NO318737B1 - Substituerte 2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindoliner og deres anvendelse for a redusere TNFa-nivaer - Google Patents

Description

SUBSTITUERTE 2-(2,6-DIOKSO-3-FLUORPIPERIDIN-3-YL)-ISOINDOLINER OG DERES ANVENDELSE FOR Å REDUSERE TNFCC-NIVÅER

Oppfinnelsens bakgrunn

Tumornekrosefaktor a eller TNFot er et cytokin som frigis primært av mononukleære fagocytter som respons på et antall immunostimulatorer. Det er et proinflammatorisk nøkkelcytokin i inflammasjonskaskaden som forårsaker produksjon og/eller frigivning av andre cytokiner og midler. Administrert til dyr eller mennesker forårsaker det inflammasjon, feber, kardio-vaskulære effekter, hemorrhagi, koagulering og akutte fase-responser tilsvarende de man ser under akutte infeksjoner og sjokktilstander. For stor eller ikke-regulert TNFCt-produksjon har således vært implikert i et antall sykdomstilstander. Disse inkluderer endotoksemi og/eller toksisk sjokk-syndrom [Tracey et al., "Nature", 330, 662-664 (1987) og Hinshaw et al., "Circ. Shock", 30, 279-292 (1990)]; kakeksi [Dezube et al., "Lancet", 335 (8690), 662 (1990)] samt vok-senrespiratorisk distress-syndrom der TNFa-konsentrasjoner på over 12 000 pg/ml er detektert i pulmonære aspirater fra ARDS-pasienter [Millar et al., "Lancet", 2(8665), 712-714

(1989)]. Systemisk infusjon av rekombinant TNFcc resulterer også i endringer som karakteristisk ses ved ARDS [Ferrai-Balciera et al., "Arch. Surg.", 124(12), 1400-1405 (1989)].

TNFa synes å være involvert i benresorpsjonssykdommer inkludert artritt. I aktivert tilstand vil leukocytter produsere benresorpsjon, en aktivitet der data antyder at TNFa bidrar [Bertolini et al., "Nature", 319, 516-518 (1986) og Johnson et al., "Endocrinology", 124(3), 1424-1427 (1989)]. TNFa er også påvist å stimulere benresorpsjon og inhibere bendannelse in vitro og in vivo ved stimulering av osteoclastdannelse og aktivering kombinert med inhibering av osteoblastfunksjon. Selv om TNFa kan være involvert i mange benresorpsjonssykdommer inkludert artritt, er den mest fremtredende forbindelse med sykdom assosiasjonen mellom produksjonen av TNFa av tumor- eller vertsvev og malignant assosiert hypercalcemi ["Calci. Tissue Int. (US)", 46 (suppl.), S3-10 (1990)]. Ved poding-mot-vert-reaksjoner er økede serum-TNFa-nivåer assosiert med større komplikasjoner etter akutte allogenben-margstransplantasjoner [Holler et al., "Blood", 75(4), 1011-1016 (1990)].

Cerebral malaria er et letalt, hyperakutt neurologisk syndrom forbundet med høye blodnivåer av TNFa og den mest alvorlige komplikasjon hos rnalariapasienter. Nivåer av serum-TNFa kor-relert direkte med sykdommens alvor og prognosen hos pasienter med akutte malariaangrep [Grau et al., "N. Engl. J. Med.", 320(24), 1586-1591 (1989)].

Makrofagindusert angiogenese er kjent for å være mediert av TNFa. Leibovich et al. ["Nature", 329, 630-632 (1987)] viste at TNFa induserer in vivo kapillar blodkardannelse i rotte-cornea og de utviklende kyllingchorioallantoriske membraner ved meget lave doser og antyder at TNFa er en kandidat for å indusere angiogenese ved inflammasjon, sårreparasjon og tu-morvekst. TNFa-produksjon har også vært assosiert med cancerøse tilstander og særlig induserte tumorer [Ching et al., "Brit. J. Cancer" (1955) 72, 339-343, og Koch, "Progress in Medicinal Chemistry", 22, 166-242 (1985)].

TNFa spiller også en rolle på området kroniske, pulmonære inflammatoriske sykdommer. Avsetningen av silikapartikler fø-rer til silikose, en sykdom med progressiv respiratorisk svikt forårsaket av en fibrotisk reaksjon. Antistoff mot TNFa blokkerte fullstendig den silikainduserte lungefibrose hos mus [Pignet et al., "Nature", 344, 245-247 (1990)]. Høye nivåer av TNFa-produksjon (i serumet og i isolerte makrofager) er demonstrert i dyremodeller med silika- og asbest-indusert fibrose [Bissonette et al., "Inflammation", 13(3), 329-339 (1989)]. Alveolære makrofager fra pulmonære sarcoido-sepasienter er også funnet spontant å frigi massive mengder TNFa sammenlignet med makrofager fra normaldonorer [Baughman et al., "J. Lab. Clin. Med.", 115(1), 36-42 (1990)].

TNFa er også implikert i den inflammatoriske respons som følger reperfusjon, kalt reperfusjonsskade, og er en hovedår-sak til vevskade etter tap av blodstrøm [Vedder et al., "PNAS", 87, 2643-2646 (1990)]. TNFa endrer også egenskapene i de endoteliale celler og har forskjellige pro-koagulant-aktiviteter, f.eks. å gi en økning i vevfaktor prokoagulant-aktivitet og undertrykkelse av den antikoagulånte protein C-vei så vel som en nedregulering av ekspresjonen av trombomo-dulin [Sherry et al., "J. Cell. Biol.", 107, 1269-1277

(1988)]. TNFa har proinflammatoriske aktiviteter som sammen med den tidlige produksjon (i de første trinn av et inflamma-torisk evenement) gjør den til en sannsynlig mediator av vevskade ved flere alvorlige mangler inkludert, men ikke begrenset til myokardialt infarkt, slag og sirkulatorisk sjokk. TNFa-indusert ekspresjon av adhesjonsmolekyler som intercel-lulært adhesjonsmolekyl (ICAM) eller endotelialt leukocyttad-hesjonsmolekyl (ELAM) på endoteliale celler [Munro et al., "Am. j. Path.", 135(1), 121-132 (1989)] kan være av spesiell betydning.

TNFa-blokkering med monoklonale anti-TNFa-antistoffer har vært vist å være fordelaktig ved reumatoid artritt [Elliot et al., "Int. J. Pharmac", 1995, 17(2), 141-145]. Høye nivåer av TNFa er assosiert med Crohn's sykdom [von Dullemen et al-, "Gastroenterology", 1995, 109(1), 129-135] og klinisk fordel har vært oppnådd med TNFa-antistoffbehandling.

