NO175309B - Analogifremgangsmåte for fremstilling av nye, terapeutisk virksomme tricykliske, nitrogenholdige forbindelser - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse angår fremstilling av nye, terapeutisk aktive tricykliske, nitrogenholdige 5-HT3-reseptoranta-gonister som inneholder en bicyklisk aminsubstituent forsynt med en bro.

Forbindelser med sterkt selektive virkninger på 5-HT-(serotonin eller 5-hydroksytryptamin)-reseptor-subtyper viser et klart potensiale for fordelaktig terapeutisk anvendelse og representerer hjelpemidler ved hjelp av hvilke forskere bedre kan forstå den rolle 5-HT1! spiller under sykdom. En rekke forskjellige 5-HT-reseptorundertyper er blitt identifisert. Noen av disse betegnes som S-HT^-, 5-HT2- og 5-HT3-reseptorer.

Enkelte forbindelser med 5-HT3i-reseptorformidlende aktivitet

er anvendelige for behandling av emesis, CNS-forstyrrelser, forstyrrelser av den kognitive ydelse, forstyrrelser som skyldes legemiddelavhengighet, smerte (f.eks. migrene), kardiovaskulære forstyrrelser og mage- og tarmkanalforstyrrelser, se f.eks. en artikkel med tittelen "Drugs Acting On 5-Hydroxy-tryptamine Receptors" som er publisert 23. september 1989 i The Lancet.

Det har nå lykkes å fremstille nye tricykliske forbindelser som er anvendelige blant annet for behandling av en rekke tilstander som påvirkes av 5-HT3-reseptoren. De nye forbindelser er aktive i meget lave konsentrasjoner, spesielt for behandling av emesis, men de er også virksomme ved behandling av andre forstyrrelser, slik det vil bli vist nedenfor.

I henhold til oppfinnelsen fremstilles nye, terapeutisk virksomme trisykliske, nitrogenholdige forbindelser med den generelle formel I:

hvor

den brutte linje betegner en eventuell dobbeltbinding, n er 1, 2 eller 3,

p er 0 eller 1,

hver R<1>uavhengig av de øvrige er valgt blant hydrogen, benzyloksy, hydroksy og alkoksy med 1-6 karbonatomer, og

R<3>er l-azabisyklo-[2,2,2]-okt-3-yl, 1-azabisyklo-[2,2,2]-okt-4-yl, 8-metyl-8-azabisyklo-[3,2,l]-okt-3-yl, 9-metyl-9-azabisyklo-[3,3,1]-non-3-yl eller 1-azabisyklo-[3,3,1]-non-4-yi,

og i farmasøytisk henseende aksepterbare salter og N-oksidderivater og reduserte N-oksidderivater av disse forbindelser, samt individuelle isomerer og blandinger av isomerer av forbindelsene.

De nye forbindelser med den generelle formel I fremstilles ved åt man utfører ett eller flere av de følgende trinn: (a) omsetning av en forbindelse med den generelle formel II:

hvor n, p, R<1>og R<3>er som ovenfor angitt, med et formyle-ringsmiddel i nærvær av en sterk base for dannelse av en forbindelse med I hvor den brutte linje betegner en dobbeltbinding, (b) reduksjon ved hydrogenering av den dobbeltbinding som i formel I er representert ved en brutt linje, for dannelse av en forbindelse med formel I hvor den brutte linje betegner to hydrogenatomer, (c) overføring av en forbindelse med formel I til et i farmasøytisk henseende akseptabelt salt derav, eller over-føring av et salt av en forbindelse med formel I til den tilsvarende frie base med formel I, (d) oksidasjon av en forbindelse med formel I til et tilsvarende N-oksid av R<3->delen av forbindelsen med formel I, eller reduksjon av N-oksidet av R<3->delen til et tilsvarende amin, (e) dealkylering av en alkoksysubstituent R<1>eller debenzylering av en benzyloksysubstituent R<1>, for dannelse av den tilsvarende forbindelse med formel I hvor R<1>er overført til hydroksy, (f) hydrogenering i stillingene 3a, 4, 5 og 6 av en forbindelse med den generelle formel XIV:

hvor R<1>, R<3>og p er som ovenfor angitt,

(g) separasjon av en blanding av isomerer eller diastereomerer av en forbindelse med formel I for utskillelse av én enkelt isomer eller en diastereomer, eller (h) utførelse av et hvilket som helst av trinnene (a)-(g) med optisk aktive reaktanter.

De nedenfor angitte forbindelser med formel II er nye forbindelser som er anvendelige utgangsmaterialer for fremstilling av forbindelser med formel (I):

hvor n, p, 1, R<1>, og R3 er som angitt for forbindelse med formel I.

Definisjoner.

Med mindre annet er angitt, har de følgende betegnelser benyttet i beskrivelsen og kravene de følgende betydnin-ger: Med "alkyl" menes et rettkjedet eller forgrenet, met-tet hydrokarbonradikal som har fra ett til det angitte antall karbonatomer. Eksempelvis er C-^-alkyl et alkylradikal som har minst 1 men minst 7 karbonatomer, f.eks. metyl, etyl, i-propyl, n-propyl, n-butyl, pentyl, heptyl og lignende.

Med "lavere alkyl" menes et alkylradikal med 1-6 kar-

bonatomer.

Med "lavere alkoksy", "(lavere alkyl)-amino", di-(lavere alkyl)-amino", "(lavere alkanoyl)-amino" og lignende betegnelser menes alkoksy, alkylamino, dialkylamino, alkanoylamino, osv., hvor alkylradikalet eller hvert alkylradikal er "lavere alkyl" som ovenfor definert.

Med "halogen" menes fluor, klor, brom eller jod. Foretrukne halogener er klor og brom.

Med uttrykket "i farmasøytisk henseende aksepterbart" menes at det angjeldende er anvendelig for fremstilling av et farmasøytisk preparat som generelt er sikkert og ikke-toksisk, såvel for veterinær anvendelse som for farmasøytisk bruk på mennesker.

Med uttrykket "i farmasøytisk henseende aksepterbare salter" menes salter som oppviser den ønskede farmakologiske aktivitet, og som ikke er betenkelige hverken biologisk eller på annen måte. Slike salter innbefatter syreaddisjonssalter dannet med uorganiske syrer, som f.eks. saltsyre, hydrobrom-syre, svovelsyre, salpetersyre, fosforsyre og lignende, eller med organiske syrer som f.eks. eddiksyre, propionsyre, heksan-syre, heptansyre, cyklopentanpropionsyre, glykolsyre, pyro-druesyre, melkesyre, malonsyre, ravsyre, eplesyre, maleinsyre, fumarsyre, vinsyre, sitronsyre, benzoesyre, o-(4-hydroksy-ben-zoyl)-benzoesyre, kanelsyre, mandelsyre, metansulfonsyre, etansulfonsyre, 1,2-etandisulfonsyre, 2-hydroksyetansulfon-syre, benzensulfonsyre, p-klorbenzensulfonsyre, 2-naftalensul-fonsyre, p-toluensulfonsyre, kamfersulfonsyre, 4-metyl-bicyk-lo-[2,2,2]-okt-2-en-l-karboksylsyre, glucoheptonsyre, 4,4'-metylenbi s - (3 -hydroksy- 2 -naf toe) - syre, 3 - f eny lpropionsyre, trimetyleddiksyre, tert-butyleddiksyre, lauryl svovel syre, glu-konsyre, glutaminsyre, hydroksynaftoesyre, salicylsyre, stea-rinsyre, slimsyre og lignende. Foretrukne i farmasøytisk henseende aksepterbare salter er de som dannes med saltsyre.

Forbindelsene med formel I hvor R<1>er en hydroksy-gruppe, er i stand til å danne salter med uorganiske eller organiske baser. Foretrukne i farmasøytisk henseende aksepterbare baser innbefatter natriumhydroksyd, natriumkarbonat, kaliumhydroksyd, aluminiumhydroksyd, kalsiumhydroksyd og organiske baser som f.eks. dietanolamin, trometamin, N-metylglu-

camin, etanolamin, trietanolamin og andre.

Med "N-oksyd-derivatet" av en forbindelse menes den form av en forbindelse med formel I hvor nitrogenatornet i gruppenR<3>i formel I foreligger i oksydert tilstand, f.eks. i følgende tilstand:

Med "dyr" menes pattedyr som hunder, katter, kaniner, kveg, hester, får, geiter, griser og hjortedyr, og dyr som ikke er pattedyr, som f.eks. fugler og lignende.

Visse forbindelser med formel I og formel II kan foreligge som optiske isomerer. Enhver isomer eller blanding av isomerer av de nye forbindelser kan benyttes, og kravene skal ansees å dekke såvel den enkelte isomer som blandinger av isomerer, med mindre annet er angitt. Oppfinnelsen innbefatter fremstilling av alle optiske isomerer av en hvilken som helst asymmetrisk forbindelse med formel I og likeledes alle blandinger av slike.

"Isomeri" refererer seg til forbindelser som har samme atom-masse og atom-tall, men som er forskjellige med hensyn til én eller flere fysikalske eller kjemiske egenskaper. De forskjellige typer isomerer innbefatter de følgende:

En "stereoisomer" refererer seg til en kjemisk forbindelse som har samme molekylvekt, kjemiske sammensetning og oppbygning som en annen, bortsett fra at atomene er ordnet på en annen måte. Dette vil si at visse identiske kjemiske grupper har ulik orientering i rommet og derfor, når de foreligger i ren tilstand, har evne til å dreie polarisert lys. Imidlertid kan visse rene stereoisomerer ha en optisk dreining som er så svak at den ikke lar seg påvise med de instrumenter som for tiden finnes. En "optisk isomer" representerer én type stereoiso-meri som gir seg til kjenne ved den dreining som isomeren - enten i ren tilstand eller i oppløsning - bibringer polarisert lys. Denne skyldes i mange tilfeller binding av fire kjemisk forskjellige atomer eller grupper til minst ett av karbonatomene i molekylet.

Stereoisomerer eller optiske isomerer som er speilbilder av hverandre, betegnes "enantiomerer" og kan sies å være enantiomere. Chiralgrupper som er speilbilder av hverandre, betegnes "enantiomere" grupper.

Enantiomerer hvis absolutte konfigurasjon ikke er kjent, kan angis som høyredreiende (+) eller venstredreiende (-) avhengig av i hvilken retning de, under gitte eksperimen-telle betingelser, dreier polarisert lys.

Når like store mengder enantiomere molekyler er tilstede sammen, sies produktet å være racemisk, uansett hvorvidt det er krystallinsk, væskeformig eller gassformig. En homogen fast fase bestående av ekvimolare mengder enantiomere molekyler betegnes en racemisk forbindelse. En blanding av ekvimolare mengder av enantiomere molekyler som er tilstede som separate, faste faser, betegnes som en racemisk blanding. Enhver homogen fase som inneholder ekvimolare mengder av enantiomere molekyler betegnes som et racemat.

Uttrykket "diastereoisomer" refererer seg til stereoisomerer, som alle eller som for en dels vedkommende er dis-symmetriske, men som ikke er speilbilder av hverandre. Dia-stereoisomerer som svarer til en gitt strukturformel, må ha minst to asymmetriske atomer. En forbindelse som har to asymmetriske atomer, vil vanligvis foreligge i fire diastereoiso-mere former, betegnet (-)-erytro, (+)erytro, (-)-treo og (+)-treo.

De optisk aktive forbindelser som her omtales, kan benevnes i henhold til flere konvensjoner, nemlig i henhold til R- og S-regelverket ifølge Cahn og Prelog, som erytro- og treo-isomerer, som D- og L-isomerer, som d- og 1-isomerer, og som ( + ) og (-)-isomerer, indikerende retningen i hvilken et polarisasjonsplan dreies av den kjemiske struktur, i ren form eller i oppløsning. Disse konvensjoner er velkjente i faget og er nærmere beskrevet E.L. Eliel i Stereochemistry of Carbon Compounds, utgitt i 1962 av McGraw Hill Book Company, Inc., New York og i publikasjoner som det der er vist til. Således kan disse isomerer angis som d-, 1- eller et d,l-par; eller som D-, L- eller et D,L-par; eller som R-, S- eller et R,S-par, avhengig av det benyttede nomenklatursystem. I dette skrift vil generelt (R)-, (S)- og (RS)-benevnelsene bli benyttet.

R<3->substituentene i de nye forbindelser er nedenfor angitt ved strukturformel. I visse tilfeller vil R<3->substituen-ten ha et chiralsenter ved det ringkarbonatom som er bundet til amidnitrogenet. Det vil forstås at en rett, heltrukken linje som betegner den kovalente binding mellom chiralkarbon-atomet og amidnitrogenatomet er ment å skulle representere enten R- eller S-konfigurasjon eller en blanding av disse (ikke nødvendigvis en racemisk blanding).

betegnet 1-azabicyklo-[2,2,2]-okt-3-yl, betegnet 1-azabicyklo-[2,2,2]-okt-4-yl, betegnet endo-9-metyl-9-azabicyklo-[3,3,1]-non-3-yl, betegnet endo-8-metyl-8-azabicyklo-[3,2,1]-okt-3-yl, betegnet ekso-8-metyl-8-azabicyklo-[3,2,1]-okt-3-yl, og

betegnet endo-1-azabicyklo-[3,3,1]-non-4-yl.

Forbindelsene med formel I benevnes i henhold til alminnelig aksepterte nomenklaturregler fastlagt av "Chemical Abstracts". Benevningen avhenger først og fremst av hvorvidt n er 1, 2 eller 3. Eksempelvis blir forbindelsen med den føl-gende formel, hvor n = 1 og R<3>= 1-azabicyklo-[2,2,2] -okt-4-yl:

benevnt 2-(1-azabicyklo-[2,2,2]-okt-4-yl)-l, 2,4,5-tetrahydro-cyklopent-[de]-isokinolin-l-on.

Forbindelsen med den følgende formel, hvor n = 2 ogR<3>er 1-azabicyklo-[2,2,2]-okt-4-yl:

benevnes 2-(1-azabicyklo-[2,2,2]-okt-4-yl)-2, 4, 5, 6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on.

