NO325017B1

NO325017B1 - Preparat bestaende av et naeringsstoff og to planter.

Info

Publication number: NO325017B1
Application number: NO19994639A
Authority: NO
Inventors: Meryl Squires
Original assignee: Meryl Squires
Priority date: 1997-03-26
Filing date: 1999-09-24
Publication date: 2008-01-14
Also published as: EA002423B1; PL196036B1; OA11198A; US6350784B1; AU727339B2; HUP0001379A3; SK285810B6; CZ336899A3; NO994639D0; NO994639L; BR9807892A; US20030104082A1; AP1163A; WO1998042188A1; EP0980203B1; EP0980203A1; BG103786A; IS5191A; SK131899A3; CA2285394A1

Description

Oppfinnelsens bakgrunn

Foreliggende oppfinnelse gjelder preparat bestående av et næringsstoff og to planter, som kan anvendes ved fremstilling av et medikament for behandling av infeksjon med humant immunsviktvirus og andre mikrobielle infeksjoner.

Det er rapportert at det for tiden er tilnærmet

22 millioner mennesker som er infisert med humant immunsviktvirus (HIV) verden over. Den største andel av nye HIV-tilfeller har opphav i Afrika og Karibia. Det typiske forløp av en HIV-infeksjon er delt i forskjellige stadier: 1) virusoverføring, 2) akutt retroviralt syndrom, 3) serokonversjon, 4) en klinisk latensperiode med eller uten vedvarende generell lymfadenopati (PGL), 5) tidlig symptomatisk HIV-infeksjon, tidligere betegnet AIDS-relatert kompleks eller ARC og senere betegnet "B-symptomer" ifølge 1993 CDC-klassifikasjonen), 6) ervervet immundeficienssyndrom (AIDS) (AIDS-indikatortilstand ifølge 1987 CDC-kriteriene og de reviderte 1993 CDC-kriterier som omfatter et CD4-celletall

<200/mm<3>) og 7) fremskredet HIV-infeksjon karakterisert ved et CD4-celletall <50/mm<3>. CD4-celler. er lymfocytter som angripes av HIV. I 1993 endret CDC definisjonen av AIDS til å omfatte alle pasienter med et CD4-tall <200/mm<3>, denne definisjon omfatter pasienter i stadiene 4-7 uavhengig av symptomer.

Det innledende akutte, retrovirale syndrom ledsages av en kraftig reduksjon i CD4-celletallet, høy dyrkbar plasmaviremia og høye konsentrasjoner av HIV-RNA i plasma. Klinisk tilfriskning skjer og det høye nivå av HIV-RNA og plasmaviremia reduseres med utvikling av en cytotoksisk T-lymfocytt-(CPL)-respons. CD4-celletallet avtar gradvis over flere år og viser så en hurtigere reduksjon 1,5-2 år før en AIDS-definerende diagnose. HIV-RNA-konsentrasjonen i plasma er relativ stabil inntil HIV er i et sent stadium, hvor CD4-tallet er <200/mm3 og det kliniske forløp karakteriseres ved infeksjoner, visse tumorer, avmagring og neurologiske komplikasjoner. Generelt utvikler tilnærmet 10 % av pasientene en AIDS-definerende diagnose før CD4-tallet reduseres til 200/mm<3>. For tiden er gjennomsnittstiden til en AIDS-definerende komplikasjon etter at CD4-tallet er 200/mm<3>,

12-18 måneder. Uten behandling rettet

mot HIV eller PCP-profylakse, er gjennomsnittstiden fra virus-overføring til en AIDS-definerende diagnose tilnærmet 10 år, og overlevelse etter en AIDS-definerende komplikasjon var tidligere tilnærmet ett år.

Hele hendelsesforløpet for en gjennomsnittspasient i fravær av behandling rettet mot HIV, tar tilnærmet 10 år fra serokonversjon til død. Gjennomsnittstiden fra HIV-serokonversjon til AIDS er rapportert til å være tilnærmet 7 år for transfusjonsmottakere, 10 år for blødere, 10 år for medika-mentmisbrukere og 8-12 år for homofile menn. Hastigheten av sykdomsutviklingen synes å være tilnærmet uavhengig av kjønn, rase og risikogruppe dersom den justeres for pleiekvalitet. For pasienter i en alder av 16-24 år ved serokonversjon, var gjennomsnittstiden 15 år, og for pasienter over 35 år ved serokonversjon, 6 år.

HIV-infeksjon kan erverves ved seksuell omgang, fra medikamenttransfusjoner med kontaminert blod, av medikament-misbrukere med infiserte nåler eller ved perinatal overføring. Symptomatisk primær HIV-infeksjon, også betegnet et akutt retroviralt syndrom, er rapportert i de ovenfor beskrevne ri-sikogrupper med en frekvens på 50-90 %. Dette syndrom er også observert hos syv av åtte helsearbeidere med HIV-smitte etter yrkesmessig eksponering. Tidsrommet fra eksponering til symptomene viser seg, er vanligvis 2-4 uker, men inkubasjonen kan være opptil 6 uker. Typiske symptomer er feber, adenopati, faryngitt, utslett, både erytematøse og makulopapulare med

5-10 mm lesjoner i ansikt og overkropp, samt i noen tilfeller ekstremitetene, innbefattet håndflater og fotsåler, eller mu-kokutanøs ulcerasjon på munn, spiserør eller genitalier, myal-gi eller artralgi, diare, hodepine, hepatosplenomegali, trøs-ke, kvalme og oppkast. Neurologiske symptomer kan omfatte meningoencefalitt, perifer neuropati, ansiktslammelse, Guillain-Barré-syndrom, nevritt i armene, radikulopati, intel-lektuell svekkelse og psykose. Den akutte sykdom følges generelt av et høyt nivå av HIV-viremia med p24-antigenemia, plasmaviremia og høyt titer av HIV i mononukleære celler fra perifert blod.

Den cytotoksiske T-lymfocytt(CTL)-respons skjer først og kommer vanligvis flere uker før påvisbar humoral respons. CTL-responsen følges av en 3-5 log-reduksjon av HIV-konsentrasjonen i perifert blod. Det høye viremianivå under denne akutte fase av sykdommen kan være forbundet med disseminering av viruset til CNS og lymfatisk vev. Lymfatisk vev fungerer som hovedreservoaret for HIV-virus og HIV-replikasjon. Infeksjon av ikke-lymfoide organer med høyt HIV-nivå synes å skje i senere HIV-stadier.

Forekomst av symptomer snarere enn asymptomatisk se-rokonvers jon, så vel som forlenget sykdom i mer enn 14 dager, synes å korrelere med en hurtigere utvikling til AIDS. Serokonversjon med positiv HIV-serologi, finner generelt sted 6-12 uker etter transmisjonen, f.eks. ved transfusjon eller nålskader hos helsearbeidere. Det gjennomsnittlige tidsrom er 63 dager. CTL-responsen er forbundet med en kraftig reduksjon i den kvantitative virusbelastning i blodet, klinisk tilfriskning fra det akutte, retrovirale syndrom og tilbakevending av CD4-celletallet til et høyere nivå som ofte ligger i det normale området for de fleste laboratorier.

HIV-pasienten blir klinisk symptomfri og fysisk un-dersøkelse gir generelt ingen funn, bortsett fra en vedvarende generell lymfadenopati (PGL) som omfatter forstørrede lymfeknuter. Undersøkelser av lymfeknutene viser høye HIV-konsentrasjoner som ekstracellulært virus innfanget på follikkel-dendrittcellenes utløpere i kimsentrene og som intracellulært virus, hovedsakelig i latent form. Lymfevevet fungerer som et hovedreservoar for HIV, follikkeldendrittcellene filtrerer og innfanger fritt virus og infiserte CD4-celler, og virusbelastningen i mononukleære celler fra perifert blod er relativt lav. Under sykdomsutviklingen ødelegges lymfeknutekonfigura-sjonen av HIV.

Virologiske undersøkelser hos pasienter med asymptomatisk HIV-infeksjon, viser høy hastighet av HIV-replikasjonen med produksjon av gjennomsnittlig IO<9> virioner daglig. Virus-replikasjonen ledsages av massiv ødeleggelse og produksjon av IO<9> CD4-celler pr. dag. Omsetningen av CD4-celler representerer 6-7 % av det totale antall CD4-celler i kroppen, slik at hele populasjonen skiftes ut hver 15. dag. AIDS har blitt betraktet som en følge av kontinuerlig replikasjon i høyt nivå av HIV-1, noe som fører til virus- og immunformidlet

død av CD4-lymfocytter.

Fremskredet HIV-infeksjon forekommer hos pasienter med et CD4-celletall <50/mm<3>. Disse pasienter har begrenset antatt levealder med gjennomsnittlig overlevelse på 12-18 måneder. Nær sagt alle pasienter som dør av HIV-relaterte komplikasjoner, ligger i dette området for CD4-celletall.

Fra V. E. Tyler, The Honest Herbal, 3. utg., 1993,

s. 115-117, er det kjent at spesielt planten Echinacea purpurea lenge har vært brukt i forbindelse med en rekke forskjellige sykdommer og lidelser. Planten har blitt anvendt innvortes for å øke kroppens motstandsdyktighet mot forskjellige infeksjoner, og den har også vært brukt lokalt i forbindelse med helbredelse av sår.

Av V. E. Tyler, Herbs of Choice, 1994, s. 181-186, fremgår det at de fordelaktige egenskapene til Echinacea skyldes plantens egenskaper som en immunostimulant. Det fremgår videre at ekstrakter fra Echinacea øker fagocytose og setter i gang aktiviteten til lymfocytter, noe som resulterer i økt frigivelse av TNF. Hyaluronidaseaktivitet inhiberes mens aktiviteten til binyrebark stimuleres. M. A. Wainberg and G. Bleau, Arch of AIDS Res., vol. 1, 1987, s. 57-68, omhandler benzalkoniumklorid og dets evne til å redusere HIV-l-reverstranskriptaseaktivitet ved eksponering mot virus. Medikamentet er i stand til ved konsentrasjoner på 0,05 % og høyere, fullstendig å eliminere infeksjon av HIV-1.

US-patentskrift nr. 5 455 033 er rettet på et kombinasjonspreparat bestående av Echinacea-ekstrakt, licoricerot-ekstrakt, et ekstrakt av lapacho i pulverform og tetreolje. Disse aktive ingrediensene kombineres i tillegg med et lokalbedøvende middel, pramoksinhydroklorid. Det fremgår at disse aktive ingrediensene har en synergistisk virkning når de anvendes i kombinasjon i forbindelse med behandling av en rekke forskjellige genitaliske forstyrrelser, inkludert genitalisk herpes. Videre fremgår det at ekstrakten fra Echinacea inneholder inulin som er en aktivator for immunsystemet, og polysakkaridkomponenter som har kortisonliknende egenskaper i forbindelse med helbredelse av sår.

Food & Drug Administration (FDA) har godkjent mange revérstranskriptase(RT)-inhibitorer. RT-enzymer overfører viralt RNA til DNA. RT-inhibitorer kan forstyrre denne prosess. RT-inhibitoren AZT, som selges under varemerkene Retrovir og zidovudin av Glaxo Wellcome, ble godkjent av FDA i 1987. RT-inhibitoren ddl, som selges under varemerkene Videx og didanosin av Bristol-Myers Squibb, ble godkjent av FDA i 1991. RT-inhibitoren ddC, som selges under varemerkene HIVID og di-deoksycytidin av Hoffman-LaRoche, ble godkjent av FDA i 1992. RT-inhibitoren d4T, som selges under varemerkene Zerit og stavudin av Bristol-Myers Squibb, ble godkjent av FDA i 1994. RT-inhibitoren 3TC, som selges under varemerkene Epivir og lamivundin av Glaxo Wellcome, ble godkjent av FDA i 1995. RT-inhibitoren Nevirapin, som selges under varemerket Viramune av Boehringer Ingelheim, ble godkjent av FDA i 1996.

Food & Drug Administration (FDA) har nå godkjent tre proteaseinhibitorer for behandling av humant

immunsviktvirus(HIV)-infeksjon. Saquinavir, solgt under varemerket Invirase av Hoffman-LaRoche Laboratories, var det første proteaseinhiberende. middel som ble godkjent av FDA.. Ritonavir, en annen proteaseinhibitor, som selges under varemerket Norvir av Abbott Laboratories, fikk FDA-godkjenning i mars 1996, likeså Indinavir, solgt under varemerket Crixivan av Merck & Co.

Proteaseinhibitorer har en forskjellig virkningsmeka-nisme enn de tidligere godkjente anti-HIV-medikamenter, f.eks. nukleosidanalogene AZT og 3TC, som selges under varemerkene zidovudin og lamivundin av Glaxo Wellcome; ddl og d4T, som selges under varemerkene didanosin og stavudin av Bristol-Myers Squibb; og ddC, som selges under varemerket dideoksy-cytidin av Roche Laboratories. Proteaseinhibitorene blokkerer enzymet som er nødvendig for at HIV skal fullføre sin replika-sjonssyklus og for dannelse av levedyktige, nye virus. Uten proteaseenzymet kan de virale, strukturelle proteiner ikke fremstilles på korrekt vis, og defekt, ikke-infektiøst virus dannes. Nukleosidanalogene blokkerer et annet enzym - revérs-transkriptase. Denne virkning kan forhindre at viralt RNA danner viralt DNA som så kan inkorporeres i DNA i humane celler. Kombinasjon av én eller flere reverstranskriptaseinhibitorer med en proteaseinhibitor, noen ganger betegnet en "cocktail", hevdes å angripe HIV-replikasjonen i to punkter i replika-sjonssyklusen. Kliniske forsøk med en kombinasjon av saquinavir og AZT, ddC eller begge, viste en større reduksjon av antall HIV-partikler i blodet, noen ganger betegnet viral be-lastning og en større økning i CD4-celler (T-lymfocytter) enn hva som tidligere var observert med reverstranskriptaseinhibitorer alene. Noen ganger har cocktailene vært toksiske og in-effektive for noen pasienter. Kliniske fordeler når det gjelder forlenget overlevelse eller redusert hastighet for sykdomsutviklingen har imidlertid ennå ikke blitt fullt ut demonstre-rt for kombinasjoner (cocktails) av RT-inhibitorer og proteaseinhibitorer. Leger begynner imidlertid å betrakte HIV som en kronisk sykdom som kan håndteres, snarere enn en dødsdom.

Saquinavir-proteaseinhibitorer er godkjent av FDA for anvendelse i kombinasjon med reverstranskriptaseinhibitorer hos pasienter med fremskredet AIDS. Saquinavir-proteaseinhibitorer kan tolereres av noen pasienter uten den hematologiske eller neurologiske toksisitet som opptrer med nukleosidanalogene. Visse reseptmedikamenter, heriblant rifampin, rifabutin, phenobarbital, dilantin og dexamethason, kan gi en signifikant reduksjon av plasmanivået av Saquinavir-proteaseinhibitorer og bør unngås hos pasienter som tar saquinavir. Virusresistens mot saquinavir-proteaseinhibitorer har blitt rapportert som for andre anti-HIV-medikamenter.

Ritonavir- og indinavir-proteaseinhibitorer er tilsynelatende mer potente mot HIV enn dagens medikamenter med saquinavir. Ritonavir-proteaseinhibitorer krever nedkjøling. Ritonavir-proteaseinhibitorer benyttes for tiden i kombinasjon med nukleosidanaloger (medikamenter som AZT) eller som énmedi-kamentbehandling. I en tidlig undersøkelse ble 32 pasienter behandlet med ritonavir pluss AZT pluss ddC. Etter 20 uker var det gjennomsnittlige CD4-celletall økt fra 83 celler/mm<3> i ut-gangspunktet til 106 celler/mm<3>. Virusbelastningen, et mål på antall viruskopier i blodet, ble nesten 100 ganger redusert. Ritonavir doseres med 600 mg oralt to ganger om dagen, noe som kan kreve tolv kapsler pr. dag. Medikamentet er tilgjengelig i kapsler på 100 mg. Bivirkninger er temmelig vanlige, heriblant gastrointestinale symptomer med kvalme, oppkast og diare. Andre bivirkninger omfatter nummenhet og kribling, særlig rundt munnen, og leverinflammasjon som omfatter en hepatitt-f orm.

Indinavir-proteaseinhibitorer ble gitt akselerert FDA-godkjenning basert på undersøkelser som viste gjennomsnittlig økning av CD4-tallet på tilnærmet 100 celler/mm<3> og en nesten 100 gangers reduksjon av virusbelastningen med en kombinasjon av AZT pluss 3TC pluss indinavir. Indinavir doseres med 800 mg oralt tre ganger pr. dag (2 kapsler 3 ganger daglig) . I motsetning til ritonavir, kan indinavir tas på tom mage for å forbedre absorpsjonen. Indinavir gir færre gastrointestinale bivirkninger enn ritonavir og synes og tolereres generelt bedre av noen pasienter. De viktigste bivirkninger ved indinavir-proteaseinhibitorene er utvikling av nyrestein. Medikamentet skilles delvis ut i urinen og kan krystallisere slik at det dannes steiner dersom tilstrekkelig hydratisering ikke opprettholdes. Indinavir-proteaseinhibitorer kan også på-virke leveren og gi økt nivå i blodet av bilirubin, dvs. et gallepigment som dannes ved nedbrytning av røde blodceller. Indinavir-proteaseinhibitorer kan også gi opphav til medika-mentinteraksjoner.

Analyse av resistens overfor proteaseinhibitorer er ikke fullstendig utført. Saquinavir- og ritonavir-proteaseinhibitorer kan for tiden koste pasientene tilnærmet 600 U.S. dollar pr. måned. Indinavir-proteaseinhibitorer har en pris som er tilnærmet 30 % lavere. En tremedikament-kombinasjon av AZT pluss 3TC pluss ritonavir-proteaseinhibitorer, kan koste en pasient over 1 000 dollar pr. mnd. Kombinasjoner (cocktail-er) av RT-inhibitorer og proteaseinhibitorer, kan koste opp til 25 000 dollar pr. år. Selv om proteaseinhibitorer kan være nyttige, har det medisinske samfunn og samfunnet for øvrig, ennå ikke løst pasientens kostnadsproblem når det gjelder disse dyre medikamenter.

