NO161046B - Fremgangsmaate for fremstiling av et roerformet element og anordning hertil. - Google Patents

Description

Nærværende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for fremstilling av et rørformet element av strekkbart termoplastma-tcriale, spesielt polyetylentereftalat, og som består i at man utgår fra ét rørfomet emne med en emnesvegg av i alt vesentlig amorft materiale. Oppfinnelsen vedrører videre en anordning for utførelse av fremgangsmåten.

Det er kjent fra svensk patentsøknad nr. 7905043-1 at veggtykkelsen av et fortrinnsvis sentralt parti av et element er redusert til ca 1/3 av materialets opprinnelige tykkelse. Reduksjonen oppnås ved at et rørformet emne med en utgangstemperatur av materialet som understiger glassomformingstempera-turen (TG), i hver sin ende fikseres mellom to bagger, som deretter flyttes fra hverandre. Ved at materialet i et ringformet område gis høyere temperatur enn det omgivende materiale, oppnås en startanvisning hvor tykkelsesreduksjonen begynner under trekkingen. Ved visse utførelser stabiliseres elementets innvendige diamter ved hjelp av en indre dor. Ved den kjente fremgangsmåten oppnås et element, hvor materialet er aksialt orientert og har en krystallisasjon under ca 30%, vanligvis i en størrelsesorden 10-25%.

Fra svensk patentsøknad nr. 7905045-6 er det kjent ved hjelp

av et utvendig organ å påvirke et rørformet emne mekanisk for reduksjon av materialets tykkelse. Organet består av en eller flere trinser, som er i anlegg mot emnets ytre og/eller innerflate med så stor kraft at den ønskede tykkelsesreduksjon finner sted når materialets utgangstemperatur understiger glass-omf ormingstemperaturen. De ytre organ forflyttes i emnets omkretsretning og samtidig i dens aksiale retning. Også med denne teknikk oppnås et element, hvor krystallisasjonen i om-rådene med redusert materialtykkelse understiger ca. 30% og er i en størrelsesorden 10-25%. Derimot er materialet ikke i like utpreget grad orientert i emnets aksiale retning, som ved bruk av den tidligere nevnte fremgangsmåte.

Ifølge de ovennevnte oppfinnelser oppnås ved visse tillempninger elementer som avviker fra hverandre i overgangssonen mellom strukket og ikke strukket materiale. Dette forhold oppstår når f.eks. et sentralt parti av et rørformet emne strek-kes med materialet i emnet ved en utgangstemperatur under glass-omf ormingstemperaturen (TG), og det strukkede emne deles i to deler for å danne to separate elementer. Ulikheten skyldes at det ene elementet inneholder startsonen for flytningen som tilveiebringes ved strekkingen, mens det andre element inneholder flytningens stoppsone.

Ved tillempningen av oppfinnelsen ifølge svensk patentsøknad

nr. 7905043-1 dannes normalt en ringformet overgangssone mellom strukket og tynnere materiale resp. ikke strukket og tyk-kere materiale, hvor materialets overflate i overgangssonen danner en vinkel på ca. 4 5° med rnaterialoverflåtene av det strukkede hhv. det ikke strukkede materiale. Ved strekkingen oppnås under tiden forskutte, spisslignende områder i den hovedsakelige ringformede overgangssonen. Slike områder fører som regel til at det fremstilte element må kasseres.

Nærværende oppfinnelse har som formål å unnvike disse ulemper og vanskeligheter, og har til oppgave å tilveiebringe en fremgangsmåte av den innledningsvis nevnte type, og med hvis hjelp det rørformede element kan fremstilles med jevn kvalitet,

d.v.s med like materialegenskaper.

Dette formål oppnås ifølge oppfinnelsen ved at det på emnet, før dets aksiale strekking i aksial retning og fra begynnelsen av formingen påføres i alt vesentlig rotasjonssymmetriske fordelte trykkrefter, som. angriper i et rundtløpende innsnitt eller spor, og som er skråstilt til emnesaksen, slik at veggen under likeformet forlengelse av emnet over hele lengden får en redusert tykkelse, som tilsvarer den tykkelse som fås ved nono-aksial og fri strekking av emnet til flyting under de samme betingelser.

Ifølge oppfinnelsen oppnås høyere hastighet ved reduksjonen av materialtykkelsen enn ved tidligere kjent teknikk. Dessuten får overgangssonen mellom materiale med opprinnelig veggtyk-keise og materiale med redusert veggtykkelse alltid en på forhånd bestemt form, samtidig som lengden av partiene med redusert veggtykkelse alltid er vel definert beroende på at emnets omforming er mekanisk styrt i selve overgangssonen.

Ifølge oppfinnelsen er det videre mulig å avstedkomme et element hvor materialtykkelsen er redusert langs elementets hele lengde eller i ett eller flere sylindriske partier av elementet. Elemetet består av et i begge ender åpent rør eller i visse tillempninger av et rør som er lukket i sin ene ende. Elementet er fortrinnsvis beregnet på å bli omformet til en beholder, hvorved det av hvert element dannes enten en eneste beholder eller et antall beholdere. I det sistnevnte tilfelle deles elementet i et antall deler, som deretter omformes til beholdere.

Med fordel oppviser umiddelbart før tykkelsesreduksjonen det emnet som ved forskyvningen av overgangssonen utsettes for en tykkelsereduksjon, fortrinnsvis innenfor det umiddelbare angrepsområde for trykkreftene, en temperatur som understiger eller som ligger innenfor området for glassomformingstempera-turen for emnet. I visse tilfeller tillates imidlertid dog materialet i overgangssonen å anta en temperatur som over-stiger TG med maksimalt 30°C og fortrinnsvis høyst 15°C.

Ifølge oppfinnelsen gis mulighet for å avstedkomme et element som har materialpartier med i alt vesentlig monoaksial orientering og med redusert veggtykkelse, og hvis ytre omkrets er minsket og/eller hvis indre omkrets er øket sammenlignet med omkretsen hos tilsvarende materialpartier hos emnet.

I visse tillempninger kjøles materialet ved formingen innenfor glassomformingstemperaturområdet umiddelbart etter at materialet har fått sin reduserte veggtykkelse til en temperatur som understiger TG.

