NO20160753A1 - Festeinnretning for feste av en folie for bruk i tunneler eller i stoller i fast fjell - Google Patents

Description

Oppfinnelsens tekniske område

Oppfinnelsen vedrører en festeinnretning for feste av en folie for bruk i tunneler eller i stoller i fast fjell, der folien anvendes for å hindre vanninntrenging, der det brukes ankre som føres inn i stabilt fjell og som holder folien i en avstand fra fjellveggen, der folien holdes ved hjelp av festeanordninger på ankrene, hvor folien spennes ut mellom to festeanordninger, hvorav den ene er plassert på utsiden av folien og den andre på innsiden av folien, hvor den den utvendige festeanordningen har en skrueforbindelse for ankeret og der det kan bygges på et lag sprøytebetong på folien.

Bakgrunn for oppfinnelsen

Fester blir særlig ofte brukt innenfor tunnelbygging. Her må det skilles mellom tunneler i fast fjell og i løst fjell. Fast fjell raser ikke sammen når tunnel-massene sprenges ut. Dersom fjellet er løst, er det derimot nødvendig med en konstruksjon med stor bæreevne, som delvis bærer vekten av fjellet. I løst fjell er det vanlig både med stål- og betongkonstruksjoner, noen ganger kombinerer man de to materialene. Betongkonstruksjonene kan som regel tilvirkes på byggeplassen. Det er også vanlig med betongpanel som produseres på fabrikk og transporteres til byggeplassen.

I fast fjell faller problemet med festing bort, men man må likevel sikre mot steiner som faller ned fra taket. Dette problemet løses vanligvis med sprøytebetong. Betong sprøytes mot fjellveggen, herdes og danner et beskyttende lag.

Et annet problem er vann som siver ut gjennom fjellveggen. Vannet fryser om vinteren, og dermed oppstår fare for at ismasser skal falle ned. Dette problemet løses vanligvis med tetningsfolie. Alt etter tykkelsen på folien kalles denne også bane eller membran. Tetningsfolien leder vannet bort. Samtidig forhindrer en varmeisolasjon at vannet fryser.

Tetningsfolier lages av foliebaner. Foliebanen legges overlappende på fjellveggen slik at kantene kan sveises sammen. Det brukes her fortrinnsvis dobbel sveisesøm. To sveisesømmer ligger da ved siden av hverandre og rommet mellom dem kan fylles med luft. Når mellomrommet er lukket kan man regne med en tilstrekkelig tetningsvirkning så lenge trykkfallet ikke overskrider bestemte grenser per tidsenhet.

Festing av folien skjer på ulike måter. Når det ikke er vanskelig å feste, har det vært vanlig å feste folien med feste av kunststoff som er formet som en rondell. Rondellen nagles eller skytes rett inn i fjellet eller i et første lag med sprøytebetong. At rondellen skytes inn, betyr ikke at de slås inn med en hammer eller tilsvarende, men at de drives inn i fjellet eller det første betonglaget ved hjelp av sprengpatron.

Tradisjonelle rondeller er illustrert og beskrevet for eksempel i DE-3244000 C1, DE 4100902 A1, DE 19519595 A1, DE 8632994.4 U1, DE 9701969.8 U1, DE 20217044 U1. Disse er sammensveiset med folien. Det har vært ansett som særlig gunstig å bruke rondeller med fastlagt bruddsted. Rondellene skal da brekke dersom folien blir belastet. Motstandskraften til bruddstedet er vesentlig lavere enn motstandskraften til folien. På denne måten brekker rondellen når folien utsettes for et for høyt trykk. Dette betyr at teningsfolien forblir uskadd selv om trykket på folien blir for høyt, mens rondellen brekker.

Kunststoffrondelien er imidlertid bare velegnet når det oppstår svake krefter ved festing av folien og den påfølgende påføringen av sprøytebetong.

Men særlig i tunneler forekommer sterke krefter. I jernbanetunneler produserer de passerende tog et ekstremt lufttrykk og deretter et ekstremt dragsug. Trykkene virker på ekstremt store flater, og dermed oppstår totaltrykk som gjør det nødvendig med en tilstrekkelig fast forbindelse mellom tunnelkonstruksjonen og fjellet. Trykket er avhengig av togets fart, og høyhastighetstog skaper et mange ganger høyere trykk enn normale tog. Tilsvarende gjelder biltunneler.

Ved slike belastninger er rondeller av stål mest brukt. Disse holdes fast i fjellet med bolter.

Tradisjonelle rondeller har en diameter på ca. 150 mm og en tykkelse på 3 til 4 mm. Slike rondeller har stor motstandskraft. Tradisjonelle bolter har en diameter på 12,14,16 eller 20 mm. De er som regel av rustfritt stål og er profilert på den siden som vender inn mot fjellet for å gi stor motstandskraft mot å bli dradd ut. Det lages egne borehull til boltene. Deretter festes boltene i borehullet med monteringssement eller andre egnede monteringsmidler. Slike bolter kan i motsetning til tradisjonelle naglekonstruksjoner motstå sterke krefter. Belastningen ledes inn i fjellet, og derfor er det mulig å bygge en tunnelkonstruksjon med slike bolter, som tåler belastningen av tog og kjøretøy som kjører gjennom.

I den frie enden utstyres bolten som regel med en gjenge, fortrinnsvis med diametermål tilsvarende metriske gjenger M12, M14, M16 eller M20. På denne siden holdes stålrondellen mellom to skruer. Skruene gjør det mulig å stille rondellene på bolten. Boltene er vanligvis så lange at de rager forbi rondellene ut i tunnelen. Dette gjør det mulig å feste et trådgitter som støtte ved påsprøyting av betong og som avstivning av tunnelkonstruksjonen gjennom festing til fjellet.

Ved sprøyting av betong på folien er det en risiko for at folien mister betongen, det vil si at betongen ikke hefter til folien. Da er det formålstjenlig å sette opp et trådgitter eller lignende et stykke ut fra folien for å hindre at betongen faller ned.

Trådgitteret fungerer også som armering av sprøytebetonglaget. Det kan også monteres et avstandsstykke for trådgitteret på bolten. Tradisjonelle avstandsstykker er stjerneformet og utstyrt med stenger for å støtte trådgitteret i så stor utstrekning som mulig.

Ved tradisjonell konstruksjon gjennomborer bolten folien. Folien spennes så fast mellom stålrondellene, den ene rondellen på utsiden av tetningsfolien og den andre på innsiden.

I praksis viser det seg at vannet fra fjellet renner langs boltene. Dette betyr at boltene og rondellene er utsatt for høy vannbelastning. Oppfinnelsen tar høyde for at vannet trenger inn via skruegjengene i rondellen og boltene og dermed også gjennom hullene som har kommet i folien. Dette fører til lekkasje, og selv en dråpevis lekkasje fører med tiden til betydelige vannmengder. Disse kan renne inn på innsiden av tunnelen og bli til istapper når vannet fryser om vinteren. Når det igjen blir mildvær, faller istappene ned og skaper stor risiko for ulykker. Dessuten kan istappene gjøre stor skade på tunnelkonstruksjonen.