Herpes simpleks-virus (HSV) som vanligvis betegnes "herpesvirus" eller "herpes", er en infektiøs sykdom som også har nådd et kritisk omfang nasjonalt i USA, med et beregnet antall infiserte mennesker på 70-80 % av populasjonen ifølge American Societal Health Association (ASHA) og med en årlig vekst på 500 000 mennesker. Det finnes to vanlige typer herpes: herpes simpleks-virus 1 (HSV 1) og herpes simpleks-virus 2 (HSV 2). Herpes kommer inn i menneskekroppen via små skader i epidermvevet, vanligvis ved kontakt med en infisert vert og viser seg ved utbrytelse av én eller flere vesikler, vanligvis i grupper, etter en inkubasjonstid på tilnærmet fire dager. Typisk innledes forløpet av det infektiøse utbrudd med prodro-malstadiet, fortsetter med vesikkelutbrudd, fulgt av sårdann-else, sammensmelting, resolusjon og latensperioden. Utbruddet kan vare i flere uker og varer gjennomsnittlig to-tre uker. Hos noen immunkompromitterte individer kan utbruddet vare i måneder. Vesiklene kan opptre hvor som helst på huden eller slimhinnene, typisk på leppene som forkjølelsessår, på kjertler, orale slimhinner, konjunktiva og hornhinnen, genitalier, anale slimhinner og peri-analt vev.

Herpes-symptomer omfatter hoven lyske, smerte, feber, utilpasshet, hodepine, muskelsmerter og hovne kjertler. Noen individer hos hvilke trigeminalnerven er infisert med oral herpes, har ulidelige ansiktssmerter, vanskeligheter med å svelge og spise, og hevelser i ansiktet. Individer hos hvilke sakralnerven er påvirket, har alvorlige smerter i øvre del av beinet, hevelser og store vanskeligheter med å gå.

Herpes simpleksvirus(HSV)-infeksjon er tilbakevendende ved at viruset har tilholdssted i nervegangliene, men hvor infeksjonen blusser opp igjen grunnet et hittil ukjent stimulus. Tilbakevendende herpesinfeksjoner kan utløses av nær sagt alt mulig, heriblant overeksponering for sollys, kost-mangler, stress, menstruasjon, immunsuppresjon, visse nærings-midler, medikamenter, febersykdom og lignende. Nylig ble herpesvirus isolert fra hjertevev.

HSV 1- og HSV 2-infeksjoner utgjør svært alvorlige helsefarer som ofte forårsaker blindhet, økt fare for cancer i livmorhalsen, aseptisk meningitt og encefalitt, neonatale dødsfall, viremia, osv. Sykdommens ødeleggende virkninger går langt utenfor det medisinske området når det gjelder menneske-lig lidelse. HSV er skyld i alvorlig psykologisk og følelses-messig lidelse så vel som for omfattende økonomiske tap for De Forente Stater og verden for øvrig.

Forskjellige behandlingsformer for herpes har blitt foreslått og har omfattet topisk tilførsel av midler som povodon-jod, idoksuridin, trifluortymidin eller asyklovir. Slik behandling har hatt varierende grad av suksess. De fleste tidligere behandlingsformer har vært skuffende. Asyklovir tatt oralt for systemisk behandling av HSV, har en viss effektivitet. Asyklovir er imidlertid kun effektiv når det gjelder å forstyrre virusets replikasjon. Medikamentet er ikke vellykket for behandling av et infektiøst utbrudd, verken systemisk eller topisk. Asyklovirresistente stammer er rapportert. Individer med autoimmundeficienssyndrom (AIDS) er alvorlig immunkompromitterte og rammes av spesielt svekkende HSV-utbrudd. AIDS-pasienter kan i tillegg være bærere av asyklovirresistente HSV-stammer, noe som kan gjøre at asyklovir er uten virkning for disse individer.

Det er derfor ønskelig å utvikle en sikker og vellykket medisinsk behandlingsform for å bidra til å behandle og forebygge de sterkt alvorlige problemer som HIV og andre in-fektiøse sykdommer utgjør.

Oppsummering av oppfinnelsen

Forbedrede preparater tilveiebringes som ved systemisk tilførsel inhiberer binding av humant immunsviktvirus (HIV) til målcellene og forhindrer spredning av HIV. Det er fordelaktig at anvendelse av de nye preparater kan bidra til å forhindre seksuell overføring av HIV og andre virus. Det er av betydning at de forbedrede preparater er sikre, billig-ere og effektive.

Den forbedrede medisin, også betegnet Viracea 2 HIV-4, omfatter et nytt preparat bestående av et næringsstoff og to planter kjennetegnet ved at næringsstoffet består av folsyre, den første planten utgjøres av en botanisk ekstrakt fra Echinacea purpurea, og den andre planten utgjøres av en botanisk ekstrakt fra slekten Commiphora. Det nye antimikrobielle og mikrobiocidale preparat er vellykket ved behandling av i første rekke HIV systemisk, og kan være anvendbar ved behandling av andre mikrobielle infeksjoner, heriblant, men ikke begrenset til: varicella zoster-virus (herpes zoster) og cytomegalovirus. I noen tilfeller kan det være ønskelig med topisk anvendelse av den nye medisin.

Selv om det nye preparat er spesielt anvendbar for dramatisk inhibering av humant immunsviktvirusinfeksjon (HIV), kan det være anvendbart ved behandling av andre mikrobielle sykdommer (mikrobeforårsakede sykdommer), f.eks. Epstein Barr, papillomavirus, cellulitt, stafylokokker, streptokokker, mycobakterier, influensa, parainfluensa, adenovirus, encefalitt, meningitt, arbovirus, arenavirus, anaerobe basiller, picornavirus, koronavirus og synsytialvirus, så vel som herpes simplexvirus, varicella zostervirus og cytomegalovirus.

Selv om preparatet er spesielt anvendbart for inhibering av HIV og andre infektiøse sykdommer hos mennesker (homo sapiens) kan det også være nyttig for veterinærmedisinske formål ved behandling av virusinfeksjoner og bakterieinfeksjoner og infektiøse sykdommer hos dyr, f.eks. hunder, katter, fugler, hester, kyr, sauer, svin og andre husdyr, så vel som gnagere og andre dyr i zoologiske hager.

Det er fordelaktig at det forbedrede preparat ifølge foreliggende oppfinnelse ga uventede,.overraskende gode resultater. Denne lett anvendbare, mikrobiocidale løsning kan gi umiddelbar absorpsjon ved parenteral tilførsel. Etter tilførselen kan det forekomme en viss kriblende følelse. I løpet av minutter etter tilførselen kan en medisinsk smak i munnen oppleves. Opprinnelig viste in vitro-analyse av den nye medisinske behandling og medisin ekstremt overraskende inhiberende virkninger på HIV-virus. Det er fordelaktig at den nye medisin fremstilles av lett tilgjengelige, reseptfrie kjemikalier eller produkter og tilveiebringer en sikker, behagelig og økonomisk behandling.

Det er fordelaktig at den nye medisin (det medisinske preparat) omfatter mikrobeinhibitorer som inhiberer, under-trykker og stopper mikrobielle infeksjoner fra sykdomsforår-sakende mikrober. Mikrobeinhibitorene omfatter antimikrobielle isolater, botaniske ekstrakter eller fytokjemikalier fra i det minste en del av én eller flere av de spesielle planter som er opplistet nedenfor. Mikrobeinhibitorene kan omfatte virale inhibitorer for inhibering av virussykdommer, f.eks. HIV, herpes simplexvirus 1 (HSV 1), herpes simplesvirus 2 (HSV 2), varicella zostervirus (herpes zoster), cytomegalovirus, Epstein Barr, papillomavirus, viral influensa, viral parainfluensa, adenovirus, viral encefalitt, viral meningitt, arbovirus, arenavirus, picornavirus, koronavirus og synsytialvirus. Mikrobeinhibitorene kan også omfatte bakterielle inhibitorer for inhibering av bakteriesykdommer, f.eks. cellulitt, stafylokokker, streptokokker, mycobakterier, bakteriell encefalitt, bakteriell meningitt og anaerobe basiller. I noen tilfeller kan mikrobeinhibitorene omfatte soppinhibitorer.

Bedre resultater kan oppnås dersom Echinacea og Commophora (også betegnet Commiphora), ikke benyttes i medisinen i rå, ubehandlet og ukuttet tilstand. For enda bedre resultater kan arabinose, betain, cellulose, kopper, fruktose, fettsyrer, galaktose, glukose, jern, kalium, protein, resin, sukrose og xylose, utelates fra medisinen.

Det forbedrede medisinske preparat tilveiebringer en ny fremgangsmåte og prosess for anvendelse ved behandling av de ovenfor nevnte infektiøse sykdommer. For noen infektiøse sykdommer kan de mikrobielle inhibitorer tilføres og vedlike-holdes på det mikrobielt infiserte området (overflate) inntil de eksterne symptomer og de fysiske manifestasjoner av infeksjonen forsvinner, forblir eller fjernes rundt det infiserte området. Medisinen kan tilføres ved injeksjon, sublingualt, internt, ved påsprøyting, påstryking, pudring, ved svamptil-førsel, børsting, uthelling, fordeling, dekking eller belegg-ing av medisinen på de mikrobielt infiserte områder, f.eks. lymfeknuter, lymfesystemet, T-celler, orale slimhinner, nasale slimhinner, vaginalt vev, labialt vev, rektalt vev, analt vev, perianalt vev, lepper, kutant vev, okulært vev, konjunktiva og øyelokkene.

Fortrinnsvis tilføres de mikrobielle inhibitorer eller den antimikrobielle forbindelse systemisk med en sprøyte i endetarmen eller vagina for å behandle eller forebygge seksuell overføring av HIV. De mikrobielle inhibitorer eller den antimikrobielle forbindelse kan tilføres på denne måte 4-20 ganger pr. dag i 4 til 18 på hverandre følgende dager for i vesentlig grad å redusere virusbelastningen hos HIV-infiserte pasienter, dvs. å redusere mengden HIV- og AIDS-virus i kroppen.

Det forbedrede medisinske preparat er som nevnt et fytokjemisk konsentrat som er kombinert med og tilføres samtidig med et overflateaktivt middel, et næringsstoff og et bærestoff, løsemiddel eller fortynningsmiddel for tilveiebringelse av en mikrobiocidal medisinsk løsning. Næringsstoffet fungerer som katalysator, aktivator, fytokjemisk initiator, kostsupplement og tilleggsbærestoff. Næringsstoffet er som nevnt folsyre.

For oppnåelse av dette omfatter den interessante mikrobiocidale løsning en antimikrobiell detergent eller et antimikrobielt overflateaktivt middel samt botaniske ekstrakter. De overflateaktive midler er fortrinnsvis kationiske overflateaktive midler som kan omfatte et enkelt eller et antall kvaternære ammoniumklorider med 6-18 karbonatomer, f.eks. alkylbenzyldimetylammoniumklorid, blandinger av alkylbenzyldimetylammoniumklorid, alkyldimetyl/etylbenzylammoniumklorid, n-alkyldimetylbenzylammoniumklorid, diisobutylfenoksyetoksy-etyldimetylbenzylammoniumklorid, N- (C12C14C16) -dimetylbenzylammoniumklorid, benzalkoniumklorid, oktyldecyldimetylammoniumklorid, didecyldimetylammoniumklorid, dioktyldimetylammonium-klorid, dialkyldimetylammoniumklorid, dialkylmetylbenzylammd-niumklorid, oktyldecyldimetylammoniumklorid, dimetylbenzylammoniumklorid, laurryldimetylbenzylammoniumklorid, o-benzyl-p-klorfenol, dideryldimetylammoniumklorid, doktyldimetyl-ammoniumklorid, alkyl (C14C12C16) dimetylbenzylammoniumklorid og omfatter fortrinnsvis alkylbenzyldimetylammoniumklorid, mest foretrukket benzalkoniumklorid. Konsentrasjonsområdet for det kationiske overflateaktive middel kan være 5 % til 90 %, men 8 % til 20 % for de beste resultater. Kvaternære ammoniumsalter er lett tilgjengelige kommersielt. I noen tilfeller kan det være fordelaktig å benytte andre overflateaktive midler, f.eks., men ikke begrenset til: DMSO; glykolsyreoverflate-aktive midler; overflateaktive enzymer; amfolytiske, overflateaktive midler; switterioniske, overflateaktive midler og ikke-ioniske, overflateaktive midler. De overflateaktive midler kan omfatter detergenter, fuktingsmidler, emulsjons-midler, skumfjernende midler og/eller tilsetningsstoffer som reduserer overflatespenningen.

Bærestoffer er anvendbare for sammenblanding av bestanddelene, for å holde bestanddelene i løsning og for å tilveiebringe en enkel fremgangsmåte for tilførsel til det påvirkede området, enten ved en forstøver, en dråpeteller eller en applikator. Selv om en vandig løsning, fortrinnsvis et sterilt vandig bærestoff og løsemiddel foretrekkes for best resultater, kan det i visse tilfeller være ønskelig å benytte andre bærestoffer i væskeform eller fast form, f.eks. glyse-rol, mineralolje, kisel, bomullsfrøolje, kokosnøttolje, vege-tabilsk olje, frøolje, fiskeolje eller dyreoljer, alkohol, talkum, maismel, bivoks, carnaubavoks, beta-karoten, hvitløks-olje, kamferolje, løselige vitaminer, løselige mineraler, rapsfrøolje, nøtteoljer, olivenolje, liposomer, askorbinsyre, nattlysolje, pycnogenol, druefrøolje, lanolin, Ethocyn, colla-gen, aloe vera, bipollen, dronninggelé, chondroitinsulfat A, havplanter, EDTA, fettsyrer, urter, lecitin, bioflavinoider, fuseloljer eller -pulvere, alger, te, eddiker, acidofilus, cellesalter, askorbinsyrer, hydra 5, kjertler, aminosyrer, psyllium, plantederivater eller andre sterile bærestoffer.

De botaniske ekstrakter, antimikrobielle isolater eller fytokjemikalier som omfattes i denne nye medisin og medisinske behandling, kan omfatte: myrragummiresin, sekviterpen-ser, curzenon, dihydrofuanodien-6-on, 2-metoksylfurandien, elemol, eddiksyre, alfa-amyron, arabinose, alfa-bisabolen, gamma-bisabolen, cadinen, campesterol, kolesterol, cinnamaldehyd, commiferin, alfa-commiforinsyre, beta-commiforinsyre, gamma-commiforinsyre, commiforininsyre, m-kresol, kuminalkohol, kuminaldehyd, dipenten, elemol, 3-epi-alfa-amyrin, eugenol, furanodien, furanodienon, galaktose, gummi, heerabolen, alfa-heerabomyrrhol, beta-heerabomyrrhol, heeraboresen, limonen, 4-0-metyl-glukuronsyre, n-nonacesan, beta-sitosterol, xylose, caropylener (carophylener), lynderstyren (lindestyren), arabinose, betain, kopper, echinacen, echinacin B, echinacosid, echinolon, enzymer, fruktose, fettsyrer, galaktose, glukose, glukuronsyre, insulin, inuloid, jern, pentadekadien, polyacelylenforbindelser, polysakkarider, f.eks., men ikke begrenset til, arabinogalaktan, kalium, protein, resin, ramnose, sukrose, svovel, tanniner, vitaminene a, c og e, alkylamider, apigenin, arabinogalaktose, askorbinsyre, beheninsyre-etylsyre, betain, borneol, bornylacetat, kaffeinsyre, 2-0-kaffe-oyl-3-(5-alfa-karboksybeta)-3,4-dihydroksyfenyl, 2-kaffeoyl-3-O-kumaroyltarainsyre, 6-0-kaffeoylchinacosid, 2-0-kaffeoyl-3-O-feruloylvinsyre, 2-0-kaffeoylvinsyre, kalsium, karbonat, beta-karoten, karofyllen, karofyllen-epoksid, klorid, klorgensyre, cichorinsyre, cichorinsyre-metylester, kobolt, cyanadin-3-0-(beta-d-glykopyranosid), cynadin-3-(6-0-malonyl-beta-d-glykopyranosid), cynarin, deka(2e,4e,6e)trienoinsyre-isobutylamid, des-rhamnosylverbaskosid, 3,5-dikaffeoylkininsyre, 4-5-Q-dikaffeoylkininsyre, 2, 3-0-diferulolvinsyre, do-deka-(2e,4e)-dienoinsyre-isobutylamid, dodeka-2,4-dien-l-yl-iso-valerat, dodeka(2e,6z,8e,10e)-tetraenoinsyreisobutylamid, epishobunol, beta-farnesen, 2-0-feruloyvinsyre, germacren, heptadeka-(8z,llz)-dien-2-on, heteroksylan, humulen-8-12, (e)-10-hydroksy-4, 10-dimetyl-4,ll-dodekadien-2-on, 13-hydroksy-oktadeka-(9z,lie,15z)-trienoinsyre, inulin, jern, isoklorogensyre, isorhamnetin-3-rutinosid, isotussilagin, kaemferol, kaemferol-3-glukosid, kaemferol-3-nutinosid, limonen, luteolin, luteolin-7-glukosid, magnesium, mangan, 2-metyltetradeka-5, 12-dien, 2-metyltetradeka-6, 12-dien, metyl-p-hydroksykinnamat, marcen, niacin, palmitinsyre, pentadeka-(8z,llz)-dien-2-on, pentadeka-(8z,13z)-dien-ll-lyn-2-on, pentadeka-8-en-2-on, pentadeka-(8z)-en-2-on,.pentadeka-(8z)-en-11, 13-dien-2-on, 1-pentadecen, penta-(1, 8z)-dien, fosfor, alfa-pinen, beta-pinen, polyacetylener, pontica-epoksid, kalium, protein, kercetagetin-7-glukosid, kercetin, kercetin-3-galak-tosid, kercetin-3-glukosid, kercetin-3-robinosid, kercetin-3-xylosid, kercetin-3-xylosylgalaktosid, rhamnoarabinogalaktan, riboflavin, rutin, rutosid, selen, silikat, beta-sitosterol, sitosterol-3-beta-o-glukosid, natrium, stigmasterol, sulfat, vinsyre, tetradeka-(8z)-en-11,13-dien-2-on, tiamin, n-triakontanol, trideka-l-en-3,5,7,9,10-pentayn, tussilagin, vanallin, verbaskosid. For bedre resultater omfatter de fytokjemiske konsentrater de ovenfor nevnte fytokjemikalier bortsett fra arabinose, betain, cellulose, kopper, fruktose, fettsyrer, galaktose, glukose, jern, kalium, protein, resin, sukrose og xylose.