Ved fremstillingen av f.eks. et element for to mot hverandre anordnede, blivende preformer, og ved å utgå fra et rørformet emne, fordobles dessuten produksjonshastigheten ved at tyk-kelsereduksjonen gjennomføres ved å utgå fra det rundtgående innsnitt eller sporet aksialt ved forskyvning ved to overgangssoner i motsatte retninger. Etter kapping av det dannede elementet og lukking av de avkappede delene fåes to preformer, hvor overgangssonen mellom materiale med opprinnelig tykkelse og materiale med redusert tykkelse alltid har en på forhånd bestemt form, og hvorved preformene alltid får samme materialegenskaper.

Når det gjelder polyetylentereftalat er det hensiktsmessig å minske materialtykkelsen i det parti eller de partier hvor en tykkelsereduksjon finner sted til en endelig materialtykkelse på ca. 1/3 av den opprinnelige materialtykkelsen, og materialet bringes i det minste før den siste tykkelsereduksjon til en temperatur som enten oppgår til <15°C, fortrinnsvis <3°C under materialets glasomformingstemperatur eller inntil denne. Selv om oppfinnelsens tekniske effekt oppnås ved en vesentlig lavere temperatur er det en fordel å anvende en utgangstemperatur i nærheten av TG, f.eks. en temperatur som understiger TG med 1-3°C, da denne utgangstemperatur hos materialet mulig-gjør en høy produksjonshastighet.

En anordning for utførelse av fremgangsmåten er karakterisert av at minst en, fortrinnsvis et antall trekkringer er anordnet rundt en dor, og at disse trekkringer er forskyvbare langs doren ved hjelp av et drivorgan, hvorved trekkringen eller trekkringene og/eller doren er forsynt med kanaler som kan gjennomstrømmes av væske. Herved anvendes en trekkring hvis indre omkrets er tilpasset emnets ytre omkrets, og slik at trekkringen ved forskyvning i aksial retningen for emnet av-stedkommer en materialtykkelsereduksjon.

Ved forskyvningen av trekkringen og/eller det indre formingsorganet i emnets aksialretning minskes materialtykkelsen i emnet vediberøring med trekkringen og/eller formingsorganet. Under formingen dannes en overgangssone mellom materiale med den opprinnelige tykkelsen og materiale med den reduserte tykkelsen, hvorved denne overgangssone forskyves suksessivt i

emnets aksialretning.

For det tilfelle at partier med redusert veggtykkelse skal fremstilles i områder som ligger mellom emnets ender, påbegyn-nes tykkelsesreduksjonen ved innpressing av ett eller flere perifert rettede spor i emneveggen samtidig som emnet av ytre organer utsettes for strekkrefter i sin akseretning. I spore-ne reduseres ved strekking veggtykkelsen til ca. 1/3 av den opprinnelige tykkelsen samtidig som emnet forlenges i aksial retning. Den fortsatte reduksjonen av emnesveggens tykkelse skjer ved at trekkingen innsettes i nevnte spor samt forflyttes i emnets akseretning. Ved visse tillempninger anvendes to ringer, hvorved ved å utgå fra et bestemt spor reduksjonen av veggtykkelsen samtidig skjer i retning mot emnets begge ender.

Ifølge en foretrukket utførelsesform er trekkingen eller trekk-ingene sammensatt av et antall trekkringsegmenter, fortrinnsvis to trekkringhalvdeler, som er forskyvbare ved hjelp av drivorganer inn i og ut fra en arbeidsposisjon, hvorved trekkringen eller trekkrihgene danner en i hovedsak søyleformet, lukket inneflate. En åpen posisjon hvor trekkringhalvdelen er skilt fra hverandre tjener for innsetting i anordningen eller uttak av anordningen av det rørformede emnet resp. det fremstilte elementet.

Med fordel er trekkringen resp. trekkringene oppdelt i delringer, som er adskilt fra hverandre ved hjelp av en termisk isolering, og hvorved hver delning er forynt med væskekanaler. Hver delring er anordnet med kanaler for væske, hvor væsken enten varmer eller kjøler delringen. På samme måte er den tidligere nevnte doren anordnet med kanaler for væske. Den midtre delringen av f.eks. tre delringer omfatter den del av trekkringen mot hvilken overgangssonen mellom materiale med opprinnelig veggtykkelse og materiale med redusert veggtykkelse dannes under trekkingen av det rørformede emnet. Av de omkring-liggende delringene anligger under trekkingen den som har den største innerdiameteren mot materiale med opprinnelig tykkelse, mens den andre delringen som har den minste innerdiameteren ligger an mot tykkelsesredusert materiale.

Fortrinnsvis er et festeorgan, som ved hjelp av et drivorgan

er bevegekig inn og ut fra en arbeidsposisjon, anordnet i tilslutning til trekkringen eller trekkringene, som overfor doren er festet i aksial retning. Trekkringen og tilhørende festeor-ganer forflyttes i samme retning, og slik at forholdet mellom hastigheten til hhv. trekkringen og festeorganet er bestemt av den tykkelsesreduksjon materialet i det rørformede emnet skal undergå. Ved f.eks. redusering av emnets veggtykkelse til 1/3

av den opprinnelige tykkelsen skal forholdet mellom festeorga-nets og trekkringens hastigheter være 2/3. Ved redusering til 1/2 av den opprinnelige tykkelsen skal forholdet være 1/2 osv.

Festeorganene er anordnet med aksialt bevegelige fjæringsele-menter, mot hvilke det rørformede emnets kanter ligger an. Eventuelle lengdetoleranser hos emnet såvel før trekkingen som under denne opptas av fjærring-elementer.

I de tilfeller hvor emnet er lukket i sin ene ende og reduksjonen av veggtykkelsen skal skje inntil det lukkede området, forflyttes trekkringen fortrinnsvis fra lukkingen mot emnets andre ende. I visse tillempninger lar man dermed tykkelsesreduksjonen fortsette langs emnets hele lengde.

Ved de tillempninger hvor emnet består av et i begge ender åpent rør, tilsluttes dette i visse tilfeller etter tykkelsesreduksjonen ved oppvarming av materialet i elementets ene ende, hvor-etter materialet sammenpresses i en form, som f.eks. er skål-formet. I patentskriftet DE-PS 1 704 119 gis eksempler på teknikk som egner seg for en slik tilslutning.

