NO343728B1

NO343728B1 - Måleapparat, fremgangsmåte og dataprogram

Info

Publication number: NO343728B1
Application number: NO20090706A
Authority: NO
Inventors: Stellan Lindberg; Tom Olesen
Original assignee: Hemocue Ab
Priority date: 2006-07-19
Filing date: 2009-02-13
Publication date: 2019-05-20
Also published as: LT2041549T; BRPI0714332B1; RU2402006C1; SE530750C2; MY189468A; US8224058B2; EP2041549B8; CN101490529B; KR101099333B1; ES2656244T3; WO2008010761A1; EP2041549A4; CN101490529A; CA2655024A1; EP2041549B1; AU2007275927B2; BRPI0714332B8; JP2009544035A; CA2655024C; JP5008725B2

Description

Den foreliggende oppfinnelsen angår et måleapparat for opptelling av hvite blodceller i en blodprøve, hvilket apparat omfatter de trekk som går frem av krav 1, samt en fremgangsmåte for opptelling av hvite blodceller i en blodprøve som angitt i krav 5. Den foreliggende oppfinnelsen angår videre et dataprogram for å analysere prøven som angitt i krav 7.

Bakgrunn for oppfinnelsen

Å bestemme antallet hvite blodceller i en blodprøve er ofte viktig i forbindelse med behandling av en pasient. Denne analysen kan være tiltrengt for diagnostisering f.eks. leukemi, eller smittsomme eller inflammatoriske sykdommer eller for å overvåke behandlinger. Det er ønskelig å muliggjøre at analyseresultater blir oppnådd så raskt som mulig for å minimere ventetid for pasienter og sette en lege i stand til å ta en avgjørelse for behandling og diagnose direkte når første undersøkelse gjøres av pasienten. Det vil derfor være foretrukket å tilveiebringe en analysefremgangsmåte som kan utføres raskt av legen eller en sykepleier uten å trenge å sende testen til et laboratorium. Bestemmelse av antallet hvite blodceller er en av de mest vanlige tester som utføres på pasienter ved etablering av diagnoser. Derfor ville det være svært fordelaktig å ha en rask og enkel fremgangsmåte og anordning for å utføre analysen.

I dag oppnås celleantall av hvite blodlegemer i blod normalt gjennom en manuell prosedyre ved å flekke en blodprøve og mikroskopisk se prøven i et spesielt opptellingskammer, f.eks. et Bürker-kammer. Opptellingskammeret er tilveiebrakt med et gitter som deler kammeret i veldefinerte små volumer. De hvite blodcellene tillates å stabilisere seg på bunnen av tellekammeret for å sette mikroskopet i stand til å fokusere på alle cellene i kammeret og, således forenkle opptelling. Således trenger prøven å stabilisere seg i flere minutter før opptelling kan utføres. Antallet hvite blodceller kan deretter bestemmes ved å telle antallet blodceller per boks i gitre. Den hvite blodcelleopptellingen oppnås manuelt av en analytiker, som trenger å være erfaren i utføringen av analysen for å være i stand til å utføre en pålitelig analyse.

Denne analysen er tidskrevende. Videre, siden den utføres manuelt, kan resultatene av analysen variere avhengig av personen som utfører analysen.

Det er et lite antall av eksisterende automatiserte analysemetoder for å bestemme antallet av hvite blodceller. Bestemmelse av antallet hvite blodceller kan gjøres ved hjelp av Coulter-prinsippet, som er basert på å bestemme cellestørrelsen og derved celletypen ved å avlese impedans. En fremgangsmåte for opptelling av hvite blodceller ved Coulter-prinsippet er beskrevet i US 5262302. Måleapparat ifølge Coulter-prinsippet er kostbart og det er derfor en betraktelig investering. Således vil et sykehus eller laboratorium være tilbakeholdne med å investere i mer enn ett apparat. Dette antyder at analysen vil trenge å bli utført på en sentralisert lokalitet og en pasient vil måtte vente på analyseresultatene.

Coulter-prinsippet er den dominerende, automatiserte analysemetoden som for tiden anvendes. Imidlertid har noen få andre fremgangsmåter blitt beskrevet. Én slik fremgangsmåte for å bestemme antallet hvite blodceller er beskrevet i US 5585246. Her må blodprøven fremstilles ved å bli blandet med en fluorescerende farge og ligandkompleks som merker de hvite blodcellene. Prøven introduseres inn i et kapillarrør og bestråles av en laserkilde som skanner over prøven i kapillarrøret. Det fluorescerende midlet måles for å bestemme antallet hvite blodceller. En tilsvarende metode er beskrevet i WO 97/02482, som anvender en fluorescerende farge og en laserkilde som skanner over kapillarrøret. Denne fremgangsmåten er tilpasset opptelling av hvite blodceller i afereseprodukter som inneholder et lite antall hvite blodceller. Her er kapillarrøret ganske tykt og det er nødvendig å vente til de hvite blodcellene har stabilisert seg på bunnen av kapillarrøret før kapillarrøret kan skannes.

I WO 99/45384 vises et prøveinneholdende kammer som har varierende tykkelse. Den varierende tykkelsen separerer ulike blodforbindelser. Blodprøven flekkes med et fargestoff for å differensielt belyse minst tre ulike typer av hvite blodceller. De hvite blodcellene kan telles opp ved å anvende et optisk skanneinstrument for å se en del av kammeret.

I WO 98/50777 beskrives en fremgangsmåte for å fastsette av antallet av somatiske celler i melk. Fremgangsmåten omfatter å påføre et volum av en prøve i en prøveseksjon og oversende elektromagnetiske signaler, som har passert fra prøveseksjonen, til en rad av deteksjonselementer. Styrkeene av detekterte elektromagnetiske signaler prosesseres og resultatene korreleres til antallet av celler til stede i prøven. Andre anordninger for telling av celler i et medium er beskrevet i US 6350613 B1, US 4761075 A og US 2003113925 A1.

Det er fremdeles et behov for å sette opp farten og forenkle eksisterende automatiserte fremgangsmåter for å bestemme antallet hvite blodceller slik at analysen kan utføres av en bruker, uten å kreve spesiell trening, og slik at måleapparatene kan være relativt lite kostbare. Dette vil innebære at analysen kan tilveiebringes ved et helseforetak. Videre, siden opptelling av hvite blodceller er en slik alminnelig utført analyse, vil enhver forbedring av analysemetoden ha positiv innvirkning på pasientomsorg. En analysemetode som tilveiebringer en mulighet for å oppnå resultater ved et helseforetak vil være særlig fordelaktig.

Det kan også være fordelaktig å oppnå en differensial opptelling av hvite blodceller, dette for å undersøke distribusjonen av ulike typer hvite blodceller i en blodprøve. Differensial opptelling av hvite blodceller kan avsløre om cellene er til stede i en normal distribusjon, eller om noen celletyper er økt eller minket. Informasjonen kan være nyttig i å diagnostisere spesifikke typer sykdommer. For eksempel indikerer en økning i neutrofiler en bakterieinfeksjon, siden en økning i lymfocytter er vanlig i akutte virale infeksjoner.

Den differensiale opptellingen av hvite blodceller kan også oppnås ved å mikroskopisk betrakte og manuelt telle flekket blodceller i et Bürker-kammer. Det eksisterer også noen automatiserte fremgangsmåter. For eksempel kan en differensial opptelling oppnås ved Coulter-prinsippet ved å analysere formen og størrelsen på den elektriske pulsen generert av en celle som passerer gjennom et elektrisk felt. Formen og størrelsen på pulsen kan relateres til typen av hvit blodcelle som detekteres. Én slik metode er beskrevet i US 4528274.

I US 5123055 er en annen fremgangsmåte for å identifisere ulike typer hvite blodceller beskrevet. Denne fremgangsmåten krever mange størrelses- og fargeparametre å bli sekvensielt analysert for å differensiere typen av hvite blodceller.

Det er fremdeles ønskelig å sette opp farten og forenkle automatiserte fremgangsmåter for å bestemmelse av differensialt antall blodceller. Det vil være særlig fordelaktig å tilveiebringe en kjapp, enkel og relativt lite kostbar analysemetode slik at analysene kan utføres på et helseforetak.

Sammendrag av oppfinnelsen

Det er et formål med oppfinnelsen å tilveiebringe en måleinnretning og fremgangsmåte for å bestemme en volumetrisk opptelling av hvite blodceller i en blodprøve og å bestemme en differensial opptelling av hvite blodceller.

Således, i henhold til ett aspekt av oppfinnelsen, er det tilveiebrakt et måleapparat for opptelling av hvite blodceller i en blodprøve hvilket måleapparat er sammensatt som angitt i krav 1.

Apparatet omfatter en holder, som arrangeres til å motta en prøvegenererende anordning som omfatter en målehulrom som innholder en prøve, et avbildningssystem tilpasset til å generere minst én forstørret digital avbildning av prøven. Apparatet omfatter videre en bildeanalyseanordning, som arrangeres til å analysere det minst ene oppnådde digitale bildet for å identifisere fargede hvite blodceller og bestemme antallet av hvite blodceller i prøven, hvor bildeanalyseringsenheten arrangeres til å analysere det minst ene oppnådde digitale bildet for å identifisere hvite blodceller som er avbildet i fokus og bestemme typer og antall av disse hvite blodceller, typene som skiller seg ut ved størrelse og/eller form av de fargede hvite blodcellene, hvor forholdet av ulike hvite blodceller i prøven bestemmes.

I henhold til et annet aspekt av oppfinnelsen, er det tilveiebrakt en fremgangsmåte for opptelling av partikler i en prøve som angitt i krav 5. Nevnte fremgangsmåte omfatter: å plassere en blodprøve i et målehulrom av en prøvetakende anordning som angitt i krav 5, oppnå i det minste ett digitalt forstørret bilde av den bestrålte prøven i målehulrommet som angitt i krav 5, å digitalt analysere det minst ene digitale bildet for å identifisere de fargede hvite blodlegemene og bestemme antallet hvite blodceller i prøven, og digitalt analysere det minst ene digitale bildet for å identifisere hvite blodceller som er avbildet i fokus og bestemme typene og antallet av disse hvite blodcellene, typene som skiller seg ut ved størrelse og/eller form av de fargede hvite blodcellene, hvorved forholdet av ulike partikkeltyper i prøven bestemmes på en slik måte som angitt i krav 5.

Fremgangsmåten er tilpasset for opptelling av hvite blodceller i en blodprøve.

Fremgangsmåten omfatter å plassere en blodprøve i et målehulrom av en måleinnretning som angitt i krav 1. Blodprøven blandes med et reagensmiddel, omfattende et hemolyseringsmiddel for å lysere de røde blodcellene i blodprøven og et fargemiddel for å farge de hvite blodcellene i blodprøven. Fargemiddelet farger fortrinnsvis hvite blodceller og farger ikke andre celler i blodprøven. Fremgangsmåten omfatter videre å generere minst ett digitalt forstørret bilde av prøven i målehulrommet. Fremgangsmåten omfatter videre å digitalt analysere det i det minste ene digitale bildet for å identifisere fargede hvite blodceller og bestemme antallet av hvite blodceller i prøven, og digitalt analysere det minst ene digitale bildet for å identifisere hvite blodceller som er avbildet i fokus og bestemme typer og antall av disse hvite blodcellene, typene som skiller seg ut ved størrelse og/eller form for de fargede cellene, hvorved forholdet av ulike typer av hvite blodceller i blodprøven bestemmes.

Måleapparatet og fremgangsmåten av oppfinnelsen muliggjør begge enkel analyse av en prøve av full-blod. I dette henseende arrangeres måleapparatet til å generere minst ett digitalt bilde av en blodprøve, hvilken prøve har blitt blandet med et fargemiddel for å farge de hvite blodcellene. Farging av de hvite blodcellene omfatter at de hvite blodcellene kan skille seg ut i en digital avbildning og ulike typer av hvite blodceller kan skille seg ut ved størrelse og/eller form av cellene i den samme eller en annen digital avbildning.

Måleapparatet og fremgangsmåten arrangeres således til både å bestemme en volumetrisk opptelling av alle hvite blodceller i blodprøven og bestemme en differensial hvit blodcelleopptelling.

Ettersom mange eksisterende fremgangsmåter er i stand til å telle ulike blodceller og til og med undergrupper av blodceller, er måleapparatet i henhold til oppfinnelsen særlig tilpasset for analyse av hvite blodceller. Reagensmidlet innebefatter et hemolyseringsmiddel som vil lysere de røde blodcellene i blodprøven. Dette ødelegger mulighetene for å telle opp de røde blodcellene i prøven. På den andre siden, forenkler lyseringen av røde blodceller utskillelsen og identifiseringen av de hvite blodcellene innen blodprøven.

Videre er måleapparatet særlig tilpasset til å analysere det minst ene digitale bildet slik at celler som er avbildet i fokus identifiseres. Dette tillater et bilde å bli generert av en relativt fyldig prøve, mens kun cellene som er i fokus telles. Dette karakteristika er særlig nyttig tatt i betraktning at opptellingen av det totale antallet hvite blodceller gjøres mer enkelt enn identifisering av typen av hvite blodceller, siden typebestemmelse krever flere detaljer av cellen som skal analyseres. Således, ved å forskire at kun celler som er i fokus telles, kan identifikasjon av typen av hvite blodceller utføres i en prøve som simultant kan anvendes for å bestemme en statistisk pålitelig volumetrisk opptelling av hvite blodceller i prøven.