Forbindelsen med den generelle formel, hvor n er 3 ogR<3>er 1-azabicyklo-[2,2,2]-okt-4-yl:

benevnes 2-(azabicyklo-[2,2,2]-okt-4-yl)-l,2,4, 5,6,7-hek-sahydrocyklohept-[de]-isokinolin-l-on.

Foretrukne forbindelser blant de nye forbindelser med den generelle formel I er: 2-(1-azabisyklo-[2,2,2]-okt-3-yl)-l,2,4,5-tetrahydro-syklopent-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter, individuelle isomerer eller blandinger av isomerer av denne forbindelse,

2-(1-azabisyklo-[2,2,2]-okt-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter, individuelle isomerer eller blandinger av isomerer av denne forbindelse,

2-(1-azabisyklo-[2,2,2]-okt-3-yl)-7-hydroksy-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter, individuelle isomerer eller blandinger av isomerer av denne forbindelse,

2-(endo-9-metyl-9-azabisyklo-[3,3,1]-non-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farma-søytisk henseende akseptable salter av denne forbindelse,

2-(1-azabisyklo-[2,2,2]-okt-4-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter, individuelle isomerer eller blandinger av isomerer av denne forbindelse,

2-(endo-8-metyl-8-azabisyklo-[3,2,1]-okt-3-yl )-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farma-søytisk henseende akseptable salter av denne forbindelse,

2-(ekso-8-metyl-8-azabisyklo-[3,2,1]-okt-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farma-søytisk henseende akseptable salter av denne forbindelse,

2-(endo-1-azabisyklo-[3,3,1]-non-4-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter av denne forbindelse,

2-(l-azabisyklo-[2,2,2]-okt-3-yl)-l,2,4,5,6-7-heksa-hydrosyklohept-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter, individuelle isomerer eller blandinger av isomerer av denne forbindelse, og

2-(1-azabisyklo-[2,2,2]-okt-3-yl)-2,3,3a,4,5,6-heksa-hydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter og diastereomerer av denne forbindelse.

Anvendelse

De nye forbindelser angitt ved formel I oppviser far-masøytisk aktivitet, spesielt aktivitet som 5-HT3-reseptor-antagonister. Som sådanne er disse forbindelser anvendelige for behandling av et bredt spektrum av tilstander hos mennesker og dyr, hvor 5-HT3-reseptoren spiller en rolle. Eksempler på tilstander som kan behandles ved bruk av de nye forbindelser, er brekninger (emesis), mage-tarmkanalforstyrrelser, forstyrrelser i sentralnervesystemet (CNS) inklusive kognitive adferdsforstyrrelser, legemiddelavhengighet osv., kardiovaskulære forstyrrelser og smerte.

For de foreliggende formål vil betegnelsen "emesis" ha en bredere betydning enn den normale ordboksdefinisjon, idet det skal innbefatte ikke bare oppkast, men også kvalme og brekninger. En slik emesis-tilstand kan frembringes av eller skyldes administrering av kjemoterapeutiske eller cytotoksiske midler eller stråling under kreftbehandling eller eksponering for stråling, kirurgiske operasjoner eller bedøvelse eller bevegelsessyke (forårsaket av transport i et kjøretøy, fly, skip osv.). De nye forbindelser kan betegnes som antiemetika og er spesielt verdifulle for behandling (spesielt for å for-hindre) emesis frembragt hos kreftpasienter som følge av be-handlinger med cytotoksiske farmasøytiske midler eller som følge av strålebehandling. Slike cytotoksiske midler innbefatter kreftmotvirkende midler på platinabasis, som f.eks. cisplatin-(cis-diammindiklorplatina), og likeledes kreftmotvirkende legemidler som ikke er på platina-basis, som f.eks. cyklofosfamid (cytoksin), vincristrin (leurocristin), procar- bazin- (N- (1 -metyletyl) -4- [ (2-metylhydrazi.no) -metyl ] -benzamid), metotrexat, fluoruracil, mekloretamin-hydroklorid-(2-klor-N-( 2-kloretyl) -N-metyl-ethanamin-hydroklorid), doxorubicin, adriamycin, dactinomycin (actinomycin-D)-cytarabin, carmustin, decarbazin, og andre som er oppført på side 1143 i Journal of Clinical Oncology 1989; 7(8):1143.

De nye forbindelser kan også anvendes for behandling av kvalme og oppkasting etter operasjoner samt for behandling av bevegelses syke og for behandling av alle de ovenfor beskrevne tilstander.

Forbindelsene med formel I er anvendelige ved behandling av mage- og tarmkanalforstyrrelser (f.eks. i magen, spiserøret og både tykktarmen og tynntarmen). Eksempler på spesifikke tilstander som kan behandles"ved bruk av de nye forbindelser, innbefatter, men er ikke begrenset til, dyspep-sia (inklusive d. uten sår), gastrisk stase, peptisk sår, eso-phagitis med tilbakestrømning, flatulens, gallegastritis med tilbakestrømning, pseudo-obstruksjonssyndromet, syndromet med irritabel tykktarm (som kan resultere i kronisk forstoppelse eller diarré), sykdom i diverticulum, dårlig bevegelighet i gallen (hvilket kan resultere i dårlig funksjon av Oddi-sphin-cter og "slam" eller mikroskopiske krystaller i galleblæren), gastroparesis (f.eks. diabetisk, postkirurgisk eller idiopa-thisk), syndromet med irritabel tarm og forsinket tømming av magen. De nye forbindelser er likeledes anvendelige som kort-tidsprokinetika for å lette diagnostisk radiologi og innset-ting av rør i tarmene. Dessuten er forbindelsene anvendelige for behandling av diarré, spesielt diarré frembragt av kolera og carcinoidsyndromet.

Forbindelsene med formel I er anvendelige for behandling av CNS-forstyrrelser. Eksempler på slike kategorier av CNS-forstyrrelser som lar seg behandle, er kognitive forstyrrelser, psykoser, angst/depresjoner og tvangspreget adferd. Kognitive forstyrrelser innbefatter konsentrasjonssvikt eller hukommelsessvikt, tilstander av dementia (inklusive senil dementia av Alzheimers type og forårsaket av elding), hjerne-karsvikt og Parkinsons sykdom. Psykoser som kan behandles ved bruk av de nye forbindelser, innbefatter paranoia og schizo- frenia. Represenative angst-/depresjonstilstander som lar seg behandle, innbefatter antesiperende angst, f.eks. forut for kirurgiske inngrep, tannlegebesøk osv.), depresjon, mania, kramper og angst forårsaket av bortfall av vanestoffer som f.eks. nikotin, alkohol, vanlige narkotika, kokain og andre stoffer som misbrukes. Sluttelig kan tvangspreget adferd, f.eks. slik adferd som resulterer i fettsyke, behandles ved bruk av de nye forbindelser.

Kardiovaskulære forstyrrelser som kan behandles ved bruk av de nye forbindelser, er de som har sammenheng med til-stedeværelse av serotonin. Eksempler på slike forstyrrelser er arrhythmias og hypertensjon.

Det antas at de nye forbindelser hindrer disse uønskede nervetransmitteringer og/eller hindrer karutvidelse og derved reduserer graden av følt smerte. Eksempler på smerte som lar seg behandle med de nye forbindelser, er "duster"- hodepiner, migrener, trigeminal neuralgia og smerte i de indre organer (f.eks. forårsaket av unormal utstrekking av hule, indre organer).

For å bestemme 5-HT3-antagonist-aktivitet av de nye forbindelser kan fagmannen benytte forsøket med binding til rotters hjernebark, en predikativ in vitro test, ved hjelp av hvilket man bestemmer en forbindelses affinitet for binding til 5-HT3-reseptoren. Metoden er beskrevet i Kilpatrick, G.J., Jones, B.J. og Tyers, M.B., Nature 1987; 330: 24-31. Forsøket, tilpasset for testing av de her beskrevne nye forbindelser, og resultatene av forsøket vil finnes i eksempel 11 lenger fremme. Forbindelsene med formel I oppviser affinitet for 5-HT3-reseptoren ved dette forsøk.

Testen ifølge von Bezold-Jarisch for testing av 5-HT3-antagonist-aktiviteten i rotter er en anerkjent test for bestemmelse av in vivo 5-HT3-antagonist-aktivitet. Ved denne test måles "von Bezold-Jarisch"-refleksen hos bedøvede rotter, se f.eks. Butler, A., Hill, J.M., Ireland, S.J., Jordan, CC,Tylers, M.B., Brit. J. Pharmacol. 1988; 94: 397-412; Cohen,M.L.,Bloomquist, W., Gidda, J.S., Lacefield, W., J. Pharmacol.Exp. Ther. 1989; 248: 197-201; og Fozard, J.R., MDL 72222:Rrch. Pharmacol. 1984; 326: 36-44. De her beskrevne nye forbindelser oppviser aktivitet ved testen ifølge von Bezold-Jarisch. Den detaljerte prosedyre (modifisert for testing av de her omtalte forbindelser) og resultatene av testen vil finnes i eksempel 14 lenger fremme. Forbindelsene med formel I reduserer cisplatin-frembragt emesis hos fritter (hvit jaktilder).

Testen for bestemmelse av reduksjon av cisplatin-frembragt emesis hos fritter er en anerkjent test for bestemmelse av den antiemetiske aktivitet in vivo, se f.eks. Costall, B., Domeney, A.M., Naylor, R.J. og Tattersall, F.D., Neuropharmacology 1986; 25(8): 959-961; og Miner W.D. og San-ger G.J., Brit. J. Pharmacol. 1986; 88: 497-499. En generell beskrivelse av testen og resultatene av testen vil finnes i eksempel 13 lenger fremme. Forbindelsene med formel I reduserer den cisplatin-frembragte emesis hos fritter.

De antiemetiske egenskaper som gjør seg gjeldende ved motvirkning av emesis hos hunder forårsaket av administrering av kreftmotvirkende legemidler på platinabasis bestemmes også ved hjelp av en modifisert utgave av metoden beskrevet av Smith, W.L., Alphin, R.S., Jackson, C.B., og Sancilio, L.F., J. Pharm. Pharmacol. 1989; 41: 101-105; og Gylys, J.A., Res. Commxxn. Chem. Pathol. Pharmacol. 1979; 23(1): 61-68, nemlig som følger: cisplatin-(cis-diammindiklorplatina) administreres i en dose av 3 mg/kg intravenøst til hunder som ikke har fas-tet (begge kjønn). 60 minutter etter administreringen av cisplatin administreres testlegemidlet i saltoppløsning i et dosevolum på 0,1 ml/kg intravenøst. En kontrollgruppe av hunder gis cis-platinet og, 60 minutter deretter, saltoppløsning uten testlegemidlet. Hundene iakttaes kontinuerlig i 5 timer, idet antallet emetiske episoder telles og sammenlignes med emetiske episoder iakttatt for kontrolldyrene.

Anvendeligheten for behandling av mage- og tarmkanalforstyrrelser bestemmes ved undersøkelse av den gastrokine-tiske farmakologiske aktivitet ved bruk av metoden ifølge Droppleman, D., Gregory, R. og Alphin, R.S., J. Pharmacol. Methods 1980; 4(3): 227-30, hvor man måler den tid det tar for rotter å få i seg et testmåltid, og hvor det sammenlignes med kontrollrotter. Metoden ifølge Dropplemen et al er en aner kjent metode for bestemmelse av gastrointestinal aktivitet in vivo. De nye forbindelser oppviser aktivitet ved metoden ifølge Dropplemen et al, som er detaljert beskrevet i eksempel 12. Forbindelsene med formel I oppviser aktivitet ved denne test.

Anvendeligheten for behandling av en CNS-forstyrrelse som f.eks. angst (angstdempende aktivitet) bestemmes ved hjelp av den i faget anerkjente utforskningstest ifølge Crawley og Goodwin, hvor det benyttes to kammere. Denne test er beskrevet av Kilfoil, T., Michel, A., Montgomery, D., and Whiting, R.L. iNeuropharmacology 1989; 28(9): 901-905. I korte trekk innebærer metoden bestemmelse av hvorvidt en forbindelse reduserer naturlig angst hos mus på sterkt opplyste steder. De nye forbindelser er aktive ved denne anerkjente test. Aktiviteten er eksemplifisert i eksempel 15 lenger fremme. De nye forbindelser med formel I er aktive ved denne test.

Aktiviteten med hensyn til å forbedre kognitive egenskaper kan bestemmes ved hjelp av testen for bestemmelse av tilvending og kognitiv forbedring utført på mus. Prosedyrene er beskrevet av Barnes, J.M. Costall, B., Kelly, M.E., Naylor, F.J., Onaivi, E.S., Tomkins, D.M. og Tyers, M.B. i Br. J. Pharmacol. 98, 693P (1989). Ved denne prosedyre anvendes den ovenfor omtalte utforskningstest for testing med henblikk på forbedringer av den skadede kognitive ydelse hos eldre mus. En detaljert redegjørelse vil finnes i eksempel 18 lenger fremme. De nye forbindelser med formel I forbedrer den kognitive ydelse ved denne test.

Den angstdempende aktivitet under avholdenhet fra misbrukte legemidler bestemmes ved lys/mørke-tilbaketreknings - testen for bestemmelse av angst hos mus. Ved denne prosedyre benyttes den ovenfor omtalte utforskningstest for bestemmelse av den angstdempende aktivitet etter administrering og påføl-gende brått opphør av alkohol-, kokain- eller nikotinbehand-linger. En detaljert redegjørelse er gitt i eksempel 17 lenger fremme. De nye forbindelser med formel I er effektive med hensyn til å motvirke angst forårsaket av stoffavholdenhet ved denne test.

De nye forbindelser er spesielt anvendelige for be-

handling av mennesker.

En terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse er en mengde som er effektiv med hensyn til å behandle tilstanden, dvs. sykdommen. Mengden som administreres, kan variere innenfor et bredt område i avhengighet av graden av tilstanden som behandles, pasientens alder og relative helsetilstand og andre faktorer. En i terapeutisk henseende effektiv mengde vil variere fra 0,000001 mg (1 nanogram [ng]) pr. kg kroppsvekt pr. dag til 10,0 mg/kg kroppsvekt pr. dag. Fortrinnsvis vil mengden være i området fra 10 mg/kg/dag til 1,0 mg/kg/dag, spesielt for antiemetiske formål. Således vil den terapeutisk effektive mengde for et menneske med kroppsvekt 70 kg kunne være på fra 70 ng/dag til 700 mg/dag, fortrinnsvis fra 700 ng/dag til 70 mg/dag.

Administrering og farmasøytiske preparater.

De nye forbindelser kan administreres ved hjelp av hvilke som helst av de vanlige og anerkjente metoder som er kjent i faget, enten alene eller i kombinasjon med en annen av de nye forbindelser eller med et annet terapeutisk middel. Vanligvis vil en forbindelse bli administrert i form av et farmasøytisk preparat, sammen med en i farmasøytisk henseende aksepterbar eksipient, idet administreringen foretas oralt, systemisk (f.eks. transdermalt, intranasalt eller via stikk-piller) eller parenteralt (f.eks. intramuskulært [im], intra-venøst [iv] eller subkutant [sc]). De nye forbindelser kan således administreres i et preparat som foreligger som et halvfast stoff, et pulver, en aerosol, en oppløsning, en sus-pensjon eller i annen egnet preparatform, slik det vil fremgå av det følgende.

Vanligvis vil det ferdige preparat inneholde fra 0,001 til 99,5 vekt% av en av de nye forbindelser, mens resten utgjøres av eksipienten(e). Fortrinnsvis vil mengden av den aktive forbindelse være fra 0,01 til 10,0 vekt%, og aller helst fra 0,1 til 1,0 vekt%, idet resten utgjøres av én eller flere egnede eksipienter.

Fortrinnsvis administreres det farmasøytiske preparat i en enhetsdoseform for kontinuerlig behandling eller i en enhetsdoseform etter behov når det ønskes lindring av symptomer.

Nedenfor skal det redegjøres nærmere for fremstillingen av de nye forbindelser med formel I, bl.a. med henvisning bil det nedenstående Reaksjonsskjerna I.

hvor X = OH, -OR (R = alkyl) eller halogen, og n, p,R<1>og

R<3>er som angitt i sammenfatningen av oppfinnelsen.

Trinn 1

I trinn 1 i Reaksjonsskjerna I omsettes en bisyklisk syre med formel III eller en ester eller et halogenid derav med et egnet amin for dannelse av det tilsvarende amid med formel II. Dette amid anvendes som et utgangsmateriale ved analogifremgangsmåten ifølge oppfinnelsen.

Generelt vil forbindelsene med formel III og aminene med formel R<3>NH2være kjent i faget, være å få i handelen eller kunne fremstilles i henhold til metoder som vil være tilgjengelige for fagfolk på området. Eksempelvis er forbindelsene med formel III hvor X er OH, p er 1, R<1>er metoksy (spesielt i meta-stilling til syregruppen), og n er 1 eller 2, beskrevet av Lowenthal, H.J. og Shatzmiller, S., J. Chem. Soc. Perkin Trans. I 1976, 944. Usubstituerte forbindelser (hvor p er 0, og n er 1, 2 eller 3) kan lett skaffes, eller de kan fremstilles i henhold til metoder som er kjent i faget.

Andre utgangsmaterialer som er anvendelige for fremstilling av de nye forbindelser, er kommersielt tilgjengelige 1- cyano-4-alkoksynaftalener eller l-cyano-2-alkoksynaftalener som kan hydrolyseres og reduseres til den tilsvarende ut-gangssyre med formel III, hvor X er OH, R<1>er 4-alkoksy eller 2- alkoksy og n er 2. Halogensubstituerté tetraloner er velkjente og fremstilles fra o-halogen-y-fenylsmørsyre. Alle disse tetraloner kan reduseres med alkalimetallboranater, som f.eks. natrium- eller litiumboranat, til den passende alkohol (formel X i Reaksjonsskjerna II), overføres til en syre og omsettes med R<3>NH2-forbindelsen i form av et lakton for dannelse av et amid med formel II i henhold til Reaksjonsskjerna II nedenfor. Aminer med formel R<3>NH2som er anvendelige i dette trinn, innbefatter dem hvor R3 er som angitt i sammenfatningen av oppfinnelsen.

Reaksjonsbetingelsene hvorunder trinn 1 utføres, er standardbetingelsene for amiddannelse. Vanligvis omsettes en oppløsning av aminet i et inert organisk oppløsningsmiddel under normale betingelser som dem angitt i March, J. Advanced Organic Chemistry 1985, 3. utgave: 370-376. En særlig anvendelig metode består i å omsette amidet i form av et dimetylal-uminiumamin (Me2AlNHR<3>) med en alkylester (formel III), hvor X er lavere alkoksy, f.eks. etoksy. Egnede ikke-reaktive, organiske oppløsningsmidler (f.eks. toluen eller dikloretan) kan benyttes, slik at reaksjonen kan utføres under milde betingelser, f.eks. omgivelsenes trykk og ved temperatur under omgivelsenes temperatur, fortrinnsvis ved temperaturer fra -5-10°C til 20°C. Reaksjonen er vanligvis fullført i løpet av noen få timer.

Trinn 2

I dette trinn omsettes amidet vist ved formel II, som er et nytt mellomprodukt, med et formyléringsmiddel i nærvær av en sterk base. Reaksjonen utføres i et ureaktivt eteropp-løsningsmiddel, som f.eks. dietyleter, dimetoksyetan eller tetrahydrofuran (THF), idet det sistnevnte foretrekkes. Formyleringsmidlet som er anvendelig for denne reaksjon, er en hvilken som helst forbindelse som avstedkommer reaksjon mellom amidet med formel II og formylgruppen (-CH=0), spesielt et dialkylformamid, som f.eks. dimetylformamid (DMF), dietylfor-mamid, osv., et N-aryl-N-alkylformamid, som f.eks. N-fenyl-N-metylformamid, osv. Formyleringsmidlet anvendes vanligvis i et molart overskudd i forhold til amidet II, f.eks. i et mengdeforhold på fra 1,1 til 5,0, idet mengdeforhold på fra 1,5 til 2,5 foretrekkes. Den sterke base som er anvendelig ved denne reaksjon, er én som letter reaksjonsforløpet, og den kan passende være et alkyllitium eller Grignardreagens. n-butyllitium er særlig anvendelig, fordi det er lett å skaffe tilveie. Vanligvis utføres reaksjonen under en inert atmosfære (f.eks. argon) for å hindre oksydasjon av alkyllitiumet, og i et tem-peraturområde fra -5-70°C til romtemperatur. Fortrinnsvis er temperaturen fra4-20°C til 0°C, idet den reduserte temperatur antas å stabilisere de mellomprodukt-anioner som dannes i dette trinn.

Trinn 3

I dette trinn blir dobbeltbindingen (representert ved den brutte linje i formel I og spesifikt vist i formel IA) redusert ved hydrogenering. Denne reaksjon utføres under standard hydrogeneringsbetingelser under anvendelse av en standard hydrogeneringskatalysator, ved et trykk som varierer fra atmosfæretrykket til 13,7 MPa og ved temperaturer i området fra romtemperatur til 100°C. Hydrogeneringen utføres i et egnet polart, organisk oppløsningsmiddel, som f.eks. etanol, DMF, eddiksyre, etylacetat, tetrahydrofuran, toluen o.l.

Skjønt en standard katalysator (f.eks. rhodium på aluminiumoksyd, osv.) kan benyttes, er særlig anvendelige katalysatorer 20% palladiumhydroksyd på karbon, 10% palladium på carbon, Pearlmans katalysator fra Aldrich (50%H20 - 20% pal- ladiuminnhold), palladium/BaS04. Reduksjonen vil ta alt fra noen få timer til to eller flere dager, avhengig av katalysatoren, trykket, oppløsningsmidlet og temperaturen som benyttes. Eksempelvis vil bruk av eddiksyre med 70% perklorsyre og 20% palladiumhydroksyd på karbon kunne resultere i fullstendig reduksjon av en forbindelse i løpet av ca. 24 timer ved 342 kPa og ca. 85°C.

Forbindelsen som skal reduseres, kan benyttes i form av den frie base eller i form av et salt valgt blant de ovenfor omtalte syreaddisjonssalter, spesielt hydrokloridet, hyd-robromidet, kamfersulfonatet, acetatet, osv. Dersom det benyttes en optisk aktiv syre, vil dette ofte ha innvirkning på den preferensielle dannelse av én bestemt isomer.

Fremstilling av isomerer.

Av formel I fremgår det at noen av de nye forbindelser kan ha minst ett eller to asymmetriske karbonatomer (chi-ralsentere). Dersom den brutte linje mellom karbonatomene i 3-og 3a-stillingene betegner en binding, kan forbindelsene med formel I ha ett asymmetrisk karbonatom i R<3->substituenten, dvs. i 3'- eller 4'-stillingen (som er bundet til N-atomet betegnet som ringatom 2).

Enkelte R<3->substituenter, som f.eks. 1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-4-yl, endo-8-metyl-8-azabisyklo-[3.2.1]-okt-3-yl, ekso-8-metyl-8-azabisyklo-[3.2.1]-okt-3-yl og endo-9-metyl-9-azabisyklo-[3.3.1]-non-3-yl har intet asymmetrisk karbonatom (chiralitetssenter). Forbindelsene med formel I som inneholder en ikke-chiral R<3->substituent og en dobbeltbinding mellom karbonatomene i 3- og 3a-stillingene, er derfor ikke-chirale forbindelser.

Dersom den brutte linje mellom karbonatomene i 3- og 3a-stillingene betegner to hydrogenatomer, har forbindelsene med formel I minst ett asymmetrisk karbonatom, nemlig karbon-atomet 3a. Dersom R<3>er en chiralsubstituent, har forbindelsene med formel I to asymmetriske karbonatomer.

For de forbindelser med formel I som har ett asymmetrisk karbonatom finnes det to enantiomere former, nemlig (R)-formen og (S)-formen, definert etter reglene ifølge Cahn et al.

En rekke metoder som egner seg for optisk spaltning av enantiomerer, kan benyttes, men de foretrukne metoder avhenger av fremstillingen av diastereomere forbindelser avledet fra enantiomerene. Skjønt den optiske spaltning kan utføres med kovalente diastereomere forbindelser avledet fra forbindelsene med formel I og diastereomere komplekser, er de foretrukne diastereomere forbindelse dissosierbare. Vanligvis blir de kovalente diastereomerer separert ved kromatografering, men det foretrekkes å benytte separasjons- og spaltningsteknikker som beror på ulikheter i oppløselighet.

I henhold til en foretrukken metode blir forbindelsene med formel I som har ett asymmetrisk karbonatom, separert ved dannelse av krystallinske diastereomere salter mellom racematsubstratet (R, S) og en optisk aktiv syre. Eksempler på egnede spaltningsmidler som danner dissosierbare salter med enantiomerene med formel I er vinsyre, o-nitrotartranilsyre, mandelsyre, maleinsyre, 2-fenoksypropionsyre, hydratropinsyre og 2-akrylpropionsyre generelt eller kamfersulfonsyre. Alternativt kan det foretas selektiv krystallisasjon, direkte krystallisasjon eller kromatografering. Spesifikke spaltningsmetoder som er anvendbare for fremstilling av enantiomerer av forbindelser med formel I, er beskrevet i Jean Jacques, André Collet, Samuel H. Wilen, Enantiomers, Racemates and Resolutions, John Wiley & Sons, Inc. (1981).

Forbindelsene med formel I som har to asymmetriske karbonatomer, foreligger som diastereomere forbindelser med totalt fire isomerer, idet det første asymmetriske karbonatom kan være R eller S og likeledes det andre asymmetriske karbonatom. Eksempelvis er (3aR,3'R)-molekylet speilbildet av ( 3aS,3'S)-forbindelsen, hvilket vil si at de er enantiomerer.

(3aS,3'R-forbindelsen er i sin tur enantiomeren av 3aR,3'S)-forbindelsen. De to par av enantiomerer står i forhold til hverandre som diastereomerer, hvilket vil si at de er ikke-enantiomere par i et sett. Som enantiomerer har (3aR,3'R)-forbindelsen og (3aS,3'S)-forbindelsen identiske fysikalske egenskaper, bortsett fra at de dreier polarisert lys like meget i hver sin retning. Dessuten reagerer de med ulik reaksjonshas-tighet med andre optisk aktive forbindelser.

Egenskapene av enantiomerene i ett diastereomert par er imidlertid ikke identiske med egenskapene av enantiomerene i det andre diastereomere par. Med andre ord har (3aS,3'S)-forbindelsen andre fysikalske egenskaper enn (3aR,3'S)-forbindelsen og (3aS,3'R)-forbindelsen. De har ulikt smeltepunkt, kokepunkt, oppløselighet, reaktivitet og andre egenskaper.

Da de ikke-enantiomere par som utgjør diastereomerene, har ulikt smeltepunkt, kokepunkt og oppløselighet, kan parene lett skilles fra hverandre ved hjelp av konvensjonelle metoder som f.eks. saltdannelse, som muliggjør bruk av kry-stallisasjonsteknikker basert på ulikheter med hensyn til opp-løselighet. Imidlertid kan de frie baser eller deres salter som danner diastereomerer, også separeres ved hjelp av kroma-tograferingsteknikker. Da diastereomerene har ulike fysikalske egenskaper, er det ikke nødvendig å benytte optisk aktive hjelpereagenser, som f.eks. midler for optisk spaltning. For saltdannelse kan alle de ovenfor beskrevne saltdannende syrer anvendes for separasjonen, såfremt de danner krystallinske salter. En spesiell fordel som knytter seg til kromatografiske spaltningsmetoder, består deri at disse vanligvis gir begge diastereomerer i meget ren form. Enhver type preparativ kromatografering kan benyttes for slik separasjon av diastereomerer (tyngdekraftkolonnekromatografering, tynnsj iktkromatografe-ring, tørrkolonnekromatografering og væskekromatografering under høyt og middels trykk). Nærmere enkeltheter om de anvendelige metoder vil finnes i Jean Jacques, André Collet, Samuel H. Wilen, Enantiomers, Racemates and Resolutions, John Wiley & Sons, Inc. (1981), kapittel 5.

