NO156332B - Markbeleggelement med ved hjelp av kunstige fuger fra hverandre plasserte, forhoeyede omraader paa brukssiden. - Google Patents

Abstract

Markbeleggelement med kunstige fuger (18) mellom forhøyede områder (14) på brukssiden. I det minste en overveiende del, og fortrinnsvis samtlige forhøyede områder har i grunnrisset form som et uregelmessig polygon. Det angis en fremgangsmåte til fremstilling av slik markbeleggelementer (2), derved at det i en arbeidsgang flere ved siden av hverandre anordnede beleggelementer formes, hvorhos i det minste to med hensyn på form og/eller med hensyn på over-flåtestruktur i de forhøyede områder ulike typer beleggelementer er anordnet.

Description

Oppfinnelsen vedrører et markbeleggelement med ved hjelp av kunstige fuger fra hverandre plasserte, forhøyede områder på brukssiden, hvilke områder er anordnet i flere, i grunnrisset ulike former, og, i det minst for en overveiende del, i grunnrisset i hovedsaken har en uregelmessig polygon form, hvilket beleggelement har et omriss som er utledet av et grunnriss med rettvinklede hjørner, med fremspring og tilbakespring relativt grunnrisset.

Uttrykket markbeleggelement skal her forstås i sin videste betydning og oppfinnelsen er således ikke begrenset til belegg som legges direkte på det man vanligvis kaller for marken.

Ved et kjent beleggelement av den type det her er tale om (DE-Ggm 73 18 305) har de forhøyede områder sirkelform

i grunnrisset. Selv når man anordner de sirkelformede forhøy-ede områder så tett inntil hverandre at de har innbyrdes berør-ing, vil det mellom de forhøyede områder bli igjen relativt store fordypninger som har form av en trekant med konkave sider. Disse fordypede områder og sirkelformen til forhøyede områder

er upraktisk i mange henseender. Eksempelvis vil den innbyrdes

berøring mellom de forhøyede områder hindre en vannstrømming, fremmedlegemer kan relativt lett trykkes inn i de fordypede områder, og brudd ved kantene til de forhøyede områder vil føre til et uestetisk utseende av belegget.

Fra det tyske bruksmønster 17 90 054 er det kjent

et markbeleggelement med et omriss i hovedsaken i form av en regelmessig sekskant. Ved et belegg som er bygget opp av slike, ved siden av hverandre lagte elementer vil beleggelementene ikke forankres innbyrdes. Særlig kan det relativt lett, eksempelvis ved kjøring med hjul over en viss vekt, ved setninger i grunnen, ved frost og lignende, komme til forskyvninger av beleggelementene, hvilket naturligvis vil ødelegge hele flaten og bl.a. gi opphav til ansamlinger av regnvann i dammer.

Med foreliggende oppfinnelse tar man sikte på å tilveiebringe et beleggelement som kan tåle større belastninger med bibehold av det estetiske eller optiske inntrykk. Dette oppnås ved at beleggelementet av den innledningsvis nevnte type ved sine mot beleggelementets omriss vendte kanter langs de for-høyede områder i det minste delvist og i hovedsaken er tilpasset det med frem- og tilbakespring forsynte beleggelementomriss og i det minste delvist har en avstand fra beleggets omriss.

Med oppfinnelsen oppnås altså et markbeleggelement som kan

tåle større påkjenninger og som gir et optisk inntrykk av tett anordnede, forhøyede områder.

Ved en foretrukken utførelsesform av beleggelementet ifølge oppfinnelsen er avstanden fra beleggelementets omriss utført omtrent som svarende til den halve midlere bredde for de kunstige fuger. Som følge av avstanden fra beleggelementets omriss unngås at de kanter, som er særlig utsatt for brudd eller avskalling, ligger direkte i det utsatte område langs beleggelementets omriss. Velges denne avstand omtrent halvparten så stor som den halve midlere bredde for de kunstige fuger,

vil man når to beleggelementer legges ved siden av hverandre oppnå en avstand mellom de mot hverandre vendte kanter av hosliggende forhøyede områder på de to beleggelementer som, even-tuelt under hensyntagen til den sand som legges mellom belegg-

elementene, vil svare til den falske fugebredde, henholdsvis den midlere falske fugebredde.

