NO326804B1 - Framgangsmate for a korrosjonsresistensbelegge metall ved hjelp av plasmapolymerisering, samt anvendelse av denne framgangsmaten - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår en framgangsmåte for å gjøre et metallsubstrat korrosjonsbestandig ved belegging, ved hjelp av plasmapolymerisering. Framgangsmåten er særlig egnet for å gjøre aluminium og aluminiumslegeringer korrosjonsbestandige.

Bakgrunn

Siden forskningen har dreid seg om tilvirkning av plasmapolymer-sjikt gjennom en poly-meriseringsprosess, som gjennom ekstra gass-monomere i en gassutladnings-prosess leverer den nødvendige energien til polymeriseringen, har det ikke manglet på forsøk på å skille disse sjiktene, for å være i stand til å beskytte den belagte overflata mot forskjellige typer angrep. Denne funksjonen er på ingen måte ubetydelig, det dreier seg om pålegging av plasmapolymer-sjikt av utpregete tynnsjikt, i området nanometer til noen få mikrometer. I tillegg til utviklingen av ripefaste sjikt, for eksempel for optiske funksjonselement av plast (WO-A-8504601) ble det også forsøkt å beskytte metalliske materialer med denne beleggingsmåten, med moderat suksess. Disse sjiktene tålte selv angrep som ikke kan anses som korrosivt graverende, bare i svært kort tid.

I alle hittil kjente forsøk utført på aluminiums-materialer, har det i oksiderende plasma vært brukt oksidsjikt som grunningsmiddel, analogt med den vanlige lakkerings-framgangsmåten, men også analogt med forbehandlingen av overflata forut sammenbindingen, som benytter et oksidsjikt som vanligvis blir framstilt ved hjelp av anodisk oksidasjon. Den ønskelige aktivering av grenseflata for å oppnå god binding, utføres, om overhode, ved avleiring av andre typer substrat. I mange tilfeller blir bindingen foretatt utelukkende med adhesjonskrefter. Slike belegg- eller sammenbindings-system oppviser erfaringsmessig bare moderat sikkerhet mot vandring under belegget, hvorved vanndamp som dannes ved diffusjon eller permeabilitets-reaksjoner, svekker bindingen mellom materialet og beleggene.

På den andre siden er plasmapolymeriseringen en framgangsmåte hvorved det gjennom innvirkningen av et plasma med organiske molekyl i gassfasen, kan framstilles belegg for faste legemer, hvorved belegget har overveiende framragende egenskaper. Plasmapolymerisering tilhører en gruppe lavtrykks-plasmaprosesser, og blir brukt industrielt mer og mer. Den store interessen for denne teknologien, kan føres tilbake til fordelene med en hurtig, berøringsfri, tørr-kjemisk framgangsmåte for belegging, samt at den påfører arbeids-stykket lite belastning.

Med plasmapolymer-sjikt utskilt av lavtemperatur-plasma, idet følgende kalt plasmapolymere, kan det følgende framheves: - Plasmapolymere er ofte tredimensjonalt høyt tverrbundet, uløselige, lite eller ikke svellende, og potensielle gode diffusjonsbarriærer. - Sammenlignet med konvensjonelt framstilte polymere er de, på grunn av den høye tverrbindings-graden, termisk, mekanisk og kjemisk usedvanlig stabile. - Beleggene oppviser på de fleste substrat-materialene en god heftelse med høy tetthet, og er fri for mikroporer. - Sjiktene har som oftest amorf struktur, og har ei glatt overflate som er gjenskapt etter substratet.

- Sjiktene er svært tynne, og sjikt-tykkelsen varierer inntil bare noen 100 nm til 10 nm.

- Prosesstemperaturen er lav, fra romtemperatur til omtrent 100°C, særlig inntil ca 60°C. På den andre siden er det hittil ikke kjent noen framgangsmåter hvor metallsubstratet, spesielt aluminiums-substrat, kan belegges korrosjonsbestandig med en plasmapolymer.

Ribberør av materialet AIMgSiO,5 blir ofte benyttet i visse fyrkjeler. Slike ribberør oppviser ikke alltid tilstrekkelig korrosjonsresistens under ekstreme bruks-forhold og i grenseområder med hensyn til tillatt gass-sammensetning.

Framstillingen av korrosjons-produkt fører til forstyrrelser på gass-siden i området for ribbene, og i framskredet stadium i tillegg en redusering i overflata for varmeutveksling på brenngass-sida.

