NO150161B

NO150161B - Fremgangsmaate for fremstilling av et ikke-kariogent hydrogenert stivelseshydrolysat

Info

Publication number: NO150161B
Application number: NO794035A
Authority: NO
Inventors: Francoise Verwaerde; Jean-Bernard Leleu; Michel Huchette
Original assignee: Roquette Freres
Priority date: 1978-12-11
Filing date: 1979-12-11
Publication date: 1984-05-21
Also published as: FI793877A; MX6371E; GB2038832A; DK153892B; FR2444080A1; IE792322L; NO794035L; NL190932B; SE450076B; GB2038832B; GR69881B; BE880500A; ZA796660B; FI66111C; CH643119A5; IE48712B1; SE7910191L; CA1142108A; NL7908900A; AT371835B

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte for fremstilling av et ikke-kariogent hydrogenert stivelseshydrolysat som kan anvendes som søtningsmiddel i levnetsmidler.

Med uttrykket "levnetsmidler" mener man alle produkter som skal tilføres gjennom munnen såsom forskjellige matvarer,

så som konditorvarer, kaker, kremer, drikkevarer og konfekt, og likeledes farmasøytiske, diettiske og hygieniske produkter som f.eks. eleksirer og siruper mot hoste, tabletter eller tannkrem.

Det er spesielt når det dreier seg om sukkervarer generelt

og spesielt ved fremstilling av hårde sukkertøy og tyggegummi at en anvendelse av et hydrogenert stivelseshydrolysat som ikke er kariogent ifølge oppfinnelsen er interessant,

og i denne sammenheng betyr "sukkervarer" såvel sjokolade, toffee, karameller, gelatinartikler, glasserte frukter,

og andre tilsvarende produkter.

Man kjenner allerede hydrogenerte stivelseshydrolysater

som ikke er kariogene, så som f.eks. sorbitolsiruper, og man har videre allerede foreslått å benytte hydrogenerte stivelseshydrolysater i sukkervarefremstilling.

I praksis har ikke disse forslag alltid gitt tilfredsstil-lende resultater på alle områder.

I virkeligheten har man påvist at når kjente hydrolysater ikke er kariogene, er de meget vanskelige å benytte i sukker-varef remstilling spesielt ved fremstilling av hårde sukker-tøy, spesielt på grunn av sin mangel på "fyldighet" og den meget fremtredende hygroskopiske karakter og motsatt er de hydrolysater som benyttes til sukkervarefremstilling og spesielt for fremstilling av drops kariogene.

Formålet med foreliggende oppfinnelse er følgelig å fremstille et hydrolysat som samtidig oppfylkler de to krav som synes motstridende, slik at hydrolysatet kan benyttes i sukkervarefremstilling og spesielt på det teknologiske område benyttes for fremstilling av hårde sukkertøy, samtidig som de ikke er kariogene.

Man har nu påvist at et ikke kariogent hydrolysat som skal benyttes for sukkervarefremstilling - og dette uttrykk benyttes for det brede område som er nevnt ovenfor - og spesielt for fremstilling av hårde sukkertøy bør på den ene side

bare inneholde små mengder polysakkarider med en "polymeriseringsgrad" eller "DP" på større enn 20,' og disse polysakkarider - eller de tilsvarende polyoler som er tilveiebragt ved•hydrogenering - er hovedårsaken til den kariogene karakter i hydrolysatet og bør på den annen side bare inneholde en begrenset mengde produkter med lav molekylvekt og spesielt de med DP 1 eller DP 2 som, hvis de er tilstede, er ansvar-lige for en stor del av de vanskeligheter som opptrer når man anvender de tilsvarende hydrolysater i sukkervarefrem-stiling.

