NO145240B - Analogifremgangsmaate til fremstilling av terapeutisk virksomme o-substituerte 7beta-acylamino-3-cefem-3-ol-4-karboksylsyre-forbindelser - Google Patents

Abstract

Analogifremgangsmåte til fremstilling av terapeutisk virksomme O-substituerte 7(3-acylamino-3-cef em-3-ol-4-karboksylsyre-forbindelser.

Description

Oppfinnelsens gjenstand er en analogifremgangsmåte

til fremstilling av terapeutisk virksomme O-substituerte 7$-acylamino-3-cefem-3-ol-4-karboksylsyreforbindelser med formel:

hvori R clbetyr fenyl, hydroksyfenyl, 1,4-cyklohexadienyl eller tienyl, m betyr 0 eller 1, betyr hydrogen, eller hvis m betyr 0 også amino eller hydroksy og R3 betyr alkyl med 1-4 C-atomer eller benzyl, eller salter av slike for-

bindelser med saltdannende grupper.

Disse nye i 3-0-stilling substituerte cefem-3-ol

forbindelser har et bredt antibakterielt virkningsspektrum,

og er anvendelige som terapeutiske resp. farmasøytiske mid-

ler for behandling av infeksjonssykdommer som frembringes av gramnegative og grampositive bakterier. For disse formål kan de administreres enten parenteralt eller oralt.

De i det følgende i detalj definerte cefalosporin-

derivater fremstillet ifølge oppfinnelsen adskiller seg fra de kjente cefalosporinderivater fundamentalt ved at de i 3-stilling inneholder en O-alkylert gruppe. Hittil har det bare vært kjent cefalosporiner med eventuelt substituert metylgruppe i 3-stilling, og som også kan administreres oralt,

som <c>efalexin Z~7-(D-ct-fenyl-glycylamido)-3-metyl-3-cefem-

karboksylsyre/; sammenlign H. Flynn, Cephalosporins and Penicillins (1972, Academic Press, New York and London).

Gjennomførte forsøk har vist at forbindelsene

fremstillet iflg. oppfinnelsen med hensyn til deres

farmakologiske egenskaper, spesielt deres minimale hemme-konsentrasjoner ved ekstremt lav toksisitet, er overlegen de kjente forbindelser.

Fremstillingen ifølge oppfinnelsen av de nye forbindelser med formel I åpner nye områder i cefem-kjemien.

Salter er i første rekke metall- eller ammoniumsalter som alkalimetall- og jordalkalimetall-, f.eks. natrium-, magnesium- eller kalsiumsalter, samt ammoniumsalter med ammoniakk eller egnede organiske aminer, idet i første rekke kommer alifatiske, cykloalifatiske, cykloalifatisk-alifatiske og aralifatiske primære, sekundære eller tertiære mono-, di- eller polyaminer, samt heterocykliske baser på tale for saltdannelse, som laverealkylaminer, f.eks. trietylamin, hydroksylaverealkylaminer, f.eks. 2-hydroksyetylamin, bis-(2-hydroksy-etyl)-amin eller tri-(2-hydroksyetyl)-amin, basiske alifatiske estere av karboksylsyrer, f.eks. 4-aminobenzosyre-2-dietyl-aminoetylester, laverealkylenaminer, f.eks. 1-etyl-piperidin, cykloalkylaminer, f.eks. bicyklo-heksylamin, eller benzylaminer, f.eks. N,N'-dibenzyl-etylen-diamin, videre baser av pyridin-typen, f.eks. pyridin, collidin eller chinolin. Forbindelser med formel I som ar en basisk gruppe kan likeledes danne syreaddisjonssalter, f.eks. med uorganiske syrer, som saltsyre, svovelsyre eller fosforsyre, eller med egnede organiske karboksyl- eller sulfonsyrer, f.eks. trifluoreddiksyre eller 4-metylfenyl-sulfonsyre. Forbindelser med formel I med en sur og en basisk gruppe kan også foreligge i form av indre salter,

det vil si izwi tterionisk form.

De nye forbindelser fremstilt ifølge oppfinnelsen har verdifulle farmakologiske egenskaper. Forbindelser med formel I eller salter av slike forbindelser med saltdannende grupper er ved parenteral og/eller oral administrering med liten toksisitet virksomme mot mikroorganismer,

som gram-positive bakterier, f.eks. Staphylococcus aureus, Streptococcus pyogenes og Diplococcus pneumoniae,(f.eks. i

mus i doser på ca. 0,001 til ca. 0,02 g/kg s.c. eller p.o.),

og gram-negative bakterier, f. eks. Escherichia coli, Salmonella typhimurium, Shigella flexneri, Klebsiella pneumoniae, Enterobacter cloacae, Proteus vulgaris, Proteus rettgeri og Proteus mirabilis, (f. eks. i mus i doser på ca. 0,001 til ca. 0,15 g/kg s.c. eller p.o.), spesielt også mot penicillinresistente bakterier. Disse nye forbindelser kan derfor anvendes i form av antibiotisk virksomme preparater til behandling,av tilsvarende infeksjoner.

Oppfinnelsen vedrører i første rekke 73 -(D-a-amino-a-R -acetylamino)-3- metoksy-3-cefem-4-karboksylsyrer, hvori Ra betyr fenyl, 4-hydroksyfenyl, 2-tienyl eller 1,4.-cyklohexadienyl og de indre salter herav, og fremfor alt 3-metoksy-73-(D-a-fenyl-glycyl-amino)-3-cefem-4-karboksyl syre og det indre salt herav. I ovennevnte konsentrasjoner, spesielt ved oral administrering, har disse forbindelser utmerkede antibiotiske egeneskaper såvel mot grampositive og spesielt mot gramnegative bakterier, og med liten toksisitet.

Således viser f orbindel sene^in vitro-prøve følgende hemmevirkninger, idet diameteren (i mm) av hemmesonen på de in-fiserte agarplater som frembringes med 0,5 %- ig oppløsning av prøvestoffet angis. Det angis data for 2 forsøk.

Forsøk

Sammenligningsforsøk Undersøkte forbindelser;

In vivo-prøve på mus ved en gang eller to gangers peroral administrering av prøve stoffet, føste gang samtidig med infeksjonen. Annen administrering foregikk tre timer etter første.

I prøvene ble det for fastslåelse av ED^q-verdiene pr. forsøk anvendt forskjellige antall forsøksdyr,

for forbindelse A mellom 35 og 139 (gjennomsnittlig vesentlig over 50) og for forbindelse B mellom 60 og 230 (gjennomsnittlig ca. 100).

Re sultater

Dataene viser at den nye forbindelse A er be-tydelig overlegen den som handelspreparat kjente forbindelse B (=cephalexin) ved oral administrering overfor et antall av mikroorganismer. Dette også under hensyntagen til de for denne administreringsform fastslåtte toksisitetsverdier:

Forbindelsene med formel I fåes idet en 2-cefem-forbindelse med formel:

hvori R2 betyr hydroksy eller en rest som sammen med karbonyl-grupperingen -C(=0)- danner en beskyttet karboksylgruppe, og hvor en eventuell hydroksygruppe i resten R cl og/eller en amino- eller hydroksygruppe R^ eventuelt er beskyttet, eller et salt herav, isomeriseres ved behandling med et svakt basisk middel eller ved oksydering i 1-stilling og redusering av den således dannede 3-cefem-1-oksyd-forbindelse til tilsvarende 0-substituerte 73-acylamino-3-cefem-3-ol-^-karboksyl syreforbindel ser, hvorpå eventuell e be skyttelsesgrupper avspaltes og hvis ønsket overføres en dannet forbindelse i et salt eller et dannet salt i den fri syre eller et annet salt og/eller, hvis ønsket oppdeles en dannet blanding av isomere forbindelser i de enkelte isomere. I utgangsstoffer med formel II kan R ? Avære hydroksy eller en foretret hydroksygruppe som sammen med -C(0)-gruppen danner en forestret karboksylgruppe som kan spaltes under milde betingelser, hvorved eventuellefunksjo-nelle grupper i en karboksylbeskyttelsesgruppe R ? A kan være beskyttet på forøvrig kjent måte, f. eks. som tidligere angitt. Gruppen er f. eks. særlig en eventuelt halogen-substituert lavalkoksygruppe som a-polyforgrenet lavalkoksy av typen tert.-butyloksy eller 2-halogen-lavalkoksy, hvor halogen-atomet kan være klor, brom eller jod, i første rekke 2,2,2-trikloretoksy, 2-brometoksy eller 2-jodetoksy, eller en eventuelt substituert 1-fenyl-laverealkoksygruppe som inneholder laverealkoksy, f. eks. metoksy, eller nitro som eventuelle substituenter, f. eks. eventuelt substituert benzyloksy eller difenylmetoksy, f. eks. benzyloksy, k-metoksybenzyloksy, 4-nitrobenzyloksy, difenylmetoksy, eller ly, V -dimetoksy-difenylmetoksy, videre en organisk silyloksy-gruppe eller stannyloksygruppe såsom trilaverealkylsilyl - oksy, f. eks. trimetylsilyloksy. I et utgangsstoff med formel II kan eventuelle aminp- eller hydroksygrupper være beskyttet på forøvrig kjent måte.

Egnede svakt basiskeisomeringsmidler er f.eks. organiske nitrogenholdige baser som tertiære heterocykliske baser av aromatisk karakter og særlig tertiære alifatiske, azacykloalifatiske eller aralifatiske baser som N,N,N-trilavalkylaminer som N,N,N-trimetylamin, N,N-dimetyl-N-etylamin, N,N,N-trietylamin eller N,N-diisopropyl-N-etylamin, N-lavalkyl-azacykloalkaner som N-metyl-piperidin eller N-fenyl-lavalkyl-N,N-dilavalkylaminer som N-benzyl-N,N-dime-tylamin, samt blandinger av disse, og videre blandinger av baser av pyridintypen som pyridin selv og et N,N,N-trilavalkylamin som pyridin og trietylamin. Videre kan man også bruke uorganiske eller organiske salter av baser, særlig middelssterke til sterke baser med svake syrer som alkalimetall- eller ammoniumsalter av lavalkankarboksylsyrer som natriumacetat, trietylammoniumacetat eller N-metyl-piperidinacetat, samt andre analoge baser eller blandinger av slike basiske midler.

