NO172389B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av terapeutisk aktive benzotiazoler - Google Patents

Description

Fordi kreft bare kommer som nummer to etter hjerte- og karsykdommer som dødsårsak hos mennesket, er betraktelig anstrengelse og forskning anvendt til utvikling av en type kjemoterapi for med hell å behandle forskjellige typer kreft hos mennesker. Tumorer, et vanlig utslag ved kreft hos mennesker, som er abnorme masser av ny vevsvekst, kan gi fysisk ubehag og tappe legemet for dets livskrefter.

Mange av antitumor-forbindelsene som nylig er oppdaget

har vært naturprodukter. Disse omfatter heterocykliske laktamer fra marine svamper (US-patent 4.729.996), succinimid-derivater av indolalkaloider (US-patent 4.667.030) og indoldion-derivater fra marine svamper (US-patent 4.731.366). Antitumoraktivitet er også funnet i syntetiske acylurea-derivater (US-patent 4.677.111).

US-patent 4.563.527 krever patentert en rekke naftyl-amidiner som antitrypsin, antiplasmin, anti-kallikrein og antitrombinmidler.

Det er nå funnet at forbindelsene med formel I

og farmasøytisk godtagbare salter derav, hvori M er der X er (C^-Cg) alkyl, hydrogen, (Cj-Cs) alkoksy, (C^-Cs) alkyltio, (Cx-Cs) alkylsulf inyl, (Cj-Cs) alkylsulfonyl, fluor, klor, brom, nitro, amino, dimetylamino, trifluormetyl, karbamyl, N,N-di(C1-C3)alkylkarbamyl, fenyl, fluorfenyl, metoksyfenyl, hydroksyfenyl, cyano, cykloheksyl eller hydroksy(C^-Cs) alkyl; Y er hydrogen, (C^-Cs) alkyl, (C^-Cs) alkoksy, fluor eller klor; W er hydrogen, (C1-C5)alkoksy, (C^-Cs) alkyl, cyano, fluor, klor eller brom; X og Y når de tas sammen danner en benzoring eller en tetrahydrobenzoring; Z er hydrogen, fluor, klor, brom eller (Ci-Ca)alkyl; R er en substituent med formel

der n er et helt tall fra 0 til 2; R<3>, R<*> og R<5> er alle hydrogen eller (C^-Ca) alkyl; Q er CH2, NH eller S; p er et helt tall fra 0 til 3; R<*> og R<5> når de tas sammen med det nitrogen hvortil de er tilknyttet, er piperidino; R<1> er hydrogen eller metyl; og R<2> er hydrogen, (C-l-CJ alkyl, nitro, cyano, trifluormetyl, fluor, klor eller brom; med det forbehold at i forbindelser der M er fenyl, er R i m- eller p_-posisjon til karbonyltilknytningen og når Q er 0, NR<4> eller S, er p 2 til 3, er antitumormidler.

Forbindelsene med formel I fremstilles som angitt i karakteristikken til kffav 1, ved acylering av den passende 2-aminobenzotiazol med en karboksy-aktivert benzo- eller tiazolylkarboksylsyre.

Den aktiverte syre kan bestå av et syrehalogenid eller en aktivert ester eller blandet anhydrid. Det foretrukne acyleringsmiddel er enten N-hydroksysuccinimidesteren eller

syrekloridet.

Koblingsreaksjonen kan gjennomføres ved å bringe i kontakt ett mol av det passende benzo- eller

tiazolylkarboksylsyre N-hydroksysucciriimidester hydroklorid med fra 1 til 2 mol av den nødvendige 2-aminobenzotiazol og ca. 0,01 mol hydrokinon i et reaksjons-inert oppløsningsmiddel så som dimetylformamid, dimetylsulfoksyd eller N-metyl-2-pyrrolidon. Reaksjonsblandingen varmes i mørke i rundt l til 3 6 timer ved en reaksjonstemperatur på 20-180°C.

Ved reaksjonens fullførelse, fortynnes

reaksjonsblandingen med metanol, filtreres om nødvendig og filtratet påføres den protonerte form av et ionebytter-resin (pH 5-6) så som GC 50 (Aldrich Chemical Co., Inc.). Resinproduktkomplekset vaskes deretter tilstrekkelig med metanol, vann, dimetylsulfoksyd, dimetylformamid eller acetonitril eller blandinger av disse for å fjerne alt gjenværende ikke-omsatt 2-aminobenzotiazol.

Produktet frigjøres fra resinkomplekset ved å behandle komplekset med en 0,1 til 0,01 molar oppløsning av en syre så som saltsyre, hydrogenbromidsyre, metansulfonsyre, melkesyre eller eddiksyre i slike oppløsningsmidler som vann, metanol eller acetonitril. Vaskevæskene samles og konsentreres. Produktet, isolert som saltet av syren som det vaskes med, felles ut når oppløsningen konsentreres og samles ved filtrering. Videre rensing kan gjennomføres ved omkrystallisering fra slike oppløsningsmidler som dimetylformamid, tetrahydrofuran, etylacetat, dimetylsulfoksyd, N-metyl-2-pyrrolidon eller metanol eller blandinger av disse.

En variant av denne fremgangsmåte består i å bringe i kontakt ett mol av den nødvendige syre N-hydroksysuccinimidester, eller eventuelt et syreaddisjonssalt, med 1,0 til 2,0 mol av det tilsvarende 2-aminobenzotiazol hydroklorid, 0,01 mol hydrokinon, og, om nødvendig, 0,01 mol 4-dimetylaminopyridin i et reaksjons-inert vannfritt oppløsningsmiddel, så som dimetylformamid, dimetylsulfoksyd, tetrahydrofuran, etylacetat, benzen, toluen, acetonitril eller N-metyl-2-pyrrolidon eller blandinger av disse. Reaksjonstiden er rundt 1 til 3 6 timer avhengig av reaksjonstemperaturen som er fra ca. 20 til 180°C.

