NO320028B1 - Substituerte 1-Okso- og 1,3-dioksoisoindoliner og deres anvendelse i farmasoytiske preparater for a redusere inflammatoriske cykotin nivaer - Google Patents

Description

SUBSTITUERTE 1,3 DIOKSOINDOLINER OG DERES ANVENDELSE I FARMASØYTISKE PREPARATER FOR Å REDUSERE INFLAMMATORISKE CYTOKIN-NIVÅER.

Foreliggende oppfinnelse angår 1,3 diokso-isoindoliner som er substituert i 4- eller 5-posisjonen i isoindolin ringen, fremgangsmåten for reduksjon av nivåer av inflammatorisk cytokiner som tumor nekrose faktor-a og behandling av inflammatoriske sykdommer, autoimmune sykdommer, tumorer og cancere hos pattedyr ved administrering derav, og farmasøytiske preparater inneholdende slike derivater.

Tumor nekrose faktor-a (TNFa, er et cytokin som gis primært av mononukleære fagocytter som svar på et antall immunostimu-latorer. Den er et nøkkelcytokin i inflammasjonskaskaden som forårsaker produksjon og/eller frigivning av andre cytokiner og midler. Administrert til dyr eller mennesker forårsaker den inflammasjon, feber, kardiovaskulære effekter, hemorragi, koagulering og faseresponser tilsvarende dem som sees under akutte infeksjoner og sjokktilstander. Eksessive eller ikke regulert TNFa-produksjon er således implikert i et antall sykdomstilstander som alloreaksjoner som poding-mot-vert-sykdom (graft-versus-host disease lik GVHD), demyelinerende sykdommer, hypertensjon, hypertriglyceridamia, diabetes, osteolyse, neoplasi, leukemi, osteomyeli, pancreatitt, trom-botisk sykdom, inflammatorisk tarmsykdom, skleroderma, revraa-toid artritt, osteoartritt og vaskulitt. Anti-TNFa-behand-linger har validert TNFa-inhibering ved reumatoid artritt, inflammatorisk tarmsykdom, endotoksemi og toksisk sjokksyn-drom [Tracey et al., "Nature" 330-: 662-664 (1987) og Hinshaw et al., "Cirk Shock" 30:279-292 (1990)], kakeksi [Dezube et al., "Lancet" 335: (8690), 662 (1990)] og voksen respirato-risk distressyndrom (Adult Respiratory Distress Syndrome = ARDS) der TNFa-konsentrasjonen over 12.000 pg/ml er detek-tert i pulmonære aspirater fra ARDS pasienter [Millar et al, "Lancet" 2 (8665), 712-714 (1989)]. Systemisk infusjon av re-kombinant TNFa resulterte også i forandringer som karakteristisk sees ved ARDS [Ferrai-Baliviera et al., "Arch. Surg". 124 (12), 1400-1405 (1989)]. TNFa synes å være involvert i benresorpsjonssykdommer, inkludert artritt. Når aktivert, vil leukocytter produsere benresorpsjon, en aktivitet som data antyder at TNFa bidrar til [Bertolini et al., "Nature" 319, 516-518 (1986) og Johnson et al., "Endocrinology" 124 (3), 1424-1427 (1989)]. TNFa er også vist å stimulere benresorpsjon og inhiberer bendannelse in vitro og in vivo ved stimu-lering av osteoklastdannelse og -aktivering kombinert med inhibering av osteoblast funksjonen. Ved poding-mot-vert-reaksjon er økede serum TNFa nivåer assosiert med hovedkomp-likasjonen etter akutt, allogen benmargtransplantasjon [Hol-ler at al . , "Blood", 75(4), 1011-1016 (1990)].

Parasittiske infeksjoner kan kontrolleres ved TNFa som malaria- eller legionellainfeksjon. Cerebral malaria er et letalt hyperakutt nevrologisk syndrom assosiert med høye blodnivåer av TNFa og den mest alvorlige komplikasjon som opptrer hos malariapasienter. Nivåer av TNFa korrelert direkte med alvo-ret av sykdommen og prognosen hos pasienter med akutte malaria angrep [Grau et al., "N. Engl. J. Med." 320 (24), 1586-1591 (1989)].

Angiogenese, prosessen med ny blodkarutvikiing og -dannelse, spiller en viktig rolle i tallrike fysiologiske evenementer,

både normale og patologiske. Angiogenese inntrer i respons på spesifikke signaler og involverer en kompleks prosess som ka-rakteriseres ved infiltrering av det basale lamina med vasku-lære, endoteliale celler som respons på ett eller flere

angiogeniske vekstsignaler, migrering av de endoteliale celler mot kilden for signalet eller signalene, og etterfølgende proliferering og dannelse av kapillarrør. Blodstrømmen gjennom den nydannede kapillar initieres etter at endotelialcel-lene kommer i kontakt med og forbinder seg med en på forhånd eksisterende kapillær.

Makrofag indusert angiogenese er kjent og medieres av TNFa.

[Leibovich et al, "Nature" 329, 630-632 (1987) vist ved TNFa induseres in vivo kapillær blodkardannelse i rotte kornea og utviklingen av kylling-korioallantoiske membraner ved meget lave doser og antyder at TNFa er en kandidat for indusering av angiogenese ved inflammasjon, sårheling og tumorvekst. TNFa produksjonen er også assosiert med cancerøse tilstander som tumorlysis-syndromet, gjenopptreden av blærecancer og særlig indusert tumorer [Ching et al., "Brit. J. Cancer",

(1955) 72, 339-343, og Koch, "Progress in Medicianl Che-mistry", 22, 166-242 (1985)].

Den naturlig forekomne balanse mellom endogene stimulatorer og inhibitorer av angiogenese er en der inhibitoriske influ-enser dominerer, se Rastinejad et al, 1989, "Cell" 56:345-355. I de sjeldne tilfelle der neovaskularisering inntrer under normale fysiologiske betingelser som sårheling, organre-generering, embryonisk utvikling og hunnlige reproduktive prosesser, er angiogenese stringent regulert og spatialt og temporalt begrenset. Under betingelser med patologisk angiogenese som den som karakteriserer fast tumorvekst, faller disse regulatoriske kontroller.

Ikke regulert angiogenese blir patologisk og opprettholder progresjonen av mange neoplastiske og ikke-neoplastiske sykdommer. Et antall alvorlige sykdommer domineres ved anormal neovaskulerisering inkludert fast tumorvekst og metastaser, artritt, enkelte typer øyelidelser og psoriasis, se for eksempel overblikk hos Moses et al., 1991, "Biotech.", 9:630-634, Folkman et al., 1995, "N. Engl. J. Med.", 333:1757-1763; Auerbach et al., 1985, "J. Microvasc. Res." 29:401-411; Folkman, 1985, "Advances in Cancer Research" eds. Klein and Wein-house, Academic Press, New York, pp. 175-203; Patz, 1982,

"Am. J. Opthalmol." 94:715-743; and Folkman et al., 1983, Science 221:719-725. I et antall patologiske tilstander bidrar angiogenese prosessen til sykdomstilstanden. For eksempel er det samlet signifikante data som antyder at veksten av faste tumorer er avhengig av angiogenese, se Folkman and Klagsbrun, 1987, Science 235:442-447.

Opprettholdelsen av avaskulariteten i kornea, linser og det trabekulære nettverk er avgjørende for synet så vel som for okulær fysiologi, se for eksempel oversikter av Waltman et al., 1978, "Am. J. Ophthal." 85:704-710 og Gartner et al., 1978, "Surv. Ophthal." 22:291-312. I dag er behandlingen av disse sykdommer, særlig når først neovaskularisering er inn-trådt, utilstrekkelig, og det resulterer ofte i blindhet.

