NO341102B1 - Konstruksjoner for bygg og underjordiske anlegg - Google Patents

Description

Oppfinnelsen gjelder konstruksjoner for bygg og underjordiske anlegg, særlig konstruksjon av underjordiske rom som tunneler og stoller eller rørledninger i fast fjell.

Fester blir særlig ofte brukt innenfor tunnelbygging. Her må det skilles mellom tunneler i fast fjell og i løst fjell. Fast fjell raser ikke sammen når tunnelmassene sprenges ut. Dersom fjellet er løst, er det derimot nødvendig med en konstruksjon med stor bæreevne, som delvis bærer vekten av fjellet. I løst fjell er det vanlig både med stål- og betongkonstruksjoner, noen ganger kombinerer man de to materialene. Betongkonstruksjonene kan som regel tilvirkes på byggeplassen. Det er også vanlig med betongpanel som produseres på fabrikk og transporteres til byggeplassen.

I fast fjell faller problemet med festing bort, men man må likevel sikre mot steiner som faller fra taket. Dette problemet løses vanligvis med sprøytebetong. Betong sprøytes mot fjellveggen, herdes og danner et beskyttende lag.

Et annet problem er vann som siver ut gjennom fjellveggen. Vannet fryser om vinteren, og dermed oppstår fare for at ismasser skal falle ned. Dette problemet løses vanligvis med tetningsfolie. Alt etter tykkelsen på folien kalles denne også bane eller membran.

Tetningsfolien leder vannet bort. Samtidig forhindrer en varmeisolasjon at vannet fryser.

Tetningsfolien lages av foliebaner. Foliebanene legges overlappende på fjellveggen slik at kantene kan sveises sammen. Det brukes her fortrinnsvis dobbel sveisesøm. To sveisesømmer ligger da ved siden av hverandre, og rommet mellom dem kan fylles med luft. Når mellomrommet er lukket kan man regne med en tilstrekkelig tetningsvirkning så lenge trykkfallet ikke overskrider bestemte grenser per tidsenhet.

Festingen av folien skjer på ulike måter. Når det ikke er vanskelig å feste, har det vært vanlig å feste folien med et feste av kunststoff som er formet som en rondell. Rondellen nagles eller skytes rett i fjellet eller i et første lag av sprøytebetong. At rondellene skytes inn, betyr at de ikke slås inn med en hammer eller tilsvarende, men at de drives inn i fjellet eller det første betonglaget ved hjelp av en sprengpatron.

Tradisjonelle rondeller er vist og beskrevet for eksempel i DE-3244000C1, DE4100902A1, DE19519595A1, DE8632994.4U1, DE8701969.8U1, DE20217044U1. Disse er sammensveiset med folien. Det har vært ansett som særlig gunstig å bruke rondeller med fastlagte bruddsted. Rondellene skal da brekke der dersom folien blir belastet. Motstandskraften til bruddstedet er vesentlig lavere enn motstandskraften til folien. På denne måten brekker rondellen når folien utsettes for et for høyt trykk. Dette betyr at tetningsfolien forblir uskadd selv om trykket på folien blir for høyt, mens rondellen brekker.

Kunststoffrondellene er imidlertid bare velegnet når det ved festingen av folien og den påfølgende påføringen av sprøytebetong oppstår svake krefter.

Men særlig i tunneler forekommer sterke krefter. I jernbanetunneler produserer de passerende togene et ekstremt lufttrykk og deretter et ekstremt dragsug Trykkene virker på ekstremt store flater, og dermed oppstår totaltrykk som gjør det nødvendig med en tilstrekkelig fast forbindelse mellom tunnelkonstruksjonen og fjellet. Trykket er avhengig av togets fart, og høyhastighetstog skaper et mange ganger høyere trykk enn normale tog. Tilsvarende gjelder for biltunneler.

Ved slike belastninger er det rondeller av stål som er mest brukt. Disse holdes fast i fjellet med bolter.

