NO871844L - Strikkede stoffer og fremgangsmaate for fremstilling av disse. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører strikkede stoffer med utmerket varmebevarende og vannabsorberende egenskaper, og en fremgangsmåte for fremstilling av disse.

Undertøy for høst og vinter er hovedsakelig fremstilt av bomull. Selv om ull, akryl og polyesterfiber også har vært anvendt for dette formålet, har det hittil ikke vært frem-bragt noe produkt som tilfredsstiller alle kravene så som behagelighet, varmeretensjon, strekkbarhet, gjenvinning av form etter strekking, fravær av lodannelse, vannabsjorpsjon, lett tørkbarhet, dimensjonsmessig stabilitet etter vasking, hvlthet og retensjon av fargen, og statisk ladningsdissi-pering, og som samtidig er billig. Stoffer fremstilt av naturlig fiber er fordelaktige når det gjelder fuktighets-absorpsjon, men har dårlig dimensjonsmessig stabilitet, hvithet og andre egenskaper, mens de som er fremstilt av syntetisk fiber er utilfredsstillende når det gjelder fravær av lodannelse og fuktighetsabsorberende egenskaper, men har utmerket dimensjonsmessig stabilitet og lett tørkbarhet etter vasking.

Anvendelse av strikkede stoffer fremstilt av polyesterfiber som sportsbekledning og undertøy, har vært foreslått i den senere tid, f.eks. i Japansk patent Kokai nr. 60-94682 (27. mai 1985), 60-246873 (6. desember 1985) og 61-28073 (7. februar 1986). Alle disse stoffene har for stor tendens til lodannelse til å anvendes som undertøy som krever hyppig vasking, og tilfredsstiller ikke brukerens krav når det videre gjelder behag ved bruk, så som varmeretensjon osv. For eksempel består de vevde og strikkede stoffene beskrevet i Japansk patetent Kokai nr. 61-28073 (7. februar 1986) av polyetylentereftalatkopolymerfiber inneholdende 0,8 til 1,8 mol-% sulfo-isoftalsyre og er gjort hydrofile, og har en dobbelt struktur med et dekkfaktorforhold (forside til bakside) mindre enn 0,8. Stoffer av denne typen danner lo etter flere gangers bruk og vask. Loet som dannes viser tendens til å knytte seg til andre tekstiler under vasking og å filtre seg sammen med stykker av fiber frigjort fra disse tekstilene, dette reduserer deres bruksverdi. Dette problemet er spesielt utpreget når stoffer av forskjellige farger vaskes sammen. I tillegg påvirker lodannelse den varmebevarende egenskapen i negativ retning, og også behaget mot huden hvilket gjør det angrepne stoffet uegnet for anvendelse som undertøy.

Undersøkelser som foregår vedrørende egenskapene som kreves av bekledning som kommer i direkte kontakt med huden, spesielt undertøy, har ført til at man betrakter egenskapene angitt nedenfor som vesentlige når det gjelder å utvikle nye bekledningsgjenstander, spesielt undertøy, med utmerkede egenskaper som ikke finnes i konvensjonelle produkter. Foreliggende oppfinnelse ble oppnådd basert på disse funnene.

(1) Fordelaktig følelse av varme ved kontakt med huden.

(2) Høy strekkbarhet for å sikre tilpasning til huden og behag ved bruk.

(3) Vedvarende følelse av varme under bruk.

(4) Gjøres hydrofil for å minimalisere klam følelse under bruk, de hydrofile egenskapene bevares under vasking og

gir ingen følelse av kaldhet.

(5) Liten tendens til lodannelse.

(6) Myk ved berøring og mild mot huden.

(7) Hvithet bevares i lange tidsrom, dette gir en følelse av renhet, med liten tendens til gulning og misfarging. (8) Liten tendens til generering av statiske ladninger som kan forårsake ubehagelige elektrostatiske sjokk ved på-eller avkledning.

(9) Lett å tørke etter vasking med liten deformasjon.

Det første formålet med foreliggende oppfinnelse er å tilveiebringe strikkede stoffer som er egnet for bekledning, spesielt undertøy og høst og vinter, fremstilt av polyesterfiber som hittil har vært betraktet som uegnet for undertøy. Det andre formålet med oppfinnelsen er å tilveiebringe en fremgangsmåte for fremstilling av slike strikkede stoffer.