Oppfinnelsen skal forklares næmrere i det etterfølg-ende under henvisning til tegningene som viser utførelseseks-empler av beleggelementene og et utførelseseksempel av en beleggelementgruppe. På tegningene viser

fig. 1 et grunnriss av et beleggelement,

fig. 2 viser et tverrsnitt etter linjen II-II i fig. 1,

fig. 3 og 4 viser grunnriss fra to ytterligere beleggelementer, og

fig. 5 viser et grunnriss av en beleggelementgruppe.

For like eller analoge partier er det benyttet samme henvisningstall i de enkelte figurer og utførelseseks-empler.

Det i fig. 1 og 2 viste beleggelement 2 har et omriss 4 som er utført på samme måte som omrisset til en forband-sten. Et omriss 4 har på lengdesidene to tilbakespring 8 og to fremspring 10, og på tverrsidene er det et respektivt tilbakespring 8 og et fremspring 10. Disse tilbakespringene og fremspringene gjelder i forhold til en ikke inntegnet rektangel-linje som forbinder de fire rettvinklede ytterhjørner 6 med hverandre. Omrisset 4 til det viste beleggelement 2 er i og for seg kjent og man finner en bredere beskrivelse i DE-PS 14 59 739 .

Beleggelementet 2 har på den i grunnrisset i fig.

1 viste bruksside 12 tilsammen 9 forhøyede områder 14. Disse forhøyede områder 14 er .samtlige, med unntak av et eneste,

i hovedsaken kvadratisk området 14', utformet som i format uregelmessige polygoner. Ved ingen av de uregelmessige polygoner 14 er samtlige innerhjørnevinkler 16 like store. Tvert i mot, innenfor hvert uregelmessig polygon 14

. følger ulike hjørnevinkler 16 etter hver andre, selv om eksempelvis flere innerhjørnevinkler 16 mer tilfeldig kan være

like store.

De forhøyede områder 14 er adskilt fra hverandre ved hjelp av kunstige fuger 18. Disse kunstige fuger 18 strekker seg i en dybde av omtrent en tredjedel av total-tykkelsen til beleggelementet målt fra bruksoverflaten til de forhøyede områder 14 og mot motliggende side 20. De fleste av fugene 18 har en i fugens lengderetning forander-lig bredde. Fugesidene har et lett innad skrånende for-

løp, slik det vist i snittet i fig. 2, for å lette utformingen under fremstillingen.

De mot beleggelementets omriss 4 vendte kanter

22 for de forhøyede områder 14 faller ikke sammen med det tilsvarende omrissavsnitt, men har et forløp i en avstand 24 innenfor omrisset 4. Det trinn som derved oppstår be-tegnes som kunstig kantfuge 18'. Kantene 22 er forsåvidt tilpasset omrisskonturen 4, idet de grovt sett følger omrisskonturen. Når det gjelder polygonen 14' har man sågar et parallelt forløp mellom omrisset og områdekanten, mens man over alt ellers har en kantfugebredde som endrer seg 1 fugeretningen.

Kantene er i utførelseseksemplet tilpasset omrisset i så sterk grad at når et ytterligere beleggelement 2 legges inntil vil det fremkomme nye kunstige fuger, idet dog det mellom elementene naturligvis vil forefinnes ekte, gjennomgående fuger mellom de to omrisskonturer. Avstandene 24 svarer i hovedsaken til halve bredden til en kunstig fuge 18 i det indre av beleggelementet 2, idet det her for-utsettes at man foretar en gjennomsnittsberegning.

Av fig. 2 går det tydelig frem at fugene 18 i beleggelementet 2 har innbyrdes ulike dybder 26. Den i fig. 2 til venstre antydede fuge 18 er omtrent 50% dypere enn den fuge 18 som er vist til høyre i fig. 2. De kunstige kantfuger 18' har derimot samme dybde rundt hele elementet.

