge foreliggende oppfinnelse fortrinnsvis minst 150 % av mengden som absorberes i fravær av forsterker. I foretrukne utførelser blir absorbsjonen av polypeptid i det minste fordoblet, mer fortrinnsvis tredoblet, og mest foretrukket firedoblet i nærvær av forsterkeren, sammenlignet med i dens fravær.

Forsterkeren er fortrinnsvis et overflateaktivt middel slik som et salt av en fettsyre, et gallesalt, eller gallesaltderivat, et alkylglykosid, et cyklodekstrin, eller en fosfolipid. Forsterkeren kan f.eks være et natriumsalt, kaliumsalt eller organisk aminsalt av fettsyren, og fettsyren er fortrinnsvis kaprinsyre eller en annen fettsyre med 10-14 karbon-atomer. Den foretrukne forsterkeren er natriumkaprat. Forholdet for polypeptid til forsterker vil fortrinnsvis variere fra 9:1 til 1:1. Selv om mengdeforhold for forsterker på over 1:1 antageligvis ville forøke opptak like godt som eller bedre enn lavere mengdeforhold, så antas det at mengden av forsterker som benyttes ikke bør være høyere enn nødvendig for oppnåelse av det ønskede forøkningsnivået fordi overskudd av forsterker kan utløse uønskede bivirkninger slik som lokal irritasjon.

Ved inntak av foreliggende preparat, hvor minst 50 % av den totale massen av de aktive forbindelsene ved inngangspunktet til pasientens respirasjonskanal består av partikler som har en diameter mindre eller lik 10 um anvendes fortrinnsvis en inhalatoranordning hvorfra pasienten inhalerer pulveret. Når pulverpreparatet er i form av agglomerater av primærpartikler er anordningen fortrinnsvis utformet slik at den induserer vesentlig deagglomerering av agglomeratene ved inhalering av pulveret fra anordningen av pasienten slik at størstedelen av agglomeratene nedbrytes til partikler som har en diameter som er mindre enn eller lik 10 um, før pulveret kommer inn i pasientens respirasjonssystem. Denne deagglomereringen vil oppstå inne i anordningen og induseres typisk av luftturbulensen som skapes i anordningen av inhaleringskraften. Agglomerater blir generelt fortrinnsvis ikke dannet i den ordnete blandingen. I tilfelle for en ordnet blanding bør de aktive forbindelsene frigjøres fra de store partiklene fortrinnsvis ved inhalering, enten ved hjelp av mekaniske midler i inhaleringsanordningen eller simpelthen av inhaleringsvirkningen, eller ved hjelp av andre midler, idet de aktive forbindelsene da avsettes i den nedre respirasjonskanalen og bærerpartiklene i munnen.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det tilveiebragt en inhaleringsanordning, som er kjennetegnet ved at den inneholder preparatet som definert i hvilket som helst av de medfølgende krav 1 til 8 og 17 til 28.

Inhaleringsanordningen er fortrinnsvis en enkeltdose-tørrpulverinhalator, men kan alternativt være en flerdose-tørrpulverinhalator.

Oppfinnelsen innbefatter også en fremgangsmåte for fremstilling av foreliggende farmasøytiske preparat som er egnet for administrasjon ved inhalering, og denne fremgangsmåten er kjennetegnet ved at den innbefatter tilveiebringelse av en oppløsning, hvori følgendende er oppløst: (a) et farmasøytisk aktivt polypeptid og (b) en forsterkerforbindelse som forøker den systemiske absorbsjonen av polypeptidet i den nedre respirasjonskanalen hos en pasient; fjerning av oppløsningsmidlet fra oppløsningen, slik at det oppnås et tørt fast stoff inneholdende polypeptidet og forsterkeren; og pulverisering av det tørre faste stoffet for oppnåelse av et pulver. En annen uførelse av fremgangsmåte innebærer tørrblanding av (a) et farmasøytisk aktivt polypeptid og (b) en forsterkerforbindelse, og mikronisering av den oppnådde blanding. En tredje egnet fremgangsmåteutførelse innbefatter trinnene med at det først tilveie-bringes et mikronisert preparat inneholdende et polypeptid og et annet mikronisert preparat inneholdende en forsterkerforbindelse, og sammenblanding av de to mikroniserte preparatene. Når det skal inkluderes en bærer annet enn når en ordnet blanding er ønsket, kan denne tilsettes til oppløsningen, eller til tørrblandingen av det farmasøytisk aktive polypeptidet før mikronisering, eller mikronisert bærer kan blandes med de andre mikroniserte komponentene. For tilberedelse av en ordnet blanding blir mikronisert polypeptid og forsterker blandet med en egnet bærer.

Oppfinnelsen tilveiebringer dessuten anvendelse av en forsterker i fremstillingen av et farmasøytisk preparat som definert i medfølgende krav 1 med forøket systemisk absorpsjon av det farmasøytisk aktive polypeptidet i den nedre respirasjonskanalen. Figur 1 er en grafisk fremstilling som illustrerer effektene av forskjellige konsentrasjoner av natriumkaprat-forsterker på transporten av en markørforbindelse (mannitol) gjennom et monolag av dyrkede epitelceller. Figur 2 er en grafisk fremstilling som illustrerer effektene av forskjellige konsentrasjoner av natriumkaprat-forsterker på transporten av en markørforbindelse (mannitol) gjennom et monolag av dyrkede epitelceller i nærvær av et polypeptid (natriumkaprat: polypeptid 1:3 beregnet på vekt). Figur 3 er en grafisk fremstilling av plasmapolypeptidkonsentrasjon som en funksjon av tid etter inhalering av polypeptidet alene, polypeptidet med natriumkaprat i et forhold på 90:10, og polypeptidet med natriumkaprat i et forhold på 75:25.

Noen av de foretrukne utførelsene av oppfinnelsen er beskrevet generelt i det nedenstående.