Det første formålet med foreliggende oppfinnelse oppnås ved et strikket stoff hvori garnene består hovedsakelig av polyesterspundne garn som har en intrinsik viskositet på 0,36 dl/g eller lavere og som er underkastet hydrofil sluttbehandling, hvis vekt ligger i området fra 120 til 460 g/m<2>, hvis leterale strekkbarhet er 100% eller høyere, hvis konkaktkald-het er 1,2 x IO-<2>kal/cm<2>/sekund eller lavere, hvis varmeretensjonsforhold for enhetstykkelse er 105 eller høyere, og hvis vekedannelseshastighet (vann-absorberende egenskap) målt ved vanndråpef or søket er mindre enn ett sekund. Det andre formålet med oppfinnelsen kan oppnås ved en fremgangsmåte som innbefatter (1) fremstilling av et strikket stoff fra spunnet garn bestående hovedsakelig av fosforholdig polyesterf iber hvis innhold er 0,5 til 1,5 mol-% basert på den samlede syrekomponenten, hvis intrinsike viskositet er i området fra 0,38 til 0,45 dl/g, og hvis innhold av sure terminale grupper er 80 pekv/g eller høyere; (2) behandling av det strikkede stoffet fremstilt som angitt ovenfor ved en temperatur på 100° C eller høyere i nærvær av vann for å redusere den intrinsike viskositeten av nevnte fosforholdige polyester til 0,36 dl/g eller lavere; og (3) påføring av et hydrofilt sluttbehandlingsmiddel som er bestandig ved vask i en mengde på minst 0,1 vekt-#, basert på det strikkede stoffet før, under eller etter varmebehandlingen, etterfulgt av tørking.

Fig. 1 illustrerer strikkestrukturen av stoffet i eksempel 1 sett av luvsiden, hvori henvisningstallet 1 er funderingsgarn fremstilt av teksturert polyesterfilamentgarn, og henvisningstallet 2 er luvhgarn fremstilt av fosforholdige polyesterspundne garn.

De strikkede stoffene ifølge foreliggende oppfinnesle er fremstilt av spundne garn bestående hovedsakelig av poly-esterstapelfiber med utmerket anti-lodannelsesegenskap som angitt i detalj nedenfor. De spundne garnene kan også inneholde en liten mengde av andre stapelfibrer, så som bomull og ull, men består fortrinnsvis utelukkende av polyesterfiber, både med hensyn til pris og egenskaper. Egnede strikkede strukturer innbefatter luvvev, lakenstoff, interlock-stoff, rundstrikket ribbestoff, åttelåsstoff, vendbart stoff, ullfellstoff og vattstikking. Strikkede stoffer ifølge foreliggende oppfinnelse er best når de foreligger i luvstruktur. Slike strikkede stoffer består av spundne garn alene som angitt ovenfor, men den beste kombinasjonen for å sikre høy varmeretensjon og høy strekkbarhet er anvendelsen av teksturerte polyesterfilamentgarn som funderingsgarn og polyester spundne garn som luvgarn. Denne kombinasjonen gir et stoff som har en relativt glatt front-overflate bestående av teksturerte polyesterfilamentgarn og en myk, voluminøs og varmebevarende bakre overflate bestående av polyester spundne garn. Det er foretrukket at den bakre overflaten er ytterligere opphevet. Frontflaten gir, selv om den hovedsakelig består av filamentgarn, en myk og naturlig følelse fordi en del av det spundne garnet i den bakre overflaten når ut i overflaten i form av nupper.

I de strikkede stoffene ifølge foreliggende oppfinnelse må de spundne garnene være sterkt anti-lodannende, ellers vil sterk lodannelse finne sted på frontoverflaten. Følgelig må poyesterstapelfiberen som utgjør de strikkede stoffene, spesielt for undertøy, ifølge foreliggende oppfinnelse, ha en intrinsik viskositet på 0,36 dl/g eller lavere, fortrinnsvis 0,3 dl/g eller lavere, målt i en blanding av like vektdeler fenol og tetrakloretan ved 30° C. I praksis fremstilles de spundne garnene av polyester som har en intrinsik viskositet på f.eks. 0,38 til 0,45 dl/g og som inneholder en fosforforbindelse som beskrevet senere, et stoff strikkes ved som luvgarn å anvende de polyesterspundne garnene fremstilt som angitt ovenfor, og stoffet behandles ved en temperatur over 100°C, fortrinnsvis ved 120 til 140°C, i 10 til 90 minutter i nærvær av vann, derved forbedres anti-lodannelsesegenskapen. Denne varmebehandlingen kan fortrinnsvis utføres etter fiberfremstilling eller strikkeprosessen, fordi fiberstyrken vil nedsettes under prosessen på grunn av reduksjonen i den intrinsike viskositeten, og den nedsatte fiberstyrken ville forårsake forskjellige problemer: enkelt garn- og fiberkabel-brudd og fiberfusjon under kutting i stapelfiberfremstill-ingsprosessen; betydelig reduksjon i produksjonshastigheten og dannelse av svake og ujevne garn i spinneprosessen; og hyppig dannelse av nåledefekter og brutt garn i strikkeprosessen. Følgelig bør varmebehandlingen fortrinnsvis utføres i fargetrinnet i form av strikkede stoffer. Idet stoffer generelt underkastes våtbearbeidelse ved 100 til 140° C i f argingsprosessen, kan reduksjon av intrinsik viskositet til 0,36 dl/g eller lavere oppnås ved egnet valg av fargingstemperatur og tid, og følgelig bidrar denne varmebehandlingen ikke til produksjonskostnadene. Anvendelse av polyesterstapelfiberen som derved oppnås, gir meget ikke-lodannende egenskap til undertøy som er en type bekledning som ofte vaskes og som viser tendens til å danne lo.

