NO163486B

NO163486B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av terapeutisk virksomme 2-oxy-4h-3,1-benzoxazin-4-on-derivater.

Info

Publication number: NO163486B
Application number: NO862534A
Authority: NO
Inventors: Alexander Krantz; Robin W Spencer; Tim Tam; Teng J Liak
Original assignee: Syntex Inc
Priority date: 1985-06-25
Filing date: 1986-06-24
Publication date: 1990-02-26
Also published as: ES8801807A1; ES557730A0; IL79222A0; NO163486C; AU599320B2; CA1270487A; DK297486D0; EP0206323A1; DK297486A; NO862534D0; HUT41750A; ES556514A0; AU5915086A; AU4912090A; FI862691A0; ES8801806A1; ES8801808A1; NO862534L; ZA864715B; HU196772B

Description

Denne oppfinnelse angår fremstilling av 2-oxy-4H-3,l-benzoxazin-4-on-derivater og de i farmasøytisk henseende aksepterbare syreaddisjonssalter derav. Disse forbindelser er biologisk aktive som nemmere av enzymer og spesielt som hemmere av serinproteaser hos mennesker og dyr.

Forbindelsene som tilveiebringes i henhold til oppfinnelsen, er 2-oxy-substituerte derivater av 2-ethoxy-4H-3,l-benzoxazin-4-on med den følgende struktur:

2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on er beskrevet i

britisk patentsøknad nr. 1 389 128 og i det tilsvarende tyske (DE) off.skrift nr. 2 241 012. Noen få 4H-3,1-benzoxazin-4-oner er kjent for å oppvise enzymhemmende aktivitet. Teshima et al. har beskrevet diverse 2-alkyl-4H~3,1-benzoxazin-4-

oner som angis å være aktive som enzymhemmere {J.Biol.Chem.,

257, 5085-5091, 1982). 4H-.3 ,1 -benzoxazin-2 , 4-dion er angitt å ha en viss enzymhemmende aktivitet (Moorman, A.R. og Abeles,

R.H. J.Amer.Chem.Soc. 104, 6785-6786, 1982). 2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on og 2-(trifluormethyl)-4H 3,1-benzoxazin-

4-on antas å hemme chymotrypsin (Hedstrom et al., Biochemistry 23, 1753-1759, 1984).

De nye 2-oxy-4H-3,l-benzoxazin-4-on-derivater

er forbindelser med den generelle formel:

hvor

R<1> er hydrogen, lavere alkyl, lavere alkenyl eller halogen-lavere-alkyl,

R<1>' er lavere alkoxy, lavere alkyl, lavere alkenyl, halogen-lavere-alkyl, lavere alkylthio, nitro, amino, di-(lavere)-alkylamino, lavere alkoxycarbonylamino, lavere acylamido eller di-(lavere)-alkylureido,

X er lavere alkyl som eventuelt er substituert med fenyl, og

a er 0, 1 eller 2,

hvor betegnelsen "lavere", refererer til radikaler med inntil 4 carbonatomer,

med det forbehold at når X er ethyl, har benzoxazin-ringen minst én substituent R' eller R'',

og i farmasøytisk henseende aksepterbare syreaddisjonssalter derav.

Nedenfor defineres noen betegnelser som benyttes

i dette skrift.

Med "alkylen" menes en forgrenet eller uforgrenet, mettet, brodannende' hydrocarbongruppe som har 1-4 carbonatomer og som innbefatter methylen, ethylen, propylen, isopro-pylen, n-propylen, butylen, sek-butylen, isobutylen o.l.

Med "lavere-alkyl" menes en forgrenet eller uforgrenet, mettet hydrocarbonkjede som, med mindre annet er angitt har 1-4 carbonatomer og innbefatter methyl, ethyl, propyl, isopropyl, n-propyl, butyl, sek-butyl, isobutyl o.l. Lavere-alkyl-grupper kan være begrenset til ferre carbonatomer enn 4 når dette angis spesielt, f.eks. ved "R" er lavere-alkyl med 1 eller 2 carbonatomer".

Med "lavere-alkenyl" menes en forgrenet eller uforgrenet, umettet hydrocarbonkjede som har 2-4 carbonatomer, og som innbefatter vinyl, allyl, 1-propenyl, isopropenyl, 1-butenyl, 2-butenyl, isobutenyl, 1,3-butadienyl, cis-2-butenyl, trans-2-butenyl o.l.

Med "lavere-alkoxy" menes gruppen -OR, hvor R er lavere-alkyl som ovenfor definert.

Med "lavere-alkylthio" menes gruppen -SR, hvor R

er lavere-alkyl som' ovenfor definert.

Med 'halogen" menes- fluor, klor, brom og jod.

Med "halogen-lavere-alkyl" menes gruppen -R-halogen, hvor R er lavere-alkyl og såvel lavere-alkyl som halogen er som ovenfor definert. Alkylgruppen kan ha 1-3 halogensubsti-tuenter. Eksempler på slike substituerte alkylgrupper er brommethyl, dibrommethyl, klorethyl, diklorethyl, trifluor-methyl o.l.

Med uttrykket "i farmasøytisk henseende aksepterbare syreaddisjonssalter" menes de salter som bibeholder de frie basers biologiske virkning og egenskaper, og som ikke er uønskede av biologiske grunner eller andre grunner, og som dannes med uorganiske syrer, såsom saltsyre, hydrobromsyre, svovelsyre, salpetersyre, fosforsyre o.l., og med organiske syrer, såsom eddiksyré, propionsyre, glycoisyre, pyrodruesyre, oxalsyre, eplesyre, malonsyre, ravsyre, maleinsyre, fumarsyre, vinsyre, citronsyre, benzoesyre, kanelsyre, mandelsyre, methansulfonsyre, ethansulfonsyre, p-toluensulfonsyre, ascor-binsyre, salicylsyre o.l.

Enkelte av de nye forbindelser har chiralsentere og foreligger som optiske antipoder. Oppfinnelsen innbefatter såvel de individuelle enantiomerer som deres racemiske modi-fikasjoner og den racemiske blanding.

De nye forbindelser betegnes som 2-oxy-4H-3,1 - benzoxazin-4-on-derivater, idet det nedenfor angitte numere-ringssystem benyttes:

Eksempelvis vil den forbindelse av formel I hvor X er isopropyl, a er 0 og R' er methyl, betegnes 2-isopropyloxy-5-methyl-4H-3,1-benzoxazin-4-on.

Den forbindelse hvor X er fenethyl, R<1> er hydrogen, a er 2 og de to substituenter R'<1> er amino i 6- og 7-stillingene, betegnes 2-(fenethyloxy)-6,7-diamino-4H-3,1-benzoxazin-4-on.

Den forbindelse av formel I hvor X er n-butyl, a

er 0 og R' er methylthio, betegnes 2-n-butoxy-5-methylthio-4H-3,1-benzoxazin-4-on.

Foretrukne R'-substituenter i 5-stillingen er lavere-alkylgrupper med 1-4 carbonatomer og lavere-alkenyl-grupper med 2-4 carbonatomer. Særlig foretrukne R'-substituenter i 5-stillingen er lavere-alkylgrupper med 1-4 carbonatomer, spesielt 1-3 carbonatomer og ganske spesielt methyl og ethyl. Foretrukne R<1>'-substituenter i den foretrukne 7-stilling er lavere-alkoxygrupper med 1-4 carbonatomer, -N(R<1>)2'

-NHCOOR<2>, -NHCOR<2> og

spesielt -N(R1)2°9 -NHCOOR<2>,

særlig når hver R<1> uavhengig av den andre er methyl eller ethyl, og R<2> er methyl eller ethyl.

For tiden er de mest foretrukne nye forbindelser: 2-ethoxy-5-methyl-4H-3,1 -benzoxazin-4-on, 2-ethoxy-5-ethyl-4H-3,1-benzoxazin-4-on

7-amino-2-ethoxy-5-methyl-4H-3,1-benzoxazin-4-on, og

7-amino-2-ethoxy-5-ethyl-4H-3,1-benzoxazin-4-on.

Fremstilling

I denne del av beskrivelsen og i resten av beskrivelsen vil de forbindelser som ovenfor og i kravene er betegnet som forbindelser av formel I, bli betegnet kollek-tivt som forbindelser av formel I og videre defineres som forbindelser av formel IA, IB, IC, osv.

De nye forbindelser fremstilles ved at man:

(a) ringslutter en forbindelse av formelen (II) hvor R<1>, a og R<11> er som ovenfor angitt (med det forbehold at R" ikke er amino) med et halogenformiat av formelen (III) hvor Hal betegner klor eller brom, og X er som ovenfor angitt, eller med et orthocarbonsyrederivat av formelen (HIA)

hvor X er som ovenfor angitt,

(a<*>) ringslutter en forbindelse av formelen (II<*>)

hvor R<1>, a, R'<1> og X er som ovenfor angitt (med det forbehold at R<11> ikke er amino), eller en lavere-alkyl-ester eller benzylesteren av en slik forbindelse, til en forbindelse av formel (I), (b) reduserer et nitrosubstituert 2-oxy-4H-3,1 - benzoxazin-4-on-derivat av formelen (IA)

til den tilsvarende aminosubstituerte forbindelse av formel

(IB)

hvor R', R<1>' og X er som ovenfor angitt og a er 1 eller 2, (c) alkylerer en forbindelse av formelen (IB) med et lavere-alkyl-alkyleringsmiddel til en forbindelse av formel (IB») hvor R<1>, R'' og X er som ovenfor angitt og a er 1 eller 2, (d) acylerer en forbindelse av formelen (IB) med et acyleringsmiddel av formelen (IV) til en forbindelse av formelen (IC) hvor R', R<1>' og X er som ovenfor angitt og a er 1 eller 2, og

er lavere acyl og Y er halogen, lavere-alkoxy,

hydroxy eller radikalet -0-C(=0)R<2>,

(e) kondenserer en forbindelse av formelen (IB) med en forbindelse av formelen (III) eller (HIA) til en forbindelse av formelen (ID)

hvor R', R'' og X er som ovenfor angitt, a er 1 eller 2 og R<2> er lavere-alkyl, (f) kondenserer en forbindelse av formelen (ID<*>)

med et sekundært lavere-alkyl-amin for dannelse av et di-(lavere)-alkyl-ureido-substituert benzoxazinderivat av formelen

(IE)

hvor R', R'' og X er som ovenfor angitt og a er 1 eller 2, (g) mono- eller di-halogenerer i sidekjeden et benzoxazinderivat av formelen (I) hvor én av substituentene R' og R" er lavere-alkyl, for dannelse av det tilsvarende mono- eller dihalogenerte benzoxazin, (h) alkylerer en forbindelse av formel I hvor én av substituentene R' og R<11> er en monohalogen-lavere-alkyl-gruppe, til den tilsvarende forbindelse av formel (I) hvor én av substituentene R' og R'' er en lavere-alkyl-gruppe med minst to carbonatomer, (i) behandler et Wittig-ylid av formelen (IG2)

hvor R', R'<1> og X er som ovenfor angitt og R' også kan være

<t>3P-CH-, hvor <j> er fenyl, og R' 1 ' er lavere-alkyl og a er

1 eller 2, med et lavere-alifatisk aldehyd for dannelse av en lavere-alkenyl-substituert forbindelse av formelen (I) hvor én av substituentene R<1> og R'<1> er en forgrenet lavere-al-kenylgruppe, (j) om nødvendig omsetter en forbindelse av formelen (I) med en syre for å danne et i farmasøytisk henseende aksepterbart ikke-toksisk syreaddisjonssalt, (k) om nødvendig omsetter et salt av en forbindelse av formelen (I) med en base for dannelse av den tilsvarende frie base av formel (I), og (1) om nødvendig overfører et salt av forbindelsen av formel (I) til et annet salt av forbindelsen av formel (I).

Forbindelsene med formel (II<*>) som anvendes som utgangsmaterialer ved fremstillingen av de nye forbindelser med formel (I) er søkt patentbeskyttet gjennom patentsøknad nr. 871576. De er forbindelser med formelen:

hvor

R' er hydrogen, lavere alkyl, lavere alkenyl eller halogen-lavere-alkyl,

R'' er lavere alkyl, lavere alkoxy, lavere alkenyl, halogen-lavere-alkyl, lavere alkylthio, nitro, di-(lavere)-alkylamino, lavere alkoxycarbonylamino, lavere alkanoylamido eller di-(lavere)-alkylureido,

X er lavere alkyl som eventuelt kan være substituert med fenyl, og

a er 0, 1 eller 2,

og lavere alkylestere og benzylestere av disse forbindelser.

Nærmere redegjørelse for fremstillingen.

Trinn (a)-(i) beskrives mer detaljert nedenfor hva angår visse individuelle grupper av forbindelser. Imidlertid er det å merke at reaksjonene som beskrives, også er anven-delige for andre forbindelser av formel I, med mindre de som utgangsmaterialer benyttede forbindelser har substituenter (såsom en aminogruppe) som ville forstyrre reaksjonen under de beskrevne betingelser.