En inhibitor av angiogenese vil ha en viktig terapeutisk rolle i å begrense bidragene i denne prosess til den patologiske progresjon av de underliggende sykdomstilstander så vel som å tilveiebringe verdifulle midler for å studere deres etiologi. For eksempel kan midler som inhiberer tumorneovaskularise-ring, spille en viktig rolle ved inhibering av metastatisk tumorvekst.

Komponentene av angiogenese i forbindelse med vaskulær endotelial celle- proliferering, migrering og invasjon, er funnet å være regulert delvis av polypeptide vekstfaktorer. Forsøk i kultur antyder at endoteliale celler som er eksponert til et medium inneholdende egnete vekstfaktorer, kan induseres til å evokere noen av eller alle angiogene responser. Diverse poly-peptider med endoteliale in vitro vekst fremmende aktivitet er identifisert. Eksempler inkluderer sure og basiske fibro-blastvekstfaktorer, transformeringsvekstfaktorer a og |3, pla-teavledete endotelial cellevekstfaktor, granulocytisk koloni-stimulerende faktor, interleukin-8, hepatocyt vekstfaktor, proliferin, vaskulær endotelial vekstfaktor og plasental vekstfaktor, se for eksempel en oversikt av Folkman et al., 1995, "New Engl. J. Med." 333:1757:1763.

Flere typer forbindelser har vært benyttet for å forhindre angiogenese. Taylor et al. har benyttet protamin for å inhibere angiogenese, se Taylor et al., "Nature" 297:307 (1982). Toksisiteten for protamin begrenser dets praktiske anvendelse som terapeutikum. Folkman et al. har beskrevet bruken av heparin og steorider for å kontrollere angiogenese, se Folkman et al., "Science" 221:719 (1983) og U.S. Pat. nr. 5.001.116 og 4.994.443. Steroider som tetrahydrocortisol som mangler gluko- og mineralkorticoid aktivitet, er funnet å være angiogeniske inhibitorer. Interferon P er også en potent inhibitor av angiogenese som innføres av allogeniske miltceller, se Sidky et al., Cancer Research 47:5155-5161 (1987). Human re-kombinant alfa interferon-oc er rapportert med suksess å være benyttet ved behandling av pulmonære hemangiomatose, en angiogenese indusert sykdom, se White et al., "New England J. Med. 320:1197-1200 (1989).

Andre midler som har vært benyttet for å inhibere angiogenese inkluderer askorbinsyre-eter og relaterte forbindelser, se

japanske Kokai Tokkyo Koho No. 58.131978. Sulfaterte polysak-karider DS 4152 viser også angiogenisk inhibering. Se japansk Kokai Tokkyo Koho No. 63-119500. Et fungalt produkt, fumagil-lin, er et potent angiostatisk middel in vitro. Forbindelsen

er toksisk in vivo, men et syntetisk derivat, AGM 12470, har vært benyttet in vivo for å behandle kollagen II artritt. Fu-

magillin og O-substituert fumagi11inderivater er beskrevet i EPO 0325199A2 og 0357061A1.

I US 5.874.081 beskriver Parish bruken av monoklonale antistoffer for å inhibere angiogenese. I W092/12717 lærer Brem et al at noen tetrasykliner, særlig minosyklin, klortetra-syklin, demeklosyklin, og lymesyklin er brukbare som inhibitorer av angiogenese. I "Cancer Research" 51, 672-675, Jan. 15, 1991, beskriver Brem et al. at minosyklin inhiberer angiogenese i en grad som er sammenlignbar med den til kombi-nasjonterapien av heparin og kortison. I "Cancer Research" 52, 6702-6704, Dec.l, 1992, lærer Teicher et al. at tumorvekst minskes og antallet metastaser reduseres når det anti-angiogeniske middel mot metastaser reduseres når det anti-angiogenetiske middel minosyklin benyttes i forbindelse med cancer kjemoterapi eller strålingsterapi.

Alle de forskjellige celletyper i kroppen kan transformeres til benigne eller malignante tumorceller. Det hyppigste tu-morsetet er lungen fulgt av colorektal, bryst, prostata, blæ-re, pankreas og så ovarie. Andre prevalente typer cancer er leukemi, sentralnervesystemcancer inkludert hjernecancer, me-lanoma, lymfoma, erytroleukemi, uterincancer og hode- og nak-kecancer.

Cancer blir i dag primært behandlet med en eller en kombinasjon av tre typer terapier: kirurgi, bestråling og kjemoterapi. Kirurgi involverer massefjerning av sykt vev. Mens kirurgi noen ganger er effektiv med henblikk på å fjerne tumorer lokalisert ved visse seter, for eksempel bryst, kolon og hud, kan den ikke benyttes ved behandling av tumorer som er lokalisert i andre arealer som ryggrad, heller ikke ved behandling av spredte neoplastiske tilstander som leukemi. Kjemoterapi involverer avbrudd av cellereplikering eller cellemeta-bolisme. Den benyttes som regel ved behandling av leukemi så vel som bryst-, lunge- og testikkelcancer.

Det er fem hovedklasser av kjemoterapeutiske midler som i dag er i bruk ved behandling av cancer: naturlige produkter og deres derivater; antrasykliner, alkyleringsmidler; antiproli-ferativa (også kalt antimetabolitter); og hormonelle midler.

Kjemoterapeutiske midler kalles ofte antineoplastiske midler. Alkyleringsmidlene er antatt å virke ved alkylisering og for-netning av guanin og eventuelt andre baser i DNA og arreste-rer celledeling. Typiske alkyleringsmidler er nitrogensenne-per, etyleniminforbindelser, alkylsulfater, cisplatin og forskjellige nitrosoureaforbindelser. En mangel ved disse forbindelser er at de ikke bare angriper malignante celler men også andre celler som deler seg naturlig som dem i rygg-margen, huden, gastrointestinal mukosa og fetalt vev. Antimetabolitter er karakteristisk reversible eller irreversible enzyminhibitorer eller forbindelser som ellers interfererer med replikasjon, translasjon eller transkripsjon av nuklein-syrer .

Flere syntetiske nukleosider har vært identifisert som viser anticanceraktivitet. Et velkjent nukleosidderivat med sterk anticanceraktivitet er 5-fluoruracil. 5-fluoruracil har vært benyttet klinisk ved behandling av malignante tumorer, inkludert for eksempel carcinomer, sarcomer, hudcancer, cancer i fordøyelsesorganene og brystcancer. 5-fluoruracil forårsaker imidlertid alvorlige ugunstige reaksjoner som kvalme, alope-cia, diarré, stomatit, leukocytiske trombocytopeni, anoreksi, pigmentering og ødem. Derivater av 5-fluoruracil med anticanceraktivitet er beskrevet i US 4.336.381, samt i de japanske publikasjoner 50-50383, 50-50384, 50-64281, 51-146482 og 53-84981. US 4.000.137 beskriver at peroksidatoksidasjonsproduk-tet av inosin, adenosin og cytidin med metanol eller etanol har aktivitet mot lymfocytisk leukemi.

Cytosin arabinosid (også kalt Cytarabin, araC og Cytosar) er en nukleosid analog av deoksycytidin som først ble synteti-sert i 1950 og kom inn i klinisk medisin i 1963. Forbindelsen er i dag et viktig medikament ved behandling av akutt myeloid leukemi. Den er også aktiv mot akutt lymfocytisk leukemi, og i mindre grad er den brukbar mot kronisk myelocytisk leukemi og ikke-Hodgkins lymfom. Primærvirkningen av araC er inhibering av nukleær DNA syntese, se [R. Handschumacher and Y. Cheng, "Purine and Pyrimidine Antimetabolities", Cancer Medi-cine, Chapter XV-1, 3rd edition, edited by J. Holland, et al., Lea and Febigol, publishers]. 5-azacytidin er en cytidin analog som primært benyttes ved behandling av akutt myelocytisk leukemi og myelodysplastisk syndrom.

