NO329941B1 - Polyuretan-mykskum fremstilt fra polyeterpolyoler - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører polyuretan-mykskum av polyisocyanater og polyeterpolyoler, som er fremstilt i nærvær av dobbel metallcyanid (DMC)-katalysatorer og som oppviser minst en etylenoksid-propylenoksid-blandblokk.

Som polyuretan-mykskumstoffer betegnes skum som utøver liten motstand mot en trykkbelastning og som er åpencellet, luftgjennomtrengelige og reversibelt deformerbare. Egenskapene av polyuretan-mykskumstoffene avhenger i det vesentlige av strukturen for de for deres fremstilling anvendte polyeterpolyolene, polyisocyanatene og additivene, samt katalysatorer og stabilisatorer. Hva polyeteren angår så har funksjonaliteten, kjedelengden samt de anvendte epoksidene og den derav resulterende aktiviteten av hydroksylgruppene, den største innvirkningen på skumstoffkarakteren.

Fremstillingen av polyeterpolyoler gjennomføres hovedsakelig ved basekatalysert

polyaddisjon av alkylenoksider på polyfunksjonelle startforbindelser, som for eksempel alkoholer, syrer, aminer, osv (se for eksempel Gum, Riese & Ulrich (utgiver) :"Reaction Polymers", Hanser Verlag, Munchen 1992, s.75-96). Etter avslutning av polyaddisjonen fjernes katalysatoren fra polyeterpolyolen ved en meget omstendelig fremgangsmåte, for eksempel ved nøytralisasjon, destillasjon og filtrering. Den langkjedede polyeteren må befris meget omhyggelig fra katalysatorrester, idet det ellers ved skummingen kan finne sted uønskede bireaksjoner, som for eksempel polyisocyanuratdannelse. Restinnholdet av kalium- og natriumioner i polyeterpolyol utgjøre bare få ppm. Bare polyeterpolyoler med meget lavt alkalimetallinnhold egner seg for fremstilling av polyuretan-elastomerer og polyuretan-mykskum. De basekatalysert fremstilte polyeterpolyolene har dessuten den ulempen at med avtagende kjedelengde avtar innholdet av monofunksjonelle polyetere (såkalte monooler) stadig, og funksjonaliteten avtar.

For å omgå den ovenfor nevnte ulempen anbefales innenfor området polyuretan-elastomerer anvendelsen av polyeterpolyoler som er fremstilt ved anvendelse av dobbelt metallcyanid (DMC)-katalysatorer, og som følgelig har meget lave innhold av allyletere (monooler) og som derfor viser en høyere funksjonalitet. Slike fremstillingsfremgangsmåter har vært kjente siden 60-årene (US-A 3 427 256, US-A 3 427 334, US-A 3 427 335). Ulempen ved denne fremstillingsmåten er imidlertid den meget omstendelige og dyre fjernelsen av katalysatorene.

I nyere patentpublikasjoner (for eksempel EP-A 700 949, EP-A 761 708, WO 97/40086, WO 98/16310, DE-A 19 745 120, DE-A 19 757 574, DE-A 198 102 269) beskrives høyaktive, forbedrede DMC-katalysatorer, som grunnet meget høy aktivitet kan anvendes i så små mengder (katalysatorkonsentrasjoner < 50 ppm), at en fraskillelse av katalysatoren fra polyeterpolyolen ikke lenger er påkrevet. Derved er, sammenlignet med konvensjonell basekatalyse, en mer økonomisk fremstilling av polyeterpolyoler mulig. Disse produktene kan anvendes direkte for fremstilling av polyuretan-elastomerer.

Uheldig er riktignok at konvensjonelle, lavmolekylære startforbindelser som for eksempel propylenglykol, glyserol og trimetylolpropan generelt ikke kan alkoksyleres med DMC-katalysatorer. DMC-katalysatorene krever derfor generelt anvendelse av oligomere propoksylerte startforbindelser, som på forhånd oppnås fra de ovenfor nevnte lavmolekylære starterne, for eksempel ved hjelp av konvensjonell alkalikatalyse (for det meste med KOH) og deretter omstendelig opparbeidelse, ved for eksempel nøytralisasjon, destillasjon og filtrering.

I den tyske patentpublikasjonen 198 17 676.7 beskrives en fremgangsmåte for fullstendig opparbeidelsesfri fremstilling av langkjedede polyeterpolyoler, hvorved først alle de forpropoksylerte startforbindelsene oppnås ved katalyse med perfluoralkylsulfonater (fortrinnsvis triflater) fra metaller fra gruppe III A av det periodiske system over elementene (tilsvarende IUPAC-konvensjonen av 1970), som deretter omsettes uten katalysatorfraskillelse og opparbeidelse ved hjelp av høyaktive DMC-katalysatorer til langkjedede, høymolekylære polyeterpolyoler. På denne måten er en meget økonomisk fremstilling av langkjedede polyeterpolyoler mulig.

Uheldig er at poly(oksypropylen)polyoler, som kan fremstilles meget økonomisk ved hjelp av disse høyaktive DMC-katalysatorene uten en fraskillelse av DMC-katalysatoren, ikke egner seg for fremstilling av polyuretan-mykskum. Anvendelsen av slike polyeterpolyoler i mykskumsammensetninger fører til sterkt rissdannelse.

US 5648559 beskriver polyuretan-mykskum og en fremgangsmåte for fremstilling av dette. Polyuretanskummet fremstilles ved omsetning av polyoksyalkylenpolyol med en isocyanatforbindelse. Det finnes imidlertid ingen omtale av, eller antydning om, at polyeterpolyolen skal oppvise en terminal polypropylenoksidblokk. I motsetning til mykskummene som oppnås ved foreliggende oppfinnelse er skummene som oppnås i henhold til denne publikasjonen mer utsatt for sprekkdannelse.