Tradisjonelle rondeller har en diameter på ca. 150 mm og en tykkelse på 3 til 4 mm. Slike rondeller har stor motstandskraft. Tradisjonelle bolter har en diameter på 12, 14, 16 eller 20 mm. De er som regel av rustfritt stål og er profilert på den siden som vender inn mot fjellet for å gi stor motstandskraft mot å bli dratt ut. Det lages egne borehull til boltene. Deretter festes boltene i borehullene med monteringssement eller andre egnede monteringsmidler. Slike bolter kan i motsetning til tradisjonelle naglekonstruksjoner motstå sterke krefter. Belastningen ledes inn i fjellet, og derfor er det med slike bolter mulig å bygge en tunnelkonstruksjon som tåler belastningen av tog og kjøretøy som kjører gjennom.

I den frie enden utstyres bolten som regel med en gjenge, fortrinnsvis med diametermål tilsvarende metrisk gjenge M12, M14, M16 eller M20. På denne siden holdes stålrondellene mellom to skruer. Skruene gjør det mulig å stille rondellene på bolten.

Boltene er vanligvis så lange at de rager forbi rondellene ut i tunnelen. Dette gjør det mulig å feste et trådgitter som støtte ved påsprøyting av betong og som avstivning av tunnelkonstruksjonen gjennom festing i fjellet.

Ved sprøyting av betong på folie er det risiko for at folien mister betongen dvs. at betongen ikke festes på folien. Da er det formålstjenlig å sette opp et trådgitter eller lignende et stykke fra folien for å hindre at betongen faller ned.

Trådgitteret fungerer også som armering av sprøytebetonglaget.

Det kan også monteres et avstandsstykke for trådgitteret på bolten. Tradisjonelle avstandsstykker er stjerneformet og utstyrt med stenger for å støtte trådgitteret i så stor utstrekning som mulig.

Ved tradisjonell konstruksjon gjennomborer boltene folien. Folien spennes så fast mellom stålrondellene, den ene rondellen på utsiden av tetningsfolien og den andre på innsiden.

I praksis viser det seg at vannet fra fjellet renner langs boltene. Dette betyr at bolter og rondeller er utsatt for høy vannbelastning. EP 1950375 har tatt høyde for at vannet trenger inn via skruegjengene i rondellene og boltene og dermed også gjennom hullene som har kommet i folien. Dette fører til lekkasje, og selv en dråpevis lekkasje fører med tiden til betydelige vannmengder. Disse kan renne inn på innsiden av tunnelen og bli til istapper når vannet fryser om vinteren. Når det igjen blir mildvær, faller istappene ned og skaper stor risiko for ulykker.

Dessuten kan istappene gjøre stor skade på tunnelkonstruksjonen.

For å hindre vannet i å trenge inn i gjengene på rondellen, er det vanlig å sette en gummiring inn i det hullet rondellen lager. Gummiringen har imidlertid en svært begrenset effekt fordi den ikke i tilstrekkelig grad kan gripe inn i skruegangene til bolten. Det er riktignok vanlig å utstyre gummiringen med nupper på den siden som vender mot gjengene slik at den skal få bedre grep mellom skruegangene enn en glatt ring, men heller ikke dette fører til en tilstrekkelig tetning.

Det er for øvrig også vanlig å utstyre innsiden av tunnelen med en isolering for å unngå isdannelse.

Oppfinnelsen har satt seg som mål å forbedre tunnelkonstruksjonen gjennom en bedre folie.

I henhold til oppfinnelsen oppnås dette gjennom særtrekkene i patentkravene.

Som nevnt over settes folien sammen av ulike foliebaner.

De enkelte foliebanene legges tradisjonelt i tunnelens omkrets. Antall bolter og fester avhenger da av avstanden mellom dem. Samtlige utvendige fester bør klargjøres på den måten som er beskrevet over.

Deretter legges den klargjorte foliebanen, og man begynner for eksempel ved sålen på den ene tunnelsiden. Folien føres oppover tunnelsiden, og så snart den berører den nevnte stiften på det utvendige festet, viser stiften seg på folien, og man kan kjenne den. Dette kan brukes til å skjære åpninger i folien på akkurat disse stedene, og dette kan skje enten mekanisk eller for hånd. Så snart man har laget hull i folien, kan folien skyves over stiften

Helst bør man feste folien til den aktuelle stiften med en gang. Dette kan gjøres ved å feste en tetning på folien og deretter skyve det innvendige festet på stiften.

Helst bør man feste folien til den aktuelle stiften med en gang. Dette kan gjøres ved å feste en tetning på folien og deretter skyve det innvendige festet på stiften.

