NO20025562L - Korrosjonsbestandig aluminiumslegering - Google Patents

Description

Korrosjonsbestandig aluminiumslegering

Den foreliggende oppfinnelsen dreier seg om en gruppe av korrosjonsbestandige og ekstruderbare aluminiumlegeringer med bedre styrke ved høy temperatur, spesielt om en aluminiumlegering av AA3000-serien som inneholder kontrollerte mengder titan, vanadium og zirkonium for bedre ekstruderbarhet og/eller trekkbarhet.

Aluminium er vel kjent for sin motstandsevne mot korrosjon. Ved behov for korrosjonsbestandighet velger man ofte aluminiumlegeringer av AA1000-serien.

Til formål hvor det trengs høyere styrke har legeringer av AA1000-serien vært erstattet med mer høylegerte materialer som for eksempel aluminiumlegeringer av AA3000-serien. AA3102 og AA3003 er eksempler på aluminiumlegeringer med høyere styrke og god korrosjonsbestandighet.

Aluminiumlegeringer av AA3000-serien har vært brukt i utstrakt grad i bilindustrien på grunn av den gode kombinasjonen av styrke, lav vekt, korrosjonsbestandighet og ekstruderbarhet. Av disse legeringene lages det ofte rør til bruk i varmevekslere eller kondensatorer for luftkondisjoneringsanlegg.

Et av problemene med AA3000-legeringene når de utsettes for visse korrosjonsmiljøer er gropkorrosjon. Denne typen korrosjon opptrer ofte i slike miljøer som finnes i varmevekslere og i kondensatorer for luftkondisjonering og kan føre til svikt i en bilkomponent hvis rør av aluminiumlegering skades av korrosjonen.

Under letingen etter aluminiumlegeringer med bedre korrosjonsbestandighet er det blitt utviklet noen mer høylegerte materialer, for eksempel de som er fremlagt i U.S.

Patent no. 4,649,087 og 4,828,794. Disse mer høylegerte materialene har høyere korrosjonsytelse, men er ikke gunstig for ekstrusjon på grunn av de ekstremt høye ekstrusjonskreftene.

U.S. Patent no. 5,286,316 fremlegger en aluminiumlegering med både høy ekstruderbarhet og høy korrosjonsbestandighet. Denne legeringen består stort sett av omtrent 0,1-0,5 vektprosent mangan, omtrent 0,05-0,12 vektprosent silisium, omtrent 0,10-0,20 vektprosent titan, omtrent 0,15-0,25 vektprosent jern og resten aluminium og tilfeldige forurensninger. Legeringen er fortrinnsvis stort sett kobberfri, det vil si at kobberinnholdet er begrenset til 0,01 %.

Selv om legeringen som legges frem i U.S. Patent no. 5,286,316 tilbyr forbedret korrosjonsbestandighet i forhold til AA3102, er det fortsatt ønskelig å forbedre korrosjonsbestandigheten. Ved korrosjonstesting med sprøyting av saltvann-eddiksyre som spesifisert i ASTM Standard G85 (heretter SWAAT-testing), klarte kondensatorrør av AA3102-legering seg bare i åtte dager i et SWAAT-testmiljø før de sviktet. I liknende eksperimenter med legeringen som fremlegges i U.S. Patent no. 5,286,316 ble det oppnådd bedre holdbarhet enn for AA3102. Men den forbedrede legeringen i U.S. Patent no. 5,286,316 sviktet likevel etter mindre enn 20 dagers SWAAT-testing.

Derfor er det et første mål med den foreliggende oppfinnelsen å fremskaffe en aluminiumlegering med forbedret kombinasjon av korrosjonsbestandighet og varmformbarhet.

Et annet mål med oppfinnelsen er å fremskaffe en aluminiumlegering som samtidig har god varm- og kaldformbarhet og god korrosjonsbestandighet.

Andre mål og fordeler med den foreliggende oppfinnelsen vil gå fram av beskrivelsen nedenfor.

Ved å tilfredsstille de ovennevnte målene og fordelene gir den foreliggende oppfinnelsen en korrosjonsbestandig aluminiumlegering som stort sett består av (i vektprosent) 0,05 - 1,00% jern, 0,05 - 0,60% silisium, mindre enn 0,50% kobber, opptil 1,20% mangan, 0,02 - 0,20% zirkonium, opptil 0,50% krom, 0,02 - 1,00 % sink, 0,02 - 0,20 % titan, 0,02 - 0,20 % vanadium, opptil 2,00 % magnesium, opptil 0,10 % antimon, opptil 0,02 % tilfeldige forurensninger og resten aluminium.

