NO315601B1

NO315601B1 - Blanding inneholdende en aerogel, dens fremstilling og anvendelse

Info

Publication number: NO315601B1
Application number: NO19971792A
Authority: NO
Inventors: Gerhard Geiss; Hans-Karl Mueller; Werner Prass; Ude Scheunemann; Andreas Zimmermann
Original assignee: Cabot Corp
Priority date: 1994-10-20
Filing date: 1997-04-18
Publication date: 2003-09-29
Also published as: NO971792D0; EP0787112A1; JP3859705B2; CA2203101A1; BR9509404A; US5948314A; ES2118630T3; DK0787112T3; EP0787112B1; DE59502704D1; DE4437424A1; WO1996012683A1; NO971792L; ATE167848T1; JPH10508049A; MX9702936A

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en aerogelholdig blanding. Oppfinnelsen angår også en fremgangsmåte for fremstilling av en slik aerogelholdig blanding og blandingens anvendelse.

Foreliggende oppfinnelse angår således en blanding som inneholder 30 til 95 volum-% aerogel-partikler og minst et vandig bindemiddel.

Aerogeler og særlig slike med porøsiteter på over 60 % og densiteter under 0,6 g/cm<3>, oppviser på grunn av sin lave densitet og høye porøsitet en ytterst lav termisk ledeevne og finner derfor anvendelse som varmeisolasjonsmaterialer slik det er beskrevet i EP-A-0171 722.

Den høye porøsitet fører imidlertid også til lav mekanisk stabilitet både i gelen hvorfra aerogelen tørkes, og også for den tørkede aerogel.

Det er likeledes kjent at aerogeler oppviser usedvanlig lave dielektrisitetskonstanter med verdier mellom 1 og 2, alt efter aerogelens densitet. Aerogeler er derfor også predesti-nert for elektroniske anvendelser, for eksempel for høyfrekvensanvendelser (se for eksempel S.C.W. Hrubesch et al., "J. Mater.Res." Vol. 8, nr. 7,1736-1741).

Ved siden av de ovenfor beskrevne mangler ved aerogelene er det ugunstig for elektroniske anvendelser at den dielektriske tapsfaktor er høy. Det er kjent at tapsfaktoren på den andre overflate økes ved hydrofile og polare overflategrupper henholdsvis adsorber-te molekyler.

Aerogeler fremstilles ved tørking av en egnet gel. Derved betegnes en tørket gel som aerogel når væsken i gelen er fjernet ved temperaturer over den kritiske temperatur idet man går ut fra trykk over det kritiske trykk. Når væsken i gelen i motsetning til dette fjernes under dannelse av en væske-damp-grensefase, betegner man den dannede gel ofte som Xerogel. Hvis ikke annet er sagt omfatter anvendelsen av begrepet "aerogel" i foreliggende søknad også Xerogeler samt blandinger av disse.

Formgivningsprosessen for aerogelene avsluttes under sol-gel-overgangen. Efter tildan-ning av den festegelstruktur kan den ytre form nu kun forandres ved knusing, for eksempel oppmaling.

For mange anvendelser er det dog nødvendig å anvende aerogelene i bestemte former. For dette er det nødvendig, i tilknytning til aerogelfremstillingen, altså efter tørkingen, å gjennomføre et formgivningstrinn uten at det skjer noen vesentlig endring av den indre struktur av aerogelen med henblikk på anvendelsen.

Således beskrives det i EP 0 377 301-A en stabil, pumpbar, vandig suspensjon hvis innhold av amorf kieseljord dog er begrenset til 5 til 15 vekt-%. På grunn av det lave innhold av kieseljord er riktignok dannelsen av en stabil, pumpbar, vandig suspensjon mulig, en anvendelse som varmeisolasjonsmateriale er dog utelukket på grunn av det lave innhold av kieseljord.