Med oppfinnelsen skapes en optimalt belastbar boltkonstruksjon uten at tetning og folie blir mekanisk overbelastet ved fastspenningen av festene. Dette skyldes særlig avstandsstykkene mellom festene. Det er best å bruke ringer som avstandsstykker.

Man får lignende forhold også dersom man i stedet uten ytterligere tetning skyver festet på stiften og trykker det mot folien.

Lengden på stiften avhenger av tykkelsen på sprøytebetongkonstruksjonen. Den kan bestå utelukkende av betong, men den kan også ha et isolerende lag. Et slikt isolerende lag legges best bak betongen inn mot fjellet. Stiften må da stikke ut gjennom det isolerende laget for med fremre ende å bære det tidligere nevnt trådgitteret og avstandsstykket.

Ved alle tetningsproblemer må det skilles mellom vannbelastning utenfra, vannbelastning innenfra og vannbelastning som virker virker på sprøytebetongen både utenfra og innenfra. For å møte dette blir det ofte brukt tetningsfolier. Tetningsfolien kan festes på begge sider av sprøytebetongen, men den kan også brukes på bare den ene siden. Den kan være plassert på innsiden av sprøytebetongen for å hindre avløpsvann og annen væske i å trenge ut.

Sprøytebetongen kan legges på i ett eller flere lag.

Bruken er hyppig i underjordiske rom i fast fjell, enten det dreier seg om tunneler, lagerrom, bunkere, kanaler eller annet. Oppå jorden er bruken hyppig i åpne byggegruber.

Det finnes flere varianter av underjordisk bruk.

For eksempel legges iht. DE-3244000 C et første lag sprøytebetong på fjellveggen. Dette laget bidrar i hovedsak til å forsegle denne. En tetningsfolie legges på det første laget sprøytebetong. Dette laget trenger ikke være tykt. Tetningsfolien skjer vanligvis i baner som må festes på fjellet eller i sprøytebetongen. Banene plasseres etter hverandre på en slik måte at kantene overlapper hverandre og utfyller hverandre slik at man oppnår ønsket tetning. Der kantene overlapper hverandre sveises de sammen. For å feste banene plasserer man først bolter i fjellet. Tetningsfolien kan perforeres av boltene dersom man tetter de lekkasjepunktene som oppstår.

Dette kan gjøres ved hjelp av to flenser, hvorav minst én samtidig tetter med folien. Dette skjer for eksempel ved å forme flensen som neoprenskive. Flensene skal klemme folien mellom seg. Det er best å la flensen inn mot fjellet være fast plassert mens den andre lar seg justere. Boltene utgjør forbindelsen til fjellet og holder betongarmeringen med sprøytebetongnisjen som muliggjør og støtter den indre

sprøytebetongkonstruksjonen. Betongarmeringen består vanligvis av stål for eksempel i form av

armeringsmatter. Sprøytebetongnisjene dannes iht. DE-3244000 ved hjelp av et trådnett. Dette er plassert et stykke fra folien og skal forhindre at sprøytebetong som treffer tetningsfolien skal kastes tilbake.

For øvrig presenterer DE2833148 en tetning i form av et første og et andre lag av mykgjort PVC- plastisol. Inn i dette andre laget som er i en ugelatinert tilstand, legges det delvis inn en krøllfibermatte avpolyamidfiber. Deretter varmes den myke PVC-plastisolen opp og gelatineres slik at krøllfibermatten festes i og forbindes med PVC-plastisollaget. Fibrene i krøllfibermatten kan betraktes som kunststoffpartikler som påføres på sprøytebetongsiden av folien for å festes der.

Ved annet bruk skal tetningsfolien monteres et stykke fra fjellet. Dette gjennomføres ved at tetningsfolien festes til de beskrevne boltene. Ved denne bruken er problemet med sprøytebetong som preller av, enda større enn i forrige eksempel. Like fullt hjelper trådnettet også i dette tilfellet slik at men ved hjelp av den trådnetteknikken som er beskrevet over, uten videre kan oppføre en sprøytebetongkonstruksjon et stykke fra fjellveggen.

Som alternativ til den ovennevnte plasseringen av tetningsfolien med en viss avstand, kan man bruke et gitter eller en trådnetting mellom konstruksjonen og fjellveggen. På denne måten virker trådflettverket fortrinnsvis som sikring mot ras fra fjellet.