I samsvar med en mer detaljert betraktning om de individuelle komponentene foretrekkes det at jerninnholdet er mellom 0,05 - 0,55 %, helst mellom 0,05 og 0,25 %. Reduksjon av jerninnholdet forbedrer korrosjonsbestandigheten. Det foretrekkes at silisiuminnholdet er mellom 0,05 og 0,20 %, helst ikke mer enn 0,15 %. Kobberinnholdet er under 0,50 %, siden dette metallet normalt har en ugunstig innflytelse på ekstrusjonshastigheten og korrosjonsbestandigheten. Men i noen tilfeller kan det være nødvendig med litt kobber for å justere elektropotensialet for legeringen. Fortrinnsvis er Cu-innholdet under 0,05 vektprosent. Zirkoniuminnholdet er fortrinnsvis mellom 0,02 og 0,18 %. Det bør alltid være minst 0,02 vektprosent sink for å høyne nivået for korrosjonsbestandigheten generelt, og det foretrekkes at sinkinnholdet er mellom 0,10 og 0,50 %, helst mellom 0,10 og 0,25 %. Titaninnholdet er fortrinnsvis mellom 0,02 og 0,15 % og vanadiuminnholdet er fortrinnsvis mellom 0,02 og 0,12 %. Det foretrukne manganinnholdet er sterkt avhengig av hva artikkelen skal brukes til, fordi mangan influerer ekstruderbarheten, spesielt for tynnseksjoner.

Ved bruk av denne typen legeringer til formål hvor korrosjonsbestandighet og meget god ekstruderbarhet er viktigst, foretrekkes det at de inneholder mangan i mengder på mellom 0,05 og 0,30 vektprosent. Jerninnholdet er fortrinnsvis mellom 0,05 og 0,25 vektprosent. For disse formålene fortrekkes det et krominnhold på mellom 0,02 og 0,25 %. Magnesiuminnholdet er fortrinnsvis under 0,03 %. Sinkinnholdet er fortrinnsvis mellom 0,10 og 0,5 vektprosent. Ved å treffe passende valg av mengdene av disse metallene er det mulig å oppnå en legering med gode ekstrusjonsegenskaper, gode mekaniske egenskaper og overlegen korrosjonsbestandighet.

Hvis legeringen skal brukes til formål hvor andre formingsprosesser brukes etter ekstrusjon for å komme fram til et sluttprodukt, slik om kaldforming, for eksempel trekking og/eller bøying, og hvor høyere styrke er nødvendig, foretrekkes det at manganinnholdet er mellom 0,50 og 0,80 vektprosent. Til slike formål ligger krom fortrinnsvis mellom 0,02 og 0,18 vektprosent og magnesium mellom 0,30 vektprosent, for å gjøre materialet egnet for sveiselodding. Jerninnholdet bør holdes lavt for å øke korrosjonsbestandigheten. For å bedre korrosjonsbestandigheten ytterligere tilsettes 0,10 - 0,5 % sink. Likeså tilsettes kontrollerte mengder av V, Zr og Ti som hver ikke utgjør mer enn 0,2 vektprosent for å forbedre korrosjonsbestandigheten ytterligere.

Hvis legeringen skal brukes til høytemperaturformål spiller V, Ti og spesielt Zr en viktig rolle. Mengdene som tilsettes av hvert av disse metallene vil avhenge av de funksjonelle kravene, men zirkonium ligger fortrinnsvis på mellom 0,10 og 0,18 vektprosent. Videre foretrekkes det for slike formål at den støpte legeringen varmebehandles etterpå ved oppvarming til mellom 450 og 550<e>C med oppvarmingshastighet på mindre enn 150<s>C/time, og denne temperaturen opprettholdes i mellom 2 og 10 timer. Sluttproduktet kan også for visse formål og spesielt etter kaldbearbeiding kreve en "tilbakegløding" som består i å varme opp arbeidsstykket til en temperatur på mellom 150 og 350 QC og opprettholde denne temperaturen i mellom 10 og 10000 minutter.