For å forhindre vannet i å trenge inn i gjengene på rondellen, er det vanlig å sette en gummiring inn i det hullet rondellen lager. Gummiringen har imidlertid en svært begrenset effekt fordi den ikke i tilstrekkelig grad kan gripe inn i skolegangene til bolten. Det er riktignok vanlig å utstyre gummiringen med nupper på den siden som vender mot gjengene slik at den skal få bedre grep mellom skruegangene enn en glatt ring, men heller ikke dette fører til en tilstrekkelig tetting. Det er for øvrig også vanlig å utstyre innsiden av tunnelen med en isolering for å unngå isdannelse.

Oppsummering av oppfinnelsen

Oppfinnelsen har satt seg som mål å forbedre tunnelkonstruksjonen, særlig ved bedre tetning, bedre bolter, en bedre folie og en bedre isolering. I henhold til oppfinnelsen oppnås dette gjennom særtrekkene i patentsøknaden.

Fremfor alt er det tenkt at de vannførende gjengene på boltene skal ende før tetningsfolien. Dermed kan man også bruke andre typer fester enn rondeller. Derfor vil vi fra nå snakke om fester generelt og om rondeller spesielt.

I motsetning til ved tradisjonelle rondeller kan man ved festene som passer oppfinnelsen velge om det utvendige festet skal trenges gjennom. Dette utelukker ikke at bolten kan trenge inn i festet. Det som er avgjørende er at alle åpningene er tette, dette gjelder også kapillære åpninger. Dette vil uansett oppnås dersom festet er uten gjennomtrengningsåpninger. Forbindelsen mellom det utvendige festet og bolten er mulig også uten gjennomtrengningsåpning. Dette kan skje ved hjelp av en stuss. Stussen eller en stusslignende fortykning kan tilpasses til det utvendige festet. Fortrinnsvis sveises stussen på utsiden av festet eller festes på annen måte. Frem til bolten bør stussen ha et borehull som er formet som en gjennomboring. Festet med stuss som er i en del, kan for eksempel tilpasses som støpt artikkel. Festet bør imidlertid helst være i flere deler. Når det har flere deler, er det forskjellige former som kommer i betraktning. For eksempel kan stussen ha et bunnhull med gjenger i det og sveises fast i festet i ønsket lengde. Gjengeboringen har gjenger som er tilpasset boltegjengene, og sammensveisingen kan skje på innsiden av festet. Da vil stussen stikke gjennom åpningen i festet slik at det på innsiden av stussen kan legges en sveisesøm som går helt rundt på enden av stussen. Helst bør stussen sveises fast på utsiden av festet når anordningen har flere deler.

Man kan også velge å bruke en stuss med gjennomgående gjengeboring, både når festet er i én og i flere deler. Med gjennomgående gjengeboring ligner oppfinnelsen tilsynelatende et tradisjonelt feste, men det er en vesentlig forskjell, siden gjengeboringen er stengt i én av endene eller mellom dem. Dessuten får man kortere lengde på bolten ved ellers slik inntrengningsdybde i grunnfjellet.

Lukkingen på enden på innsiden kan gjøres ved hjelp av en skrubolt. Skruebolten har til dette formålet en krage og en utstikkende gjengetapp. Med denne gjengetappen kan skruebolten trenge inn i den gjennomgående gjengeboringen. Med kragen stopper skruebolten på stussen, og gjengeboringen er dermed helt tett.

En gjengebolt som bare sitter i den gjennomgående gjengeboringen, etterlater ved tradisjonelle gjenger kapillære åpninger nederst der fuktighet kan trenge gjennom i store mengder.

Lukkingen mellom de to endene danner en ekvivalent til den ferdigmonterte utførelsen med bunnhull i begge ender. På denne måten får man nemlig en flerdels stuss med bunnhull som i den ferdigmonterte utførelsen. Lukkingen mellom de to endene kan i flerdelsutførelsen oppnås ved hjelp av en plugg.

Det er mulig å skru en plugg inn i en gjennomgående gjengeboring. Den bør bestå av kunststoff eller gummi og ha varig trykk. Man kan også vurdere en plugg av et mykt metall som bly eller tilsvarende metallegeringer som formes helt ned i bunnen av gjengeboringen når den utsettes for trykk. Slike metaller eller legeringer kan også støpes i gjengene. Det samme gjelder termoplastiske materialer, særlig termoplastisk kunststoff som i smeltet flytende form kan anbringes i gjengeboringen eller varmes opp i denne, for eksempel induktivt, slik at materialene lettere formes med lukkede virkning nederst i gjengene.

Oppvarmingen kan også skje ved berøring gjennom å trykke et varmt stempel mot pluggen.

Termoplastisk kunststoffer foretrekkes fremfor metaller ved pluggproduksjon for å unngå elektrokjemisk korrosjon.

I forhold til de tradisjonelle tetningene med bruk av gummiring, som beskrevet innledningsvis, oppnås en like stor forbedring ved at pluggene trykkes inn i skruegangene ved hjelp av aksial pressing. Den aksiale pressingen kan skje ved hjelp av stussens tiiskruing til den korresponderende enden på bolten og ved hjelp av tilskruingen til stiften som er anbrakt på motstående stussende.

I praksis skrus stussen først på enden på bolten. Stussen kan da skrus til et bestemt punkt. Det er fornuftig å sikre stussen i skrustillingen. Dette gjøres enkelt og tradisjonelt med en kontramutter på gjengene på bolten.

Etter at ønsket stusstilling og eventuelt ønsket sikring av stussens skrustilling er oppnådd, skrus pluggen inn i gjengeboringen. Til dette formålet er pluggen gjenget på utsiden. Ved produksjonen kan gjengene på pluggen formes som kunststoffsprøytedel på kappen. Samtidig kan man utstyre gjengene på pluggen med slisser til skrutrekker. Så kan pluggen enkelt skrus inn i stussen og deretter spennes fast i stiften på en slik måte at pluggen stenger skolegangen.

Om ønskelig kan det også brukes en plugg uten utvendige gjenger. En slik plugg med riktig diameter lar seg lett skyve inn i stussens gjengeboring. Fulgt av pressing vil pluggen forme seg etter gjengene. Den trykkes inn i skolegangen.

Som videreføring av pluggkonseptet er det i samsvar med oppfinnelsen utviklet forskjellige plugger og plugger av forskjellig lengde. Bakgrunnen for dette er at boltene alt etter posisjon og dybde på borehullet ved lik tiiskruing til stussen fører til ulik avstander fra midten av tunnelen. Disse ulike avstandene lar seg til en viss grad kompenseres med sprøytebetongkonstruksjoner. I den grad man må snevre inn konstruksjonstykkelsen, så begrenses dette av den statiske forringelsen dette medfører. I den grad man må gjøre den tykkere, vil dette medføre ekstra kostnader.