Reduksjon av materialtykkelsen i flere trinn anvendes fortrinnsvis for det tilfelle-at materialet er så tykt at det foreligger vanskeligheter med å lede bort nødvendig varmeeffekt fra overgangssonen. Ved å redusere materialtykkelsen et antall ganger før den siste tykkelsesreduksjonen fåes tynnere materiale, hvilket underletter varmetransporten fra overgangssonen til inntilliggende trekkring og/eller indre formingsorganer.Ved trekking' av et rørformet emne, anbringes dette rundt doren på

en slik måte at det holdes fast av fikseringsorganene. I det rørformede emnet er det på forhånd og på en måte som er omtalt ovenfor, anordnet en sentralt, rundtløpende spor i hvis

bunn veggtykkelsen er redusert til ca. 1/3 av den opprinnelige tykkelsen. Trekkring-halvdelene flyttes deretter til arbeidsstilling. Formen og den aksiale lengde av de deler av trekkringene som innfores i sporet, stemmer overens med formen og den aksiale lengde av sporet. Fortrinnsvis er emnets materiale i det som skal bli trekkområdet, oppvarmet til en temperatur i nærheten av, men under TG, for emnet anbringes på doren. Ved de kontaktflater som dannes mellom emnets materiale og trekkringene samt doren får materialet den riktige trekkingstemperatur.

Under selve trekkingen flyttes trekkringene og fikseringsorganene av drivorganer i retning bort fra sporet, hvorved det tidligere nevnte hastighetsforhold mellom trekkringer og fikseringsorganer opprettholdes. Materialets tykkelse i emnet blir da redusert av trekkringene så lenge flytting finner sted,, Samtidig forlenges emnet i akseretning.

Vesentlig for anordningen er temperaturkontrollen med materialet i overgangssonen mellom amorft materiale med opprinnelig veggtykkelse og materiale med redusert tykkelse. Trekkringen har et innvendig profil som er tilpasset den endring av materialets tykkelse som finner sted i overgangssonen. Profilet er valgt slik at det i overgangssonen likesom foran og bak denne, dannes kontaktflater mot trekkringens innerflate under trekkingen. Derved styrer trekkringen formen av overgangsflaten i overgangssonen. Ved varmeledning mellom materialet i emnet og trekkringene hhv doren,reguleres temperaturen av materialet i emnet under hele trekkingsprosessen. Spesielt viktig er. det at den delring av trekkringen som har kontakt med materialet i overgangssonen holder emnets materiale ved en temperatur i nærheten av TG.

Ved en forenklet utforelsesform av oppfinnelsen benyttes en enkelt trekkring som fra et startspor flyttes fortrinnsvis helt ut til kanten av en av emnets ender„ Det oppnåes da et element som har redusert veggtykkelse bare i den ene enden. Ved denne utforelsesform brukes fortrinnsvis en indre dor som mothold for å oppta de aksialt rettede krefter som dannes under reduksjon av veggtykkelsen. Flyttingen av trekkringen avbrytes ved visse tillempninger for den passerer over kanten av det rorformede emnet. Etter trekking blir kanten derved omgitt av en krans, hvor veggtykkelsen ikke er redusert. Det element som på denne måte er fremstilt, egner seg som preform, eventuelt etter en viss omforming av kransen, dvs den blivende munningskanten, for en beholder som skal lukkes f. eks. med en kronkapsel.

For omformingen av elementet til beholder, stabiliseres den blivende munningen ved oppvarming og termisk krystallisering. Vanligvis lar man krystallisering skje så lenge at materialet

i ovennevnte krans blir ugjennomskinnelig.

Ved en foretrukket utforelsesform av oppfinnelsen anordnes et startspor i emnet med slik aksial lengde at det er plass i sporet for et fikseringsorgan i tillegg til trekkringen hhv. trekkringene. Fikseringsorganet vil i det minste under den innledende trekkring-flytting holde partier av materialveggen i sporets bunn presset mot doren. På denne måte fikseres emnets stilling i forhold til doren. Ved den utforelsesform av oppfinnelsen hvor to trekkringer flyttes fra hverandre, er fikseringsorganet anordnet for inngrep mot emnets vegg i et område beliggende mellom trekkringene. Ved at emnet holdes fast mot doren, hindres den aksiale flytting av emnet i forhold til doren som ellers kunne oppstå som folge av de aksialt rettede krefter som dannes i kontaktflatene mellom trekkring og materiale i overgangssonen mellom emnevegg med redusert tykkelse og emnevegg med ikke redusert tykkelse. Flytting kunne fore til den ulempe at området med redusert veggtykkelse ved den variant av oppfinnelsen, hvor bare et område i tilslutning til sporet får redusert tverrsnitt, blir usymmetrisk anordnet i forhold til startsporet.

Ved bruk av et fikseringsorgan ifolge ovenstående avsnitt, er det mulig å oppnå valgfri aksial lengde av det område hvor materialveggens tykkelse er redusert. Ved visse tillempninger kan hele materialveggen i emnets totale lengde få en slik reduksjon, mens tykkelsesreduksjonen i andre tilfelle kan brytes for trekkringen hhv. trekkringene når frem til og passerer emnets respektive ender. Ved å la det bli igjen et parti bestående av amorft materiale ytterst på emnets ene eller begge ender, oppnåes et materialparti som fceks. er velegnet for lukking for dannelse av en bunn for en preform, f. eks. ved bruk av den teknikk som er omtalt i tysk patentskrift DE-PS 1 704 119,eller for etter termisk krystallisering å danne en munningskant for samvirke med en s.k. kronkapsel.

Ved en alternativ utfdreise reduseres materialveggens tykkelse ved hjelp av trekkringen på et rorformet emne som har lukket bunn,, og som i sin munningsdel allerede er forsynt med et lukkeorgan, f.eks. forsynt med gjenger. Det emne som skal utsettes for slik veggtykkelsesreduksjon er da fremstilt ifolge en kjent teknikk, f.eks. sproytestoping eller ekstrudering med etterfolgende lukking og tildanning av bunn og munnings-parti. Ved visse tillempninger dannes da startsporet på ovenfor omtalte måte, mens et startspor i andre tilfelle helt eller delvis fremstilles i forbindelse med sproytestoping av preformen.

Ved reduksjon av emneveggens materialtykkelse ved hjelp av en ytre trekkring, oppnåes som nevnt også en viss reduksjon av emnets indre diameter. Doren i emnet danner derved et formings-organ som bestemmer storrelsen av denne diameterreduksjon. Det har i denne forbindelse forbausende nok vist seg at anlegget av materialveggen mot doren innenfor de angitte temperaturin-tervaller for materialet under omformingen innebærer forholdsvis lave anleggstrykk mellom emneveggens innerflate og dorens ytterflate, slik at det ikke oppstår problemer med atskillelse av det dannede element fra doren etter avsluttet forming (trekking) .