I tillegg er det kjent at TNFa er en potent aktivator for retrovirusreplikasjon inkludert aktivering av HV-1. [Duh et al., "Proe. Nat. Acad. Sei.", 86, 5974-5978 (1989); Poll et al., "Proe. Nat. Acad. Sei.", 87, 782-785 (1990); Monto et al., "Blood", 79, 2670 (1990); Clouse et al., "J. Immunol.", 142, 431-438 (1989); Poll et al., "AIDS Res. Hum. Retrovi-rus", 191-197 (1992)]. AIDS stammer fra infeksjon av T-lymfocytter med human immunodefektvirus (HIV). Det er identifisert minst tre typer eller stammer av HIV, nemlig HIV-I, HIV-2 og HIV-3. Som en konsekvens av HIV-infeksjon blir T-cellemediert immunitet forringet, og infekterte individer manifesterer alvorlige opportunistiske infeksjoner og/eller uvanlige neoplasmer. HIV-inngang i T-lymfocytten krever T-lymfocyttaktivering. Andre viruser som HV-1, HIV-2 infekterer T-lymfocytter etter T-celleaktivering og slik virusprotei-nekspresjon og/eller -replikasjon medieres eller oppretthol-des av slik T-celleaktivering. Når først en aktivert T-lymfocytt er infektert med HIV, må T-lymfocytten fortsette å bli holdt i aktivert tilstand for å tillate HIV-genekspresjon og/eller HIV-replikasjon. Cytokiner og spesielt TNFa er implikert i aktivert T-cellemediert HIV-proteinekspresjon og/eller virusreplikasjon ved å spille en rolle ved å opp-rettholde T-lymfocyttaktiveringen. Derfor assisterer interfe-rens med cytokinaktivitet som ved prevensjon eller inhibering av cytokinproduksjon og særlig TNFa, i et HIV-infektert in-divid, begrensningen av opprettholdelsen av T-lymfocytt forårsaket av HIV-infeksjon.

Monocytter, makrofager og relaterte celler, som kupffer- og glialceller, har også vært implikert i opprettholdelsen av HIV-infeksjonen. Disse celler er på samme måte som T-cellene mål for viral replikasjon, og nivået av viral replikasjon er avhengig av aktiveringstilstanden for cellene [Rosenberg et al., "The immunopathogenesis of HIV Infection", "Advances in Immunology", 57 (1989)]. Cytokiner, som TNFa, er påvist å aktivere HIV-replikasjon i monocytter og/eller makrofager

[Poli et al., "Proe. Nati. Acad. Sei.", 87, 782-784 (1990)]

og derfor understøtte prevensjon eller inhibering av cytokinproduksjon eller -aktivitet i begrensning av HIV-progresjonen for T-celler. Ytterligere studier har identifisert TNFa som en felles faktor ved aktivering av HIV in vitro og har til-veiebrakt en klar virkningsmekanisme via et nukleært regulatorisk protein som er funnet i cellecytoplasmaet (Osborn et al., "PNAS", 86, 2336-2340). Dette antyder at en reduksjon av TNFa-syntesen kan ha en antiviral effekt ved HIV-infeksjoner ved å redusere transkripsjonen og således virusproduksjonen.

Viral AIDS-replikasjon av latent HIV i T-celle- og makrofag-1injer kan induseres av TNFa [Folks et al., "PNAS", 86, 2365-2368 (1989)]. En molekylær mekanisme for virusinduseren-de aktivitet er antydet på grunn av evnen hos TNFa til å aktivere et genregulatorisk protein (NFKB) som finnes i cellecytoplasmaet, og som understøtter HIV-replikasjon ved binding til en viral regulatorisk gensekvens (LTR) [Osborn et al., "PNAS", 86, 2336-2340 (1989)]. TNFa i AIDS assosiert kakeksi antydes ved forhøyet serum-TNFa og høye nivåer av spontan TNFa-produksjon i perifere blodmonocytter fra pasienter [Wright et al., "J. Immunol.", 141(1), 99-104 (1988)]. TNFa har vært implikert i forskjellige roller med andre virale infeksjoner som cytomegaliavirus (CMV), influensavirus, adeno-virus samt herpesfamilien av viruser av tilsvarende grunner som nevnt ovenfor.

Den nukleære faktor KB (NFKB) er en pleiotropisk transkripsjonen aktivator (Lenardo et al., "Cell", 1989, 58, 227-29). NFKB har vært implikert som en transkripsjonen aktivator i et antall sykdommer og inflammatoriske tilstander og antas å redusere cytokinnivåene inkludert, men ikke begrenset til TNFa og også å være en aktivator for HIV-transkripsjon (Dbaibo et al., "J. Biol. Chem.", 1993, 17762-66; Duh et al., "Proe. Nati. Acad. Sei.", 1989, 86, 5974-78; Bachelerie et al., "Nature", 1991, 350, 709-12; Boswas et al., "J. Acuired Immune Deficiency Syndrome", 1993, 6, 778-78,6; Suzuki et al., "Biochem. And Biophys. Res. Comm.", 1993, 193, 277-83; Suzuki et al., "Biochem. And Biophys. Res. Comm.", 1992, 189, 1709-15; Suzuki et al., "Biochem. Mol. Bio. Int.", 1993, 31(4), 693-700; Shakhov et al., "Proe. Nati. Acad. Sei. USA", 1990, 171, 35-47; og Staal et al., "Proe. Nati. Acad. Sei. USA", 1990, 87, 9943-47). Således kan inhibering av NFKB-bindingen regulere transkripsjonen av cytokingen(er) og ved denne modulering og andre mekanismer være brukbare ved inhibering av et antall sykdomstilstander. Forbindelsene som her beskrives kan inhibere virkningen av NFKB i nukleus og er således brukbare ved behandling av et antall sykdommer inkludert, men ikke begrenset til reumatoid artritt, reumatoid spondylitt, osteoartritt, andre artritt-tilstander septisk sjokk, septisk, endotoksisk sjokk, poding-mot-vert-sykdom, wasting, Crohn's sykdom, ulcerativ colitt, multippel sklerose, systemisk lupus erytrematose, ENL i leprosi, HIV, AIDS og opportunistiske infeksjoner i AIDS. TNFa- og NFKB-nivåene på-virkes av en resiprok feedback-sløyfe. Som antydet ovenfor påvirker forbindelsene ifølge oppfinnelsen nivåene både av TNFa og NFKB.

Mange cellulære funksjoner medieres av nivåer av adenosin-',5'-cyklisk monofosfat (cAMP). Slike cellulære funksjoner kan bidra til inflammatoriske tilstander og sykdommer inkludert astma, inflammasjon og andre tilstander (Lowe og Cheng, "Drugs of the Future", 17(9), 799-807, 1992). Det er vist at en forhøyning av cAMP i inflammatoriske leukocytter inhiberer deres aktivering og den etterfølgende frigivning av inflammatoriske mediatorer inkludert TNFa og NFKB. Økede nivåer av cAMP fører også til relaksering av den glatte luftveimuskel. Fosfodiesteraser kontrollerer nivået av cAMP via hydrolyse og inhibitorer av fosfodiesteraser er vist å øke cAMP-nivåene.