Den fosforholdige polyesterfiberen som har slike egenskaper som beskrevet ovenfor, kan fremstilles på følgende måte ved fremgangsmåten angitt i Japansk patent Kokai nr. 61-47818 (8. mars 1986): (1) En dikarboksylsyrekomponent bestående hovedsakelig av teref tal syre, eller et lavere alkylesterderivat derav, får reagere med en glykolkomponent bestående hovedsakelig av etylenglykol, eller alkylenoksyd bestående hovedsakelig av etylenoksyd, slik at det dannes glykolesteren av dikarboksylsyre bestående hovedsakelig av tereftalsyre og/eller oligomerer derav; (2) ReaksJonsproduktet oppnådd i trinn (1) underkastes deretter polykondensasjonsreaksjon slik at det danne polyester hvis gjentagende enheter inneholder minst 85$ etylen- tereftalenheter, hvortil det tilsettes en organis fosforforbindelse av minst 96$ renhet, representert ved formelen (I):

hvori n er et helt tall på 3 til 8, i et egnet trinn før polykondensasjonsreaksjonen er fullført; og (3) Polyesteren oppnådd ovenfor smeltespinnes til fosforholdig polyesterfiber som har en intrinsik viskositet i området fra 0,38 til 0,45 dl/g og som inneholder 80 pekv/g eller mer av sure terminalgrupper.

De organiske fosforforbindelsene av formel (1) har utmerket polyestermodifiserende virkning og har også følgende egenskaper: lav grad av avfarging, liten dannelse av eterbinding, mindre forurensninger dannet i polymerisasjonssystemet, lavt tap av fosfor fra reaksjonssystemet, og lav pris. En fosforforbindelse av denne typen tilsettes til polymer isas jons-systemet i en slik mengde at innholdet av fosfor er 0,5 til 1,5 m. ol-% basert på den samlede syrekomponenten. Disse er alifatiske eller aromatiske estere av fosforsyre, hvorav di-n-butylfosfat og di-n-oktylfosfat er mest foretrukket. Fosfatmolekylene inkorporeres i polymerhovedkiIden under polymerisasjon, og fosfatbindingene som derved dannes i polyesterkjeden undergår lett hydrolyse når de varmebehandles i nærvær av vann, og tjener derved til å redusere molekyl-vekten av polyesteren og å gi en anti-lodannelsesvirkning. I denne prosessen akselererer nærværet av sure terminalgrupper, så som karboksylgrupper, hydrolysen av fosfatbindingene. Av denne grunnen bør polyesterstapelfiberen som benyttes ved foreliggende oppfinnelse, fortrinnsvis inneholde minst 80 jjekv./g sure terminale grupper. Alkylgruppen av de organiske fosforforbindelsene [1] bør fortrinnsvis inneholde 3 til 8 karbonatomer. Fosfater på 1 til 2 karbonatomer har util-strekkelig stabilitet, mens de som inneholder 9 eller flere karbonatomer viser tendens til å misfarge den resulterende polyesteren. Renheten av fosforforbindelsene bør fortrinnsvis være 96$ eller høyere for å forhindre misfarging, dannelse av mange eterbindinger og andre problemer. Mol-% av fosfor basert på den samlede syrekomponenten er her definert som prosentandelen gram atomer av fosfor i polyesteren mot det samlede antall mol syrekomponenter benyttet for fremstilling av polyesteren.

Polyesterspundne garn anvendt ved foreliggende oppfinnelse oppnås ved å spinne de ovenfor nevnte fibrene ved konvensjonelle fremgangsmåter. Ved foreliggende oppfinnelse er det viktig at slike fibrer har en størrelse på 0,5 til 2,5 deniers og en lengde på 30 til 80 mm.

