NO158417B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av farmakologisk aktive urinstoffer og tiourinstoffer. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår fremstilling av nye substituerte urinstoff- og tiourinstoff-forbindelser som kan anvendes som farmasøytiske midler. Forbind-

elsene som fremstilles ifølge oppfinnelsen, er antiaterosklerotiske midler som kan lindre aterosklerose ved å motvirke dannelsen eller utviklingen av ateromatøse lesjoner i blodkarveggene hos pattedyr. Farmasøytiske preparater inneholdende forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen kan anvendes ved behandling av sykdommer hos pattedyr. Ved behandlingen av aterosklerose kan sykdomsforløpet hindres, stanses eller reverseres.

En rekke urinstoff- og tiourinstoff-forbindelser er beskrevet i litteraturen, for eksempel i J. Med. Chem. 18, 1024

(1975); Chem. Absts. 95: 6758m (1981) og 91: 74631g (1979);

US-patent nr. 2.688.039; 3.335.142; 3.856.952; 3.903.130 samt i tysk offentliggjørelseskrift nr. 29 28 485. Forbindelsene som er angitt i litteraturen, er beskrevet som anvendelige herbicider, regulatorer for plantevekst, baktericider, pesticider, fungicider, algicider, fotografiske sensibiliseringsmidler, antihelmintiske, sympatolytiske og antivirale midler. Urinstoff-forbindelsene som er angitt i offentliggjørelseskrift nr. 29 28 485 er beskrevet som anvendelige for å hemme lipidabsorpsjon. Det finnes imidlertid ingen litteraturreferanser som beskriver de tetra-substituerte urinstoff- og tiourinstoff-fo.rbindelser som fremstilles ifølge foreliggende oppfinnelse, eller deres anvendelse ved behandling av aterosklerose eller hyperlipidemi.

Aterosklerose er en form for arteriosklerose som kjennetegnes ved lipid-opphopning i og fortykning av blodkarveggene i både middelstore og store arterier. Blodkarveggene svekkes der-ved, og elastisiteten samt effektiv indre størrelse hos.arteriene minskes. Aterosklerose er den mest vanlige årsaken til ischemisk hjertesykdom og er av stor medisinsk betydning, eftersom til-stopningen av middelstore og store arterier minsker blodtil-førselen til vitale organer så som hjerteniusklene og hjernen. Sykdommer som opptrer som følge av aterosklerose, omfatter ischemisk hjertesykdom, hjertefeil, livstruende arytmi, senilitet og slag.

Det faktum at kolesterol er en hovedbestanddel i aterosklerotiske lesjoner eller belegg har vært kjent i mer enn hundre år. Forskjellige forskere har studert kolesterolens rolle ved lesjonsdannelse og -utvikling og også, hvilket er mer betydnings-fullt, hvorvidt lesjonsdannelse kan hindres eller lesjon-utvikling stanses eller reverseres. Ateromatøse lesjoner er nu vist [Adams, et al., Atherosclerosis, 13, 429 (1974)] å inneholde en større mengde forestret i motsetning til uforestret kolesterol enn den omgivende ikke-syke blodkarveggen. Den intracellulære forestringen av kolesterol med fettsyrer katalyseres av enzymet fettacyl CoA:kolesterolacyltransferase eller ACAT, og opphop-ningen og lagringen av kolesterylestere i blodkarveggen for-bindes med øket aktivitet hos dette enzym [Hashimoto og Dayton, Atherosclerosis, 2_8, 447 (1977)]. Dessuten fjernes kolesterylestere fra cellene med lavere hastighet enn uforestret kolesterol [Bondjers og Bjorkerud, Atherosclerosis, 1_5, 273 (1972) og 22, 379 (1975)]. Således skulle hemning av ACAT-enzymet senke hastigheten for kolesterolforestring, minke opphopning og lagring av kolesterylestere i blodkarveggen samt hindre eller hemme dannelse og utvikling av ateromatøse lesjoner. Forbindelsene som fremstilles ifølge oppfinnelsen, er meget potente inhibi-torer for ACAT-enzymet. Følgelig er disse forbindelser anvendelige til å kontrollere og redusere kolesterylester-innholdet i blodkarveggene hos pattedyr samt til å minske opphopning og lagring av kolesterol i pattedyrenes blodkarvegger. Videre hemmer forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen dannelse eller utvikling av aterosklerotiske lesjoner i pattedyr.

Beviset for at hyperlipidemi er en av faktorene som er in-volvert i koronar hjertesykdom, er meget imponerende. En meget betydningsfull studie gjennomført i Framingham, Massachusetts (Gordon og Verter, 1969) omfattende mer enn 5000 personer under en lengre tidsperiode enn 12 år, fastla en sammenheng mellom høye konsentrasjoner av blodkolesterol og øket risiko for hjerteinfarkt. Selv om årsakene til koronare arteriesykdommer er flere, har en av de mest konstante faktorer vært den forhøyede konsentrasjonen av lipider i blodplasmaet. En kombinert for-høyelse av kolesterol og triglycerider er vist (Carlson og Bottiger, 1972) å medføre den største risiko for koronar hjertesykdom. Majoriteten av pasienter med ischemisk hjertesykdom eller perifer karsykdom er konstatert å lide av hyperlipo-proteinemi som omfattet lipoproteiner med meget lav tetthet og/ eller lav tetthet (Lewis, et al., 1974).

Det er nu funnet at visse medlemmer av denne klasse forbindelser kan senke begge serumlipider i varmblodige dyr.

En slik virkning på serumlipider ansees meget verdifull ved behandling av aterosklerose. Det har en viss tid vært ansett som ønskelig å senke serumlipid-innholdene og korrigere lipoproteinbalansen i pattedyr som et preventivt middel mot aterosklerose. Forbindelsene som fremstilles ifølge oppfinnelsen, virker ikke ved å blokkere sene stadier av kolesterol-biosyntesen og medfører følgelig ikke opphopning av mellom-produkter så som desmosterol, som er like uønsket som kolesterol selv. Forbindelser med kombinasjonen av terapeutisk gunstige egenskaper som oppvises av forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen, kan sikkert administreres til varmblodige pattedyr for behandling av hyperlipidemiske og aterosklerotiske tilstander, som finnes hos pasienter med eller med tilbøyelighet til hjerteinfarkt, perifer eller cerebral karsykdom og slag.

Forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen oppviser antiaterosklerotisk aktivitet, og oppfinnelsen skal ikke være bundet til noen spesiell mekanisme for antiaterosklerotisk virkning.

Ifølge foreliggende oppfinnelse fremstilles visse nye forbindelser som kan representeres ved formel I:

hvor X betegner minst én substituent valgt blant hydrogen, Ci-C4 alkyl, hydroksy, Ci-C4 alkoksy, fenoksy, amino, halogen, trihalogenmetyl, Ci-C4 alkylamido og nitro,

Y er valgt blant oksygen og svovel,

Ri og R2 er forskjellige og velges uavhengig av hverandre blant C4-Ci 2 alkyl, C4-Ci 2 cykloalkylalkyl, C7-Ci-1 fenylalkyl og

C7-Ci 4 fenylalkyl hvor fenylringen oppviser minst én substituent valgt blant Ci-Cio alkyl, Ci-Cio alkoksy, fenoksy, benzyloksy, metylendioksy, Ci-C4 alkyltio, fenyl, halogen, trihalogenmetyl, adamantyl og nitro;

R3 er valgt blant hydrogen, Ci- Ca alkyl, benzyl, benzyl med minst én substituent Z, naftyl, fenyl og fenyl inneholdende minst én substituent Z, hvor Z uavhengig av X velges blant de for X angitte betydninger.

Foretrukne forbindelser er de hvor Y er oksygen. Mer foretrukne er de hvor X betyr minst en Ci-C4-alkyl- eller halogen-substituent, og Ri og R2 er forskjellige og er valgt uavhengig av hverandre blant C4-Ci 2-alkyl, C7-Ci 4-aralkyl og substituert C7-Ci 4-aralkyl. Mest foretrukne er de hvor X betegner minst én metyl- eller klorsubstituent, og Z er hydrogen, metyl eller klor.

Særlig foretrukne forbindelser fremstilt ifølge oppfinnelsen er 1-(n-heptyl)-1-[4-(2,2-dimetylpropyl)fenylmetyl]-3-(2,4-difluorfenyl)urinstoff, 1-(n-heptyl)-1-[4-(2,2-dimetylpropyl)-fenylmetyl]-3-(2,4-difluorfenyl)urinstoff, 1-(n-heptyl)-1-[4-(2,2-dimetylpropyl)fenylmetyl]-3-(4-klor-2,6-dimetylfenyl)-urinstoff og 1-(n-heptyl)-1-[4-(2,2-dimetylpropyl)fenylmetyl]-3-(2,4,6-trifluorfenyl)urinstoff.

Ifølge oppfinnelsen fremstilles de nye forbindelser ved at

a) et arylisocyanat eller aryltioisocyanat med formelen:

omsettes med et sekundært amin med formelen: hvor X, Y, Ri og R2 har de ovenfor angitte betydninger, eller b) en forbindelse med formelen: hvor Y har den ovenfor angitte betydning, og A og B uavhengig av hverandre velges blant halogen, Ci- Ca alkoksy, Ci-C4 alkyltio, fenoksy, 4-klorfenoksy og 4-nitrofenoksy, omsettes med et arylamin med formelen: hvor X og R3 har den ovenfor angitte betydning, til et mellomprodukt med formelen hvoretter mellomproduktet omsettes med et sekundært amin med formelen hvor Ri og R2 har den ovenfor angitte betydning, eller c) en forbindelse med formelen: hvor Y har den ovenfor angitte betydning, og A og B uavhengig av hverandre velges blant halogen, Ci-C4 alkoksy, Ci-C4 alkyltio, fenoksy, 4-klorfenoksy og 4-nitrofenoksy, omsettes med et sekundært amin med formelen: hvor Ri og R2 har den ovenfor angitte betydning, til et mellomprodukt med formelen: hvorefter mellomproduktet omsettes med et arylamin med formelen:

hvor X og R3 har de ovenfor angitte betydninger.

For behandling av aterosklerose, redusere kolesterolinnholdet i blodkarveggen, hemme utvikling av aterosklerotisk lesjon og/eller behandling av hyperlipidemi i pattedyr med behov for slik behandling, administreres til pattedyret en effektiv mengde av en forbindelse med den ovenfor angitte formel I.

Et farmasøytisk preparat som er egnet for behandling av aterosklerose, for å redusere kolesterolinnholdet i blodkarveggene, hemme utvikling av aterosklerotisk lesjon og/eller be-handle hyperlipidemi hos pattedyr med behov for slik behandling , kan fremstilles ved at en effektiv mengde av en forbindelse med den ovenfor angitte formel I blandes med en ugiftig, farma-søytisk godtagbar bærer.

Visse av urinstoffene og tiourinstoffene angitt ovenfor fremstilles ved omsetning av aktiverte derivater av karboksylsyre, så som fosgen, tiofosgen eller fenylklorformiat, med sekundære aminer for å danne et mellomprodukt, for eksempel et disubstituert karbamylklorid. Dette mellomprodukt får i sin tur reagere med et arylamin for å danne urinstoffet eller tiourinstoffet. Fremstillingen av mellomproduktet gjennomføres i et aprotisk oppløsningsmiddel så som tetrahydrofuran, toluen, xylen eller lignende, ved temperaturer fra omtrentlig romtemperatur opp til oppløsningsmidlets kokepunkt. Mellomproduktet kan isoleres ved inndampning og renses ved destillasjon om dette er nødvendig. Mellomproduktet får derefter reagere med et arylamin i et aprotisk oppløsningsmiddel så som dimetylacetamid, i nærvær av en base, som f.eks. natriumhydrid, ved temperaturer fra omtrentlig romtemperatur opp til det anvendte oppløsningsmiddels kokepunkt. Et eksempel på denne fremgangsmåte utgjør reaksjonen mellom fosgen og N-benzyl-n-butylamin i toluen for å danne mellomproduktet N-benzyl-N-(n-butyl)karbamylklorid, som derefter får reagere med difenylamin i N,N-dimetylacetamid i nærvær av natriumhydrid for å danne 1-benzyl-l-(n-butyl)-3,3-difenylurinstoff.

