NO318903B1 - Identifikasjon av optiske lysledere - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse gjelder en fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i dennes ene ende, og for fabrikasjon av diffraksjonsgittere og -mønstre. Videre gjelder den en lysleder, idet lyslederen er i bruk i et optisk sambandssystem.

En fremgangsmåte for identifikasjon av en optisk sambandslinje, her også kalt lysleder, ved delvis å endre brytningsindeksen av en kjerne i lederen og deretter bestemme posisjonen av den del som har endret brytningsindeks i forhold til lederens ende ved hjelp av en såkalt OTDR-metode, er allerede kjent fra litteraturen: ("Remote fiber Discrimination Method for an Optical Transmission Line Database", 1991, Densi Jyouhou Tsusin Gakkai Shuki Taikai, Reference B-591).

I henhold til denne metode legger man en identifikasjonskode som er bygget opp av forskjellige deler med ulik brytningsindeks, over et hundretalls meter langs lederen. I det eksempel som er anført ovenfor trengs f.eks. for å registrere en åttebits identifikasjonskode for en lysleder, en lengde på 50 m for hver bit, således totalt 400 m. Følgelig er det vanskelig å bruke en slik måte å legge inn identifikasjonskoder på for korte optiske fiberforbindelser. Innpreging av en identifikasjonskode som strekker seg over flere hundre meter langs denne lysleder må gjøres under dens fremstilling, og dette er ikke praktisk.

Fra Patent Abstract of Japan, volum 16, nr. 308 (side 1381), 1992-07-07 og patentskriftet JP-A-04 084 727 er beskrevet en fiberidentifikasjonsmetode for en optisk signalvei av fordelt type. Flere optiske fibere er koplet til en stjemekopler som mottar lys fra en optisk fiber i form av en enkel inngang. Hver optisk linje eller lysleder har innlagt en enkelt optisk refleksjonsmodul for lysrefleksjon på sin spesifikke bølgelengde. Siden den reflekterte lysmengde ved den gitte bølgelengde da vil være forskjellig for hver enkelt optisk fiber kan en optisk pulsregistreringsenhet som omfatter en filterdel for å velge bølgelengde identifisere den optiske linje på basis av det således reflekterte lys.

Fra NTT Review, volum 4 nr. 2, mars 1992, Tokyo, Japan, side 53-56 er vist en identifikasjonsenhet for å detektere lyseffekt som stråles ut fra en bøyd fiber, særlig for fiberledere med dispersjonsforskyvning. Enheten for slike kabler bruker det aspekt at tapene i en bøyd del av en fiberleder vil være annerledes enn for andre optiske fibere. Sammenliknes således tapene i slike dispersjonsforskjøvne fibere med en referansefiber vil man kunne skille ut fibrene på basis av tapene i bøyen. Følgelig kan en dispersjonsforskjøvet optisk fiber detekteres ut fra dens tap i bøyde områder.

I JP 02 181 101A er beskrevet en måte å identifisere optiske fibere ved å analysere såkalt Ramanreflektert lys som sendes inn på fibrene og ifølge slikt reflektert lys' egenskaper kan den enkelte fiber identifiseres ved analyse av det reflekterte lys, ved hjelp av en varmeanordning på en av fibrene.

Fra JP 02 020 803 er kjent en fremgangsmåte for identifikasjon av optiske fibere hvor et område av fibrenes kappe først fjernes slik at bestemte indre områder eksponeres. En sekundær fiber føres mot det eksponerte område av en av fibrene, og denne fiber deformeres slik at den sender ut signallys som kan samles opp i denne sekundære fiber.

Endelig er det i EP 0 438 759 Bl fra 1991 beskrevet en måte å prege en optisk fiber i et kjerneområde ved hjelp av et braggmønster. Dette mønster dannes ved at UV-lys deles opp i to lysstråler som reflekteres av speil og deretter rekombineres et sted i fiberens kjerneområde. Mønsteret danner en bestemt vinkel i forhold til fiberens lengderetning, og vinkelen kan fritt velges. Lysstrålene fra speilene har sin spesifikke vinkel i forhold til et referanseplan og velges i forhold til UV-lysets bølgelengde.

Et mål med denne oppfinnelse er å komme frem til en mer praktisk måte å identifisere en lysleder på, både lett og presist og uavhengig av lengden. For å oppnå dette omfatter oppfinnelsens fremgangsmåte ifølge patentkrav 1 følgende trinn, idet identifikasjonskoden bygger på reflekterende deler i hver lysleder: Tilveiebringelse av flere reflekterende deler i lyslederen, og identifikasjon av lyslederen ut fra informasjon om lys som returneres fra den reflekterende del.

I en første variant tilordnes hver lysleder en spesifikk kombinasjon av relative stillinger for de reflekterende deler, deretter detekteres de relative stillinger for de reflekterende deler basert på reflektert lys når lys sendes inn på denne lyslederen, og lyslederen identifiseres ut fra resultatet av detekteringen.

Når lys for deteksjon sendes inn i den ene ende av lyslederen blir det reflektert ved de anordnede reflekterende deler og sendes tilbake til påtrykksenden. En kombinasjon av de relative stillinger av de reflekterende deler er unik for hver enkelt lysleder. For å registrere de relative stillinger av delene som sammen utgjør en identifikasjonskode kan enten den optiske veilengdeforskjell for de reflekterte lysbidrag måles med et interferrometer, eller man måler tidsforskjellen mellom de enkelte reflekterte lysbidrag fra hver av de reflekterende deler, hvorved lyslederen kan identifiseres éntydig som følge av måleresultatene. Således kan man ut fra flere reflekterende deler i hver lysleder, for å danne en identifikasjonskode og hvor hver av delene reflekterer lys med spesifikk bølgelengde og slik at hver lysleder far en unik kombinasjon av de reflekterte bølgelengder, detektere bølgelengdene for de reflekterte lysbidrag når et lys for detektering sendes inn i lyslederen, for derved å identifisere lyslederen ut fra resultatet av detekteringen.

Når lyset for detektering sendes inn i den ene ende av lyslederen reflekteres det fra de forskjellige reflekterende deler som sammen utgjør en identifikasjonskode, og lyset sendes tilbake til påtrykksenden av lyslederen. Hver lysleder har en bestemt og unik kombinasjon av bølgelengder fra hver av de reflekterende deler, og ved måling av hvert reflektert lysbidrag med sin respektive bølgelengde kan lyslederen identifiseres éntydig.

En tredje måte i henhold til oppfinnelsen er nærmere spesifisert i patentkrav 4.

Når lys for deteksjon påtrykkes den ene ende av lyslederen reflekteres lyset i de enkelte reflekterende deler som sammen utgjør lyslederens identifikasjonskode, som angitt ovenfor. I dette tilfelle tilordnes hver lysleder en kombinasjon av bølgelengde fra hver av de reflekterende deler og refleksjonsevne eller -intensitet, og fastleggelsen av lyslederens identifikasjon gjøres ved å registrere både bølgelengde og lysintensitet for hver av de reflekterte lysbidrag.

En fjerde fremgangsmåte ifølge oppfinnelsen er angitt i krav 6 og omfatter tilveiebringelse av en reflekterende del på hver optisk linje eller lysleder for å danne en identifikasjonskode, idet den reflekterende del i hver lysleder har en spesifikk refleksjonskarakteristikk som er avhengig av bølgelengden, deteksjon av et reflektert lysspektrum fra hver reflekterende del som følge av påtrykk av lys på lyslederen, og identifikasjon av lyslederen ut fra resultatet av deteksjonen.

Når det lys som skal reflekteres og detekteres sendes inn i den ene ende av lyslederen blir det reflektert i hver av de reflekterende deler som sammen utgjør lyslederens unike identifikasjonskode, i dette tilfelle er refleksjonskarakteristikken for hver av de reflekterende deler gjort avhengig av bølgelengden for det lys som reflekteres, og lyslederen kan følgelig identifiseres ved hjelp av den kode som en kombinasjon av plassering og karakteristikk av de reflekterende deler utgjør.

Når lyset sendes inn i den ene ende av lyslederen reflekteres det som angitt ovenfor fra de enkelte reflekterende deler. I dette tilfelle dannes identifikasjonskoden ved en kombinasjon av de spesifikke bølgelengder som er tilordnet hver reflekterende del, og delenes posisjon. Målingen går ut på å finne bølgelengdene for hvert av de reflekterte lysbidrag og ankomsttidspunktene for disse bidrag, hvorved identifikasjonskoden kan utledes.

Andre særtrekk ifølge oppfinnelsen fremgår av de øvrige fremgangsmåtekravene 7-32 samt kravene 22-38 for en lysleder.

Når lyset sendes inn i den ene ende av lyslederen skjer refleksjon på tilsvarende måte som før, men i dette tilfelle fastlegges koden ved en kombinasjon av de enkelte tapssteder, idet plasseringen av disse gjøres forskjellig for hver enkelt lysleder. Det er tidsforskjellen mellom de spredt reflekterte lysbidrag fra tapsstedene som måles for å finne disses relative posisjon, og ut fra resultatet kan lyslederen identifiseres.

Når det lys som skal detekteres sendes inn i den ene ende av en lysleder som danner en flerkjemelysleder for optisk samband reflekteres lyset i de enkelte reflekterende deler som sammen danner en identifikasjonskode for lyslederen, og lyset sendes fra de enkelte bidrag tilbake til påtrykksenden av lyslederen. Som en kombinasjon av tilstedeværelsen av de reflekterende deler i hver kjerne i lyslederen fremkommer en identifikasjonskode som endres fra lysleder til lysleder, og fastleggelsen av identifikasjonen skjer ved måling av de enkelte lysbidrag.