Etter adskillelse av de to par av enantiomerer kan hvert par spaltes i sine enantiomerer etter metoder som det er vanlig å benytte for adskillelse av enantiomerer, f.eks. spaltning ved direkte krystallisasjon, som er basert på ulikheter i enantiomerenes krystallisasjonshastighet i en overmet-tet oppløsning i forhold til racematet. Alternativt kan det benyttes spaltningsmidler og fraksjonert krystallisasjon som beskrevet for forbindelsene med formel I som har ett asymmetrisk karbonatom.

Alternativt kan de nye forbindelser fremstilles under anvendelse av optisk aktive reaktanter. Eksempelvis kan det ved bruk av (R)- eller (S)-aminer med formelen R<3>NH2(hvor R<3>er som ovenfor angitt) fremstilles individuelle isomerer med formel II, som kan overføres til individuelle isomerer med formel IA eller IB. Dette er vist i eksempler A(2) og B.A for amidene med formel II og i eksempel 1 A(2) og 2 A for forbindelsene med formel I A og i eksempel 4 for forbindelsene med formel I: B.

Stereokonfigurasjonen av chiralsentrene i forbindelsene med formel I kan påvises ved sirkulær dikroisme, fortrinnsvis ved enkeltkrystall-røntgenanalyse.

En fagmann på området vil forstå at en forbindelse med formel I også vil kunne fremstilles i form av et syreaddisjonssalt eller som den tilsvarende frie base. Dersom den fremstilles i form av et syreaddisjonssalt, overføres forbindelsen til den frie base ved behandling med en egnet base, som f.eks. en ammoniumhydroksydoppløsning, natriumhydroksyd, kaliumhydroksyd e.l. For overføring av en fri base til et syreaddisjonssalt omsettes forbindelsen med en egnet organisk eller uorganisk syre (beskrevet ovenfor).

Det vil også forstås at forbindelser som er N-oksyder av forbindelser med formel I (N-oksydene av den sykliske amin-del av R<3>) kan fremstilles som i og for seg kjent i faget ved omsetning av en forbindelse med formel I med oksydasjonsmidler som f.eks. pertrifluoreddiksyre, permaleinsyre, perbenzoesyre, pereddiksyre eller m-klorperoksybenzoesyre. Ved bruk av m-klorperoksybenzoesyre utføres oksydasjonen under kjøling i et inert, organisk oppløsningsmiddel, som f.eks. et halogenert hydrokarbon, f.eks. diklormetan. For at denne oksydasjonen skal forløpe effektivt bør forbindelsen med formel I fortrinnsvis foreligge i den frie baseform.

N-oksydene av forbindelsene med formel I kan også reduseres etter metoder som er kjent i faget. En rekke reduk-sjonsmidler egner seg for dette formål, spesielt svoveldi-oksyd, elementært svovel, triarylfosfiner, som f.eks. trifeny-lfosfin, alkaliboranater, som f.eks. litium- eller natriumbor-anat, eller fosfortriklorid eller -tribromid. Reaksjonen vil utføres ved en temperatur mellom 0 og 80°C, med gradvis øking av temperaturen og under leilighetsvis rysting av reaksjonsblandingen. Da noen av N-oksydene har lavt smeltepunkt, kan reduksjonen utføres uten noe ytterligere oppløsningsmiddel. Dersom et oppløsningsmiddel benyttes, foretrekkes de følgende oppløsningsmidler: acetonitritt, etanol eller vandig dioksan.

På grunn av den risiko som er forbundet med mange av reduksjonsmidlene eller reaksjonsproduktene, bør fremstillingen foretas i et lukket system for å unngå eksponering for irriterende damper.

Hydrogeneringen av forbindelsene med formel XIV til forbindelsene med formel I kan foretas etter metoder som det er kjent å anvende for partiell hydrogenering av aromatiske forbindelser.

Forbindelsene med formel XIV fremstilles ved oppvarm-ning av en blanding av et eventuelt substituert 1,8-naftalin-syreanhydrid og et amin med formelen R<3>NH2i et inert oppløs-ningsmiddel ved 80-200°C inntil reaksjonen er fullført, fortrinnsvis i nærvær av et dehydratiseringsmiddel, som f.eks. et anhydrid eller diimid, med påfølgende reduksjon av karbonyl-gruppen i benz-[de]-isokinolin-l,3-dion-derivatets 3-stilling med alkalimetallboranater. Hydrogeneringen av forbindelsene med formel XIV til forbindelsene med formel I utføres ved hjelp av metoder som det er kjent å benytte for overføring av naftalenderivater til tetraliner. Forbindelsene med formel I hvor R<1>er hydroksy, fremstilles ved dealkylering eller debenzylering av utgangsmaterialer med formel I hvor R<1>er enten alkyloksy eller fenylalkyloksy, fortrinnsvis benzyloksy.

Dealkyleringen utføres fortrinnsvis ved sur spaltning av alkylaryleteren, fortrinnsvis med hydrogenjodid eller hyd-rogenbromid. Andre egnede spaltningsmidler er Lewis-syrer som f.eks. BF3, BC13, BBr3eller A1C13eller vannfrie sulfonsyrer eller Grignard-reagenser. Dersom HBr eller HJ benyttes, ut-føres reaksjonen vanligvis med syreaddisjonssaltet av alkylaryleteren under anvendelse av et overskudd av spaltningsmid-del, uten noe oppløsningsmiddel, ved forhøyede temperaturer, nemlig ved temperaturer fra 40°C til reaksjonsblandingens kokepunkt, fortrinnsvis ved temperaturer fra 60 til 95°C.

Debenzyleringen utføres ved temperatur omkring romtemperatur, under hydrogen med en palladium-, platina- eller rhodiumkatalysator, med benzylaryleteren oppløst i et inert oppløsningsmiddel. Ofte frafiltreres katalysatoren for gjen-

vinning og regenerering.

Nedenfor beskrives generelt en fremgangsmåte for fremstilling av forbindelser med formel II, hvilke forbindelser er anvendelige som utgangsmaterialef ved fremstillingen av de nye forbindelser med formel I. Generelt inngår tre trinn i f remgangsmåten.

REAKSJONSSKJEMA II

Skjønt denne 3-trinns fremgangsmåte kan anvendes for fremstilling av forbindelser med formel II hvor p, n,R<1>ogR<3>er som angitt i innledningen, er den særlig anvendelig for fremstilling av forbindelser med formel II hvor n er 3 og p er 0.

I trinn 1 omsettes en alkohol med formel X med en sterk base som f.eks. et alkyllitium (f.eks. n-butyllitium) ved forhøyede temperaturer for dannelse av et mellomprodukt-anion. Reaksjonen utføres i et egnet, inert organisk oppløs-ningsmiddel som f.eks. et alkan, f.eks. heksan, vanligvis ved tilbakeløpstemperaturen og i tilstrekkelig lang tid til at mellomproduktet danne. Deretter blir karbondioksyd boblet gjennom reaksjonsblandingen for å fullføre reaksjonen (ca. fem timer) og danne laktonet med formel XI.

I trinn 2 omsettes det resulterende lakton med et amin med formelen R<3>NH2under betingelser tilsvarende dem som det er redegjort for ovenfor i forbindelse med amiddannelse fra en ester med formel III i Reaksjonsskjema I.

I trinn 3 reduseres det resulterende hydroksyamid for dannelse av en forbindelse med formel II under standard reduk-sjonsbetingelser (hydrogenering) og under anvendelse av en standard reduksjonskatalysator som f.eks. 20% palladiumhydroksyd på karbon.

Nedenfor illustreres det ovenfor generelt beskrevne trinn 1 for fremstilling av en spesifikk forbindelse med formel XI hvor n = 3 og p = 0, nemlig 2,6,7,8,9,9a-heksahydro-syklohept-[cd]-isobenzofuran-2-on.

Til en oppløsning av 4,03 g (31,9 mmol) 5,6,7,8-tetrahydro-9H-benzosyklohepten-9-ol i 100 ml heksan som ble kokt med tilbakeløpskjøling, ble det i løpet av fem minutter dryppet 32 ml av en 2,5 molar oppløsning av n-butyllitium (80,0 mmol) i heksan. Etterat den var blitt kokt med tilbake-løpskjøling i 20 timer ble den omrørte blanding kjølt til 10°C, og tørt karbondioksyd ble boblet gjennom blandingen i fem timer, hvorunder det skilte seg ut en hvit utfeining. Reaksjonsblandingen ble fortynnet med 100 ml vann og ekstrahert med etylacetat. Den vandige oppløsnings pH ble innstilt på 2,0 med konsentrert saltsyre, mens den ble omrørt i et bad av is og vann. Den resulterende utfeining ble frafiltrert og omkrystallisert fra heksan, hvorved det ble oppnådd 2,63 g 2,6,7,8,9,9a-heksahydrosyklohept-[cd]-isobenzofuran-2-on. Smeltepunkt 84-85°C.

For eksemplifisering av de ovenfor generelt beskrevne trinn 2 og 3, se eksempel C.

Nedenfor illustreres som Eksempler A-C fremstillingen av noen utgangsmaterialer som anvendes ved analogifremgangsmåten ifølge oppfinnelsen.

EKSEMPEL A

Fremstilling av forbindelser med formel II hvor n er 1

N-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-4-indankarboksamid (En forbindelse med formel II hvor n = 1, p=OogR<3>= 1-azabisyklo- [2 . 2 . 2] -okt-3-yl ) .

Fra etyl-4-indankarboksylat (formel III hvor X = OC2H5; Reaksjonssk jerna I, trinn 1). (1) En oppløsning av 1,51 g (12 mmol) (RS)-3-amino-l-azabisyklo-[2.2.2]-oktan i 20 ml toluen ble dryppet til en omrørt oppløsning av 12 mmol trimetylaluminium i 6 ml toluen, på en slik måte at temperaturen ikke overskred 10°C. Blandingen ble omrørt i 30 minutter, og en oppløsning av 2,16 g (11,3 mmol) 4-indankarboksylat i 20 ml toluen ble tilsatt gradvis. Reaksjonsblandingen ble kokt med tilbakeløpskjøling i 16 timer og deretter avkjølt til romtemperatur. Reaksjonsblandingen ble tilsatt ved 0°C til 20 ml 10%-ig vandig saltsyre. Etter adskillelse av sjiktene ble det vandige sjikt gjort basisk med ION vandig natriumhydroksyd og ekstrahert med etylacetat. Det organiske sjikt ble tørret med vannfritt kaliumkarbonat, filtrert og inndampet, hvorved det ble oppnådd 2,42 g (79%) av et hvitt, fast stoff. En prøve som ble omkrystallisert fra etylacetat, gav (RS)-N-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-4-indankar-boksamid med smeltepunkt 158-158,5°C. Analyse beregnet for C17H22N20: C 75,52, H 8:20, N 10,36. Funnet: C 75,95, H 8,22, N 10,50. (2) Ved at man følger den ovenfor beskrevne prosedyre ifølge del A(l), men benytter (S)- eller (R)-3-amino-l-azabisyklo-[2.2.2]-oktan istedenfor (RS)-blandingen fåes (S)-N-(l-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-4-indankarboksamid (60% utbytte) med smeltepunkt 159-160°C;[a]D25-47,5° (c 0,4, CHC13) eller (R)-N-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-4-indankarboksamid.

EKSEMPEL B

Fremstilling av forbindelser med formel II hvor n er 2.

A. ( S)- N-( 1- azabisvklo- T2. 2. 21- okt- 3- vl)- 5. 6. 7. 8-tetrahydro- l- naftalenkarboksamid (En forbindelse med formel II hvor n = 2, p = 0 og R<3>er (S)-l-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl).

Fra 5,6,7,8-tetrahydro-l-naftalenkarboksylsyre (formel III hvor X=OH, Reaksjonsskjerna I, trinn 1).

En oppløsning av 2,06 g (11,7 mmol) 5,6,7,8-tetrahydro-l-naftalenkarboksylsyre (Ofosu-Asante, K. og Stock, L.M., J. Org. Chem. 1986, 51: 5452), 1 ml (11,7 mmol) oksalyl-klorid og 0,1 ml dimetylformamid i 20 ml diklormetan ble

i omrørt ved romtemperatur i én time. Blandingen ble så konsentrert under redusert trykk, og residuet ble oppløst i 20 ml diklormetan. Den resulterende oppløsning ble dryppet ved 0°C til en oppløsning av 1,48 g (11,7 mmol) (S)-3-amino-lazabi-syklo-[2.2.2]-oktan i 20 ml diklormetan. Oppløsningen ble om-

> rørt ved romtemperatur i 30 minutter, og oppløsningsmidlet ble avdampet under vakuum. Residuet ble oppløst i vann og vasket med etylacetat. Det vandige sjikt ble gjort basisk med NH40H og ekstrahert med diklormetan. Diklormetanet ble tørret med vannfritt kaliumkarbonat, filtrert og deretter inndampet, hvorved

> det ble oppnådd 2,75 g hvite krystaller. En prøve som ble omkrystallisert fra etylacetat/heksan, gav (S)-N-(l-azabisyklo-[2.2.2] -okt-3-yl)-5, 6,7, 8-tetrahydro-l-naf talenkarboksamid med smeltepunkt 159-160°C.[a]D25-42,1° (c 0,65, CHC13).

) B. N-( endo- 9- metvl- 9- azabisyklo- T3. 3. 11-non-3-yl)-5. 6. 7, 8- tetrahydro- l- naftalenkarboksamid (En forbindelse med

formel II hvor n=2, p=0ogR<3>= endo-9-metyl-9-azabisyklo-[3.3.1]-non-3-yl).