A. Forbindelser av formel I hvor R<1>' er lavere-alkyl,

lavere-alkoxy, lavere-alkylthio, halogen, -NO2 eller et annet amin enn NH2 (forbindelser av formel IA)

Forbindelsene av formel I hvor hver R''-substi-

tuent er lavere-alkyl, lavere-alkoxy, lavere-alkylthio, halogen, -NO2 eller et annet amin enn -NO2 (i det følgende betegnet som forbindelser av formel IA), kan med fordel fremstilles etter den ovenfor angitte metode (a), som er vist i det nedenstående Reaksjonsskjerna I.

Som vist i Reaksjonsskjerna I fremstilles forbindelsene av formel IA ved ringslutning av den tilsvarende passende substituerte eller usubstituerte anthranilsyre eller et derivat av denne. Ringslutningen foretas fortrinnsvis ved omsetning av den valgte anthranilsyre med 3-5 ekvivalenter, fortrinnsvis ca. 4 ekvivalenter, av de ønskede fenylalkyl-eller alkylhalogenformiater, spesielt klorformiater av formelen C1C00X, hvor X er som ovenfor angitt. Reaksjonen utføres i

et basisk organisk oppløsningsmiddel, såsom triethylamin eller, fortrinnsvis, pyridin, og den utføres ved romtemperatur i et tidsrom av fra 0,5 til 20 timer, fortrinnsvis i 1-10 timer. Sluttproduktet, som er en forbindelse av formel IA, blir så isolert på i og for seg konvensjonell måte.

Isolasjon og rensning av sluttproduktene og mellom-produktene som her beskrives, kan om ønskes foretas ved hjelp av en hvilken som helst egnet separasjonsmetode eller rensemetode, såsom. f.eks. ved filtrering, ekstraksjon, krys-ta 1lisasj on, kolonnekromatografering, tynnskiktkromatografering eller tykkskiktkromatografering eller ved hjelp av en kombinasjon av slike metoder. Spesifikke eksempler på egnede separasjons- og isolasjonsmetoder vil finnes i de nedenstående eksempler. Imidlertid kan det også benyttes andre ekvivalente separasjons- og isolasjonsmetoder.

Usubstituert anthranilsyre er kommersielt lett tilgjengelig, og dens derivater lar seg lett fremstille. De substituerte anthranilsyrer (formel II) som benyttes ved fremstillingen av de nye forbindelser, er enten kommersielt tilgjengelige eller de lar seg fremstille ved hjelp av i faget velkjente metoder. De kommersielt tilgjengelige anthranilsyrer innbefatter, men er ikke begrenset til, 3-methyl-anthranilsyre, 4-methyl-anthranilsyre, 5-methyl-anthranilsyre, 6-methyl-anthranilsyre, 5-jod-anthranilsyre, 4-nitro-anthranilsyre og 4,5-dimethoxy-anthranilsyre. En liste over kommersielt tilgjengelige anthranilsyrer vil finnes i Chem. Sources-USA, 24de utgave, 1983, Directories Publishing Company,

Inc., Ormond Beach, Florida. Egnede substituerte anthranilsyrer og derivater derav som ikke er kommersielt tilgjengelige kan lett fremstilles ved hjelp av i faget kjente metoder. Egnede metoder innbefatter dem.ifølge B.R. Baker, et al., J.Org.Chem., 17, 141, (1952) og L.A. Paquette, et al., J.Am.Chem.Soc. 99, 3734, (1981). Den førstnevnte metode involverer fremstilling av et isatin ut fra et substituert anilinderivat.- Ved påfølgende oxydasjon av isatinet fåes anthranilsyren. Ved den sistnevnte metode foretas reduksjon av det tilsvarende aromatiske nitroderivat til anthranilsyren. Disse metoder illustreres ytterligere under Fremstilling I nedenfor.

Fenylalkyl- og alkylhalogenformiatene av formel. '

III er enten kommersielt tilgjengelige, eller de lar seg fremstille ved hjelp av velkjente metoder eller ved hjelp av metoder som lett vil finnes i den kjemiske litteratur. Kommersielt tilgjengelige klorformiater innbefatter, men er ikke begrenset til, benzylklorformiat, methylklorformiat, ethylklorformiat, n-butylklorformiat og isobutylklorformiat. Egnede klorformiater som ikke er kommersielt tilgjengelige

kan fremstilles ved hjelp av kjente metoder. Slike metoder innbefatter metodene ifølge D.H.R. Barton et al., J.Chem.Soc. 18 55-1857 (1968) og K. Kurita et al., J.Org.Chem. 41, 2070-2071, (1976). Den førstnevnte metode involverer behandling av en passende alkohol med fosgen i et inert oppløsningsniiddel , såsom vannfri ether. En mer detaljert beskrivelse av denne metode vil finnes under Fremstilling II nedenfor. Ved den sistnevnte metode foretas omsetning av en passende alkohol med triklormethylklorformiat (difosgen) i tørt dioxan ved tilbakeløpstemperatur. Orthocarbonsyreesterne av formel HIA er forbindelser som er kjent i faget.

B. Forbindelser av formel I hvor R'<1> er NH2

( Forbindelser av formel IB)

Forbindelser av formel I hvor én av substituentene R'<1> er NH2 (i det følgende betegnet som forbindelser av

formel IB) kan med fordel fremstilles ved hjelp av den ovenfor angitte metode (b), hvilken er illustrert i det nedenstående Reaksjonsskjerna II.

Som vist ovenfor reduseres et nitrosubstituert 2-oxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on-derivat av formel IA til den tilsvarende aminosubstituerte forbindelse av formel I. En foretrukken reduksjonsmetode er hydrogenering. En særlig foretrukken metode er overføringshydrogenering. Overførings-hydrogenerIngen utføres i et aromatisk oppløsningsmiddel, såsom benzen eller toluen, eller i THF, i nærvær av 10% Pd-C som katalysator og cyclohexen som hydrogendonor, og den utføres ved tilbakeløpstemperatur i løpet av 1-5 timer, fortrinnsvis i ca. 3 timer. Sluttproduktet, som er en forbindelse av formel IB, blir så isolert på i og for seg konvensjonell måte.

Det nitrosubstituerte benzoxazinon av formel IA

kan fåes i handelen, eller det kan fremstilles i henhold til fremgangsmåten angitt ovenfor under del A.

B.* Forbindelser av formel I hvor en av substituentene R''

er dialkylamino ( forbindelser av formel IB<*>)

Forbindelsene av formel IB<*> fremstilles hensiktsmessig ved konvensjonell alkylering. Forbindelsen av formel 1B omsettes med lavere-alkyl-alkyleringsmidler av formelen alkyl-uttredende gruppe, hvor den uttredende gruppe kan være halogen eller en sulfonyloxygruppe. Alkyleringen utføres under basiske betingelser for opptak av syren som dannes ved alkyleringen. I en foretrukken utførelsesform blir forbindelse IB oppløst i et egnet oppløsningsmiddel og alkyleringsmidlet tilsatt. En base som ikke lar seg alkylere, anvendes som hjelpebase for å absorbere syren som dannes (f.eks. hydrogen-halogenidet). Reaksjonstemperaturen holdes mellom -20°C og 100°C eller ved oppløsningsmidlets tilbakeløpstemperatur.

C. Forbindelser hvor R'' er -NHCOR<2> (forbindelser av formel IC)

Forbindelser hvor én av substituentene R' er en amidgruppe av formelen -NHCOR2 (i det nedenstående betegnet som forbindelser av formel IC) kan med fordel fremstilles ut fra den tilsvarende aminosubstituerte forbindelse av formel IB, som vist i Reaksjonsskjerna III.

Den aminosubstituerte forbindelse av formel IB, fremstilt som beskrevet i del B ovenfor, omsettes med 1-3 ekvivalenter av et passende acyleringsmiddel av formel IV, såsom et syreanhydrid av formel IV<*>, eventuelt i nærvær av et inert oppløsningsmiddel, såsom dilormethan eller tetrahydrofuran. Reaksjonen finner sted ved romtemperatur i løpet av et tidsrom av fra 15 minutter til tre timer, vanligvis i ca. én time, og sluttproduktet, som er en forbindelse av formel IC, blir så isolert på i og for seg konvensjonell måte.

Syreanhydridene (formel IV<*>) som anvendes for fremstilling av forbindelsene av formel IC, er enten kommersielt tilgjengelige, eller de lar seg fremstille etter i faget velkjente metoder. De kommersielt tilgjengelige syreanhydrider innbefatter, men er ikke begrenset til, eddiksyreanhydrid, propionsyreanhydrid og smørsyreanhydrid. En liste over kommersielt tilgjengelige syreanhydrider vil finnes i Chem. Sources-USA, 24. utgave, 1983, Directories Publishing Company, Inc., Ormond Beach, Florida. Syreanhydrider som

ikke er kommersielt tilgjengelige lar seg lett fremstille ved hjelp av i faget kjente metoder. Egnede metoder innbefatter direkte fjerning av vann fra syrer for dannelse av syreanhyd-ridet og fra syreklorider og alkalisalter av carboxylsyrer, ved blanding av reaktantene og avdestillering av det dannede anhydrid som beskrevet i Preparative Organic Chemistry,

utgitt av C. Hilgetag og A.' Martini, sider 387-390, John i.'i.ley & Sons, New York-London-Sydney-Toronto (1 972), og som vist i Fremstilling III nedenfor. Selvfølgelig kan man istedenfor syreanhydrider benytte andre acyleringsmidler, såsom syreklorider, estere eller frie syrer.

D. Forbindelser hvor en av substituentene R'<1> er

( forbindelser av formel ID)

Forbindelser som har en R''-substituent av formelen

-NR<1>COOr<2> kan fremstilles ved hjelp av metoden beskrevet i del A ovenfor, eller ut fra den tilsvarende aminosubstituerte forbindelse av formel IB som vist nedenfor.

For utførelse av den ovenfor angitte reaksjon blir den passende forbindelse av formel IB (fremstilt som beskrevet i del B ovenfor), som har en aminosubstituent som vist,

omsatt med 1-3 ekvivalenter, fortrinnsvis ca. 1,5 ekvivalenter, av et hensiktsmessig valgt fenylalkyl- eller alkylhalogen-formiat, spesielt et egnet klorformiat, av formel III. (Den

kommersielle tilgjengelighet av og metoder for fremstilling av de forskjellige forbindelser av formel III som benyttes for fremstilling av de nye forbindelser, er beskrevet detaljert i del A ovenfor.) Reaksjonen finner sted i et inert oppløs-ningsmiddel, såsom diklormethan eller tetrahydrofuran, i nærvær av et tertiært amin såsom triethylamin eller, fortrinnsvis, pyridin, ved 10-50°C, fortrinnsvis ved romtemperatur, i et tidsrom av fra én til tre timer, vanligvis i ca. to timer. Sluttproduktet, som er en forbindelse av formel ID, isoleres

så på i og for seg konvensjonell måte. I stedet for halogen-formiatet kan det benyttes en orthocarbonsyreester av formel

HIA.

E. Forbindelser hvor en av substituentene R<1>' er -NHC0N(R<1>)2

Forbindelser som har en R''-substituent av formelen

-NHC0N(R<1>)2 (i det nedenstående betegnet som forbindelser av formel IE) kan fremstilles ut fra de tilsvarende aminosubstituerte forbindelser av formel IB som vist nedenfor i Reaksjonsskjema V.

Den aminosubstituerte forbindelse av formel IB omsettes, i et inert oppløsningsmiddel, såsom benzen eller tetrahydrofuran, med 0,5-1 ekvivalent, fortrinnsvis 0,75 ekvivalent, triklormethylklorformiat eller fosgen, i 15-60 minutter, fortrinnsvis i ca. 30 minutter. Uten isolering blir så det resulterende carbamyIklorid-derivat behandlet med 5-10 ekvivalenter, fortrinnsvis ca. 7,5 ekvivalenter, pyridin, og 1-3 ekvivalenter, fortrinnsvis ca. 2 ekvivalenter, av et egnet primært eller sekundært alkylamin i 15-60 minutter, vanligvis i ca. 30 minutter. Sluttproduktet. som er en forbindelse av formel IE, blir så isolert på i og for seg konvensjonell måte.

F. Forbindelser hvor en R' eller R'<1> er halogen-lavere-alkyl (formel IF).

Forbindelser av formel I som har en R'-substituent

som er lavere-alkyl, eller en R<11->substituent som er lavere-alkyl, kan mono- eller dihalogeneres i en benzylisk stilling med et N-halogen-succinimid, såsom N-bromsuccinimid, og AIBN (2-2'-azobis-isobutyronitril) for dannelse av monohalogen-forbindelsen av formel (IF-j) eller dihalogenforbindelsen av formel (IF2). Normalt benyttes det bare en katalytisk mengde AIRN. Denne metode er vist i Reaksjonsskjerna VI nedenfor, hvor N-bromsuccinimid er benyttet som et eksempel. Også N-klorsuccinamid eller N-jodsuccinimid kan benyttes. Det vil forstås at reaksjonsskjemaet bare illustrerer metoden. Istedenfor R'<1> kan R' være mono- eller dihalogenert.