2-fluoradenosin-5'-fosfat (Fludara, også kalt F-araA) er et av de mest aktive midler ved behandling av kronisk lymfocyt-tisk leukemi. Forbindelsen virker ved å inhibere DNA syntesen. Behandling av celler med F-araA er assosiert med akkumu-lering av celler ved Gl/S fasegrensen og i S-fasen; således er det et cellesyklisk S-fasespesifikt medikament. Innarbei-ding av den aktive metabolitt F-araATP, sinker DNA-kjede-forlengelsen. F-araA er også en potent inhibitor av ribo-nukleotid reduktase, nøkkelenzymet som er ansvarlig for dannelsen av dATP. 2-klordeoksyadenosin er brukbar ved behandling av lavgrad B-celle-neoplasmer som kronisk lymfocyt-tisk leukemi, ikke-Hodgkins lymfom og hårcelleleukemi. Spek-teret av aktivitet tilsvarer den til Fludara. Forbindelsen inhiberer DNA syntese i voksende celler og inhiberer DNA re-parasjoner i hvilende celler.

Selv om et antall kjemoterapeutiske midler har vært identifisert og i dag er i bruk for behandling av cancer, søkes det stadig etter nye midler som er effektive, og som viser lav toksisitet mot friske celler.

TNFa spiller også en rolle på området astma og andre kronisk pulmonære inflammatoriske sykdommer. Avsetningen av silika-partikler fører til silikose, en sykdom med progressiv respi-ratorisk svikt forårsaket av en fibrotisk reaksjon. Forbe-handling med antistoffer mot TNFa blokkerte så å si totalt den silikainduserte lungefibrose hos mus [Pignet et al., "Nature", 344, 245-247 (1990)]. Høye nivåer av TNFa-produksjon (i serum og i isolerte makrofager) er påvist i dyremodeller av silika- og asbestindusert fibrose [Bissonnette et al., "Inflammation" 13(3), 329-339 (1989)]. Alveolære makrofager fra pulmonære sarcoidose-pasienter er også funnet spontant å frigi massive mengder av TNFa sammenlignet med makrofager fra normale donorer [Baughman et al, "J. Lab. Clin. Med." 115(1), 36-42 (1990)].

TNFa er også implikert ved den inflammatoriske respons som

følger reperfusjon, kalt reperfusjonsskade, og er en hovedår-sak til vevsskader etter tap av blodstrøm [Vedder et al, PNAS 87, 2643-2646 (1990)]. Vevsskade kan også inkludere kirurgisk skade og inflammasjon, problemer etter hjertetransplantasjo-ner, systematisk inflammatorisk responssyndrom og multiple organdysfunksjonssyndrom. TNFa endrer også egenskapene hos endoteliale celler og har forskjellige prokoagulante aktiviteter som produksjon av en økning av vevfaktor-prokoagulant-aktiviteten og suppresjon av anti-koagulant protein C-veien så vel som nedregulering av ekspresjonen av trombomodulin [Sherry et al, "J. Cell Biol." 107, 1269-1277 (1988)]. TNFa har pro-inflammatoriske aktiviteter som sammen med dens tidligere produksjon (under de første trinn av et inflammatorisk evenement) gjør den til en sannsynlig mediator for vevsskader i flere viktige lidelser, inkludert, men ikke begrenset til myokardialt infarkt, slag og sirkulatorisk sjokk. Av spesi-fikk betydning kan det være TNFa indusert ekspresjon av ad-hesjonsmolekyler som intracellulært adhesjonsmolekyl (ICAM) eller endotelialt leukocytt adhesjonsmolekyl (ELAM) på endoteliale celler [Munro et al, "Am. J. Path." 135(1), 121-132

(1989)].

TNFa-blokkering med monoklonale anti-TNFa antistoffer er påvist å være fordelaktig ved reumatoid artritt [Elliot et al., "Int. J. Pharmac." 1995 17(2), 141-145]. Høye nivåer av TNFa er assosiert med Chrons sykdom [von Dullemen et al., "Gastro-enterology", 1995 109(1), 129-135], og klinisk fordel er opp-nådd med TNFa-antistoffbehandling.

Moeller beskriver i US 5.231.024, hybridome cellelinjer som syntetiserer høyst spesifikke monoklonale antistoffer (mAb) mot humant tumor nekrosefaktor (TNF). Rubin beskriver i US 4.870.163, hybridomer som produserer monoklonale antistoffer mot human tumornekrosefaktor. Barbanti foreslår i US 5.436.154 at antistoffer mot TNFa og muligens også antistoffer mot TNFP ville være terapeutisk brukbare i de sykdomstil-feller der polypeptidene utøver en patogenisk effekt. For å være terapeutisk brukbar, bør antistoffer mot TNFa være i stand til å nøytralisere de toksiske virkninger av TNFa in vivo. Polyklonale antistoffer kan lett oppnås fra serum av hyperimmuniserte dyr. Disse polyklonale antistoffpreparater er imidlertid ikke optimale for in vivo bruk, fordi de er en blanding av antistoffer inneholdende antistoffer som ikke nøytraliserer TNFa, de er en blanding av antistoffer inneholdende forskjellige antistoffer med forskjellige affinite-ter for den samme epitop, og de er vanskelige å standardisere uttrykt ved potens på grunn av variasjoner fra lot til lot.

Videre <-er det kjent at TNFa er en potent aktivator for re-trovirus replikasjon inkludert aktivering av HIV-1, se [Duh et al., "Proe. Nat. Acad. Sei." 86, 5974-5978 (1989); Poll et al., "Proe. Nat. Acad. Sei." 87, 782-785 (1990); Monto et al., "Blood" 79, 2670 (1990); Clouse et al., "J. Immunol." 142, 431-438 (1989); Poll et al., "AIDS Res. Hum. Retrovi-rus", 191-197 (1992)]. AIDS er resultatet av infeksjon av T lymfocytter med human immunodefekt virus (HIV). Minst 3 typer eller stammer av HIV er identifisert, nemlig HIV-1, HIV-2 og HIV-3. Som en konsekvens av en HIV infeksjon, forringes T-celle mediert immunitet, og infekterte individer manifesterer alvorlige opportunistiske infeksjoner og/eller uvanlige neoplasmer. HIV inngang i T-lymfocytten krever T-lymfpcyttaktiv-ering. Andre viruser som HIV-1, HIV-2 infekterer T-lymfocytter etter T-celleaktivering, og slik virusproteineks-presjon og/eller replikasjon medieres eller opprettholdes av slik T-celleaktivering. Når først en aktiverte T-lymfocytt er infektert med HIV, må T-lymfocytten fortsette å holdes i aktivert tilstand for å tillate HIV-genekspresjon og/eller HIV-replikasjon. Cytokiner og spesielt TNFa er implikert i aktivert T-cellemediert HIV-proteinekspresjon og/eller virusrep-likasjon ved å spille en rolle ved opprettholdelse av T-lymfocyttaktivering. Interferens med cytokinaktivitet som ved prevensjon eller inhibering av cytokin produksjon, særlig TNFa i et HIV-infektert individ, understøtter derfor be-grensningen av opprettholdelsen av T-lymfocytt, forårsaket av HIV infeksjon.