Andre urinstoffer og tiourinstoffer beskrevet ovenfor fremstilles ved reaksjon av arylaminer med aktiverte derivater av karboksylsyre så som fosgen eller tiofosgen, for å danne et mellomprodukt, for eksempel et arylkarbamylklorid. Dette mellomprodukt får derefter reagere med et sekundært amin for å danne urinstoffet eller tiourinstoffet. Fremstillingen av dette mellomprodukt gjennomføres i et aprotisk oppløsningsmiddel så som tetrahydrofuran, toluen eller xylen, ved temperaturer fra ca. romtemperatur opp til oppløsningsmidlets kokepunkt i nærvær av en base, for eksempel N,N-dimetylanilin. Mellomproduktet får derefter reagere med et sekundært amin i et aprotisk opp-løsningsmiddel, f.eks. toluen, ved temperaturer fra romtemperatur eller lavere opp til oppløsningsmidlets kokepunkt. Et eksempel på denne fremgangsmåte utgjør reaksjonen mellom fosgen og N-fenyl-3-kloranilin for å danne mellomproduktet N-(3-klorfenyl)-N-fenylkarbamylklorid, som derefter får reagere med N-benzyl-n-butylamin for å danne 1-benzyl-l-(n-butyl)-3-(3-klorfenyl)-3-fenylurinstoff.

Karbamidene og tiokarbamidene med formel I som inneholder karboksygrupper, fremstilles ved alkalisk hydrolyse av tilsvarende karboalkoksyurinstoffer og -tiourinstoffer, fremstilt ved syntesene beskrevet ovenfor. På lignende måte kan de forbindelser som inneholder hydroksy-, merkapto- eller aminogrupper, fremstilles ved alkalisk hydrolyse av tilsvarende O-acetyl-, S-acetyl- og N-acetylurinstoffer resp. -tiourinstoffer, idet de sistnevnte også oppnås ved urinstoff- og tio-urinstof f-syntesene beskrevet ovenfor. Alternativt kan urinstoffer og tiourinstoffer som inneholder hydroksygrupper, fremstilles ved spaltning av tilsvarende metoksyforbindelser ved anvendelse av Lewis-syrer, f. eks. bortribrdmid.

Visse substituerte N-benzylaniliner, som utgjør mellom-produkter som er nødvendige for syntese av noen av de nye tetra-substituerte urinstoffer og tiourinstoffer med formel I, er ikke kjent innen teknikken på området. De nødvendige N-benzyl-anilinene fremstilles ved omsetning mellom forskjellige benz-aldehyder og aniliner for å danne aniler. Anilene reduseres derefter for å danne de substituerte N-benzylaniliner. Et eksempel på en slik syntese omfatter omsetningen mellom 2,4-dimetylbenzaldehyd og 2,4-dikloranilin for å danne N-(2,4-dimetylbenzyliden)-2,4-dikloranilin, fulgt av reduksjon med natriumborhydrid for å danne N- (2,4-dimetylbenzyl)-2,4-dikloranilin.

Mange av karbamidene og tiokarbamidene med formel I fremstilles ved reaksjon av arylisocyanater og arylisotiocyanater med sekundære aminer. Disse reaksjoner kan gjennomføres i aprotiske oppløsningsmidler så som heksan, dietyleter, toluen, tetrahydrofuran og lignende ved temperaturer fra romtemperatur eller lavere opp til det anvendte oppløsningsmiddels kokepunkt. Urinstoffene og tiourinstoffene isoleres ved filtrering eller

ved inndampning av oppløsningsmidlet, og de kan renses ved om-krystallisasjon, absorpsjonskromatografi eller destillasjon under redusert trykk. Et eksempel på denne fremgangsmåte er reaksjonen mellom 2,4-dimetylfenylisocyanat og di-(n-butyl)amin for å danne 1,1-di-(n-butyl)-3-(2,4-dimetylfenyl)urinstoff.

Mange av de sekundære aminer som er nødvendige for syntese

av urinstoffene og tiourinstoffene med formel I, fremstilles ved diboran-reduksjoner av de tilsvarende amider. Et eksempel på

denne reaksjon utgjør syntesen av N-(n-butyl)-2-klorbenzylamin med diboran-reduksjon av N-(n-butyl)-2-klorbenzamid. Visse av amidene som er nødvendige for disse reduksjoner, fremstilles ved acylering av primære aminer med karboksylsyrer ved i og for seg kjente fremgangsmåter, for eksempel ved omvandling av karboksyl-syren til tilsvarende karboksylsyreklorid ved anvendelse av tionylklorid og omsetning av syrekloridet med det primære amin i nærvær av en base. En fremgangsmåte som er særlig verdifull for denne omvandling, er den bortrifluorideter-katalyserte reaksjon av en karboksylsyre med et primært amin. Ét eksempel

på denne omvandling er den bortrifluorideter-katalyserte acyl-eringen av 2-klorbenzylamin med 3-metoksyfenyleddiksyre for å

danne N-(2-klorbenzyl)-3-metoksy-fenylacetamid.

Urinstoffene og tiourinstoffene med formel I oppnås som krystallinske, faste stoffer eller destillerbare væsker. De kjennetegnes ved distinkte smelte- eller kokepunkter og egen-

artede spektra. De er merkbart oppløselige i organiske oppløs-ningsmidler, men vanligvis mindre oppløselige i vann. De forbindelser som inneholder karboksylsyregrupper, kan omdannes til sine alkalimetall- og jordalkalimetallsalter ved behandling med egnede metallhydroksyder, og de som inneholder aminogrupper,

kan omvandles til sine ammoniumsalter ved behandling med organiske eller uorganiske syrer. Begge disse typer salter oppviser øket oppløselighet i vann.