I henhold til foretrukne fremgangsmåter tilordnes således identifikasjonen direkte til lyslederen, men i stedet er det også mulig å tilknytte en grenleder som bærer identifikasjonen for den optiske hovedlysleder.

Fig. 1 viser et blokkskjema av et styre/overvåkingssystem for optiske lysledere, anvendt for identifikasjon av en lysleder og i henhold til oppfinnelsen, fig. 2 viser et blokkskjema av den indre oppbygging av en kodeleser og dennes tilhørende kretser og enheter, i henhold til en første utførelse av oppfinnelsen, fig. 3 viser et eksempel på en identifikasjonskode, fig. 4A og 4B viser et diagram og et skjema for omvandling av et interferensmønster til en binær datakode, fig. 5 viser skjematisk en avgrenet lysleder med sin separate identifikasjonskode, fig. 6 viser et blokkskjema over en annen oppbygging av en kodeleser, fig. 7 viser et diagram over et deteksjonsresultat over intensiteten av reflektert lys som funksjon av tiden, fig. 8 viser et blokkskjema av den indre oppbygging av en kodeleser og tilhørende ytre kretser/enheter i henhold til utførelsesformer av den andre, tredje og fjerde oppfinnelse, fig. 9A viser et eksempel på en identifikasjonskode i henhold til en andre, tredje og femte utførelsesform, fig. 9B viser samme i mindre målestokk, fig. 10A viser et diagram over intensiteten av reflektert lys som funksjon av bølgelengden, idet det reflekterte lys er omvandlet til en binær datakode i henhold til den andre og femte utførelsesform av oppfinnelsen, fig. 10B viser en skjematisk oversikt over omdanningen fra bølgelengder til binær informasjon, idet dette gjøres i henhold til den andre og femte utførelsesform, fig. 11 viser en avgrenet lysleder med informasjonskode, fig. 12 viser blokkskjematisk oppbyggingen av en kodeleser i henhold til den andre, tredje og fjerde utførelsesform, fig. 13 viser i perspektiv oppbyggingen av en reflekterende del i henhold til den andre, tredje, fjerde og femte utførelsesform, fig. 14 viser samme for en annen reflekterende del, fig. 15A viser i grafisk form sammenhengen mellom registrert lysintensitet og bølgelengde i henhold til den tredje utførelsesform av oppfinnelsen, idet det reflekterte lysspektrum omdannes til en kvarternær kode, fig. 15B viser en oversikt over omdanningen av bølgelengdene i det reflekterte lysspektrum til kvarternær kodet informasjon i henhold til den tredje utførelsesform, fig. 16A viser i perspektiv innlesingen av en identifikasjonskode i henhold til den andre, tredje, fjerde og femte utførelsesform, fig. 16 viser tilsvarende på en litt annen måte, fig. 16C viser nok en variant av denne innlesing, fig. 17A viser et kurveforløp for sammenhengen mellom den registrerte lysintensitet og bølgelengden, i henhold til en fjerde utførelsesform, fig. 17B viser den tilhørende sammenheng i tabellform for omvandlingen fra bølgelengder til binær angivelse, fig. 18 viser skjematisk i blokkdiagramform en kodeleser og dens tilhørende kretser og enheter i henhold til den femte utførelsesform av oppfinnelsen, fig. 19 viser en oversikt for omvandling av reflektert lys til kodet informasjon i henhold til en femte utførelsesform, fig. 20 viser i perspektiv et eksempel på kodeinformasjon i henhold til en sjette utførelsesform, fig. 21A viser skjematisk i diagramform intensiteten av spredt reflektert lys som funksjon av tiden, fig. 21B viser et diagram for omvandlingen av spredt reflektert lys til en binær kode i henhold til denne sjette utførelsesform, fig. 21C viser i tabellform hvordan omvandlingen til binær kodet form i henhold til denne utførelsesform gjøres, fig. 22 viser i blokkskjematisk form en kodeleser og dens tilhørende kretser/ enheter,

i henhold til den syvende utførelsesform av oppfinnelsen, fig. 23 viser et eksempel på

hvordan en identifikasjonskode er lagt inn i henhold til denne syvende utførelsesform, og fig. 24 viser i tabellform omvandlingen av registreringen av reflekterende deler til binær kodet informasjon og i henhold til den syvende utførelsesform av oppfinnelsen.

Fg. 1 viser oppbyggingen av et system for styring og overvåking av optiske sambandslinjer og særlig tilpasset identifikasjon av de enkelte linjer og lysledere, ifølge oppfinnelsen. En samlestasjon som her vil bli kalt terminal 2 utfører omkobling mellom de enkelte optiske linjer og er i systemet plassert mellom en lokal sambandsstasjon 1 og en abonnentgruppe med separate abonnentapparater 3. Flere optiske linjer og hvis ene ende er koblet til transmisjonskretser 4 i sambandsstasjonen 1 er samlet til en fiberoptisk kabel 9 og fortsetter fra sambandsstasjonen ut til terminalen 2. Den andre ende av hver av linjene er koblet til den ene ende av sin respektive optiske linje som er strukket frem til abonnentgruppen med de enkelte abonnentapparater 3, via en optisk kontakt 10. Som et resultat av dette vil transmisjonskretsene 4 i stasjonen 1 og hvert abonnentapparat 3 i alt vesentlig være sammenkoblet langs én optisk linje.

I de optiske kontakter 10 kan fritt utføres manuell omkobling. Før dette utføres kontrolleres ruteinformasjonen for de optiske linjer ved hjelp av en identifikasjonsmetode som er beskrevet senere og med en kodeleser 5 anordnet inne i sambandsstasjonen 1. Deretter overføres ruteinformasjonen fra en hovedstyrekrets 6 til en lokal styrekrets 11 og videreføres til en operatør i felten via en visningsenhet 12. Operatøren utfører den ønskede kontaktomkobling basert på ruteinformasjonen. Etter at dette er gjort leses informasjonen på ny av kodeleseren 5 og bekreftes i stasjonen 1. Deretter vises informasjonen på visningsenheten 12 ved hjelp av hovedstyrekretsen 6 og den lokale styrekrets 11, og operatøren bekrefter utførelsen av omkoblingen.

Fig. 2 viser et blokkskjema over den indre oppbygging av kodeleseren 5 og dens tilhørende kretser og enheter. Den omfatter en lyssender 20 og en lysmottaker 21, begge overvåket og styrt av en mikroprosessor 22 og en taktkrets 23 som sammen danner hovedbestanddelene i hovedstyrekretsen 6.

Senderen 20 inneholder en lyskilde 24 for utsending av lys med egnet spektralområde såsom hvitt lys, et akustooptisk element 25 for på/avslag av lysutstrålingen fra kilden 24, og linser 26,27 anordnet henholdsvis på inngangen og utgangen av elementet 25. Lys sendt ut fra lyskilden 24 føres til ene ende av en lysleder (en optisk fiber eller fiberbunt) i form av detekterbart lys og via linsen 26, elementet 25 og linsen 27. Lyslederen 40 danner en optisk grenlinje som forbinder de enkelte lysledere 50 som skal måles, med kodeleseren 5. Lyslederen 40 er forbundet med lyslederne 50 i den fiberoptiske kabel 9 via en kobler 38 som alternativt kan koble lyslederen 40 til en av de mange lysledere i kabelen.

Lysmottakeren 21 inneholder et såkalt Michelsons interferometer 30, en analog/digital-omvandler (A/D) 36 for å omvandle signalet fra interferometeret 30 til et digitalt signal og videreføre det til mikroprosessoren 22, og et akustooptisk element 31 for påslag/avslag av innfallende lys til interferometeret 30, basert på et signal fra taktkretsen 23. Henvisningstallene 32 og 33 angir linser, og 34 angir en lysleder. Interferometeret 30 inneholder et bevegelig speil 300, et fast speil 301, en stråledeler 302, en speilholder 303 for det bevegelige speil, en posisjonsleser 304 for posisjonen av det bevegelige speil, et opptakselement 305 for lys, og linser 306 og 307. Et lys som påtrykkes interferometeret 30 av Michelsontypen fra lyslederen 34 divergeres i stråledeleren 302 slik at den ene stråle føres til det faste speil 301, mens den andre føres til det bevegelige speil 300. Lyset som reflekteres av speilene føres tilbake til stråledeleren 302 og gir interferens med hverandre. Det interfererende lys videreføres til opptakselementet 305 via en linse 307 og omvandles i opptakeren til et elektrisk signal. Ved å bevege speilet 300 endres den optiske veilengde inne i interferometeret, hvorved det fremkommer en interferensbølgeform i form av et interferogram. Slik er altså prinsippet for Michelsons interferometer. Ved å bruke dette prinsipp kan forskjellige posisjoner av de enkelte reflekterende deler som utgjør en identifikasjonskode registreres.