Monocytter, makrofager og relaterte celler som kopfferceller og gliale celler, har også vært implikert ved opprettholdelse av HIV-infeksjon. Disse celler er, på samme måte som T-celler, mål for viral replikasjon og nivå av viral replikasjon er avhengig av aktiveringstilstanden for cellene, se [Rosenberg et al., "The immunopathogensis of HIV Infektion", "Advances in Immunology" 57 (1989)]. Cytokiner som TNFa er vist å aktivere HIV-replikasjon i monocytter og/eller makrofager [Poli et al., "Proe. Nati. Acad. Sei", 87, 782-784

(1990)], og derfor understøtter prevensjon eller inhibering av cytokinproduksjon eller -aktivitet en begrensning av HIV progresjonen for T-celler. Ytterligere studier har identifisert TNFa som en fellesfaktor ved aktivering av HIV in vitro og har gitt en klar virkningsmekanisme via et nukleært regulatorisk protein som finnes i cellecytoplasma [Osborn et al., "PNAS" 86, 2336-2340 (1989)]. Dette antyder at reduksjon av TNFa-syntesen kan ha en antiviral effekt ved HIV infeksjoner, ved å redusere transkripsjonen og derved virusproduksjonen.

AIDS viralreplikasjon av latent HIV i T-celle- og makrofag-linjer kan induseres ved TNFa, se [Folks et al., "PNAS" 86, 2365-2368 (1989)]. En molekylær mekanisme for den virusindu-serende aktivitet er antydet ved evnen til TNFa til å aktivere et genregulatorisk protein (NFkB) som finnes i cellers cytoplasma, noe som fremmer HIV- replikasjon ved å binde til en viral regulatorisk gensekvens (LTR), se [Osborn et al., "PNAS" 86, 2336-2340 (1989)]. TNFa i.AIDS-assosisert kakeksi antydes ved forhøyet serum TNFa og høye nivåer av spontan TNFa-produksjon i perifere blodmonocytter fra pasienter [Wright et al., "J. Immunol." 141(1), 99.104 (1988)]. TNFa affekterer mikrosporidiose (årsak til kronisk diarré hos HIV pasienter) og orale aftøse ulcere hos HIV-pasienter. TNFa har vært implikert i forskjellige roller med virale infeksjoner som cytomegalia-virus (CMV), influensavirus, adenovirus og herpesfamilien av viruser av tilsvarende grunner som de som er angitt. Enkelte viruser som Sendaivirusen og influensa induserer TNFa.

Den nukleære faktor kB (NFKB) er en pleiotropisk transkripsjonen aktivator, se [Lenardo, et al., "Cell" 1989, 58, 227-29] . NFKB har vært implikert som en transkripsjonen aktivator i en varietet av sykdoms- og inflammatoriske tilstander og antas å regulere cytokinnivåene inkludert, men ikke begrenset til TNFa, og også til å være en aktivator av HIV-transkripsjon [Dbaibo, et al., "J. Biol. Chem." 1993, 17762-66; Duh et al., "Proe. Nati. Acad. Sei." 1989, 86, 5974.78; Bachelerie et al., "Nature" 1991, 350, 709-12; Boswas et al., J. Acquired Immune Deficiency Syndrome" 1993, 6, 778-786; Suzuki et al., "Biochem. And Biophys. Res. Comm." 1993, 193, 277-83; Suzuki et al., "Biochem and Biophys. Res. Comm." 1992, 189, 1709-15; Suzuki et al., "Biochem. Mol. Bio. Int." 1993, 31(4), 693-700; Shakhov et al., "Proe. Nati. Acad. Sei." USA 1990, 171, 35-47; og Staal et al., "Proe. Nati. Acad. Sei." USA 1990, 87, 9943-47]. Således kan inhibering av NFKB-bindinger regulere transkripsjonen av ett eller flere cytokingener og ved denne modulering og andre mekanismer være brukbar ved inhibering av et antall sykdomstilstander. Forbindelsene som her beskrevet, kan inhibere virkningen av NFKB i kjernen og er således brukbare ved behandling av et antall sykdommer inkludert, men ikke begrenset til reumatoid artritt, reumatoid spondylitt, osteoartritt, andre artrittiske tilstander, septisk sjokk, sepsis, endotoksisk sjokk, poding-vert-sykdom, wasting, Chrons sykdom, ulcerativ kolitt, multiple sklerose, systemisk lupus erytrematose, ENL i leprosi, HIV, AIDS, og opportunistiske infeksjoner ved AIDS. TNFa- og NFKB nivåene påvirkes av en resiprok feedback-sløyfe. Som antydet ovenfor innvirker forbindelsene ifølge oppfinnelsen på nivåene av både TNFa og NFKB. Selvfølgelig refererer nivåene til aktivitetsnivåene så vel som til konsentrasjonsnivåene eller de absolutte nivåer.

Mange cellulære funksjoner medieres ved nivåene av adenosin 3',5'-syklisk monofosfat (cAMP). Slike cellulære funksjoner kan bidra til inflammatoriske tilstander og sykdommer inkludert astma, inflammasjon og andre tilstander [Lowe and Cheng, "Drugs of the Future", 17(9), 799-807, 1992]. Det har vært vist at en forhøyelse av cAMP i inflammatoriske leukocytter inhiberer deres aktivering og den etterfølgende frigivning av inflammatoriske mediatorer, inkludert TNFa og NFKB. Økede nivåer av cAMP fører også til avslapning av den glatte luftvei-muskel. Fosfodiesteraser kontrollerer nivået av cAMP gjennom hydrolyse, og inhibitorer av fosfodiesteraser er vist å øke cAMP nivåene.

Reduksjon av TNFa-nivåene og/eller økning av cAMP-nivåene utgjør således en verdifull terapeutisk strategi for behandling av mange inflammatoriske, infeksiøse, immunologiske eller malignante sykdommer. Disse inkluderer, men er ikke begrenset til, septisk sjokk, sepsis, endotoksisk sjokk, hemo-dynamisk sjokk og sepsis-syndrom, postischemisk reperfusjonsskade, malaria, mykobakteriell infeksjon, meningitt, psoriasis, kongestiv hjertesvikt, fibrotisk sykdom, kakeksi, pod-ingsawisning, cancer, autoimmun sykdom, opportunistiske infeksjoner ved AIDS, reumatoid artritt, reumatoid spondylitt, osteoartritt, andre artrittiske tilstander, Chrons sykdom, ulcerativ kolitt, multiple sklerose, systemisk lupus erytrematose, ENL i leprosi, strålingsskade og alveolær skade. Tidligere forsøk rettet mot undertrykkelse av effektene av TNFa har spent fra anvendelse av steroider som deksameta-son og prednisolon til bruk av både polyklonale og monoklonale antistoffer [Beutler et al., "Science" 234, 470-474

(1985); WO 92/11383].

Foreliggende oppfinnelse er basert på den oppdagelse at visse klasser av ikke-polypeptid-forbindelser, beskrevet i større detalj her, reduserer nivåene av TNFa, øker cAMP nivåene, inhiberer angiogenese, inhiberer tumorvekst og inhiberer inflammatoriske cytokiner. Foreliggende oppfinnelse angår således 1,3-dioksoindoliner som er substituert i 4-posisjon eller 5-posisjon i isoindolinringen, en metode for å redusere nivåene av tumornekrosefaktor a og andre inflammatoriske cytokiner i et pattedyr ved administrering av slike derivater, og farmasøytiske preparater inneholdende slike derivater. En reduksjon av TNFa-nivåene og/eller økning av cAMP-nivåene og/ eller inhibering av angiogenese in vivo, in vitro og i spise-lige medier, utgjør også verdifulle terapeutiske strategier.