Det er nå funnet at ved den DMC-katalyserte innbygningen av etylenoksid-propylenoksid-blandblokker oppnås polyeterpolyoler som egner seg fremragende for fremstilling av polyuretan-mykskum. Blandblokkene adderes enten direkte på de forpropoksylerte startforbindelsene inntil kjedeenden, eller adderes først etter en propylenoksidblokk.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer følgelig polyuretan-mykskum, oppnåelig ved omsetning av polyisocyanater og ved dobbelmetallcyanid-katalyse (DMC-katalyse) fremstilte polyeterpolyoler, som oppviser minst en etylenoksid-propylenoksid-blandblokk og har en antallsmidlere molekylvekt mellom 700 og 50 000 g/mol, kjennetegnet ved at det for fremstillingen derav anvendes en ved DMC-katalyse fremstilt polyeterpolyol hvortil det etter en etylenoksid-propylenoksid-blandblokk er addert en propylenoksidblokk.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre polyuretan-mykskum, oppnåelig ved omsetning av polyisocyanater og ved dobbelmetallcyanid-katalyse (DMC-katalyse) uten fraskillelse av katalysatoren, fremstilte polyeterpolyoler, og som oppviser minst en etylenoksid-propylenoksid-blandblokk og har en antallsmidlere molekylvekt mellom 700 og 50 000 g/mol, kjennetegnet ved at det for dets fremstilling er anvendt en ved DMC-katalyse fremstilt polyeterpolyol som oppviser en terminal EO/PO-blandblokk og en andel av primære OH-grupper på mer enn 40 mol-%.

Slike polyeterpolyoler kan også anvendes uten medanvendelse av fyllstoffholdige polyoler, som for eksempel polymerpolyoler (styren-akrylnitril-kopolymerisater) eller polyureadispersjonspolyoler osv., og uten modifiserte polyisocyanater, som for eksempel allofanat-polyisocyanater, biuret-polyisocyanater, for fremstillingen av polyuretan-mykskum. Spor av katalysatorer viser her ingen negativ innvirkning.

Som polyisocyanater kommer alifatiske, cykloalifatiske, aralifatiske, aromatiske og heterosykliske polyisocyanater på tale, som beskrives i Justus Liebigs Annalen der Chemie 562 (1949) 75, eksempelvis slike av formelen

hvori

n er et helt tall fra 2 til 4, fortrinnsvis 2, og

Q betyr en alifatisk hydrokarbonrest med 2 til 18, fortrinnsvis 6 til 10 C-atomer, en cykloalifatisk hydrokarbonrest med 4 til 15, fortrinnsvis 5 til 10 C-atomer, en aromatisk hydrokarbonrest med 6 til 15, fortrinnsvis 6 til 13 C-atomer, eller en aralifatisk hydrokarbonrest med 8 til 15, fortrinnsvis 8 til 13 C-atomer.

Foretrukket er polyisocyanater som er beskrevet i DE-OS 2 832 253. Spesielt foretrukket anvendes som regel de teknisk lett tilgjengelige polyisocyanatene, for eksempel 2,4- og 2,6-toluylendiisocyanat, samt hvilke som helst blandinger av disse isomerene ("TDI"), polyfenyl-polymetylenpolyisocyanater, som fremstilles ved anilin-formaldehydkondensasjon og etterfølgende fosgenering ("rått MDI") og polyisocyanater som oppviser karbodiimidgrupper, uretangrupper, allofanatgrupper, isocyanuratgrupper, ureagrupper eller biuretgrupper ("modifiserte polyisocyanater"). Spesielt slike modifiserte polyisocyanater som er avledet fra 2,4- og/eller 2,6-toluylendiisocyanat henholdsvis fra 4,4'- og/eller 2,4'-difenylmetandiisocyanat.

Fremstillingen av de langkjedede polyeterpolyolene som anvendes ifølge oppfinnelsen, foregår ved hjelp av DMC-katalysert polyaddisjon av alkylenoksider til startforbindelser med aktive hydrogenatomer.

Egnede DMC-katalysatorer er i prinsippet kjent, og utførlig beskrevet i den ovenfor angitte teknikkens stand. Fortrinnsvis anvendes forbedrede, høyaktive DMC-katalysatorer som for eksempel er beskrevet i EP-A 700 949, EP-A 761 708, WO 97/40086, WO 98/16310, DE-A 197 45 120, DE-A 197 57 574 og DE-A 198 102 269. Et typisk eksempel er de i EP-A 700 949 beskrevne høyaktive DMC-katalysatorene, som ved siden av en dobbelmetallcyanidforbindelse (for eksempel sinkheksacyanokobaltat (III)) og en organisk kompleksligand (for eksempel tert-butanol), også inneholder en polyeter med antallsmidlere molekylvekt større enn 500 g/mol.

Som starterforbindelse med aktive hydrogenatomer anvendes fortrinnsvis forbindelser med (antallsmidlere) molekylvekter på 18 til 2 000 g/mol og 1 til 8 hydroksylgrupper. Eksempelvis skal nevnes: butanol, etylenglykol, dietylenglykol, trietylenglykol, 1,2-propylenglykol, 1,4-butandiol, 1,6-heksandiol, bisfenol-A, trimetylolpropan, glyserol, pentaerytrit, sorbit, rørsukker, nedbrutt stivelse eller vann.

Fordelaktig anvendes slike starterforbindelser med aktive hydrogenatomer, som på forhånd er fremstilt fra de ovenfor nevnte lavmolekylære starterne, og utgjør oligomere alkoksyleringsprodukter med (antallsmidlere) molekylvekter på 200 til 2 000 g/mol. Fortrinnsvis anvendes oligomere propoksylerte starterforbindelser med 1 til 8 hydroksylgrupper, spesielt foretrukket 2 til 6 hydroksylgrupper, og (antallsmidlere) molekylvekter på 200 til 2 000 g/mol.

Fremstillingen av disse oligomere propoksylerte starterforbindelsene fra de lavmolekylære starterne kan for eksempel foregå med konvensjonell alkalikatalyse (for eksempel med KOH), og etterfølgende opparbeidelse ved for eksempel nøytralisasjon, destillasjon og filtrering, eller som beskrevet i den tyske patentpublikasjonen 198 17 676.7 ved katalyse med perfluoralkylsulfonater av metaller fra gruppe III A i den periodiske tabellen (tilsvarende IUPAC-konvensjonen av 1970), og etterfølgende katalysatorfraskillelse.

Deretter gjennomføres med høyaktive DMC-katalysatorer den ytterligere alkoksyleringen. Ved oppfinnelsen omsettes den forpropoksylerte starterforbindelsen ved hjelp av DMC-katalyse enten med en EO/PO-blandblokk i vektforhold 2/98 til 90/10, eller propoksyleres videre, og omsetter deretter enten med en EO/PO-blandblokk i vektforhold på 2/98 til 90/10, eller omsettes først med en EO/PO-blandblokk i vektforhold på 2/98 til 90/10 og omsettes på enden nok en gang med en PO-blokk eller propoksyleres videre og omsettes deretter med en EO/PO-blandblokk i vektforhold på 2/98 til 90/10 og omsettes på enden nok en gang med en PO-blokk.