Ved reaksjonen fullførelse, får reaksjonsblandingen avkjøles til romtemperatur og det utfelte faste stoff som vanligvis er et syreaddisjonssalt av det ønskede produkt, filtreres fra. Filtratet som inneholder resten av produktet, justeres til en pH på rundt 7-9 ved bruk av baser som pyridin, vandig alkalibikarbonater, alkalikarbonater eller alkalihydroksyder, og produktet i nøytral form isoleres ved filtrering eller ekstrahering med et oppløsningsmiddel som ikke er blandbart med vann, så som etylacetat, metylenklorid, kloroform eller dietyleter. Det isolerte produkt kan deretter overføres til et syreaddisjonssalt ved behandling av en oppløsning av det nøytrale produkt med 1 ekvivalent av en passende uorganisk eller organisk syre. Det opprinnelig dannede syreaddisjonssalt kan krystalliseres ut fra et av de tidligere nevnte omkrystalliseringsoppløsningsmidler eller det kan overføres til den nøytrale forbindelse ved å justere en vandig oppløsning av saltet til en pH på 7-10 og isolere det nøytrale produkt som beskrevet ovenfor.

En annen variant av fremgangsmåten for fremstilling av forbindelsene med formel I består i til å begynne med å bringe i kontakt 1 mol av den passende benzo- eller tiazolylkarboksylsyre med 1 mol av N-, O-bistrimetylsilylacetamid i tetrahydrofuran ved forhøyede temperaturer inntil blandingen er homogen, fulgt av tilsetning av 2 mol tionylklorid. De resulterende syreklorid koblingsreagenser kan felles ut som syreaddisjonssalter.

Alternativt kan syrekloridene fremstilles ved oppvarming av de passende syrer med et stort overskudd tionylklorid i et passende oppløsningsmiddel så som tetrahydrofuran, fulgt av konsentrering under vakuum for å oppnå det ønskede intermediære syreklorid hydrokloridsalt.

De ovenfor nevnte syreklorider anvendes generelt i den neste koblingsreaksjon uten rensing. I praksis, behandles 1 mol av syreklorid hydrokloridet med 1,0 til 4,0 mol av den ønskede 2-aminobenzotiazol i et reaksjons-inert oppløsningsmiddel så som de som er nevnt tidligere når en aktivert ester ble anvendt i stedet for et syreklorid. Reaksjonen gjennomføres ved romtemperatur med en reaksjonstid på 1 til 24 timer. Den ferdige reaksjonsblanding kan nøytraliseres med ammoniumhydroksyd til pH 7-10 og det nøytrale produkt enten filtreres fra reaksjonsblandingen eller ekstraheres med et oppløsningsmiddel som ikke er blandbart med vann, som tidligere nevnt.

Forbindelsene med formel I kan også fremstilles ved kondensering av benzo- eller tiazolylkarboksylsyreestere og alkalimetallsaltet så som natriumsaltet, av den passende 2-aminobenzotiazol.

I praksis, tilsettes en oppløsning av 1 mol av den nødvendige ester i et reaksjons-inert oppløsningsmiddel så som dimetylformamid, dimetylsulfoksyd eller acetonitril til en suspensjon av rundt 1 mol av natriumsaltet av det ønskede 2-aminotiazol også i et lignende reaksjons-inert oppløsningsmiddel, der natriumsaltet er fremstillet in situ ved omsetning av 2-aminobenzotiazol med 1 ekvivalent oljefritt natriumhydrid.

Reaksjonstiden ved omgivelsenes temperatur er rundt 24 timer. Reaksjonsblandigen fortynnes deretter med vann og produktet felles ut ved tilsetning av tilstrekkelig IN saltsyre til å gi en pH på 7. Produktet kan renses ved vanlige fremgangsmåter så som kromatografering eller

omkrystallisering.

Som tidligere angitt, omfatter den foreliggende oppfinnelse fremgangsmåte for fremstilling av farmasøytisk godtagbare salter av de biologisk aktive forbindelser. Slike salter er de som er ikke-toksiske ved de doser som administreres. Etter som forbindelser fremstillet ifølge oppfinnelsen kan inneholde både basiske og sure grupper, er både syreaddisjons- og alkali-addisjonssalter mulige. Farmasøytisk godtagbare syreaddisjonssalter omfatter for eksempel hydrokloridet, hydrobromidet, hydrojodidet, sulfatet, bisulfatet, fosfatet, syrefosfatet, acetatet, laktatet, maleatet, mesylatet, fumaratet, citratet, syrecitratet, tartratet, bitartratet, succinatet, glukonatet, glutamatet, aspartatet og sakkaratsaltene. Farmasøytisk godtagbare alkaliaddisjonssalter omfatter for eksempel natrium-, kalium-, kalsium- og magnesiumsaltene. Vanlige fremgangsmåter for dannelse av syreaddisjons- og alkali-addisjonssalter kan anvendes.

Aktiviteten til forbindelsene fremstillet ifølge denne oppfinnelse som antitumormidler kan bestemmes ved en rekke tester. En av fremgangsmåtene som er akseptert som en pålitelig test for bedømmelse av antitumormidler er "the Experimental Metastasis, Survival (EMS) Assay" til evaluering av terapeutiske midler mot cancer. Denne testen er laget for påvisning og evaluering av terapeutiske midler mot *cancer. Den anvender Lewis lungekarsinom (3LL) som er den mest hyppig anvendte tumor i hele verden når det gjelder oppdagelse av antimetastase- og antitumor-midler. Denne tumor er vist å være beslektet i histopatologi og kjemoterapeutiske reaksjoner med lungekarsinomata hos mennesker. Utformingen av systemet er lik den som er anvendt ved "the National Cancer Institute tumor screens", men anvender tekniske endringer for å gi øket reproduserbarhet og nøyaktighet. Verdiene for forbindelsene som er aktive i denne undersøkelse kan sammenlignes med publiserte verdier for legemidler mot cancer. Tumoren ble valgt på grunn av sin store grad av forutsigelighet når det gjelder klinisk suksess.