Ved enkelte tilfelle kreves ingen indre dor, men elementet tillates å anta en mindre innvendig diameter enn den opprinnelige. Ved at man ved andre utforelser velger en innvendig dor, hvis ytre omkrets er mindre enn emnets innvendige omkrets, er det mulig ved trekkingen å styre reduksjonen av emnets indre omkrets til en verdi som er tilpasset behovet.

Oppfinnelsen skal i det folgende beskrives nærmere under hen-visning til tegningen, hvor

fig. 1 viser en trekkanordning, gjengitt i perspektiv,

fig. 2 viser et lengdesnitt av trekkanordningen ifolge fig. 1 med trekkanordningens trekkringer i utgangsstilling for trekking,

fig. 3 viser et partielt lengdesnitt, tilsvarende fig. 2, med trekkringene flyttet fra hverandre,

fig. 4 viser en bæreplate anordnet med en trekkring i arbeidsstilling,

fig. 5 er et lengdesnitt gjennom et rorformet emne med en trekkring i startstillihg,

fig. 6 er et lengdesnitt av et rorformet emne under trekking i retning fra emnets lukkede del,

fig. 7 er et snitt av et rorformet emne med en trekkring i startstilling for trekking av emnet i et kortere område i emnets ene ende,

fig. 8 er et snitt av det rorformede emne ifolge fig. 7 med trekkringen i endestilling,

fig. 9 er et lengdesnitt gjennom en trekkanordning med et sentralt fikseringsorgan og med trekkringene hhv. fikseringsorganet i utgangsstilling for trekking,

fig. 10 viser et partielt lengdesnitt tilsvarende fig. 9 med trekkringene flyttet fra hverandre,

fig. 11 viser det sentrale område ifolge fig. 9 i detalj,

fig. 12 viser det sentrale område ifolge fig. 10 i detalj,

fig. 13 - 15 viser alternative utforelsesformer av elementet.

I fig. 1, som er et oversiktsbilde i perspektiv av en trekkanordning ifolge oppfinnelsen, sees en basisdel 30, fra hvilken et antall styresoyler 31 forloper vertikalt i figuren. Beskri-er knyttet til denne orientering av anordningen, men oppfinnelsens ide er ingenlunde avhengig av denne spesielle orientering. I det folgende brukes betegnelser som "ovre" hhv. "nedre" i forbindelse med forskjellige organer. Disse betegnelser er ba-re brukt i den hensikt å gjore forklaringen mer tydelig.

I tilslutning til basisdelen er det anordnet drivanordninger med utvekslinger (ikke vist) for et antall drivskruer 32, som forloper parallelt med styresoylene. Vinkelrett mot styresoylene og drivgkruene er det anordnet fire bæreplater 50, 60, 70 og 80. I hver bæreplate er det lagringer som passer til styresoylene 31 og gjengeboringer 52, 62, 72, 82 for samvirke med et antall av drivskruene 32. Platene har videre passasjer. 58, 68, 78, 88 for de drivskruer som ikke har gjengeinngrep med den aktuelle bæreplate. Overste og nederste bæreplate 50 hhv. 60 er anordnet for samvirke" med de to drivskruene 32a og c, mens de to mellomliggende bæreplater 70 hhv0 80 er anordnet foxA samvirke med de to gjenværende drivskruene 32 b og d. Drivskruenes ovre partier, som samvirker med bæreplatene 50 og 70, er videre motsatt gjenget i forhold til drivskruenes nedre partier som samvirker med bæreplatene 60 og 80.. Det betyr at de to ovre bæreplater ved dreining av drivskruene flyttes i samme retning, men i motsatt retning av de to nedre bæreplatenes flytting. Ettersom overste og nederste bæreplate drives av skruene 32a og c og de to midtre bæreplatene av skruene 32 b og d, bestemmes bevegelseshastigheten for de respektive bæreplater av rotasjons-hastigheten og stigningen av de skruer som vedkommende plate samvirker med. Stigningen av drivskruenes gjenging er valgt slik at overste og nederste bæreplate til enhver tid beveges med lavere hastighet enn de to midtre plater. I utgangsstilling befinner de to midtre plater seg tett inntil hverandre/ og overste hhv. nederste plate har stillinger som tillater bevegelse mot styresoylenes endepartier. Etter avsluttet bevegelse har de midtrebæreplater nærmet seg ovre hhv. nedre bæreplate.

Overste bæreplate 50 og nederste bæreplate 60 er forsynt med fikseringsorganer 51 hhv 61 for fiksering av hver sin ende av et rorformet emne 10. Emnet er forsynt med et fortrinnsvis sentralt, rundtlbpende startspor 12 (fig. 2), der materialets tykkelse er ca. 1/3 av den opprinnelige tykkelse. Startsporet utformes fortrinnsvis for emnet anbringes i anordningen. Det dannes ved at et ytre trykk påvirker materialveggen, f.eks. ved hjelp av et antall samvirkende trinser, samtidig som det rorformede emne utsettes for strekk-krefter i aksialretning. Ved utformning av startsporet oppnåes ved hjelp av trinsene og strekkingen en på forhånd fastsatt lengde av sporet, som dermed får et profil som stort sett svarer til profilet av de deler av trekkringene som ved omforming av emnet til elementet blir innfort i sporet (jfr beskrivelsen av fig. 2 nedenfor). Når startsporet utformes, skjer det en forlengelse av det rorformede emne i aksialretning. De to midtre bæreplatene 70 og 80 er anordnet med hver sin trekkring 71 hhv. 81, hvorav sistnevnte ikke sees i figuren. Overste plates fikseringsorgan 51 og de to midtre platenes trekkringer 71, 81 består av to halvdeler 51 a,b, 71 a, b, 81 a, b, som av drivorganene 53, 73 og 83 beveges til og fra den lukkede stilling som er vist i figuren (fikseringsorganet 81 er skjult i figuren).

I fig. 2, som viser et lengdesnitt gjennom trekkanordningen ifolge fig. 1, illustrerer venstre del av figuren anordningen når ovre fikseringsorgan 51 og de to trekkringene 71, 81 befinner seg i åpen stilling,og hoyre del av figuren viser anordningen når ovre fikseringsorgan 51 og de to trekkringene 71, 81 befinner seg i lukket stilling (arbeidsstilling).

I figuren sees også emnet 10. I dets sentrale del er et rundt-lopende startspor 12 utformet i omkretsen som angitt ovenfor.