Den DMC-katalyserte alkoksyleringen foregår generelt ved temperaturer fra 20 til 200°C, fortrinnsvis i området fra 40 til 180°C, spesielt foretrukket ved temperaturer fra 50 til 150°C. Reaksjonen kan gjennomføres ved totalt trykk på 0.001 til 20 bar. Polyaddisjonen kan gjennomføres i stoff eller i et inert, organisk oppløsningsmiddel, som toluen og/eller THF. Mengden av oppløsningsmiddel utgjør vanligvis 10 til 30 vekt-% relativt til mengden av polyeterpolyolen som skal fremstilles. Polyaddisjonen kan gjennomføres kontinuerlig eller diskontinuerlig, for eksempel i en sats- eller i halvsatsfremgangsmåte.

Vektforholdene av EO/PO-blandblokkene som skal omsettes utgjør 2/98 til 90/10, fortrinnsvis 5/95 til 80/20. Lengden av EO/PO-blandblokkene samt de rene PO-blokkene, som oppbygges ved hjelp av DMC-katalyse, utgjør i hvert tilfelle 1 til 1 000 alkylenoksidenheter, fortrinnsvis 2 til 500 alkylenoksidenheter, og spesielt foretrukket 3 til 200 alkylenoksidenheter.

Dersom de ved DMC-katalyse fremstilte polyeterpolyolene har en terminal EO/PO-blandblokk så fremstilles disse fortrinnsvis med en etylenoksid/propylenoksidblanding i vektforhold EO:PO 40:60 til 95:5, fortrinnsvis 50:50 til 90:10, spesielt foretrukket 60:40 til 90:10. Ved slike polyeterpolyoler utgjør andelen av primære OH-grupper fortrinnsvis 40 til 95 mol-%, spesielt foretrukket 50 til 90 mol-%; det samlede innholdet av oksyetylenenheter i polyeterpolyolen utgjør fortrinnsvis > 25 vekt-%, spesielt foretrukket > 30 vekt-%, helt spesielt foretrukket mer enn 35 vekt-%.

De antallsmidlere molekylvektene for de langkjedede polyeterpolyolene som anvendes

for fremstilling av polyuretan-mykskum i henhold til oppfinnelsen, utgjør 700 til 50 000 g/mol, fortrinnsvis 1 000 til 30 000 g/mol og spesielt foretrukket 1 500 til 20 000 g/mol.

Konsentrasjonen av de høyaktive DMC-katalysatorene utgjør 5 til 100 ppm, fortrinnsvis 10 til 75 ppm og spesielt foretrukket 15 til 50 ppm, relativt til mengden av polyeterpolyolen som skal fremstilles. Grunnet den meget lave katalysatorkonsentrasjonen kan polyeterpolyolene anvendes uten katalysatorfraskillelse for fremstilling av polyuretan-mykskum, uten at produktkvaliteten påvirkes i negativ retning.

Ved siden av de nettopp omtalte, ved DMC-katalyse uten fraskillelse av katalysatoren, fremstilte langkjedede polyeterpolyolene, kan det i polyolformuleringer for fremstilling av polyuretan-mykskum ifølge oppfinnelsen anvendes ytterligere hydroksylgruppeholdige forbindelser (polyoler). Disse, i og for seg kjente, polyolene beskrives utførlig for eksempel i Gum, Riese & Ulrich (utgivere): "Reaction Polymers", Hanser Verlag, Munchen 1992, S. 66-96 og G. Oertel", (utgivere) :"Kunststoffhandbuch, bind 7, Polyurethane", Hanser Verlag, Munchen 1993, s. 57-75. Eksempler på egnede polyoler finnes i de nevnte litteraturreferansene samt i US-A 3 652 639, US-A 4 421 872 og US-A 4 310 632.

Fortrinnsvis anvendte polyoler er polyeterpolyoler (spesielt poly(oksyalkylen)polyoler) og polyesterpolyoler.

Fremstillingen av polyeterpolyolene foregår ved kjente fremgangsmåter, fortrinnsvis ved basekatalysert polyaddisjon av alkylenoksider til polyfunksjonelle starterforbindelser som inneholder aktive hydrogenatomer, som for eksempel alkoholer eller aminer. Eksempelvis skal nevnes: etylenglykol, dietylenglykol, 1,2-propylenglykol, 1,4-butandiol, heksametylenglykol, bisfenyl A, trimetylolpropan, glyserol, pentaerytrit, sorbit, rørsukker, nedbrutt stivelse, vann, metylamin, etylamin, propylamin, butylamin, anilin, benzylamin, o- og p-toluidin, a,p-naftylamin, ammoniakk, etylendiamin, propylendiamin, 1,4-butylendiamin, 1,2-, 1,3-, 1,4-, 1,5-og/eller 1,6-heksametylendiamin, o-, m- og p-fenylendiamin, 2,4-, 2,6-toluylendiamin, 2,2'-, 2,4- og 4,4'-diaminodifenylmetan og dietylendiamin.

Som alkylenoksider anvendes fortrinnsvis etylenoksid, propylenoksid, butylenoksid samt deres blandinger. Oppbygningen av polyeterkjedene ved alkoksylering kan utføres ikke bare med ett monomert epoksid, men også statistisk, eller også blokkvis, med to eller tre forskjellige monomere epoksider.

Fremgangsmåter for fremstilling av slike polyeterpolyoler beskrives i "Kunststoffhandbuch, bind 7, Polyurethane", i "Reaction Polymers" samt for eksempel i US-A 1 922 451, US-A 2 674 619, US-A 1 922 459, US-A 3 190 927 og US-A 3 346 557.

Fremgangsmåter for fremstilling av polyesterpolyoler er likeledes velkjente, og for eksempel beskrevet i de to ovenfor nevnte referansene ("Kunststoffhandbuch, bind 7, Polyurethane", "Reaction Polymers"). Polyesterpolyolene fremstilles bl.a. ved polykondensasjon av flerfunksjonelle karboksylsyrer eller deres derivater, som for eksempel syreklorider eller -anhydrider, med flerfunksjonelle hydroksylforbindelser.

Som flerfunksjonelle karboksylsyrer kan det eksempelvis anvendes: adipinsyre, ftalsyre, isoftalsyre, tereftalsyre, oksalsyre, ravsyre, glutarsyre, azelainsyre, sebasinsyre, fumarsyre eller maleinsyre.