Halogeneringsreaksjonen utføres i et inert oppløs-ningsmiddel, såsom carbontetraklorid, ved tilbakeløpstemperatur og i to-fire timer, og produktet isoleres på i og for seg konvensjonell måte. Når f.eks. én ekvivalent N-bromsuccinimid benyttes, blir monobromforbindelsen av formel IF-| hovedpro-duktet. Når to ekvivalenter N-bromsuccinimid benyttes, blir på tilsvarende måte dibromforbindelsen av formel IF2 hoved-produktet. Metoden er også anvendelig for fremstilling av 5-halogenalkyl-substituerte benzoxazin-4-oner av formel I.

G. Forbindelser hvor en R' eller R'' er lavere-alkenyl-eller lavere-alkyl

Forbindelser av formel I hvor en R' eller R<1>' er lavere-alkenyl eller lavere-alkyl, kan fremstilles ut fra de tilsvarende forbindelser av formler IF1 og IG2, som vist i Reaksjonsskjerna VII. Forbindelser av formel I hvor en R' eller R'' er lavere-alkyl eller alkenyl, kan også fremstilles etter fremgangsmåten beskrevet i del A ovenfor.

I formler IF-| , IG1 og IG2 er R" hydrogen eller lavere-alkyl med 1-4 carbonatomer. I formel IG3 er R^ den

gjenværende mettede del av alkensubstituenten. I illustra-sjonsøyemed er dobbeltbindingen vist ved carbonene i 2- og 3-stillingene. Imidlertid kan også andre rettkjedede eller forgrenede lavere-alkensubstituenter oppnås ved hjelp av metoden vist i Reaksjonsskjema VII, ut fra det tilsvarende

trifenylfosfin-mellomprodukt av formel IG2.

Som vist i Reaksjonsskjerna VII reagerer en forbindelse av formel IF-| med lithiumdialkylcuprat ved lave temperaturer til forbindelsen av formel IG1. Reaksjonen utføres normalt i et etheroppløsningsmiddel, fortrinnsvis i vannfri diethylether, ved temperatur fra -25°C til -78°C, fortrinnsvis ved ca. -40°C. Fortrengningen av benzylbromid med lithiumdialkylcuprat er kjent i faget (se Organic Reactions, Vol. 13, sider 252 og 401, (John Wiley & Sons) og G.H. Posner, Substi-tution Reactions using Organocopper Reagents, John Wiley & Sons (1980)) og er illustrert i eksempel 7 nedenfor.

Monobromforbindelsen av formel IF-| kan overføres

til Wittig-saltet av formel IG2 ved omsetning med trifenylfosfin i aromatiske hydrocarboner, såsom toluen eller benzen. Reaksjonen utføres fortrinnsvis ved en temperatur mellom

40°C og 70°C i fire-seks timer, fortrinnsvis ved temperatur mellom 60°C og 70°C og aller helst ved 65°C i ca. fem timer.

En forbindelse av formel IG2 reagerer med én ekvivalent DBU (1,8-diazabicyclo-[5,4,0]-undec-7-en) ved temperatur fra -40°C til -60°C, fortrinnsvis ved -50°C, under dannelse av Wittig-ylidet. Påfølgende behandling med et alkylaldehyd R^CHO gir forbindelsen av formel IG3. Reaksjonen utføres normalt i tørt tetrahydrofuran, og produktet isoleres på i og for seg kjent måte. Forbindelsen av formel IG3 utgjøres av en blanding av (E)- og (Z)-enantiomerene.

K. Direkte fremstilling av alle forbindelser av formel I,

bortsett fra dem som har en aminosubstituent i 6- eller 7-stillingen, og indirekte fremstilling av aminosubstituerte forbindelser.

Disse forbindelser kan fremstilles etter fremgangsmåtene som er vist i Reaksjonsskjemaer I og II eller alternativt etter fremgangsmåtene illustrert nedenfor i Reaksjonsskjema VIII.

Som vist i Reaksjonsskjerna VIII blir det passende substituerte lavere-alkyl-anthranilat (fortrinnsvis ethylanthranilat) av formel V overført til carbamoylkloridderivatet ved behandling med 0,5-1 ekvivalent, fortrinnsvis ca. 0,75 ekvivalent, triklormethylklorformiat eller fosgen i ethylacetat ved romtemperatur i to-tre timer, fortrinnsvis to timer. Det resulterende carbamoylkloridderivat behandles så med omtrent fem ganger den ekvivalente mengde av en egnet alkohol av formelen HOX (hvor X er som ovenfor angitt) og en base,

såsom pyridin eller triethylamin. Produktet av formel VI isoleres på i og for seg konvensjonell måte. Forbindelsen av formel VI kan ringsluttes direkte under slike betingelser at

alkanolen som avsplittes under ringslutningen, opptas. Dersom substituenten X er en god uttredende gruppe, vil dette redusere utbyttet av forbindelse IA. Dette gjelder for forbindelsene av formel VI hvor X er methyl eller benzyl. Om derimot substituenten X ikke er en god uttredende gruppe (f.eks. ved at X er ethyl, n-propyl, n-butyl, fenylethyl, fenylpropyl eller fenylbutyl), vil utbyttet av ringslutningen bli høyt. Ringslutningen utføres ved temperatur mellom -20°C og +50°C, fortrinnsvis ved temperatur mellom 0°C og 40°C, aller helst ved romtemperatur. Konsentrert H2SO4, fortrinnsvis uten noe oppløsningsmiddel, vil gi en meget tilfredsstillende ringslutning. Alternativt kan hydrolyse av forbindelsen av formel VI med base utføres i en blanding av vandig natriumhydroxyd

og 1,2-dimethoxyethan i blandingsforholdet 1:1, hvorved man etter surgjøring får carboxylsyren av formel VII. Syren av formel VII ringsluttes så i et inert organisk oppløsnings-middel, hvorved man får sluttproduktet av formel IA, som så isoleres på i og for seg konvensjonell måte. Under disse ringslutningsbetingelser vil det bli benyttet temperaturer fra -20°C til 50°C, fortrinnsvis fra 0°C til 40°C og aller helst romtemperatur. Reaksjonsbetingelsene medfører dehydra-tisering. Derfor er det ønskelig å fjerne vannet som dannes under ringslutningen. Dette oppnås ved anvendelse av dehydratiseringsmidler (uorganiske eller organiske forbindelser). Foretrukne dehydratiseringsmidler er organiske dehydratiseringsmidler, såsom syreanhydrider (f.eks. med 2-8 carbonatomer, spesielt eddiksyreanhydrid, propionsyreanhydrid, osv.) eller carbodiimider, såsom-DCC (dicyclohexylcarbodiimid)

eller EDC, dvs. 1 -[3-dimethylamiriopropyl]-3-ethylcarbodi-imid.HCL. Dehydratiseringsmidlet vil være tilstede i det minste i ekvimolar mengde. Som oppløsningemidler benyttes inerte organiske oppløsningsmidler som f.eks. CH2CI2, THF, dioxan eller andre: ikke-vandige oppløsningsmiddelsystemer.

Den aminosubstituerte forbindelse av formel IB kan så fremstilles ut fra den tilsvarende nitrosubstituerte forbindelse av formel IA etter metoden vist i Reaksjonsskjema II. Fremstilling av ethylanthranilat-utgangsmaterialene av formel V kan utføres etter metoden vist i Reaksjonsskjema IX nedenfor.

Som vist i Reaksjonsskjema IX blir nitrofenolderi-vatet av formel 2, som enten fåes i handelen eller lett lar seg fremstille etter kjente standardmetoder, såsom dem beskrevet under Fremstilling IV, del A ovenfor, overført til den tilsvarende klorforbindelse av formel 3 i henhold til metoden beskrevet av B. Boothroyd og E.R. Clark, J.Chem.Soc., s.

1504, London (1953). Detaljer vedrørende denne reaksjon vil finnes under Fremstilling IV, del B nedenfor. Forbindelsen av formel 3 blir så omsatt ved romtemperatur med et overskudd på ca. ti ganger den ekvivalente mengde pentan-2,4-dion og et overskudd på tre-fire ganger den ekvivalente mengde natrium-

methoxyd i nærvær av HMPA som oppløsningsmiddel, hvorved man får (2-alkyl-6-nitrofenyl)-diacetylmethan av formel 4. Forbindelsen av formel 4 ringsluttes så i konsentrert svovelsyre ved 100-120°C, fortrinnsvis ved ca. 110°C i én-fem timer, fortrinnsvis i ca. tre timer, hvorved man får 4-alkyl-anthranil av formel 5. Detaljer vedrørende denne metode beskrives av I.R. Gambir og S.S. Joshi i Indian Chem. Soc. Journal, V.

41, sider 43-46 (1964). Metoden er vist i Fremstilling IV,

del C. Ved påfølgende ringåpning ved behandling av anthranilet av formel 5 med en base, såsom kaliumcarbonat eller natrium-carbonat og en lavere-alkanol, såsom ethanol, ved tilbakeløps-temperatur, fåes ethyl-4-nitro-6-alkyl-2-amino-benzoatet av formel V.

Enkelte av de nye forbindelser kan overføres til

de tilsvarende i farmasøytisk henseende aksepterbare syreaddisjonssalter, f.eks. som følge av tilstedeværelsen av et basisk amin-nitrogen. Disse forbindelser kan overføres fra den frie baseform til diverse syreaddisjonssalter ved behandling med et støkiometrisk overskudd av den passende organiske eller uorganiske syre, som f.eks. fosforsyre, pyrodruesyre, saltsyre eller svovelsyre o.l. Vanligvis oppløses den frie base i et polart organisk oppløsningsmiddel, såsom p-dioxan eller dimethoxyethan, hvoretter syren settes til oppløsningen. Temperaturen holdes mellom 0°C og 50°C. Det resulterende syreaddisjonssalt utfelles spontant, eller det kan felles ut med et mindre polart oppløsningsmiddel.

Syreaddisjonssaltene av forbindelsene av formel I kan overføres til den tilsvarende frie base ved behandling med en støkiometrisk mengde av en egnet base, såsom kaliumcarbonat eller natriumhydroxyd, vanligvis i nærvær av et vandig oppløsningsmiddel og ved en temperatur mellom 0°C og 50°C. Den frie base isoleres på i og for seg konvensjonell måte, såsom ved ekstraksjon med et organisk oppløsningsmiddel. Syreaddisjonssalter av de nye forbindelser kan utvekslet ved at man utnytter ulikheter i oppløseligheten av saltene eller

i flyktigheten eller surheten av syrene, eller ved behandling med en passende ladet ionebytteharpiks. Eksempelvis kan utvekslingen foretas ved at et salt av en forbindelse av

formel I omsettes med et svakt støkiometrisk overskudd av en syre med lavere pKa enn syrebestanddelen i det som utgangs-materiale benyttede salt. Denne omdannelse utføres ved en temperatur mellom 0°C og kokepunktet for det oppløsningsmiddel som benyttes som medium ved reaksjonen.

Sammenfatningsvis kan forbindelsene av formel I fremstilles ved hjelp av de følgende siste-trinn-prosedyrer: I. Ringslutning av en forbindelse av formel II, VI eller VII for dannelse av en forbindelse av formel I.

II. Overføring av en nitrosubstituert forbindelse

av formel IA til en forbindelse av formel IB og alkylering av en forbindelse av formel IB til en forbindelse av formel

IB» .

III. Acylering av en aminosubstituert forbindelse

av formel IB til en forbindelse av formel IC.

IV. Carboalkoxylering av en aminosubstituert forbindelse av formel IB til en forbindelse av formel ID.

V. Overføring av en aminosubstituert forbindelse

av formel IB til en forbindelse av formel IE.

VI. Halogenering av en forbindelse av formel I til en forbindelse av formel IF-) eller IF2.

VII. Alkylering av en forbindelse av formel I,

hvor én av substituentene R' og R<1>' er monohalogen-lavere-alkyl, til en forbindelse av formel IG1.

VIII. Omsetning av en forbindelse av formel IFi

med trifenylfosfin til en forbindelse av formel IG2.

IX. Omsetning av en forbindelse av formel IG2 med 1,8-diazabicyclo-t5,4,0<1>J-undec-7-en og et alkylaldehyd for dannelse av en forbindelse av formel IG3.

X. Omsetning av en forbindelse av formel I med et støkiometrisk overskudd av en syre for dannelse av et i far-masøytisk henseende aksepterbart, ikke-toksisk syreaddisjonssalt.

XI. Omsetning av et salt av en forbindelse av

formel I med en base for dannelse av den tilsvarende frie base.