En oppløsning av 571 mg (3,24 mmol) 5,6,7,8-tetra-5 hydro-l-naftalenkarboksylsyre, 0,44 ml (5,0 mmol) oksalylklo-rid og 0,05 ml dimetylformamid i 20 ml diklormetan ble omrørt ved romtemperatur i én time. Blandingen ble så konsentrert under redusert trykk, og residuet ble oppløst i 10 ml toluen.

Den resulterende oppløsning ble dryppet til en omrørt blanding a av 500 mg (3,24 mmol) endo-3-amino-9-metyl-9-azabisyklo-[3.3.1]-nonan og 700 mg (6,5 mmol) natriumkarbonat i 5 ml vann og 25 ml toluen. Etter to timer ble blandingen fortynnet med 100 ml etylacetat. Sjiktene ble skilt fra hverandre, og det

organiske sjikt ble tørret med vannfritt magnesiumsulfat, fil-s trert og inndampet under redusert trykk, hvorved det ble oppnådd 700 mg hvite krystaller. En prøve som ble omkrystallisert fra etylacetat, gav N-(endo-9-metyl-9-azabisyklo-[3.3.1] -non-3-yl)-5,6,7,8-tetrahydro-l-naftalenkarboksamid med smeltepunkt 166-167°C.

EKSEMPEL C

Fremstilling av forbindelser med formel II hvor n er 3.

A., ( RS)- N-( 1- azabisvklo- r 2. 2. 21- okt- 3- vl)- 5. 6, 7. 8-tetrahvdro- 9H- benzosyklohepten- l- karboksamid. En forbindelse med formel II hvor n = 3, p = 0 og R<3>er 1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl; Reaksjonsskjerna II, trinn 2-3).

En oppløsning av 1,00 g (8 mmol) (RS)-3-amino-l-azabisyklo-[2.2.2]-oktan i 20 ml toluen ble dryppet til en omrørt oppløsning av 8 mm trimetylaluminium i 10 ml toluen, slik at temperaturen ikke overskred 10°C. Blandingen ble omrørt i 30 minutter, og en oppløsning av 1,25 g (6,6 mmol) 2,6,7,8,9,9a-heksahydrosyklohept-[cd]-isobenzofuran-2-on (Fremstilling IB) i 10 ml toluen ble tilsatt gradvis. Reaksjonsblandingen ble kokt med tilbakeløpskjøling i 30 minutter og deretter avkjølt til romtemperatur. Vann ble tilsatt gradvis, inntil det ble utfelt et fast stoff. Blandingen ble filtrert, og det faste stoff ble vasket med etylacetat. De sammenslåtte organiske sjikt ble inndampet, hvorved det ble oppnådd 1,42 g (RS)-N-(l-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-9H-9-hydroksy-5,6,7,8-tetrahydro-benzosyklohepten-l-karboksamid (68% utbytte). Ved krystallisering fra etanolisk saltsyre ble hydrokloridet oppnådd. Smeltepunkt 239°C.

Reduksjon av 1,42 g (4,5 mmol) (RS)-N-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-9H-9-hydroksy-5,6,7,8-tetrahydrobenzosyklo-hepten-l-karboksamid i etanolisk saltsyre med 0,5 g 20% palladiumhydroksyd på karbon ble utført ved 345 kPa i 24 timer. Katalysatoren ble frafiltrert, og filtratet ble konsentrert under redusert trykk. Rensning av produktet ved kolonnekromatografering (10% metanol i metylenklorid og 1% ammoniumhydroksyd) gav 0,52 g (RS)-N-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-5,6,7,8-tetrahydro-9H-benzosyklohepten-l-karboksamid (39% utbytte ).

EKSEMPEL 1

Fremstilling av forbindelser med formel I hvor n er 1 og den brutte linje er en binding

A. 2-( 1- azabisvklo- T2. 2. 21- okt- 3- vl)- 1. 2. 4. 5- tetra-hydrosvklopent- r del- isokinolin- l- on (En forbindelse med formel IA hvor n = 1, p=0ogR<3>= 1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl;

Reaksjonsskjerna I, trinn 2).

(1) En oppløsning av 2,07 g (7,7 mmol) (RS)-N-(1-azabisyklo- [2 . 2 . 2] -okt-3-yl ) -4-indankarboksamid (eksempel A) i 100 ml tørt tetrahydrofuran ved -70"C ble behandlet med 20 mmol n-butyllitium. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved -10°C i én time og deretter kjølt til -70°C, og det ble tilsatt 15 mmol dimetylformamid i én porsjon. Reaksjonsblandingen ble tillatt å oppvarmes til romtemperatur i løpet av 1,5 timer, hvoretter den ble kjølt til 0°C og surgjort med 10% vandig saltsyre. Sjiktene ble adskilt, og det vandige sjikt ble vasket med etylacetat og deretter gjort basisk med 10N vandig natriumhydroksyd og ekstrahert med etylacetat. Etylacetatet ble tørket over vannfritt natriumsulfat, filtrert og avdampet, hvorved det ble oppnådd 1,75 g (81% utbytte) hvite krystaller. En prøve som ble omkrystallisert fra etylacetat, gav (RS)-2-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-1,2,4,5-tetrahydrosyklopent-[de]-isokinolin-l-on (Forbindelse A) med smeltepunkt 146-147°C. Analyse beregnet for C18H20N20: C 77,11, H 7,19, N 9,99%, Funnet: C 76,93, H 7,23, N 9,90%.

Hydrokloridsalt-monoetanoladduktet [Forbindelse A (HC1)] ble fremstilt fra etanol-HCl: smeltepunkt 188-190°C. Analyse beregnet for C18H20N2O.HCL.C2H5OH: C 66,19, H 7,50,

N 7,72%. Funnet: C 66,08, H 7,55, N 7,66%. (2) Ved at man følger den ovenfor beskrevne prosedyre, men anvender (S)-isomeren av N-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-4-indankarboksamid istedenfor (RS)-blandingen, fåes (S)-2-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-1,2,4, 5-tetrahydrosyk-lopent-[de]-isokinolin-l-on (Forbindelse B) (50% utbytte). En prøve som ble omkrystallisert fra etylacetat, hadde et smeltepunkt på 155,5-156°C.

[a]D<25>+47, 1° (c 0,41, CHC13). Analyse beregnet for C18<H>20N2O:

C 77,11, H 7,19, N 9,99%. Funnet: C 77,45, H 7,12, N 9,84%.

Hydrokloridsaltet [Forbindelse B (HC1)] ble fremstilt fra etanol-HCl: smeltepunkt >285°C; [a]D<25>-12,8°. Analyse beregnet for C18H20<N>20-HCL.H2O: C 66,35, H 6,81, N 8,59%. Funnet: C 65,96, H 6,86, N 8,33%.

På tilsvarende måte fremstilles (R)-2-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-l,2,4,5-tetrahydrosyklopent-[de]-isokinolin-l-on i form av hydrokloridet [Forbindelse W (HC1)]: smelte punkt >285°C; [a]D25+17,1 (H20, C 0,6).

EKSEMPEL 2

Fremstilling av forbindelse med formel I hvor n er 2 og den brutte- linje er en binding.

A. ( S)- 2-( l- azabisvklo- r2. 2. 21- okt- 3- vl)- 2, 4, 5, 6- tetrahydro- lH- benz- f del- isokinolin- l- on. En forbindelse med formel IA hvor n = 2, p = 0 og R<3>er l-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl; Reaksjonsskjerna I, trinn 2).

En oppløsning av 60 mmol n-butyllitium i heksan ble dryppet ved -70°C til en oppløsning av 7,70 g (21 mmol) (S)-N-(1-azabisyklo- [2.2.2] -okt-3-yl )-5, 6, 7, 8-tetrahydro-l-naf talen-karboksamid (Fremstilling 1) i 400 ml tørt tetrahydrofuran. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved -10°C i én time og deretter kjølt til -70°C, hvoretter det ble tilsatt 100 mmol dimetylformamid i én porsjon. Reaksjonsblandingen ble tillatt å oppvarmes til romtemperatur i løpet av 1,5 timer, og deretter avkjølt til 0°C og surgjort med 10% vandig saltsyre. Sjiktene ble adskilt, og det vandige sjikt ble vasket med etylacetat og deretter gjort basisk med 10N vandig natriumhydroksyd og ekstrahert med etylacetat. Etylacetatet ble tørket over vannfritt natriumsulfat, hvoretter det ble foretatt filtrering og inndampning, hvilket gav 7,58 g (95% utbytte) (S)-2-(1-azabisyklo- [2:2.2]-okt-3-yl) -2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on (Forbindelse C) i form av hvite krystaller. Smeltepunkt 117-118°C; [a]D<25>+43,2° (c 0,98, CHC13).

Ved krystallisering fra etanolisk saltsyre ble det oppnådd 9,75 g av hydrokloridsalt-monoetanoladduktet [forbindelse C (HC1)] i form av hvite krystaller med smeltepunkt

>270°C. [oc]D<25>-8,4° (c 2,4, H20). Analyse beregnet for<C>i<gH>22N20«HCl«C2H5OH: C 66,91, H 7,75, N 7,43%. Funnet: C 66,77, H 7,65, N 7,27%.

Ved krystallisering fra isopropanolisk HC1 ble det ikke-solvatiserte hydrokloridsalt oppnådd.

På tilsvarende måte ble (RS)-2-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on fremstilt. Smeltepunkt [HCl-salt; Forbindelse D (HC1)] 176-177°C.

På tilsvarende måte ble (R)-2-( 1-azabisyklo-[2.2.2]- okt-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on fremstilt. Smeltepunkt >275°C. [a]D<25>(HCl-salt [forbindelse E (HC1)] +6,8° (c 2, H20).

B. 2-( endo- 9- metvl- 9- azabisyklo- f3. 3. 11- non- 3- vl)-2, 4, 5, 6- tetrahydro- lH- benz- Tdel- isokinolin- l- on. En forbindelse med formel IA hvor n = 2, p = 0 og R<3>= endo-9-metyl-9-azabisyklo-[3.3.1]-non-3-yl; Reaksjonsskjerna I, trinn 2. (1) En oppløsning av 5 mmol n-butyllitium i heksan ble dryppet ved -70°C til en oppløsning av 0,7 g (2,24 mmol) 2-(endo-9-metyl-9-azabisyklo-[3.3.l]-non-3-yl)-5,6,7,8-tetrahydro-l-naf talenkarboksamid (eksempel BB) i 25 ml tørt tetrahydrofuran. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved -10°C i én time og deretter kjølt til -70°C, hvoretter 13 mmol dimetylformamid ble tilsatt i én porsjon. Reaksjonsblandingen ble tillatt å oppvarmes til romtemperatur i løpet av 1,5 timer og deretter kjølt til 0°C og surgjort med 10% vandig saltsyre. Sjiktene ble adskilt, og det vandige sjikt ble vasket med etylacetat og deretter gjort basisk med konsentrert ammoniumhydroksyd og ekstrahert med 100 ml etylacetat. Etylacetatet ble tørket over vannfritt natriumsulfat og filtrert og inndampet, hvorved 2-(endo-9-metyl-9-azabisyklo-[3.3.l]-non-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on ble oppnådd. Hydrokloridsaltet [forbindelse F (HC1)] ble fremstilt fra etanolisk HC1. Smeltepunkt 236°C. Analyse beregnet for .C21H27C1N20«H20: C 66,92, H 7,75, N 7,43%. Funnet: C 66,45, H 7,79, N 7,32%. (2) Ved at man følger denne prosedyre, men benytter andre 1-naftalenkarboksamider ifølge eksempel B istedenfor 2-(endo-9-metyl-9-azabisyklo-[3.3.1]-non-3-yl)-5,6,7,8-tetrahydro-l-naf talenkarboksamid, fåes de følgende forbindelser: 2-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-4-yl)-2,4,5, 6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on, smeltepunkt [HCl-salt; Forbindelse G (HC1)] 335-337°C; 2-(endo-8-metyl-8-azabisyklo-[3.2.1]-okt-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on, smeltepunkt [HCl-salt; Forbindelse H (HC1)] 269-270°C; 2-(ekso-8-metyl-8-azabisyklo-[3.2.1]-okt-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on, smeltepunkt [HCl-salt; Forbindelse I (HC1)] >270°C og 2-(endo-l-azabisyklo-[3.3.1]-non-4-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on, smeltepunkt [HCl-salt; Forbindelse J (HC1)] >360°C..

EKSEMPEL 3

Fremstilling av forbindelser med formel I hvor n er 3 og den brutte linje betegner en binding.

A. ( RS)- 2-( 1- azabisyklo- f 2. 2. 21- okt- 3- vl)-1. 2. 4. 5. 6. 7- heksahydrosyklohept- r del- isokinolin- l- on. En forbindelse med formel IA hvor n=3, p = 0 og R<3>= 1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl; Reaksjonsskjerna I, trinn 2).

En oppløsning av 2,7 mmol n-butyllitium i heksan ble dryppet ved -70°C til en oppløsning av 0,37 g (2,2 mmol) (RS)-N- (1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-5,6,7,8-tetrahydro-9H-benzosyklohepten-l-karboksamid (eksempel CA) i 10 ml tørt tetrahydrofuran. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved -10°C i én time og deretter kjølt til -70°C, hvoretter 1,5 mmol dimetylformamid ble tilsatt i én porsjon. Reaksjonsblandingen ble tillatt å oppvarmes til romtemperatur i løpet av 1,5 timer og deretter kjølt til 0°C og surgjort med 10% vandig saltsyre. Sjiktene ble skilt fra hverandre, og det vandige sjikt ble vasket med etylacetat og deretter gjort basisk med vandig ammoniumhydroksyd. Etylacetatet ble tørket over vannfritt natriumsulfat og filtrert, og oppløsningsmidlet ble avdampet, hvorved det ble oppnådd 0,15 g (40% utbytte) (RS)-2-(1-azabisyklo- [2.2.2]-okt-3-yl)-l,2,4,5,6, 7-heksahydrosyklohept-[de]-isokinolin-l-on i form av et skum. Hydrokloridsaltet [Forbindelse K (HC1)] ble fremstilt fra etanol-HCl. Smeltepunkt

>285°C.