Som flerfunksjonelle (polyfunksjonelle) hydroksylforbindelser kan det eksempelvis anvendes: etylenglykol, dietylenglykol, trietylenglykol, 1,2-propylenglykol, dipropylenglykol, 1,3-butandiol, 1,4-butandiol, 1,6-heksandiol, 1,12-dodecandiol, neopentylglykol, trimetylpropan eller glyserol.

Fremstillingen av polyesterpolyoler kan videre også foregå ved

ringåpningspolymerisasjon av laktoner (for eksempel kaprolakton) med dioler og/eller trioler som starter.

I tillegg kan det ved fremstillingen av polyuretan-mykskummene ifølge oppfinnelsen tilsettes en tverrbindingskomponent. Som slike tverrbindere er for eksempel dietanolamin, trietanolamin, glyserol, trimetylolpropan (TMP), addukter av slike tverrbindingsforbindelser med etylen og/eller propylenoksid med et OH-tall < 1 000 eller også glykoler med en antallsmidlere molekylvekt < 1 000 brukbare. Spesielt foretrukket er trietanolamin, glyserol, TMP eller lavere EO-og/eller PO-addukter.

Videre kan det likeledes tilsettes ytterligere komponenter av i og for seg kjente hjelpe-, tilleggs- og/eller flammebeskyttelsesmidler. Under hjelpestoff forstås derved spesielt i og for seg kjente katalysatorer og stabilisatorer. Som flammebeskyttelsesmiddel er for eksempel melamin anvendbart.

Katalysatorer som eventuelt tilsettes er i og for seg kjente. Eksempelvis skal nevnes tertiære aminer som trietylamin, tributylamin, N-metylmorfolin, N-etyl-morfolin, N,N,N,N',N'-tetrametyletylendiamin, pentametyldietylentriamin og høyere homologer (DE-A 26 24 527 og DE-A 26 24 528), l,4-diaza-bicyklo-[2,2,2]oktan, N-metyl-N'-dimetylaminoetyl-piperazin, bis(dimetylaminoalkyl)-piperazin (DE-A 26 36 787), N,N-dimetylbenzyl-amin, N,N-dimetylcykloheksylamin, N,N-dietylbenzyl-amin, bis(N,N-dietylaminoetyl)adipat, N,N,N' ,N' -tetrametyl-1,3-butandiamin, N,N-dimetyl-P-fenyl-etyl-amin, 1,2-dimetylimidazol, 2-metylimidazol, monosykliske og bisykliske amidiner (DE-A 17 20 633), bis-(dialkylamino)alkyleter (US-A 3 330 782, DE-A 10 30 558, DE-A 18 04 361 og DE-A 26 18 280) samt amidgrupper (fortrinnsvis formamidgrupper) oppvisende tertiære aminer ifølge DE-A 25 23 633 og DE-A 27 32 292. Som katalysatorer kommer også i og for seg kjente Mannichbaser av sekundære aminer, for eksempel dimetylamin og aldehyder, fortrinnsvis formaldehyd eller ketoner som aceton, metyletylketon eller cykloheksanon og fenoler, som fenol, nonylfenyl eller bisfenoler på tale. Aminer inneholdende hydrogenatomer som er aktive overfor isocyanatgrupper, og som er anvendbare som katalysator, er for eksempel trietanolamin, triisopropanolamin, N-metyl-dietanolamin, N-etyl-dietanolamin, N,N-Di-metyletanolamin, deres omsetningsprodukter med alkylenoksider som propylenoksid og/eller etylenoksid, samt sekundær-tertiære aminer ifølge DE-A 27 32 292. Som katalysatorer kommer videre silaaminer med karbon-silisium-bindinger på tale, som de som for eksempel er beskrevet i DE-A 12 29 290, for eksempel 2,2,4-trimetyl-2-silamorfolin eller 1,3-dietyl-aminometyltetrametyldisiloksan. Som katalysatorer, kommer også nitrogenholdige baser, som tetraalkylammoniumhydroksider, videre alkalihydroksider som natriumhydroksid, alkalifenolater som natriumfenolat eller alkalialkoholater som natriummetylat i betraktning. Også heksahydrotriaziner kan anvendes som katalysatorer (DE-A 17 69 043). Reaksjonen mellom NCO-grupper og Zerewitinoff-aktive hydrogenatomer akselereres sterkt ved laktamer og azalaktamer, hvorved det først danner seg et assosiat mellom laktanet og forbindelsen med surt hydrogen. Slike assosiater og deres katalytiske virkning er beskrevet i DE-A 20 62 286, DE-A 20 62 289, DE-A 21 17 576, DE-A 21 29 198, DE-A 23 30 175 og DE-A 23 30 211. Ved foreliggende oppfinnelsen kan det også anvendes organiske metallforbindelser, spesielt organiske tinnforbindelser, som katalysatorer. Som organiske tinnforbindelser, ved siden av svovelholdige forbindelser som di-n-oktyl-tinnmerkaptid (DE-A 17 69 367; US-A 3 645 927), fortrinnsvis tinn(II)salter av karboksylsyrer som tinn(II)acetat, tinn(II)oktoat, tinn(II)etylheksanoat, tinn(II)laurat og tinn(IV)-forbindelser, for eksempel dibutyltinnoksid, dibutyltinndiklorid, dibutyltinndiacetat, dibutyltinndilaurat, dibutyltinnmaleat eller dioktyltinndiacetat i betraktning. Naturligvis kan alle de ovenfor nevnte katalysatorene anvendes som blandinger. Av spesiell interesse er derved kombinasjonen av organiske metallforbindelser og amidiner, aminopyridiner eller hydrazinopyridiner (DE-A 24 34 185, DE-A 26 01 082 og DE-A 26 03 834). Videre kan det som katalysatorer anvendes såkalte polymere katalysatorer, som beskrevet i DE-A 42 18 840. Ved disse katalysatorene dreier det seg om omsetningsprodukter som foreligger i alkalisaltform av tri- eller høyere funksjonelle alkoholer med (antallsmidlere) molekylvekter fra 92 til 1 000 med intramolekylære karboksylsyreanhydrider. Omsetningsproduktene oppviser (i statistisk middel) minst 2, fortrinnsvis 2 til 5 hydroksylgrupper og minst 0,5, fortrinnsvis 1,0 til 4 karboksylatgrupper, hvorved motionene til karboksylatgruppene er alkalikationer. Ved "omsetningsproduktet" av utgangskomponentene, kan det som det fremgår fra innholdet av karboksylatgruppen, dreie seg om blandinger av ekte omsetningsprodukter med overskytende mengder av alkoholer. Egnede flerverdige alkoholer for fremstilling av omsetningsproduktene er eksempelvis glyserol, trimetylolpropan, sorbit, pentaerytrit, blandinger av slike flerverdige alkoholer, alkoksyleringsprodukter, alkoholer med (antallsmidlere) molekylvekter fra 92 til 1 000 av slike flerverdige alkoholer eller av blandinger av slike alkoholer, hvorved ved alkoksyleringen, propylenoksid og/eller etylenoksid anvendes i en hvilken som helst rekkefølge eller i blanding, imidlertid anvendes fortrinnsvis utelukkende propylenoksid. Egnede intramolekylære karboksylsyreanhydrider for fremstilling av omsetningsproduktene er eksempelvis maleinsyreanhydrid, ftalsyreanhydrid, heksahydroftalsyreanhydrid, ravsyreanhydrid, pyromellitsyreanhydrid eller hvilke som helst blandinger av slike anhydrider. Maleinsyreanhydrid anvendes spesielt foretrukket. Ytterligere representanter for katalysatorer som anvendes, samt enkeltheten vedrørende virkningsmåten for katalysatorene, er beskrevet i Vieweg og Hochtlen (utgivere): Kunststoffhandbuch, bind VII, Carl-Hanser-Verlag, Munchen 1966, s. 96-102.