Foruten det som fremgår av fig. 1, viser fig. 2 at det ovre og nedre fikseringsorgan 51 og 61 er anordnet med tilbakefjærende stottebrikker 54 hhv. 64, mot hvilke det rorformede emnets 10 endekanter er i anlegg. Fjærer 55, 65, som omslutter styreorgan 56 hhv 66 for stottebrikkene 54 hhv 64 med styreorganer fast-skrudd i stottebrikkene, tilveiebringer den nodvendige tilbake-fjæringsfunksjon.

Figuren viser videre at de to trekkringene 71 hhv 81 består av to trekkringhalvdeler 71a,b hhv 81a,b. Hver trekkring er delt i tre delringer 74, 75, 76 hhv. 84, 85, 86, som i sin tur består av to delring-halvdeler hver. Delringene er atskilt av en viss varmeisolasjon. Delringene er fiksert til hverandre ved hjelp av ringhus 77a, b hhv. 87 a,b, slik at de sammen danner trekkringenes to trekkring-halvdeler. I hver trekkring er det kanaler 174, 175, 176 og 184, 185, 186 for transport av væske.

Trekkringens delringer består av en delring 74 hhv 84 med en innvendig diameter som er tilpasset omkretsen av emnet der materialets tykkelse ikke er redusert, en delring 76 hhv 86 med en innvendig diameter som er tilpasset omkretsen av emnets materiale der materialets tykkelse er redusert og en delring 75 hhv. 85 for dannelse av kontaktflater mot materialet i overgangssonen mellom emnets reduserte og ikke reduserte veggtykkelse.

Endelig viser fig. 2 en dor 20 som er tilpasset emnets 10 innerflate og forsynt med væskekanaler 21.

I fig. 3, som viser et partielt lengdesnitt som svarer til sentrale deler av fig. 2 og med trekkringene beveget eller under bevegelse fra hverandre i emnets aksialretning, sees en sentral del 11 av emnet, der materialets veggtykkelse i emnet 10' er redusert. I overgangssonen 13, 14 mellom materiale med opprinnelig veggtykkelse og materiale med redusert veggtykkelse dannes kontaktflater mellom de midtre delringene 75, 85 og materialet i overgangssonen. Derved styrer delringene formen av overgangssonen mellom materiale med opprinnelig veggtykkelse og materiale med redusert veggtykkelse.

Fig. 4 viser bæreplaten 70,i oppriss med trekkringen 71 i lukket stilling.

Av figuren fremgår plasseringen av lagringene for styresoylene 31 og passasjene 78 hhv de gjengede boringer 72 for, drivskruene 32. De ovrige bæreplater, som er forsynt med trekkringen 81 eller med fikseringsorganet 51 eller 61,er anordnet på tilsvarende måte. Som tidligere nevnt, er fikseringsorganet 61 dog udelt,

slik at organer som svarer til drivorganene 73 mangler.

Fig. 5 og 6 viser et utforelseseksempel av oppfinnelsen, hvor veggtykkelsen av et rorformet emne 15, 15', som er lukket i den ene enden, reduseres med begynnelsen i emnets lukkede en-de. Trekkringen 23 er fortrinnsvis dimensjonert for at den for og ved begynnelsen av trekkingen skal være i anlegg mot det rorformede emnets ytterflate med midtre og ovre delring. Også her er trekkringen sammensatt av tre delringer 24,25,25 med væskekanaler 124, 125, 126. Delringene er dimensjonert på tilsvarende måte som de tidligere omtalte delringer og holdt sammen med et ringhus 27. En dor 28 samvirker med trekkringen 23 ved omforming av emnet. Doren er normalt forsynt med væskekanaler, som dog ikke fremgår av figurene. Fig. 6 viser påbegynt omforming med dannelse av en emnedel 16

med redusert veggtykkelse i emnets nedre del. Normalt fortset-tes omformingen, inntil alt materiale i emnets sylindriske del har fått redusert veggtykkelse. I tilfelle f.eks. munningspar-tiet allerede er utformet, hvilket kan være tilfelle ved et sproytestopt emne, avbrytes dog omformingen av emnet, 'når trekkringen når frem til munningsdelen. Overgangssonen mellom materiale med opprinnelig tykkelse og materiale med redusert veggtykkelse er i figuren betegnet med 113.

Fig. 7 og 8 viser en alternativ utforelsesform av oppfinnelsen, hvor en trekkring 29 er sammensatt av bare to delringer 96,97 med separate væskekanaler 94,95. Mellom delringene er det også ved denne utfbrelse fortrinnsvis anordnet en viss varmeisolasjon. Ved behov kan trekkringen kompletteres med en tredje ring med separat væskekanal,og dimensjonert som tidligere omtalt. Også her samvirker trekkringen med en innvendig dor 28, som er forsynt med væskekanaler, som dog ikke er vist i figurene. Trekkringen omformer munningsdelen av et rorformet emne 17 som er lukket i den ene enden. I et område som vanligvis ligger forholdsvis nær emnets åpning er det anordnet et perifert, rundtlopénde startspor 19, der materialets tykkelse er redusert til ca. 1/3 av den opprinnelige tykkelsen. Startsporet oppnåes på en måte som er omtalt ovenfor.

I fig. 8 er trekkringen 29 beveget i forhold til emnet ved hjelp av doren 28, slik at det er oppnådd et emneparti 18 med redusert veggtykkelse i tilsutning til emnets 17' åpning. Fig. 9 og 10 viser en alternativ utforelsesform av oppfinnelsen, hvor et sentralt fikseringsorgan 41a, b er anordnet i området mellom trekkringene 71 og 81. Fikseringsorganet er da anordnet på en sentral bæreplate 40 med fast stilling i anordningen. Denne faste stilling oppnåes f.eks. ved at bæreplaten er fiksert til styresoylene 31. Den sentrale bæreplate er videre forsynt med drivorganer 43a, b for bevegelse av det sentrale fikseringsorganets to deler 41a, b til og fra de respektive delenes arbeidsstilling. I enkelte utforelsesformer er det sentrale fikseringsorgan forsynt med væskekanaler 141 a, b. De ovrige organer i figQ 9 og 10 svarer til organer i fig. 1-4 og er betegnet med samme henvisningstall. Fikseringsorganet 51 gjenfinnes ikke i denne utforelsesform. Fig. 11 og 12 viser en detaljert gjengivelse av de sentrale områder i fig. 9 og 10, dvs de områder hvor emnets material-vegg har et startspor hhv hvor materialveggen har fått redusert tykkelse i forbindelse med bevegelse av trekkringene. Med henvisningstall 112 markeres et anleggsområde mellom emnets 10, 10' innerflate og dorens 20 ytterflate, oppnådd ved en viss deformasjon av emnets vegg som er forårsaket av fikseringsorganet 41a, når dette befinner seg i arbeidsstilling. Henvisningstal-lene 115, 116 angir områder for anlegg mot doren av innerflaten for materialpartiet av emnet 10' som er gitt redusert tykkelse ved trekking.