EKSEMPEL 4

Fremstilling av forbindelser med formel I hvor n er 1 . 2 eller 3 og den brutte linje betegner 2- hydrogenatomer.

A. ( S)- 2-( 1- azabisvklo- r 2. 2. 21- okt- 3- vl)-2. 3, 3a. 4. 5. 6- heksahydro- lH- benz- f del- isokinolin- l- on. En forbindelse med formel IB hvor n = 2, p = 0 og R3 er 1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl; Reaksjonsskjerna I, trinn 3).

Reduksjon av 0,32 g (1,1 mmol) av den frie base av (S)-2-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydrobenz-[de]-isokinolin-l-on (forbindelse C ifølge eksempel 2A) i 5 ml eddiksyre og 3 dråper 70% perklorsyre med 0,1 g 20% palladiumhydroksyd på karbon ble utført ved 85°C og 345 kPa i 24 timer. Katalysatoren ble frafiltrert, og filtratet ble inndampet under redusert trykk. Residuet ble oppløst i 10 ml vann, gjort basisk med ammoniumhydroksydoppløsning og ekstrahert med etylacetat. Etylacetatet ble tørket med vannfritt kaliumkarbonat, hvoretter det ble foretatt filtrering og inndampning. Det ble oppnådd 0,18 g av en diastereomerblanding av (S)-2-(1-azabisyklo- [2.2.2]-okt-3-yl)-2,3,3a,4,5, 6-heksahydro-lH-benz-[de] - isokinolin-l-on i form av et halvfast stoff. Ved krystallisering fra en blanding av etanolisk saltsyre, isopropanol og eter ble det oppnådd 0,8 g av hydrokloridsaltet [forbindelse L (HC1)] i form av hvite krystaller. Smeltepunkt >270°C. Analyse beregnet for C19H14N20«HC1 «0,25 H2<0:>C 67,64, H 7,62, N 8,30%. Funnet: C 67,38, H 7,70, N 8,10%.

B. En oppløsning av 19,7 g (59,5 mmol) av hydrokloridsaltet av (S)-2-(l-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on-i 250 ml eddiksyre inneholdende 2 g 20% Pd(0H)2ble hydrogenert ved 414 kPa og 80-85°C i tyve timer. Blandingen ble filtrert og inndampet. Residuet ble fordelt mellom vandig ammoniakk og diklormetan, og det organiske sjikt ble tørket (Na2S04) og inndampet. Den urene blanding av fri base ble oppløst i 100 ml etanol, hvoretter det ble foretatt surgjøring med etanolisk saltsyre og behandling med eter for å felle ut HCl-saltene av (3aS,3'S))-2-(l-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-2,3,3a,4,5,6-heksahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og (3aR,3'S)-diastereomeren. Etter to omkrystalliseringer fra etanol ble det rene HCl-salt [forbindelse M (HC1)] av (3aS,3'S)-diastereomeren i en mengde av 6 g. Smeltepunkt 296-297°C. [a]D<25>-98 (c 0,5 H20). Den frie base (forbindelse M) har et smeltepunkt på 87-88°C, [a]D<25>-136°C(c 0,25 kloroform).

Moderlutene fra de ovenfor beskrevne krystallisa-sjoner ble slått sammen og kromatografert på silikagel (10% metanol-diklormetan, 1% ammoniakk), hvorved det ble oppnådd en anriket fraksjon av [3aR,3'S]-diastereomeren. Etter krystallisering fra etylacetat-heksan ble det oppnådd en ren [3aR,3'S]-diastereomer base, som ble overført til HCl-saltet [forbindelse N (HC1)] fra etanoleter. Smeltepunkt 270-272°C; [a]D<25>+ 73 (c 0,2, H20).

C. Ved at man følger hydrogeneringsprosedyren ifølge del C, kan HCl-saltene av (3aR,3'R)-diastereomeren [forbin- deise 0 (HC1)], smeltepunkt >280°C, [a]D<25>+ 95° (c 0,2 H20) og (2aS,3'R)-diastereomeren [forbindelse P (HC1)], smeltepunkt 275-276°G, [a]D<25>-68° (c 0,3, H20), isoleres. D. Ved bruk av 10% Pd på karbon og Pearlmans katalysator hydrogeneres Forbindelse C ifølge eksempel 2A i tetrahydrofuran, hvorved man får Forbindelser M (HCl-saltets smeltepunkt > 295°C) og N (HCl-saltets smeltepunkt 272°C) i et mengdeforhold på ca. 3:2. Ved bruk av 10% Pd på karbon hydrogeneres Forbindelse C i form av (+)- eller (-)-kamfersulfon-syresaltét i etylacetat til Forbindelser L og M i et mengdeforhold på ca. 1:3. Ved bruk av 10% Pd på karbon hydrogeneres Forbindelse C i form av acetatet i etylacetat til Forbindelser L og M i et mengdeforhold på ca. 0,85:1. Ved bruk av 10% Pd på karbon med 61,9% vann (Degussa) hydrogeneres Forbindelse C i form av den frie base i toluen til Forbindelser L og M i et mengdeforhold på 2,1:1. Ved bruk av 5% Pd/BaS04hydrogeneres Forbindelse C i etylacetat til Forbindelser L og M i et mengdeforhold på 2,7:1.

EKSEMPEL 5

A. ( S)- 2-( 1- azabisyklo- r 2. 2. 21- okt- 3- vl)- 2. 4. 5. 6- tet-rahydrobenz- f del- isokinolin- l- on En forbindelse med formel I i form av fri base.

(S)-2-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-2,4,5,6-tetra-hydrobenz-[de]-isokinolin-l-on-hydroklorid behandles med et molart overskudd etanolisk kaliumhydroksyd, hvorved den tilsvarende frie base (Forbindelse C). Smeltepunkt 117-118°C.

EKSEMPEL 6

(S)-2-(1-azabicyklo-[2,2,2]-okt-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz- f del- isokinolin- l- on- N- oksyd.

(En forbindelse med formel I i form av N-oksydet)

0,82 g (4,7 mmol) m-klorperoksybenzoesyre ble ved 0°C tilsatt i små porsjoner til en oppløsning av 1,16 g (3,9 mmol)

(S)-2-(1-azabicyklo-[2,2,2]-okt-3-yl)-2,4,5, 6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on (eksempel 2A) i 50 ml diklormetan. Reaksjonsblandingen ble omrørt i ytterligere 30 minutter ved 0°C. Oppløsningsmidlet ble fjernet under redusert trykk, og residuet ble renset ved kolonnekromatografering (10% metanol i

diklormetan og 1% ammoniumhydroksyd), hvorved N-oksydet av (S)-2-(1-azabicyklo-[2,2,2]-okt-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on (forbindelse Q) ble oppnådd i en mengde av 0,75 g (62% utbytte) som et amorft, fast stoff. Smeltepunkt 73-75°C.

EKSEMPEL 7

Fremstilling av syreaddisionssalter

Til en oppløsning av ca. 0,3 kg av Forbindelse C fra eksempel 2A i isopropanol tilsettes en oppløsning av HCl-gass oppløst i isopropanol, mens temperaturen holdes lavere enn

25°C inntil det ikke lenger utfelles noe fast stoff. Det faste stoff isoleres og vaskes med isopropanol. Det faste stoff opp-løses i isopropanol ved hjelp av avionisert vann, som deretter fjernes ved azeotropdestillasjon. Oppløsningen avkjøles og

aldres i minst to timer. Produktet isoleres, vaskes med isopropanol og tørkes ved 50-75°C under redusert trykk. Produktet kan raffineres ved omkrystallisering fra isopropanol under anvendelse av avionisert vann for å lette oppløsningen. Moder-luten kan opparbeides på ny ved at den inndampes og det foretas omkrystallisering fra isopropanol ved hjelp av avionisert vann som oppløsningshjelpemiddel. Utbyttet av Forbindelse C(HC1) er på 60-95%, og smeltepunktet stemmer med det som er gitt i eksempel 2A.

EKSEMPEL 8

Fremstilling av forbindelser med formel I hvor N er 2, den brutte linje betegner en binding, og R<1>er en substituent som ikke er hydrogen

A. En oppløsning av 830 mg (2,6 mmol) (S)-N-(1-azabisyklo- [2.2.2]-okt-3-yl)-2-metoksy-5,6,7,8-tetrahydro-l-nafta-len-karboksamid i 75 ml tetrahydrofuran kjøles til -50°C, og 6,6 mmol n-butyllitium i heksan tilsettes. Etter fullført til-setning tillates reaksjonsblandingen å oppvarmes til -20°C i løpet av ca. 30 minutter, mens det fåes en mørkerød oppløs-ning. Oppløsningen kjøles til -40°C, og 0,5 ml dimetylformamid tilsettes i én porsjon, hvoretter oppløsningen tillates å oppvarmes til romtemperatur, og reaksjonen stoppes med 10% vandig saltsyre. Sjiktene skilles fra hverandre, og det vandige sjikt gjøres basisk med 10 N vandig natriumhydroksydoppløsning, hvoretter det foretas ekstraksjon med etylacetat. Etylacetatet tørkes med saltlake og vannfritt magnesiumsulfat og inndampes. Etter flashkromatografering med 5% metanol i diklormetan og 1% ammoniakk fåes 80 mg (S)-2-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-9-metoksy-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on (Forbindelse T), som overføres til hydrokloridsaltet [Forbindelse T (HC1), med smeltepunkt 270-271°C. [a]D<25>-21,1° (C 0,27, H20): C 65,74; H 7,03; N 7,67. Funnet: C 65,48; H 7,04; N 7,56] i etanolsaltsyre/eter.

B. Ved at man følger prosedyren ifølge Del A av dette eksempel ved bruk av 1,81 g av 4-metoksykarboksamidet fra Del C av eksempel 2, fåes 1,6 g (S)-2-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-7-metoksy-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on i form av hydrokloridsaltet [Forbindelse X (HC1)]. Smeltepunkt 296-297°C (spaltes). C. Ved at man går frem på tilsvarende måte som i Del A av dette eksempel og benytter 1,02 mmol (S)-N-(1-azabisyklo-[2.2.2]-okt-3-yl)-4-benzyloksy-5,6,7,8-tetrahydro-l-naftalen-karboksamid og 2,6 mmol n-butyllitium samt foretar en inn-ledende kjøling til -70°C og kjøling til -60° før tilsetningen av dimetylformamid, fåes 110 mg av den 7-benzyloksy-analoge i form av hydrokloridsaltet [Forbindelse S (HC1)]. Smeltepunkt 244-245°C. D. En oppløsning av 100 mg (0,31 mmol) av Forbindelse X (HC1) fra Del B i dette eksempel i 5 ml 48% HBr oppvarmes til 80-90°C i 16 timer, og fullføringen av reaksjonen overvåkes ved tynnsjiktkromatografering. Reaksjonsblandingen inndampes under redusert trykk, hvoretter det tilsettes 5 ml dioksan og blandingen inndampes på ny. Residuet som fåes, opp-løses i 3 ml varm isopropanol, og oppløsningen filtreres mens den er varm, konsentreres til 1,5 ml og oppbevares ved romtemperatur. Det fåes 40 mg brune krystaller av (S)-2-(1-azabisyklo- [2 . 2.2]-okt-3-yl)-7-hydroksy-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on-hydroklorid, som tørkes i vakuum [Forbin-

deise V (BHr)]. Smeltepunkt 319-321°C.

E. Ved bruk av 500 mg av Forbindelse X (HC1) og prosedyren ifølge Del D av dette eksempel fåes 180 mg Forbindelse V (HBr). [a]D<25>+41° (c 0,02 H20).

F. En blanding av 50 mg av Forbindelse S (HC1) fra Del C i dette eksempel og 15 mg 10% Pd på karbon i 7 ml etanol omrøres under hydrogen i 15 timer ved romtemperatur. Reak-sjonsforløpet overvåkes ved hjelp av tynnsjiktkromatografering (TCL), som viser overføring til en Forbindelse V som er i overensstemmelse med den forbindelse som ble oppnådd i Del D av dette eksempel. Katalysatoren frafiltreres, og filtratet inndampes under redusert trykk. Det fåes 17,4 g Forbindelse V (HC1) etter omkrystallisering fra etanol.

FARMAKOLOGISKE UNDERSØKELSER

5- HT,- RESEPT0R- S0RTERINGSTEST.

I dette eksempel beskrives en test utført in vitro for bestemmelse av de nye forbindelsers 5-HT3-reseptoraffini-tet. Metoden svarer i det vesentlige til metoden beskrevet av Kilpatrick et al., som det er henvist til ovenfor, ved hvilken man måler en forbindelses affinitet til 5-HT3-reseptoren i hjernebarken hos rotter. De nye forbindelser testes med hensyn til affiniteten til 5-HT3-reseptoren i rottehjernebark radio-merket med [<3>H]-kipazin.

Det gjøres i stand membraner av hjernebark fra rotte-hjerner homogenisert i 50 mM Tris-buffer (pH 7,4 ved 4°C) ved bruk av en Polytron "P10" vevopprivningsinnretning (innstil-ling 10, 2 x 10 sek sprengninger). Homogenatet sentrifugeres ved 48.000 x g i 12 minutter, og den oppnådde pellet under-kastes vaskning gjennom oppslemning og sentrifugering, tre ganger i homogeniserende buffer. Vevpelletene oppslemmes på ny i testbufferen og oppbevares under flytende nitrogen, inntil det er behov for dem.