I henhold til dette, angår foreliggende oppfinnelse en fremgangsmåte for fremstilling av et ikke-kariogent hydrogenert stivelsehydrolysat som oppviser en mengde på under 3 vekt-% polyoler med en polymeriseringsgrad over 20, mindre enn 60 vekt-% maltitol med en polymeriseringsgrad på 2 og mindre enn 19 vekt-% sorbitol med en polymeriseringgrad på 1, idet resten opp til 100% utgjøres av polyoler med en polymeriseringsgrad på 3-20, og denne fremgangsmåte karakteriseres ved at

utgangsstivelsen underkastes en sur eller enzymatisk hydrolyse til dekstroseekvivalent på 10 til 35, idet således oppnådde forhydrolysat underkastes en enzymatisk hydrolyse ved hjelp av en B-amylase, en g-amylase 0g en a-amylase, eller

en B-amylase, en a-amylase og et enzym som hydrolyserer 1-6-bindinger i amylopektin, idet enzymet brukes under slike betingelser at dekstroseekviva-

lenten for det ferdige hydrolysat bringes til en verdi på 45 til 53, og

det således oppnådde hydrolysat med en dekstroseekvivalent på 45 til 53 hydrogeneres.

For å fremstile et hydrogenert stivelseshydrolysat som ikke er kariogent for sukkervarer og spesielt for fremstilling av hårde sukkertøy og tyggegummi, underkastes et prehydrolysat av stivelse med en DE (dekstroseekvivalent) på 10

til 35, tilveiebragt på sur eller enzymatisk vei, en enzymatisk behandling som består av påvirkning av minst en -amylase, hvor betingelsene for denne behandling velges slik at DE i hydrolysatet føres til en verdi på 45 til 53 ved utløpet av denne behandlingen og det tilveiebragte hydrolysat hydrogeneres deretter.

Når prehydrolysatet av stivelse tilveiebringes ved sur hydrolyse og har et DE på 27 til 35, er en behandling med bare B-amylase tilstrekkelig for å få et ikke kariogent, hydrogenert stivelseshydrolyat, dvs. at det har en prosentandel av produkter med DP større enn 20 på mindre enn 3%.

Når stivelsesprehydrolysatet har en DE på 10 til 27, omfatter den enzymatiske behandling i rekkefølge:

- påvirkning avy<2-amylase,

- ytterligere påvirkning av en a-amylase, hvor mengden og varigheten av virkningen av de to enzymer velges på en slik måte at DE i hydrolysatet føres til en verdi på 45 til 48 ved utløpet av den første enzymatiske behandling og til en verdi på 48 til 51 ved utløpet av den annen behandling, hvoretter det endelige hydrolysat hydrogeneres.

Det kan være en fordel å ytterligere redusere andelen polysakkarider med DP større enn 20 som blir tilbake ved utløpet av de to etterfølgende enzymatiske behandlinger; for å oppnå dette kan man i et etterfølgende trin og foran hydrogeneringen, underkaste hydrolysatet med DE på en verdi på 48 til 51 en samtidig påvirkning av en B-amylase og et hydrolyser-ende enzym for forbindelsene 1-6 i amylopektinet.

Hydrogeneringen kan utføres ved hjelp av Raney-nikkel.

Fortrinnsvis er mengden og betingelsene for påvirkningen

av de forskjellige enzymer som er nevnt foran valgt blant følgende: B-amylase: 200 til 1000 internasjonale enheter pr. kg tørrsubstrat, temperatur 50-60°C, varighet av påvirkningen 30-72 timer,

a-amylase: 16 000 til 48 000 internasjonale enheter pr. kg tørrsubstrat, pH 5,0 til 6,0, temperatur 50-60°C, varighet av påvirkningen 16-30 timer.

Enzym som hydrolyserer 1-6-bindinger: 120-400 internasjonale enheter pr. kg tørrsubstrat, fortrinnsvis 50-100 internasjonale enheter B-amylase pr. kg tørrsubstrat, pH 5,0 til 6,0, temperatur 50-60°C og varighet av påvirkningen 24-28 timer.

Som utgangsmateriale for fremstilling av prehydrolysat med

DE 10 til 35, kan man benytte alle typer stivelser - potetmel, maniokmel, hvetemel o.l.