Forbedret korrosjonsbestandighet

Zr og Ti i fast løsning brukes separat til å forbedre korrosjonsbestandigheten i lavlegerte høyekstruderbare legeringer, f.eks. til bruk i ekstruderte rør for luftkondisjonssystemer i biler. Det maksimale nyttige innholdet av Zr og Ti når de tilsettes separat er mindre enn 0,2 vektprosent. Over dette dannes det primærforbindelser som reduserer konsentrasjonen av disse metallene i fast løsning. Dessuten kan primærforbindelsene med Zr og Ti (AI3Zr, AI3Ti) utløse gropkorrosjon, siden de er edlere enn Al-matriksen.

Både Zr og Ti vil gjennomgå en peritektisk reaksjon ved størkning. Produktet av denne reaksjonen avslører seg som en sterkt konsentrert region av disse metallene i midten av kornet (stort positivt fordelingsforhold). Disse regionene eller sonene vil ved valsing eller ekstrusjon danne en lamellstruktur som er parallell med overflaten av arbeidsstykket og forsinke korrosjonen på tvers av lamellene.

Kombinert tilsetning av både Zr og Ti vil gi større og mer konsentrerte soner og dermed forbedre korrosjonsbestandigheten.

V er et metall som likner Zr og Ti mye i oppførsel og effekt, men som hittil ikke er mye brukt i denne typen legeringer. V vil forbedre de mekaniske egenskapene på samme måte som Zr og Ti, men har ikke samme effekt på korrosjon hvis ikke Zr-innholdet er høyere enn V-innholdet.

Kombinasjon av alle tre metallene vil gi den mest optimale balansen av korrosjons-, styrke- og bearbeidbarhetsegenskaper, hvis totalinnholdet av Zr, Ti og V holdes under 0,3 vektprosent.

Forbedrede mekaniske egenskaper og formbarhet ved høv temperatur

Overgangsmetaller som Zr, Ti og V er kjent for å forbedre formbarheten ved å øke kaldherdingskoeffisienten ("n"). Denne "n" øker nesten lineært med økende innhold av overgangsmetaller opp til omtrent 0,5 %. Ved å kombinere Zr, Ti og V kan det tilsettes opp til 0,45 % av overgangsmetallene uten at det dannes skadelige primære partikler av typen AI3Zr, men bare under 0,2 % hvis man tilsetter bare ett av metallene. Men ellers er det funnet at et totalt innhold på over 0,3 vektprosent vil innvirke ugunstig på noen egenskaper.

Zr, Ti og V, og spesielt Zr er kjent for å hemme tendensen til omkrystallisering hvis det er utført en optimal varmebehandling før høytemperaturbearbeidingen. Evnen til å bremse omkrystalliseringen står i forhold til antallet og størrelsen av små koherente/halvkoherente utfellinger som er stabile i lengre tid ved opptil 300-400<2>C. Den fine polygeniserte strukturen som stammer fra tilbakegløding i temperaturområdet 150 til 350<S>C vil ha høyere mekanisk styrke enn den tilsvarende omkrystalliserte strukturen, som trekker ut slike overgangsmetaller.

Tettheten av disse utfellingene øker med økende innhold av overgangsmetallene. Derfor vil en kombinasjon av disse metallene forbedre den mekaniske egenskapen i temperaturområdet fra omgivelsestemperatur til omtrent 400<S>C.

Eksperimentelle resultater

For å bevise de ovennevnte utsagnene om forbedring av en rekke av egenskapene til legeringene i henhold til oppfinnelsen er det utført en rekke eksperimenter som er beskrevet nedenfor. Utfra disse resultatene vil det være klart at man får en additiv effekt av å bruke de tre metallene Zr, Ti og V samtidig opp til et innhold på maksimalt 0,3 vektprosent. Det antas at dette henger sammen med den sammenliknbare oppførselen til de forskjellige metallene Zr, Ti og V i en aluminiumlegering, som løselighet, krystallstruktur etc, som samtidig gjør det mulig å bruke høyere effektive mengder enn med bare ett eller to av disse metallene.

Det ble støpt barrer med forskjellig innhold av Zr, V og Ti ved hjelp av støpeutstyret på laboratoriet i Sunndalsøra. For hver legering ble det produsert fire barrer med diameter 95 mm og lengde 1,1 m. Ved begynnelsen av støpingen var støpehastigheten 115 mm/min, økende til 240 mm/min etter 15 cm støpt barre. Temperaturen i tapperennen ble satt til 705<Q>C og temperaturen ble registrert under støpingen. Ovnen ble tilsatt kornforfinende tilsats (TisB-tråd) før støpingen.