Polypeptidet

Polypeptidet er fortrinnsvis et peptidhormon annet enn insulin, slik som vasopressin, vasopressinanaloger, desmopressin, glukagon, kortikotropin (ACTH), gonadotropin (luteiniserende hormon, eller LHRH), kalsitonin, C-peptid i insulin, parathyroidhormon (PTH), humant veksthormon (hGH), veksthormon (HG), veksthormonfrigjørende hormon (GHRH), oksytosin, kortikotropinfrigjørende hormon (CRH), somatostatinanaloger, gonadotropinaggonistanaloger (GnRHa), atrialt natriuretisk peptid (hANP), thyroksinfirgj ørende hormon (TRHrh), follikkelstimulerende hormon (FSH) og prolactin.

Andre mulige polypeptider inkluderer vekstfaktorer, interleukiner, polypeptidvaksiner, enzymer, endorfiner, glykoproteiner, lipoproteiner og polypeptider som er involvert i blodkoaguleirngskaskaden, som utøver deres farmakologiske virkning systemisk. Det er forventet at mesteparten av, om ikke alle, polypeptider av liten til middels størrelse, relativt høy vannoppløselighet, og et isoelektrisk punkt mellom ca pH 3 og pH 8 på effektiv måte kan avleveres ved hjelp av foreliggende fremgangsmåter.

Forsterkeren

Bruken av en absorbsjonsforsterker er av kritisk betydning siden polypeptidet alene absorberes dårlig gjennom lungen. Forsterkeren som benyttes kan være en hvilken som helst av en rekke forbindelser som virker slik at den forøker absorbsjon gjennom laget av epitelceller som dekker den nedre respirasjonkanalen, og inn i den tilstøtende pulmonare vaskulatur. Forsterkeren kan oppnå dette gjennom hvilken som helst av flere mulige mekanismer: (1) Forøkelse av den paracellulære permeabilitet for et polypeptid ved indusering av strukturelle endringer i de tette forbindelsene mellom epitelcellene. (2) Forøkelse av den transcellulære permeabiliteten for et polypeptid ved samvirke med eller ekstraksjon av protein eller lipidbestanddeler i membranen, og derved forstyrrer membranens integritet. (3) Samvirke mellom forsterker og polypeptid hvilket øker polypeptidets oppløselighet i vandig oppløsning. Dette kan oppstå ved å hindre dannelse av insulinaggregater (dimerer, trimeter, heksamerer), eller ved oppløseliggj øring av polypeptidmolekyler i forsterkermiceller. (4) Minsking av viskositeten til eller oppløsning av, slimbarrieren som dekker alveoli og passasjene i lungen, for derved å eksponere epiteloverflaten for direkte absorbsjon av polypeptidet.

Forsterkere kan bare gjennom en enkelt mekanisme som angitt ovenfor, eller gjennom to eller flere. Det er mer sannsynlig at en forsterker som virker gjennom flere mekanismer vil fremme effektiv absorbsjon av et polypeptid enn en som kun benytter en eller to mekanismer.

Overflateaktive midler er f.eks en klasse av forsterkere som antas å virke gjennom alle de ovenfor angitte fire mekanismer. Overflateaktive midler er amfifile molekyler som har både en lipofil og en hydrofil gruppedel, med varierende balanse mellom disse to karakteristika. Dersom molekylet er meget lipofilt kan den lave oppløseligheten av substansen i vann begrense dens nyttighet. Dersom imidlertid den hydrofile delen dominerer i overveldende grad kan molekylets overflateaktive egenskaper bli minimale. For å være effektivt må derfor det overflateaktive midlet treffe en passende balanse mellom tilstrekkelig oppløselighet og tilstrekkelig overflateaktivitet.

En annen egenskap hos det overflateaktive midlet som kan være av viktighet er det overflateaktive midlets nettoladning ved pH-verdien i lungen (ca 7,4). Ved pH 7,4 har noen polypeptider en negativ netto ladning. Dette resulterer i en elektrostatisk repulsjon mellom molekyler hvilket igjen vil hindre aggregering og derved øke oppløseligheten. Dersom det overflateaktive midlet også er negativt ladet kan det samvirke med polypeptidet ved f.eks hydrofobe interaksjoner, vil det oppstå ytterligere repulsjon blant polypeptidmolekylene. I et slikt tilfelle vil et anionisk overflateaktivt middel være i besittelse av den ytterligere fordel (sammenlignet med de som har nøytral eller netto-positiv ladning ved fysiologisk pH) av å forøke absorbsjon ved å hjelpe stabiliseringen av polypeptidet i den monomere tilstanden.

En rekke forskjellige forbindelser som potensielt er nyttige som forsterkere i foreliggende fremgangsmåter ble testet i rotter, som beskrevet i nedenstående eksempel 2. Andre substanser med kjente absorbsjonsforøkende egenskaper eller med fysikalske egenskaper som gjør dem til sannsynlige kandidater for bruk i foreliggende fremgangsmåte, kan lett testes av en fagmann på området i den in vivo-analyse, eller alternativt i den in vitro-analyse, som er beskrevet i eksempel 1.

Det er mulig at en kombinasjon av to eller flere forsterkersubstanser også gir tilfreds-stillende resultater. Anvendelsen av en slik kombinasjon av foreliggende fremgangsmåte anses å omfattes av oppfinnelsen.

En forsterker som er nyttig i foreliggende fremgangsmåter vil kombinere effektiv for-økelse av polypeptidabsorbsjon med (1) mangel på toksisitet i de benyttede konsentrasjoner og (2) gode pulveregenskaper, dvs mangel på en kleberlig eller voksaktig konsi-stens i faststofftilstanden. Toksisitet for en gitt substans kan testes ved bruk av standard metoder, slik som ved MTT-analysen, f.eks som beskrevet i Int. J. Pharm. 65 (1990), 249-259. Pulveregenskapene til en gitt substans kan fastslås fra publiserte data for substansen, eller empirisk.