Ensymene som kan benyttes kan være:

Når det dreier seg om B-amylase, kan den foreligge i form av maltekstrakt,

når det dreier seg om a-amylase, velges denne blant de som tilveiebringes med utgangspunkt i Bascillus subtilis eller licheniformis,

når det dreier seg om de som hydrolyserer 1-6-bindinger, velges de blant pullulanase og isoamylase.

Virkningen av B-amylase på stivelser som på forhånd er gjort f.."i ytende på enzymatisk eller sur måte, finner sted ved dan-nelse av en mengde maltose. i størrelsesorden 35-55%.

a-amylase vil, når den tilsettes ifølge oppfinnelsen, alene på dette tidspunkt, frembringe en omdanning av molekylene med DP større enn 20 til oligosakkarider og nærmere bestemt til de med DP 8 til DP' 6.

Molekyler med høy DP som blir igjen etter angrepet av a-amylase og som inneholder 1-6-bindingen, kan eventuelt hydro-lyseres med et enzym som hydrolyserer 1-6-bindingen. De meget små molekyler som tilveiebringes på denne måte danner på ny et substrat som kan påvirkes med 6-amylase.

Ved hjelp av fraksjonering etter denne varianten, anvendt

på hydrolysatet man får ved forsukring ved hjelp av B-amylase, elimineres■polysakkarider med høy DP, som elueres først ved å føre hydrolysatet gjennom en kationharpiks eller en molekylsikt.

Den foretrukne fremgangsmåte ifølge oppfinnelsen, som gjør det mulig å frembringe et ikke-kariogent, hydrogent stivelseshydrolysat med en liten prosentandel polyoler med DP større enn 20, en liten prosentandel meget hygroskopisk sorbitol, en stor andel maltitol som medfører en høy sukker-smak, og som har en "fyldighet" og en tilstrekkelig tekstur for fremstilling av hårde sukkertøy, består i at man under-kaster et stivelsesprehydrolysat med DE på 17 til 27 frem-bragt på sur vei i rekkefølge:

påvirkning av en /S-amylase.og

påvirkning av en *-amylase,

og påvirkningsbetingelsene for de to enzymer velges innenfor de grenser som er anført foran, hvoretter hydrolysatet som : tilveiebringes hydrogeneres ved kjent fremgangsmåte med. Raney-nikkel.

Det tilveiebrakte hydrogenerte hydrolysat er' ikke kariogent

og har følgende sammensetning:

et innhold på mindre enn 3% og fortrinnsvis på 1,5% av produktet med DP større enn 20,

et innhold på 4-14% og fortrinnsvis 5,8% sorbitol,

et innhold på 45-60% og fortrinnsvis 50-53%

maltitol,

og resten opp til 100 utgjøres av en blanding av polyoler med DP fra 3 til 20, og dette hydrolysatet foreligger i

form av en klar sirup med en viskositet på 1500 til 2100 centipois, målt ved 20°C på en konsentrasjon på 74% tørr-stoff.

De ikke-kar iogene, hydrogenerte stivelseshydrolysater som fremstilles ifølge oppfinnelsen foreligger fortrinnsvis i form av konsentrerte siruper på 70-80% tørrstoff, men de kan likeledes foreligge i form av et meget hygroskopisk, hvitt pulver som enten kan tilveiebringes ved forstøvning av hydrolysatene, eller ved maling ved kontrollert temperatur av de faste hydrolysater ved total fordampning etterfulgt av avkjøling.

For å kontrollere den ikke-kariogene karakter i de fremstilte hydrogenerte hydrolysater, benytter man en enkel prøve hvor man konstaterer at et ikke-kariogent produkt ♦ikke påvirkes av munnens bakterier og, følgelig, heller ikke frembringer forsurning, som er årsaken til angrep på overflaten av tennene og således er årsaken til karies.

