NO160203B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av terapeutisk virksomme fenotiazin-forbindelser. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår fremstilling av nye kjemiske forbindelser med antihistamin-og antiallergisk aktivitet.

U.S. patent nr. 2.530.451 beskriver en gruppe 9-(dialkyl-aminoalkyl)fenotiaziner med antihistamin aktivitet, og den mest virksomme forbindelsen som i det etterfølgende vil bli betegnet med sitt kommersielle navn, prometazin,

er et(10-(2-dimetylaminopropyl)fenotiazin). Prometazin har hatt en viss klinisk anvendelse som beroligende middel og som et antihistaminmiddel.

De antihistaminer som nu vanligvis er i anvendelse, så som difenylhydramin, feniraminer, pyrilamin, prometazin og triprolidin, har alle en felles ulempe ved at de frem-bringer sedasjon eller døsighet hos enkelte pasienter. Prometazin har dessuten den ulempe at den har en ganske sterk anticholinergisk aktivitet.

Man har nu oppdaget en ny gruppe forbindelser med anti-allergisk aktivitet in-vivo slik dette defineres ved en blokkering av den anafylaktiske aktivitet. Enkelte av disse forbindelsene har også god antihistaminaktiyitet og synes å være i alt. vesentlig fri for CNS sideeffekter,

og har betydelig mindre anticholenergisk aktivitet enn prometazin.

Ovennevnte nye kjemiske forbindelser som fremstilles ifølge oppfinnelsen er de terapeutisk aktive fenotiazinforbindelsene med formelen:

eller et salt eller C, , rett eller forgrenet alkylester

X"D

derav, hvor R, er en C-^_- j bivalent alifatisk hydrokarbongruppe eller en enkelt binding; R2 og R^ er like eller forskjellige, og er hver hydrogen, alkyl eller sammen med nitrogenatomet omfatter en pyrrolidinring, R^ er hydrogen, halogen eller C^_^ alkyl, eventuelt substituert med 1-3 halogenatomer; og A er C^_^ alkylen; unntatt estere av forbinder hvor R^ er hydrogen, og R^ er en binding ved 2-stillingen i fenotiazinringsystemet, og unntatt forbindelsen hvor ANR2R3 er dietylaminoetyl, R^ er hydrogen, og R R1C02H er en 2-CH2C02H-gruppe.

Av forbindelser med formel (I) er de foretrukket som har formelen:

eller et salt eller ester av en slik forbindelse, hvor R^ til R4 og A er som definert i forbindelse med formel (I).

R^ er hensiktsmessig en C^_^ hydrokarbongruppe eller en enkeltbinding. R^ kan egnet inneholde maksimalt en dobbeltbinding. R^ er fortrinnsvis en gruppe (CH2^n ^vor n er et tall fra 0 til 3, eller en gruppe CH=CH eller en gruppe -CH(CH_)(CH„) - hvor m er 0 eller 1, eller en gruppe 3 2 m -C(CH3)2~, mest foretrukket R^CC^H er en gruppe med formelen CH2C02H.

R2 og R3 er fortrinnsvis metyl eller etyl. NR2R3 er for~ trinnsvis en dimetylaminogruppe eller en dietylaminogruppe, fortrinnsvis en dimetylaminogruppe.

R4 er fortrinnsvis hydrogen, halogen, C-^_4 alkyl eller tri-fluormetyl. Mest egnet er R^ hydrogen, meryl, etyl, klor eller fluor. Det er foretrukket at R4 er hydrogen. Når R^ er forskjellig fra hydrogen, så er gruppen festet

til 7- eller 8-stillingen på fenotiazinringsystemet, og mest hensiktsmessig i 7-stillingen.

Estere av forbindelser med formel (I) kan, skjønt de har en viss antihistaminaktivitet som sådan, også brukes som mellomprodukter for fremstilling av karboksyforbindelser med formel (I). Egnede estere innbefatter vanlige estergrupper som kan brukes for å beskytte karboksylsyregrupper, nemlig C^_g alkylestere hvor alkyl-gruppen er rett eller grenet, og eventuelt kan være substituert med halogen. Det er spesielt foretrukket alkylestere (C^_4). Salter av forbindelser med formel (I) kan enten være syreaddisjonssalter eller salter som er dannet med karboksylsyregruppen. Syreaddisjonssalter er foretrukket, men salter fremstilt ved hjelp av karboksylsyregruppen kan være spesielt fordelaktig ved fremstillingen av de tilsvarende karboksyforbindelser. Det er foretrukket å fremstille farmasøytisk akseptable salter.

Når salter av forbindelsen med formel (I) brukes i medisin, så må de være både farmakologisk og farmasøytisk akseptable, men man kan også bruke ikke-farmasøytisk akseptable salter for å fremstille den frie aktive forbindelsen eller farma-søytisk akseptable salter, og salter inngår således i oppfinnelsen. Slike farmakologisk og farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter er f.eks. de som kan fremstilles fra følgende syrer, saltsyre, svovelsyre, salpetersyre, fosforsyre, maleinsyre, salicylsyre, toluen-p-sulfonsyre, vinsyre, sitron-syre, metansulfonsyre, maursyre, malonsyre, isotioninsyre, rav-syre, naftalen-2-sulfonsyre og benzensulfonsyre. Farma-søytisk akseptable salter kan også fremstilles som et alkalimetall- eller jordalkalimetallsalt, f.eks. som natrium-, kalium eller kalsiumsaltene av karboksylsyregruppen.

Når forbindelsene med formel (I) har en dobbeltbinding i sidekjeden som avslutter karboksylsyregruppen, så kan de eksistere enten i cis- eller trans-isomer form i forhold til den aromatiske ringen. Når R^CC^H inneholder en dobbeltbinding, så er det foretrukket å anvende isomerer hvor karboksylsyregruppen er i trans-stilling i forhold til den aromatiske ringen.

En forbindelse med formel (I) som er særlig foretrukket p.g.a. dens gunstige terapeutiske virkning er 2-^10-(2-dimetylaminopropyl)-2-fenotiazinyl7-2-metylpropionsyre.

Farmakokinetiske undersøkelser hvor man sammenlignet den relative fordelingen i hjernen og plasma for to forbindelser med formel (I) og prometazin, indikerer at i motsetning til prometazin, så synes disse forbindelsene (forbindelsene A og B, se eksemplene) ikke å trenge inn i hjernen hos gnagere.

De ovenfor angitte nye forbindelsene med formel (I) fremstilles ifølge foreliggende oppfinnelse ved at man

a) omsetter en forbindelse med formelen^eller en ester derav., med et amin HNR^R^ t hvor A og R-[_~R4 har de ovenfor angitte betydninger, og L er en avspaltnings-gruppe; b) når det er ønsket å fremstille en forbindelse med formel (I) hvor R^ er en enkeltbinding,

(i) omsetter en forbindelse med formelen:

hvor R2, R3, R4 og A har de ovenfor angitte betydninger, og Rj. er et hydrogen- eller halogenatom, med en C^_g alkyl-litiumforbindelse fulgt av behandling med karbondioksyd;

(ii) oksyderer en forbindelse med formelen:

hvor R2, R.jf R4 og A har de ovenfor angitte betydninger, R^ er en enkeltbinding, og B er hydrogen;

c) når det er ønsket å fremstille en forbindelse med formel (I) hvor R1 er (CH2)aCH=CH(CH2)fa og a er 0, og b er 0-5, omsetter en forbindelse med formel (V) med en Wittig-reagens som er egnet for. å feste sidekjeden CH=CH(CH_), COR,, hvor COR, er en syre-, ester eller amid-as D o o gruppe som er dannet fra ammoniakk, et primært amin eller an aminosyre, hvoretter man fjerner beskyttelsen på karboksygruppen der dette er nødvendig;

d) når det er ønsket å fremstille en forbindelse med formel (I) hvor R^ er CH=CH, omsetter en forbindelse med formel (V) med malonsyre eller en malonsyreester;

e) hydrolyserer en forbindelse med formelen:

hvor R2~R4 og A har de ovenfor angitte betydninger, og

R^Z er en gruppe R-^CN hvor R^ er en C^_^ bi valent hydrokarbongruppe eller en gruppe R^-CH=C(Y)XH, hvor R^ er en C^_g bivalent hydrokarbongruppe eller en enkeltbinding, X er oksygen eller svovel, og Y er en aminogruppe;

f) alkylerer en forbindelse med formelen:

hvor R-j^, R^ og CORg har de ovenfor angitte betydninger;

og deretter, om ønsket, omdanner en forbindelse med formel (I) til en annen forbindelse med formel (I) på i og for seg kjent måte, f.eks. reduserer en eller flere dobbeltbindinger eller deforestrer en estergruppe.

De ovenfor angitte analogifremgangsmåter kan utføres på følgende måte: a) Egnede eksempler på den avspaltende gruppen L i forbindelse med formel (III) er de som er definert av J.March, Advanced Organic Chemistry, 2. utgave, side 683 og 895, McGraw Hill, New York, 1977, f.eks. -Br, -Cl, toluen, sulfonat, metansulfonat, acyloksy (så som acetat), etc. Denne reaksjonen vil normalt utføres i et oppløsningsmiddel som er egnet for utføring av omleiringsreaksjoner, f.eks. et polart oppløsningsmiddel, så som et C^_4 alkanol eller et polart aprotisk oppløsningsmiddel så som DMSO, ved temperaturer mellom 0 og 180°C.