I de strikkede stoffene ifølge oppfinnelsen kan vanlige teksturerte polyesterfilamentgarn hensiktsmessig benyttes sammen med de sterkt anti-lodannende polyesterstapelfibrene beskrevet detaljert ovenfor. Disse polyesterfilamentgarnene er fremstilt av polymer oppnådd ved å omsette tereftalsyre eller en lavere akylester derav med en lavere glykol, hvori en del av syrekomponenten kan være erstattet med andre dikarboksylsyrer så som isoftalsyre, natriumsalt av 5-sulfo-isoftalsyre, adipinsyre og sebacinsyre eller en lavere alkylester derav. Glykolkomponenten er hovedsakelig etylenglykol, som også dersom det er påkrevet, kan være helt eller delvis erstattet av en annen glykol så som propylenglykol, 1,4-butandiol, trimetylenglykol, 1,4-heksandiol og neopentyl-glykol. Polyesteren kan også, om det er ønsket, inneholde additiver så som titandioksyd, silisiumdioksyd, aluminium-oksyd-relaterte stoffer, tinnoksyd og karbon, og antioksy-danter, stabilisatorer, fluorescentlysnere og pigment. Polyesteren smeltespinnes til filamenter, som deretter teksturiseres ved kjente teknikker, f.eks. falsk snoing. Den egnede størrelsen av teksturerte polyesterfilamentgarn anvendt ved foreliggende oppfinnelse er 30 til 200 deniers, fortrinnsvis 40 til 100 deniers.

Fiberen, spesielt stapelfiberen, som utgjør et strikket stoff ifølge oppfinnelsen gjøres hydrofil ved behandling med et sluttbehandlingsmiddel som er bestandig ved vasking. Bestandigheten bør være slik at vekevirkningshastigheten (den vannabsorberende evnen) målt ved hjelp av vanndryppefremgangsmåten, er ett sekund eller mindre etter 30 gangers vasking. Typiske eksempler på hydrofile sluttbehandlings-midler som viser slik bestandighet ved vasking er polyesterne av lav molekyl vekt fremstilt fra polyetylenglykol og tereftalsyre og som har en struktur representert ved formel [II] nedenfor,

hvori R er hydrogenatom eller en alkylgruppe på 1 til 12 karbonatomer; R' er hydrogenatom, hydroksylgruppe eller en alkoksygruppe på 1 til 12 karbonatomer; R er en alkylengruppe på 3 til 5 karbonatomer; x er et helt tall på fra 1 til 20; og y er et helt tall fra 5 til 50. Disse er kommersielt tilgjengelige under varemerkene "SR100" (Takamatsu Oils & Fats Co., Ltd.) og "Permalose T" (I.C.I.).

Disse sluttbehandlingsmidlene bør anvendes i en slik mengde at den vannabsorberende evnen av det ferdige stoffet er mindre enn ett sekund målt ved vanndryppingsfremgangsmåten, eller 90 mm eller større målt ved Byreck-fremgangsmåten. Dersom de anvendes under andre betingelser enn de oven-stående, kan disse midlene forårsake forskjellige problemer: klam følelse under bruk når de anvendes i undertøy, opp-bygning av elektriske ladninger, og andre problemer. Den egnede mengden for å sikre tilfredsstillende virkning kan være avhengig av typen sluttbehandlingsmiddel og ligger i området fra ca. 0,1 til ca. 2$, mest foretrukket fra 0,2 til 1K> med "SR1000" (Takamatsu Oils & Fats). Det strikkede stoffet behandles med et slikt sluttbehandlingsmiddel, tørkes deretter og varmebehandles (tørt eller vått) fortrinnsvis ved en temperatur på 60 til 160° C for fiksering av midlet på fiberen. Fikseringen er utilfredsstillende ved lavere behandlingstemperaturer, mens misfarging lett opptrer ved høyere temperaturer.