Katalysatorene anvendes som regel i mengder fra ca 0,001 til 10 vekt-%, relativt til den samlede mengden av forbindelser, med minst 3 hydrogenatomer som er reaktive overfor isocyanater.

Ytterligere eventuelt anvendte tilsatsstoffer er overfiateaktive tilsatsstoffer som emulgatorer og skumstabilisatorer. Som emulgatorer kommer for eksempel natriumsaltene av risinusoljesulfonater, eller salter av fettsyrer med aminer som oljesurt dietylamin eller stearinsurt dietanolamin på tale. Også alkali- eller ammoniumsalter av sulfonsyrer, som for eksempel av dodecylbenzylsulfonsyre, dinaftylmetandisulfonsyre eller av fettsyrer som ricinolsyre eller av polymere fettsyrer kan medanvendes som overfiateaktive tilsatsstoffer.

Som skumstabilisatorer kommer fremfor alt polyetersiloksaner, spesielt vannoppløselige representanter, til anvendelse. Disse forbindelsene er generelt oppbygget slik at et kopolymerisat av etylenoksid og propylenoksid er forbundet med en polydimetylsiloksanrest. Slike skumstabilisatorer er for eksempel beskrevet i US-A 2 834 748, US-A 2 917 480 og US-A 3 629 308. Av spesiell interesse er polysiloksan-polyoksyalkylen-kopolymerer som er flere ganger forgrenede over allofanatgrupper i henhold til DE-A 25 58 523.

Ytterligere mulige tilsatsstoffer er reaksjonsforsinkere, for eksempel surt reagerende stoffer som saltsyre eller organiske syrehalogenider, videre i og for seg kjente cellereguleringsmidler, som parafiner eller fettalkoholer, eller dimetylpolysiloksaner samt i og for seg kjente pigmenter eller fargestoffer og flammebeskyttelsesmidler, for eksempel trikloretylfosfat, trikresylfosfat eller ammoniumfosfat og -polyfosfat, videre stabilisatorer mot eldings- og værinnvirkninger, myknere og fungistatisk og bakteriostatisk virkende stoffer samt fyllstoffer, som bariumsulfat, kieselgur, sot eller slamkritt.

Ytterligere eksempler på i forbindelse med oppfinnelsen anvendbare overfiateaktive tilsatsstoffer og skumstabilisatorer samt cellereguleringsmidler, reaksjonsforsinkere, stabilisatorer, flammehemmende stoffer, myknere, fargestoffer og fyllstoffer, samt fungistatisk og bakteriostatisk virksomme stoffer, samt enkeltheter vedrørende anvendelses- og virkningsmåter for disse tilsatsmidlene er beskrevet i Vieweg og Hochtlen (utgivere): Kunststoffhandbuch, bind VII, Carl-Hanser-Verlag, Munchen 1966, s. 103-113.

Som drivmiddelkomponenter som eventuelt anvendes er alle ved polyuretan-skumstoffremstilling kjente drivmidler mulige. Som organiske drivmidler kommer for eksempel aceton, etylacetat, halogensubstituerte alkaner, som metylenklorid, kloroform, etylidenklorid, vinylidenklorid, monofluortriklormetan, klordifluormetan, diklordifluormetan, videre butan, heksan, heptan eller dietyleter, som uorganiske drivmidler for eksempel luft, CO2eller N2O på tale. En driwirkning kan også oppnås ved anvendelse av forbindelser som dekomponeres ved temperaturer over romtemperatur under avspaltning av gasser, eksempelvis av nitrogen, for eksempel azoforbindelser som azodikarbonamid eller azoisosmørsyrenitril. Spesielt foretrukket som drivmidler er hydrogenholdige fluoralkaner (HFCKWer) samt lavere alkaner, som for eksempel butan, pentan, isopentan, cyklopentan, heksan, isoheksan, eventuelt i blanding med hverandre og/eller under tilsats av vann. Ytterligere eksempler på drivmidler, samt enkeltheter vedrørende anvendelsen av drivmidler, er beskrevet i Vieweg og Hochtlen (utgivere): Kunststoffhandbuch, bind VII, Carl-Hanser-Verlag, Munchen 1966, s. 108f, 453 ff og s. 507ff. Fortrinnsvis anvendes imidlertid vann eller CO2som eneste drivmiddel.

For gjennomføring av oppfinnelsen bringes reaksjonskomponentene til omsetning ved den i og for seg kjente ett-trinns fremgangsmåten, prepolymer-fremgangsmåten eller semiprepolymer-fremgangsmåten, hvorved man fortrinnsvis betjener seg av maskinelle innretninger som beskrevet i US-PS 2 764 565. Enkeltheter vedrørende bearbeidelsesinnretninger, som også kommer på tale ifølge oppfinnelsen, beskrives i Vieweg og Hochtlen (utgivere): Kunststoffhandbuch, bind VII, Carl-Hanser-Verlag, Munchen 1966, s. 121 til 205.