Ovennevnte isomerisering med basiske reagenser kan f.eks. skje i nærvær av et karboksylsyrederivat som er egnet for dannelse av et blandet anhydrid, eksempelvis et karboksylsyreanhydrid eller -halogenid, f.eks. med pyridin i nærvær av eddiksyreanhydrid. Man benytter med fordel vannfritt miljø, med eller uten oppløsningsmiddel, f.eks. halogenerte, særlig klorerte, alifatiske, cykloalifatiske eller aromatiske hydrokarboner, eller en oppløsningsblanding, hvorved den flytende base som eventuelt brukes som reaksjons-middel kan benyttes som oppløsningsmiddel under reaksjons-betingelsene, om nødvendig under avkjøling eller oppvarming, fortrinnsvis i temperaturområdet mellom ca. -30 til +100°C, under inert gassatmosfære som f.eks. nitrogen og/eller i lukket beholder.

De således fremstilte 3-cefem-forbindelser med formel I kan skilles fra eventuelle 2-cefemforbindelser med formel II på kjent måte, f.eks. ved adsorbsjon og/eller krystallisasjon.

Som egnede oksydasjonsmidler for oksydasjonen i I-stilling på 2-cefemforbindelsene er særlig uorganiske persyrer aktuelle som har et reduksjonspetensial på minst +1,5 volt og består av ikke-metalliske elementer, videre organiske persyrer eller blandinger av hydrogenperoksyd og syrer, særlig organiske karboksylsyrer, med en dissosiasjonskonstant på minst 10 Egnede uorganiske persyrer er per-jod- og persvovelsyre. Organiske persyrer er tilsvarende perkarboksyl- og persulfonsyrer som tilsettes som sådanne eller kan dannes in situ ved å benytte en ekvivalent hydrogenperoksyd og en ekvivalent karboksylsyre. Det er i denne forbindelse fordelaktig å bruke et stort overskudd av karboksylsyre når man f.eks. benytter eddiksyre som opp-løsningsmiddel. Egnede persyrer er f.eks. permaursyre, pereddiksyre, pertrifluoreddiksyre, permaleinsyre, perbenzosyre, monoperftalsyre eller p-toluenpersulfonsyre.

Oksydasjonen kan videre foretas ved hjelp av hydrogenperoksyd med katalytiske mengder av en syre som har en dissosiasjonskonstant på minst 10 ^, hvorved man be-

i nytter lave konsentrasjoner, f.eks. 1 - 2% <p>g mindre, av syre, men også kan bruke større mengder. Effekten av blandingen avhenger i første rekke av syrens styrke. Egnede blandinger er f.eks. blandinger av hydrogenperoksyd og eddiksyre, perklorsyre eller trifluoreddiksyre.

Ovenstående oksydasjon.kan foretas i nærvær av egnede katalysatorer. Oksydasjonen med perkarboksylsyrer kan f.eks. katalyseres ved nærvær av en syre med dissosiasjonskonstant på minst 10 ^, hvorved virkningen avhenger av syrestyrken. Egnede katalysatorsyrer er f.eks. eddiksyre, perklorsyre og trifluoreddiksyre. Vanligvis benyttes minst ekvimolare mengder av oksydasjonsmiddel, og fortrinnsvis et overskudd på ca. 10 til 20%. Oksydasjonen utføres under milde betingelser, f.eks. ved temperaturer mellom ca.

-50 og +100°C, fortrinnsvis mellom -10 og ca.. +40°C.

j Oksydasjonen av 2-cefem-forbindelser til 1— oksyder av-tilsvarende 3-cefemforbindelser kan også oppnås ved behandling med ozon, videre med organiske hypohalogenit-

forbindelser som lavalkylhypokloritter av typen tert.-butyl-hypokloritt som man bruker i nærvær av inerte oppløsnings-midler som eventuelt halogenerte hydrokarboner av typen metylenklorid og ved temperaturer mellom ca. -10 og +30°C, videre med perjodatforbindelser som alkalimetallperjodater av typen kaliumperjodat, som man fortrinnsvis bruker i vandig medium med en pH-verdi på ca. 6 og temperaturer mellom ca. -10 og + 30°C, med jodbenzendiklorid som man bruker i vandig medium og fortrinnsvis i nærvær av en organisk base som pyridin og under avkjøling, f.eks. ved temperaturer mellom ca. -20 og 0°C, eller med et eller annet oksydasjonsmiddel som egner seg til omdannelse av en tiogruppe til en sulfoksydgruppe.

Reduksjonen av de således fremstilte 1-oksyder

av 3-cefemforbindelser kan gjennomføres på ellers kjent måte ved behandling med et reduksjonsmiddel, om nødvendig i nærvær av et aktiverende reagens. Som reduksjonsmidler kommer særlig i betraktning: Katalytisk aktivert hydrogen i forbindelse med edelmetallkatalysatorer som inneholder platina, palladium eller rhodium, og som man eventuelt benytter sammen med egnede bærestoffer som kull eller bariumsulfat; reduserende tinn-, jern-, kobber- eller mangankationer som benyttes i form av tilsvarende forbindelser eller komplekser-av uorganisk eller organisk type, f.eks. tinn-II-klorid, -fluorid, -acetat eller -formiat, jern-II-klorid, -sulfat, -oksalat eller-succinat, kobber-I-klorid, -benzoat eller -oksyd eller mangan-II-klorid,

-sulfat, -acetat eller -oksyd eller som komplekser med f.eks. etylendiamintetraeddiksyre eller nitrilbtrieddiksyre; reduserende ditionitt-, jod- eller jern-II-cyanidanioner

som brukes i form av tilsvarende uorganiske eller organiske salter som alkalimetall-, eksempelvis natrium- eller kalium-ditionitt, natrium- eller kaliumjodid eller -jern-II-cyanid, eller i form av de tilsvarende syrer som f.eks. hydrogenjodsyre; reduserende treverdige uorganiske eller organiske fosforforbindelser som fosfiner, videre estere,

amider og halogenider av unaerfosforsyrling, fosforsyrling eller fosforsyre eller fosfor-svovelforbindelser som svarer til disse fosforoksygenforbindelser, hvor de organiske rester i første rekke utgjør alifatiske, aromatiske eller aralifatiske rester, som eventuelt substituerte lavalkyl-, fenyl- eller fenyllavalkylgrupper av typen trifenylfosfin, tri-n-butylfosfin, difenylunderfosforsyrlingmetylester, difenylklorfosfin, fenyldiklorfosfin, benzenfosfonsyredimetylester, butanfosfon-syremetylester, fosforsyretrifenylester, fos forsyrlingtrimetyl-ester, fosfortriklorid, fos fortribromid etc.; reduserende halogensilanforbindelser som minst har et hydrogenatom bundet til silisiumatomet og som bortsett fra halogen som klor, brom eller jod også kan inneholde organiske rester som alifatiske

■eller aromatiske grupper, eksempelvis eventuelt substituerte lavalkyl- eller fenylgrupper, f.eks. klorsilan, bromsilah, di-eller triklorsilan, di- eller tribromsilan, difenylklorsilan, dimetylklorsilan etc.; reduserende kvaternære klormetylen-iminiumsalter, særlig -klorider eller -bromider hvor iminium-gruppen kan være substituert med en toverdig eller to enverdige organiske rester, eksempelvis eventuelt substituerte lavalkylen-eller lavalkylgrupper som N-klormetylen-N,N-dietyliminiumklorid eller N-klormetylen-pyrrolidiniumklorid; og komplekse metall-hydrider som natriumborhydrid, i nærvær av egnede aktiveringsmidler som kobolt-II-klorid, og endelig borandiklorid.

Som aktiverende middel som benyttes sammen med de av de ovennevnte reduksjonsmidler som selv ikke har Lewissyre-egenskaper, dvs. som i første rekke benyttes sammen med ditionitt-, jod- eller jern-II-cyanid- og de ikke-halogenholdige treverdige fosfor-reduksjonsmidler eller ved den katalytiske reduksjon, er særlig organiske karboksyl- og sulfonsyre-halogen-ider, videre svovel-, fosfor- eller silisiumhalogenider med like stor eller større hydrolysekonstant av annen orden enn benzoylklorid, f.eks. fosgen, oksalylklorid, eddiksyreklorid eller -bromid, kloreddiksyreklorid; pivalinsyreklorid, 4-metoksy-benzosyreklorid, 4-cyanbenzosyreklorid, p-toluensulfonsyre-klorid, metansulfonsyreklorid, tionylklorid, fosforoksyklorid, fosfortriklorid, fosfortribromid, fenyldiklorfosfin, benzen-fosfonsyrlingdiklorid, dimetylklorsilan eller triklorsilan, videre egnede syreanhydrider som trifluoreddiksyreanhydrid eller cykliske sultoner som etansulton, 1,3-propansulton, 1,4-butan-

sulton-eller 1,3-heksansulton.