Oppfinnelsen har funnet en måte å unngå disse ulempene på en økonomisk måte samtidig som den kan kompensere større forskjeller. Dette blir mulig på grunn av muligheten til å gi stussen forskjellige skrustillinger på enden av bolten. Jo lenger stussen er, desto større er denne muligheten. Ifølge oppfinnelsen er stusslengden minst 100 mm. Etter ønsk kan den også være 150 mm eller mer. Samtidig kan man bruke samme stift som i eksemplet over dersom pluggen er tilsvarende lengere. Dette fordi man får plugger i forskjellige lengde. Det beste er å ha en basislengde som ved å kombinere flere plugger gir en større samlet lengde. Om ønskelig kan man ved siden av pluggen med basislengde ha én eller flere kortere plugger. Da vil man kunne tilpasse stussen mer nøyaktig til idealstillingen.

Det kan også brukes gjengestykker sammen med kunststoffpluggen eller gummiplugger i gjengeboringen på stussen for å oppnå riktig stilling. Med forskjellige typer stifter kan man tilpasse de forskjellige skrustillingene til stussen. Dette fordi de ulike stiftene har forskjellig lengde på gjengestykkene som brukes til å skru dem sammen med stussene.

Etter ønske kan det brukes gjengestenger eller stifter også på innsiden av festene slik at lengden kompenserer for større avstander mellom enden på bolten og midten av tunnelen.

Det er også mulig å bruke stusser som delvis er glatte innvendige uten gjenger og/eller har ringformede spor eller riller. Denne løsningen tar utgangspunkt i erfaringene med tetningsringene som nevnt innledningsvis, og som ikke er i stand til å lukke fortanningen til en gjenge helt. Ifølge oppfinnelsen skai det derfor der pluggen er plassert enten være glatte flater eller flater med ringformede spor eller riller. De ringformede sporene eller rillene kan gjerne ha skarpe kanter og slik som gangene i skruegjengene forhindrer at pluggen fyller helt igjen. Men på grunn av formen og pressingen i henhold til oppfinnelsen kan dette ikke skade fordi kantene på de ringformede sporene og rillene presser seg svært godt inn i pluggen og danner en sterk tetning. Også sporenes og rillenes labyrintvirkning bidrar til denne tettingen.

Lukkingen av enden på utsiden kan foregå med en adapter. Adapterens oppgave er en tilpasning til oppfinnelsen. I denne sammenhengen skal adapteren stenge gjengeboringen og selv danne en gjengeboring som festet kan skrus til enden på bolten med. Til dette har adapteren en gjengetapp og en fortykning på stuss-siden. Ved hjelp av gjengetappen kan adapteren skrus fast i gjengeboringen til stussen. Med fortykningen kan adapteren sitte på en stuss og tette gjengeboringen helt. I fortykningen er det en gjengeboring formet som et bunnhull hvis gjenger er tilpasset boltegjengene. Ved hjelp av adapteren kan de manglene med tradisjonelle fester som er beskrevet over, elimineres. Dette betyr at man ved å skru inn en adapter, kan gjøre et tradisjonelt feste om til et feste som tilsvarer oppfinnelsen.

Gjengeboringen i stussen på tradisjonelle fester er enten lang nok eller for kort til, i tillegg innvendig å ha plass til en stift til festing av et trådnett og forbindelsen mellom sprøytebetongen og det omkringliggende fjellet. Dersom gjengeboringen er for kort, så kan adapteren ha en forlenget tapp som stikker fram på innsiden henholdsvis stiller inn i tunnelen og der danner en stift.

Stussen/adapteren kan være helt eller delvis sylindrisk eller helt eller delvis vinkelformet, for eksempel sekskantet, Slike stusser kan kappes til fra runde eller sekskantede stenger. Tilsvarende gjelder for emner til fremstilling av adaptere.

Festet kan først spennes for hånd i den grad det er mulig, men til avsluttende fastspenning anbefales verktøy. Ved bruk av spenntang er det ikke nødvendig å tilrettelegge stuss eller adapter på noen spesiell måte. Ved hjelp av spenntangen produseres så mye friksjon på grunn av spenningen, at det overføres tilstrekkelig dreiemoment til festet eller adapteren, til at festet virker med stor nok spennkraft på bolten.

Dersom en stuss eller adapter har vinkelformet tverrsnitt, så kan det brukes en skiftenøkkel til festingen. Det er lettere og raskere å sette på og ta av skiftenøkler enn en spenntang.

Om ønskelig kan man på festet bruke en sylindrisk stuss som er utstyrt med to nøkkelflater for skiftenøkkel. Nøkkelflatene kan freses eller slipes eventuelt presses på. Pressingen kan være mer lønnsomt enn bruk av sekskantprofil.

Ved hjelp av stussen/adapteren skrus festet på bolten. Stussen kan være kort eller lang. Jo lengere stussen/adapteren er, desto mer kan festet reguleres og stilles inn. Festet sikres i ønsket monteringsposisjon med en kontramutter.

Innfesting av festet er viktig;

dersom fjellveggen har sterkt varierende utforming og det ikke er mulig å justere boltene i grunnfjellboringene, eller dersom boltene er montert i grunnfjellsboringene uten at det er tatt hensyn til posisjonen på endene som skal korrespondere med festene.

Endene på boltene som stikker ut av fjellet avviker således i større eller mindre grad fra den ideelle fjellveggslinjen for tunnelen. Ved hjelp av innstilling kan festet tilpasses denne ideelle fjellveggslinjen.

I sprukket fjell er det særlig stort behov for innstilling. Der blir det til dels stor avstand mellom endene på boltene og den ideale fjellveggslinjen. Man kan ta høyde for dette ved bruk av lengere bolter. Det brukes helst like bolter og skjøtestenger, og forbindelsen mellom skjøtestengene og boltene skjer ved bruk av gjengehylser. Man kan benytte både gjengehylser som separate deler eller forbundet med gjengestenger.

Bruken av separate gjengestenger reduserer materialkostnadene. Skjøte-stengene kan nemlig kappes til fra lange gjengestenger til formålstjenlig lengde. Kapping er enkel og skjer enten med egnede slipe-/skjæreskiver. De best kjente vinkelslipeme er de såkalt Flex-verktøyene. Derfor kalles også dette «flexing» på tysk.

Bruk av gjengestenger som er ferdigfabrikkert med en gjengehylse letter arbeidet på byggeplassen. Denne ferdigfabrikkeringen gjør at en del av arbeidet legges til fabrikken og her er alle sveisearbeider lettere å utføre. Det gjelder både kvalitet og arbeidstid.

En separat gjengehylse kan også utstyres med forskjellige gjenger, nemlig med venstregjenger på den ene enden og høyregjenger på den andre. De korresponderende endene på gjengestengene og boltene er dermed tilpasset. Fordelen med slike gjengehylser er at de kan dreies i en retning og samtidig skrus til eller løsne begge de korresponderende endene.

Man kan kontrollere at det i tilskruingen mellom bolt og feste/bolt og hylse/hylse og forlengelsesstang/forlengelsesstang og feste er et minimumsmål i overlapping av de tilskrudde delene. Den beste måten å fastslå hvor stor overlapping som trengs på er å prøve å dra tilskruingene fra hverandre noen ganger.

For øvrig er ikke bestemmelsene om minstemål og tilnærming til minstemålet obligatoriske. Derimot er det lurt av sikkerhetsmessige og økonomiske årsaker om man uten forsøk velger et mål med god sikkerhet. Man kan beregne dette ved å bruke skruemuttere sammen med skruegjengene. Man skal helst beregne en sikkerhetsfaktor på 1,5 ved beregning av dimensjonen.

