NO328775B1

NO328775B1 - Komprimerte tabletter omfattende valsartan.

Info

Publication number: NO328775B1
Application number: NO20013143A
Authority: NO
Inventors: Marc De Gasparo; Gillian Rosemary Bullock; Sabina Maria Ganter
Original assignee: Novartis Ag
Priority date: 1998-12-23
Filing date: 2001-06-22
Publication date: 2010-05-10
Also published as: AU2009220022A1; AU2003266433A1; AU2003266433B2; CA2622805C; CN1331590A; HK1038888B; EP2298298A3; NO20100041L; CY1112395T1; AU2006203077B2; TR200805741T2; DK1140071T3; EP1588706A3; BR9916576A; NO20013143D0; RU2361575C2; SI1140071T1; AU3043000A; CZ293257B6; TR200200764T2

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører komprimerte tabletter omfattende valsartan.

Angiotensinogen, et a2-makroglykoprotein, spaltes av enzymet renin til dekapeptidet angiotensin I, som i seg selv i bare liten grad er aktivt biologisk. I det neste trinnet i kaskaden blir to ytterligere aminosyrer spaltet av ved hjelp av enzymet angiotensin som omdanner enzymet (ACE), som først og fremst er bundet til endotelium, med dannelsen. av angiotensin II. Den sistnevnte anses for å være en av de mest effektfulle naturlige vasokonstriktorene.

Angiotensin II interagerer innbyrdes med spesifikke reseptorer på overflaten til målcellen. Suksess er nå blitt oppnådd når det gjelder å identifisere reseptorundertyper som for eksempel betegnes AT]-reseptorer og AT2-reseptorer. Studier av renin-angiotensinsystemet, særlig i relasjon til hypertensjon, har økt nesten eksponensielt i løpet av det siste tiåret. Som et resultat av dette, har antallet reseptorer for angiotensin II nå blitt identifisert og noen av dem er blitt klonet og analysert. Nylig har betydelige bestrebelser blitt gjort for å identifisere undertypene som bindes til ATi reseptoren, hvor aktive forbindelser av denne typen ofte blir navngitt som angiotensin II antagonister. Som en konsekvens av inhiberingen av ATi reseptoren, kan disse antagonistene for eksempel anvendes som antihypertensiver eller for behandling av kongestiv hjertesvikt.

ATi og AT2 reseptorene har også blitt studert med hensyn til deres fordeling og biologiske egenskaper og har vist seg, til tross for en 30% homologi, å ha svært forskjellig fordeling og aktivitet.

ATi reseptoren, som spiller en hovedrolle i blodtrykkreguleringen, har blitt funnet i adrenal cortex, nyre, livmor, etc. Ved et cellulært nivå har den blitt funnet på fibroblaster, makrofager og glatte muskelceller (SMC).

Til forskjell fra dette har AT2 reseptorantagonisten først og fremst blitt funnet i fostervev, men også hos voksne, særlig i patologisk vev slik som ved iskemisk hjertesykdom. Her har det blitt lokalisert på fibroblaster og endoteliale celler.

Formålet med studiene beskrevet heretter er å evaluere fordelingen av ATi og AT2 reseptorer i menneskelig lunge ved anvendelse av i det vesentlige immunocytokjemiske og in situ hybridiseringsmetodologier.

Tidligere har spesifikke antistoffer blitt fremstilt mot epitoper av ATi reseptoren, men ingen slike spesifikke verktøy eksisterer for AT2 reseptoren. Histologiske studier avhenger derfor av radiomerkede reseptorantagonister sammen med autoradiografi som kun gir en relativt unøyaktig vevslokalisering. I de siste to årene har imidlertid spesifikke godt karakteriserte antistoffer for den humane reseptoren blitt tilgjengelig og har derfor blitt anvendt i studiene som det heretter bygges på.

L Antistoff og in situ h<y>bridisering ( ISH") probe spesifisitet og titrering

For å bekrefte spesifisiteten til immunocytokjemi- (ICC) og ISH-studiene, ble parafin-nedsenkede blokker av normal human binyre (cortex og medulla) oppnådd fra arkivene til "Pathology Dept., University Hospital", Gent, Belgia, og anvendt som testmateriale. ATi reseptorer er kjent for særlig å være lokalisert i den adrenale cortex og AT2 i medulla.

For humane lungestudier blir kontrollmaterialet oppnådd fra obduksjoner hvor

pasientene har dødd av andre årsaker enn lungesykdommer, f. eks. dødsulykker. Noe av dette materialet kommer fra Gent som ovenfor, noe fra arkivene til "Pathology Dept. of The Pennsylvania Hospital", Philadelphia, USA. Vev som inneholder små luftveier blir valgt ut, idet de synes å være mer sensitive for skade.

Alle prøvene er blitt fiksert i 10% bufret formalin så raskt som mulig post-mortem, dehydrert og nedsenket i parafinvoks. 3-5 um snitt kuttes og monteres på silanbelagte glass-slides.

For å minimalisere eventuelle variasjoner ved behandlingen, blir par av sekvensielle snitt montert på hver slide, et for ATi og det andre for AT2 antistoffeksponering. Opp til 20 slides behandles samtidig slik at, med unntak av det primære antistoffet, alle reagensene som inkluderer kromogenet er identiske. Snitt-tykkelsen blir derfor den eneste variablen som ikke kan kontrolleres totalt.

Z Antistoffer

To ATi reseptor antistoffer, fra Santa Cruz Inc., San Diego, CA, USA (kloner N 10 og 306), testes og viser seg å gi identisk adrenal cortex reseptorfordeling.

Hoveddelen av studien gjøres med et AT2 reseptor antistoff tilgjengelig fra Santa Cruz (klone Cl 8) som testes og det blir funnet at det gir identiske fargemønstere i adrenal medulla og lunge som den første.

Alle antistoffene er blitt omfattende testet av kommersielle og individuelle leverandører for spesifisitet og kryss-reaktivitet.