For at et strikket stoff skal kunne benyttes som undertøy bør det fortrinnsvis føles varmt ved kontakt med hud og hender. Denne egenskapen kan evalueres som kontaktkaldhet, som her er definert som varmemengden (kal/cm<2>/sek.) som øyeblikkelig absorberes av en prøve av det strikkede stoffet holdt ved 20°C når en kobberplate holdt ved 30°C bringes i kontakt med det strikkede stoffet. Denne kontaktkaldheten, som bestemmes av overflateegenskapene av materialet som bedømmes, antas å avhenge av strikkestrukturen og å kunne endres ved overflate-modifikasjon. Det er ved foreliggende oppfinnelse lykkes å skape varme ved egnet kombinasjon av disse faktorene. Det er demonstrert at de strikkede stoffene ifølge foreliggende oppfinnelse bør ha en verdi for kontaktkaldhet på 1,2 x 10~<2>(kal/cm2/sek. ) eller mindre, mest foretrukket 1,1 x IO"<2>eller mindre for å føles varme ved kontakt med huden. Av de forskjellige naturlige fibrene tilfredsstiller bare ull denne betingelsen, bomull og vanlige teksturerte polyesterfilamentgarn viser høyere verdier. Spundne garn bestående hovedsakelig av polyester underkastet hydrofil sluttbehandling må benyttes for å tilfredsstille kravet angitt ovenfor.

Imidlertid kan undertøy ikke holde varme tilstrekkelig uten å ha et høyt varmeretensjonsforhold selv ved en lav kontakt-kaldhetsverdi. En slik varmebevarende egenskap kan uttrykkes ved "varmeretensjonsforhold", og dette er her definert som forholdet mellom varmemengden påkrevet for å holde et strikket stoff ved 33°C (hudtemperaturen) når dette avkjøles ved å blåse luft (20°C, 50$ relativ fuktighet) med en hastighet på 0,1 m/sek. mot stoffet, sammenlignet med den tilsvarende verdien for 3-lags bomull-interlockstoff som settes som 100. For formålet med foreliggende oppfinnelse bør denne verdien være 105 eller høyere, mest foretrukket 110 eller høyere. For å tilfredsstille dette kravet bør undertøy ha en spesiell strikkestruktur slik at immobil luft inn-befattes i innsiden. Et typisk eksempel er vist i fig. 1, hvori løkkedannede eller opphevede spundne garn benyttes på den ene siden, derved festes en mengde immobil luft i løkkene.

De strikkede stoffene ifølge foreliggende oppfinnelse bør være utformet slik at de gir en lateral strekkbarhet på 100$ eller mer, idet de ellers kan føles harde og stramme ved bruk og ved på- eller avkledning.

Det er foretrukket at vekten av de strikkede stoffene ifølge foreliggende oppfinnelse ligger i området fra 120 til 460 g/m<2>med tanke på både virkning og økonomi.

Egenskaper for undertøy og skjorter fremstilt av strikkede stoffer som oppnås ifølge oppfinnelsen kan sammenfattes som følger: På grunn av den lave kontaktkaldheten på 1,2 x 10~<2>(kal/cm<2>/sek.) eller lavere.

(2) Følelse av varme under bruk vedvarende over lange tidsrom på grunn av varmeretensj onsforholdet på 105

eller høyere.

(3) Kan tilpasses til huden og er behagelig å bruke på grunn av den laterale strekkbarheten på 100$ eller mer

som tillater fri bevegelse uten resistens.

(4) Minimalisert klamhet selv i svett tilstand på grunn av den høye vannabsorpsjonen, og mindre klebrig og kald følelse, som observeres med undertøy av bomull, selv i våt tilstand ved perspirasjon på grunn av den raskt tørkende egenskapen. Disse egenskapene er bestandige

ved gjentatt vasking.

(5) God anti-lodannelse, uten vesentlig lodannelse ved bruk.

(6) Føles myk i hånden og mild mot huden.

(7) Hvithet bevares over lange perioder, med liten tendens til gulfarging som observeres med naturlige fibrer. (8) Liten tendens til å generere statiske ladninger som kan forårsake ubehagelige elektrostatiske sjokk. (9) Lett tørkbar etter vasking med liten deformasjon.

Sammenlignet med bomull og ull er de strikkede stoffene ifølge foreliggende oppfinnelse langt bedre enn bomull og sammenlignbare med ull når det gjelder evnen til å holde på varmen, og er langt billigere og lettere å håndtere enn ull. Det stilles store forventninger til strikkede stoffer ifølge foreliggende oppfinnelse som et grunnleggende materiale for undertøy for høst og vinter. Andre potensielle anvendelser er innenfor feltene T-skjorter, strikket sportstøy, trenings-bukser, håndklær, nattskjorter, sokker og strømper.

De følgende, ikke-begrensende, eksemplene illustrerer oppfinnelsen ytterligere. Verdiene anvendt i eksemplene måles ved fremgangsmåtene angitt nedenfor. (1) Intrinsik viskositet - Målt i en blanding av like vektdeler fenol og tetrakloretan ved 30°C (enhet:

dl/g).

(2) Konsentrasjon av sure terminale grupper - En prøve oppløses i benzylalkohol og fortynnet kloroform, og oppløsningen titreres med kaustisk sode ved anvendelse

av fenolrødt som indikator (enhet: jjekv./g).