Ved skumstoffremstillingen kan i forbindelse med oppfinnelsen skummingen også gjennomføres i lukkede former. Derved innføres reaksjonsblandingen i en form. Som formmateriale kommer metall, for eksempel aluminium eller plast, for eksempel epoksidharpiks på tale. I formen skummer den skumbare reaksjonsblandingen opp og danner formlegemet. Formskummingen kan derved gjennomføres slik at formdelen på overflaten oppviser cellestruktur. Den kan imidlertid også gjennomføres slik at formdelen oppviser en kompakt hud og en celleformet kjerne. Ved oppfinnelsen kan man i denne sammenheng gå frem slik at man i formen innfører så mye skumbar reaksjonsblanding at det dannede skumstoffet akkurat fyller formen. Man kan imidlertid også arbeide slik at man innfører mer skumbar reaksjonsblandingen i formen enn nødvendig for fylling av det indre av formen med skumstoff. I sistnevnte tilfelle arbeides det under såkalt "overcharging"; en slik fremgangsmåte er for eksempel kjent fra US-PS 3 178 490 og US-PS 3 182 104.

Ved formskummingen anvendes i mange tilfeller også i og for seg kjente "ytre slippmidler" som silikonoljer. Man kan imidlertid anvende såkalte "indre slippmidler", eventuelt i blanding med ytre slippmidler, slik dette eksempelvis fremgår fra DE-OS 21 21 670 og DE-OS 23 07 589.

Naturligvis kan det også fremstilles skumstoffer ved blokkskumming eller ved den i og for seg kjente dobbelttransportbånd-fremgangsmåten (se "Kunststoffhandbuch", bind VII, Carl-Hanser-Verlag, Munchen Wien, 3. opplag 1993, s. 148).

Skumstoffene kan fremstilles ved forskjellige fremgangsmåter anvendt ved fremstillingen av blokkskumstoff, eller i former. Ved fremstillingen av blokkskumstoffer anvendes i en fordelaktig utførelsesform av oppfinnelsen polyeterpolyoler som oppviser ER/PO-blandblokker med en PO-andel på minst 50 mol-%, fortrinnsvis minst 60 mol-%; i tillegg kan den også inneholde terminale PO-blokker. Dersom det skal fremstilles meget myke skum kommer polyeterpolyoler til anvendelse som inneholder EO/PO-blandblokker med en høy andel av oksyetylenenheter; fortrinnsvis oppviser disse polyolene også en høy andel av primære OH-grupper (fortrinnsvis minst 40 mol-%, spesielt foretrukket minst 50 mol-%). Derved kan disse polyeterpolyolene anvendes i kombinasjon med konvensjonelt fremstilte polyoler med høy andel av primære OH-grupper. For fremstilling av varmformskum anvendes fortrinnsvis polyeterpolyoler med minst en intern EO/PO-blandblokk, og en andel av primære OH-grupper på mer enn 40 mol-%, spesielt mer enn 50 mol-%.

Eksempler

Fremstilling av DMC- katalysatoren ( ifølge EP- A 700 949)

En oppløsning av 12.5 g (91,5 mmol) sinkklorid i 20 ml destillert vann tilsettes under sterk omrøring (24 000 o/min) til en oppløsning av 4 g (12 mmol) kaliumheksacyanokoboltat i 70 ml destillert vann. Straks deretter tilsettes en blanding av 50 g tert-butanol og 50 g destillert vann til dannet suspensjon, og deretter omrøres det sterkt i 10 minutter (24 000 o/min). Deretter tilsettes en blanding av 1 g polypropylenglykol med midlere molmasse 2 000,1 g tert-butanol, 100 g destillert vann og det omrøres i 3 minutter (1 000 o/min). Faststoffet isoleres ved en filtrering, deretter omrøres i 10 minutter med en blanding av 70 g tert-butanol, 30 g destillert vann, 1 g av den ovenfor nevnte polyeteren (10 000 o/min) og det filtreres på nytt. Deretter omrøres ytterligere 10 minutter med en blanding av 100 g tert-butanol og 0.5 g av den ovenfor nevnte polyeteren (10 000 o/min). Etter filtreringen tørkes katalysatoren ved 50°C og normalt trykk inntil konstant vekt.

Utbytte av tørket, pulverformig katalysator: 6,23 g.

Elementanalyse og termigravimetrisk analyse:

Kobolt = 11,6 vekt-%, sink = 24,6 vekt-%, tert-butanol = 3,0 vekt-%, polyeter = 25,8 vekt-%.

Fremstilling av polyeterpolyoler

Eksempel 1

I en 10 liters trykkglasskolbe anbringes 746,7 g av en poly(oksypropylen)triol-startforbindelse (OHZ=431 mg KOH/g), som er fremstilt ved yttriumtriflatkatalyse (100 ppm) uten katalysatorfraskillelse fra glyserol og propylenglykol, og 0,6 g DMC-katalysator (100 ppm, relativt til mengden av den langkjedede polyolen som skal fremstilles) under beskyttelsesgass (nitrogen) og det oppvarmes under omrøring til 105°C. Deretter tildoseres propylenoksid (ca 100 g) inntil det samlede trykket er steget til 1,5 bar. Ytterligere propylenoksid tildoseres først når et akselerert trykkfall observeres. Dette akselererte trykkfallet angir at katalysatoren er aktivert. Deretter tildoseres det resterende propylenoksidet (3,408,4 g) kontinuerlig ved et konstant totaltrykk på 1,5 bar. Etter fullstendig propylenoksiddosering og 5 timers etterreaksjonstid ved 105°C, tildoseres i en blandeblokk 581,6 g etylenoksid og 1 163,2 g propylenoksid ved temperaturer på 100-110°C. Etter en etterreaksjonstid på 5 timer avdestilleres flyktige andeler ved 105°C (1 mbar), deretter avkjøles til romtemperatur og det blandes med 6 g av en antioksidant (3,5-di-tert-butyl-4-hydroksy-toluen, BHT).

Den oppnådde langkjedede polyeterpolyolen har et OH-tall på 54,7 mg KOH/g og et dobbelbindingsinnhold på 7 mmol/kg.

Eksempel 2

Som eksempel 1, imidlertid med 1 182,0 g propylenoksid, en blandblokk av 581,6 g etylenoksid, 2 326,5 g propylenoksid og en sluttblokk av 1 163,2 g propylenoksid. Produktet har et OH-tall på 54,4 mg KOH/g og et dobbeltbindingsinnhold på 8 mmol/kg.