Måleapparatet og fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen tilveiebringer en svært enkel analyse av en prøve av full-blod. Analysen krever ikke et komplisert måleapparat eller avanserte trinn for å utføres av en operatør. Derfor kan den utføres i direkte forbindelse med undersøkelse av en pasient, uten behov for en kvalifisert teknikker.

Det er i all hovedsak påkrevd at en blodprøve genereres og blandes med et fargemiddel. Deretter kan blodprøven plasseres i holderen på måleapparatet og, som direkte respons dertil, kan måleapparatet fremlegge analyseresultater.

Faktisk kan blodprøven tillates å bli blandet med reagensmidlet i målehulrommet. Således vil det ikke være behov for å utføre en prøvefremstilling manuelt. Innen noen få minutter eller mindre, vil reaksjonen av blodprøven med reagensmidlet ha hemolysert de røde blodcellene og farget de hvite blodcellene slik at prøven er klar for optisk måling for å generere i det minste ett digitalt bilde. Blodprøven kan blandes med reagensmidlet f.eks. ved dispersjon eller diffusjon av reagensmidlet i blodprøven eller ved å aktivt vibrere eller bevege den prøvegenererende anordningen slik at agitering forårsakes i målehulrommet.

Måleapparatet omfatter ytterligere en elektromagnetisk strålingskilde, som arrangeres til å bestråle prøven holdt i målehulrommet av den prøvegenererende anordningen.

Det avbildende systemet kan arrangeres til å generere et mangfold av digitale avbildninger av prøven ved å anvende ulike optiske innstillinger, hvori bildeanalyseringsenheten arrangeres til å analysere hvert oppnådde digitale bilde for å identifisere fargede hvite blodceller og bestemme antallet hvite blodceller i prøven, hvor bildeanalyseringsenheten arrangeres til å analysere hvert oppnådde digitale bilde for å identifisere hvite blodceller som er avbildet i fokus og bestemme typer og antall av disse hvite blodcellene, typene som skiller seg ut ved størrelse og/eller form av de fargede hvite blodceller, hvorved forholdet av ulike hvite blodceller i prøven blir bestemt.

Ved å oppnå et mangfold av digitale avbildninger ved ulike nivåer i retning av dybdeskarphet i prøven, er det mulig å analysere et relativt stort prøvevolum selv når man anvender høy forstørrelse. En høy forstørrelse gjør det, grunnet den resulterende lille dybdeskarpheten, vanskelig å se hele volumet i ett bilde. Siden forstørrelsesnivåer påvirker dybdeskarpheten, tillater trinnet for generering av et mangfold av digitale avbildninger anvendelsen av en større forstørrelse, som i sin tur gjør det mulig, i hvert bilde, å differensiere mellom ulike typer hvite blodceller avhengig av, blant annet, form, antall og størrelse på kjernene.

I henhold til en annen utførelsesform, arrangeres bildesystemet til å tilveiebringe informasjon om retningen for lys i det oppnådde bildet for å lette fokusering, hvorved endring i fokus i det oppnådde bilde muliggjøres. Dette omfatter at enkle bilder kan anvendes både for opptelling av det totale antallet hvite blodceller i prøven som analyserer hele dybden av prøven på en gang, og for å bestemme forholdet av ulike typer av hvite blodceller i blodprøven ved å analysere celler i bildet når bildet vises med en del av tykkelsen av blodprøven som er i fokus. Et bilde omfattende informasjon om lysretning inn i bildet kan oppnås ved å anvende en rad av små linser (f.eks. en sammensatt linse) som tilveiebringer evne til å spore stråler i det oppnådde bildet slik at ulike deler av bildet kan settes i fokus.

Avbildningssystemet kan arrangeres til å oppnå et første og et andre digitalt bilde av prøven ved å anvende ulike optiske innstillinger, og hvori bildeanalyseenheten arrangeres for å analysere den første oppnådde digitale bilde for å bestemme antallet av hvite blodceller i prøven og bildeanalyseringsenheten arrangeres til å analysere de andre oppnådde digitale bilde for å bestemme forholdet av ulike typer hvite blodceller i prøven.

Således er måleapparatet spesielt tilpasset å oppnå to digitale avbildninger ved å anvende ulike optiske innstillinger. Dette omfatter at de optiske settingene kan optimaliseres og tilpasses til, for det første, å bestemme antallet av hvite blodceller innen et volum og, for det andre, bestemme et forhold av ulike typer hvite blodceller.

Avbildningssystemet kan omfatte to i det minste delvis separate deler, som leder lys fra en bestrålt prøve til en første og en andre del av avbildningssystemet.

Handlingen å bestemme om en hvit blodcelle er i fokus eller ikke, kan utføres ved å gjøre bruk av det faktum at cytoplasmaet av cellen kan fungere som en linse som bryter lyset. For en hvit blodcelle avbildet i fokus fremstår kjernen som en mørk skygge hvorved det omringende cytoplasmaet er nesten usynelig. Kjernen synes som regioner med betydelig lavere lysstyrke ettersom cytoplasmaet lar lysstyrkeen være upåvirket.

For en hvit blodcelle avbildet for nærme avbildningssystemet (for nærme til å være i fokus) fremstår kjernen som mørke skygger ettersom det omringende cytoplasmaet fungerer som en linse og bryter lyset som resulterer i en mørk sirkel rundt kjernen. Kjernen synes som en region med betydelig lavere lysstyrke som står i forhold til et fokusert bilde av kjernen og cytoplasmaet fremkommer med lav lysstyrke.

For en hvit blodcelle avbildet for langt fra avbildningssystemet (for langt fra til å være i fokus) synes kjernen som en mørk skygge hvorved det omringende cytoplasmaet virker som en linse og bryter lyset som resulterer i en lys sirkel rundt kjernen. Kjernen synes som en region med signifikant lavere lysstyrke som står i forhold et fokusert bilde av kjernen hvor cytoplasmaet fremstår med høy lysstyrke.

Alternativt kan identifiseringen av celler som er avbildet i fokus utføres ved å analysere kantene av avbildede celler for å fastslå hvorvidt cellen er avbildet i fokus basert på et fall i styrke ved kanten. Celler som ikke er i fokus vil vise en sakte minkning i styrke ved kantene, hvorved celler i fokus vil bli avbildet med en skarp kant representert som en stor minkning i styrke ved kanten av cellen. Således, ved å analysere hvordan styrkeen varierer ved en kant av en avbildet celle, kan det bestemmes hvorvidt celler er avbildet i fokus eller ikke.

En alternativ måte å bestemme celletypen på er ved, i bildeanalyseanordningen, for en spesifikk celle, å bestemme antallet av nevnte bilder i hvilke cellen er bestemt å være ute av fokus i den første retningen til et bilde hvor cellen er bestemt å være ute av fokus i en annen retning.

Bildeanalyseanordningen kan arrangeres til å bestemme, basert på det opptelte antallet av bilder, et geometrisk kjennetegn angående størrelsen på nevnte partikkel eller celle.

Avbildningssystemet med de optiske settingene anvendt for å oppnå nevnte i det minste ene digitale bilde kan ha en forstørrelsesstyrke på 1-5x, mer foretrukket 1-20x, mer foretrukket 3-20x, mer foretrukket 5-20x og mer foretrukket omtrent 10x.

Avbildningssystemet kan arrangeres for å oppnå nevnte i det minste ene digitale bilde med en dybdeskarphet i område av 2-60 mikrometer, mer foretrukket i området av 2-30 mikrometer og mest foretrukket omtrent 8-10 mikrometer.

Som anvendt i denne konteksten innebærer ”dybdeskarphet” en lengde i en retning langs den optiske aksen som er avbildet i et tilstrekkelig fokus til å tillate bildeanalyse for å identifisere celler posisjonert innen dens lengde. Denne ”dybdeskarpheten” kan være større enn konvensjonell dybdeskarphet definert av de optiske settingene. Med en økt forstørrelsesstyrke minkes dybdeskarpheten.

Den elektromagnetiske strålingskilden kan arrangeres til å bestråle en bølgelengde korresponderende til en toppverdi i absorbans av fargemiddelet. Etterfølgende vil de fargede hvite blodcellene som kan inneholde en akkumulering av fargemidlet, detekteres av en indikasjon av lav oversendelse av lys i de digitale avbildningene.

Den elektromagnetiske strålekilden kan omfatte en laserkilde. Laserkilden kan tilveiebringe lys av en veldefinert bølgelengde som passer absorbansen av fargemiddelet. Videre kan laserkilden tilveiebringe kollimert lys, som minimerer forstyrrelsene av spredt lys, slik at punktet for lav oversendelse av lys vil bli skarpt utskilt.

Den elektromagnetiske strålekilden kan alternativt omfatte en lysemitterende diode. Denne strålekilden kan fremdeles tilveiebringe tilstrekkelige strålingsbetingelser for å ordentlig skille hvite blodceller fra andre bestanddeler i prøven.

Bildeanalyseringsanordningen kan arrangeres til å identifisere områder av høy lysabsorbans for å bestemme antallet hvite blodceller i prøven. Bildeanalyseringsanordningen kan videre arrangeres til å identifisere svarte eller mørke farger i bildet. Siden fargemiddelet kan akkumuleres i kjernen av de hvite blodcellene, kan absorbansen av lyse ha toppverdier på separate punkter. Disse punktene vil danne svarte flekker i den digitale avbildningen og kan klassifiseres som hvite blodceller.

Bildeanalyseanordningen kan arrangeres til å skille ut ulike typer av hvite blodceller ved å analysere form eller størrelse av identifiserte områder av høy lysabsorbans i det minste i ett digitalt bilde. Siden ulike typer av hvite blodceller har ulike størrelser, kan typen av hvite blodceller identifiseres ved å bestemme størrelsen på blodcellen. Videre kan de ulike typene være forskjellig farget, noe som gir ulike former av de identifiserte områdene i den digitale avbildningen. Dette kan også anvendes for å identifisere typen av hvite blodceller. En differensial opptelling av hvite blodceller som spesifiserer forholdet av tre ulike typer av hvite blodceller kan oppnås ved å analysere størrelsen av blodcellene. En differensial opptelling av hvite blodceller som skiller mellom fem ulike typer hvite blodceller kan påkreve ytterligere kjennetegn av blodcellene som skal undersøkes. For eksempel kan et antall av kjerner for hver celle, en bestrålingsstyrke oversendt gjennom blodcellen, eller formen av blodcellen undersøkes.

Fargemiddelet kan arrangeres til å selektivt farge kjernen av hvite blodceller. Dette innebærer at de hvite blodcellene kan identifiseres som fargede flekker og kan derfor enkelt skilles ut og telles i en digital avbildning. Videre kan størrelsen på fargede flekker anvendes for å identifisere typen av hvite blodceller, ettersom ulike typer av hvite blodceller har ulike størrelser.

Fargemiddelet kan være et hvilket som helst i gruppen av hematoksylin, metylen blå, metylen grønn, metylen asur, cresyl fiolett acetat, toluidin blå, gentian fiolett, sudananaloger, gallocyanin, og fuksinanaloger eller en hvilken som helst kombinasjon derav. Imidlertid vil det bli forstått at fargemiddelet ikke er begrenset til denne gruppen, men at mange andre substanser kan tas i betraktning.

Hemolyseringsmiddelet kan være kvaternært ammoniumsalt, en saponin, en gallesyre, et digitoksin, en slangegift, en glukopyranosid eller en ikke-ionisk detergent av type Triton. Imidlertid bør det bli forstått at hemolyseringsmiddelet ikke er begrenset til denne gruppen, men at mange andre substanser kan tas med i betraktningen.

Måleapparatet kan ytterligere omfatte en objektivlinse som er delt for de ulike optiske settingene. Dette innebærer at de digitale avbildningene kan oppnås ved avbildning langs den samme optiske veien slik at bildende sentreres i det samme punktet i målehulrommet. Dette gjør måleapparatet kompakt.

I henhold til én utførelsesform, kan avbildningssystemet omfatte to i det minste delvis separate deler, som leder lys fra en bestrålt prøve til en første og en andre del av avbildningssystemet. Dette innebærer at veien for lyset fra prøven til avbildningssystemet kan defineres innen et på forhånd fastsatt optisk oppsett. Således kan måleapparatet være robust og ufølsomt for påvirkning.

Avbildningssystemet kan videre omfatte en strålesplitter for å rette lys fra objektivlinsen mot den første eller andre delen av avbildningssystemet. Dette innebærer at de første eller andre digitale avbildningene kan oppnås simultant, hvorved analysen kan utføres svært raskt.

Den første delen av avbildningssystemet kan arrangeres til å motta lys direkte fra strålesplitteren, det vil si at ingen optiske elementer arrangeres mellom den første delen av avbildningssystemet og strålesplitteren. Alternativ kan lyset arrangeres til å passere direkte fra objektivlinsen til den første delen av avbildningssystemet. Deretter, for å oppnå den andre digitale avbildningen, kan et speil innsettes i lysebanen for å avlede lys til den andre delen av avbildningssystemet i stedet.