Tradisjonelle forholdsregler for korrosjonsvern, ifølge teknikkens stand, kan av flere årsaker ikke benyttes. Framgangsmåter som fosfatidering, for eksempel kromatisering forutsetter en kontinuerlig tungmetall-ione-emisjon til omgivelsene og er utelukket på grunn av den forventete skjerpingen i avløpsvann-lovgiving.

Lakksystemer er likeledes uaktuelle. Lakk som overflatebeskyttelse medfører en redusering i varmeledningsevnen, hvilket i foreliggende tilfelle bare er tolererbart i liten grad. Videre medfører tradisjonelle lakk-belegg at vanndampdiffusjonen går under beskyttelses-sjiktet. Ved kondenseringen på metall-overflata, som følger deretter, forårsakes det en løfting av sjiktet, og en akselerering i korrosjonsforløpet, slik dette er kjent fra lokaliserte typer korrosjon.

Et belegg av plasmapolymer på slike ribberør for varmevekslere er i og for seg ønskelig. Forsøk som ble utført i denne forbindelse førte imidlertid ikke til korrosjons-bestandige belegg. Som regel viste det seg at plasmapolymerene ikke festet seg nok til metall-overflata, og en mer eller mindre rask vandring under belegget fant sted, med det resultat at det raskt oppsto tendenser til løsning.

Fra DE-A-42 16 999 er det kjent en framgangsmåte for overflatebelegging av sølv-gjenstander, hvorved overflata først og fremst blir behandlet med en utjevnende plasma, og tilslutt belagt med en plasmapolymer, dernest et forbindelses-sjikt, over dette et permeabilitetshindrende overflatesjikt og til slutt et forseglingssjikt. Som forbindelsessjikt kan særlig etylen og vinyl-trimetyl-silan brukes, for det permeabilitetshindrende sjiktet, etylen og for forseglingsjiktet heksametyl-disiloksan i forbindelse med oksygen som plasmadannende monomere, hvorved det foregår en kontinuerlig overgang mellom de plasmadannende monomerene. Beleggene er langt på vei ripefaste, og danner en god beskyttelse mot angrep, men de kan være utformet slik at de kan fjernes med et ren-gjøringsmiddel. Et belegg på aluminium fører ikke til korrosjonsbestandige lag.

Formål

Det er ønskelig å framskaffe en framgangsmåte for å kunne gjøre metalliske materialer, særlig aluminiumsmaterialer, varig korrosjonsbestandige med plasmapolymer-belegging.

Oppfinnelsen

Formålet nås med en framgangsmåte som nevnt innledningsvis, hvorved substratet utsettes for en behandling i samsvar med den karakteriserende delen av patentkrav 1. Framgangsmåten kan benyttes for å belegge metall-substrat, i samsvar med den krav 18.

Det ble overraskende oppdaget at kombinasjonen mellom en glattende forbehandling på metallsubstratet som skal belegges, og en plasmabehandling, løste problemet med manglende festing av beleggene til metalloverflata. Plasmabehandlingen består av to trinn, det første omfatter en behandling av overflata med et reduserende plasma, som virker glattende, og et andre trinn, hvorved den egentlige beleggingen foregår direkte på metall-sjiktet som er forbehandlet med plasma.

Forbehandlingen, særlig glattingen av overflata på metallsubstratet, kan utføres med mekaniske, kjemiske eller elektrokjemiske midler. Særlig foretrukket er kombinasjonen med mekanisk og kjemisk glatting. Den mekaniske og/eller kjemiske glattingen kan i alle tilfelle etterfølges av en elektrokjemisk glatting, når det aktuelle metallsubstratet tillater det. Framgangsmåten for elektropolering er eksempelvis av fysikalsk/ tekniske årsaker, ikke egnet for ribberør. Her er man henvist til kjemiske framgangsmåter, så som sure eller alkaliske etsemidler. I samsvar med DE-C-40 39 479 kan også en kombinasjon av etsemidler i forbindelse med en mekanisk forstyrrelse i overflata, ved stryking, børsting, stråling eller lignende brukes, og særlig dersom materialet bestråles med en væskestråle som inneholder etsemidlet samt partikler som virker abbrasive.