Eksempel 3

I en 10 liters trykkglasskolbe anbringes 872,7 g av en poly(oksypropylen)triol-startforbindelse (OHZ=380 mg KOH/g), som er fremstilt ved KOH-katalyse fra TMP og propylenoksid, og 0,3 g DMC-katalysator (50 ppm, relativt til mengden av den langkjedede polyolen som skal fremstilles) under beskyttelsesgass (nitrogen), og oppvarmes under omrøring til 105°C. Deretter tildoseres kontinuerlig en blanding av propylenoksid (541,3 g) og etylenoksid (4 586,0 g) ved et konstant totaltrykk på 1,5 bar. Etter en etterreaksjonstid på 5 timer avdestilleres flyktige andeler ved 105°C (1 mbar), deretter avkjøles til romtemperatur, og det blandes med 6 g av en antioksidant (3,5-di-tert-butyl-4-hydroksy-toluen, BHT).

Den oppnådde langkjedede polyeterpolyolen har et OH-tall på 58.5 mg KOH/g og et dobbeltbindingsinnhold på 2 mmol/kg.

Eksempel 4

Som eksempel 3, imidlertid med en blandblokk av 4 614,6 g propylenoksid og 512,7 g etylenoksid.

Den oppnådde langkjedede polyeterpolyolen har et OH-tall på 58,1 mg KOH/g og et dobbeltbindingsinnhold på 7 mmol/kg.

Eksempel 5

Som eksempel 3, imidlertid med en blandblokk av 3 589,1 g etylenoksid og 1 538,2 g propylenoksid.

Produktet har et OH-tall på 59,1 mg KOH/g og et dobbeltbindingsinnhold på 2 mmol/kg.

Eksempel 6

Som eksempel 3, imidlertid med en blandblokk av 1 719,8 g metylenoksid og 3 407,5 g propylenoksid.

Produktet har et OH-tall på 58,5 mg KOH/g og et dobbeltbindingsinnhold på 4 mmol/kg.

Sammenligningseksempel 1

I en 10 liters trykkglasskolbe fremlegges 746,7 g av en poly(oksypropylen)triol-startforbindelse (OHZ=431 mg KOH/g), som er fremstilt ved yttriumtriflatkatalyse (100 ppm) uten katalysatorfraskillelse av glyserol og propylenoksid, og 0,6 g DMC-katalysator (100 ppm, relativt til mengden av den langkjedede polyolen som skal fremstilles) under beskyttelsesgass (nitrogen) og oppvarmes under omrøring til 105°C. Deretter tildoseres propylenoksid (ca 100 g) i en porsjon, inntil totaltrykket er steget til 1,5 bar. Ytterligere propylenoksid tildoseres først når det observeres et akselerert trykkfall. Dette akselererte trykkfallet angir at katalysatoren er aktivert. Deretter tildoseres det resterende propylenoksidet (5 153,3 g) kontinuerlig ved et konstant totaltrykk på 1,5 bar. Etter fullstendig propylenoksiddosering og 5 timers etterreaksjonstid ved 105°C avdestilleres flyktige andeler ved 105°C (1 mbar) og avkjøles deretter til romtemperatur.

Den oppnådde langkjedede polyeterpolyolen har et OH-tall på 54,4 mg KOH/g og et dobbeltbindingsinnhold på 10 mmol/kg.

FremstiUing av polyuretan- mykskum

Fremstilling av mykt formskum

Friskum

a) Kaldformskum.

Polyolformuleringen innveies i henhold til formuleringsinstruksjoner på en

høyhastighetslaboratorievekt. Herved fylles den tilsvarende polyeteren (eventuelt polyeterblanding) i det for formålet tilveiebragte laboratorievanlige pappbegeret og tempereres til 25°C. Etter kort omvirvling foregår tilsatsen av alle nødvendige

tilsatsmidler tilsvarende angivelsen i sammensetningsinstruksjonen. Etter at polyeterformuleringen er temperert til 25°C omrøres prøven i 30 sekunder med LM-34-røreverket ved maksimalt dreietall (4 200 o/min) for å oppnå en homogen blanding og for å sikre en jevn luftfylling. Derved må det legges vekt på at røretallerkenen ikke berører blikkbunnen av karet.

Den til 25°C tempererte isocyanat/isocyanatblandingen innveies i henhold til masseangivelser på en hurtiglaboratorievekt i et egnet beger. Den derved forberedede isocyanatmengden tilsettes i reaksjonskaret med polyeterformuleringen. Herved skal det legges vekt på at utstrømningstiden for isocyanatkomponenten utgjør ca 3 sekunder. Deretter omrøres komponenten i reaksjonskaret ved hjelp av LM-34-røreverk ved 4 200 o/min. Når blandingen har antatt en kremaktig konsistens (har begynt å stige) overføres en del av reaksjonsblandingen straks i en med en liten trekasse stabilisert papirpakke. Starttid er tidsrommet fra begynnelsen av blandingen inntil lydelig erkjennbar reaksjonsbegynnelse.

Avbindingstiden ("trådtrekketiden") er et mål for polymerdannelsesreaksjonen. Den bestemmes ved at det med en tynn rund trestav, kort før det ventede avbindingstidspunktet (erfaringsverdi), gjentatte ganger stikkes i den stigende reaksjonsblandingen. Tidsrommet fra blandingsbegynnelse inntil det tidspunktet hvorved det ved uttrekking av de runde trestavene oppstår, henholdsvis blir hengende tråder (TDI eller TDI/MDI-systemet) henholdsvis lommer (MDI-systemer), regnes som avbindingstiden.

Under stigetid forstås tidsrommet mellom blandingsbegynnelsen og maksimal vertikal skumhøyde.

b) Varmskum.

Polyeter, vann, aktivator og stabilisator blandes i 30 sekunder (LM-34-røreverk, 4 200

o/min), deretter innveies tverrbindingsmiddel (tinnoktoat SO) og blandes med reaksjonsblandingen. Deretter tilsettes den beregnede isocyanatmengden i reaksjonsbeholderen med polyeterformuleringen. Herved skal det legges vekt på at utrenningstiden for isocyanatkomponenten utgjør ca 3 sekunder. Deretter omrøres komponentene i reaksjonsbeholderen ved hjelp av LM-34-røreverk ved 4 200 o/min.

Når blandingen har antatt en kremaktig konsistens (har begynt å stige), overføres en del av reaksjonsblandingen straks i en, ved hjelp av en trekasse, stabilisert papirpakke. Starttid er tidsrommet fra begynnelse av blandingen inntil tydelig erkjennbar reaksjonsbegynnelse.

Stigetid: Under stigetid forstås tidsrommet mellom blandingsbegynnelse og maksimal vertikal skumutvidelse. Ved varmskum observeres også en deflasjon. 30 sekunder etter avslutning av stigetiden stilles pakken i et varmeskap ved 150°C. Oppholdstid 5 minutter.