(3) Kontaktkaldhet - En prøve understøttes på en plate holdt ved 20"C, en kobberplate holdt ved 30"C føres på prøven, og varmemengden (q) som øyeblikkelig absorberes

av prøven måles (enhet: kal/cm<2>/sek.).

(4) Varmeretensjonsforhold - En prøve avkjøles ved å blåse luft (20°C, 50$ relativ fuktighet) mot prøven ved en hastighet på 0,1 m/sek., og varmemengden som er påkrevet for å holde prøven ved 33° C (hudtemperaturen) under disse betingelsene måles (uttrykt som forhold mot den tilsvarende verdien for tre-lags bomull interlock-stoff satt som 100). I praksis måles den påkrevede varmemengden elektrisk og uttrykkes i watt pr. 100 cm<2>av stoff, og varmebevarelseskapasiteten for et 3-lags bomulls-interlockstoff som har en verdi på 1302 watt

settes som 100.

(5) Lodannelse - JIS<*>L-1076-1935

(6) Strekkbarhet - JIS L-1018-1977

(7) Vannabsorpsjon - JIS L-1018-1977

(8) Tørkehastighet - JIS L-1018-1977

(9) Bestandighet ved vasking - JIS L-0217-1976

(10) Lysfasthet

♦♦Japansk industristandard

Eksempel 1

Dimetyltereftalat (990 vektdeler), etylenglykol (790 deler) og sinkacetat (0,2 deler) ble fylt i en reaktor utstyrt med en fraksjonator, og blandingen ble oppvarmet under omrøring til 160 til 230°C i 3,5 timer under avdestillering av frigjort metanol for å bevirke esterutveksling. Produktet ble overført til en polymeri sasjonsreaktor, hvoretter di-n-butylfosfat av 97$ renhet (10,7 deler) og antimontrioksyd (0,4 deler) ble tilsatt, og blandingen ble polymerisert ved 280° C i 2,5 timer under et redusert trykk på 0,5 mmHg, hvilket gir polyesterbiter som har en intrinsik viskositet på 0. 52 dl/g og som inneholder 1 mol-% fosfor og 3 mol-$ dietylenglykolbindinger. Bitene ble smeltespunnet, trukket og varmebehandlet, hvilket gir stapelfiber (1,5 d x 38 mm) med en intrinsik viskositet på 0,42 dl/g og inneholdende 100 jjekv./g sure terminale grupper. Polyesterspundne garn av 40/1 bomullsgarnnummber ble fremstilt fra denne stapelfiberen.

Ved anvendelse av teksturerte polyesterfilamentgarn (75d/36f), oppnådd separat ved en vanlig fremgangsmåte, som funderingsgarn og de polyesterspundne garnene oppnådd ovenfor som luvgarn, ble et stoff med vekt 190 g/m<2>som vist i fig. 1, strikket på en rundstrikkemaskin (24-standard, 76,2 cm). Dette strikkede stoffet ble behandlet med en fluorescent lysner, og deretter med hydrofilt sluttbehandlingsmiddel, i en mengde som ga en avsetning på 0,5 vekt-#, og den bakre overflaten var noe opphevet etter tørking. Egenskapene for det ferdige strikkede stoffet som derved ble fremstilt er sammenfattet i tabell 1. Den intrinsike viskositeten for spundne garn rukket opp fra det ferdige stoffet var 0,32 dl/g. Det forekom ingen problemer under hele forløpet av bearbeidelsen.

Sammenligningseksempler 1 til 3

Strikkede stoffer ble fremstilt i det vesentlige på samme måte som i eksempel 1, bortsett fra at merinoull (W<1>/64), polyakrylnitrilfiber (W^/64) eller kjemmede bomullsgarn (<c>40/l) ble benyttet i steden for de fosforholdige polyesterspundne garnene Ifølge eksempel 1. De strikkede stoffene som derved ble oppnådd ble alle behandlet i fargehuset under egnede betingelser, uten at noe sluttbehandlingsmiddel ble anvendt. Resultatene for disse stoffene er også gjengitt i tabell 1, tabellen viser generell overlegenhet av det strikkede stoffet ifølge oppfinnelsen (eksempel 1) sammenlignet med andre stoffer.

Sammenligningseksempel 4

Et strikket stoff ble fremstilt i det vesentlige på samme måte som i eksempel 1, bortsett fra at mengden av di-n-butylfosfat ble endret til 0,6 vektdeler. Den intrinsike viskositeten for stapbelfiber før strikking var 0,45 dl/g, mens verdien for opptrukket spunnet garn etter sluttbehandling var 0,39 dl/g.