Ved de etsemidlene som settes til under framgangsmåten for glattingen av overflata, dreier det seg om kjemiske reaksjoner, hvorved det med hjelp av aggressive kjemikalier foretas en fjerning av oksid-, rust- og glødeskall-sjikt fra den aktuelle metalloverflata. De flytende etsemidlene er stort sett syrer, som skal angripe både forseglingssjiktet og selve metallet. Etsingen er ingen enhetlig framgangsmåte. Flere ganger går forskjellige kjemiske og fysikalske reaksjoner ved siden av hverandre, og også etter hverandre. Reaksjonene er ofte av elektrokjemiske natur, hvorved det mellom metalloksidet og metalloverflata dannes lokalelementer.

Elektropolering er en framgangsmåte for å glanse metalloverflata, hvorved forhøyelser og kanter blir elektrolytisk utjevnet.

Særlig for aluminium er den kjemiske glans-etsingen som framgangsmåte for utjevning av ruhet i overflata, langt utviklet. Prinsipielt har det større betydning enn elektropoleringen. Det finnes ei rekke kjemiske glansmidlerfor aluminium.

De fleste glans-løsningene har fosforsyre-basis. Tilsats av salpetersyre virker inn på dannelsen av ei speilende overflate, og forbedrer også den indre kvaliteten. Tilsats av svovelsyre framskynder oppløsningen av metallet, og bedrer utjevningen. Ytterligere tilsatser kan forbedre hastigheten for jevningen av metallet, og forlenge levetiden for badet.

Virkningen av etsemidler og glansmidler, lar seg ytterligere framskynde og utjevne i forbindelse med framgangsmåter for mekanisk oveflatebehandling. I samsvar med oppfinnelsen kan det særlig brukes en slik kombinasjon av mekaniske og kjemiske framgangsmåter for glatting av overflater, som er beskrevet i DE-C-40 39 479.

På grunn av de amorfe egenskapene til aluminium og legeringer av det, kan det også settes til alkaliske løsninger for rengjøring og etsing.

Vanligvis blir overflata gjennom glattings-behandlingen, glattet til en gjennomsnittlig middelruhet på mindre enn 350 nm, fortrinnsvis mindre enn 250 nm. Gjennom elektropolering, særlig elektropolering som utføres etter en mekanisk/kjemisk glatting, kan det oppnås en gjennomsnittlig middelruhet som er mindre enn 100 nm.

På denne måten blir riktignok ikke alltid glattete overflater optimalt egnet for påføring av en plasmapolymer. Dersom det etter den mekaniske/kjemiske og/eller elektrokjemiske glattingen påføres en plasmapolymer, oppviser ikke overflatene den ønskete standtiden under korrosive betingelser. Forutsetningen for dette er en videre overflatebehandling ved hjelp av en reduktivt innstilt plasma, særlig en hydrogenplasma. Denne plasma-behandlingen utføres ved en temperatur <200°C ved et trykk < 100 mbar, særlig ved <100°C og <10 mbar. Hydrogenet som er bærer i plasmaet kan blandes med ytterligere gasser, for eksempel hydrokarboner og særlig olefin, som blir beskrevet i det følgende, således oksygen, nitrogen og også argon, idet det må sørges for, at den reduserende karakteren beholdes.

Resultatet av denne plasmabehandlingen er ei aktivert overflate. Under reduserende betingelser blir antagelig aluminiumsoksidsjiktet og/eller det overflatenære aluminiums-hydroksidet på metall-overflata forringet, med det resultat at bindingspunktet for en reaktiv binding av en senere påført plasmapolymer blir direkte på metallet. En ytterligere bi-effekt er at overflata blir ytterligere glattet gjennom plasma-behandlingen.

På den plasmabelagte overflata blir det felt ut plasmapolymere, fortrinnsvis under ytterligere reduserende forhold. Hovedbestanddelen i disse plasmapolymerene kan være hydrokarboner og/eller en silisiumorganisk forbindelse, som kan inneholde oksygen, nitrogen eller svovelatomer, hvorved disse hydrokarbon- eller silisiumorganiske forbindelsene kan oppvise et kokepunkt, slik at de er fordampbare under de temperatur- og trykk-forhold som råder i kammeret for plasmabelegging. Først og fremst kommer alkaner, alkener, aromatiske hydrokarboner, silaner, siloksaner, silazaner og silathianer på tale, fortrinnsvis siloksaner. Særlig foretrukket er bruk av heksametyl-disiloksan og heksametyl-syklo-trisiloksan. Andre forbindelser er heksametyl-disilazan og heksametyl-syklo-trisilazan, men også heksametyl-disilathian. Det er også mulig å bruke høyere homologer av disse forbindelsene eller blandinger av slike forbindelser, likeså delvis eller fullstendig fluoriserte derivater.

