NO174732B

NO174732B - Antimikrobiell sammensetning og anvendelse av denne

Info

Publication number: NO174732B
Application number: NO872768A
Authority: NO
Inventors: Neil Edwards; Bernard Mitchell Stephen; Allin Sidney Pratt
Original assignee: Johnson Matthey Plc
Priority date: 1986-07-03
Filing date: 1987-07-02
Publication date: 1994-03-21
Also published as: DE3785253T2; US4906466A; AU7505487A; EP0251783A3; FI872964A; EP0251783A2; ES2054673T3; ATE87794T1; FI89549C; NO872768D0; GB8616294D0; FI89549B; NO174732C; FI872964A0; CA1305666C; JPS6388109A; EP0251783B1; DE3785253D1; NO872768L; NZ220918A

Description

Oppfinnelsen angår antimikrobielle sammensetninger som er egnet for påføring på eller impregnering i medisinske og andre apparater, for innlemmelse i en belegnings- eller impregneringsblanding for slike apparater eller for topisk anvendelse.

Medisinske apparater som med fordel kan belegges eller impregneres med eller fremstilles fra en antimikrobiell sammensetning, omfatter katetere, tråder, anastomoser, kanyler, rør for mating i tarmkanalen, rør for bruk inne i luftrøret, innretninger for implantering under huden, proteseimplantater, ortopediske nåler, tannproteser, suturer, sårforbindinger, slanger og andre apparater og instrumenter for bruk i berøring med biologiske væsker. Andre (ikke-medisinske) anvendelser omfatter en hvilken

som helst landbruks-, industri- eller husholdningsinnretning eller -overflate hvor det er nødvendig å opprettholde sterile betingelser eller betingelser som motstår foru-rensning, spesielt når overflaten er beregnet for berøring med proteinholdige væsker eller andre biologiske væsker.

Sølv er et kjent antimikrobielt metall, og forskjellige forslag har tidligere vært fremsatt om å innlemme sølv i en sammensetning for påføring på en overflate som er beregnet for kontakt med biologiske væsker for å gjøre væsken eller i det minste en sone av denne nær overflaten motstandsdyktig mot mikrobiell infeksjon. Nærmere bestemt er det i DE patentskrift nr. 32 28 849 foreslått at belegg på medisinske apparater og instrumenter, spesielt katetere, kan forbedres ved innlemmelse av minst ett stoff som avgir metallioner i form av et metall eller en metallforbindelse sammen med et stoff som fremmer emisjonen av metallioner,

og som ikke inneholder det samme metall eller metallforbindelse som det stoff som utsender metallioner. Avgivel-sesstoffet kan være gull, sølv eller kobber, fortrinnsvis påført ved katodespruting, og aktivatoren er fortrinnsvis elementært karbon eller titan. Etter valg kan et adhesjons-fremmende skikt foreligge mellom instrumentet og belegget,

og/eller der kan på belegget være anordnet et porøst skikt av et vevsforlikelig belegg såsom elementært karbon eller en polymer, spesielt et polysiloksan, polyalken eller polyfluorkarbon, idet porøsiteten av dette belegg kan regulere den mikrobedrepende virkning. En ytterligere antimikrobiell sammensetning er beskrevet i WO 84/01721.

I henhold til denne publikasjon blir en antimikrobiell belegningssammensetning fremstilt ved blanding av en harpiks med en forbindelse av et fysiologisk antimikrobielt metall, eventuelt i et oppløsningsmiddel. Egnede harpikser innbefatter ABS-kopolymer, PVC, herdbare silikoner, visse silikongummier og polyuretaner, og egnede metaller innbefatter sølv, gull, platina, kobber og zink. Det er også angitt at kombinasjoner av fysiologiske, antimikrobielle metallforbindelser kan benyttes.