Det sentrale fikseringsorgan 41 kan ifolge oppfinnelsen ha et antall forskjellige utforelsesformer0 De utmerker seg ved at fikseringsorganet 41 a, bi arbeidsstilling omslutter emnets vegg og derved danner anleggsflater mot ytterflaten av emnets vegg, som er fordelt i emnets omkretsretning. Denne fordeling av anleggsflåtene oppnåes av fikseringsorganet f.eks. ved at de flater av fikseringsorganet som vender mot emnetikke danner sylinderflater med sirkulært tverrsnitt, men sylinderflater med f.eks. ellipseformet eller polygonalt tverrsnitt.

Fig0 13-15 viser eksempler på element 210', 210", 210'" ifolge oppfinnelsen. Element 210' i fig. 13 omfatter i sin nedre del et sylindrisk veggparti 213 av amorft materiale som folger etter en lukket bunndel 211<1> av elementet som også består av amorft materiale. Fig. 14 viser et element 210", hvor elementets ytre sylinderflate har samme diameter langs hele elementets lengde. Elementets lukkede bunndel 211' består og-så i denne utforelsesform av amorft materiale. Fig. 15 viser en utforelsesform, hvor elementets munningskant 212 består av materiale med opprinnelig tykkelse, mens elementet for ovrig har en utformning som svarer til den som er vist i fig. 14.

Ved tillempningen av oppfinnelsen ifolge det eksempel som er gjengitt i fig. 1-4, anbringes emnet 10 over doren 20. Fikseringsorganet 51 og trekkringene 71 hhv 81 befinner seg da i åpen stilling, svarende til den stilling som er vist i venstre del av fig. 2. Emnet som er anbrakt rundt doren danner kontaktflater med doren. Når emnet er på plass og i anlegg mot det nedre fikseringsorganets 61 tilbakef jaerende stottebrikke 64, beveges det ovre fikseringsorgan 51 og trekkring-halvdelene til lukket stilling0 De to trekkringene 71 og 81 går inn i startsporet 12 og danner kontaktflater mot emnets yttervegg,

eller

hvor veggtykkelsen ikke er redusert, hvor veggtykkelsen er redusert til sin minste verdi, og hvor det foreligger en overgangssone mellom de nevnte to områder.

Fortrinnsvis har emnets materiale forhoyet temperatur, dog en temperatur under TG, når emnet anbringes på doren. Materialets temperatur innstilles definitivt ved varmeoverforing mellom dor og emne hhv mellom trekkringer og emne. Temperaturregulering oppnåes ved hjelp av den væske som strommer gjennom væskekanalene 21 i doren hhv. væskekanalene 174, 175, 176 og 184, 185, 186 i trekkringene. som folge av den varmeisolasjon som foreligger mellom trekkringenes delringer, opprettholdes som regel en viss temperaturdifferanse mellom forskjellige mate-rialområder av emnet. Delringene 74, 84 med den storste innvendige diameter varmer opp materialet til en temperatur like under TG, fortrinnsvis en temperatur som er maksimalt 15°C under TG, i den stilling som er vist i hoyre del av fig. 2. Delringene 75, 85 har en lignende funksjon, mens delringene 7 6, 86 holder en temperatur godt under TG, fortrinnsvis minst 15°C under TG for å avkjole materialet etter at dette er gitt redusert tykkelse.

Når materialet har oppnådd de fastlagte temperaturer, starter basisdelens drivanordninger dreining av drivskruene !32. Bæreplatene 50, 70 og dermed fikseringsorganet 51 og trekkringen 71 beveges da oppover i figurene, mens bæreplatene 60, 80 og dermed fikseringsorganet 61 og trekkringen 81 beveges nedad i figurene. Veggtykkelsen i emnet reduseres da av trekkringene så lenge disse beveges. Samtidig forlenges emnet i aksialretning. Forlengelsen er proporsjonal med reduksjonen av veggtykkelsen og med den aksiale bevegelse av trekkringene. Bevegelseshastig-hetene av bæreplatene 50 og 60 er valgt slik at fikseringsorga-nenes 51, 61 stilling er tilpasset forlengelsen av emnet. Eventuelle uregelmessigheter opptas av de tilbakefjærende stottebrikkene 54 hhv 64.

Midtre trekkring 75 hhv 85 er i anlegg mot overgangssonen mellom materiale med redusert tykkelse og materiale med opprinnelig tykkelse. Profilet av midtre trekkdelring er valgt slik at materialet under omforming danner kontaktflater med delringens innerflate. Derved styrer delringen formen av overgangsflaten mellom materiale med redusert tykkelse og materiale med opprinnelig tykkelse. Delringen har også en temperaturregulerende funksjon, idet det i de nevnte kontaktflater skjer en varmeoverforing, slik at materialet i overgangssonen under hele trekkingsforlopet holdes ved en temperatur nær TG. Spesielt når trekking skjer med stor hastighet eller stor materialtykkelse, er det nodvendig at midtre trekkring har god varmebortlednings-evne for at materialet i overgangssonen ikke skal få for hoy temperatur.

Når trekkringene er flyttet fra hverandre, slik at det sentrale emneparti 11 har fått en på forhånd fastlagt lengde, brytes bevegelsen av bæreplatene. Drivorganene 53, 73, 83 flytter deretter fikseringsorganet 51 og trekkringene 71 hhv. 81 til åpen stilling, og det dannede element fjernes fra doren, hvorpå et nytt rorformet emne anbringes på doren og operasjonen gjentas. 1 det dannede element utgjor partiet 11 med redusert veggtykkelse et sentralt parti, hvor elementet kappes for dannelse av to symmetriske deler. Hver del lukkes i enden med opprinnelig veggtykkelse og en preform f. eks. for blåsing av en beholder er ferdig. De deler av preformen som har redusert veggtykkelse danner ved den videre omforming utgangsmateriale for munningsdelen av den endelige beholder.