Evaluering av det ferdige stoffet på samme måte som i eksempel 1 avslørte at det er sammenlignbart med stoffet ifølge eksempel 1 når det gjelder varmeretensjon, strekkbarhet, vannabsorpsjon, tørkbarhet, varighet ved vasking og lysfasthet, men kan ikke anvendes praktisk på grunn av de dårlige anti-lodannelsesegenskapene (bedømmelse 1 til 2) som vist i tabell 2.

Sammenligningseksempel 5

Et strikket stoff bble fremstilt i det vesentlige som i eksempel 1, bortsett fra at polyesterspundne garn (<c>40/l) fremstilt av 1,5 d x 38 mm stapelfiber (innledende viskositet: 0,52 dl/g; sure terminalgrupper: 35 pelv./g) ble benyttet i stedet for de fosforholdige polyesterspundne garnene. Som det fremgår av tabell 2 var det ferdige stoffet som derved ble oppnådd for dårlig når det gjelder anti-lodannelsesegenskaper (bedømmelse 1) til å kunne anvendes i praksis. Den intrinsike viskositeten for ustrikkede spundne garn var 0,51 dl/g.

Sammenligningseksempel 6

Et stoff ble fremstilt ved strikking, hydrofil sluttbehandling og varmebehandling i det vesentlige som i eksempel 1, bortsett fra at polyesterspundne garn (<c>40/l), fremstilt av stapelfiber (l,5d x 38 mm) som ble oppnådd fra polyetylen-tereftalatkopolymer Inneholdende 1,5 mol-# sulfo-isoftalsyre, ble benyttet i steden for de spundne garnene av fosforholdig polyester. Vurdering av det ferdige stoffet som derved ble oppnådd på samme måte som i eksempel 1 avslørte at det er sammenlignbart med stoffet i eksempel 1 når det gjelder varmeretensjon, strekkbarhet, vannabsorpsjon, tørkbarhet og bestandighet ved vasking, men kan ikke anvendes i praksis på grunn av den dårlige anti-lodannelsesegenskapen (bedømmelse 2).

Eksempeler 2 til 3 og sammenligningseksempler 7 til 10

Undertøy ble fremstilt ved å anvende strikkede stoffer A til og med F som angitt nedenfor og underkastet brukerforsøk av 50 paneldeltagere. Hver paneldeltager fikk bruke de seks undertøyvariantene tilfeldig og gjøre vurderinger vedrørende flere punkter, og resultatene ble arrangert slik at det samlede resultatet for hvert punkt er 100% (tabell 3).

Strikkestoff A

Stoffet oppnådd i eksempel 1.

Strikkestoff B

Polyesterstapelfiberen oppnådd i eksempel 1 ble blandet med bomull med et vektforhold på 10/90, og spundne garn (<c>40/l) ble fremstilt fra denne blandfiberen. Stoff B ble fremstilt i det vesentlige på samme måte som i eksempel 1 (strikking, hydrofil sluttbehandling, varmebehandling og oppheving av den bakre overflaten), bortsett fra at de spundne garnene av blandfiberen oppnådd ovenfor, ble benyttet som luvgarn.

Strikkestoffer C og D

Stoffer fremstilt i det vesentlige som for stoff B, bortsett fra at polyester/bomullblandforholdet ble endret til hen-holdsvis 50/50 og 30/70.

Strikkestoff E

Et rålakesstrikkestoff ble fremstilt ved å anvende de spundne garnene oppnådd i eksempel 1 på en 28-standard/76,2 cm strikkemaskin i steden for 24-standard/76,2 cm rundstrikke-maskinen. Stoff E vekt: 105 g/m<2>) ble fremstilt ved å sluttbehandle stoffet strikket ovenfor på samme måte som for det strikkede stoffet B.

Strikkestoff F

Stoff fremstilt i det vesentlige som i eksempel 1, bortsett fra at ingen hydrofil sluttbehandling ble anvendt.

Claims (11)

1. Strikkede stoff, karakterisert ved at garnene deri består hovedsakelig av polyesterspundne garn fremstilt av stapelfiber som har en Intrinsik viskositet på 0,36 dl/g eller lavere og som er underkastet hydrofil sluttbehandling, hvor de strikkede stoffene har en vekt i området fra 120 til 460 g/m <2> , en lateral strekkbarhet på 100% eller større, en kontaktkaldhet på 1,2 x 10~ <2> kal/cm <2> /sek. eller lavere, et varmeretensjonsforhold for enhetstykkelse på 105 eller høyere, og en vekedannelseshastighet målt ved vanndryppefremgangsmåten på mindre enn ett sekund.