En meget lovende type av forsterker er saltet av en fettsyre. Det har blitt funnet at natriumsaltene av mettede fettsyrer med karbonkjedelengde på 10 (dvs natriumkaprat), 12 (natriumlaurat) og 14 (natriummyristat) virker godt i foreliggende fremgangsmåte. Kalium- og lysinsaltene av kaprinsyre har også blitt funnet å være effektive i foreliggende fremgangsmåte. Dersom karbonkjedelengden er kortere enn ca 10 kan det overflateaktive midlets overflateaktivitet bli for lav, og dersom kjedelengden er lengre enn ca 14 vil fettsyresaltets nedsatte oppløselighet i vann begrense dets nyttighet. Natriumkaprat er den mest foretrukne substansen i foreliggendde oppfinnelse som for-øker absorbsjonen av polypeptid i den nedre respirasjonskanalen.

Forskjellige motioner kan endre opp løseligheten av saltet av den mettede fettsyren i vann, slik at en forsterker som har en karbonkjedelengde som er forskjellig fra 10-14, ville vise seg å være enda mer fordelaktig enn de forsterkere som er spesielt nevnt i det ovenstående. Salter av innettede fettsyrer kan også være nyttige i foreliggende oppfinnelse fordi de er mer vannoppløselige enn salter av mettede fettsyrer, og kan derfor ha en lengre kjedelengde enn sistnevnte og fremdeles opprettholde den oppløselighet som er nødvendig for en vellykket forsterker for polypeptidabsorbsjon.

Alle testede gallesalter og gallesaltderivater (natriumsalter av ursodeoksykolat, teuro-kolat, glykokolat og taurodihydrofusidat) forøker effektivt polypeptidabsorbsjon i lungen.

Fosfolipider ble også testet som forsterkere. Det ble funnet at et enkeltkjedet fosfolipid (lysofosfatidylkolin) var en effektiv forsterker, mens to dobbeltkjedete fosfolipider (dioktanoylfosfatidylkolin og didecanoylfosfatidylkolin) ikke var effektive. Dette kan forklares utfra det faktum at de dobbeltkjedete fosfolipidene er mye mindre oppløselige i vann enn deres enkeltkjedete motstykker; det er imidlertid rimelig å forvente at dobbeltkjedete fosfolipider av kortere kjedelengde, som har større vannoppløselighet enn deres motstykker med lengre kjedelengde, vil være nyttige som forsterkere i foreliggende oppfinnelse slik at både enkeltkjedete og dobbeltkjedete fosfolipider kan benyttes.

Et glykosid, oktylglykopyranosid, ble testet som en forsterker i foreliggende oppfinnelse og ble funnet å ha visse absorbsjonsfremmende egenskaper. Andre alkylglykosider slik som tioglykopyranosider og maltopyranosider ville også forventes å utvise absorbsjonsforbedrende egenskaper i foreliggende fremgangsmåter.

Cyklodekstrinene og derivater derav forbedrer på effektiv måte nasalabsorbsjon og kan fungere på lignende måte i lungen. Dimetyl-13-cyklodekstrin har blitt testet og ble funnet å ha en absorbsjonsforbedrende effekt.

Andre potensielt nyttige overflateaktive midler er natriumsalicylat, natrium-5-metoksy-salicylat og naturlig forekommende overflateaktive midler slik som salter av glycyrr-hizinsyre, saponinglykosider og acylcarnitiner.

For ioniske forsterkere (f.eks de ovenfor beskrevne anioniske overflateaktive midlene) kan typen av motion være viktig. Det spesielt valgte motionet kan innvirke på pulveregenskapene, oppløselighet, stabilitet, hygroskopisitet og lokal/systemisk toksisitet for forsterkeren eller for en hvilken som helst formulering inneholdende forsterkeren. Det kan også påvirke stabiliteten til og/eller oppløseligheten av polypeptidet med hvilket den er kombinert. Generelt forventes det at enverdige metallkationer slik som natrium, kalium, litium, rubidium og cesium vil være nyttige som motioner for anioniske forsterkere. Ammoniakk og organiske aminer utgjør en annen klasse kationer som forventes å være passende for bruk med anioniske forsterkere som har en karboksylsyre-gruppedel. Eksempler på slike organiske aminer inkluderer etanolamin, dietanolamin, trietanolamin, 2-amino-2-metyletylamin, betainer, etylendiamin, N,N-dibenzyletylen-tetraamin, arginin, heksametylentetraamin, histidin, N-metylpiperidin, lysin, piperazin, spermidin, spermin og tris(hydroksymetyl)aminometan.

Siden effektiv forbedring av polypeptidabsorbsjon i lungen ble observert for en rekke testede forsterkere forventes det at det vil bli funnet mange fler som også virker på denne måten. Stivelsemikrosfærer forbedret på effektiv måte biotilgjengeligheten av polypeptid som avleveres via nasalmembranene og ble testet som en forsterker i foreliggende fremgangsmåter. Selv om de viste seg å ha liten anvendelse for avlevering via den pulmonare vei i den heri benyttede dyremodell så antas det at dette hovedsakelig skyldtes tekniske vanskeligheter som, dersom de overvinnes, kan lede til vellykket avlevering via den pulmonare veien.

Chelatorer er en klasse av forsterkere som antas å virke ved binding av kalsiumioner. Siden kalsiumioner hjelper opprettholdelse av dimensjonene i rommet mellom celler og ytterligere redusere et polypeptids oppløselighet, ville binding av disse ionene i teorien både øke polypeptiders oppløselighet og øke polypeptiders paracellulære permeabilitet. Selv om en testet chelator, natriumsaltet av etylendiamintetraeddiksyre (EDTA) ble funnet å være ineffektiv med henblikk på forbedring av absorbsjonen av insulin i den testede rottemodellen, kan andre kalsiumionbindende chelateringsmidler vise seg å være mer nyttige.