En reduksjon av TNFa-nivåene og/eller økning av cAMP-nivåene utgjør således en verdifull terapeutisk strategi for behandling av mange inflammatoriske, infeksiøse, immunologiske og malignante sykdommer. Disse omfatter, men er ikke begrenset til septisk sjokk, sepsis, endotoksisk sjokk, hemodynamisk sjokk og sepsis-syndrom, post ischemi-reperfusjonsskade, malaria, mycobakteriell infeksjon, meningitt, psoriasis, konge-stiv hjertesvikt, fibrotisk sykdom kakeksi, implantatrejek-sjon, cancer, autoimmunsykdom, opportunistiske infeksjoner i AIDS, reumatoid artritt, reumatoid spondylitt, osteoartritt, andre artritt-tilstander, Crohn's sykdom, ulcerativ colitt, multippel sklerose, systemisk lupus erytrematose, ENL i leprosi, strålingsskade og hyperoksisk alveolær skade. Tidli-gere forsøk rettet mot undertrykkelse av effektene av TNFa har spent over anvendelse av steroider som deksametason og prednisolon til bruken av både polyklonale og monoklonale antistoffer [Beutler et al., "Science", 234, 470-474 (1985); WO 92/11383].

Av spesiell kjent teknikk på området skal det henvises til de følgende: J. Med. Chem.", 1996, 39, 3044-3045 (Niwayama et al.) beskriver forbindelser som er tetrahalogensubstituert på benzenringen, men som ikke er substituert i 3-stilling på piperidinringen.

US 5,635,517 beskriver forbindelser der benzenringen er ami-nomsubstituert, men heller ikke her er piperidinringen substituert i 3-stilling.

Til slutt beskriver EP 688 771 A forbindelser der RI til R4 = H og der 3-stillingen og piperidinringen kan være substituert med alkyl eller benzyl.

Detaljert beskrivelse

Foreliggende oppfinnelse er basert på oppdagelsen at visse klasser av ikke-polyppeptidforbindelser som beskrives i stør-re detalj her, reduserer nivåene av TNFa, oker cAMP-nivåene og inhiberer fosfodiesterase. Foreliggende oppfinnelse angår således 2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindoliner, en fremgangsmåte for å redusere nivåene av tumornekrosefaktor a og andre inflammatoriske cytokiner i et pattedyr ved administrering av slike derivater, samt farmasøytiske preparater inneholdende slike derivater.

Særlig er oppfinnelsen rettet mot

(a) et 2-( 2, 6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin som karakteriseres ved formelen:

der

Y er oksygen eller H2 og

hver av R1, R<2>, R<3> og R<4> uavhengig av de andre, er hydrogen, halogen, Ci-4alkyl, Ci_4alkoksy eller amino, og

{b) syreaddisjonssaltene av disse 2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindoliner som inneholder et nitrogenatom i stand til protonisering.

Hvis ikke annet er angitt, angir uttrykket "alkyl" en enver-dig, mettet, rett eller forgrenet hydrokarbonrest med 1 til 8 karbonatomer. Representative for slike alkylgrupper er metyl, etyl, propyl, isopropyl, butyl, isobutyl, sek-butyl og tert-butyl. Alkoksy henviser til en alkylgruppe bundet til resten av molekylet via et eteroksygenatom. Representative for slike alkoksygrupper er metoksy, etoksy, propoksy, isopropoksy, butoksy, isobutoksy, sek-butoksy og tert-butoksy.

Forbindelsene med formel I brukes, under overvåkning av kva-lifiserte personer, for å inhibere de uønskede virkninger av TNFa og andre inflammatoriske cytokiner inkluder IL-1, IL-6 og IL-12. Forbindelsene kan administreres oralt, rektalt eller parenteralt, alene eller i kombinasjon med andre terapeutiske midler inkludert antibiotika, steroider, osv., til et pattedyr som trenger slik behandling.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen kan også benyttes topisk ved terapi eller profylakse av topiske sykdomstilstander som respektivt medieres eller eksacerberes av for stor TNFa-produks jon, som virale infeksjoner, som forårsaket av herpes-viruser, eller virale konjunktivitt, psoriasis, atopisk der-matitt, osv.

Forbindelsene kan også benyttes ved veterinærbehandling av pattedyr andre enn mennesker som trenger prevensjon eller inhibering av TNFa-produksjon. TNFa-medierte sykdommer for behandling, terapeutisk eller profylaktisk, hos dyr inkluderer sykdomstilstander som de som er angitt ovenfor, men særlig virale infeksjoner. Eksempler er felin-immunodefektvirus, ekvin-infektiøs anemivirus, kaprin-artrittvirus, visnavirus og maedi-virus, så vel som andre lentiviruser.

Forbindelsene med formel I fremstilles lett via et antall re-aksjonsveier. I en første utførelsesform blir ringnitrogen-atomet i et 2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-isoindolin med formel II beskyttet med en konvensjonell aminobeskyttende gruppe til et beskyttet 2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-isoindolin med formel III. Dette kan så fluoreres til et beskyttet 2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin med formel IV, fulgt av fjerning av den beskyttende gruppe, hvorved man oppnår forbindelser med formel V:

I de foregående reaksjoner er hver av R<1>, R<2>, R<3>, R<4> og Y som angitt ovenfor og X er en aminobeskyttende gruppe. Når en hvilken som helst av R<1>, R2, R3 og R<4> er amino, bør den beskyttes før fluoreringstrinnet.

Mellomproduktene med formel IV kan isoleres og renses før fjerning av den beskyttende gruppe X eller kan konverteres direkte til sluttforbindelsene med formel V in situ.

Noen av forbindelsene med formel II som her benyttes som mellomprodukter er kjente, f.eks. 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-piperidin-3-yl)-4-aminoisoindolin og 1,3-diokso-2-(2,6-dioksopipridin-3-yl)-5-aminoisoindolin, se til dette Jonsson i "Acta Pharma. Succica", 9, 521-542 (1972). Andre er beskrevet i US patent nr. 5,798,368, eller kan fremstilles ved ana-loge metoder.

Fluoreringen kan gjennomføres med et antall reagenser som N-fluorbenzensulfonimid, perklorylfluorid, N-fluorbenzendisul-fonimid og lignende, i nærvær av en sterk base som n-butyllitium, natriumhydrid, litiumdiisopropylamid, litium-bis(tri-metylsilyl)amid og lignende.

I en andre metode kan en egnet substituert glutaminsyredi-ester med formel VI fluoreres til den tilsvarende fluorgluta-minsyrediester med formel VI. Denne omdannes så til det fluo-rerte glutaminsyreanhydrid med formel VIII som i sin tur amideres og gir forbindelsene med formel V:

I de ovenfor angitte reaksjoner er hver av R<1>, R<2>, R3, R<4> og Y som angitt ovenfor og Z og Z' er laverealkyl. Nok engang gjelder at når en av R<1>, R<2>, R<3> og R<4> er amino, bør denne gruppe beskyttes før fluoreringstrinnet.

