NO151248B - Belegglegeme i form av enhaandssten med markerte kanter, spesielt av betong, for veier, stranddiker o.l - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører et belegglegeme som er symmetrisk til dets lengdeakse og i form av enhåndssten med markerte kanter, spesielt av betong for veier, stranddiker o.l. og med et flerkantet hode og et dertil knyttet flerkantet skaft. Som veier kommer det f.eks. på tale gater, plasser, gåveier og innkjørsler. Med enhåndssten forstås gatestensstore omrissdimensjoner av belegglegeme uavhengig av om høyden er relativt liten eller relativt stor. Belegglegemer i form av enhåndssten lar seg ved egnet formgivning ligge i en hånd. Som underlag kan også ved meget store belastninger en sandleiring være tilstrekkelig.

Belegglegemer i form av enhåndssten har for det meste som

formål å optimere stabilitets- og forbindelsesegenskapene av belegglegemet. Dette formål tjener også et kjent, f.eks. svalehaleformet belegglegeme (DE-GM 19 48 744). Det er et spesialtilfelle av et hode-skaft-belegglegeme som har en om-kretsfortanning av en dobbeltkvadratisk firkantet grunnform. Dets hode-skaft-utseende får det ved at dets to lange sideflater hver danner en hel, men motløpende periode av en sikk-sakk-linje, to frontsider forløper langs et ufull-

stendig avsnitt av en sikk-sakk-linje, nemlig hver gang langs en likebenet vinkel parallelt til hverandre. Belegglegemer av denne type viser relativt gode stabilitets- og forbindelsesegenskaper.

Ofte ønsker man imidlertid i første rekke å oppnå bestemte ornamentale effekter av det lagte belegg, i det minste for det optiske inntrykk å sammensette belegget av elementære harmoniske elementer som sirkler, kvadrater, seks- eller åttekanter eller også kombinasjoner av slike elementer.

Ved det kjente belegd legeme formår i imidlertid inntrykksbildet

av det lagte belegg ikke å tilfredsstille ornamentale krav av en sammensetning av elementære harmoniske elementer eller en kombinasjon av slike elementer. Inntrykksbildet av dette belegglegemet selv og det lagte belegg uansett legging synes heller for mange lakttagere som uharmoniske og urolige og blir ved utlegningsveksling i belegget større

idet enhver veksling i leggingen synes uheldig for iakttageren. Når endelig belegglegeme ved overbelastning revner eller brekker, er et slikt riss eller brudd da å vente i området for dets tverrsnittsinnsnevring. Et slikt innrevnet eller brukket belegglegeme passer imidlertid ikke beleggets fremtredelses-bilde, men virker som optisk forstyrrelseselement.

Til grunn for oppfinnelsen ligger den oppgave å tilveiebringe

et belegglegeme av den type som byr et sterkt optimalt kompro-miss mellom gode stabilitetsegenskaper, gode leggeegenskaper og gode ornamentale egenskaper i det lagte belegg og derved er leggbart flatedekkende med beleggelementer av samme formgivning i et antall av leggemønstre, innefattende fiskebenslegging, uten at i det lagte belegg typen av leggingen eller en skifting i leggingen eller ved overbelastning innrevnede resp. brukkede belegglegemer blir optisk synlige.

Oppfinnelsen vedrører altså et belegglegeme som er symmetrisk til dets lengdeakse og det er i form av enhåndssten ;med markerte kanter, spesielt av betong, for veier, stranddiker o.l. og med et flerkantet hode og et dertil knyttet fler-

kantet skaft, idet legemet er karakterisert ved at hodet er en åttekant med avvekslende lange og korte sider og skaftet er et kvadrat som slutter seg til et av hodets lange sider f og langs forbindelseslinjen mellom hode og skaft forløper en blindfuge.

Belegglegemet ifølge oppfinnelsen virkeliggjør i første

rekke sammenlignbart med kjente belegglegemer gode stabilitetsegenskaper og gode leggeegenskaper.

Ved det kjente belegglegeme foreligger for så vidt gode stabilitetsegenskaper, da belegglegemets alle hjørner er rett- eller stumpvinklet og således mangler bruddfølsomme spisse hjørner. Skaftet er også f.eks. sammenlignet med hode-skaft-beleggelementer av stor T-typen, med hensyn til hodet dessuten dimensjonert relativt bredt, så derved mot-virkes en avbrytning av skaftet fra hodet og også belegglegemets underlagstrykkfordeling er dessuten relativt utveiet.