Egenskapene hos og anvendeligheten av forbindelsene som fremstilles ifølge oppfinnelsen, illustreres i sammenheng med de nedenfor angitte tabeller.

Forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen ble analysert

med hensyn til to slags biologisk aktivitet knyttet til deres

potensielle anvendelse som antiaterosklerotiske midler. Forbindelser ble undersøkt in vitro med hensyn til sin evne til å hemme enzymet fettacyl CoA:kolesterolacyltransferase (ACAT) og in vitro med hensyn til serumhypolipidemisk aktivitet, målt i henhold til deres evne til å hemme lipidabsorpsjon i rotter.

Forbindelsene ble undersøkt med hensyn til sin evne til å hemme ACAT i henhold til følgende fremgangsmåte: Rotteadrenaler ble homogenisert i 0,2M monobasisk kalium-fosfat-buffer, pH 7,4, og ble sentrifugert ved 1000 ganger tyngdekraften i 15 minutter ved 5°C. Busken på toppen inneholdende den mikrosomale fraksjonen som tjente som kilde for kolesterol-forestrende enzym, fettacyl CoA:kolesterolacyl-transferase (ACAT). En blanding inneholdende 50 deler adrenal-supernatant, 10 deler albumin (BSA) (50 mg/ml), 3 deler prøve-forbindelse (sluttkonsentrasjon 5,2 g/ml) og 500 deler buffer ble forhåndsinkubert ved 37°C i 10 minutter. Efter behandling med 20 deler oleoyl CoA( 14C-0,4 Ci) ble blandingen inkubert ved 37°C i 10 minutter. En kontrollblanding uten prøveforbindelse ble tilberedt og behandlet på samme måte. Lipidene fra inkuba-sjonsblandingen ble ekstrahert i et organisk oppløsningsmiddel og ble fraskilt ved tynnskiktkromatografi. Kolesterylester- fraksjonen ble tellet i en scintillasjonsteller. Denne metode utgjør en modifikasjon av den som er beskrevet av Hashimoto, et al., Life Science, 12 (del II), 1-12 (1973).

Resultatene av denne undersøkelse på representative forbindelser fremstilt ifølge oppfinnelsen, er gitt i tabell I.

Hemning av kolesterolabsorpsjon ble bestemt ved å f6re Sprague-Dawley hanrotter, med vekt 150-170 g, med en 1% kolesterol:0,5% kolsyre diett i 2 uker. Dietten inneholdt også prøveforbindelsene i en dose på 0,01% av dietten. Kontrollrotter ble ffiret med samme diett uten prøveforbindelse. Ved slutten av undersøkelsen ble rottene avlivet ved at hodet ble kappet av. Blod ble oppsamlet, sentrifugert ved 1,5 kg ganger gravitasjonen i 10 minutter ved 4°C, og det oppnådde serum ble derefter analysert efter kolesterol og triglycerider enzymatisk ved metoden ifølge Trinder, P., Analyst, 77, 321 ( 1952) på en Centrifichem 400 analysator. Leverene ble tatt ut, en 0,4 g prøve ble tatt fra sentrum av den store løkke, og prøven ble underkastet forsåpning under anvendelse av 25% mettet kaliumhydroksyd i etanol. De resulterende, nøytrale steroler ble ekstrahert ved petroleter og ekstrakten analysert for kolesterol. Forbindelsens effektivitet til å hemme kolesterolabsorpsjon måles ved reduksjonen av enten serumkolesterol eller leverkolesterol i forhold til verdiene for kontrollrottene.

Forbindelser som frembringer statistisk signifikant hemning av kolesterolabsorpsjon ansees som aktive. Lever-sterol (LS) og serum-sterol (SS) verdier er uttrykt som prosentdel av kontroll-verdien. Resultatene fra denne undersøkelse er vist i tabell Ila.

Når forbindelsene anvendes for sitt tilsiktede formål, kan de kombineres med en eller flere farmasøytisk qodtagbare bærere, så som oppløsningsmidler, fortynningsmidler og lignende, og de kan administreres oralt i slike tilberedningsformer som tabletter, kapsler, dispergerbare pulvere, granuler, suspensjoner inneholdende f.els. fra ca. 0,5 til 5% suspensjonsmiddel, siruper inneholdende f.eks. fra ca. 10 til 50% sukker, og elik-sir inneholdende f.eks. fra ca. 20 til 50% etanol og lignende, eller de kan administreres parenteralt i form av sterile, injiserbare oppløsninger eller suspensjoner inneholdende fra ca. 0,5 til 5% suspensjonsmiddel i et isotonisk medium. Disse farmasøytiske tilberedninger kan for eksempel inneholde fra ca. 0,5 opp til ca. 90% av den aktive bestanddel i kombinasjon med bæreren,'vanligvis mellom 5 og 60%, beregnet på vekten.

Den anvendte antiaterosklerotisk effektive dosen av aktiv bestanddel kan variere avhengig av den spesielle forbindelse som benyttes, administreringsformen og graden av det tilfellet som behandles. Imidlertid oppnås vanligvis tilfredsstillende resul-tater når forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen administreres i en daglig dose fra ca. 2 mg til ca. 500 mg/kg kropps-vekt hos dyret, fortrinnsvis gitt i oppdelte doser to til fire ganger daglig eller i form for langvarig frigjøring. For de fleste store pattedyr er den totale daglige dose fra ca. 100 mg til ca. 5000 mg, fortrinnsvis fra ca. 100 til 2000 mg. Doseringsformer som er egnet for innvortes bruk, omfatter frå ca. 25 mg til 500 mg av den aktive forbindelse i omhyggelig blanding med en fast eller flytende farmasøytisk godtagbar bærer. Dette doseringsmønster kan reguleres for å gi optimal terapeutisk reaksjon. Således kan for eksempel flere oppdelte doser administreres daglig, eller dosene kan reduseres gradvis slik som den terapeutiske situasjon tilsier. En avgjort praktisk for-del er at disse aktive forbindelser kan administreres oralt så vel som intravenøst, intramuskulært eller subkutant, om dette kreves. Faste bærere omfatter stivelse, laktose, dikalsium-fosfat, mikrokrystallinsk cellulose, sakkarose og kaolin, og flytende bærere omfatter sterilt vann, polyetylenglykoler, ikke-ioniske overflateaktive midler og spiselige oljer så som mais-, jordnøtt- og sesamoljer, som er egnet for beskaffenheten av den aktive bestanddel og den særskilte administreringsform som velges. Hjelpestoffer som vanligvis anvendes ved tilberedning av farmasøytiske preparater, kan fordelaktig tas med, som f.eks. smaksgivende stoffer, farvemidler, konserveringsmidler og anti-oksydasjonsmidler, for eksempel vitamin E, askorbinsyre, BHT

og BHA.