Beskyttende grupper slik uttrykket her benyttes, angir grupper som generelt ikke finnes i de endelige, terapeutiske forbindelser, men som innføres med hensikt på et visst trinn i syntesen for å beskytte grupper som ellers kunne endres i lø-pet av de kjemiske manipuleringer. Slike beskyttende grupper fjernes i et senere trinn av syntesen og forbindelser som bærer slike beskyttende grupper er av betydning primært som kjemiske mellomprodukter (selv om visse derivater også viser biologisk aktivitet). I henhold til dette er den nøyaktige struktur av den beskyttende gruppe ikke kritisk. Tallrike reaksjoner for dannelse og fjerning av slike beskyttende grupper er beskrevet i et antall standardverk inkludert f.eks.: "Protective Groups in Organic Chemistry", Plenum Press, London og New York, 1973; Th. W. Greene, "Protective Groups in Organic Synthesis", Wiley, New York, 1981; "The Peptides", vol. I, Schroder og Lubke, Academic Press, London og New York, 1965; "Methoden der organischen Chemie", Houben-Weyl, 4. utgave, vol. 15/1, Georg Thieme Verlag, Stuttgart 1974.

I en hvilken som helst av reaksjonene ovenfor kan en nitro-forbindelse benyttes der nitrogruppen omdannes til en aminogruppe ved katalytisk hydrogenering. Alternativt kan en beskyttet aminogruppe spaltes for å gi den tilsvarende amino-forbindelse. En aminogruppe kan beskyttes som et amid ved benyttelse av en acylgruppe som selektivt kan fjernes under milde betingelser, særlig benzyloksykarbonyl, formyl eller en laverealkanoylgruppe som er forgrenet i 1- eller a-posisjon til karbonylgruppen, særlig tert-alkanoyl som pivaloyl, en laverealkanoylgruppe som er substituert i cc-posisjon til karbonylgruppen, som trifluoracetyl.

Karbonatomene hvor til det angitte fluor er bundet i forbindelsene med formel I utgjør et chiralitetssenter og gir derfor opphav til optiske isomerer:

Både racematene av disse isomerer og de individuelle isomerer per se, så vel som diastereomerer når et andre chiralt sent-rum er til stede, ligger innenfor rammen av oppfinnelsen. Racematene kan benyttes som sådanne eller de kan separeres i de individuelle isomerer mekanisk, f.eks. ved kromatografi ved bruk av en chiral absorbent. Alternativt kan de individuelle isomerer fremstilles i chiral form eller separeres kjemisk fra en blanding ved å danne salter med en chiral syre eller base som de individuelle enantiomerer av 10-kamforsulfonsyre, kamforsyre, cc-bromkamforsyre, metoksyeddiksyre, vinsyre, diacetylvinsyre, malinsyre, pyrrolidon-5-karboksylsyre og lignende, og deretter å frigjøre en eller begge de oppløste baser, eventuelt å gjenta prosessen, for derved å oppnå den ene eller begge i det vesentlige frie for den andre, dvs. med en optisk renhet på > 95%.

Foreliggende oppfinnelse angår også de fysiologisk akseptable ikke-toksiske syreaddisjonssalter av forbindelsen med formel I som inneholder en gruppe i stand til å kunne protoniseres, f.eks. amino. Slike salter inkluderer de som er avledet fra organiske og uorganiske syrer og eksempler er, uten begrensning, salt-, hydrobrom-, fosfor-, svovel-, metansulfon-, ed-dik-, vin-, melke-, rav-, sitron-, malin-, malein-, sorbin-, akonitin-, salicyl-, ftal-, embon-, enantinsyre og lignende.

Spesielt foretrukne forbindelser er

1,3-diokso-2-{2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin, 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4-amino-isoindolin,

1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-5-amino-isoindolin,

1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4-metyl-isoindolin,

1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-5-metyl-isoindolin,

l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4-metyliso-indolin, 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrafluorisoindolin, 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetraklorisoindolin, 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametylisoindolin, 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametoksyisoindolin, l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-5-aminoiso-indolin, l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl}-isoindolin, l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4-aminoiso-indolin, l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetra-fluorisoindolin, l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetra-klorisoindolin, l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetra-metylisoindolin, og l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetra-metoksyisoindolin.

Av disse er 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin og l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin spesielt foretrukket.

Orale doseringsformer er tabletter, kapsler, dragéer og lignende formede, pressede farmasøytiske former inneholdende fra 1 til 100 mg medikament pr. doseringsenhet. Isotoniske salt-oppløsninger inneholdende fra 20 til 100 mg/ml kan benyttes for parenteral administrering som omfatter intramuskulær, in-tratekal, intravenøs og intra-arteriell administrering. Rek-tal administrering kan gjennomføres ved bruk av suppositorier formulert fra konvensjonelle bærere som kakaosmør.

Farmasøytiske preparater omfatter således en eller flere forbindelser med formel I i forbindelse med minst en farmasøy-tisk akseptabel bærer, en diluent eller en eksipient. Ved fremstilling av slike blandinger blir de aktive bestanddeler vanligvis blandet med eller fortynnet med en eksipient eller innelukket i en slik bærer som kan foreligge i form av en kapsel eller en pose. Når eksipienten tjener som diluent, kan den være av et fast, halvfast eller flytende materiale som virker som en bærer, en transportar eller et medium for den aktive bestanddel. Således kan blandingene foreligge i form av tabletter, piller, pulvere, eliksirer, suspensjoner, emul-sjoner, oppløsninger, siruper, myke og harde gelatinkapsler, suppositorier, sterile, injiserbare oppløsninger og sterilt pakkede pulvere. Eksempler på egnede eksipienter er laktose, dekstrose, sukrose, sorbitol, mannitol, stivelse, akasiegum-mi, kalsiumsilikat, mikrokrystallinsk cellulose, polyvinyl-pyrrolidon, cellulose, vann, sirup og metylcellulose, idet formuleringene i tillegg kan inneholde smøremidler som talkum, magnesiumstearat og mineralolje, videre fuktemidler, emulgerings- og suspenderingsmidler, preserveringsmidler som metyl- og propylhydroksybenzoater, søtnings- eller smaksstof-fer.

Preparatene formuleres fortrinnsvis i enhetsdoseform, altså fysikalsk diskrete enheter som er egnet som enhetsdose, eller en på forhånd bestemt brøkdel av en enhetsdose som skal administreres i en enkelt eller i flere doser etter et oppsett til humane individer eller andre pattedyr, idet hver enhet inneholder en på forhånd bestemt mengde aktivt materiale be-regnet for å gi den ønskede terapeutiske effekt i forbindelse med et egnet farmasøytisk drøyemiddel. Blandingene kan formuleres for å tilveiebringe en umiddelbar, forsinket eller ut-satt frigivning av aktiv bestanddel etter administrering til pasienten ved å benytte i og for seg kjente prosedyrer.