Testen utføres på følgende måte:

1. Voksen hund (C57BL/6 x DBA/2)Fl hybrid-mus (18-20 g, n =7/gruppe) får en intravenøs (lateral halevene) injeksjon av 4-6 x 10E5 log fase 3LL Lewis lungekarsinomceller på dag 0 som innleder lungestopp, ekstravasasjon og metastatisk tumorvekst i lungene. 2. På forskjellige tidspunkter etter i.v. tumorutfordring behandles musene med testmidler. En standardfremgangsmåte innebærer intraperitoneal administrering på hver av 8 påfølgende dager som begynner på den andre dag etter tumorutfordring (dvs., dagene 2-9). 3. Musene overvåkes daglig gjennom hele eksperimentet med hensyn på dødsfall som forbindes med medikamentene eller tumoren. Overlevelsestiden som er medianen (MST i dager) anvendes for å beregne verdien for T/C på følgende måte:

T/C (%) = MST (behandlet) / MST (kontroller) x 100%.

4. Ved denne formelen anses forbindelser som har en verdi for T/C > 124% og som er statistisk signifikante i Armitage-Cochran testen (P < 0,05) aktive. Stor aktivitet forbindes med verdier for T/C > 150%. Bemerkelsesverdig aktivitet (T/C > 200%) i denne analyse kan sammenlignes med de beste av de klinisk virksomme medikamenter så som adriamycin og cyclophosphamide. 5. Under forberedende arbeid er det observert at MST for hjelpemiddelkontroller varierer fra 16 til 2 0 dager med 17 dager som det mest hyppig forekommende.

Forbindelsene fremstillet ifølge den foreliggende oppfinnelse kan administeres som antitumormidler enten ved oral eller parenteral administreringsvei. Generelt, administreres disse antitumorforbindelser vanligvis oralt i doser som varierer fra 6 mg til rundt 400 mg per kg kroppsvekt per dag, og 1 mg til rundt 200 mg per kg kroppsvekt per dag gitt parenteralt; variasjoner vil nødvendigvis forekomme avhengig av tilstanden til pasienten som behandles og den spesielle forbindelse som administreres. Det må bemerkes at disse forbindelser kan administeres sammen med farmasøytisk godtagbare bærestoffer ad begge de veier som er tidligere angitt og at slik administrering kan gjennomføres i både enkle og multiple doser.

De nye forbindelser fremstillet ifølge oppfinnelsen kan administreres oralt i en rekke forskjellige doseringsformer, dvs. de kan tilberedes med forskjellige farmasøytisk godtagbare inerte bærestoffer i form av tabletter, kapsler, pastiller av forskjellig type, harde drops, pulvere, sprayer, vandige suspensjoner, eliksirer, siruper og lignende. Slike bærestoffer omfatter faste fortynningsmidler eller fyllstoffer, sterile vandige medier og forskjellige ikke-toksiske organiske oppløsningsmidler, osv. Dessuten kan slike orale farmasøytiske preparater tilsettes søtningsmidler og/eller smakstoffer ved hjelp av forskjellige midler av den type som vanligvis anvendes til slike formål. Generelt, er forbindelsene fremstillet ifølge denne oppfinnelse tilstede i slike orale doseringsformer i konsentrasjonsnivåer som varierer fra rundt 0,5% til rundt 90% av vekten av den totale blanding, i mengder som er tilstrekkelige til å gi de ønskede enhetsdoser.

Når det gjelder oral administrering, kan tabletter som inneholder forskjellige excipienser så som natriumcitrat, kalsiumkarbonat og kalsiumfosfat anvendes sammen med forskjellige sprengmidler så som stivelse og fortrinnsvis potet- og tapiokastivelse, alginsyre og visse komplekse silikater sammen med bindemidler så som polyvinylpyrrolidon, sakkarose, gelatin og gummi arabicum. I tillegg, er smøremidler så som magnesiumstearat, natriumlaurylsulfat og talk ofte meget nyttige til tabletteringsformål. Faste blandinger av en lignende type kan også anvendes som fyll i myke og harde fylte gelatinkapsler; foretrukne materialer i denne sammenheng vil også omfatte laktose eller melkesukker samt polyetylenglykoler med stor molekylvekt. Når vandige suspensjoner og/eller eliksirer ønskes til oral administrering, kan den essensielle aktive ingrediens i denne forenes med forskjellige søtnings- eller smaksstoffer, farvestoffer av forskjellig type og, om ønsket, emulgerings-og/eller suspensjonsmidler også, sammen med slike fortynningsmidler som vann, etanol, propylenglykol, glycerin og forskjellige slike kombinasjoner av disse.

I tillegg til å være antitumormidler, er forbindelsene fremstillet ifølge denne oppfinnelsen også proteasehemmende stoffer og har anvendelse som antiplasminmidler.

Plasmin, et enzym som eksisterer i blodet, er resultatet av innvirkningen av plasminogenvevaktivator på proenzym plasminogen. Plasmin spiller en viktig rolle ved kapillærblod-strøm og ved oppløsning av fibrin. Imidlertid, når dette enzym er tilstede i unormale mengder, forårsaker det blødnings-sykdommer. I slike tilfeller, er bruken av antiplasminmidler meget viktig. Forbindelsene fremstillet ifølge den foreliggende oppfinnelse har denne antiplasminaktivitet som lett kan demonstreres ved analysen til H. Zimmerman et al., Proe. Nati. Acad. Sei., 75, 750 (1978).