En enkel prøve er utført for å bestemme denne surgjøring

in vitro. Den benytter seg av en vurdering av pH-fall over tid ved en kultur som inneholder karbohydratet som skal prøves etter blanding med spytt fra flere givere, sammen-lignet med en prøvekultur som ikke-inneholder karbohydrat.

Denne prøven er ikke tilstrekkelig til absolutt å karak-terisere den ikke kariogene.karakter i et produkt, siden disse resultater kan variere f.eks. etter kvaliteten på de spytt som benyttes, men den gjør det ikke desto mindre mulig å etablere sammenligninger mellom forskjellige produkter .

Den detaljerte fremgangsmåte for denne prøven er følgende: Man preparerer en serie rør som inneholder 10 ml av et næringsmiljø (miljø TRYPTICASE med 2% tørrstoff) uten sukker med pH 7, bg man steriliserer rørene ved å holde dem i en autoklav på 120°C i 20 min.

I den første serie på 5 rør, tilføres 1 ml sterilt vann

for å frembringe sammenligningsserie.

I en annen serie på 5 rør, tilføres 1 ml av en oppløsning

på 18% (P/V) av produktet som skal prøves.

Deretter tilføres 4 rør i hver serie samme volum på 0,2

ml gjennom et fortynningsrør menneskelig spytt tilveiebragt av 5 givere.

Man følger deretter dannelsen av syrer ved elektrisk å måle pH, en første måling utføres før tilførselen og de andre målingene utføres etter tilførsel ved 30°C hhv. ved 3, 6,

13, 18 eller 20 timer.

For at et produkt skal beteraktes som ikke-kariogent, er

det nødvendig at pH-forskjellen som kan observeres mellom sammenligningen etter 21 timer og produktet som skal prøves etter 21 timer, ikke er stort, og i praksis høyst får utgjøre 1 pH-enhet.

Desto mer polyolene med fraksjon DP 3 til DP 20 er forgrenet, desto mindre er senkningen av pH-verdien viktig.

Som et illustrerende eksempel har man foretatt en sammenlig-ning mellom sakkarose og to hydrogenerte siruper: Den første sirup er en ikke-kariogen sirup ifølge oppfinnelsen (sirup I) som inneholder 0,5% polyoler med DP større enn 20, den annen sirup er en vanlig og kariogen sirup (sirup II) som inneholder 8% polyoler med DP større enn 20.

Variasjonene i pH som en funksjon av tiden for vannprøven, sakkarose og sirup nr. I og II er gjengitt i tabell I.

Inkubasjonstemperatur: 30°C.

Nedenfor følger noen eksempler på hydrolysater og fremgangs-måter for deres fremstilling, og visse anvendelser for fremstilling av levnetsmidler.

Eksempel 1.

En mengde på 20 liter stivelsesmelk med 33% tørrstoff flytendegjøres på sur måte til DE på 22,0. Man bringer væsken over i et kar på 25 liter etter på forhånd å ha av-kjølt den til 55°C og pH justeres til 5,65.

Man tilsetter 1730 internasjonale enheter B-amylase i form av maltekstrakt. Hydrolysehastigheten følges ved innholdet av reduserende sukker som undersøkes ved jevne mellomrom inntil man får en maksimal stabil DE på 47,0 (36 timer).

På dette tidspunkt tilsettes, uten justering av pH, 140 000 internasjonale enheter a-amylase og man lar det hele virke ved 55°C inntil karbohydratspektret angir et innhold av polysakkarider med DP større enn 20 i størrelsesorden 1,5%

(36 timer). Karbohydratspektret man får er angitt i tabell

II.

Etter hydrogenering prøves sirupen med hensyn på ikke-kariogenitet. Prøveresultatene er gjengitt i tabell III.