Bruken av båret sølv som et rensemiddel for vann eller andre væsker er også godt dokumentert. I US patentskrift 2 595 29 0 er det således foreslått å underkaste forurenset vann en mekanisk filtrering fulgt av en kombinert adsorberende og kjemisk behandling ved at vannet føres gjennom en kornformet masse inneholdende korn belagt med et bakteriedrepende middel med meget lav vannoppløselighet, f.eks. sølvklorid. Egnede kornformede materialer innbefatter karbon og kiselholdige materialer såsom fin sand, og de behøver bare å tjene som bærere uten på annen måte å inngå

i reaksjonen. US patentskrift 2 066 271 antyder imidlertid at sølv i metallform kan avleires på en aktiv zeolitt for å gi et bakteriedrepende filtermateriale med økt aktivitet sammenlignet med sølv belagt på vanlige inerte bæremateri-aler såsom sand, karbon og lignende. Videre beskriver EP patentsøknad nr. 0 116 865 innlemmelse av en sammensetning omfattende bakteriedrepende metallioner avleiret i visse zeolitter på en polymergjenstand for å gi gjenstanden en bakteriedrepende virkning uten å forårsake noen forringelse av polymerens fysiske egenskaper. CH patentskrift 644 087 viser bruken av en sølvforbindelse som enten er formet til en pellet (tablett) eller smeltet på en tråd- eller

stavformet bærer. Påsmeltingen av sølvforbindelsen vil føre til en glasslignende overflate med meget lite overflateareal tilnærmet svarende til den geometriske overflate av stavene eller trådene.

Alt i alt er der blitt fremsatt mange tidligere forslag angående bruken av sølv og andre antimikrobielle metaller på forskjellige bærere i den hensikt å skaffe en vedvarende antimikrobiell eller antibakteriell virkning over en viss tid. En slik virkning blir generelt betegnet som en oligodynamisk virkning. Det har imidlertid hittil vært vanskelig å frembringe en sammensetning som i tillegg til å gi en tilstrekkelig oligodynamisk antimikrobiell virkning, selv i relativt aggressive omgivelser som enten gir ideelle betingelser for vekst av mikroorganismer og/eller er tilbøyelig til å deaktivere de antimikrobielle arter,

også er ikke-giftig for pattedyrceller og egner seg for fremstilling av en belegnings- eller impregneringssammen-setning som forener den vedvarende antimikrobielle virkning med ønskede fysiske belegnings- eller impregneringsegen-skaper såsom adhesjon, ekstruderbarhet etc.

Det er en ytterligere ulempe ved sammensetninger ifølge teknikkens stand som innbefatter sølvforbindelser, at det ioniske sølv kan være ustabilt i nærvær av lys eller annen stråling, med det resultat at det blir redusert til metal-lisk sølv med medfølgende mørkfarging. Denne virkning gjelder spesielt sølvklorid. Gjenstander som er belagt eller impregnert med kjente antimikrobielle sammensetninger som innbefatter sølvforbindelser, vil derfor kunne mørkne når de utsettes for lys, noe som er en betydelig estetisk ulempe, spesielt når gjenstanden er beregnet for innsetting i legemet, og et hvitt eller hovedsakelig hvitt utseende foretrekkes.

Det er nå funnet at en antimikrobiell sølvforbindelse kan forenes med visse fysiologisk inerte materialer, og at de resulterende sammensetninger er egnet for påføring på eller impregnering i medisinske og andre apparater og instrumenter,, eller for innlemmelse i belegnings- eller impregneringsblandinger for slike instrumenter, samtidig som der oppnås en vedvarende antimikrobiell oligodynamisk virkning. Visse av disse sammensetninger skaffer dessuten en undertrykkelse av lysustabiliteten.

Sammensetningen i henhold til den foreliggende oppfinnelse er definert i kravene 1-5.

