NO315692B1 - Ny mikrokapsel, samt injiserbar sammensetning inneholdende mikrokapselen, fremgangsmåte for fremstilling av et kontrastmiddel, samt enfremgangsmåte for fremstilling av nevnte mikrokapsler - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår en fast kvasi-sferisk eller sferisk mikrokapsel med en gjennom-snittsstørrelse mellom 0,1 mikrometer til 1000 mikrometer som har en bionedbrytbar membran som omslutter luft eller en gassfylt kjerne. Mikrokapslene som beskrives kan være ikke-sammensmeltende, tørre og umiddelbart dispergerbare. Oppfinnelsen angår dessuten en fremgangsmåte for fremstilling av et kontrastmiddel, samt fremstilling av faste mikrokapsler. Dessuten er det tilveiebrakt en injiserbar sammensetning. Når mikrokapslene er i suspensjon i en fysiologisk akseptabel bærer, er mikrokapslene nyttige som avleveringsbærere for terapeutisk aktive midler og/eller kontrastmidler for ekkografisk avbilding av organer av det menneskelige eller animalske legemet.

Anerkjennelse av fordelene som ble oppnådd ved målretting og/eller regulert frigjø-ringsavlevering av terapeutiske og diagnostiske midler har inspirert en lang rekke for-skere og fremkalt tallrike bærersystemer. Disse strekker seg fra generelle regulerte eller vedvarende frigjøringssystemer til systemer som er spesifikt utformet til å passe en spesiell anvendelse. Avhengig av type og egenskapen til den aktive substansen som er in-volvert, har tallrike systemer for avlevering av antibiotika, vitaminer, proteiner etc. blitt utviklet. Et antall forskjellige bærermaterialer, fra alginat eller agarperler og fosfolipid-belegg eller liposomer til meget sofistikerte polymere materialer, er kjent eller blir for tiden anvendt for innkapsling av aktive substanser. Mange av de kjente systemene er enten for spesifikke, dvs. tilegnet en enkelt substans eller for det meste en enkel klasse substanser, og derfor av liten hjelp når forskjellige aktive substanser blir betraktet. Ved at de spesifikt blir valgt til å bære en spesiell substans, vil mange av de kjente avleve-ringsbærerene ikke skaffe tilveie tilstrekkelig fleksibilitet ved modifisering av frigjø-ringskaraktertrekk eller bionedbrytbarhet. Enhver endring av egenskap til bærer og/eller aktivt til inaktivt ingrediensforhold krever uunngåelige ytterligere eksperimentering. De kjente systemene angår ikke produksjon av flytende mikropartikler eller flytende tabletter som kan bære forskjellige aktive ingredienser. De skaffer heller ikke tilveie hensiktsmessig kobling av forskjellige funksjoner eller inkorporering av forskjellige aktive substanser i samme mikrokapsler, slik som for eksempel inkorporering av en terapeutisk aktiv ingrediens i den ytre innkapslingsmembranen og en diagnostisk aktiv ingrediens i kjemen; de tilveiebringer heller ikke "hyllevare" bionedbrytbare mikrokapsler som kan bli fylt på hensiktsmessig måte med et egnet medikament i en egnet mengde.

EP-A-0 458 745 (Sintetica) beskriver luft- eller gassfylte mikroballonger bundet ved en grenseavsatt bionedbrytbar membran. Disse mikroballongene kan anvendes som meget effektive lydreflektorer i ekkografisk avbildning av kroppshulrom og blodstrøm. For fremstilling av mikroballongene blir en filmogen polymer oppløst i en blanding av flyk-tige organiske oppløsningsmidler og den resulterende organiske oppløsning blandet med en vandig bærerfase for åfremstille en olje-i-vannemulsjon. Emulsjonen blir deretter behandlet, for eksempel ved inndamping eller uoppløseliggjøring, slik at polymeren utfell-ler og avsettes for å danne en membran i dråpe vann/oppløsningsgrensen. Det organiske oppløsningsmidlet i mikroballogene blir eventuelt tømt og ved lyofilisering av suspensjonen, blir oppløsningsmidlet i mikroballongene erstattet med luft eller en gass. For å øke deres hydrofobisitet kan mikroballongene laget av bionedbrytbare polymerer inneholde opp til 20% fett, voks og høymolekylvektkarboner.

US-A-4 684 479 (D'Arrigo) beskriver stabiliserte boblesuspensjoner, nyttige for ultra-lydekkografiske målinger for forskjellige anvendeler inkludert ekkokardiografi. Suspen-sjonene blir dannet ved kraftig risting i tilstedeværelse av luft (skumdannelsesblandin-ger) av overflateaktive midler med vann eller mineralolje. Blandingene av overflateaktive midler innbefatter (a) fettsyremonoglycerider, (b) estere av aromatiske syrer (som benzosyre, fenyleddiksyre, naftalsyre, salicylsyrer etc.) med steroler (som kolesterol, ergosterol, lanosterol, fytosterol etc), (c) en komponent fra gruppen bestående av steroler, terpener, gallesyrer og alkalimetallsalter av gallsyrer; og eventuelt (d) sterolestere av alifatiske syrer, og (e) et medlem fra gruppen som består av glycerol og di- og triglycerider (for eksempel dilaurin, trilaurin, dipalmitin, tripalmitin, distearin, tristearin, dimy-ristin, trimyristin og lignende).

WO-A-93/02712 (Danbiosyst) beskriver faststoffmikrosfærer eller hule (gass- eller dampfylte) amylodekstrinmikrokapsler fremstilt ved å danne et skall fra et vannoppløse-lig stivelsesderivat rundt en fast eller flytende kjerne og hovedsakelig fjerning av kjernen. Kjernen kan være en flyktig olje slik som perfluorheksan. Mikrokapslene kan bli laget ved en olje-vann-oljedobbel emulsjon etterfulgt av kjemisk eller varmeherding. Mikrokapslene kan bli anvendt for ekkokardiografi.

Kort oppsummert angår oppfinnelsen en fast kvasi-sferisk eller sferisk mikrokapsel med en gjennomsnittsstørrelse mellom 0,1 mikrometer til 1000 mikrometer som har en bionedbrytbar membran som omslutter luft eller en gassfylt kjeme, kjennetegnet ved at membranen oppnås fra en eller flere bionedbrytbare vannuoppløselige og ved romtemperatur faste, lipider valgt fra en mono-, di-, tri-glyceride, fettsyrer som har 12 karbonatomer eller flere, steroler, vokser og blandinger derav, eventuelt blandet med opp til 75 vekt-% av bionedbrytbare polymerer, og mengden lipider i membranen er minst 25 vektprosent. Ikke-sammensmeltende, tørre og umiddelbart dispergerbare er mikrokapslene når de er i suspensjon i en fysiologisk akseptabel bærer nyttig som avleveringsve-sikler for terapeutisk aktive substanser og/eller som ultrakontrastmidler. Eventuelt kan lipidmembranen inneholde opp til 75 vekt-% bionedbrytbare polymerer.