Som komonomer for dannelsen av plasmapolymeren av silisiumorganiske monomere, er hydrokarboner aktuelt, særlig olefin aktuell, for eksempel etylen, propen og sykloheksen. Silane, særlig vinylholdige silisiumorganiske forbindelser kan også settes inn som komonomere, eksempelsvis vinyl-trimetyl-silazan. Disse umettete monomerene kan binde seg i de O-, N- eller S-atom-holdige silisiumorganiske forbindelsene, eller blande seg inn i andre deler, og dermed blir en gradert sammenblanding aktuell. Eksempelvis kan det ved trinnvis oppbygging av plasmapolymerene, bygges opp et overgangssjikt nærmest metall-overflata, som utelukkende eller overveiende består av de silisiumorganiske forbindelsene, og deretter blandes hydrokarbonene inn. Den omvendte framgangsmåten er likeledes mulig. På denne måten kan egenskapene på plasmapolymerbelegget endres dithen, at det oppnås en optimal sammenbinding med metallsubstratet og/eller en optimal bestandighet mot korroderende substanser. En slik gradert oppbygging er kjent fra for eksempel DE-A-42 16 999.

Ved plasmapolymerisering kan det i tillegg til disse monomerene blandes inn ytterligere gasser, for eksempel oksygen, nitrogen eller argon, for å påvirke egenskapene til plasmaet og plasmapolymerene.

Plasmapolymeriseringen foregår vanligvis ved en temperatur <200°C, fortrinnsvis <100°C og særlig ved omtrent 60°C. Trykket i kammeret for plasmabelegging, ligger vanligvis ved <100 mbar.

Det sjiktet som dannes på metallsubstratet gjennom plasmapolymeriseringen, har fortrinnsvis en tykkelse fra 100 nm til 10 um. Det er imidlertid uten videre mulig, for spesielle formål, å oppnå sjikttykkelser som er mindre enn 100 nm.

I motsetning til andre framgangsmåter for belegging, også på annen måte pålagte plasmapolymerbelegg, oppnås det erfaringsmessig en glatting av overflata gjennom en jevnende etsing, hvis virkning økes og utjevnes gjennom en ovenpålagt lett mekanisk komponent. Det forekommer derfor lite mekanisk fasthefting av polymersjiktet til metallsubstratet, på grunn av en relativ høy ruhet på substratet, men heller mer kjemiske bindinger med de frie valensene på den frilagte og fritt-etsete metalloverflata. Det blir vanligvis oppnådd ei nesten speilblank, optisk tiltalende overflate på ikke-strukturerte metalloverflater. Særlig blir det oppnådd at beleggets tykkelse ikke lenger kan gå "under" på ei ru metalloverflate, men danner av et jevnt sjikt.

I samsvar med oppfinnelsen oppnås det en korrosjonsbeskyttelse som i sammenligning med tekniske overflater, er økt flere ganger.

En ytterligere forhøyelse i langtids korrosjonsbestandighet oppnås gjennom innsetting av en korrosjonsinhibitor som kan fordampes i vakuum, fortrinnsvis inn i det nederste laget i plasmapolymer-beleggingen. I motsetning til hittil foreliggende resultater, er det ikke vesentlig at en slik korrosjonsinhibitor blir lagt direkte på metalloverflata, altså ikke direkte på bindings-planet og derved svekker dette. Derimot oppnås det en fjemvirkning, som er spesielt forbundet med bruken av konduktive polymere. Slike egnete polymere er for eksempel polyanilin, som har et ubetydelig damptrykk i vakuum, eller som kan innføres i plasmapolymeren i en finfordelt form, i en mengde fra 0,1 til 1 vekt%.

I tillegg til behandlingen av aluminiums-metaller kan den beskrevete teknologien, også brukes på ytterligere metalliske materialer, særlig slike som er tilbøyelig til å danne et overflate-oksidsjikt.