Mengdeforhold av polypeptid og forsterkere

De relative mengdeforhold av polypeptid og forsterker kan varieres etter ønske. Tilstrekkelig forsterker må være til stede for å tillatte effektiv absorbsjon av den inhalerte polypeptidet, men mengden av forsterker bør imidlertid holdes så lav som mulig for å minimalisere risikoen på skadelige virkninger forårsaket av forsterkeren. Selv om hver spesielle polypeptid/forsterker-kombinasjon må testes for å bestemme de optiamel mengdeforholdene, forventes det at for oppnåelse av akseptabel absorbsjon av polypeptidet så må mer enn 10 % av polypeptid/forsterker-blandingen være forsterker; for de fleste typer av forsterkere bør andelen av forsterker være over 15 % eller over 20 % og vil fortrinnsvis være mellom 25 og 50 %. Det foretrukne forhold for hver polypeptid/ forsterker (eller polypeptid/forsterker/fortynningsmiddel)-kombinasjon kan lett bestemmes av en fagmann innen området farmakologi ved hjelp av standard metoder, basert på slike kriterier som effektiv, ensartet avlevering av den optimale dosering, minimalisering av bivirkninger og akseptabel absorbsjonshastighet.

Ingen ytterligere bestanddeler er nødvendig for preparatets virkning, men kan om ønsket inkluderes. Mengden av pulver som utgjør en enkelt dose av en gitt kombinasjon av polypeptid og overflateaktivt middel kan f.eks økes (f.eks ved bruk av et inhaleringsapparat som ifølge konstruksjonen krever et stort pulvervolum pr dose) ved fortynning av pulveret med farmasøytisk akseptable fortynningsmidler. Andre additiver kan inkluderes for å lette prosessering eller for å forbedre pulveregenskapene eller stabiliteten til preparatet. Et smaksstoff kan tilsettes slik at andelen av pulveret som uunngåelig avsettes i munnen og halsen vil tjene til å gi pasienten en positiv tilbakemelding om at en dose har blitt avlevert fra inhaleringsanordningen. Et hvilket som helst slikt additiv bør ha følgende egenskaper: (a) det er stabilt og påvirker ikke på ufordelaktig måte stabiliteten til polypeptidet og forsterkeren; (b) det forstyrrer ikke på ufordelaktig måte polypeptidets absorbsjon; (c) det har gode pulveregenskaper, slik denne betegnelsen forstås innen den farmasøytiske teknikk; (d) det er ikke hygroskopisk; og (e) det har ingen skadelige virkninger i luftveiene i de benyttede konsentrasjoner. Nyttige typer av slike additiver inkluderer mono-, di- og polysakkarider, sukkeralkoholer og andre polyoler: f.eks laktose, glukose, raffinose, melizitose, laktitol, maltitol, trehalose, sukrose, mannitol og stivelse. Siden reduserende sukkere slik som laktose og glukose har en til-bøyelighet til å danne komplekser med proteiner kan ikke-reduserende sukkere slik som raffinose, melezitose, laktitol, maltitol, trehalose, sukrose, mannitol og stivelse være foretrukne additiver for bruk i foreliggende oppfinnelse. Slike additiver kan utgjøre alt fra 0 (dvs intet additiv) til nesten 100 % av det totale preparatet.

I en foretrukket utførelse tilveiebringer foreliggende oppfinnelse et terapeutisk preparat av et farmasøytisk aktivt polypeptid og en substans som forøker absorbsjonen av nevnte polypeptid i den nedre respirasjonskanalen, hvilket preparat er i form av et tørt pulverpreparat egnet for inhalering hvorav minst 50 %, beregnet på masse, består av (a) partikler som har en diameter mindre enn 10 um eller (b) agglomerater av nevnte partikler; i en annen foretrukket utførelse tilveiebringer oppfinnelsen et terapeutisk preparat omfattende et farmasøytisk aktivt polypeptid, en substans som forøker absorbsjonen av polypeptid i den nedre resiprasjonskanalen, og en farmasøytisk akseptabel bærer, hvilket preparat er i form av et tørt pulver egnet for inhalering hvorav minst 50 %, beregnet på masse, består av (a) partikler som har en diameter mindre enn 10 (im, eller (b) agglomerater av nevnte partikler; og i en ytterligere foretrukken utførelse tilveiebringer foreliggende oppfinnelse et terapeutisk preparat som omfatter aktive forbindelser (A) et farmasøytisk aktivt polypeptid og (B) en substans som forøker absorbsjonen av nevnte polypeptid i den nedre respirasjonskanalen, hvor minst 50 % av den totale massen av aktive forbindelser (A) og (B) består av partikler som har en diameter mindre enn 10 um, og en farmasøytisk akseptabel bærer, hvilket preparat er i form av et tørt pulverpreparat egnet for inhalering, i hvilket en ordnet blanding kan dannes mellom de aktive forbindelsene og den farmasøytisk akseptable bæreren.

Det beskrevne pulverpreparatet kan fremstilles på flere måter ved bruk av konvensjo-nelle. I mange tilfeller kan det rensede polypeptidet oppnås fra kommersielle kilder. Alternativt kan polypeptidet av interesse renses fra en naturlig forekommende kilde ved bruk av standard biokjemiske teknikker, eller kan oppnås ved ekspresjon av prokaryote eller eukaryote celler som er gentisk manipulert til å inneholde en nukleotidsekvens som koder polypeptidet og har riktige ekspresjonskontrollsekvenser bundet dertil (inkludert et transgenisk dyr som er manipulert til å produsere det ønskede peptid eller protein, f.eks i dets melk). Slike metoder er standard innen teknikken (se f.eks Sambrook et al, Molecular Cloning; A Laboratory Manual; Cold Spring Harbor Laboratory Press, Cold Spring Harbor, NY, 1989). Peptider (dvs polypeptider som har 30 aminosyrerester eller færre) kan lett syntetiseres ved hjelp av kjente kjemiske metoder.

Absorbsjonsforsterkere, slik som beskrevet ovenfor, er også generelt tilgjengelige fra kommersielle kilder eller kan fremstilles ved bruk av publiserte metoder. Når det gjelder ioniske forsterkere kan motionet som er forbundet med forsterkeren erstattes med et annet, dersom dette er ønskelig, ved bruk av standard ionevekslingsteknikker.