Formdel ( kaldt form skum)

Reaksjonsblandingen overføres til en form (formtemperatur 50-60°C) som er utstyrt

med handelsvanlig slippmiddel. Formen lukkes med et deksel og bringes inn i en presse eller en lukkbar beholder for å motvirke skumtrykket og holde verktøyet lukket. Etter 5 minutter fjernes dekselet og skumstoffet bearbeides ved mekanisk sammentrykking (for eksempel for hånd, med stempler, valser eller ved trykkreduksjon) inntil skummet er åpencellet (krympefritt).

Formdel ( varmt formskum)

Reaksjonsblandingen overføres til en form (formtemperatur 40-45°C), formen lukkes med et hulldeksel. 30 sekunder etter avslutning av stigetiden (deflasjon) stilles formen i varmeskap ved 150°C. Oppholdstid 15 minutter. Etter fjernelse fra formen sprøytes den varme formen med slippmiddel (Acmos® 32-574, Acmos Chemie GmbH & Co., D-28199 Bremen).

Sammenligningseksempel 2

ble blandet intenst og skummet til et skumstoff. Blokken viste et horisontalt innerriss som verken kunne korrigeres ved variasjon av tinnkatalysatoren (0,24-0,38 vektdeler) eller ved NCO/OH-forholdet (karakteristisk tall 102-108). Eksempel 7

ble blandet intenst og skummet til en skumstoffblokk. Det ble oppnådd et rissfritt, åpent skumstoff med jevn cellestruktur.

Eksempel 8

ble blandet intenst og skummet til en skumstoffblokk. Det ble oppnådd et rissfritt skumstoff med jevn cellestruktur.

Eksempel 9

I en formulering for å oppnå supermyke kvaliteter ble polyeteren fra eksempel 5 skummet som en blanding med en aktiv konvensjonell polyeter:

ble blandet intenst og skummet til en skumstoffblokk. Det ble oppnådd et meget mykt elastisk rissfritt skumstoff med jevn cellestruktur.

Eksempel 10

ble blandet intenst og skummet til en skumstoffblokk. Det ble oppnådd et rissfritt skumstoff.

Eksempel 11 ( kaldfritt skum")

Sammensetning

Det ble oppnådd et fritt skum av god kvalitet.

Eksempel 12 ( varmt formskum)

Sammensetning

Det ble oppnådd et formskumstoff av god kvalitet. For bestemmelse av luftgjennomtrengeligheten av skummet ble strømningsmotstanden overfor en luftstrøm bestemt med apparaturen vist i figurer 1-3.

Apparaturen består av en glassylinder med millimeterinndeling fra 0 til 350, hvis innerdiameter utgjør 36 mm, og et innerrør på 7 mm åpen diameter. Dette innerrøret ender øverst i et T-stykke, hvortil det til den ene siden er tilknyttet lufttilførsel og til den andre siden slangen med målehodet. Slangen for målehodet har en innerdiameter på 12 mm og en lengde på 1,80 m. Glassylinderen er lukket nederst og kan fylles med vann med den bakenfor anbrakte trakten. Prøveinnretningen er forbundet via to haner, en trykkreduserende ventil og en slange av egnet lengde og egnet diameter til en kilde for komprimert luft, idet trykkreduksjonsventilen er innstilt på ca 2,0 bar. Glassbeholderen fylles med destillert vann inntil den nedre meniskranden når H20-time-merket. Hanen 1 åpnes og strømningshastigheten ved hane 2 forandres inntil den nedre meniskranden av innersøylen når 0 mm-merket og det dermed er innstilt et fortrykk på 100 mm vannsøyle. Etter innstilling av fortrykket settes målehodet uten trykk på prøven, og høyden av vannsøylen som innstilles i innerrøret avleses. Dette er lik strømningsmotstanden for prøven.

De følgende verdiene ble bestemt: Strømningsmotstand for skumkjernen: 100 mm vannsøyle; strømningsmotstand for skummet med hud: 300 mm vannsøyle.

Eksempel 13 ( varmt formskum)

Sammensetning

Det ble oppnådd et formskumstoff med god kvalitet. Strømningsmotstanden for prøven ble bestemt ved fremgangsmåten beskrevet i eksempel 12. Det ble målt følgende verdier: strømningsmotstand for skumkjernen: 50 mm vannsøyle; strømningsmotstand for skummet med hud: 160 mm vannsøyle.

Eksempel 14 ( varmt formskum)

Det ble oppnådd et formskumstoff med god kvalitet.

Claims (7)

1. Polyuretan-mykskum, oppnåelig ved omsetning av polyisocyanater og ved dobbelmetallcyanid-katalyse (DMC-katalyse) fremstilte polyeterpolyoler, som oppviser minst en etylenoksid-propylenoksid-blandblokk og har en antallsmidlere molekylvekt mellom 700 og 50 000 g/mol,karakterisert vedat det for fremstillingen derav anvendes en ved DMC-katalyse fremstilt polyeterpolyol hvortil det etter en etylenoksid-propylenoksid-blandblokk er addert en endestående propylenoksidblokk.

2. Polyuretan-mykskum ifølge krav 1,karakterisert vedat det dreier seg om et varmformskum.

3. Polyuretan-mykskum ifølge krav 1,karakterisert vedat det dreier seg om et blokkskum.

4. Polyuretan-blokkskum ifølge krav 3,karakterisert vedat etylenoksid-propylenoksid-blandblokkene av den, for dets fremstilling anvendte, ved DMC-katalyse fremstilte, polyeterpolyolen i et omfang på minst 50 mol-% består av polyoksipropylenoksidenheter.

5. Polyuretan-mykskum, oppnåelig ved omsetning av polyisocyanater og ved dobbeltmetallcyanid-katalyse (DMC-katalyse) uten fraskillelse av katalysatoren, fremstilte polyeterpolyoler, som oppviser minst en etylenoksid-propylenoksid-blandblokk og har en antallsmidlere molekylvekt mellom 700 og 50 OOOg/mol,karakterisert vedat det for dets fremstilling er anvendt en ved DMC-katalyse fremstilt polyeterpolyol som oppviser en terminal EO/PO-blandblokk og en andel av primære OH-grupper på mer enn 40 mol-%.

6. Polyuretan-mykskum ifølge krav 5,karakterisert vedat det dreier seg om et kaldformskum.

7 S 6 f ' v e d