De botaniske ekstrakter kan ekstraheres fra deler av planter, nemlig fra Echinacea purpurea, og fra slekten Commophora, fortrinnsvis Commophora myrrha, Commophora molmol og Commophora erythraea. For best resultater er fytokjemikaliene og de antimikrobielle isolater ekstrakter fra

Echinacea purpurea og Commophora myrrha.

Preparatene ifølge oppfinnelsen gir svært tiltrekk-ende, uventede, overraskende gode og konsistente resultater. Analyser viser at den mikrobiocidale løsning (medisin) er ekstremt nyttig for å kontrollere HIV-infeksjon, inhibere binding av HIV-virus til målceller, virke som et forebyggende mikrobiocidalt middel, forlenge latensperiodene for HIV og andre sykdommer, og dramatisk inhibere HIV og andre virus mens det generelt er uskadelig for pasienten og miljøet.

En mer detaljert forklaring av oppfinnelsen tilveiebringes i den påfølgende beskrivelse og de vedlagte krav.

Detaljert beskrivelse av de foretrukne utførelser

Et mikrobiocidalt preparat tilveiebringes for å inhibere humant immunsviktvirus, også betegnet HIV. Det er ønskelig at det HIV-mikrobiocidale preparat fullstendig inhiberer HIV så vel som andre infektiøse, mikrobielle sykdommer og at det er ufarlig og ikke-toksisk for mennesker, dyr og milj øet.

Det foretrukne mikrobiocidale preparat kan omfatte et overflateaktivt middel, et vandig fortynningsmiddel, folsyre og ekstrakter og isolater som omfatter Commiphora-fytokjemikalier og Echinecea-fytokjemikalier som finnes i og ekstraheres fra, Commiphora myrrha og Echinacea purpurea. For best resultater omfatter det mikrobiocidale middel (medisinen) et kationisk overflateaktivt middel, fytokjemikaliene fra Echinacea purpurea og Commiphora myrrha, et sterilt vandig fortynningsmiddel og folsyre. Forholdet mellom Commiphora myrrha og Echinecea purpurea ligger fortrinnsvis mellom 1:2 og 1:4.

Det overflateaktive middel tilveiebringer et vist de-bridement av celleoverflatenivået med et bredt spektrum av

antimikrobiell virkning. Overflateaktive midler av denne natur kan omfatte kvaternære ammoniumsalter som inneholder 6-18 karbonatomer. Det overflateaktive middel med det kvaternære ammo-niumsalt, er fortrinnsvis en blanding av alkyldimetylbenzyl-ammoniumklorider som kan være benzalkoniumhalid, benzalkonium-bromid, benzalkoniumklorid og, mest foretrukket, benzalkonium-

klorid. HIV-behandlingen kan omfatte en 100 % aktiv, vandig løsning, men kan også benyttes i form av et konsentrat. Løs-ningen kan omfatte forskjellige konsentrasjoner av overflateaktive midler, f.eks. 0,005 % til 0,8 % (vekt/vekt), fortrinnsvis 0,02 % til 0,30 % (vekt/vekt) og mest foretrukket 0,02 % til 0,26 % (vekt/vekt).

Fytokjemikaliene fra plantene av familien Echinacea har vist imponerende aktivitet mot bakterier, virus og noen sopp. Den nøyaktige mekanisme er ukjent. Ved topisk analyse av det mikrobiocidale middel ifølge oppfinnelsen mot HIV og HSV 1 & 2, er det effektivt for behandling av infektiøse utbrudd av herpes simpleks. Ved analyse in vitro viste det inhibitorisk aktivitet mot HIV-1 og HSV 1 & 2.

Preparatets inneholdte fytokjemiske konsentrat omfatter følgende isolerte bestanddeler, botaniske ekstrakter, mikrobielle inhibitorer og antimikrobielle isolater: polysakkarider, echinacen, echinacein, echinacosid (kaffeinsyreester), echinolon, echinadiol, enzymer, glukuronsyre, inuloid, pentadekadien, polyacelylenforbindelser, arabinogalaktan, ramnose, PS I (et 4-0-metylglukoronarabinoksylan, M, 35 kD) og PS II (et surt rhamnoarabinogalaktan, M, 450 kD), cynarin (1,5-di-O-kaffeoylkininsyre), chicorinsyre(2,3-O-di-kaffeoylvin-syre) og derivater, alkylamider, keto-alkyner og -alkener; kinoner; oljer, heriblant borneol, bornylacetat, pentadeka-8(z)-en-2-on, germacren D; caryofyllen; caryofyllenepoksid; anthocyaniner, pyrrolizidinalkaloider; lipofile amider, iso-butylamider; polyacetylener; myrrha gummi resin; curzerenon (furahoeudesman-type); dihydro fuanodien-6-on; 2-metoksyfur-anodien, (furanoelementype); elamol; lyndestyren (furanogerma-crantype); alkylamider; apigenin, arabinogalakta, askorbinsyre, beheninsyre-etylsyre, betain, borneol, bornylacetat, kaffeinsyre, 2-0-kaffeoyl-3-(5-alfa-karboksybeta)-3,4-dihyd-roksyfenyl, 2-kaffeoyl-3-0-kumaroylvinsyre, 6-0-kaffeoylchina-cosid, 2-0-kaffeoyl-3-0-feruloylvinsyre, 2-0-kaffeoylvinsyre, kalsium, karbonat, beta-karoten, karofyllen, karofyllen-epoksid, klorid, klorgensyre, cichorinsyre, cichorinsyre-metylester, kobolt, cyanadin-3-0-(beta-d-glykopyranosid), cynadin-3-(6-0-malonyl-beta-d-glykopyranosid), cynarin, deka-(2e,4e,6e)trienoinsyre-isobutylamid, des-rhamnosylverbaskosid, 3,5-dikaffeoylkininsyre, 4-5-0-dikaffeoylkininsyre, 2, 3-0-diferulolvinsyre, do-deka-(2e,4e)-dienoinsyre-isobutylamid, dodeka-2,4-dien-l-yl-isovalerat, dodeka(2e,6z,8e,10e)-tetra-enoinsyreisobutylamid, epishobunol, beta-farnesen, 2-0-fe-ruloyvinsyre, germacren, heptadeka-(8z,llz)-dien-2-on, heteroksylan, humulen-8-12, (e)-10-hydroksy-4, 10-dimetyl-4,11-dodekadien-2-on, 13-hydroksyoktadeka-(9z,lie,15z)-trienoin-syre, inulin, jern, isoklorogensyre, isorhamnetin-3-rutinosid, isotussilagin, kaemferol, kaemferol-3-glukosid, kaemferol-3-nutinosid, limonen, luteolin, luteolin-7-glukosid, magnesium, mangan, 2-metyltetradeka-5, 12-dien, 2-metyltetradeka-6, 12-dien, metyl-p-hydroksykinnamat, marcen, niacin, palmitinsyre, pentadeka-(8z,llz)-dien-2-on, pentadeka-(8z,13z)-dien-ll-lyn-2-on, pentadeka-8-en-2-on, pentadeka-(8z)-en-2-on, pentadeka-(8z)-en-11, 13-dien-2-on, 1-pentadecen, penta-(1, 8z)-dien, fosfor, alfa-pinen, beta-pinen, polyacetylener, pontica-epoksid, kalium, protein, kercetagetin-7-glukosid, kercetin, kercetin-3-galaktosid, kercetin-3-glukosid, kercetin-3-robinosid, kercetin-3-xylosid, kercetin-3-xylosylgalaktosid, rhamnoarabinogalaktan-, riboflavin, rutin, rutosid, selen, silikat, beta-sitosterol, sitosterol-3-beta-o-glukosid, natrium, stigmasterol, sulfat, vinsyre, tetradeka-(8z)-en-11,13-dien-2-on, tiamin, n-triakontanol, trideka-l-en-3,5,7,9,10-pentayn, tussilagin, vanallin, verbaskosid, sekviterpener, eddiksyre, alfa-amyron, arabinose, alfa-bisabolen, gamma-bisabolen, kadinen, kampesterol, kolesterol, cinnamaldehyd, commiferin, alfa-commiforinsyre, beta-commiforinsyre, gamma-commiforinsyre, commiforininsyre, m-kresol, cuminalkohol, cuminaldehyd, dipenten, elemol, 3-epi-alfa-amyrin, eugenol, furanodien, furanodienon, galaktose, gummi, heerabolen, alfa-heerabomyrrhol, beta-heerabomyrrhol, heeraboresen, limonen, 4-0-metyl-glukuronsyre, n-nonacesan, beta-sitosterol, xylose, caropylener (carophylener), myrrha gummi resin, curzenon, dihydrofuanodi-en-6-on og 2-metoksyfurandien.

For best resultater omfatter de antimikrobielle isolater i det fytokjemiske konsentrat, angitt som vekt% (basert på totalvekten av det medisinske preparat ifølge oppfinnelsen) : 0,3-9 % echinacosid; 0,1-7 % PSI (et 4-0-metylglukoronarabinoksylan, M, 35 kD) og PS II (et surt rhamnoarabinogala-etan, M, 450 kD); 0,1-10 % cynarin (1,5-di-O-kaffeoylkinin-syre) og chicorinsyre(2,3-O-di-kaffeoylvinsyre) og derivater; 0,2-4 % echinolon; 0,2-8 % echinacin B; 0,1-6 %, echinacein; 0,2-7 % anthocyaniner omfattende cyanidin 3-0-p-D-glukopyrano-sid og 3-0-(6-O-malonyl-p-D-glukopyranosid); 0,01-0,06 % pyrrolizidinalkaloider innbefattet tussilagin og isotussilagin; 0,003-0,009 % isomer dodekaisobutylamider og 2E,4E,8Z,10EZ-tetraenoinsyre; 0,01-2 % caryopylener; så vel som Commophora myrrha fytokjemikalier, heriblant: myrrha gummi resin, curzenon, dihydrofuanodien-6-on, 2-metoksyfurandien, lynderstyren (lindestren) sekviterpener, eddiksyre, alfa-amyron, arabinose, alfa-bisabolen, gamma-bisabolen, kadinen, campesterol, kolesterol, cinnamaldehyd, commiferin, alfa-commiforinsyre, beta-commiforinsyre, gamma-commiforinsyre, commiforininsyre, m-kresol, cuminalkohol, cuminaldehyd, dipenten, elemol, 3-epi-alfa-amyrin, eugenol, furanodien, furanodienon, galaktose, gummi, heerabolen, alfa-heerabomyrrhol, beta-heerabomyrrhol, heeraboresen, limonen, 4-0-metyl-glukuronsyre, n-nonacesan, beta-sitosterol, xylose, karopylener (karofylener) og lynderstyren (lindestyren).

Det fytokjemiske konsentrat kan omfatte (vekt/vekt): 2 %-90 % av det medisinske preparat og den medisinske løsning og omfatter fortrinnsvis ikke mindre enn 15 % av preparatet og løsningen, og omfatter for best resultater 40 %-60 % av det medisinske preparat og den medisinske løsning.

Fortynningsmidlet løser benzalkoniumkloridet (det overflateaktive middel) og de fytokjemikalske konsentrater og kan virke som et bærestoff i forstøvningsinnretninger, tuber og dryppflasker. Det foretrukne fortynningsmiddel er et vandig fortynningsmiddel og er mest foretrukket et sterilt, vandig fortynningsmiddel. Forholdet mellom den vandige løsning og benzalkoniumklorid kan variere mellom 30 000:1 til 250:1 og fortrinnsvis mellom 5 000:1 til 750:1. Forholdet mellom vann og de kombinerte konsentrater av benzalkoniumklorid og fytokjemikalier kan ligge i området mellom 2:1 til 100:1 med et foretrukket område mellom 4:1 til 40:1 og for best resultater innenfor området 6:1 til 20:1.

For best resultater omfatter den mikrobiocidale behandling og medisin (det mikrobiocidale middel) for herpes

(vekt/vekt): 0,02 % til 0,3 % benzalkoniumklorid og, for å unngå toksisitet, fortrinnsvis mindre enn 0,26 %, 40 % til 60 % Echinacea- og Commophora-fytokjemikalier,. 0,01 % til 25 %, mest foretrukket 2 % til 12 % næringsmiddel, og 20 % til 60 %, mest foretrukket 29,74 % til 59,8 % sterilt vann. Medisinen (det mikrobiocidale middel) omfatter fortrinnsvis et vitaminholdig næringsmiddel som fungerer som et næringsholdig bærestoff og gir en synergistisk virkning ved kombinasjon med Commophora myrrha og Echinecea purpurea.

Selv om vann er det foretrukne fortynningsmiddel og vandige bærestoff, kan det i noen tilfeller være fordelaktig å benytte andre bærestoffer for å drive konsentratet gjennom en sprøyte eller en forstøvingsinnretning, eller for høyere løse-lighet og effektivitet. Det kan også i noen tilfeller være ønskelig å inkludere et viskositetskontrollerende middel. Videre kan det, selv om lagringsholdbarheten til den forbedrede medisin er to år, være nødvendig å tilsette et egnet konser-veringsmiddel .

For den foretrukne anvendelse, som et mikrobiocidalt forebyggende middel mot HIV, bør den medisinske løsning (medisinen) tilføres systemisk, vaginalt eller rektalt. Fremgangs-måten for tilførsel av medisinen kan være ved innsprøytning, forstøving, dypping, tildrypping eller andre fremgangsmåter. Tilførselen eller påføringen av løsningen (medisinen) bør opprettholdes under coitus. Anioniske såper og anioniske detergenter og spesielt såper som inneholder proteiner, kan ha u-heldig virkning. Tilførselsområdet bør fortrinnsvis vaskes, renses og tørkes før påføring av medisinen. For anvendelse som et HIV-antiviralt middel kan medisinen påføres ved innsprøyt-ning av dosen i rektum eller vagina, eller ved andre fremgangsmåter .

Benzalkoniumklorid

Et foretrukket overflateaktivt middel er benzalkoniumklorid. Benzalkoniumklorid i vandig løsning er kommersielt tilgjengelig under varemerket "Zephiran", distribuert av San-ofi Winthrop Pharmaceuticals (tidligere Winthrop Labs). Benzalkoniumklorid er et hurtigvirkende antiinfektiøst overflateaktivt middel med moderat lang virkningstid. Det overflateaktive middel er aktivt mot bakterier og noen virus, sopp og protozoer. Bakteriesporer anses å være resistente. Løsninger av benzalkoniumklorid er bakteriostatiske eller bakteriocida-le, avhengig av konsentrasjonen. Den nøyaktige mekanisme for den antibakterielle virkning av benzalkoniumklorid, er ukjent, men antas å skyldes enzyminaktivering. Aktiviteten til benzalkoniumklorid øker generelt med økende temperatur og pH. Gram-positive bakterier er mer følsomme overfor benzalkoniumklorid enn gram-negative bakterier.

Benzalkoniumklorid inaktiveres uheldigvis av såper, anioniske detergenter, serum og visse proteiner. Benzalkoniumklorid er lite populært i mange laboratorier av disse grunner. Ved anvendelse alene og analysert topisk in vivo, var benzalkoniumklorid uten virkning på infektiøse utbrudd av herpes simpleks. Ved analyse in vitro på HIV og HSVl & 2 viste benzalkoniumklorid uønsket høy toksisitet for cellene selv i høy fortynning, noe som er medisinsk ikke akseptabelt. Den kjemiske formel for benzalkoniumklorid er vist nedenfor. Andre typer benzalkoniumklorid kan benyttes.

Fytokjemikalier

Selv om rå, ubehandlet, ikke-prosessert, ikke-isolert Echinacea generelt er uønsket for behandling av HIV og herpes internt, kan intern tilførsel etter passende filtrering være mulig. Det er av betydning at tilsynelatende noen, men ikke alle, av de isolerte bestanddeler og botaniske ekstrakter fra Echinacea og Commiphora (som tidligere beskrevet ovenfor) tilveiebringer fytokjemikalier, antimikrobielle isolater, botaniske ekstrakter og mikrobeinhibitorer som har eller viser antimikrobiell aktivitet som synes å være effektiv for behandling av HIV, herpes virus og andre infektiøse sykdommer.