De enkelte fuger 18 har delvis en så stor dybde-endring over lengden at de på enkelte steder blir helt gjennombrutt, dvs. at man får hull fra brukssiden 28 og til den underliggende side 20. De derved fremkomne hull eller gjennombrudd er betegnet med 30. På to steder i fig. 1 er det antydet at disse hull 30 eksempelvis kan være anordnet på de stedene hvor tre forhøyede områder 14 støter sammen. Analogt kan hullene 30 også eller i tillegg anordnes på steder hvor fire eller flere forhøyede områder 14 støter sammen. Nederst i fig. 1 er en ytterligere mulighet vist. Der er hullene 30 anordnet omtrent midt på lengden av fugene 18, mellom to hosliggende forhøyede områder 14.

Av fig. 2 går det frem av overflatene på de for-høyede områder 14 har en tilsiktet ujevn overflate-struktur 32. Denne overflate-struktur veksler mellom de enkelte områder 14. I fig. 2 er således vist tre ulike overflate-strukturer. I ekstremtilfeller kan ,samtlige forhøyede områder 14 og 14' ha innbyrdes ulike overflate-strukturer 32. De i fig. 2 inntegnede overflatestrukturer kan man betegne som narvet eller bruddrue. Når beleggelementet 2 eksempelvis består av betong kan man uten vanskeligheter tilveiebringe de ønskede overflatestrukturer ved å utforme en komplementær relieff på formstempelet. Overflatestrukturene til de enkelte forhøyede områder 14 kan eksempelvis ikke bare adskille seg fra hverandre i narvstørrelsen, narvdybden eller lignende, men kan eksempelvis også adskille seg ved den i grunnrisset ulike narveretning.

Med hensyn til detaljer i forbindelse med format-ene til de forhøyede områder 14 og 14', anordningen og for-løpet av de kunstige fuger 18 vises til fig. 1.

Omrisset 4 til det i fig. 3 viste beleggelement

2 kan man tenke seg oppstått ut i fra en rettvinklet grunn-form. På hver lengdeside av det opprinnelige rektangel er det et tilbakespring 8 med rettlinjet basis og avrundet over-gang til resten av omrisset 4, slik at hele omrisset 4 får en form som man populært kan kalle for "hundeben". Hvert tilbakespring 8 er så langt at to ytterligere beleggelementer 2 kan legges inntil, med en forskyvning svarende til en halv beleggelementlengde, idet de bredere hodeområder henholdsvis fotområder på de inntil lagte beleggelementer 2 da vil rage inn i utsparingen eller tilbakespringet 8.

Det i fig. 3 viste beleggelement 2 har syv for-høyede områder 14, og blandt disse forefinnes det et forhøyet område 14<1> med omtrent kvadratisk form. Disse forhøyede områder 14 henholdsvis 14' er adskilt fra hverandre ved hjelp av kunstige fuger 18. Med hensyn til den mer nøyaktige form av de forhøyede områder 14, 14' og de kunstige fugers 18 for-løp vises til fig. 3.

I motsetning til utførelsen i fig. 1 vil ved ut-førelsen i fig. 3 kantene 22 til de forhøyede områder flere steder falle sammen med omrisset 4, slik at man på disse stedene ikke får noen kunstige kantfuger 18<1.>

Omrisset 4 til det i fig. 4 viste beleggelement 2 kan man tenke seg fremkommet ved at man ut i fra et rettvinklet omriss har dreiet det øvre lengdeendeområde mot venstre, mens det nedre lengdeområde er dreiet mot høyre,

i det dreiningen er utført med samme vinkelverdi. Derved får beleggelementet en Z-form. Omrisset 4 til beleggelementet i fig. 4 er beskrevet nærmere i DE-PS 960 359, og for nærmere detaljer vises det til denne tyske patentpublikasjon.

Det i fig. 4 viste beleggelement 2 har seks for-høyede områder 14 som er adskilt fra hverandre ved hjelp av kunstige fuger 18. Med hensyn til formen av de forhøyede områder 14 og de kunstige fugers 18 forløp vises til fig. 4.

Noen av de forhøyede områder 14 strekker seg så godt som helt frem til omrisset 4, på samme måte som i ut-førelsen i fig. 3.

De i fig. 3 og 4 viste beleggelementer har ingen gjennomgående hull eller åpninger 30 som ved utførelsen i fig. 1.