XII. Omdannelse av en salt til et annet salt.

Anvendelse og administrering.

Forbindelsene av formel I er ved standard labora-torieforsøk vist å inhibere en rekke forskjellige fysiologiske enzymer, spesielt serinproteaser, inklusive human leukocytt-elastase, humant thrombin, human urokinase, acrosin fra svin, bukspyttkjertel-elastase fra svin, cathepsin B fra kveg, chymotrypsin fra kveg og trypsin fra kveg. Følgelig kan de nye forbindelser, inklusive saltene, og/eller farma-søytiske preparater inneholdende dem, anvendes for å inhibere, hindre eller bekjempe fysiologiske tilstander og sykdomstilstander som vites å involvere enzymer, hos dyr, eller de kan benyttes som svangerskapshindrende midler.

Kunnskapen om enzymers roller ved en rekke forskjellige sykdommer tiltar stadig. Nylige redegjørelser for kunnskapsnivået i faget innbefatter "Protein Degradation in Health and Disease", Ciba Foundation Symposium 75, Excerpta Medica, Amsterdam, 1980; "Proteinases in Mammalian Cells and Tissues", A.J. Barrett, ed., North Holland Publishing Company, Amsterdam, 1977; og "Proteases and Biological Control", E. Reich, D.B. Rifkin og E. Shaw, utgivere Cold Spring Harbor Laboratory, 1975.

Eksperimentelle resultater har klargjort de roller mange enzymatiske baner spiller i en rekke fysiologiske tilstander og sykdomstilstander. Plasminogen aktivator (PA), som er en serinprotease, forårsaker overføring av plasminogen til plasmin, som i sin tur er ansvarlig for fibrinolyse. Denne prosess er involvert i en rekke systemer som krever kontrollert lokal proteolyse, deriblant ved inflammasjon (J.D. Vassalli, et al. Cell, 8, 271 [1976]), og cellevandring og vevremodellering J.E. Valinski, Cell, 25, 471 (1981). Dannelse og utsondring av PA er likeledes korrelert med

visse forstyrrelser hos mennesker, såsom arthritis (Neats,

et al., Nature [London], 286, 891, 1980; Hamilton, et al., J.Exp.Med., 155, 1702 [1982]), og tilstander som er uttrykk for transformerte fenotyper, D.B. Rifkin, et al., i Proteases and Biological Control, D. Rifkin, E. Reich, E. Shaw, utgivere Cold Spring Harbor, 1975, sider 841-847.

Det foreligger betydelig bevis for at plasminogen-aktivator (såsom urokinase), leukocytt-elastase, og/eller beslektede enzymer spiller en rolle ved tumorcellemetastasis, se (Salo, et al., Int.J.Cancer, 30, 669-673, 1973; Kao, et al., Biochem. Biophys., Res. Comm., 105, 383-389, 1982; Powers, J.C., in Modification of Proteins, R.E. Freeney og J.R. -Whitaker, utgivere, Adv. Chem. Ser. 198, Amer.Chem.Soc., Wash., D.C., sider 347-367, 1982), antyder at de nye forbindelser kan oppvise antimetastatisk aktivitet.

Andre indikasjoner kan tyde på at de nye forbindelser kan tyde på at forbindelsene kan oppvise antiparasittvirkning (Aoki, T., et al., Mol. Biochem., Parasitol, 8, 89-97, 1983).

Pulmonær emphysema er en syksom som kjennetegnes ved et progressivt tap av lungenes elastisitet som følge av destruksjon av lungeelastin og lungeblærer. Det antas innenfor vide kretser at de destruktive endringer i lungeparenchym i forbindelse med pumlonær emphysema for en stor del skyldes uhemmet proteolyttisk aktivitet i lungenes bindevev. (A. Janoff, Chest, 83, 54-58 [1983]). Det er blitt vist at en rekke proteaser frembringer emphysema-lesjoner hos dyr når de dryppes inn i lungene (V. Marco, et al., Am. Rev. Respir. Dis., 104, 595-8, 1971; P.D. Kaplan, J. Lab. Clin. Med., 82, 349-56 [1973]). Spesielt har human leukocytt-elastase vist seg å frembringe emphysema hos dyr (A. Janoff, ibid, 115, 461-78 [1977]). Profylaktisk administrering av en elastase-inhibitor reduserer i betydelig grad graden av elastase-frembragt emphysema hos hamstere (J. Kleinerman, et al.,

ibid, Am. Rev. Respir. Dis., 121, 381-7, 1980).

Leukocytt-elastase og andre midler som fremmer inflammasjon, synes å spille en rolle ved slike akutte og sterkt risikofylte sykdommer som det mucocutane lymfeknute-syndrom (Rieger, et al., Eur. J. Pediatr., 140, 92-97, 1983) og åndedrettslidelsessyndrom hos voksne (Stockley, R.A., Clinical Science, 64, 119-126, 1983, Lee, et al., N. Eng. J. Med., 304, 192-196, 1981, Finaldo, ibid, 301, 900-909, 1982).

Orale antikoaguleringsmidler er noen av de viktigste legemidler for å forhindre og behandle en rekke venøse og, i noen mindre grad, arterielle thromboemboliske forstyrrelser (R.A. 0'Reilly i "The Pharmacological Basis of Therapeutics", 6. utgave, A.G. Goodman, L.S. Goodman, A. Gilman, utgivere, 1980). Enzymene som deltar i kaskaden som fører til koagulering av blodet, er proteaser. Koaguleringen av blodet medfører dannelse av fibrin ved interaksjon av mer enn et dusin pro-teiner i en kaskaderekke av proteolyttiske reaksjoner. Inhibering av disse proteinaser skulle blokkere fibrindannelsen og derved inhibere koaguleringen. Eksempelvis begrenser inhibering av thrombin dannelsen av fibrin, hvilket anses som en tilnærmelse til en thromboembolisk terapi.

De antikoaguleringsmidler som for tiden er i bruk,

og som påvirker levringsfaktorene, utøver ikke en virkning som starter momentant. Følgelig må prothrombintiden overvåkes, da graden av vitamin-K-antagonismen varierer fra individ til individ.

Det er således et stort behov for nye antikoaguleringsmidler som begynner å virke direkte. Eksempelvis er pulmonær embolisme- (PE) en vanlig komplikasjon som vanligvis påvirker pasienter som er blitt innlagt på sykehus for andre medisinske eller kirurgiske problemer (A.A. Sasahara, et al., JAMA, 249, 1945 (1983) og publikasjoner som det der er vist til). Dødeligheten ved ikke-diagnostisert og derfor ikke behandlet PE er relativt høy, idet den varierer fra 18% til 35%. Pasienter som fullstendig får erstattet hoften eller kneet, er utsatt for en ekstremt høy risiko for å utvikle dyp venethrombose, idet hyppigheten oppgis å være fra 45% til 70% hos ikke behandlede pasienter, jfr. S. Sagar, et al., Lancet, 1, 1151 (1978)).

Pancreatitis er en sykdom som plager et stort

antall mennesker, deriblant pasienter som lider av akutt alkoholisk pancreatitis, akutt traumatisk galle-pancreatitis og post-operativ pancreatitis. Med den store forkomst av alkoholisme (10 000 000 alkoholikere bare i USA) ser man dessuten stadig oftere tilbakefall av akutt og kronisk pancreatitis. Geokas, et al., har foreslått at en effektiv terapi for akutt pancreatitis muligens vil kunne oppnås ved bruk av "en kombinasjon av lavmolekylære inhibitorer for trypsin, (chymotrypsin og elasate, som virker på spesifikke aktive steder" (Am. J. Pathol., 1981, 105, 31-39).

Enzymer som oppviser cathepsin-B-lignende aktivitet, er også blitt gitt oppmerksomhet, på grunn av deres ekstra-cellulære frigjøring fra neoplastiske epithelialceller (Pietras, J. Histochem. Cytochem., 29, 440-450 1981), deres nærvær i det interstitielle fluid (Sylven, et al., Cancer Res., 20, 831-836, 1960, Eur. J. Cancer., 463-474, 1968, Virchows Arch. B. Cell Pathol., 17, 97-112, 1974), og i angrepssonen for ondartet vev (R.R. Labrosse, Mol. Cell Biochem., 19, 181-189, 1978) og deres forbedrede utsondring fra ondartede og metastatiske tumorer (B.F. Sloane, Cancer Res., 42, 980-986, 1982).

Proteolyttisk spaltning av forløpere er et vesentlig trinn i formeringen av mange virus hos dyr, og det foreligger betydelig støtte for at protease-inhibitorer kan være effektive antivirusmidler (Korant, B.D., (1975) i "Proteases and Biological Control"). Slike virus innbefatter influensavirus (Chirov, O.P. et al. (1981) Vopr. Virusol. 6, 677-687). I Sendai-virus, f.eks., er en trypsinlignende protease fra verten av vesentlig betydning for smitteevnen (Scheid, A.,

og Choppin, P. (1975) i "Proteases and Biological Control"). Det er da rimelig at de nye forbindelser vil kunne spille en rolle med hensyn til å forbedre virussykdomstilstander.

Acrosin er en helt spesiell serin-proteinase som

er tilstede i acrosomer fra pattedyrsperma (L.J.D. Zaneveld

(1975) i "Proteases and Biological Control", sidene 683-706, R.F. Parrish, Int. J. Biochem., 10, 391-395 (1979)). Da acrosin-aktivitet er nødvendig for befruktning, vil dette være et fornuftig mål for fødselskontroll. Videre er det kjent at inhibering av acrosin hindrer befruktning (Zaneveld, L.J.D., et al., (1979), Biol. Repr. 20, 1045-1054), hvilket støtter tanken om en rolle for acrosin-inhibitorer som be-fruktningshindrende midler.

Innledende utvelgelsesforsøk for å bestemme det enzyminhiberende potensiale kan utføres med kommersielt tilgjengelige enzymsubstrater, såsom peptidylamider av 4-methyl-7-amino-coumarin eller 4-nitroanilin. Forsøkene utføres ved at substratet og enzymet blandes i en egnet buffer og enzyminhiberingshastigheten overvåkes spektrofotometrisk. Reaksjonshastigheten overvåkes kontinuerlig enten ved fluorescens (hva couramin-substrater angår) eller absorpsjon (hva nitroanilid-substrater angår), inntil det er opprettet en konstant reaksjonshastighet. En oppløsning av forbindelsen som skal testes, i et egnet oppløsningsmiddel, såsom en 5-20 millimolar oppløsning i dimethylsulfoxyd, blir så tilsatt, og økningen i fluorescens eller absorpsjon overvåkes inntil det har innstilt seg en ny stabil hastighet. Dette gjentas for flere konsentrasjoner av testforbindelsen, og inhiberings-konstanten beregnes ved ikke-lineær multippel regresjon tilpasset den egnede ligning. Forbindelsene av formel I er blitt testet ved forsøk av denne type og har vist seg å oppvise markert inhiberende aktivitet overfor human leukocytt-elastase, humant thrombin, human urokinase, acrosin fra svin, bukspyttkjertel-elastase fra svin, chymotrypsin fra kveg og trypsin fra kveg og mennesker. Noen av forbindelsene av formel I er dessuten blitt testet og vist å være aktive med hensyn til å inhibere nedbrytningen av basalmembranet forårsaket av makrofager, tumorceller og elastase. Mer inn-gående beskrivelser av flere av disse forsøkene vil finnes i eksemplene nedenfor.

Administrering av de aktive forbindelser og salter som er beskrevet ovenfor, kan foretas ved hjelp av en hvilken som helst av de godkjente administreringsmetoder for systemisk aktive terapeutiske medikamenter. Disse metoder innbefatter oral, parenteral og annen systemisk administrering samt administrering i aerosolfor og topisk administrering.

For forbindelsene av formel I foretrekkes en oral eller nasal (bronkial) administrering, avhengig av arten av lidelsen som skal behandles.

Mengden av aktiv forbindelse som adminstreres, vil selvfølgelig avhenge av pasienten som behandles, graden av lidelsen, administreringsmetoden og legens bedømmelse. Imidlertid vil en effektiv dose ligge i området fra 1-100 mg/kg/dag og fortrinnsvis være på ca. 25 mg/kg/dag. For et gjennomsnitts-menneske på 70 kg vil dette svare til fra 70 mg til 7 g pr. dag eller fortrinnsvis ca. 1,5 g pr. dag.

De følgende Fremstillinger og Eksempler illustrerer henholdsvis fremstillingen av utgangsmaterialer og fremstillingen av de nye terapeutisk virksomme 2-oxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on-derivater.

Fremstilling 1

Fremstilling av substiturte anthranilsyrer

av formel II

A. Fremstilling av 4- ethylanthranilsyre og 6- ethyl-anthranilsyre

4-ethylanthranilsyre og 6-ethylanthranilsyre ble fremstilt i henhold til Bakers metode, som er beskrevet i J. Org. Chem. 17, 141, (1952) og mer detaljert nedenfor. (i) Fremstilling av m-ethyl-alfa-isonitrosoacetanilid.