Hver optisk linje i form av en lysleder 50 har sin unike identifikasjonskode utført ved hjelp av en kodegiver 39. Koden består av flere reflekterende deler, og hver lysleder har en unik kombinasjon av slike deler og deres posisjon. Særlig er de reflekterende deler i form av hakk i lyslederen 50 slik at det dannes diskontinuitetspunkter for lyslederens brytningsindeks overfor lys. Fig. 3 viser et eksempel på en kodegiver 39 som i lyslederen fastlegger en bestemt identifikasjonskode. Koden dannes ved fire hakk 51 - 54, og i eksempelet er hakkene 52, 53 og 54 hhv. i avstanden 3,10 og 15 mm fra hakket 51. Hvis lys for detektering sendes ut fra lyssenderen og faller inn på lyslederen 50 vil det lys som faller tilbake på lysmottakeren 21 som følge av refleksjon fra hakkene som danner identifikasjonskoden få forskjellig optisk veilengde som følge av den fastlagte avstand mellom hakkene. Veilengdeforskjellen bestemmes i interferometeret 30, hvorved de relative stillinger av hakkene 51-54 også kan fastlegges. Kodegiveren 39 legges inn i form av hakk mellom den lokale sambandsstasjon 1 og terminalen 2, og i lyslederne mellom terminalen og de enkelte abonnentapparater 3 hos abonnentgruppen (fig. 1). Hvis man har flere terminaler mellom stasjonen 1 og abonnentapparatene 3 legges også identifikasjonskoder inn i lyslederne mellom de enkelte terminaler.

Nå skal gjennomgås en metode for lesing av bestemte identifikasjonskoder, bestemt av kodegivere 39. Hvis lys bringes til å falle inn på en lysleder 50 med kodegiver i form av hakkene 51-54 slik som vist på fig. 3 er f.eks. lysmottakeren 21 koblet til mikroprosessoren 22 for å frembringe et interferogram slik som vist på fig. 4A. Diagrammet angir at et maksimum i lysintensitet oppnås når den optiske veilengdeforskjell er null, og deretter oppnås maksima for samtlige kombinasjoner av to reflekterende deler av hakkene 51 - 54.1 tilfellet som er vist som eksempel på fig. 3 oppnås sidemaksima ved veilengdeforskjellene: 3,5, 7,10,12 og 15 mm.

Fig. 4B viser en oversikt over observasjonsresultatene og angir informasjonskoden. Den 15-bits kode "001010100101001" oppnås ut fra diagrammet på fig. 4A. Kodeinnholdet velges fritt ved valg av antall og posisjon av de enkelte reflekterende deler (hakkene).

I den viste utførelsesform består lyslederen som forbinder den lokale sambandsstasjon 1 med abonnentapparatene 3 av to delte lysledere via terminalen 2. Siden identifikasjonskoden gjelder for hver av de fiberoptiske strekninger må de skilles ut og bekreftes, og av denne grunn har man innført det akustooptiske element 31 slik at pulsformet lys påtrykkes lyslederen som skal undersøkes under styring av taktkretsen 23 og basert på tidsstyring av det innfallende lys, idet det reflekterte lys fra hver av de reflekterende deler i kodegiveren for én og samme lysleder opptas periodisk av elementet 31. På denne måte skilles de reflekterende lysbidrag fra kodegiverens hakk fra hverandre for hvert av de reflekterende steder på samme lysleder. Mikroprosessoren 22 mottar informasjon som vedrører forskjellen mellom hver av identifikasjonskodene og likeledes data vedrørende intensiteten av de reflekterte lysbidrag, slik at det fremkommer et interferogram for hver identifikasjonskode for samme lysleder og basert på tidsstyringen av det innfallende lys. Periodisk opptak av det reflekterte lys kan frembringes med en optisk portkrets (i form av en optisk deflektor) i stedet for det akustooptiske element 31.

Videre kan man i stedet for å prege inn identifikasjonskoden som en kodegiver direkte på lyslederen bruke en optisk grenleder 101 hvor koden er innpreget og som er koblet til hovedlederen i en fiberoptisk kobler 102 (fig. 5).

Fig. 6 viser et blokkskjema over hvordan man ifølge en annen utførelsesform av oppfinnelsen kan fastlegge identifikasjonskoder. Fastleggelsen går ut på å registrere de relative posisjoner av reflekterende deler ut fra interferens mellom reflekterte lysbidrag. På den annen side går denne utførelsesform ut på å detektere en relativ stilling for hver enkelt reflekterende del ved måling av ankomsttidsforskjellen mellom reflekterte lysbidrag. En lyssender 20 inneholder en halvlederlaser 66 for generering av pulsformet lys hvor pulsene har kort varighet (liten pulsbredde), og en laserdrivkrets 65. Lysmottakeren 21 inneholder et opptakselement 61, en A/D-omvandler 62 med lager, og en midlerkrets 63. Henvisningstallene 64 og 67 angir linser.

I denne utførelsesform påtrykkes pulserende lys den fiberoptiske leder (lyslederen) 50 og det er tidsvariasjonene for intensiteten av det reflekterte lys som måles, slik at informasjonskoden som tilsvarer de relative posisjoner av de reflekterende deler kan registreres. Fig. 7 viser et diagram på et eksempel på et måleresultat i henhold til denne utførelse. Langs ordinaten angis intensiteten av reflektert lys, mens abscissen indikerer tiden. Det er det reflekterte lys fra en kodegiver med fire reflekterende deler (innbefattet en referansedel som er den reflekterende del som ligger nærmerst det innfallende lys). Diagrammets intensitetsstolpe 71 kommer fra det først reflekterte lysbidrag, og forskjøvet i tid følger tilsvarende intensitetsstolper 72, 73 og 74 for de etterfølgende reflekterende deler. Avstanden i tid mellom de reflekterte lysbidrag vist som stolper i diagrammet tilsvarer den fysiske avstand langs lyslederen. Antar man at de enkelte reflekterende deler med unntak av referansedelen bare kan plasseres ved fem steder med samme innbyrdes avstand vil man få en fem-bits identifikasjonskode som fremkommer ved at man enten har en reflekterende del ved et bestemt punkt eller at man ikke har en slik del, dette er på fig. 7 indikert med koden "01101".

Nå skal en utførelse i henhold til en andre oppfinnelse gjennomgås (en andre utførelse i henhold til oppfinnelsen). Fig. 8 viser et blokkskjema av den indre oppbygging av en kodeleser 5 og dennes perifere kretser og enheter, i det tilfelle som gjelder et styre/overvåkingssystem for lysledere, slik det er vist på fig. 1. Kodeleseren 5 inneholder en lyssender 1020 og en lysmottaker 1021, begge overvåket og styrt av en mikroprosessor 1022 og en taktkrets 1023, idet disse komponenter sammen danner en hovedstyrekrets 6. Senderen 1020 inneholder en lyskilde 1024 for generering av lys med et passende spektrum, f.eks. hvitt lys, et akustooptisk element 1025 for påslag/avslag av lys som frembringes en lyskilden 1024, og linser 1026, 1027 anordnet hhv. ved inngangen og utgangen av det akustooptiske element 1025. Lys som sendes ut fra lyskilden 1024 påtrykkes den ene ende av en lysleder 40 som et lys for detektering, via linsen 1026, det akustooptiske element 1025 og linsen 1027. Lyslederen 40 er en grenleder som forbinder lyslederne 50 som skal måles med kodeleseren 5. Lyslederen 40 er forbundet med lyslederne 50 via en kobler 38. Kobleren 38 forbinder alternativt lyslederen 40 med den ene og den andre av de enkelte ledere i den fiberoptiske kabel 9 som lyslederne 50 danner.

Lysmottakeren 1021 er i motsetning til det tidligere eksempel et interferensspektroskop 1032 av typen Fabry-Perots referansenormal, en spektroskopkrets 1033 for innstilling av avstanden mellom to resonansplan i spektroskopet 1032, linser 1030, 1031 anordnet hhv. ved inngangen og utgangen av spektroskopet, et lysopptakselement 1034 for omvandling av intensiteten av det utgående lys fra spektroskopet 1032 til et elektrisk signal, en integrator 1035 av "boxcar"-typen for periodisk opptak av et utgangssignal fra elementet 1034 og basert på et signal fra en tidskrets 1023, og en A/D-omvandler 1036 for omvandling av et utgangssignal fra integratoren 1035 til et tilsvarende digitalt signal. Spektroskopet 1032 tilfører lys fra en lysleder 41 forbundet med lyslederen 40 via en kobler 37 og analyserer lysets spektrale fordeling. I dette henseende bestemmer spektroskopkretsen hvor stor avstanden skal være mellom to resonansplan i spektroskopet 1032, ut fra instruksjoner mottatt fra mikroprosessoren 1022. Denne mottar data fra A/D-omvandleren 1036 og analyserer det reflekterte lys med hensyn til bølgelengde samtidig med utførelse av styringen av spektroskopet.

Hver lysleder 50 har innpreget en spesiell identifikasjonskode i form av en kodegiver 39. Koden dannes ved hjelp av flere reflekterende deler som hver reflekterer et lysbidrag med en spesifikk bølgelengde. Lyslederen har en forskjellig kombinasjon av spesifikke bølgelengder for de reflekterende deler, innbyrdes. Hver reflekterende del dannes ved hjelp av et stripemønster som oppnås ved å endre brytningsindeksen av lyslederen lokalt. Siden en "romlig frekvens" for variasjonen av brytningsindeksen settes på riktig måte kan hver reflekterende del få en unik bølgelengde for det reflekterte lys. Som vist på fig. 9A er den reflekterende del dannet av et bestemt stripemønster hvor brytningsindeksen endres over en spesifikk syklus. La syklusen for stripemønsteret 1100 (en avstand mellom de brytningsindeksvarierende punkter som ligger inntil hverandre) være d, den midlere brytningsindeks for lyslederen ved det reflekterende sted, n, og bølgelengden av det reflekterte lys, X, vil man ha sammenhengen: X = 2nd. Hvis således d og n settes på ønsket måte kan en ønsket bølgelengde for det reflekterte lys fremkomme. De reflekterende deler 1100 som på denne måte oppnås bestemmes til å ligge ved det man kan kalle pluralpunkter (på fig. 9B er dette fem punkter eller områder) på lyslederen 50 slik som vist på fig. 9B, og hvis bølgelengdene XrX5 for det reflekterte lys bestemmes slik som ønsket kan en gitt identifikasjonskode dannes. Brytningsindeksen kan varieres permanent ved ultrafiolett bestråling av lyslederen 50, og på denne måte kan de reflekterende deler som bare gir refleksjon av en bestemt bølgelengde frembringes.