I tidsskriftet Forschung + Praksis, 1970, s. 184 er det beskrevet å spenne trådnettet direkte mot tetningsfolien. Likevel får man ved påsprøyting et mellomrom mellom trådnettet og folien fordi folien buler ut i mye større grad enn trådnettet.

DE-2400866A1 og DE-36526980A1 angir å dekke til på sprøytebetongsiden tetningsfolien med nonwoven som kan utføre ulike oppgaver. Iht. DE-3626980 kan nonwovenet fylle forskjellige funksjoner, både en beskyttelsesfunksjon og en dreneringsfunksjon. Iht. DE-2400866 bør dessuten fiberstoffet først grunnes før den egentlige leggingen av sprøytebetong begynner.

DE-3741699 angir bruk av tetningsfolie med nuppestruktur. Inn mot fjellveggen skal nuppene holde en viss avstand slik at vannet som trenger ut av fjellet kan renne bort.

DE-3823898 angir å benytte nuppe strukturen på en tetningsfolie til andre formål, nemlig til å holde sprøytebetongen tilbake.

I henhold til denne oppfinnelsen skal tetningsfolien ha en spesiell utforming.

Minstestivheten oppnås med uskummet olefinfolie, særlig med polyolefinfolie, f. eks. polyetylenfolie (PE-folie). Det kan også brukes kopolymerisat, f. eks. etylenkopolymerisat.

Alle PE er egnet som tetningsfolie. Det innbefatter blant annet LD-polyetylen, HD-polyetylen og polypropylen (PP).

Stivheten dannes ved en minstetykkelse på 1,5 mm, men helst minst 1,8 mm. For andre foliematerialer økes tykkelsen inntil ønsket stivhet er oppnådd.

Overflatens ruhet oppstår ved påføring av partikler av samme materiale som folien selv på den siden av folieflaten som vender mot sprøytebetongen. Partiklene kan ha forskjellig form, men en avlang form er å foretrekke. Dette innbefatter for eksempel tråd- eller strengform. Materialet smeltes lett på overflaten før partiklene føres på, slik at partiklene heftes til folieflaten ved berøring. Materialet skal ikke smeltes så det blir flytende i kjernen. For at fastsmeltingen skal finne sted, må overflatetemperaturen bli høyere enn smeltepunktet for det aktuelle stoffet. Temperaturen bør ligge noe over dette slik at det skjer en rask oppvarming. Til dette bruker man åpen flamme eller andre fremgangsmåter. Man fremstiller kunststoffpartikler for eksempel ved å male opp granulat på 2 til 8 mm så de får et tverrsnitt på 2, 1 Vi eller aller helst 0,2 til 1 mm. Hvor stor mengde som skal påføres, avgjøres av flatevekten til materialet som påføres. Målinger iht. flatevekt er også kjent fra tekstiler. I henhold til oppfinnelsen skal det påføres minst 20, 50 eller helst 100 gram eller mer per kvadratmeter. I praksis vil det bli brukt påføringsmengder på inntil 500 gram og mer per kvadratmeter. Detaljer og variasjoner i påføringen av partikler er beskrevet i følgende trykksaker: AT 194605, CH332229, DE4207210A1, DE19718035C, EP901408A

eller i WO 97/37772 hhv. PCT/US97/05029, US 2987104, US 5612081, US 5075135, US 3622422, US 2936814.

Man kan også forvarme folieoverflaten ytterligere for materialpåføringen for å få en bedre forbindelse mellom partikler og folieoverflate. Denne forvarmingen er ikke nødvendig dersom man benytter varmen fra fremstillingen av folien.

Vanlig fremstilling av folien skjer ved ekstrudering av materialet. Ved hjelp av en ekstruder sendes det smeltedeigaktige kunststoffet gjennom en dyse og inn i spalten til et valsepar. Når kunststoffet kommer inn mellom valsene, kan det allerede ha en folieform. Denne oppnås ved hjelp av en slissedyse. Slissen i dysen har da en lengde og bredde som tilsvarer formen.

Det smeltedeigaktige kunststoffet kan også sendes inn i spalten med granulatform eller strimmelform slik at det dannes kunststoffplastilin som fortløpende dras gjennom valsespalten så det dannes folie mellom valsene.