Ifølge oppfinnelsen anvendes der således som bærermateriale et oksidisk, syntetisk materiale som er valgt blant oksider av titan, magnesium, aluminium, silisium, cerium, zirkonium, hafnium, niob og tantal, kalsiumhydroksyapatitt og bariumsulfat. Disse materialer er hovedsakelig uoppløselige og stabile i vann eller vandige omgivelser og vil ikke danne hydrater. Med "stabile i vann eller vandige omgivelser" er det meningen å skjelne mellom de forbindelser som ved berøring med vann danner et kjemisk bundet hydrat, på den ene side og de som kan adsorbere vann for å danne en assosiert vandig art, på den annen side, og meningen er å henvise til de sistnevnte forbindelser.

Når det gjelder titandioksid, som er et foretrukket materiale for bruk i den foreliggende oppfinnelse, er de krystallinske former anatase, rutil og brookitt hovedsakelig kjemisk vannfrie, og en eller flere av disse former er egnet for bruk i oppfinnelsen. Fullt hydratiserte eller hydratiserbare oksider av titan skal ikke anvendes.

Overflatearealet av bærermaterialer som er egnet for bruk

i sammensetninger i henhold til oppfinnelsen, bør være for-størret, dvs. at det bør være vesentlig større enn den nominelle geometriske overflate. Det forstørrede overflateareal er en funksjon av mikro-, meso- og makroporøsiteten og pore-volumet av materialet. Et materiale som har et forstørret overflateareal, må skjelnes fra glasslignende materialer såsom sand, idet de sistnevnte materialer ikke har noen

porøsitet og et overflateareal som er hovedsakelig det samme som den nominelle geometriske overflate.

Bærermaterialer for bruk i oppfinnelsen skal ha en partik-kelstørrelse på under 25 mikrometer, fortrinnsvis 1-15 mikrometer. Det foretrekkes vanligvis å anvende partikler av enda mindre størrelse, herunder slike på under 1 mikrometer, svarende til oppnåelse av den ønskede antimikrobielle virkning. Morfologien er fortrinnsvis slik at strukturen er sterkt åpen. Materialene kan omfatte tilnærmet sfæriske klaser av krystallitter med store fysikalske hulrom mellom seg. Den nedre grense for overflatearealet er på 1-2 m^/g og den øvre grense 240 m^/g, og arealet skal fortrinnsvis ligge i området 5-100 m<2>/g.

Den antimikrobielle sølvforbindelse er fortrinnsvis en som har relativt lav oppløselighet i vandige medier. Det menes at formen av forbindelsen bør være slik at avgivelse av ionisk sølv i oppløsning i en effektiv mengde for antimikrobiell, men ikke-giftig virkning lettes. Det menes også at samvirkningen mellom den antimikrobielle forbindelse og bærermaterialet kan føre til stabilisering av forbindelsen på en måte som tillater den oligodynamiske virkning å oppnås, og som også kan bidra til undertrykkelse av lysustabilitet. Når den antimikrobielle forbindelse er sølvklorid og bæreren er titandioksid, har f.eks. titan-dioksidet en tilbøyelighet til ikke-støkiometri, slik at der kan foreligge ledige oksygenbindingsposisjoner som gir krystallgitteret en svakt positiv netto ladning. Dette kan i sin tur virke til å modifisere Ag-Cl-bindingen og på denne måte lette avgivelsen av en ionisk sølvart i oppløsning, samtidig som sølvforbindelsen stabiliseres og tilbøyeligheten til reduksjon til sølvmetall med resulterende mørkning av fargen undertrykkes, selv om sølvfor-bindelsen fortsatt er til stede på bærermaterialet. Anner-ledes uttrykt menes den oligodynamiske virkning å regu-leres av oppløseligheten av den antimikrobielle forbindelse i kontaktvæsken, idet bæreren tjener til å lette tilførselen av en ionisk sølvart for oppløsning og på samme tid stabili-sere sølvet som en forbindelse før oppløsning. Denne mekanisme står i motsetning til mekanismen for andre oksidiske bærere og spesielt zeolittbærere, idet de sistnevnte frigjør antimikrobielle metallioner ved en ione-vekslermekanisme.