Særlig angår foreliggende oppfinnelse

(a) et 1,3-dioksoindolin med formelen:

der karbonatomet angitt med C<*> utgjør et kiralitetssenter (når n ikke er 0 og R<1> ikke er den samme som R2) ; en av X<1> og X<2> er amino, ni tro, Ci-6 alkyl eller NH-Z, og den andre av X<1> eller X<2> er hydrogen; ;hver av R<1> og R2 uavhengig av den andre er hydroksy eller NH-Z; ;R<3> er hydrogen, Ci_6 alkyl, halo, eller haloalkyl; ;Z er hydrogen, Ci_6 alkyl, formyl eller Ci_6 acyl; og n ;har en verdi lik 0, 1 eller 2; ;forutsatt at hvis X<1> er amino og n er 1 eller 2, er R<1>;og R<2> ikke begge hydroksy; ;(b) salter med formel I. ;Hvis ikke annet er sagt, angir uttrykket alkyl en enverdig, mettet, rett eller forgrenet hydrokarbonkjede inneholdende fra 1 til 6 karbonatomer. Representative for slike alkylgrup-per er metyl, etyl, propyl, isopropyl, butyl, isobutyl, sec-butyl og tert-butyl. Alkoksy henviser til en alkylgruppe bundet til resten av molekylet via et eteroksygenatom. Represen-tanter for slike alkoksygrupper er metoksy, etoksy, propoksy, isopropoksy, butoksy, isobutoksy, secbutoksy og tert-butoksy. Halo inkluderer brom, klor, fluor og jod. ;Salter med formel I inkluderer karboksylsyresalter og syreaddisjonssalter av de substituerte 1,3-dioksoindoliner som inneholder et nitrogenatom i stand til protonering. ;Forbindelsene med formel I benyttes, under overvåkning av kvalifiserte profesjonelle for å inhibere de uønskede virkninger av TNFa og andre inflammatoriske cytokiner, inkludert IL-1, IL-6 og IL-12 og/eller for å behandle uønsket angiogenese og tumorvekst. Forbindelsene kan administreres oralt, rektalt eller parenteralt, alene eller i kombinasjon med andre terapeutiske midler, inkludert antibiotika, steroider, kjemoterapeutiske midler osv., til pattedyr som trenger slik behandling; for eksempel ved behandling av cancere, reumatoid artritt, inflammatorisk tarmsykdom, muskulær dystrofi, Chrons sykdom osv. ;Forbindelsene ifølge oppfinnelsen kan også benyttes topisk ved terapi eller profylakse av sykdomstilstander som medieres eller eksaserberes av overdreven TNFa produksjon eller inflammasjon respektivt, som virale infeksjoner, som de som forårsakes av herpesviruser, viral konjunktivitt, psoriasis, atopisk dermatitt osv. ;Forbindelsene kan også benyttes ved veterinær behandling av pattedyr forskjellige fra mennesker og som trenger prevensjon eller inhibering av TNFa produksjon. TNFa-medierte sykdommer for behandling, terapeutisk eller profylaktisk, i dyr inkluderer sykdomstilstander som de som er angitt ovenfor, men særlig virale infeksjoner. Eksempler inkluderer felinimmuno-defekt virus, equin infeksiøst anemivirus, caprin artritt-virus, visnavirus og maedi-virus så vel som andre lentiviru-ser. ;Forbindelsene med formel I kan lett fremstilles via et antall veier. I en utførelsesform tillates en glutaminsyre, glutamin, isoglutamin, aspartinsyre, asparagin eller isoaspargin å reagere med et substituert ftalsyreanhydrid som 1,3-dikokso-isobenzofuran som er ytterligere substituert i 4- eller 5-posisjon: ;der karbonatomet angitt med C<*> utgjør et kiralitetssenter når n ikke er 0 og R<1> ikke er R<2>;

en av X<1> og X<2> er amino, nitro, Ci_6 alkyl eller NH-Z, og

den andre av X<1> eller X<2> er hydrogen;

hver av R<1> og R<2> uavhengig av den andre er hydroksy eller NH-Z;

R<3> er Ci_6 alkyl, halo, eller hydrogen;

Z er hydrogen, aryl eller Ci_6 alkyl; og

n har en verdi lik 0, 1 eller 2;

forutsatt at hvis X<1> er amino og n er 1 eller 2, er R<1>

og R<2> annet enn hydroksy.

Substituerte N-karbetoksyftalimider (se eksempel 1) kan benyttes i stedet for anhydridet.

I en andre utførelsesform benyttes den følgende reaksjon for å fremstille forbindelser med formel I:

Karbonatomet hvortil R<3> er bundet i forbindelsene med formel I, utgjør et kiralitetssenter når n ikke er 0 og R<1>ikke er den samme gruppe som R<2> og gir derved opphav til optiske isomerer. Både blandinger av disse isomerer og de separerte individuelle isomerer selv så vel som diastereomerer, når det er tilstede et andre kiralt senter, som for eksempel i en forgrenet alkylsubstituent med 4 til 6 karbonatomer, ligger innenfor oppfinnelsens ramme. Racematene kan benyttes som så-danne eller kan separeres i de individuelle isomerer meka-nisk, for eksempel ved kromatografi ved bruk av et kiralt ab-sorpsjonsmiddel. Alternativt kan de individuelle isomerer fremstilles stereoselektivt eller separeres kjemisk fra en blanding ved å danne salter med en kiralsyre eller base, for eksempel de individuelle enantiomerer av 10-kamforsulfonsyre, kamforsyre, a-bromkamforsyre, metoksyeddiksyre, vinsyre, diacetylvinsyre, eplesyre, pyrrolidon-5-karboksylsyre og lignende, og så sette fri en eller begge av de oppløste baser, eventuelt under gjentagelse av prosessen, for å oppnå den ene eller begge i det vesentlige frie for den andre, det vil si i en form med en optisk renhet >95%.

Foreliggende oppfinnelse angår også fysiologisk godtakbare, ikke-toksiske syreaddisjonssalter av forbindelsen med formel I som inneholder en gruppe i stand til protonering, for eksempel amino. Slike salter inkluderer de som avledes fra or-ganiske og uorganiske syrer som uten begrensning kan være salt-, hydrobrom-, fosfor-, svovel- eller metansulfonsyre, eddik-, vin-, melke-, rav-, sitron-, eple-, malein-, sorbin-, aconitin-, salicyl-, ftal-, embon-, enantinsyre og lignende.