Ytterligere er det tilveiebrakt en injiserbar sammensetning kjennetegnet ved at den innbefatter en suspensjon av en virksom mengde mikrokapsler ifølge oppfinnelsen i en far-masøytisk akseptabel flytende bærer med vanlige additiver og stabilisatorer.

Injiserbare sammensetninger omfatter en suspensjon av en effektiv mengde mikrokapsler i oppfinnelsen i en farmasøytisk akseptabel flytende bærer med de vanlige additivene og stabilisatorene som er nyttige som terapeutiske og/eller kontrastmidler blir også beskrevet.

Videre er det tilveiebrakt en fremgangsmåte for fremstilling av faste mikrokapsler ifølge oppfinnelsen, kjennetegnet ved at den innbefatter trinnene av: a) oppløsning av et bionedbrytbar lipid og eventuelt en bionedbrytbar polymer i et organisk oppløsningsmiddel eller en oppløsningsmiddelblanding,

b) blanding med en vandig fase,

c) emulgering av blandingen for å danne en olje-i-vannemulsjon,

d) tilsetning av et redispergeirngsmiddel,

e) frysing,

f) lyofilisering for å danne et pulver som inneholder semi-sfæriske eller sfæriske mikrokapsler,

g) dispergering av pulveret i en vandig bærer,

h) separering av de luft- eller gassinneholdende mikrokapsler fra resten ved dekantering, og

i) tørking av de gjenvunne mikrokapslene.

Foretrukne trekk ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen fremgår fra medfølgende krav 21 - 26 og er beskrevet detaljert nedenfor.

Sammenfattende blir mikrokapslene ifølge oppfinnelsen laget ved å fremstille en olje-i-vannemulsjon fra en organisk oppløsning som omfatter, oppløst, et mono-, di-, triglycerid eller en blanding av disse og en vandig oppløsning som eventuelt inneholder et overflateaktivt middel; eventuelt inndamper en del av oppløsningsmidlet, tilsetning av et gjendispergeringsmiddel og frysing av den oppnådde blanding. Den frosne blandingen blir deretter lyofilisert for å fremstille kvasi-sfæriske eller sfæriske mikrokapsler. Endelig er det tilveiebrakt en fremgangsmåte for å lage et ultralydkontrastmiddel, kjennetegnet ved at man suspenderer mikrokapslene (mikroballongene) ifølge oppfinnelsen i en fysiologisk akseptabel bærerfase. Fig. 1 er et SEM fotografi av mikrokapslene i oppfinnelsen fremstilt fra tripalmi tin. Fig. 2 er et SEM fotografi av tripalmitin avsatt oppnådd ved inndamping av det or ganiske oppløsningsmidlet. Fig. 3 er en grafisk presentasjon av endringer i ekkogenisitet av mikrokapslene

som en funksjon av veggtykkelse.

Fig. 4 er en graf av endring i ekkografisk signal attentuert som en funksjon av

mikrokapselveggtykkelsen og konsentrasjon.

Oppfinnelsen er basert på det uventede funn at en spesielt nyttig fast mikrokapsel med en gjennomsnittlig størrelse fra 0,1 mikrometer til 1000 mikrometer kan bli oppnådd når en eller flere bionedbrytbare vannuoppløselige, ved romtemperatur faste, lipider blir anvendt for å innkapsle en kjerne som omfatter luft eller en gass. Nyttige bionedbrytbare lipider er faste vannuoppløselige mono-, di- eller triglycerider, fettsyrer, fettsyreestere, steroler slik som kolesterol, vokser og blandinger av disse. Mono-, di- og triglycerider innbefatter hovedsakelig mono-, di- og trilaurinforbindelser så vel som tilsvarende -myristin, -palmitin, -stearin, -arakidin og -beheninderivater. Mono-, di- og trimyristin, -palmitin, -stearin og blandede triglycerider slik som dipalmitoylmonooleylglycerid er særlig nyttige; tripalmitin og tristearin er imidlertid foretrukne. Når de blir laget fra fettsyrer eller blandinger av fettsyrer med glycerider og/eller steroler, innbefatter fettsyrene alle, ved romtemperatur faste, fettsyrene (fortrinnsvis mettede) som har 12 karbonatomer eller mer. Disse fettsyrene innbefatter for eksempel laurinsyre, arakidinsyre, be-hensyre, palmitinsyre, stearinsyre, sebacinsyre, myristinsyre, cerotinsyre, melisinsyre og erukasyre og fettsyreesterene. Fortrinnsvis er fettsyrene og deres estere nyttige i blanding med andre glycerider.

Sterolene blir fortrinnsvis anvendt i blanding med andre glycerider og/eller fettsyrer og blir valgt fra kolesterol, fytosterol, lanosterol, ergosterol etc. og estere av sterolene med de ovenfor nevnte fettsyrene; kolesterol er imidlertid foretrukket.

De beste resultatene på bakgrunn av utbytte av mikrokapsler og deres generelle egenskaper ble oppnådd med triglycerider slik som tripalmitin, tristearin eller blandinger av de ovenfor nevnte triglyceridene. Lavere utbytter og mikrokapsler med en svak tendens til å agglomerere ble oppnådd når triglyceridene ble anvendt. De laveste utbyttene av mikrokapsler ble oppnådd med monoglycerider. Nøyaktig forklaring på slik oppførsel er imidlertid uklar, men det postuleres at graden av hydrofobisitet kan være årsaken som kan forklare det faktum at de beste mikrokapslene eller mikroballongene ble oppnådd fra svakt hydrofobe materialer og når hydrofobisiteten avtar eller overflateaktiviteten øker, minsker kvalitet og kvantitet av de oppnådde mikrokapslene. Dette er sannsynlig-vis grunnen til at eksperimentene med blandinger av mono-, di- og triglyceridene (for eksempel en blanding av mono-, di- og tripalmitin) og utbytte stadig forbedres når mengden av triglycerid øker. Jo høyere deltagelse av mer hydrofob triglycerid (lipid), desto bedre mikroballongutbytte og greiere fremstillingsprosess.