Identifikasjonskoden legges inn i form av en kodegiver 39 på den optiske linje mellom stasjonen 1 og terminalen 2 og mellom terminalen 2 og abonnentapparatene 2, som tidligere og vist på fig. 1. Hvis det er flere terminaler mellom stasjonen 1 og abonnentapparatene 3 kan identifikasjonskode også tillempes de fiberoptiske ledere mellom terminalene. En måte å legge inn en bestemt identifikasjonskode i henhold til denne utførelsesform skal nå gjennomgås. Ved f.eks. å bruke fem bølgelengder A.rA.5 oppnås en binær sifferkode, hvilket betyr at tilstedeværelsen av reflektert lys med fem forskjellige bølgelengder tilsvarer de digitale størrelser "1" eller "0". Fig. 10A viser et diagram som et eksempel på bølgelengdekarakteristikken for reflektert lys ved deteksjon av lys fra lyssenderen 1020 i en lysleder 50. Diagrammet viser bølgelengden langs abscissen og lysintensitet langs ordinaten. I eksemplet kan reflektert lys ved bølgelengder X\, X3 og \$ observeres, mens reflektert lys ved bølgelengdene X2 og XA ikke foreligger. Fig. 10B viser en oversikt over observasjonsresultatene som tilsvarer diagrammet. En fem-bits kode "10101" blir følgelig resultatet, i henhold til fig. 10A.

I denne utførelsesform består den fiberoptiske leder eller lyslederen som forbinder den lokale sambandsstasjon 1 og de enkelte abonnentapparater 3 av en delt optisk strekning til og fra terminalen 2. Siden identifikasjonskoden ønskes tilordnet hver optisk linjestrekning må hver kode kunne skilles ut og bekreftes. Det er av denne grunn man har innført integratoren 1035. Pulsformet lys påtrykkes den lysleder som skal måles, og tidsforløpet bestemmes av taktkretsen 1023. Det reflekterte lys fra hver kodegiver opptas periodisk som følge av tidsbestemmelsen av det innfallende lys på inngangen av lyslederen. Det reflekterte lys fra kodegiverne med innbyrdes forskjellig posisjon av sine reflekterende deler kan følgelig skilles fra hverandre i en og samme lysleder. Siden mikroprosessoren 1022 skiller de reflekterte lysbidrag ut fra hver identifikasjonskode fremkommer data for intensiteten av det reflekterte lys i henhold til bølgelengden, slik at prosessoren kan frembringe et interferogram for hver identifikasjonskode. Distinksjonen av reflektert lys kan oppnås med en optisk port (optisk deflektor) i stedet for en integrator 1035 av den angitte type.

I stedet for innpreging kan identifikasjonskoden legges inn i en optisk grenleder som tidligere, såsom lederen 1101, hvor identifikasjonskodegiveren 1100 overfører koden via en fiberoptisk kobler 1102 slik som vist på fig. 11.

I den utførelse som er beskrevet ovenfor brukes en hvitlyskilde 1024 som lysfrembringende element, og referansenormalen av Fabry-Perot-typen brukes som spektroskop 1032 i lysmottakeren 1021. I stedet for disse komponenter og når en lyskilde 1109 av bølgelengdeendringstypen brukes i lysmottakeren 1021 slik som vist på fig. 12 kan spektroskopet i denne mottaker utelates. Lyskilden 1109 har i dette tilfelle et halvlederlaserarray 1110, en prisme 1113 og en kondensatorlinse 1022, innenfor optikken ofte benevnt kondenser. Arrayet 1110 inneholder flere separate lasere 1111 for utsending av lys med forskjellig bølgelengde, og en linse 1112 som er anordnet inntil hver laser. En styrekrets 1114 regulerer lysutsendelsen av laserne 1111 og forskyvning av prismet 1113. På denne måte kan lyskilden 1109 selektivt sende ut lys for detektering, med ønsket bølgelengde. Bølgelengden av det reflekterte lys fra hver reflekterende del i en kodegiver velges deretter fra de utsendte lys med bestemt bølgelengde fra laserne lill. Hvis lyset kobles om på en forhåndsbestemt måte og reflektert lys ved hver bølgelengde registreres under identifikasjonsprosedyren, tilsvarende den utførelsesform som er gjennomgått ovenfor, kan man komme frem til bølgelengden av det reflekterte lys for hver av de reflekterende deler i eh kodegiver. I denne utførelse arbeider integratoren 1035 for periodisk opptak av reflektert lys under styring av et tidsbestemmende signal fra en styrekrets 1114. Man har også en mulighet i å plassere et lysopptakselement i en "ubrukt" ende av lyslederen 41 for å registrere tidsforløpet for det innfallende lys, hvoretter dette lys og dets tidsforløp benyttes som et operativt taktsignal for integratoren 1035. Fig. 13 viser i perspektiv oppbyggingen av en reflekterende del som inngår i en kodegiver 39 for å danne en identifikasjonskode for en lysleder. I dette eksempel brukes et optisk filter som reflekterende del og refleksjon av utelukkende én bestemt bølgelengde. En fremgangsmåte for å frembringe en identifikasjonskode skal nå gjennomgås kort: To V-formede hakk 1201, 1202 er dannet i en silisiumbrikke 1200 hvor det i tillegg er innlagt fiberkjerner 1204 og 1205 tilhørende en lysleder 1203 med to optiske fibere. Utenpå det hele ligger en silisiumomslutning som er herdet med en harpiks 1207 for å holde fibrene på plass. Deretter legges et hakk 1208 inn i silisiumbrikken 1200 på oversiden av omslutningen 1206, og fiberkjemene 1204 og 1205 skjæres av i hakket. Etter dette legges et optisk filter 1210 med ønsket monokromatisk refleksjonsevne inn i hakket 1208 slik at lyslederen får en reflekterende del som kun reflekterer en bestemt bølgelengde av lyset. Filteret 1210 er dannet av f.eks. en film med en rekke dielektriske sjikt. Ved å bruke denne måte og et slikt optisk filter vil man kunne oppnå at samme identifikasjonskode kan legges inn i hver av de optiske fibere i en optisk flerleder, enten denne har to eller flere fiberkjerner. Fig. 14 viser i perskeptiv en annen utførelse av et optisk filter anordnet i forbindelse med en lysleder i et kontaktsted i denne. Vanligvis dannes en optisk linje ved hjelp av flere oppdelte optiske fibere som er sammenkoblet i optiske kontakter. I dette eksempel og siden det optiske filter omfatter en identifikasjonskode på den ene side av kontakten blir installasjonen av filteret lett. Kontakten er på sedvanlig måte i form av et kontaktsett med en pluggdel 1220 med styrepinne 1221, og en sokkeldel 1223 med styrehull 1222 for pinnene. Hver kontaktdel 1220, 1223 er bygget opp med to sulisiumbrikker 1224, 1225 lagt på hverandre og herdet sammen med epoksyharpiks 1226. Flere V-formede spor 1228 hvis antall er likt eller større enn antallet optiske fibere som danner en båndlyslederkabel 1227 er lagt inn på den underste av silisiumbrikkene, nemlig brikken 1224, og hver optisk fiber er lagt ned i sitt respektive spor 1228. Når pinnene 1221 er ført inn i sitt respektive hull 1222 blir de enkelte lysledere i kabelen 1227 på hver side av kontakten koblet sammen individuelt. Før man utfører sammenkoblingen er imidlertid et monokromatisk reflekterende optisk filter 1230 lagt inn mellom kontaktdelene slik at en identifikasjonskode kan dannes for den optiske linje. I dette eksempel er filteret 1230 holdt adskilt fra kontaktdelene 1220 og 1223, men man kan også utforme en dielektrisk flersjiktsfilm på den ene side av sokkeldelen 1223 ved pådampning.

Nå skal en tredje utførelse av oppfinnelsen gjennomgås, idet denne utførelse tilsvarer den andre som allerede er beskrevet i forbindelse med fig. 8 - 14. En forskjell er imidlertid at man ikke bare bruker bølgelengden av en reflektert lysstråle, men også dennes intensitet for å bygge opp en identifikasjonskode. Denne tredje utførelse gjelder også et reguleringssystem for optiske linjer tilsvarende det som er vist på fig. 1. Den indre oppbygging av en kodeleser og dennes omsluttende kretser og enheter er allerede vist på fig. 8.