Som ved de kjente belegglegemer foreligger også gode leggeegenskaper. Således kan belegglegemet bekvemt gripes med en hånd, således at håndtyngdepunktet omtrent kommer til å ligge over belegglegemets tyngdepunkt. Det er mulig med en flatedekkende beleggdannelse med en eneste formgivning av belegglegemet, således at også fremstillingen er enkel på grunn av nødvendig-heten av bare en fremstillingsform og leggingen er enkel på grunn av den mulighet bare å måtte gripe belegglegemer av en formgivning. Det består videre av et flertall av leggbare mønstre, derunder rekkeutlegning, sjakkbrettutlegning og det ved dets indre sammenlåsningsvirkning i leggingen, spesielt utmerkede fiskebenmønster, hvorved et belegglegeme hver gang settes mot et naboplassert belegglegeme under 90°C, således at ingen fuge i leggingen blir lengere enn gjennomsnittlig I3 stenlengde. Spesielt ved såkalt "albue"-legging, dvs.

ved legging av en del av belegglegemene i trafikkretning,

en del på tvers dertil, har leggingen heller ikke noen ten-dens til diagonal oppklapping. Ved flere leggetyper som rekkelegging og fiskebenlegging, består det i det utlagte mønster ingen kryssfuger. Det er også mulig i det lagte belegg å veksle blant de mulige leggemuligheter. Ved alle disse leggemåter kommer man ut med to kantstentyper. Når videre kanten av belegget forløper skrått til belegglegeme-retningen, består den mulighet å stille slike belegglegemer på tvers til beleggets kant og derved unngå små kiler av i leggingen igjenblivende kuttede belegglegemer. Også legging av løse sten som gruppe ved hjelp av et leggeapparat, hvori belegglegemet på samme måte som ved deres fremstilling ligger sammen i en fremstillingsform, er enkel. Derved kan man ved egnet skifting av legging unngå gjennomgående fuger i gruppen og kompletterende halve belegglegemer.

Dessuten gir belegglegemet ifølge oppfinnelsen i utlagt tilstand et ornamentalt tiltalende mønster av en kombinasjon av to elementære harmoniske elementer, nemlig åttekanter og kvadrater. Da den også mulige fiskebenslegging gir en selv-låsing av belegglegemet i det lagte belegg, er en utpreget gjensidig fortanning, f.eks. ved en sikk-sakk-kontur ved belegglegemets omkrets uunnværlig, således at åttekanten og kvadratene i det utlagte belegg kan tre tydelig fram. På den annen side er typen av den valgte leggemåte eller veksling i leggemåte i det lagte belegg optisk meget uvirksom. Frykter man videre bruddtendens av belegglegemet ved overbelastning eller til-streber man sågar et nominelt brudd av belegglegemet, så kan blindfugen ved tilsvarende utforming gjøres nyttig, således at en nedbrytning eller rissdannelse på stenen mellom hodet og skaftet optisk ikke blir forstyrrende, da de da langs blindfugen nedbrytende bruddstykker tilsvarer beleggets elementære harmoniske elementer.

Oppfinnelsen skal forklares nærmere ved hjelp av noen eksempler under henvisning til tegningene.

Fig. 1 viser et oppriss på et første gulvbeleggselement

ifølge oppfinnelsen.

Fig. 2a viser et oppriss av en forbindelse av gulvbeleggs-elementer ifølge fig. 1. Fig. 2b viser et oppriss av en forbindelse av gulvbeleggs-elementer ifølge fig. 1 med ekstra kvadratisk synbar fuge i sentrum av hodet. Fig. 3-7 viser hver en sammensetning av bygningsbelegg-elementer ifølge oppfinnelsen uten kompletterings-elementer.

Det på fig. 1 viste beleggselement 10 har et hode 12 med ett med dette i ett stykke langs forbindelsesflaten 14 forbundet smalere skaft 16. Hodet 12 og skaftet 16 er speilsymmetrisk til den stiplet inntegnede tenkte fellesakse A. Hodet 12 danner en første frontflate 18 og skaftet 16 har en motsatt frontflate 20 av beleggselementet 10 som har like lengder, forløper rettlinjet normalt til aksenA, og på grunn av speil-symmetrien til aksen A, halveres denne. Forbindelsesflåtene 14 av hodet og skaft forløper parallelt med de to frontsider

18 og 20 og har samme lengde som disse.