Forbindelser med formel (III) kan fremstilles ved at man reagerer en ester av den tilsvarende forbindelse hvor L

er en hydroksygruppe, med en syre eller et egnet reaktivt syrederivat, hvoretter man, hvis det er ønskelig, fjerner esterfunksjonen. Egnede reaktanter innbefatter hydrogen-halogenider, halogénerte fosforforbindelser så som fosfor-pentaklorid eller fosforoksyklorid, et egnet sulfonylklorid, (så som metansulfonylklorid eller p-toluensulfonylklorid)

eller et syreanhydrid, så som eddiksyreanhydrid. Reaksjonen kan hensiktsmessig utføres i et egnet oppløsnings-middel under velkjente betingelser, f.eks. ved hjelp av et ikke-protisk oppløsningsmiddel, så som en eter eller et halogenert hydrokarbon, i nærvær av en base, så som et tertiært amin (f.eks. trietylamin) ved en ikke-ekstrem temperatur, f.eks. mellom 0 og 100°C, mest hensiktsmessig ved romtemperatur. Når man bruker et tertiært amin som en base, så kan et overskudd av denne brukes som oppløsnings-middel .

Hydroksyforbindelsene kan fremstilles ved å reagere feno-tiaziner som er usubstituerte i 10-stillingen (f,eks. med gruppen AL) med enten alkylenoksyder så som etylen (eller høyere)oksyd, eller med en alkanol som også har en avspaltende gruppe, i nærvær av en sterk base, så som et alkalialkoholat, med en ikke-ekstrem temperatur, f.eks. mellom 0° og 100°C.

b) (iv) Reaksjonen mellom en forbindelse med formel (IV) og et alkyllitium fulgt av en behandling med karbondioksyd, kan egnet utføres i et oppløsningsmiddel som er inert under de anvendte reaksjonsbetingelser, f.eks. benzen, toluen eller en eter så som tetrahydrofuran, under en inert atmosfære, så som nitrogen, og ved en lav temperatur, f.eks. mellom -80°C og -20°C. R^ er fortrinnsvis brom eller jod. Den mest egnede alkyllitiumforbindelsen er butyllitium. Reaksjonen kan hensiktsmessig utføres i toluen eller tetrahydrofuran ved en temperatur mellom -80°C og -50°C under nitrogen. Forbindelsen med formel (IV) kan fremstilles ved at man reagerer en forbindelse med formel (VIII): hvor R. er som definert tidligere, med en forbindelse LANR2R3, hvor A, R2 og R3 samt L er som definert tidligere. Reaksjonen kan egnet utføres i nærvær av en base, så som et alkalimetallalkoksyd, f.eks. kaliumbutoksyd, i et inert oppløsningsmiddel, f.eks. xylen, ved en forhøyet temperatur, f.eks. mellom 20 og 150°C, hensiktsmessig mellom 50 og 80°C. (ii) Forbindelser med formel (V) kan egnet fremstilles ved at man oksyderer en tilsvarende alkohol under betingelser som ikke fører til oksydasjon av komponentene på fenotiazin-ringen, f.eks. ved en oksydasjon med sølvkarbonat på diatomerjord i et inert hydrokarbonoppløsningsmiddel, så som benzen og ved en ikke-ekstrem temperatur, f.eks. mellom 0 og 100°C, hensiktmessig ved koking under tilbakeløp. Alkoholen kan fremstilles ved at man reduserer den tilsvarende syren eller dens ester, dvs. en forbindelse med formel (I), hvor R^ er (CH2)Q. Denne reduksjonen kan egnet utføres ved hjelp av et metallhydrid, så som litiumaluminiumhydrid 1 et inert oppløsningsmiddel, så som en eter, f.eks. dietyleter mellom 0 og 75°C, egnet ved koking under tilbakeløp.

Denne reaksjonen er en vanlig Wittig-reaksjon, og er

som sådan analog til de som er beskrevet i Organic Reactions, 14 , 270-490 (1965) og i Pure and Applied Chemistry, 9, 245-254 (1964). Reaksjonen kan egnet utføres i et vann-fritt inert oppløsningsmiddel, f.eks. toluen, benzen, tetrahydrofuran, dioksan, glykoletere og C, , alkyletere,

så som etyleter, ved temperaturer mellom -8Q og -100 oC. Wittig-reagensen vil normalt fremstilles ved at man be-handler et fosfoniumsalt med en sterk base, f.eks. en C^_4 alkyl eller aryllitiumforbindelse, såsom butyl-

litium eller et metallhydrid, så som natriumhydrid, i et egnet inert oppløsningsmiddel, f.eks. av den type som er nevnt ovenfor.

c) Wittig-reagensen i reaksjon (c) kan hensiktsmessig fremstilles ved at man reagerer en forbindelse med formelen (RQ)2P0.(CH2)dC02Rg, hvor Rg er som definert tidligere, Rg er en alkoksygruppe og d er fra 1 til 6, eller en forbindelse med formelen (Rg)3P(CH2)dC02Rg hvor R6 er som definert ovenfor, og Rg er en C1-4 alkyl eller fenylgruppe, og d er mellom 1 og 6, med en sterk base, så som natriumhydrid i et egnet oppløsningsmiddel, så som tetrahydrofuran eller dimetoksyetan ved temperaturer mellom 0 og 50°C, mest vanlig ved romtemperatur.

Reaksjonen mellom Wittig-reagensen og forbindelsen med formel (V) kan hensiktsmessig utføres ved at man tilsetter forbindelsen med formel (V) til Wittig-reagensen ved en temperatur mellom 0 og 50°C, hensiktsmessig ved romtemperatur.

d) Reaksjonen mellom en forbindelse med formel (V) og en malonsyre eller en ester av en slik syre, kan egnet ut-føres i nærvær av en base, hensiktsmessig pyridin, som også kan virke som oppløsningsmidler, ved en forhøyet temperatur, dvs. mellom 20 og 150°C, hensiktsmessig mellom 80 og 120°C.

e) Hydrolysen av en forbindelse med formel (VI) kan egnet utføres ved at man tilsetter en fortynnet mineralsyre, f.eks. saltsyre, og utfører en oppvarming ved forhøyet temperatur, f.eks. mellom 50 og 100°C, hensiktsmessig ved 100°C. Slike hydrolysereaksjoner av nitrilgrupper, amider og tioamidgrupper er velkjente. Forbindelser med formel (VI) hvor R^Z er en gruppe R^ CN, kan fremstilles ved at man reagerer en forbindelse med formel (V) hvor B er hydrogen eller metyl, og R^ er en enkeltbinding eller en C^_g bivalent hydrokarbongruppe som definert ovenfor, med en forbindelse L^CH2N=C, hvor L er en sulfonyloksy-gruppe, f.eks. tosyl i nærvær av en base, f.eks. et alkalimetallalkoksyd så som kaliumbutoksyd, i et aprotisk oppløsningsmiddel så som dimetylsulfoksyd, ved ikke-ekstreme temperaturer, f.eks. mellom -20 og 100°C, hensiktsmessig ca. 20°C. Forbindelser med formel (VI) hvor R^Z er en gruppe R7~CH=C(Y)XH hvor X er svovel og Y er en sekundær aminogruppe, kan fremstilles ved at man reagerer en forbindelse med formel (V) hvor R-^ er en enkeltbinding og B er hydrogen eller alkyl, med svovel og et sekun-dært amin, så som morfolin, ved en forhøyet temperatur, f.eks. mellom 50 og 150°C, fortrinnsvis i en inert atmosfære. De tilsvarende amider (dvs. forbindelser hvor X er oksygen,kan fremstilles ved en hydrolyse av det tilsvarende tioamid eller nitril.

f) Alkyleringen av en forbindelse med formel (VII) kan utføres under betingelser som er velkjente for slike

reaksjoner. Alkyleringsmiddelet LANR2R^ (hvor L, A, R2 og R^ er som definert tidligere) , kan reageres med forbindelsen med formel (VII) i nærvær av en base ved ikke-ekstreme temperaturer, f.eks. mellom 0 og 150°C i et inert opp-løsningsmiddel .

Man kan hensiktsmessig bruke en sterk base, f.eks. et alkoksyd så som t-butoksyd, et hydrid så som natriumhydrid eller sodamid. Temperaturen er hensiktsmessig mellom 20 og 90°C, og oppløsningsmidlet kan være et hydrokarbon, så som toluen, en eter, som tetrahydrofuran eller dipolart aprotisk oppløsningsmiddel så som dimetylformamid eller dimetylsulfoksyd.

Forbindelser med formel (VII) kan fremstilles som illustrert i det senere angitte reaksjonsskjerna 1.

Reaksjonen av en til to dobbeltbindinger, dvs. reduksjonen av dobbeltbindingene i karboksy sidekjeden, kan hensiktsmessig utføres ved en hydrogenering i nærvær av en overgangsmetallkatalysator, f.eks. platina på trekull. Fremstillingen av estere eller amider fra de tilsvarende karboksylsyrer, og vice versa, kan også utføres ved fremgangsmåter som i seg selv er kjente.