3^ ISH- prober

PCR (polymerasekjedereaksjon) produkter ble fremstilt og anvendt som følger: Oligonukleotider spesifikke for humant angiotensin II reseptor type I (genbank-assesjonsnummer M93394) og angiotensin II reseptor type II (genbankassesjons-numrner Ul5592) ble designet ved anvendelse av Oligo 5.0 software-programmet for homologe regioner fra begge sekvensene (Tabell 1). cDNA fra humant benvev ble fremstilt ved å følge standard fremgangsmåter (Sambrook J, Fritsch EF, Maniatis T. Molecular Cloning: a Laboratory Manual, 2nd Ed., Cold Spring Harbor Laboratory Press, Cold Spring Harbor, NY, 1989). For PCR ble følgende oligonukleotid primer-par anvendt: angiotensin II reseptor type I, 5'-CTggCTgACTTATgCTTTTTACT-3' og 5'-gATgCAggTgACTTTggCTACA-3'; (PCR produktstørrelse 236 basepar) og for angiotensin II reseptor type II, 5'-ATTTACTCCTTTTggCTACTCTTCCTC-3' og 5'-ggTCACgggTTATCCTgTTCTTC-3' (PCR produktstørrelse 489 basepar). PCR amplifikasjoner ble utført med 10 ng templat cDNA ved anvendelse av en MJ Research PCR cykelmaskin og følgende PCR-cykler: 1) 94°C/2 min, 2) 94°C/10 sek, 60°C/30 sek, 72°C/15 sek i 35 cykler, ved anvendelse av "High Fidelity Taq polymerase"

(Boehringer Mannheim) med komponenter tilveiebrakt i produsentens kit. Produktene til PCR amplifikasjonene ble identifisert med elektroforese gjennom en 0,8% agarose/TBE gel (Sambrook J, Fritsch EF, Maniatis T, Molecular Cloning: a Laboratory Manual, 2nd Ed., Cold Spring Harbor Laboratory Press, Cold Spring Harbor, NY, 1989). For å bekrefte identitieten til PCR amplifikasjonsproduktene, ble DNA'et eluert fra gelen og klonet over i A/T klonevektor pMOSBlue (Amersham). Koloniene som inneholdt et DNA-innskudd av korrekt størrelse (Tabell 1) ble fulgt sekvensielt på begge strengene for å bekrefte deres identitet.

Hver probe, både i retning og motsatt retning for ATi og kun motsatt retning som beskrevet ovenfor, merkes med fluorescin (FITC) og tilstedeværelsen av mRNA i cellene ble detektert etterfølgende hybridisering med proben og anvendelse av en muse-anti-FITC probe pluss det alkaliske fosfatase anti-alkaliske fosfatase (APAAP) deteksjonssystemet. Denne merkingsteknikken økte deteksjonen av svært lave kopitall.

4. Immunocvtokjemi

For alle antistoffene er fremgangsmåten som følger: 5 um snitt blir først behandlet med antigen gjenvinningsteknikker, sammen med mikrobølgebehandling, i citratbuffer (pH 6,0).

Eksponeringen er i 20 minutter og slidene avkjøles i bufferen. Hvor antistoffene er geite-polyklonal, blir peroksidase anti-peroksidase (PAP) fremgangsmåten med diaminobenzidin (DAB) som kromogen anvendt, ellers for kanin-polyklonaler blir APAAP systemet med ny Fuchsin anvendt. Snittene blir først blokkert med 1% bovinserum albumen (BSA) i 30 minutter for å blokkere ikke-spesifikke reseptorer, fulgt av inkubering med det primære antistoffet i 30 minutter ved romtemperatur. Hvert antistoff blir titrert ut og optimal fortynning er som følger:

Som en negativ kontroll ble det for kanin-polyklonal anvendt et negativt serum fra Dako (Prosan, Gent, Belgia), for geite-polyklonal ble primært antistoff utelatt.

ISH

5 um snitt blir avparafinisert og deretter eksponert for "in situ" hybridisering ved å følge vel etablerte teknikker. Snittene blir først behandlet med pre-hybridiseringsløsning i 20 minutter ved 55°C. De blir deretter vasket før eksponering for probene over natten ved 55°C. Etter ytterligere vasking blir de behandlet med et muse-anti-FITC antistoff og APAAP deteksjonssystem for lokalisering av den spesifikke beskjeden. For ATi reseptoren er sense-proben den negative kontrollen, for AT2 reseptoren blir proben utelatt.

Bildeanalyse

For å måle fargeintensiteten kvalitativt, blir slidene sett på i Leica MR500 og mengden farge per arealenhet vev avleses i pixel ved å følge Leicas instruksjoner. Dette gjøres for å etablere forholdet mellom ATi og AT2 reseptor i forskjellige regioner. Disse er a) luftveis-epitel, b) under-epitel interstium, c) SMC rundt blodkar og d) slimkjertler.

RESULTATER

Adrenal fordelingsstudier

ATi fordeling: Begge antistoffer ga følgende fordelingsmønstere i den adrenale cortex, det vil si distinktiv farving rundt de glatte muskelcellene som omgir blodkarene og også på det interstitiale nettverket på og rundt fibroblaster som forutsagt. Det var ingen farving av endoteliale celler.

AT2 fordeling: Antistoffet blir testet mot adrenal medulla, hvor sterk farving av adrenal pheochromocytoma-celler observeres.

ISH: Begge antisenseprober ga tilsvarende bilde.

Kontroll- lunge

ATi fordeling: Svært klar farving av interstitial-cellene som ligger under luftveis-epithelium (under-epitel) blir observert og også kanter av den glatte muskelcellen (SMC) som omgir blodkarene. I tillegg er også makrofagene positive.

AT2 fordeling: Denne reseptoren synes å være sterkt assosiert med luftveis-epitelceller, med tett farving av børstegrensen. Positive celler blir også observert i noen av slimkjeitlene, på noen vaskulære endoteliale celler og på fibroblaster, kondrocytter og makrofager. Det er ingen farving av SMC.

ISH: Igjen ga probene tilsvarende bilde. Spesielt AT2 proben ga et sterkt signal på endoteliale celler og bare på noen slimkjertler.