Bionedbrytbare vannuoppløselige lipider kan eventuelt bli blandet med opp til 75 vektprosent bionedbrytbare polymerer. Mengden av bionedbrytbare polymerer er begrenset til 75 vekt-%, da det ble overraskende funnet at bionedbrytbarheten av glycerid/poly-merblandinger ikke er en lineær funksjon av sammensetningen, dvs. bionedbrytbarheten øker ikke eller avtar ikke i direkte forhold til mengden av polymer som er tilstede i blandingen, men at den er mer bestemt eller påvirket av bionedbrytbarhet av glyceridene enn ved polymerene. Dette skjer bare så lenge mengden av glycerider er lik eller høyere enn 25 vekt-% når blandingene inneholder 25 vekt-% eller mer av glyceridet som har bionedbrytbarhet nærmere enn den til lipidene enn til polymerene. Blandingene med 75 vekt-% eller mer av polymeren har bionedbrytbarhet enn den til rene polymerer. Dette innebærer at blandingene med mindre enn 25% glycerider på bakgrunn av bionedbrytbarhet vil oppføre seg nesten som rene polymerer. Når imidlertid mengden av lipider nærmer seg 25%, endres karakteren av blandingen og ytterligere økning av lipidmeng-den har en større virkning på bionedbrytbarhet av blandingen ved å bidra til bionedbrytbarhet til polymerene, dvs. gjøre blandingen mer bionedbrytbar enn det som man kan forvente når man betrakter mengden av polymer som er tilstede. Dette viser klart at bionedbrytbarheten av blandingen ikke er enkel sum av individuelle bionedbrytbarheter, men er betinget av komponenten som er tilstede i overskuddet, imidlertid på en slik måte at påvirkning av glyceridene er dominerende. For sammensetninger med mer enn 75 vekt-% av polymer, nærmer bionedbrytbarheten seg raskt den til den rene polymeren.

Når det blir fremstilt ifølge oppfinnelsen, blir glyceridet som inneholder hule mikrokapsler med en gjennomsnittlig størrelse mellom 0,1 um og 1000 um fremstilt ved dispergering, i en vandig fase en blanding av en eller flere faste bestanddeler av mikrokapsel-konvolutten oppløst i et organisk oppløsningsmiddel, for å fremstille en olje-i-vannemulsjon. Emulsjonsvannfasen kan inneholde en effektiv mengde av overflateaktive midler som blir anvendt for å stabilisere emulsjonen. Overflateaktive midler slik som polyvinylalkohol (PVA), polyoksyetylen-polyoksypropylenblokkopolymerer, fosfolipider slik som fosfatidinsyre, fosfatidylcholin, fosfatidyletanolamin, fosfatidylserin, fosfa-tidylglycerol, fosfatidylinositol og blandinger av disse, sorbitanetere, sorbitanestere, po-lyoksyetylensorbitanestere, etoksylerte mettede glycerider og partielle fettsyreglycerider eller polyglycerider etc, men polyoksyetylen-polyoksypropylenblokkopolymerer (for eksempel Pluronic<®> eller Synperionic<®>) og fosfolipider er foretrukket. Tilstedeværelse av overflateaktive stoffer er obligatorisk bare dersom størrelsen på sluttproduktet eller partikkelstørrelsesfordeling er viktig. Dersom mikrokapslene blir anvendt for en fremstilling som er beregnet for oral administrering er det ikke nødvendig med tilsetning av overflateaktivt middel (stabilisator) da den endelige partikkelstørrelsen i praksis ikke har noen konsekvens. Dersom fremstillingen er beregnet for parenteral administrering, er imidlertid tilstedeværelse av overflateaktivt middel i vannfasen viktig. Forut for frysing ved en temperatur under -30°C blir en viss mengde redispergeirngsmiddel tilsatt emulsjonen i små dråper av organisk oppløsning i vannfasen. Den frosne emulsjonen blir deretter utsatt for redusert trykk for å gjennomføre lyofilisering, dvs. fjerning ved sublimasjon av organisk oppløsningsmiddel fra de små dråpene og av vannet i bærerfa-sen. Det kan postuleres at under denne relativt lange oppløsningsmiddelfjemingen, be-veger membranbestanddelene seg utover til periferien av de små dråpene inntil de når den frosne vanngrensen der deres funksjonsbevegelse blir hindret og forårsaker dannelse av en molekylært organisert tett avsetning og oppløsningsmiddel/isgrensesnittet som kan erverve en semi-krystallinsk struktur i området ved forbindelsen mellom opp-løsningsmiddel og is, dvs. ved oppløsningsmiddel til isgrensesnittet. På denne måten samles membranbestanddelene til i det minste en delvis ikke-amorf, tett struktur av sig-nifikant styrke, og redusert porøsitet som kan forklare de uvanlig gunstige egenskapene i foreliggende mikrokapsler.

Et hvilket som helst konvensjonelt gjendispergeringsmiddel kan bli anvendt; imidlertid blir gjendispergeringsmidlet valgt fra albumin, gelatin, polyvinylpyrolidon (PVP) polyvinylalkohol (PV A), polyetylenglykol (PEG) og polyoksyetylen-polyoksypropylen blokkopolymer (for eksempel Pluronic<®> eller Synperonic<®>) foretrukket. Gjendisperge-ringsmidlene som blir tilsatt for å hindre partikkelagglomerering er særlig nyttige når mikrokapslene er i form av ikke-sammensmeltende, tørre og umiddelbart dispergerbare pulvere. Fremstilt for lang lagring eller fra hydrofobe triglyceridmaterialer slik som tripalmitin eller tristearin, omfatter mikrokapselpreparatene ifølge oppfinnelsen ytterligere

ett eller flere gjendispergeringsmidler.

Porøsiteten av de hule mikrokapslene laget i henhold til oppfinnelsen er vanligvis meget lav og ofte har mikrokapslene ikke porer i det hele tatt. Det synes at porøsiteten er en funksjon av lipidkonsentrasjonen eller veggtykkelse av mikrokapslene. Når de er po-røse, har mikrokapslene i oppfinnelsen porestørrelser i området fra 20 til 2.000 nm.

Som tidligere nevnt når mikrokapslene i oppfinnelsen blir fremstilt fra blandinger av et eller flere bionedbrytbare vannuoppløselige lipider med bionedbrytbare polymerer, kan opp til 75 vekt-% av polymeren bli anvendt. Mikrokapslene laget fra bionedbrytbare lipider kan ved administrering være i legemet fra 1 time til flere timer, mens bionedbrytbare polymerer kan vare flere dager eller flere uker. Mikrokapsler med regulert halve-ringstid etter administrering kan bli laget ved justering av de respektive andeler av lipider og bionedbrytbare polymerer under fremstilling. Den nøyaktige mengden av polymer vil avhenge av anvendelsen og vil være direkte relatert til grad av den nødvendige bionedbrytbarhet. For visse anvendelser med vedvarende frigjøring kan mengden av bionedbrytbar polymer være et hvilket som helst sted mellom 30 og 60 vekt-% og i noen tilfeller opp til 75 vekt-%. Dersom mikrokapslene i oppfinnelsen blir anvendt for ekkografisk avbildning av organer og vev, avhengig av ønsket klargjøring fra legemet, kan mengden av bionedbrytbar polymerer være mellom 1-50 vekt-%, fortrinnsvis mellom 0,5-10 vekt-% eller så lav som 0,1 vekt-%. Det er åpenbart at for visse anvendelser, slik som avbildning av lever eller milt eller ekkokardiografi, kan avbildningen bli gjen-nomført med vandige suspensjoner av mikrokapsler (mikroballonger) som inneholder mikrokapslene laget av rene glycerider, for eksempel ren tristearin og ren tripalmitin, eller rene blandede triglycerider som dipalmitoylmonooleylglycerid eller glycerid/fett-syre/sterolblandinger.