Den antimikrobielle sølvforbindelse kan foreligge i en mengde på 1-75 vektprosent av bærermaterialet, fortrinnsvis 10-60 vektprosent. Høyere mengder foretrekkes når sammensetningen skal overtrekkes med et polymert materiale.

En foretrukket antimikrobiell sammensetning i henhold til oppfinnelsen omfatter sølvklorid avleiret på titanoksid, idet sølvkloridet er til stede i en mengde på 15, 20 eller 25 vektprosent. Slike sammensetninger er antimikrobielt effektive og undertrykker dessuten lysustabiliteten. En alternativ sølvforbindelse er sølvfosfat, skjønt undertryk-kelsen av lysustabiliteten ikke er så markert, i det minste i vanlig dagslys.

Ved bruk kan sammensetninger i henhold til oppfinnelsen benyttes topisk enten som sådanne eller innlemmet i en egnet blanding for topisk påføring, for impregnering av fiber-formede eller absorberende substrater såsom bandasjer eller sårforbindinger eller innlemmes i belegnings- eller impregneringsblandinger for medisinske eller andre instrumenter. Slike blandinger innbefatter generelt et polymert materiale som kan være en karbonbasert eller silisiumbasert polymer eller basert på både karbon og silisium, valgt i henhold til den påtenkte bruk, den fremstillings- og påføringsmetode som skal benyttes, og den grad av antimikrobiell aktivitet som det er nødvendig å vedlikeholde på eller i gjenstanden eller instrumentet som sammensetningen påføres på.

Sammensetninger i henhold til oppfinnelsen kan påføres som belegg eller filmer på instrumentunderlag ved kjente tek-nikker, herunder sprøyting, dypping og ekstrudering, og de kan eventuelt anvendes i kombinasjon med eller være over-trukket med andre polymerer eller materialer, f.eks. for å forbedre overflatens glatthet. Alternativt kan sammensetningen ifølge oppfinnelsen anvendes til fremstilling av apparater og instrumenter.

Det menes at de antimikrobielle sølvforbindelser kan avsettes på det partikkelformede bærermateriale under betingelser med behersket kimdannelse og vekst, slik at den avsatte fase i de bærermaterialer som har store fysiske hulrom, f.eks. titanoksid, befinner seg hovedsakelig inne i hulrommene, hvorved der unngås vesentlig sammenflyting av enten den antimikrobielle sølvforbindelse eller bæreren, og den opprinnelige partikkelstørrelsesfordeling av bæreren opprettholdes. Det menes at sammensetninger fremstilt på denne måte er egnet til dispergering i en blanding for påføring på en overflate av et redskap eller instrument,

og at det resulterende belegg vil fortsette å hefte til et underlag som kan strekkes eller deformeres på annen måte.

Sammensetninger i henhold til oppfinnelsen kan modifiseres ved innlemmelse av andre bestanddeler såsom fortyknings-midler, opasitetsmidler, sam-fyllstoffer, utjevningsmidler, overflateaktive midler og dispergeringshjelpemidler.

Antimikrobielle sammensetninger i henhold til oppfinnelsen kan dispergeres i polymere materialer i en mengde på 5-60 vektprosent av den polymerhoIdige sammensetning, og de resulterende sammensetninger kan etter påføring på eller bearbeidelse til et apparat eller et redskap eventuelt belegges ytterligere med et polymert materiale eller en polymersammensetning.