Reduksjonen gjennomføres fortrinnsvis i nærvær

av oppløsningsmidlér eller blandinger av disse og valget be-stemmes særlig av utgangsstoffenes oppiøselighet og valget av reduksjonsmiddel, f. eks. kan man benytte lavalkankarboksylsyrer eller deres estere som eddiksyre og eddiksyreetylester ved katalytisk reduksjon og f. eks. eventuelt substituerte, eksemplevis halogenerte eller nitrerte, alifatiske, cykloalifatiske, aromatiske eller aralifatiske hydrokarboner, f. eks.' benzen, metylenklorid, kloroform eller nitrometan, egnede syrederivater som lavalkankarboksylsyreestere eller -nitriler som eddiksyreetylester eller acetonitril, eller amider av uorganiske éller organiske syrer som dimetylformamid eller heksametylfosforamid, etere som dietyleter, tetrahydrofuran eller dioksan, ketoner som aceton, eller sulfoner, særlig alifatiske sulfoner som dimetylsulfon eller tetrametylen -

sulfon etc, sammen med de kjente reduksjonsmidler, og opp-løsningsmidlene inneholder fortrinnsvis intet vann.. Man benytter vanligvis temperaturer på ca. -20 til +100°C, og kan gjennomføre reaksjonene ved de lavere av disse temperaturer når man bruker særlig reaktive aktiveringsmidler under reak-sj onen.

I en fremstilt forbindelse inneholdende en beskyttet og særlig forestret karboksylgruppe med formel

-C(0)-R^ kan denne på forøvrig kjent måte, alt etter arten av

A

gruppen R£, overføres til en karboksylgruppe. En forestret,

f. eks. med lavalkyl, særlig metyl eller etyl forestret karboksylgruppe kan via hydrolyse i svakt basisk miljø, f. eks. ved behandling med en vandig oppløsning av et alkalimetall -

eller jordalkalimetallhydroksyd eller -karbonat som natrium-eller kaliumhydroksyd, fortrinnsvis ved pH på ca. 9-10 og eventuelt i nærvær av en alkanol, overføres til en fri karboksylgruppe. Karboksylgrupper som er forestret med en egnet 2-halo - genlavalkyl- eller en arylkarbonylmetylgruppe kan f. eks; spaltes ved behandling med et kjemisk reduksjonsmiddel som et metall som sink eller med et reduserende metallsalt som f. eks. et krom-II-salt av typen krom-II-klorid, vanligvis i et

hydrogenavgiven.de middel som sammen med metallet danner nascerende hydrogen, f. eks. en syre og særlig eddiksyre eller maursyre eller en alkohol, hvorved man fortrinnsvis tilsetter vann. En karboksylgruppe som er forestret med en aryl - karbonylmetylgruppe, kan videre spaltes ved behandling med et nuklofilt og fortrinnsvis saltdannede reagens som natrium-tiofenolat eller natriumjodid. En karboksylgruppe som er forestret med en egnet arylmetylgruppe kan f. eks. spaltes ved bestråling, fortrinnsvis med ultrafiolett lys, f. eks. under 290 mp, hvis arylmetylgruppen utgjør en benzylrest som er substituert i 3- t U- og/eller 5-stilling med f. eks. lavalkoksy og/eller nitrogrupper, eller med mer langbølget ultrafiolett lys, f. eks. over 290 mu» hvis arylmetylgruppen f. eks. betegner en benzylrest som er substituert 2 -stilling med en nitrogruppe. Videre kan en karboksylgruppe som er forestret med en på egnet måte substituert metylgruppe som tert.-butyl eller difenylmetyl, spaltes f. eks. ved behandling med et egnet surt reagens som maursyre eller trifluoreddiksyre, eventuelt under tilsetning av ennukleofil forbindelse som fenol eller anisol. En aktivert forestret karboksylgruppe og videre en karboksylgruppe som foreligger i anhydrid-form kan spaltes ved hydrolyse, f. eks. ved behandling med et surt eller svakt basisk vandig middel som saltsyre eller vandig natriumhydrogenkarbonat eller en vandig kaliumfosfat - puffer med pH ca. 7- 9. En hydrogenolytisk spaltbar forestret karboksylgruppe kan spaltes ved hydrogenolyse, f. eks. med hydrogen i nærvær av en edelmetallkatalysator av typen palladiumkatalysator.

En karboksylgruppe som er beskyttet f. eks. ved silylering eller stannylering kan frigjøres på vanlig måte,

f. eks. ved behandling med vann eller en alkohol.

I fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan om nød-vendig frie funksjonelle grupper i utgangsstoffene og som ikke deltar i reaksjonen, f. eks. en fri aminogruppe, beskyttes f. eks. ved acylering, tritylering eller silylering, frie hydroksygrupper kan beskyttes gjennom foretring eller forestring og frie karboksylgrupper beskyttes f. eks. gjennom forestring eller silylering, på forøvrig kjent måte. I en etterfølgende reaksjon f rig j øre s gruppene'på kjent måte, enkelt-vis eller i samlet. Således kan man beskytte en acylaminogruppe eksempelvis som en 2,2,2-trikloretoksykarbonylamino-, 2-brometoksykarbonylamino- , 2-metoksybenzyloksykarbonyl-amino-, difenylmetoksykarbonylamino- eller tert.-butyl-oksykarbonylaminogruppe, i form av aryl- eller aryllaverealkyl-tioaminogrupper, f.efcs.som en 2-nitrofenyltioaminogruppe, i form av aryl sulf onylaminogrupper, f. eks. som 4-metylfenylsulfonyl-aminogruppe , eller i form av 1-laverealkoksykarbonyl-2-propyl-idenamin<p>grupper. Hydroksygrupper kan beskyttes i form av acyloksygrupper, f. eks. som en tert.-butyloksy-karbonyloksy-, 2,2, 2-trikloretoksykarbonyloksy- eller 2-brom-etoksykarbonyloksygruppa . Deretter,.eventuelt etter omdannelse av be skyttelsesgruppen, f. eks. en 2-brometoksykarbo-nyl- til en 2-jod-etoksykarbonylgruppe, avspaltes beskyttelsesgruppene, på i og for seg kjent måte etter arten av beskyttelsesgruppene, en 2,2,2-trikloretoksykarbonylamino-

eller 2-jodetoksykarbonylaminogruppe ved behandling med et egnet reduksjonsmiddel som sink sammen med vandig eddiksyre,

en difenylmetoksykarbonylamino- eller tert.-butyloksykarbonyl-aminogruppe ved behandling med maursyre eller trifluoreddiksyre, en aryl- eller aryllaverealkyl-tioaminogruppe ved behandling med et nuklofilt reagens som svovelsyre, en aryl-sulfonylaminogruppe ved elektrolytisk reduksjon, en 1-lav-alkoksykarbonyl-2-propylidenaminogruppe ved behandling med vandig mineralsyre, en tert.-butyloksykarbonyloksygruppe ved behandling med maursyre eller trifluoreddiksyre, og en 2,2,2-trikloretoksykarbonyloksygruppe ved behandling med et kjemisk reduksjonsmiddel som sink i nærvær av vandig eddiksyre.

Salter av forbindelser med formel I kan fremstilles på forøvrig kjent måte. Således kan man danne salter f. eks. ved behandling med metallforbindelser som alkalimetall-salter av egnede karboksyl syrer, eksempelvis natriumsaltet av a-etyl-kapronsyre, eller med ammoniakk eller et egnet organisk amin, idet man fortrinnsvis benytter støkiometriske mengder eller bare et lite overskudd av det saltdannede reagens. Syreaddisjonssalter av forbindelser med formel I inneholdende en aminogruppe får man på kjent måte, f. eks. ved behandling med en syre eller en egnet anionevekslerreagens. Indre salter av forbindelser med formel I som inneholder en saltdannende aminogruppe og en fri karboksylgruppe kan fremstilles f. eks. ved nøytralisering av salter som syreaddisjonssalter til det isoelektriske punkt, f. eks. med svake baser,- eller ved behandling med flytende ioneutvekslere.

Salter kan på kjent måte overføres til de frie forbindelser, metall- og ammoniumsalter i. eks. ved behandling med egnede syrer og syreaddisjonssalter f. eks. ved behandling med egnede basiske midler.

Fremstilte isomerblandinger kan spaltes til de enkelte isomere på kjente måter.

Blandinger av diastereomere isomere kan f. eks. spaltes ved fraksjonert krystallisasjon, adsorbsjonskromato-graf i (kolonne- eller tynnsjiktkromatografi) eller andre egnede separasjonsmetoder. Fremstilte racemater kan skilles i de enkelte antipoder på vanlig måte, eventuelt etter inn-føring av egnede saltdannede grupper, f. eks. ved å danne en blanding av diastereomere salter med optisk aktive saltdannende midler, skille blandingen i diastereoisomere salter og overføre de separate salter til de frie forbindelser, eller ved fraksjonert krystallisasjon fra optisk aktive oppløsnings-midler.

Forbindelsene med formel II kan f. eks. fremstilles idet man overfører en cefem-3-on-forbindelse med formel hvori R ? betyr en beskyttet karboksylgruppe, eller en tilsvarende enolforbindelse til et enolderivat med en funk-sjonelt omdannet hydroksylgruppe med formel - O- Ry hvori R^ har den under formel I angitte betydning^ i 3-stilling, og isolerer en forbindelse med formel II.

Cefam-3-on-forbindelser med formel III kan foreligge i keto- og/eller i enolform, og i sistnevnte kan ring-dobbeltbindingen foreligge i 2,3-» men fortrinnsvis i 3,4-stilling. Vanligvis blir forbindelsene med formel III over-ført fra enolform til enoletere.

Overføringen av forbindelser med formel III til enoletere (II) kan gjennomføres på kjent måte.

Fortrinnsvis bruker man som

foretringsreagens en diazoforbindelse med formel R3-N^ (IV), Disse reagenser" .benyttes i nærvær av et egnet inert oppløsnings-middel som f. eks. et alifatisk, cykloalifatisk eller aromatisk hydrokarbon av typen heksan, cykloheksan, benzen eller toluen, et halogenert alifatisk hydrokarbon som metylenklorid, en lavalkanol som metanol, etanol eller tert.-butanol eller en eter som dilavalkyleter av typen dietyle-ter eller en cyklisk eter som tetrahydrofuran eller dioksan, eller en oppløsningsmiddelblanding, og alt etter diazoreagens under avkjøling, ved romtemperatur eller under svak oppvarming, videre om nødvendig i lukket beholder og/eller under inert gass som nitrogen.