Avbildningssystemet kan videre omfatte en okularlinse mellom strålespliteren og delen av avbildningssystemet tilpasset til å oppnå digitale avbildninger. Okularlinsen kan således tilveiebringe en ytterligere forstørrelse av prøven for å skille mellom ulike typer hvite blodceller. Foretrukket anvendes linsepakker og okularlinsepakken vil deretter bevege en virtuell prinsippflate innen objektivlinsepakken for å endre forholdet mellom avbildningsflaten og objektivlinsepakken for å tillate ytterligere forstørring.

Avbildningssystemet kan videre omfatte et optisk element mellom strålesplitteren og delen av avbildningssystemet tilpasset til å oppnå digitale avbildninger for å påvirke celler som ikke er posisjonert i fokus av avbildningssystemet, hvorved å identifisere hvite blodceller som er avbildet i fokus forenkles.

Det optiske elementet tillater en avbildning å bli oppnådd av en prøvetykkelse mye større enn dybdeskarpheten av avbildningssystemet. Det optiske elementet forsikrer at cellene som er ute av fokus kan bli tilbaketrukket fra betraktning for å øke sikkerheten av målingen. Siden det optiske elementet påvirker avbildningen av cellene ute av fokus, vil cellene i fokus enkelt bli identifisert. Det optiske elementet kan implementeres som et romfilter som påvirker avbildningen av en celle slik at kanten av en celle vil omfatte en overskutt styrke større enn bakgrunnsstyrken, hvor cellen er avbildet ved å absorbere lys.

I henhold til en alternativ utførelsesform, kan avbildningssystemet ytterligere omfatte et bølgefrontkodende element mellom strålesplitteren og den andre delen av avbildningssystemet. Et bølgefrontkodende element forvrenger lysstrålene med vilje ved å passere dem gjennom en bølgeplate med en sal-lignende form, som er relativt flat på midten, men med skjellignende kanter. Dette forårsaker en optisk aberrasjon, bildet ser grøtete ut, men defokuset er det samme over et stort omfang av avstander. Dette bølgefrontkodende elementet øker således dybden langs den optiske aksen som kan analyseres. Forvrengningene i avbildningen bestemmes hovedsakelig av formen på det defokuserende bølgefrontelementet som er nøyaktig vist. Derfor er en datamaskin i stand til å fjerne uskarphet punkt for punkt. En datamaskin kan dekode avbildningen ved å anvende det som hovedsakelig er et digitalt filter, og lager således en avbildning som er skarp over en stor dybdeskarphet. På denne måten kan dybdeskarpheten av avbildningssystemet økes, noe som muliggjør en større dybde av en prøve å bli avbildet i fokus.

I henhold til en annen utførelsesform, er en del av avbildningssystemet arrangert til å oppnå både de første og andre avbildningene og i det minste del av forstørrelsessystemet av avbildningssystemet kan byttes for å oppnå de første og andre digitale avbildningene ved å anvende ulike optiske innstillinger. Dette innebærer at måleapparatet kun trenger å omfatte én enkelt del av avbildningssystemet. Videre tillater de mange ulike optiske innstillinger å bli anvendt ved f.eks. å tilveiebringe en hovedlinse som er bevegbar mellom veldefinerte posisjoner langs den optiske aksen.

Avbildningssystemet kan arrangeres til å ha en større forstørrelsesstyrke i de optiske settingene anvendt for å oppnå den andre digitale avbildningen enn i de optiske settingene anvendt for å oppnå den første digitale avbildningen. Dette innebærer at detaljer bedre kan betraktes i den andre digitale avbildningen, hvorved ulike typer av hvite blodceller enklere kan skilles fra hverandre.

Avbildningssystemet med de optiske settingene anvendt for å oppnå den første digitale avbildningen kan ha en forstørrelsesstyrke på 1-50x, mer foretrukket 1-20x, mer foretrukket 3.20x, mer foretrukket 3-10c og mer foretrukket omtrent 4x. Innen disse spektrene av forstørrelsesstyrke, blir de hvite blodcellene tilstrekkelig forstørret for å bli detektert, mens avbildningssystemet kan arrangeres til å avbilde prøvetykkelsen uten tilstrekkelig fokus for å fastsette antallet blodceller innen avbildningen. Således har avbildningssystemet en dybdeskarphet som dekker prøvetykkelsen. Imidlertid trenger hele prøvetykkelsen ikke å avbildes innen en dybdeskarphet av avbildningssystemet, ved å anvende en konvensjonell definisjon i dybdeskarphet. Celler som er avbildet så vidt ute av fokus kan fremdeles bli korrekt talt ved å anvende intelligent bildeanalyse. En lav forstørrelsesstyrke innebærer at stor ”dybdeskarphet” kan oppnås. Således kan en stor prøvetykkelse tillates og et stort volum kan analyseres. Imidlertid, dersom en lav forstørrelsesstyrke anvendes, kan de hvite blodcellene være vanskelige å detektere fordi hver blodcelle er avbildet på svært få piksler, slik som 3-4 piksler. En lavere forstørrelsesstyrke kan anvendes ved å øke antallet piksler i den oppnådde avbildningen, dette ved å forbedre oppløsningen i den digitale avbildningen. På denne måten er det mulig å anvende en optisk forstørrelsesstyrke på 1-4x, og fremdeles sette de hvite blodcellene i stand til å bli detektert.

Avbildningssystemet med de optiske settingene anvendt for å generere den andre digitale avbildningen kan ha en forstørrelsesstyrke på 1-50x, mer foretrukket 1-20x, mer foretrukket 3-20x, mer foretrukket 5-20x og mer foretrukket omtrent 10x. Innen disse spektrene for forstørrelsesstyrke, blir de hvite blodcellene tilstrekkelig forstørret for å skille mellom ulike typer av hvite blodceller. En lavere forstørrelsesstyrke kan anvendes ved å anvende et optisk element for å utheve celler som er avbildet i fokus og som letter identifisering av disse cellene.

Avbildningssystemet kan arrangeres til å oppnå den første avbildningen med en dybdeskarphet på minst tykkelsen av målehulrommet av den prøvegenererende anordningen. Dette innebærer at tilstrekkelig fokus oppnås av hele prøvetykkelsen slik at hele tykkelsen av målehulrommet kan analyseres simultant i den digitale avbildningen av prøven. Således er det ikke noe behov for å avvente at de hvite blodcellene stabiliserer seg i målehulrommet, hvorved tiden for å gjøre en analyse reduseres. Imidlertid er det et behov for å avvente en reaksjon som forårsaker at de røde blodcellene hemolyseres og avvente bevegelse forårsaket av introduksjon av prøven i målehulrommet å stabilisere. Disse ventetidene vil være svært korte, i et område av 30 sekunder eller mindre. Ved å velge å ikke fokusere veldig skarpt på en spesifikk del av prøven, blir tilstrekkelig fokus oppnådd av hele prøvetykkelsen for å tillate å identifisere antallet av hvite blodceller i prøven. Dette innebærer at hvite blodceller på en eller annen måte kan bli uskarpe og fremdeles betraktes å være i fokus i dybdeskarpheten. Det analyserte volumet av prøven kan således være veldefinert av tykkelsen av målehulrommet og størrelsen på den digitale avbildningen spesifiserer tverrsnittsområdet av målehulrommet som avbildes.

Avbildningssystemet kan arrangeres til å oppnå den første avbildningen med en dybdeskarphet i et område av 50-200 mikrometer. Denne dybdeskarpheten kan bli tilpasset til å korrespondere til dybden eller tykkelsen av målehulrommet. En dybde på minst 50 mikrometer tillater et større blodvolum å bli analysert over et lite tverrsnittsområde., og unngår således sammenpressing av blodcellene i prøven til et monolag. Således, kan et tilstrekkelig stort volum av blodprøven for å gi pålitelige verdier for opptellingen av de hvite blodcellene analyseres ved å anvende en relativt liten avbildning av blodprøven. Videre er det vanskelig å oppnå en dybdeskarphet som overgår 200 mikrometer mens man oppnår en digital avbildning med en tilstrekkelig forstørrelse. Det er til og med vanskelig å oppnå en dybdeskarphet som overgår 170 mikrometer.

Avbildningssystemet kan arrangeres til å oppnå den andre avbildningen med en dybdeskarphet i området av 2-60 mikrometer. Dette kan oppnås ved å avbilde en del av tykkelsen av målehulrommet. I så tilfelle, er kun denne delen av tykkelsen av målehulrommet avbildet i fokus. Den andre digitale avbildningen analyseres deretter ved kun å opptelle hvite blodceller som er avbildet i tilstrekkelig fokus for å bestemme deres type. Siden den andre digitale avbildningen anvendes for å bestemme forholdet av ulike typer hvite blodceller, er det ikke viktig å avbilde et veldefinert volum. Således er det mulig å oppnå passende første og andre avbildninger ved å avbilde samme del av målehulrommet. Imidlertid kan den andre avbildningen alternativt bli oppnådd ved å avbilde en ulike del av målehulrommet, hvorved denne delen kan ha en tykkelse som samsvarer med dybdeskarpheten av avbildningssystemet for å oppnå en andre avbildning.

Bildeanalyseringsanordningen kan arrangeres til å elektronisk forstørre i det minste én generert avbildning. Mens en prøve forstørres for å generere en forstørret digital avbildning av prøven, kan den oppnådde digitale avbildningen i seg selv bli elektronisk forstørret for å lette å skille mellom blodceller som er avbildet svært nære hverandre i den oppnådde digitale avbildningen.

I henhold til et annet aspekt av oppfinnelsen, er det tilveiebrakt en prøvegenererende anordning for opptelling av hvite blodceller i en blodprøve. Den prøvegenererende anordningen omfatter et målehulrom for mottak av en blodprøve. Målehulrommet har en første og en andre forhåndsbestemt fastsatt tykkelse definert mellom de indre veggene av målehulrommet, hvori den første tykkelsen er tilpasset for å bestemme totalt volumetrisk opptelling av hvite blodceller i blodprøven og den andre tykkelsen er tilpasset for å bestemme et forhold av ulike typer av hvite blodceller innen blodprøven. Den prøvegenererende anordningen omfatter videre et reagensmiddel, som arrangeres i en tørket form på en overflate som definerer målehulrommet. Reagensmidlet omfatter et hemolyseringsmiddel for lysering av røde blodceller i blodprøven, og et fargemiddel for å selektivt farge hvite blodceller i blodprøven.

Den prøvegenererende anordningen tilveiebringer en mulighet til å direkte oppnå en prøve av full-blod i målehulrommet og å legge til rette for analyse. Det er ikke noe behov for prøveforberedelse. Faktisk dersom blodprøven suges i målehulrommet direkte fra en prikket finger på en pasient er det mulig. Å tilveiebringe den prøvegenererende anordningen med et reagensmiddel som muliggjør en reaksjon innen den prøvegenererende anordningen som gjør prøven i stand for analyse. Reaksjonen igangsettes når blodprøven kommer i kontakt med reagensmidlet. Således er det ikke et behov for å manuelt bearbeide prøven, noe som gjør analysen særlig egnet for å bli utført direkte i et undersøkelsesværelse mens pasienten venter.

Siden reagensmidlet er tilveiebrakt i tørket form, kan den prøvegenererende anordningen transporteres og lagres over lengre tid uten å påvirke stabiliteten av den prøvegenererende anordningen. Således kan den prøvegenererende anordningen med reagensmidlet produseres og fremstilles lenge før analysen av blodprøven gjøres.

Ettersom mange eksisterende fremgangsmåter er i stand til å telle forskjellige blodceller og til og med undergrupper av blodceller, er den prøvegenererende anordningen ifølge oppfinnelsen særlig tilpasset til å utføre opptelling av hvite blodceller. Reagensmidlet omfatter et hemolyseringsmiddel som vil lysere de røde blodcellene i en prøve. På den andre siden forenkler lysering av de røde blodcellene utskillelsen og identifikasjonen av de hvite blodcellene innen blodprøven.

Fargemidlet tilveiebringer en merking av de individuelle hvite blodcellene. Dette muliggjør hvite blodceller å bli individuelt betraktet eller detektert. De hvite blodcellene kan f.eks. detekteres ved å skanne målehulrommet eller oppnå en avbildning av målehulrommet.

Den prøvegenererende anordningen tilveiebringer videre en første tykkelse av målehulrommet spesielt tilpasset til å lette bestemmelse av volumetrisk opptelling av hvite blodceller. Målehulrommet kan ha en tilstrekkelig tykkelse for å tillate ganske store volumer av blodprøven å bli analysert og derfor tillate en god statistikk for å bestemme antallet av den volumetriske opptellingen av hvite blodceller. Opptellingen av de hvite blodcellene kan således oppnås ved å summere antallet individuelle detekterte hvite blodceller i et definert volum.