Mikrokapslene som blir anvendt for ekkografi har typisk relativt tynne vegger, for eksempel 50-500 nm tykke, er særlig fordelaktige da deres bionedbrytbarhet er meget rask, dvs. at klargjøringen av de lipide konvoluttene fra legemet, forekommer i en relativt kort tidsperiode, for eksempel maksimum 24 timer. For kjente mikroballonger er dette meget raskt slik at, på bakgrunn av respons i organismen, kan ultralydkontrastmid-lene i oppfinnelsen bli sammenlignet med kontrastmidler som omfatter vandige gass-mikroboblesuspensjoner hvori mikroboblene er bundet i et væske/gassgrensesnitt, dvs. de har ingen håndgripelig materialkappe. I slike suspensjoner blir gassvæskegrensesnit-tet stabilisert ved overflateaktive midler, typisk fosfolipider, dispergert i den flytende bæreren. Det følger således at mikrokapslene i oppfinnelsen skaffer tilveie unike kontrastmidler med mikroballonger med nyttig og kontrollert "livssyklus". Midlet hvori mikroballonger har den nødvendige stabilitet for avlevering til de ønskede stedene og tilstrekkelig bionedbrytbarhet slik at ved ekkografisk avbildning skjer eliminering fra legemet rask.

Når mikrokapsler blir laget fra blandinger av ett eller flere vannuoppløselige lipider med en bionedbrytbar polymer, blir polymeren som blir anvendt valgt fra delvis forestrede polyaminosyrer, polymelkesyre og polyglykolsyre og deres kopolymerer, kopolymerer av laktider og laktoner, polypeptider, poly-(orto)estere, polyglutaminsyre, polyas-paraginsyre, og deres kopolymerer, poly-B-aminoketoner, polyfosfazener, polyanhydrider, polyhydroksy-butyrat, polyamider, polydioksanon, poly(DL-laktid-ko-5-kaprolakton), poly(DL-laktid-ko-8-valerolakton) og polyalkyl(cyan)akrylater, imidlertid er polylaktider og polyglykolider og deres kopolymerer foretrukket. Når det er ønskelig å gi spesielle egenskaper av polymerene til den ønskede sammensetning, for eksempel bioadhesivitet eller ikke-bionedbrytbare polymerer slik som etylenvinylacetat, kan poly-akrylsyre etc. bli anvendt alene eller i blanding med de ovenfor nevnte bionedbrytbare polymerene.

Mikrokapslene i oppfinnelsen kan bli anvendt for levering av terapeutisk aktive substanser, i dette tilfellet kan den aktive substansen være innbefattet i membranen eller bli ladet i kjemen. Substansene som er lipofile er særlig egnede for inkorporering i det lipide eller lipide/polymere membranmaterialet. Mengden av lipofilt aktivt materiale inkorporert i membranen vil avhenge av egenskaper og molekylvekt; meget høyaktiv substans til lipidforhold blir oppnådd når de lipofile substansene slik som vitamin E prednisolon, kloramfenikolpalmitat og salbutamol blir anvendt. I virkeligheten kan en hvilken som helst biologisk aktivt substans bli anvendt med mikrokapslene ifølge oppfinnelsen. Slike substanser innbefatter, men er ikke begrenset til, antibakterielle forbindelser slik som gentamycin, antivirale forbindelser slik som rifampacin, antisoppforbindelser slik som amfotericin B, antiparasittiske forbindelser slik som derivater av antimon, antineopla-stisk forbindelse som mitomycin C, doksorubicin og cisplatinum, kontraseptiver slik som norgestrel, steroider slik som spironolakton, estradiol, glukokortikoider slik som prednisolon, fluorescerende forbindelser slik som karboksyfluorescein, anti-inflamma-toriske midler som salicylsyre og ibuprofen, anestesimidler som bupivakain, lidokain etc. Spesielt gode resultater blir oppnådd når mikrokapsler blir anvendt for administrering av antibakteriell antineoplastiske forbindelser.

Eksperimenter har vist at når mikrokapslene i oppfinnelsen blir anvendt som avleveringsbærere for aktive substanser, kan forskjellige effekter bli oppnådd ved å variere konsentrasjonen av lipidet eller lipid/polymerblandingen i utgangsmaterialet. Det er eta-blert at mikrokapsler med relativt tynne vegger og en høy aktiv substans til lipid eller lipid/polymerforholdet, dvs. høy konsentrasjon av den aktive ingrediensen, vil produsere en sjekkbehandling i det omgivende vev. En spesiell fordel ved mikrokapslene i oppfinnelsen kommer fra det faktum at sjokkbehandlingen kan gjøres vanlig ved å variere forhold eller veggtykkelse, men man opprettholder konsentrasjonen av aktiv substans på et konstant nivå og således produserer en form av et vedvarende frigjøringssystem. Systemet i sin tur kan tilpasses fullstendig substansen som bæres, behandlingen som man ten-ker seg og til og med den fysiske tilstand hos pasienten. En person med kunnskap in-nenfor fagområdet vil være oppmerksom på at grad av frihet som systemet i oppfinnelsen skaffer til veie, er uten sammenligning.

Ytterligere fordel ved mikrokapselen ifølge oppfinnelsen kan demonstreres ved mulig-heten og enkel fremstilling av såkalte flytende kapsler. Flytende kapsler som er introdu-sert i det siste er beregnet for oral administrering av medikamenter som fordelaktig blir frigjort mens kapselen flyter i magesaft. Typiske anvendelser for slike kapsler er appli-kasjoner hvori oral administrering er foretrukket. På grunn av det faktum at mikrokapslene i oppfinnelsen har en kjerne som er fylt med gass gjør at mikrokapslene er ideelle kandidater for produksjon av systemer der administrering av aktive substanser krever "flytende" betingelser. Uavhengig om de er pakket som et pulver i en stor polymer kap-sel eller prosessert hensiktsmessig til tabletter, vil mikrokapslene skaffe til veie flytende virkning.

Injiserbare sammensetninger som omfatter en suspensjon av en effektiv mengde mikrokapsler i en farmasøytisk akseptabel flytende bærer med vanlige additiver og stabilisatorer er, som nevnt tidligere, også deler av oppfinnelsen.

Oppfinnelsen angår også nevnte fremgangsmåte for å lage faste mikrokapsler ved å opp-løse én eller flere bionedbrytbare vannuoppløselige, ved romtemperatur, faste lipider og eventuelt en bionedbrytbar polymer i et organisk oppløsningsmiddel eller en oppløs-ningsmiddelblanding, blanding med en vandig fase, emulgering av blandingen for å danne en olje-i-vannemulsjon, tilsetning av et gjendispergeringsmiddel, frysing av blandingen, lyofilisering i nærvær av luft eller en gass for å danne et pulver inneholdende luft eller gassfylte semi-sfæriske eller sfæriske mikrokapsler, dispergering av pulveret i en vandig bærer, separering av luft- eller gassinneholdende kapsler fra debris ved dekantering, og tørking av de utvunne mikrokapslene.