Som tidligere angitt omfatter preparatet med de botaniske ekstrakter følgende mikrobielle inhibitorer og antimikrobielle isolater: polysakkarider, echinacen, echinacein, echinacosid (kaffeinsyreester), echinolon, echinadiol, enzymer, glukuronsyre, inuloid, pentadekadien, polyacetylenforbindelser, arabinogalaktan, ramnose, PS I (et 4-Q-metylglukoronarabinoksylan, M, 35 kD) og PS II (et surt rhamnoarabinogalaktan, M, 450 kD), cynarin (1,5-di-O-kaffeoylkininsyre), syre(2,3-O-di-kaffeoylvinsyre) og derivater, alkylamider, keto-alkyner og -alkener; kinoner; oljer, heriblant: borneol, bornylacetat, pentadeka-8(z)-en-2-on, germacren D; caryofyllen; caryofyllenepoksid; anthocyaniner, pyrrolizidinalkaloider; lipofile amider, iso-butylamider; polyacetylener; myrrha gummi resin; curzerenon (furahoeudesman-type); dihydrofuanodien-6-on; 2-metoksyfurano-dien, (furanoelementype); elemol; lyndestren (furanogermacran-type); alkylamider; apigenin, arabinogalakta, askorbinsyre, beheninsyre-etylsyre, betain, borneol, bornylacetat, kaffeinsyre, 2-0-kaffeoyl-3-(5-alfa-karboksybeta)-3,4-dihydroksy-fenyl, 2-0-kaffeoyl-3-0-kumaroylvinsyre, 6-0-kaffeoylchinaco-sid, 2-0-kaffeoyl-3-0-feruloylvinsyre, 2-0-kaffeoylvinsyre, kalsium, karbonat, beta-karoten, karofyllen, karofyllen-epoksid, klorid, klorgeninsyre, cichorinsyre, cichorinsyre-metylester, kobolt, cyanadin-3-0-(beta-d-glykopyranosid), cynadin-3-(6-0-malonyl-beta-d-glykopyranosid), cynarin, deka-(2e,4e,6e)trienoinsyre-isobutylamid, des-rhamnosylverbaskosid, 3,5-dikaffeoylkininsyre, 4-5-0-dikaffeoylkininsyre, 2, 3-0-diferulolvinsyre, do-deka-(2e,4e)-dienoinsyre-isobutylamid, dodeka-2,4-dien-l-yl-isovalerat, dodeka(2e,6z,8e,10e)-tetra-enoinsyreisobutylamid, epishobunol, beta-farnesen, 2-0-fe-ruloyvinsyre, germacren, heptadeka-(8z,llz)-dien-2-on, heteroksylan, humulen-8-12, (e)-10-hydroksy-4, 10-dimetyl-4,11-dodekadien-2-on, 13-hydroksyoktadeka-(9z,lie,15z)-trienoin-syre, inulin, jern, isoklorogeninsyre, isorhamnetin-3-rutino-sid, isotussilagin, kaempferol, kaempferol-3-glukosid, kaempferol-3-nutinosid, limonen, luteolin, luteolin-7-glukosid, magnesium, mangan, 2-metyltetradeka-5, 12-dien, 2-metyltetradeka-6, 12-dien, metyl-p-hydroksykinnamat, marcen, niacin, palmitinsyre, pentadeka-(8z,llz)-dien-2-on, pentadeka-(8z,13z)-dien-ll-lyn-2-on, pentadeka-8-en-2-on, pentadeka-(8z)-en-2-on, pentadeka-(8z)-en-11, 13-dien-2-on, 1-pentadecen, penta-(1, 8z)-dien, fosfor, alfa-pinen, beta-pinen, polyacetylener, pontica-epoksid, kalium, protein, kercetage-tin-7-glukosid, kercetin, kercetin-3-galaktosid, kercetin-3-glukosid, kercetin-3-robinosid, kercetin-3-xylosid, kercetin-3-xylosylgalaktosid, rhamnoarabinogalaktan, riboflavin, rutin, rutosid, selen, silikat, beta-sitosterol, sitosterol-3-beta-o-glukosid, natrium, stigmasterol, sulfat, vinsyre, tetradeka-(8z)-en-11,13-dien-2-on, tiamin, n-triakontanol, trideka-l-en-3,5,7,9,10-pentayn, tussilagin, vanallin, verbaskosid, sekviterpener, eddiksyre, alfa-amyron, arabinose, alfa-bisabolen, gamma-bisabolen, kadinen, kampesterol, kolesterol, cinnamaldehyd, commiferin, alfa-commiforinsyre, beta-commiforinsyre, gamma-commiforinsyre, commiforininsyre, m-kresol, cuminalkohol, cuminaldehyd, dipenten, elemol, 3-epi-alfa-amyrin, eugenol, furanodien, furanodienon, galaktose, gummi, heerabolen,-alfa-heerabomyrrhol, beta-heerabomyrrhol, heeraboresen, limonen, 4-0-metyl-glukuronsyre, n-nonacesan, beta-sitosterol, xylose, caropylener (carophylener), lynderstyren (lindestyren), caropylener (carophylener), myrrha gummi resin, curzenon, dihydro-frianodin-6-on, 2-metoksyfurandien og lynderstyren (lindestyren).

De kjemiske formler for noen av de botaniske ekstrakter fra Echinacea er vist nedenfor.

De kjemiske formler for noen av de botaniske ekstrakter fra Commiphoria myrrha er vist nedenfor.

Myrrha betegnes også noen ganger som myrrh, mirre, myrrhis, gummi myrrha, myrrha vera, gummimyrra, Commiphora-resin, gruggalgummi, gruggalresin, Heerabol myrra, myrrhe, Manniliche-myrrhe, Opopanax og Hirabol myrra. Myrrha kan omfatte gummiresin erholdt fra kutt laget i barken hos trær fra slekten Commiphora myrrha, dvs. myrratreet. Myrrha kan også omfatte balsamiske safter fra Balsamodendron myrrha, dvs. en arabisk myrt, et borreaktig tre. Myrrha kan også ekstraheres fra Osmorhiza eller Washingtonia, som noen ganger betegnes spansk kjørvel. Myrratreet forekommer naturlig i Eritrea, Abessinia, Somalia, Yemen, Sudan og andre steder.

De myrraproduserende Commiphora-arter er busker eller små trær med store, skarpe torner på stammen. De ulikt fire-delte bladene er alternerende og de små blomstene arrangert i terminale busker. Ved skade gir de schizogene resinkanaler medikamentet myrra.

Myrra er et lufttørket oljegummiresin som utskilles fra barken hos Commiphora-arter. Materialet omfatter uregel-messige, avrundede korn eller klumper av forskjellig størrelse med hull, og varierer i farge fra mørkebrunt og nesten svart til lys eller mørk orangebrunt, noen deler kan være gule eller fargeløse til svakt gule. Overflaten er for det meste belagt med et grått til gulaktig grått pulver, bruddflatene er konko-idale og gir tynne, gjennomskinnelige fragmenter. Myrra kan ha en søt duft og en harsk og aromatisk odør. Myrra kan ha bitter og aromatisk smak. Myrra kan ha skarp smak og klebes til ten-nene under tygging.

Commiphora molmol og andre Commiphora-arter er, når det gjelder kjemisk sammensetning av deres gummiresiner, sam-menlignbar med myrra DAB 10. Det er betydelig forvirring i litteraturen vedrørende myrrakilder og identiteten av de Commiphora-arter som er innblandet. Vanlig myrra eller hirabol myrra synes å være avledet fra Commiphora myrrha. Somalisk myrra sies å komme fra Commiphora molmol. Imidlertid er det systematiske (taksonomiske) slektskap mellom Commiphora myrra og Commiphora molmol ikke klart. Kilden for Abyssinsk myrra er Commiphora madagascariensis eller Commiphora abyssinica. Opopanax, som også betegnes bisabol myrra eller parfymert bdel-lium, antas å stamme fra enten Commiphora erythraea (Ehrenb) eller Opopanax.

Sammensetningen av myrra er svært kompleks og bare delvis kjent fra de 40-60 % av myrra som er løselig i etanol og omfatter et resin og en essensiell olje. Myrra består nesten utelukkende av seskviterpener. Hovedkomponenten i seskviterpener er furanoseskviterpener av typene germacrane elemane, eudesmane og guaiane. I tillegg foreligger det seskviterpen-hydrokarboner, f.eks. P~ og 8-elemen, p-bourbonen, p-caryofyllen, humulen og seskviterpenalkoholer, f.eks. elemol. Formod-entlig er noen av furanoseskviterpenene karakteristiske for farmasøytisk myrra. Rå myrragummi eller rå mucilago omfatter 20 % proteiner og 65 % karbohydrater som utgjøres av galaktose, 4-0-metylglukuronsyre og arabinose. Commophora myrrafyto-kjemikalier omfatter eddiksyre, alfa-amyron, arabinose, alfa-bisabolen, gamma-bisabolen, cadinen, kampesterol, kolesterol, cinnamaldehyd, commiferin, alfa-commiforinsyre, beta-commiforinsyre, gamma-commiforinsyre, commiforininsyre, m-kresol, cuminalkohol, cuminaldehyd, dipenten, elemol, 3-epi-alfa-amyrin, eugenol, furanodien, furanodienon, galaktose, gummi, heerabolen, alfa-heerabomyrrhol, beta-heerabomyrrhol, heeraboresen, limonen, 4-0-metyl-glukuronsyre, n-nonacesan, beta-sitosterol, xylose, caropylener (carofylener), myrra gummiresin, curzenon, dihydro-fuanodien-6-on, 2-metoksyfurandien og lynderstyren (lindestyren).

Myrratinktur kan ha en antiinflammatorisk virkning. Makroskopisk og mikroskopisk kan myrra opptre som et brungult pulver som karakteriseres ved gulaktige fliser eller kuleform-ede korn av forskjellige størrelser, sammen med et fint, gran-ulært materiale som sveller i vann. I kloralhydratpreparater foreligger bare noen få vevsfragmenter fra plantekilden: rød-brune fragmenter av kork, enkeltliggende og grupper av polyhedrale til avlange steinceller, delvis med svært fortykkede, porete og fortreete vegger med brunaktig innhold, fragmenter av tynnvegget parenkym og sklerenkymatosefibré, og 10-25 um irregulært prismeformede til polyhedrale krystaller av kalsi-umoksalat.

Myrra bør beskyttes fra lys og fuktighet i godt lukkede beholdere. Det lagres best med et tørkemiddel til stede, siden karbohydratdelen av medikamentet lett absorberer vann. Myrra bør fortrinnsvis ikke lagres i pulverform.

Folsyre

Folsyre, også betegnet folacin, pteroylglutaminsyre, foldin, folaemin, foliamin, folicet, folipac, folletter, fol-san, folvite, incafolic, millafol eller cytofol, er et gult, krystallinsk, vannløselig vitamin fra B-kompleksgruppen som er essensielt for cellevekst og reproduksjon. Folsyre fungerer som et koenzym sammen med vitaminene B12 og vitamin C i nedbrytning og anvendelse av proteiner og ved dannelse av nukle-insyrer og hem i hemoglobin. Folsyre stimulerer også appetit-ten og produksjon av saltsyre i fordøyelseskanalen. Folsyre lagres i leveren og kan syntetiseres av bakteriefloraen i magetarmkanalen. Mangel på folsyre kan føre til dårlig vekst, gråning av hår, glossitt, stomatitt, gastrointestinale lesjoner og diare, og kan føre til megaloblastisk anemi. Mangel på folsyre skyldes utilstrekkelig inntak i dietten av vitaminet, manglende absorpsjon eller metabolske forstyrrelser. Behovet for folsyre er forhøyet ved graviditet, i barndommen og ved stress. Folsyre er både varmelabilt og syrelabilt, og et betydelig tap av vitaminet skjer ved lagring over lengre tidsrom. Folsyre er ikke-giftig og effektivt ved behandling av spesifikke mangeltilstander. Den kjemiske formel for folsyre er vist nedenfor.

Strukturen av folsyre er gitt nedenfor:

Folsyremolekylet inneholder glutaminsyre, p-amino-benzosyre og et pterin, kombinasjonen av pterinet og p-amino-benzosyre betegnes pterocidsyre. Den viste struktur er pteroylglutaminsyre fra lever. Folsyren som produseres av bakterier, inneholder tre glutaminsyrerester sammenbundet via y-gluta-mylbindinger. Mange dyrevev inneholder pteroylheptaglutamin-syre hvor glutaminsyrerestene igjen er sammenbundet ved y-glut-amylbindinger. Syntetiske pteroylpolyglutaminsyrer i hvilke glutaminsyremolekylene er sammenbundet med a-glutamylbinding-er, er aktive i bakterievekstanalyser, pteroyl-y-glutaminsyrer er effektive både i bakterier og ved behandling av makrocytisk anemi hos mennesket. Et enzym i dyrevev hydrolyserer de naturlig forekommende pteroylpolyglutamatforbindelser til pteroyl-monoglutaminsyre og fri glutaminsyre.

En annen strukturformel for pteroylglutaminsyre (PteGlUi) er vist nedenfor.

Strukturer og nomenklatur for pteroylglutaminsyre (folsyre).

Hoveddelen av folsyremolekylet omfatter en pteridin-ring koblet via en metylenbro til paraaminobenzosyre, som er koblet via en amidbinding til glutaminsyre. Selv om pteroylglutaminsyre er den vanlige farmasøytiske form av folsyre, er det verken den viktigste folatklassen i mat eller det aktive koenzym for intracellulær metabolisme. Etter absorpsjon reduseres PteGlUi hurtig i 5, 6, 7 og 8-posisjon til tetrahydrofol-syre (H^PteGlUi) som så fungerer som akseptor for en rekke én-karbonenheter. Disse tilkobles enten i 5 eller 10-posisjon i pteridinringen eller danner en bro mellom disse atomer slik at det dannes en ny ring med fem medlemmer.

Vitamin B12°9 folsyre er essensielle næringsstoffer for mennesket. Mangel på et av disse vitaminer fører til defekt syntese av DNA i enhver celle som prøver å replikere sine kromosomer og dele seg. Siden vev med den høyeste omsetning av celler viser de mest dramatiske endringer, er det hematopolet-Iske system spesielt følsomt overfor mangler på disse vitaminer. Klinisk er det tidligste tegn på mangel en megaloblastisk anemi, hvor forstyrrelsene i DNA-syntesen fører til karakteristiske, morfologiske unormaliteter hos forløpercellene i ben-margen. Unormale, makrosytiske, røde blodceller er produktet og pasienten får en alvorlig anemi.

Metylkobalamin understøtter metioninsyntetasereak-sjonen, som er essensiell for normal folatmetabolisme. Metyl-grupper som doneres av metyltetrahydrofolat (CHa^PteGlUi) benyttes for dannelse av metylkobalamin, som så fungerer som en metylgruppedonor for overføring av homocystein til metionin. Denne folatkobalamin interaksjon er grunnleggende for normal syntese av puriner og pyrimidiner og følgelig av DNA. Metio-ninsyntetasereaksjonen er først og fremst ansvarlig for kontroll av resyklering av folatkofaktorer, opprettholdelse av intracellulære konsentrasjoner av folylpolyglutamater og, via syntese av metionin og dets produkt S-adenosylmetionin, opprettholdelse av en rekke metyleringsreaksjoner. Siden metyltetrahydrofolat er den viktigste folatklasse som tilføres cellene, er overføring av metylgruppen til kobalamin essensiell for tilstrekkelig tilførsel av tetrahydrofolat (H^teGlUi), et substrat for en rekke metabolske trinn. Tetrahydrofolat er forløper for dannelse av intracellulære folylpolyglutamater, og forbindelsen fungerer også som akseptor for en én-karbon-enhet ved overføring av serin til glysin, med resulterende dannelse av 5,10-metylentetrahydrofolat (5,10-CH2H4PteGlu). Dette derivat donerer metylengruppen til deoksyuridylat for syntese av tymidylat - en ekstremt viktig reaksjon i DNA-syntesen. I denne prosess overføres 5,10-CH2H4PteGl til di-hydrofolat (H2PteGlu). Syklusen fullføres så ved reduksjon av H2PteGlu til H4PteGlu ved dihydrofolatreduktase, et trinn som blokkeres av folatantagonister som metotreksat. Andre reak-sjonsveier fører også til syntese av 5,10-metylentetrahydrofolat.

Tabell A

Biosyntese av folsyre

Biosyntesen av folsyre er vist nedenfor. Symbolet ppp representerer trifosfat.

Folat kan transporteres til vev som CHj^PteGi. Leveren vil aktivt redusere og metylere PteGlUi (og H2 eller H4PteGlu1) og transporterer deretter CH3H4PteGlu1 til gallen for reabsorpsjon i tarmen og påfølgende tilførsel til vevene, CH3H4PteGlu fungerer også som metyldonor for dannelsen av metylkobalamin og som en kilde for H4PteGlu og andre folatklas-ser, som beskrevet tidligere. Folat lagres i cellene som poly-glutamater.

Overflateaktive midler

Selv om benzalkoniumklorid er det foretrukne overflateaktive middel for best resultater, kan det i visse tilfeller være ønskelig å benytte andre overflateaktive midler med kvaternært ammonium eller andre overflateaktive midler.

Den kvaternære ammoniumforbindelse kan være dikoko-dimoniumklorid, også kjent som dikokoalkyldimetyl, klorider eller dikokodimetylammoniumklorid eller Di-C8-18-alkyldimetyl-klorider. Denne forbindelse kan benyttes i kombinasjon med isopropanol, f.eks. 20-30 % isopropanol. Den foretrukne kilde for den kvaternære forbindelse omfatter 70-80 % kvaternær ammoniumforbindelse og mindre enn 0,03 % metylklorid, har en spesifikk tetthet på tilnærmet 0,87 ved 46 °C, et damptrykk på 4,4 kPa ved 20 °C, et begynnende kokepunkt på 82 °C ved 101 kPa og en flyktighetsgrad på 20-30 % og produseres under varemerket CarSpray 300 av Witco Corporation, Dublin, Ohio, USA. Den kvaternære forbindelse kan tilveiebringe desinfekterende egenskaper og fungere som et fungicid for behandling av sopp- og gj ærinfeksj oner.

Andre kvaternære ammoniumforbindelser kan være anvendbare, f.eks. de fremstilt under varemerket Jet Quat 2C-75 av Jetco Chemicals, Inc. av Corsicana, Texas, USA, eller under varemerket Carspray 400 og Carnauba Spray 200 av Witco Corporation, Dublin, Ohio, USA, eller som inneholder 9 % denaturert etylalkohol, f.eks. preparatet solgt under varemerket BTC 2125M av Stephan Company, Northfield, Illinois, USA, eller følgende MAQUAT-produkter omfattende n-alkyldimetylbenzylammoniumklorid, fremstilt av Mason Chemical Company, Arlington Heights, Illinois, USA. LC-12S (67 % C12, 25 % C14, 7 % C16, 1 % C18), MC 1416 (5 % C12, 60 % C14, 30 % C16, 5 % C18), MC1412 (40 % C12, 50 % C14, 10 % C16), SC-18-stearylpast eller flak (5 % C16, 95 % C18), TC-76 eller MQ-2525 (5 % C12, 60 % C14, 30 % C16 og 5 % C18) og MC6025-50 % (25 % C12, 60 % C14 og 15 % C16). Jet Quat 2C-75 omfatter 50-75 % dikokodimetyl-kvaternært ammoniumklorid, 20-50 % isopropylalkohol, har en spesifikk tetthet på 0,88 og et kokepunkt på 82 °C. CarSpray 400 omfatter 55-65 % kvaternære ammoniumforbindelser, 20-30 % aminer, C14-18 & Cl6-18-umettet, alkyl, etoksylert, 10-20 % isopropanol og mindre enn 0,03 % metylklorid og har en spesifikk tetthet på tilnærmet 0,88 ved 24 °C, et damptrykk på

4,4 kPa ved 20 °C, et utgangskokepunkt på 82 °C ved 101 kPa, og en fordampningsgrad på 10-20 %. Carnauba Spray 200 omfatter 50-60 % kvaternære ammoniumforbindelser, 10-20 % isopropanol, 15-25 % vann, 1-10 % alkoylert carnauba-voks og mindre enn 0,03 % metylklorid og har en spesifikk tetthet på tilnærmet 0,90 ved 27 °C, et damptrykk på 4,4 kPa ved 20 °C, et utgangskokepunkt på 82 °C ved 101 kPa og en fordampningsgrad på 20-40 %.