Representative eksempler på forbindelser som omfattes av oppfinnelsen er: 2-(n-X-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(n-X-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(n-X-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(n-X-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(n-X-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(n-X-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)3-karbamoylpropansyre; 2-(n-X-l-oksoisoindolin-2-yl)glu-tarsyre; 2-(n-X-l-oksoisoindolin-2-yl)4-karbamoylbutansyre; 4-(n-X-l-oksoisoindolin-2-yl)4-karbamoylbutansyre; 2-(n-X-l-oksoisoindolin-2 -yl)ravsyre; 2-(n-X-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; og 3-(n-X-l-oksoisoindolin-2-yl)3-karbamoylpropansyre der n er 3 eller 4 og X er nitro, amino, n-metylamino, metyl, etyl, propyl, isopropyl eller butyl. Spesifikke eksempler er: 2-(3-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(3-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)4-karbamoylbutansyre; 4-(3-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)4-karbamoylbutansyre; 2-(3-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2- (3-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)3-karbamoylpropansyre; 3- (3-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)3-karbamoylpropansyre; 2-(3-nitro-l-oksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(3-nitro-l-oksoisoindolin-2-yl)karbamoylbutansyre; 4-(3-nitro-l-oksoiso-indolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(3-nitro-l-okso-isoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(3-nitro-l-oksoisoindolin-2-yl)3-karbamoylpropansyre; 3-(3-nitro-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)odipicsyre; 2-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre, 2-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-ravsyre; 2-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-nitro-l-oksoisoindolin-2-yl)glutar-syre; 2-(4-nitro-l-oksoisoindolin-2-yl)4-karbamoylbutansyre; 4- (4-nitro-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(4-nitro-l-oksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-nitro-l-oksoiso-indolin-2-yl)3-karbamoylpropansyre; 3-(4-nitro-l-oksoiso-indolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(3-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(3-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(3-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(3-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(3-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(3-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(3-amino-l-oksoisoindolin-2-yl)glutar-syre; 2-(3-amino-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(3-amino-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(3-amino-l-oksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(3-amino-l-oksoiso-indolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(3-amino-l-oksoiso-indolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)odipic syre; 2-(4-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)4-karbamoylbutansyre; 4-(4-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(4-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(4-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-amino-l-oksoisoindolin-2-yl)glutar-syre; 2-(4-amino-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(4-amino-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(4-amino-l-oksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-amino-l-oksoiso-indolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(4-amino-l-oksoiso-indolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(3-N-metylamino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(3-N-metylamino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(3-N-metylamino-l, 3 -dioksoisoindolin-2 -yl) -4-karbamoylbutansyre; 2-(3-N-metylamino-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(3-N-metylamino-l, 3-dioksoisoindolin-2-yl) -3-karbamoylpropansyre; 3-(3-N-metylamino-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(3-N-metylamino-l-oksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(3-N-metylamino-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(3-N-metylamino-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(3-N-metylamino-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(3-N-metylamino-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-N-metylamino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)odipic syre; 2-(4-N-metylamino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(4-N-metylamino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(4-N-metylamino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-N-metylamino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(4-N-metylamino-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-N-metylamino-l-oksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(4-N-metylamino-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(4-N-metylamino-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(4-N-metylamino-l-oksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-N-metylamino-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(4-N-metylamino-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(3-metyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(3-metyl-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(3-metyl-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(3-metyl-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(3-metyl-l,3-dioksoisoindolin-2 -yl) -3-karbamoylpropansyre; 3-(3-metyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(3-metyl-l-oksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(3-metyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(3-metyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(3-metyl-l-oksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(3-metyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(3-metyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-metyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)odipicsyre; 2-(4-metyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(4-metyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(4-metyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-metyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(4-metyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-metyl-l-oksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(4-metyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(4-metyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(4-metyl-l-oksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-metyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(4-metyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(3-etyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(3-etyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(3-etyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(3-etyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(3-etyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(3-etyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(3-etyl-l-oksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(3-etyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(3-etyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(3-etyl-l-oksoisoindolin-2-yl)ravsyre;

2-(3-etyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(3-etyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-etyl-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)odipicsyre; 2-(4-etyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(4-etyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(4-etyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-etyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(4-etyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-etyl-l-oksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(4-etyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(4-etyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(4-etyl-l-oksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-etyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(4-etyl-l-okso-isoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(3-propyl-l,3-dioksoisoindolin-2 -yl) glutarsyre; 2-(3-propyl-l,3-dioksoiso-

indolin-2-.yl) -4-karbamoylbutansyre; 4- (3-propyl-l, 3-diokso-. isoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(3-propyl-l,3-dioksoisoindolin-2 -yl) ravsyre; 2-(3-propyl-l,3-dioksoisoindolin-2 -yl) -3-karbamoylpropansyre; 3-(3-propyl-l,3-dioksoisoindolin-2 -yl) -3-karbamoylpropansyre; 2-(3-propyl-l-okso-isoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(3-propyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(3-propyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(3-propyl-l-oksoisoindolin-2-yl)rav-syre; 2-(3-propyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(3-propyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-propyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)odipicsyre; 2-(4-propyl-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(4-propyl-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(4-propyl-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-propyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(4-propyl-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-propyl-l-oksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(4-propyl-l-oksoiso-indolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(4-propyl-l-oksoiso-indolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(4-propyl-l-oksoiso-indolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-propyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(4-propyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(3-isopropyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(3-isopropyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(3-isopropyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(3-isopropyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(3-isopropyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyer; 3-(3-isopropyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(3-isopropyl-l-oksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(3-isopropyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(3-isopropyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(3-isopropyl-l-oksoisoindolin-2-yl)ravsyre;

2- (3-isopropyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3- (3-isopropyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-kabamoylpropansyre; 2-(4-isopropyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)odipicsyre; 2-(4-isopropyl-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(4-isopropyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(4-isopropyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-isopropyl-l, 3 -dioksoisoindolin-2 -yl) -3-karbamoylpropansyre; 3-

(4-isopropyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-isopropyl-l-oksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(4-isopropyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(4-isopropyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylburansyre; 2-(4-isopropyl-l-oksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-isopropyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(4-isopropyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(3-butyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(3-butyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(3-butyl-l,3-dioksoisoindolin-2 -yl) -4-karbamoylbutansyre; 2-(3-butyl-l,3-dioksoisoindolin-2 -yl) ravsyre; 2-(3-butyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(3-butyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(3-butyl-l-oksoisoindolin-2-yl)glutarsyre; 2-(3-butyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(3-butyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karba-moylburansyre; 2-(3-butyl-l-oksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(3-butyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(3-butyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-butyl-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)odipicsyre; 2-(4-butyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(4-butyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(4-butyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-butyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(4-butyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 2-(4-butyl-l-oksoiso-indolin-2-yl)glutarsyre; 2-(4-butyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 4-(4-butyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre; 2-(4-butyl-l-oksoisoindolin-2-yl)ravsyre; 2-(4-butyl-l-oksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre; 3-(4-butyl-l-oksoiso.indolin-2-yl) -3-karbamoylpropansyre.

Disse forbindelser kan benyttes i cancerbehandling, immunmo-dulerende medikamenter, angiogenese inhibering og andre her angitte anvendelser. Orale doseringsformer inkluderer tabletter, kapsler, dragéer og tilsvarende formgitte, pressede far-masøytiske former inneholdende fra 1 til 100 mg medikament per enhetsdose. Isotoniske saltoppløsninger inneholdende fra 20 til 100 mg/ml kan benyttes for parenteral administrering som inkluderer intramuskulær, intratekal, intravenøs og in-tra-arteriell administrering. Rektal administrering kan gjen-nomføres ved bruk av suppositorier som er formulert fra kon-vensjonelle bærere som kakaosmør.

Farmasøytiske preparater omfatter således en eller flere av forbindelsene med formelen I og minst en farmasøytisk aksep-tabel bærer, en diluent eller et drøyemiddel. Ved fremstil-ling av slike preparater blir de aktive bestanddeler vanlig-vis blandet med eller fortynnet med et drøyemiddel og lukket inne i en slik bærer som kan foreligge i form av en kapsel eller en pose. Når drøyemiddelet tjener som diluent, kan dette være et fast, halvfast eller flytende materiale som virker som vehikkel, bærer eller medium for den aktive bestanddel. Således kan preparatene foreligge i form av tabletter, pil-ler, pulvere, eliksirer, suspensjoner, emulsjoner, oppløs-ninger, siruper, myk- og hardgelatinkapsler, suppositorier, sterile injiserbare oppløsninger og sterilt pakkede pulvere. Eksempler på egnede drøyemidler er laktose, dekstrose, sukro-se, sorbitol, mannitol, stivelse, akasiegummi, kalsium sili-kat, mikrokrystallinsk cellulose, polyvinylpyrrolidon, cellulose, vann, sirup og metylcellulose. Formuleringene kan i tillegg inkludere smøremidler som talkum, magnesiumstearat og mineralolje, fuktemidler, emulgerings- og suspensjonsmidler, preserveringsmidler som metyl- og propylhydroksybenzoater, søtningsmidler og smaksmidler.