I EP 0 340 707 beskrives det et isolasjonsmateriale med en densitet på 0,1 til 0,4 g/cm<3 >og som består av minst 50 volum-% silica-aerogel-partikler med en diameter på mellom 0,5 og 5 mm og som er forbundet med hverandre ved hjelp av minst et organisk og/eller uorganisk bindemiddel. Den relativt grove koming bevirker at de fremstilte isolasjonsmaterialer ikke har noe enhetlig utseende billede, noe som er ugunstig for mange anvendelser. Særlig for elektroniske anvendelser er det nødvendig med særlig tynne sjikt ( 0,5 mm) som imidlertid ikke kan fremstilles ved hjelp av de ovenfor beskrevne aerogel-partikler.

Videre er det, på grunn av aerogelens grove korning, ikke mulig å fremstille folielignen-de varmeisolasjonslegemer med en tykkelse på under 0,5 mm. Tykkere foliesjikt lider imidlertid også under de relativt store aerogelpartikler i forhold til folietykkelsen da det fremfor alt i kantområdene er nødvendig med en øket bindemiddelandel som i sin tur virker negativt på den termiske ledningsevne og de elektroniske egenskaper i den tørke-de folie eller det tørkede varmelegeme.

IEP-A-0 340 707 beskrives det videre en fremgangsmåte i henhold til hvilken aerogelpartiklene belegges og/eller blandes med et bindemiddel og der den oppnådde masse så herdes ut i en form. På grunn av den store densitetsforskjell mellom aerogelen og det uorganiske og/eller organiske bindemiddel og størrelsen av aerogelpartiklene, har den blandede masse en tendens til separering, det vit si at den er ustabil over slike lengre tidsrom som er nødvendig for anvendelse og lagring. Som følge av dette kan form-givningen skje kun ved relativt hurtig utherding av den blandede masse i en omhyllende form og skje under forringelse av densitetsforskjellen mellom aerogelpartiklene og bindemidlet, for eksempel idet bindemidlet i tillegg er skummet.

Da bindemidlet utøver en avgjørende innflytelse på den senere termiske ledningsevne for det tørkede formlegemet har skummingen av bindemidlet således en ytterligere be-tydning. Hvis man nemlig lar bindemidlet herde til et massivt faststoff uten skumming resulterer dette i en typisk høy termisk ledningsevne.

På grunn av oppskumming kan man nu, som beskrevet i DE 44 04 70I-A, redusere andelen av bindemiddel, hvorigjennom det gir seg en lavere, termisk ledningsevne. Skummingen er dog et ytterligere og komplisert fremgangsmåtetrinn som må skje in situ, noe som medfører anvendelsen av drivmidler. For elektroniske anvendelser er en skummingsteknikk ikke brukbar.

Ut over dette oppviser de ifølge '707 supra anvendte partikler ingen langtidsstabilitet, noe som er nødvendig for lagring av den vandige blanding, da OH-gruppene i aerogelpartiklene kun er forestret med metanol. Slike estergrupper er imidlertid hydrolyse-ømfintlige slik det for eksempel er beskrevet av R. Iler i "The Chemistry of Silica", Wiley & Sons, 1979, s. 649.

Den oppgave som ligger til grunn for foreliggende oppfinnelse er derfor å tilveiebringe en aerogelholdig blanding som oppviser en for den angjeldende anvendelse tilstrekkelig homogen struktur, som er stabil over lengre tid og derved godt kan lagres, hvis aerogel-partikler er hydrolysestabile og hvorved det er mulig å anvende vann som oppløsnings-middel, og som på grunn av sammensetningen på enkel måte kan tørkes.

Ytterligere en oppgave for oppfinnelsen er det å tilveiebringe en blanding som oppfyller de ovenfor angitte kriterier men som i tillegg efter tørkingen oppviser en god vedhefting til substratoverflater. Nok en oppgave for oppfinnelsen er det å tilveiebringe en blanding som i tørket tilstand oppviser en lav dielektrisitetskonstant og en lavest mulig dielektrisk tapsfaktor.