Videre kan man fremstille enoleter med formel II ved behandling med en reaktiv ester av en alkohol med for-melR^-OH (V). Egnede estere er særlig estere med streke uorganiske eller organiske syrer som mineralsyrer, eksempelvis hydrogenhalogenidsyrer som saltsyre, hydrogenbromsyre

eller hydrogenjodsyre, videre svovelsyre eller halogensvovel-syrer som fluorsvovelsyre, eller sterke organiske sulfonsyrer som f. eks. halogen-, av typen fluor-substituerte lavalkan-sulfonsyrer, eller aromatiske sulfonsyrer som f. eks. benzen-sulfonsyrer substituert med f. eks. lavalkyl som metyl, halogen

som brom og/eller nitro, eksempelvis metansulfon-, trifluormetansulfon- eller p-toluensulf onsyre . Disse reagenser,

som f. eks. dimetylsulfat eller trifluormetansulfon syre-metylester, anvendes vanligvis i et oppløsningsmiddel, f. eks. et eventuelt halogenert, f. eks. klorert alifatisk, cykloalifatisk eller aromatisk hydrokarbon som metylenklorid,

en eter som dioksan eller tetrahydrofuran eller en lavalkanol som metanol eller en blanding av disse. Man bruker fortrinnsvis egnede kondensasjonsmidler som alkalimetallkarbonater eller hydrogenkarbonater, f. eks. natrium- eller kalium-karbonat eller -hydrogenkarbonat (vanligvis sammen med et sulfat), eller organiske baser og da særlig sterisk hindrede trialavalkylaminer, eksempelvis N,N-diisopropyl-N-etylamin, •og benytter eventuelt avkjøling, romtemperatur eller oppvarming, eksempelvis temperaturer mellom ca. -20 og +50°C,

og om nødvendig lukket beholder og/eller inert gassatmosfære som nitrogen.

Enoletere kan videre fremstilles ved behandling med en forbindelse som på samme karbonatom av alifatisk karakter inneholder to eller tre foretrede hydroksylgrupper med formel R^-0- (VI), dvs. med et tilsvarende acetal eller ortoester, i nærvær av et surt reagens. Man kan f. eks. anvende 2,2 -dimetoksypropan i nærvær av en sterk organisk sulfonsyre som p-toluensulfonsyre, og et egnet oppløsnings-middel som en lavalkanol av typen metanol eller et dilav-alkyl- eller lavalkylsulfoksyd som dimetylsulfoksyd, eller en ortomaursyre-ester som ortomaursyre-trietylester, i nærvær av en sterk mineralsyre som svovelsyre, eller en sterk organisk sulfonsyre som p-toluensulfonsyre og et egnet opp-løsningsmiddel som f. eks. en lavalkanol, eksempelvis etanol, eller en eter som dioksan, som foretringsmiddel, og komme frem til forbindelser med formel II hvor R^ betegner alkyl som f.e-.ks. metyl eller etyl.

Enoletere med formel II kan videre fremstilles ved å behandle forbindelser med formel III med tri-R^-oksoniumsalter med formel (R^)^ 09 A<9> (VII) (såkalte "Meer-wein"-salter ), eller med di-R^-0-' karboniumsalter med formel

(R^OLCH<9> A9 (VIII) eller di -R _-. haloniumsalter -med formel :f.R^a"^ ^ (IX), hvor A <0> betegner et syreanion og Hal betegner et halonium- som bromoniumion. Det dreier seg i denne forbindelse særlig om salter med komplekse fluor-holdige syrer som de tilsvarende tetraf1uorborater, heksa-fluorfosfater, heksafluorantiménater eller heksakloranti - monater. Slike reagenser er f. eks. trimetyloksonium- eller trietyloksoniumheksafluorantimonat, -heksaklorantimonat , -heksaf luotf osf at eller -tetraf luorborat, dimetoksykarben-iumheksafluorfosfat eller dimetylbromonium-heksafluoranti-monat. Man bruker disse foretringsmidler fortrinnsvis i et inert oppløsningsmiddel som f. eks. en eter eller et halogenert hydrokarbon, som dietyleter, tetrahydrofuran eller metylenklorid eller i en blanding av disse, om nødvendig i nærvær av en base som f. eks. en organisk base og da særlig et sterisk hindret trilavalkylamin som N,N-diisopropyl-N-etylamin, f. eks. mellom ca. -20 og +50°C og, om nødvendig i lukket beholder og/eller inert gassatmosfære som nitrogen.

Enoletere med formel II kan også fremstilles ved behandling av f orbindelser med formel III med en 3-substituert 1-R^-triazenforbindelse (X), (dvs. en forbindelse med formel subst. -N=N-NH-R^)» hvor 3-nitrogenatomets substitu-ent betegner en organisk rest bundet via et karbonatom, fortrinnsvis en karbocyklisk arylrest f. eks. en eventuelt substituert fenylrest som lavalkylfenyl av typen 4--metyl-fenyl. Slike triazenf orbindelser er f. eks. 3-(4--metyl-fenyl) - 1-me tyl-triazen, 3-(4-metyl-fenyl)-1-etyl-triazen, 3-(4-metylfenyl)-1-n-propyl-triazen, 3-(4-metylfenyl) -1 - iso-propyl-triazen eller 3-(4--nietylfenyl)-1-benzyltriazen. Disse reagenser brukes vanligvis sammen med inerte oppløsnings-midler som f. eks. benzen, eller oppløsningsmiddelblandinger, og man benytter avkjøling, romtemperatur eller fortrinnsvis oppvarming, til ca. 20 - 100°C om nødvendig, og i lukket beholder og/eller i inertgass som nitrogen.

Ved de ovenstående fremgangsmåter kan frie funksjonelle grupper som ikke deltar i reaksjonen og finnes i forbindelser med formel III beskyttes på forøvrig kjent måte på lignende måte som ved omdannelsen av 2-cefem-forbindelser med formel II til 3-cefem-forbindelser med formel I,

og om ønsket etterpå frigjøres igjen.

Forbindelser med formel III som brukes for fremstilling av utgangsstoffer med formel II kan igjen fremstilles idet man i en cefem-forbindelse med formel

hvori Rp fortrinnsvis betegner hydroksyl, overfører acetyl-oksymetylgruppen til en hydroksymetylgruppe, f. eks. ved hydrolyse i svakt basisk medium som f. eks. med en vandig natrium-hydroksydoppløsning ved pH 9 - 10, eller ved behandling med en egnet esterase som f. eks. en esterase fra Thizobium tri-tolii, Rhizobium lupinii, Rhizobium japonicum eller Bacillus subtilis, videre omdanner en fri karboksylgruppe

med formel -C(=0)-RA f unksj onelt på egnet måte, f. eks. ved forestring med en diazoforbindelse som difenyldiazometan,

samt omdanner hydroksymetylgruppen til en halogenmetylgruppe som en klormetyl- eller jodmetyl-gruppe f. eks. ved behandling med et halogeneringsmiddel, eksempelvis klorerings-middel av typen tionylklorid, eller joderingsmiddel som N-metyl-N,N'-dicykloheksyl-karbodiimidjodid.

En klormetylgruppe overføres til en metylengruppe enten direkte f. eks. ved behandling med en egnet krom-II-forbindelse som f. eks. et uorganisk eller organisk salt av sistnevnte som krom-II-klorid eller krom-II-acetat i et egnet oppløsningsmiddel som dimetylsulfoksyd, eller indirekte via jodmetylgruppen (som man f. eks. fremstiller ved behandling av klormetylforbindelser med et metalljodid som natriumjodid i egnet oppløsningsmiddel som aceton), ved behandling av en slik jodmetylforbindelse med egnet reduksjonsmiddel som sink og eddiksyre. Metylengruppen i en forbindelse med formel som kan fremstilles ut fra forbindelser med formel XII også ved elektrokjemisk reduksjon eller ved reduksjon med krom-II-salter eller aluminiumamalgam, avbygges oksydativt.

Den oksydative avspalting av metylengruppen i forbindelser med formel XIII under dannelse av en oksogruppe i 3-stilling på cefam-ringsysternet foretas med fordel under dannelse av en ozonidforbindelse v.ed behandling med ozon. Man benytter ozon vanligvis sammen med et oppløsningsmiddel som en alkohol, f.eks. en lavalkanol som metanol eller etanol, et keton som f.eks. lavalkanon av typen aceton, et eventuelt halogenert alifatisk, cykloalifatisk eller aromatisk hydrokarbon som f.eks. et halogenlavalkan som metylenklorid eller tetraklorkarbon eller en oppløsnings-middelblanding, inkl. en vandig blanding, og man bruker avkjøling eller svak oppvarming, f.eks. temperaturer mellom ca. -90 og + 40°C, etter behov.