Farmasøytiske preparater som foretrekkes ut fra et tilbered-nings- og administrasjonssynspunkt, er faste preparater, særlig

tabletter og kapsler fylt med fast stoff eller væske. Oral administrering av forbindelsene foretrekkes.

Disse aktive forbindelser kan også administreres parenteralt eller intraperitonealt. Oppløsninger eller suspensjoner av disse aktive forbindelser som en fri base eller et farmakologisk god-tagbart salt kan tilberedes i vann, hensiktsmessig blandet med et overflateaktivt middel som f.eks. hydroksypropylcellulose. Dispersjoner kan også tilberedes i glycerol, flytende polyetylenglykoler og blandinger av disse i oljer. Under normale beting-elser for lagring og anvendelse inneholder disse tilberedninger et konserveringsmiddel for å forhindre vekst av mikroorganismer.

De farmasøytiske former som er egnet for injeksjon, omfatter sterile, vannbaserte oppløsninger eller dispersjoner og sterile pulvere for tilberedning av sterile injeksjonsoppløs-ninger eller -dispersjoner umiddelbart før bruk. I samtlige tilfeller må formen være steril og må være flytende i en slik utstrekning at den lett kan håndteres med en injeksjonssprøyte. Den må være stabil under fremstillings- og lagringsforholdene og må konserveres mot forurensende virkning av mikroorganismer så som bakterier og sopper. Bæreren kan være et oppløsnings-middel eller et disperjonsmedium inneholdende for eksempel vann, etanol, polyol (f.eks. glycerol, propylenglykol og flytende polyetylenglykol). , egnede blandinger av disse samt vegetabilske oljer.

Fremstillingen av representative forbindelser er illustrert i de følgende eksempler.

Eksempel 1

1- benzyl- l-( n- butyl)- 3, 3- difenylurinstoff

En oppløsning av 20,0 g fosgen i 100 ml toluen omrøres ved 0°C samtidig som en oppløsning av 32,6 g N-benzyl-n-butylamin i 50 ml toluen tilsettes over 15 minutter. Blandingen filtreres, og filtratet inndampes. Residuet destilleres under inndampning ved 105°C og redusert trykk (250-350 ym) for å gi N-benzyl-N-(n-butyl)karbamylklorid som en farveløs væske.

En oppløsning av 3,89 g difenylamin i 25 ml dimetylacetamid settes i løpet av en time til en omrørt blanding av 5,19 g N-benzyl-N-(n-butyl)karbamylklorid, 0,685 g natriumhydrid og

65 ml dimetylacetamid under nitrogengassatmosfære ved 45-50°C. Blandingen omrøres i 2 timer ved 50°C og helles derefter i vann. Blandingen ekstraheres med metylenklorid og ekstrakten inndampes. Residuet renses ved kromatografi ved anvendelse av silikagel som adsorpsjonsmiddel og aceton-heksan som elueringsmiddel. Efter

inndampning av elueringsmidlet destilleres residuet under inndampning ved 165°C og redusert trykk (150 ym) for å gi 1-benzyl-1-(n-butyl)-3,3-difenylurinstoff som en viskøs, klar, farveløs væske.

Eksempel 2

1- benzyl- l-( n- butyl)- 3-( 3- klorfenyl)- 3- fenylurinstoff

En oppløsning av 5,09 g N-fenyl-3-kloranilin i 20 ml toluen settes til en oppløsning av 4,70 g fosgen og 3,64 g N,N-dimetyl-anilin i 55 ml toluen, og blandingen oppvarmes til 40°C og om-røres derefter under avkjøling til romtemperatur i 45 minutter. Blandingen ekstraheres med vann, og det organiske skikt sepa-reres og inndampes til omtrentlig halvparten av sitt volum.

Til denne oppløsning settes 100 ml toluen, efterfulgt av 9,80 g N-benzyl-n-butylamin. Den resulterende blanding omrøres under tilbakeløpskjøling i 30 minutter og vaskes derefter med vann,

IN saltsyre og mettet natriumbikarbonatoppløsning. Det organiske skikt fraskilles, tørkes over natriumsulfat, avfarves med aktivt kull og inndampes. Residuet destilleres under inndampning ved 185-190°C og redusert trykk (105 ym) for å gi 1-behzyl-l-(n-butyl)-3-(3-klorfenyl)-3-fenylurinstoff som en viskøs, lysegul væske.

Forbindelsene i tabell II fremstilles av de passende aminer med anvendelse av fosgen eller tiofosgen ifølge fremgangsmåten beskrevet i eksemplene 1 og 2.

Eksempel 30

N- ( 2, 4- dimetylbenzyliden)- 2, 4- dikloranilin (utgangsmateriale)

En blanding av 26,8 g 2,4-dimetylbenzaldehyd, 32,4 g 2,4-dikloranilin, 0,20 g p-toluensulfonsyre og 150 ml toluen omrøres under tilbakeløpskjøling med en fuktighets-fraskiller av typen Dean-Stark. Inndampning av blandingen gir et fast stoff som omkrystalliseres fra etanol for å gi N-(2,4-dimetylbenzyliden)-2,4-dikloranilin, smp. 102-106°C.

Aniliner fremstilt ifølge fremgangsmåten beskrevet i eksempel 30 er angitt i tabell III.