Forbindelser med formel (I) med antiallergisk aktivitet kan brukes klinisk på samme måte som kjente antihistamiske forbindelser, nemlig for å regulere sammentrekningen av bronkier og hindre kramper og spasmer i bronkiene, noe som er karakteristisk ved en allergisk astma og aktivitetsindusert astma og symptomer på sammentrekning og kramper i bronkiene som oppstår ved akutt eller kronisk bronkitt. Man antar at forbindelsene hemmer frigjøringen av autacoider (f.eks. nista min, serotonin o.l.) fra mastceller og hemmer derfor direkte den antigen-induserte produksjonen av histamin. De kan således klassifiseres som mastcellestabilisatorer med antihistaminvirkning.

Forbindelser med formel (I) med antihistaminaktivitet kan brukes på samme måte som andre midler som klinisk brukes som antihistaminer, nemlig å lette de skadelige symptomer på tetthet i nesen som skyldes forkjølelse samt vasomotorisk rhinitis og for en symptomatisk kontroll av allergiske tilstander, såsom neseallergi, flerårig rhinitis, urticaria, angioneurotisk ødem, allergisk øyekatarr, matallergi, reaksjoner på serum og medisiner, insektbitt og forskjellige desensitiverende reaksjoner. Forbindelsene kan også brukes i forbindelse med tilstander som reagerer på deres anti-pruritiske aktivitet, såsom allergiske dermatoser, neuro-dermatitis, anogenital pruritus og pruritus av ikke-spesifikk opprinnelse, såsom forskjellige typer eksem, og mer spesifikk årsak såsom vannkopper, lysømfintlighet og solforbrenninger. Forbindelser med formel (I) kan anvendes for symptomatisk behandling av allergiske tilstander, og for endogent frigjort histamin. Enkelte av forbindelsene har vist seg i alt vesentlig å være frie for sedative effekter og har få eller ingen anticholinergiske effekter.

Den mengde av den aktive forbindelse som er nødvendig for

å behandle de ovennevnte tilstander, vil variere med den forbindelse som brukes, tilførselsveien og den tilstand som skal behandles, samt pasientens tilstand, og det vil være opp til legen å bestemme den nøyaktige dose. En egnet oral dose av den aktive forbindelsen for et pattedyr vil

være.i området fra 0,003 til 1,0 mg pr. kilogram kroppsvekt pr. døgn, fortrinnsvis 0,04 til 0,24 mg/kg kroppsvekt.

En typisk dose for et menneske av forbindelse (B) (se eksempel 2 og tabell 1 i det etterfølgende) er således mellom 0,03 og 0,1 mg/kg kroppsvekt pr. døgn.

Den forønskede daglige dose bør fortrinnsvis tilføres ifra en til seks underdoser som tilføres med passende mellomrom utover døgnet etter behov. Når man bruker tre underdoser av forbindelsen med formel (I), så vil hver kunne inneholde den aktive ingrediens i mengder som til-svarer 0,014 til 0,08 mg/kg kroppsvekt, således vil f.eks. en typisk underdose av en slik forbindelse for en voksen pasient ligge mellom 1 og 20 mg, f.eks. fra 4 til 8 mg av den aktive ingrediens.

Følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen. Alle temperaturer er angitt i Celcius-grader.

Eksempel 1

Trans- g-[ 10-( 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin- 2- yl] akrylsyre

a) 2- brom- 10-( 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin ( forbindelse eksempel la)

5,0 g 2-bromfenotiazin og 2,4 g kalium t-butoksyd ble tilsatt 25 ml tørr xylen og rørt under nitrogen og holdt på 65°C i 10 minutter. Oppløsningen ble dråpevis over 10 minutter tilsatt en oppløsning av 2,8 g 2-dimetylaminopropylklorid i 2 ml xylen. Røring under nitrogen og oppvarming til 60-70°C ble fortsatt i 3 timer. Blandingen ble helt over i 100 ml etylacetat og ekstrahert med fortynnet HC1. Syreekstraktet ble gjort basisk med et overskudd av vandig ammoniakk og ekstrahert med CH2C12, som ble tørket over magnesiumsulfat og fordampet, hvorved man fikk 6,35 g av en viskøs olje. Denne oljen var en blanding av tittel-

forbindelsen og dens isomere 2-brom-10-(2-dimetylamino-l-metyletyl) fenotiazin, som ble utskilt som en viskøs farve-løs olje ved preparativ høtrykks væskekromatografi på en silisium dioksydkolonne, hvor man foretok eluering med EtOAc/CH2Cl2 (4:1).

Forbindelsen eks. 1a lot seg ikke utkrystallisere, og det ble ikke gjort noe forsøk på å fremstille et krystallsalt. Den ble karakterisert ved sitt nmr-spektrum, som er i overensstemmelse med den angitte struktur og som skiller seg fra det tilsvarende spektret for dens isomere.

b) 10-ff2P dimetylaminopropyl) fenotiazin- 2- yl- karboksaldehyd forbindelse eks. lb)

Ved hjelp av en injeksjonssprøyte og en nitrogenatmosfære ble 20 ml THF tilsatt en kolbe som inneholdt 2,8 g av forbindelsen eks. la. Oppløsningen ble omrørt og avkjølt i et tørris/acetonbad, hvoretter man dråpevis i løpet av 5 min. tilsatte 5,2 ml av 1,5 M oppløsning i heksan, av n-butyllitium. Etter røring ved -78°C i 1/2 time, ble det tilsatt 0,8 ml destillert DMF, og reaksjonsblandingen ble langsomt i løpet av 25 minutter oppvarmet til romtemperatur. Blandingen ble så helt over i kald, fortynnet HC1

som deretter ble vasket med benzen og surgjort med NH^OH. Produktet ble ekstrahert over i CH2C12 som ble tørket over magnesiumsulfat og fordampet, hvorved man fikk 2,5 g av en meget viskøs gul olje, dvs. forbindelse eks. lb.

Denne forbindelsen lot seg ikke utkrystallisere og det ble ikke gjort noe forsøk for å oppnå krystallinske salter. Den ble karakterisert ved sitt nmr og ir-spektrum, som var i overensstemmelse med den angitte struktur. Tynnskiktkromatografi viste en komponent på silisiumdioksyd (CHCl-j/MeOH, 9:1) som var noe mindre mobil enn utgangsforbindelsen. (forbindelse eks. la) .

c) trans-[ 3- [ 10- ( 2- dimetylaminopropyl) f enotiazin- 2- yl] akrylsyre ( forbindelse A)

2,4 g av forbindelsen eks. 1b, 1,1 g malonsyre og 0,120 g morfolin ble oppløst i 8 ml pyridin og oppvarmet på et dampbad. Man fikk en rask utvikling av karbondioksyd.

Etter 2 timer ble pyridinen fordampet ved redusert trykk. Residuumet ble behandlet i 25 ml kokende EtOH, og man

fikk et gult fast stoff ved avkjøling og røring. Dette ble omkrystallisert fra EtOH, noe som ga forbindelsen A,

som eg gult, krystallinsk stoff, smp. 214-218°C. Nmr og CHN-analyse var i overensstemmelse med den angitte struktur.

Eksempel 2:

2-[ 10-( 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin- 2- yl] eddiksyre

a) 2- acetylfenotiazinetylenketal ( forbindelse eks. 2a)

Under nitrogen ble en oppløsning av 100 g 2-acetylfenotiazin, 50 g etylenglykol, og 2,0 g p-toluensulfonsyrehydrat i 900 ml benzen kokt under tilbakeløp under vannutskillings-felle{Dean-Stark) i 18 timer. Analyse ved hjelp av tynnskiktkromatografi (silisiumdioksydgel, heksan/EtOAc 4:1) bekreftet at nesten hele utgangsforbindelsen var forbrukt og erstattet med en med en høyere Rf verdi (eks. 4). Etter avkjøling ble benzenoppløsningen vasket med en 1%'s NaOH-oppløsning, tørket over fast K^ CO^, og fordampet, hvorved man fikk 115 g av en mørk olje som frøs til et mørkegrønt, krystallinsk faststoff ved henstand ved romtemperatur. Nmr var i overensstemmelse med den angitte struktur. Produktet ble ikke renset ytterligere, men ble brukt direkte i neste trinn.

b) 2- acetyl- lO-( 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin ( forbindelse eks. 2b

4 7,5 g av råproduktet fra eksempel 2a og 20,9 g kalium-t-butoksyd ble oppløst i 250 ml benzen og rørt under nitrogen i 15 minutter. Oppløsningen ble tilsatt 23 g 2-dimetylaminoisopropylklorid, og oppløsningen ble kokt under tilbakeløp i 75 minutter. Etter avkjøling ble aminene ekstrahert over i en fortynnet vandig saltsyre-oppløsning, og den resulterende oppløsning ble holdt i 20 minutter på et dampbad for å hydrolysere ketalet.

Etter avkjøling ble oppløsningen vasket med eter og så

gjort basisk med et overskudd av NaOH. De frie aminene ble så ekstrahert over i CH2C12, som ble tørket over magnesiumsulfat og fordampet, noe som ga en rød viskøs olje som var en uren blanding av forbindelsen eks. 2b og dens isomer, 2-acetyl-10-(2-dimetylamino-l-metyletyl) fenotiazin. Forbindelsen eks. 2b var dominerende og ble oppnådd i en analytisk ren tilstand ved annelsen av hydrogen-maleatsaltet i EtOAc/MeOH og etter to omkrystalli-seringer fra det samme oppløsningsmiddel, smp. 187-191°C. Nmr og CHN-analyser var i overensstemmelse med den angitte struktur. Isomeren ble oppnådd i en ren form fra moder-luten ved kolonnekromatografi av det frie amin på silisiumdioksyd-gel, idet man utførte elueringen med EtOAc/EtOH (20:1) .