2. Strikkede stoff ifølge krav 1, karakterisert ved at polyesterstapelfiberen er fosforholdig polyester hvis fosforinnhold er 0,5 til 1,5 mol-%, basert på de samlede syrekomponentene, den intrinsike viskositeten er 0,36 dl/g eller lavere, og innholdet av sure terminalgrupper er 80 jjekv./g eller høyere.

3. Strikkede stoff ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at de har en luvstruktur på i det minste en overflate derav.

4. Strikkede stoff ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 3, karakterisert ved at en strikkeoverflate består av nevnte polyesterspundne garn og den andre strikke-overf laten består av teksturerte polyesterfilamentgarn.

5. Strikkede stoff ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til og med 4, karakterisert ved at strikkeover-flaten er opphevet.

6. Bekledning, karakterisert ved at den er fremstilt av strikkede stoff hvori garnene består hovedsakelig av polyesterspundne garn fremstilt av stapelfiber som har en intrinsik viskositet på 0,36 dl/g eller lavere og som er underkastet hydrofil sluttbehandling, hvor det strikkede stoffet har en vekt i området fra 120 til 460 g/m <2> , en lateral strekkbarhet på 100% eller mer, en kontaktkaldhet på 1,2 x IO- <2> kal/cm <2> /sek. eller lavere, et varmeretensjonsforhold for enhetstykkelse på 105 eller høyere, og en vekedannelseshastighet målt ved vanndryppefremgangsmåten på mindre enn ett sekund.

7. Bekledning ifølge krav 6 for anvendelse som undertøy.

8. Fremgangsmåte for fremstilling av strikkede stoff, karakterisert ved at den innbefatter

(1) fremstilling av et strikkestoff fra spundne garn bestående hovedsakelig av fosforholdige polyesterspundne garn hvis fosforinnhold er 0,5 til 1,5 mol-% basert på de samlede syrekomponentene, hvis intrinsike viskositet er i området fra 0,38 til 0,45 dl/g, og hvis innhold av sure terminalgrupper er 80 jaekv./g eller høyere; (2) behandling av det strikkede stoffet fremstilt ovenfor ved en temperatur på 100°C eller høyere i nærvær av vann for å redusere den intrinsike viskositeten av nevnte fosforholdige polyester til 0,36 dl/g eller lavere; og (3) påføring av et hydrofilt sluttbehandlingsmiddel som er bestandig ved vasking til en avsatt mengde på minst 0,1 vekt-% basert på det strikkede stoffet før, under eller etter varmebehandlingen, etterfulgt av tørking.

9. Fremgangsmåte for fremstilling av strikkede stoff ifølge krav 8, karakterisert ved at den fosforholdige polyesterstapelfiberen oppnås ved følgende trinn:

(1) omsetning av en dikarboksylsyrekomponent bestående hovedsakelig av teref tal syre, eller et lavere alkylesterderivat derav, med en glykolkomponent bestående hovedsakelig av etylenglykol, eller alkylenoksyd bestående hovedsakelig av etylenoksyd, for å danne glykolesteren av dikarboksylsyre bestående hovedsakelig av tereftalsyre og/eller oligomerer derav,

(2) reaksjonsproduktet oppnådd i trinn (1) underkastes polykondensasjonsreaksjon for å danne polyester hvis gjentagende enheter inneholder minst 85% etylentereftalatenheter, og tilsetning av en organisk fosforforbindelse av renhet minst 96% ved et egnet trinn før polykondensasjonsreaksjonen er fullført, og

(3) smeltespinning av polyesteren oppnådd ovenfor til fosforholdig polyesterfiber som har en intrinsik viskositet i området fra 0,38 til 0,45 dl/g og inneholdende 80 jjekv./g eller mer av sure terminalgrupper, og varmebehandling av den dermed oppnådde polyesterfiberen ved en temperatur på 110°C eller høyere for å redusere den intrinsike viskositeten til 0,36 dl/g eller lavere.

10. Fremgangsmåte for fremstilling av strikkede stoff ifølge krav 8 eller 9, karakterisert ved at den organiske fosforforbindelsen er et dialkylfosfat representert ved følgende generelle formel:

hvori n er et helt tall på 3 til 8.

11. Fremgangsmåte for fremstilling av strikkede stoff ifølge krav 9 eller 10, karakterisert ved at det hydrofile sluttbehandlingsmidlet er en polyester av lav molekylvekt av polyetylenglykol og tereftalsyre.