Eksempel 4 5

N-( 2, 4- dimetylbenzyl)- 2, 4- dikloranilin (utgangsmateriale)

En blanding av 13,9 g II-(2, 4-dimetylbenzyliden)-2, 4-dikloranilin, 1,89 g natriumborhydrid og 150 ml etanol omrøres under tilbakeløpskjøling i en time, får avkjøles og helles i vann. Omkrystallisering fra etanol gir N-(2,4-dimetylbenzyl)-2,4-dikloranilin, srnp. 88-90°C.

Aniliner fremstilt ifølge metoden beskrevet i eksempel 45 er angitt i tabell IV.

Eksempel 60

1- benzyl- l-( n- butyl)- 3-( 2, 4- dimetylfenyl) urinstoff

En oppløsning av 4,89 g 2,4-dimetylfenylisocyanat i 100 ml heksan settes til en oppløsning av 4,41 g N-benzyl-n-butylamin 1 150 ml heksan, og oppløsningen omrøres ved romtemperatur i 2 timer og inndampes derefter. Det gjenværende, faste stoff omkrystalliseres fra pentan for å gi 1-benzyl-l-(n-butyl)-3-(2,4-dimetylfenyl)urinstoff, smp. 70-71°C.

Forbindelsene angitt i tabell V fremstilles fra egnede arylisocyanater eller arylisotiocyanater og sekundære aminer ved fremgangsmåten beskrevet i eksempel 60.

Eksempel 227

1- benzyl- l-( n- butyl)- 3-( 3- klorfenyl) urinstoff

En oppløsning av 1,56 g fenylklorformiat i 50 ml eter settes dråpevis til en omrørt oppløsning av 2,55 g 3-kloranilin i 35 ml eter. Blandingen omrøres il time ved romtemperatur og filtreres derefter. Filtratet inndampes, og residuet krystalliseres fra heksan for å gi fenyl-N-(3-klorfenyl)-karbamat.

En oppløsning av 1,46 g fenyl-N-(3-klorfenyl)karbamat

i 15 ml tetrahydrofuran settes til en oppløsning av 1,92 g N-benzyl-n-butylamin i.20 ml tetrahydrofuran, og blandingen omrøres under tilbakeløpskjøling i 24 timer. Blandingen fortynnes med heksan, og feiningen oppsamles ved filtrering. Omkrystallisering fra pentan gir 1-benzyl-l-(n-butyl)-3-(3-klorfenyl)urinstoff, sm.p. 69-70°C.

Eksempel 228

1- benzyl- l-( n- butyl)- 3-( 4- karboksyfenyl) urinstoff

En oppløsning av 5,30 g 1-benzyl-l-(n-butyl)-3-(4-karboetoksyfenyl)urinstoff i 100 ml etanol behandles med 2 5 ml IN vannbasert natriumhydroksyd, omrøres under tilbakeløps-kjøling i 16 timer, får avkjøles, surgjøres med IN saltsyre og filtreres. Det faste stoff omkrystalliseres fra etanol

for å gi 1-benzyl-l-(n-butyl)-3-(4-karboksyfenyl)urinstoff som et hvitt, fast stoff.

Eksempel 229

1- benzyl- l-( n- butyl)- 3-( 2- hydroksy- 3- klorfenyl) urinstoff

En oppløsning av 1,73 g 1-benzyl-l-(n-butyl)-3-(2-metoksy-3-klorf enyl) urinstoff og 1,00 ml bortribrornid i 40 ml metylenklorid omrøres ved romtemperatur i 3 dager og fortynnes med vann. Det organiske skikt fraskilles, tørkes og inndampes. Residuet krystalliseres fra heksan for å gi 1-benzyl-l-(n-butyty)-3- (2-hydroksy-3-klorf enyl) urinstoff , sm.p. 59-62°C.

Eksempel 230

N- ( 2- klorbenzyl)- 3- metoksyfenylacetamid (utgangsmateriale)

En blanding av i2,5 g 3-metoksyfenyleddiksyre, 21,2 g 2- klorbenzylamin, 15,1 g trietylamin, 19,3 ml bortrifluorid-eterat og 500 ml toluen omrøres under tilbakeløpskjøling i 18 timer under anvendelse av en Dean-Stark fuktighetsfraskiller og får derefter avkjøles. Blandingen ekstraheres med vannbasert natriumhydroksyd, fortynnet saltsyre og vann. Den gjenværende organiske oppløsningen inndampes derefter, og residuet krystalliseres fra heksan for å gi N-(2-klorbenzyl)-3-metoksyfenylacetamid som et gult, fast stoff, ?m.p. 89-91°C.

Eksempel 231

N-( n- butyl)- 2- klorbenzylamin (utgangsmateriale)

En oppløsning av 21,2 g N-(n-butyl)-2-klorbenzamid i

100 ml tetrahydrofuran settes under avkjøling til 200 ml IM boran i tetrahydrofuran, og blandingen omrøres under tilbakeløpskjøling i 18 timer, får avkjøles og behandles med

6N saltsyre. Det organiske oppløsningsmidlet avdampes, og residuet fordeles mellom eter og vannbasert natriumhydroksyd-oppløsning. Eterskiktet fraskilles, tørkes og inndampes. Residuet destilleres for å gi N-(n-butyl)-2-klorbenzylamin som en farveløs væske, k.p. 65-75°C ved 60 ym.

1 5 8 41 7 EKSEMPEL 2 32

3-( 2, 4- dlfluorfenyl)- 1-[[ 4-( 2, 2- dimetylpropyl)-fenyl] metyl]- 1- heptylurinstoff

En oppløsning av 6,73 g neopentyl-benzoesyre og 13,0 ml tionylklorid i 40 ml diklormetan ble oppvarmet under tilbakeløps-kjøling i 4 timer. Reaksjonsblandingen ble avkjølt, og oppløs-ningsmiddelet ble avdampet i vakuum. Residuet ble oppløst i diklormetan og inndampet igjen. Dette trinn ble gjentatt nok en gang og gav neopentyl-benzoylklorid som en brun olje.