Bildeanalyse

Fordelingen av proteinet og derfor reseptoren som representert ved fargeintensitet, dvs. pixel per um2 av vev, er gitt i følgende tabell.

Tilstedeværelsen av angiotensin II reseptorer i adrenal cortex og medulla har tidligere blitt demonstrert ved hjelp av både biokjemiske og histologiske metoder. Data er oppnådd fra både kommersielt tilgjengelige og privat leverte antistoffer som begge bekrefter disse oppdagelsene, men som også etablerte påliteligheten til den foreliggende immunocytokjemiske og ISH metodologien.

I lys av resultatene av disse studiene har fordelingen av ATi og AT2 reseptorene i normalt og sykt lungevev blitt sammenlignet, for å bestemme de spesifikke ATi og AT2 fordelingene og forholdene.

Tilstedeværelsen av ATi reseptorer i lungen har tidligere blitt vist biokjemisk og nå har deres eksakte cellulære lokalitet blitt demonstrert. Denne informasjonen er vital for etablering av andelene ATi og AT2 reseptorer i forskjellige regioner av lungen under normale og patologiske tilstander.

Data på fordelingen særlig av AT2 reseptoren er totalt ny, idet ingen tidligere data eksisterer med hensyn til deres tilstedeværelse eller fordeling. Flere viktige poenger følger av denne studien.

Først tilstedeværelsen av AT2 reseptoren på bronkiale epitelceller i de små luftveiene. Som det allerede er kjent, er denne reseptoren ansett for å være anti-fibrotisk, anti-proliferativ og pro-apoptotisk. Derfor har opp- eller nedregulering på epitelceller inngående effekt på epitelcelleerstatning, utvikling av hyperplasi og spiller til og med en rolle ved utvikling av lungekreft.

For det andre kan tilstedeværelsen av betydelige mengder protein på børstegrensen til epitelceller godt assosieres med mengden av slimsekresjon, idet noen av epitelcellene på slimkjertlene også har vist seg å bære reseptoren. Fra ISH-data inneholder noen kjertler et høyt nivå av mRNA.

Til slutt har tilstedeværelsen av AT2 reseptoren på vaskulære endoteliale celler nå blitt bekreftet både ved immunocytokjemi og in situ hybridisering. Dens fordeling som både ikke-frekvent og ikke på alle cellene til et bestemt kar er blitt funnet.

Disse studiene bekrefter og utvider eksisterende data når det gjelder tilstedeværelsen og fordelingen av angiotensin II type ATi og AT2 i den humane lunge. Tilstedeværelsen av AT2 reseptoren på epitelceller i de små luftveiene har betydelige konsekvenser for forståelsen av sykdom som kommer av forandring i funksjonen av disse cellene.

Svært lite er kjent når det gjelder lokaliseringen av AT-reseptorene i den menneskelige lunge og deres fordeling, opp- eller nedregulering og forhold i normalt og sykt lungevev. For denne studien er prøver blitt samlet opp fra normal lunge og fra pasienter med kronisk obstruktiv pulmonal sykdom (COPD) ± hypertensjon.

Lungeprøver

Disse er blitt oppnådd fra følgende grupper av pasienter som alle er klinisk definert.

Luftveiene ble forsiktig dissekert ut av lungene umiddelbart etter fjerning av lungen fra pasienten for tumor-reseksjon av andre grunner. Området ble omhyggelig utvalgt til å være uten noe cancer-vev. De små blokkene ble deretter fiksert i 4% paraformaldehyd i 2 timer ved romtemperatur før nedsenking i parafinvoks. Dette for å sikre optimal strukturintegritet og retensjon av antigenaktivitet.

Fremgangsmåter for å etablere reseptorlokalisering.

a) Immunocytokjemi (ICC). 2 x ATi antistoffer ble testet, Santa Cruz (kloner N-10 og 306). Et AT2 antistoff ble også testet, Santa Cruz (klone C 18).

Digitalbildene viste:

Fordeling av AT2 reseptoren i bronkiolare epitelceller som inkluderer børstegrenser og på slimkjertelceller.

Tilstøtende snitt farget for ATi reseptor hvilket illustrerer den svært forskjellige fordelingen på glatte muskelceller, fibroblaster/stroma og makrofager.

Analyse av human lunge fra pasienter

Alt materiale oppnådd til nå har blitt seksjonert og farget med ICC for både ATi og AT2 reseptorlokalisering med egnede negative kontroller. Bildeanalyse har blitt startet opp med avlesninger fra et snitt per pasient opp til nå (dette er en langsom prosess, idet man strengt må holde seg til basislinjen). Målinger er blitt gjort av epitelet v. subepitelet og blodkar. Denne analysen er blitt gjort på en "blindet" måte slik at ingen kommentarer kan gjøres annet enn det faktum at noen "pasienter" helt klart har nivåer godt unna gjennomsnittet. Avvik på grunn av varierende snitt-tykkelse og farving er blitt minimalisert ved å gjøre AT] og AT2 ICC simultant med sekvensielle snitt. Således kan også den samme kromogen-batchen anvendes.

Funnet av en lungeepitel lokalisering for AT2 reseptoren har flere konsekvenser. Idet denne reseptoren har vist seg både å være anti-proliferativ, anti-fibrotisk og pro-apoptotisk, forventes dens oppregulering å ha konsekvenser for et antall lungesykdommer; for eksempel at røking alene har noen innflytelse. Det er en rolle ved slike fibrotiske tilstander som voksen respirasjonsdistress-syndrom (ARDS), eller til og med ved reduksjon av den proliferative kapasiteten til epithelium ved lungekreft.

Resultater

Reseptorlokalisering

Alle antistoffene og riboprobene blir testet på normal adrenal cortex og medulla hvor begge reseptortypene er kjent for å være rikelig til stede.

Fremgangsmåten gjentas på normalt lungevev hvor vi var i stand til både å detektere ATi og AT2 reseptorer og deres mRNA. Lokaliseringen er som følger: ATi - på glatte muskelceller, fibroblaster/stroma, makrofager. Dette er relativt forutsigbart bortsett fra at intensiteten og antallet reseptorer i normal lunge er relativt høyt.