Den prøvegenererende anordningen tilveiebringer også en andre tykkelse av målehulrommet særlig tilpasset til å lette utskillingen mellom ulike typer hvite blodceller. I dette henseende, kan den andre tykkelsen være tynnere enn den første tykkelsen som tillater hele den andre tykkelsen å bli avbildet innen en dybdeskarphet av større forstørrelse. Slik større forstørrelse kan trenges når man skal skille mellom ulike typer hvite blodceller sammenlignet med å avbilde for å utelukkende bestemme det totale antallet hvite blodceller, uavhengig av hvilken type, innen blodprøven.

Den prøvegenererende anordningen kan omfatte en bestanddel som har to plane overflater som danner indre vegger for å definere nevnte målehulrom. De plane overflatene kan arrangeres i en forhåndsbestemt avstand fra hverandre for å be stemme en prøvedybde for optisk måling. Dette innebærer at den prøvegenererende anordningen tilveiebringer en veldefinert dybde til den optiske målingen, som kan anvendes for å nøyaktig bestemme antallet av hvite blodceller per volumetrisk enhet av blodprøven. Et volum av en analysert prøve vil være veldefinert i dybden av målehulrommet og området av prøven som avbildes. Således kan det veldefinerte volumet anvendes for å assosiere antallet hvite blodceller til volumet av blodprøven slik at den volumetriske bestemmelsen av antall hvite blodceller bestemmes.

Målehulrommet har foretrukket en første lik dybde på 50-200 mikrometer. En dybde på minst 50 mikrometer innebærer at målehulrommet ikke tvinger blodprøven å bli smurt til et monolag og derved tillater et større volum av blod å bli analysert over et lite tverrsnittsområde. Således kan et tilstrekkelig stort volum av blodprøven for å gi pålitelig verdier av antallet hvite blodceller analyseres ved å anvende relativt små bilder av blodprøven. Den første dybden er mer foretrukket minst 100 mikrometer, som tillater et enda mindre tverrsnittsområde å bli analysert eller et større prøvevolum å bli analysert. Videre forenkler den første dybden på i det minste 50 mikrometer og mer foretrukket 100 mikrometer også fremstillingen av målehulrommet som har en veldefinert dybde mellom to plane overflater.

For de fleste prøver som er arrangert i et hulrom som har en tykkelse på ikke mer enn 200 mikrometer, er antallet hvite blodceller så lavt at det kun vil være mindre avvik grunnet at hvite blodceller blir arrangert overlappende hverandre. Imidlertid vil effekten av slike avvik være relatert til antallet hvite blodceller og kan således, i noen utstrekning, håndteres ved hjelp av statistiske korrigerende resultater i det minste for store verdier av antallet hvite blodceller. Denne statistiske korrigeringen kan baseres på kalibreringer av måleapparatet. Avvikene vil være enda mindre for et målehulrom som har en første tykkelse på ikke mer enn 170 mikrometer, og enda mindre for et målehulrom som har en første tykkelse på ikke mer enn 150 mikrometer, hvorved en enklere kalibrering kan anvendes. Denne tykkelsen kan til og med ikke kreve kalibrering for overlappende blodceller.

Videre er den første tykkelsen av målehulrommet tilstrekkelig liten til å sette måleapparatet i stand til å oppnå en digital avbildning slik at hele dybden av måleapparatet kan analyseres simultant. Siden et forstørrelsessystem skal anvendes i måleapparatet, er det ikke enkelt å oppnå en stor dybdeskarphet. Derfor vil den første tykkelsen av målehulrommet foretrukket ikke overskride 150 mikrometer for at hele tykkelsen kan simultant analyseres i et digitalt bilde. Dybdeskarpheten kan arrangeres til og en første tykkelse av målehulrommet på 170 mikrometer eller til og med 200 mikrometer.

Målehulrommet har foretrukket en andre uniform tykkelse på 20-60 mikrometer. Denne andre tykkelsen på målehulrommet vil tillate hele den andre tykkelsen å bli avbildet innen dybdeskarpheten av en forstørrelse nødvendig for å skille mellom ulike typer av hvite blodceller. Videre kan den andre tykkelsen fremdeles tillate et tilstrekkelig volum å bli avbildet som muliggjør at et vesentlig antall hvite blodceller kan bli analysert. Dette vil tillate forholdet av ulike typer hvite blodceller å bli bestemt med god statistisk sikkerhet. Typisk er det foretrukket å analysere typen av 200 hvite blodceller.

Den prøvegenererende anordningen kan tilveiebringes med et reagensmiddel som har blitt påført overflaten oppløst i en flyktig væske som har fordampet og etterlatt reagensmiddelet i en tørket tilstand.

Det vil bli forstått at reagensmiddelet er fordelaktig oppløst i en flyktig væske før den innsettes i et målehulrom. Dette innebærer at væsken på effektiv måte kan fordampes fra det smale rommet i målehulrommet under produksjon og fremstilling av den prøvegenererende anordningen. Reagensmidlet kan fortrinnsvis arrangeres i en tørket tilstand i delen av målehulrommet av den første tykkelsen.

Reagensmidlet kan fortrinnsvis være i et organisk løsemiddel og mer foretrukket være oppløst i metanol. Slike løsemidler er flyktige og kan hensiktsmessig anvendes for å tørke reagensmidlet på overflaten av målehulrommet.

Den prøvegenererende anordningen kan videre omfatte et prøveinnløp som kommuniserer med målehulrommet med utsiden av den prøvegenererende anordningen, hvori innløpet arrangeres til å generere en blodprøve. Prøveinnløpet kan arrangeres til å trekke opp en blodprøve fra innløpet og inn i hulrommet. I tillegg kan den prøvegenererende anordningen arrangeres til å først trekke prøven inn i delen av målehulrommet av den første tykkelsen. En del av prøven kan deretter videre transporteres ved kapillarstyrke inn i delen av målehulrommet av den andre tykkelsen. Som et resultat kan blodprøven enkelt føres inn i målehulrommet ved å simpelthen bevege prøveinnløpet til å komme i kontakt med blodet. Deretter vil kapillarkreftene av prøveinnløpet og målehulrommet trekke opp en veldefinert mengde blod inn i målehulrommet. Alternativt kan blodprøven suges eller trekkes inn i målehulrommet ved hjelp av å tilføre utvendig pumpestyrke til den prøvegenererende anordningen. I henhold til et annet alternativ, kan blodprøven bli ført inn i en pipette og deretter introdusert inn i målehulrommet ved hjelp av en pipette.

Den prøvegenererende anordningen kan være engangs, dvs. at den arrangeres til å kun brukes en gang. Den prøvegenererende anordningen tilveiebringer et kit for å utføre en opptelling av hvite blodceller, siden den prøvegenererende anordningen er i stand til å motta en blodprøve og holde alle reagensmidler sammen for å presentere prøven for celleopptelling. Dette er særlig mulig siden den prøvegenererende anordningen er tilpasset for engangsbruk alene, og kan fremstilles uten å tenke på muligheter til å rengjøre den prøvegenererende anordningen og gjenpåføre midlet.

Oppfinnelsen angår også et dataprogramprodukt, som svarer til et datamaskinlesbart medium, for å analysere en prøve, omfattende: datakode for å digitalt analysere et antall bilder av en farget og hemolysert blodprøve for å bestemme et antall av hvite blodceller i prøven som angitt i krav 7; datakode for å digitalt analysere den i det minste ene avbildningen av prøven for å identifisere flere typer hvite blodceller i en fokusert region av prøven, hvor hver hvit blodcelletype er assosiert med størrelse og/eller form; og datakode for å utmate informasjon som svarer til antallet og typene hvite blodceller i prøven. Oppfinnesen angår også et dataprogram for å analysere den i det minste ene digitale avbildningen for å identifisere hvite blodceller som er avbildet i fokus og bestemme type og antall av disse hvite blodcellene, typene værende bestemt ved størrelse og/eller form av de hvite blodcellene, hvorved forholdet av ulike hvite blodcelletyper i prøven bestemmes.

Kort beskrivelse av tegningene

Oppfinnelsen vil nå bli beskrevet i ytterligere detalj eksempelvis med referanse til de vedheftede tegningene.

Fig. 1 er et skjematisk perspektiv på en prøvegenererende anordning.

Fig. 2 er et skjematisk blokkdiagram av et måleapparat i henhold til en første utførelsesform.

Fig. 3 er et skjematisk blokkdiagram av et måleapparat i henhold til en andre utførelsesform.

Fig. 4 er et flytdiagram av en fremgangsmåte i henhold til en første utførelsesform av oppfinnelsen.

Fig. 5 er et skjematisk perspektiv på et arrangement for en bevegbar linse i henhold til en utførelsesform av oppfinnelsen.

Fig. 6 er et skjematisk perspektiv på et arrangement i henhold til en utførelsesform av oppfinnelsen.

Fig.7 illustrerer en prøve avbildet ved tre ulike lag.

Fig. 8a illustrerer en hvit blodcelle i et kameraperspektiv når cellene posisjonert ute av fokus av et måleapparat i henhold til fig. 10.

Fig. 8b illustrerer en hvit blodcelle i kameraperspektiv når cellen er posisjonert i fokus av et måleapparat i henhold til fig. 10.

Fig. 8c illustrerer en hvit blodcelle i kameraperspektiv når cellen er posisjonert ute av fokus av et måleapparat i henhold til fig. 10.

Fig. 9a illustrerer registrerte styrker av et tverrsnitt av cellen som skal analyseres, når cellen er posisjonert ute av fokus for et måleapparat i henhold til fig. 10.

Fig. 9b illustrerer registrerte styrker av et tverrsnitt av en celle som skal analyseres, når cellen er posisjonert i fokus for et måleapparat i henhold til figur 10.

Fig. 9c illustrerer registrerte styrker av et tverrsnitt av en celle som skal analyseres, når cellen er posisjonert ute av fokus for et måleapparat i henhold til fig. 10.

Fig. 10 er et skjematisk perspektiv på et måleapparat i henhold til en tredje utførelsesform.

Fig. 11 er et flytdiagram av en fremgangsmåte i henhold til en andre utførelsesform av oppfinnelsen.

Fig. 12 er et skjematisk perspektiv på et måleapparat i henhold til en fjerde utførelsesform.

Detaljert beskrivelse av foretrukkede utførelsesformer

Nå med referanse til fig. 1, vil en prøvegenererende anordning 10 i henhold til en første utførelsesform bli beskrevet. Den prøvegenererende anordningen 10 er foretrukket engangs og skal kastes etter å ha blitt brukt til analyse. Dette innebærer at den prøvegenererende anordningen 10 ikke krever komplisert håndtering. Den prøvegenererende anordningen 10 er foretrukket laget av et plastmateriale og kan produseres ved injeksjonsstøping. Dette gjør fremstilling av den prøvegenererende anordningen 10 enkel og billig, hvorved kostnadene av den prøvegenererende anordningen 10 kan holdes nede.

Den prøvegenererende anordningen 10 omfatter et element 12 som har en base 14, som kan berøres av en operatør uten å forårsake forstyrrelser i analyseresultater. Basen 14 kan også ha projeksjoner 16 som kan passe en holder i et analyseapparat. Projeksjonene 16 kan arrangeres slik at den prøvegenererende anordningen 10 kan bli korrekt posisjonert i analyseapparatet.

Den prøvegenererende anordningen 10 omfatter videre et prøveinnløp 18. Prøveinnløpet 18 defineres mellom motstående vegger inne i den prøvegenererende anordningen 10, hvor veggene arrangeres så nærme hverandre at en kapillarstyrke kan dannes i prøveinnløpet 18. Prøveinnløpet 18 kommuniserer med utsiden av den prøvegenererende anordningen 10. Den prøvegenererende anordningen 10 omfatter videre et kammer for opptelling av hvite blodceller i formen av et målehulrom 20 arrangert mellom motstående vegger på innsiden av den prøvegenererende anordningen 10. Målehulrommet 20 arrangeres i kommunikasjon med prøveinnløpet 18. Veggene som definerer målehulrommet 20 arrangeres nærmere hverandre enn veggene for prøveinnløpet 18, slik at en kapillarstyrke kan dra blod fra prøveinnløpet 18 inn i målehulrommet 20.

Målehulrommet 20 har en første del 20a som har en første tykkelse og en andre del 20b som har en andre, mindre tykkelse. Den første delen 20a er i kommunikasjon med prøveinnløpet 18, hvorved den andre delen 20b er i kommunikasjon med den første delen 20a. Således kan en kapillarstyrke dra blod fra den første delen 20a av målehulrommet 20 inn i den andre delen 20b.

Veggene av den første delen 20a av målehulrommet 20 er arrangert med en distanse fra hverandre på 50-200 mikrometer. Den første delen 20a er mer foretrukket i det minste 100 mikrometer tykk. Videre er den første delen 20a mer foretruk ket i det minste 100 mikrometer tykk. Videre er den første delen 20a mer foretrukket minst 100 mikrometer tykk. Videre er den første delen 20a mer foretrukket mer enn 150 mikrometer tykk. Avstanden er generelt lik over hele den første delen 20a. Tykkelsen av den første delen 20a definerer volumet av blod som skulle undersøkes. Siden analyseresultatene skal sammenlignes med volumet av blodprøven som undersøkes, trenger den generelt like tykkelsen av den første delen 20a å være svært presis, dvs. svært små variasjoner i tykkelsen er tillatt mellom første deler 20a av de ulike prøvegenererende anordningene 10. Tykkelsen velges for å tillate et relativt høyt prøvevolum å bli analysert i et lite område av hulrommet slik at et tilstrekkelig antall celler er tilgjengelig for opptelling. Den første delen 20a av målehulrommet 20 er spesielt tilpasset til å bestemme en volumetrisk total opptelling av hvite blodceller i en blodprøve. Den totale tykkelsen av den første delen 20a kan være valgt for å tillate den å bli avbildet innen en dybdeskarphet av et avbildningssystem. Deretter kan et bilde analyseres og antallet av hvite blodceller til stede i bildet kan telles for å bestemme det volumetriske antallet av hvite blodceller.