Ved bruk av den utforelsesform av oppfinnelsen som er vist i fig. 5 og 6 er funksjonene i prinsippet som ovenfor omtalt. Den innvendige doren 28 danner mothold for de krefter som oppstår ved bevegelse av trekkringen 23 i emnets aksialretning. Også ved dette eksempel er temperaturregulering i de forskjellige områder av materialet viktig. Doren 28 er normalt forsynt med væskekanaler som svarer til kanalene 21 i doren 20 i fig. 2 og 3. I enkelte tilfelle reduseres tykkelsen av alt materiale i emnets sylindriske del, mens omformingen i andre tilfelle blir avbrutt på et tidligere tidspunkt.

Utforelsesformen som er vist i fig. 7 og 8 kan benyttes i de tilfelle hvor et antall materialpartier bestående av materiale med redusert tykkelse skal tilveiebringes. For hvert slikt parti kreves et startspor, hvor reduksjonen av materialets tykkelse begynner. Ved-fremstilling av elementet flyttes trekkringen 29 til et forste startspor og trekkringhalvdelene inntar arbeidsstilling. Fra startsporet beveges trekkringen et stykke i emnets akseretning under reduksjon av veggtykkelsen i emnet, inntil det forste parti med redusert veggtykkelse er fremstilt. Trekkring-halvdelene flyttes da fra hverandre,og trekkringen flyttes til neste startspor, hvor halvdelene igjen bringes i arbeidsstilling. Trekkringen beveges igjen i aksial retning for at det skal dannes et nytt parti med redusert veggtykkelse osv. Prosessen gjentas inntil det onskede antall partier med redusert veggtykkelse er dannet.

Ved den ensrettede trekking som er beskrevet i forbindelse med fig. 5-8, er emnet vist med en lukket ende. Lukkingen har sam-virket med en indre dor for å oppta de aksialt rettede krefter som kreves under trekking. Det er selvsagt mulig å bruke ytre fikseringsorganer som erstatter dorens funksjon i så henseende. Dette alternativ benyttes ved trekking av rorformede emner som er åpne i begge ender.

Ved bruk av oppfinnelsen i forbindelse med den utforelsesform som er vist i fig. 9-10, innfores emnet over doren 2b, inntil emnet 10 kommer til anlegg mot nedre fikseringsorgan 610 Dette danner da et organ som bestemmer emnets aksiale stilling,og som derved sikrer at emnets spor 12 får en stilling som er tilpasset plasseringen av trekkringene 71,81, likesom fikseringsorganet 41. Denne situasjon svarer til venstre del av fig„ 9. Drivorganene 43, 7 3, 83 beveger deretter fikseringsorganet 41 hhv trekkringene 71 og 81 til anlegg mot emnets ytterflate i og nær sporet 12. Temperaturkondisjonering av materialet i emnet skjer deretter på omtalt måte» I enkelte tilfelle kan den kompletteres med væskestromning i kanalene 141 i fikseringsorganet 41. Denne situasjon svarer til hoyre del av fig. 9 og detaljskissen i fig. 11.

I arbeidsstilling omslutter den sentrale fikseringsorgan 41 emnet 10 i bunnen av sporet 12. Det dannes da anleggsflater mot sporets bunn, som er fordelt i et antall områder langs emnets omkrets. Anleggstrykket i disse flater forer i sin tur til at det dannes kontaktflater mellom emnets innerflate og dorens ytterflate. Kontaktflatene får stillinger som svarer til anleggs-flatenes fordeling. Kontaktflatene dannes ved at fikseringsorganet deformerer formen av emnets indre begrensningsflate. Fikseringsorganets anleggstrykk er valgt slik at materialtykkelsen i sporets bunn i det vesentlige bibeholdes uforandret ved deformasjon av formen. En kontaktflate er vist detaljert i fig. 12 og har henvisningsbetegnelsen 112„

Drivorganer i basisdelen 30 (fig. 1) dreier deretter drivskruene 32, slik at trekkringene 71, 81 beveges fra hverandre i aksialretning av emnet under samtidig deformasjon av materialveggen og forlengelse av emnet. Friksjonen mellom emnet og doren i de nevnte kontaktflatene 112 fikserer derved emnets stilling på doren og sikrer at emnets omforming skjer systematisk rundt sporet 12. Bæreplatens 60 drivring er valgt slik at fikseringsorganet 61 med sikkerhet flyttes bort fra rorenden for ikke å påvirke den forlengning av roret som finner sted i forbindelse med reduksjonen av emnets veggtykkelse. Denne arbeids-situasjon svarer til fig. 10 og 12. Av fig. 12 fremgår også at det i tilslutning til den strekking av materialet som finner sted ved omforming av emneveggen skjer en kontraksjon av emnet, slik at dettes innerflate beveges til anlegg mot doren 20o I figuren er slike anleggsflater markert med henvisnings-tallene 115, 116. Utformingen av disse anleggsflater komplet-terer den fiksering av emnet i forhold til doren som oppnåes ved hjelp av det sentrale fikseringsorgan 41. Det har vist seg at slik kompletterende fiksering ved hjelp av anleggsflåtene 115, 116 i de fleste utforelseseksempler ikke er nodvendig for oppnåelse av den tilstrebede symmetriske omforming av emnet.

Ovenstående avsnitt viser at den alternative utforelsesform

av oppfinnelsen ifolge fig. 9-12 tillater at en valgfri lengde av emnet får redusert veggtykkelse. Det er således mulig å la reduksjonen av emnets veggtykkelse gå over hele emnets lengde, å avbryte denne umiddelbart foran emnets ender eller å foreta den i et antall partier i emnets akseretning, som er atskilt av materialpartier uten reduksjon av veggtykkelsen. For hvert parti med redusert veggtykkelse begynnes reduksjonen i et nytt startspor.

Det har overraskende vist seg at når emnet omformes ved de angitte temperaturer, fåes forholdsvis ringe anleggstrykk mellom emnets materiale og doren, slik at det ikke skaper problemer å atskille det dannede element fra doren etter avsluttet omforming.

De utforelsesformer av elementet som er vist i fig. 13-15 er

eksempler på elementer som er fremstilt ifolge ovenstående beskrivelse. Ved fremstilling av et element ifolge fig. 13 reduseres veggtykkelsen ved et foretrukket utforelseseksempel i et emne som er åpent i begge ender0 I den ende av emnet som siden skal lukkes, er det bibeholdt et materialparti av amorft materiale som etter oppvarming lukkes ifolge ovenfor omtalt tek-

nikk. Fig. 14 og 15 vedrorer utfbrelsesformer, hvor et allerede lukket emne med rorform og av amorft materiale får sylindriske veggpartier som hovedsakelig består av monoaksialt orientert materiale. I fig. 14 omfatter det monoaksialt orien-terte materiale elementet i hele dets lengde, mens munningskanten 212 i fig. 15 består av materiale som ikke har fått slik orientering.