Det samme gjelder for hylsenes eller stussens diameter. Også her avhenger minstemålet av materialet og belastningen. For belastningen på hylsen er det vesentlig om og eventuelt med hvilke verktøy hylsen blir håndtert ved tilskruingen, og man kan også her fastslå minstemålet ved å gjøre egne forsøk. Men i tilfelle bruk av verktøy er det lurt å bruke dimensjonene på en skruemutter med samme gjenger som mål for hylsen. Også her bør man beregne en sikkerhetsfaktor på 1,5 når man fastsetter dimensjonen.

I ytterligere påbygning av oppfinnelsen spennes det innvendige festet sammen med oppfinnelsens utvendige feste. Det utvendige festet bør ha en stift som i hvert fall delvis er gjenget på innsiden.

For stiften gjelder det samme som for stussen som er beskrevet ovenfor. Det kan være formet til og sammen med det utvendige festet danne et ferdigmontert emne. Men stiften kan også sveises eller skrus på festet. Om ønskelig kan stiften også formes til stussen som beskrevet over og danne et ferdigmontert emne med denne. Men stiften kan også sveises eller skrus på stussen. Som forklart over kan stussen, hvis den er riktig dimensjonert, skrus sammen med det utvendige festet på en slik måte at den med en flate ligger tettende på en korresponderende flate.

Flerdelsutførelsen er å foretrekke når det kan brukes samme materiale for stussen og hylsen. Det samme gjelder for stift og skjøtestenger. Stangen kan om ønskelig klargjøres før den leveres byggeplassen.

Det innvendige festet er utstyrt med en åpning til monteringen, slik at det kan skyves på stiften og spennes der med en egnet skrue. Før monteringen av det innvendige festet skyves folien på stiften. Da trenger stiften gjennom folien og folien vil da alene eller sammen med en tetning spennes mellom de to festene.

De to festene kan være sirkelformede som tradisjonelle rondeller eller fester. Man kan til og med benytte tradisjonelle stålrondeller ved at åpningen på disse lukkes med stuss, stift eller stang som beskrevet.

Festene kan også ha en annen form, for eksempel firkantet med avrundede hjørner. Festene kan være flate eller krumme. Ved tilpasning av krumningen på festet til den aktuelle tunnelkrummingen, kan man redusere dannelsen av folder i folien. I tillegg til dette kan det være formålstjenlig med en innoverkrumning eller utoverkrumning på kanten av festet for å unngå en overdreven belastning på festekanten på grunn av kanttrykk.

Oppfinnelsen muliggjør en innspenning av folien ved kanten av festene. Dette har den fordelen at det fordeler kreftene som virker på folien så jevnt som mulig. Med oppfinnelsen er festene utformet for kantspenninger på en slik måte at de uten folie berører hverandre i kantene og at de andre festeflatene har avstand fra hverandre.

En linjeformet tetning er alltid den beste tetning. De foliene som er relevante her kan imidlertid ikke stå godt imot det trykket som da oppstår. Dette er særlig tilfelle når folien også utsettes for andre belastninger. Derfor inneholder oppfinnelsen også en trykkfordeling. Til dette brukes et tilstrekkelig bredt tetningsbånd som går helt rundt festekanten. Det bør være bredere enn 5 mm, men det er bedre om bredden er 10 mm eller aller helst 20 mm. Man kan få tetningsbåndet til å gå helt rundt ved at det ene festet har en gryteformet fordypning som det andre festet trykker ned som et lokk.

Det er også gunstig å bruke labyrinttetning. Til dette kan man bruke flere tetningsbånd mellom festene med en viss avstand fra det ytre tetningsbåndet. Ved rondellform er festene dette konsentrisk plasserte ringformede tetningsflater.

Særlig gunstig er det å bruke ekstra tetninger. Helst skal det være minst én ekstra tetning mellom det utvendige festet og folien. Det kan også plasseres en tetning mellom det innvendige festet og folien. Tetningene skal i hvert fall ha en åpning på midten slik at de kan skyves over stiftene som beskrevet. Tetningen jevner ut uregelmessigheter på overflaten til festene og på overflaten til folien. Det er spesielt gunstig når folien på innsiden har en ru overflate som skal passe til sprøytebetong. Særlig folie med ru overflate er det vanskelig å feste med trykk til festet slik at man får et jevnt tetningstrykk. Med mellomliggende ettergivende tetning jevnes tetningstrykket ut.

Tetningene kan være av oppskummet kunststoff eller av kunststoff som ikke er oppskummet. Oppskummede tetninger presses fortrinnsvis i høy grad sammen ved tilspenning av festene, slik at volumvekten i den oppskummede tetningen nærmer seg volumvekten i en tetning som ikke er oppskummet. Denne tilstanden gir mindre fare for kaldflyt. Utover dette er det mange kunstoffer som kan brukes til tetning og som innebærer minimal hvis overhode noe fare for kaldflyt. Neopren er et av de kunststoffene som i flere tiår har dokumentert en tilstrekkelig tetningsfunksjon.

Det er lurt dersom en eller begge tetninger blir sveiset eller limt fast både til det tilhørende feste og til folien. På foliesiden er det fordelaktig å lime uten å varmebelaste folien. Alle fester kan fra fabrikken på forhånd utstyres med tetning. Dermed kan fastsveisingen foregå ved at tetningen plastifiseres på overflaten på festesiden og trykkes på festeflaten.

Det kan lages en kunststoff-flate av kunststoffpartikler som er smeltet fast på festeflaten. Dette skjer ved at kunststoffpartiklene drysses på og smeltes fast. Den nye kunststoff-flaten har svært høye hefteverdier, det vil si en svært høy heftefasthet.

Fastsveising kan også skje mellom folie og tetning. Nødvendig varme kan skaffes på mange ulike måter. Det er gunstig å bruke varmluft. Etter innledende smelting av sveiseflatene trykkes de mot hverandre.

Det kan også første legges et klebemiddel på festeflatene for deretter å trykke tetningen på. Kontaktflaten mellom tetning og folie kan også utstyres med et klebemiddel og dekkes til med et slippmiddel for eksempel et oljet papir eller en silikonbelagt folie. Før folien legges, fjernes slippmiddelet fra tetningen. Deretter trykkes folien på tetningen eller det innvendige festet på folien. Klebemiddelet kan sprøytes, valses eller pensles på.

Det kan om ønskelig brukes en tetning som er selvklebende på begge sider og før montering er tildekket med et slippmiddel som beskrevet over. Med en slik tetning blir monteringen enkel.

Etter montering av det utvendige festet, trekkes slippmiddelet av den første tetning, og denne trykkes på den foliebelagte flaten til festet. Helst skal alle utvendige fester innenfor en foliebane være klargjort på denne måten. De enkelte foliebanene legges tradisjonelt i tunnelens diameter. Antall bolter og fester avhenger da av avstanden mellom dem. Samtlige utvendige fester bør klargjøres på den måten som beskrevet over.