Avhengig av den nøyaktige sammensetningen av membranen som for eksempel når blandinger med bionedbrytbare polymerer blir anvendt, kan metoden over modifiseres til å innbefatte ytterligere inndampning av det organiske oppløsningsmidlet. Inndamp-ningen kan deretter bli gjennomført etter dannelse av olje-i-vannemulsjon. Når mikrokapslene bærer en lipo-oppløselig fysiologisk aktiv substans, blir substansen tilsatt den organiske løsningen av det membrandannende materialet forut for kontakt med den vandige fasen.

De organiske oppløsningsmidlene som blir anvendt for å fremstille lipidoppløsningene kan være rene eller blandinger av oppløsningsmidler. I tilfelle med blandinger, avhengig av type og mengde bionedbrytbar polymer, kan blandingen innbefatte vannoppløselige og vannuoppløselige organiske oppløsningsmidler. Vannuoppløselige organiske oppløs-ningsmidler blir valgt fra alkaner, cykloalkaner, aromatiske hydrokarboner, etere og halogenerte hydrokarboner. Mer spesifikt kan oppløsningsmidlet velges fra toluen, xylen, cyklooktan, cykloheksan, kloroform, tetraklormetan, difluortetrakloretan, dibutyleter, diisopropyleter, isobutyl-metylketon og deres blandinger.

Ethvert vannoppløselig løsningsmiddel kan bli anvendt, men tetrahydrofuran (THF) er foretrukket. For å sikre enkel operasjon kan den vandige fasen bli mettet med THF forut for blanding med den organiske oppløsningen. Den vandige fasen kan videre inneholde forskjellige mengder ioniske eller ikke-ioniske overflateaktive midler som tjener til å stabilisere emulsjonen. Dersom ved dannelse olje-i-vannemulsjonen blir raskt frosset, er det ikke nødvendig med noe overflateaktivt middel. En hvilken som helst av kjente overflateaktive midler kan bli anvendt, imidlertid er polyoksyetylen/polyoksypropylen blokkopolymerer og fosfolipider foretrukket.

Mikrokapslene ifølge oppfinnelsen kan bli ladet med flere aktive substanser samtidig. Som allerede nevnt, kan kapselen være en fysiologisk aktiv ingrediens i membranen, men den også bære en aktiv substans i kjernen selv. Fra aktive substanser som bæres i kjernen er følgende forbindelser innbefattet insulin, peptider, polypeptider, immunomo-dulatorer, hormoner, enzymer og enzymhemmere, heparin, blodproteiner, nukleotider, sakkarider, morfin, proksyfylin, ioniske og ikke-ioniske jodinerte kontrastmidler innbefattet iopamidol, iomeprol og lignende, MRI kontrastmidler slik som gadoliniumkom-plekser med forskjellige gelateringsmidler som innbefatter Gd-BOPTA, Gd-DTPA, Gd-EDTA etc., insulin og iomeprol er imidlertid foretrukket. Når kjernen er fylt med luft eller en gass og membranen er laget av ren lipid eller en blanding av lipider inneholdende opp til 75 vekt-% bionedbrytbare polymerer, er mikrokapslene i oppfinnelsen egnet for ekkografisk avbildning av organer av det humane eller animalske legemet. Det er åpenbart at den nøyaktige mikrokapselsammensetningen i dette tilfellet vil avhenge av den ønskede klarering av mikrokapslene fra legemet. Ekkografiske kontrastmidler blir enkelt fremstilt ved suspendering av mikrokapslene ifølge oppfinnelsen i en egnet fysiologisk akseptabel flytende bærer slik som bufret eller ubufret fysiologisk saltoppløsning (0,9% vandig NaCl; buffer lOmM tris-HCl) eller en 5% vandig dekstrose- eller manni-toloppløsning eller en 2,6% vandig glyceroloppløsning. Når fremstillingen av de injiserbare terapeutisk effektive sammensetningene som omfatter mikrokapslene i oppfinnelsen er innbefattet, er mikrokapslene som bærer de aktive ingrediensene suspendert i vanlig anvendte fysiologisk akseptable bærere som inneholder vanlige additiver og stabilisatorer.

Følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen ytterligere:

EKSEMPEL 1

Forskjellige mengder av tripalmitin (se tabell) ble oppløst i karbontetraklorid (0,6 ml) og de resulterende oppløsningene ble emulgert i destillert vann (40 ml) inneholdende 0,1% SYNPERONIC F108 (ICI) ved å anvende en POLYTRON homogeniserer (10000 opm, 1 min.). Gjennomsnittlig diameter av de resulterende dråpene var 4 um som bestemt med et fotonkorreleringsspektrometer (Malvern Master Sizer). Denne emulsjonen ble tilsatt en 500 ml glassbeholder inneholdende 250 mg bovint serumalbumin (fra SIGMA) oppløst i 10 ml destillert vann. Etter blanding ble resulterende løsning raskt avkjølt ved -40°C og lyofilisert (CHRIST). Etter lyofilisering ble kaken suspendert på nytt i 12 ml destillert vann. Luftinneholdende mikrokapsler sted til overflaten, mens debris, brutte skall etc. ble igjen i oppløsningen eller sank til bunnen av beholderen. De flytende kapslene ble utvunnet, suspendert i 0,9% NaCl og prøver av mikrokapslene an-alysert ved Scanning Elektron Mikroskopi (SEM). Sfæriske mikrokapsler med gjennomsnittlig størrelse på 4 nm og i noen tilfeller med synlige porer ble observert (se fig. 1). De porøse mikrokapslene var ofte til stede ved konsentrasjoner av tripalmitin ved ca. 50 mg eller mindre. Ved høyere konsentrasjoner av tripalmitin dvs. mer enn 50 mg ble flak av tripalmitin observert på overflaten av mikrokapslene. For å bestemme gjennomsnittlig veggtykkelse ble et antall mikrokapsler plassert mellom to glassplater og brutt. Tykkelsen ble deretter estimert ved SEM.

Med økende menger tripalmitin økte veggtykkelsen av mikrokapslene og utbyttet av in-takte (dvs. flytende) mikrokapsler økte også.

Dersom eksempelet over blir gjentatt, men i stedet for lyofilisering blir den oppnådde emulsjonen plassert i en rotasjonsinndamper og det organiske oppløsningsmidlet blir langsomt dampet og resulterende kake vil være i form av krystall-lignende avsetninger av faste tripalmitinpartikler (se fig. 2).