Som før er en identifikasjonskodegiver 39 i form av flere reflekterende deler hvor hver del bare reflekterer lys med en bestemt bølgelengde. I tillegg har hver lysleder en forskjellig kombinasjon av de reflekterende delers spesifikke bølgelengde og deres refleksjonsevne. Ved i tillegg å bruke refleksjonsevnen i tillegg til bølgelengden for hver reflekterende del fremkommer en forskjell fra den andre utførelse. Hver reflekterende del som sammen bygger opp identifikasjonskoden er fremkommet ved hjelp av et stripemønster hvis brytningsindeks varieres lokalt for den aktuelle lysleder 50. På denne måte kan man få en identifikasjonskode som på enhetlig måte består av hver dels spesifikke bølgelengde og refleksjonsevne. Fig. 9A viser hvordan stripemønsteret kan være utformet over en bestemt syklus. Lar man syklusen eller periodisiteten for stripemønsteret 1100 være gitt (dvs. avstanden mellom de punkter som fastlegger endring i brytningsindeksen og samtidig er nabopunkter) være d, den gjennomsnittlige brytningsindeks for den optiske leder eller lyslederen ved den reflekterende del, n, og bølgelengden for det reflekterte lys, X, får man som før formelen: h=2nd. Når d og n er bestemt fremkommer den ønskede bølgelengde av formelen ovenfor. Ønsket refleksjonsevne eller intensitet av det reflekterte lys kan oppnås ved å legge inn antallet striper og forskjellen i brytningsindeks på ønsket måte i stripemønsteret. Den refleksjon som på denne måte dannes av delbidrag (på fig. 9B er vist fem deler), slik at en bestemt identifikasjonskode fremkommer ved at man velger mellom forskjellige bølgelengder og tilhørende refleksjonsevne for det reflekterte lys. Brytningsindeksen kan som før endres eller preges inn ved hjelp av ultrafiolett stråling.

Identifikasjonskoden kan som før legges inn mellom stasjonen 1 og terminalen 2, mellom denne og abonnentapparatene 3, eller mellom flere terminaler hvis systemet har mer enn én.

En måte å finne identifikasjonskoden i henhold til denne utførelse skal nå forklares.

Bruker man f.eks. seks forskjellige bølgelengder, Xq- X5 får man en firesiffers kode, og dette betyr at hvis Xq er den reflekterte bølgelengde fra et referanserefleksjonssted tilsvarer de øvrige reflekterte lysbidrag og tilordnet bølgelengdene Xi- X5 ett av siffrene "0"-"3". Fig. 15A viser et diagram over et eksempel på en bølgelengdekarakteristikk for reflektert lys når påtrykt lys fra en lyssender 20 faller inn på en lysleder 50 med en kodegiver slik som angitt. Diagrammet viser langs abscissen bølgelengden og langs ordinaten intensiteten av det reflekterte lys. I eksempelet er lysintensiteten for de enkelte lysbidrag med de angitte bølgelengder hhv. "a,0,3a,0,2a". Fig. 15B viser sammenhengen for å komme frem til koden, idet koden "10302" direkte fremkommer fra fig. 15B.

I denne utførelse og tilsvarende den andre utførelse kan identifikasjonskoden for hver av de oppdelte optiske linjer i form av lysledere skilles fra hverandre ved hjelp av integratoren 1035.

Identifikasjonskoden kan preges inn i en optisk grenleder slik som vist på fig. 11. Videre er det mulig å utnytte trekkene fra de allerede gjennomgåtte utførelser,

tilsvarende fig. 12 - 14.

En fjerde utførelse gjelder også et styre/overvåkingssystem for optiske linjer, tilsvarende fig. 1. Den indre oppbygging av en kodeleser og dennes tilordnede utstyr i form av kretser og enheter er vist på fig. 8.1 denne utførelse omfatter identifikasjonskodegiveren 39 en reflekterende del hvis refleksjonsevne er direkte avhengig av bølgelengden av det

reflekterte lys. Den reflekterende del inneholder et stripemønster hvor brytningsindeksen varierer lokalt. Den spektrale fordeling av det reflekterte lys vil inneholde identifikasjonskoden som gjelder for forbindelsen mellom sambandsstasjonen 1 og terminalen 2, i linjestrekningen mellom terminalen og abonnentapparatene 3 slik som fig. 1, og/eller mellom de enkelte terminaler 2 hvis det forekommer flere slike.

Fig. 16A-16C viser forskjellige måter å prege inn en identifikasjonskode ved hjelp av ultrafiolett lys på en lysleder 50, hvorved brytningsindeksen av den bestrålte del endres, fig. 16A viser innpreging ved hjelp av et hologram, idet en ultrafiolett stråle 2062 først bestråler et hologram 2062 og deretter i brutt form som følge av hologrammønsteret i hologrammet projiseres til lyslederen 50. Brytningsindeksen varieres lokalt tilsvarende et mønster som frembringes av de brutte lysstråler og slik at den reflekterende del 2064 kommer til å inneholde striper med forskjellig brytningsindeks i lyslederen. Det mønster som frembringes kan fritt velges ved å endre hologrammønsteret. Fig. 16B viser en annen måte for å frembringe en reflekterende del 2074 hvis stripemønster med varierende brytningsindeks preges inn ved å fokusere ultrafiolett strålen 2972 med en linse 2073 og prege inn et maskemønster 2071 med bestemte intervaller og overføringsevne for lys til lyslederen 50. Fig. 16C viser nok en måte å tilveiebringe en reflekterende del hvis stripemønster varierer med brytningsindeksen. Måten omfatter bruk av styring av intensiteten av en ultrafiolett lysstråle 2083 mot en lysleder 50 ved hjelp av en smal spalte 2081 og en linse 2082 og under styring slik at spalten kan beveges. Bevegelsen er slik at spalten føres langsetter lyslederen 50 under variasjon av intensiteten av det innfallende ultrafiolette lys, og bevegelseshastigheten inngår her som en parameter. Denne måte å prege inn identifikasjonskoden på kan også brukes på den andre og tredje utførelse beskrevet ovenfor og i den femte utførelse.

Nå skal gjennomgås en måte å fastlegge identifikasjonskoden i henhold til denne utførelse. Fig. 17A viser et eksempel på et reflektert lysspektrum bestemt av en identifikasjonskode, når lys er sendt ut fra en lyssender 1020 mot og inn i en lysleder 50.1 diagrammet angir abscissen bølgelengden og rdinaten intensiteten av det reflekterte lys. Et terskelnivå 2092 settes på passende måte i forhold til det reflekterte lysspektrum 2091, og en binær kode tilordnes hver bølgelengde ut fra om lysintensiteten ved bølgelengdene Xi- Xn er større eller mindre enn terskelnivået 2092. Fig. 17B viser en tilsvarende oversikt over forholdet mellom bølgelengdene og de binære kodesiffere. I diagrammet gjelder at når lysintensiteten er større enn terskelnivået 2091 fremkommer en logisk "1", mens en "0" fremkommer når intensiteten er lavere enn nivået. På denne måte kan det reflekterte lysspektrum lett kodes til et digitalt tall. Det er mulig at fremgangsmåten for å bestemme et terskelnivå 2092 fastlegger lysintensiteten ved en spesifikk bølgelengde for et reflektert lys som et terskelnivå 2092 i stedet for å sette dette nivå på forhånd.

I denne utførelse og tilsvarende den andre utførelse kan indentifikasjonskoden for hver oppdelt optisk linje periodisk opptas av integratoren 1035.

Identifikasjonskoden kan skrives inn på en optisk grenleder slik som vist på fig. 11. Videre er det mulig å anvende de allerede beskrevne utførelser, vist på fig. 12 -14.

Nå skal en femte utførelsesform av oppfinnelsen gjennomgås: Fig. 18 viser et blokkskjema over den indre oppbygging av en kodeleser 5 og dennes tilhørende kretser og enheter i det tilfelle som generelt er vist på fig. 1. Lyssenderen er i dette tilfelle angitt med blokken 3020 og inneholder en lyskilde 3109 og sin styrekrets 3114. Lyskilden har som tidligere et halvlederlaserarray 3010, en prisme 3113 og en kondenser 3022. Arrayet inneholder flere separate halvlederlasere 3111 for generering av lys med forskjellig bølgelengde, og en linse 3112 anordnet nær hver laser. Styrekretsen 3114 velger selektivt ut hvilken laser 3111 som skal frembringe lys og sørger videre for bevegelse av prismet 3113 slik at lyskilden 3109 kan frembringe lys med ønsket bølgelengde. En lysleder som danner en optisk grenlysleder for forbindelse med lyslederen 50 i den fiberoptiske kabel 9, og lyslederen 40 er i motsatt ende koblet til kodeleseren 5. Koblingen til lyslederne 50 skjer via kobleren 38 som tidligere. Denne kobler velger selektivt hvilken av lyslederne 50 i kabelen 9 som grenlederen innkobles gjennom.

En lysmottaker 3021 inneholder et lysopptakselement 3034 for omvandling av det innfallende lys til et elektrisk signal, og en A/D-omvandler 3035 med lager, for omvandling av et signal fra elementet 3034 til et tilsvarende digitalt signal, og en midlerkrets 3036 for å midle den digitale signalfølge fra omvandleren 3035. En grenlysleder 41 er koblet til lyslederen 40 via en kobler 37, og den ene ende er ført til lysmottakeren 3021. Omvandleren 3035 lagrer signalenes tidsvariasjon fra elementet 3034 ut fra utsendelsestidspunktene for det innfallende lys fra styrekretsen 3134 og omvandler de analoge data til digitale i løpet av et passende intervall. Følgelig kan man detektere en periode som regnes fra når lyssenderen 3020 sender ut innfallende lys og til starten av en periode når det reflekterte lys returnerer.