Deretter legges den klargjorte foliebanen, og man begynner for eksempel ved sålen på den ene tunnelsiden. Folien føres oppover tunnelsiden, og så snart den berører den nevnte stiften på det utvendige festet, viser stiften seg på folien, og man kan kjenne på den. Dette kan brukes til å skjære åpninger i folien på akkurat disse stedene, og dette kan skje enten mekanisk eller for hånd. Så snart man har laget hull i folien, kan folien skyves over stiften. Helst bør man feste folien til den aktuelle stiften med en gang. Dette kan gjøres ved å feste en tetning på folien og deretter skyve det innvendige festet på stiften. Tetningen er selvklebende og akkurat som de tidligere beskrevne tetningene er den beskyttet med et slippmiddel. Slippmiddelet fjernes før tetningen trykkes på folien, slik at de klebes sammen. Deretter fjernes slippmiddelet fra den andre siden av tetningen, og det innvendige festet skyves på stiften og trykkes mot tetningen, slik at folien klebes sammen med det innvendige festet. Deretter spennes begge festene sammen ved tilskruing. Tilskruingen bør helst gjøres med en mutter som passer til gjengene på stiften. Når man fortsetter leggingen av folien, skyves den over og klebes sammen med de andre stiftene samtidig som festene spennes.

Takket være fastklebingen og fastspenningen oppstår en svært gunstig innspenning av folien.

Med oppfinnelsen skapes en optimalt belastbar boltkonstruksjon uten at tetning og folie blir mekanisk overbelastet ved fastspenningen av festene. Dette skyldes særlig avstandsstykkene mellom festene. Det er best å bruke ringer som avstandsstykker. Dersom den indre diameteren passer, kan ringer nemlig uten videre skyves på stiften. Ved tilstrekkelig stor utsparing i folien og i tetningen kommer ringene i direkte berøring med begge festene. Dimensjonen på ringene er valgt slik at det ved fastspenning av festene blir så stor avstand mellom tetningene at man unngår skade på tetninger og folie. Samtidig oppnår man med oppfinnelsen fastklebing eller fastsveising en optimal forbindelse med folien.

Man får lignende forhold også dersom man i stedet uten ytterligere tetning skyver festet på stiften og trykker det mot folien.

Lengden på stiften avhenger av tykkelsen på sprøytebetongkonstruksjonen. Den kan bestå utelukkende av betong, men den kan også ha et isolerende lag. Et slikt isolerende lag legges best bak betongen inn mot fjellet. Stiften må da stikke ut gjennom det isolerende laget for med fremre ende å bære det tidligere nevnte trådgitteret og avstandsstykket.

Ringene som er beskrevet over kan brukes som separate ringer. De kan også være montert sammen med stiftene eller slike stusser som er beskrevet. Ferdigmontert utførelse har særlige fordeler. Det er lurt å fremstille ringen slik at stussen føres gjennom en åpning i det utvendige festet til den på foliesiden stikker langt nok fram i forhold til dette og dermed gir ønsket avstand til det indre festet.

I denne posisjonen kan stussen sveises fast i festet. Sveisingen lukker åpningen i festet. Så skrus et stykke av en gjengestang inn i stussen som stift. Man kan i den forbindelse også sikre stiften med en sveisesøm. Sveisesømmen vil forhindre at stiften løsner og lukker samtidig skolegangen.

Oppfinnelseskonstruksjonen muliggjør også bruk vanntett skumtyper som tetning. Slike skumtyper er vanligvis i lukkede celler. Dessuten må skumtypenes fasthet tilpasses de belastninger de skal utsettes for. Fastheten reguleres ved å endre volumvekten. Skummets volumvekt reguleres ved å endre mengden med esemiddel i det aktuelle kunststoffet. Kunststoffet bør sendes gjennom en ekstruder, plastifiseres og blandes med esemiddel. Når det kommer ut av ekstruderen skummer det opp i forhold til hvor mye esemiddel det inneholder. Blant alle de kunststofftyper som kommer i betraktning finnes det skum med ulik volumvekt. Uten for mange tester kan man finne riktig volumvekt. Dermed kan testene reduseres til utskiftning av forskjellige skumtyper. Det er ikke nødvendig med regelmessig ekstrudering.

Festene i oppfinnelsen består fortrinnsvis av stål. Stål er lett å bearbeide og sveise. Ekstra lett er det å behandle såkalt automatstål. Automater er i denne sammenhengen automatiserte dreie- og fresemaskiner. Med slike maskiner blir det svært rimelig å produsere de spesialdelene som oppfinnelsen krever. På grunn av korrosjonsfaren som kommer fra vannet i fjellet, bør slike deler helst utstyres med korrosjonsbeskyttelse. Det er vanlig med korrosjonsbeskyttelse som inneholder epoksyharpiks eller sink. Sink føres på enten galvanisk eller ved å dyppe emnet i et varmt sinkbad. Dypping i varmt sinkbad kan imidlertid tette til gjengene. Påføring av epoksyharpiks kan doseres svært nøyaktig og påvirker ikke tilskruingen så lenge det påførte laget ikke overskrider en bestemt tykkelse. Det er mulig å bruke rustfritt stål. Men det kan også brukes kunststoff som ikke er oppskummet. Særlig velegnet er polyamid og polyester, fortrinnsvis forsterket med en fiberarmering og/eller en gjengearmering.

Festene kan ha forskjellige mål. Man kan forestille seg fester med diameter eller kantmål fra 10 mm til 2000 mm. Det bør brukes mål fra 80 til 130 mm, eller aller helst fra 130 til 300 mm.

Det er dessuten gunstig om festene har en krumming som er tilpasset tu n nei knj mn i ngen, da dette bidrar til en folieskånende innspenning mellom festene. Skålformede/gryteformede fester er riktignok ikke så gunstig med tanke på innspenningen av folien, men slike fester har til gjengjeld en mye høyere stabilitet enn en metallplate som bare er tilpasset tunnelkrumningen. Dette gjør det mulig å redusere metalltykkelsen på festene, og det kan være tilstrekkelig med 2,5 mm eller mindre. Slik oppfinnelsen er forklart over med eksempel i tunnelkonstruksjon, gjelder tilsvarende for bruk i stoller og andre underjordiske rom.

Følgende typiske egenskaper for oppfinnelsen kan være av stor betydning:

a) en spesiell utforming av tetningsfolien.

b) fastlagt festepunkter for teningsfolien.

c) en spesiell sprøytebetongpåføring.

Oppsummert - for å feste banene med folie til veggen plasserer man først

bolter i fjellet og en foliebane bringes på plass. Deretter perforeres tetningsfolien av boltene ved å trykke folien mot boltendene og festes. Dette kan gjøres ved hjelp av to flenser, hvorav minst en samtidig tetter med folien. Dette skjer for eksempel ved å forme flensen som neoprenskive. Flensene skal klemme folien mellom seg. Det er best å la flensen inn mot fjellet være fast plassert mens den andre lar seg justere. Boltene utgjør forbindelsen mot fjellet og holder betongarmeringen sammen med sprøytebetongnisjen som muliggjør og støtter den indre sprøytebetongkonstruk-sjonen.