I en fem liters rundkolbe utstyrt med en rører innsatt ovenfra og kondensatorer ble det anbragt 74,2 g kloraldihydrat og 900 ml vann. Til denne oppløsning ble det så tilsatt, i rekkefølge etter hverandre, 107,2 g vannfritt natriumsulfat, en oppløsning av 50 g m-ethylanilin oppløst i 248 ml vann og 42 ml konsentrert saltsyre og, til slutt, en oppløsning av 90,8 g hydroxylamin-hydroklorid i 412 ml vann. Blandingen ble oppvarmet langsomt i løpet av 45 minutter til en temperatur på 95°C. Varmekappen ble så fjernet, og kolben ble hurtig kjølt til romtemperatur ved neddykking i et isbad. Det urene isonitrosoacetanilid ble oppsamlet ved filtrering under sugning og ble vasket med vann. Produktet ble så renset ytterligere ved hjelp av den følgende metode: Det urene isonitrosoacetanilid ble oppløst i 500 ml av en 4M natrium-hydroxydoppløsning, som så ble overført til en skilletrakt og vasket med ether (3 x 300 ml). Den alkaliske fase ble så behandlet med trekull, filtrert gjennom Celite og gjort sterkt sur med konsentrert saltsyre. Det utfelte m-ethyl-alfa-isonitrosoacetanilid ble frafiltrert og tørret under vakuum. Smeltepunkt 140-142°C.

(ii) Fremstilling av 4-ethyl- og 6-ethyl-isatin

En én liters rundkoble inneholdende 370 ml konsentrert svovelsyre og 30 ml vann ble oppvarmet til 60°C. 64 g m-ethyl-alfa-isonitrosoacetanilid ble tilsatt med en slik

^ hastighet at temperaturen holdt seg mellom 60 og 65°C. Etter fullført tilsetning ble blandingen oppvarmet ved 80°C i ti minutter. Kolben ble så avkjølt til romtemperatur, og dens innhold ble hellet over et 8-10 ganger større volum is.

Etter henstand i 30 minutter ble den urene isatinblanding

^ frafiltrert bg vasket godt med vann. Den urene ekstrakt ble så oppløst i ca. 300 ml av en 3M natriumhydroxydoppløsning ved oppvarming på et dampbad, behandlet med trekull og filtrert gjennom Celite. Etter surgjøring til pH 6-7 med konsentrert

saltsyre kom det til syne et gummiaktig materiale som ble fjernet ved filtrering gjennom Celite. Oppløsningen ble så

surgjort til pH 4, og 4-ethyl-isatinet ble frafiltrert og vasket med vann. Utbytte 14,6 g. Smeltepunkt 128-136°C. Det avkjølte filtrat ble så gjort sterkt surt med konsentrert

saltsyre og frafiltrert, hvorved det ble erholdt 16,4 g

<20> (28%) av 6-ethyl-isatinet. Smeltepunkt 171-173°C.

(iii) Fremstilling av 4-ethyl-anthranilsyre

I en 500 ml's kolbe ble det anbragt 16,84 g 6-ethyl-isatin som ble dekket med 216 ml 1,5M natriumhydroxyd-2 5

oppløsning. Under omrøring ble blandingen oppvarmet til 50°C. Oppvarmingen ble stoppet, og oppløsningen ble behandlet med 24 ml av en 30%-ig oppløsning av hydrogenperoxyd, som ble tilsatt med en slik hastighet at temperaturen holdt seg

mellom 50 og 65°C. Blandingen ble tillatt å avkjøles langsomt <30> til romtemperatur og ble så surgjort til pH 4 med konsentrert saltsyre. Det utfelte produkt ble så frafiltrert. Det ble oppnådd 8,93 g med smeltepunkt 117-120°C.

(iv) Fremstilling av 6-ethyl-anthranilsyre

35

Ved oxydasjon av 9,6 g 4-ethyl-isatin i henhold til metoden beskrevet under (iii) ovenfor ble det erholdt 7,3 g av den ønskede forbindelse. Smeltepunkt 99-104°C.

B. 6-methoxyanthranilsyre ble fremstilt ved reduksjon av de tilsvarende aromatiske nitroforbindelser i henhold til Paquettes metode, beskrevet i J. Am. Chem. Soc, 99, 3734,

(1981). Smeltepunkt 71-75°C. Denne metode kan også benyttes for fremstilling av andre 6-alkoxy-anthranilsyrer. C. Fremstilling av 4-nitro-6-jod-anthranilsyre og 4-nitro-6-brom-anthranilsyre foretas i henhold til metoden ifølge I.R. Gambir og S.S. Joshi, Indian Chem. Soc. Journal 43-46, (1964). D. Fremstilling av 5- alkoxyanthranilsyre og 5- alkyl-thioanthranilsyre 5-methoxyanthranilsyre og 4-methylthioanthranil-syre ble fremstilt i henhold til metoden ifølge J.W. Tilley, J. Kudless og R.W. Kierstead, Organic Preparations Procedure Int. 13(3-4), 189-196 (1981).

E. Fremstilling av 4- N, N- dimethylamino- anthranilsyre

4-N,N-dimethylamino-anthranilsyre ble fremstilt i henhold til metoden ifølge D.H. Klaubert, J.H. Sellstedt, C.J. Guinosso, R.J. Capetola og J.S.C. Bell, J. Med. Chem., 1981 , 24, 742-748.

Fremstilling 2

Fenylalkyl- og alkylklorformiater

av formel III

Fremstilling av n- butylklorformiat

Fosgen ble innført i tørr ether inntil metning (15-20 vekt%). 10 g n-butylalkohol i 50 ml tørr ether ble behandlet med 1,1 mol etherholdig fosgen ved romtemperatur, inntil reaksjonen var fullført. Ved fjerning av oppløsnings-midlet i vakuum fikk man n-butylklorformiat i kvantitativt utbytte. I representative tilfeller ble disse forbindelser renset ved destillasjon, men dette er ikke nødvendig for den påfølgende ringslutning. For fremstilling av klorformiatene av sterisk hindrede alkoholer kan kinolin tilsettes som en katalysator og kinolin-hydroklorid deretter fraskilles ved filtrering.

Fremstilling 3

Syreanhydrider av formel IV

Fremstilling av smørsyreanhydrid

Molare mengder av smørsyre og butyrylklorid oppvarmes sammen i et vannbad i én time, hvoretter det foretas koking i syv timer i et oljebad. Smørsyreanhydrid med kokepunkt 198-199°C/765 mm fåes ved destillasjon av den resulterende blanding.

Fremstilling 4

Ethyl-2-amino-6-ethyl-4-nitrobenzoat

og beslektede forbindelser av formel V

A. Fremstilling av 2, 4- dinitro- 6- ethylfenol

(i) 25 g konsentrert svovelsyre ble satt til 25 g 2-ethylfenol (Aldrich) under hvirvling. Oppløsningen ble oppvarmet på et dampbad i én time, hvoretter den ble avkjølt og 25 ml vann ble tilsatt. Oppløsningen ble anbragt i en dråpe-trakt og ble satt dråpevis til 40 g 70%-ig salpetersyre under kjøling med et bad av is og salt som ble kjølt med glycol. Oppløsningen i dråpetrakten ble tilsatt i løpet av 1,5-2 timer, mens temperaturen ble holdt lavere enn 0°C. Den resulterende blanding ble omrørt ved 0°C i tre timer, hvoretter isbadet ble fjernet og blandingen ble omrørt ytterligere natten over ved romtemperatur. Blandingen ble så oppvarmet i et dampbad i én time, hvoretter den ble avkjølt og det ble tilsatt 50 ml vann. Etter ekstraksjon med diethylether ble etherlaget vasket med saltoppløsning, tørret over MgS04 og inndampet til en mørk olje, som ble ført gjennom en silicagelkolonne under anvendelse av 10% ethylacetat-petrolether. De sammenslåtte filtrater ga en guloransje olje, som størknet ved tørrpumping, hvorved det ble oppnådd 34 g 2,4-dinitro-6-ethylfenol. (ii) Ved at man gikk frem på tilsvarende måte, men i stedet startet med 2-propylfenol fikk man 2,4-dinitro-6-propylfenol i form av en olje.

B. Fremstilling av 1- klor- 2, 4- dinitro- 6- ethylbenzen

(i) 10 g 2,4-dinitro-6-ethylfenol ble anbragt i en 250 ml's rundkolte, og 60 ml fosforoxyklorid (Fisher) ble tilsatt.

15 ml N,N-diethylanilin (Aldrich) ble tilsatt porsjonsvis,

og blandingen ble varm. Kolben ble anbragt under en kondensator utstyrt med et tørkerør og ble oppvarmet i et dampbad i to timer og deretter avkjølt. Blandingen ble så forsiktig hellet over på is, under omrøring, og ble så ekstrahert med ethylacetat. Ethylacetatlaget ble vasket med saltoppløsning,

tørret over MgSC>4 og inndampet til en mørk olje, som ble ført gjennom en silicagelkolonne under anvendelse av 10% ethylacetat-petrolether. De inndampede filtrater ga en rødlig olje som størknet når den ble pumpet tørr. Det faste stoff ble omkrystallisert fra ethylacetat-petrolether, hvorved man fikk 8,1 g blekgule nåler av 1-klor-2,4-dinitro-6-ethylbenzen. Smeltepunkt 41-44°C.

IR: 3400 cm, 3090 cm, 2980 cm, 1800 cm (w), 1540 cm, 1345 cm. (ii) På tilsvarende måte ble den følgende forbindelse fremstilt:

1-klor-2,4-dinitro-6-propylbenzen (olje).

C. Fremstilling av ( 6- ethyl- 2, 4- dinitrofenyl)- diacetyl-methan

(i) 8,16 g natriummethoxyd ble anbragt i en kolbe inneholdende 50 ml hexamethylfosforamid (Aldrich). 50 ml 2,4-pentandion (Aldrich) ble tilsatt, og blandingen ble omrørt under forsiktig oppvarmning ved hjelp av en varmekappe fVariac 25/140) i 30 minutter. 10 g 6-ethyl-2,4-dinitroklor-benzen i litt tørt tetrahydrofuran ble tilsatt, og blandingen ble oppvarmet ved samme innstilling av oppvarmingseffekten i ytterligere to timer. Reaksjonsblandingen ble avkjølt og fordelt mellom ethylacetat og 5N saltsyre.

Ethylacetatlaget<1>ble vasket med 5H HC1, vann og saltoppløsning, tørret over MgS04 og inndampet til en mørk olje. 350 ml 10% ethylacetat-petrolether ble tilsatt, hvorved et blekgult fast stoff utfeltes. Dette ble ført gjennom en silicagelkolonne under anvendelse av 20% ethylacetat-petrolether, hvorved man 5,4 g 2,4-dinitro-6-ethyl)-diacetylmethan. Smeltepunkt 126-128°C.

IR: 3100 cm, 2980 cm, 1525 cm, 1345 cm. (ii) På tilsvarende måte ble de følgende forbindelser fremstilt:

(6-methyl-2,4-dinitrofenyl)-diacetylmethan,

sm.p. 145-147°C og

(6-propyl-2,4-dinitrofenyl)-diacetylmethan,

sm.p. 147-147,5°C.

D. Fremstilling av 4- ethyl- 6- nitro- anthranil

(i) 5 g (6-ethyl-2,4-dinitrofenyl)-diacetylmethan ble oppløst i konsentrert svovelsyre, og oppløsningen ble oppvarmet ved 90-110°C i et oljebad i tre timer. Blandingen ble hellet over på is, under omrøring, og ble ekstrahert med methylenklorid. Den resulterende emulsjon ble filtrert gjennom Celite for å skille lagene. Methylenkloridlaget ble tørret over MgSC>4 og inndampet til et mørkt, fast stoff, som ble oppløst

i litt methylenklorid og ført gjennom en silicakolonhe under anvendelse av 10% ethylacetat-petrolether. Ved inndampning av filtratet fikk man 2,57 g 4-ethyl-6-nitro-anthranil som et oransjefarvet fast stoff. Smeltepunkt 69-72°C.

IR: 3140 cm, 3100 cm, 2970 cm, 1550 cm, 740 cm. (i) På tilsvarende måte, idet man startet med andre egnede forbindelser, ble de følgende forbindelser fremstilt: 4-methyl-6-nitro-anthranil, sm.p. 158-160°C og 4-propyl-6-nitro-anthranil, sm.p. 82-84°C.

E. Fremstilling av ethyl- 2- amino- 6- ethyl- 4- nitrobenzoat (i) 2 g 4-ethyl-6-nitro-anthranil ble kokt med tilbake-løpskjøling i tre timer i ethanol med kaliumcarbonat. Reaksjonsblandingen ble avkjølt, filtrert og inndampet til et mørkt, oljeaktig fast stoff, som ble oppløst i ethylacetat og tørret. Residuet ble oppløst i methylenklorid og ført gjennom en silicagelkolonne under anvendelse av 15% ethylacetat-petrolether. Residuet fra filtratet ble omkrystallisert fra methylenklorid-petrolether, hvorved det ble oppnådd 1,9 g ethyl-2-amino-6-ethyl-4-nitrobenzoat med smeltepunkt 68-70°C.