Ved hjelp av dette produkt fremstilles hårde sukkertøy på følgende måte. Man tilsetter sirupen smaks- og fargestoffer som er vanlige i sukkervarefremstilling - i det foreliggende eksempel dreier det seg om sitronsyre og en passende gul farge for fremstilling av sitrondrops - hvoretter man varmer opp blandingen til 95°C som deretter føres tilbake gjennom en kontinuerlig koker under vakuum av typen Hamac-Hansella. Koketemperaturen i kokeren er 170°C og man har et maksimalt damptrykk på 9 bar. Etter koking i 7 min., avkjøles produktet på et avkjølingsbord mot 80°C. Den myke massen plasseres deretter på en valse og formes til et bånd og deles opp i runde drops med en diameter på 2 cm. og en tykkelse på

ca. 0,5 cm.

De tilveiebrakte drops avkjøles av en luftstrøm inntil værel-sestemperatur på et teppe og deretter på et kaldt bord før de pakkes inn, og de er harde og sprø.

Ved en penetrometisk prøve utført ved hjelp av et penetro-meter med en tarert spiss, registreres en verdi på 165 (i tiendedels mm). Man finner beskrivelse av denne prøven i ASTM D.937.

Disse drops gis til en gruppe eksperimentelle smakere som likeledes gis prøvedrops fremstilt som ovenfor, men under anvendelse av en vanlig blanding av sakkarose og glukosesirup. Disse personer erklærer at etter deres mening, har dropsene fremstilt med det ikke kariogene, hydrogenerte hydrolysat som fremstilles ifølge oppfinnelsen, en utmerket smak og har ingen ulempe i forhold til prøvedropset.

Eksempel 2.

En mengde på 12 liter stivelsesmelk med 33% tørrstoff blandes til væske av et væskeenzym av Bacillus Subtilis inntil DE

på 18,0.

pH justeres til 5,5 og man øker temperaturen til 55°C.

Man tilsetter 2100 internasjonale enheter B-amylase og gjen-nomfører en forsukring som varer i 40 timer. Deretter tilsettes 105.000 internasjonale enheter a-amylase som man lar reagere ved 55°C 24 timer.

En analyse med molekylsikt på dette tidspunkt viser nærvær av 2% polysakkarider med DP større enn 20.

Man tilsetter deretter 380 internasjonale enheter pullulanase og 200 enheter B-amylase. 24 timer senere er innholdet av produktet med DP større enn 20 tilsvarende 0,5.

Karbohydratfordelingen i hydrolysatet tilveiebragt på denne måten er gjengitt i tabell IV.

Etter hydrogenering, benyttes den tilveiebragte ikke-kariogene sirup for fremstilling av tyggegummi som flytende fase og det erstatter vanlige glukosesiruper som ellers benyttes.

I praksis eltes 25 vekt-deler gummibasis (slik som den som selges under betegnelsen "FIRM PALOJA" av L.A.Dreyfus),

som på forhånd er oppvarmet til 75°C, i nærvær av 15 deler

hydrogenert hydrolysat med 75% tørrstoff, hvoretter man gradvis tilsetter den faste fase bestående av 52% sorbitolpulver og 8% mannitolpulver. Eltingen fortsetter deretter i 3 0 min.

Etter en hviletid på 2 timer, omdannes deigen til plater

med en tykkelse på 1,9 mm i en kommersiell laminator som fremstilles av SEEWER A.G. i Burgdorf i Sveits, hvoretter denne skjæres opp i mindre plater.

Eltingen og platedannelsen av den således fremstilte, ikke-kariogene tyggegummi lettes sterkt ved å anvende et hydrogenert hydrolysat som definert ovenfor. Etter en aksellerert aldringstest, som består i at tyggegummien alternerende underkastes et varmt og fuktig klima og et varmt og tørt klima, får man tilveiebragt en tyggegummi uten rekrystal-lisering på overflaten, i motsetning til de hvor man benytter som flytende fase, sorbitol, glycerol eller andre produkter .

Disse tyggegummier har videre en smak og tekstur som er meget behagelig.

Eksempel 3.

1 kg stivelsesmelk med 33% tørrstoff gjøres flytende på

sur måte til DH på 21,0. Etter avkjøling til 55°C, justeres pH til 5,5 og man tilsetter 180 enheter B-amylase i form av maltekstrakt.