Ved fremstilling av det beskrevne pulverpreparatet vil det generelt være nødvendig å mikronisere pulveret i en egnet mølle, f.eks en strålemølle, ved et visst punkt i prosessen, for å fremstille primære partikler i et størrelsesområde som er hensiktsmessig for maksimal avsetning i den nedre respirasjonskanalen (dvs under 10 um). For eksempel kan polypeptid- og forsterkerpulvere tørrblandes og deretter kan stoffene mikroniseres sammen; alternativt kan stoffene mikronisere separat, og deretter blandes. Når forbindelsene som skal blandes har forskjellige fysikalske egenskaper slik som hardhet og sprøhet vil motstand overfor mikronisering variere og de kan nødvendiggjøre forskjellige trykk for å kunne nedbrytes til egnede partikkelstørrelser. Ved mikronisering sammen kan derfor den oppnådde partikkelstørrelse for en av komponentene bli utilfredsstillende. I et slikt tilfelle ville det være fordelaktig å mikronisere de forskjellige komponentene separat og deretter blande dem.

Det er også mulig først å oppløse komponentene i et egnet oppløsningsmiddel, f.eks vann, for å oppnå blanding på det molekylære nivået. Denne prosedyren gjør det også mulig å justere pH-verdien til et ønsket nivå, f.eks for å forbedre polypeptidets absorbsjon. De farmasøytisk aksepterte grensene på pH 3,0 til 8,5 for inhaleringsprodukter må tas hensyn til fordi produkter med en pH-verdi utenfor disse grensene kan indusere irritasjon og insnevring av luftveiene. For å oppnå et pulver må oppløsningsmidlet fjernes ved en prosess som sørger for bibeholdelse av polypeptidets biologiske aktivitet. Egnede tørkemetoder inkluderer vakuumkonsentrasjon, åpen tørking, spraytørking og frysetørking. Temperaturer over 40°C i mer enn noen minutter bør vanligvis unngås fordi en viss nedbrytning av enkelte polypeptider kan forekomme. Etter tørketrinnet kan det faste materialet, om nødvendig, males for oppnåelse av et grovt pulver og deretter, om nødvendig, mikroniseres.

Det mikroniserte pulveret kan om ønsket bearbeides for å forbedre strømningsegen-skapene, f.eks ved tørrgranulering for dannelse av sfæriske agglomerater med overlegne håndteringsegenskaper, før det inkorporeres i den tilsiktede inhaleringsanordningen. I dette tilfelle ville anordningen konstrueres slik at den sikrer at agglomeratene blir vesentlig deagglomerert før de kommer ut av anordningen slik at partiklene som kommer inn i pasientens respirasjonskanal stort sett befinner seg innenfor det ønskede størrelsesområdet. Når en ordnet blanding er ønsket kan den aktive forbindelsen prosesseres, f.eks ved mikronisering, for oppnåelse, om ønsket, av partikler innenfor et spesielt størrelsesområde. Bæreren kan også prosesseres, f.eks for å oppnå en ønsket størrelse og ønskede overflateegenskaper, slik som et spesielt forhold for overflate til vekt, eller en viss robusthet, og for å sikre optimale adhesjonskrefter i den ordnede blandingen. Slike fysikalske betingelser for en ordnet blanding er velkjente hvilket også er tilfelle for de forskjellige metoder for oppnåelse av en ordnet blanding som oppfyller nevnte betingelser, og kan lett bestemmes av en fagmann i overensstemmelse med de spesielle forholdene.

Et foretrukket inhaleringsapparat ville ha følgende konstruksjonsegénskaper: beskyttelse av pulveret overfor fuktighet og ingen risiko for tilfeldige store doser; i tillegg er så mange som mulig av det følgende ønsket: beskyttelse av pulveret overfor lys; høy respirerbar fraksjon og høy lungeavsetning i et bredt strømningshastighetsintervall; lavt avvik når det gjelder dose og respirerbar fraksjon; lav retensjon av pulver i munnstykket - dette er spesielt viktig for en flerdose-inhaleringsanordning, hvor polypeptid som bibeholdes i munnstykket kunne nedbrytes og deretter inhaleres sammen med etter-følgende doser; lav adsorbsjon til inhalatoroverflater; fleksibilitet i dosestørrelse; og lav inhaleringsmotstand. Inhaleringsanordningen er fortrinnsvis en enkeltdose-inhalator selv om en flerdose-inhalator, slik som en pustaktivert flerdose-tørrpulverinhalator for flergangsbruk, også kan benyttes. Inhalatoren som benyttes er fortrinnsvis en pustaktivert enhetsdose-tørrpulverinhalator for engangsbruk.

En rekke tørrpulverformuleringer inneholdende et polypeptid og forskjellige forsterkere har blitt fremstilt og testet i en in vivo-analyse og er beskrevet i det nedenstående. Det er også beskrevet en in vitro-analyse som er nyttig for testing av polypeptid/forsterker-kombinasjoner.

Eksempel 1: In vitro-metode for bestemmelse av nyttighet av spesielle polypeptider for foreliggende oppfinnelse

En standard in vitro-analyse som benytter en epitelcellelinje CaCo-2 (tilgjengelig fra American Type Culture Collection (ATCC), Rockville, MD, USA) har blitt utviklet for å bestemme forskjellige forsterkerforbindelsers evne til å promotere transport av markører gjennom epitelcelle-monolaget, som en modell for epitelcellelaget som virker i lungen for å separere alveolus fra den pulmonare blodtilførselen.

I denne analysen oppløses forsterkeren og polypeptid eller annen markør i vandig opp-løsning i forskjellige mengdeforhold og/eller konsentrasjoner, og påføres på cellemono-lagets apikalside. Etter 60 min inkubasjon ved 37°C og 95 % RH (relativ fuktighet) bestemmes mengden av markøren på cellenes basolaterale side, f.eks ved bruk av en radioaktivt merket markør.