Foreliggende oppfinnelse har til hensikt å forbedre den kjente teknikk og angår som antydet innledningsvis en blanding inneholdende 30 til 95 vol-% av aerogelpartikler og minst et vandig bindemiddel, og denne blanding karakteriseres ved at partikkeldiameteren for aerogelpartiklene er mindre enn 0,5 mm og at aerogelpartiklene varig oppviser hydrofobe overflategrupper på den indre overflate.

Partikkeldiameteren er beregnet på den midlere diameter for de enkelte aerogelpartikler da aerogelpartiklene på grunn av fremstillingsmåten, for eksempel ved oppmaling, ikke nødvendigvis oppviser en sfærisk form. Fordelingen av partikkeldiameteren retter seg

efter anvendelsen. Således kan det for elektroniske krav være ønskelig med en mest mulig homogen struktur, det vil si en snever fordeling. Hvis det for anvendelsen er nødven-dig at en høy volumandel (større enn 66 %) aerogelpartikler anvendes i blandingen, kan fordelingen være bredere eller sågar bimodal. I ethvert tilfelle retter den øvre grense av partikkeldiameteren seg efter kravene til den krevede homogenitet og lagringsstabilitet for blandingen. Derfor kan det kun anvendes aerogelpartikler som oppviser en diameter mindre enn 0,5 mm.

Ved et innhold av aerogelpartikler som ligger signifikant under 30 volum-% i blandingen vil, på grunn av den lave andel av aerogel-partikler, de positive egenskaper i blandingen i høy grad gå tapt. En slik blanding vil ikke mer oppvise de for aerogelpartikler typiske høye porøsiteter, lavere densiteter samt lav varmeledningsevne.

Et innhold av aerogelpartikler som ligger signifikant over 95 volum-% vil føre til et bin-demiddelinnhold på under 5 volum-%. I dette tilfellet ville andelen av bindemiddel være for lav i tørket tilstand, det vil si efter fjerning av bindemiddelvannet, til å kunne gi en . tilstrekkelig forbindelse mellom aerogelpartiklene seg imellom.

Fortrinnsvis ligger andelen av aerogelpartikler i området 50 til 90 volum-%, aller helst i området 50 til 80 volum-%.

Ifølge oppfinnelsen er partikkeldiameteren for aerogelpartiklene mindre enn 0,5 mm og fortrinnsvis mindre enn 0,2 mm. For elektroniske anvendelser kan diameteren være ennu vesentlig mindre. Aerogelpartikler hvis midlere diameter er større vil i oppfinnelsens blandinger, som som regel er en suspensjon, føre til en uhomogen, det vil si ujevn, fordeling, på grunn av densitetsforskjellene i forhold til det vandige bindemiddel og størrelsen av aerogelpartiklene. Ut over dette vil de på grunn av partikkelstørrelsen gi problemer, for eksempel ved anvendelse av suspensjonen for fremstilling av tynne folier eller formdeler.

Dielektrisitetskonstanten for den tørkede blanding bør for elektroniske anvendelser fortrinnsvis være mindre enn 2.1 tillegg bør tapsfaktoren være lavest mulig.

Egnede aerogeler for oppfinnelsens blandinger er slike på basis av metalloksyder som er egnet for en sol-gel-teknikk (C.J. Brinker, G.W. Scherer. "Sol-Gel-Science", 1990, ka-pittel 2 og 3, som for eksempel Si- eller Al-forbindelser eller slike på basis av organiske stoffer som er egnet for sol-gel-teknikk, for eksempel melaminformaldehydkondensater (US-A-5 086 085) eller resorcinformaldehydkondensater (US-A-4 873 218). De kan også være basert på blandinger av de ovenfor nevnte stoffer. Fortrinnsvis anvender man aerogeler inneholdende Si-forbindelser, særlig Si02-aerogeler og helt spesielt SiC<2-xerogeler. For reduksjon av strålingsbidraget i varmeledningsevnen kan aerogelen inne-holde IR-opasitetsmidler som sot, titandioksyd, jernoksyder eller zircondioksyd eller blandinger derav.