Etter støpingen ble hver barre kuttet, og ga tre prøver for ekstrusjon og to prøver for spektrografisk analyse (først en prøve for spektrografisk analyse, deretter to prøver for ekstrusjon, så den andre prøven for spektrografisk analyse (d.v.s. -midt i barren) og til slutt den tredje prøven for ekstrusjon). Prøver fra det råstøpte materialet (-midt i barren) ble etset og viste fjærformede krystaller. I tillegg ble prøver preparert for å vise kornstruktur og partikkelstruktur. Målinger av hardhet og ledningsevne ble utført for hver legering på stykker (2 cm x 2 cm x 1 cm) som ble malt til en kornstørrelse på 2000.

Ekstrusjonseksperimenter ble utført med en 8 MN vertikal ekstrusjonspresse og resulterte i et rør med ytre diameter 6 mm. Det ble gjort fire ekstrusjonstester for hver legeringsvariant og de tre første ble avkjølt i luft mens den fjerde ble kjølt i vann. Prøver for videre undersøkelser ble tatt fra den første, den tredje og den fjerde ekstrusjonstesten. Prøvene ble tatt nær enden av den ekstruderte profilen, og ikke helt i enden (~2 m).

Nedenfor følger en presentasjon av resultatene fra undersøkelsene av det råstøpte materialet og det ekstruderte materialet. Det ekstruderte materialet ble testet med en SWAAT-test og i tillegg ble det gjort mekaniske tester. Resultatene fra disse testene presenteres også nedenfor.

Resultatene av eksperimentene er delvis gitt som diagrammer i de vedlagte illustrasjonene, delvis som tabeller. Av figurene er: Fig. 1 et diagram som for legering 1-11 på Y-aksen viser den elektriske ledningsevnen (i MS/m) som funksjon av det totale innholdet av Ti, V og Zr (vekt-% på X-aksen), Fig. 2 et diagram som for legering 1-11 på Y-aksen viser hovedekstrusjonskraften (i kN) som funksjon av det totale innholdet av Ti, V og Zr (vekt-% på X-aksen), Fig. 3 et diagram som for legering 1-11 på Y-aksen viser flytegrensen (runde prikker) og strekkbruddgrense (firkantede prikker) som funksjon av det totale innholdet av Ti, V og Zr (vekt-% på X-aksen), Fig. 4 et diagram som for legering 41-56 på Y-aksen viser den elektriske ledningsevnen (i MS/m) som funksjon av det totale innholdet av Ti, V og Zr (vekt-% på X-aksen), Fig. 5 et diagram som for legering 41-56 på Y-aksen viser gjennombruddstrykket (i kN) til råstøpt legering som funksjon av det totale innholdet av Ti, V og Zr (vekt-% på X-aksen), Fig. 6 et diagram som for legering 41-56 på Y-aksen viser gjennombruddstrykket (i kN) til legeringen etter homogenisering ved 470<e>C som funksjon av det totale innholdet av Ti, V og Zr (vekt-% på X-aksen), Fig. 7 et diagram som for legering 41-56 på Y-aksen viser flytegrensen (i MPa) til legeringen etter ekstrusjon som funksjon av det totale innholdet av Ti, V og Zr (vekt-% på X-aksen), Fig. 8 et diagram som for legering 41-56 på Y-aksen viser strekkbruddgrense (i MPa) til legeringen etter ekstrusjon som funksjon av det totale innholdet av Ti, V og Zr (vekt-% på X-aksen), Fig. 9 et diagram som for legering 41-56 på Y-aksen viser flytegrensen (i MPa) til legeringen etter ekstrusjon med påfølgende homogenisering ved 470<B>C i 1 time som funksjon av det totale innholdet av Ti, V og Zr (vekt-% på X-aksen), Fig. 10 et diagram som for legering 41-56 på Y-aksen viser strekkbruddgrense (i MPa) til legeringen etter ekstrusjon med påfølgende homogenisering ved 470<9>C i 1 time som funksjon av det totale innholdet av Ti, V og Zr (vekt-% på X-aksen), og Fig. 11 et diagram som for legering 41-56 på Y-aksen viser strekkbruddgrense (i MPa) til legeringen etter homogenisering ved 470<e>C i 1 time med påfølgende ekstrusjon som funksjon av det totale innholdet av Ti, V og Zr (vekt-% på X-aksen).