EKSEMPEL 2

Eksperimentene i eksempel 1 ble gjentatt ved å anvende andre bionedbrytbare lipider og/eller oppløsningsmidler. Flytende mikrokapsler ble oppnådd med triglycerider (triarakin, tristearin, tripalmitin, trimyristin, trilaurin), blandede triglycerider (distearoyl-monooleylglycerid), diglycerider (dipalmitin), fettsyrer (palmitinsyre, stearinsyre), kole-sterolestere (kolesterolpalmitat) og vokser (slik som myricylpalmitat). Kommersielle lipidpreparater slik som hydrogenert vegetabilsk olje (Lutrilab) eller mettet polyglyko-lyserte glycerider (Gelucire, Gattefossé, Frankrike) kan også bli anvendt. Følgende vannuløselige løsningsmidler ga tilfredsstillende resultater: toluen, xylen, cyklooktan, cykloheksan, difluortetrakloretan, dibutyleter, diisopropyleter, kloroform, isobutylmetylketon. Som gjendispergeringsmiddel er bovint serumalbumin, polyvinylalkohol, polyetylenglykol og blokkopolymerer av oksyetylen/oksypropylen (poloksamerer, Pluronic<®> eller Synperionic<®>) er særlig effektive.

EKSEMPEL 3

Eksempel 1 ble gjentatt ved å erstatte karbontetraklorid med en blanding av vannopplø-selige og vannuoppløselige løsningsmiddel slik som cyklooktan (0,6 ml) og tetrahydrofuran THF (30 ml). Under disse betingelser var en mekanisk risting (ved 1000 opm) tilstrekkelig til å produsere en stabil emulsjon uten behov for en homogenisator. Forut for lyofilisering, ble det meste av THF fjernet ved inndampning ved 15°C (30 minutter, 15 mm Hg) i en rotasjonsinndamper. Flytende mikrokapsler ble oppnådd ved å anvende dipalmitin, tristearin, tripalmitin, palmitinsyre og stearinsyre.

Blandinger av lipider ga også gode utbytter av flytende mikrokapsler for eksempel tripalmitin med 5-40% (vekt/vekt) av en av følgende lipider: triundekanin, kolesterol, palmitinsyre, sebacinsyre, monopalmitin og dipalmitin.

EKSEMPEL 4

Mikrokapsler laget av en kombinasjon av lipider og bionedbrytbare polymerer ble oppnådd ved å anvende fremgangsmåten som er beskrevet i eksempel 3. For eksempel blir polymelke-ko-glykolsyre (RESOMER R207 fra Boehringer Ingelheim, Tyskland) poly-fosfazen, estere av polyglutaminsyre. Bionedbrytbare målinger av mikrokapsler laget fra rene glycerider har vist at mikrokapslene som ikke inneholder noe polymer var fullstendig spaltet i løpet av 24 timer. Selv om det var en forskjell i bionedbrytbarhet mellom forskjellige glycerider (dipalmitin, tripalmitin og tristearin) var denne forskjellen liten sammenlignet med resultater som er oppnådd for blandinger av glycerider med bionedbrytbare polymerer.

Mikrokapsler ble fremstilt som beskrevet i eksempel 3 ved åanvende forskjellige forhold av tripalmitin til polyglutaminsyreestere. Polymeren som ble anvendt ble forestret med isoamylalkohol (grad av forestring 65%), og merket med en spormengde ^C eta-nol (Du Pont-NEN). Kapslene laget av ren tripalmitin ble merket med <14>C tripalmitin (Amersham). Gjennomsnittlig diameter av mikrokapslene var mellom 3,5 og 4,5 um. Mikrokapslene ble suspendert i saltvann og injisert intravenøst til mus. (6 x 10^ mikrokapsler/kg). Grupper av tre mus ble tatt livet av etter 3 dager (72 timer), 28 dager (672 timer) og 90 dager (2160 timer). Siden mikrokapslene primært ble tatt opp i leveren, ble bionedbrytbarhet av mikrokapslene målt ved å telle total radioaktivitet av leveren. Resultatene (se tabell 2) viser i alle tilfeller et hovedopptak av injisert radioaktivitet i leveren etter 3 dager. I tilfellet med 100% tripalmitinkapsler, etter 3 dager, var kapslene spaltet og nedbrytingsproduktene ble eliminert. På den annen siden ble de polymerinne-holdende kapslene nedbrutt raskere. Med 75% eller 50% tripalmitin ble kapslene i stor grad spaltet 28 dager mens kapsler med 25% tripalmitin har nesten rene polymere mikrokapsler. Tilsvarende resultater ble oppnådd med tristeairn/polymelke-ko-glykolsyre mikrokapsler.

Analyse av resultatene viser at bionedbrytbarheten ikke er en lineær funksjon av sammensetningen, dvs. at bionedbrytbarhet øker ikke eller avtar ikke i direkte proporsjon med mengden av den mindre bionedbrytbare komponenten (polymeren), men at bionedbrytbarheten av sammensetningen blir dominert eller bestemt mer av bionedbrytbarheten av glyceridene enn de av polymerene. Dette er særlig tilfellet i området mellom 100%-25% glycerider eller mellom 0-75 vekt-% av bionedbrytbar polymer.

Dette innebærer at glyceridene i mengder over 25% har en større virkning på bionedbrytbarhet av blandingen at de gir bionedbrytbarhet til polymerene som gjør blandingen mer bionedbrytbar enn det som man kunne eller ville forvente ved å betrakte de individuelle mengdene som er tilstede. Dette viser klart at bionedbrytbarheten av blandingen ikke er en enkel sum av individuelle bionedbrytbarhetsverdier, men er styrt av kompo-nentene som er tilstede i overskudd, imidlertid på en slik måte at påvirkningen endres mot bionedbrytbarhet av glycerider. For sammensetninger med mer enn 75 vekt-% av polymeren nærmer bionedbrytbarheten seg raskt den til den rene polymeren.

EKSEMPEL 5

Mikrokapsler inneholdende diazepam (7-klor-l,3-dihydro-l-metyl-5-fenyl-2H-l,4-ben-zodiazepin-2-on, Valium<®>, Roche) ble fremstilt som beskrevet i eksempel 1 ved å anvende 15 mg diazepam og 85 mg tripalmitin. Etter dannelse av emulsjonen ved mekanisk risting i et vandig medium inneholdende 0,1% polyvinylalkohol (PVA), ble preparatet avkjølt til -40°C og lyofilisert. Den resulterende kaken ble suspendert på nytt i vann for å gjenvinne bare de flytende kapslene. Flytende (luftfylte) kapslene ble samlet og tørket. Utbyttet uttrykt som diazepam gjenvunnet var 42%. Kapslene hadde et bredt størrelsesområde fra 5 um til mer enn 100 um. In vitro "flytende kapsler" viste å fri-gjøre medikament gradvis og regulært i det vandige medium i løpet av en periode på 12 timer. Fra resultatene over kan man forvente at medikamentinneholdende flytende mikrokapsler ifølge oppfinnelsen etter oral administrering, vil forbli i magen i utvidede tids-perioder (for eksempel 9 timer) og frigjører langsomt og kontinuerlig det inneholdte medikamentet. Som sammenligning vil en regulær ikke-flytende tablett som inneholder fritt medikament oppløses umiddelbart og i dette tilfellet avleveres en "overdose" av medikamentet. Dersom dens oppløsning blir gjort langsom, elimineres den fra magen i løpet av normale transittider, dvs. for det meste i løpet av to timer etter administrering. Mikrokapslene fra oppfinnelsen skaffer således tilveie en fordel i forhold til normale eller ikke-flytende mikrokapsler eller partikler.