Fig. 5 viser en beleggelementgruppe 40 som består av tre beleggelementer 2 med like formater. De tre beleggelementene 2 har fremspring og tilbakespring 10 og 8, regnet i forhold til en ikke vist rektangelform. Det tenkte rektangel er dobbelt så langt som bredt og har hjørner som faller sammen med hjørnene 6. I dette utførelseseksempel er fremspringene og tilbakespringene begrenset av sinus-linjer. På lengdesiden er det to avrundede tilbakespring 8 og to avrundede fremspring 10, og på tverrsidene er det et avrundet tilbakespring 8 og et avrundet fremspring 10.

Bortsett fra dette avvikende omriss er de enkelte beleggelementer utformet på samme måte som beleggelementet i fig. 1, slik at det her ikke skal gås nærmere inn på detaljer i så henseende. Riktignok har de forhøyede områder 14 og de kunstige fuger 18 andre dimensjoner. Med hensyn til disse dimensjonene vises det her utrykkelig til fig. 5. Dessuten har beleggelementene ingen gjennomgående hull 30, men anordningen av slike er naturligvis fullt ut mulig.

To av beleggelementene i gruppen 4 0 er identiske og er anordnet med tverrside mot tverrside i elementgruppen. Det tredje beleggelementet i gruppen er forskjøvet en halv lengde i forhold til de to andre elementene. En langside av dette beleggelementet ligger mot en halv langside av hvert av de to andre elementene. De tre beleggelementene 2 i belegg-elementgruppen 4 henger sammen ved at hvert beleggelement 2 har forbindelse med de to hosliggende beleggelementer 2 ved hjelp av to respektive materialforbindelser 42. Disse materialforbindelser 42 befinner seg omtrent på midten av det omriss-området, langs hvilket de ved siden av hverandre anordnede beleggelementer støter til hverandre. Materialforbindelsene 4 2 opptar i utførelseseksemplet omtrent 1/3 av lengden til en nabostrekning.

I den viste beleggelementgruppe 40 består materialforbindelsene 42 av betong, på samme måte som selve beleggelementene. Materialforbindelsene er like høye som de tilsluttende kunstige kantfuger 18', men kan også være lavere.

Med hensyn til utformingen av de forhøyede områder 14 skal her fremheves at for noen forhøyede områder 14 er den mot omrisset 4 vendte kant 32 avrundet og tilpasset omriss-forløpet. Dette er imidlertid ikke tilfelle ved alle kanter 22. I denne forbindelse vises det utrykkelig til fig. 5.

I fig. 5 er det vist en beleggelementgruppe 40

som består av tre beleggelementer 2. Selvfølgelig kan gruppen også innbefatte et større antall beleggelementer 2, og det kan benyttes en annen type innbrydes tilordning av beleggelementene 2. En særlig foretrukket innbyrdes tilordning er et forband i et fiskebenmønster.

Da materialforbindelsene 42 bare opptar en del av den strekning som står til rådighet for tilveiebringelse av forbindelse mellom de enkelte beleggelementer 2, vil materialforbindelsene representere beregnede bruddsteder, hvor altså be-leggelementgruppen 40 vil bryte opp i enkelte beleggelementer 2 ved overskridelse av en bestemt grensebelastning.

Beleggelementgruppene kan også ha ulike formede og/eller med uregelmessige omriss forsynte beleggelementer. Gjennombruddene eller hullene mellom de enkelte beleggelementer kan ha uregelmessig forløp.

Claims (2)

1. Markbeleggelement med ved hjelp av kunstige fuger (18)

fra hverandre plasserte, forhøyede områder (14) på brukssiden, hvilke områder er anordnet i flere, i grunnrisset ulike former, og, i det minste for en overveiende del, i grunnrisset i hovedsaken har en uregelmessig polygon form (14), hvilket beleggelement (2) har et omriss (4) som er utledet av et grunnriss med rettvinklede hjørner (6), med fremspring og tilbakespring (8,10) relativt grunnrisset, karakterisert ved at de mot beleggelementets omriss (4) vendte kanter (22) langs de forhøyede områder (14) i det minste delvist og i hovedsaken er tilpasset det med frem- og tilbakespring (10,8) forsynte beleggelementomriss (4) og i det minste delvist har en avstand (24) fra beleggelementets omriss (4).

2. Beleggelement ifølge krav 1, karakterisert

ved at avstanden (24) omtrent svarer til den halve midlere bredde for de kunstige fuger (18).