AT2 - på bronkiale epitelceller (særlig børstegrensen), på slimkjertler (noen). I tillegg, på vaskulære endoteliale celler, fibroblaster, makrofager og bruskceller.

Dette er totalt uventet og et nytt funn som trenger ytterligere undersøkelse. Epitelcelle-og slimkjertellokaliseringen bekreftes både ved protein- og mRNA-innhold,

børstegrenselokaliseringen vedrører slimsekresjon.

Fordeling av angiotensin AT\ og AT? i lungene til pasienter med kronisk bronkitt sammenlignet med kontroller

Leica-utstyret (bildeanalysator MR500) oversetter fargeintensiteten til en grå skala (0-250), hvor hver enhet er en pixel. Dette muliggjør å kvantifisere dataene nøyaktig. Disse dataene er basert på bildeanalyse av pasienten. Dataene er uttrykt som pixel per arealenhet av positivt farget vev og er gjennomsnittet av fem felt per slide.

Som det fremgår av disse resultatene, er forholdet mellom AT\-fordeling i underepitel og AT2 i epitel i normalt lungevev signifikant under 1, mens dette forholdet er nær eller over 1 i sykt lungevev. Epitelet danner den indre kledningen til luftrøret og hovedbronkiene. Økningen i ATi/AT2-reseptorforholdet i det bronkiale underepitelområdet av lungen fra kroniske bronkittpasienter sammenlignet med kontroll skyldes først og fremst de hevede nivåene av AT]-reseptoren som finnes i fibroblaster og makrofager som omgir luftveis-epithelium og reflekterer økede nivåer av inflammasjon og fibrose som observeres i COPD.

Resultatene ovenfor demonstrerer klart at AT 1-reseptorene som modulerer angiotensin II er lokalisert i under-epitel lungevev og særlig blir fordelingen i korresponderende lungevev økt. Følgelig fører inhiberingen av angiotensin II ved hjelp av AT] reseptorantagonister til reduksjon i luftveisobstruksjon.

Videre viser eksperimentene at fordelingen av AT2 i epitellungevev, særlig i korresponderende sykdomsvev, f. eks. først og fremst på bronkiale epitelceller, og også i strukturceller til alveola, f. eks. på slimkjertler til alveola, blir økt. Idet AT2-reseptorene er anti-proliferative, anti-fibrotiske og pro-apoptotiske, er deres modulering anvendelig for behandling av spesifikke former av lungetilstander og sykdommer, særlig for behandling av voksen respirasjonsdistress-syndrom (ARDS) og for å redusere den proliferative kapasiteten til epithelium ved lunge- og brystkreft, og videre, for behandling av sepsis syndrom, lungeskadeformer, slik som pneumonia, aspirasjon av maveinnhold, brysttraume, sjokk, brannskader, fettemboli, kardio-pulmonal bypass, O2-toksisitet, blodstillende pankreatitt, interstitial og bronkoalveolær inflammasjon, proliferasjon av epitel- og interstitial-celler, kollagenakkumulering, fibrose.

Reseptorfordeling i normalt brvstvev og hos pasienter med brystkreft

Brystprøver inkludert i denne studien ble tilfeldig rekruttert fra filer i "Pathology Dept., University Hospital", Gent. Alle var blitt fiksert i formalin, behandlet i parafinvoks og en diagnose for deres patologiske status ble gjort av avdelingspatologene. Seksten tilfeller er blitt inkludert: 14 invasive duktale karcinomer, en invasiv kolloid karcinom og en invasiv lobulær karcinom.

Irnmunocytokjemi ble utført på vevssnitt nedsenket i parafinvoks ved anvendelse av polyklonale antistoffer for ATi og AT2 anvendt i lungestudien sammen med streptavidin-biotin-peroksidasekompleksfremgangsmåten som tidligere.

For å tilveiebringe en mulig modell for testing av reseptorantagonister, ble cellelinjer med opprinnelse fra humant brystvev også studert for deres reseptorinnhold. Dette kan gi en anvendelig in vitro arbeidsmodell for ytterligere biokjemiske og cytologiske studier.

Resultater

Dataene som ble oppnådd viser klart tilstedeværelsen av angiotensin II type 1 og 2 reseptorer i normalt humant brystvev idet AT2 ble funnet på kuboidalt epithelium på innsiden av kanalene og ATI først og fremst til stede på kanal-myoepiteliale celler. All farving ble opphevet ved å utelate det primære antistoffet fra inkuberingen.

I alle tilfeller var bindevevet positivt for ATI reseptoren sammen med ingen (11/16) til svak (5/16) farving av cancer-cellene. For AT2 reseptoren ble det motsatte observert idet alle karcinomene var positive og tilnærmet uten stromal reaktivitet (1/16).

Resultatene fra cellelinjetestene var svært interessante med et forskjellig fargemønster i hvert tilfelle. Korttidskulturene av normale pattedyrepitelceller var sterkt positive for ATI reseptoren, men farvingen var bare svak for AT2 reseptoren.

Brvstkarcinomer

Konklusjoner

Slik det fremgår fra disse resultatene, synes tilstedeværelsen av ATI reseptoren på normale epitelceller å være svært forskjellig fra lungen. Imidlertid er den epiteliale celletypen myoepitelial, mens AT2 reseptoren i begge vevene finnes på kuboidale epitelceller. Samtidig er den positive stromale farvingen for ATI reseptoren den samme for begge vevene. Den sistnevnte er klart bundet til tilstedeværelsen av fibroblaster i den ekstracellulære matriksen.

Tilstedeværelsen av AT2 reseptoren på karcinomceller og på en slik utbredt og reproduserende måte er overraskende. Celletypene beskrevet her bærer de spesifikke reseptorene som gir en ideell in vitro modell for slike studier.

Disse eksperimentene viser klart den overraskende effekten at i den foreliggende modellen ved anvendelse av brystkarcinomceller er AT] reseptorene først og fremst fordelt i stroma, mens AT2 reseptorene først og fremst finnes i karcinomceller.