Hydrolysehastigheten følges ved innholdet av reduksjonssukker inntil man får et maksimalt DH på 48,0.

Tilveiebragt hydrolysat kokes deretter med en hastighet

på 150 cr<a>Vtime ved 80°C i en kolonne som inneholder 400

cm<3> harpiks av merke "LEWATIT CA 9220" i kalsiumform.

De første fraksjoner utgjør polysakkarider med høy molekylvekt som skal fjernes. Disse fraksjoner utgjør ca. 10 vekt-% av den opprinnelige sirup.

Det tilveiebrakte hydrolysat hydrogeneres deretter.

Karbohydratspektret er angitt i tabell V:

Dette hydrolysat benyttes for fremstilling av en solbærsirup. 150 g med 75% tørrstoff blandes med 500 g solbær, 400 cm<3 >vann og 125 g natriumbenzoat.

For smaking blandes den tilveiebrakte sirup med vann (ca.

1:4 i volum) for å tilveiebringe en solbærdrikk med god smak.

Eksempel 4.

En mengde på 12 liter stivelsesmelk med 33% tørrstoff omdannes til væske på sur måte til DE 27,0. Denne tilføres et kar på 25 liter etter på forhånd å være avkjølt til 55°C og pH justeres til 5,65.

Man tilsetter 1730 internasjonale'enheter S-amylase i form av maltekstrakt. Hydrolysehastigheten følges etter mengden reduserende sukker inntil man får en stabil DE på 47,5.

Karbohydratspektret er angitt i tabell VI.

Etter hydrogenering prøves hydrolysatet med hensyn på ikke-kariogenitet med den prøve som er angitt foran. Forskjellen i observert pH etter 21 timer mellom blindprøven og det prøvde hydrolysat er 0,75 pH-enheter.

Det tilveiebragte hydrolysat benyttes for å fremstille en glasur på en kake.

406 g av dette hydrolysat med et innhold på 75% tørrstoff tilsettes 585 g sorbitolpulver i en kasserolle med et innhold på ca. 2 liter. En minimal mengde vann tilsettes for å lette oppløsningen av sorbitol.

Blandingen oppvarmes deretter til en temperatur på 117°C

som kontrolleres med et termometer. Innholdet i kasserollen helles deretter over på et kaldt underlag og avkjøles til ca. 80°C.

På dette trinn dispergeres et sorbitolpulver med fin korn-størrelse for å starte krystallisasjonen, i den avkjølte massen og blandes inn ved hjelp av en trespatel inntil man får en fin krystallisering. Når produktet er godt krystalli-sert og relativt hvitt, helles det over i et kar og settes bort i 2 4 timer.

Når det skal benyttes for glasering av kaker, oppvarmes

den nødvendige mengde på et vannbad ved temperaturer som ikke overstiger 40°C og helles over på kakene ved hjelp av en spatel.

Den tilveiebragte glasur er hvit, hard og meget klar. Suk-kersmaken er noe øket i forhold til det man får med vanlig glasur av sakkarose og glukosesirup, noe som bemerkes av hoveddelen av smakerne. Den tilveiebragte glasur frembringer videre en umiddelbar og meget behagelig og frisk smak.

Eksempel 5.

En mengde på 12 liter stivelsesmelk på 33% tørrstoff gjøres flytende på sur måte inntil DE 34,8. Man tilfører denne mengde i et kar på 25 liter, og justerer pH til 5,6, hvoretter temperaturen senkes til 55°C. Man tilfører deretter 1730 internasjonale enheter B-amylase i form av maltekstrakt. Hydrolysehastigheten følges ved hjelp av mengden reduserende sukker inntil man får en stabil DE på 52,0.

Karbohydratspektret er gjengitt i tabell VII.

Etter hydrogenering, prøves hydrolysatet med hensyn på ikke-kariogenitet. Forskjellen i pH etter 21 timer mellom blind-prøven og det prøvede hydrolysat er 0,45 pH-enheter.