Den prøvegenererende anordningen 10 er typisk tilpasset til å måle antall hvite blodceller over 0,5 x 109 celler/liter blod. Ved mye lavere antall av hvite blodceller vil prøvevolumet være for lite til å tillate statistisk signifikante mengder av hvite blodceller å bli opptelt. Videre, når antallet hvite blodceller overgår 12 x 109 celler/liter blod, vil effekten av blodceller som arrangeres overlappende hverandre begynne å være signifikant i det målte antallet av hvite blodceller. Ved dette antallet hvite blodceller, vil de hvite blodcellene dekke omtrent 8 % av tverrsnittet av prøven som analyseres, dersom tykkelsen av den første delen 20a er 140 mikrometer. Således for å oppnå korrekt antall hvite blodceller, trenger denne effekten å bli tatt med i beregningen. Derfor kan en statistisk korrigering av verdier av antallet hvite blodceller over 12 x 109 celler/liter blod anvendes. Denne statistiske korrigeringen vil øke med økt antall blodceller. Den statistiske korrigeringen kan bestemmes ved hjelp av kalibrering av et måleapparat. Som et alternativ kan den statistiske korrigeringen bestemmes ved et generelt nivå for å sette opp måleapparater for anvendelse i forbindelse med den prøvegenererende anordningen 10. Denne statistiske korrigeringen er av lignende størrelse som statistiske korrigeringer som for tiden utføres i analyseapparater som anvender Coulter-prinsippet. Det er påtenkt at den prøvegenererende anordningen 10 kan anvendes til å analysere mengder hvite blodceller så store som 50 x 109 celler/liter blod.

Den andre delen 20b av målehulrommet 20 er spesifikt tilpasset for å bestemme et forhold av ulike typer hvite blodceller i en blodprøve. Hele tykkelsen av den andre delen 20 a skal avbildes innenfor dybdeskarpheten av et avbildningssystem. Da kan en avbildning analyseres og antallet hvite blodceller av hver type til stede i avbildningen kan opptelles for å avgjøre forholdet av ulike typer hvite blodceller.

Veggene av den andre delen 20b av målehulrommet 20 arrangeres med en avstand fra hverandre på 20-60 mikrometer. Avstanden er generelt uniform over hele den andre delen 20b. Siden analysen i all hovedsak er tenkt å sammenligne antallet av ulike typer hvite blodceller med hverandre, er det ikke kritisk å vite det eksakte volumet som analyseres. Derfor trenger tykkelsen av den andre delen 20b ikke å være så nøyaktig som tykkelsen av den første delen 20a. Tykkelsen av den andre delen 20b trenger å tillate en tilstrekkelig mengde hvite blodceller å bli analysert for å oppnå statistisk signifikante resultater. Videre, som fastslått ovenfor bør tykkelsen av den andre delen 20b tilpasses til å bli avbildet i sin helhet innen en dybdeskarphet av et avbildningssystem. Således avbildes alle hvite blodceller i prøven i fokus og analysen av prøven hindres ikke av støy i avbildningen fra deler av prøven avbildet ute av fokus. Den andre delen 20b er tynnere enn den første delen 20a for å muliggjøre en større forstørrelse å bli anvendt mens man tillater hele den andre delen å bli avbildet innen en dybdeskarphet av avbildningssystemet. Den store forstørrelsen kan være tiltrengt for å tillate ikke bare å telle opp det totale antallet av hvite blodceller, men også å bestemme typen hvite blodceller.

En overflate av en vegg av målehulrommet 20 er i det minste delvis belagt med et reagensmiddel 22. Reagensmiddelet 22 kan være frysetørket, varmetørket eller vakuumtørket og påført overflaten av målehulrommet 20. Når en blodprøve tilføres i målehulrommet 20 vil blodet komme i kontakt med det tørkede reagensmiddelet 22 og igangsette en reaksjon mellom reagensmiddelet 22 og blodet.

Reagensmiddelet 22 påføres ved å innsette reagensmiddelet 22 inn i målehulrommet 20 ved å anvende en pipettedispenser. Reagensmiddelet 22 oppløses i en flyktig væske, f.eks. et organisk løsemiddel slik som metanol, når innsatt i målehulrommet 20. Løsemiddelet med reagensmiddelet 22 vil fylle målehulrommet 20. Deretter utføres tørking slik at løsemiddelet vil bli fordampet og reagensmiddelet 22 vil bli festet til overflatene av målehulrommet 20.

Siden reagensmiddelet skal tørkes på en smal overflate, vil væsken ha en veldig liten overflate i kontakt med den omgivende atmosfæren, hvorved fordampning av væsken gjøres mer vanskelig. Således er det fordelaktig å anvende en flyktig væske, slik som metanol, som setter væsken i stand til å bli fordampet på effektivt vis fra det smale rommet av målehulrommet.

I henhold til en alternativ fremstillingsmåte, kan den prøvegenererende anordningen 10 dannes ved å feste to deler til hverandre, hvorved én del danner bunnveggen av målehulrommet 20 og den andre delen danner toppveggen av målehulrommet 20. Dette tillater et reagensmiddel 22 å bli tørket på en åpen overflate før de to delene festes til hverandre. Således kan reagensmiddelet 22 løses opp i vann, siden løsemiddelet ikke trenger å være flyktig.

Reagensmiddelet 22 omfatter et rød blodcellehemolyserende middel og et hvit blodcelle fargemiddel. Det hemolyserende middelet kan være et kvaternært ammoniumsalt, et saponin, en gallesyre, slik som deoksykolsyre, en digitoksin, en slangegift, en glykopyranosid eller en ikke-ionisk detergent av type Triton. Fargemiddelet kan være hematoksylin, metylen blå, gentian fiolett, en sudan analog, gallocyanin, eller en fuksinanalog, eller en hvilken som helst kombinasjon derav. Når en blodprøve kommer i kontakt med reagensmiddelet 22, vil hemolyseringsmiddelet virke til å lysere de røde blodcellen slik at de lyserte røde blodcellene blandes med blodplasmaet. Videre vil fargemiddelet akkumulere i kjernen av de hvite blodcellene. Reagensmiddelet 22 bør inneholde tilstrekkelige mengder av fargemiddel for å tydelig farge alle kjernene av de hvite blodcellene. Således vil det ofte være et overskudd av fargemiddel, som vil være innblandet i blodplasmaet. Overskuddet av fargemiddel vil gi et homogent, lavt bakgrunnsnivå av fargemiddel i blodplasmaet. Det akkumulerte fargemiddelet i de hvite blodcellene vil være tydelig over bakgrunnsnivået av fargemiddel.

Reagensmiddelet 22 kan også omfatte andre konstituenter, som kan være aktive, dvs. tar del i den kjemiske reaksjonen med blodprøven, eller ikke-aktive, dvs. ikke tar del i den kjemiske reaksjonen med blodprøven. De aktive konstituentene kan f.eks. arrangeres til å katalysere hemolyseringen eller fargingen. De ikke-aktive konstituentene kan f.eks. arrangeres til å forbedre feste av reagensmiddelet 22 til overflaten av en vegg av målehulrommet 20.

Innen noen få minutter eller til og med mindre enn et minutt, vil blodprøven ha reagert med reagensmiddelet 22, slik at de røde blodcellene har blitt lysert og fargemiddelet har akkumulert i kjernen av de hvite blodcellene.

Nå med referanse til fig. 2, vil en første utførelsesform av et måleapparat 30 for analyse av hvite blodceller i en blodprøve bli beskrevet. Apparatet 30 omfatter en prøveholder 32 for å motta en prøvegenererende anordning 10 med en blodprøve. Prøveholderen 32 arrangeres til å motta den prøvegenererende anordningen 10 slik at målehulrommet av den prøvegenererende anordningen 10 posisjoneres korrekt inne i apparatet 30. Apparatet 20 omfatter en lyskilde 34 for å belyse blodprøven innen den prøvegenererende anordningen 10. Lyskilden 34 kan være en glødelampe, som bestråler lys i hele det synelige spektrum. Fargemiddelet som akkumuleres i kjernen av de hvite blodcellene vil absorbere lys av spesifikke bølgelengder, slik at kjernen av de hvite blodcellene vil komme frem i et digitalt bilde av prøven. Dersom en fargeavbildning oppnås, vil de hvite blodcellene fremstå som spesifikke fargede flekker. Dersom en svart-hvit avbildning oppnås, vil de hvite blodcellene fremstå som mørke flekker mot en lysere bakgrunn.

Lyskilden 34 kan alternativt være en laser eller en lysemitterende diode. Denne kan anvendes for å øke kontrasten i avbildningen slik at de hvite blodcellene enklere kan detekteres. I dette tilfellet arrangeres lyskilden 34 til å emittere elektromagnetisk stråling i en bølgelende som korresponderer til en absorpsjonstoppverdi for fargemiddelet. Bølgelengden bør videre velges slik at absorpsjon av de ikke-hvite blodcellekomponentene i blodet er relativt lavt. videre bør veggene av den prøvegenererende anordningen 10 være hovedsakelig gjennomsiktige for bølgelengden. For eksempel, når metylen-blå brukes som fargemiddel, kan lyskilden 34 arrangeres på motsatt side av prøveholderen 32 relativ til lyskilden 24. Således arrangeres avbildningssystemet 36 til å motta stråling som har blitt oversendt gjennom blodprøven. Avbildningssystemet 36 i denne utførelsesform omfatter forstørrelseshjelpemiddel 38 som er delt inn i to separate deler. En første del 38a av forstørrelseshjelpemidlene 38 arrangeres til å motta stråling som har blitt oversendt gjennom blodprøven i den første delen 20a av målehulrommet 20. Avbildningssystemet omfatter videre et første avbildningsgenererende hjelpemiddel 40, som arrangeres til å avbilde den første delen 20a av målehulrommet 20 som forstørret av den første delen 38a av forstørrelseshjelpemidlene 38. Den første delen 38a av forstørrelseshjelpemidlene 38 arrangeres til å tilveiebringe en forstørrelsesstyrke av 1-50x, mer foretrukket 1-20x, og mest foretrukket 1-4x. Innen disse spektrene av forstørrelsesstyrke er det mulig å skille mellom de hvite blodcellene. Avbildningen kan oppnås med en forbedret oppløsning for å tillate lavere forstørrelsesstyrke å bli anvendt. Videre kan dybdeskarpheten av den første delen 38a av de forstørrende hjelpemidlene 38 arrangeres til å inkludere tykkelsen av målehulrommet 20.

Den første delen 38a av forstørrelseshjelpemidlene 38 omfatter en objektivlinse eller linsesystem 42, som arrangeres til å lukke prøveholderen 32, og en okularlinse eller linsesystem 44, som arrangeres i en avstand fra objektivlinsen 42. Hver objektivlinse eller linsesystem 42 og okularlinse eller linsesystemet 44 kan inkludere én eller et flertall av individuelle linser eller andre optiske komponenter. Objektivlinsen 42 tilveiebringer en første forstørrelse av prøven, som ytterligere forstørres av okularlinsen 44. Forstørrelseshjelpemidlene 38 arrangeres slik at prøven i den første delen 20a av målehulrommet 20 når den plasseres i prøveholderen 32 vil være fokusert på et avbildningsplan av de første avbildningsgenererende hjelpemidlene 40.

Det første avbildningsgenererende hjelpemiddelet 40 arrangeres til å oppnå en første digital avbildning av prøven. Det første avbildningsgenererende hjelpemidlet 40 kan være enhver type digitalt kamera, slik som et CCD- eller CMOS-kamera. Referanse til et digitalt kamera som beskrevet heri bør betraktes som kun én utførelsesform av en bildeanalyserende del. Pikselstørrelsen av det digitale kameraet setter restriksjon på avbildningssystemet 36 slik at usikkerhetssonen i bildeplanet ikke kan overskride pikselstørrelsen innenfor dybdeskarpheten. Imidlertid kan de hvite blodcellene fremdeles detekteres selv om de er noe uklare og derfor kan usikkerhetssonen tillates å overskride pikselstørrelsen mens den betraktes innen dybdeskarpheten, som definert i denne konteksten. Som anvendt heri vil ”dybdeskarphet” således innebære en lengde i en retning langs den optiske aksen som er avbildet i et tilstrekkelig fokus til å tillate avbildningsanalyse å identifisere celler posisjonert innen denne lengden. Denne ”dybdeskarpheten” kan være forskjellig fra en konvensjonell dybdeskarphet definert av de optiske settingene og kan avhenge av den spesifikke avildningsanalysen som skal utføres.