Alle disse overraskende resultatene viser klart at en hvilken som helst ATi reseptorantagonist eller AT2 reseptormodulator kan anvendes for behandling av tilstander eller sykdommer assosiert med økning av ATj reseptorer i underepitelområdet eller økning av AT2 reseptorer i epitel, særlig for behandling av obstruktive luftveissykdommer. Obstruktive luftveissykdommer, en klassifisering av respirasjonssykdommer som er kjennetegnet ved redusert luftveisstørrelse og økt luftveissekresjon, resulterer i redusert alveolær ventilasjon. Obstruktive luftveissykdommer innbefatter reversible og irreversible tilstander og er for eksempel utvalgt fra kronisk obstruktiv pulmonal sykdom, slik som bronkitt, f. eks. kronisk bronkitt og emfysem, og også fra astma, cystisk fibrose, interstitial lungesykdom, invasiv lungekreft, pulmonal vaskulær sykdom og økt motstand mot luftstrøm under tvungen ekspirasjon. En hvilken som helst slik behandling kan også, men ikke nødvendigvis, være assosiert med behandling av hypertensjon så vel som både ikke-røkere og røkere.

Disse overraskende resultatene demonstrerer klart at en hvilken som helst AT2 reseptormodulator kan anvendes for behandling av tilstander eller sykdommer assosiert med økning av AT2 reseptorer i epitel-lungevev, særlig for behandling av spesifikke former av lungetilstander og -sykdommer, særlig for behandling av voksen respirasjonsstress-syndrom (ARDS) og for å redusere den proliferative kapasiteten til epithelium ved invasiv lungekreft, og videre for behandling av sepsis syndrom, lungeskadeformer, slik som pneumonia, aspirasjon av maveinnhold, brysttraume, sjokk, brannskader, fett-emboli, kardiopulmonal bypass, 02-toksisitet, hemoragisk pankreatitt, interstitial og bronkoalveolær inflammasjon, proliferasjon av epitel- og interstitialceller, kollagenakkumulering, fibrose.

ATi reseptorantagonister eller AT2 reseptormodulator er midler som modifiserer vertens biologiske respons overfor tumorceller med resulterende terapeutiske fordeler. Den økte ATi reseptorekspresjonen i pattedyr duktal-myoepithelium og av AT2 reseptoren i pattedyr kuboidalt epithelium demonstrerer at en hvilken som helst ATi reseptorantagonist eller AT2 reseptormodulator kan anvendes for behandling av invasiv brystkarcinom. Disse inkluderer skirrus, infiltrativ, papillær, duktal, medullær og lobulær brystkreft så vel som metastaser i lungene, pleura, skjelett og lever. Behandling bør anses som adjuvansbehandling i kombinasjon med kirurgi, radioterapi eller som palliativ behandling med hormonterapi eller andre biologisk responsmodifikatorer slik som interferoner, interleukiner, tumornekrosefaktorer, monoklonale antistoffer, etc.

Mens klinisk undersøkelse og mammografi antyder brystkreft, er det kun undersøkelse av vevsbiopsi som kan gi en diagnose. Fordelingsmønsterne mellom ATi og AT2 reseptorer kan anvendes som markører for hyperplasi (lokalisering av AT] reseptorer) og for invasiv kreft (lokalisering av AT2 reseptorer) og derfor for diagnosen av ondartetheten til tumoren.

EP 502314 beskriver en rekke forskjellige benzimidazolforbindelser som virker som angiotensin-2 antagonister. Antagonistene kan brukes til å behandle en rekke forskjellige sykdommer, for eksempel lungeødem og kronisk bronkitt.

WO 9205784 beskriver pyridinderivater som angiotensin-2 antagonister idet de bindes til AT-2 reseptorer. Oppfinnelsen som her beskrives bygger på oppdagelsen av at AT-2 reseptorer er funnet i det sentrale nervesystemet til pattedyr, i kvinnelige organer knyttet til reproduksjon, samt i neurale tumorceller og transformerte, humane neuronale celler.

WO 9731634 beskriver AT-1 reseptorantagonister for stimulering av apoptose, og forbindelsens kan benyttes for behandling av cancer og andre sykdommer.

Ingen av disse publikasjonene beskriver imidlertid en komprimert tablett med et innhold som beskrevet i foreliggende oppfinnelse.

ATi reseptorantagonister inkluderer forbindelser som har forskjellige strukturelle trekk. For eksempel kan det nevnes forbindelser som er opplistet i den europeiske patentsøknaden som har publikasjonsnr. 443983 (EP 443983), spesielt i forbindelsene i kravene og sluttproduktene i arbeidseksemplene.

I forbindelse med foreliggende oppfinnelse anvendes (S)-N-(l-karboksy-2-metylprop-l-yl)-N-pentanoyl-N-[2'(lH-tetrazol-5-yl)bifenyl-4-ylmetyl]amin [Valsartan] med formelen

og dens farmasøytisk anvendbare salter.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer følgelig en komprimert tablett, kjennetegnet ved at den omfatter valsartan i fri form og mer enn 30 vekt-% mikrokrystallinsk cellulose basert på den samlede vekten av kjernekomponentene av nevnte tablett, hvor følgende

tabletter er unntatt:

Film-belaete tabletter:

Film-belagte tabletter:

AT] reseptorantagonistene eller AT2 reseptorligandene, respektivt, som for eksempel fremviser minst et basisk senter kan danne syreaddisjonssalter. Disse dannes for eksempel ved anvendelse av sterke uorganiske syrer, slik som mineralsyrer, f. eks. svovelsyre, en fosforsyre eller en hydrohalogensyre, ved anvendelse av sterke organiske karboksylsyrer, slik som C1-C4 alkankarboksylsyrer som er usubstituert eller substituert for eksempel med halogen, f. eks. eddiksyre, slik som mettede eller umettede dikarboksylsyrer, f. eks. oksalsyre, malonsyre, ravsyre, maleinsyre, fumarsyre, ftalsyre eller tereftalsyre, slik som hydroksykarboksylsyrer, f. eks. askorbinsyre, glykolsyre, melkesyre, eplesyre, vinsyre eller sitronsyre, slik som aminosyrer, f. eks. aspartam- eller glutamsyre, eller slik som benzosyre, eller ved anvendelse av organiske sulfonsyrer, slik som C1-C4 alkansulfonsyrer eller arylsulfonsyrer som er usubstituert eller substituert for eksempel med halogen, f. eks. metansulfonsyre eller p-toluensulfonsyre. Eksempler på egnede salter med baser er metallsalter, slik som alkalimetall- eller jordalkalimetallsalter, f, eks. natrium-, kalium- eller magnesiumsalter, eller salter med ammoniakk eller et organisk amin, slik som morfolin, tiomorfolin, piperidin, pyrrolidin, et mono-, di- eller tri-laverealkylamin, f. eks. etyl-, tert-butyl-, dietyl-, diisopropyl-, trietyl-, tributyl- eller dimetylpropylaminer, eller et mono-, di- eller tri-hydroksy laverealkylamin, f. eks. mono-, di- eller tri-etanolamin. Videre kan de korresponderende indre saltene dannes.

WO 97/49394 beskriver sammenpressede faste orale doseringsformer, f. eks. oppnådd ved sammenpressing av valsartan (eventuelt i saltform) eventuelt kombinert med hydroklorotiazid (HCTZ). I WO 97/49394 er det foretrukne celluloseområde gitt som 10 til 30%, f. eks. 21%, for valsartan/HCTZ sammensetninger og 5% valsartan alene. Det foretrukne område for tverrbundet polyvinylpyrrolidon (crospovidon) er gitt som 10 til 20%, f. eks. 13%.

Etter inngående testing er det overraskende blitt funnet at det er mulig å forbedre biotilgjengelighetskarakteristikkene til kjente faste formuleringer av valsartan ved å øke andelen mikrokrystallinsk cellulose. Det er også overraskende blitt funnet at det er mulig å forbedre kvaliteten, f. eks. forbedre vektenhetlighet og forbedre sammenpressing for tablettene, av nevnte faste formuleringer av valsartan ved å redusere andelen tverrbundet PVP crospovidon.

I en utførelsesform innbefatter den komprimerte tabletten ifølge oppfinnelsen mindre enn 13% crospovidon, f. eks. 2 til 10%, i forhold til vekt basert på totalvekten av kjernekomponentene av den faste orale doseringsformen.

Fordelaktig er vektforholdet mellom valsartan og crospovidon fra 7:1 til 3:1, f. eks. 6:1 til 4:1, f. eks. 5,3:1.

Fordelaktig er vektforholdet mellom mikrokrystallinsk cellulose og crospovidon fra 7:1 til 1:1, f. eks. 4:1 til 2:1, f. eks. 3,6:1.

Den komprimerte tabletten ifølge oppfinnelsen kan innbefatte fra 20 til 360 mg valsartan, f. eks. 40, 80,160, 320 mg. Med dette området med doseringsbehandlings-fleksibilitet og effektivitet kan f. eks. blodtrykkreduksjonen økes. 1 et videre aspekt angår den foreliggende oppfinnelsen en fast oral doseringsform som innbefatter

20 til 65% valsartan

31 til 65% mikrokrystallinsk cellulose

2 til 13%) crospovidon.

En typisk sammensetning kan innbefatte:

20 til 65% valsartan

31 til 50% mikrokrystallinsk cellulose

2 til 10%) crospovidon

1 til 10%) magnesiumstearat

0,5 til 5% kolloidal vannfri silika.

Hvis ønskelig, kan 1 til 10 vekt-% av kjernesammensetningen, f. eks. 5 til 10%, av Cutina, eller 1 til 10% vekt-% av kjernesammensetningen, f. eks. 5 til 10% stearinsyre tilsettes.

Andre eksipienter som smøremidler og glidemidler som vanligvis anvendes i orale faste formuleringer kan anvendes, og referanse gjøres til den omfattende litteraturen angående egnede substanser, se spesielt Fiedlers "Lexicon der Hilfstoffe", 4. utgave, ECV Aulendorf 1996 og "Handbook of Pharmaceutical Excipients" Wade and Weller Ed. (1994).

De komprimerte tablettene ifølge oppfinnelsen kan være i form av dragéer i hvilket tilfelle den komprimerte tabletten blir utstyrt med et belegg, typisk et sukker-, skjellakk-eller annet filmbelegg som er helt vanlig i litteraturen. Det vises til et antall kjente fremgangsmåter for belegging som anvendes i litteraturen, f. eks. spray-belegging i et fluidisert bed, f. eks. ved kjente fremgangsmåter ved anvendelse av apparat tilgjengelig fra Aeromatic, Glatt, Wurster eller Hiittlin, i en perforert panne ved Accela Cota metoden, eller beleggingsmetoden som omfatter nedsenket sverd. Additivene som vanligvis anvendes ved konfeksjonering anvendes i slike frremgangsmåter. For eksempel er belegg som kan anvendes beskrevet i WO 97/49394, Opadry og lignende.

Den komprimerte tabletten ifølge oppfinnelsen er anvendelig ved de kjente indikasjonene for valsartan.

Den eksakte dosen av valsartan og den bestemte tabletten som skal administreres avhenger av et antall faktorer, f. eks. tilstanden som skal behandles, ønsket varighet av behandlingen og frigivelseshastigheten til det aktive midlet. For eksempel kan mengden aktivt middel som kreves og frigivelseshastigheten derav bestemmes på basis av kjente in vitro eller in vivo teknikker, som bestemmer hvor lenge en bestemt konsentrasjon av aktivt middel i blodplasmaet holder seg ved et akseptabelt nivå for terapeutisk effekt. For eksempel har tabletten ifølge oppfinnelsen i kliniske forsøk en sammenlignbar biotilgjengelighet med den kommersielle formen av Diovan®.