Framgangsmåten i samsvar med oppfinnelsen kan videre anvendes for å oppnå en grunning av plasmapolymer på et metallsubstrat, som deretter kan kompletteres med ytterligere belegg. Gjennom dette kan det oppnås korrosjonsbestandige lag for forskjellige formål, med tykkere lag som har en tilfredsstillende beleggs-tykkelse for slitasje-belastning. Spesielt godt egnet for dette er "Ormocere". Belegg av "Ormocere" har likhet i den strukturelle oppbyggingen med belegg av plasmapolymere med høy tverrbinding-grad, men kan imidlertid bygges opp, uten den forholdsvis langsomme beleggings-prosessen i våkum. Den typiske lag-tykkelsen er i størrelsesorden 1 til 100 nm. Med kombinasjonen kan det oppnås lignende korrosjons-egenskaper, som med bare plasmapolymer-sjiktet.

Særlig egnet er framgangsmåten i samsvar med foreliggende oppfinnelse, for belegging av aluminiums-materialer, hvorved den korrosjonsbestandighet som gjør aluminiumsmaterialet særlig egnet for innsetting i varmevekslere og ved framstilling av ribberør for varmevekslere i fyrkjeler.

Eksempel

Som test-materiale ble det brukt rektangelformete prøver av materialet AIMgSiO,5. Prøvene ble deretter underkastet en flertrinns rengjørings-prosedyre, for å fjerne fremmed-stoffer som olje og fett. Deretter ble overflata på metallplata behandlet med en kombinert overflate- og elektropolerings-metode.

Prøven ble så mekanisk renset ved hjelp av børster i en pH-nøytral såpe-lutløsning, deretter avspylt, og på nytt behandlet i såpe-lutløsningen i 30 min. ved 70°C i ultralydbad. Etter ytterligere avspyling med rennende vann og tørking i varmluft, ble den avfettet i ultralydbad med aceton, og tørket med varmluft.

Deretter ble metallprøvene etset i et etsemiddel av 46,0 deler vann, 50,0 deler konsentrert salpetersyre, og 4,0 deler flussyre, ved romtemperatur i 120 s. Etter avspyling med vann og etanol, ble materialet elektrokjemisk polert. Som elektrolytt ble det brukt en blanding av 78 ml 70-72 % klorsyre, 120 ml destillert vann, 700 ml etanol og 100 ml butyl-glykol. Elektropoleringen ble utført over et tidsrom på 180 s ved en elektrolytt-temperatur på -15 til 8°C, en polerings-strøm på 5 -18 A/dm<2> og en polerings-spenning på 19-11 V.

Umiddelbart etter poleringen ble prøvene spylt av med vann og behandlet i ultralydbad i 10 minutter i kaldt vann. Til slutt ble de tørket med varmluft.

Før overflate-glattingen hadde materialet ei matt overflate med en middels ruhet på 0,570 um (gjennomsnitt av 5 målinger). Etter elektropoleringen var middelruheten under 100 nm. Overflata hadde høyglans.

Plasmabehandlingen ble utført i et vanlig plasmapolymeriserings-anlegg, hvor monomer gassen ble ført inn i undertrykksbeholderen, og plasmadannelsen stimulert med høy-frekvent vekselstrøm og/eller mikrobølge-energi.

I det første trinnet i plasmabehandlingen ble det aktuelle aluminiumsmaterialet belagt i 120 s med et hydrogenplasma ved 60°C og 120 mbar. Hydrogenet ble satt suksessivt til, gjennom tilsetning av heksametyl-disoksan, ved et trykk på 10 mbar. Volumstrømmen var omtrent 500 ml/min, og avgitt ytelse var omtrent 5 KW. Beleggingen resulterte i en sjikt-tykkelse på ca 500 nm.

Eksemplet ble variert på den måten, at ved plasmapolymeriseringen nærmest metall-overflata ble det brukt en plasmapolymer med etylen som monomer, som ble blandet med progressive mengder heksametyl-disiloksan, inntil etylenet var fullstendig fortrengt.

I videre forsøk ble oksygen og nitrogen blandet inn i monomeren som tilsetningsgasser.

I alle disse framgangsmåtene ble det lagt på, sterkt korrosjonsbestandige, tynne, trans-parente sjikt på overflata av almuminium-metallplater, som beholdt sin høyglans-karakter.

Gjennom et elektron-mikroskop ble det fastslått at plasmapolymer-sjiktet har god binding til metall-overflata. Plasmapolymer sjiktet er amorft og nesten fettfritt, dvs. det oppviser ingen porer eller innleiringer.

Korrosjons-adferden for det belagte aluminium-metallstykket er utprøvd i 25 % svovelsyre i romtemperatur og 60 - 70°C, samt i 20 % salpetersyre ved romtemperatur. Alle prøvene i testen som ble gjennomført over flere timer, viste seg å være bestandige. Det oppsto ingen innvandring av testvæsken i lagene, og heller ikke vandring under lagene. Ingen oppløsningstendenser ble observert.