Oppfinnelsens ide rommer den mulighet at krystallisasjonen ytterligere okes ved oppvarming av materialet, i tillegg til den krystallisering materialet får i forbindelse med den monoaksiale orientering. Krystalliseringen må ikke drives så langt at muligheten for fortsatt omforming av materialet kommer i fare, dersom elementet danner en preform som i et etter-følgende trinn skal omformes til en ferdig gjenstand. Normalt tillates krystalliseringen av et element å utgjore maksimalt 30%, når emnet skal omformes ytterligere. Men fortrinnsvis får krystallisasjonen verdier mellom 10 og 25%, hvorav den krystallisering som skyldes den monoaksiale orientering utgjor ca. 17%.

I ovenstående beskrivelse er det forutsatt at reduksjonen av veggtykkelsen til den endelige verdi skjer i ett enkelt reduksjonstrinn. Oppfinnelsens ide omfatter også den mulighet å redusere veggtykkelsen gradvis i et antall reduksjonstrinn, der veggtykkelsen så i siste trinn reduseres til ca 1/3 av den opprinnelige verdi. Trekkringen hhv. trekkringene består da av et antall delringer for den gradvise reduksjon av materialtykkelsen. Den her omtalte utforelsesform benyttes fortrinnsvis når emnets veggtykkelse er stor og/eller ved hoye bevegelseshastigheter av trekkringene,,

I forbindelse med ovenstående beskrivelse er det vist rorformede emner med sirkulært tverrsnitt. Det er selvsagt mulig å benytte oppfinnelsen også for emner med rorform og en annen tverrsnittsform.

Ovenstående beskrivelse er relatert til plastmaterialet polyetylentereftalat. De angitte verdier for tykkelsesreduksjoner og temperaturer er derfor også knyttet til dette materiale. Det er dog innenfor teknikken kjent et stort antall materialer av typen polyester eller polyamid med lignende egenskaper, og oppfinnelsen som sådan kan benyttes også ved slike materialer med tilpasning av tykkelsesreduksjon og temperaturer til de spesielle betingelser det aktuelle materiale stiller. Eksempler på materialer for hvilke oppfinnelsen kan taes i bruk etter angitte tilpasninger er polyheksametylen-adipamid, polycaprolactam, Polyheksametylen-sebacamid, polyetylen-2,6-og 1,5-naftalat, polytetrametylen-1,2-dioksybensoat og copo-lymerer av etylentereftalat, etylenisoftalat og andre lignende polymerplastmaterialer.

De angitte krystalliseringsverdier henforer seg til den teo-ri som er angitt i publikasjonen "Die Makromolekulare Chemie" 176, 2459-2465 (1975).

Claims (9)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av et rørformet legeme av strekkbart termoplastmateriale, spesielt polyetylentereftalat, idet man utgår fra et rørformet emne som har en emnevegg av hovedsakelig amorft materiale, karakterisert vad at det på emnet, før dets aksiale strekking i aksial retning og fra begynnelsen av formingen,påføres i alt vesentlig rotasjonssymmetriske fordelte trykkrefter, som angriper i et rundtløpende innsnitt eller spor, og som er skråstilt til emnesaksen, slik at veggen under likeformet forlengelse av emnet over hele lengden får en redusert tykkelse, som tilsvarer den tykkelse som fås ved monoaksial og fri strekking av emnet til flytning under de samme betingelser.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at umiddelbart før tykkelsesreduksjonen av materialet, som ved forskyvning av overgangssonen (13, 14, 113) utsettes for en tykkelsesreduksjon, og da fortrinnsvis i trykk-kreftenes umiddelbare påvirkningssonef så anvendes en temperatur som ligger under eller i området for materialets glasstemperatur.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at i tilfelle formingen foretas i området for glasstemperaturen, så avkjøles materialet umiddelbart etter at redusert veggtykkelse er oppnådd til en temperatur under materialets glasstemperatur.

4. Fremgangsmåte ifølge kravene 1-3, karakterisert ved at tykkelsesreduksjonen utføres aksialt ved å utgå fra rundtløpende innsnitt eller spor ved forskyvning av to overgangssoner i hverandre i motsatt retning .

5. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 1 til 4, karakterisert ved at når det gjelder polyetylentereftalat så vil materialtykkelsen i det området eller de områder, hvor en tykkelsesreduksjon finner sted, reduseres til en endelig materialtykkelse på ca. 1/3 av materialets opprinnelige tykkelse, og hvorved materialet i det minste før den siste tykkelsesreduksjonen bringes til en temperatur som ligger mindre enn 15°C, fortrinnsvis mindre en 3°C under eller i området for materialets glasstemperatur.

6. Anordning for utførelse av fremgangsmåten ifølge krav 1, karakterisert ved at en eller fortrinnsvis flere trekkringer (23, 29, 71, 81) er anordnet omkring en dor (20, 28), hvor den/de ved hjelp av en drivanordning (32) er forskyvbare langs doren, hvorved trekkringen(e) og/eller doren er utstyrt med kanaler (21, 124-126, 174-176, 184-186) som kan gjennomstrømmes av væske.

7. Anordning ifølge krav 6, karakterisert ved at trekkringene (23, 29, 71, 81) er sammensatt av et antall trekkringsegmenter, fortrinnsvis to trekkringhalvdeler (29 a-b, 71 a-b, 81 a-b), som ved hjelp av drivorganer (73,

83) er forskyvbar inn i og ut av en arbeidsposisjon, hvori trekkringen(e) danner en hovedsakelig søyleformet, lukket innerflater.

8. Anordning ifølge krav 6 eller 7, karakterisert ved at trekkringen hhv. trekkringene er oppdelt aksialt i delringer (24-26, 74-76, 84-86, 96-97), som er skilt fra hverandre ved en termisk isolering (79, 89), og hvorved hver delring er utstyrt med væskekanaler (94, 95, 124-126, 174-176, 184-186).

9. Anordning ifølge et av kravene 7-9, karakterisert ved at det i tilslutning til trekkringen(e) er anordnet en festeanordning (41), som ved hjelp av et drivorgan (43) er bevegbar inn i eller ut av en arbeidsstilling, og som er fastgjort overfor doren i aksial retning.