Ozonidet som dannes som mellomprodukt, spaltes reduktivt med f.eks. katalytisk aktivert hydrogen som hydrogen i nærvær av

tungmetallhydreringskatalysator som nikkel eller palla-

dium, fortrinnsvis på egnet bæremateriale som kalsiumkar-bonat eller kull eller ved hjelp av kjemiske reduksjons - midler som reduserende tungmetaller, inkl. tungmetallegeringer eller -amalgamer, som sink, i nærvær av en hydrogendonator som f. eks. en syre av typen eddiksyre eller en alkohol som en lavalkohol, videre med reduserende uorganiske salter som alkalimetalljodider som natriumjodid i nærvær av hydrogen-donatorer som en syre av typen eddiksyre, eller med reduserende organiske forbindelser som maursyre, reduserende sul-f idf orbindel ser. som laval kyldulf id av typen dimetyl sulf id,

en reduserende organisk fosforforbindelse som et fosfin som eventuelt kan inneholde substituerte alifatiske eller aromatiske hydrokarbonrester som substituenter, som trilavalkyl-fosfiner som tri-n-butylfosfin, eller tri-arylfosfiner som trifenylfosfin, videre fosfitter som inneholder eventuelt substituerte alifatiske hydrokarbonrester som substituen-

ter t som trilavalkylfosfitter, vanligvis i form av tilsvarende alkoholadduktforbindelser som trimetylfosfitt, eller fosforsyrling-triamider, eventuelt inneholdende substituerte alifatiske hydrokarbonrester som substituenter, som heksala-valkylfosfor syriingtriamider av typen heksametylfosforsyr-lingtriamid, sistnevnte fortrinnsvis i form av et metanol-addukt, eller man kan bruke tetracyanetylen. Spaltingen av det vanligvis uisolerte ozonid skjer under de samme forhold som man bruker for dens fremstilling, dvs. i nærvær av et egnet oppløsningsmiddel eller -blanding, under avkjøling eller svak oppvarming. •Alt etter hvorledes oksydasjonsreaksjonen ut-føres kommer man frem til en forbindelse med formel III eller det tilsvarende 1-oksyd eller en blanding av de to. En slik blanding kan skilles på kjent måte, f. eks. ved fraksjonert krystallisasjon eller ved kromatografering (f. eks. kolonne-kromatografi, tynnsjiktkromatografi), i de enkelte kompo-nenter .

Ved ovenstående omdanning av forbindelser med formel III til enolderivater med formel II behøver utgangsstoffene med formel III ikke å 'isoleres etter at de er fremstilt, men man kan fortrinnsvis bruke dem i form av den rå reaksjonsblanding etter fremstilling fra forbindelsen med formel XIII og overføre dem direkte til forbindelser med formel II.

De farmakologisk effektive forbindelser fremstilt

i henhold til foreliggende oppfinnelse, kan brukes for fremstilling av farmasøytiske preparater som inneholder en virk-som mengde aktivt stoff sammen med eller i blanding med uorganiske eller organiske, faste eller flytende, farmasøytiske bærestoffer som egner seg til enteral eller parenteral bruk.

De følgende eksempler hvor også fremstilling av utgangsmaterialer er beskrevet, skal illustrere oppfinnelsen. Temperaturene er i Celsiusgrader.

Eksempel 1

En oppløsning avkjølt til 0° og inneholdende

0,63 g 3-metoksy-78-(D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a-fenyl-acetylamino)-2-cefem-4-karboksyl syre-difenylmetyle ster i 25 ml metylenklorid tilsettes en oppløsning av 0,20 g 3-klorperbenzosyre i 5 ml metylenklorid. Blandingen røres i 30 minutter ved 0°C, tilsettes 50 ml metylenklorid og etter hverandre 25 ml av mettet vandig matriumhydrogenkarbonat-oppløsning og samme mengde mettet vandig natriumkloridopp-løsning som vaskeoppløsninger. Man tørker de organiske ekstrater over natriumsulfat og inndamper under nedsatt trykk. Residuet krystalliseres fra en blanding av metylenklorid og dietyleter, man får 3-metoksy-78-(D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a-fenyl-acetyl-amino)-3-cefem-4-karboksyl syre - difenylmetylester-1-oksyd i form av fargeløse nåler, smeltepunkt 172 - 175°. Tynns j iktkr omatogram (silikagel) : RF^ 0, 4.4.

(System: eddiksyreetylester, fremkalling med joddamp), UV-spektrum (i etanol): Å IHcLX = 277 m /,0" (e = 7200), IR-spektrum (i metylenklorid): karakteristiske bånd ved 2,96 ^u, 5i56 ^u, 5,71 /u, 5,83 /u, 5,90 yu, 6,27 /u, og 6,67 /u.

En oppløsning av 1,30 g 3-metoksy-78 (D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a-fenyl-acetyl-amino)-3-cefem-4.-karboksy]syre-difenylmetylester-1-oksyd avkjølt til -10°,

i 30 ml dimetylformamid, tilsettes under utelukkelse av

luft 2,80 gfosfortriklorid. Etter 15 minutters henstand helles blandingen opp i en blanding av is og vandig dikalium-hydrogenfosfatoppløsning, denne vandige blanding ekstraheres med 2 x 100 ml eddiksyreetylester. Det organiske ekstratet vaskes med en mettet vandig natriumkloridoppløsning, tørkes over natriumsulfat og inndampes. Residuet kromatograferes på silikagel, man eluerer med dietyleter ut det amorfe 3-metoksy-78-(D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a-fenyl-acetylamino)-3-cefem-4-karboksyl-difenylmetylester som tynn-sjiktkromatografisk rent stoff, Rf~* 0,39 (System: dietyleter, fremkalling med joddamp), £aj^ = 1° + 1° (c = 0,981

i kloroform), UV-spektrum (i etanol)<:> A = 264. /U (e = 6300),

ni ci x / IR-spektrum (i metylenklorid): karakteristiske bånd ved 2,94 ^u, 5,62 yu, 5,62 /u, 5,84/u, 5,88 ^u, 6,25/u og 6,70 ^u.

Det ovenfornevnte anvendte utgangsstoffet kan fremstilles slik: En kromatograferingskolonne (diameter 3 cm) fylles med 350 g sinkspon, amalgameres i 10 minutter med en 0,1 molar oppløsning av kvikksølv-II-klorid i 0, 1-n-saltsyre og skylles derpå med mye vann og til slutt en liten mengde 1-n-saltsyre. En oppløsning av 55 g grønt krom-III-klorid-heksahydrat i 55 ml vann og 11 ml 2-n-svovelsyre helles inn i reduksjonsrøret og.-.avløpshastigheten reguleres slik at en krom-II-kloridoppløsning med rent blå farge dryp-per ned i reaksjon skaret som holdes under nitrogenatmosfære. Den blå krom-II-kloridoppløsning tilsettes derpå en opp-løsning av 92 g natriumacetat i 180 ml luftfritt vann hvorved oppløsningen farges rød og det utfeHes finkrystallinsk krom-II-acetat.

Etter avsluttet felling fjernes den overstående oppløsning og krom-II-acetatet vaskes to ganger med hver gang 250 ml luftfritt vann. Til det fuktige krom-II-acetat settes en oppløsning av 10,0 g 3-acetyloksymetyl-78 (D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a-fenylacetyl-amino)-3-cefem-4-karboksylsyre i 200 ml dimetylsulfoksyd, og reaksjonsblandingen røres i 15 timer under nitrogenatmosfære og ved romtemperatur. For opparbeidelse utluftes reaksjonsblandingen i 30 minutter, og etter tilsetning av 1000 g polystyrensul-fonsyre-ioneutveksler i Na -form ("Dowes 50 W") og 1000 ml va mn, omrøres i 1 time. Etter at ioneveksleren er filtrert fra, innstilles oppløsningens pH-verdi p'å 2 med 6-n saltsyre og vannfasen ekstraheres med 3 x 2000 ml eddiksyreetylester.

De organiske ekstrater vaskes en gang med 1000 ml mettet vandig natriumkloridoppløsning, tørkes over magnesiumsulfat og inndampes.

Det dannede råprodukt oppløses i 100 ml

metanol og røres med en oppløsning av 6 g difenyldiazometan i 30 ml benzen i 1 time ved romtemperatur. Råproduktet som man får etter inndampning, kromatograferes på 500 g silikagel, 3-metylen-76(D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a-f enyl -acetyl -amino)-cefem-4a -karboksyl syre -dif enyl me tyle ster en elueres med petroleter, etter krystallisering fra en blanding av metylendiklorid og heksan smelter produktet ved 156 -

158°, /o7D = -50 + (c ~ 0,713 i kloroform), UV-absorbsj ons-spektrum i 95 % vandig etanol) X m£ix = 258 , u (e = 990), IR-

nicix /

spektrum (i metylenklorid): karakteristiske bånd ved 2,94- ^u, 5,64 /u, 5,74 /u, 5,88 ^u (skulder) og 6,71 yu.

En oppløsning av 25,7 g 3-metylen-78-(D-a-tert. - butyloksykarbonylamino-a-fenyl-acetylamino)-cefem-4a-karboksylsyre-difenylmetylester i 2500 ml metylenklorid avkjøles til -60° og behandles i 110 minutter med en strøm av en blanding av oksygen og ozon som inneholder 0,45 mmol ozon pr. minutt. Reaksjonsblandingen tilsettes derpå 8 ml dimetylsul-fid, røres i 1 time ved -70° og 2 timer ved romtemperatur og inndampes under nedsatt trykk. Residuet oppløses i 200 ml metanol og oppløsningen som inneholder 78-(D-a-tert. -butyl - oksykarbonylamino-a-fenyl-ace tylamino)-cefem-3-on-4a-kar - boksylsyre-difenylmetylester tilsettes ved 0° en oppløsning av diazometan i dietyleter til varig gulfarge. Etter 15 minutters røring inndampes under nedsatt trykk og residuet krom-atograf eres på 1100 g silikagel. 3-metoksy-73-(D-a-tert. - butyloksykarbonyl-amino-a-fenyl-acetylamino)-2-cefem-4£-karboksylsyre-difenylmetylester elueres med dietyleter og krystalliseres fra en blanding av metylenklorid og pentan, smeltepunktet 166 - 168°, faj* 0 = + 178° +1° (c = 0,713 i kloroform), tynnsjiktkromatogram (silikagel, fremkalling med jod), Rf^v/ 0,61^ (Sy ste m: dietyleter ), UV-absorbsjonsspektrum (i etanol): X „„ = 257 m ,u (e = 3550), IR-spektrum (i metylenklorid): karakteristiske bånd ved 2,96 ^u, 5»63 yu, 5,74 ju, 5, 85 yu, (skulder), 5,92 ^u, 6,16 <y>um 6,64 yu (skulder) og 6,72 ^u. Ved videre eluering med dietyleter

får man det amorfe 3-metoksy-78-(D-a-tert.-butyloksykarbonyl - amino-a-fenylacetylamino)-3-cefem-4-karboksyl syre-difenylmetylester som kan frysetørkes fra dioksan, tynnsjiktkromatogram (silikagel, fremkalling med jod): Rf<~ 0, 33 (System: dietyleter), foJ^ ° = 1° + (c = 0, 98 i kloroform), UV-spektrum (i etanol): A = 264 /u (e = 6300), IR-spektrum (i metylenklorid): karakteristiske bånd ved 2,94 yU, 5,62 ^u, 5,84 /U, 5,88 yu (skulder), 6,25 /u og 6,71 ^u.