Forbindelsene fremstillet ifølge den foreliggende oppfinnelse kan administreres som antiplasminmidler enten ad oral eller parenteral administreringsvei. Generelt, administreres disse antiplasminforbindelser vanligvis oralt i doser som varierer fra 6 mg til rundt 400 mg per kg kroppsvekt per dag og 1 mg til rundt 200 mg per kg kroppsvekt per dag gitt parenteralt; variasjoner vil nødvendigvis forekomme avhengig av tilstanden til pasienten som behandles og den spesielle forbindelse som administreres. Det må bemerkes at disse forbindelser kan administreres sammen med farmasøytisk godtagbare bærestoffer ad begge de veier som er tidligere antydet og at slik administrering kan gjennomføres i både enkle og multiple doser.

Som antiplasminmidler, kan forbindelsene fremstillet ifølge den foreliggende oppfinnelse, administreres oralt i samme form som når de administreres som antitumormidler, ved bruk av tabletter, kapsler, pastiller av forskjellig slag, pulvere, vandige suspensjoner og lignende.

De følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen.

Eksempel 1

4-guanidino-N-(6-nitrobenzotiazol-2-yl)benzamid-hydroklorid (I, X=6-N02; W og Y=H; M=(a); Z=H; R=(c);

n=0; og R<1>. R<3>, R4 og R<5>=H

Til en rørt, kald (-5°C) oppløsning av 1,07 g 4-guanidino-benzosyre hydroklorid og 740 mg 1-hydroksybenzotriazol i 8 ml dimetylformamid ble det tilsatt 1,12 g

dicykloheksylkarbodiimid i én porsjon. Etter 2 timer ved 0°C, ble 950 mg 6-nitro-2-aminobenzotiazol tilsatt, og reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i 2 timer. Blandingen ble filtrert og filtratet påført 35 g ionebytter-resin GC 50 (H+ form) . Kolonnen ble vasket med 200 ml vann og tilstrekkelig metan inntil vaskevæsken ble farveløs. Etter en

annen vasking med vann/metanol, ble produktet vasket ut fra kolonnen ved bruk av en 0,05M oppløsning av saltsyre i metanol. Fraksjonene som inneholder produktet samles, konsentreres til tørrhet og omkrystalliseres fra metanol, 60 mg, smp. 311-329°C.

Eksempel 2

4-guanidino-N-(6-nitrobenzotiazol-2-yl)benzamid-hydroklorid (I, X=6-N02; W og Y=H; M=(a); Z=H; R=(c);

n=0; oa R<1>. R<3>, RA oa R5=H )

En oppløsning av 44,51 g 4-guanidinobenzosyre-N-hydroksysuccinimidester hydroklorid, 31,3 g 6-nitro-2-aminobenzotiazol og 3,13 g hydrokinon i 200 ml N-metyl-2-pyrrolidon ble rørt i mørke under inert atmosfære ved 175°C i 90 minutter. Reaksjonsblandingen ble avkjølt til romtemperatur, fortynnet med 300 ml metanol og filtrert. Filtratet ble forent med 500 g GC 50 ionebytter-resin (H+ form), og pH ble justert til nøytral ved tilsetning av 10-20 ml pyridin. Resinet ble vasket flere ganger med metanol, helt i en glasskolonne og vasket med metanol inntil vaskevæsken var farveløs. Det basiske materialet ble vasket ut med 0,01M oppløsning av saltsyre i metanol. Fraksjonene som inneholdt produktet ble samlet og konsentrert i vakuum inntil det ble dannet et bunnfall. Produktet ble filtrert fra og tørret og ga 22,5 g materiale i alt vesentlig identisk med det som fremkom i Eksempel 1.

Eksempel 3

4-guanidino-N-(6-nitrobenzotiazol-2-yl)-benzamid hydroklorid (I, X=6-N02; W og Y=H; M=(a); Z=H; R=(c) ;

n=0; R<1>. R<3>. R<*> og R5=m

En mettet oppløsning av 25 g 4-guanidinobenzosyre-N-hydroksysuccinimidester hydroklorid og 31,2 g 6-nitro-2-aminobenzotiazol i dimetylformamid ble rørt ved 120°C i 72 timer. Reaksjonsblandingen ble avkjølt til romtemperatur, filtrert og de faste stoffer vasket med en liten mengde dimetylsulfoksyd og metanol. Det opprinnelige filtrat og vaskevæskene ble samlet og konsentrert i vakuum til 100 ml og påført en 55 mm diameters kolonne fylt opp til 559 mm med GC 50 ionebytter-resin (H+ form) pakket i metanol. Kolonnen ble vasket ut med metanol inntil vaskevæsken var farveløs. Deretter, ble en 0,01M saltsyreoppløsning i metanol benyttet for å vaske ut det basiske produkt. pH-nøytrale fraksjoner ble samlet opp, konsentrert under vakuum og omkrystallisert fra metanol ved bruk av et Soxhlet-destillasjonsapparat, 5,2 g. Produktet var identisk med det som fremkom i Eksempel 1.