Dette!' ikke-kar iogene "hydrolysat benyttes for fremstilling av karameller;

I'en kasserolle méd et innhold på ca. 1 liter tilsettes følgende' bestanddeler" i denne rekkefølge: 150 g hydrogenert hydrolysat med 75%: tørrstoffinnhold, 17,4 g ikke-sukret, konsentrert melk med 28% tørrstoffinnhold, 14 g vegetabilsk fett ("Coprah 35")med"et smeltepunkt på ca. 30-35°C, 0,9 g natriumbikarbonat for å forbedre utviklingen av fargene og endelig 0,5 g glycerol monostearat som gjør det mulig å begrense klebrigheten i karamellen.

Blandingen varmes deretter opp under omrøring til temperaturer på 130°C (temperaturen kontrolleres ved hjelp av et termometer) og helles ut i en oljet form hvor massen får være inntil den er fullstendig avkjølt. Karamellene skjæres deretter opp og emballeres i tett papir. De er godt farget, har en god smak og kleber ikke til tennene.

Eksempel 6.

Det ikke-kariogene, hydrogenerte hydrolysat som er beskrevet i eksempel 1 benyttes for fremstilling av marsh mallows etter følgende fremgangsmåte. 19 g gelatin med høy "bloom" (220 bloom) dispergeres først i 56 cm<3> vann, hvoretter blandingen oppvarmes på vannbad til 50-60°C og får en fullstendig oppløsning av gelatinet.

Samtidig oppvarmes 704 g hydrogenert hydrolysat med 75% tørrstoffinnhold i en kasserolle til en temperatur på 140°C, hvoretter kasserollen trekkes bort fra varmekilden, 176

g hydrolysat med 75% tørrstoff tilsettes raskt til kasserollen for å få en så rask som mulig avkjøling.

I en blander av typen "KENWOOD" blandes 7 g "BIANBEL"

193, et melkeproteinprodukt som markedsføres av Bel Indus-tries til 38 cm<3> kaldt vann, og en forsiktig omrøring gjør det mulig med en rask dispersjon av pulver. Etter fullstendig oppløsning, tilsettes gelatinoppløsningen under langsom omrøring til "KENWOOD"-blanderen fulgt av oppløsning av hydrolysatet. Blandingen omrøres så raskt i 10 min, hvoretter den tilveiebragte deig formes til brød og hensettes i 24 timer.

Brødet skjæres deretter opp i stykker som dekkes av sorbitolpulver.

De tilveiebragte marsh-mallows er møre, lite klebrige og smelter på tungen.

Eksempel 7.

Det ikke-kariogene, hydrogenerte hydrolysat fra eksempel

1 benyttes sammen med sorbitolpulver for å gjennomføre en forsiktig drasjédannelse av hårde sukkertøy fra eksempel 1, fremstilt av hydrogenert hydrolysat. Med uttrykket "drasjédannelse" forstår man en prosess hvor et element som utgjør en kjerne omsluttes av et klebrig hylster og en "forsiktig" drasjédannelse skiller seg fra en "hard" drasjédannelse hovedsakelig ved det forhold at fuktigheten i omslutningssirupen istedet for å fordampes, bindes til en fast, pulverformig substans.

Fremgangsmåten er følgende. En masse på ca. 1 kg hårde sukkertøy fra eksempel 1 tilføres i en drasjédannelses-turbin med en diameter på 30 cm, med en skråstilling på

45° (FROGERAIS-maskin av typen "Lilliput") og denne' turbin roterer med en hastighet på 30-35 omdr./min.

Til kjernen i bevegelse tilføres deretter langsomt 20 g

av det ikke-kariogene hydrogenerte hydrolysat fra eksempel 1 som holdes på en temperatur på mellom 80 og 100°C og som på forhånd er fordampet til 85 Brix. Etter 1-2 min., som er den tid som er nødvendig for en god fordeling av hydrolysatet på overflaten av kjernene, tilsettes i form av et fint regn 40 g finkornet sorbitolpulver ("NEOSORB" pulver 100). Når belegget er godt tørket, fjernes pulveroverskud-det med en luftstrøm.