Mellom valsene i valseparet får folien den nøyaktig ønskede tykkelsen, eventuelt etter å gjenta prosessen én eller flere ganger. Ved første valsegjennomkjøring er ikke foliebredden avgjørende. Valsingen gir en mer eller mindre slangeformet foliekant, og derfor skjæres denne til langs siden når valsingen er over. De kantstrimlene som blir til overs, føres inn igjen i ekstruderen og blir således gjort om til nytt smeltedeigaktig utgangsmateriale for valseprosessen. Under valseprosessen får folien en betydelig temperatur. Denne temperaturen kan benyttes ved påføringen av partikler for å gjøre overflaten ruere.

Man kan dessuten foreta en etteroppvarming for at partiklene skal feste seg bedre til folieoverflaten. Eventuelt kan man også presse partiklene på folieflaten med valsetrykk så partiklene fester seg enda bedre til folieoverflaten.

Likevel tar EP901408A utgangspunkt i at sveisefaktoren til forbindelsen mellom partikler og folieflate ligger vesentlig lavere enn 1.

Dette anses som fordelaktig med tanke på at partiklene ved en gitt belastning kan løsne igjen, uten at tetningsfolien ødelegges.

Varmen kan også påføre partiklene bare ved å bruke varme gasser. Det er mulig å dosere partiklene inn i den varme gasstrømmen. Oppholdstiden i den varme gassen bestemmer graden av fastsmelting. Denne tiden avhenger av strekningen partikkelen tilbakelegger før den treffer på folieflaten og av gassens hastighet.

Varmen kan også tilføres som ren strålevarme ved at partiklene faller gjennom en varmekanal og i fallet smeltes lett på overflaten.

Vanlig fremstilling av folien skjer ved ekstrudering av materialet. Ved hjelp av en ekstruder sendes det smeltedeigaktige kunststoffet gjennom en dyse og inn i spalten til et valsepar. Når kunststoffet kommer inn mellom valsene, kan det allerede ha en folieform. Denne oppnås ved hjelp av en slissedyse. Slissen i dysen har da en lengde og bredde som tilsvarer formen.

Det smeltedeigaktige kunststoffet kan også sendes inn i spalten med granulatform eller strimmelform slik at det dannes kunststoffplastilin som fortløpende dras gjennom valsespalten så det dannes folie mellom valsene.

Mellom valsene i valseparet får folien den nøyaktig ønskede tykkelsen, eventuelt etter å gjenta prosessen én eller flere ganger. Ved første valsegjennomkjøring er ikke foliebredden avgjørende. Valsingen gir en mer eller mindre slangeformet foliekant, og derfor skjæres denne til langs siden når valsingen er over. De kantstrimlene som blir til overs, føres inn igjen i ekstruderen og blir således gjort om til nytt smeltedeigaktig utgangsmateriale for valseprosessen. I løpet av valseprosessen får folien en betydelig temperatur.

Man kan også samtidig lage en profil slik det er beskrevet i DEI 9721799.

Jo mindre elastisk tetningsfolien er, desto lettere er det å legge sprøytebetongen. Elastisiteten er på den en side avhengig av folietykkelsen, og på den annen side av monteringen av folien. Jo flere jevnt fordelt festepunkt tetningsfolien har, desto stivere blir den. Fortrinnsvis bør festepunktene plasseres slik at fire tilstøtende festepunkter utgjør hjørnene i et kvadrat. Sidelengden i kvadratet er da den samme som avstanden mellom to tilstøtende festepunkter. Jo mindre avstanden mellom de tilstøtende festepunktene og dermed sidelengden i kvadratet er, desto flere festepunkter er nødvendig. Dersom folietykkelsen er 2 mm, bør det være en avstand på 1,2 m mellom tilstøtende festepunkter. Avstanden bør ikke være mer enn 15 % eller helst ikke mer enn 7,5 % høyere enn dette. Tilstøtende betyr de nærmeste festepunktene.

Tillatt avstand kan endres ved endring av festenes posisjon. Da forminsker man avstanden dem imellom til man får en minst like stiv konstruksjon som ved plassering på hjørnepunktene i et kvadrat.