Dette produkt ble oppløst i 40 ml diklormetan og satt under omrøring til en kald oppløsning av 4,04 g heptylamin og 9,8 ml trietylamin i 60 ml diklormetan. Den resulterende blanding ble omrørt ved romtemperatur i 16 timer. Derefter ble blandingen fortynnet med vann, og to lag ble separert. Det organiske lag ble vasket i rekkefølge med to 30 ml porsjoner 3N saltsyre, og derefter saltvann. Oppløsningen ble tørket over vannfritt magnesiumsulfat og filtrert. Filtratet ble inndampet i vakuum og gav 13,0 g av et grått, fast stoff. Det faste stoff ble renset ved preparativ høytrykk-væskekromatografi på silikagel under anvendelse av etylacetat:heksan (1:9) som oppløsnings-middel. Fraksjonene 2, 3, 4 og 5 ble samlet og inndampet i vakuum og gav 8,0 g 4- ( 2, 2- dimetylpropyl) - N_- heptylbenzamid som et beige fast stoff, smp 58-60°C.

En blanding av 7,5 g (0,026 mol) av det ovennevnte amid og 20 ml (0,052 mol) "Vitride" T [ natrium- dihydrobis( 2- metoksyetoksy)

aluminat (70% oppløsning i toluen)] i 80 ml toluen ble tilbakeløps-behandlet i 4 timer og derefter avkjølt til romtemperatur.

Komplekset ble dekomponert ved dråpevis tilsetning av 40 ml 2,5N natriumhydroksyd under omrøring i 30 minutter. To lag ble separert. Det organiske lag ble vasket med saltvann, tørket over vannfritt magnesiumsulfat og filtrert. Filtratet ble inndampet til tørrhet i vakuum og gav en gul olje. Kulerørdestillasjon (125°C/0,15 ml Hg) gav 6,45 g (90% utbytte) av 4- 2, 2- dimetylpropyl) - N- heptylbenzenmetanamln som en farveløs væske.

Til en oppløsning av 1,10 g (0,004 mol) av ovennevnte amin i 15 ml heksan ble satt under omrøring en oppløsning av 0, 62 g ( 0, 004 mol) av 2, 4- difluorfenylisocyanat i 15 ml heksan. Den resulterende blanding ble omrørt ved romtemperatur i 16 timer. Oppløsningsmiddelet ble avdampet i vakuum og gav en farveløs olje. Kulerør-destillasjon (140-155°C/0,15 mm Hg) gav 1,44 g (84% utbytte) av det Ønskede produkt som en farveløs olje.

EKSEMPEL 233 1 5 8 41 7

3-( 4- klor- 2, 6- dimetylfenyl)- 1-[[ 4-( 2, 2- dimetylpropyl)

fenyl] metyl]- 1- heptylurinstoff

Til en blanding av 300 g ( 2, 48 mol) 2, 6- dimetylanllin,

2,4 liter diklormetan og 24 ml etanol avkjølt ved 5°C i et isbad ble satt vannfri hydrogenkloridgass over en periode på en time mens reaksjonsblandingens temperatur ble holdt ved 4-ll°C. Klor-gass ble ført gjennom blandingen i ca. to timer mens temperaturen ble holdt ved 5-10°C, i løpet av hvilken tid ca. 217 g klor ble innført. Reaksjonsblandingen ble undersøkt flere ganger ved tynnskiktkromatografi under anvendelse av 10:1 etylacetat:heksan som oppløsningsmiddelsystem for å sikre at reaksjonen var full-stendig. Efter fullførelse ble blandingen skyllet med argongass og fikk derefter stå ved romtemperatur i 16 timer.

Blandingen ble avkjølt til 2°C og filtrert. Bunnfallet ble vasket med 250 ml diklormetan, fulgt av 1,5 liter eter, derefter lufttørket for å gi 371 g 4- klor- 2, 6- dimetylbenzenamin-monohydroklorid.

Til en suspensjon av det ovennevnte monohydroklorid, 371 g (1,93 mol), i 1,5 liter dietyleter som ble holdt ved 12-17°C i et isbad, ble satt 1 liter 2M natriumacetatoppløsning over en periode på 2-3 minutter under kraftig omrøring. Blandingen ble omrørt i 30 minutter og fikk derefter stå for å separere 2 lag. Det organiske lag ble vasket i rekkefølge med henholdsvis 1 liter vann, mettet natriumbikarbonat og derefter vann igjen. Den organiske oppløsning ble tørket over vannfritt natriumsulfat og filtrert. Inndampning gav 288,5 g fast stoff. Dette faste stoff ble omkrystallisert fra 800 ml petroleter og gav 229,8 g 4- klor-2, 6- dimetylbenzenamin som farveløse krystaller, smp. 47-50°C.

Til en kald oppløsning av 2,47 g (0,0163 mol) av det ovennevnte amin og 2,4 ml (0,0189 mol) N,N-dimetylanilin i 80 ml toluen ble satt dråpevis en oppløsning av 2,56 g (0,0163 mol) fenylklorformiat i 20 ml toluen. Den resulterende blanding ble omrørt ved romtemperatur i 90 minutter og ble derefter fortynnet med vann. To lag ble separert. Det organiske lag ble vasket med to 40 ml porsjoner 3N saltsyre og derefter med saltvann. Den organiske oppløsning ble tørket over vannfritt magnesiumsulfat og filtrert. Filtratet ble inndampet i vakuum for å gi et hvitt, fast stoff. Det faste stoff ble omkrystallisert fra etylacetat: heksan for å gi 3,8 g ( 4- klor- 2, 6- dimetylfenyl) karbamldsyre-fenylester som et hvitt fast stoff, smp. 158-160°C.