C) 2-[ 10- 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin- 2- yl] eddiksyre

( forbindelse B)

15,4 g av forbindelse eks. 2b, 3,2 g svovel og 10 ml morfolin ble blandet og oppvarmet med koking under tilbakeløp og under nitrogen i 5 timer. Den varme reaksjonsblanding ble så helt over i 300 ml EtOAc og 100 ml eter ble så rørt og filtrert. En mindre mengde uoppløst materiale ble kastet. Aminene ble ekstrahert over i fortynnet HC1 (400 ml H20 pluss 16 ml kons. HC1). Den vandige oppløsning ble vasket med eter og gjort basisk med et overskudd av NaOH.

Produktet ble ekstrahert over i 400 ml CHC13 og ble så vasket med 3 x 600 ml vann. Fordampningen av CHCl^ ga 16,4 g av en viskøs, rød olje, hvis tynnskiktkromatografi (silisiumdioksydgel, CH2Cl2/MeOH, 25:1) indikerte at mange komponenter var tilstede. En prøve ble fraksjonert ved preparativ høytrykksvæskekromatografi, idet man brukte to silisiumdioksydkolonner i seri, og utførte en eluering først med CH2Cl2/MeOH (98:2), og deretter CH2Cl2/MeOH

(97:3). Hovedfraksjonene ga etter fordampning et totalt utbytte av 9,2 g viskøse orange oljer, hvis nmr spektra og tynnskiktkromatografidata indikerte at de var ufullstendig skilte blandinger av det forventede tiomorfolid og (tilsyne-latende) dets delvis hydrolyseprodukt, dvs. oksymorfolidet. Ettersom begge er tilfredsstillende mellomprodukter for hydrolyse til den forønskede syren, det vil si forbindelse B, så ble det ikke renset ytterligere, men slått sammen, opp-løst i 225 ml 4N HC1 og kokt under tilbakeløp i 6 timer, noe som fjernet alle spor av utgangsforbindelsene fra tynnskiktkromatografiprøven.

Reaksjonsblandingen ble fordampet til et viskøst,grønt residuum, som ble oppløst i 70 ml vann og vasket med etylacetat. Oppløsningen ble gjort basisk med et svakt overskudd (litmus) av fast NaOH, og vasket med CH2C12. Delvis fordampning av oppløsningen ga en utfelning av natriumsaltet av forbindelse B. Utfellingen ble øket ved for-tynning med et likt volum mettet NaCl-oppløsning. Det faste produkt ble frafiltrert og omkrystallisert fra vann/ mettet NaCl (4:1). Etter filtrering og vakuumtørking ved 70°C over natten veide produktet 4,3 g som et tørt pulver, og det ga en korrekt CHN-analyse og en Karl Fischer-analyse for forbindelse B, Na salt, med 5,5 mol H20.

Et hydrogenmaleatsalt ble også fremstilt fra nevnte salt, smp. 115-120°, og nmr og elementæranalyse var korrekt for den angitte struktur.

Eksempel 3

2-[ 10-( 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin- 2- yl] propionsyre

a) 2-[ 10-( 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin- 2- yl] propionitril ( forbindelse eks. 3a)

Under nitrogen ble en oppløsning av 4,0 g tosylmetyliso-cyanid i 15 ml DMSO og 4 ml THF rørt på et isbad, hvoretter man tilsatte 5,3 g kalium t-butoksyd. Etter 5 minutter tilsatte man 0,68 g metanol. Dette ble så i løpet av 3 minutter dråpevis tilsatt en oppløsning av 3,4 g av forbindelsen eks. 2b i 3 ml DMSO og 1 ml THF. Oppløsningen ble hensatt for oppwarming til romtemperatur og rørt i 20 timer. Blandingen ble helt over i eter og vasket med vann. Aminene ble ekstrahert over i fortynnet HC1 og vasket med eter og gjort basisk med et overskudd av NaOH. De frie aminene ble så ekstrahert over i eter, ble så tørket med magnesiumsulfat og fordampet, hvorved man fikk et råprodukt på 2,5 g i form av en olje, hvis tynnskiktkromatografi (silisiumdioksyd, CH2Cl2/MeOH, 24:1) viste flere komponenter. Den forønskede komponenten, forbindelse eks. 3a ble utskilt ved hjelp av preparativ høytrykksvæske kromatografi på silisiumdioksydgel, og en eluering med CH2Cl2/MeOH (97:3). Forbindelsen eks. 3a var en olje og ble identifisert ved sitt ir og nmr-spektrum, som var i overensstemmelse med den angitte struktur.

b) 2-[ 10- 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin. 2- yl/ propionsyre ( forbindelse C)

1,7 g av forbindelse eks. 3a ble oppløst i 50 ml 4N HC1 og kokt under tilbakeløp i 20 timer. Oppløsningen ble fordampet ved redusert trykk til en viskøs olje som så ble oppløst i 30 ml vann, vasket med eter og så justert til en basis pH med forsiktig tilstening av NaOH. Den resulterende oppløsning ble vasket med eter og fordampet til halvparten av sitt opprinnelige volum. HCl-saltet av forbindelse C ble utfelt som en olje ved tilsetning av et overskudd av konsentrert HC1. Oljen ble gjenoppløst i vann og igjen utfelt som en olje med et overskudd av HC1,

så gnidd med eter, hvorved oljen størknet. Saltet ble omkrystallisert fra MeOH/EtOAc til C.HC1.H20, som farve-løse krystaller, smp. 156-162 C (dekomponering), og elementæranalysen var i overensstemmelse med den angitte formel.

Eksempel 4

10-( 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin- 3- karboksylsyre En oppløsning av 2,5 g 3-brom-10-(2-dimetylaminopropyl) fenotiazin (fremstilt på samme måte som 2-bromforbindelsen i eksempel 1) i tørr eter, og avkjølt til 0°C, ble dråpevis tilsatt en oppløsning av 6,7 ml av en 1,55 M oppløsning av butyllitium i heksan. Oppløsningen ble rørt ved 0°C i 1 time og så avkjølt til -40°C, hvoretter man tilsatte et stort overskudd av fast karbondibksyd. Blandingen ble langsomt oppvarmet til romtemperatur og tilsatt vann. Etter blanding ble eterlaget skilt ut og kastet, og den vandige oppløsning justert til pH 6 ved forsiktig tilsetning av 2-N saltsyre og så fordampet til tørrhet. Residuumet ble kokt med etanol og etanoloppløs-ningen ble filtrert, deretter fordampet til tørrhet, hvorved man fikk en semi-fast masse. Kromatografisk separasjon av dette produkt på en kolonne av silisiumdioksyd med en blanding av kloroform og metanol ga den urene karboksylsyren som et gråaktig fast stoff (lg), som ble ytterligere renset ved hjelp av sin metylester på følgende måte.

En oppløsning av 670 mg av den urene syren i 20 ml metanol og 0,65 ml konsentrert svovelsyre ble kokt under tilbaeløp i 3 timer. Mesteparten av metanolen ble fordampet og vann ble tilsatt. Oppløsningen ble vasket med eter, surgjort med 2N-natriumhydroksydoppløsning og den utfelte oljen ble ekstrahert over i eter. Eteroppløsningen ble vasket med vann, tørket over magnesiumsulfat og fordampet, noe som ga 570 mg av en gul viskøs olje. Denne esteren ble opp-løst i et lite overskudd av fortynnet saltsyre, hvoretter oppløsningen ble fordampet til tørrhet og residuumet ble omkrystallisert fra en blanding av etanol og eter, noe som ga fine, blekt gule nåler av metyl 10-(2-dimetylaminopropyl ) f enotiazin-3-karboksylat hydroklorid, smp. 218°C (dekomp.).

584 mg av det forannevnte esterhydroklorid i en blanding av 4 ml etanol og 1,77 ml av en 2N-natriumhydroksydoppløs-ning ble rørt ved romtemperatur i 20 timer. Oppløsningen ble nøytralisert ved å tilsette 1 ml 2N-saltsyre og så fordampet til tørrhet. Residuumet ble ekstrahert med varm etanol og filtratet ble fordampet til tørrhet. Residuumet ble omkrystallisert to ganger fra metanol og etylacetat, hvorved man fikk små, farveløse prismer med et smeltepunkt på 185-188°C av 10-(2-dimetylaminopropyl)fenotiazin-3-karboksylsyre (forbindelse D).

Eksempel 5

E- 3-( 2- karboksyvinyl)- 10( 2- dimetylaminopropyl)- fenotiazin

a) ( E)- 3-( 2- metoksykarbonylvinyl)- 10-( 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin

En rørt oppløsning av 4,0 g 3-brom-10-(2-dimetylaminopropyl) fenotiazin i tørr eter ved 0°C ble dråpevis tilsatt 8,5 ml av en 1,55M oppløsning i heksan av butyllitium. Den gule oppløsning ble rørt ved 0°C i en time og så dråpevis i løpet av 1 time tilsatt 1,7 ml dimetylformamid i 20 ml tørr eter. Reaksjonsblandingen ble rørt ved romtemperatur i 3 timer og så ristet med vann og eter. Den vaskede og tørkede eteroppløsning ble fordampet, hvorved man fikk et urent aldehyd som en gul olje.