Eksempel 4

Ved å starte med den passende 2-aminobenzotiazol og p-guanidinobenzosyreester og bruke fremgangsmåten i Eksempel 2, ble de følgende forbindelser fremstillet:

Eksempel 5

4-guanidinometyl-N-(6-nitrobenzotiazol-2-yl)-benzamid metansulfonat (I, X=6-N02; W og Y=H; M=(a); R=(c);

Z=H; n=l: R1. R3. R* og R<5>=H)

En oppløsning av 7,0 g 4-guanidinometylbenzosyre N-hydroksysuccinimidester, 5,5 g 6-nitro-2-aminobenzotiazol og 700 mg hydrokinon i 60 ml N-metyl-2-pyrrolidon ble rørt ved 180°C i mørke under inert atmosfære i 40 minutter. Reaksjonsblandingen ble avkjølt til romtemperatur, fortynnet med 400 ml metanol og ble rørt i 30 minutter. De faste stoffer ble filtrert fra og filtratet ble konsentrert til 100 ml i vakuum og ble påført en kolonne som inneholdt GC 50 (H+ form) ionebytter-resin. Resinet ble vasket med metanol inntil vaskevæsken var farveløs. Kolonnematerialet ble deretter vasket ut med en 0,01M oppløsning av metansulfonsyre i metanol. Fraksjonene som inneholdet produktet ble samlet, konsentrert i vakuum og resten omkrystallisert fra metanol ved bruk av et Soxhlet ekstraksjonsapparat, 1,8 g, smp. 300°C.

Eksempel 6

Ved bruk av fremgangsmåten fra Eksempel 5 og start med de nødvendige reagenser, ble de følgende forbindelser fremstillet:

Eksempel 7

3-guanidinometyl-N-(6-fenylbenzotiazol-2-yl) -

benzamid hydroklorid (I, X=6-C6H5;

W og Y=H; M=( a) ; R= ( c ) ; Z=H; n=l; R<1>, R<3>, R* og R5=E )

En suspensjon av 5 g 3-guanidinometylbenzosyre N-hydroksysuccinimidester hydroklorid, 8,8 g 2-amino-6-fenylbenzotiazol og 500 mg hydrokinon i 15 ml N-metyl-2-pyrrolidon ble rørt ved 13 0°C i mørke under inert atmosfære i 6 timer. Reaksjonsblandingen ble avkjølt, fortynnet med 200 ml metanol, tilsatt til 250 g GC 50 ionebytter-resin (H+ form) og pH ble justert til 5 med pyridin. Resinet ble vasket med metanol inntil vaskevæsken var farveløs. Det basiske produkt ble vasket ut med en oppløsning av 0,01N saltsyre i metanol. Fraksjonene som inneholder produktet ble samlet og konsentrert i vakuum. Det gjenværende produkt ble omkrystallisert fra metanol, 2,2 g, smp. 180°C.

På tilsvarende måte ble det fremstillet 3- guanidinometvl-N-( 6- nitrobenzotiazol- 2- vl) benzamid hydroklorid, smp. 295-300°C, dek.

Eksempel 8

2-guanidino-N-(5-fluorbenzotiazol-2-yl)tiazol-4-karboksamid (I, X=5-F; W og Y=H; M=(b), R=(c)

R^ H; R<2>=H; n=0; R<3>, R4 og R<5>=H)

En suspensjon av 42,86 g 2-amino-5-fluorbenzotiazol hydroklorid, 66,95 g 2-guanidinotiazol-4-karboksylsyre N-hydroksysuccinimidester hydroklorid og 100 mg hydrokinon i 300 ml N-metyl-2-pyrrolidon ble varmet i mørke med røring og under inert atmosfære ved 125°C i 6 timer. Reaksjonsblandingen ble avkjølt til romtemperatur og fortynnet med 500 ml av en 5% vandig natriumbikarbonatoppløsning. Det resulterende bunnfall ble filtrert fra, vasket med vann (3 x 500 ml) og tørret. Det urene produkt ble omkrystallisert to ganger fra pyridin,

22,5 g, smp. 290-291°C.

På tilsvarende måte ble det fremstillet 2-guanidino-N-(5-klor-6-metylbenzotiazol-2-yl)tiazol-4-karboksamid, smp. 286-287°C, dek.

Eksempel 9

2-guanidino-N-(5-fluorbenzotiazol-2-yl)-tiazol-4-karboksamid hydroklorid (I, X=5-F; W og

Y=H: R<1>=H; M=( b) ; R=fc) . R<2>=H; n=0; R<3>. R4 oa R5=H ) Fremgangsmåten fra Eksempel 9 ble gjentatt med bruk av 4,08 g 2-amino-5-fluorbenzotiazol hydroklorid, 6,37 g 2-guanidinotiazol-4-karboksylsyre N-hydroksysuccinimidester hydroklorid og 10 mg hydrokinon i 30 ml N-metyl-2-pyrrolidon. Etter at reaksjonen var kjølnet, ble reaksjonsblandingen fortynnet med 1,5 1 eter og dette ga utskilling av et oljeaktig bunnfall. Eteren ble dekantert av og den gjenværende, olje ble fortynnet i 100 ml dimetylsulfoksyd og 50 ml metanol. Den gjenværende oppløsning ble tilsatt se]..te til 2,5 1 eter under røring. Det resulterende bunnfall ble filtrert fra og tørret, 6,7 g. En prøve ble renset ved gnidning med metanol, smp. 279-280°C.

Eksempel 10

2-guanidino-N-(5-fluorbenzotiazol-2-yl)tiazol-4-karboksamid natriumsalt (I, X=5-F; W og

Y=H; M=fb) ; R=fc) ; R^ H; R<2>=H: n=0; R<3>. R4 oa R<S>=H)

En oppløsning av 3,36 g av produktet fra Eksempel 9 i 35 ml dimetylsulfoksyd ble behandlet med 540 mg natriummetoksyd i 5 ml metanol. Etter røring i 10 minutter, ble oppløsningen fortynnet med dietyleter inntil et bunnfall begynte å dannes. Etter røring i 3 0 minutter, ble de faste stoffer filtrert fra, vasket med en liten mengde vann, deretter etanol og dietyleter og tørret, smp. 260-262°C.