Eksempler på sammensetninger (ikke dekket med et belegg) innbefatter følgende:

5% AgCl/Ti02 ved 40-55% i polymer

15% AgCl/TiC>2 ved 15-40% i polymer

20% AgCl/Ti02 ved 15-40% i polymer

30% AgCl/TiC>2 ved 15-25% i polymer

60% AgCl/TiC>2 ved 5-15% i polymer

Oppfinnelsen innbefatter således også slike antimikrobielle belegnings- eller konstruksjonsmaterialer. Det polymere materiale er fortrinnsvis biologisk forlikelig, dvs. det er inert ved berøring med legemsvæsker eller andre biologiske væsker og forårsaker ikke en toksisk reaksjon in vivo. I henhold til en ytterligere side ved oppfinnelsen går denne ut på en anvendelse av en sammensetning iht. et av kravene 1-5 til å redusere nivået av mikroorganismer i en biologisk væskesone i nærheten av en overflate ved at sammensetningen påføres på overflaten og den behandlede overflate bringes i berøring med den biologiske væske. Etter valg kan den antimikrobielle sammensetning dispergeres i et polymert materiale som kan være en del av eller utgjøre den nevnte overflate. Med "biologisk væske" menes det en hvilken som helst vandig omgivelse i fri væskeform eller væskeholdig form - enten det befinner seg inne i eller utenfor et levende system - som inneholder protein eller andre stoffer som generelt kan ventes å fremme veksten av mikroorganismer.

Antimikrobielle sammensetninger i henhold til oppfinnelsen kan fremstilles ved dannelse av en oppslemning av bærermateriale i en vandig oppløsning av et salt eller annen oppløselig forbindelse av sølv og omsetning med en forbindelse som inneholder anionet av den ønskede antimikrobielle forbindelse. For eksempel kan titanoksid opp-slemmes i en vandig oppløsning av sølvnitrat og omsettes med natriumklorid for utfelling av sølvklorid på titanoksid.

Oppfinnelsen vil nå bli beskrevet ved hjelp av eksempler under henvisning til forsøksresultater som belyser bl.a. den antimikrobielle virkning av sammensetninger i henhold til oppfinnelsen sammenlignet med kjente sammensetninger og den undertrykkelse av lysustabilitet som forskjellige sammensetninger ifølge oppfinnelsen oppviser.

FORELØPIG BAKTERIOLOGISK TESTING

Innledende bakteriologisk testing ble utført ved et standard agarplateforsøk under anvendelse av en minimal agarsammen-setning, hvor sonestørrelsen i mm gir en indikasjon på den bakteriologiske virkning. Forsøkssammensetningene ble innlemmet i silikonbaserte belegg på silikonrør i en mengde (for sammenlignende testing) på 25 vektprosent av belegget, idet de sammensetninger som er markert med en stjerne, inneholdt ekvivalente molmengder sølv som metall eller forbindelse .

De følgende resultater ble oppnådd:

Disse resultater gir en indikasjon på at sammensetningene

i henhold til oppfinnelsen er minst like effektive som tidligere kjente sammensetninger som inneholder en ekvi-valent mengde sølv, og at de i de fleste tilfeller er overlegne. Spesielt ble den antimikrobielle virkning ikke fullstendig maskert av silikonovertrekket på Agd/Tie^, slik det var tilfellet for Ag/C.

GIFTIGHET

Giftighetsprøver ble utført på sammensetninger i henhold til oppfinnelsen og bestående av sølvklorid på titandioksid dispergert i et silikonbelegg. Giftigheten ble målt mot HeLa-celler, og resultatene var som angitt i følgende tabell:

I den ovennevnte tabell betegner NT ikke-giftighet, B grensetilfeller og T giftighet. Tall i parentes angir sonestørrelsen (i mm) ved bakteriologisk testing som ovenfor mot S.aureus.

LANGTIDSFRIGIVNING AV SØLV

Langtidsfrigivningen av Ag fra en sammensetning i henhold til oppfinnelsen belagt på et silikonkateter ble bedømt som følger.

Prøver av et silikonkateter av størrelse 24 FR ble belagt med et metyletylketon-suspendert belegg med følgende sammensetning: 125 g silikongummi som vulkaniserer ved værelsetemperatur 87 5 g metyletylketon

83,3 g aktiv fase

Den aktive fase inneholdt 15 vektprosent AgCl avleiret på og i et TiC-2 med høy renhet. Titanoksidet hadde en morfologi av sterkt åpen art, idet det besto av klaser av nålformede krystaller av rutil Ti02 med noe brookitt. Sølvkloridet ble avleiret ved omsetning av AgNC>3 med NaCl i en oppslemning av titandikloridet. Konsentrasjonen av den aktive fase i silikongummibeleggsammensetningen var 40%.