4,0 g av det rene aldehydet i 20 ml 1,2-dimetoksyetan ble tilsatt en rørt oppløsning av fosfonatkarbanion fremstilt fra dietylmetoksykarbonylmetylfosfonat (2,69 g) og 385 mg 80% natriumhydriddispersjon i olje i 30 ml 1,2-dimetoksyetan ved romtemperatur. Etter 4 timers røring ble reaksjonsblandingen fordampet i vakuum, hvoretter vann og eter ble tilsatt. Eterfasen ble utskilt, vasket, tørket og fordampet til tørrhet, hvorved man fikk et urent (E)-3-(2-metoksykarbonylvinyl)-10-(2-dimetylaminopropyl)fenotiazin som en fluorescerende gul olje.

b) E- 3-( 2- karboksyvinyl)- 10-( 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin 4 g av nevnte ester ble hydrolysert i en oppløsning av 22 ml

etanol og 8,8 ml av en 2N-natriumhydroksydoppløsning ved romtemperatur i 4 timer. Produktet ble isolert som angitt i eksempel 1, hvorved man fikk en uren karboksylsyre som 3,0 g av en orange-farvet gummi. Denne ble oppløst i varm 0,4N saltsyre og det ble tilsatt konsentrert saltsyre for å frembringe en utkrystallisering av orangefarvede plater. En omkrystallisering av en blanding av etanol og eter ga gule nåler av E-3-(2-karboksyvinyl)-10-(2-dimetylaminopropyl ) -f enotiazinhydrokloridhemihydrat , smp. ca. 170°C (brusing). Etter tørking ved 150°C, hadde det vannfrie

saltet et smp. på 220-225°C (dekomp.) (forbindelse E).

Eksempel 6

3-( 2- karboksyetyl)- 10-( 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin En oppløsning av 1 g E-3-(2-karboksyvinyl)-10-(2-dimetylaminopropyl) fenotiazinhydroklorid (eksempel 4) i 20 ml metanol inneholdende 100 mg 10% palladium-på-trekull katalysator ble rørt i én hydrogenatmosfære inntil absorb-sjonen stoppet opp (9 timer). Katalysatoren ble frafiltrert oa oppløsningsmidlet fordampet, noe som ga hydrokloridet av den mettede karboksylsyren. Dette ble renset for en liten forurensning ved hjelp av forestringen som beskrevet i eksempel 3, og en kromatografi av esteren på en kolonne av silisiumdioksyd i kloroform-metanol (50:1), hvoretter man utførte en hydrolyse av den rene esteren som angitt i eksempel 4. Nevnte 3-(2-karboksyetyl)-10-(2-dimetylaminopropyl ) f enotiazin ble utkrystallisert fra en etanol-eter-blanding som et krem-farvet, fast stoff, med smp. 170-173°C (forbindelse F).

Eksempel 7

10-( 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin- 4( eller 1)- karboksylsyre En rørt oppløsning av 5,7 g 10-(2-dimetylaminopropyl)fenotiazin i 150 ml tørr eter ble dråpevis ved 20°C tilsatt en oppløsning av butyl litium (20 ml av en 1,55 M oppløsning i heksan). Oppløsningen ble rørt ved 20°C i 30 timer, så avkjølt til -15°C og det ble tilsatt ca. 25 g fast karbondioksyd. Blandingen ble hensatt for oppvarming til romtemperatur og hensatt i 16 timer. Vann ble tilsatt, blandingen ble godt ristet og eterlaget utskilt. Fordampning av det vaskede og tørkede ekstraktet ga 4,5 g av et uforandret utgangsmateriale. Den vandige oppløsningen ble nøytraliser ved tilsetning av 2N-saltsyre og så fordampet til tørrhet. Residuumet ble ekstrahert med etanol og filtratet fordampet til tørrhet. 2,5 g residuum ble renset ved kromatografi på en kolonne av silisiumdioksydgel med kloroform-metanol-blandingen, hvorved man fikk 10-(2-dimetylaminopropyl).fenotiazin-4(eller 1)-karboksylsyre som

farveløse nåler, smp. 220-222°C (dekomp.)(fra metanol) (forbindelse G).

Eksempel 8

( E)- 4( eller 1)-( 2- karboksyvinyl)- 10-( 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin

a) (E)-4(eller 1)-(2-metoksykarbonylvinyl)-10-(2-dimetylaminopropyl) -fenotiazin 10-(2-dimetylaminopropyl)fenotiazin

(5,7 g) ble behandlet med butyllitium under de betingelser som er beskrevet i eksempel 7. Den resulterende opp-løsningen ble tilsatt 3,1 ml dimetylformamid og blandingen hensatt ved romtemperatur i 18 timer. Det urene aldehydet ble isolert ved eterekstraksjon og brukt uten ytterligere rensning.

Det urene aldehydet ble behandlet med fosfonatkarbanionet avledet fra dietylmetoksykarbonylmetylfosfonat som beskrevet i eksempel 5, hvorved man fikk 4 (eller 1)-(2-metoksykarbo-nylvinyl) -10- (2-dimetylaminopropyl) fenotiazin som ble utkrystallisert fra etanol, smp. 129-130°C.

(b) E-4(eller 1)-(2-karboksyvinyl)-10-(2-dimetylaminopropyl)-fenotiazin. Denne esteren ble hydrolysert med fortynnet NaOH-oppløsning som beskrevet i eksempel 5, hvorved man

fikk E-4 (eller 1)-(2-karboksyvinyl)-10-(2-dimetylaminopropyl ) f enotiazin , som ble utkrystallisert fra isopropanol-lett petroleter (kokepunkt 60-80°C) som gule nåler, smp. 120-125°C (forbindelse H).

Eksempel 9

4-( eller 1)-( 2- karboksyetyl)- 10-( 2- dimetylaminopropyl)-fenotiazin

En oppløsning av 500 mg (E)-4 (eller 1)-(2-metoksykarbnyl-vinyl)-10-(2-dimetylaminopropyl)-fenotiazin i 20 ml etylacetat ble rørt i en hydrogen atmosfære i nærvær av en Raney-nikkel katalysator inntil hydrogenadsorbsjonen stod på topp. Den filtrerte oppløsning ble fordampet, hvorved man fikk 4 (eller 1)-(2-metoksykarbonyletyl)-10-(2-dimetylaminopropyl)fenotiazin som ble underkastet en hydrolyse i en vandig etanolisk natriumhydroksydoppløsning som beskrevet i eksempel 5. Det fremstilte 4(eller 1)-(2-karboksyetyl)-10-(2-dimetylaminopropyl)fenotiazin ble utkrystallisert fra isopropanol som farveløse nåler, smp. 155-157° C (forbindelse I) .

Eksempel 10

[ 7- klor- 10- ( 2- dimetylaminopropyl) - 2- fenotiazinyl] eddiksyre--( forbindelse K)

a) 4'- brom- 3'- nitrofenyleddiksyre ( forbindelse eks. 10a)

20 ml konsentrert HN03 og 20 ml H2S04 ble blandet og tilsatt

21,5 g 4<1->bromfenyleddiksyre i porsjoner over 20 minutter med vannavkjøling, slik at den indre temperatur i oppløs-ningen ble holdt på 50-55°C. Blandingen ble så holdt på 85°C i 10 minutter, og deretter helt over i isvann og fortynnet med vann. Det resulterende gule faste stoff ble filtrert, vasket med vann og oppløst i et mindre overskudd av 2N NaOH, og så gjenutfelt ved tilsetning av et overskudd av konsentrert HC1. Produktet ble tørket og omkrystallisert 3 ganger fra benzen, hvorved man fikk 10,2 g av forbindelse aks. 10a, smp. 108-113°C. NMR-analysen var i overensstemmelse med en enkelisomer av den angitte struktur.

b) Etyl- 4'- brom- 3'- nitrofenylacetat ( forbindelse eks. 10b) Forbindelse eks. 10a ble suspendert i en oppløsning av 400 ml

etanol, 25 ml trietylortoformat og 2,0 ml konsentrert H2S04 og kokt under tilbakeløp i 3 timer. Oppløsningsmidlet ble fordampet, og residuumet ble oppløst i eter og deretter vasket med vann, 5% NaOH og mettet NaCl. Eteren ble tørket og fordampet, hvorved man fikk 35,1 g av forbindelsen eks. 10b, som en gulorange olje hvis nmr spektrum var i overensstemmelse med den angitte struktur.

c) Etyl- 4'-( 4- klorofenyltio)- 3'- nitrofenylacetat ( forbindelse eks. 10c)

En blanding av 8,6 g av forbindelsen eks. 10b, 5,5 g 4-klortiofenol og 6,3 g Na2C03 i 75 ml etanol ble rørt under nitrogen og kokt under tilbakeløp i 5,5 time. Blandingen ble så helt over i 900 ml iskalt 5% NaOH og ekstrahert med 3x100 ml eter. Eteren ble vasket med 5% NaOH og så tørket over magnesiumsulfat og fordampet, hvorved man fikk 10,3 g av forbindelsen eks. 10c som en gul olje, som ble frosset til et fast produkt med smp. 71-82°C, og nmr-strukturen var i overensstemmelse med den angitte struktur. Produktet ble ikke ytterligere renset.