Det digitale kameraet 40 vil oppnå et første digitalt bilde av prøven i den første delen 20a av målehulrommet 20, hvor hele prøvetykkelsen er tilstrekkelig fokusert i den første digitale avbildningen for å telle de hvite blodcellene. Avbildningssystemet 36 vil definere et område av den første delen 20a av målehulrommet 20, som vil bli avbildet i den første digitale avbildningen. Området som avbildes sammen med tykkelsen av den første delen 20a av målehulrommet 20 definerer volumet av prøven som avbildes.

En andre del 38b av forstørrelseshjelpemidler 38 arrangeres til å motta stråling som har blitt overført gjennom blodprøven i den andre delen 20b av målehulrommet 20. Avbildningssystemet omfatter videre et andre bildegenererende hjelpemiddel 41, som arrangeres til å avblide den andre delen 20b av målehulrommet 20 som forstørret av den andre delen 38b av forstørrelseshjelpemidlene 38. Den andre delen 38b av forstørrelseshjelpemidlet 38 arrangeres til å tilveiebringe en forstørrelsesstyrke på 5-200x, mer foretrukket 5-100x, og mest foretrukket 5-20x. Innen disse områdene av forstørrelsesstyrke, er det mulig å skille mellom hvite blodceller. Avbildningen kan være generert med en forbedret oppløsning for å tillate lavere forstørrelsesstyrke å anvendes. Videre kan dybdeskarpheten av den andre delen 38b av forstørrelseshjelpemidlene 38 fremdeles arrangeres til å inkludere tykkelse av målehulrommet 20.

Som den første delen 38a, omfatter den andre delen 38b av de forstørrende hjelpemidlene 38 også en objektivlinse eller linsesystem 43, som arrangeres nær prøveholderen 32, og en okularlinse eller linsesystem 45, som arrangeres i en avstand fra objektivlinsen 43. Igjen kan hver av objektivlinsen eller linsesystemet 43 og okularlinsen eller linsesystem 45 inkludere én eller et flertall av linser eller andre optiske komponenter. Objektivlinsen 43 tilveiebringer en første forstørrelse av prøven som ytterligere forstørres av okuarlinsen45. Forstørrelseshjelpemidlene 38 kan omfatte ytterligere linser eller andre optiske komponenter for å oppnå en egnet forstørrelse og avbildning av prøven. Den andre delen 38b av forstørrelseshjelpemidlet 38 arrangeres slik at prøven i den andre delen 20b av målehulrommet 20 når plassert i prøveholderen 32 vil bli fokusert på en avbildningsflate av det andre bildegenererende hjelpemidlet 41.

Det andre bildegenererende hjelpemidlet 41 arrangeres til å generere en andre digital avbildning av prøven. Det andre bildegenererende hjelpemidlet 41 kan være et hvilket som helst digitalt kamera slik som CCD- eller CMOS-kamera. Siden den andre avbildningen skal anvendes for å bestemme ulike typer hvite blodceller, kan usikkerhetssonen i bildeflaten ikke overskride pikselstørrelsen innen dybdeskarpheten. Det digitale kameraet 41 vil oppnå en andre digital avbildning av prøven i den andre delen 20a av målehulrommet 20, hvori hele prøvetykkelsen er tilstrekkelig fokusert i det andre digitale bilde for å identifisere typen av hvite blodceller til stede.

Avbildningssystemet 36 kan arrangeres for å avbilde blodprøver i prøvegenererende anordninger 10 uten behov for å tilpasse avbildningssystemet 36. Foretrukket arrangeres avbildningssystemet 36 innen en beholder som vedlikeholder avbildningssystemet i et fast forhold til prøveholderen.

Apparatet 30 omfatter videre en bildeanalyseringsenhet 46. Bildeanalyseringsenheten 46 er forbundet til de første og andre digitale kameraene 40, 41 for å motta første og andre digitale avbildninger generert av de digitale kameraene 40, 41. Bildeanalyseringsenheten 46 arrangeres til å identifisere mønster i den første digitale avbildningen som korresponderer til en hvit blodcelle for å telle antallet hvite blodceller som er til stede i det digitale bildet. Således kan bildeanalyseringsenheten 46 arrangeres til å identifisere mørke flekker i en lysere bakgrunn. Bildeanalyseringsenheten 46 kan arrangeres til først å elektronisk forstørre den digitale avbildningen før analysen av det digitale bildet. Dette innebærer at bildeanalyseringsenheten 46 kan være i stand til å lettere skille mellom hvite blodceller som er avbildet nære hverandre, selv om den elektroniske forstørringen av den digitale avbildningen vil gjøre det digitale bilde noe uklart.

Bildeanalyseringsenheten 46 arrangeres videre til å identifisere mønstre i den andre digitale avbildningen som korresponderer til en hvit blodcelle for å telle antallet hvite blodceller som er til stede i den digitale avbildningen. Bildeanalyseringsenheten vil videre analysere formen og størrelsen på hver detekterte hvite blodcelle for å bestemme type hvit blodcelle. Således kan bildeanalyseringsenheten 46 arrangeres til å identifisere mørke flekker mot en lysere bakgrunn som hvite blodceller. Bildeanalyseringsenheten 46 kan arrangeres til å først elektronisk forstørre den digitale avbildningen før analysering av den digitale avbildningen. Dette innebærer at bildeanalyseringsenheten 46 kan være i stand til å enklere utskille hvite blodceller som er avbildet nære hverandre, selv om den elektroniske forstørringen av den digitale avbildningen vil gjøre den digitale avbildningen noe uklart. Bildeanalyseringsenheten 46 vil deretter bestemme typen av hvite blodceller ved ulike fysiske kriterier, en viktig er størrelsen av den avbildede hvite blodcellen. I samsvar med litteratur har lymfocytter en diameter på omtrent 5-11 mikrometer, granulocytter har en diameter på omtrent 8-15 mikrometer, og monocytter har en diameter på omtrent 16-25 mikrometer. Siden de forventede størrelsene i noen tilfeller overlapper er ytterligere informasjon fortrinnsvis anvendt for å diskriminere hvite blodcelletyper fra hverandre. Slik informasjon kan f.eks. være formen og/eller størrelsen på kjernen. Granulocytter kan f.eks. identifiseres ved tilstedeværelsen av to eller flere flekker innen en celle som korresponderer til en segmentert kjerne. Dette kan anvendes for å forbedre fastsettelsen gjort ved størrelsesklassifikasjonen.

En opptelling av hvite blodceller differensiert i fem deler, hvori granulocytten er ytterligere differensiert i eosinofiler, neutrofiler og basofiler, kan oppnås ved å anvende ytterligere fysiske karakteristikker. Også tredje del opptelling av hvite blod celler kan forbedres ved å anvende disse ytterligere fysiske karakteristika. Således kan analysen videre undersøke formen av de detekterte blodcellene. Også analysen kan videre eksaminere en styrke av stråling oversendt gjennom de detekterte blodcellene.

Bildeanalyseringsenheten 46 kan beregne antallet hvite blodceller av hver type. Typisk kan bildeanalyseringsenheten 46 telle og klassifisere et visst antall, f.eks. 100 hvite blodceller. Prosentandelen eller forholdet av hver type hvit blodcelle kan deretter bestemmes idet antallet hvite blodceller klassifisert til å høre til typen delt på det totale antallet av analyserte hvite blodceller. Et statistisk signifikant mål kan bestemmes ved å typeanalysere omtrent 200 hvite blodceller. Imidlertid er det ønsket at et større antall hvite blodceller typeanalyseres for å forbedre statistikker. Videre kan bildeanalyseringsenheten 46 arrangeres til å analysere hvite blodceller som er avbildet i tilstrekkelig fokus til å bli skikkelig klassifisert. Der to eller flere hvite blodceller er svært nære hverandre kan de også være vanskelig å separere riktig og således kan hvite blodceller bli oversett fullstendig av bildeanalyseringsenheten 46. På den andre siden, siden avbildningssystemet 36 arrangeres til å avbilde hele tykkelsen av den andre delen 20b av målehulrommet 20 i fokus, kan bildeanalyseringsenheten 46 bestemme en volumetrisk opptelling av hver type av hvite blodceller fra den andre digitale avbildningen alene.

Bildeanalyseringsenheten 46 kan fremstilles som en prosesseringsenhet, som omfatter koder for å utføre bildeanalyse.

Nå med referanse til figur 3, vil en andre utførelsesform av et måleapparat 130 for analyse av hvite blodceller i en blodprøve bli beskrevet. Apparatet 130 omfatter en prøveholder 132 for å motta en prøvegenererende anordning 110 med en blodprøve. Apparatet 130 arrangeres til å motta prøvegenererende anordninger 110, hvori målehulrommet 120 har en lik tykkelse over hele arealet som avbildes. Således har målehulrommet 120 en tykkelse som korresponderer til den første delen 20a av målehulrommet 20 av den prøvegenererende anordningen 10 i henhold til utførelsesformen beskrevet ovenfor med referanse til fig. 1. Prøveholderen 132 arrangeres til å motta den prøvegenererende anordningen 110 slik at målehulrommet 120 av den prøvegenererende anordningen 110 er korrekt posisjonert inne i apparatet 130. Apparatet 130 omfatter en lyskilde 134 for å belyse blodprøven inne i den prøvegenererende anordningen 110 på en tilsvarende måte som lyskilden 34 i den første utførelsesformen.

Apparatet 130 omfatter ytterligere et avbildningssystem 136, som arrangeres på en motsatt side av prøveholderen 132 relativt til lyskilden 134. Således arrangeres avbildningssystemet 136 til å motta stråling som har blitt oversendt gjennom blodprøven. Avbildningssystemet 136 i denne utførelsesformen arrangeres til å generere en første og en andre digital avbildning langs den samme optiske veien slik at avbildningene er sentrert i samme punkt i målehulrommet 120. Fremdeles blir den første og andre digitale avbildningen av prøven generert ved å anvende ulike optiske innstillinger. Dette kan oppnås på mange forskjellige måter som vil bli beskrevet nedenfor.

Som vist i figur 3, omfatter avbildningssystemet forstørrelseshjelpemidler 138, som omfatter en felles del og to separate deler. Forstørrelseshjelpemidlet 138 kan således omfatte en objektivlinse eller linsesystem 142, som arrangeres nære prøveholderen 132 og som deles av de to optiske settingene for å generere både den første og den andre digitale avbildningen. Objektivlinsen 142 tilveiebringer en første forstørrelse av prøven. Avbildningssystemet 136 kan videre omfatte en strålesplitter 139 for å lede lys inn i to ulike retninger mot et første og et andre bildegenererende hjelpemiddel 140, 141, som kan være en hvilken som helst type digitalt kamera, slik som et CCD-kamera. Forstørrelseshjelpemiddelet 138 omfatter en første okularlinse eller linsesystem 144, som arrangeres mellom strålesplitteren 139 og det første digitale kameraet 140. Objektivlinsen 142 tilveiebringer en første forstørrelse av prøven, som blir ytterligere forstørret av okularlinden 144. Forstørrelseshjelpemiddelet 138 kan omfate ytterligere linser eller optiske elementer for å oppnå en passende forstørrelse og avbildning av prøven i den andre digitale avbildningen.

Forstørrelseshjelpemidlet 138 omfatter ytterligere en andre okularlinse eller linsesystem 145 kan være, som arrangeres mellom strålesplitteren 139 og det andre digitale kameraet 141. Objektivlinsen 142 tilveiebringer en første forstørrelse av prøven, som ytterligere er forstørret av okularlinsen 145. Forstørrelseshjelpemiddelet 138 kan omfatte ytterligere linser eller optiske elementer for å oppnå en skikkelig forstørrelse og avbildning av prøven i den andre digitale avbildningen. Objektivlinsen 142 og okularlinsen 145 kan implementeres som linsepakker og okularlinsepakken 145 vil deretter bevege en virtuell hovedflate inne i objektivlinsepakken 142 for å endre forholdet mellom bildeflaten og objektlinsepakken 142 for å tillate ytterligere forstørrelse, mens den prøvegenererende enheten 110 ikke beveges i forhold til objektivlinsepakken 142. På denne måten kan ulike forstørrelser oppnås i de første og andre digitale avbildningene.

Særlig omfatter forstørrelseshjelpemidler 138, som vist i denne utførelsesformen, celler som er plassert i fokus. Dette øker mulighetene til å identifisere hvilke blodcelletyper som blir avbildet i fluks og derved som skal betraktes når man skal skille mellom ulike typer av hvite blodceller.

Det optiske elementet 147 tillater et bilde å bli generert av en prøvetykkelse mye større enn dybdeskarpheten av delen av avbildningssystemet 136 som fanger den andre digitale avbildningen. Det optiske elementet 147 sikrer at celler som er ute av fokus kan tilbaketrekkes fra betraktning for å øke sikkerheten på målingen. Siden det optiske elementet 147 påvirker avbildningen av cellene ute av fokus, vil cellene i fokus enkelt bli identifisert. Det optiske elementet 147 kan implementeres som et spatialt filter som påvirker avbildningen av en celle slik at kanten på cellen vil omfatte en overskuddsstyrke større enn bakgrunnsstyrken, hvor cellen avbildes ved å absorbere lys. Dette kan enkelt detekteres i en bildeanalyse og derfor kan disse cellene raskt bli sett bort fra.