Til begge sider av aksen A er endene av de to frontflater 18 og 20 hver gang forbundet med hverandre ved et polygontrekk av rettlinjede sideflater. Derved slutter det seg til frontflaten 18 av hodet i rekkefølge respektivt en til aksen A skrånende sideflate 22, en med aksen A parallell sideflate 24 og en motsatt til aksen A hellende sideflate 26, som sideveis begrenser hodet 12. Den hellende sideflate 26 av hodet og frontflatene 20 av skaftet 16 er forbundet med hverandre ved en til aksen A parallell sideflate 28 av skaftet 16.

Polygontrekket som forbinder to frontflater 18 og 20 av beleggselementet 10 og som beskriver sideflatene av beleggselementene består altså i rekkefølge av sideflatene 22, 24, 26 og 28. Da skaftet 16 er dimensjonert smalere enn hodet 12 er de til aksen parallelle sideflater 28 av skaftet 16 plassert nærmere enn de til aksen parallelle sideflater 24 av hodet 12. Sideflatene 28 av skaftet har imidlertid samme lengde som sideflatene 24 av hodet.

Frontflatene 18 av hodet, de to til aksen hellende sideflater 22, de to med aksen parallelle sideflater 24 og de to omvendt til aksen A skrånende sideflate 26 av hodet beskriver sammen med forbindelsesflaten 14 av hodet 12 og skaft 16 en til sentrum Z sentralsymmetrisk åttekant.

Sentrum Z ligger derved på aksen A. På grunn av de omtalte symmetriegenskaper er det derved maksimalt foreskrevet to forskjellige lengder av begrensninger av hodet 12. Like i forhold til hverandre er i første rekke frontflatene 18 av hodet, dets to til aksen A parallelle sideflate 24, samt dets forbindelsesflate 14 med skaftet. De fire til aksen A hellende sideflater 22 og 26 av hodet er like, men har en lengde som er mindre enn de førstnevnte sider.

Skaftet 16 beskriver et kvadrat, som er begrenset av frontflate 20 av skaftet, dets to sideflater 28 og forbindelsesflaten 14 mellom skaft 16 og hodet 12.

Som det er vist på fig. 1 ved hjelp av en stiplet bare tenkt linje på stedet for forbindelsesflaten 14 mellom hodet 12 og skaft 16, er forbindelsesflaten 14 mellom hode 12 og skaft 16 bestemt ved en blindfuge, somoptisk deler overflaten av hodet 12 og skaftet 16 fra hverandre. Ved utlegging gir dette det inntrykk at i stedet for det hele av hodet 12 og skaftet 16 bestående beleggselement skulle det være lagt enkelte åttekantede og kvadratiske elementer enkeltvis. Blindfugen 14 behøved derved ikke, kan imidlertid beskrive en tilsiktet bruddsone. Også i stedet for blindfugen 14 kan det være foreskrevet andre optiske overflateavsetninger mellom hode og skaft. Beleggselementet ifølge fig. 1 er vist i oppriss. Det er klart at det i vertikalretning på kjent måte kan være leddet, eksempelvis ved hjelp av en utfasning ved den omløp-ende øvre kant og sågar ved en vertikalfortanning. Det foretrekkes imidlertid overveiende, eventuelt inntil fase-lignende avskråninger, vertikale sideflater.

Fig. 2a-7 viser nå forskjellige forbindelser av beleggselementer 10 av den på fig. 1 viste prinsippielle bygningstype. Ved alle forbindelser kan, som den tilstrebede dekorvirkning krever, de enkelte beleggselementer 10 hver gang være utstyrt med en blindfuge ved begrensningsflaten mellom hode og skaft ifølge fig. 1. Da oppstår ved alle nedenfor omtalte legninger det på fig. 2a gjengitte inntrykk, som når en legning på den ene side skal være dannet av åttekantede beleggselementer a og på den annen side av kvardratiske beleggselementer b, som ved alle legninger hver gang fremtrer lagt inntil de til aksen A parallelle eller normale sideflater, mens åttekantene i forhold til hverandre bare ligger ovenfor hverandre ved de hellende sideflater. På fig. 2a sees ikke mer hvilket element b som tilhører skaft 16 til hvilket element a som hode 12 av samme beleggselement 10, da de reale fuger mellom forskjellige beleggselementer 10 og blindfugene ved samme