Aluminiums-metall stykker som ble belagt i samsvar med oppfinnelsen, viser at de ved 350°C, under forhold som hersker i en varmeveksler i en fyrkjel, er absolutt bestandige. De oppviste til og med nedsatt overflate-spenning, hvorfor det ble oppnådd en dårligere tendens til å mineralisere bunnfallet, for eksempel i form av kjelestein. Den nedsatte over-flatespenningen beskytter også mot biologisk begroing, for eksempel på metallstykker som er utsatt for sjøvann.

Claims (18)

1. Framgangsmåte for gjøre metallsubstrat korrosjonsbestandige ved belegging, ved hjelp av plasmapolymerisering, karakterisert ved at substratet blir mekanisk, kjemisk og/eller elektrokjemisk glattet i et forbehandlingstrinn, og deretter utsatt for en plasma ved en temperatur under 200°C og et trykk mellom 10"<5->100 mbar, hvorved overflata aktiveres i et første trinn i en reduserende plasma, og at det i et andre trinn felles ut en plasmapolymer av en plasma som inneholder i det minste en hydrokarbon- eller silisium-organisk forbindelse, som er fordampbare under plasma-betingelser, og som eventuelt kan inneholde oksygen, nitrogen eller svovel, som kan inneholde fluoratomer.

2. Framgangsmåte i samsvar med krav 1, karakterisert ved at metallsubstratet er aluminium eller en aluminiumslegering.

3. Framgangsmåte i samsvar med krav 1 eller 2, karakterisert ved at metallsubstratet blir utsatt for en kombinasjon mellom mekanisk overflatebehandling og etsing.

4. Framgangsmåte i samsvar med et av de foregående krav, karakterisert ved at metallsubstratet blir elektrokjemisk polert.

5. Framgangsmåte i samsvar med et av de foregående krav, karakterisert ved at metallsubstratet har en gjennomsnittlig middelruhet etter overflatebehandlingen, som er mindre enn 350 nm.

6. Framgangsmåte i samsvar med et av de foregående krav, karakterisert ved at plasma-behandlingen gjennomføres ved en temperatur < 100°C.

7. Framgangsmåte i samsvar med et av de foregående krav, karakterisert ved at overflata, i det første trinnet av plasmabehandlingen, blir aktivert med et hydrogen plasma ved et trykk < 100 mbar.

8. Framgangsmåte i samsvar med et av de foregående krav, karakterisert ved at de silisiumorganiske forbindelsene i et andre trinn i plasmabehandlingen, inneholder et siloksan, silazan eller silathian.

9. Framgangsmåte i samsvar med krav 8, karakterisert ved at et siloksan, særlig heksa-metyl-disiloksan eller heksa-metyl-syklo-trisiloksan blir anvendt.

10. Framgangsmåte i samsvar med et av de foregående krav, karakterisert ved at plasmaet inneholder et hydrokarbon, særlig et olefin.

11. Framgangsmåte i samsvar med krav 10, karakterisert ved at hydrokarbonet er etylen, propylen eller sykloheksen.

12. Framgangsmåte i samsvar med et av de foregående krav, karakterisert ved at utfellingen i det andre trinnet av plasmabehandlingen, utføres ved et trykk <10 mbar ved tilnærmete reduserende forhold.

13. Framgangsmåte i samsvar med et av de foregående krav, karakterisert ved at det blir innført oksygen, nitrogen og/eller en edelgass.

14. Framgangsmåte i samsvar med et av de foregående krav, karakterisert ved at plasmapolymersjiktet legges på i en tykkelse fra 100 nm til 1 um.

15. Framgangsmåte i samsvar med et av de foregående krav, karakterisert ved at en korrosjonsinhibitor bringes inn i plasmapolymeren.

16. Framgangsmåte i samsvar med krav 15, karakterisert ved at korrosjonsinhibitoren er et polyanilin i en mengde fra 0,1 til 1 vekt%.

17. Framgangsmåte i samsvar med et av de foregående krav, karakterisert ved at det plasmabelagte metallsubstratet påføres et ytterligere belegg.

18. Anvendelse av framgangsmåten i samsvar med et av de foregående krav, for belegging av en varmeveksler av aluminium, særlig i form av ribberør.