Ikke-ioniske, overflateaktive midler er overflateaktive forbindelser som ikke ioniseres i vandig løsning. De besitter ofte hydrofile egenskaper grunnet forekomst av en oksygenert kjede (f.eks. en polyoksyetylenkjede), mens den lyofile del av molekylet er avledet fra fettsyrer, fenoler, alkoholer, amider eller aminer. Eksemplariske forbindelser er poly(etylenoksid)kondensatene av alkylfenoler, f.eks. kondensasjonsproduktet dannet fra ett mol nonylfenol og 10 mol etylenoksid og kondensasjonsproduktene fra alifatiske alkoholer og etylenoksid, f.eks. kondensasjonsproduktet dannet fra 1 mol tridekanol og 12 mol etylenoksid.

De ikke-ioniske overflateaktive midler kan omfatte fenoletoksylater som omfatter et kondensasjonsprodukt av etylenoksid og en alkylfenol eller en alifatisk alkohol. De ikke-ioniske, overflateaktive midler omfatter fortrinnsvis nono-fenoletoksylat, f.eks. T-DET og/eller oktafenoletoksylat. De ikke-ioniske overflateaktive midler er reaksjonsprodukter av etylenoksid og nonolfenol og/eller oktalfenol. Forholdet mellom fenol og etylenoksid kan variere fra 2:20 til 4:16 og er fortrinnsvis tilnærmet 8:12.

Ikke-ioniske, syntetiske, overflateaktive midler kan omfatte ikke-ioniske detergenter. Ikke-ioniske, syntetiske, overflateaktive midler kan også dannes ved kondensasjon av etylenoksid med en hydrofob base dannet ved kondensasjon av propylenoksid med propylenglykol. Den hydrofobe del av molekylet, som naturligvis viser uløselighet i vann, har en molekyl vekt fra tilnærmet 1 200 til 2 500. Addisjon av polyoksy-etylenradikaler til denne hydrofobe del, bidrar til å øke løseligheten i vann av molekylet under ett og produktets væskekarakter kan beholdes opptil det punkt hvor polyoksy-etyleninnholdet er tilnærmet 50 % av totalvekten av kondensa-sj onsproduktet. Andre ikke-ioniske, syntetiske, overflateaktive midler kan omfatte polyetylenoksidkondensatene av alkylfenoler, f.eks. kondensasjonsproduktene av alkylfenoler eller dialkylfenoler, hvori alkylgruppen inneholder fra tilnærmet 6 til 12 karbonatomer i enten en uforgrenet eller forgrenet kjede, med etylenoksid. Etylenoksidet kan foreligge i mengder tilsvarende 8 til 25 mol etylenoksid pr. mol alkylfenol. Alkylsubstituenten i slike forbindelser kan være avledet fra polymerisert propylen, diisobutylen, n-okten eller n-nonen.

Ikke-ioniske, overflateaktive midler kan også fremstilles ved kondensasjon av etylenoksid og reaksjonsproduktet av propylenoksid og etylendiamin, f.eks. forbindelser som inneholder fra tilnærmet 40 % til tilnærmet 80 % polyoksyetyl-en (vekt/vekt) og med en molekylvekt fra tilnærmet 5 000 til tilnærmet 11 000, produkter fra reaksjonen mellom etylenoksid-grupper med en hydrofob base som utgjøres av reaksjonsproduktet av etylendiamin og overskudd av propylenoksid, hvor basen har en molekylvekt i området fra 2 500 til 3 000.

Andre ikke-ioniske, overflateaktive midler omfatter kondensasjonsproduktet av alifatiske alkoholer med fra 8 til 18 karbonatomer, enten i uforgrenet eller forgrenet kjede, og etylenoksid, f.eks. en kokosalkoholetylenoksidkondensasjon med fra 10 til 30 mol etylenoksid pr. mol kokosalkohol og hvor ko-kosalkoholfraksjonen har fra 10 til 14 karbonatomer.

Andre ikke-ioniske, overflateaktive midler omfatter langkjedede, tertiære aminoksider som tilsvarer følgende generelle formel hvori Rx er et alkylradikal med fra tilnærmet 8 til 18 karbonatomer og R2 og R3 begge er metyl- eller etylradikaler. Pilen i formelen er en konvensjonell representasjon av en semipolar binding. Eksempler på aminoksider som er egnet for anvendelse omfatter dimetyldodecylaminoksid, dimetyloktylaminoksid, di-metyldecylaminoksid, dimetyltetradecylaminoksid og dimetyl-heksadecylaminoksid.

Andre ikke-ioniske, overflateaktive midler kan omfatte langkjedede tertiære fosfinoksider tilsvarende følgende generelle formel

RR'R"P->0

hvori R er et alkyl-, alkenyl- eller monohydroksyalkylradikal med fra 10 til 18 karbonatomer i kjeden, og R<1> og R" begge er alkyl- eller monohydroksyalkylgrupper med fra 1 til 3 karbonatomer. Pilen i formelen er en konvensjonell representasjon av en semipolar binding. Eksempler på egnede fosfinoksider er: dimetyldodecylfosfinoksid, dimetyltetradecylfosfinoksid, etyl-metyltetradecylfosfinoksid, cetyldimetylfosfinoksid, dimetyl-stearylfosfinoksid, cetyletylpropylfosfinoksid, dietyldodecyl-fosfinoksid, dietyltetradecylfosfinoksid, dipropyldodecylfos-finoksid, bis-(2-hydroksymetyl)dodecylfosfinoksid, bis-(2-hyd-roksyetyl)dodecylfosfinoksid, (2-hydroksypropyl)metyltetrade-cylfosfinoksid, dimetyloleylfosfinoksid og dimetyl-(2-hydrok-sydodecyl)fosfinoksid.

I noen tilfeller kan det være nyttig å benytte andre overflateaktive midler, f.eks. et annet kationisk overflateaktivt middel, et amfolytisk overflateaktivt middel eller et zwitterionisk overflateaktivt middel.

De kationiske overflateaktive midler kan omfatte kationiske detergenter. De kationiske overflateaktive midler omfatter forbindelser som ioniseres i vandig løsning slik at det dannes kationer som inneholder den lyofile gruppe. Typisk for disse forbindelser er de kvaternære ammoniumsalter som inneholder en alkylgruppe med fra tilnærmet 12 til tilnærmet 18 karbonatomer, f.eks. laurylbenzyldimetylammoniumklorid.

Amfolytiske, overflateaktive midler er forbindelser

med både anioniske og kationiske grupper i samme molekyl. Eksempler på slike forbindelser er derivater av alifatiske aminer som inneholder en lang kjede med fra tilnærmet 8 til tilnærmet 18 karbonatomer og en anionisk vannløselig gruppe, f.eks. kar-boksysulfo, sulfo eller sulfato. Eksempler på amfolytiske detergenter er natrium-3-dodecylaminopropansulfonat, natrium-N-metyltaurat og beslektede forbindelser, f.eks. høyere alkyl-disubstituerte aminosyrer, betainer, tetiner, sulfaterte langkjedede olefiniske aminer og sulfaterte imidazolinderivater.

Zwitterioniske, overflateaktive midler kan omfatte syntetiske detergenter. Zwitterioniske, overflateaktive midler er generelt derivater av alifatiske, kvaternære ammoniumforbindelser hvor det alifatiske radikal kan være en uforgrenet eller forgrenet kjede og hvori én av de alifatiske substitu-enter inneholder fra 8 til 18 karbonatomer og én inneholder en anionisk vannløselig gruppe, f.eks. karboksy, sulfo eller sulfato. Eksempler på forbindelser som ligger innenfor denne definisjon, er 3-(N,N-dimetyl-N-heksadecylammonio)propan-1-sul-fonat og 3-(N,N-dimetyl-N-heksadecylammonio)-2-hydroksypropan-1-sulfonat.

Klinisk farmakologi

Da Echinacea- og Commiphora-fytokjemikaliene (de antimikrobielle isolater, botaniske ekstrakter og mikrobeinhibitorene) ble sammenblandet, kombinert og tilført sammen med et overflateaktivt middel, fortrinnsvis benzalkoniumklorid, et næringsstoffholdig bærestoff, fortrinnsvis folsyre, og et sterilt, vandig bærestoff, var resultatene uventede og overraskende gode for behandling av HIV og andre infektiøse sykdommer og effektiviteten av medisinen (den mikrobicidale forbindelse) var dramatisk forhøyet. Det er av betydning at den spesielle forbindelse ved in vitro-analyse viste uventet og overraskende god antiviral aktivitet mot HIV, heriblant inhibering av binding av HIV til målceller. Ved topisk analyse in vivo av den synergistiske medisin, ble herpes simpleks-infeksjoner umiddelbart stoppet. Ved analyse av den synergistiske medisin in vitro, var det overflateaktive middel benzalkoniumklorid vesentlig mindre toksisk og innenfor et sikkert nivå, og det var høyere nivå av inhibitorisk aktivitet mot HIV og HSV 1 og 2. Den synergistiske interaksjon ved sammenblanding av Echinacea-og Commiphora-fytokjemikaliene, folsyre og overflateaktivt middel ble vist og observert ved å iaktta den hurtige løselig-het av bestanddelene ved sammenblanding og den lett klebrige kvalitet som komponentene ga ved sammenblanding. Videre fremm-et de kjemiske egenskaper til Echinacea- og Commiphora-fytokjemikaliene, det overflateaktive middel, det næringsmidde1-holdige bærestoff (næringsmidlet) og det vandige bærestoff, stabilisering og økt reaktivitet, noe som er nyttig ved behandling av infektiøse sykdommer.

Medisinen kan benyttes i forskjellige fortynninger på orale og nasale slimhinner, vaginalt vev, labialt vev, analt og perianalt vev, penilt vev, kutant vev, åpent subkutant vev og, i høyere fortynninger, på okulære infeksjoner og fortrinnsvis rektal eller vaginal tilførsel. Ved å variere konsentrasjonene kan medisinen muligens tilføres parenteralt. Kontraindikasjon kan forekomme for vaginale og anale kanaler, i omslag, i ørekanalen, i lukkede bandasjer, i gipsbandasjer eller ved inntak, og slik anvendelse kan gi irritasjon eller kjemiske brannsår. Det kan være utilrådelig å benytte medisinen for behandling av infeksjoner med anaerob sopp, siden noen sopper kan være resistente.

Eksemplene 1- 7

In vivo- analyse

En innledende in vivo-analyse med topisk tilførsel,

ble utført for å evaluere virkningen av den medisinske behandling og preparatet ifølge foreliggende oppfinnelse på syv humane analyseindivider som ga positiv analyse for HSV 1 eller 2. Pasientene ble behandlet topisk med medisinen som omfattet det overflateaktive middel benzalkoniumklorid i en vandig løsning (i et forhold på 1:750) kombinert med det urteaktige, botaniske ekstrakt Echinacea purpurea i pulverform, inneholdende de tidligere angitte fytokjemikalier. Tilførsel av preparatet ble utført ved en totrinns fremgangsmåte, ved først å fukte det påvirkede området eller vesikkelen med det overflateaktive middel benzalkoniumklorid i en vandig løsning ved påsprøyting, berøring eller med en dråpeteller, og deretter påføre et lag av de pulveriserte fytokjemikalier over det fuktede området, enten med en tampong eller ved manuell utstrøing av pulveret på det infiserte området. En viktig side ved denne behandling var å opprettholde fullstendig dekking av det påvirkede områd-

et i den tid utbruddet varte. Utbruddsområdet ble derfor holdt dekket med det medisinske preparat ved ny tilførsel etter behov.

Av de syv pasienter var seks kvinner og én mann. Ved analysens begynnelse var mannens alder 38 år, mens de kvinne-lige pasienter var 8, 27, 30, 32, 38 og 39 år gamle. Det var tolv infektiøse utbrudd i løpet av tilnærmet seks uker. Ni av utbruddene var HSV 2, herpes genitales, og tre var HSV 1, for-kjølelsessår. Kvinnene på 30, 38 og 39 år hadde HSV 2 (herpes genitales). Den 38 år gamle kvinnen hadde også et HSV 1-for-kjølelsessår. Mannen hadde HSV 2 (herpes genitalis). Alle de analyserte pasienter hadde en veletablert sykdomshistorie og kunne beskrive sin sykdoms vanlige forløp. For å erholde ob-jektive resultater, visste ingen av analyseindividene noe om analysebehandlingen eller eventuelle virkninger av medisinen. Ved gjentatt analyse ble individene fortalt at det kunne være placeboer innblandet i preparatprøvene.

I syv tilfeller ble den antimikrobielle forbindelse (medisinen) tilført direkte til vevet i det prodromale stadium. I fem tilfeller ble den. antimikrobielle forbindelse til-ført direkte til utbrutte vesikler. Den antimikrobielle forbindelse ble tilført på ny etter behov for å opprettholde til-dekningen av utbruddsstedet.

Observasj oner:

Ved hver tilførsel av medisinen rapporterte hver pasient (hvert analyseindivid) en prikkende følelse i noen få

sekunder. De rapporterte også at medisinen (den antimikrobielle forbindelse) i vesentlig grad adhererte til vesiklene eller til det påvirkede området. Tilklebing av forbindelsen til epi-telvevet vedble i en viss grad, selv etter dusjing eller vask av området med vann.

Resultater:

Resultatene fra analysen av de 7 pasienter med den medisinske behandling og medisinen var uventet overraskende gode og svært konsistente. I alle tilfeller kunne pasienten lykkelig rapportere at når først preparatet (medisinen) var påført det påvirkede området, opphørte smerten fullstendig i løpet av 10 til 20 minutter, selv om ingen tidligere behandling noen sinne hadde lettet smerten før. I de syv tilfeller hvor forbindelsen (medisinen) ble tilført i det prodromale stadium, rapporterte pasientene at smerten opphørte, at alle symptomer som tidligere ville ha forsterket seg til et fullt utbrudd, opphørte, og at utbruddet aldri mer kom tilbake. Alle eksterne symptomer og fysiske manifestasjoner på herpes forsvant i løpet av få timer etter tilførsel av medisinen. I de fem tilfeller hvor forbindelsen (medisinen) ble påført utbrutte vesikler, rapporterte pasientene at smerten opphørte i løp-et av minutter, at den brennende, kløende og irriterende føl-else forsvant i løpet av 2 til 4 timer og at vesiklene tørket inn og forsvant i løpet av 21 t. I alle tilfeller forsvant de mer ekstreme, svekkende symptomer som feber, uvelhet, hoven lyske, væskende sår og smertefull urinering når først medisinen var påført.

I oppfølgingsfasen, hvor pasientene ble gitt en for-skyvning av preparatet (medisinen) for anvendelse på fremtid-ige utbrudd, ble det rapportert at dersom forbindelsen (medisinen) umiddelbart ble påført av pasientene ifølge instruk-sjonen når de første tegn på et utbrudd viste seg, et signal på det prodromale stadium av et utbrudd, ble utbruddet fullstendig stoppet og fjernet. Det er av betydning at de pasienter som var vant til flere utbrudd pr. år, rapporterte at de hadde bemerkelsesverdig lengre latensperioder. I en treårs oppfølging med ett individ som hadde rapportert alvorlige utbrudd hver måned i 4 år før anvendelse av denne medisin, kunne hun nå rapportere at hun ikke hadde hatt et utbrudd på over ett år etter anvendelse av denne medisin.

Ytterligere observasjoner:

Én mann rapporterte at han etter innledende påføring under det prodromale stadium av et utbrudd, dusjet og glemte å påføre preparatet (medisinen) på ny i et tidsrom på tilnærmet 30 t. Følgelig brøt flere vesikler ut og begynte å smelte sammen. Pasienten påførte preparatet (medisinen) på ny og holdt deretter området godt dekket med preparatet. Utbruddet forsvant deretter i løpet av 21 t, på samme måte som beskrevet for de andre pasienter.

En annen observasjon tydet på at preparatet (medisinen) kan svekkes eller være mindre effektiv i nærvær av visse proteiner eller såper. Én kvinne var muligens overdrevet grundig ved rengjøring av det påvirkede området før påføring av preparatet (medisinen). Dette skjedde under et tredje utbrudd etter at preparatet (medisinen) hadde hatt god virkning på de to tidligere utbrudd. I dette tilfellet var det ved påføring av preparatet (medisinen) ingen tegn til den vanlige prikkende følelse og ingen reduksjon av symptomene. Tilnærmet 24 t for-løp før hun søkte råd, og utbruddet hadde utviklet seg til fullt utbrudd av vesikler med alle de ovenfor nevnte symptomer på sykdommen. Hun ble forklart at hun skulle grundig fjerne eventuelle såperester fra området, tørke området og påføre preparatet (medisinen) på ny. Etter å ha fulgt disse instruk-sjoner rapporterte hun at utbruddet ble fullstendig stanset ved påføring av det medisinske preparat, som for de to tidligere utbrudd.

Eksemplene 8- 13

Dermatologisk og veterinærmessig analyse

Dyreforsøk for å fastslå eventuelle dermatologiske, allergiske reaksjoner indusert av det medisinske preparat (medisinen) ble utført. Seks forsøksdyr ble benyttet. Dyrene omfattet 3 hunnkaniner (av ukjent alder), 2 hunder (én 2 år gammel hunnhund og én 9 år gammel hannhund) og én 3 år gammel kastrert hannkatt. I disse dyreforsøk ble preparatet (medisinen) beskrevet ovenfor, påført ved den ovenfor angitte fremgangsmåte på innsiden av det ytre øre hos hvert dyr. I alle tilfeller ble det behandlede området holdt dekket med preparatet i 24 t, den samme tid som de humane individer hadde benyttet. Analysen utført på de seks dyr viste ingen tegn på dermatologisk irritasjon eller allergiske reaksjoner.

Eksempel 14

Det ovenfor beskrevne medisinske preparat inneholdende virale inhibitorer, ble også analysert på en vorte forårsaket av papillomvirus på mulen av en to år gammel gjeldet varmblodshest. Vorter forårsaket av papillomvirus, er vanskelige å behandle. Vortens diameter var 25 mm. Den antimikrobielle forbindelse (medisinen) ble påført to ganger daglig. Vortens diameter ble målt ved hver påføring.

Resultater:

Ganske uventet ble vortens dimensjoner dramatisk redusert med tilnærmet 3 mm pr. dag hvor medisinen ble påført vorten og på den femte dag falt den fullstendig av. Det ble observert at overflatelagene i vorten først begynte å degrad-eres slik at store erytematøse papeler ble eksponert. Intere-ssant nok ble vortenes størrelse ikke redusert ved avskalling eller avflaking, men dimensjonene i det området hvor vorten var koblet til pasientens epidermis, ble redusert slik at vorten falt av mens den fortsatt var noenlunde intakt, uten påfølgende arrdannelse.