Enzymtilknyttede immunosorbentanalyser for TNFa kan gjennom-føres på konvensjonell måte. PBMC isoleres fra normaldonorer ved Ficoll-Hypaque-densitetssentrifugering. Celler dyrkes i RPMI supplert med 10% AB+ serum, 2 mM L-glutamin, 100 U/ml penicillin og 100 mg/ml streptomycin. Medikamenter oppløses i dimetylsulfoksyd (Sigma Chemical) og ytterligere fortynninger skjer i supplementert RPMI. Sluttkonsentrasjonen av dimetylsulfoksyd i nærvær eller fravær av medikament i PBMC-suspen-sjonene er 0,25 vekt-%. Medikamentene analyseres som halv-logg-fortynninger med start på 50 mg/ml. Medikamenter settes til PBMC (IO<6> celler/ml) i 96 brønners plater 1 time før tilsetning av LPS. PBMC (10<6> celler/ml) i nærvær eller fravær av medikament stimuleres ved behandling med 1 mg/ml LPS fra Sal-monella minnesota P595 (List Biological Labs., Campbell, CA). Cellene inkuberes så ved 37<B>C i 18-20 timer. Supernatanter høstes og analyseres umiddelbart på TNFoc-nivåene eller holdes dypfryst ved -70ac (i ikke mer enn 4 dager) inntil analy-se. Konsentrasjonen av TNFa, i supernatanten bestemmes ved TNFa ELISA-kits (Endogen, Boston, MA) i henhold til produ-sentens retningslinjer.

TNF IC50-verdien for forbindelse

som er en av forbindelsene i Eksempel 8, er målt til 230 um.

De følgende eksempler skal illustrere oppfinnelsen ytterligere.

Eksempel 1

Til en omrørt suspensjon av 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-piperidin-3-yl)-isoindolin (2,0 g, 7,75 mmol) og ditertbutyldikarbonat (1,86 g, 8,52 mmol) i 3,0 ml 1,4-dioksan settes 1,00 mg dimetylaminopyridin ved romtemperatur. Oppløsningen omrøres ved romtemperatur i 18 timer og oppløsningsmidlet fjernes under vakuum. Resten omrøres med 30 ml eter i 30 minutter, filtreres og vaskes med eter og man oppnår 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-isoindolin.

Et typisk forsøk ga 2,5 g (90% utbytte) 1,3-diokso-2-(1-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-isoindolin med smeltepunkt 274,0-275,0<B>C;

<!>H MR (DMSO-de) 5 1,47 (s, 9H, CH3) , 2,08-2,15 (m, 1H, CHH) , 2,50-2,70 (m, 1H, CHH), 2,69-2,82 (m, 1H, CHH), 3,02-3,17 (m, 1H, CHH), 5,42 (dd, J=5,4, 12,9 Hz, 1H, NCH), 7,90-7,94 (m, 4H, Ar);

<13>C NMR (oMso-de) 5 21,11, 27,03, 30,69, 48,77, 86,01, 123,52, 131,16, 134,99, 148,28, 166,99, 167,55, 169,99;

Elementanalyse for CisHia^Os:

Eksempel 2

Ved å følge prosedyren i eksempel 1 oppnår man respektivt fra l,3-diokso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrafluor-isoindolin, l,3-diokso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrakloriso-indolin,

1,3-diokso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametyl-isoindolin,

1,3-diokso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametoksy-isoindolin,

l-okso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-isoindolin, l-okso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrafluor-isoindolin, l-okso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrakloriso-indolin, l-okso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametyliso-indolin, 1,3-diokso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4-metylisoindolin, 1,3-diokso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-5-metylisoindolin, l-okso-2-{2,6-dioksopiperidin-3-yl)-5-metylisoindolin, l-okso-2-{2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4-metylisoindolin, og l-okso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametoksy-isoindolin, de følgende forbindelser 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrafluorisoindolin, 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetraklorisoindolin, 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametylisoindolin, 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametoksyisoindolin, l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-isoindolin, l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrafluorisoindolin, l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetraklorisoindolin, l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametylisoindolin,

1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4-metylisoindolin,

1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-5-metylisoindolin, l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-5-metylisoindolin, l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4-metylisoindolin, og l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4, 5,6,7-tetrametoksyisoindolin.

Ved å bruke ekvivalente mengder

1,3-diokso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4-aminoisoindolin, 1,3-diokso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-5-aminoisoindolin, l-okso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-5-aminoisoindolin og

l-okso-2-(2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4-aminoisoindolin,

men ved å bruke 3,72 g ditertbutyldikarbonat i prosedyren fra eksempel 1, oppnås det respektivt

1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4-(1-tert-butoksykarbonylamino)-isoindolin, 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-5-(1-tert-butoksykarbonylamino)-isoindolin, l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-5-(1-tert-butoksykarbonylamino)-isoindolin, og l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4-(1-tert-butoksykarbonylamino)-isoindolin.

Eksempel 3

Til en omrørt oppløsning av 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksy-karbonyl-2 , 6-dioksopiperidin-3-yl) -isoindolin (1,0 g, 2,8 mmol) i 10 ml tetrahydrofuran settes n-butyllitium (1,2 ml, 3,0 mmol, 2,5M) ved -78fiC. Etter 20 minutter settes N-fluorbenzensulfonimid (0,8 g, 3,2 mmol) til blandingen. Blandingen tillates å nå romtemperatur og oppløsningsmidlet fjernes under vakuum. Resten omrøres med 10 ml etylacetat og 10 ml IN saltsyre i 1 time. Det organiske sjikt separeres og oppløs-ningsmidlet fjernes under vakuum og man oppnår 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin som kan renses ytterligere ved kromatografi.

På samme måte settes litiumbis(trimetylsilyl)amid (24 ml, 24 mmol, 1,0M) til en omrørt oppløsning av 1,3-diokso-2-(2-(1-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-isoindolin (7,16 g, 20 mmol) i 250 ml tetrahydrofuran ved -40aC. Etter 1 time settes N-fluorbenzensulfonimid (7,6 g, 24 mmol) til blandingen. Blandingen tillates å nå romtemperatur og holdes der over natten. Oppløsningen omrøres med 200 ml etylacetat, 100 ml mettet, vandig ammoniumklorid og 100 ml vann. Det van-dige sjikt separeres og ekstraheres med 200 ml etylacetat. De kombinerte, organiske sjikt vaskes med 100 ml vann, 100 ml saltoppløsning og tørkes over natriumsulfat. Oppløsningsmid-let fjernes under vakuum. Resten renses ved kromatografi på silikagel og man oppnår mellomproduktet 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2, 6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)isoindolin.