Dersom folien er tykkere, øker den tillatte avstanden mellom tilstøtende festepunkter. Avstanden kan bare økes så mye og/eller posisjonen til festepunktene endres så mye at man til tross for den tykkere folien beholder den konstruksjonsstivheten som er beskrevet over.

Dersom folien er tynnere enn 2 mm, minskes den tillatte avstanden mellom to tilstøtende festepunkter. Avstanden minskes så mye og/eller posisjonen til festepunktene fordeles slik at man til tross for den tynnere folien beholder den konstruksjonsstivheten som er beskrevet over.

Oppbyggingen av sprøytebetongkonstruksjonen blir lettere med grunning av tetningsfolien. Grunning i henhold til oppfinnelsen bidrar i tillegg til overflateutformingen som er nevnt over, til at sprøytebetongen festes til tetningsfolien og geotekstilduken. Grunningen kan skje med samme sement, klebemiddel eller bindemiddel som brukes til sprøytebetongen, bare uten de tilslag som brukes i denne. Sement/klebemiddel/bindemiddel kan brukes i pulverform og blandes med vann før påføringen på folieflaten og sprøytes på med en dyse i en tåkeaktig form, eller sprøytes på i tåkeaktig form sammen med sement/klebemiddel/bindemiddel i pulveraktig form.. Det kan også brukes en spesiell grunning med en kunststoffilm med mineralsk tilslag. Samtidig gir de mineralske tilslagene i limet en bedre klebevirkning for sprøytebetongen.

Den tåkeaktige påsprøytingen av grunningen fører til et tynt fuktlag på folieflaten, Tykkelsen på fuktlaget innstilles slik at grunningen ikke begynner å renne på grunn av sin egenvekt. I praksis minskes påføringsmengden helt til man ikke lenger kan observere at det renner.

Dersom hastigheten på grunningen ut av dysen holdes konstant, kan man regulere påføringsmengden med hastigheten man beveger dysen. Dersom påføringsmengden skal minskes, så oppnås dette ved å bevege dysen raskere over påføringsflaten, her altså tetningsfolien. Dersom tetningsfolien sprøytes flere ganger på samme sted, kan man redusere påføringen ved å redusere antall påsprøytinger.

Dersom man gjentar påsprøyting på samme sted på tetningsfolien, kan man redusere påføringsmengden ved å redusere antall gjentakelser.

Om ønskelig kan man blande inn vannabsorberende materialer i grunningen.

Etter grunningen kan man legge sprøytebetongen i ett eller flere lag på tetningsfolien. Det er da gunstig å legge sprøytebetongen på, ett lag om gangen, og å begynne nederst. Dette gjøres ved hjelp av en bevegelse frem- og tilbake med et verktøy for legging av sprøytebetong. Man kan bruke sprøytebetong, betong, tilsetningsstoffer, tilslag, forsterkningsinnlegg og slikt verktøy som er beskrevet i følgende trykksaker: DE69910173T2, DE69801995T2, DE69721121T2, DE69718705T2, DE69701890T2, DE69700205T2, DE69418316T2, DE69407418T2, DE69403183T2, DE69122267T2, DE69118723T2, DE69010067T2, DE69006589T2, DE60010252T2, DE60001390T2, DE29825081U1, DE29824292U1, DE29824278U1, DE29818934U1, DE29724212U1, DE29718950U1, DE29710362U1, DE29812769U1, DE19854476C2, DE19854476A1, DE19851913A1, DE19838710C2, DE19819660A1, DE19819148C1, DE19754446A1, DE19746958C1, DE19733029C2, DE19652811A1,DE19650330A1.

På tegningen er det vist forskjellige eksempler på utforming av oppfinnelsen.

Fig. 1 viser en fjellvegg (1) i fast fjell. Bolter er satt inn i fjellet med jevn avstand. Til dette ble det boret de nødvendige hull, og boltene ble festet med monteringssement i disse. Boltene er fremstilt ved midtaksene (2).

Fjellveggen (1) skal brukes til å lage en tunnel. Til drenering av vann som siver ut og til sikring mot steiner som faller ned, skal det lages en sprøytebetongkonstruksjon i fjellveggen.