Ut over dette gjelder det at den termiske ledningsevne for aerogelene avtar med tilta-gende porøsitet og avtagende densitet. Av denne grunn er aerogeler med porøsiteter over 60 % og densiteter under 0,6 g/cm<3> foretrukket.

For stabilisering av den vandige suspensjon er det nemlig fordelaktig, selv om det på den indre overflate av aerogelen kovalent er tilstede hydrofobe grupper, at disse ikke avspaltes under vanninnvirkning. Egnede grupper for varig hydrofobering er mono-, di-eller trisubstituerte silylgrupper med den generelle formel

der

R.<1> er et hydrogenatom eller en ikke-reaktiv, organisk, lineær, forgrenet, cyklisk, aromatisk eller heteroaromatisk rest, fortrinnsvis en rett, forgrenet eller cyklisk C|_ig-alkylrest eller en C(;_i4-arylrest, samt

R<2> og R-* uavhengige av hverandre er like eller forskjellige og betyr et hydrogenatom eller en ikke reaktiv, organisk, rett, forgrenet, cyklisk, aromatisk eller heteroaromatisk rest, fortrinnsvis rett, forgrenet eller cyklisk C^jg-alkylrest, en Cg^-arylrest, en OH-eller en OR-gruppe, hvorved R' er en rett eller forgrenet Ci_6-alkylrest, fortrinnsvis trialkyl- og/eller triarylsilylgruppe. ;Særlig foretrukket er det når R<*>, R^ og R^ uavhengig av hverandre er like eller forskjel-lig Ci_(5-alkyl-, cykloheksyl- eller fenylgrupper.

Spesielt fordelaktig for varig hydrofobering av aerogelen er anvendelsen av trimetyl- og dimetylsilylgrupper. En innføring av disse grupper kan skje som beskrevet i WO 94/25 149 eller det kan gjennomføres ved gassfasereaksjon mellom aerogelen og for eksempel et aktivert trialkylsilanderivat, for eksempel et klortrialkylsilan eller et heksaalkyldisila-zan (se for eksempel R. Iler, "The Chemistry of Silica", Wiley & Sons, 1979). Sammen-lignet med aerogeler som utelukkende oppviser OH-grupper på de indre overflater redu-serer det således fremstilte hydrofobe overflategrupper den dielektriske tapsfaktor ytterligere. Som vandig bindemiddel anvendes fortrinnsvis vandige dispersjoner som også kan anvendes som bindemiddel for farver, lakker og adhesiver. Det vandige bindemiddel karakteriseres ved at det minst inneholder en organisk polymer og/eller uorganisk bindemiddel, dispergert i vann, og der vanninnholdet er mindre enn 90 % (v/v).

Slike dispersjoner kan oppnås i et stort variasjonsområde, og som kommersielle produk-ter. Som eksempler skal her nevnes: vinylacetat-homo- og kopolymerdispersjoner, ety-lenvinylacetat-dispersjoner, styren-akrylat- og styren-butadien-kopolymerdispersjoner og akrylat-dispersjoner.

I tillegg egner seg også uorganiske bindemidler som vannglass, vandige oppløsninger av sjiktsilikater eller kolloid-Si02. Også egnet er blandinger av uorganiske og/eller organiske bindemidler.

Dispersjonene kan være stabilisert både ved hjelp av tensider og ved hjelp av beskyttel-seskolloider, hvorved også en stabilisering ved kombinasjon av et eller flere beskyttel-seskolloider med et eller flere ioniske og/eller ikke-ioniske tensider, er mulig. Bindemidlet må ha en god fordragelighet med aerogelen. Efter behov kan det også anvendes bindemidler som efter tørking fører til en vannfast forklebing av aerogelpartiklene. En slik vannfasthet kan oppnås ved kjente metoder, for eksempel fornetning. Av fordel er videre når tørrstoffinnholdet i bindemidlet er høyest mulig og volumandelen i blandingen med aerogelen er lavest mulig.