For den testede forsterkeren, natriumkaprat, er mengden av markør (mannitol, MW 360) som viser seg på basolateralsiden avhengig av den benyttede forsterkers konsentrasjon, i det minste opptil 16 mM natriumkaprat (fig 1). Dette er tilfelle selv når polypeptidet insulin tilsettes til forsterker/mannitol-blandingen (1:3 natriumkaprat:insulin, beregnet på vekt) (fig 2). Denne konsentrasjonen av natriumkaprat (16 mM) ble funnet å promotere absorbsjon gjennom cellemonolaget av to lavmolekylvektige peptider, insulin (MW 5734) og vasopressin (MW 1208). Mengden av insulin som passerte gjennom monolaget ble fordoblet i nærvær av 16 mM natriumkaprat sammenlignet med mengden i fravær av noen forsterker; mengden av vasopressin som ble absorbert gjennom monolaget økte 10-15 ganger sammenlignet med mengden i fravær av noen forsterker.

I motsetning til dette ble det ikke observert noen økning i transporthastighet for større proteiner slik som cytokrom C (MW 12.300), karbonisk anhydrase (MW 30.000) og albumin (MW 69.000) ved testing ved opptil 16 mM natriumkaprat. Det forventes at ved høyere konsentrasjoner av natriumkaprat så vil cellenes permeabilitet bli ytterligere forøket og derved tillate transport av større polypeptider; men den potensielle cyto-toksisiteten til natriumkaprat kan imidlertid hindre bruken av vesentlig høyere konsentrasjoner av denne spesielle forsterkeren.

Det kan være at andre forsterkere vil tillate transport av større polypeptider; disse kan også testes i denne in vitro-modellen for epitelcellepermeabilitet, som kan benyttes som et undersøkelsesverktøy for hurtig testing av en hvilken som helst ønsket polypeptid/ forsterker-kombinasjon med henblikk på nyttighet i foreliggende fremgangsmåter.

Eksempel 2: Fremgangsmåte for valg av forsterkere som er nyttige for foreliggende oppfinnelse

Hver av de forbindelser som er angitt i tabell I ble testet med henblikk på deres evne til å forøke opptak av et polypeptid (insulin) i en rottemodell. Resultatene med insulin er tatt som tegn på forsterkerens potensiale når det gjelder forøkelse av absorbsjon av andre polypeptider.

Det ble benyttet forskjellige former for insulin i de forskjellige forsøkene: rekombinant humaninsulin, halvsyntetisk humaninsulin eller bovininsulin. Hver formulering ble preparert som angitt ovenfor, tørking og prosessering av insulin/forsterker- eller insulin/ forsterker/laktose-oppløsningen for oppnåelse av et inhalerbart pulver. Pulveret ble administrert til rotter ved inhalering og blodglukosenivåene i rottene ble deretter over-våket som et mål for insulinopptak. Disse nivåene ble sammenlignet med de tilsvarende verdiene oppnådd fra rotter som hadde inhalert insulinformuleringer uten forsterker. Det samme in vivo-modellsystemet kunne benyttes for å teste et hvilket som helst gitt peptid eller protein med henblikk på nyttighet i foreliggende fremgangsmåter, ved avlevering ved den samme inhaleringsmetoden av en formulering inneholdende det ønskede peptid eller protein kombinert med en forsterker, og ved å foreta analyse med henblikk på konsentrasjonen av det ønskede peptidet eller proteinet i testdyrets systemiske kretsløp (f.eks ved hjelp av standart immunoanalyser eller biokjemiske analyser, slik det passer, for det gitte peptid eller protein).

Eksempel 3: Terapeutisk preparat ifølge oppfinnelsen

Humant veksthormon (hGH, MW 22 kD, kilde Humatrope fra Lilly, 3 deler) ble blandet med natriumkaprat (1 del). Blandingen ble malt i en mekanisk Retsch-mølle for oppnåelse av en partikkelstørrelse med massemidlere diameter på 6,7 um.

Det resulterende pulveret ble administrert intratrakealt i rotter og opptaket av hGH sammenlignet med det for et pulver, MMD 9,6 um, omfattende hGH og mannitol i de samme mengdeforhold og fremstilt på samme måte som angitt ovenfor.

Resultatene viste en forbedring i opptaket av hGH i formuleringen som innbefattet natriumkaprat, sammenlignet med opptaket i formuleringen uten forsterker.

Eksempel 4: Preparat inneholdende polypeptidet insulin

Insulin er her benyttet som betegnende for andre polypeptider ifølge foreliggende oppfinnelse.

Biosyntetisk humaninsulin (53 g) ble mikronisert i en Airfilco Jet Mill (varemerke, Airfilco Process Plant Limited) med nitrogen under trykk (tilførselstrykk 7 bar, karnmer-trykk 5 bar) til en massemidlere diameter på 2,4 mikrometer.

Natriumkaprat (170 g) ble mikronisert i en Airfilco Jet Mill (TM) med nitrogen under trykk (tilførselstrykk 5 bar, kammertrykk 3 bar) til en massemidlere diameter på 1,6 mikrometer.

Det mikroniserte biosyntetiske humaninsulinet (45 g) og natriumkaprat (14,26 g) ble

tørrblandet i overensstemmelse med følgende prosedyre: halvparten av insulinet ble tilsatt til en blandeanordning omfattende en blandesylinder med et volum på 4,4 liter delt, ved hjelp av et sikt av bredde 1 mm, i to rom, med en metallring i hvert rom for å hjelpe blanding og omrøring. Natriumkapratet og til slutt resten av insulinet ble tilsatt. Blandesylinderen ble lukket, dreiet 180°, og anordnet i et motordrevet rysteapparat. Motoren ble igangsatt og rysting fortsatte i ca 2 min inntil alt insulin og natriumkaprat hadde passert gjennom sikten. Motoren ble slått av og blandesylinderen dreiet 180°, igjen anordnet i rysteapparatet og rysting ble igjen foretatt inntil alt pulveret hadde passert gjennom sikten. Denne prosedyren ble gjentatt ytterligere 8 ganger for oppnåelse av en total blandetid på ca 20 min.

Det således oppnådde preparat ble administrert til 5 hunder ved inhalering ved et doseringsnivå på 1 U./kg, og plasmainsulinnivået ble bestemt ved forskjellige tids-punkter etter administrasjon.