d) Etyl-( 7- klor- 2- fenotia2inyl) acetat' ( forbindelse eks. 10d 24,3 g av forbindelsen eks. 10c og 46,0 g trietylfosfitt

ble blandet i 200 ml deoksygenert og tørket n-propylbenzen og kokt under tilbakeløp og under nitrogen i 4 timer. De flyktige komponenter ble fjernet i et fordampningsapparat ved 80°C. Den mørke gjenværende oljen ble renset ved flash-kolonne-kromatografi på silisiumdioksyd og en eluering med heksan (etylacetat (6:1). Dette ga 6,1 g av et gult fast stoff som ble omkrystallisert fra etanol/etylacetat (1:1). Produktet, dvs. forbindelsen eks. 10d var et farve-løst fast stoff med smp. på 193-194°C, og dets nmr-spektrum var i overensstemmelse med den foreslåtte struktur. Denne cyklisering/omle^rings reaksjon er beskrevet av Cadogan, et al., J. Chem. Soc (1970) 2437.

e) Etyl-[ 7- klor- 10-( 2- dimetylaminopropyl)- 2- fenotiazinyl] acetat ( forbindelse eks. 10e) ( forbindelse J)

4,1 g av forbindelsen eks. 10d og 1,52 kalium t-butoksyd ble oppløst i 30 ml tørr deoksygenert toluen og rørt under N2 i 10 minutter. 1,7 g 2-klor-l-dimetylaminopropan ble tilsatt og blandingen holdt på 80°C i 1 time. Ytterligere 1,5 g kalium t-butoksyd og 1,7 g 2-klor-l-dimetyl-amino-propan ble tilsatt og røring og oppvarming fortsatt i 2 timer. Blandingen ble fortynnet med 50 ml toluen og vasket med vann og mettet NaCl. Aminene ble så ekstrahert med fortynnet HG1 og ble vasket en gang med toluen, gjort basisk (litmus, kons. NH^OH), og så ekstrahert med CHC1.J. Fordampningen av nevnte CHC13 ga 5,85 g av en olje med tallrike komponenter (silisiumdioksydgel, tynnskiktkromatografi, EtOH/EtOAc 6:1).

Denne oljen ble fraksjonert ved flash-kolonnekromatografi på silisiumdioksydgel, idet man eluerte med etylacetat og etylalkohol (progressivt 12:1, 8:1, og 5:1). Tittelforbindelsen eks. 10e var 1,0 g av en olje. Man fremstilte et hydrogenmaleatsalt og dette ble utkrystallisert fra etylacetat med et smeltepunkt på 158-160°C (dekomponering), og dets nmr og CHN-analyse var i overensstemmelse med den angitte struktur.

f) [ 7- klor- 10-( 2- dimetylaminopropyl)- 2- fenotirazinyl] eddiksyre ( forbindelse eks. K)

En oppløsning av 0,4 g av forbindelsen eks. 10e i 10 ml kons. HC1 og 10 ml vann ble holdt på et dampbad i 16 timer. En fordampning av oppløsningsmidlet ga et glassaktig residuum som ble oppløst i 2-propanol og avfarvet med trekull. Av-kjøling av oppløsningen ga HCl-addisjons-saltet som et nesten farveløst faststoff med smp. 140°C. Smeltepunktet var vanskelig å reprodusere ettersom det er sterkt avhengig av oppvarmingshastigheten. Forbindelsen var et monohydrat, ex-10F. HCl.^O, hvis CHN, nmr og massespektrografisk analyse var korrekt for denne formel og struktur.

Eksempel 11

[ 10-( 2- dimetylaminoetyl)- 7- metyl- 2- fenotiazinyl] eddiksyre Forbindelse M

a) Etyl 4'-( 4- metylfenyltio)- 3'- nitrofenylacetat Forbindelse eks. 11a

Denne forbindelsen ble fremstilt ved hjelp av fremgangsmåten fra eksempel 10c, bortsett fra at man brukte 4-metyl-tiofenol i steden for 4-klortiofenol. Råproduktet var forbindelsen ex-lla , og dette var et fast gult stoff med smp. 78-82°, hvis nmr spektrum var i overensstemmelse med den foreslåtte struktur. Forbindelsen ble brukt i neste trinn uten ytterligere rensning.

b) Etyl ( 7- metyl- 2- fenotiazinyl) acetat. Forbindelse eks. 11b)

Forbindelsen ble syntetisert fra forbindelse eks. 11a ved hjelp av fremgangsmåten fra eksempel lOd. Kolonnekromato-grafien og omkrystalliseringen var også den samme. Produktet var et krystallinsk fast stoff med smp. 189-192°C,

og dets nmr.spektrum var i overensstemmelse med den angitte struktur.

c) Etyl[ 10-( 2- dimetylaminoetyl)- 7- metyl- 2- fenotiazinyl] acetat. Forbindelse eks. 11c). ( Forbindelse L)

Forbindelsen ble fremstilt ved fremgangsmåten fra eksempel 10d, idet man brukte 2-dimetylaminoetylklorid. Den frie basen ble renset ved flash-kolonnekromatografi, og eluering med EtOH/EtOAc (1:10). Oljen ble omdannet til et hydrogenmaleatsalt og omkrystallisert fra EtOAc. Forbindelsen var et fast produkt, dvs. forbindelse eks. 11c hydrogenmaleat med smp. 14 6-148°C, og dens nmr-spektrum og elementæranalyse var i overensstemmelse med den angitte struktur.

d) [ 10-( 2- dimetylaminoetyl)- 7- metyl- 2- fenotiazinyl] eddiksyre ( forbindelse M)

0,5 g av forbindelsen eks. 11c ble oppløst i 14 ml 3,5 N HCl og holdt på et dampbad i 10 timer. Etter fordampning til tørrhet ble residuumet oppløst i 2-propanol og avfarvet og så igjen fordampet. Residuumet ble gnidd med eter inntil man fikk et faststoff, og dette ble delvis renset ved oppløsning i metanol og tilsetning av etylacetat og eter. Dette ga et gult pulver hvis høytrykks væskekromatogram indikerte en betydelig forurensning. Det ble derfor renset ved semi-preparativ høytrykksvæskekromatografi på en 10 mm x 50 cm Spherisorb G.P. C^g-kolonne, med en Brownlee C^g påvisningskolonne og hvor elueringen ble utført .med

40% MeOH +0,1% trietylamin og tilslutt 100% MeOH +0,1% trietylamin. Dette ga tittelforbindelsen som et farveløst fast stoff, mp. 127-132°C (dekomponering), hvis nmr og elementæranalyse og massespektrum var tilfredsstillende, skjønt minst en uidentifisert forurensning stadig var tilstede (tynnskiktkromatografi, nmr og massespektrum).

Eksempel 12

[ 10-( 2- dimetylaminoetyl)- 7- fluoro- 2- fenotiazinyl] eddiksyre. ( Forbindelse N)

a) Etyl 4'-( 4- fluorfenyltio)- 3'- nitrofenylacetat.

( Forbindelse eks. 12a)

Forbindelsen ble fremstilt ved fremgangsmåten fra eksempel 10c, idet man brukte 4-fluortiofenol. Råproduktet var et gult fast stoff med smp. 41-48°C, hvis nmr-spektrum var i overensstemmelse med den angitte struktur, og produktet ble brukt uten ytterligere rensing.

b) Etyl( 7- fluor- 2- fenotiazinyl) acetat.

( forbindelse eks. 12 b)

Forbindelsen ble syntetisert fra forbindelse eks. 12a ved fremgangsmåten fra eksempel 10-d. Det omkrystalliserte produktet hadde et smeltepunkt på 167-169°C, og et nmr-spektrum som var i overensstemmelse med den angitte struktur. c) Etyl[ 10-( 2- dietylaminoetyl)- 7- fluor- 2- fenotiazinyl] acetat. Forbindelse eks. 12c.

Forbindelsen ble fremstilt som en olje ved en

syntese fra forbindelse eks. 12b og 2-dietylaminoetylklorid ved hjelp av fremgangsmåten fra eksempel 10d, og den ble renset ved flash-kolonnekromatografi på silisiumdioksyd ved hjelp av eter som elueringsmiddel. Dens nmr og massespektrum var i overensstemmelse med den angitte struktur. d) [ 10-( 2- dietylaminoetyl)- 7- fluor- 2- fenotiazinyl] eddiksyre. ( Forbindelse N)

0,6 g forbindelse eks. 12c ble suspendert i en blanding av 3 ml dioksan og 6 ml IN NaOH, og blandingen ble kokt under tilbakeløp i 24 timer. Den ble så fordampet surgjort med

8 ml IN HC1, og igjen fordampet til tørrhet. Residuumet ble oppløst i 30 ml varm 2-propanol. Filtrering og fordampning av oppløsningsmidlet ga HCl-saltet av forbindelse N som en harpiksaktig masse som ikke lot seg utkrystallisere. Den ble derfor renset ved høytrykks-rvæske-kromatografi på en 10 mm x 50 cm Spherisorb G.P. (revers fase) C18 kolonne °9 en Brownlee C^g påvisningskolonne, og eluert med 50% MeOH pluss 0,1% trietylamin. Dette ga en nøytral forbindelse N som et fast stoff, som etter omkrvstalliser-ing fra etylacetat hadde et smeltepunkt på 141-143°C. Dens elementæranalyse, nmr og massespektrum var i overensstemmelse med den angitte struktur.