Et karakteristisk forsøk gir 700 mg (10% utbytte) 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin med smeltepunkt 156,0-157,0fiC.

<1>H NMR (CDMC13) 6 1,62 (s, 9H, CH3), 2,41-2,72 (m, 2H, CH2), 2,87-3,03 (m, 1H, CHH), 3,52-3,65 (m, 1H, CHH), 7,81-7,97 (m, 4H, Ar);

<13>C NMR <CDC13) 8 26,80 (<2>JC-F=27 Hz), 27,39, 28,98 (<3>JC-f=7,5 Hz), 67,15, 93,50 (JC-F=218 Hz), 124,31, 130,84, 139,29, 147,17, 161,80 (<2>JC-F=28 Hz) , 165,93, 167,57;

Elementanalyse for Ci8Hi7N206F:

Mellomproduktet kan omdannes til 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2 , 6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin kan omdannes til 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin ved omrøring av en oppløsning av 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin (620 mg, 1,64 mmol og hydrogenklorid i 1,4-dioksan (15 ml, 4M, 60 mmol) ved romtemperatur i 3 dager. Oppløs-ningsmidlet fjernes under vakuum og resten omrøres med 10 ml eter i 1 time og filtreres og man oppnår 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)isoindolin. Et typisk gir 350 mg (77% utbytte) 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin med smeltepunkt 228,0-230,0aC.

<X>H NMR (DMSO-d6) 8 2,44-2,61 (m, 2H, CH2) , 2,84-2,99 (rn, 1H, CHH), 3,24-3,31 (m, 1H, CHH), 7,93 (brs, 4H, Ar), 11,49 (s, 1H, NH) ;

<13>C NMR (DMso-d6) 5 26, 91 (<2>JC-F=27 Hz), 28,41 (<3>JC-f= 8 Hz), 93,57 (Jc-F= 211 Hz), 123,75, 130,91, 135,29, 164,29 (<3>JC-F= 6 Hz), 164,70 (<3>JC-F= 6 Hz), 166,21 (<4>JC-f<=> 1 Hz), 171,58 (3JC-F= 6 Hz) ;

Elementanalyse for C13Hi9N2O4F+0,2H2O:

Eksempel 4

Man følger prosedyren i eksempel 3, men benytter 0,76 g N-fluorbenzendisulfonimid i stedet for 0,8 g N-fluorbenzensulfonimid. Derved oppnås 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin som kan renses ytterligere ved kolonnekromatografi.

Eksempel 5

Til en omrørt oppløsning av 1,3-diokso-2-{l-tert-butoksy-karbonyl-2 , 6 -dioksopiperidin-3 -yl) -isoindolin (1,0 g, 2,8 mmol) i 10 ml tetrahydrofuran settes litiumdiisopropylamid (1,5 ml, 3,0 mmol, 2M). Etter 30 minutter bobles 5 mmol perklorylfluorid gjennom blandingen. Blandingen tillates å nå romtemperatur og oppløsningsmidlet fjernes under vakuum. Resten omrøres med 10 ml etylacetat og 10 ml IN saltsyre i 1 time. Det organiske sjikt separeres og oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og man oppnår 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin som kan renses ytterligere ved kromatografi.

Eksempel 6

Til en omrørt oppløsning av 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksy-karbonyl-2 ,6-dioksopiperidin-3-yl)-isoindolin (1,0 g, 2,8 mmol) i 10 ml dimetylformamid settes natriumhydrid (112 mg, 2,8 mmol, 60%) ved romtemperatur. Etter ca. 30 minutter bobles 5 mmol perklorylfluorid gjennom blandingen. Blandingen omrøres med 10 ml metylenklorid og 10 ml IN saltsyre i 1 time. Det organiske sjikt separeres og oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og man oppnår 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin som kan renses ytterligere ved kromatografi.

Eksempel 7

Til en omrørt oppløsning av 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksy-karbonyl-2, 6-dioksopiperidin-3-yl)-isoindolin (1,0 g, 2,8 mmol) og tetrametyletylendiamin (0,5 g, 4,3 mmol) i 10 ml tetrahydrofuran settes n-butyllitium (1,2 ml, 3,0 mmol, 2,5M) ved -78<B>C. Etter 30 minutter settes N-fluorbenzensulfonimid (0,8 g, 3,2 mmol) til blandingen. Blandingen tillates å nå romtemperatur og oppløsningsmidlet fjernes under vakuum. Resten omrøres med 10 ml etylacetat og 10 ml IN saltsyre i 1 time. Det organiske sjikt separeres og oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og man oppnår 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin som kan renses ytterligere ved kolonnekromatografi.

Eksempel 8

Ved å gå ut hver av

1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4-(1-tert-butoksykarbonylamino)-isoindolin, 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-5-(1-tert-butoksykarbonylamino)-isoindolin, 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrafluorisoindolin,

1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetraklorisoindolin,

1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametylisoindolin,

1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametoksyisoindolin,

l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-5-(1-1ert-butoksykarbonylamino)-i soindo1in, l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)--isoindolin, l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4-(1-tert-butoksykarbonylamino)-isoindolin, l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrafluorisoindolin, l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetraklorisoindolin, l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametylisoindolin, 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4-metylisoindolin, 1,3-diokso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-5-metylisoindolin, l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-5-metylisoindolin, l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4-metylisoindolin, og l-okso-2-(l-tert-butoksykarbonyl-2,6-dioksopiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametoksyisoindolin, oppnås respektivt de følgende forbindelse ved å følge prose-dyrene i eksempel 3, 4, 5, 6 eller 7, 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4-aminoisoindolin, 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-5-aminoisoindolin, 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrafluorisoindolin, 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetraklorisoindolin, 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametylisoindolin, 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametoksyisoindolin. l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-5-aminoiso-indolin, l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin, l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4-aminoiso-indolin, l-okso-2-{2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetra-fluorisoindolin, l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5, 6,7-tetra-klorisoindolin, l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetra-metylisoindolin, l,3-diokso-2-{2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4-metyliso-indolin, 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-5-metyliso-indolin, l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-5-metyliso-indolin, l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4-metyliso-indolin, og l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetra-metoksyisoindolin.

Eksempel 9

Del A. En oppløsning av L-glutaminsyredimetylester (2,6 g, 14,8 mmol), isoamylnitritt (2,13 ml, 15,9 mmol) og 0,22 ml eddiksyre i 150 ml benzen oppvarmes til tilbakeløp i 1 time. Oppløsningen vaskes med IN vandig svovelsyre, vann, mettet natriumhydrogenkarbonatoppløsning, vann og saltoppløsning, idet man benytter 50 ml av hver. Oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og man oppnår dimetyl-2-diazopentan-l,5-dioat som kan renses ytterligere ved kolonnekromatografi.