Det oppnådde belegg var vedheftende, hvitt og jevnt fordelt. Fargen etter bestrålingssterilisering var fortsatt hovedsakelig hvit.

100 mm lange kateterstykker ble neddykket i 9 ml simulert urin ved 37°C (i henhold til British Standard 1695-1981) ,

og urinen ble skiftet ut daglig. Urinanalyse for Ag ved induktivt koblet plasma viste at der kunne oppnås en vedvarende frigjøring av ioniske sølvarter i over 100 dager i mengder på over 2,5 ppm.

Bakteriologisk testing etter den ovennevnte urinneddykning gav følgende resultater, idet tallene angir sonestørrelse

(i mm) mot S. aureus i standard agarmedium.

Den belagte kateterslange ble fastslått å være ikke-giftig

i henhold til de prosedyrer som er fastlagt i Australian Standard 2696-1984, som er en standard for giftighetsprøving av katetere.

Det henvises til innholdet av disse standarder.

Følgende tabell gir toksikologiske og bakteriologiske data for en rekke forhold mellom AgCl og TiC-2 (rutil + brookitt) dispergert i silikonpolymer i forskjellige mengder. Toksikologiske forsøk ble utført i henhold til den nevnte Australian Standard 2696-1984, som innebærer at ethvert tall over 30 viser ikke-giftighet. Bakteriologiske forsøk ble utført i iso-sensitest-agar mot E. coli NCTC 10418 og S. aureus NCTC 6571, og tallene betegner sonestørrelse i mm.

RULLINGSKULTURFORSØK IN VITRO

Prøver av silikongummislanger ble belagt med sammensetninger i henhold til oppfinnelsen som i de innledende bakteriologiske forsøk, idet den aktive fase inneholdt 20 vektprosent AgCl og var dispergert i silikongummi som herder ved værelsetemperatur, i en mengde på 40% av den samlede sammensetning. Nyfremstilte og eldede aktive faser ble sammenlignet. Det samme gjaldt beleggtykkelsen (som følge av redusert innhold av oppløsningsmiddel) og dispergerende oppløsningsmidler (metyletylketon (MEK) og metyliso-butylketon (MIBK)). Alle prøver var hvite og vedheftende og forble slik ved sterilisering. Det anvendte titanoksid var det samme som i forsøkene med langtidsfrigjøring av sølv. Prøver på slanger med en lengde på 1 cm ble inkubert ved intermittent rulling .i 48 timer i 1,5 ml Iso-Sensitest-kraft (Oxoid) ved 36°C (± 1°C) etter innpoding med forskjellige mengder E.coli NCTC 10418. Veksten av bakteriene ble bestemt, og resultatene viser en god antimikrobiell virkning mot en kraftig mikrobiologisk trussel. Resultatene var som følger:

I den foregående tabell betyr "-" ingen bakteriell vekst, mens "+" betegner vekst. "+/-" betegner redusert vekst. Resultatene ble verifisert ved vekst-, sterilitets- og aktive sammenligningsforsøk.

Prøver preparert på lignende måte ble også testet ved en standard platesone-test med inkubering ved 37°C i Iso-Sensitest-agarmedium (Oxoid) mot både S.aureus og E.coli. De følgende resultater representerer de midlere sonestørrelser i mm oppnådd ved en rekke gjentatte bestemmelser:

Lignende resultater ble oppnådd i Meuller-Hinton-agar (Oxoid).