Bindingstestene utføres under anvendelse av en Tris-Krebs testbuffer av følgende sammensetning (mM): NaCl, 154; KC1 5,4; KH2P04, 1,2; CaCl2.2H20, 2,5; MgCl2, 1,0; glucose, 11; Tris, 10. Forsøkene utføres ved 25°C, ved bruk av pH 7,4 og et sluttvolum på 0,25. 1,0 uM "Zacopride" benyttes for å få frem den ikke-spesifikke binding (NSB). 5-HT3-reseptorene som er tilstede i rottenjernebarkmembraner merkes ved bruk av 0,3-0,7 nM [<3>H]-kipazin (spesifikk aktivitet 50-66 Ci/mmol; New England Nuclear) i nærvær av 0,1 uM paroxetin for å hindre [<3>H]-kipa-zin-binding til 5-HT-opptaksstedene. Rottehjernebarkmembranene inkuberes med [<3>H]-kipazin i nærvær av forbindelsen som skal testes, idet de sistnevnte benyttes i 10 ulike konsentrasjoner varierende fra 1 x 10"12 til 1 x IO"<4>molar konsentrasjon. Inkuberingene foretas i 45 minutter ved 25°C og avsluttes ved vakuumfiltrering gjennom What man GF/B glassfiberfiltere ved bruk av en Brandel 48 brønners celleoppsamler. Etter filtre-ringen vaskes filtrene i 8 sekunder med 0,1 M NaCl. Filtrene forhåndsbehandles med 0,3% polyetylenimin 18 timer før bruk for å redusere binding av radioliganden til filteret. Den bi-beholdte radioaktivitet på filtrene bestemmes ved væskescin-tillasjonstelling.

Den konsentrasjon av forbindelsen som gir 50% inhi-ber ing av radioligandbindingen, bestemmes ved bruk av en repe-terende kurvetilpasningsprosedyre. Affiniteten uttrykkes som den negative logaritme av IC50-verdien (pIC50). De nye forbindelser oppviser pIC50-verdier som indikerer motvirkning av affiniteten for 5-HT3-reseptor, f.eks. verdier høyere enn 6.

ROTTEMAGENS TØMMING AV ET TESTMÅLTID.

I dette eksempel beskrives en in vivo metode for bestemmelse av den gastrointestinale aktivitet av de nye forbindelser. Metoden er den ovenfor omtalte metode beskrevet av Droppleman et al., hvor man bestemmer rottemagens tømming av et testmåltid.

Den følgende blanding ble benyttet som det testmåltid som ble gitt rottene. 20 g cellulosegummi (Hercules Inc., Wil-mington, Delaware) tilsettes langsomt til 200 ml kaldt, de-stillert vann, mens det foretas blanding i en Waring blander ved omtrent 20.000 omdreininger pr. minutt. Omrøringen av cel-lulosegummien fortsettes (i ca. 5 minutter), inntil det er oppnådd fullstendig dispergering og hydratisering av cellu-losegummien. Tre kjøttbuljongterninger oppløses i 100 ml varmt vann og blandes så inn i celluloseoppløsningen, etterfulgt av 16 g renset kasein (Sigma Chemical Co., St. Louis, MO), 8 g pulverformig konditorsukker, 8 g maisstivelse og 1 g pulverformig trekull. Hver bestanddel tilsettes langsomt og blandes grundig inn i blandingen, hvorved det oppnåes omtrent 325 ml av en fra mørkegrå til sort, homogen pasta. Pastaen ble så kjølt natten over, slik at innesluttet luft kunne unnslippe. Før testen utføres, tas maten ut av kjøleren, slik at den kan oppvarmes til romtemperatur. Så snart den holder romtemperatur, fylles 3 ml av maten i 5 ml's éngangssprøyter for til-deling av orale doser til dyr, idet én fylt sprøyte benyttes for hvert dyr. Fem prøver av testmaten veies ut på en analysevekt, og den midlere vekt bestemmes, slik at den senere kan benyttes ved beregningene av det tømte måltid.

Voksne Spraque-Dawley hannrotter (170-204 g) holdes uten tilgang på næring i 24 timer, mens de tillates å drikke vann etter ønske. Om morgenen den dag da testen skal utføres, blir hvert dyr veiet tilfeldig fordelt på én av behandlingsgruppene bestående av 10 dyr pr. gruppe. Idet man begynner på tidspunkt 0 h, gies hvert dyr enten en kontrollforbindelse, en testforbindelse eller en referanseforbindelse (metoclopramid) ved intraperitoneal injeksjon. På tidspunktet 0,5 h gies hvert dyr oralt 3 ml testmåltid. På tidspunktet 1,5 h blir hvert av dyrene avlivet gjennom inhalering av karbondioksyd. Magesekken tas ut etter åpning av hvert dyrs buk, og spiserøret blir om-hyggelig klemt sammen og kuttet av like under pylorus<1>sphinc-ter. Idet det gis akt på ikke å miste noe av mågens innhold, blir hver magesekk anbragt på en liten, på forhånd veiet og tilsvarende merket 7 ml's veieskål og umiddelbart deretter veiet på en analysevekt. Etter veiingen åpnes magesekken med et snitt langs dens minst kurvede side, og den skylles med vann fra springen og tørkes forsiktig av for å fjerne overskudd av fuktighet. Etter ny veiing av den tomme magesekk an-gir differansen mellom vekten av den fulle magesekk og vekten av den tomme magesekk minus vekten av skålen mengden av testmåltid som er tilbake i magesekken, og denne verdi trekkes fra den midlere vekt av de 3 ml testmåltid, hvorved man får mengden av testmåltid som er blitt uttømt fra magesekken i løpet av de 1,5 timer som har forløpt etter injeksjonen. Det midlere avvik og standardavviket for måltidet uttømt hos testgruppen og referansegruppen sammenlignes med det midlere avvikt og standardavviket for måltidet uttømt av kontrollgruppen ved bruk av Dunnetts t-test (Statistical Association Journal, December 1955, 1096-1121). Også det prosentvise avvik fra kontrollgruppen beregnes for behandlingsgruppene.

Når de administreres intraperitonealt, øker de nye forbindelser rottemagens tømmming av et testmåltid, som vist ved de følgende resultater:

EMESIS FREMBRAGT HOS FRITTER VED BRUK AV CISPLATIN

Denne undersøkelse viser virkningen av forbindelser med formel I, gitt intravenøst (iv), på emesis frembragt ved hjelp av cisplatin hos fritter (hvit jaktilder).

Voksne, kastrerte hanfritter gis tilgang på for og vann etter ønske både før og under testperioden. Hvert dyr tas ut tilfeldig og bedøves med en blanding av metofan og oksygen, veies og plasseres i én av tre testgrupper. Mens dyret er be-døvet, foretas det et omtrent 2-4 cm langt innsnitt langs den ventrale, cervikale region. Halsvenen isoleres deretter, og det innsettes deretter i denne en kanyle med et kapslet PE-50-polyetylenrør fylt med saltoppløsning. Kanylen tas ut ved kraniumbasisen, og snittet lukkes med sårklemmer. Dyrene brin-ges så tilbake i buret og tillates å komme seg av bedøvelsen, før det foretas intravenøs (iv) administrering av enten bærer (1,0 ml/kg) eller testforbindelse (1,00 mg/kg). Innen det er gått 2,0 minutter fra tidspunktet for administreringen av en testforbindelse (iv), gis det en dose cisplatin (10 mg/kg). Dyrene iakttas så i fem timer (etter administreringen av dosen), og emetiske responser (f.eks. oppkast og/eller brek ninger) registreres. For formålet i dette eksempel og i eksempel 16 defineres oppkast som faktisk uttømming av mageinnhold, mens en enkelt forekomst av brekninger defineres som hurtige og på hverandre følgende anstrengelser for å kaste opp (innenfor rammen av ett minutt). Etter endt iakttagelses-periode avlives hvert dyr ved injeksjon av en dødelig dose barbiturat.

Emetiske responser er angitt som (1) tid for inn-tredelse av emesis, (2) totale forekomster av oppkasting og (3) totale forekomster av brekninger. De midlere avvik og standardavvikene for testgruppene sammenlignes med de tilsvarende for referansegruppene. Signifikansen bestemmes ved hjelp av Student's t-test når én enkelt behandlingsgruppe sammenlignes med bærerkontrollgruppen, eller ved hjelp av Dunnetts sam-menligningsanalyse når mer enn én behandlingsgruppe sammenlignes med én enkelt bærergruppe.

Intravenøst administrerte forbindelser med formel I virker anti-emetisk ved denne test, hvilket fremgår av de føl-gende resultater.

Ved at man går frem som angitt i dette eksempel, men administrerer testforbindelsene oralt, kan den anti-eme tiske virkning av forbindelsene med formel I bestemmes. Oralt administrerte forbindelser med formel I oppviser anti-emetisk aktivitet ved denne test.

5-HT3-ANTAGONISTAKTIVITET HOS ROTTER (VON BEZOLD-JARISCH'S REFLEKS

I dette eksempel beskrives en in vivo metode for bestemmelse av 5-HT3-antagonistaktiviteten av de nye forbindelser. Metoden er en modifisert versjon av metodene som er beskrevet av Butler et al., av Cohen et al. og av Fozard, og som det er vist til ovenfor, ved hvilke metoder 5-HT3-antago-nist måles hos rotter. Ved metoden ble 2-metyl-5-hydroksytryp-tamin benyttet istedenfor 5-HT selv.

Sprague-Dawley hannrotter av vekt 250-380 g bedøves med uretan (1,4 g/kg, i.p.) og forsynes med kanyler (luftrø-ret, venstre lårvene og enten tolvfingertarmen eller halsvenen). Hjertetakten registreres ved bruk av Gould ECG/Biotech forsterkere. Etter ekvilibrering i minst 30 minutter titreres hver rotte (iv) med 2-metyl-5-hydroksytryptamin (2-m-5HT) og det velges en minstedose som frembringer en tilstrekkelig og vedvarende bradykardia.

For utførelse av en undersøkelse av doseområdet (styrken) utfordres rotten med en valgt dose 2-m-5HT hvert 12. minutt. En testforbindelse administreres intravenøst i økende doser fem minutter før hver injeksjon av 2-m-5HT, inntil res-ponsen på 2-m-5HT blokkeres. En separat gruppe rotter som gis bærer, testes på tilsvarende måte.

For utførelse av varighetsundersøkelser blir en enkeltdose av en testforbindelse eller en bærer injisert intravenøst eller intraduodenalt i rotten, og rotten utfordres med 2-m-5HT på tidspunktene 5, 15, 30, 60, 120, 180, 240, 300 minutter etter administreringen av dosen og, i noen undersø-kelser, på tidspunktene 360, 420 og 480 minutter etter administreringen av dosen.

Ved såvel styrkeundersøkelsene som varighetsunder-søkelsene registreres hjerteraten (slag pr. minutt) kontinuerlig under hele undersøkelsens varighet. For hjertetaktens vedkommende overvåkes toppnedsettelsen som frembringes av 2-m- 5HT, ved hjelp av en regnemaskin. Endringen i responsene til 2-m-5HT før og etter administreringen av bæreren eller forbindelsen beregnes. Endringen uttrykkes som den prosentvise inhi-bering i forhold til verdien før administreringen av dosen. Dataene analyseres under anvendelse av en énveis ANOVA med gjentatte målinger etterfulgt av parvis sammenligning med bærerkontrollgruppen under anvendelse av Fishers LSD-strategi. Fra en således oppsatt dose-respons-kurve finnes en ID50-verdi som representerer den dose som inhiberer 50% av den bradykar-diske virkning som frembringes av 2-m-5HT.

De nye forbindelser er aktive ved denne test. Nærmere bestemt har Forbindelser C(HC1), M, M(HC1), N(HC1) og R(HC1) samme aktivitet som Odansetron eller høyere aktivitet enn Odansetron (IC50- 3,2 mg/kg).

HEMMING AV ANGST HOS MUS

I dette eksempel beskrives en in vivo metode for bestemmelse av CNS-aktiviteten, dvs. den angsthemmende aktivitet, av de nye forbindelser.

Uerfarne C5BI/6J hanmus av vekt 18-20 g i grupper å ti mus holdes i bur som er regulert med hensyn til lyd, temperatur og fuktighet. For og vann er tilgjengelig i de mengder dyrene ønsker. Musene holdes på en syklus med lys i tolv timer og mørke i tolv timer, idet lyset slås på kl. 06.00 om morgenen og slåes av kl. 18.00 om ettermiddagen. Samtlige forsøk begynner etter minst syv dagers opphold på stedet etter ankom-sten.

Det automatiserte utstyr som benyttes for påvisnin-gen av endringer i utforskningen, ble skaffet tilveie fra Om-ni-Tech Electronics Columbus Ohio og lignet utstyret som ble benyttet av Crawley og Goodwin (1980), og som er beskrevet i Kilfoil et al., som det er vist til tidligere. I korte trekk bestod kammeret av en boks (44 cm x 21 cm x 21 cm) av pleksiglass, som var inndelt i to kammere ved hjelp av en skillevegg i svart pleksiglass. Skilleveggen som skilte de to kammere fra hverandre, hadde en 13 cm x 5 cm åpning, gjennom hvilken dyret lett kunne passere. Det mørke kammer (42 cm x 21 cm x 30 cm)

har klare sidevegger og et hvitt gulv. Et fluorescerende lys-rør (40 W) anbragt over kamrene gir den eneste belysning. Sys-

ternet Digiscan Animal Activity Monitor System RXYZCM16 (Omni-Tech Electronics) benyttes for registrering av dyrenes utforskningsaktivitet inne i testkamrene.

Før det ble foretatt administrering av bærer (DDH20) eller aktiv forbindelse i doser på 1,0-10 mg/kg, ble alle dyrene overlatt til seg selv i 60 minutter for å akklimatisere seg til laboratorieomgivelsene. Etter at dyrene var blitt gitt intraperitoneale injeksjoner av enten aktiv bestanddel eller bærer ble alle ført tilbake til sine egne bur for en 15 minutters forbehandlingsperiode. Herfra ble hvert dyr (hvert for seg) anbragt midt i det lyse felt i ett av testapparatene og overvåket i ti minutter. Målingene inkluderte den tid som ble tilbragt i hvert kammer, den generelle bevegelsesaktivitet, oppreisninger på baklabbene og latensperioder (den tid det tar før musen forflytter seg til det mørke kammer etter først å være blitt plassert i det belyste felt).