IR: 3490 cm, 3380 cm, 3080 cm, 2980 cm, 1690 cm, 1620 cm,

1515 cm, 1350 cm.

(ii) På tilsvarende måte, idet man i stedet startet med andre egnede 4-alkyl-6-nitro-anthraniler, ble de følgende forbindelser av formel VII fremstilt: ethyl-2-amino-6-methyl-4-nitrobenzoat, sm.p. 67-68°C og

ethyl-2-amino-6-propyl-4-nitrobenzoat, sm.p. 78-79°C.

Fremstilling 5

Fremstilling av ethyl-2-carbethoxyamino-6ethyl-4-nitrobenzoat og beslektede forbindelser av formel VI.

En oppløsning av 400 ml ethyl-2-amino-6-ethyl-4-nitrobenzoat i 10 ml ethylacetat ble tilsatt dråpevis til 10 ml av en oppløsning av triklormethylklorformiat i ethylacetat. Det dannet seg straks en utfelning, som oppløstes ved omrøring i 2,5 timer. En oppløsning av 5 ml ethanol og 5 ml triethylamin ble tilsatt. Det dannet seg en gulaktig utfelning. Etter én time ble oppløsningen fordelt mellom ethylacetat og vann. Ethylacetatlaget ble vasket med saltoppløsning, tørret over magnesiumsulfat og inndampet til en rødlig olje. Materialet ble renset ytterligere ved kolonnekromatografering på silicagel (10% ethylacetat-petrolether), hvorved det ble oppnådd et fast stoff med smeltepunkt 47-48°C.

IR: 1530, 1710, 1740, 1610 cm.

Fremstilling 6

Fremstilling av 2-carboethoxyamino-4-nitro-6-ethyl-benzoesyre (formel VII)..

En oppløsning av 10 ml ethyl-2-carboethoxyamino-4-nitro-6-ethyl-benzoat og 20 ml 10%-ig natriumhydroxyd ble omrørt ved romtemperatur i 20 timer. Oppløsningen ble ekstrahert med ethylacetat. Det vandige skikt ble surgjort til pH=1 med 6M HC1 og deretter straks ekstrahert med ethylacetat. Ethylacetatekstrakten ble vasket med vann og tørret over magnesiumsulfat. Ved avdamping av oppløsningsmidlet fikk man et fast stoff som ble omkrystallisert fra methylenklorid-petrolether hvorved man fikk 2-carboethoxyamino-4-nitro-6-ethyl-benzoesyre i form av oransjefarvede krystaller med smeltepunkt 121-123°C.

IR: 1665, 1720, 1620, 1510, 1500-3200(br), 3500 cm.

Eksempel 1

A. Fremstilling av 2-isopropoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-

on (formel IA).

Til en oppløsning av 13,71 g (0,1 mol) anthranilsyre i 100 ml tørt pyridin ved romteperatur og under vannfrie betingelser ble det dryppet 4 ekvivalenter isopropylklorformiat i løpet av 15 minutter. Etter omrøring i to timer ble overskudd av pyridin fjernet under redusert trykk ved 40°C (badtemperatur), og residuet ble omrørt kraftig i 250 ml iskaldt vann i 15 minutter. Pulveret ble frafiltrert, vasket med 100 ml vann og tørret i luft, hvorved det ble oppnådd ca. 18 g urent produkt. Det urene produkt ble behandlet med 2 g aktivt trekull i 150 ml ethylacetat. Ved omkrystallisering fra EtOAc-ether ble det oppnådd 17 g av den ønskede forbindelse, 2-isopropoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on.

B. På tilsvarende måte, idet man benyttet andre passende substituerte anthranilsyre (som er å få i handelen eller lar seg fremstille som beskrevet under Fremstilling 1 ovenfor) istedenfor anthranilsyre, ble de følgende substituerte forbindelser av formel IA fremstilt:

2-ethoxy-5-methyl-4H-3,1-benzoxazin-4-on,

sm.p. 104-105°C

2-ethoxy-5-ethyl-4H-3,1-benzoxazin-4-on,

sm.p. 89-91°C,

2-etnoxy-6-methylthio-4H-3,1-benzoxazin-4-on,

sm.p. 67-68,5°C,

6- dimethylamino-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on, sm.p. 93-95°C,

7- carboethoxyamino-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on, sm.p. 191-193°C,

6,7-dimethoxy-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on, sm.p. 169-170°C,

2-ethoxy-7-nitro-4H-3,1-benzoxazin-4-on,

sm.p. 106-109°C,

7-dimethylamino-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on, sm.p. 196-198°C,

2-benzyloxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on,

sm.p. 88-89,5°C og

2-benzyloxy-6,7-dimethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on, sm.p. 152-154°C.

Eksempel 2

A. Fremstilling av 7-amino-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on og' en beslektet forbindelse av formel IB.

1 g (4,2 mmol) 7-nitro-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on, 1 g 10% Pd-C og 2,5 ml cyclohexen ble kokt med tilbake-løpskjøling i 50 ml tørt benzen under vannfrie betingelser i tre timer. Den varme reaksjonsblanding ble straks filtrert

gjennom Celite, og katalysatoren på Celite ble vasket med 25 ml varmt benzen. De sammenslåtte filtrater ble inndampet

til tørrhet under redusert trykk. Residuet ble omrørt i 30 ml vannfri ether, hvorved det ble oppnådd 410 mg (47%) av den ønskede forbindelse, i form av et blekgult pulver, etter

filtrering. Produktet kan om nødvendig renses ytterligere ved kromatografering i en silicagelkolonne (silicagel 60; ethylacetatrpetrolether = 1:2). Smeltepunkt 185-187°C.

IR (KBr): vmaks 3425, 3330 cm-<1> (NH2), 1740 cm"<1> (C=0), 1640 cm"<1> (C=N); H<1>NMR (CDCI3): 61,43 ppm (t, J = 7,1 Hz, 3H, OCH2CH3), 4,30 ppm (b, 2H, NH2) , 4,75 ppm (q, J = 7,1 Hz,

2H, OCH2CH3), 6,5-7,98 ppm (m, 3H, aromatiske protoner).

B. På tilsvarende måte, men ved at man erstattet 2-ethoxy-6-nitro-4H-3,1-benzoxazin-4-on med 2-ethoxy-5-ethyl-7-nitro-4H-3,1-benzoxazin-4-on, ble den følgende forbindelse av formel IB fremstilt:

2-ethoxy-5-ethyl-7-amino-4H-3,1-benzoxazin-4-on,

IR 3440, 3360, 3240, 1735, 1660, 1640, 1610 cm.

Eksempel 3

7-acetylamino-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on (formel IC).

100 mg (0,48 mmol) 7-amino-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on ble omrørt i 5 ml eddiksyreanhydrid ved romtemperatur og under vannfrie betingelser i 30 minutter. Overskuddet av eddiksyreanhydrid ble fjernet under redusert trykk ved 35°C (badtemperatur). Residuet ble oppløst i 20 ml ethylacetat og ble vasket med 15 ml mettet natriumbicarbonatoppløsning og 15 ml vann. Det organiske skikt ble tørret (MgSO,}) og inndampet, hvorved det ble oppnådd et råprodukt. Ved kromatografering på silicagel 60 (ethylacetatrpetrolether = 3:2)

ble det oppnådd 85 mg (71%) av den ønskede forbindelse, 7-acetylamino-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on, i form av et hvitt pulver. Smeltepunkt 245-246°C.

IR (KBr): vmaKS 3360 cm"<1> (NH), 1740 cm"<1> (C=0), 1620 cm"<1 >(C=N), 1590 cm-<1> (aromatisk amid); H<1>NMR (CDCI3): 61,44 ppm (t, J = 711 Hz, 3H, OCH2CH3), 2,24 ppm (s, 3H, CH3CO), 4,51 ppm (q, J = 7,1 Hz, 2H, OCH2CH3), 7,30 ppm (B, 1H, NH), 7,28-8,10 ppm (m, 3H, aromatiske protoner).

Eksempel 4

6- carboethoxyamino-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on (formel ID).

Til en oppløsning av 41 mg (0,2 mmol) 7-amino-2-ethoxy-4H-3,1 -benzoxazin-4-on og 0,1 ml tørt pyridin i 4 ml tørt diklormethan ved romtemperatur og under vannfrie betingelser ble det satt 0,05 ml (0,52 mmol) ethylklorformiat i én porsjon. Etter omrøring i én time ble reaksjonsblandingen fortynnet med 16 ml diklormethan, vasket suksessivt med 15

ml vann og 5% CUSO4 og inndampet til tørrhet. Residuet ble omrørt i 2 ml vannfri ether og filtrert, hvorved det ble oppnådd 53 mg (95%) av den ønskede forbindelse, 7-carboethoxy-amino-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on, i form av et farveløst pulver. Smeltepunkt 191-193°C.

IR (KBr):<v>maks 3310 cm-1, (NH), 1735 cm-<1> (ester, carbamyl); 1640 cm-<1> (C=N); H'NMR (CDCI3): 61,34 ppm (t, J = 7,1 Hz, 3H, CH3CH2OCON), 1,44 ppm (t, J = 7,1 Hz, 3H, CH).

Eksempel 5

7- (3-diethylureido)-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on (formel IE).

13,3 ul (0,1 mmol) triklormethylklorformiat ble

satt til en oppløsning av 21 mg (0,1 mmol) 7-amino-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on i 3 ml tørt THF ved romtemperatur under argonatmosfære. Etter omrøring i 30 minutter ble 0,1 ml tørt pyridin og 0,1 ml diethylamin satt til reaksjonsblandingen, og omrøringen ble fortsatt i ytterligere 15 minutter. Blandingen ble fortynnet med 20 ml diklormethan og vasket suksessivt med 15 ml vann, 2 x 10 ml 5% CuS04-oppløsning og 15 ml vann. Det organiske skikt ble tørret (MgSC>4) og inndampet, hvorved det ble erholdt et halvfast residuum. Residuet ble omrørt i 2 ml vannfri ether og blandingen filtrert,

hvorved det ble oppnådd 12 mg (39%) av det ønskede carbamat-derivat. Smeltepunkt 163-164,5°C.

IR (KBr): vmaks 3380 cm_<1> (NH), 1740 og 1730 cm"<1> (C=0), 1670

cm"<1> (urea), 1640 cm"<1> (C-N); H<1>NMR (CDCI3): 1,26 ppm (t, J

= 7,2 Hz, 6H, CH3CH2)2N)/ T'43 ppm (t, J = 7,2 Hz, 3H, CH3CH2O), 3,41 ppm (q, J = 7,2 Hz, 4H, (CH3CH2)2<N>), 4,50 ppm (q, J = 7,2 Hz, 2H, CH3CH2O)» 6'59 PPm <b' 1H» NI>/ 7,29-

8,06 ppm (m, 3H, aromatiske protoner).

Eksempel 6

Fremstilling av 5-brommethyl-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on (formel IF^).

En oppløsning av 330 mg 2-ethoxy-5-methyl-4H-3,1 - benzoxazin-4-on, 340 mg N-bromsuccinimid og 10 mg AIBN (2,2'-azobis-iso-butyronitril) ble kokt med tilbakeløpskjøling i 2,5 timer. Oppløsningen ble inndampet til tørrhet. Residuet ble renset ved søylekromatografering (silicagel) under anvendelse av 10% ethylacetat-petrolether 30-60). Dette ga den ønskede forbindel se, 5-brommethy1 — 2-ethoxy—4H-3,1 —benzoxazin — 4-on. Smeltepunkt 112-114°C.

IR: 1760, 1630, 1590 cm-<1>.

Eksempel 7

Fremstilling av(5-dibrommethyl)-2-ethoxy-4H-3,1 - benzoxazin-4-on (formel IF2)•

Idet man gikk frem på samme måte som i eksempel 6 ble en oppløsning av 2 g 2-ethoxy-5-methyl-4H-3,1-benzoxazin-4-on, 4,05 g N-bromsuccinimid og 25 mg AIBN i carbontetraklorid kokt i fire timer med tilbakeløpskjøling. Oppløsningsmidlet ble avdampet, og residuet ble renset ved søylekromatografering (20% ethylacetat:petrolether), hvorved man fikk 5-(dibrommethyl)-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on med smeltepunkt 29-99°C. IR: 1750, 1640 cm"<1>.

Eksempel 8

Fremstilling av 2-ethoxy-5-ethyl-4H-3,1-benzoxazin-4-on (formel IG^).