Foretrukket er oppløsningshastigheten av tabletten ifølge foreliggende oppfinnelse over 90% i løpet av 30 minutter.

For eksempel kan doseringer i området fra 10 mg til 360 mg valsartan per dag for et 75 kg pattedyr, f. eks. menneske, og i standard dyremodeller anvendes. En svært god tolererbarhet av valsartan tilveiebrakt av sammensetningene kan observeres i standard dyretester og i kliniske forsøk.

En slik fast oral doseringsform kan fremstilles ved å opparbeide komponentene som i WO 97/49394, f. eks. som definert tidligere, i passende mengder, for å danne enhets-doseringsformer.

For eksempel kan en fremgangsmåte som kan anvendes for fremstilling av de komprimerte tablettene som beskrevet tidligere innbefatte trinnene med å:

i) male det aktive midlet og farmasøytisk akseptable additiver,

ii) gjøre en blanding av det malte aktive midlet og additivene til gjenstand for

sammenpresning for å danne et sammenpresset materiale (kompakt masse), iii) omdanne den faste massen for å danne et granulat og iv) sammenpresse granulatet for å danne den komprimerte tabletten.

Fremgangsmåten blir utført under fravær av vann, dvs. det er en tørr sammenpresnings-fremgangsmåte. Fremgangsmåten kan utføres ved omgivelsesbetingelser når det gjelder temperatur og fuktighet; det er ikke nødvendig å sikre at prosessen utføres i en tørr atmosfære.

Det begynnende maletrinnet i) kan utføres ifølge vanlige målemetoder eller mikroniseringsmetoder.

Valsartanet og additivene kan males enten individuelt eller sammen til partikkelstørrelser fra ca. 0,1 mikrometer (um) til ca. 1500 um, f. eks. 1,0 um til 900 um, f. eks. 60 um til 600 nm. Minst 90% av krystallene av både valsartanet og additivene er til stede innenfor disse områdene. Partikler med denne størrelsen oppnås ved vanlige finfordelingsfremgangsmåter, f. eks. maling i en luftjet-mølle, hammer- og siktemølle, mølle med fine slag, kulemølle eller vibratormølle.

Mikroniseringen blir foretrukket utført ved kjente fremgangsmåter ved anvendelse av en ultralydsdesintegrator, f. eks. av BRANSON Sonifier typen, eller ved røring av en suspensjon med en høyhastighetsrører, for eksempel med en rører av HOMOREX typen.

De malte partiklene kan eventuelt på dette trinnet siktes og blandes ifølge kjente fremgangsmåter.

Sammenpressing for å danne en komprimert tablett krever sammenpressing av de tørre malte komponentene. Sammenpressingen kan utføres ved anvendelse av en slagteknikk eller foretrukket ved hjelp av en valse. Valsesammenpressingsapparatur blir vanligvis og essensielt anvendt med to valser som ruller mot hverandre. En hydraulisk bukk tvinger en av valsene mot den andre og gir dermed en sammenpressingskraft mot de malte partiklene matet inn i valsesammenpresseren via et skruetransportørsystem.

Sammenpressingskraft på mellom 25 og 65 kN, f. eks. 25 og 45 kN, kan anvendes. Innenfor dette sammenpressingskraftområdet har det overraskende blitt funnet at for hver bestemte formulering bør en minimums sammenpressingskraft anvendes for å oppnå en fast oral doseringsform hvori granulatet desintegrerer til adskilte primære partikler i en ønsket hastighet, f. eks. desintegreringen finner sted ca. seks ganger raskere for en fast oral doseringsform sammenpresset over en minimums sammenpressingskraft. En slik rask desintegrasjonshastighet er uvanlig for tabletter og er tilsvarende desintegrasjonshastigheten til en kapselformulering. Den bestemte minimums sammenpressingskraften avhenger av innholdet av aktivt middel i en gitt formulering og avhenger også derfor av mengden og beskaffenheten til additivene til stede.

Gitt denne informasjonen, vil fagmannen helt klart være i stand til å bestemme minimums sammenpressingskraften for andre formuleringer ved anvendelse av rutine-eksperimentering og uten for stor belastning.

Valsehastigheten kan settes til mellom 1 og 20 rpm og foretrukket 9 til 15 rpm. Etter passering gjennom valsene ligner den sammenpressede massen (komprimatet) et tynt bånd i segmenter.

Den sammenpressede massen kan siktes og/eller males for å gi granulatet. Siktingen i sin enkleste form omfatter å passere det komprimerte materialet som kommer ut fra valsene gjennom en sikt under mekanisk trykk. Mer foretrukket blir det komprimerte materialet siktet ved anvendelse av en oscillerende mølle, f. eks. en MGI624 Frewitt (Key International Inc.).

Sammenpressingen av granulatene til tablettkjerner kan utføres på en vanlig tablettmaskin, f. eks. på en EK-0 Korsch eksentrisk tablettmaskin eller en roterende sammenpressingsmaskin, f. eks. ved en sammenpressing større enn 2 kN. Tablettkjernen kan variere i form og kan for eksempel være rund, oval, avlang, sylindrisk eller i en hvilken som helst egnet form, og kan variere i størrelse avhengig av konsentrasjonen av de terapeutiske midlene. En karakteristikk av tablettene ifølge oppfinnelsen er deres lille størrelse tatt i betraktning mengden aktivt middel som de inneholder.

I en foretrukket utførelsesform er tablettene som oppnås i sammenpresningsfremgangs-måten beskrevet ovenfor svakt ovale. Kantene til tablettene kan være koniske eller avrundet.

I en særlig foretrukket utførelsesform blir en fast oral doseringsform sammenpresset i form av en tablett som har en avlang form hvori forholdet mellom dimensjonene lengde:bredde:høyde er f. eks. 2,5-5,0 : 0,9-2,0 : 1,0, og foretrukket hvori grunn- og toppflaten til tabletten uavhengig av den andre er plan eller konvekst kurvet om den langsgående aksen; sideflatene er plane, endeflatene kan være av en hvilken som helst form og kantene er eventuelt koniske eller avrundede.