EKSEMPEL 6

Mikrokapsler ble fremstilt som beskrevet i eksempel 1 ved å anvende på den ene side 5 mg tetrakain (baseform, SIGMA) og 30 mg tristearin og på den andre side 5 mg tetrakain og 50 mg tristearin. De to preparatene ga mikrokapsler med tilsvarende gjennomsnittlig størrelse (diameter) på 4,5 um, men forskjellig veggtykkelse. Preparatet med 30 mg tristearin dannet "tynnveggede" (60-70 nm) mikrokapsler og 50 mg tristearin dannet "tykkveggede" (80-100 nm) mikrokapsler. Innelukkingsutbyttet av tetrakain var hen-holdsvis 30% og 50%. Medikamentfrigjøirngsegenskapene til tynnveggede og tykkveggede mikrokapsler ble sammenlignet med. Like mengder tynnveggede og tykkveggede mikrokapsler ble suspendert i 10 ml 0,9% NaCl. Prøvene ble deretter innført i dialyse-poser (MW kutt på 15.000) og posene ble suspendert i 40 ml 0,9% NaCl. Prøver av dia-lysat (100 ul) ble samlet på forskjellige tidspunkter og blandet med 1 ml vandig THF (60%) og frigjort for tetrakain bestemt som en funksjon av tid ved UV spektrofotometri ved 307 nm. Tynnveggede mikrokapsler viste en meget hurtig frigjøring da 75% av in-nelukket medikament ble frigjort etter 8 time, mens for tykkveggede mikrokapsler ble bare 53% av medikamentet frigjort etter 8 timer. Forskjellen (eller nedgangen) på 22% i frigjøring av medikament for mikrokapslene med en slik liten forskjell i veggtykkelse betraktes som at et stort spenn av medikamentfrigjøring kan bli oppnådd véd ytterligere justering av veggtykkelse av mikrokapslene. Ved således å regulere veggtykkelse er det mulig å regulere og justere frigjøring av medikament til en ønsket verdi.

EKSEMPEL 7

Eksempel 1 ble gjentatt ved å inkorporere forskjellige medikamenter i tillegg til det bionedbrytbare lipidet. Gode resultater ble særlig oppnådd med vitamin E, prednisolon, kloramfenikolpalmitat, norgestrel og salbutamol.

EKSEMPEL 8

Potentiell anvendelse av mikrokapslene fremstilt i eksempel 1 som kontrastmiddel for ekkografi ble vurdert ved å måle tilbakespredningskoeffisienten ved 7 MHz av suspensjoner inneholdende 7 x 10^ mikrokapsler pr. ml.

Som man kan se fra tabell 3 og fig. 3, jo tynnere mikrokapselveggen er (dvs. mikrokapsler fremstilt med lave mengder tripalmitin) desto høyere er ekkogenisiteten.

Med en økning i veggtykkelse for eksempel fra 60 nm (C40 i fig. 3) til 160 nm (C75 i fig. 3) og videre til 300 nm (Cl00 i fig. 3) oppnådd med 100 mg tripalmitin eller mer (C200 i fig. 3), da øker ekkogenisiteten. Ved konsentrasjoner på mer enn 100 mg og

veggtykkelse på ca. 90 nm blir den meget lav og indikerer at mikrokapselveggene blir for stive for effekti og effektfull respons til trykkendringene indusert av ultralydvibra-

sjoner. Dette blir særlig tydelig når attenueringen i det ekkografiske signalet er plottet som en funksjon av mikrokapselveggtykkelse og konsentrasjon av mikrokapslene i suspensjon (se fig. 4). Fra grafen følger det at signalattenueringen er en lineær funksjon av veggtykkelse og at ved nedgang av veggtykkelse av mikrokapselene ved 50% øker attenueringen av det ekkografiske signalet to ganger.

EKSEMPEL 9

100 mg av tørkede mikrokapsler med veggtykkelser mellom 50 nm og 100 nm ble fremstilt i henhold til eksempel 1.3 mg av kapslene ble dispergert i 2 ml fysiologisk salt-vannsoppløsning. Suspensjonen ga et sterkt ekkografisk signal i renalarterien i to timer i pulset og farge Doppler-måten etter intravenøs injeksjon til kaninen.

Det samme eksperiment ble gjentatt med mikrokapsler fremstilt i henhold til eksempel 3 ved å anvende en blanding med 30,50 og 75% polymelke-glykolsyre, Mikrokapslene ble suspendert i vandig saltvannsoppløsning og intravenøst injisert i kaninen. De ekkografiske responsene oppnådd i tre prøver var like effektive.

EKSEMPEL 10

Tynnveggede mikrokapsler ble fremstilt som i eksempel 1 ved åanvende 50 mg tripalmitin. Mikrokapslene (ca. 4 um) utvunnet etter Iyofilisering og dekantering i saltvanns-oppløsning (5 ml, 6x10^ mikrokapsler pr. ml) ble innført i en 50% vandig oppløsning iomeprol (et ikke-ionisk jodinert kontrastmiddel utviklet av BRACCO, Italia) i en trykktett beholder. Lukkede mikrokapsler ble fylt med den vandige kontrastmiddel opp-løsningen ved å påføre et trykk på 2-4 bar i løpet av 1 minutt, hvorved mikrokapslene sank. De fylte mikrokapslene ble deretter utvunnet ved langsom sentrifugering, suspendert på nytt i en liten mengde destillert vann inneholdende 10 mg/ml albumin og tørket. Det resulterende pulveret ble suspendert på nytt i destillert vann og flytende mikrokapsler ble gjenvunnet. Dette ble gjentatt flere ganger inntil all ikke-innkapslet iomeprol var eliminert. Analyse av oppfanget iomeprol ble gjennomført ved å utsette prøver av preparatet til et høyt trykk (typisk 4 bar), inkubering i 1 time ved romtemperatur og deretter måle iomeprol frigjort ved UV spektrofotometri. Resultatene viste innkapslinger på 0,5-2 mg iomeprol pr. mg tørkede mikrokapsler. Betydelig forbedring av leverkontrast ble observert ved datatomografi etter intravenøs injeksjon i rotten ved en 0,9% NaCl opp-løsning inneholdende 40 mg (tørrvekt) av iomeprolfylte mikrokapsler. Insulinfylte mikrokapsler ble fremstilt på en tilsvarende måte og en enda høyere ladning ble oppnådd. Disse eksemplene viser at det er mulig å fylle mikrokapslene i oppfinnelsen med hydro-file forbindelser.