For å oppnå formstabile og hårde formlegemer velges en dispersjon der glassovergangs-temperaturen for polymeren ligger over romtemperatur. Omvendt er det for fremstilling av myke isolasjonsstoffer nødvendig å velge en dispersjon der glassovergangs-temperaturen for polymeren ligger under anvendelsestemperaturen.

For termiske anvendelser kan det videre være av fordel når det foreligger fibre i blandingen. Som fibermateriale kan man anvende uorganiske fibre som glassfibre, mineral-fibre, silisiumkarbidfibre eller karbonfibre, videre også organiske fibre som polyesterfibre, aramid-fibre eller nylonfibre. Fibrene kan også være belagt, for eksempel polyesterfibre som er metallisert med et metall som aluminium.

Brannklassen for de efter tørking oppnådde legemer bestemmes av brannklassen for aerogelene og bindemidlene samt eventuelt fibermaterialene. For å oppnå en gunstigst mulig brannklasse (lite antennelig eller ikke brennbar) for kompositt-materialet bør bindemidlet bestå av uorganiske bindemidler og fibrene av ikke-brennbart materiale, for eksempel mineral- eller glassfibre, eller av tungt antennelige fibre som melaminharpik-ser av spesielle polyesterfibre ("CS"), eller polybenzimidazoler (PBI).

For å unngå en økning av varmeledningsevnen på grunn av de tilsatte fibre bør

a) volumandelen av fibrene være 0,1 til 30 % og fortrinnsvis 1 til 10 %, og

b) varmeledningsevnen fortrinnsvis være mindre enn 1 W/mK.

Ved egnet valg av fiberdiameter og/eller -materiale kan strålingsbidraget til varmeledningsevnen reduseres og det kan oppnås en høyere mekanisk styrke.

Derved bør fiberdiameteren ved

a) ikke-metalliske fibre fortrinnsvis ligge ved 0,1 til 30 um og/eller

b) metalliske fibre fortrinnvis ligge ved 0,1 til 20 um.

Strålingsbidraget til varmeledningsevnen kan ytterligere reduseres ved at det anvendes

svertede fibre, for eksempel polyesterfibre som er svertet med sot eller eventuelt direkte karbonfibre.

Det er likeledes mulig å sette til sot som tilslag til blandingen. Derved egner seg særlig slike sot-typer som har en liten partikkeldiameter og som utmerker seg ved en lavest mulig krystallinitet.

Det mekaniske styrke for de efter tørkingen oppnådde legemer påvirkes videre ved lengden og fordelingen av fibrene i blandingen.

Som nevnt innledningsvis angår oppfinnelsen også en fremgangsmåte for fremstilling av en blanding som beskrevet ovenfor og denne fremgangsmåte karakteriseres ved at man blander aerogelpartiklene med det vandige bindemiddel.

Blandingen kan derved skje på en hvilken som helst måte. Således er det på den ene side mulig å innføre de minst to komponenter samtidig i blandeinnretningen, på den annen side kan man imidlertid også gå ut fra den ene komponent og sette til de andre efter hvert.

Heller ikke blandeinnretningen for blanding er begrenset på noen måte. Fagmannen kan for dette benytte en hvilken som helst for ham kjent og egnet apparatur.

Blandingen gjennomføres inntil det er oppnådd en jevn fordeling av aerogelpartiklene i blandingen. Derved kan røreprosessen reguleres både hva angår tid og hva angår om-dreiningshastighet for røreinnretningen.

Oppfinnelsens blandinger egner seg, efter tørking og på grunn av den lave varmeledningsevne, som varmeisolasjonsmaterialer eller på grunn av den lave dielektrisitetskonstant og den lave dielektriske tapsfaktor, for elektroniske anvendelser.