Tokammerutforskningsmodellen ifølge Crawley og Goodwin viser at angsthemmende forbindelser med formel I øker den tid som tilbringes i det opplyste område, øker mengden av skyttelvirksomhet i det opplyste område og enten ikke påvirker eller øker bevegelsesaktiviteten i den opplyste område.

De ovenstående resultater viser at de nye forbindelser er effektive ved denne test.

CISPLATIN- FREMBRAGT EMESIS HOS HUNDER

I det følgende beskrives prosedyren for bestemmelse av de intravenøse (i.v.) virkninger av forbindelser med formel I på cisplatin-frembragt emesis hos hunder.

Han- og hunhunder (6-15 kg) fores med én kopp tørt hundefor. Én time etter foringen administreres cisplatin-(cis-diammindiklorplatina) i.v. i en mengde av 3 mg/kg. 60 minutter etter administreringen av cisplatin injiseres enten bærer eller testforbindelse i.v. i en mengde av hhv. 0,1 ml/kg og 1,0 mg/kg. hundene observeres deretter kontinuerlig i fem timer, og de emetiske responser (dvs. oppkasting og/eller brekninger) registreres.

Emetiske responser er angitt som (1) tid for inn-tredelse av emesis, (2) totale forekomster av oppkasting og (3) totale forekomster av brekninger. De midlere avvik og standardavvikene for testgruppene sammenlignes med de tilsvarende for referansegruppene. Signifikansen bestemmes ved hjelp av Student's t-test når én enkelt behandlingsgruppe sammenlignes med bærerkontrollgruppen, eller ved hjelp av Dunnetts sam-menligningsanalyse når mer enn én behandlingsgruppe sammenlignes med én enkelt bærergruppe.

Forbindelser med formel I oppviser anti-emetisk aktivitet ved denne test.

ANGSTTEST FOR MUS BASERT PÅ LYS/ MØRKE- TILBAKETREKNING.

Den følgende prosedyre representerer en metode til å bestemme hvorvidt forbindelser med formel I påvirker den angst som inntrer etter brått opphør i kronisk behandling med henfallenhetsstoffer.

Uerfarne BKW-hanmus (25-30 g) puttes i bur i grupper å ti dyr i lokaler som reguleres med hensyn til lyd, tem peratur og fuktighet. For og vann er tilgjengelig i uinnskrenket mengde. Musene holdes i en syklus med tolv timers lys og tolv timers mørke, med tenning av lyset kl. 06.00 om morgenen og slukking av lyset kl. 18.00 om ettermiddagen. Samtlige for-søk begynner minst syv dager etter dyrenes ankomst til stedet.

Angsthemmende aktivitet bestemmes ved hjelp av tokammerutforskningsmodellen ifølge Crawley og Goodwin (se eksempel 15). Målingene inkluderte den tid som ble tilbragt i hvert kammer, den generelle bevegelsesaktivitet (kryssinger av risten pr. fem minutters periode), oppreisninger på baklabbene og latensperioder (den tid det tar før musen forflytter seg til det mørke kammer etter først å være blitt plassert i det belyste felt).

Øket utforskningsaktivitet i det opplyste område frembringes ved at musen behandles i 14 dager med alkohol (8,0% (vekt/vol.) i drikkevann), nikotin (0,1 mg/kg, i.p., to ganger daglig) eller kokain (1,0 mg/kg i.p. to ganger daglig). Den angsthemmende aktivitet bedømmes 1, 3, 7 og 14 dager etter innledningen av behandlingen med legemiddel. Behandlingen stanses brått, og utforskningsaktiv!teten i det opplyste område bestemmes 8, 24 og 48 timer deretter. Bærer eller testforbindelser administreres under tilbaketrekningsfasen ved intraperitoneal injeksjon. Aktiviteten måles som inhiberingen av minskningen i angsthemmet adferd etter opphøret av behandlingen med alkohol, kokain eller nikotin.

Forbindelser med formel I nedsetter den angst som er forbundet med tilbaketrekking av det vanedannende stoff ved denne testmodell, som vist ved de følgende resultater:

TEST FOR TILVENNING/ ØKT INNSIKT FOR MUS

I det følgende beskrives en modell for bestemmelse av de forbedrende virkninger av forbindelser med formel I på de kognitive egenskaper.

Unge voksne og eldre BKW-mus settes i bur i grupper å ti dyr i lokaler som reguleres med hensyn til lyd, temperatur og fuktighet. For og vann er tilgjengelig i uinnskrenket mengde. Musene holdes i en syklus med tolv timers lys og tolv timers mørke, med tenning av lyset kl. 06.00 om morgenen og slukking av lyset kl. 18.00 om ettermiddagen. Samtlige forsøk begynner minst syv dager etter dyrenes ankomst til stedet.

Angsthemmende aktivitet bestemmes ved hjelp av tokammerutforskningsmodellen ifølge Crawley og Goodwin (se kapitlet HEMMING AV ANGST HOS MUS). Målingene inkluderte den tid som ble tilbragt i hvert kammer, den generelle bevegelsesaktivitet (kryssinger av risten pr. fem minutters periode), oppreisninger på baklabbene og latensperioder (den tid det tar før musen forflytter seg til det mørke kammer etter først å være blitt plassert i det belyste felt).

Musene eksponeres for tokammertestområdet i fire døgn. De unge musene venner seg til testområdet i løpet av den tredje dag og tilbringer mindre tid med å utforske det opplyste område, mens utforskningsaktiviteten forblir konstant for de eldre mus også gjennom den fjerde dag. Bærer eller testforbindelser administreres til de eldre mus ved intraperitoneal injeksjon. Aktiviteten måles som en minskning i utforskningsaktiviteten på dager 2, 3 og 4.

Forbindelser med formel I forbedrer de kognitive egenskaper ved denne modell, som vist ved de følgende resultater for Forbindelse C(HC1):

INTRAVENØS ÉN- MÅNEDS TOKSISITETSUNDERSØKELSE UTFØRT PÅ ROTTER

I det følgende beskrives prosedyren for bestemmelse av virkningene av kronisk intravenøs (i.v.) administrering av forbindelser med formel I i rotter.

Han- og hunnrotter gis i.v. bolusinjeksjoner av en forbindelse med formel I i doser på 0,1, 1,0 og 10,0 mg/kg én gang daglig i én måned. En separat gruppe rotter behandles på tilsvarende måte med bærer for å tjene som en kontrollgruppe ved testen.

Under behandlingsforløpet registreres kroppsvekt, næringsinntak og kliniske iakttagelser ukentlig. Oftalmologiske undersøkelser og urinanalyser utføres den siste uke av behandlingen. Etter én måneds behandling obduseres samtlige rotter, og det foretas klinisk-kjemiske og hematologiske unde-rsøkelser av blodprøver.

B. Prosedyren beskrevet i Del A ble utført for Forbindelse C(HC1) ifølge eksempel 2A, med de følgende resultater:

Kliniske iakttagelser

Samtlige rotter viste seg å være klinisk normale ved samtlige undersøkelser.

Dødelighet

Det forekom ingen ikke-programmerte døds-fall under undersøkelsen.

Den midlere kroppsvekt for gruppen av hannrotter som ble gitt 0,1 mg/kg/dag av Forbindelse C(HC1) var sammenlignbar med den for gruppen av hannrotter behandlet med bærer. Hannrotter som ble gitt fra 1 til 10 mg/kg/dag av forbindelsen øket litt mindre i vekt (5-8%) enn kontrollhannrottene. Derimotøket hunnrottene i alle grupper som ble behandlet med Forbindelse C(HC1), i vekt med 17-23% i forhold til kontrollhunnrottene. Ulikhetene med hensyn til økningen i vekt for hvert kjønn var ikke doseavhengige.

Nær i nq s i nnt ak

Næringsinntaket var omtrent det samme for alle grupper.

Oftalmoloqiske undersøkelser

Ingen behandlingsrelaterte oftalmologiske endringer inntraff.

Klinisk patologi

Der var ingen behandlingsrelaterte for-skjeller i de hematologiske eller klinisk-kjemiske resultater hos dyr som var blitt gitt 0,1 eller 1 mg/kg/dag av Forbindelse C(HC1) eller hos handyr som var blitt gitt 10 mg/kg/dag. Hunnrotter som var blitt 10 mg/kg/dag, hadde litt lavere erytrocytt-tellinger og hemoglobin- og hematokrit-målinger enn kontroildyrene. Dessuten hadde hunnrottene i denne gruppe noe høyere natriumnivåer enn kontrolldyrene. Ingen behandlingsrelaterte endringer i urinanalyse-dataene kunne påvises.

Patologi

Ingen synlige eller mikroskopiske patolo-giske endringer som følge av legemiddelrelatert toksisitet kunne påvises hos han- eller hunnrotter som ble gitt 0,1, 1 eller 10 mg/kg/dag av Forbindelse C(HC1). Vekten av leveren og forholdet mellom levervekten og kroppsvekten var høyere for hunnrotter som var blitt 10 mg/kg/dag, enn for kontrollgruppen av hunnrotter som var blitt gitt bærer. C. Ingen utillatelige tilkjennegivelser av kronisk toksisitet ble iakttatt for andre forbindelser med formel I.

Claims (12)

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av terapeutisk virksomme trisykliske, nitrogenholdige forbindelser med den generelle formel I: hvor

den brutte linje betegner en eventuell dobbeltbinding, n er 1, 2 eller 3, p er 0 eller 1, hver R<1>uavhengig av de øvrige er valgt blant hydrogen, benzyloksy, hydroksy og alkoksy med 1-6 karbonatomer, og R3 er 1-azabisyklo-[2,2,2]-okt-3-yl, 1-azabisyklo-[2,2,2]-okt-4-yl, 8-metyl-8-azabisyklo-[3,2,l]-okt-3-yl, 9-metyl-9-azabisyklo-[3,3,1]-non-3-yl eller 1-azabisyklo-[3,3,1]-non-4-yi, og i farmasøytisk henseende aksepterbare salter og N-oksidderivater og reduserte N-oksidderivater av disse forbindelser, samt individuelle isomerer og blandinger av isomerer av forbindelsene, karakterisert vedat man utfører ett eller flere av de følgende trinn: (a) omsetning av en forbindelse med den generelle formel II:

hvor n, p, R<1>og R3 er som ovenfor angitt, med et formyle-ringsmiddel i nærvær av en sterk base for dannelse av en forbindelse med I hvor den brutte linje betegner en dobbeltbin-ding, (b) reduksjon ved hydrogenering av den dobbeltbinding som i formel I er representert ved en brutt linje, for dannelse av en forbindelse med formel I hvor den brutte linje betegner to hydrogenatomer, (c) overføring av en forbindelse med formel I til et i farmasøytisk henseende akseptabelt salt derav, eller over-føring av et salt av en forbindelse med formel I til den tilsvarende frie base med formel I, (d) oksidasjon av en forbindelse med formel I til et tilsvarende N-oksid av R<3->delen av forbindelsen med formel I, eller reduksjon av N-oksidet av R<3->delen til et tilsvarende amin, (e) dealkylering av en alkoksysubstituent R<1>eller debenzylering av en benzyloksysubstituent R<1>, for dannelse av den tilsvarende forbindelse med formel I hvor R<1>er overført til hydroksy, (f) hydrogenering i stillingene 3a, 4, 5 og 6 av en forbindelse med den generelle formel XIV:

hvor R<1>, R3 og p er som ovenfor angitt, (g) separasjon av en blanding av isomerer eller diastereomerer av en forbindelse med formel I for utskillelse av én enkelt isomer eller en diastereomer, eller (h) utførelse av et hvilket som helst av trinnene (a)-(g) med optisk aktive reaktanter.

2. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 2-(1-azabisyklo-[2,2,2]-okt-3-yl)-1,2, 4, 5-tetrahydrosyklo-pent-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter, individuelle isomerer eller blandinger av isomerer av denne forbindelse, karakterisert vedat de tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.

3. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 2-( 1-azabisyklo- [2, 2, 2] -okt-3-yl )-2, 4, 5, 6-tetrahyd.ro-1H-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter, individuelle isomerer eller blandinger av isomerer av denne forbindelse, karakterisert vedat de tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.

4. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 2-(1-azabisyklo-[2,2,2]-okt-3-yl)-7-hydroksy-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter, individuelle isomerer eller blandinger av isomerer av denne forbindelse, karakterisert vedat de tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.

5. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 2-(endo-9-metyl-9-azabisyklo-[3,3,1]-non-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter av denne forbindelse,karakterisert vedat de tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.

6. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 2-(1-azabisyklo-[2,2,2]-okt-4-yl)-2,4, 5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter, individuelle isomerer eller blandinger av isomerer av denne forbindelse, karakterisert vedat de tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.

7. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 2-(endo-8-metyl-8-azabisyklo-[3, 2,1]-okt-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter av denne forbindelse,karakterisert vedat de tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.

8. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 2-(ekso-8-metyl-8-azabisyklo-[3,2,1] -okt-3-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter av denne forbindelse,karakterisert vedatdé tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.

9. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 2-(endo-l-azabisyklo-[3,3,1]-non-4-yl)-2,4,5,6-tetrahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter av denne forbindelse,karakterisert vedat de tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.

10. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 2-(1-azabisyklo-[2,2,2]-okt-3-yl)-l,2,4,5,6,7-heksahydro-syklohept-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter, individuelle isomerer eller blandinger av isomerer av denne forbindelse, karakterisert vedat de tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.

11. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 2-(1-azabisyklo-[2,2,2]-okt-3-yl)-2,3,3a,4,5,6-heksahydro-lH-benz-[de]-isokinolin-l-on og i farmasøytisk henseende akseptable salter og diastereomerer av denne forbindelse,karakterisert vedat de tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.

12. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1-4, 6 og 10-11, for fremstilling av en forbindelse i (S)-isomer-formen,karakterisert vedat de tilsvarende utgangsmaterialer anvendes.