Eksempel 13

2-[ 10-( 2- dimetylaminopropyl)- 2- fenotiazinyl]- 2- metylpropionsyre. Forbindelse P.

a) 2-( 4- bromfenyl)- 2- metylpropionsyre. Forbindelse eks . 13a Etylesteren av tittelforbindelsen ble fremstilt ved fremgangsmåten som er beskrevet i J. Am. Chem.Soc, 93, 6877-87

(1971). 54,1 g av denne esteren ble kokt under tilbakeløp

i en oppløsning av 50 ml etanol og 40 g NaOH i 400 ml vann i 5 timer. Blandingen ble avkjølt til romtemperatur, vasket med pentan og så surgjort med 100 ml konsentrert saltsyre. Den utfelte forbindelsen var et hvitt pulver med smeltepunkt på 121-124°C, og dens nmr-spektrum var i overensstemmelse med den angitte struktur. b) 2-( 4- brom- 3- nitrofenyl)- 2- metylpropionsyre■

Forbindelse eks. 13b

Denne forbindelsen ble fremstilt ved en nitrering av forbindelsen eks. 13a ved fremgangsmåten fra eksempel 10a.

Den resulterende forbindelsen var et fast stoff, smp. 167-171°C, og dens nmr-spektrum var i overensstemmelse med den angitte struktur. c) Etyl 2-( 4- brom- 3- nitrofenyl)- 2- metylpropionat.

Forbindelse eks. 13c

Esteren ble fremstilt fra forbindelse eks. 12b ved fremgangsmåten fra eksempel lOb. Den resulterende forbindelsen eks. 13c var et fast stoff som smeltet like over romtemperatur. Dens nmr-spektrum var i overensstemmelse med den angitte struktur, og forbindelsen ble brukt uten ytterligere rensning. d) Etyl 2- metyl- 2-( 3- nitro- 4- fenyltiofenyl) propionat.

Forbindelse eks. 13d

Syntesen ble utført ved hjelp av fremgangsmåten fra eksempel 10c, idet man brukte tiofenol og forbindelse eks. 13c. Produktet ble oppnådd i kvantitativt utbytte som en meget viskøs, gul olje, som ikke utkrystalliserte seg. Dens tynnskiktkromatogram var i alt vesentlig homogent og dens nmr-spektrum var i overensstemmelse med den angitte struktur, så produktet ble brukt uten ytterligere rensning. e) Etyl 2- metyl- 2-( 2- fenotiazinyl) propionat.

Forbindelse eks. 13e

Forbindelsen ble fremstilt fra forbindelse eks. 13d ved cykliseringsmetoden fra eksempel 10d og renset til tilsyne-latende homogenitet (tynnsiktkromatografi, silisiumdioksyd, heksan/etylacetat 10:1) ved kolonnekromatografi. Forbindelsen lot seg ikke utkrystallisere, men dens nmr-spektrum var i overensstemmelse med den angitte struktur, og produktet ble brukt uten ytterligere rensning.

f) Etyl 2-[ 10-( 2- dimetylaminopropyl)- 2- fenotiazinyl]- 2-metylpropionat. Forbindelse eks. 13f. Forbindelse Ov

Forbindelsen ble syntetisert fra forbindelse eks. 13e alkyleringsreaksjonen fra eksempel 10e. Den frie basen var en olje fra hvilken man fremstilte et krystallinsk salt som ble utkrystallisert fra etylacetat og heksan, og da som forbindelse eks.13f ved hydrogenmaleat. H2°' smeltepunkt 107-110°C. Dets elementæranalyse nmr og massespektralanalyse var i overensstemmelse med den angitte struktur.

g) 2[ 10-( 2- dimetylaminopropyl)- 2- fenotiazinyl] 2- metylpropionsyre, Forbindelse P.

Denne ble syntetisert ^ed basehydrolyse, NaOH, av forbindelsen eks. 13f ved fremgangsmåten fra eksempel 12d. Det urene HC1-saltet man fikk etter surgjøring, fordampning og nedbrytning med 2-propanol, ble utkrystallisert ved gnidning med eter og ble så omkrystallisert fra metanol og etylacetat, hvorved man fikk forbindelsen P HC1, smp. 192-196°C (dekomponering), og denne forbindel-sens elementæranalyse, nmr og massespektralanalyse var i overensstemmelse med den angitte struktur.

Eksempel 14

2-[ 10-( 3- dimetylaminopropyl)- 2- fenotiazinyl]- 2- metylpropionsyre. Forbindelse Q.

a) Etyl 2-[ 10-( 3- dimetylaminopropyl)- 2- fenotiazinyl]- 2-metylpropionat. Forbindelse eks. 14a

2,9 g av forbindelsen eks.13e ble oppløst i 30 ml tørr dimetylformamid og så tilsatt 1,13 g KOBut og 0,2 g Lii. Blandingen ble oppvarmet til 80°C under nitrogen, og man tilsatte 1,2 g 3-dimetylaminopropylklorid, nylig frigjort fra sitt HCl-salt. Etter oppvarming ved 80°C i en halv time tilsatte man ytterligere 0,24 g KOBut og 0,7 g 3-dimetylaminopropylklorid fulgt av en ytterligere porsjon 0,34 g KOBut 30 minutter senere. Etter 30 minutters henstand ble reaksjonsblandingen helt over i vann og ekstrahert med CH2C12. Ved fordampning av oppløsnings-midlet fikk man 4,3 g av en viskøs olje som ble flash-kromatografert på silisiumdioksydgel og eluert med CH2Cl2/MeOH, 96:4. Dette ga 2,8 g av forbindelsen eks. 14a som en olje som var homogen slik dette kunne påvises ved tykkskiktkromatografi, og hvis nmr-spektrum var i overensstemmelse med den angitte struktur. b) 2-[ 10( 3- dimetylaminopropyl)- 2- fenotiazinyl]- 2- metylpropionsyre, Forbindelse Q.

Denne forbindelsen ble fremstilt ved basehydrolyse, IN NaOH, av forbindelsen eks. 14a ved fremgangsmåten fra eksempel 12d. HCl-saltet ble utkrystallisert fra vandig HC1 som et hydrat, forbindelse Q HC1. H20, smp. 128°C (dekomponering, smeltepunktet lot seg ikke reprodusere,

det er sterkt avhengig av oppvarmingshastigheten). CHN, nmr og massespektral-analyse var i overensstemmelse med den angitte formel og struktur.

Eksempel 15

Etyl 2- metyl- 2-[ 10[ 3-( N- pyrrolidino) propyl]- 2- fenotiazinyl] propionat. Forbindelse R.

a) Etyl 2- metyl- 2-[ 10-( 3- brompropyl)- 2- fenotiazinyl] propionat Forbindelse eks. 15a

4,7 g av forbindelsen eks. 13e ble oppløst i 25 ml 1,3-dibrompropan og man tilsatte 1,6 g KOBut. Blandingen ble rørt ved romtemperatur under nitrogen i en halv time og så oppvarmet til 80°C. Etter ytterligere en halv time tilsatte man 1,0 g KOBut, og denne tilsetning ble gjentatt en gang og med ny oppvarming i en halv time. Etter siste tilsetning ble blandingen holdt på nevnte temperatur i 1 time og så ekstrahert med eter og vann. Eterlaget ble fordampet, og residuumet delvis renset ved kolonnekromatografi på silisiumdioksydgel, idet eluering ble utført med heksan/etylacetat (20:1). Dette ga den forønskede forbindelsen (forbindelse eks. 15a) som en olje som var for-urenset med en betydelig mengde av en hurtig eluerende forbindelse som ved nmr og massespektralanalyse ble identifisert som olefinen fremstilt ved å eliminere HBr fra forbindelsen eks. 15a. Blandingen av forbindelsen eks. 15a og dens forurensning ble karakterisert ved sitt nmr og massespektrum som var i overensstemmelse med den angitte struktur. Ettersom man antok at forurensningen var ufarlig i den etterfølgende reaksjon,, ble produktblandingen ført videre til neste trinn uten ytterligere rensing. b) Etyl 2- metyl- 2-[ 10-[ 3-( N- pyrrolidino)- propyl]- 2- fenotiazinyl] propionat . Forbindelse R.

0,8 g av forbindelsen eks.15a og 1,7 g pyrrolidin ble opp-løst i 5 ml etanol, og blandingen ble hensatt ved romtemperatur i 5 døgn. Den ble så ekstrahert med eter og fortynnet saltsyre, hvoretter eter ble vasket med mer HC1.

De samlede HCl-oppløsninger ble behandlet med et overskudd av NaOH og ekstrahert med Oppløsningsmidlet ble tørket og fordampet, og residuumet ble kromatografert på en kort silisiumdioksydkolonne og eluert med C^C^/ MeOH (94:6). Dette ga forbindelsen R som en klar viskøs olje som var homogen ved tynnskiktkromatografi. Man gjorde forsøk på å få forbindelsen utkrystallisert, men dette lykkes ikke, men forbindelsen ble karakterisert ved sitt nmr og massespektrum som var i overensstemmelse med den avgitte struktur.