De oppnådde resultater ble sammenlignet med plasmainsulinnivåene oppnådd da biosyntetisk insulin, som var mikronisert som ovenfor til en massemidlere diameter på 2,4 mikrometer, ble administrert til 5 hunder på samme måte og ved de samme doseringsnivåene, og sammenlignet med plasmainsulinnivåene oppnådd da et terapeutisk preparat av insulin og natriumkaprat i et forhold på 90:10 ble administrert til 5 hunder på samme måte og ved de samme doseringsnivåene som ovenfor. I dette tilfelle ble det terapeutiske preparatet fremstilt som følger: halvsyntetisk humaninsulin ble gelfiltrert for å redusere sinkinnholdet fra 0,52 % til 0,01 % i forhold til insulininnholdet. Insulin (4,5 g) og natriumkaprat (0,5 g) ble oppløst i vann (232 ml). Oppløsningen ble omrørt inntil den var klar og pH-verdien ble justert til 7,0. Oppløsningen ble konsentrert ved inn-dampning ved 37°C over en periode på 2 dager. Den oppnådde faste kaken ble knust og siktet gjennom en 0,5 mm sikt, og det resulterende pulveret ble mikronisert gjennom en strålemølle til partikler med med en massemidlere diameter på 3,1 mikrometer.

Resultatene fra disse sammenligningene er angitt på figur 3 (p = 0,0147 for forskjellen mellom 75:25 og 100:0). Resultatene viser en viss forbedring i biotilgjengeligheten av insulin med 90:10-formuleringen, og en dramatisk forbedring i biotilgjengeligheten av insulin med 75:25-preparatet innbefattende natriumkaprat, sammenlignet med insulin alene.

Claims

1. Farmasøytisk preparat, karakterisert ved at det innbefatter en blanding av aktive forbindelser (A) et farmasøytisk aktivt polypeptid og (B) en forsterkerforbindelse som forøker polypeptidets systemiske absorbsjon i den nedre respirasjonskanalen hos en pasient, idet blandingen er i form av et tørt pulver for inhalering, hvor minst 50 % av den totale massen av aktive forbindelser består av primære partikler som har en diameter mindre enn eller lik 10 um (mikron), idet nevnte primære partikler eventuelt er dannet til agglomerater.

2. Farmasøytisk preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at det ytterligere innbefatter en farmasøytisk akseptabel bærer, som innbefatter enten (a) partikler med en diameter mindre enn 10 mikron, slik at minst 50 % av det resulterende pulveret består av eventuelt agglomererte primære partikler som har en diameter mindre enn 10 mikron; eller (b) grove partikler slik at det dannes en ordnet blanding mellom de aktive forbindelsene og bæreren.

3. Preparat ifølge krav 2, karakterisert ved at den farmasøytisk akseptable bæreren er valgt fra mono-, di- og polysakkarider, sukkeralkholer og andre polyoler.

4. Preparat ifølge krav 3, karakterisert ved at bæreren er et ikke-reduserende sukker.

5. Preparat ifølge krav 3, karakterisert ved at bæreren er raffinose, melezitose, laktitol, maltitol, trehalose, sukrose, mannitol eller stivelse.

6. Preparat ifølge hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at forsterkerforbindelsen er et overflateaktivt middel.

7. Preparat ifølge krav 6, karakterisert ved at det overflateaktive midlet er et salt av en fettsyre.

8. Preparat ifølge hvilket som helst av kravene 1-5, karakterisert v e d at forsterkeren er et gallesalt, et gallesaltderivat, et alkylglykosid, et cyklodekstrin eller derivat derav, et fosfolipid, eller acylcarnitin.

9. Farmasøytisk preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at det innbefatter et gallesalt som forsterkerforbindelsen som forøker polypeptidets systemiske absorpsjon i den nedre respirasjonskanalen til en pasient.

10. Farmasøytisk preparat ifølge krav 9, karakterisert ved at det ytterligere innbefatter en farmasøytisk akseptabel bærer, som innbefatter enten (a) partikler med en diameter mindre enn 10 um (mikron), slik at minst 50 % av det resulterende pulveret består av eventuelt agglomererte primære partikler med en diameter mindre enn 10 um (mikron); eller (b) grove partikler slik at det dannes en ordnet blanding mellom de aktive forbindelsene og bæreren.

11. Preparat ifølge krav 9 eller 10, karakterisert ved at gallesaltet er natriumsaltet av ursodeoksykolat, taurokolat, glykokolat eller taurodihydrofusidat.

12. Preparat ifølge krav 11, karakterisert ved at gallesaltet er natriumtaurokolat.

13. Farmasøytisk preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at det innbefatter en acylcarnitin som forsterkerforbindelsen som forøker polypeptidets systemiske absorpsjon i den nedre respirasjonskanalen hos en pasient.

14. Farmasøytisk preparat ifølge krav 13, karakterisert v e d at det ytterligere innbefatter en farmasøytisk akseptabel bærer, som innbefatter enten (a) partikler med en diameter mindre enn 10 um (mikron), slik at minst 50 % av det resulterende pulveret består av eventuelt agglomererte primære partikler med en diameter mindre enn 10 nm (mikron); eller (b) grove partikler slik at det dannes en ordnet blanding mellom de aktive forbindelsene og bæreren.

15. Farmasøytisk preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at det innbefatter et alkylglykosid som forsterkforbindelsen, som forøker polypeptidets systemiske absorpsjon i den nedre respirasjonskanalen hos en pasient.

16. Farmasøytisk preparat ifølge krav 15, karakterisert v e d at det ytterligere innbefatter en farmasøytisk akseptabel bærer, som innbefatter enten (a) partikler med en diameter mindre enn 10 um (mikron), slik at minst 50 % av det resulterende pulveret består av eventuelt agglomererte primære partikler med en diameter mindre enn 10 um (mikron); eller (b) grove partikler slik at det dannes en ordnet blanding mellom de aktive forbindelsene og bæreren.