Syv tilsvarende etterfølgende operasjoner gjennomføres hvoretter de oppnådde drops føres ut av turbinen og hensettes i 12 timer.

De tilveiebragte drops har en glatt overflate som er homogen og klar. Belegget er mørt og selv om dropsene hensettes i fri luft, er de stabile og kleber ikke.

Claims

1. Fremgangsmåte for fremstilling av et ikke-kariogent hydrogenert stivelsehydrolysat som oppviser en mengde på under 3 vekt-% polyoler med en polymeriseringsgrad over 20, mindre enn 60 vekt-% maltitol med en polymeriseringsgrad på 2 og mindre enn 19 vekt-% sorbitol med en polymeriseringsgrad på 1, idet resten opp til 100% utgjøres av polyoler med en polymeriseringsgrad på 3-20, karakterisert ved at utgangsstivelsen underkastes en sur eller enzymatisk hydrolyse til en dékstroseekvivalent på 10 til 35, det således oppnådde forhydrolysat underkastes en enzymatisk hydrolyse ved hjelp av en B-amylase, en B-amylase og en a-amylase, eller en B-amylase , en a-amylase og et enzym som hydrolyserer 1-6-bindinger i amylopektin, idet enzymet brukes under slike betingelser at dekstroseekvivalenten for det endelige hydrolysat bringes til en verdi på 45 til 53, og det således oppnådde hydrolysat med en dékstroseekvivalent på 45 til 53 hydrogeneres.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at utgangsstivelsen underkastes en sur hydrolyse til en dékstroseekvivalent på 27 til 35, det således oppnådde forhydrolysat underkastes en enzymatisk hydrolyse ved hjelp av en B-amylase idet enzymet benyttes under slike betingelser at dekstroseekvivalenten for det ferdige hydrolysat bringes til en verdi på 45 til 53, og det således oppnådde hydrolysat med en dékstroseekvivalent på 45 til 53 hydrogeneres.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at utgangsstivelsen underkastes en sur eller enzymatisk hyrolyse inntil en dékstroseekvivalent på 10 til 27, det således oppnådde forhydrolysat suksessivt underkastes påvirkning av en 8-amylase og en a-amylase, idet de relative forhold ved anvendelsen av disse to enzymer velges slik at dekstroseekvivalenten for hydrolysatet ved hjelp av 6-amylasen bringes til en verdi på 46 til 48-ved hjelp av a-amylasen til en verdi på 48 til 51, hydrolysatet med en dékstroseekvivalent på 48 til 51 hydrogeneres.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at hydrolysatet som oppviser en dékstroseekvivalent på 48 til 51 mellom påvirkningen av a-amylasen og hydrogeneringen underkastes en samtidig påvirkning av en B-amylase og et enzym som er istand til å hydrolysere 1-6-bindingen i amylopektinet.

5. Fremgangsmåte ifølge et hvilket som helst av kravene 1-4, karakterisert ved at mengdene og betingelsene for enzymbehandlingen som benyttes velges som følger: B-amylase: 200 til 1000 internasjonale enheter pr. kg tørrstoff, pH 5,0 til 6,0, temperatur 50 til 60°C, behandlingsvarighet 30 til 70 timer, a-amylase: 16 000 til 48 000 internasjonale enheter pr. kg tørrstoff, pH 5,0 til 6,0, temperatur 50 til 60°C, behandlingsvarighet 16 til 30 timer.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at mengder og betingelser for enzymbehandlingen som benyttes velges som følger: enzym som er istand til å hydrolysere 1-6-bindingen i amylopektinet: 120-400 internasjonale enheter pr. kg tørrstoff i nærvær av 50 til 100 internasjonale enheter a-amylase pr. kg tørrstoff, pH 5,0 til 6,0, temperatur 50 til 60°C, behandlingsvarighet 24 til 48 timer.