Claims (29)

1. En fast kvasi-sferisk eller sferisk mikrokapsel med en gjennomsnittsstørrelse mellom 0,1 mikrometer til 1000 mikrometer som har en bionedbrytbar membran som omslutter luft eller en gassfylt kjerne, karakterisert ved at membranen oppnås fra en eller flere bionedbrytbare vannuoppløselige og ved romtemperatur faste, lipider valgt fra en mono-, di-, tri-glyceride, fettsyrer som har 12 karbonatomer eller flere, steroler, vokser og blandinger derav, eventuelt blandet med opp til 75 vekt-% av bionedbrytbare polymerer, og mengden lipider i membranen er minst 25 vektprosent.

2. Mikrokapsel ifølge krav 1, karakterisert ved at glyceridet er mono-, di- eller trimyristin, -palmitin og stearin, eller blandinger derav, og fortrinnsvis tripalmitin eller tristearin.

3. Mikrokapsel ifølge krav 1, karakterisert ved at fettsyrene er valgt fra arakidin-, behen-, palmitin-, stearin-, sebacin-, myristin og erukasyre og fortrinnsvis stearin-, palmitin-, sebacin- og myristinsyre.

4. Mikrokapsel ifølge krav 1, karakterisert ved atstero-len er valgt fra kolesterol, fytosterol, lanosterol, ergosterol og estere av sterolene med fettsyrene ifølge krav 3, og er fortrinnsvis kolesterol.

5. Mikrokapsel ifølge krav 1, karakterisert ved at membranen er minst delvis krystallinsk eller semi-krystallinsk.

6. Mikrokapsel ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at membranen inneholder opp til 50 vekt-%, fortrinnsvis opp til 20 vekt-% og mer foretrukket opp til 10 vekt-% bionedbrytbare polymerer.

7. Mikrokapsel ifølge krav 1, 2 eller 3, karakterisert ved at mikrokapslene har en gjennomsnittlig størrelsesfordeling mellom 0,1 um og 100 um.

8. Mikrokapsel ifølge krav 1,2 eller 3, karakterisert ved at mikrokapslene er porøse og har en porøsitet på fra 20 til 2000 nm.

9. Mikrokapsel ifølge krav 1, karakterisert ved at mikrokapslene er ikke-koalescent, tørre og momentant dispergerbare i en flytende bærer.

10. Mikrokapsel ifølge krav 9, karakterisert ved at mikrokapslene videre innbefatter et re-dispergeringsmiddel.

11. Mikrokapsel ifølge krav 10, karakterisert ved atre-dispergeirngsmidlet er valgt fra albumin, polyvinylalkohol og polyetylenglykol.

12. Mikrokapsel ifølge krav 1, karakterisert ved at den bionedbrytbare polymeren er valgt fra polyaminosyrer, polylaktider og polyglykolider og deres kopolymerer, kopolymerer av laktider og laktoner, polypeptider, poly-(orto)estere, polydioksanon, poly-B-aminoketoner, polyfosfacener, polyanhydrider, polyhydrok-sybutyrat og polyalkyl-(cyano)-akrylater.

13. Mikrokapsel ifølge et hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at mikrokapselen ytterligere innbefatter et overflateaktivt middel valgt fra polyoksyetylen-polyoksypropylen blokkopolymerer og fosfolipider.

14. Mikrokapsel ifølge et hvilket som helst av de foregående krav, karakterisert ved at en lipofil aktiv substans er inkorporert i membranen.

15. Mikrokapsel ifølge krav 14, karakterisert v e" d at den lipofile aktive substansen er valgt fra vitamin E, prednisolon, kloramfenikolpalmitat og salbutamol.

16. Mikrokapsel ifølge kravene 1 -14, karakterisert ved at kjernen innbefatter et ikke-ionisk med jod behandlet (iodinert) kontrastmiddel eller et MRI-kontrastmiddel.

17. Mikrokapsel ifølge kravene 1-14, k karakterisert ved at kjernen innbefatter insulin.

18. Fremgangsmåte for fremstilling av et kontrastmiddel, karakterisert ved at man suspenderer mikrokapslene ifølge krav 16 i en fysiologisk akseptabel bærerfase.

19. Injiserbar sammensetning, karakterisert ved at den innbefatter en suspensjon av en virksom mengde mikrokapsler ifølge kravene 1 -14 i en farmasøytisk akseptabel flytende bærer med vanlige additiver og stabilisatorer.

20. Fremgangsmåte for fremstilling av faste mikrokapsler ifølge kravene 1 -14, karakterisert ved at den innbefatter trinnene av: a) oppløsning av et bionedbrytbar lipid og eventuelt en bionedbrytbar polymer i et organisk oppløsningsmiddel eller en oppløsningsmiddelblanding, b) blanding med en vandig fase, c) emulgering av blandingen for å danne en olje-i-vannemulsjon, d) tilsetning av et redispergeringsmiddel, e) frysing, f) lyofilisering for å danne et pulver som inneholder semi-sfæriske eller sfæriske mikrokapsler, g) dispergering av pulveret i en vandig bærer, h) separering av de luft- eller gassinneholdende mikrokapsler fra resten ved dekantering, og i) tørking av de gjenvunne mikrokapslene.

21. Fremgangsmåte ifølge krav 20, karakterisert ved at man evaporerer en del av det organiske oppløsningsmiddelet etter dannelse av olje-i-vannemulsjonen.

22. Fremgangsmåte ifølge krav 20, karakterisert ved at oppløsningsmiddelblandingen er en blanding av et vannoppløselig og vannuoppløselige organiske oppløsningsmiddel.

23. Fremgangsmåte ifølge krav 22, karakterisert ved at det vannuoppløselige organiske oppløsningsmidlet er valgt fra alkaner, cykloalkaner, aromatiske hydrokarboner, etere og halogenerte hydrokarboner.

24. Fremgangsmåte ifølge krav 23, karakterisert ved at oppløsningsmidlet er valgt fra toluen, xylen, cyklooktan, cykloheksan, kloroform, tetraklormetan, difluortetrakloretan, dibutyleter, diisopropyleter, isobutylmetylketon og blandinger derav.

25. Fremgangsmåte ifølge krav 20, karakterisert ved at redispergeirngsmiddelet er valgt fra polyoksy-etylen-polyoksypropylen blokkopolymerer og fosfolipider.

26. Fremgangsmåte ifølge krav 20, karakterisert ved at den lipofile aktive substansen tilsettes til oppløsningen av lipider før blanding med den vandige fasen.

27. Mikrokapsler ifølge kravene l-13,karakterisert ved at de anvendes ved ekkografisk avbildning av organer av menneske- eller dyrekropper.

28. Mikrokapsler ifølge kravene 1-17, karakterisert ved at de anvendes ved fremstilling av injiserbare terapeutisk virksomme sammensetninger.

29. Mikrokapsler ifølge kravene 1-13, karakterisert ved at de anvendes ved fremstilling av ekkografiske avbildningsmidler.