17. Preparat ifølge hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at polypeptidet er et polypeptidhormon.

18. Preparat ifølge krav 17, karakterisert ved at hormonet er vasopressin, en vasopressinanalog, desmopressin, glukagon, kortikotropin (ACTH), gonadotropin (luteiniserende hormon, eller LHRH), kalsitonin, C-peptid i insulin, parathyroidhormon (PTH), humant veksthormon (hGH), veksthormon (HG), veksthormon-frigjørende hormon (GHRH), oksytosin, kortikotropinfrigjørende hormon (CRH), somatostatinanaloger, gonadotropinaggonistanaloger (GnRHa), atrialt natriuretisk peptid (hANP), thyroksinfirgjørende hormon (TRHrh), follikkelstimulerende hormon (FSH) eller prolactin.

19. Preparat ifølge krav 1 til 16, karakterisert ved at polypeptidet er en vekstfaktor, interleukin, polypeptidvaksine, enzym, endorfin, glyko-protein, lipoprotein eller polypeptid som er involvert i blodkoagulasjonskaskaden, som utøver sin farmakologiske effekt systemisk.

20. Preparat ifølge hvilket som helst av kravene 1 til 19, karakterisert ved at polypeptidet har en molekylvekt som er mindre enn 30 kD.

21. Preparat ifølge hvilket som helst av kravene 1 til 19, karakterisert ved at polypeptidet har en molekylvekt som er mindre enn 25 kD.

22. Preparat ifølge hvilket som helst av kravene 1 til 19, karakterisert ved at polypeptidet har en molekylvekt som er mindre enn 20 kD.

23. Preparat ifølge hvilket som helst av kravene 1 til 19, karakterisert ved at polypeptidet har en molekylvekt som er mindre enn 15 kD.

24. Preparat ifølge hvilket som helst av kravene 1 til 19, karakterisert ved at polypeptidet har en molekylvekt som er mindre enn 10 kD.

25. Preparat ifølge hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at forsterkeren er til stede i en mengde på over 10% av den totale mengden av polypeptid og forsterker.

26. Preparat ifølge krav 25, karakterisert ved at forsterkeren er til stede i en mengde på over 15 % av den totale mengden av polypeptid og forsterker.

27. Preparat ifølge krav 25, karakterisert ved at forsterkeren er til stede i en mengde på over 20 % av den totale mengde av polypeptid og forsterker.

28. Preparat ifølge krav 25, karakterisert ved at forsterkeren er til stede i en mengde på mellom 25 og 50 % av den totale mengden av polypeptid og forsterker.

29. Inhaleringsanordning, karakterisert ved at den inneholder preparatet som definert i hvilket som helst av kravene 1 til 8 og 17 til 28.

30. Inhaleringsanordning, karakterisert ved at den inneholder preparatet ifølge hvilket som helst av kravene 9 til 16.

31. Inhaleringsanordning ifølge krav 29 eller 30, karakterisert v e d at nevnte preparat er i form av nevnte agglomerater, hvor anordningen er konstruert til å få størstedelen av agglomeratene til å nedbrytes til partikler som har en diameter som er mindre enn eller lik 10 um (mikron), ved inhalering av agglomeratene fra anordningen.

32. Inhaleringsanordning ifølge krav 29 eller 30, karakterisert ved at inhaleringsanordningen er pustaktivert enhetsdosetørrpulverinhalerings-anordning for engangsbruk.

33. hmaleringsanordning ifølge krav 29 eller 30, karakterisert v e d at inhaleringsanordningen er en pustaktivert flerdosetørrpulverinhalerings-anordning for flergangsbruk.

34. Fremgangsmåte for fremstilling av et farmasøytisk preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at fremgangsmåten innbefatter tilveiebringelse av en oppløsning hvori er oppløst (a) et farmasøytisk aktivt polypeptid og (b) en forsterkerforbindelse som forøker polypeptidets systemiske absorbsjon i den nedre respirasjonskanalen hos en pasient; fjerning av opp løsningsmidlet fra oppløsningen for oppnåelse av et tørt fast stoff innbefattende nevnte polypeptid og nevnte forsterkerforbindelse; og pulverisering av det tørre faste stoffet for oppnåelse av et pulver.

35. Fremgangsmåte for fremstilling av et farmsøytisk preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at fremgangsmåten innbefatter tørrblanding av (a) et farmasøytisk aktivt polypeptid og (b) en forsterkerforbindelse som forøker polypeptidets absorbsjon i den nedre respirasjonskanalen hos en pasient; og mikronisering av den oppnådde blanding.

36. Fremgangsmåte for fremstilling av et farmasøytisk preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at fremgangsmåten innbefatter tilveiebringelse av et første mikronisert preparat innbefattende et polypeptid og et annet mikronisert preparat innbefattende en forsterkerforbindelse som forøker polypeptidets absorbsjon i lungen til en pasient; og blanding av nevnte første og andre mirkoniserte preparater.

37. Anvendelse av en forsterker i fremstillingen av et farmasøytisk preparat som definert i krav 1 med forøket systemisk absorpsjon av det farmasøytisk aktive polypeptidet i den nedre respirasjonskanalen.

38. Anvendelse ifølge krav 37, hvor polypeptidet er et polypeptidhormon.

39. Anvendelse ifølge krav 38, hvor hormonet er vasopressin, en vasopressinanalog, desmopressin, glukagon, kortikotropin (ACTH), gonadotropin (luteiniserende hormon, eller LHRH), kalsitonin, C-peptid i insulin, parathyroidhormon (PTH), humant veksthormon (hGH), veksthormon (HG), veksthormonfrigjørende hormon (GHRH), oksytosin, kortikotropinfrigjørende hormon (CPvH), somatostatinanaloger, gonadotropinaggonistanaloger (GnRHa), atrialt natriuretisk peptid (hANP), thyroksinfirgjørende hormon (TRHrh), follikkelstimulerende hormon (FSH) eller prolactin.

40. Anvendelse ifølge krav 37, hvor forsterkeren er et overflateaktivt middel.

41. Anvendelse ifølge krav 37, hvor forsterkeren er et gallesalt.

42. Anvendelse ifølge krav 41, hvor forsterkeren er natriumtaurokolat.

43. Anvendelse ifølge krav 37, hvor forsterkeren er en acylcarnitin.

44. Anvendelse ifølge krav 37, hvor forsterkeren er et alkylglykosid.