En blanding av 1,11 g (0,004 mol) av den ovennevnte fenylester, 1,10 g (0,004 mol) 4 - ( 2, 2 - d ime ty lpropy 1) -N_-heptylbenzenmetanamin (fremstilt i Eksempel 350) og 30 ml toluen ble tilbakeløpsbehandlet i 2 timer. Oppløsningen ble avkjølt, vasket med to 30 ml porsjoner IN natriumhydroksyd og derefter med saltvann. Oppløsningen ble tørket over vannfritt magnesiumsulfat og filtrert. Filtratet ble inndampet i vakuum for å gi en olje. Kulerør-destillasjon (145-155°C/0,1 ml Hg) gav 1,47 g farveløs olje som størknet ved henstand og gav produktet som et hvitt fast stoff, smp. 111-113°C.

EKSEMPEL 2 34

1- [ [ 4- ( 2, 2- dimetylpropyl) fenyl] metyl]- l- heptyl- 3-( 2, 4, 6- trifluorfenyl) urinstoff

Til en kald oppløsning av 5,3 g (0,0359 mol) 2,4,6-trifluor-anilin og 5, 6 ml ( 5, 4 g, 0. 044 mol) N, N- dimetylanilln i 70 ml toluen ble satt dråpevis en oppløsning av 5, 63 g ( 0, 0359 mol) fenylklorformiat i 20 ml toluen. Den resulterende blanding ble omrørt ved romtemperatur i 16 timer og gav et bunnfall. Blandingen ble fortynnet med.etylacetat og vann for å separere to lag. Det organiske lag ble vasket med to 50 ml porsjoner 3N saltsyre og derefter med to 50 ml saltvann. Oppløsningen ble tørket over vannfritt magnesiumsulfat og filtrert. Filtratet ble inndampet i vakuum for å gi et fast stoff. Det faste stoff ble utgnidd med heksan, oppsamlet ved filtrering, vasket med heksan og tørket for å gi 8,38 g ( 2, 4, 6- trifluorfenyl) karbamidsyre- fenylester som et hvitt, fast stoff, smp. 127-128°C i 96% utbytte.

En blanding av 0,97 g (0,004 mol) av det ovennevnte karbamat-derivat 1, 10 g ( 0, 004 mol) 4-( 2, 2- dimetylpropyl) - N.-heptylbenzenmetanamin (fremstilt i Eksempel 350) og 40 ml toluen ble tilbakeløpsbehandlet i 2 timer. Den resulterende oppløsning ble avkjølt, vasket med to 30 ml porsjoner IN natriumhydroksyd og derefter med saltvann. Oppløsningen ble tørket over vannfritt magnesiumsulfat, filtrert og inndampet i vakuum og gav en lysegul olje. Kulerørdestillasjon (140-150°C/0,08 ml Hg) gav 1,5 g farve-løs olje. En 900 mg porsjon av denne olje ble redestillert (140-150°C/0,160 mm Hg) og gav 500 mg av produktet ifølge Eksempelet

Claims (5)

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av terapeutisk aktive forbindelser med formelen hvor X betegner minst én substituent valgt blant hydrogen, Ci-C4 alkyl, hydroksy, Ci-C4 alkoksy, fenoksy, amino, halogen, trihalogenmetyl, Ci-C4 alkylamido og nitro, Y er valgt blant oksygen og svovel, Ri og R2 er forskjellige og velges uavhengig av hverandre blant C4-Ci 2 alkyl, C4-Ci 2 cykloalkylalkyl, C7-Ci a fenylalkyl og C7-Ci 4 fenylalkyl hvor fenylringen oppviser minst én substituent valgt blant Ci-Ci 0 alkyl, Ci-Ci 0 alkoksy, fenoksy, benzyloksy, metylendioksy, Ci - Ca alkyltio, fenyl, halogen, trihalogenmetyl, adamantyl og nitro; R3 er valgt blant hydrogen, Ci-C4 alkyl, benzyl, benzyl med minst én substituent Z, naftyl, fenyl og fenyl inneholdende minst én substituent Z, hvor Z uavhengig av X velges blant de for X angitte betydninger, karakterisert ved at a) et arylisocyanat eller aryltioisocyanat med formelen: omsettes med et sekundært amin med formelen: hvor X, Y, Ri og R2 har de ovenfor .angitte betydninger, eller b) en forbindelse med formelen: hvor Y har den ovenfor angitte betydning, og A og B uavhengig av hverandre velges blant halogen, Ci-C4 alkoksy, Ci-C4 alkyltio, fenoksy, 4-klorfenoksy og 4-nitrofenoksy, omsettes med et arylamin med formelen: hvor X og R3 har den ovenfor angitte betydning, til et mellomprodukt med formelen hvoretter mellomproduktet omsettes med et sekundært amin med formelen hvor Ri og R2 har den ovenfor angitte betydning, eller c) en forbindelse med formelen: hvor Y har den ovenfor angitte betydning, og A og B uavhengig av hverandre velges blant halogen, Ci-C4 alkoksy, Ci-C« alkyltio, fenoksy, 4-klorfenoksy og 4-nitrofenoksy, omsettes med et sekundært amin med formelen: hvor Ri og Rz har den ovenfor angitte betydning, til et mellomprodukt med formelen: hvorefter mellomproduktet omsettes med et arylamin med formelen: hvor X og R3 har de ovenfor angitte betydninger.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1 for fremstilling av 1-(n-heptyl)-1-[4-(2,2-dimetylpropyl)fenylmetyl]-3-(2,4-difluorfenyl)urinstoff, karakterisert ved at det anvendes tilsvarende utgangsmaterialer.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 for fremstilling av 1-(n-heptyl)-1-[4-(2,2-dimetylpropyl)fenylmetyl]-3-(2,4-difluorfenyl)urinstoff, karakterisert ved at det anvendes tilsvarende utgangsmaterialer.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1 for fremstilling av 1-(n-heptyl)-1-[4-(2,2-dimetylpropyl)fenylmetyl]-3-(4-klor-2,6-dimetylfenyl)urinstoff, karakterisert ved at det anvendes tilsvarende utgangsmaterialer.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1 for fremstilling av l-(n-heptyl)-1-[4-(2,2-dimetylpropyl)fenylmetyl]-3-(2,4,6-trifluorfenyl)urinstoff, karakterisert ved at det anvendes tilsvarende utgangsmaterialer.