Eksempel 2

En blanding av 8, 8 g av det i eksempel 1

dannede 3-metoksy-78-(D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a-fenyl-acetylamino)-3-cefem-4-karboksyl syre difenylmetyle ster, 8,6 ml anisol og 145 ml trifluoreddiksyre røres i 15 minutter ved 0°, tilsettes derpå 400 ml på forhånd avkjølt toluen og inndampes under nedsatt trykk. Residuet tørkes i høyvakuum, gnis ut med dietyleter og filtreres. Man får i pulverformet form trifluoracetatet av 3-metoksy-78-(D-a-fenyl-glycylamino)-3-cefem-4-karboksylsyre som oppløses i 20 ml vann. Man vasker med 2 x 25 ml eddiksyreetylester og innstiller pH-verdien med

■en 20 %- ig trietylaminoppløsning i metanol på ca. 5, hvorved det danner seg et fargeløst bunnfall. Man rører i 1 time i isbad, tilsetter 20 ml aceton og lar blandingen stå i 16 timer ved omkring 4°C. Det fargeløse bunnfall filtreres fra, vaskes med aceton og dietyleter og tørkes under nedsatt trykk. Man

får som mikrokrystallinsk pulver forbindelsen 3-metoksy-

7 3- (D-a-fenyl-glycylamino)-3-cefem-4-karboksylsyre som et indre salt som dessuten foreligger som hydrat, smeltepunkt 174 - 1?6° (dekomp.), [ oJ2D°= + 149° (c = 1,03 i 0, 1-n saltsyre), tynnsjiktkromatogram (silikagel,- fremkall ing med jod): RF 0,36 (System: n-butanol/pyridin/eddiksyre/vann 40:24:6:30), UV-spektrum ( i 0, 1-n vandig natriumhydrogenkarbonatoppløsning ): Å max = 267 yu ( = 6200), IR-spektrum i mineralolje): karakteristiske bånd bl. a. ved 5,72 yu, 5,94 yu, 6,23 yu, og 6, 60 yU.

Den ovenfor beskrevne 3-metoksy-73 (D-a-fenyl-glycylamino)-3-cefem-4-karboksyl syre kan også fremstilles ved isomerisering av 3-metoksy- 78-(D-a-fenyl-glycylamino)-2-cefem-4-karboksylsyre, som omtalt i eksempel 1, og sistnevnte kan fremstilles slik: En blanding av 0,063 g 3-metoksy-78- (D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a-fenylacetylamino)-2 - cefem-4a-karboksyl syre-difenylmetylester, 0,1 ml anisol og 1,5 ml trif luoreddiksyre hensettes i 15 minutter ved 0° o.g inndampes under sterkt nedsatt.trykk. -Residuet gnis ut med dietyleter, filtreres og tørkes. Det dannede fargeløse og :. pulverformede trifluoracetatet av 3-metoksy-78-(Da-fenyl-gly-cylamino-2-cef em-4ct-karboksyl syre oppløses i 0,5 ml vann og man innstiller oppløsningens pH-verdi ved dråpevis til-

setning av en 10 #-ig oppløsning av trietylamin i metanol på ca. 5. Man rører i 1 time på isbad, filtrerer det fargeløse bunnfallet fra og tørker det i høyvakuum, Man får på denne måten 3-metoksy-78-(D-a-fenyl^glycylamino)-2-cefem-4a-karboksylsyre som et indre salt, tynnsjiktkromatogram(silikagel): fremkalling med jod): Rf <~ 0,44 (System: n-butanol/pyridin/ eddiksyre/vann 40:24:6:30), UV-spektrum (i 0,1-n vandig natriumhydrogenkarbonatoppløsning: ^<g>j^i^g-j.3 260 yu.

Eksempel 3

På analog måte som i eksempel 1 kan man fremstille 3-metoksy-78-fenyl-acetylamino-3-cefem-4-karboksyl syre - difenylmetylesteren med RF <~ 0,37 (System: toluen/eddiksyreetylester 1:1), UV-spektrum (i 95 %- lg vandig etanol): Am = 258 m/u ( = 6340), A = 264 m/U (e = 6350) og

max / max /

^skulder = 28^ m/u ^e= 5600), IR-spektrum (i metylenklorid): karakteristiske bånd ved 2,94 yu, 3,02 yu, 5,62 yu, 5,83yU, 5,93 yu, 6,26 yu og 6,70 yu ved oksydasjon av 3-metoksy-78 -f enylace tayl amino -2-cefem- 4ct -karboksyl syre -dif enyl me tyl - ester, Rf = 0,57 (System: toluen/eddiksyreetylester 1:1), smeltepunkt 174 - 177° etter krystallisasjonen fra en blanding av metylenklorid og pentan, UV-spektrum (i 95 %- ig vandig etanol):A IT13.X<=> 258 m ,u (e = 4000), IR-spektrum (i metylenklorid): karakteristiske bånd ved 2,96 yu, 5,63 yu, 5,74'yU, 5,92 yu, 6,15 yu, og 6,66 yu, med 3-klor-perbenzosyre og reduksjon av det dannede 3-metoksy-78-fenylacetylamino-3-cefem-4-karboksylsyre-difenylmetylester-1-oksyd, Rf= 0,31 (Systen: eddiksyreetylester), smeltepunkt 152 - 155° etter krystallisasjonen fra en blanding av aceton og dietyleter, UV-absorbasjonsspektrum (i 95 %- ig vandig etanol): <X>max = 288 m/U (e= 3610 <0>g <A>skulder = 2K1 m/u' IR-spektrum (i metylenklorid): karakteristiske bånd ved 2,94 yu, 5,59

yu, 5,81 yu, 5,95 yu, 6,22 yu og 6,61 yu med fosfortrir-klorid.

Eksempel 4

En blanding av 0,06 g 3-metoksy-78-f enylacetyl - amino-3-cefem-4-karboksylsyre-difenylme tyle ster og 0,05 ml anisol og 1 ml trifluoreddiksyre hensettes i 5 minutter ved romtemperatur og inndampes derpå under nedsatt trykk. Residuet inndampes to ganger til tørrhet med en blanding av 1:1 av kloroform og toluen og kromatograferes på 5 g silikagel (inneholdende ca. 5 % vann). Med metylenklorid som inneholder 30— 50 % aceton elueres den amorfe 3-metoksy-78-fenylacetylamino-3-cefem-4-karboksylsyre ut og frysetørkes fra dioksan, UV-spektrum (i 95 %- ig vandig etanol):A m 3.x=

265 myu (e= 5800), IR-spekstrum (i metylenklorid): karakteristiske bånd ved 3.03 yu, 5,60 yu, 5,74 yu, 5,92 yu, 6,24 yu Og 6,67 yU.

Eksempel 5

På analog måte som i eksempel 1 kan man ved egnet valg av utgangsstoffer og eventuelt etter avspaltning av be skyttelsesgruppene ifølge eks. 2 fremstille følgende forbindelser: 3-n-butyl oksy-78-fenylacetylamino-3-cefem-4-karboksyl syre - difenylmetylester, fargeløse flak med smeltepunkt 168 -

170°C etter krystallisasjon fra en blanding av metylenklorid og dietyleter, faj^ °= + 55° +1° (c = 0,38 i kloroform), UV-spektrum (i 95 %- ig vandig etanol): ^ max = 264. yu

(e= 7300), IR-spektrum (i metylenklorid):karakteristiske bånd ved 2,98 ,u, 5,62 ^u, 5,81 ^u, 5,92 yu, 6,25 j\ i og 6,62 ju, 3-n-but<y>loksy-78-(D-a-tert.-but<y>loks<y>karbon<y>lamino-a-fenylacetylamino)-3-cefem-4-karboksylsyre-difenylmetylester, frysetørket fra dioksan foJ^ °= +11° +1° (c= 0,98 i kloroform), UV-spektrum (i 95 %- ig vandig etanol):Å = 264 m ,u

ni 3.x /

(e = 6100), IR-spektrum (i metylenklorid): karakteristiske bånd ved 2,88 ^u, 5,63 yu, 5,84 yu (skulder), 5,88 ju, 6,26 yu, og 6,71 ju,

3-n-butyloksy-78 -(D-a-fenyl-glycylamino)-3-cefem-4-karboksylsyre i form av dets indre salt, smeltepunkt 141 - 142°, tynnsjiktkromatogram (silikagel): Rf^0,21 (System eddiksyreetylester/pyridin/eddiksyre/vann 62:21:6:11), UV-spektrum (i 0,1-n vandig natriumhydrogenkarbonatoppløsning): X = 267 m/u (e = 7300,

max /

3-etoksy-78-(D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a-fenyl-acetylamino)-3-cefem-4-karboksylsyre-difenylmetylester, som amorft produkt, tynnsjiktkromatografi (silikagel): Rf^v>0,28