En lignende dannelse av natriumsaltet fra produktet fra Eksempel 10 ble gjennomført ved bruk av 2 ekvivalenter natriummetoksyd per mol hydroklorid.

Eksempel 11

Ved å anvende fremgangsmåten fra Eksempel 9 og starte med de passende reagenser, ble de følgende forbindelser fremstillet som sine angitte syreaddisjonssalter.

Eksempel 12

Ved å anvende fremgangsmåten fra Eksempel 10 og ved å starte med de passende utgangsmaterialer, ble natriumsaltet av de følgende forbindelser fremstillet:

Eksempel 13

Ved bruk av fremgangsmåten fra Eksempel 8 og ved å starte med de nødvendige reagenser, ble de følgende forbindelser syntetisert:

Eksempel 14

2-guanidino-N-(6-nitrobenzotiazol-2-yl)tiazol-4-

karboksamid (I, X=6-N02; W og Y=H; R^CHs,- M=(b) ; R=(c) ;

R<2>=H; n=0; R<3>, R4 og R<5>=H)

Til en oppløsning av 2,0 g av natriumsaltet av 2-guanidino-N-(6-nitrobenzotiazol-2-yl)tiazol-4-karboksamid i 20 ml N-metyl-2-pyrrolidon ble det tilsatt 739 mg metyljodid. Etter røring i 72 timer, ble blandingen helt i 100 ml dietyleter og filtrert. Filtratet ble fortynnet med metanol, og produktet ble felt ut med dietyleter og tittelproduktet, 215 mg, smp. 272-274°C.

Eksempel 15

2-(aminoetyltio)-N-(6-fenylbenzotiazol-2-yl)-tiazol-4-karboksamid hydroklorid (I, X=6-fenyl;

Y, W. M=fb) . R=( d) R<1> og R<2>=H: 0=S; p=2 og R4 oa R<5>=H)

A. 2-(t-butoksykarbonylaminoetyltio)-N-(6-fenyl-benzotiazol- 2- yl) tiazol- 4- karboksamid

En rørt suspensjon av 3,8 g (2-(t-butoksykarbonylaminoetyltio)tiazol-4-karboksylsyre N-hydroksysuccinimidester, 2,36 g 2-amino-6-fenylbenzotiazol og 2 00 mg 4-dimetylaminopyridin i 60 ml etylacetat ble varmet til tilbakeløp i 15 timer. Reaksjonsblandingen ble avkjølt og konsentrert til 10 ml. Det utfelte produkt ble filtrert fra og omkrystallisert fra etylacetat, 2,04 g, smp. 171-173°C.

På tilsvarende måte ble det fremstillet: 2-(t-butoksy-karbonylaminoetyltio) -N-(5-fluorbenzotiazol-2-yl)tiazol-4-karboksamid, smp. 198-199°C og 2-(t-butoksykarbonylaminoetyltio)-N-(3-metyl-5-fluorbenzotiazol-2-yl)-tiazol-4-karboksamid, smp. 204-205°C.

B. 2-(aminoetyltio)-N-(6-fenylbenzotiazol-2-yl)-tiazol- 4- karboksamid h<y>droklorid

En suspensjon av 2,04 g av produktet fra Eksempel 15A i

8 ml trifluoreddiksyre ble rørt ved romtemperatur over natten. Oppløsningsmidlet ble fjernet i vakuum og det resterende suspendert i 3 00 ml etylacetat. Suspensjonen ble vasket etter tur med 5% natriumbikarbonatoppløsning (3 x 100 ml), vann (2 x 100 ml) og en saltoppløsning (100 ml). Det organiske lag ble tørret over natriumsulfat og konsentrert til tørrhet. Resten ble løst opp i en liten mengde 0,1N metanolisk saltsyre, og det utfelte faste stoff ble filtrert fra og tørret, 840 mg, smp. 266-267°C.

På tilsvarende måte ble det fremstillet: 2-(aminoetyltio)-N-(5-fluorbenzotiol-2-yl)tiazol-4-karboksamid hydroklorid, smp. 261-263°C, dek. og 2-(aminoetyltio)-N-(3-metyl-5-fluorbenzotiazol-2-yl)tiazol-4-karboksamid hydroklorid, smp. 276-277°C, dek.

Eksempel 16

2-(dimetylaminoetylamino)-N-(6-cyanobenzotiazol-2-yl)-tiazol-4-karboksamid (I, X=6-CN; Y og W=H; M=(b); R=(d);

R<1> oa R<2>=H; 0=NH; p=2; oa R<4> oa R<5>=CH,)

Til en suspensjon av 288 mg oljefritt natriumhydrid i

20 ml tørr dimetylformamid ble det tilsatt 2,19 g 2-amino-6-cyanobenzotiazol. Etter røring i 40 minutter, ble 1,52 g etyl 2-(dimetylaminoetylamino)tiazol-4-karboksylat tilsatt i 3 ml tørr dimetylformamid og reaksjonsblandingen fikk røres i 24 timer. Reaksjonsblandingen ble fortynnet med vann (200 ml) og ekstrahert med dietyleter (3 x 250 ml). Det vandige lag ble justert til pH 7 med IN saltsyre, og det utfelte produkt ble filtrert fra. De faste stoffer ble løst opp i 30% metanol-kloroform, tørret over kaliumkarbonat og konsentrert til tørrhet, 2,56 g. Det urene produkt ble kromatografert på 300 g silikagel ved bruk 5% metanol-kloroform og 240 rør. Rørene 148-240 ble samlet og konsentrert og ga 510 mg av det ønskede produkt, smp. 201-203°C.