Bakteriologiske forsøk ble også utført på ytterligere sammensetninger i henhold til oppfinnelsen inneholdende forskjellige sølvforbindelser. Duplikatforsøk for hver forbindelse ble utført i Mueller-Hinton-agar innpodet med S.aureus i henhold til det ovennevnte standardplate-sone-forsøk. Resultatene var som følger:

DYNAMISK UTLUTING

Prøver av silikonslange av kaliber 14FR belagt med en 20%'s AgCl antimikrobiell sammensetning på bærermateriale av titanoksid, aluminiumoksid og zirkoniumoksid i en mengde på 30% i silikon ble lutet ut i simulert urin (10 ml pr. 100 mm slange) ved 37°C, dvs. strengere forsøksbetingelser enn dem som er beskrevet ovenfor under "langtidsfrigjøring av sølv". Prøver ble tatt til å begynne med og etter 7 resp. 13 dagers utluting, anbragt i standard agarmedium, innpodet med bakterier (S.aureus), inkubert ved 37°C over natten og sonestørrelsen målt. Resultatene var som følger:

Lignende resultater ble oppnådd med E.coli.

UNDERTRYKKELSE AV STRÅLINGSUSTABILITET

Sammensetninger i henhold til oppfinnelsen inneholdende AgCl avleiret på forskjellige bærermaterialer ble under-kastet reflektansspektroskopi under anvendelse av et SP8-200 spektrometer mot en PTFE standard (polytetrafluoreten). Målingene ble utført før og etter bestråling ved -2,5 Mrad med gammastråler. De følgende data representerer prosentuell reflektans ved de angitte bølgelengder.Strålingsfølsomme sammensetninger i henhold til teknikkens stand er tydelig dårligere enn de sammensetninger som er prøvet ovenfor.

Der er også blitt utført fysikalske og andre egenskapsforsøk

på potensielle bærermaterialer i et forsøk på å fastslå

arten av en eventuell samvirkning mellom materialet og en avleiret antimikrobiell forbindelse. Utførte forsøk har innbefattet analyse ved røntgenstråle-fotoelektron-spektro-skopi, skanningelektron-mikroskopbilder, nullpunktladning, temperaturprogrammert reduksjon, overflateareal, porestør-relsefordeling, sekundær ionemassespektrometri, partikkel-størrelseanalyse, røntgenstrålediffraksjon og kjemisk analyse.

Claims

1. Antimikrobiell sammensetning bestående av en antimikrobiell, ionisk sølvforbindelse, fortrinnsvis sølvklorid, på en bærer, karakterisert ved at bæreren er et oksidisk, syntetisk materiale valgt blant oksider av titan, magnesium, aluminium, silisium, cerium, zirkonium, hafnium, niob og tantal, kalsiumhydroksyapatitt og bariumsulfat og har en partikkelstørrelse på mindre enn 25 mikrometer og et overflateareal på 1-240 m<2>/g, idet bærermaterialet er fysiologisk inert, hovedsakelig uoppløselig i vann eller vandige omgivelser og ute av stand til å danne hydrater, og at sølvforbindelsen er avleiret på bæreren og stabilisert slik at lysustabiliteten er undertrykket.

2. Sammensetning som angitt i krav 1, karakterisert ved at bærermaterialet omfatter titanoksid inneholdende en eller flere av de krystallinske former anatase, rutil og brookitt.

3. Sammensetning som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at sølvforbindelsen har en lav oppløselighet i vandige medier.

4. Sammensetning som angitt i et av de foregående krav, karakterisert ved at sølvforbindelsen foreligger i en mengde på 1-7 5 vektprosent av bærermaterialet.

5. Sammensetning som angitt i et av de foregående krav, karakterisert ved at den er dispergert i et polymert materiale for å gi et antimikrobielt belegnings- eller konstruksjonsmateriale.

6. Anvendelse av en antimikrobiell sammensetning som angitt i et av de foregående krav til å redusere nivået av mikroorganismer i en biologisk væskesone i nærheten av en overflate ved at den antimikrobielle sammensetning påføres på overflaten og den behandlede overflate bringes i berøring med den biologiske væske.