Kort omtale av tegningene

Figur 1 viser en fjellvegg i fast fjell med bolter satt inn i fjellet med jevn avstand og med en folie og påført sprøytebetong; Figur 2 viser detaljer i sprøytebetongkonstruksjonen med bolt, fester, folie og påført sprøytebetong; Figur 3 viser flere detaljer ved innfestingskonstruksjonen inkludert et utvendig feste med gjengerør og gjengehylse og forlengelsesstang; Figurene 4 og 5 viser et annet eksempel på en utførelsesform av et feste ifølge foreliggende oppfinnelse; Figur 6 viser nok en utførelses av festene, der de to festene lukker inne en folie mellom seg; Figur 7 viser et avstandsstykke for posisjonering av trådnettingen, der avstandsstykket har diverse armer som et trådnett kan festes på; Figur 8 viser en mulig sekskantstruktur for trådnetting som er vist i figur 2; Figur 9 viser et tradisjonelt utvendig feste med gjenger som går gjennom på midten og med en adapter; Figur 10 viser også et tradisjonelt utvendig feste 50 med gjenger som går gjennom på midten; Figur 11 viser et eksempel der det i stedet for stussen er en stuss med en gjennomgående gjengeboring, som sitter på enden av ankeret; Figur 12 viser nok et eksempel med en stuss med enden på et anker og en gjengestang 72; Figur 13 viser et eksempel med en stuss utformet med et spor på innsiden., der sporet er dypere enn gjengedybden; og Figurene 14 til 20 viser nok et eksempel utførelsesformer av oppfinnelsens fester.

Detaljert beskrivelse av utførelsesformer i tegningene

Figur 1 viser en fjellvegg 1 i fast fjell. Bolter er satt inn i fjellet med jevn avstand. Til dette ble det boret de nødvendige hull og boltene ble festet med monteringssement i disse, boltene er frem stilt med midtaksene 2.

Fjellveggen 1 skal brukes til å lage en tunnel. Til drenering av vann som siver ut og til sikring mot steiner som faller ned skal det lages en sprøytebetongkon-struksjon i fjellveggen. Sprøytebetongkonstruksjonen består i grove trekk av et lag folie 4 og et lag sprøytebetong. 3. Laget med folie 4 er satt sammen av enkle baner som er lagt slik at de overlapper hverandre og kantene er sveiset sammen. Det er gjort med to sveisesømmer som ligger ved siden av hverandre med noe avstand mellom. Hulrommet mellom sveisesømmene fylles med trykkluft for å kontrollere at sveisesømmene er tette.

Detaljer i sprøytebetongkonstruksjonen er vist på figur 2. En bolt 5 er skjematisk fremstilt. I den enden som stikker ut av fjellet er bolten 5 forbundet med et feste 14. Laget med folie 4 ligger inntil festet 14.

På den andre siden av laget med folie fra der festet 14 ligger, er et annet feste 15. Festene 14 og 15 spenner fast folie mellom seg. Dessuten bærer festene et avstandsstykke 13 for en trådnetting 12. Trådnettingen 12 har to hovedoppgaver. Den bidrar til leggingen av laget med sprøytebetong 3 ved at det forhindrer at betong som preller av skal falle ned. Dessuten danner trådnettingen 12 en armering for laget med sprøytebetong.

Sprøytebetongkonstruksjonen veier så mye i forhold til formen at den uten boltene ville falle sammen før den hadde størknet. Boltene leder vekten av sprøyte-betongkonstruksjonen inn i fjellet. Etter at sprøytebetongkonstruksjonen har størknet danner boltene en fast forbindelse mellom konstruksjon og fjell.

Figur 3 viser flere detaljer ved konstruksjonen. Her er festet som vender mot fjellet, heretter kalt utvendig feste betegnet 9. Dette festet 9 har i eksempelet en rund og samtidig krummet form, som en kalott. PA utsiden er det sveiset fast et gjengerør

8, på motstående side (innsiden) er det sveiset fast en gjengestang 10. Mellom bolten 5 og festet er det en forlengelsesstang. Denne er nødvendig fordi bolten sitter i en fjellsprekk og man må nå frem til festet 9.

Gjengerøret 8 danner en stuss på festet 9, og gjengestangen 10 danner en plugg. Forlengeisesstangen 7 er skrudd inn i stussen på festet 9.1 andre enden er den 7 via en gjengehylse 6 forbundet med bolten 5. Til dette har enden på bolten, hylsen og forlengeisesstangen samsvarende gjenger.

Figurene 4 og 5 viser et annet eksempel på oppfinnelsens fester. Det utvendige festet har nummereringen 20 og det innvendige festet 21. En stuss 22 er sveiset sammen med det utvendige festet. I motsetning til på figur 3 er ikke stussen 22 bare satt på den lukkede bunnen av festet, men ført gjennom en åpning midt i bunnen av festet 20 slik at stussen stikker fram et stykke på innsiden. Hvor langt den stikker fram, er nøyaktig justert i forhold til beskaffenheten til de to tetningene 27 og 28 som på figur 4 lukker inne laget med folie 26 mellom seg. Denne lengden avgjør hvor mye tetningene 27 og 28 kan presses sammen ved innspenning av laget med folie 26. Tetningene 27 og 28 og laget med folie 26 har tilstrekkelig mange åpninger tii å kunne skyve over gjengestangen 23 som stikker ut som en stift, og stussen 22 som stikker fram.

I motsetning til på figur 3 har stussen et bunnhull i hver ende. De to bunnhullene er skilt fra hverandre med en vegg av fast materiale. I det bunnhullet som vender mot folien sitter gjengestangen som stift. I det motstående, utvendige bunnhullet sitter i monteringssituasjonen bolten. Veggene av fast materiale som er nevnt over forhindrer lekkasje gjennom gjengene.

Tetningene 27 og 28 består i eksempelet av polyetylenskum med en volumvekt på 30 kg per kubikkmeter, i andre eksempler varierer denne fra 18 til 40 kg per kubikkmeter. Tetningen har som oppgave å jevne ut uregelmessigheter i overflaten på festene og folien samt skjevhet mellom festene. Tetningene er 5 mm tykke, i andre eksempler fra 3 til 10 mm. Ved fastspenning av de to festene trykkes tetningene godt sammen, slik at volumvekten til tetningene nærmer seg volumvekten til upoppskummede polyetylener.

Ved fastspenning av de to festene reduseres tykkelsen på tetningene med minst 50 %, men helst med 70 % eller til og med 90 %. Reduksjonen er avhengig av skumvolumet. Vi ser bort fra volumet av samme kunststoff eller samme flatevekt som ikke er oppskummet. Det betyr at vi når vi måler tykkelsesreduksjonen, trekker fra tykkelsen til skumfolie som ikke er oppskummet.

I nok et annet eksempel er tetningene gjort selvklebende på begge sider. Klebeflatene er tildekket med silikonbelagt papir fram til montering. Papiret fjernes først fra den siden som skal berøre festet 20. Deretter kan tetningen 28 posisjoneres på festet 20 og trykket på. Så kan papiret fjernes fra den siden av tetningen 28 som skal berøre laget med folie 26 og laget med folie trykkes mot tetningen. Det oppstår foreløpig feste til tetningsfolien 26.