Siden lyslederen 5 er bygget opp på denne måte kan en mikroprosessor 3022 eller generelt en datamaskin fastlegge den spesielle bølgelengde for hver reflekterende del, idet de forskjellige bølgelengder til sammen danner en identifikasjonskode, og delenes relative posisjon innenfor en identifikasjonskodegiver 39, ved å bruke kombinasjonen av bølgelengdene for det innfallende lys og ankomsttidspunktene ved de reflekterende deler.

Hver lysleder 50 har sin unike identifikasjonskode innpreget, idet denne består av flere reflekterende deler i en kodegiver 39. Hver reflekterende del reflekterer et lysbidrag som bare er innenfor et bestemt bølgelengdeområde. Hver lysleder har en forskjellig kombinasjon av spesifikke bølgelengder (eller -områder) og relative posisjoner av sine reflekterende deler. Hver reflekterende del som danner identifikasjonskodegiveren 39 inneholder et stripemønster hvis brytningsindekser varieres lokalt i linjen eller lyslederen 50. Man kan fastlegge en total variasjonsfrekvens for de aktuelle brytningsindekser, hvorved hver reflekterende del kan tilordnes en bestemt bølgelengde for reflektert lys. Fig. 9A viser de stripemønstere som er brukt i de reflekterende deler, og her er brytningsindeksen endret over en bestemt periode eller syklus. Kaller man perioden for stripemønsteret 1100 (dvs. avstanden mellom de steder som brytningsindeksen endres i og som tilstøter hverandre) for det, den midlere brytningsindeks for lyslederen i refleksjonspunktet eller ved den reflekterende del, n, og bølgelengden for det reflekterte lys, X, gjelder formelen: A.=2nd. Når d og n forhåndsbestemmes hensiktsmessig oppnås den ønskede bølgelengde for det reflekterte lys. Den reflekterende del 1100 som på denne måte dannes kan plasseres på forskjellige steder langs lyslederen 50 (på fig. 9B er valgmulighetene fem steder), og ved passende valg av bølgelengder XrXs kan man få frem passende identifikasjonskoder. Brytningsindeksen kan endres med ultrafiolett bestråling, og på denne måte kan man få reflekterende deler som bare reflekterer en bestemt bølgelengde.

Identifikasjonskoden legges inn mellom stasjonen 1 og terminalen 2 og mellom stasjonen 2 og de enkelte abonnentapparater 3 slik som forklart tidligere, og hvis det foreligger flere terminaler mellom stasjonen 1 og abonnentgruppen kan koder legges inn for hver av de optiske spenn mellom terminalene.

Nå skal det gjennomgås en fremgangsmåte for registrering av en identifikasjonskode i henhold til denne utførelse. F.eks. kodes n tall inn med n tilhørende bølgelengder for reflektert lys. Dette betyr at et vilkårlig tall mellom 1 og n tilordnes hver bølgelengde. En reflekterende del med bølgelengdekarakteristikk valgt for disse bølgelengder legges inn på forskjellige steder langs lyslederen 50, innenfor m slike steder. Følgelig kan tallet n tilordnet et vilkårlig sted m kodes med den spesielle bølgelengde for den reflekterende del og den relative posisjon. Siden kodeleseren 5 kan registrere bølgelengden av innfallende lys og ankomsttiden for reflektert lys kan denne kode leses. Fig. 19 viser et kombinasjonsdiagram for bølgelengder og relative stillinger for de reflekterende deler. Diagrammet indikerer at man først danner bølgelengden X2) deretter klt deretter A,3, osv., og ved lesing av dette og omvandling til en kode fremkommer: "213...".

I den utførelse som er skissert her drives A/D-omvandleren 3035 ut fra tidsbestemmelsessignalet fra styrekretsen 3114, men det er også mulig å detektere starten av det innfallende lys når lysopptakselementet er anordnet i den frie ende av lyslederen 41. Dette detekterte signal brukes som et driftstidsstyresignal for omvandleren 3035.

Identifikasjonskoden kan preges inn i en optisk grenleder slik som vist på fig. 11.

Videre er det mulig å tilpasse de utførelser som allerede er gjennomgått og som er vist på fig. 13 - 14.

Nå skal en sjette utførelse ifølge oppfinnelsen forklares. I denne utførelse brukes en kodeleser som den som er vist på fig. 6, til det system som er vist på fig. 1.

Hver lysleder 50 har unike identifikasjonskoder innpreget, i dette tilfelle bestående av flere deler med lystap som følge av bend i lyslederen. En kombinasjon av de relative posisjoner av disse deler endres fra den ene leder til den neste. Hver del danner sitt element i en identifikasjonskode, f.eks. på den måte som er vist på fig. 20. Man har her anordnet en oppstilling eller jigg 4080 som består av et mottakerelement 4081 med langsgående V-formede spor og et vektelement 4082.1 mottakerelementet 4081 er det laget hulrom i enkelte av sporene, i henhold til en bestemt identifikasjonskode. Hulrommene 4083-4086 er i dette tilfelle anordnet i det første, tredje, fjerde og syvende spor. Vektelementet 4082 har tilsvarende fremspring 4087-4090 på de steder som tilsvarer hulrommene i mottakerelementet 4081. Den aktuelle lysleder 50 er lagt i meanderform og har sine langsgående lederstykker lagt ned i de V-formede spor i mottakerelementet 4081, hvoretter vektelementet 4082 er presset ned på lederstykkene og mottakerelementet slik at de første blir nedbøyd i et bend i det første, tredje, fjerde og syvende spor. I kodeleseren 5 påtrykkes et hullformet lys for detektering til lyslederen 50, og tidsvariasjonen ved den spredte refleksjon av lyset måles med hensyn til intensitet slik at kodet informasjon tilsvarende den relative posisjon av hvert tapssted som følge av nedbøyningen av lyslederen kan registreres.

Identifikasjonskoden preges inn på de optiske linjer mellom den lokale sambandsstasjon 1 og terminalen 2 og mellom denne og abonnentapparatene 3 slik som vist på fig. 1. Hvis det er anordnet flere terminaler tilordnes en identifikasjonskode også mellom hver av forbindelsene mellom disse.

Nå skal en fremgangsmåte for lesing av en identifikasjonskode i henhold til denne utførelse gjennomgås. Når lys faller inn på lyslederen 50 med identifikasjonskoden frembrakt av de fire tapsområder som følge av nedbøyning eller bend som vist på fig. 20 fremkommer ved hjelp av lysmottakeren 21 i samarbeide med mikroprosessoren 22 en bestemt karakteristikk for den tidsvariasjon som det spredt reflekterte lys og intensiteten av dette lys fremviser, slik det er indikert på fig. 2IA. Fra hvert av lyslederbendene avtar lysintensiteten raskt ettersom tiden går, på grunn av strålingstapene. Fig. 2IB viser resultatet etter differensiering. I dette diagram tilsvarer de differensielle maksimalverdier 4095, 4096, 4097 og 4098 hhv. det første, tredje, fjerde og syvende bend i de V-formede spor. Regner vi det første bend som et referansebend og muligheten for å legge inn bend i hvert av de syv etterfølgende V-formede spor i form av en koding, kan karakteristikken vist på fig. 21B erstattes av en syv-bits kode slik som vist på fig. 21C. Innholdet i koden bestemmes vilkårlig ved å velge antallet bend og posisjonen av disse ut fra de muligheter som foreligger.

I denne utførelse består som før den optiske signalforbindelse mellom sambandsstasjonen 1 og abonnentapparatene av to linjestrekk med mellomliggende terminal 2. Identifikasjonskoden for hvert av strekkene må i så fall skilles ut og bekreftes. For å kunne utføre dette bruker man en A/D-omvandler 62 med innebygget lager for periodisk overvåking og styring av taktkretsen 23, hvorved lysintensiteten periodisk kan registreres i relasjon til tidspunktet for de enkelte sekvenser av innfallende lys. Følgelig kan lys variasjonen i de enkelte punkter i henhold til identifikasjonskoden bestemmes for én og samme optiske linje eller lysleder. Oppfanging av det spredt reflekterte lys kan finne sted ved hjelp av en optisk port (optisk deflektor). Fig. 11 viser at identifikasjonskoden i stedet kan preges inn i en optisk grenleder.

Nå skal en syvende utførelse av oppfinnelsen gjennomgås. I denne brukes en kodeleser slik som den vist på fig. 22, sammen med det system som er vist på fig. 1.1 denne bestemte utførelse samles de optiske linjer mellom den lokale sambandsstasjon 1 og terminalen 2 i en optisk flerleder, særlig i form av en fiberoptisk kabel 9 slik som tidligere. Identifikasjonen av linjen gjelder identifikasjon av en flerkjemet optisk linje, og i dette tilfelle vil hver enkelt lysleder i kabelen være i form av en optisk fiberkjerne.

Fig. 22 viser et blokkskjema av den indre oppbygging av en kodeleser 5 og dens tilhørende kretser og enheter. Leseren omfatter en lyssender 5020 og en lysmottaker 5021, begge styrt/overvåket av en mikroprosessor 5022 og en taktkrets 5023, idet disse to sistnevnte kretser danner den egentlige hovedstyrekrets 6.