4,69 ml (1,4 M) methyllithium (Aldrich) ble satt til en oppslemning av 0,62 g kobber (I) jodid i vannfri ether under argonatmosfære ved -78°C. Oppløsningen ble omrørt ved -25°C i 25 minutter. Denne oppløsning ble satt til en oppløsning av 200 mg 2-ethoxy-5-brommethyl-4H-3,1-benzoxazin-4-on i 15 ml vannfri ether og 3 ml tørt tetrahydrofuran ved -60°C. Reaksjonen ble overvåket ved tynnskiktkromatografering inntil reaksjonen var fullført. Reaksjonen ble stoppet med mettet ammoniumkloridoppløsning, og blandingen ble filtrert. Filtratet ble ekstrahert på den vanlige måte. Etherskiktet ble vasket med vann, tørret over magnesiumsulfat og inndampet, hvorved det ble oppnådd en olje. Materialet ble renset ved tykkskiktkromatografering (Rf = 0,75, 3% ethylacetat:petrolether), hvorved man fikk 2-ethoxy-5-ethyl-4H-3,1-benzoxazin-4-on med smeltepunkt 89-91°C.

H NMR: 1,3, 1,5 (2t, 6 H, 2CH3), 3,2 (q, 2H, CH2), 4,5 (q,

2H, OCH2CH3), 7,2 (m, 2H, ArH), 7,6 (t, 1H, ArH).

Eksempel 9

Fremstilling av 1-(2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on-5-yl)-methyl-trifenylfosfoniumbromid (formel IG2).

En oppløsning av 3,15 g 5-brommethyl-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on, fremstilt som beskrevet i eksempel 6 ovenfor, og 5,44 g trifenylfosfin i toluen ble oppvarmet ved 60°C i seks timer. Den uoppløselige utfelning ble frafiltrert, og moderluten ble redusert til halvparten av det opprinnelige volum og filtrert på ny, hvorved det ble oppnådd 9 g 1-(2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on-5-yl)-methyl-trifenylfosfonium-bromid. Smeltepunkt (går over til å bli gult ved) 125°C.

IR: 1740, 1640 cm-<1>, spaltes ved 135-140°C.

Eksempel 10

Fremstilling av 2-ethoxy-5-(1-propenyl)-4H-3,1 - benzoxazin-4-on (formel IG3).

Til en godt omrørt oppslemning av (2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on-5-yl)-methyltrifenylfosfoniumbromid, fremstilt som beskrevet i eksempel 9, ved -60°C og under argonatmosfære ble det satt 0,85 ml DBTJ (1-8-diazabicyclo-[5,4,01-undec-acetaldehyd. Etter 30 minutter ble det ved -40°C tilsatt 2 ml acetaldéhyd. Oppløsningen ble omrørt i to timer og oppvarmet til romtemperatur. Ved avdamping av opp-løsningsmidlet ble det oppnådd en oljeaktig fast rest som ble kromatografert (silicagel; 30% ethylacetatrpetrolether), hvorved man fikk den ønskede forbindelse, 2-ethoxy-5-(1 - propenyl)-4H-3,1-benzoxazin-4-on, Rf = 0,77.

IR: 1620, 1745 cm"<1>.

Eksempel 11

Fremstilling av 2-ethoxy-5-ethyl-7-nitro-4H-3,1 - benzoxazin-4-on (formel IA).

En oppløsning av 2-carboethoxyamino-4-nitro-6-ethyl-benzoesyre og 1-(3-dimethylaminopropyl)-3-ethylcarbo-diimid-hydroklorid i 25 ml vannfritt THF ble omrørt ved romtemperatur i 2,5 timer. Oppløsningen ble inndampet til tørrhet, og residuet ble fordelt mellom ethylacetat og vann. Ethylacetatlaget ble tørret over magnesiumsulfat og inndampet til et fast stoff. Det faste stoff ble omkrystallisert fra methylenklorid:petrolether, hvorved den ønskede forbindelse, 2-ethoxy-5-ethyl-7-nitro-4H-3,1-benzoxazin-4-on, ble oppnådd. Smeltepunkt 106-107°C.

Ir: 1770, 1660, 1600, 1595, 1535, 1515 cm.

Eksempel- 1 3

A. Overføring av fri base til syreaddisjonssalt

En støkiometrisk mengde 3% hydrogenklorid i dioxan settes til en oppløsning av 1,0 g 7-amino-2-ethoxy-4H-3,1 - benzoxazin-4-on i 20 ml dioxan. Diethylether tilsettes inntil utfeiningen er fullstendig. Produktet frafUtreres, vaskes med ether, tørres i luft og omkrystalliseres hvorved man får 7-amino-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on-hydroklorid.

B. Overføring av salt til fri base

1,0 g 7-amino-2-ethoxy-4H-3,l-benzoxazin-4-on-hydroklorid oppslemmet i 50 ml ether omrøres med et overskudd på to ganger den støkiometriske mengde av fortynnet vandig kaliumcarbonatoppløsning, inntil saltet er fullstendig oppløst. Det organiske lag blir så fraskilt, vasket to ganger med

vann, tørret over magneisumsulfat og inndampet, hvorved man får 7-amino-2-ethoxy-5-methyl-4H-3,1-benzoxazin-4-on i form av den frie base.

Eksempel 14

Direkte utveksling av syreaddisjonssalter

1,0 g 7-amino-2-ethoxy-4H-3,1-benzoxazin-4-on-acetat oppløses i 50 ml vann inneholdende en støkiometrisk ekvivalent svovelsyre, og oppløsningen inndampes til tørrhet. Produktet oppslemmes i ether. Etter frafiltrering, tørring i luft og omkrystallisering fra methanol/aceton fåes 2-ethoxy-5-ethyl-4H-3,1-benzoxazin-4-on-sulfat.

Forsøk A

Forsøk med hemning av elastase av humane leukocytter

1 . Enzym

Litteratur: Barrett, A.J. (1981), Methods in Enzy-mology, 80C, 581-588.

Engelbrecht, et al., (1982), Z. Pshysiol. Chem., 363, 305-315.

Friske humane leukocytter ble oppnådd fra en sunn og frisk giver, dypfryst og holdt ved -75°C frem til anvendelse. Enzymprepareringen ble foretatt etter metoder beskrevet i den ovenfor angitte litteratur: Celler ble vasket i saltopp-løsning og homogenisert i nærvær av 1M NaCL og 0,1% Brij 35 (Sigma Chemical C., nr. P-1254). Etter sentrifugering og konsentrasjon ved hjelp av dialyse mot polyethylenglycol (MW 20,000), ble materialet kromatografert på ''Sephacryl'' S-300 (Pharmacia). Aktive fraksjoner ble slått sammen, konsentrert som ovenfor angitt, og kromatografert på en affinitetsgel av kveglunge-trypsin-inhibitor bundet til ''Sepharose'' CL-4B. Aktive fraksjoner ble slått sammen, konsentrert som ovenfor angitt inntil de var ca. 0,3 mikromolare med hensyn til aktiv elastase og fryst i en 1 ml's alikvoter ved -75°C, inntil de skulle benyttes.

2. Substrat

Methoxysuccinyl-L-alanyl-L-alanyl-L-prolyl-L-valyl-N-m-ethyl-coumarinamid ble skaffet tilveie fra Peninsula Laboratories, San Carlos, California. Det ble tilberedt 1 mM oppløsninger i dimethylsulfoxyd, som ble holdt ved 4°C inntil de skulle benyttes.

3. Inhibitorer

Forbindelsene av formel I som skulle testes, ble oppløst i dimethylsulfoxyd for dannelse av 5, 10 eller 20 mM forrådsoppløsninger, som kunne fortynnes ytterligere etter behov.

4. Forsøksbuffer

Bufferen besto av 25 mM N-2-hydroxyethylpiperazin-N-2-ethansulfonsyre, 1M natriumklorid og 0,1 vekt% Brij 35. pH-verdi: 7,8.

5. Prosedyre

Et Perkin-Elmer fluorescensspektrofotometer av modell 650-40 innstilles som følger: forholdsmodus, eksitasjon 370 nm, utstråling 460 nm, full skala: 1, 5 eller 10 enheter, cellekammeret termostatregulert ved 25°C. For de forbindelser av formel I som selv er fluorescerende kan eksitasjons-bølgelengdene eventuelt være 390 nm for å redusere forekomsten av interferens. Til 2,0 ml forsøksbuffer i en fluorescensskål settes 5 ul substrat og 20 ul enzym, under omrøring, endringen i fluorescens opptegnes ved hjelp av en strimmelskriver for måling av den innledende, ikke-hemmede hastighet, som i typiske tilfeller er 0,8 enheter pr. minutt. Etter ca. to minutter med slik registrering tilsettes inhibitor (mellom 0. 5 og 20 } xl av forrådsoppløsningen) under omrøring, og registreringen fortsettes. Reaksjonen registreres inntil det er oppnådd en ny, konstant hastighet. Denne prosedyre gjentas for flere (4-6) inhibitorkonsentrasjoner. På grunnlag av dataene - en tabell over substratkonsentrasjon, inhibitor-konsentrasjon og målte reaksjonshastigheter - finner man frem til den egnede ligning etter teorien om minste kvadratsum ved ulineær multippel regresjon.

Forsøk B

Forsøk med inhibering av humant thrombin

1. Enzym

humant thrombin nr. T-8885 ble skaffet tilveie fra Sigma Chemical Company, St. Louis, Missouri og rekonstituert med vann til ca. 2,5 NIH-enheter pr. ml.

2. Substrat

BOC-L-valyl-L-prolyl-L-arginyl-N-methylcoumarinamid ble skaffet tilveie fra Peninsula Laboratories, San Carlos, California. Det ble tilberedt 1 mM oppløsninger i dimethyl-sulf oxyd .

3. Inhibitorer

Som i forsøk A.

4. Forsøksbuffer

Forsøksbufferen besto av 25 mM N-2-hydroxyethyl-piperazin-N-2-ethanfulfonsyre, 0,5M natriumklorid og 0,1 vekt% polyethylenglycol 8000. pH-verdi: 7,8.

5. Prosedyre

Prosedyren var som i forsøk A, bortsett fra at

5 ul substrat og 2,5 ul enzymoppløsning ble benyttet.

Forsøk C

Forsøk med inhibering av human urokinase

1. Enzym

Human urokinase ble skaffet tilveie fra Leo Laboratories, Pickering, Ontario og ble blandet ut til ca. 2,5 mg/ml i 0,1 OM natriumcitrat, med 50 mM natriumklorid. pH-verdi: 3.

2. Substrat

Glutaryl-glycyl-L-arginyl-methyl-coumarinamid (Peninsula Laboratories, se ovenfor) ble utblandet til ca. 1 mM i en blanding av vann og dimethylsulfoxyd i mengdeforholdet 1:1.

3. Inhibitorer

Som i forsøk A.

4. Forsøksbuffer

Forsøksbufferen besto av 50 mM tris-(hydroxymethyl)-aminomethan, 0,10M natriumklorid og 10 mM calciumklorid. pH-verdi: 8,0.

5. Prosedyre

Prosedyren var som i forsøk A, idet det ble benyttet 5 ul enzym.

Forsøk D

Forsøk med inhibering av chymotrypsin fra kveg

1 . Enzym

Chymotrypsin av type II ble skaffet tilveie fra Sigma Chemical Company og ble utblandet til 0,25 mg/ml i 1 mM saltsyre og oppbevart ved 4°C, inntil det skulle benyttes. 2. Substrat

7-(glutaryl-L-fenylalaninamido)-4-methyl-coumarin ble skaffet tilveie fra Sigma og ble blandet ut til 10 mM i en blanding av acetonitril og dimethylsulfoxyd i mengdeforholdet 1:1.

3. Inhibitorer

Som i forsøk A.

4. Forsøksbuffer

Forsøksbufferen besto av 25 mM N-2-hydroxyethyl-piperazin-N-2-ethansulfonsyre og 0,1M kaliumklorid. pH-verdi: 7,8.

5. Prosedyre

Som i forsøk A.

Forsøk E

Forsøk med inhibering av acrosin fra villsvin

1. Enzym

Acrosin fra villsvin, som var gitt som gave av professor W. Muller-Esterl, og som var blitt renset i henhold til metoden ifølge Muller-Esterl, et al., Hoppe-Seyler's Z. Physiol. Chem., 361, 1811-1821, 1980, ble utblandet til ca. 0,1 mg/ml i 1 mM HC1 og oppbevart ved 4°C, inntil det skulle benyttes.

2. Substrat

7-(N-benzoyl-L-argininamido)-4-methyl-coumarin-HCl ble skaffet tilveie fra Sigma Chemical Company og ble blandet ut til 2 mM i dimethylsulfoxyd.

3• Inhibitorer

Som i forsøk A.

4. Forsøksbuffer

Forsøksbufferen besto av 0,1 OM N-2-hydroxyethyl-piperazin-N-2-ethansulfonsyre, 50 mM calciumklorid og 0,01 vekt% Triton X-100. pH-verdi: 7,8.