Sprøytebetongkonstruksjonen består i grove trekk av et lag folie (4) og et lag sprøytebetong (3). Laget med folie (4) er satt sammen av enkle baner som er lagt slik at de overlapper hverandre og kantene er sveiset sammen. Det er gjort med to sveisesømmer som ligger ved siden av hverandre med noe avstand mellom. Hulrommet mellom sveisesømmene fylles med trykkluft for å kontrollere at sveisesømmene er tette.

Detaljer i sprøytebetongkonstruksjonen er vist på figur 2. En bolt (5) er skjematisk fremstilt. I den enden som stikker ut av fjellet, er bolten (5) forbundet med et feste (14). Laget med folie (4) ligger inntil festet (14).

På den andre siden av laget med folie fra der festet (14) ligger, er et annet feste (15). Festene (14) og 15) spenner laget med folie inn mellom seg.

Dessuten bærer festene et avstandsstykke (13) for en trådnetting (12). Trådnettingen (12) har to oppgaver. Den bidrar til leggingen av laget med sprøytebetong (3) ved at det forhindrer at betong som preller av folien, skal falle ned. Dessuten danner trådnettingen (12) en armering for laget med sprøytebetong. Sprøytebetongkonstruksjonen veier så mye i forhold til formen at den uten boltene ville falle sammen før den hadde størknet. Boltene leder vekten av sprøytebetongkonstruksjonen inn i fjellet. Etter at sprøytebetongkonstruksjonen har størknet, danner boltene en fast forbindelse mellom konstruksjon og fjell.

Fig. 5 viser en mulig sekskantstruktur (43) for trådnettingen som er vist i fig. 2.

Fig. 4 viser et avstandsstykke (40) for posisjonering av trådnettingen. Avstandsstykket (40) presses mot skruemutteren (25) med en annen skruemutter. Avstandsstykket (40) har diverse armer der trådnettet (43) kan festes.

På figur 6 vises en egnet folie for sprøytebetongkonstruksjon. Folien (110) er 2 mm tykk og strødd med materialstrenger. Materialstrengene (111) har en trådaktig struktur med en tykkelse eller et tverrmål på 0,1 til 0,3 mm og er fra 5 til 50 mm lange. Materialstrengene (112) har en tykkelse på 1 til 2 mm og er fra 10 til 30 mm lange. De forskjellige materialstrengene blir i eksempelet påført i separate omganger for å kunne varme opp strenger med stort tverrmål på en annen måte enn de med lite tverrmål. I andre eksempler påføres materialstrengene i én felles omgang. Materialstrengene ligger hulter til bulter over hverandre slik at det delvis blir huldannelser i materialstrengene. I denne situasjonen danner materialstrengene (112) forhøyninger på inntil 3 mm. Deler av folieoverflaten forblir udekket. Materialpåstrøingen har en flatevekt på 250 gram per kvadratmeter. I andre eksempler kan det forekomme både høyere og lavere flatevekt. Lavere flatevekt forekommer særlig når folieoverflaten er profilert. I slike tilfeller er det mulig med en flatevekt helt ned til 20 gram per kvadratmeter.

Høyere flatevekt er formålstjenlig når det alt etter sprøytebetongens sammensetning er vanskeligheter med leggingen som må overvinnes.

Etter at de selv har blitt varmet opp på overflaten, er de forskjellige materialstrengene i eksempelet strødd på folien (10) som på forhånd er overflateoppvarmet. Materialstrengene har blitt varmet opp på overflaten til den har smeltet og blitt flytende. Oppvarmingen skjer med stråling ved at materialstrengene tas ut av en lagringsbeholder ved hjelp av en cellehjulsluse og slippes gjennom en varmekanal ned på folien som føres langsomt forbi. I eksempelet har varmekanalen et stort antall elektrisk drevne varmetråder og en temperaturregulering. Dermed kan temperaturen i varmekanalen økes helt til materialstrengene som faller gjennom, får riktig overflatetemperatur.

Etter monteringen av folien i tunnelen sprøytes det først en hurtigbindende slemme tynt på folien. Når slemmen har tørket, danner den en god grunning for en påfølgende legging av sprøytebetong. Sprøytebetongen legges på i lag, og man begynner ved tunnelsålen.