(System: toluen/eddiksyreetylester 3:1), UV-spektrum (i 95#-ig

vandig etanol), *maks = 258 nyu (e= 7000) ogX maks <=>

264 nyu ( e= 6900), IR-spektrum (i metylenklorid): karakteristiske bånd ved 2,96 ^u, 5,64^u, 5,90 ^u, 6,28^,u og 6,73yU,

3-etyloksy-7 8-(D- a-fenyl-glycylamino)-3-cefem-4-karboksylsyre, kan fremstilles som indre salt i form av et amorft produkt, tynnsjiktkromatogram (silikagel): Rfa/0,17

(System: eddiksyreetylester/pyridin/eddiksyre/vann 62:21:6:11), UV-spektrum (i 0,1-molar vandig natriumhydrogenkarbonat-oppløsning):X = 263 nyu (e = 5500),

3-benzyloksy-7B-(D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a-fenyl-acetylamino)-3-cefem-4-karboksylsyre-difenylmetylester som amorft produkt, tynnsjiktkromatogram (silikagel, frem-

kalling med jod): Rf-^0,34 (System: toluen/eddiksyreetyl-

ester 3:1), /' aj/ + 7° - 1° 8c = 0,97 i kloroform), UV-spektrum (i 95%ig vandig etanol),X maks = 258 nyu (e =

6800), og 264 nyu (e = 6800), og X skulder = 280 nyu (e =

6300), IR-spektrum (i metylenklorid): karakteristiske bånd ved 2,96 ^u, 5,63 ^u, ^u, 5,88 ^u, 6,26^u og 6,72^u, 3-benzyloksy-78-(D-a-fenyl-glycylamino-3-cefem-4-karboksylsyre, i zwitterionform, tynnskiktkromatogram (silikagel):

Rf = 0,17 (System: eddiksyreetylester/pyridin/eddiksyre/

vann 62:21:6:11), UV-absorbasjonsspektrum (i 0,1-n vandig natriumhydrogenkarbonatoppløsni<ng>)<:X> maks = 266 nyu (e =

6500), og

78-/B - Q- tert.-butyloksy karbony lamino-a- (2-tienyl) -acetylamino7 3-metoksy-3-cefem-4-karboksylsyre-difenylmetylester tynn-sj iktkromatogram (Silikagel: Identifikasjon, med ultrafiolett

— — 20

lys = 254 nyu) : Rf,vO,34 (System: dietyleter), / a/ * =

+ 26° - 1° (c = 0,86 i kloroform), UV-spektrum (i 95%ig vandig etanol) : *maks = 240 iryu (e= 125000) og 280 nyu

(e = 6000), IR-spektrum (i metylenklorid), karakteristiske

bånd ved 2,94 ^u, 5,62 yU, 5,85 ^u, 6,26^,u og 6,72 ^u,

hvorfra beskyttelsesgruppene avspaltes som følger:

En blanding av 0,200 g 7&-/~D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a - (2-tienyl )-a'cetylamino/-3-metoksy-3-cef em-4 - karboksylsyre-difenylmetylester, 0,5 ml anisol og 10 ml for-håndsavkjølt trifluoreddiksyre røres i 15 minutter ved 0°C, tilsettes derpå 50 ml kald toluen og inndampes under nedsatt trykk. Residuet røres ut med dietyleter og det pulverformede bunnfallet filtreres fra og tørkes. Det fremstilte saltet av 78-/_ D-a-amino-a- (2-tienyl)-acetylamino7-3-metoksy-3-cefem-4-karboksylsyre med trifluoreddiksyre oppløses i ca. 6 ml vann, oppløsningens pH-verdi innstilles på 1,5 ved tilsetning av 2 N saltsyre og den vandige oppløsning vaskes med 20 ml eddiksyreetylester og pH-verdien innstilles på 5,0 ved dråpevis tilsetning av 20%- ig triejjylamin i metanol. Man fortynner med 20 ml aceton og lar blandingen stå i 16 timer ved 0°C. Det fine, fargeløse og mikrokrystallinske pulver filtreres fra, vaskes med aceton og tørkes og gir 7B-/_<_>D-a-amino-a-(2-tienyl)-acetylamino7-3-metoksy-3-cefem-4-karboksylsyre i form av det indre salt, smeltepunkt 140° (dekomp.), tynnsjiktkromatogram (silikagel, identifikasjon med jod): Rf~/0,22 (System: n-butanol/eddiksyre/ vann 67:10:23) og Rf-0,53 (System: isopropanol/maursyre/vanh 77:4:19), UV-absorbsjonsspektrum: Amaks <=> 235 nyu (e = 11400) og <X>skulder <=> 272 m/u (e = 6100) 1 0»1 N saltsyre og Xmaks <=>

238 nyu (e = 1180<0>) og <*>skulder <=><2>67 nyu (e = 65OO) i 0,1 N vandig natrium hydrogenkarbonatoppløsning.

E ksempel p På analog måte som i eksempel 1 kan man ved å bruke de eanede utgangsstoffer, og eventuelt etter avspaltning av beskyttelsesgru<p>pene ifølge eksempel 2 , fremstille følgende forbindelser: 7 6-/. D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a-(1,4-cykloheksadienyl )-'acetylaminoT-3-metoksy-3-cefem-4-karboksylsyre-difenylmetylester som amorft produkt, tynnsjiktkromatogram (silikagel: Identifikasjon med dietyleter). Rf-^0,39 (System: dietyleter), l_ a/^ 0 n = +1° + 1° (c = 0,745 i kloroform), UV-spektrum (i 95#-ig vandig etanol): Xmaks = 263 nyu (e = 6700 og Xskulder <=><2>80 nyu (e = 6300),• IR-spektrum (i metylenklorid). karakteristiske bånd ved 2,96/U, 5,64/U, 5,86/u, 5,90/U (skulder), 6,27/U og 6,73/U, som man kan overføre til 7. ct-/_ D-a-amino-a-(1,4-cykloheksadienyl)-acetylamino/-3-metoksy-3-cefem-4-karboksylsyre på følgende måte: En blanding av 0,200 g 7B-/~D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a-(1,4-cykloheksadienyl)-acetylamino7-3-metoksy-3-cefem-4-karboksylsyre-difenylmetylester, 0,5 ml anisol og 10 ml av forhåndsavkjølt trifluoreddiksyre røres i 15 minutter ved 0°C, derpå tilsettes 50 ml kald toluen og man inndamper under nedéatt trykk. Residuet røres ut med dietyleter og det pulverformede bunnfallet filtreres og tørkes. Saltet av 7 3-_/— D-a-amino-a-(1,4-cykloheksadienyl)-acetylamino7-3-metoksy-3-cefem-4-karboksylsyre med trifluoreddiksyre, som man fremstiller på denne måten oppløses i ca. 6 ml vann, oppløsningens pH-verdi innstilles på 1,5 med 2 N saltsyre og den vandige oppløsning vaskes med 20 ml eddiksyreetylester og pH-verdien innstilles på nytt ved dråpevis tilsetning av 20#-ig oppløsning av trietylamin i metanol på 5,0. Man fortynner med 20 ml aceton og 10 ml dietyleter og lar blandingen stå i 16 timer ved 0°C. Det dannede bunnfallet filtreres fra, vaskes med aceton og dietyleter og tørkes. Man får på denne måten 78-/_ D-a-amino-a-(1,4-cykloheksadienyl)-acetylamino/-3-metoksy-3-cefem-4-karboksylsyre i form av et indre salt, smeltepunkt 170°C (dekomp.), tynnsjiktkromatogram (silikagel, identifikasjon med jod): Rf-^0,26 (System: n-butanol/eddiksyre/vann 67:10:23) og Rf~0,58 (System: isopropanol/maursyre/ vann 77:4:19), UV-spektrum: *maks = 267 nyu (e = 6100) i 0,1 N saltsyre og Xmaks = 268 nyu (e = 6600) i 0,1 N vandig natrium-hydrogenkarbonatoppløsning,

76-/ D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a-(4-hydroksy-fenyl)-acetylamino/-3-metoksy-3-cefem-4-karboksylsyre-difenylmetylester, tynnsjiktkromatogram (TSK) (silikagel, identifikasjon med jod): Rf~0,35 (System: toluen/eddiksyreetylester 1:1), /.<_>a7^° -1°

± 1° (c = 0,566 i kloroform), UV-spektrum (i 95%- ig vandig etano<l>)<:><X>maks = 276 nyu (e = 7400), IR-spektrum (i metylen-klorid): karakteristiske bånd ved 2,83/,u, 2,96/U, 5,64^u, 5,86/U, 5,91/U (skulder), 6,23/U, 6,28/U, 6,65/U og 6,72/U, som man som følger omdanner til 7 8-/. D-a-amino-a-( 4-hydroksy-fenyl )-acetylamino/-3-metoksy-3-cefem-4-karboksylsyre: En blanding av 0,095 g 76-/_~~D-a-tert. -butyloksykarbonylamino-a- (4-hydroksy-fenyl)-acetylamino7-3-metoksy-3-cefem-4-karboksylsyre-difenylmetylester, 0,25 ml anisol og 5'ml forhåndsavkjølt trifluoreddiksyre røres i 15 minutter ved 0°C, tilsettes derpå 50 ml kald toluen og inndampes under nedsatt trykk. Residuet gnis ut med dietyleter og det pulverformede bunnfallet filtreres fra og tørkes. Det dannede saltet av 76-