I henhold til en alternativ utførelsesform kan forstørrelseshjelpemidler omfatte et bølgefront-kodingselement mellom bølgesplitteren 139 og det andre digitale kameraet 141. Bølgefrontkodingselementet kan således erstatte det optiske elementet 147. Et bølgefrontkodingselement forvrenger med vilje lysstråler ved å passere dem gjennom en bølgeplate med sallignende form, som er relativt flat på midten men bøyd i kantene. Dette forårsaker en spesifikk optisk aberrasjon, avbildningen ser uklar ut, men defokus er det samme over et stort spekter av avstander. Dette bølgefrontkodende elementet øker således en dybde langs den optiske aksen som kan analyseres. Forvrengningene i avbildningen er hovedsakelig bestemt av formen på det defokuserende bølgefrontkodingselementet, som vites nøyaktig. Derfor er en datamaskin i stand til å fjerne uklarhetene, punkt for punkt. En datamaskin kan dekode avbildningen ved å anvende det som i hovedsak er et digitalt filter, og således lage et bilde som er skarpt over en stor dybdeskarphet. På denne måten kan forstørrelseshjelpemidler øke dybdeskarpheten for avbildningssystemet, og muliggjøre at en større dybde av en prøve som skal avbildes, er i fokus. I denne utførelsesformen, kan strålesplitteren erstattes med avbildningssystemet 136 som omfatter et speil eller et annet element (ikke vist) for å rette hovedsakelig alt lys fra prøven mot et utvalgt av de to digitale kameraene 140, 141. Speilet kan deretter snus eller flyttes for å skifte kameraet 140, 141 som ser prøven. Dette tillater mer lys å passere til de digitale kameraene 140, 141 og gir således bedre lysbetingelser for å generere avbildningene. Imidlertid kan de to avbildningene ikke registreres simultant og avbildningssystemet 136 trenger bevegelige deler. I henhold til ett alterna tiv, kan ett av kameraene arrangeres til å se prøven når speilet er fullstendig fjernet fra den optiske banen.

I henhold til et andre alternativ, kan objektivlinsen 142 tilveiebringe all forstørring som behøves for å oppnå den første avbildningen. Således kan lys passeres direkte fra strålesplitteren eller speilet til det første digitale kameraet 140.

I henhold til nok et annet alternativ, deles ingen objektivline av de første og andre optiske settingene. Således kan en bølgesplitter eller speil arrangeres nære prøveholderen 132 og forstørrelseshjelpemidlene 138 kan omfatte både en objektivlinse og en okularlinse i begge de optiske banene mellom strålesplitteren og det første digitale kameraet 140 og mellom strålesplitteren og det andre digitale kamera 141.

I henhold til et ytterligere alternativ, oppnås de første og andre digitale avbildningene ved hjelp av et digitalt kamera. I dette tilfelle trenger forstørrelseshjelpemidler 138 å skiftes eller endres for å endre de optiske settingene for å oppnå to digitale avbildninger. Således kan en objektivlinse 242 være bevegelig mellom to ulike veldefinerte posisjoner, som vist i fig. 5. Objektivlinsen 242 kan således arrangeres til å bli flyttet langs den optiske aksen og vil komme i kontakt med et stopp, f.eks. en kant av den optiske aksen som kommer i kontakt med et fremspring 250, 252. Avstanden mellom objektivlinsen og den prøvegenererende anordningen kan således bli nøyaktig kontrollert for å kontrollere forstørrelsen av en avbildning som skal genereres.

I et hvilket som helst av de ovenfor beskrevne alternativene arrangeres det første digitale kameraet 140 til å avbilde målehulrommet 120 med en første optisk innstilling tilveiebrakt av forstørrelseshjelpemidlene 138. Forstørrelseshjelpemidlene 138 arrangeres således til å tilveiebringe en forstørrelsesstyrke på 1-50x, mer foretrukket 1-20x, og mest foretrukket 1-4x. Med disse spekter av forstørrelsesstyrker, er det mulig å skille ut de hvite blodcellene. Avbildningen kan oppnås ved en forbedret oppløsning for å tillate lavere forstørrelsesstyrke å bli anvendt. Videre kan dybdeskarpheten av forstørrelseshjelpemidlene 138 fremdeles arrangeres til å inkludere tykkelsen av målehulrommet 120.

Som beskrevet med referanse til den første utførelsesformen vist i figur 2, er det første digitale kameraet 140 i den andre utførelsesformen arrangert til å generere en første digital avbildning av prøven. Det første digitale kameraet 140 ser prøven slik at hele tykkelsen av målehulrommet 120 er innenfor dybdeskarpheten som definert for den første utførelsesformen. Avbildningssystemet 136 vil definere et areale av målehulrommet 129, som vil bli avbildet i den første digitale avbildningen. Arealet som blir avbildet sammen med tykkelsen av målehulrommet 120, definerer volumet av prøven som avbildes.

Videre, i en hvilken som helst av de ovenfor beskrevne utførelsesformene, er det andre digitale kameraet 141 arrangert til å avbilde målehulrommet 120 med en andre optisk innstilling tilveiebrakt av forstørrelseshjelpemidlene 138. Forstørrelseshjelpemidlene 138 arrangeres til å tilveiebringe en forstørrelsesstyrke å 5-200x, mer foretrukket 5-100x, og mest foretrukket 5-20x. Innen disse spektrene av forstørrelsesstyrke, er det mulig å skille ut hvite blodceller. Avbildningen kan genereres med en forbedret oppløsning for å tillate forstørrelsesstyrke å anvendes. Imidlertid, siden den andre digitale avbildningen viser den samme delen av målhulrommet 120 som den første digitale avbildningen, kan den større forstørrelsen anvendt i den andre optiske settingen forhindre at hele tykkelsen av målehulrommet 120 blir avbildet innen en dybdeskarphet. Den andre digitale avbildningen vil således avbilde hvite blodceller i fokus, men vil også avbilde hvite blodceller og andre deler av blodprøven som er ute av fokus og som forårsaker en uklar forstyrrelse i avbildningen. Under disse forholdene vil det optiske elementet 147, som beskrevet ovenfor, forbedre muligheten til å identifisere celler som er avbildet i fokus som gjør det lettere å klassifisere typen.

Forstørrelseshjelpemidlene 138 kan med fordel arrangeres til å plassere en toppdel av tykkelsen av målehulrommet 120 i fokus i avbildningsplanet av det andre digitale kameraet 141. Dette innebærer at forstyrrelser av delene av blodprøven som er ute av fokus er i nærheten av bunnen forblir relativt lave. Imidlertid er det mulig at enhver del av målehulrommet 120 er avbildet i fokus i den andre digitale avbildningen. Videre kan forstørrelseshjelpemidlene 138 arrangeres til å avbilde en tykkelse på 20-60 mikrometer i målehulrommet 120 i fokus.

I henhold til nok et annet alternativ, som illustrert i fig. 6, blir kun én digital avbildning generert. Imidlertid kan denne digitale avbildningen tilveiebringe informasjon av retningen lyset detekteres. Dette innebærer at den digitale avbildningen inneholder informasjon av ikke bare den detekterte strålingen, men også et punkt i rommet fra hvilket den detekterte strålingen ble emittert. Denne digitale avbildningen kan deretter presenteres på slik måte at fokuset av den digitale avbildningen kan skiftes etter ønske. Den digitale avbildningen kan således anvendes først for å telle opp et totalt antall hvite blodceller innen hele dybden av målehulrommet og for det andre, ved å endre fokus til en del av tykkelsen, for å bestemme forholdet av ulike typer hvite blodceller i prøven. Dette alternativet kan implementeres som vist i figur 6, omfattende en lyskilde 334, en objektivlinse 342 og et digitalt kamera 340. Disse delene kan implementeres på lignende måte som beskrevet ovenfor. Apparatet omfatter ytterligere en rad av små linser 360 som plasseres i den optiske banen mellom den prøvegenererende anordningen 110 og det digitale kameraet 340. Raden av små linser 360 tilveiebringer en mulighet til å spore stråler i den genererte avbildningen slik at ulike deler av avbildningen kan settes i fokus.

Vi går nå tilbake til fig. 3, hvor apparatet 130 ytterligere omfatter en bildeanalyseringsenhet 146. Bildeanalyseringsenheten 146 er forbundet til de første og andre digitale kameraene 140, 141 for å motta første og andre digitale avbildninger generert av de digitale kameraene 140, 141. Alternativt mottar bildeanalyseringsenheten 146 kun én digital avbildning inneholdende informasjon for retning av lys som beskrevet i avsnittet ovenfor. Bildeanalyseringsenheten 146 arrangeres til å analysere de første og andre digitale avbildningen på lignende måte som beskrevet for bildeanalyseringsenheten 46 av den første utførelsesformen ovenfor. Imidlertid, siden den første digitale avbildningen kan oppnås ved å avbilde kun del av tykkelsen av prøven innen en dybdeskarphet, kan bildeanalyseringsenheten behøve å håndtere den andre digitale avbildningen mer nøyaktig. Først av alt vil bildeanalyseringsenheten 146 kun analysere hvite blodceller som er identifisert til å bli avbildet i fokus. Dette er mulig siden bildeanalyseringsenheten 146 kun bestemmer forholdet av ulike typer hvite blodceller og vil derfor ikke trenge å vite nøyaktig volumet av prøven som analyseres. Celler som er avbildet ute av fokus kan være uklare på en slik måte at bildeanalyseringsenheten 146 kan bestemme størrelser på celler ukorrekt og derfor klassifisere celler ukorrekt. Således, ved å forsikre at kun celler som er avbildet i fokus analyseres, forbedres sikkerheten av analysen.

Fig. 7 illustrerer en prøve 710 avbildet i tre ulike lag 720a-c av prøven 710. Lag 720b indikerer et fokusnivå som diskutert i detalj ovenfor. Et optisk system har en dybdeskarphet hvori hvite blodceller kan betraktes å være fokus selv om de ikke er posisjonert nøyaktig i fokusnivået. I fig. 7 er dybdeskarpheten av fokusnivå 720b indikert ved det stiplede området 720b’.

Figurer 8a-c illustrerer tre ulike typer hvite blodceller i kameraperspektiv og Fig. 9a-c illustrerer deres respektive lysdistribusjoner.

Fig. 8b illustrerer en hvit blodcelle avbildet i fokus. Kjernen fremkommer som en mørk skygge hvorved det omgivende cytoplasma er nesten usynlig. I fig. 9b er distribusjon av lysstyrke vist. Kjernen fremkommer som deler med signifikant lavere lysstyrke hvorved cytoplasmaet lar lysstyrken være upåvirket.

Fig. 8a illustrerer en hvit blodcelle avbildet for nære de bildegenererende hjelpemidlene 441 til å være i fokus. Kjernen fremstår som mørke skygger hvorved det omgivende cytoplasmaet virker som en linse og bryter og diffunderer lyset som resulterer i en mørk sirkel rundt kjernen. I fig. 9a er distribusjons av lysstyrken vist. Kjernen fremstår med lav lysstyrke.

Fig. 8c illustrerer en hvit blodcelle avbildet for langt fra de bildegenererende hjelpemidlene 441 til å være i fokus. Kjernen fremkommer som mørke skygger hvorved det omgivende cytoplasmaet virker som en linse og bryter lyset som resulterer i en lys sirkel rundt kjernen. I fig. 9c er distribusjon av lysstyrke vist. Kjernen fremkommer som en del med signifikant lavere lysstyrke hvorved cytoplasmaet fremkommer med høy lysstyrke.

Bildanalyseringsenheten 146 er videre arrangert til å bestemme størrelsen på de hvite blodcellene avbildet i fokus. Denne bestemte størrelsen kan deretter anvendes til å klassifisere de hvite blodcellene på en måte som korresponderer til måten beskrevet ovenfor med referanse til den første utførelsesformen. Siden det andre digitale bildet kan være noe uklart og vanskelig å analysere, kan bildeanalyseringsenheten 146 bli arrangert til å telle og klassifisere kun et relativt lavt antall, si 200, hvite blodceller. Dette kan fremdeles være tilstrekkelig for å danne et statistisk signifikant resultat av forholdet av ulike typer hvite blodceller i prøven. Som et alternativ kan bildeanalyseringsenheten 146 arrangeres til å utføre måling av størrelse og verifikasjon om hvorvidt en celle er avbildet i fokus innen det samme avbildningsprosesseringstrinnet. Således blir størrelsen av enhver avbildet celle bestemt, men kun cellene som er avbildet i fokus blir betraktet ved bestemmelse av forholdet av ulike typer hvite blodceller i prøven.

Bildeanalyseringsenheten 146 kan realiseres som en prosesseringsenhet, som omfatter koder for å utføre bildeanalysen.