I eksempelet går tunnelen horisontalt slik at sprøytebetongen legges i horisontale lag nedenfra og opp på folien. Lagene har en bredde som tilsvarer ønsket tykkelse på hvert lag sprøytebetong. I andre utførelser er lagene smalere. Da legges først et første lag sprøytebetong på folien, som dekker hele foliesiden. Deretter legges et nytt lag sprøytebetong på, som helt dekker det forrige laget. Dette gjentas til laget med sprøytebetong har fått ønsket tykkelse.

Etter at laget med sprøytebetong er lagt, stikker boltene fremdeles ut av betonglaget.

Claims (12)

1. Tunnelkonstruksjoner i fast fjell (1), med folie som tetning (4) mot vann ved bruk av bolter (5) som settes inn i det stabile fjellet (1), folien holdes på boltene ved hjelp av fester (14, 15), samtidig som folien spennes inne mellom to fester (14, 15), hvorav det ene er på utsiden av folien og det andre er på innsiden og det utvendige festet (14) har en forbindelse med bolten (5) og det legges et lag sprøytebetong (3) på folien, som kjennetegnes ved bruk av en folie (11) som har oppruet overflate på den siden sprøytebetongen legges, og som er dannet ved påføring av kunststoffpartikler (111,112), samtidig som kunststoffpartiklene (111, 112) har en trådform med tverrmål på 0,1 til 2 mm og en lenge på 5 til 50 mm og de (111, 112) først er smeltet og deretter strødd eller påført på sprøytebetongsiden av folien for å festes der.

2. Konstruksjon i henhold til krav 1 kjennetegnet ved a) at det anbringes mange bolter (5) i fjellveggen som feste for folien (110). Disse skal ved en folietykkelse på 2 mm festes med en avstand som er på 1,2 meter eller maksimalt overskrider dette med 15 %. Dersom folien (110) har en lavere tykkelse, skal avstanden mellom festepunktene reduseres så mye at folien (110) blir like stiv som en 2 mm tykk folie (110) med avstand på 1,2 meter pluss eller minus 15 %. Dersom folien er tykkere, skal avstanden mellom festepunktene maksimalt økes så mye at folien (110) har samme stivhet som en 2 mm tykk folie (110) med avstand på 1,2 meter pluss eller minus 15 %.

3. Konstruksjon i henhold til krav 1 eller 2 kjennetegnet ved at kunststoffpartiklene (111, 112) ved påføring faller fritt gjennom en varmekanal eller varmes opp med en flamme.

4. Konstruksjon i henhold til krav 3 kjennetegnet ved at kunststoffpartiklene (111, 112) ved påføring føres inn i en varmgasstrøm og at de (111, 112) i denne akselereres mot foliesiden.

5. Konstruksjon i henhold til krav 3 eller 4 kjennetegnet ved at det til oppvarmingen av kunststoffpartiklene (111, 112) brukes en stasjonært montert mekanisme og at folien (110) beveges forbi denne.

6. Konstruksjon i henhold til krav 5 kjennetegnet ved at den siden av folien som skal vende mot sprøytebetongen, varmes opp før og/eller etter at partiklene føres på.

7. Konstruksjon i henhold til ett av kravene krav 1 til 6 kjennetegnet ved at materialstrenger med ulik diameter får separat oppvarming og påføring.

8. Konstruksjon i henhold til krav 7 kjennetegnet ved at det brukes materialstrenger med en diameter på 0,1 til 0,3 mm og med en diameter på 1 til 2 mm.

9. Konstruksjon i henhold til et av kravene 1 til 8 kjennetegnet ved at materialstrengene legges hulter til bulter over hverandre.

10. Konstruksjon i henhold til ett av kravene 1 til 9 kjennetegnet ved at det fremstilles materialpåstrøing med en flatevekt på minst 20 gram per kvadratmeter, men heller 50 gram per kvadratmeter og helst 100 gram per kvadratmeter.

11. Konstruksjon i henhold til ett av kravene 1 til 10 kjennetegnet ved at ikke bare sprøytebetongen legges i horisontale lag over hverandre, men at det også med tanke på folieflaten påføres flere lag oppå hverandre.

12. Konstruksjon i henhold til et av kravene 1 til 11 kjennetegnet ved en grunning på den siden av folien (110) som skal vende mot sprøytebetongens samtidig som grunningen er sammensatt av en kunststoffilm og mineralske tilslag i limet.