Til videre montering fjernes papiret fra tetningens 27 kontaktflate med laget med folie 26 og tetningen 27 posisjoneres og trykkes på laget med folie 26. Deretter fjernes papiret på tetningenes 27 kontaktflate med det innvendigliggende festet, og festet 21 skyves på stiften. Festet 21 har en åpning som riktignok bare er marginalt større enn diameteren til gjengestangen 23, men som er vesentlig mindre enn diameteren til stussen 22.

Etter at det innvendigliggende festet er skjøvet på, får man den situasjon som er vist på figur 5.1 denne situasjonen er det foreløpig ikke trykk på tetningen. Tetningene har de formene som er beskrevet for 27' og 28'. Ved hjelp av en skruemutter 25 trykkes festene 20 og 21 så tett sammen at tetningene på den ene siden utøver ønsket trykk mot laget med folie og på den andre siden mot kontaktflaten med festene. Dette trykket medfører samtidig en innspenning av laget med folie. Sammen med klebeforbindelsen oppstår det et svært gunstig festet for laget med folie. . Figur 6 viser ennå en utførelses av festene. Her har festene nummereringen 30 og 31. De to festene 30 og 31 lukker inne en folie mellom seg Til forskjell far ut-førelsen i henhold til figur 3 til 5 har det utvendige festet 31 en gryteaktig fordypning. Det innvendige festet 30 ligger som et lokk på det gryteaktige festet 31 slik at det oppnås en ønsket innspenning mellom de krummede kantene. Skrånende flater virker som kjegler mot hverandre slik at det med liten kraft på dertil egnede måter kan oppnås en sterk innspenning over et stort areal. For å unngå skade på folien har festet 31 dessuten bøyd kant. Figur 7 viser et avstandsstykke 40 for posisjonering av trådnettingen. Avstandsstykket 40 presses mot skruemutteren 25 mot en annen skruemutter. Avstandsstykket 40 har diverse armer der trådnettet kan festes. Figur 8 viser en mulig sekskantstruktur 53 for trådnetting som er vist i figur 2 Figur 9 viser et tradisjonelt utvendig feste 40 med gjenger som går gjennom på midten og med en adapter 42. Adapteren 42 har en stift 41 med utvendige gjenger. I motsetning til stiften 41 har adapteren 42 en ytre diameter som svarer til diameteren til den tilformede stussen 44 på festet 40. Adapteren 42 er skrudd sånn fast i festet 40 med stiften 41 sin, at den 42 slutter inntil stussen 44, eller at de to kontaktflatene spennes mot hverandre. Begge kontaktflatene er behandlet slik at lekkasje er utelukket. Tetningen kan også sikres ytterligere med en tetningsring 45.

Utvendig har adapteren 42 et bunnhull 43 som er formet som en gjengeboring og som kan skrus på bolten.

Figur 10 viser også et tradisjonelt utvendig feste 50 med gjenger som går gjennom på midten. Dette festet er kombinert med en stift 51 som har en krage 52

og en del 53. Stiften er skrudd sammen med delen 53 fra innsiden gjennom festet og skrudd inn i en gjengehylse 54 for forlengelse som beskrevet over. Kragen 52 slutter inntil festet 50 og gjengehylsen 54 slutter inntil stussen 57 til festet. Kontaktflaten er behandlet som i henhold til figur 9. Dessuten er det en tetning 56 mellom kragen 52 og festet 50.

Eksempelet på figur 11 skiller seg fra eksempelet på figur 4 ved at det i stedet for stussen 22 er en stuss 61 med en gjennomgående gjengeboring. Stussen 61 sitter som stussen 22 på enden av ankeret som er nummerert 71. Gjengestangen 60 sitter som gjengestangen 23 i stussen 61. Mellom gjengestangen 60 og enden på ankeret 63 er det en plugg 62 av kunststoff, i dette eksempelet er den av nylon, i andre eksempler av polyamid. Pluggen 62 blir presset sammen mellom enden på ankeret 63 og gjengestangen 60, slik at kunststoffet former seg tettende inn i skruegangene. Figur 12 viser nok et eksempel med en stuss 70 med enden på et anker 71 og en gjengestang 72.1 stedet for den ene pluggen 62 er det flere plugger 73 og 74. Pluggen 73 har en basis- eller standardlengde, pluggene 74 er mye kortere og har en spedsiallengde eller justeringslengde. Pluggene 74 brukes til justering ved større avstander mellom enden på ankeret 71 og midten av tunnelen. Den store avstanden er imidlertid ikke så stor at det lønner seg å bruke en forlengelsesstang, slik det er vist på figur 3. Figur 13 viser et eksempel med en stuss 80 som skiller seg fra stussen 61 ved at det er laget et spor 82 på innsiden. Sporet 82 er dypere enn gjengedybden. Dermed er flaten nederst i sporet glatt og skruegangen kan ikke forårsake lekkasje. I tillegg er det laget runde riller nederst i sporet. Når pluggen presses sammen, former den seg i sporte 82 og i rillene 83.

Sporet 82 og rillene er lette å skru inn.

Figurene 14 til 18 viser nok et eksempel utførelsesformer av oppfinnelsens fester. Det utvendige festet har nummereringen 520 og det innvendige festet nummereringen 521. En stuss 522 er sveiset sammen med det utvendige festet 520. Stussen har som stussen i figur 3 to bunnhull med nummereringene 528 og 529. Gjengene i stussen og på bolten er M 16.

I motsetning til på figur 3 er ikke stussene av festet, men satt på en åpning midt i bunnen av festet 520 og fastsveiset der. Begge bunnhullene er utstyrt med innvendig gjenger. Sveisesømmen som går rundt har nummereringen 525.1 det bunnhullet som vender utover 528 sitter enden på bolete 526.

Det brukes dessuten avstandsstykker slik at den mulige sammenpressingen av tetningene ved innspenning av laget med folie utelukkende bestemmes av tilspenningen til spenningsmekanismen. Denne spenningsmekanismen består av en gjengestang 524 og en spennmutter 523. Det innvendige festet 521 har, som det utvendige festet, form som en skål.

På figurene 15 til 16 hårfestene/skålene en viss avstand og er fremstilt uten mellomliggende folie og en tetning, på figur 12 ligger de inne i hverandre. På kanten er festet 521 krummet innover mens festet 520 er krummet utover. Samtidig er festet 521 mindre krummet på midten enn festet 520. Derfor berører de hverandre i kanten.

I eksempelet har festet 520 en ytre diameter på 300 mm og festet 521 en ytre diameter på 222 mm. For andre eksempler kan det velges andre mål.

Festet 520 er valgt som skål slik at den i stilling som vist på figur 35, fullstendig omslutter festet 521.1 eksempelet får man dermed en dybde på festet 520 på 32 mm.

Det neste eksempelet i henhold til figurene 19 og 20 skiller seg fra det i henhold til figurene 14 til 18 med andre fester 537 og 538. Festet 537 har i motsetning til festet 520 en ytre diameter på 160 mm. Dessuten er festet 520 mindre dypt enn festet 521. Bolten 526 er konstruert identisk med bolten 535. Det samme gjelder for stussene 536 og 522 og for gjengestengene 538 og 524 og for spennmutteren 540 og 523.