5. Prosedyre

Prosedyren var som i forsøk A, idet det ble benyttet 5 ni substrat og 2,5-15 ul enzym etter behov for å oppnå en ikke-hemmet hastighet på ca. 0,5 fluorescensenheter pr. minutt.

Forsøk F

Undersøkelse av stabiliteten av forbindelser i helplasma Citrert humant helplasma ble tilveiebragt fra en lokal blodbank og holdt fryst ved -70°C inntil det skulle benyttes. Benzoxazinon (fra en 10 mM forrådsoppløsning i dimethylsulfoxyd) ble satt til plasmaet ved 37°C inntil det var nådd en sluttkonsentrasjon på 50 mM, og inkubering ble foretatt ved 37°C. På forskjellige tidspunkter deretter ble alikvoter tatt ut og fortynnet til fem ganger volumet i 20 mM kaliumfosfat, 0,14M natriumklorid, 3 vekt% Brij 35 (Sigma Chemical Company), pH 7,4, og denne oppløsnings fluorescens ble overvåket ved 345 nm (eksitasjon) og 429 nm (emisjon). Intensiteten av fluorescensen er proporsjonal med konsentra-sjonen av gjenværende benzoxazinon. Disse data ble ordnet ved hjelp av interaktive ikke-lineære teknikker til første ordens eksponensialfunksjoner for bestemmelse av halverings-tidene i plasma.

Som et alternativ ble for benzoxazinoner som var svakt fluorescerende eller ikke-fluorescerende, benyttet høyttrykks væskekromatografi (HPLC). Fra plasmainkuberinger som ovenfor omtalt ble det tatt ut alikvoter som ble fortynnet i volumforholdet 1:1 med acetonitril. Fortynningene ble blandet i en hvirvelblander og sentrifugert. 10 ul av den overstående væske ble injisert i kromatografen og kromatografert på en 5 nm ''RP-18'<1> (revers fase) kolonne i 9% acetonitril, 10 vol% vann, idet påvisning ble foretatt på basis av absorpsjon ved 340 nm. Retensjonstider og konsentrasjoner ble bestemt ved sammenligning med standarder. De integrerte områder av benzoxazinontoppene som funksjon av inkubasjons-tiden ble behandlet som ovenfor angitt for bestemmelse av halveringstider.

Forsøk G

Bestemmelse av inhiberingen av nedbrytningen av endothelial-cellebasalmembran

Prinsipp

Diverse serinproteaser, deriblant elastase, utsondres av aktiverte makrofager fra mus og forårsaker nedbrytning av endothelialcellebasalmembranen. Ved dette forsøk testes en testforbindelses evne til å inhibere enzymfrembragt nedbrytning av endothelialcellebasalmembranen.

Metoder

Lungekapillærendothelialceller fra LE II mus ble dyrket til de fløt sammen i skåler med 24 brønner. Cellene ble behandlet med 10 uCi [<35g>]-methionin pr. brønn, i et medium som manglet methionin og som var tilsatt 10% kalve-fosterserum og 10 ug/ml ascorbat, i to dager.

Biosyntetisk merkede basalmembraner ble tilberedt ved lyse av cellene med 0,5% ''Nonidet P40'' i fem minutter ved romtemperatur og fjerning av cytoskelettrester med 0,25N

NH4OH, med flere påfølgende vaskninger. med fosfatbuffer.

Aktiverte makrofager fra mus ble oppnådd ved peri-toneal vasking av C3H/He hunmus som blitt injisert intraperi-tonealt med corynebacterium parvum syv dager før forsøket.

Makrofager ble enten lagt ut i lag på basalmembranen (5 x 1()5 celler pr. brønn) eller benyttet for tilberedelse av kondisjonert medium i separate skåler, som så ble inkubert med basalmembranen. Testforbindelsen ble oppløst i DMSO ved IO-<2> _ 10"<3>m, fortynnet med medium inneholdende 1 mg/ml kvegserumalbumin og testet ved 10-^M.

Makrofater, kondisjonert medium eller 5 u/ml elastase fra bukspyttkjertelen fra svin (Sigma) ble inkubert med basalmembranen ved 37°C i fire timer i nærvær eller fravær av testforbindelsen. Alikvoter av mediet ble tellet med hensyn til <3>H og <35>g i en væskescintillasjonsteller.

Resultatene kan uttrykkes som den prosentvise inhibering av utstrålingen av radioaktivitet etter korreksjon for spontan utstråling av radioaktivitet målt i kontroll-brønner. Forbindelser av formel I som ble undersøkt ved denne test, oppviste en betydelig inhibering av nedbrytningen av basalmembranen.

Forsøk H

Ekperimentell allergisk encephalomyelitis hos rotter Dette er en immunbasert dyremodell av demyelerings-sykdommer som- viser likhet med multippel sklerose. En blanding av syngenet ryggmargshomogenat i Freund<1>s Complete Adj uvant injisert subkutant i rotter frembringer en autoimmun respons rettet mot myelinet som dekker nervene i sentralnervesystemet. Ni dager etter injeksjonen begynner rottene å tape kroppsvekt, og mellom den 12. og den 16. dag viser de symptomer på para-lyse, som kan være så mild at den viser seg ved manglende evne til å tilbakeholde urinen og slapp hale, eller så markert at den viser seg ved fullstendig kroppslammeIse. Disse symptomer er et resultat av angrep av immunceller på nervene,

med påfølgende destruksjon og tap av evnen til å transmittere de nerveimpulser som er nødvendige for å kontrollere muskel-funksjonen. Daglig behandling med legemidlet cyclofosfamid

(idet behandlingen starter den første dag) hindrer vekttapet og lammelsen hos dyrene. Dette er i samsvar med de generelle immunoundertrykkende virkninger av dette legemiddel. Også behandling med corticostereoider hindrer tilsynekomsten av lammelsessymptomer, men den nødvendige dose corticostereoid er slik at corticostereoidet i seg selv forårsaker vekttap som er større enn det som skyldes sykdommen alene. I motsetning til deres virkning ved hjelpestoff-frembragt arthritis hos rotter er legemidler av aspirintypen fullstendig uvirksomme med hensyn til å hindre symptomene og vekttap ved eksperimentell allergisk encephalomyelitis.

Ønskelige midler anses å være de som oppviser selektivitet med hensyn til å undertrykke spesielle aspekter av immunresponsen, en større sikkerhetsmargin enn de for tiden benyttede terapeutiske midler, eller begge deler. Det har nu uventet vist seg at forbindelsene av formel I, når de administreres daglig til rotter i effetive orale doser, gir en betydelig beskyttelse mot symptomene og vekttap som er forbundet med eksperimentell allergisk encephalomyelitis. I motsetning til de generelt immunoundertrykkende midler, såsom corticosteroider (dexamethason) og cyclofosfamid, er forbindelsene av formel I ikke effektive ved hjelpestoff-frembragt arthritis, hvilket indikerer at de har en ønskelig, selektiv virkning på immunsystemet.

Skjønt de nye forbindelser av formel I viser en

viss likhet med flufenaminsyre (et aspirinlignende legemiddel som oppviser analgetisk og akutt anti-inflammatorisk aktivitet), er forbindelsene av formel I videre relativt uvirksomme mot carrageenan-frembragt poteødem hos rotter og frie for de gastrointestinale (ulcerogene) virkninger som hefter ved aspirinlignende legemidler, såsom flufenaminsyre.

Forsøk I

Toksisitet

Forbindelsen 2-ethoxy-5-methyl-4H-3,1-benzoxazin-4-on ble administrert oralt til rotter i doser på inntil 100 mg/kg/dag i 17 på hverandre følgende dager. Ingen av dyrene døde eller viste tegn på åpenbar toksisitet. Andre forbindelser av formel I viser en lignende mangel på toksisitet.

Claims

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av terapeutisk virksomme 2-oxy-4H-3,l-benzoxazin-4-on-derivater av formel (I)

hvor R' er hydrogen, lavere alkyl, lavere alkenyl eller halogen-lavere-alkyl, R'' er lavere alkoxy, lavere alkyl, lavere alkenyl, halogen-lavere-alkyl, lavere alkylthio, nitro, amino, di-(lavere)-alkylamino, lavere alkoxycarbonylamino, lavere acylamido eller di-(lavere)-alkylureido, X er lavere alkyl som eventuelt er substituert med fenyl, og a er 0, 1 eller 2, hvor betegnelsen "lavere" refererer til radikaler med inntil 4 carbonatomer, med det forbehold at når X er ethyl, har benzoxazin-ringen minst én substituent R' eller R<1>', og de i farmasøytisk henseende aksepterbare syreaddisjonssalter derav , karakterisert ved at man: (a) ringslutter en forbindelse av formelen (II) hvor R', a og R'' er som ovenfor angitt (med det forbehold at R'' ikke er amino) med et halogenformiat av formelen (III) hvor Hal betegner klor eller brom, og X er som ovenfor angitt, eller med et orthocarbonsyrederivat av formelen (HIA) hvor X er som ovenfor angitt, (a<*>) ringslutter en forbindelse av formelen (II<*>) hvor R<1>, a, R'' og X er som ovenfor angitt (med det forbehold at R<11> ikke er amino), eller en lavere-alkyl-ester eller benzylesteren av en slik forbindelse, til en forbindelse av formel (I), (b) reduserer et nitrosubstituert 2-oxy-4H-3,1 - benzoxazin-4-on-derivat av formelen (IA) til den tilsvarende aminosubstituerte forbindelse av formel (IB) hvor R', R'<1> og X er som ovenfor angitt og a er 1 eller 2, (c) alkylerer en forbindelse av formelen (IB) med et lavere-alkyl-alkyleringsmiddel til en forbindelse av formel (IB<*>)- hvor R', R<1>' og X er som ovenfor angitt og a er 1 eller 2, (d) acylerer en forbindelse av formelen (IB) med et acyleringsmiddel av formelen (IV) til en forbindelse av formelen (IC) hvor R', R<11> og X er som ovenfor angitt og a er 1 eller 2, og er lavere acyl og Y er halogen, lavere-alkoxy, hydroxy eller radikalet -0-C(=0)R2, (e) kondenserer en forbindelse av formelen (IB) med en forbindelse av formelen (III) eller (HIA) til en forbindelse av formelen (ID) hvor R', R'' og X er som ovenfor angitt, a er 1 eller 2 og R<2> er lavere-alkyl, (f) kondenserer en forbindelse av formelen (ID<*>) med et sekundært lavere-alkyl-amin for dannelse av et di-(lavere)-alkyl-ureido-substituert benzoxazinderivat av formelen (IE) hvor R', R<1>' og X er som ovenfor angitt og a er 1 eller 2, (g) mono- eller di-halogenerer i sidekjeden et benzoxazinderivat av formelen (I) hvor én av substituentene R" og R" er lavere-alkyl, for dannelse av det tilsvarende mono- eller dihalogenerte benzoxazin, (h) alkylerer en forbindelse av formel I hvor én av substituentene R' og R'' er en monohalogen-lavere-alkyl-gruppe, til den tilsvarende forbindelse av formel (I) hvor én av substituentene R' og R1' er en lavare-alkyl-gruppe med minst to carbonatomer, (i) behandler et Wittig-ylid av formelen (IG2) hvor R', R'' og X er som ovenfor angitt og R' også kan være hvor <(> er f enyl, og R1 ' ' er lavere-alkyl og a er 1 eller 2, med et lavere-alifatisk aldehyd for dannelse av en lavere-alkenyl-substituert forbindelse av formelen (I) hvor én av substituentene R' og R'' er en forgrenet lavere-al-kenylgruppe, (j) om nødvendig omsetter en forbindelse av formelen (I) med en syre for å danne et i farmasøytisk henseende aksepterbart ikke-toksisk syreaddisjonssalt, (k) om nødvendig omsetter et salt av en forbindelse av formelen (I) med en base for dannelse av den tilsvarende frie base av formel (I), og (1) om nødvendig overfører et salt av forbindelsen av formel (I) til et annet salt av forbindelsen av formel (I).

2. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 2-ethoxy-5-ethyl-4H-3,l-benzoxazin-4-on og de i farma-søytisk henseende aksepterbare syreaddisjonssalter derav, karakterisert ved at det benyttes dertil egnede utgangsmaterialer.

3. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 7-amino-2-ethoxy-5-methyl-4H-3,l-benzoxazin-4-on og de i farmasøytisk henseende aksepterbare syreaddisjonssalter derav, karakterisert vedat det benyttes dertil egnede utgangsmaterialer.

4. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 7-amino-2-ethoxy-5- ethyl-4H-3,l-benzoxazin-4-on og de i farmasøytisk henseende aksepterbare syreaddisjonssalter derav, karakterisert ved at det benyttes dertil egnede utgangsmaterialer.

5. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 2-ethoxy-5-methyl-4H-3,l-benzoxazin-4-on og de i farma-søytisk henseende aksepterbare syreaddisjonssalter derav, karakterisert ved at det benyttes dertil egnede utgangsmaterialer.