Preparatene formuleres fortrinnsvis til enhetsdoseform, noe som betyr fysisk diskrete enheter egnet som enhetsdoser, eller en på forhånd bestemt brøkdel av en enhetsdose for administrering i et enkel- eller multippeldoseoppsett til mennesker og andre pattedyr, idet hver enhet inneholder en på forhånd bestemt mengde av det aktive materialet beregnet for å gi den ønskede terapeutiske effekt i forbindelse med et egnet farmasøytisk drøyemiddel. Preparatene kan formuleres for å gi en umiddelbar, opprettholdt eller forsinket frigivning av aktiv bestanddel etter administrering til .pasienten ved å benytte prosedyrer som velkjente i teknikken.

Enzymbundet immunsorbent analyse (ELISA) for TNFa kan gjen-nomføres på konvensjonell måte. PBMC isoleres fra normale donorer ved Ficoll-Hypaque densitets sentrifugering. Celler dyrkes i RPMI supplert med 10% AB+ serum, 2 mM L-glutamin, 100 U/ml penicillin og 100 mg/ml streptomycin. Medikamenter oppløses i dimetylsulfoksid (Sigma Chemical) og fortynnes ytterligere i supplert RPMI. Dimetylsulfoksid konsentrasjonen i nærvær eller fravær av medikamentet i PBMC suspensjonen er 0,25 vektprosent. Medikamenter analyseres som halv-log for-tynninger med utgangspunktet ved 50 mg/ml. Medikamenter settes til PBMC (10<6> celler/ml) i 96 brønners plater 1 time før tilsetting av LPS. PBMC (IO<6> celler/ml) i nærvær eller fravær av medikamenter stimuleres ved behandling med 1 mg/ml LPS fra Salmonella minnesota R595 (List Biological Labs, Campbell, CA). Celler inkuberes så ved 37<2>C i 18-20 timer. Supernatan-ter høstes og analyseres umiddelbart på TNFa nivåer eller holdes dypfryst ved -702C (ikke mer enn 4 dager) til analyse. Konsentrasjonen av TNFa i supernatanten bestemmes ved human TNFa ELISA sett (ENDOGEN, Boston, MA) i henhold til produ-sentens retningslinjer.

De følgende eksempler skal beskrive oppfinnelsens art nærmere uten å ansees som noen begrensning av oppfinnelsens ramme slik den er definert i de vedlagte krav.

EKSEMPEL 1

1-( 4- nitro- l, 3- dioksoisoindolin- 2- yl) propan- 1, 3-dikarboksylsyre

Til den omrørte oppløsning av 10 mmol glutaminsyre og 10,5 mmol natriumkarbonat i 50 ml vann settes 10 mmol etyl 4-nitro-1,3-dioksoisoindolin-2-karboksylat. Den resulterende blanding omrøres 3 timer. Blandingen filtreres. Filtratet surgjøres deretter til pH 1 med 4N saltsyre for å gi 1(4-nitro-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)propan-l,3-dikarboksylsyre.

EKSEMPEL 2

1-( 4- metyl- l, 3- dioksoisoindolin- 2- yl) propan- l, 3-dikarboksylsyre

En blanding av 10 mmol glutaminsyre og 10 mmol 4-metyftal-syreanhydrid nedenfor i 20 ml eddiksyre oppvarmes til til-bakeløp. Den avkjølte blanding konsentreres så under vakuum. Resten oppslammes i etylacetat og den resulterende oppslamming filtreres for å gi det ønskede produkt. Som et alterna-tiv til oppslammingsfiltrering, kan kolonnekromatografi benyttes for å rense det ønskede produkt.

EKSEMPEL 3

4-( 4- nitro- l, 3- dioksoisoindolin- 2- yl)- 4- karbamoylbutansyre

En blanding av 20 mmol isoglutamin og 20 mmol 3-nitroftalsyreanhydrid i eddiksyre oppvarmes til tilbakeløp. Den av-kjølte reaksjonsblanding konsentreres og resten renses ved kromatografi for å gi 2-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre.

EKSEMPEL 4

2-( 4- metyl- l, 3- dioksoisoindolin- 2- yl)- 4- karbamoylbutansyre

En blanding av 10 mmol glutamin og 10 mmol 4-metylisobenzo-furan-1,3-dion i 15 ml eddiksyre oppvarmes til tilbakeløp. Den avkjølte reaksjonsblanding konsentreres og resten renses ved kromatografi for å gi 2-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre.

EKSEMPEL 5

2-( 4- nitro- l, 3- dioksoisoindolin- 2- yl)- 3- karbamoylbutansyre

En blanding av 10 mmol asparagin og 10 mmol 3-nitroftalsyreanhydrid i 15 ml eddiksyre oppvarmes til tilbakeløp. Den av-kjølte reaksjonsblanding konsentreres og resten renses for å gi 2-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre .

EKSEMPEL 6

2-/4-amino-l, 3- dioksoisoindolin- 2- yl)- 3- karbamoylpropansyre

En blanding av 7,5 mmol 2-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre og 200 mg 10% Pd/C i 20 ml dimetylformamid oppvarmes med 60 psi hydrogen i en Parr ryster for å gi 2-(4-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre .

EKSEMPEL 7

2-( 4- nitro- l, 3- dioksoisoindolin- 2- yl)- 4- karbamoylbutansyre

En blanding av 10 mmol glutamin og 10 mmol 3-nitroftalsyreanhydrid i 15 ml eddiksyre oppvarmes til tilbakeløp. Den av-kjølte reaksjonsblanding konsentreres og resten renses ved kromatografi for å gi 2-(4-nitro-l,3-dikosoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre.

EKSEMPEL 8

2-( 4- amino- l, 3- dioksoisoindolin- 2- yl)- 4- karbamoylbutansyre

En blanding av 5 mmol 2-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre og 250 mg 10% Pd/C i dimetylformamid hydrogeneres under 60 psi hydrogen i en Parr ryster for å gi 2-(4-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre.

EKSEMPEL 15

1-( 4- nitro- l, 3- dioksoisoindolin- 2- yl) propan- l,3-dikarboksylsyre

En blanding av 3-nitroftalsyreanhydrid (1,5 g, 7,77 mmol) og L-glutaminsyre (1,2 g, 7,77 mmol) i 15 ml DMF oppvarmes til 85<S>C i 6 timer. Blandingen konsentreres under vakuum og resten renses ved kromatografi over silikagel med CH2CI2 : CH3OH 95:5 for å gi 1-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)propan-1,3-dikarboksylsyre (1,51 g, 60%).

<X>H NMR (DMSO-de) 5 8,32 (d, J=7,9 Hz, 1H),.8,21 (d, J=7,3 Hz, 1H), 8,10 (t, J=7,8 Hz, 1H), 4,88-4,82 (dd, J=3,0 og 10,0 Hz, 1H), 2,35-2,20 (m, 4H).

EKSEMPEL 16

1-( 4- amino- l, 3- dioksoisoindolin- 2- yl) propan- l, 3-dikarboksylsyre

En blanding av 1-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)propan-1,3-dikarboksylsyre (1,4 g, 4,34mmol)og 0,14 g 10% Pd/C i 50 ml metanol hydrogeneres ved 50 psi hydrogen i 2 timer. Blandingen filtreres gjennom celitt, og celittputen vaskes med 40 ml metanol. Filtratet konsentreres og resten slammes opp med 25 ml etylacetat og 20 ml heksan for å gi 1-(4-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)propan-l,3-dikarbolsylsyre (1,02 g, 80%) med smeltepunkt 198-200<fi>C.