Festet 538 er konstruert identisk med festet 537 og montert speilvendt. Dermed oppnås en annen innspenning av folen mellom de to festene enn i eksempelet i henhold til figurene 14 til 18.

Claims (24)

1. Festeinnretning for feste av en folie (4,26,32,104) for bruk i tunneler eller i stoller i fast fjell (10) der folien (4,26,32,104) anvendes for å hindre vanninntrenging, der det brukes ankre (2,5,102,535) som føres inn i stabilt fjell (101) og holder folien (4,26,32,104) i en avstand fra fjellveggen (1), der folien (4,26,32,104) holdes ved hjelp av festeanordninger (14,15,20,21,30,31,520,521,537, 538) på ankrene (2,5,102,535), hvor folien (4,26,32,104) spennes ut mellom to festeanordninger (9,14,15,20,21,30,31,520,521,537,538), hvorav den ene er plassert på utsiden av folien (4,26,32,104) og den andre på innsiden av folien (4,26,32,104), hvor den den utvendige festeanordningen (9,14,20,31, 520,538) har en skrueforbindelse for ankeret (2,5,102,535) og der det kan bygges på et lag sprøytebetong (3) på folien (4,26,32,104), karakterisert vedat den utvendige festeanordningen (9,14,20,31,520,

538) kan skrus på ankeret (2,5,102,535) med en blindhull (528) som peker utover.

2. Festeinnretning ifølge krav 1, der det utvendige festet (9,14,20,31,520,538) har en mot ankeret (2,5,102,535) utformet eller fastgjort stuss (22,44,57,536) med et blindhull som vender utover.

3. Festeinnretning ifølge krav 1 eller 2, der den utvendige festeanordningen (14,20,31, 520,538) mot den innvendige festeanordningen (15,21,31,521,537) har en formet eller fastgjort bolt som er utstyrt med utvendige gjenger for fastspenning av den innvendige festeanordningen (15,21,31,521,537).

4. Festeinnretning ifølge krav 1 eller 2, der den utvendige festeanordningen (40) a) har en gjennomgående sentralt gjenget hull, og b) det gjengede hullet utvendig lukket med en adapter (42) c) hvor adapteren (42) griper inn i gjengeboringene til festeanordningen med en gjengetapp, og d) er spent fast til festet med én tetningsflate mot en annen tetningsflate på festeanordningen, e) hvor adapteren (42) utvendig har et gjenget hull som er formet som et blindhull (43) som gjør at festeanordningen kan skrus på enden av ankeret bolten, og f) hvor ankeret i den tilsvarende ende har utvendige gjenger.

5. Festeinnretning ifølge krav 4, der en bolt er anordnet på innsiden og har utvendige gjenger for fastspenning av den innvendige festeanordningen (15,21,31,521,537).

6. Festeinnretning ifølge krav 1 eller 2, der den utvendige festeanordningen (9,14,20,31, 520,538) er utstyrt med en stuss (22,44,536) og at stussen (22,44,536) på den utvendige enden har et gjenget hull som er utformet som et blindhull (528), og i den innvendige enden har nok et gjenget hull som blindhull (529), og at det innvendig er skrudd inn en bolt i det gjengede hullet for fastspenning av den innvendige festeanordningen (15,21,31,521,537).

7. Festeinnretning ifølge kravene 1, 2 eller 6, der det på den utvendige festeanordningen (14,20,31,520,538) er anordnet en stuss (22,44,536) med et blindhull som vender utover, og at stussen (22,44,636) er sveiset fast til og forseglet i den utvendige feste-anordningen (9,14,20,31,529,538).

8. Festeinnretning ifølge et av kravene 1 til 7, der de to festeanordningene er konstruert skålformet, og at skålene ligger inni hverandre eller er plassert speilvendt.

9. Festeinnretning ifølge krav 8, der skålen til den utvendige festeanordningen (9,14,20, 31,520,538) er større enn skålen til den innvendige festeanordningens skål, slik at den innvendige festeanordningen kan ligge i den utvendige festeanordningen, hvor den innvendige festeanordningen i kanten har en ytterligere innad vendende hvelving og den utvendige festeanordningen i kanten har en utad vendende hvelving.

10. Festeinnretning ifølge kravene 8 eller 9, der begge festeanordningene er identisk utformet og anordnet speilvendt i forhold til hverandre, der begge festeanordningene har en utover vendende hvelving på kanten.

11. Festeinnretning ifølge krav 4, der adapteren har en gjenget tapp som samtidig danner en bolt for fastspenning av den innvendige festeanordning (15,21,31,521,537).

12. Festeinnretning ifølge ett av kravene 1 til 11, der en forlengelsesstang er anordnet mellom ankerenden og den utvendige festeanordning (14,20,31,520,538).

13. Festeinnretning ifølge krav 12, der forlengeisesstangen består av en gjenget stang med samme gjenger som den korresponderende ankerenden, og at det er anordnet en hylse for sammenføying med den tilsvarende ankerende.

14. Festeinnretning ifølge et av kravene 12 eller 13, med en hylse for sammenføying av forlengeisesstangen og ankerenden, der hylsen består av samme materiale som stussen (22,44,536) på den utvendige festeanordning (14,20,31,520,538).

15. Festeinnretning ifølge et av kravene 11 til 14, der bolten består av samme materiale som forlengeisesstangen og/eller forlengeisesstangen består av samme materiale som ankeret (2,5,102,535).

16. Festeinnretning ifølge et av kravene 1 til 15, der overlappingen av to deler som er skrudd sammen med hverandre har et mål som minst er likt tykkelsen på en skruemutter med samme gjenger.

17. Festeinnretning ifølge krav 16, der stussen (22,44,536) har en diameter som er minst like stor som diameteren til en skruemutter med samme gjenger.

18. Festeinnretning ifølge ett av kravene 16 eller 17, der overiappingsdimensjonen på de sammenskrudde delene og/eller diameteren på stussen (22,44,536) er avledet fra en mutter med en sikkerhetsfaktor på minst 1,5.

19. Festeinnretning ifølge ett av kravene 1 til 18, der det er en toppformet fordypning i den ene festeanordningen, og at den andre festeanordningen er formet som et lokk.

20. Festeinnretning ifølge ett av kravene 1 til 19, der dimensjonene til festeanordningen er fra 10 mm til 2000 m, men fortrinnsvis fra 80 til 300 mm og optimalt fra 130 til 300 mm.

21. Festeinnretning ifølge ett av kravene 1 til 20, der festeanordningene helt eller delvis er av rustfritt stål og/eller kunststoff.

22. Festeinnretning ifølge krav 21, der det brukes polyester, særlig PET eller polyamid som kunststoff og/eller en armering av kunststoffet.

23. Festeinnretning ifølge krav 21 eller 22, der det anvendes fiberarmering av kunststoff.

24. Festeinnretning ifølge ett av kravene 1 til 23, der festeanordningene er korrosjonsbeskyttet med epoksyharpiks eller sink.