Eksempel 17

2-(dimetylaminoetylamino)-N-(6-fenylbenzotiazol-2-yl)-tiazol-4-karboksamid (I, X=6-0; Y og W=H; M=(b); R=(d);

R<1> og R<2>=H: 0=NH; p=2: oa R<4> oa R<5>=CH,)

Ved å følge den generelle fremgangsmåte fra Eksempel 16, ga 5,58 g 2-amino-6-fenylbenzotiazol, 3,0 g etyl 2-(dimetyl-aminoetylamino) tiazol-4-karboksylat og 592 mg oljefritt natriumhydrid 2,89 g produkt etter kromatografering. Dette materialet ble videre renset ved omkrystallisering fra acetonitril, 2,22 g, smp. 172-174°C.

Eksempel 18

2-(dimetylaminoetylamino)-5-etyl-N-(5,6-diklorbenzotiazol-2-yl)tiazol-4-karboksamid-

(I, X=6-C1; Y=5-C1; W=H; R^H; R<2>=C2H5; M<=>(b); R=(d);

0=NH; p=2; og R4 oa R5=CrU

Ved å følge den generelle fremgangsmåte fra Eksempel 16, ble 894 mg 2-amino-5,6-diklorbenzotiazol, 1,07 g etyl 2-(dimetylaminoetylamino)-5-etyltiazol-4-karboksylat og 108 mg oljefritt natriumhydrid i 25 ml tørr tetrahydrofuran tilbakeløpsbehandlet i 16 timer og ga etter kromatografering på silikagel, 460 mg av det ønskede produkt, smp. 199-201°C.

Eksempel 19

2-(dimetylaminopropylamino)-5-etyl-N-(5,6-diklorbenzotiazol-2-yl)tiazol-4-karboksamid

(I, X=6-C1; Y=5-C1; W=H; R<1>=H; R<2>=C2H5; M<=>(b); R=(d);

0=NH; p=3; oa R4 oa R<5>=CH,)

På tilsvarende måte som i Eksempel 18, ga 1,10 g 2-amino-5,6-diklorbenzotiazol, 1,43 g 2-(dimetylaminopropylamino)-5-etyltiazol-4-karboksylat og 144 mg oljefritt natriumhydrid i 30 ml i tørr tetrahydrofuran 1,05 g produkt, smp. 189-191°C.

Eksempel 20

2-(dimetylaminopropylamino)-5-etyl-N-(6-cyano-benzotiazol-2-yl)tiazol-4-karboksamid (II,

X=6-CN; Y=H; W=H; R^H; R<2>=C2H5; M=(b) ; R=(d);

0=NH; p=3; og R4 og R5=CH^

På tilsvarende måte som i Eksempel 16 ga 673 mg oljefritt natriumhydrid, 4,91 g 2-amino-6-cyanobenzotiazol og 4,0 g etyl 2-(dimetylaminopropylamino)-5-etyltiazol-4-karboksylat i 65 ml tørr dimetylformamid etter omsetning ved romtemperatur i 48 timer, 1,10 g produkt, smp. 159-161°C.

Eksempel 21

2-(piperidinoetylamino)-N-(6-cyanobenzotiazol-2-yl)tiazol-4-karboksamid (II, X=6-CN; Y=H;

W=H;R<X>=H: M= ( b ) R<2>=H; R=fd) ; 0=NH; <p>=2; og R<4>. R5=-( CH2K-)

Ved bruk av fremgangsmåten fra Eksempel 16 ga 678 mg oljefritt natriumhydrid, 4,95 g 2-amino-6-cyanobenzotiazol og 4,0 g etyl 2-(piperidinoetylamino)tiazol-4-karboksylat i 65 ml tørr dimetylformamid 2,0 g produkt, smp. 230-232°C.

Eksempel 22

2-aminometyl-N-(6-n-butyltiazol-2-yl)-tiazol-4-karboksamid hydrobromid

(I, X=n-C4H9; Y=H; W=H; R^H; M=(b) ; R=(d);

R<2>=H; 0=CH, ; p=0; oa R4 oa R5=E )

A. N-( 4- etoksykarbonyltiazol- 2- yl) benzamid

En oppløsning av 19,02 g benzoyltiourea og 19,12 g etyl brompyruvat i 300 ml etanol ble tilbakeløpsbehandlet i 2 timer. Oppløsningsmidlet ble fjernet i vakuum og resten fordelt mellom etylacetat (1 liter) og 20% vandig natriumkarbonat (400 ml). Det organiske lag ble skilt fra, vasket etter tur med 20% vandig natriumkarbonat (3 x 400 ml), vann (2 x 400 ml) og en saltoppløsning (2 x 400 ml) og tørret over natriumsulfat. Oppløsningen ble konsentrert til ca. 50 ml og de utfelte faste stoffer ble filtrert fra og tørret,

20,16 g, smp. 146-147°C.

B. 2- aminoetyltiazol- 4- karboksylsyre hydroklorid

Produktet fra Eksempel 22A (19,16 g) ble tilsatt til

25 ml konsentrert saltsyre og tilbakeløpsbehandlet i 2 timer. Reaksjonsblandingen ble avkjølt og produktet filtrert fra og tørret, 11,8 g, smp. 281-282°C.