J

beleggselement i det minste ved første øyesyn ser like ut. Når det fra begynnelsen gitte pregnate inntrykk av beleggselementene imidlertid er tilstrekkelig, eller nettopp dekorvirk-ningen skal avledes av omrissformen, kan man se bort fra den optiske deling mellom topp og skaft, imidlertid eksempelvis forme forskjellige grupper eller rekker av beleggselement optisk forskjellig, eksempelvis forskjellig farget.

Fig. 2b viser en videreutviklet variant av grunntanken på

fig. 2a, å foreta en optisk overflateavsetning ved samme beleggselementer som i forbindelse med deres legning frembringer det optiske inntrykk av en tilsynelatende "romersk" sammensetning av ulikeartede elementer, i tilfellet fig. 2a elementene a og b.

I legningen på fig, 2b er det i forhold til fig. 1 lagt videreutviklede beleggselementer 10, hvor det foruten den rettlinjede blindfuge mellom hode 12 og skaft 16 dessuten er anbragt en med omrisset av skaftet 16 dekningslik ytterligere blindfuge 12a sentrisk på den synlige flate av hodet 12, idet sidene av blindfugen 12a delvis er anordnet parallelt, dels i rett vinkel til omrisset av skaftet 16. Derved fremkommer i det viste bildet det inntrykk at en ut-vendig åttekantet ringdel c med kvadratisk uttagning er komplettert dels sideveis som ved delen a på fig. 2a, dels i den kvadratiske uttagning ved ulike elementer b.

I en ikke vist mulig variant kunne også de til de tilsynelatende ringdeler c sideveis tilknyttede elementer b og de tilsynelatende i ringdelen c hver gang innsatte elementer ha forskjellig sidelengde, eventuelt sågar forskjellig omrissform. Med dette eksempel er ikke mulighetene for fordelaktig optisk overflateavsetning av like beleggselementer 10 uttømt. Nedenfor skal det nå imidlertid omtales de forskjellige konkrete, ikke bare optisk tilsynelatende leggemuligheter av beleggselementene ifølge oppfinnelsen, hvor alle' de optiske overflateavsetningsmuligheter ifølge fig. 2a og 2b i tillegg er mulig.

Legningen ifølge fig. 3 viser den enkleste leggeraulighet i form av beleggselementer 10a, 10b, 10c osv., somalle er like orien-tert med hensyn til utretting av hode og skaft. De følger etter hverandre i til hverandre grensende rekker, som ved til-føyning av a, b og c til referansetegnene 10 av beleggselementene er tydeliggjort og dessuten er fremhevet ved sterkere uttegnet omramming. I faktiske forbindelser består det selvsagt ingen optisk forskjell mellom fugene som består mellom de enkelte rekker og de fuger som er dannet hver gang mellom skaft og hode på hverandre følgende beleggselementer, når man ikke uttrykkelig vil fremheve en slik forskjell, f.eks. ved anordning av en fase, bare på en av disse fugetyper.

Utførelsesformen ifølge fig. 5 adskiller seg fra den ifølge fig. 3 bare ved at ved hver annen rekke er akseorientering av hode og skaft dreiet 180°C. Således følger her de ved tilfuging av a, d og c synliggjorte rekker av beleggselementer 10 på hverandre, idet, som på fig. 3, de med a og c synliggjorte rekker hver gang har samme orientering av hode og skaft, mens denne orientering ved en hver gang mellomkoblet rekke, her rekke d, nettopp er dreiet 180°C. Det følger her altså alltid avvekslende rekker av en orientering og rekker av en omvendt orientering.

Mens de ved de nevnte legninger ifølge fig. 3 og 5 hver gang en side av hodet av et beleggselement smyger seg inn i den ved skaftet av det i neste rekke følgende beleggselement dannede nisje, foreskriver fig. 4 et alternativ, hvor ikke siden av hodet, men dets frontform smyger seg inn i denne nisje.