Eksempel 16

10-( 2- dimetylaminopropyl) fenotiazin- 2- Yl- karboksylsyre Forbindelse S

En sølvoksydsuspensjon ble fremstilt ved å oppløse 357 mg sølvnitrat i 1,0 ml vann , hvoretter denne ble tilsatt 1,0 g av en NaOH-oppløsning (4,20 molar). Den resulterende suspensjon ble tilsatt 2 ml etanol og 300 mg 10-(2-dimetylaminopropyl) fenotiazin-2-yl-karboksaldehyd. Suspensjonen ble rørt ved romtemperatur i 10 minutter og så ved 60°C i 10 minutter. Den varme suspensjonen ble filtrert, og filtratet delvis fordampet, hvorved man fikk en utfelling av natriumsaltet av den forønskede karboksylsyren. Dette ble frafiltrert og omdannet til sitt HCl-addisjonssalt ved hjelp av konsentrert saltsyre. HCl-saltet ble oppløst i etanol og deretter utkrystallisert, dette ga forbindelsen S som et hydroklorid, smeltepunkt 257-261°C (dekomponering). Dens massespektrum og elementæranalyse var i overensstemmelse med den angitte struktur.

Antihistaminaktivitet

A. In vitro antihistaminaktivitet: Langsgående muskler ble isolert fra intakt ileum fra marsvin (Hartley, hann-marsvin 250-400 g), og plasért i et organbad under en spenning på 300 mg. Etter en times ekvilibrering, utførte man eksperimenter som ga såkalte kumulative konsentra-sjonsreaksjonskurver (Van Rossum, J.M., Arch. Int. Pharmacodyn. Ther. 143, 299-330, 1963) for histamin. Etter vasking ble vevsmuskulaturen inkubert en time med prøve-forbindelsen, hvoretter man utførte et nytt sett med eksperimenter hvor man fikk musklens reaksjons overfor økende histaminkonsentrasjon. En forskyvning til høyre av agonist-konsentrasjons-reaksjonskurven frembragt ved antagonistene ble brukt for å konstruere et såkalt Schild diagram (Arunlakshana, 0. og Schild, H.O., Br.J. Pharmacol. 14, 48-58, 1959). Regressjon av Log (dr-1) på Log (B) hvor dr er en ekviaktiv reaksjon i nærvær og fravær av antagonist og hvor (B) er den molare konsentrasjonen av antagonisten, gjør at man kan beregne P*^' dvs. den. negative log av konsentrasjonen på antagonisten som forskyver kontrollhistamihkonsentrasjonens reaksjonskurve 2x til høyre. ;R.B. Barlow, Introduction to Chemical Pharmacology, 2nd. utg. p. 363, Wiley, New York, 1964. ;B. In vivo antihistaminaktivitet: Marsvin ( Harley, ;hanner, 300- 350 g) ble fastet i 20 timer og så dosert p.o. eller i.p. med prøveforbindelsen. En time etter dosering, ble marsvinene på individuell basis plasert i klare plastik-kamre som ble mettet og kontinuerlig gasset med 0,25% histamin fra en aerosolbeholder. Marsvinene ble observert på tegn på histaminanafylakse (dvs. hosting, snue, sterke bevegelser av buken, cyanoser eller tap av balansen). Under prøvebetingelsene brøt kontrolldyrene sammen i løpet av 3 3 sekunder i middel. ED5q ror beskyttelse mot histamin ble beregnet ved en probit-analyse. I denne prøven indikerer ED^Q at den spesielle dosen gir 50% av dyrene en fullstendig beskyttelse mot histamin-eksponeringen i prøvetiden (1 time etterdosering). Fullstendig beskyttelse ble definert som ingen histamin-symptomer i 10 minutter i aerosolkamre (ca.10 ganger lengre enn det tidsrom som gikk før kontrolldyrene brøt sammen). ;I tillegg til nevnte resultater, fant man at forbindelse A ga en meget lang varighet av antihistaminaktiviteten (f.eks. er 11 mg/kg kroppsvekt ED5q faktoren for 24 timers beskyttelse. ;Anafylaktoidprøvingsmetode ;Ikke-fastede, Wister-rotter (180-300 g) ble dosert med prøveforbindelsen (i.p. eller p.o.) 2 timer før en eksponering over forbindelse 4 8/80. En time før ekspo-neringen tilførte man 5 mg/kg kroppsvekt i.p. av propra-nolol. Den anafylaktoid-induserende forbindelsen, dvs. forbindelse 48/80, ble tilført intravenøst i en dose på 2 mg/kg kroppsvekt, og dyrene ble observert for symptomer på respirasjonsproblemer. ;Dataene ble analysert ved såkalte Probit-bestemmelser. Reaksjonen ble kvantitifisert ved å bestemme den dose av prøveforbindelsen som beskyttet 50% av dyrene mot dødsfall på et gitt tidspunkt. ;De ovennevnte eksperimenter gir ingen positive resultater for selektive antihistaminer. Heller ikke rotter reagerer overfor histamin (i.v.) med symptomer på anafylakse. Midler som blokkerer effektene av forbindelsen 48/80 blir ofte klassifisert som inhibitorer for anafylaktisk utløsning, eller inhibitorer for frigjøring av anafylitisk utløsende forbindelser. ;Hemming av en anafylaktoidreaksjon indusert ved hjelp av forbindelse 48/ 80 ;;Dose av forbindelsen (i.p.) som gir 50% beskyttelse mot død indusert av forbindelse 48/80. Forbindelsen ble tilført 2 timer før prøven. * ED50 tilfart pr. os •

Forbindelse B (eksempel 2) hadde en omtrentlig LD5q nos rotter på 210 mg/kg kroppsvekt (i.p.) og på mer enn 500 mg/kg kroppsvekt (p.o.).

Claims (2)

1. Patentkrav 1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av terapeutisk aktive fenotiazinforbindelser med formelen: eller et salt eller C, , rett eller forgrenet alkylester 1—D derav, hvor R, er en C^__, bivalent alifatisk hydrokarbongruppe eller en enkelt binding; R2 og R^ er like eller forskjellige, og er hver hydrogen, alkyl eller sammen med nitrogenatomet omfatter en pyrrolidinring; R4 er hydrogen, halogen eller C^_4 alkyl, eventuelt substituert med 1-3 halogenatomer; og A er C^_4 alkylen; unntatt estere av forbindelser hvor R4 er hydrogen, og R^ er en enkeltbinding ved 2-stillingen i fenotiazinringsystemet, og unntatt forbindelsen hvor ANR^R^ er dietylaminoetyl, R4 er hydrogen, og R^CC^H er en 2-CH2C02H-gruppe; karakterisert ved at man a) omsetter en forbindelse med formelen: eller en ester derav, med et amin HNR-jR^, hvor A og R-[_~R4 har de ovenfor angitte betydninger, og L er en avspaltnings-gruppe; b) når det er ønsket å fremstille en forbindelse med formel (I) hvor R^ er en enkeltbinding, (i) omsetter en forbindelse med formelen: hvor R2, R3, R4 og A har de ovenfor angitte betydninger, og R5 er et hydrogen- eller halogenatom, med en C^_g alkyl-litiumforbindelse fulgt av behandling med karbondioksyd; (ii) oksyderer en forbindelse med formelen: hvor R2, R3, R4 og A har de ovenfor angitte betydninger, R^ er en enkeltbinding, og B er hydrogen; c) når det er ønsket å fremstille en forbindelse med formel (I) hvor er (CH2)aCH=CH(CH2)fa og a er 0, og b er 0-5, omsetter en forbindelse med formel (V) med en Wittig-reagens som er egnet for å feste sidekjeden CH=CH(CH2 CORg, hvor CORg er en syre-, ester- eller amidgruppe som er dannet fra ammoniakk, et primært amin eller en aminosyre, hvoretter man fjerner beskyttelsen på karboksygruppen der dette er nødvendig; d) når det er ønsket å fremstille en forbindelse med formel (I) hvor R^ er CH=CH, omsetter en forbindelse med formel (V) med malonsyre eller en malonsyreester; e) hydrolyserer en forbindelse med formelen: hvor R2-R4°9 A ^ar ^e ovenf°r angitte betydninger, og R^Z er en gruppe R]_CN hvor R^ er en C^_^ bivalent hydrokarbongruppe eller en gruppe R^-CH=C(Y)XH, hvor R^ er en C-^_g bivalent hydrokarbongruppe eller en enkeltbinding, X er oksygen eller svovel, og Y er en aminogruppe; f) alkylerer en forbindelse med formelen: hvor R^, R^ og COR^ har de ovenfor angitte betydninger; og deretter, om ønsket, omdanner en forbindelse med formel (I) til en annen forbindelse med formel (I) på i og for seg kjent måte, f.eks. reduserer en eller flere dobbeltbindinger eller deforestrer en estergruppe.
2. 2. Analogifremgangsmåte ifølge krav 1, for fremstilling av 2-[10-(2-dimetylaminopropyl)-2-fenotiazinyl]-2-metylpropionsyre, eller et salt eller ester derav, karakterisert ved at man anvender tilsvarende substituerte utgangsmaterialer.