<X>H NMR (DMSO-d6) 8 7,46 (t, J=7,6 Hz, 1H) , 7,02-6,97 (m, 2H) , 6,49 (s, 2H), 4,72-4,68 (m, 1H), 2,38-2,20 (m, 4H); <13>C NMR (DMSO-d6) 8 173,60, 170,60, 168,90, 167,64, 146,64, 135,33, 132,03, 121,56, 110,89, 108,68, 50,56, 30,39, 23,76.

Analyse for: C13H12N2O6;

Beregnet: C 53,43; H 4,14; N 9,59

Funnet: C 53,37; H 4,41; N 9,43

EKSEMPEL 17

2-( 4- nitro- l, 3- dioksoisoindolin- 2- yl)- 4- karbamoylbutansyre

( 40761- 10)

En blanding av 3-nitroftalsyreanhydrid (1,5 g, 7,8 mmol) og L-glutamin (1,14 g, 7,8 mmol) i 15 ml DMF oppvarmes til 85-90aC i 4 timer. Blandingen konsentreres under vakuum og resten oppslammes med 30 ml vann. Den resulterende oppslamming filtreres og faststoffet vaskes med 10 ml vann, tørkes ved 60aC og et trykk mindre enn 1 mm Hg for å gi 2(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre (1,82 g, 73%) med smeltepunkt 182-184aC.

<1>H NMR (DMSO-d6) 8 8,33 (d, J=7,7 Hz, 1H) , 8,22 (d, J=7,0 Hz, 1H) , 8,11 (t, J=7,8 Hz, 1H), 7,19 (s, 1H), 6,73 (s, 1H) , 4,82-4,77 (dd, J=4,6 og 9,8 Hz, 1H), 2,36-2,11 (m, 4H);<13>C NMR (DMSO-de) 8 173,21, 170,03, 165,43, 162,75, 144,45, 136,70, 132,98, 128,83, 127,25, 122,52, 51,87, 31,31, 23,87.

Analyse for: C13N11N3O7;

Beregnet: C 48,60; H 3,45; N 13,08

Funnet: C 48,52; H 3,28; N 13,05

EKSEMPEL 18

2-( 4- amino- l, 3- dioksoisoindolin- 2- yl)- 4- karbamoylbutansyre

( 40761- 18)

En blanding av 2-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre (1,75 g, 5,45 mmol) og 0,2 g 10% Pd/C i 52 ml metanol hydrogeneres under 50 psi hydrogen i 2 timer. Blandingen filtreres gjennom celitt og celittputen vaskes med 30 ml metanol. Filtratet konsentreres under vakuum og og resten slammes opp med 20 ml etylacetat i 30 minutter. Den resulterende oppslamming filtreres og faststoffet vaskes med 10 ml etylacetat og tørkes (60aC, <1 mmHg) og man oppnår 2-(4-amino-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)4-karbamoylbutansyre (1,39 g, 88%) som et gult faststoff med smeltepunkt 165-167<S>C.

<X>H NMR (DMSO-d6) 8 13,08 (b, 1H) , 7,46 (t, J=7,8 Hz, 1H) , 7,22 (s, 1H), 7,02-6,97 (dd, J=4,l og 5,5 Hz, 1H), 6,73 (s, 1H), 6,51 (s, 2H), 4,68-4,62 (dd, J=4,5 og 10,5 Hz, 1H), 2,50-1,99 (m, 4H) ; 13C NMR (DMSO-d6) ( 173,07, 170,75, 168,88, 167,63, 146,66, 135,36, 132,03, 121,58, 110,87, 108,63, 50,74, 31,34, 24,03.

TNFa-inhibering = 46,8 uM

Analyse for: C13H13N305;

Beregnet: C 53,60; H 4,50; N 14,43

Funnet: C 53,71; H 4,40; N 14,31

EKSEMPEL 19

Tabletter som hver inneholder 50 mg 1-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)propan-l,3-dikarboksylsyre kan fremstilles på følgende måte:

De faste bestanddeler tvinges først gjennom en sikt med maskevidde 0,6 mm. Den aktive bestanddel, laktose, talkum, magnesiumstearat og halvparten av stivelsen blandes derefter. Den andre halvpart av stivelsen suspenderes i 40 ml vann, og denne suspensjon settes til en kokende oppløsning av polyety-lenglykol i 100 ml vann. Den resulterende pasta settes til de pulverformige stoffer og blandingen granuleres, hvis nødven-dig under tilsetning av vann. Granulatet tørkes over natten ved 35<2>C, tvinges gjennom en sikt på 1,2 mm maskevidde og presses til tabletter med diameter rundt 6 mm, konkave på begge sider.

EKSEMPEL 20

Tørrfylte gelatinkapsler, hver inneholdende 100 mg 2-(4-nitro-1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre kan fremstilles på følgende måte:

Natriumlaurylsulfatet siktes inn i 2-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre gjennom en sikt med maskevidde 0,2 mm og de to komponenter blandes grundig i 10 minutter. Den mikrokrystallinske cellulose tilsettes så gjennom en sikt med maskevidde 0,9 mm og det hele blandes nok en gang grundig i 10 minutter. Til slutt tilsettes magnesiumstearatet gjennom en sikt med maskevidde 0,8 mm og efter blanding i ytterligere 3 minutter innføres blandingen i (langstrakte) størrelse 0 tørrfyll-gelatinkapsler.

EKSEMPEL 21

En 0,2% injeksjonsoppløsning kan fremstilles for eksempel på følgende måte:

2-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre oppløses i 1000 ml vann og filtreres gjennom et mikrofilter. Bufferoppløsningen tilsettes og det hele bringes til 2500 ml med vann. For å preparere enhets doseformer blir porsjoner på 1,0 eller 2,5 ml hver innført i glassampuller (hver inneholdende respektivt 2,0 eller 5,0 mg imid).

Claims (13)

1. En forbindelse, karakterisert ved at den er valgt fra gruppen bestående av et 1,3-dioksoisoindolin med formelen: der karbonatomet angitt som C<*> utgjør et kiralitetssenter når n ikke er 0 og når Ri ikke er R<2>; en av X<1> og X<2> er nitro, Ci_6 alkyl eller NH-Z, og den andre av X<1> eller X<2> er hydrogen; hver av R<1> og R<2> uavhengig av den andre er hydroksy eller NH-Z; R3 er hydrogen, CX- 6 alkyl eller halo; Z er hydrogen, Ci_6 acyl eller Ci_6 alkyl; og n har en verdi lik 0, 1 eller 2; forutsatt at hvis en av X<1> og X<2> er nitro, og n er 1 eller 2, er R<1> og R2 andre enn hydroksy; og salter derav.

2. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at R<1> er hydroksy, R<2> er amino, R3 er hydrogen og n er 1 eller 2.

3. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at R<1> er amino, R<2> er hydroksy, R3 er hydrogen og n er 1 eller 2.

4. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 1-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)propan-1,3-dikarboksylsyre.

5. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 1-(4-metyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)propan-1,3-dikarboksylsyre.

6. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 1-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4- karbamoylbutansyre.

7. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 2-(4-metyl-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre.

8. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 2-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylbutansyre.

9. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 2-(4-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-3-karbamoylpropansyre.

10. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 2-(4-nitro-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre.

11. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 2-(4-amino-l,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-karbamoylbutansyre.

12. Farmasøytisk preparat, karakterisert ved at det omfatter en mengde av en forbindelse ifølge krav 1 som ved administrering i en enkel- eller multippel dose er tilstrekkelig til å redusere nivåer av inflammatoriske cytokiner hos pattedyr i kombinasjon med en bærer.

13. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er en i det vesentlige kiralt ren (R)-isomer, en i det vesentlige kiralt rent (S)-isomer eller en blanding derav.