1. Det råstøpte materialet

Det råstøpte materialet representerer startpunktet for ekstrusjonsprosessen og den følgende korrosjonstestingen og mekaniske testingen. Det er utført en undersøkelse av utgangsmaterialet og resultatene er som vist nedenfor. Prøver fra det råstøpte materialet ble undersøkt for å finne den faktiske kjemiske sammensetningen og for å avsløre mikrostrukturen (kornstruktur og partikkelstruktur) i de forskjellige legeringene. Den kjemiske sammensetningen av materialet ble bestemt ved spektrografisk analyse, og resultatene er ført opp i tabell 1 (legering 1-11), tabell 2 (legering 20-35) og tabell 3 (legering 41-56). Det ble også gjort målinger av ledningsevnen med resultater som er fremstilt på figur 1 og 4. Man ser at den elektriske ledningsevnen synker omtrent lineært med økende innhold av legeringsmetallene Zr, Ti og V. Og som man kan se av figuren er effekten av de forskjellige legeringsmetallene additiv for denne egenskapen.

2. Ekstrusjonstestingen

For å undersøke virkningen av å tilsette Ti, V og Zr på kraften under ekstrusjon ble alle legeringsvariantene ekstrudert under samme ekstrusjonsforhold og man målte den maksimale kraften på stempelet. Temperaturen i beholderen og stempelhastigheten ble registrert under testene og ble funnet å være henholdsvis -430<Q>C og 1,8-1,9 mm/s. Temperaturen i beholderen og stempelhastigheten ble ikke observert å være stabil fra det ene eksperimentet til det neste. Verdiene for maksimalkraften utfra eksperimentene er fremstilt på figur 2, 5 og 6. Verdiene som er fremstilt på figurene er gjennomsnitt av fire ekstrusjonsprøver.

3. Mekanisk testing av det ekstruderte røret

Resultatene fra spenningstestingen av de ekstruderte rørene er fremstilt på figur 3, 4. Som man kan se utfra tabellen og figuren er variasjonene i spenning med forskjellige legeringer små. Man ser at spenningen ved maksimal belastning øker litt med økende innhold av legeringsgrunnstoffer, mens virkningen på flytespenningen ikke er tydelig. Denne kvalitative evalueringen av resultatene ble bekreftet med en statistisk analyse.

4. SWAAT-testing

Prøvene for SWAAT-testingen ble tatt fra den første av de fire ekstrusjonstestene for hver legering. Det ble kuttet prøver på 30 cm lengde av de ekstruderte rørene og anbrakt i et SWAAT-kammer. Resultatene fra SWAAT-testen er fremstilt i tabell 4 og 5.

Claims (28)

1. En aluminiumbasert legering som består av 0,05-1,00 vektprosent jern, 0,05-0,60 vektprosent silisium, mindre enn 0,50 vektprosent kobber, 0,05-0,30 vektprosent mangan, 0,02 til 0,20 vektprosent zirkonium, opptil 0,50 vektprosent krom, 0,02 til 1,00 vektprosent sink, 0,02 til 0,20 vektprosent titan, 0,02 til 0,20 vektprosent vanadium, opptil 2,00 vektprosent magnesium, opptil 0,10 vektprosent antimon, opptil 0,02 vektprosent tilfeldige forurensninger og resten aluminium, hvor det totale innholdet av Ti pluss Cr pluss V er mindre enn 0,3 vektprosent og innholdet av V er mindre enn innholdet av Cr, og den nevnte aluminiumbaserte legeringen viser høy korrosjonsbestandighet og høy ekstruderbarhet.

2. Legeringen i henhold til krav 1, hvor det nevnte jerninnholdet ligger mellom 0,05 og 0,55 vektprosent.

3. Legeringen i henhold til krav 2, hvor det nevnte jerninnholdet ligger mellom 0,05 og 0,25 vektprosent.

4. Legeringen i henhold til et av de foregående kravene, hvor det nevnte silisiuminnholdet ligger mellom 0,05 og 0,20 vektprosent.

5. Legeringen i henhold til et av de foregående kravene, hvor det nevnte silisiuminnholdet ligger mellom 0,05 og 0,15 vektprosent.