C. 2-( t- butoksvkarbonylaminometyl) tiazol- 4- karboksylsyre

Til en avkjølt (10°C) oppløsning av 2,5 g av produktet fra Eksempel 22B i 25 ml dioksan ble det tilsatt 10 ml 3N vandig natriumhydroksydoppløsning, og oppløsningen ble rørt i 30 minutter ved 10°C. t-butoksykarbonsyre anhydrid (3,27 g) ble tilsatt til reaksjonsblandingen som deretter ble rørt i 6 timer. Blandingen fikk varmes til romtemperatur og oppløsningsmidlet ble fjernet i vakuum. Resten ble løst opp i 2 00 ml vann, som deretter ble ekstrahert med etylacetat (4 x 400 ml). Det organiske lag ble kastet og det vandige surgjort til pH 2 med sitronsyre. Det vandige ble ekstrahert med etylacetat (4 x 300 ml) og ekstraktene samlet og ekstrahert med vann (2 x 100 ml) og en saltoppløsning (1 x 150 ml). Etylacetaten ble tørret over natriumsulfat og konsentrert til 25 ml. Produktet ble filtrert og tørret, 2,9 g, smp. 185°C.

D. Succinimido 2-( t- butoksykarbonylaminometyl) tiazol- 4-karboksylat

Til en oppløsning av 1,75 g av produktet fra Eksempel 22C i 10 ml tetrahydrofuran ble det tilsatt 940 mg N-hydroksy-succinimid, og oppløsningen ble avkjølt til <10°C i et isbad, bicykloheksylkarbodiimid (1,67 g) ble tilsatt til reaksjonsblandingen, som deretter ble rørt i 16 timer under nitrogen. De første stoffene ble filtrert fra og oppløsningsmidlet fjernet i vakuum. Resten ble tatt opp i 800 ml etylacetat og vasket med 10% vandig sitronsyreoppløsning (3 x 150 ml), en mettet vandig natriumbikarbonatoppløsning (3 x 150 ml), vann (1 x 100 ml) og en saltoppløsning (lx 100 ml). Den organiske fase ble tørret over natriumsulfat og konsentrert til 25 ml. Produktet ble filtrert fra og omkrystallisert fra etylacetat, 2,12 g, smp. 171°C.

E. 2-(t-butoksykarbonylaminometyl)-N-(6-n-butyl-benzotiazol- 2- yl) tiazol- 4- karboksamid

En blanding av 4,82 g 2-amino-6-n-butylbenzotiazol, 7,1 g av produktet fra Eksempel 22D og 250 mg 4-dimetylaminopyridin i 75 ml etylacetat ble tilbakeløpsbehandlet i 15 timer. Blandingen ble avkjølt til romtemperatur og fortynnet med 1 liter etylacetat. Den organiske oppløsning ble vasket med 10% vandig oppløsning av sitronsyre (3 x 200 ml), vann (1 x 200 ml), mettet vandig natriumbikarbonatoppløsning (3 x 200 ml), vann (1 x 200 ml) og en saltoppløsning (1 x 200 ml). Den organiske fase ble tørret over natriumsulfat og konsentrert til 30 ml. Ved avkjøling ble det dannet faste stoffer som ble filtrert fra og tørret, 6,1 g, smp. 143-144°C.

F. 2-aminometyl-N-(6-n-butylbenzotiazol-2-yl)-tiazol- 4- karboksamid hvdrobromid

En blanding av 3,5 g av produktet fra Eksempel 22E i

50 ml 33% hydrogenbromid i eddiksyre ble varmet til tilbakeløp i 10 minutter. Etter røring ved romtemperatur over natten, ble reaksjonsblandingen fortynnet med 25 ml eddiksyre og filtrert. De faste stoffene ble omkrystallisert fra metanol, 723 mg,

smp. 255-257°C, dek.

Claims (2)

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av en terapeutisk aktiv forbindelse med formel og farmasøytisk godtagbare salter derav, hvori M er der X er (C^-Cs) alkyl, hydrogen, (C^-Cj) alkoksy, ( C^ C^ alkyltio, (Ci-C5) alkylsulfinyl, ( C^ C^ alkylsulfonyl, fluor, klor, brom, nitro, amino, dimetylamino, trifluormetyl, karbamyl, N,N-di(Cj-Ca)alkylkarbamyl, fenyl, fluorfenyl, metoksyfenyl, hydroksyfenyl, cyano, cykloheksyl eller hydroksy(C^-Cs)alkyl; Y er hydrogen, (C^-Cs) alkyl, (C^-Cs) alkoksy, fluor eller klor; W er hydrogen, (C^-Cs) alkoksy, ( C^ C^ alkyl, cyano, fluor, klor eller brom; X og Y når de tas sammen danner en benzoring eller en tetrahydrobenzoring; Z er hydrogen, fluor, klor, brom eller (Ci-Ca) alkyl; R er en substituent med formel der n er et helt tall fra 0 til 2; R<3>, R<4> og R<5> er alle hydrogen eller ( C^C^ alkyl; Q er CH2, NH eller S; p er et helt tall fra 0 til 3; R<4> og R<5> når de tas sammen med det nitrogen hvortil de er tilknyttet, er piperidino; R<1> er hydrogen eller metyl; og R<2> er hydrogen, ( C^ Ct,) alkyl, nitro, cyano, trifluormetyl, fluor, klor eller brom; med det forbehold at i forbindelser der M er fenyl, er R i m- eller p-posisjon til karbonyltilknytningen og når Q er 0, NR4 eller S, er p 2 til 3, karakterisert ved omsetning av et derivat av syren med formelen med et 2-aminobenzotiazol med formelen eller et alkalimetallsalt derav i et reaksjons-inert opp-løsningsmiddel inntil reaksjonen er tilnærmet fullstendig, og, eventuelt alkylering av produktet hvori R<1> er hydrogen, og eventuelt omdannelse til et farmasøytisk godtagbart salt.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av en forbindelse hvor W, Y og RI hver er hydrogen, X er 6-nitro, og M er karakterisert ved at det anvendes tilsvarende utgangsmaterialer.