Lyssenderen 5020 inneholder en lyskilde 5024 for utsendelse av lys med et passende spektrum, såsom i form av hvit lys, videre inneholder den et akustooptisk element 5025 for påslag/avslag av lys fra lyskilden, og linser 5026, 5027 anordnet ved inngangen hhv. utgangen av elementet 5025. Lyset fra lyskilden 5024 påtrykkes den ene ende av en lysleder 40 som lys for detektering, via linsen 5026, elemente 5025 og linsen 5027. Lyslederen 40 er i form av en grenleder som kobler den ene ende av lyslederen 50 til kodeleseren 5. Lyslederen 40 er koblet til lyslederen 50 via kobleren 38 som tidligere. I denne utførelse er også lyslederen 40 en flerkjernet kabel med like mange kjerner som antallet kjerner i lyslederen 50. Kobleren 38 kobler som tidligere alternativt hver av de enkelte fibere i lyslederen 40 til en tilsvarende fiber i lyslederen 50.

En lysmottaker 5021 inneholder flere lysopptakselementer 5031, antallet tilsvarer antallet kjerner i den optiske linje, for omvandling og overføring av lys til et elektrisk signal, en A/D-omvandler 3035 for omvandling av signalet fra elementet 5031 til en digital signalfølge og videreføring av denne til en mikroprosessor 5022, og en linse 5033 foran hvert element 5031. Lysopptakselementet 5031 mottar lys fra en grenlysleder 41 koblet til lyslederen 40 via kobleren 37 som tidligere og omvandler lyset til et elektrisk signal. Grenlyslederen 41 er også en flerkjerneleder hvis kjemeantall tilsvarer antallet kjerner i lyslederen 50 og 40. Hver fiber i lyslederen 41 føres til elementet 5031. Følgelig kan tilstedeværelsen av reflektert lys i hver av lyslederens kjerner registreres. Lysopptakselementene 5031 styres og overvåkes av taktkretsen 5023, og elementet drives altså fra venstre på figuren slik at reflektert lys i hver av fibrene videreføres til omvandleren 5032.

Entydige identifikasjonskoder preges inn i hver lysleder 50 ved at reflekterende deler legges inn på bestemte steder. Kombinasjonen av delene og plasseringen av dem vil være forskjellig fra leder til leder. Fig. 23 viser et eksempel på identifikasjonskoding av en flerkjernet optisk kabel. Hver enkelt kjerne 5061 i kabelen 5060 blottlegges der hvor kodingen skal foregå. De enkelte reflekterende deler 5063 legges inn på dette sted og kan dannes ved at brytningsindeksen endres ved ultrafiolett bestråling eller innskjæring i fibermaterialet og innsetting av et optisk filter i den innskårne del. Fig. 23 viser en reflekterende del 5063 blottlagt for enkelhets skyld, men i praksis vil delen være innesluttet f.eks. i en silisiumbrikke for å opprettholde mekanisk styrke av kabelen.

En måte å lese identifikasjonskoden på skal nå forklares. Kabelen kan i så måte være en åttekjernet lyslederkabel, og lysmottakeren 5021 (fig. 22) mottar bare reflektert lys fra de kjerner som har innlagt en reflekterende del. Det reflekterte lys fra disse deler registreres i opptakselementet 5031 og videreføres til mikroprosessoren 5022 via omvandleren 5032. Fig. 24 viser en oversikt over resultatet. Fibrene er her nummerert fra 1 - 8. Der reflektert lys registreres er den mellomste rubrikk anført "ja" og den nederste rubrikk har fått koden "1", mens der hvor kjernen ikke fremviser noen refleksjon er den mellomste rubrikk indikerende "nei" og den nederste rubrikk har en "0". Følgelig fremkommer en åttebits kode ut fra det gitte resultat.

Fig. 11 viser videre at identifikasjonskoden i stedet kan skrives inn via en optisk grenleder.

Den industrielle anvendbarhet kan settes opp i følgende punkter:

1. Hver lysleder har en forskjellig kombinasjon av posisjoner av flere reflekterende deler slik at det dannes en unik identifikasjonskode, og de relative posisjoner registreres, 2. hver lysleder har forskjellig kombinasjon av reflekterende bølgelengder for flere reflekterende deler slik at det dannes en identifikasjonskode, og bølgelengdene av de reflekterte lysbidrag måles, 3. hver lysleder har en forskjellig kombinasjon av reflektive bølgelengder og refleksjonsegenskaper for flere reflekterende deler slik at det dannes en identifikasjonskode, og bølgelengder og intensiteten av de reflekterte lysbidrag måles, 4. hver lysleder har forskjellig reflektivbølgelengdekarakteristikk for sine respektive reflekterende deler slik at det dannes en identifikasjonskode, og spekteret for de reflekterte lysbidrag måles, 5. hver lysleder har en forskjellig kombinasjon av reflektive bølgelengder og relativ stilling for flere reflekterende deler slik at det dannes en identifikasjonskode, og bølgelengdene og de relative posisjoner av de reflekterende deler måles basert på reflektert lys fra den kodegiver som frembringer identifikasjonskoden, og/eller 6. hver lysleder har en forskjellig kombinasjon av relative posisjoner for flere tapsfrembringende bend, og de relative posisjoner registreres,

slik at lyslederen lett og presist kan identifiseres. Således er oppfinnelsen effektiv for bekreftelse av forbindelser i det tilfelle en omkobling utføres i terminalen.

I det tilfelle hvor lyslederen er av flerkjernetypen kan de reflekterende deler selektivt tilordnes hver enkelt kjerne slik at det dannes en identifikasjonskode. For samtlige kjerner måles tilstedeværelsen av reflektert lys, og den flerkjernede lysleder i form av en fiberoptisk kabel kan lett og presist identifiseres.

Claims (38)

1. Fremgangsmåte for identifikasjon av en optisk sambandslinje eller lysleder, karakterisert ved: tilveiebringelse av flere reflekterende deler i lyslederen, og identifikasjon av lyslederen ut fra informasjon om lys som returneres fra den reflekterende del.

2. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til krav 1, karakterisert ved: tilveiebringelse av de reflekterende deler i hver lysleder som en identifikasjonskode, idet hver lysleder tilordnes en spesifikk kombinasjon av relative stillinger for de reflekterende deler, detektering av de relative stillinger for de reflekterende deler basert på reflektert lys når lys sendes inn på lyslederen, og identifikasjon av lyslederen ut fra resultatet av detekteringen.

3. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til krav 1, karakterisert ved: tilveiebringelse av flere reflekterende deler i hver lysleder for å danne en identifikasjonskode, idet hver av delene reflekterer lys med spesifikk bølgelengde og slik at hver lysleder får en unik kombinasjon av de reflekterte bølgelengder, detektering av bølgelengdene for de reflekterte lysbidrag når lys for detektering sendes inn i lyslederen, og identifisering av lyslederen ut fra resultatet av detekteringen.

4. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til krav 1, karakterisert ved: tilveiebringelse av flere reflekterende deler i hver lysleder for å danne en identifikasjonskode, idet hver av delene reflekterer lys med spesifikk bølgelengde og slik at hver lysleder får en unik kombinasjon av de reflekterte bølgelengder og deres refleksjonsevne, detektering av bølgelengdene og refleksjonsevnen for de reflekterte lysbidrag når lys for detektering sendes inn i lyslederen, og identifisering av lyslederen ut fra resultatet av detekteringen.

5. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til krav 1, karakterisert ved: tilveiebringelse av flere reflekterende deler i hver optisk linje for å danne en identifikasjonskode, idet hver reflekterende del reflekterer lys med en spesifikk bølgelengde og slik at hver lysleder får en unik kombinasjon av reflekterte bølgelengder og relative posisjoner av de reflekterende deler, detektering av bølgelengder og de relative posisjoner for reflektert lys når lys for deteksjon sendes inn i lyslederen, og identifikasjon av lyslederen ut fra resultatet av deteksjonen.

6. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til krav 1, karakterisert ved: tilveiebringelse av en reflekterende del på hver lysleder for å danne en identifikasjonskode, idet den reflekterende del i hver lysleder har en spesifikk refleksjonskarakteristikk som er avhengig av bølgelengden, deteksjon av et reflektert lysspektrum fra hver reflekterende del som følge av påtrykk av lys på lyslederen, og identifikasjon av lyslederen ut fra resultatet av deteksjonen.

7. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder som det er koblet en optisk grenleder til, karakterisert ved: anordning av flere reflekterende deler i grenlederen, og identifikasjon av lyslederen ut fra informasjon fra lys som reflekteres fra disse reflekterende deler.

8. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til krav 7, karakterisert ved å danne en identifikasjonskode ved å la hver grenleders reflekterende deler utgjøre sin spesifikke kombinasjon ut fra deres innbyrdes posisjon, hvilken posisjon deretter detekteres ved lys som reflekteres etter å være sendt inn på lyslederen, idet resultatet av detekteringen gir den ønskede identifikasjon av lyslederen.

9. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til krav 7, karakterisert ved å danne en identifikasjonskode ved å la hver grenleders reflekterende deler utgjøre sin spesifikke kombinasjon ut fra deres lysrefleksjonsegenskaper, idet hver del særskilt reflekterer lys med en spesifikk bølgelengde,' hvilken bølgelengde deretter detekteres for hvert av de lysbidrag som reflekteres etter å være sendt inn på lyslederen, idet resultatet av detekteringen gir den ønskede identifikasjon av lyslederen.

10. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til krav 7, karakterisert ved å danne en identifikasjonskode ved å la hver grenleders reflekterende deler utgjøre sin spesifikke kombinasjon ut fra deres lysrefleksjonsegenskaper, idet hver del særskilt reflekterer lys med en spesifikk bølgelengde og har en gitt refleksjonsevne for denne bølgelengde, hvilken bølgelengde deretter detekteres for hvert av de lysbidrag som reflekteres etter å være sendt inn på lyslederen, samtidig med at lysintensiteten av lysbidragene registreres, idet resultatet av detekteringen gir den ønskede identifikasjon av lyslederen.

11. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til krav 7, karakterisert ved: tilveiebringelse av de reflekterende deler i grenlederen for hver lysleder, som en identifikasjonskode, idet hver reflekterende del reflekterer lys med en spesifikk bølgelengde, og idet hver grenleder har en spesifikk kombinasjon av de bestemte reflekterte lysbidrags bølgelengde og den tilhørende relative posisjon av de reflekterende deler, deteksjon av bølgelengder og relative posisjoner av reflekterte lysbidrag når et lys bringes til å falle inn på lyslederen, og identifikasjon av lyslederen ut fra resultatet av deteksjonen.

12. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til krav 7, karakterisert ved å la de reflekterende deler i grenlederen for hver lysleder danne en identifikasjonskode ut fra at hver av delene har sin spesifikke refleksjonsevne for en bestemt bølgelengde, og deteksjon av det lysspektrum det reflekterte lys utgjør når lys bringes til å falle inn på lyslederen, idet resultatet av deteksjonen gir den ønskede identifikasjon av lyslederen.

13. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til kravene 1 - 12, karakterisert ved: deteksjon av informasjonen av reflektert lys som sendes tilbake fra de reflekterende deler ved et tidspunkt som er avhengig av posisjonen av delene, som følge av at pulserende lys bringes til å falle inn på lyslederen.

14. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til kravene 1-12, karakterisert ved at: de reflekterende deler består av et stripemønster som fremkommer ved lokal endring av brytningsindeksen av lyslederen eller den optiske grenleder.

15. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til kravene 1 - 12, karakterisert ved at: de reflekterende deler er et optisk filter innsatt i lyslederen eller den optiske grenleder.

16. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til kravene 1-12, karakterisert ved at: lyslederen består av flere separate optiske fibre, at en forbindelsesdel med en optisk kontakt er anordnet mellom to deler av lyslederen, og at et optisk filter i form av den reflekterende del er anordnet i den optiske kontakt.

17. Fremgangsmåte for identifikasjon av en flerkjernet lysleder i form av en optisk kabel, karakterisert ved: tilveiebringelse av reflekterende deler i form av en identifikasjonskode for hver av kabelens kjerner, idet hver kjerne tilordnes en spesifikk kombinasjon av reflekterende deler og karakteristisk refleksjonsevne, deteksjon av reflektert lys som følge av at lys bringes til å falle inn på kabelens enkelte kjerner, og identifikasjon av den flerkjernede kabel ut fra resultatet av deteksjonen.

18. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til krav 1,2,7 eller 8, karakterisert ved at en optisk veilengdeforskjell for reflektert lys fra de reflekterende deler måles ved hjelp av et interferometer, og at de relative posisjoner av de reflekterende deler bestemmes ut fra resultatet av målingene.

19. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder i henhold til kravene 1, 2, 7 eller 8, karakterisert ved at de reflekterende deler er i form av et hakk i lyslederen eller den optiske grenleder.

20. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder, karakterisert ved: tilveiebringelse av flere tapsbeheftede områder i form av bend i hver av lyslederens enkelte kjerner, som en identifikasjonskode, idet hver kjerne tilordnes en spesifikk kombinasjon av relative posisjoner for områdene, deteksjon av de relative posisjoner av områdene ut fra spredt reflektert lysdeteksjon når lys bringes til å falle inn på lyslederen, og identifikasjon av lyslederen ut fra resultatet av deteksjonen.

21. Fremgangsmåte for identifikasjon av en lysleder, karakterisert ved: . tilkobling av en optisk grenleder til lyslederen, anordning av flere tapsområder i form av bend i lyslederen, som en identifikasjonskode, idet hver optisk grenleder tilordnes en spesifikk kombinasjon av relative posisjoner av områdene, deteksjon av de relative posisjoner av områdene ut fra registrering av spredt reflektert lys når lys bringes til å falle inn på lyslederen, og identifikasjon av lyslederen ut fra resultatet av deteksjonen.

22. Fremgangsmåte for fabrikasjon av et diffraksjonsgitter (2064) på en optisk linje i form av en lysleder (50), karakterisert ved: tilveiebringelse av en lysleder (50), og sending av lys (2062) inn på lyslederen via et hologrammønster (2061) for å projisere diffraksjonslys (2063) fremkommet av hologrammønsteret, på lyslederen (50), hvorved det dannes områder som utgjør diffraksjonsmønsteret (2064) og hvis brytningsindeks er relatert til intensiteten av refraksjonslyset for projiseringen på lyslederen.

23. Fremgangsmåte ifølge krav 22, karakterisert ved at lyset som sendes inn på hologrammønsteret er ultrafiolette stråler.

24. Fremgangsmåte ifølge krav 22-23, karakterisert ved at lyslederen (50) omfatter en optisk fiber.

25. Fremgangsmåte for fabrikasjon av et diffraksjonsmønster på en lysleder (50), karakterisert ved: tilveiebringelse av en lysleder (50), og sending av lys (2072) inn på maskemønster (2071), innbefattet forsterkning (2073) av et lysmønster som passerer maskemønsteret, ved hjelp av et optisk system (2073), slik at det projiserte forsterkede lysmønster faller inn på lyslederen (50), og slik at brytningsindeksen av området (2074) tilsvarer intensiteten av det lysmønster som passerer maskemønsteret (2071).

26. Fremgangsmåte ifølge krav 25, karakterisert ved at det optiske system (2073) som brukes i forsterkningstrinnet omfatter en linse (2073).

27. Fremgangsmåte ifølge krav 25, karakterisert ved at lyset som sendes inn på maskemønsteret (2071) er ultrafiolett lys.

28. Fremgangsmåte ifølge krav 25, karakterisert ved at lyslederen omfatter en optisk fiber.

29. Fremgangsmåte for fabrikasjon av et diffraksjonsmønster på en lysleder (50), karakterisert ved: tilveiebringelse av en lysleder (50), og sending av lys (2083) gjennom en spalte (2081) for projisering av en spalteavbildning på lyslederen ved endring av intensiteten av det lys som sendes inn, i samsvar med en funksjon av projeksjonsposisjonen av spalteavbildningen i en lengderetning (2084) for lyslederen (50) for å danne et område hvis brytningsindeks er forskjellig fra brytningsindeksen for omgivelsene.

30. Fremgangsmåte ifølge krav 29, karakterisert ved at lyset som sendes gjennom spalten (2081) er ultrafiolett lys.

31. Fremgangsmåte ifølge krav 29, karakterisert ved at lyslederen omfatter en optisk fiber.

32. Fremgangsmåte ifølge krav 29, karakterisert ved at gitteret er utformet ved kombinasjon av intensitetsstyring av ultrafiolett lys og bevegelsesstyring (2084) av spalten (2081).

33. Lysleder (50) med minst ett diffraksjonsgitterområde (2064) som er utformet ved å sende lys gjennom et hologrammønster (2061), karakterisert ved at lyset projiserer et diffraksjonslys som forårsakes av hologrammønsteret (2061) på lyslederen (50), idet en brytningsindeks for diffraksjonsgitterområdet tilsvarer intensiteten av diffraksjonslyset.

34. Lysleder (50) med minst ett diffraksjonsgittermønster, karakterisert ved at dette diffraksjonsgittermønster (2074) er utformet ved å la lys falle inn på et maskemønster (2071) for å forsterke et lysmønster (2072) som passerer maskemønsteret, ved hjelp av et optisk system (2073), slik at det projiseres et forsterket lysmønster inn på lyslederen (50), idet brytningsindeksen av diffraksjonsgitterområdet tilsvarer intensiteten av det lysmønster som passerer maskemønsteret.

35. Lysleder (50) med minst ett diffraksjonsgitterområde, karakterisert ved at dette diffraksjonsgitterområde er utformet ved å la lys falle inn gjennom en spalte (2081) for projeksjons av en spalteavbildning på lyslederen (50) ved endring av intensiteten av det lys som sendes inn, i samsvar med en funksjon (2084) for projeksjonsposisjonen av spalteavbildningen langs en lengderetning for lyslederen (50), slik at det dannes et område hvis brytningsindeks er forskjellig fra brytningsindeksen for omgivelsene.

36. Lysleder (50) ifølge krav 33, karakterisert ved flere diffraksjonsgitter-områder (2064) på selve lyslederen og langs en lengderetning av denne, hvorved lyslederen kan identifiseres i samsvar med minst én karakteristisk egenskap for det lys som reflekteres fra diffraksjonsgitterområdene i respons på lys som sendes inn i en ende av lyslederen.

37. Lysleder (50) ifølge krav 34, karakterisert ved flere diffraksjonsgitter-områder (2074) på lyslederen selv og anordnet langs en lengderetning, idet lysleder (50) kan identifiseres ved minst ett karakteristisk trekk for det lys som reflekteres av diffraksjonsgitterområdene i respons på lys som sendes inn i en ende av lyslederen.

38. Lysleder (50) ifølge krav 35, karakterisert ved flere diffraksjons-gitterområder på lyslederen og anordnet langs en lengderetning, idet lyslederen (50) kan identifiseres ved minst én karakteristisk egenskap for det lys som reflekteres av diffraksjonsgitterområdene i respons på lys som sendes inn i den ene ende av lyslederen.