Tørkingen av oppfinnelsens blanding skjer fortrinnsvis i temperaturområdet 0 til 100°C. Tørkemetoden kan derved være en hvilken som helst for fagmannen kjent og egnet me-tode.

Oppfinnelsens blandinger er i tillegg også bindemidler for andre materialer, særlig isolasjonsmateriale, for eksempel som granulat foreliggende aerogelpartikler (med stor kom-diameter).

På grunn av hellbarheten kan oppfinnelsens suspensjoner helles og pumpes i hvilke som helst former slik at det efter tørking dannes tilsvarende formlegemer av isolerende materiale.

Det er også mulig for eksempel å påføre oppfinnelsens blandinger i form av en suspensjon for belegning av overflater, hvorved de er godt egnet på grunn av sin vedheftings-evne. Eventuelt kan det være av fordel hvis overflatene på forhånd aktiveres, for eksempel ved elektrisk utladning, og vedheftingen derved forbedres. Det kan også påføres spesielle vedheftingsfremmere, for eksempel mellombelegg, for eksempel av silikat, på det egentlige substrat før blandingen påføres. Egnede fremgangsmåter for påføring er for eksempel spraying, sparkling, maling eller dypping. Efter tørking av de påførte sjikt oppnår man godt vedheftende, varmeisolerende samt lyddempende overflatebelegg med lav dielektrisitetskonstant og lav dielektrisk tapsfaktor.

I tillegg kan oppfinnelsens blandinger anvendes direkte som lydabsorbsjonsmateriale eller i form av resonnansabsorbatorer da de oppviser en lav lydhastighet og, sammenlig-net med monolittiske aerogeler, en høyere lyddemping.

Det er likeledes mulig å øke virkningen av ultralydsendere ved å påføre en slik blanding i form av et sjikt.

Til slutt angår oppfinnelsen, som nevnt innledningsvis, anvendelse av en blanding som beskrevet ovenfor for fremstilling av et isolasjonsmateriale, et adhesiv og/eller en folie, samt som hjelpemiddel i elektroteknikken.

Oppfinnelsen skal illustreres nærmere ved hjelp av de følgende utførelseseksempler.

Eksempel 1

I et 200 ml begerglass går man ut fra 60 ml av en vandig dispersjon av styren/akrylat-kopolymerisat med et faststoffinnhold på 19 vekt-% (30 ml/mowilith DM 760,26 ml vann) og 125 ml hydrofobt aerogelgranulat med en komstørretse i området 50 til 250 (im (løsdensitet 0,08 g/cm<3>) og det hele blandes med en propell-rører ved 1200 omdr./min. i 20 minutter inntil det dannes en hellbar suspensjon. Suspensjonen trekkes så ut mellom to barrierer som tilsvarer endetykkelsen for formlegemet og tørkes i 4 timer ved 80°C.

Efter tørking oppnås det et hvitt formlegeme med en densitet på 0,175 g/cm<3>. Varmeledningsevnen er 0,035 W/mK.

Eksempel 2

I et 200 ml begerglass går man ut fra 60 ml av en vandig dispersjon av styren/akrylat-kopolymerisat med et faststoffinnhold på 19 vekt-% (30 ml/mowilith DM 760,26 ml vann) og 125 ml hydrofobt aerogelgranulat med en kornstørrelse i området 50 til 250 um (løsdensitet 0,08 g/cm<3>) og det hele blandes med en propell-rører ved 1200 omdr./min. i 20 minutter inntil det dannes en hellbar suspensjon. Suspensjonen trekkes så ut mellom to barriérer som tilsvarer endetykkelsen for formlegemet og tørkes i 12 timer ved romtemperatur.

Efter tørking dannes det et 1 mm tykt formlegeme med en densitet på 0,177 g/cm<3>. Varmeledningsevnen er 0,035 W/mK.