Videre er ved legningen ifølge fig. 5 to ved a og c synliggjorte rekker av beleggselementer utlagt med samme orientering av hode og skaft. Mellom disse er det imidlertid anorndet beleggselementer som parvis er dreiet i motsatt retning bare 90°C i forhold til utstrekningsretningen av rekkene a og c. De to hver gang på hverandre avvekslende følgende sammensatte elementer av disse mellomrekker er hver gang synliggjort ved bokstavene d og e. Her grenser hver gang frontflaten av skaftet av de med d og e tydeliggjorte beleggselementer 10 til en til akse A parallell sideflate av beleggselementet i rekke a og c.

Ved legningen ifølge fig. 4 får man eksempelvis et spesielt fordelaktig optisk utseende, når man utformer elementene av en rekke, f.eks. elementene av rekke a, optisk lik med elementene e av naboplasserte rekker og optisk forskjellige overfor de øvrige elementer e av naboplasserte rekker, således at derved oppstår en gjennomgående rekke med til begge sider boltaktige utstående armer av beleggselementer 10a, hvis frontside oppstår ved de akseparallelle sideflater av hodet av de med fluktende akse utrettede beleggselementer 10a.

En ytterligere på grunn av sin jevnhet av leggebildet og

gode sammensetningsegenskaper foretrukket leggemulighet, viser fiskebensammensetningen av beleggselementene 10 ifølge fig. 6.

Her består igjen avvekslende orientering av i rekkene f, g

og h på hverandre følgende beleggselementer 10. Annerledes enn i rekkene a og c i utførelsesformen ifølge fig. 3-5

er her imidlertid beleggselementene ikke utrettet aksialt mot hverandre, men i en vinkel på 90°, således at de akseparallelle sideflater og hodet hver gang ligger overfor på den ene side av aksen med den akseparallelle sideflate av skaftet av det i samme rekke følgende beleggselement og på den annen side av frontflaten av skaftet av det i neste rekke følgende beleggselement. Derved er aksen av de enkelte beleggselementer i på hverandre følgende rekker hver gang skrånende positivt eller negativt i forhold til en rett linje, som betegner retningen av på hverandre følgende rekker.

I forhold til denne rekkeretning er utretningene av skaftene av alle rekker f, g og h ved fiskebensammensetningen på

fig. 6 alltid på samme måte, bare avvekslende hellende rundt

vinkelen 45°.

Fig. 7 viser endelig en variant, hvor det ikke er gitt en slik foretruttet retning med hensyn til en rekke på hverandre følg-ende beleggselementer.

Her er hver gang fire beleggselementer 10i, 10j, 10k og 10 1 sammenføyd i urviserretning rundt et sentrum og sammensetningen fortsetter i slike firergrupper.

Som på fig. 3-6 av de enkelte rekker, er her de enkelte grupper synliggjort ved forsterkede omrisstegninger uten at igjen denne gruppevise sammenfatning behøver å fremgå av sammenset-ningens fugebilde. Man kan imidlertid også her utforme de gruppevis sammenfattede elementer forskjellig optisk, f.eks. ved fargegivning.

Man ser at ved sammensetningen ifølge fig. 7 er alle tilslut-ningsmuligheter av sammensatte elementer, slik de er vist på fig. 3-6, kombinert med hverandre. Således slutter de på hverandre følgende grupper elementene 10i og 10 1 på fig. 7, som elementene 10a på fig. 3 og elementene 10i og 10 1 som elementene 10f i forhold til hverandre, på fig. 6 innen hver gruppe slutter elementene 10 1 og 10j som elementene 10d og 10c på fig. 4, elementene 10j og 10k som elementene 10d og 10a på fig. 4 og elementene 10 1 og 10k som elementene 10a og 10d på fig. 4 til hverandre.

Det er selvsagt at de viste og omtalte sammensetninger kan fortsettes på samme måte i alle retninger.

Claims (1)

1. Belegglegeme som er symmetrisk til dets lengdeakse og er i form av enhåndssten, med markerte kanter, spesielt av betong, for veier, stranddiker o.l. og med et flerkantet hode og et dertil knyttet flerkantet skaft,karakterisert ved at hodet (12) er en åttekant med avvekslende lange (18, 24) og korte (22, 26) sider og skaftet (16) er et kvadrat som slutter seg til et av hodets lange sider og langs forbindelseslinjen (14) mellom hode og skaft forløper en blindfuge.