I en særlig fordelaktig utførelsesform blir en fast oral doseringsform sammenpresset fra granulatet i form av en tablett av avlang form hvori lengden er ca. 10,0 til 15,0 mm, bredden ca. 5,0 til 6,0 mm og høyden ca. 3,0 til 4,0 mm.

I en annen fordelaktig utførelsesform blir en fast oral doseringsform sammenpresset fra granulater i form av en tablett av avlang form hvori lengden er ca. 15,0 til 18,0 mm, bredden ca. 6,0 til 9,0 mm og høyden ca. 3,5 til 5,0 mm.

I enda en annen fordelaktig utførelsesform blir det tilveiebrakt en tablett som i det vesentlige er plateformet med den øvre og nedre flaten har en svakt konveks overflate. Foretrukket har tabletten en diameter på ca. 8 til 8,5 mm og en dybde på ca. 3 til 3,5 mm, eller en diameter på ca. 16 mm og en dybde på ca. 6 mm. Tablettene kan ha et volum på fra ca. 0,1 cm<3> til ca. 1 cm<3>, f. eks. 0,1 cm3 til ca. 0,45 cm<3>, f. eks. 0,2 til 0,3 cm<3>, f. eks. ca. 0,125 cm<3> eller 0,25 cm<3>.

De kan videre være transparente, fargeløse eller fargede og også markert for å gi produktet et individuelt utseende og gjøre dem lett gjenkjennbare. Anvendelsen av fargestoffer kan tjene til å øke synligheten så vel som å identifisere sammensetningene. Fargestoffer egnet for anvendelse innen farmasi inkluderer typisk karotinoider, jernoksider eller klorofyll.

Følgende eksempler illustrerer den ovenfor beskrevne oppfinnelsen.

Formuleringseksempel 1:

Filmbelagte tabletter:

Den filmbelagte tabletten fremstilles f. eks. som følger: En blanding av valsartan, mikrokrystallinsk cellulose, crospovidon, en del av den kolloidale vannfrie silika/kolloidal silisiumdioksid/Aerosil 200, silisiumdioksid og magnesiumstearat blir forhåndsblandet i en diffusjonsblander og deretter siktet gjennom en screening-mølle. Den resulterende blandingen blir igjen forhåndsblandet i en diffusjonsblander, sammenpresset på en valsesammenpresser og deretter siktet gjennom en screening-mølle. Til den resulterende blandingen blir resten av den kolloidale vannfrie silika/kollodial silisiumdioksid/Aerosil 200 tilsatt og den endelige blandingen blir fremstilt i en diffusjonsblander. Hele blandingen blir sammenpresset på en rotasjonstablettmaskin og tablettene blir belagt med en film ved anvendelse av Diolack matt rød i en perforert panne.

Formuleringseksempel 2:

Filmbelagte tabletter:

Den filmbelagte tabletten fremstilles f. eks. som beskrevet i formuleringseksempel 1.

Formuleringseksempel 3:

Filmbelagte tabletter:

Opadry® sammensetning:

Formuleringseksempel 4 ( referanse) :

Kapsler:

Tabletten fremstilles f. eks. som følger:

Granulering/tørking

Valsartan og mikrokrystallinsk cellulose spray-granuleres i en granulator med fluidisert sjikt med en granuleringsløsning bestående av povidon og natriumlaurylsulfat løst i renset vann. Granulatet som oppnås tørkes i en tørker med fluidisert sjikt.

Maling/blanding

Det tørkede granulatet males sammen med crospovidon og magnesiumstearat. Massen blir deretter blandet i en konisk blander av skruetypen i ca. 10 minutter.

Innkapsling

De tomme harde gelatinkapslene fylles med de blandede bulkgranulene under kontrollerte temperatur- og fuktighetsbetingelser. De fylte kapslene avstøves, inspiseres visuelt, vektsjekkes og settes i karantene inntil videre i kvalitetssikringsavdelingen.

Formuleringseksempel 5 ( referanse") :

Kapsler:

Formuleringen fremstilles f. eks. som beskrevet i formuleringseksempel 4.

Formuleringseksempel 6 ( referanse) :

Hard gelatinkapsel:

Eksempler 7 til 11:

Eksempel 12: Oppløsning av filmbelagte tabletter ( FCT)

Oppløsningsakseptansekriteriet er Q=75% i 30 min (røreåre 50 rpm, fosfatbuffer pH 6,8)

Claims

1. Komprimert tablett, karakterisert ved at den omfatter valsartan i fri form og mer enn 30 vekt-% mikrokrystallinsk cellulose basert på den samlede vekten av kjernekomponentene av nevnte tablett, hvor følgende tabletter er unntatt: Film-belagte tabletter: Film-belagte tabletter: og Film-belagte tabletter:

2. Komprimert tablett ifølge krav 1, karakterisert ved at den omfatter opp til 65 % mikrokrystallinsk cellulose.

3. Komprimert tablett ifølge krav 1 eller 2, karakterisert v e d at den omfatter mindre enn 13 % krospovidon.

4. Komprimert tablett ifølge et hvilket som helst av krav 1 til 3, karakterisert ved at vektforholdet mellom valsartan og mikrokrystallinsk cellulose er fra 2,5:1 til 0,3:1.

5. Komprimert tablett ifølge et hvilket som helst av krav 1 til 4, karakterisert ved at den omfatter 20 til 65 % valsartan.

6. Komprimert tablett ifølge et hvilket som helst av krav 1 til 5, karakterisert ved at den omfatter 20 til 360 mg valsartan.

7. Komprimert tablett ifølge krav 1, karakterisert ved at den omfatter

20 til 65 % valsartan

31 til 65 % mikrokrystallinsk cellulose

2 til 13 % krospovidon.

8. Komprimert tablett ifølge et hvilket som helst av krav 1 til 7, karakterisert ved at den omfatter mer enn 250 mg og opp til 360 mg valsartan som et aktivt middel.

9. Komprimert tablett ifølge et hvilket som helst av krav 1 til 7, karakterisert ved at den omfatter 40, 80,160 eller 320 mg valsartan.