Del B. Til en kald oppløsning av 5 ml 70% hydrogenfluorid i pyridin og 1,2 g (6,7 mmol) N-bromsuccinimid i 10 ml eter settes en oppløsning av dimetyl-2-diazopentan-l,5-dioat (1,1 g, 5,9 mmol) i 10 ml eter ved 0<fl>C. Blandingen omrøres ved 0<fl>C i 30 minutter. Oppløsningen vaskes med 20 ml vann, 20 ml saltoppløsning og tørkes over natriumsulfat. Oppløsningsmid-let fjernes under vakuum og man oppnår 2-brom-2-fluorpentan-1,5-dioat som kan renses ytterligere ved kolonnekromatografi.

Del C. En blanding av dimeyl-2-brom-2-fluorpenan-1,5-dioat (1,0 g, 3,8 mmol) og kaliumftalimid (0,79 g, 4,3 mmol) i 10 ml dimetylformamid oppvarmes til 80<fl>C i 3 timer. Oppløsnings-midlet fjernes under vakuum og resten omrøres med 50 ml etylacetat i 10 minutter. Det organiske sjikt vaskes med vann og saltoppløsning, 20 ml av hver, og tørkes over natriumsulfat. Oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og man oppnår dimetyl-2-(1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-2-fluorpenta-1,5-dioat som kan renses ytterligere ved kolonnekromatografi.

Del D. En blanding av dimetyl-2-(1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-2-fluorpenta-1,5-dioat (1,3 g, 4,0 mmol), 10 ml metanol og 10 ml 4N saltsyre oppvarmes til 80<fi>C i 1 time. Oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og man oppnår 2-fluor-2-(1,3-dioksoiso-indolin-2-yl)-propan-1,3-dikarboksylsyre. Denne oppløses i 20 ml eddiksyreanhydrid og oppløsningen oppvarmes til tilbakeløp i 30 minutter. Oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og man oppnår 2-fluor-2-(1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-propan-1,3-dikarboksylsyreanhydrid som blandes med ammoniakk i metanol (35 ml, 2M) og omrøres ved romtemperatur i 18 timer. Oppløs-ningsmidlet fjernes så under vakuum og resten omrøres med 50 ml metylenklorid i 10 minutter. De organiske sjikt vaskes med vann og saltoppløsning, 40 ml av hver, og tørkes over natriumsulfat. Oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og resten oppvarmes til tilbakeløp med karbonyldiimidazol (0,65 g, 4 mmol) og 50 mg dimetylaminopyridin i 30 ml tetrahydrofuran i 18 timer. 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)isoindolin isoleres ved ekstrahering med etylacetat og renses ytterligere ved kromatografi.

Eksempel 10

En omrørt blanding av L-glutaminsyredimetylester (2,0 g, 11,4 mmol) og ftalsyreanhydrid (1,7 g, 11,4 mmol) i 30 ml eddiksyre oppvarmes til tilbakeløp i 1 time. Oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og man oppnår dimetyl-2-(1,3-dioksoiso-indolin-2-yl)-pentan-1,5-dioat som renses ytterligere ved kromatografi.

Til en omrørt oppløsning av dimetyl-2-(1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-pentan-1,5-dioat (1,0 g, 3,3 mmol) og tetrametyletylendiamin (0,5 g, 4,3 mmol) i 10 ml tetrahydrofuran settes 2,5M n-butyllitium (1,6 ml, 4 mmol) ved -79aC. Etter 30 minutter settes N-fluorbenzensulfonimid (1 g, 3,2 mmol) til blandingen som så tillates å nå romtemperatur. Oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og resten omrøres med 100 ml metylenklorid i 10 minutter. Det organiske sjikt vaskes med vann og saltoppløs-ning, 3 0 ml av hver, og tørkes over natriumsulfat. Oppløs-ningsmidlet fjernes under vakuum og man oppnår dimetyl-2-(1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-2-fluorpentan-1,5-dioat som renses ytterligere ved kromatografi og omdannes til 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin som beskrevet ovenfor i del D i eksempel 9.

Eksempel 11

En omrørt blanding av etylbromfluoracetat (1,0 g, 5,4 mmol) og kaliumftalid (1,0 g, 5,4 mmol) i 10 ml dimetylformamid oppvarmes til 80<fi>C i 3 timer. Blandingen omrøres med 50 ml eter og 50 ml vann og det organiske sjikt vaskes med vann og saltoppløsning, 30 ml hver, og tørkes over natriumsulfat. Oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og man oppnår etyl-2-(1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-2-fluoracetat som renses ytterligere ved kromatografi.

Til en omrørt oppløsning av etyl-2-(1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-2-fluoracetat (0,80 g, 3,2 mmol) i 30 ml tetrahydrofuran settes det litiumdiisopropylamid (1,7 ml, 3,4 mmol, 2M) ved -78<fi>C. Etter 30 minutter settes t-butylakrylat (0,42 g, 3,2 mmol) til blandingen som tillates å nå romtemperatur. Oppløs-ningsmidlet fjernes under vakuum og resten omrøres med 50 ml metylenklorid og 30 ml vann i 10 minutter. Det organiske sjikt vaskes med 30 ml saltoppløsning og tørkes over natriumsulfat. Oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og man oppnår tert-butyl-4-(1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-fluor-4-etoksy-karbonylbutanoat som renses ytterligere ved kolonnekromato-graf i .

En oppløsning av tert-butyl-4-(1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-fluor-4-etoksykarbonylbutanoat (1,1 g, 3 mmol) og 5 ml trifluoreddiksyre i 5 ml metylenklorid omrøres i 18 timer og så med 50 ml metylenklorid i 10 minutter. Det organiske sjikt vaskes med vann og saltoppløsning, 30 ml av hver, og tørkes over natriumsulfat. Oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og man oppnår 4-{1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-(etoksykarbonyl)-4-fluorbutansyre som kan renses ved kromatografi eller benyttes i det neste trinn uten ytterligere rensing.

En blanding av 4-(1,3-dioksoisoindolin-2-yl)-4-(etoksy-karbonyl) -4-fluorbutansyre (0,9 g, 2,8 mmol), karbonyldiimidazol (0,46 g, 2,8 mmol) og dimetylaminopyrimidin (0,68 g, 5,6 mmol) i 30 ml tetrahydrofuran oppvarmes til tilbakeløp i 18 timer. Oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og resten omrøres med 50 ml metylenklorid i 10 minutter. Det organiske sjikt vaskes med vann og saltoppløsning, 40 ml av hver, og tørkes over natriumsulfat. Oppløsningsmidlet fjernes under vakuum og man oppnår 1,3-diokso-2-{2,6-diokso-3-fluorpiper-idin-3 -yl) isoindolin som renses ytterligere ved kolonnekroma-tograf i .