I en pågående, langsiktig in vivo-analyse av foreliggende oppfinnelse, som begynte med de første syv pasienter i april 1989 og som nå har vart i 7 år, har tilnærmet 100 in-fektiøse utbrudd blitt behandlet med medisinen i forskjellige konsentrasjoner som tidligere beskrevet. I alle tilfeller var de overraskende gode resultater de samme: 1. Smerten forsvinner i løpet av minutter; 2. Ingen utbrudd forekommer dersom preparatet påføres i det prodromale stadium; 3. Utbruddet forsvinner i løpet av 21 t dersom medisinen påføres i det vesiku-lære stadium.

In vitro- analyse

Laboratorieanalyser ble utført ved University Of Chicago, Clinical Microbiology Laboratories, for å fastslå den inhibitoriske aktivitet in vitro av den medisinske behandling og preparatet (medisinen). Laboratorieanalysen ble utført av den assisterende direktør, PhD, og den assisterende professor i patologi. In vitro-analysen av det medisinske preparat, betegnet "medikamentet" nedenfor, ga overraskende gode resultater. Det ble fastslått at den medisinske behandling og det medisinske preparat hadde uventet, overraskende god, inhiberende aktivitet på HSV 1 og HSV 2. Patologen uttalte at han hadde analysert "hundrevis" av andre forbindelser og aldri sett noe så godt som hva denne forbindelse gjorde.

Det påfølgende er analysene av medisinen som ble ut-ført og resultatene som ble erholdt ved University of Chicago. For enkel tolkning av noen av de vitenskapelige resultater og analyseresultatene, gjelder følgende definisjoner: "MEM" viser til minimalt essensielt medium. Dette er dyrkningsmediet som benyttes i laboratorier for dyrking av de celler som analysene utføres med.

"Fibroblast" er en human mesenchymcelle (en celle som finnes i bindevev, blod, bein, lymfevev og brusk).

"IC50" viser til den inhibitoriske konsentrasjon. For denne analyse ble som vanlig et sluttpunkt på 50 % valgt. Det på-følgende tall angir den høyeste fortynning under 50 %. Det er derfor definisjonen på et sluttpunkt.

Dersom et felt under en fortynning ikke er ut-fylt, viser det til at det kan ha foreligget toksisitet ved denne fortynning, at analysen ikke har vært verdt å måle, eller at ingen tolkbare verdier var tilgjengelige.

Dersom et felt under en fortynning er markert med en bindestrek, viser dette til at ingen plakk forelå, og at det var vellykket inhibering av herpes

(HSV).

Eksemplene 15- 17

I disse in vitro-analyser ble følgende medikamenter (medisiner) benyttet: Medikament nr. 1 = Det overflateaktive middel benzalkoniumklorid i vandig løsning i et forhold på 1:750. Det overflateaktive middel i den vandige løsning ble filtrert før anvendelse og fortynnet med et likt volum 2 x MEM slik at en 1:1 500 fortynning i 1 x MEM ble erholdt.

Medikament nr. 2 = Echinacea-pulver (fytokjemikalier) i vandig løsning. Dette preparat ble ekstrahert ved varm infusjon i sterilt vann. De ekstraherte fytokjemikalier ble sentrifugert og filtrert før bruk. De filtrerte fytokjemikalier ble fortynnet med et likt volum 2 x MEM for erholdelse av det ufortynnede preparat i 1 x MEM.

Medikament nr. 3 = Echinacea-pulver (fytokjemikalier) ble ekstrahert og sammenblandet med det overflateaktive middel benzalkoniumklorid ved kald infusjon. Det bløandede preparat ble sentrifugert og filtrert før anvendelse, og fortynnet med et likt volum 2 x MEM for erholdelse av det ufortynnede preparat i 1 x MEM. 1. Tre 24-brønners plater ble inokulert med fibroblaster. Tre separate ekstraksjoner (for sammenligning) i fem konsentrasjoner av preparatet ble benyttet for analyse av antiviral aktivitet i konsentrasjonene: ufortynnet, 1:2, 1:4, 1:8 og 1:16 i 1 x MEM. Det var fire kontroilbrønner på hver plate som inneholdt MEM uten medikament. 2. Dyrkningsmediet ble fjernet fra brønnene og 200 ul HSV-1 ble tilsatt til hver brønn i den øvre halvdel av hver plate. HSV-1 var fortynnet 1:5 000 (2,0 \ il HSV-l-lager-løsning i 10 ml MEM). Virustiteret var 3 x 10<6> pr. ml. Videre ble 200 ul HSV-2 tilsatt til hver brønn i den nedre halvdel av hver plate. HSV-2 var fortynnet 1:2 000 (5 Ul HSV-2-lagerløs-ning i 10 ml MEM). Virustiteret var 6 x 10<5> pr. ml.

3. Platene ble inkubert ved 37 °C i to timer.

4. Inokulumet ble fjernet og én ml MEM tilsatt medikamentene 1-3 ble tilsatt til de fire brønnene. Konsentrasjonen av medikament relativt til MEM er angitt nedenfor. 5. Resultater: HSV-1, medikament i løsning, medikamentet tilsatt umiddelbart etter virusabsorpsjon.

Plate 1, medikament nr. 1: kontaminert med bakterier! Ingen vekst, kanskje cellerester.

Plate 2, medikament nr. 2: kontaminert med bakterier! Ingen vekst, kanskje cellerester.

Plate 3, medikament nr. 3: resultatene er gitt i tab-ellene 2 og 3 nedenfor.

Kommentarer: Analyse med medisinen (medikament nr. 3) ga fremragende resultater. Cellene ser fine ut, uten kontami-nering. Ved de lavere fortynninger kan preparatet muligens være toksisk for noen av cellene. Dette preparat var uventet vellykket i sin inhibitoriske aktivitet.

Eksemplene 18- 20

Tre 24-brønners plater ble inokulert med fibroblaster og følgende medikamenter.

Analysemedikament nr. IA = det overflateaktive middel benzalkoniumklorid i vandig løsning. Det overflateaktive middel benzalkoniumklorid ble fremstilt ved å lage en l:375-fortynning i vann (32 ul i 12,0 ml sterilt vann). Dette ble filtrert før anvendelse. Løsningen ble fortynnet i et likt volum 2 x MEM for erholdelse av en 1:750 fortynning i 1 x MEM. Fortynningen ble utført for å opprettholde forholdet.

Analysemedikament nr. 2A = Echinacea purpurea-pulver (fytokjemikalier) i vandig løsning. Dette preparat var en 50 mg/ml løsning (300 mg i 6,0 ml vann) av Echinacea purpurea-pulver i sterilt vann. Blandingen ble omrørt og lagret i kjøleskap i 4 t. Echinacea-pulverpreparatet ble sentrifugert ved 3 500 rpm i 15 min ved 10 °C og filtrert før bruk og deretter fortynnet i et likt volum 2 x MEM for erholdelse av det ufortynnede preparat i 1 x MEM.

Analysemedikament nr. 3A = Echinacea purpurea-pulver (fytokjemikalier) løst i det overflateaktive middel benzalkoniumklorid. Dette preparat var en 50 mg/ml løsning (300 mg i 6,0 ml benzalkoniumklorid, 1:375). Blandingen ble omrørt og lagret i kjøleskap i 4 t. Blandingen av fytokjemikalier og overflateaktivt middel ble sentrifugert ved 3 500 rpm i 15 min ved 10 °C og filtrert før bruk, og deretter fortynnet med et likt volum 2 x MEM for erholdelse av det ufortynnede preparat i 1 x MEM. 1. Tre plater ble benyttet for analyse av de tre medikamentpreparater. Konsentrasjonene som ble benyttet for analyse av antiviral aktivitet var 1:2, 1:4, 1:8 og 1:16 i 1 x MEM. Det var fire kontrollbrønner i hver plate som inneholdt MEM uten medikament. 2. Dyrkningsmediet ble fjernet fra brønnene og 200 |il HSV-1 ble tilsatt til hver brønn i øvre halvdel av hver plate. HSV-1 var fortynnet 1:5 000 (2,0 ul HSV-1-lagerløsning i 10 ml MEM). Virustiteret var 3 x IO<6> pr. ml.

3. Platene ble inkubert ved 37 °C i 4 timer.

4. Inokulumet ble fjernet og én ml MEM inneholdende medikamentene nr. 1A-3A, ble tilsatt til de fire brønnene. 5. Resultater: HSV-1, medikament i løsning, medikamentet tilsatt umiddelbart etter virusabsorpsjon.

Kommentarer: Disse brønnene har en fin utfelling over cellene. Benzalkoniumklorid utfelles sannsynligvis sammen med proteinet i mediet.

Kommentarer: Selv om noen plakk forelå var de svært små.

Kommentarer: Selv om det var noe toksisitet var dette medikament svært vellykket for inhibering av viruset, ingen plakk kunne observeres.

Eksemplene 21- 24

Fire 24-brønners plater ble inokulert med fibroblaster.

Analysemedikament nr. IB = det overflateaktive middel benzalkoniumklorid i vandig fortynning. Løsningen ble fremstilt ved å lage en 1:1 000 fortynning i vann (10 ul i 10,0 ml sterilt vann). Dette ble filtrert før bruk og fortynnet med et likt volum 2 x MEM for erholdelse av en 1:2 000 fortynning i 1 x MEM (500 Ul medikament pluss 500 pil 2 x MEM).

Analysemedikament nr. 2B = Echinacea purpurea-pulver (fytokjemikalier) i vandig løsning. Dette preparat var en 50 mg/ml løsning (250 mg i 5,0 ml vann) av Echinacea purpurea-pulver i sterilt vann. Blandingen ble omrørt og lagret i kjøleskap i 4 t. Dette Echinacea-pulverpreparatet ble sentrifugert ved 3 500 rpm i 15 min ved 10 °C og filtrert før bruk og fortynnet med et likt volum 2 x MEM for erholdelse av det ufortynnede preparat i 1 x MEM (500 ul medikament pluss 500 [ il 2 x MEM).

Analysemedikament nr. 3B = Echinacea purpurea-pulver (fytokjemikalier) løst i det overflateaktive middel benzalkoniumklorid. Dette preparat var en 50 mg/ml løsning (250 mg i 5,0 ml benzalkoniumklorid, 1:1 000). Blandingen ble omrørt og lagret i kjøleskap i 4 t. Echinacea-fytokjemikaliene og de overflateaktive midler ble sentrifugert ved 3 500 rpm i 15 min ved 10 °C og filtrert før bruk, og deretter fortynnet med et likt volum 2 x MEM for erholdelse av preparatet i 1 x MEM

(500 ul medikament pluss 500 ul 2 x MEM).

Analysemedikament nr. 4B = Echinacea purpurea-pulver (fytokjemikalier) i vandig løsning (fortynningsmiddel) og deretter blandet med det overflateaktive middel benzalkoniumklorid i et forhold på 1:1 000. Dette preparat var en 50 mg/ml løsning (250 mg i 5,0 ml vann) av Echinacea purpurea-pulver i sterilt vann. Blandingen ble omrørt og lagret i kjøleskap i 4 t. De vandige fytokjemikalier ble sentrifugert ved 3 500 rpm i 15 min ved 10 °C og filtrert før anvendelse. Dette preparat ble fortynnet med et likt volum benzalkoniumklorid i et forhold på 1:1 000 for erholdelse av Echinacea-benzalkonium-kloridblandingen. Denne blanding ble fortynnet med et likt volum 2 x MEM for erholdelse av 1:4-preparatet i 1 x MEM

(500 ul medikament nr. 1 og 250 ul medikament nr. 2 pluss 500 ul 2 x MEM).

1. Fire plater ble benyttet for analyse av de fire medikamentpreparatene. Konsentrasjonene som ble benyttet for analyse av antiviral aktivitet var 1:20, 1:40, 1:80 og 1:160 og 1:320 i 1 x MEM. Det var fire kontrollbrønner på hver plate som inneholdt MEM uten medikament. 2. Dyrkningsmediet ble fjernet fra brønnene og 200 (il HSV-1 ble tilsatt til hver brønn i de øvre to rader på hver plate. HSV-1 var fortynnet 1:5 000 (2,0 Ul HSV-l-lager-løsning i 10 ml MEM). Virustiteret var 3 x IO<6> pr. ml. Videre ble 200 Ul HSV-2 tilsatt til hver brønn i den nedre halvdel av hver plate. HSV-2 var fortynnet 1:2 000 (5,0 ul HSV-2-lager-løsning i 10 ml MEM). Virustiteret var 6 x 10<5> pr. ml.

3. Platene ble inkubert ved 37 °C i 4 timer.

4. Mediet ble fjernet og én ml MEM inneholdende medikamentene nr. 1-4, ble tilsatt til de fire brønnene. 5. Resultater: HSV-1, medikament i væskeform, medikamentene tilsatt umiddelbart etter virusabsorpsjon.

Kommentarer: Noe toksisk, analysen var vanskelig å måle.

HSV-2, medikament i væskeform, medikamentene tilsatt umiddelbart etter virusabsorpsjon.

Kommentarer: analysen var for toksisk til å gi gode målinger.

Kommentarer: Selv om det var noe toksisitet var medikamentet svært vellykket idet ingen plakk kunne observeres.

Kommentarer: En vanskelig prøve å evaluere virkelig godt. Medikamentet har imidlertid vellykket inhibitorisk aktivitet .

Kommentarer: For toksisk i de høyere konsentrasjoner. Ikke desto mindre forelå inhibitorisk aktivitet ved 1:320.

Kommentarer: Toksisitet, trolig grunnet benzalkoniumklorid. Medikamentet i fortynningen 1:320 viste svært kraftig inhibitorisk aktivitet.

In vitro-analysene i eksemplene 21-24 benyttet ikke-raffinerte råmaterialer. Ikke desto mindre viste analysene overraskende god virusinhiberende aktivitet og en sannsynlig synergi mellom bestanddelene.

I in vitro-analysene ovenfor hvor medikamentene nr. 3, 3A og 3B var Echinacea purpurea-fytokjemikalier ekstrahert og sammenblandet med det overflateaktive middel benzalkoniumklorid, viste den resulterende medisin større antiviral aktivitet og mest bemerkelsesverdig, en synergistisk virkning mellom bestanddelene: Echinacea purpurea og benzalkoniumklorid. Dette kan muligens forklares ved økt stabilitet og forsterket reaktiv!tet mellom de to bestanddeler. Benzalkoniumkloridet i den synergistiske blanding viste mindre grad av toksisitet og den synergistiske kombinasjon (medisinen) viste større grad av antiviral aktivitet, særlig mot HSV-2.

HIV- analyser

Viracea-1 og Viracea-2 ble analysert for evaluering av anti-HIV-aktivitet i akutte infeksjonsmodeller. Ytterligere analyser ble utført for å evaluere konsentrasjonsområdet og virkningsmekanismen for de to bestanddeler.

Forbindelsene Viracea-1 og Viracea-2 ble levert som løsninger. Utformingen omfattet filtrering av løsningen og sentrifugering. Den høyeste analysekonsentrasjon som ble benyttet i analysene, varierte fra en 1:5 fortynning til en 1:100 fortynning i vevskulturmedium. Hver forbindelse ble lagret ved -70 °C før anvendelse. I disse analyser ble følgende medikamenter (preparater) benyttet.

Viracea-1 =

Viracea-2 =

Dyrking og kvantitering av cellelinjer og virussuspensjoner

Cellene som ble benyttet i analysene av forbindelsene, ble betegnet CEM-SS-cellelinjen. Disse cellelinjer er svært følsomme overfor HIV-infeksjon, danner hurtig multinukleære syncytia og drepes til slutt av HIV. Disse celler kan lett dyrkes (2-7 x IO<3> celler/ml) i RPMI 1640-vevsdyrkningsmedium tilsatt 10 % føtalt bovint serum, glutamin og antibio-tika. Cellene omsås to ganger i uken i 1:20 fortynning. Antall omsåinger noteres hver uke og cellene kastes etter 20 ukers omsåing og friske CEM-SS-celler opptines og benyttes i analysen. Lagringssuspensjoner av CEM-SS-celler var nedfrosset i flytende nitrogen i 1 ml NUNC-ampuller i 90 % føtalt kalveser-um og 10 % dimetylsulfoksid (DMSO). Etter opptining er CEM-SS-cellene rutinemessig klare for anvendelse i primæranalysen etter to uker i kultur. Før omsåing av en cellelinje i de senere omsåingsstadier analyseres de nye CEM-SS-celler i analyse-protokollen ved benyttelse av den foreliggende lagersuspensjon av infektiøst virus og AZT. Dersom infektiviteten av viruset er vesentlig forskjellig på de nye cellene, eller dersom AZT synes mindre aktivt enn forventet, vil de nye celler ikke benyttes i analyseprogrammet. Mycoplasmaanalyse utføres rutinemessig på alle cellelinjer (se ovenfor).

Porsjoner av virus fremstilles og titreres i CEM-SS-celler, fordeles i porsjoner på 5 ml og nedfryses ved -135 °C. Etter opptining kasseres ubenyttet virus for å unngå endringer i det infektiøse titer. Optimaliseringsanalyser har vist en ti gangers reduksjon i virustiteret etter første fryse-tine-syklus og mindre drastisk titerreduksjon ved påfølgende runder med frysing og tining. Virusporsjonene fremstilles ved akutt infeksjon av 5 x IO<5> CEM-SS-celler med HIV i et volum på 200 ul ved en infeksjonsmultiplisitet som er vist å gi fullstendig celledreping ved dag 7 etter infeksjonen (tilnærmet 0,05 for IIIB-isolatet av HIV-1 og 0,01 for RF-isolatet av HIV-1). Infeksjonen får forløpe i én time ved 37 °C, hvoretter cellene overføres til en T25-flaske og volumet økes til 2 ml. På dag 1 etter infeksjonen justeres volumet til 5 ml og på dag 2 til 10 ml. Fra og med dag 4 nedsentrifugeres cellene, supernatant-en lagres og cellene resuspenderes i et friskt 10 ml uttak av vevsdyrkningsmedium. Fullstendig mediumutbytting daglig, snarere enn å la cellene vokse i mediet over lengre tidsrom, lar virusinokulumet som benyttes i primæranalysen, forbli relativt rikt på næringsstoffer når det benyttes for infeksjon av celler. Den benyttede fargereaksjon (XTT) krever at glukosekonsentrasjonen forblir høy. Brønner hvor glukosekonsentrasjonen er redusert grunnet cellevekst, vil ikke tillate metabolsk over-føring av tetrazoliumfargestoffet til formazanproduktet.