Når man anvender prinsippene fra fig. 7-9a-c og oppsettet av fig. 10, kan apparatet 30 arrangeres til å generere flere forskjellige digitale avbildninger av prøven ved å anvende ulike optiske innstillinger. For eksempel kan de mange forskjellige bildene avbilde ti ulike lag 720a-j av prøven 710 som vist i figur 10. Bildeanalyseringsenheten arrangeres til, for en spesifikk celle, å bestemme antallet av nevnte avbildninger hvori nevnte celle er avbildet. Opptellingen av avbildninger starter fra et bilde hvori cellen er bestemt å være ute av fokus i en første retning og fortsetter via avbildningen(e) hvor cellen er bestemt å være i fokus og ender i en avbildning hvori cellen er bestemt å være ute av fokus i en andre retning. De første og andre retningene er i utgangspunktet motsatte normaler til fokusnivået. I fig. 8a og fig. 9a bestemmes cellene å være ute av fokus i en første retning. Grensen for å være ute av fokus i denne retningen er bestemt å være avbildningen hvori den største kontrasten måles for en spesifikk celle i ulike områder (sentrums- og ringområdet). For celler som er lokalisert enda nærmere avbildningssystemet vil den samme utgangsformen med en mørk ring rund en mørk kjerne bli detektert, men de vil være mer uklare og kontrasten vil være lavere enn i avbildningen bestemt som grensen for å være ute av fokus i den første retningen. Likeledes vil den andre grensen bli bestemt ved å identifisere i hvilket bilde den største kontrasten mellom den mørke kjernen og lyset omkransende kjernen detekteres. I avbildningene med et fokusnivå enda lengre fra avbildningssystemet, vil cellene fremdeles detekteres som en mørk kjerne og en lys sirkel, men de vil være mer uklare og kontrasten vil være lavere enn i avbildningen som er betraktet som grensen for å være ute av fokus i den andre retningen.

Dette vil gi informasjon angående radiusen av kurvaturen av den respektive hvite blodcellen. En tilsvarende liten hvit blodcelle vil gi en tilsvarende kort fokuslengde og vil, når opptelling av avbildninger mellom de begrensende avbildningene, resultere i et tilsvarende lavt antall avbildninger. Dette kan også sies som at de beveger seg hurtig inn og ut av fokus. En tilsvarende stor hvit blodcelle vil gi en lengre fokuslengde og avstanden mellom avbildningen hvor de er ute av fokus i én retning og avbildningen hvor de er ute av fokus i den andre retningen vil være tilsvarende større. Dette kan også bli sagt som at de vil bevege seg sakte inn og ut av fokus når man sammenligner de ulike genererte avbildningene med avbildninger fra nabolag. Det kan noteres at fokuslengden og de begrensende avbildningene angår en distanse, men med en spesifisert distanse i fokusnivået for respektivt å respektivt avbilde kan en distanse i stedet denoteres som et antall avbildninger.

Utførelsesformen av fig. 10 omfater en lyskilde 434, en prøvegenererende anordning 410, et optisk system 438 (med en forstørrelsesfaktor på 10x), et diafragma 450 som retter lyset til et bildegenererende hjelpemiddel 440. Med referanse til fig.

4 vil en fremgangsmåte for volumetrisk opptelling av hvite blodceller bli beskrevet.

Fremgangsmåten omfatter å generere en blodprøve i en prøvegenererende anordning, trinn 102. En ufortynnet prøve av full-blod plasseres i den prøvegenererende anordningen. Prøven kan oppnås fra kapillarblod eller venøst blod. En prøve av kapillarblod kan trekkes inn i målehulrommet direkte fra en stukket finger av en pasient. Blodprøven oppnår kontakt med et reagensmiddel i den prøvegenererende anordningen som igangsetter en reaksjon. De røde blodcellene vil bli lysert og et fargemiddel akkumuleres i kjernen av de hvite blodcellene. Innen noen få minutter fra generering av blodprøven, er prøven klar til å analyseres. Alternativt genereres en blodprøve og blandes med et hemolyseringsmiddel og et fargemiddel før det introduseres inn i den prøvegenererende anordningen. Den prøvegenererende anordningen plasseres deretter i et analyseapparat, trinn 104. En analyse kan igangsettes ved å trykke på en knapp på analyseapparatet. Alternativt igangsettes analysen automatisk av at apparatet detekterer nærværet av den prøvegenererende anordningen.

Prøven bestråles, trinn 106, og en første og andre digital avbildning av prøven genereres, trinn 108, ved å anvende ulike optiske innstillinger. Prøven bestråles med elektromagnetisk stråling med en bølgelengde korresponderende til et absorpsjonstoppunkt av fargemidlet. Dette innebærer at de digitale avbildningene vil inneholde svarte eller mørkere flekker i posisjonene av den hvite blodcellekjernen.

De genererte digitale avbildningene overføres til en bildeanalyseringsenhet, som utfører bildeanalyse av de første og andre digitale avbildningene, trinn 110. Bildeanalyseringsenheten teller antallet svarte flekker i den første digitale avbildningen for å bestemme en volumetrisk opptelling av alle hvite blodceller i blodprøven. Bildeanalyseringsenheten analyserer også størrelse og form av et visst antall svarte flekker i den andre digitale avbildningen for å klassifisere de hvite blodcellene og oppnå et forhold av ulike typer hvite blodceller i blodprøven.

I henhold til en annen utførelsesform illustrert i fig. 11, involverer det bildegenererende trinnet 108b å generere et flertall av digitale avbildninger i ulike lag.

I bildeanalyseenheten analyseres den respektive digitale avbildningen (fra hvert lag) for å bestemme hvilke hvite blodceller som er i fokus og for disse hvite blodcellene analyseres bildet for å klassifisere de hvite blodcellene og å oppnå et forhold av ulike typer hvite blodceller i blodprøven.

Apparatet av fig. 10 kan være en separat enhet siden det totale antallet hvite blodceller kan bestemmes mens man bestemmer klassifiseringen av de respektive hvite blodcellene. Alternativt kan apparatet fra fig. 10 anvendes som bildegenererende hjelpemidler 41 i utførelsesformen av figur 2 eller som bildegenererende hjelpemidler 141 i utførelsesformen i fig. 3. Et slikt design er i prinsippet vist i fig. 12. Denne utførelsesformen omfatter en lyskilde 534, et diafragma 550, en prøvegenererende anordning 510, en strålesplitter 539, et første optisk system 538a (med en første forstørrelsesfaktor på omtrent 3x) som retter lyset til et første bildegenererende hjelpemiddel 540 og et andre optisk system 538b (med en andre forstørrelsesfaktor på omtrent 10x) som retter lyset til et andre bildegenererende hjelpemiddel 541 via et speil 534. Det andre optiske systemet omfatter også hjelpemidler for å endre fokuset 542 eller kan være bevegelig. Derved er det andre genererende hjelpemidlet 541 i stand til å generere et flertall av digitale hjelpemidler. I én utførelsesform er det første bildegenererende hjelpemidlet 540 utelatt og det totale antallet av hvite blodceller blir bestemt fra bildene generert av de andre bildegenererende hjelpemidlene 541.

Claims

Patentkrav

1. Måleinnretning (30;130) for opptelling av hvite blodceller i en blodprøve, hvor innretningen omfatter:

en holder (32;132) som er anbrakt for å motta en prøveoppsamlende innretning (10;110;410;510) omfattende et målehulrom (20;120) som holder en prøve, hvor målehulrommet (20;120) er tilpasset til å romme en farget og hemolysert blodprøve og hvor målehulrommet (20;120) har en uniform dybde på 50-200 mikrometer,

et avbildningssystem (36;136) tilpasset til å innhente et antall forstørrede digitale bilder av prøven ved forskjellige nivåer i en dybderetning av feltet i prøven ved å omfatte en hovedlinse som er bevegelig mellom godt definerte posisjoner langs den optiske aksen, hvor avbildningssystemet (36;136) er plassert for å oppnå nevnte digitale bilder med en feltdybde innen området 2-30 mikrometer, og

en bildeanalysator (46;146) som er anbrakt for å analysere hvert oppnådde digitale bilde for å identifisere fargede hvite blodceller og bestemme antallet av hvite blodceller i prøven, hvor bildeanalysatoren (46;146) er anbrakt for å analysere hvert oppnådde digitale bilde for å identifisere hvite blodceller som er avbildet i fokus og bestemme typer og antall av disse hvite blodceller, hvor typene blir identifisert ved størrelse og/eller form av de fargede hvite blodcellene, hvorved forholdet av de forskjellige typer av hvite blodceller i prøven blir bestemt,

hvor bildeanalysatoren (46;146) er anbrakt for, for en spesifikk hvit blodcelle, å bestemme antallet av nevnte bilder hvor nevnte hvite blodcelle blir avbildet ved å telle fra et bilde hvor den hvite blodcellen blir bestemt til å være ute av fokus i en første retning, til et bilde hvor den hvite blodcellen blir bestemt til å være ute av fokus i en andre retning, hvor nevnte første og andre retninger er motsatte normaler til et fokusplan, og

hvor bildeanalysatoren (46;146) er anbrakt for å bestemme, basert på det opptalte antallet bilder, kurveradien av nevnte hvite blodcelle.

2. Måleinnretning (30;130) ifølge krav 1, ytterligere omfattende en elektromagnetisk strålingskilde (34;134;434;534) som er anbrakt for å bestråle prøven rommet i målingshulrommet (20;120) av den prøveinnhentende innretningen (10;110;410;510).

3. Måleinnretning ifølge krav 1, hvor avbildningssystemet (36;136) er anbrakt for å gi informasjon om lysretning i det oppnådde bildet, hvorved skiftende fokus i det oppnådde bildet blir gjort mulig.

4. Måleinnretning ifølge et hvilket som helst av kravene 1 – 3, hvor bildeanalysatoren (46;146) er anbrakt for å analysere kanter av avbildete hvite blodceller for å bestemme hvorvidt den hvite blodcellen er avbildet i fokus basert på en intensitetsgradering ved kanten.

5. Fremgangsmåte for telling av hvite blodceller i en blodprøve, hvor nevnte fremgangsmåte omfatter:

å plassere en blodprøve i et målehulrom (20;120) av en prøvetakende innretning (10;110;410;510), hvor blodprøven blir blandet med en reagens omfattende et hemolyserende middel for å lysere røde blodceller i prøven og et fargestoff for å farge hvite blodceller i blodprøven, hvor målehulrommet (20;120) har en uniform dybde på 50-200 mikrometer,

å danne et antall digitale bilder av en forstørrelse av en bestrålt prøve i målehulrommet ved forskjellige nivåer i dybderetningen av feltet i prøven ved å bevege en hovedlinse mellom veldefinerte posisjoner langs den optiske aksen, hvor nevnte antall digitale bilder blir oppnådd med en feltdybde i området 2-30 mikrometer,

å digitalt analysere hvert digitale bilde for å identifisere de fargede hvite blodcellene og bestemme antallet hvite blodceller i prøven, å digitalt analysere hvert oppnådde digitale bilde for å identifisere hvite blodceller som er avbildet i fokus og bestemme typer og antall av disse hvite blodceller, hvor typene blir skilt fra hverandre ved størrelse og/eller form av de fargede hvite blodcellene, hvorved forholdet av forskjellige typer av hvite blodceller i prøven blir bestemt, og

å bestemme, for en spesifikk hvit blodcelle, antallet av nevnte bilder hvor nevnte blodcelle er avbildet ved å telle fra et bilde hvor den hvite blodcellen er bestemt til å være ute av fokus i en første retning til et bilde hvor den hvite blodcellen er bestemt til å være ute av fokus i en andre retning, hvor nevnte første og andre retninger er motsatte normaler til et fokusplan, og

bestemmelsen av kurvaturradius av nevnte hvite blodcelle er basert på det opptalte antallet bilder.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 5, hvor prøven blandes med reagensen i målehulrommet.

7. Dataprogramprodukt utført i et datalesbart medium for analyse av en blodprøve omfattende:

datakode for digitalt å analysere et antall bilder av en farget og hemolysert blodprøve for å bestemme et antall av hvite blodceller i prøven hvor blodprøven blir plassert i et målehulrom (20;120) av en prøveinnhentende innretning (10;110;410;510) hvor målehulrommet (20;120) har en uniform dybde på 50-200 mikrometer, hvor antallet av digitale bilder av en bestrålt prøve i målehulrommet (20;120) blir oppnådd ved forskjellige nivåer i en feltdybderetning i prøven ved å bevege en hovedlinse mellom veldefinerte posisjoner langs den optiske aksen med en feltdybde i området 2-30 mikrometer;

datakode for digitalt å analysere hvert bilde av prøven for å identifisere én eller flere typer av hvite blodceller i et fokusområde av prøven, hvor hver type av hvit blodcelle er assosiert med størrelse og/eller form;

datakode for digitalt å analysere, for en spesifikk hvit blodcelle, antallet av nevnte bilder hvor nevnte hvite blodcelle er avbildet ved å telle fra et bilde hvor den hvite blodcellen er bestemt til å være ute av fokus i en første retning til et bilde hvor den hvite blodcellen blir bestemt til å være ute av fokus i en andre retning, hvor nevnte første og andre retning er motstående normaler til et fokusplan og bestemme kurvaturradien av nevnte hvite blodcelle basert på det opptalte antallet av bilder; og

datakode for å sende ut informasjon tilsvarende antallet og typene av hvite blodceller i prøven.