I_ D-a-amino-a- ( 4-hydroksyfenyl )-acetylamino/-3-metoksy-3-cefem-4-karboksylsyre med trifluoreddiksyre oppløses i ca. 5 ml vann, oppløsningens pH-verdi inn stilles ved tilsetning av 2 N saltsyre på 1,5 og vannoppløsningen vaskes med 20 ml eddiksyreetylester og pH-verdien innstilles ved dråpevis tilsetning av en 20%-ig oppløsning av trietylamin i metanol på 5,0, hvorved det danner seg et fargeløst bunnfall. Man fortynner med 8 ml aceton og lar blandingen stå i 16 timer ved 0°C. Bunnfallet filtreres fra, man vasker med aceton og dietyleter og tørker under nedsatt trykk. Man får 78-/<_->D-a-amino-a-(4-hydroksyfenyl)-acetylamino7-3-metoksy-3-cefem-4-karboksylsyre i form av et indre salt, smeltepunkt = 180°C (dekomp.), tynnsjiktkromatogram (silikagel, identifikasjon med jod):' Rf~0,24 (System: n-butanol/eddiksyre/vann 67:10:23) og Rf~'0,57 (System: isopropanol/ maursyre/vann 77:4:19), UV-spektrum Amaks = 228 nyu.(£ = 12000) og 271 nyu (e = 6800) i 0,1 N saltsyre og Amaks = 227 nyu (e = 10500) og *skulder = 262 nyu (e = 8000) i 0,1 N vandig natrium-hydrogenkarbonatoppløsning,

3-metoksy-73-fenyloksyacétyl-amino-3-cefem-4-karboksylsyre, TSK (silikagel, System: n-butanol/eddiksyre/vann 75=7,5:21), Rf = 0,3 - 0,4, UV-spektrum (i 95#-ig vandig etanol): ^maks <=><2>66 rryu, IR-spektrum (i mineralolje): karakteristiske bånd ved 5,66/U,

3-metoksy-78-(2-tienyl)-acetylamino-3-cefem-4-karboksylsyre, TSK (silikagel, System: n-butanol/pyridin/eddiksyre/vann 38:24:8:30): Rf = 0,5 ~ 0,6, UV-spektrum (i 95#-ig vandig etanol) Amaks ved 235 og 264/U,

73-/. D-a-amino-a- ( 3-tienyl )-acetylamino7-3-met oksy-3-cef em-4-karboksylsyre, TSK (silikagel): Rf-^0,2 - 0,3 (System: n-butanol/ eddiksyre/vann 67:10:23), UV-spektrum (i 0,1 N saltsyre): ^maks = 235 nyu og 270 nyu,

78-(D-a-hydroksy-a-fenyl-acetylamino)-3-metoksy-3-cefem-4-karboksylsyre, frysetørket fra dioksan, TSK (silikagel): Rf-^0,35 (System: n-butanol/pyridin/eddiksyre/vann 40:24:6:30), UV-spektrum (i 95^-ig vandig etanol): ^maks 265 nyu, IR-spektrum (i mineralolje): karakteristiske bånd ved 5,66^,u,

E ksempel 7 - Man tilsetter 256,3 g

av det i eksempel 1 dannede 3~metoksy-76-(D-a-tert.-butyl-oksykarbonylamino-a-fenyl-acetylamino)-3-cefem-4-karboksyl-syredifenylmetylester en blanding av 250 ml anisol i 1200 ml metylenklorid og behandler ved 0° med 1200 ml trifluoreddiksyre avkjølt til 0°. Man lar blandingen stå i 30 minutter ved 0° og fortynner blandingen i løpet av 15 minutter med 12000 ml av en blanding av dietyleter og petroleter i forholdet 1:1, avkjølt til 0°. Det utfelte trifluoreddiksyresalt av 3-metoksy-7B~(D-a-fenyl-glycylamino)-3-cefem-4-karboksylsyre filtreres fra, vaskes med dietyleter, tørkes under nedsatt trykk og oppløses i 1900 ml vann. For å fjerne gulfargede forurensninger vaskes med 900 ml eddiksyreetylester, den organiske vaskevæske kastes og den vandige oppløsning (pH ca. 1,5) innstilles på pH 4,5 med en 20$-ig oppløsning av trietylamin i metanol. Det indre saltet av 3-metoksy-76-(D-a-fenyl-glycylamino)-3-cefem-4-karboksylsyre krystalliserer som dihydrat i form av fargeløse prismer og blir etter tilsetning av 1800 ml aceton og 2 timers røring ved 0° filtrert fra, smeltepunkt 175 - 177PC (dekomp.), /_~a7<20>= +138°

± 1° (c = 1 i 0,1 N saltsyre), UV-spektrum (i 0,1 N vandig natriumhydrogenkarbonatoppløsnin<g>)<:><*>maks = 265 m^u (e = 6500), IR-spektrum (i mineralolje): bånd ved 2,72/U, 2,87/U, 3,14/U, 3,65/U, 5,68/U, 5,90/U, 6,18/U, 6,27/Y, 6,37/U, 6,56/U, 6,92/U, 7,16/U, 7,58/U, 7,74/U, 7,80/U, 8,12/U, 8,30/U, 8,43/U, 8,52/U, 8,65/U, 8,95/U, 9,36/U, 9,55/U, 9,70/U, 10,02/U, 10,38/U, 10,77 / u, 11,70/U, 12,01/U, 12,15/U, 12,48/U, 12,60/U, 12,87/U, 13,45 /U og 14,30/U. Mikroanalyse (C^gH-^O^N-jS. 2H20: Molvekt: 399,42): Beregnet C 48,11$, H 5,30$, N 10,52$ og S 8,03$, funnet: C 47,86$, H 5,27$, N 10,47$ og S 8,00$.

E ksempel 8.

En blanding av 1,0 g 3-metoksy-78-(D-a-tert.-butyloksykarbonylamino-a-f enyl-acetyl amino )-2-cefem-4et-karboksylsyre-difenylmetylester og 10 ml metylenklorid omrøres i nærvær av 0,5 ml N-etyl-N,N-diisopropyl-amin i 2 timer ved værel-sestemperatur. Man fortynner med metylenklorid, ekstraherer med 2 N vandig klorhydrogensyre, vasker med en mettet vandig natrium-kloridoppløsning, tørker over natriumsulfat og inndamper under nedsatt trykk. Råproduktet renses ved hjelp av preparativ sjikt-kromatografi (silikagelplate, 4 x 100 cm, system: toluen/eddiksyreetylester 3:1). Eluering av de under en ultrafiolett lampe ved 254 iryu synlige soner med Rf rundt 0,4 gir utgangs-materialetjeluering av sonen med Rf rundt 0,23 gir 3-metoksy-7 3-(D-crtert.- butyloksykarbonylamino-a- fenyl-acetylamino)-3-cefem-4-karboksylsyre-difenylmetylester, smp. 160-16 2°C etter omkrystallisering fra dietyleter.

Eksempel 9

En blanding av 0,05 g 3-metoksy-78-fenylacetyl-amino-2-cefem-4a-karboksylsyre-difenylmetylester i 0,5 ml dimetylsulfoksyd blandes med 5^ul etyl-diisopropyl-amin og hensettes i 17 timer ved værelsetemperatur. Blandingen for-tynnes med toluen, vaskes med vann, 2-n. saltsyre og med en konsentrert oppløsning av natriumklorid i vann, tørkes over natriumsulfat og inndampes. Man får en ca. 6:4-blanding av 3- metoksy-7 3-fenylacetylamino-2-cefem-4a-karboksylsyre-difenylmetylester og 3-metoksy-73~fenylacetylamino-3-cefem-4-karboksylsyre-difenylmetylester, som kan adskilles ved kromatografi på 50 g silikagel.

Man eluerer med en 4:l-blanding av toluen og eddiksyreetylester 3-metoksy-78-fenylacetylamino-2-cefem-4a-karboksylsyre-difenylmetylester, smeltepunkt 174-177°C etter krystallisering fra en blanding av metylenklorid og pentan; etterfulgt av 3-metoksy-78-fenylacetylamino-3-cefem-4- karboksylsyre-difenyl-metylester med Rf.\X),37 (System: toluen/eddiksyreetylester 1:1); Ultrafiolettabsorbsjons-spektrum (i 95%-ig vandig etanol) : X maks = 258 iryu (e = 6340),X " , = 264 m ,u (e = 6350) og X .. , <=><2>81 m ,u

maks / 3 skulder /

(e = 5600); Infrarødabsorbsjonsspektrum (i metylenklorid): karakteristiske bånd ved 2,94 ^u, 3,02^u, 5,62^u, 5,83^,u, 5,9 3^,u, 6,26y.u og 6,70^,u.

Claims (1)

1. Analogifremgangsmåte til fremstilling av terapeutisk virksomme O-substituerte 73-acylamino-3-cefem-3-ol-4-karboksylsyreforbindelser med formel:

   hvor Ra betyr fenyl, hydroksyfenyl, 1,4-cyklohexadienyl eller tienyl, m betyr 0 eller 1, R betyr hydrogen eller, hvis m betyr 0,også amino eller hydroksy, og R^ betyr alkyl med 1-4 C-atomer eller benzyl, eller salter av slike forbindelser med saltdannende grupper, karakterisert ved at en 2-cefem-forbindelse med formel:

   hvori R2 betyr hydroksy eller en rest som sammen med kar-bonyl-grupperingen -C(=0)- danner en beskyttet karboksylgruppe og hvor en eventuell hydroksygruppe i resten R og/eller en amino- eller hydroksygruppe R^ eventuelt er beskyttet, eller et salt herav, isomeriseres ved behandling med et svakt basisk middel eller ved oksydering i 1-stilling og redusering av den således dannede 3-cefem-l-oksyd-forbindelse til tilsvarende 0-substituert 7|3-acylamino-3-cefem-3-ol-4-karboksylsyrefor-bindelser hvorpå eventuelle beskyttelsesgrupper avspaltes, og hvis ønsket overføres en dannet forbindelse i et salt eller et dannet salt i den fri syre eller et annet salt og/eller hvis ønsket oppdeles en dannet blanding av isomere forbindelser i de enkelte isomere.