Cellefrie supernatanter fra de akutt infiserte cellene lagres på dag 4, dag 5, dag 6 og dag 7. Et uttak av super-natanten lagres separat for hver dag, for benyttelse i titer-bestemmelse. Titerbestemmelser omfatter revers transkriptase-aktivitetsanalyse, endepunkttitrering eller plakkanalyse (CEM-SS) for kvantitering av infektiøse partikler og kvantitering av celledrepingskinetikken. Det er vist at toppnivåer av in-fektiøst virus produseres i de akutt infiserte kulturene, mens antall levende celler reduseres til under 50 %. Siden primæranalysen kvantiterer de beskyttende virkninger av en forbindelse ved forbindelsens evne til å inhibere HIV-induserte cytopatiske virkninger, benyttes mengden virus som er nødvendig for å drepe CEM-SS-celler på 6 dager rutinemessig for å bestemme mengden virus som er nødvendig pr. brønn i primæranalysen. Hver av de daglige porsjoner titreres i den primære XTT-analyseprotokoll ved å fremstille togangers fortynninger av viruset med utgangspunkt i en høy analysekonsentrasjon med 50 ul virus pr. brønn. Fargemetoden basert på tetrazoliumfargestoffet XTT, benyttes for å bestemme den eksakte mengde virus som er nødvendig for å drepe alle CEM-SS-cellene i hver brønn, og denne minimale mengde virus benyttes i alle primær-analyser. Identiske fremgangsmåter benyttes for å fremstille alle virusisolater som benyttes i laboratoriet, heriblant la-boratorieavledede stammer av HIV-1, HIV-2 og STV. De benyttede kliniske isolater dyrkes i ferske, humane celler og fremgangs-måtene for dyrking av disse cellene og fremstilling av virusporsjonene er beskrevet nedenfor.

Antiviral XTT- mikrotiteranalyse

Fremstilling av celler

CEM-SS-celler eller andre etablerte, humane cellelinjer som benyttes i disse eksperimenter, ble dyrket i T-150-flasker for anvendelse i analysen. Dagen før analysen ble cellene omsådd 1:2 for å sikre at de er i en eksponensiell vekst-fase på infeksjonstidspunktet. På analysedagen vaskes cellene to ganger med vevsdyrkningsmedium og resuspenderes i friskt vevsdyrkningsmedium. Måling av totalt celletall og viabilitet ble utført ved benyttelse av et hemacytometer og fargeeksklu-sjon med trypanblått. Celleviabiliteten var høyere enn 95 % for cellene som ble benyttet i analysen. Cellene ble nedsentrifugert og resuspendert ved 2,5 x 10<*> celler pr. ml i vevsdyrkningsmedium. Cellene ble overført til de medikamentholdige plater i et volum på 50 |il. ;Fremstilling av virus ;En allerede titrert virusporsjon ble fjernet fra fry-seren (-80 °C) og fikk tine langsomt til romtemperatur i en sterilbenk. Viruset ble resuspendert og fortynnet med vevsdyrkningsmedium på en slik måte at mengden virus tilsatt til hver brønn i et volum på 50 ul, vil være den mengde som er vist å gi fullstendig celledød på den 6. dag etter infeksjonen. Generelt krevde virusporsjonene fremstilt med IIIB-isolatet av HIV, tilsetning av 5 ul virus pr. brønn. Porsjoner av RF-virus var fem til ti ganger mer potente, slik at 0,5-1 ul pr. brønn var påkrevd. TCID50-beregning ved endepunkttitrering i CEM-SS-celler, antydet at infeksjonsmultiplisiteten i disse analyser varierte fra 0,005-2,5. ;Plateformat ;Analyseplateformatet var standardisert og inneholdt cellekontrollbrønner (kun celler), viruskontrollbrønner (celler pluss virus), medikamenttoksisitetskontrollbrønner (celler pluss medikament alene), medikamentkoiorimetrikontrollbrønner (medikament alene), så vel som eksperimentelle brønner (medikament pluss celler pluss virus). ;Eksemplene 25- 48 ;XTT- farging av analyseplater ;Etter 6 dagers inkubering ved 37 °C i en inkubator med 5 % C02, ble analyseplatene analysert ved farging med tetrazoliumfargestoffet XTT. XTT-tetrazolium metaboliseres av mitokondrienzymene i metabolsk aktive celler, slik at det dannes et løselig farmasanprodukt, noe som tillater hurtig kvan-titativ analyse av inhibering av HIV-indusert celledreping ved anti-HIV-analyseforbindelser. På dag 6 etter infeksjonen ble platene fjernet fra inkubatoren og observert. Anvendelse av rundbundede mikrotiterplater tillater hurtig makroskopisk analyse av aktiviteten av en gitt analyseforbindelse ved evaluering av mengden nedsentrifugerte celler. Resultatene fra de makroskopiske observasjoner ble bekreftet og forsterket ved videre mikroskopisk analyse. XTT-løsning ble fremstilt kun som en lagerløsning med 1 mg/ml i PBS. Fenazinmetosulfat(PMS)-løs-ning ble fremstilt ved 15 mg/ml i PBS og lagret i mørket ved ;-20 °C, XTT/PMS-lagerløsning ble fremstilt umiddelbart før anvendelse ved fortynning av PMS 1:100 med PBS og tilsetning av 40 ul/ml XTT-løsning. 50 ul XTT/PMS ble tilsatt til hver brønn på platen, og platen ble reinkubert i 4 t ved 37 °C. Klebrig plateforsegling ble benyttet i stedet for lokkene, den forseg- ;lede plate ble invertert flere ganger for å blande det løseli-ge formazanprodukt og platen ble målt spektrofotometrisk ved 450 nm med en Vmaks plateleser fra Molecular Devices. Ut fra % CPE-reduksjon ble % celleviabilitet, IC2S, 50 s 95. TC25. 50&95 °SF andre verdier, beregnet. ;;Eksemplene 49- 54 ;Reverstranskriptase- aktlvitetsanalyse ;En mikrotiterbasert reverstranskrlptase(RT)-reaksjon ble benyttet. Tritiummerket tymldintrifosfat (NEN) (TTP) ble resuspendert i destillert vann ved 5 Ci/ml. Poly-rA og oligo-dT ble lagd til som en lagerløsning som ble lagret ved -20 °C. RT-reaksjonsbufferen ble fremstilt på ny daglig og inneholder 125 Ul I M EGTA, 125 Ul dH20, 125 Ul Triton X-100, 50 Ul 1 M Tris (pH 7,4), 50 ul 1 M DTT og 40 ul 1 M MgCl2. Disse tre løs-ninger ble sammenblandet i et forhold på 1 del TTP, 2,5 deler poly rAtoligo dT, 2,5 deler reaksjonsbuffer og 4 deler destillert vann. 10 mikroliter av denne reaksjonsblanding ble plassert i en rundbunnet mikrotiterplate og 15 ul virusholdig supernatant ble tilsatt og innblandet. Platen ble inkubert ved 37 °C i 60 min. Etter reaksjonen ble reaksjonsvolumet overført til et filter, vasket 6 ganger, 5 min hver gang, med 5 % nat-riumfosfatbuffer, 2 ganger, 1 min hver gang, med destillert vann, 2 ganger, 1 min hver gang, med 70 % etanol, og så tørk-et. Det tørkede filter ble plassert i en prøveplastpose. Beta-plate-scintillasjonsvæske ble tilsatt og posen varmeforseglet. Inkorporert radioaktivitet ble kvantitert med en Wallac mikrobeta-scintillasjonsteller. ;ELISA ;ELISA-sett ble erholdt fra Coulter. Analysen utføres Ifølge produsentens rekommandasjoner. Før ELISA-analysen ble analysene av revers transkrlptaseaktlvitet rutinemessig ut-ført, og verdiene for inkorporert radioaktivitet i RT-aktivit-etsanalysen ble benyttet for å bestemme fortynningen av prøv-ene som var nødvendig for ELISA-analysen. Kontrollkurver ble fremstilt fra hvert forsøk for nøyaktig å kvantitere mengden kapsidprotein i hver prøve. Resultatene ble erholdt ved spektrofotometrisk analyse ved 450 nm med en Vmaks-plateleser fra Molecular Devices. P24-konsentrasjonene ble beregnet fra verdiene for den optiske tetthet ved anvendelse av programvarepakken Soft Max fra Molecular Devices. ;Infektiøse partikler ;Infektiøse viruspartikler ble kvantitert ved benyttelse av CEM-SS-plakkanalysen og den kvantitative infektivit-etsanalyse for HIV-1 og HIV-2. Flatbunnede 96-brønners mikrotiterplater ble belagt med 50 ul poly-L-lysin ved 50 ug/ml i 2 t ved 37 °C. Brønnene ble så vasket med PBS og 2,5 x 10<5> CEM-SS-celler ble plassert i mikrotiterbrønnen hvor de festet seg til bunnen av platen. Nok celler ble tilsatt til at det ble dannet et monolag av CEM-SS-celler i hver brønn. Virusholdig supernatant ble tilsatt fra hver brønn fra XTT-fasen, innbefattet viruskontroller, cellekontroller og hver seriefortynn-ing av analyseforbindelsen. Antall syncytia ble kvantitert i den flatbunnede 96-brønners mikrotiterplaten med et Olympus CK2 invertert mikroskop 4 dager etter infeksjonen. Hvert syn-cytium var et resultat av et enkelt infektiøst HIV-virion. ;Anti- HIV- aktivitet i nylig isolerte, humane celler; analyse i nylig isolerte, humane T- lymfocytter ;Ferske, humane lymfocytter fra perifert blod (PBL) ble isolert fra frivillige Røde Kors-donorer som var sero-negative for HIV og HBV. Leukocyttanriket blod fortynnes 1:1 med Dulbecco's fosfatbuffrede saltvann (PBS) og legges over 14 ml Ficoll-Hypaque-tetthetsgradient i et 50 ml sentrifuge-rør. Rørene ble så sentrifugert i 30 min ved 600 x g. Båndet med PBL ble forsiktig avsugd den resulterende interface og deretter vasket 2 ganger med PBS ved sentrifugering ved lav hastighet. Etter siste vask ble cellene opptelt ved trypanblått eksklusjon og resuspendert ved 1 x 10<7>/ml i RPMI 1640 med 15 % føtalt bovint serum (FBS), 2 mM L-glutamin, 4 ug/ml PHA-P og inkubert i 48-72 t ved 37 °C. Etter inkubasjonen ble PBL nedsentrifugert og resuspendert i RPMI 1640 tilsatt 15 % FBS, 2 mM L-glutamin, 100 U/ml penicillin, 100 ug/ml streptomycin, 10 Ug/ml gentamicin og 20 U/ml rekombinant human IL-2. PBL ble dyrket i dette medium ved en konsentrasjon på 1-2 x 10<6>/ml med skifte av medium to ganger i uken, inntil de ble benyttet i analysen. ;For PBL-analysen ble PHA-P-stimulerte celler fra minst to normale donorer slått sammen, overført til friskt medium ved 2 x 10<6>/ml og overført til de interne brønner i en 96-brønners rundbunnet mikroplate med 50 ul/brønn. Analysemedikament fortynninger ble fremstilt i 2 x konsentrasjon i mikrotiterrør og 100 ul av hver konsentrasjon ble plassert i passende brønner i et standardformat. 50 Ul av en på forhånd bestemt fortynning av viruslagersuspensjon ble plassert i hver analysebrønn. Brønner med celler og virus alene ble benyttet som viruskontroll. Separate plater ble oppsatt på identisk måte uten virus for medikamentcytotoksisitetsanalyser ved benyttelse av et XTT-analysesystem. ;I standard-PBL-analysen (infeksjonsmultiplisitet 0,2) ble analysen avsluttet på dag 7 etter oppsamling av cellefrie supernatantprøver for reverstranskriptase-aktivitetsanalyse. I PBL-analysen med lav infeksjonsmultiplisitet (infeksjonsmultiplisitet 0,02) ble supernatantprøvene oppsamlet på dag 6, dag 11 og dag 14 etter infeksjonen og analysert for RI-aktivitet. Tritiummerket tymidintrifosfat (NEN) (TTP) ble resuspendert i destillert H20 ved 5 Ci/ml. Poly-rA og oligo-dT ble fremstilt som en lagerløsning som ble lagret ved -20 °C. RT-reaksjonsbufferen ble fremstilt som en lagerløsning som ble lagret ved ;-20 °C. RT-reaksjonsbufferen ble fremstilt på ny daglig og består av 125 Ul I M EGTA, 125 Ul dH20, 110 Ul 10 % SDS, 50 Ul ;1 M Tris (pH 7,4), 50 Ul 1 M DTT og 40 ul 1 M MgCl2. Disse tre løsninger ble sammenblandet i et forhold på 2 deler TTP, 1 del poly rA:oligo dT og 1 del reaksjonsbuffer. 10 mikroliter av denne reaksjonsblanding ble plassert i en rundbunnet mikrotiterplate og 15 ul virusholdig supernatant ble tilsatt og innblandet. Platen ble inkubert ved 37 °C i et vannbad, understøt-tet for å forhindre neddykking av platen og inkubert i 60 min. Etter reaksjonen ble reaksjonsvolumet overført til biter av DE81-papir, vasket 5 ganger, 5 min hver gang, med 5 % natrium-fosfatbuffer, 2 ganger, 1 min hver gang, med destillert vann, 2 ganger, 1 min hver gang, med 70 % etanol, og deretter tørk-et. Opti-Fluor 0 ble tilsatt til hver prøve og inkorporert radioaktivitet ble kvantitert med en Wallac 1450 mikrobetapluss væskescintillasjonsteller. ;Inkorporering av tritiummerket tymidin ble målt i pa-rallellkulturer, på dag 7. Hver brønn ble pulsmerket med 1 uCi tritiummerket tymidin og cellene ble høstet 18 t senere med en Skatron cellehøster og overført til glassfiberfilterpapir. Filtrene ble tørket, plassert i et seintillasjonsrør med 1 ml seintillasjonsvæskeblanding og inkorporert radioaktivitet ble kvantitert i en Packard Tri-Carbh 1900 TR-væskescintillasjonsteller. ;Eksemplene 55- 78 ;Anti- HIV- aktivitet i nyisolerte, humane celler: analyse i nyisolerte, humane monocytter/ makrofager ;For isolering av adherente celler ble 3 x IO<6> ikke-PHA-stimulerte celler fra perifert blod resuspendert i Hanks buffrede saltvann med kalsium og magnesium, tilsatt 10 % humant AB-serum. Cellene ble plassert i en 24-brønners mikrotiterplate ved 37 °C i 2 t. Ikke-adherente celler ble fjernet ved 6 gangers kraftig vask. De adherente cellene ble dyrket i ;7 dager i RPMI 1640 vevsdyrkningsmedium tilsatt 15 % føtalt bovint serum. Kulturene ble nøye fulgt for konfluens under denne inkubering. Infeksjonen av cellene ble utført med de monocytotrope HIV-1-stammene BaL eller ADA og det tilpassede par av AZT-sensitive og AZT-resistente virusisolater. Hvert av disse virusisolater ble erholdt fra NLAID AIDS Research and Reference Reagent Program. Porsjoner med høyt titer av hver av disse virus, er høstet fra infiserte kulturer av adherente celler fra perifert blod og nedfrosset i 1,0 ml porsjoner ved ;-80 °C. Monocytt/makrofagmonolag ble infisert ved en infeksjonsmultiplisitet på 0,1. Forbindelser som skulle analyseres ;i monocytt/makrofag-analysen, ble tilsatt til monolagene kort tid før infeksjonen for å maksimalisere muligheten for å iden-tifisere aktive forbindelser. ;To dager etter infeksjonen ble mediet avhelt og kulturene vasket to ganger med fullstendig medium for å fjerne overskudd av virus. Friskt medium alene eller medium tilsatt den korrekte medikamentkonsentrasjon, ble tilsatt og inkubasjonen fortsatt i ytterligere 5 dager. XTT-tetrazoliumanalyse eller trypanblått eksklusjonsanalyse for celleviabilitet og HIV p24 ELISA-analyser for produksjon av p24 kjerneantigen ble utført på dag 7 etter infeksjonen. ELISA-sett ble erholdt fra Coulter. Kontrollkurver ble fremstilt for hver analyse for nøyaktig kvantitering av mengden kapsidprotein i hver prøve. Resultatene ble erholdt ved spektrofotometrisk analyse ved 450 nm med en Vmaks-plateleser fra Molecular Devices. P24-konsentrasjonene ble beregnet fra verdiene for den optiske tetthet ved benyttelse av programvarepakken Soft Max fra Molecular Devices. ;;Eksemplene 79- 90 ;Bindings- og fusjonsinhiberingsanalyser ;I disse analyser ble det benyttet HeLa-CD4-LTR-P~gal-aktosidaseceller som utnytter en tat-proteinindusert transaktivering av (3-galaktosidasegenet, drevet av promoteren i den lange enderepetisjon (LTR) i HIV-1. Analysen ble benyttet for kvantitering både av binding av infektiøse viruspartikler til celler og celle-cellefusjonsbegivenheter. Infiserte celler danner syncytia som lett kan telles mikroskopisk etter lnku-bering med X-gal. HIV-bindingsinhiberingsanalysen omfattet ut-såing av 1 x 10<*> HeLa-CD4-LTR-P-galaktosidaseceller (200 ul) i flatbunnede 96-brønners mikrotiterplater. Cellene ble inkubert over natten, mediet ble fjernet og erstattet med 100 ul av forskjellige konsentrasjoner av ISIS 5320 eller kontrollfor-bindelse. Én time senere ble 100 ul virusholdig medium tilsatt til hver brønn. Cellene ble inkubert i ytterligere lt, og monolaget ble grundig vasket for å fjerne ubundet virus og ekstracellulær forbindelse. Etter 48 t ble cellene fiksert og farget med X-gal. Blå multinukleære celler ble så tellet under et invertert mikroskop. Celle-cellefusjonsinhiberingsanalysen ble også utført i flatbunnede 96-brønners mikrotiterplater. HeLa-CD4-LTR-P-galaktosidaseceller (5 x IO<3>) ble tilsatt til hver brønn og inkubert med analyseforbindelse ilt før tilsetning av 5 x IO<3> HL2/3 celler (28). Cellene ble inkubert i ytterligere 48 t og fiksert og farget med X-gal. Blå syncytia ble tellet mikroskopisk. Farging av cellene ble utført ved fiksering av cellene med en løsning av 1 % formaldehyd og 0,2 % glutaraldehyd og farging av de fikserte celler med 4 UM kaliumferrocyanid, 4 uM kaliumferricyanid, 2 UM MgCl2 og 0,4 % X-gal i PBS. Transaktivering av P-galaktosidaseekspresjonen ble også målt ved ELISA. Celleekstrakter ble fremstilt ved fyrsing og tining og analysert for P-galaktosidaseaktivitet ifølge produsentens rekommandasjoner. ELISA-resultatene ble kvantitert spektrofotometrisk ved 405 nm ved benyttelse av en Vmaks-mikrotiterplateleser fra Molecular Devices.