Eksempel 12

Tabletter som hver inneholder 50 mg 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin kan fremstilles på følgende måte:

Bestanddeler (for 1000 tabletter)

De faste bestanddeler tvinges først gjennom en sikt med 0,6 mm maskevidde. Den aktive bestanddel, laktose, talkum, magnesiumstearat og halvparten av stivelsen blandes deretter. Den andre halvpart av stivelsen suspenderes i 40 ml vann og denne suspensjon settes til en kokende oppløsning av polyetylenglykol i 100 ml vann. Den resulterende pasta settes til de pulverformige stoffer og blandingen granuleres, hvis nødvendig under tilsetning av vann. Granulatet tørkes over natten ved 35<fi>C og tvinges gjennom en sikt med 1,2 mm maskevidde og presses under dannelse av tabletter med ca. 6 mm diameter og som er konkave på begge sider.

Eksempel 13

Tabletter som hver inneholder 100 mg l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin kan fremstilles på følgende måte:

Bestanddeler ( for 1000 tabletter)

Alle de faste bestanddeler tvinges først gjennom en sikt med maskevidde 0,6 mm. Den aktive bestanddel, laktose, magnesiumstearat og halvparten av stivelsen blandes deretter. Den andre halvpart av stivelsen suspenderes i 40 ml vann og denne suspensjon settes til 100 ml kokende vann. Den resulterende pasta settes til de pulverformige stoffer og blandingen granuleres, hvis nødvendig under tilsetning av vann. Granulatet tørkes over natten ved 35<S>C, tvinges gjennom en sikt med maskevidde 1,2 mm og presses til tabletter med diameter rundt 6 mm og som er konkave på begge sider.

Eksempel 14

Tyggetabletter, hver inneholdende 75 mg l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin, kan fremstilles på følgen-de måte:

Bestanddeler ( for 1000 tabletter)

Alle de faste bestanddeler tvinges først gjennom en sikt med maskevidde 0,25 mm. Mannitolen og laktosen blandes, granuleres ved tilsetning av gelatinoppløsningen, tvinges gjennom en sikt med maskevidde 2 mm, tørkes over 50aC og tvinges nok engang gjennom en sikt, denne gang med maskevidde 1,7 mm. 1-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin, glysin og sakkarin blandes omhyggelig, mannitol, laktosegranulat, stearinsyre og talkum tilsettes og det hele blandes grundig og presses til tabletter med diameter ca. 10 mm og som er konkave på begge sider og som har en bruddanvisning på den øvre side.

Eksempel 15

Tabletter som hver inneholder 10 1,3-diokso-2-{2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrafluorisoindolin, kan fremstilles på følgende måte:

Bestanddeler ( for 1000 tabletter)

De faste bestanddeler tvinges først gjennom en sikt med maskevidde 0,6 mm. Deretter blir aktive imidbestanddel, laktose, talkum, magnesiumstearat og halvparten av stivelsen blandet grundig. Den andre halvpart av stivelsen suspenderes i 65 ml vann og denne suspensjon settes til en kokende oppløsning av polyetylenglykol i 260 ml vann. Den resulterende pasta settes de pulverformige stoffer og hele blandes og granuleres, hvis nødvendig under tilsetning av vann. Granulatet tørkes over natten ved 35<8>C, tvinges gjennom en sikt med maskevidde 1,2 mm og presses under dannelse av tabletter med diameter rundt 10 mm og som er konkave på begge sider og har en bruddanvisning på oversiden.

Eksempel 16

Gelatin, tørrfylte kapsler, hver inneholdende 100 mg 1-okso-2-{2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-5-aminoisoindolin, kan fremstilles på følgende måte:

Bestanddeler ( for 1000 tabletter)

Natriumlaurylsulfatet siktes inn l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-5-aminoisoindolin gjennom en sikt med maskevidde 0,2 mm og de to komponenter blandes grundig i 10 minutter. Mikrokrystallinsk cellulose tilsettes deretter gjennom en sikt med maskevidde 0,9 mm og det hele blandes grundig i 10 minutter. Til slutt tilsettes magnesiumstearat gjennom en sikt med maskevidde 0,8 mm og deretter innføres blandingen, etter blanding i ytterligere 3 minutter, i andeler på 140 mg hver i størrelse 0 (langstrakte) gelatin, tørr-fyllkapsler.

Eksempel 17

En 0,2% injeksjons- eller infusjonsoppløsning kan f.eks. fremstilles på følgende måte:

Bestanddeler ( for 1000 tabletter)

1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-5-aminoiso-indolinhydroklorid oppløses i 1000 ml vann og filtreres gjennom et mikrofilter. Bufferoppløsningen tilsettes og det hele bringes til 2500 ml med vann. For å preparere enhetsdosefor-mer blir andeler på 1,0 eller 2,5 ml hver innført i glassam-puller (hver inneholdende respektivt 2,0 eller 5,0 mg imid).

Claims (23)

1. Forbindelse, karakterisert ved at den er valgt fra gruppen omfattende (a)et 2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin med formelen: der Y er oksygen eller H2 og hver av R1, R<2>, R<3> og R<4>, uavhengig av de andre, er hydrogen, halogen, Ci-4alkyl, Ci-4alkoksy eller amino, og (b)syreaddisjonssaltene av disse 2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolinene som inneholder et nitrogenatom i stand til protonisering.

2. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at R1, R<2>, R<3> og R<4> er hydrogen.

3. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at R<1>, R<2>, R<3> og R<4> er like og hver er klor, fluor, metyl eller metoksy.

4. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at R<3> er amino og R<1>, R2 og R<4> er hydrogen.

5. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at R<4> er amino og R<1>, R<2> og R<3> er hydrogen.

6. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at R<3> er metyl og R<1>, R<2> og R<4> er hydrogen.

7. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at R4 er metyl og R1, R<2> og R3 er hydrogen.

8. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin.

9. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4-aminoisoindolin.

10. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-5-aminoisoindolin.

11. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrafluorisoindolin.

12. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetraklorisoindolin.

13. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 1,3-diokso-2-{2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametylisoindolin.

14. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er 1,3-diokso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametoksyisoindolin.

15. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-5-aminoisoindolin.

16. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-isoindolin.

17. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4-aminoisoindolin.

18. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrafluorisoindolin.

19. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetraklorisoindolin.

20. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametylisoindolin.

21. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er l-okso-2-(2,6-diokso-3-fluorpiperidin-3-yl)-4,5,6,7-tetrametoksyisoindolin.

22. Anvendelse av en forbindelse ifølge kravene 1 til 21 for fremstilling av et medikament for reduksjon av uønskede nivåer av inflammatoriske cytokiner i pattedyr.

23. Farmasøytisk preparat, karakterisert ved at den omfatter en mengde av en forbindelse ifølge krav 1, tilstrekkelig til ved administrering i en eller flere doser å redusere nivåene av inflammatoriske cytokiner i et pattedyr, i kombinasjon med en bærer.