Eksempel 3

I et 200 ml begerglass går man ut fra 60 ml av en vandig dispersjon av styren/akrylester-kopolymerisat med et faststoffinnhold på 28 vekt-% (34 ml Mowilith DM 611, 26 ml vann) og 125 ml hydrofobt aerogelgranulat med en kornstørrelse i området 50 til 250 |im (løsdensitet 0,08 g/cm<3>) og 3,4 vekt-% (beregnet på aerogelmassen) av glassfibre en lengde på 4,5 mm og blander det hele med en propell-rører ved 1200 omdr./min. i 15 minutter inntil det er dannet en hellbar suspensjon. Suspensjonen trekkes nu ut mellom to barrierer som tilsvarer slutt-tykkelsen til formlegemet og tørkes i 7 timer ved 80°C.

Efter tørking oppnås et 6 mm tykt formlegemet med en densitet på 0,17 g/cm<3>. Varmeledningsevnen utgjør 0,046 W/mK.

Eksempel 4

I et 200 ml begerglass går man ut fra 60 ml av en vandig dispersjon av akrylester/vinylacetat/etylen-kopolymerisat med faststoff-innhold 28 vekt-% (26 Mowilith VDM 1340, 34 ml vann) og 125 ml hydrofobt aerogelgranulat med en kornstørrelse i området 50 til 250 um (løsdensitet 0,8 g/cm<3>) hvorefter det hele omrøres med en propellrører ved 1200 omdr./min. i 20 minutter inntil det er dannet en lett pastalignende suspensjon. Denne trekkes ut mellom to barriérer tilsvarende slutt-tykkelsen på formlegemet og det hele tørkes i 6 timer ved 80°C.

Efter tørking oppnår man et 5 mm tykt formlegeme med en densitet på 0,14 g/cm<3>. Varmeledningsevnen utgjør 0,032 W/mK.

Varmeledningsevnen for formlegemene i eksemplene 1 til 4 ble målt ved en varmetråd-metode (se O. Nielsson, G. Riischenpohler, J. Gross, J. Fricke, "High Temperatures-High Pressures", vol. 21,267-274 (1989)).

Claims

1. Blanding inneholdende 30 til 95 vol-% aerogelpartikler og minst et vandig bindemiddel, karakterisert ved at partikkeldiameteren for aerogelpartiklene er mindre enn 0,5 mm og at aerogelpartiklene varig oppviser hydrofobe overfla-tegmpper på den indre overflate.

2. Blanding ifølge krav 1, karakterisert ved at andelen av aerogelpartikler ligger i området 50 til 90 volum-%.

3. Blanding ifølge krav l eller 2, karakterisert ved at partikkeldiameteren for aerogelpartiklene er mindre enn 0,2 mm.

4. Blanding ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 3, karakterisert ved at aerogelen er en Si02-aerogel.

5. Blanding ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 4, karakterisert ved at de hydrofobe overflategrupper er trialkylsilylgrupper og/eller triarylsilylgrupper.

6. Blanding ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 5, karakterisert ved at aerogelpartiklene oppviser porøsiteter over 60 % og densiteter under 0,6 g/cm<3>.

7. Blanding ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 6, karakterisert ved at det vandige bindemiddel er en dispersjon som minst inneholder en organisk polymer og/eller uorganiske bindemidler, og hvis vanninnhold utgjør mindre enn 90% (v/v).

8. Blanding ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 7, karakterisert ved at blandingen inneholder 0,1 til 30 volum-% fibre.

9. Blanding ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 8, karakterisert ved at blandingen inneholder et IR-opasitetsmiddel.

10. Fremgangsmåte for fremstilling av en blanding ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 9, karakterisert ved at man blander aerogelpartiklene med det vandige bindemiddel.

11. Anvendelse av en blanding ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 9 for fremstilling av et isolasjonsmateriale, et adhesiv og/eller en folie samt som hjelpemiddel i elektroteknikken.