Topisk mikrobiocidal analyse

MEI 180 epitelceller fra livmorhals ble plassert i de indre brønner i en 96-brønners flatbunnet mikrotiterplate ved en tetthet på 5 x 10 celler pr. brønn og inkubert over natten. Kronisk infiserte H9-celler ble behandlet med 200 ug/ml mitomycin C i fullstendig medium i én time, grundig vasket og resuspendert ved 4 x IO<5> celler/ml. Den benyttede mitomycin C-konsentrasjon førte til dreping av de kronisk infiserte celler i løpet av 48 timers behandling, noe som gir tilstrekkelig tid for celle-celleoverføring av virus til ME-180-cellene samtidig som det sikres at den endelige kvantitering av virus ikke omfatter et bidrag fra de kronisk infiserte celler. Antivirale forbindelser og kronisk infiserte celler (2 x 10<4>) ble tilsatt til hver brønn med ME180-celler og inkubert i 6 t. Etter samdyrkingen ble monolaget grundig vasket og friskt medium tilsatt. Mediet ble fjernet og friskt medium tilsatt 24 og 48 t etter infeksjonen for å fjerne døde lymfocytter. På dag 6 etter infeksjonen ble supernatantprøver fjernet og analysert for virusinnhold ved p24-ELISA.

CD4- ekspresjonsanalyser

Kvantitering av virkningen av Viracea på CD4-ekspre-sjonen ble utført ved benyttelse av standard flow-cytometriske teknikker. Cellene ble behandlet med Viracea ilt ved 37 °C i vevsdyrkningsmedium. Kort beskrevet ble IO<6> CEM-SS-celler

inkubert med eller uten forbindelse i 60 min ved romtemperatur. Monoklonalt anti-CD4-antistoff (20 ul, 3 ug/ml)

(Becton-Dickinson, San Jose, CA) ble tilsatt og cellene ble inkubert ved 4 °C i 40 min. Cellene ble så vasket to ganger med PBS, resuspendert i 1 % paraformaldehyd og analysert ved benyttelse av et Becton-Dickinson FACSort flow-cytometer.

Syntese av makromolekyler

CEM-SS-celler ble dyrket i triplikat i nærvær eller fravær av forbindelse i 24 t ved 37 °C i en CC>2-inkubator med fuktig atmosfære. Etter 24 t ble 1 uCi [metyl-3H] tymidin, [5-<3>H]-uridin eller [3,4,5-<3>H]-leucin tilsatt til kulturen og inkubasjonen fortsatt i ytterligere 8 t. Cellene ble overført til glassfiberfilterpapir ved benyttelse av en Skatron-celle-høster. Filtrene ble vasket med destillert vann, plassert i en scintillasjonsteller og mengden inkorporert radioaktivitet kvantitert med en Packard Tri-Carb-scintillasjonsteller.

HIV- analyseresultater

Viracea-1 og Viracea-2 ble evaluert i en mikrotiter-platebasert anti-HIV-analyse som kvantiterer analyseforbind-elsens evne til å inhibere HIV-replikasjon og HIV-indusert celleødeleggelse. De to forbindelser viste seg å være aktive mot RF-stammen av HIV-1 i CEM-SS-celler. Viracea-1 inhiberte HIV-induserte, cytopatiske virkninger (IC30) i en fortynning på 1:400, mens Viracea-2 hadde IC25 ved en fortynning på 1:900 og aldri nådde en verdi på 50 % inhibering. Både Viracea-1 og Viracea-2 viste toksisitet (TC30) for CEM-SS-cellene ved fortynninger på tilnærmet 1:20 hhv. 1:250. Den positive kontroll-forbindelse, ddC, hadde det forventede aktivitetsnivå mot RF-viruset.

Viracea-1 og Viracea-2 ble evaluert for aktivitet i nyisolerte, humane PBMC, infisert med det kliniske HIV-isolat ROJO. Dette sjeldent omsådde isolat er definert som et medika-mentsensitivt (AZT, ddC, nevirapin), syncytiuminduserende virusisolat. Verken Viracea-1 eller Viracea-2 inhiberte replikasjon av dette isolat i ikke-toksiske konsentrasjoner. Videre evaluering av forbindelsene i PMBC infisert med ROJO ble ut-ført ved benyttelse av IL2-stimulering av PBMC, snarere enn PHA-blastogenese. Igjen kunne ingen aktivitet påvises under konsentrasjoner som inhiberte vekst av PBMC. AZT viste det forventede aktivitetsnivå i disse analyser.

Viracea-1 og Viracea-2 ble evaluert i nyisolerte, humane monocytter/makrofager infisert med det sjeldent omsådde, kliniske isolat ADA. I disse analyser viste begge forbindelser høyt aktivitetsnivå, med Viracea-2 som det klart beste. Den 50 % effektive konsentrasjon av Viracea-1 og Viracea-2 var 1:4 000 hhv. 1:10 000. Toksisitet kunne ikke påvises i monocytt-makrofagmonolaget ved morfologisk undersøkelse eller ved XTT-tetrazoliumfarging. AZT viste det forventede aktivitetsnivå i disse analyser.

Viracea-1 og Viracea-2 ble funnet å inhibere tilkobling av infektiøst virus til de CD4-uttrykkende HeLa-CD4-LTR-p-galaktosidasecellene. Inhibering av virusbinding til målcellene ble påvist i fortynninger på tilnærmet 1:1 000 til 1:3 200 for begge forbindelser. Ingen av 'forbindelsene hadde antiviral virkning på fusjon av de kappeuttrykkende HL2/3-cellene med HeLa-CD4-LTR-p-galaktosidasecellene. Toksisitet ble observert for begge forbindelser i fusjonsanalysen dersom forbindelsen var tilstede under hele analysens forløp, så vel som med Viracea-2 i bindingsanalysen dersom forbindelsen kun var til stede i 2 t. Chicago Sky Blue, et sulfonert fargestoff, viste det forventede aktivitetsnivå i begge disse analyser.

Viracea-2 hindret overføring av virus fra kronisk infiserte lymfocytter til ME180-cellelinjenn fra livmorhalsepi-tel i en fortynning på tilnærmet 1:500 (IC30) . Toksisitet for MEl80-cellene ble ikke påvist i denne analyse. I denne analyse var medikamentet til stede kun under infeksjonen (4 t). Deks-transulfat (positiv kontroll, sulfatert polysakkarid) og deks-tran (negativ kontroll) viste det forventede aktivitetsnivå i disse analyser.

Viracea-2 hadde ingen virkning på ekspresjon av CD4 på celleoverflaten.

Inhibering av inkorporering av tymidin (DNA), uridin (RNA) eller leucin (protein) i makromolekyler med høy molekylvekt ble observert ved fortynninger mer konsentrert enn 1:320. Inhibering av makromolekylsyntese var parallell med toksisitet av forbindelsene i CEM-SS-cellene.

Oppsummering av HIV- analyseresultater

Viracea-1 og Viracea-2 inhiberer HIV-infeksjon i etablerte T-celler med en smal terapeutisk indeks. Viracea-1 og Viracea-2 inhiberer kraftig HIV-replikasjonen i monocytter/- makrofager. Viracea-1 og Viracea-2 inhiberer tilkobling av virus til målceller, men hindrer ikke fusjon mellom infiserte og ikke-infiserte celler. Viracea-2 inhiberer overføring av virus i en topisk mikrobiocidal analyse og kan være anvendbar for forhindring av seksuell overføring av HIV. Viracea-2 har ingen virkning på ekspresjon av CD4 på celleoverflaten.

Forebyggelse og behandling

Den antimikrobielle forbindelse tilveiebringer en

antimikrobiocidal forbindelse og medisin som kan (1) bidra til å forhindre seksuell overføring av HIV; (2) kontrollere virusbelastningen for HIV og andre virus; (3) utrydde HIV; (4) forlenge latensperioden for autoimmundefisienssyndrom (AIDS) hos

pasienter som er HIV-smittet; (5) redusere smerte og lidelse

hos HIV-pasienter; (6) redusere infektiøs spredning av HIV; og (7) gi bedre og mer vellykket behandling av pasienter med HIV. Den medisinske behandling kan også fjerne de fysiske symptomer på et infektiøst utbrudd av HIV, herpes simpleks-virus 1 eller 2 (HSV 1 eller HSV 2) eller andre infektiøse mikrobielle sykdommer. Dette kan oppnås ved systematisk tilførsel eller injeksjon av den ovenfor beskrevne, foretrukne antimikrobielle forbindelse (medisin) med en sprøyte i endetarmen (rektum, rektalt vev, annus eller analt vev) eller vagina (vaginalt vev) hos en pasient infisert med HIV eller en annen infektiøs, mikrobiell sykdom 8-12 ganger pr. dag, fortrinnsvis 10 ganger pr. dag med 2 timers mellomrom, over et tidsrom på 10-18 sammenhengende dager, fortrinnsvis 14 sammenhengende dager

(2 uker) for best resultater. Dosen, konsentrasjon og mengde av den antimikrobielle forbindelse (medisinen) kan varieres avhengig av sykdommens styrke og omfang, så vel som pasientens alder, kjønn, vekt, rase og helsetilstand. Fortrinnsvis bør det infiserte området renses (vaskes) og tørkes for å fjerne eventuell såpe eller såperester fra det infiserte området før den antimikrobielle forbindelse (medisinen) påføres. For behandling av herpes simpleks-virus 1 eller 2, kan den antimikrobielle forbindelse påføres det infiserte området, f.eks. i 19-24 t. Fortrinnsvis forsvinner vesikkelutbrudd forårsaket av herpesvirus i løpet av 19-24 timer, hvoretter herpessårene heles.

Blant de mange fordeler ved den medisinske behandling og medisinen (preparatene) ifølge oppfinnelsen er: 1. Overlegen behandling og forebyggelse av HIV og andre infeksjonssykdommer. 2. Overlegne resultater når det gjelder fjerning av smerte forbundet med HIV-infeksjoner, herpes simpleks-virusinfeksjoner og andre mikrobielle infeksjoner uten toksisitet. 3. Fremragende virkning når det gjelder hurtig fjerning av utbrudd av HIV, herpes simpleks-virus og andre mikrobielle sykdommer. 4. Redder liv blant nyfødte, barn, voksne og dyr. 5. Reduserer økonomisk tap verden over grunnet

HIV, herpes og andre mikrobielle sykdommer. 6. Fjerner mye av den alvorlige emosjonelle og metanole lidelse hos HIV- og herpespasienter. 7. Lett tilgjengelige materialer (bestanddeler).

8. Økonomisk.

9. Sikker.

10. Lett anvendelig.

11. Pålitelig.

12. Effektiv.

Claims

1. Preparat bestående av et næringsstoff og to planter, karakterisert ved at næringsstoffet består av folsyre, den første planten utgjøres av en botanisk ekstrakt fra Echinacea purpurea, og den andre planten utgjøres av en botanisk ekstrakt fra slekten Commiphora.

2. Preparat ifølge krav 1, karakterisert ved at Commiphora består av en art utvalgt blant Commiphora myrrha, Commiphora molmol og Commiphora erythraea.

3. Preparat ifølge ethvert av kravene 1-2, karakterisert ved at Commiphora består av Commiphora myrrha.

4. Preparat ifølge ethvert av kravene 2-3, karakterisert ved at forholdet mellom Commiphora myrrha og Echinacea purpurea ligger mellom 1:2 og 1:4.

5. Preparat ifølge ethvert av kravene 2-4, hvor preparatene utgjøres av antimikrobielle isolater som består av medlemmer valgt fra gruppen bestående av: sekviterpener; eddiksyre, alfa-amyron, arabinose, alfa-bisabolen, gamma-bisabolen, cadinen, campesterol, kolesterol, cinnamaldehyd, commiferin, alfa-commiforsyre, beta-commiforsyre, gamma-commiforsyre, commiforinsyre, m-kresol, kuminalkohol, kuminaldehyd, dipenten, elemol, 3-epi-alfa-amyrin, eugenol, furanodien, furanodienon, galaktose, gummi, heerabolen, alfa-heerabomyrrhol, beta-heerabomyrrhol, heeraboresen, limonen, 4-O-metyl-glukuronsyre, n-nonakesan, beta-sitosterol, xylose, myrrha-gummiresin, curzenon, dihydrofuanodien-6-on, 2-metoksyfurandien, lynderstyren, echinacen, echinacen B, echinacein, echinacosid, kaffeinsyreester, echinolon, enzymer, glukuronsyre, inulin, inuloid, pentadekadien, polyacetylenforbindelser; polysakkarider; arabinogalaktan; rhamnose; tanniner, PSI (et 4-0-metylglukuronoarabinoksylan, Mr3 5 kD); PSII (et surt rhamnoarabinogalaktan, Mr 450 kD) ; cynarin; 1,5-di-0-kaffeoylkininsyre, sikorisyre; 2,3-0-di-kaffeoylvinsyre; borneol, bornylacetat; pentadeka-8(z)-en-zon; germakren D; karyofyllen, karyofyllenepoksid, anthocyanin, pyrrolizidinalkaloid, lipofilitamid; isobutylamid, polyacetylen, anthocyanin, 3-0-B-D-glukopyranosid, 3-0-(6-0-mabonyl)-B-D-glukopyranosid, tussilagin, isotussilagin, isomert dodekaisobutylamid, tetraensyre, alkylamider, apigenin, arabinogalakta, askorbinsyre, behensyreetylsyre, betain, borneol, bornyl-acetat, kaffeinsyre, 2-0-kaffeoyl-3-(5-alfa-karboksybeta)-3,4-dihydroksyfenyl, 2-0-kaffeoyl-3-0-kumaroylvinsyre, 6-0-kaffeoylechinacosid, 2-0-kaffeoyl-3-Q-feruloylvinsyre, 2-0-kaffeoylvinsyre, kalsium, karbonat, betakaroten, karofyllen, karofyllenepoksid, klorid, klorgensyre, sikorisyre, sikorisyremetylester, cyanadin-3-0-(beta-d-glykopyranosid, cynadin-3-(6-0-malonyl-beta-d-glykopyranosid), cynarin, deka-(2e, 4e, 6e)-triensyre-isobutylamid, desrhamnosylverbaskosid, 3,5-dikaffeoylkininsyre, 4-5-0-dikaffeoylkininsyre, 2,3-0-diferulovinsyre, dodeka-(2e, 4e)-diensyre-isobutylamid, dodeka-2,4-dien-l-yl-isovalerat, dodeka-(2e, 6z, 8e,10e)-tetraensyre-isobutylamid, epishobunol, beta-farnesen, 2-0-feruloyvinsyre, germakren, heptadeka-(8z, llz)-dien-2-on, heteroksylan, humulen-8-12, (e)-10-hydroksy-4,10-dimetyl-4,11-dodekadien-2-on, 13-hydroksyoktadeka-(9z,lie, 1 5z)-triensyre, jern, isoklorgensyre, isorhamnetin-3-rutinosid, isotussilagin, kampferol, kampferol-3-glukosid, kampferol-3-nutinosid, limonen, luteolin, luteolin-7-glukosid, magnesium, mangan, 2-metyltetradeka-5,12-dien, 2-metyltetradeka-6,12-dien, metyl-p-hydroksycinnamat, marcen, niacin, palmitinsyre, pentadeca-(8z,

1 <RTI lz)-dien-2-on, pentadeka-(8z, 13z)-dien-ll-lyn-2-on, pentadeka-8-en-2-on, pentadeka-(8z)-en-2-on, pentadeka-(8z)-en-11,13-dien-2-on, 1-pentadeken, penta-(1, 8z)-dien, fosfor, alfa-pinen, beta-pinen, polyacetylener, pontikaepoksid, kalsium, quercetagetin-7-glukosid, quercetin, quercetin-3-galaktosid, quercetin-3-glukosid, quercetin-3-robinosid, quercetin-3-xylosid, quercetin-3-xylosylgalaktosid, rhamnoarabinogalaktan, riboflavin, rutin, rutosid, selen, silikat, beta-sitosterol, sitosterol-3-beta-o-glukosid, natrium, stigmasterol, sulfat, vinsyre, tetradeka-(8z)-en-11, 13-dien-2-on, tiamin, n-triakontanol, trideka-l-en-3,5,7,9,10-pentayn, tussilagin, vanillin, verbascosid og karofylener.

6. Preparat ifølge krav 5, karakterisert ved at de antimikrobielle isolater består av myrrhagummiharpiks.

7. Preparat ifølge ethvert av de forutgående krav, karakterisert ved at tørrvekten til preparatet består av: 0,01 % til 12 % folsyre, og 2 % til 90 % Echinacea purpurea og Commiphora myrrha.

8. Preparat ifølge ethvert av de forutgående krav, karakterisert ved at preparatet videre omfatter et fortynningsmiddel.

9. Preparat ifølge ethvert av de forutgående krav, for anvendelse som et medikament.

10. Preparat ifølge ethvert av kravene 1-8 for fremstilling av et medikament for behandling av humant immunsviktvirus (HIV), herpes simplex-virus 1, herpes simplex-virus 2, varicella zoster-virus (herpes zoster), cytomegalovirus, Epstein Barr-virus, papillomavirus, viral influensa, viral parainfluensa, adenovirus, viral encefalitt, viral meningitt, arbovirus, arenavirus, picornavirus, koronavirus, synstialvirus, cellulitt, stafylokokker, streptokokker, mycobakterier, bakteriell encefalitt, bakteriell meningitt og anaerobe basiller.