6. Legeringen i henhold til et av de foregående kravene, hvor det nevnte kobberinnholdet er under 0,05 vektprosent.

7. Legeringen i henhold til et av de foregående kravene, hvor det nevnte zirkoniuminnholdet ligger mellom 0,02 og 0,18 vektprosent.

8. Legeringen i henhold til et av de foregående kravene, hvor det nevnte sinkinnholdet ligger mellom 0,02 og 0,50 vektprosent.

9. Legeringen i henhold til krav 8, hvor det nevnte sinkinnholdet ligger mellom 0,10 og 0,50 vektprosent.

10. Legeringen i henhold til krav 9, hvor det nevnte sinkinnholdet ligger mellom 0,10 og 0,25 vektprosent.

11. Legeringen i henhold til et av de foregående kravene, hvor det nevnte titaninnholdet ligger mellom 0,02 og 0,15 vektprosent.

12. Legeringen i henhold til et av de foregående kravene, hvor det nevnte vanadiuminnholdet ligger mellom 0,02 og 0,12 vektprosent.

13. Legeringen i henhold til et av de foregående kravene, hvor det nevnte krominnholdet ligger mellom 0,02 og 0,25 vektprosent.

14. Legeringen i henhold til et av de foregående kravene, hvor det nevnte magnesiuminnholdet ligger mellom 0,00 og 0,03 vektprosent.

15. En aluminiumbasert legering som består av 0,05-1,00 vektprosent jern, 0,05-0,60 vektprosent silisium, mindre enn 0,50 vektprosent kobber, 0,50-0,80 vektprosent mangan, 0,02 til 0,20 vektprosent zirkonium, opptil 0,50 vektprosent krom, 0,02 til 1,00 vektprosent sink, 0,02 til 0,20 vektprosent titan, 0,02 til 0,20 vektprosent vanadium, opptil 0,30 vektprosent magnesium, opptil 0,10 vektprosent antimon, opptil 0,02 vektprosent tilfeldige forurensninger og resten aluminium, hvor det totale innholdet av Ti pluss Cr pluss V er mindre enn 0,3 vektprosent og innholdet av V er mindre enn innholdet av Cr, og den nevnte aluminiumbaserte legeringen viser høy korrosjonsbestandighet og høy ekstruderbarhet.

16. Legeringen i henhold til krav 5, hvor det nevnte jerninnholdet ligger mellom 0,05 og 0,55 vektprosent.

17. Legeringen i henhold til krav 15, hvor det nevnte jerninnholdet ligger mellom 0,05 og 0,25 vektprosent.

18. Legeringen i henhold til et av kravene 15-17, hvor det nevnte silisiuminnholdet ligger mellom 0,05 og 0,20 vektprosent.

19. Legeringen i henhold til et av kravene 15-18, hvor det nevnte silisiuminnholdet ligger mellom 0,05 og 0,15 vektprosent.

20. Legeringen i henhold til et av kravene 15-19, hvor det nevnte kobberinnholdet ligger mellom 0,05 og 0,15 vektprosent.

21. Legeringen i henhold til et av kravene 15-20, hvor dét nevnte zirkoniuminnholdet ligger mellom 0,02 og 0,18 vektprosent.

22. Legeringen i henhold til et av kravene 15-21, hvor det nevnte sinkinnholdet ligger mellom 0,02 og 0,50 vektprosent.

23. Legeringen i henhold til krav 22, hvor det nevnte sinkinnholdet ligger mellom 0,10 og 0,50 vektprosent.

24. Legeringen i henhold til krav 23, hvor det nevnte sinkinnholdet ligger mellom 0,10 og 0,25 vektprosent.

25. Legeringen i henhold til et av kravene 15-24, hvor det nevnte titaninnholdet ligger mellom 0,02 og 0,15 vektprosent.

26. Legeringen i henhold til et av kravene 15-25, hvor det nevnte vanadiuminnholdet ligger mellom 0,02 og 0,12 vektprosent.

27. Legeringen i henhold til et av kravene 15-26, hvor det nevnte krominnholdet ligger mellom 0,02 og 0,18 vektprosent.

28. Legeringen i henhold til et av kravene 1 til 12, hvor det nevnte zirkoniuminnholdet ligger mellom 0,10 og 0,18 vektprosent.