NO154012B - Nye benzisotiazolderivater, soetningsmiddelpreparater inneholdende dem og anvendelse av forbindelsene som soetningsmidler. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse gjelder nye forbindelser, 4-hydroksy-1,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-oksyder, med den generelle formel i:

hvor betyr et hydrogenatom eller hydroksygruppe, deres fysiologisk godtagbare salter med uorganiske eller organiske baser, preparater som inneholder disse forbindelser og anvend-

else av disse som søtningsmidler.

Som salter av 4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyder kommer alle fysiologisk uskadelige salter i be-traktning. Det dreier seg herved i første rekke om alkali-

saltene, som natrium-, kalium- eller ammoniumsaltet, men spesi-

elt om natriumsaltetj om jordalkalisalter, som kalsiumsaltet,

men også om andre salter som er vannløselige og som ikke er giftige.

Til søtningsmidler stilles vanligvis følgende krav:

a) søtningsmidlet må, som tilsetning til næringsmidler, være absolutt sikkert, og kan ikke ha noen toksiske eller

farmakologiske virkninger;

b) søtningsmidlet må oppvise upåklagelige smakskvaliteter,

hvorved sakkarosens egenskaper gjelder som forbilde? søt-ningsmidlet må heller ikke frembringe noen bismak eller ettersmak, dets søtsmak må virke straks og raskt forsvinne

igjen;

c) søtningsmidlet må for sin anvendelse være tilstrekkelig

løselig i vann, være temperaturstabil i varme drikker og

være syrestabil i sure fruktsaftdrikker.

Ingen av de idag kjente søtningsmidler oppfyller alle

disse krav fullstendig; således er anvendelse av cyklamat og sakkarin som søtningsmiddel ikke ubetenkelig, noe som viste seg ved høyere doseringer av disse stoffer i form av toksikologiske funn.' Søtningsmidler med dipeptidstruktur er ikke tilstrekke-

lig temperatur- og syrestabile, mens oksatiazinonderivater ikke er helt tilfredsstillende smaksmessig sett. Høyeremolekylære naturstoffer mangler tilstrekkelig stabilitet, de er i tillegg bare betinget anvendbare på grunn av sin lenge vedvarende ettersmak.

Det er nå funnet at 4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksydene med den generelle formel i og deres fysiologisk godtagbare salter med uorganiske eller organiske baser er minst likeverdige med de hittil anvendte søtningsmidler når det gjelder søtningskraft, har en upåklagelig smakskvalitet uten bi- eller etter-smak, er meget godt løselig i vann og dessuten er temperatur- og syrestabile. Dessuten har disse forbindelser ingen farmakologiske eller toksiske virkninger, slik at de er absolutt sikre å behandle.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen med den generelle formel I kan fremstilles på følgende måte:

1) Ved alkalisk forsåpning av 3-amino-l,2-benzisotiazol-1,1-dioksyder med den generelle formel il:

hvor betyr et hydrogenatom, en alkyl- eller aralkylgruppe, fortrinnsvis en alkylgruppe med 1 til 6 c-atomer eller en benzyl- eller fenyletylgruppe og R^-^ betyr et hydrogenatom, en hydroksy-, alkoksy- eller aralkoksygruppe, hvorved alkoksygruppen fortrinnsvis inneholder 1 til 6 C-atomer og aralkoksygruppen fortrinnsvis er en benzyloksy- eller fenyletyloksygruppe.

Dersom R2 er et hydrogenatom og R2^ et hydrogenatom eller en hydroksygruppe, oppstår ved forsåpningen av denne 3-amino-forbindelse straks sluttproduktet med den generelle formel I henholdsvis dettes salt; er derimot R2 en alkyl- eller aralkylgruppe og/eller R2^ en alkoksy- eller aralkoksygruppe så av-spaltes disse alkyl- eller aralkylgrupper ved en eterspalting.

Forsåpningen av en forbindelse med den generelle formel

II gjennomføres med baser. således behandles en vandig løs-ning av en forbindelse med den generelle formel II med en uorganisk base, eksempelvis med et alkalihydroksyd, f.eks. natrium- eller kaliumhydroksyd, ved temperaturer mellom 50°C

og kokepunktet for løsningen. Er R2 i forbindelsen med den generelle formel II et hydrogenatom eller R2^ en hydroksygruppe, så er det nødvendig med minst to ekvivalenter base,

men betyr R^ et hydrogenatom og R2^ en hydroksygruppe behøves minst tre ekvivalenter base, forøvrig kommer man ut med en ekvivalent eller et lite overskudd base. Etter forsåpning ansyres blandingen og, dersom produktet ikke faller ut av seg selv, utrystes det vandige medium med et ekstraksjonsmiddel, som f.eks. etylacetat.

Den påfølgende eterspalting av en forbindelse som er oppnådd på denne måten, som fortsatt inneholder en alkoksy- eller aralkoksyrest i 4- og/eller 6-stilling, foregår med sure eller alkaliske metoder. Den sure metoden omfatter anvendelse av Lewis-syrer, som borhalogenider, aluminiumhalogenider eller pyridinhydroklorid. Anvendes det borhalogenider, eksempelvis bortribromid eller bortriklorid, så arbeides i aprotiske løs-ningsmidler, f.eks. halogenhydrokarboner, ved temperaturer opp til kokepunktet for reaksjonsblandingen. Borhalogenidet anvendes fortrinnsvis i et molart overskudd. Arbeides det med aluminiumhalogenider, f.eks. med vannfritt aluminiumklorid, anvendes fordelaktig svovelkarbon, nitrobenzen eller toluen som aprotisk løsningsmiddel. Eterspaltingen med pyridin-hydroklorid gjennomføres fortrinnsvis i smelte uten løsnings-middel .

Den alkaliske metode betjener seg av polare, aprotiske løsningsmidler, særlig egnet dertil er dimetylsulfoksyd, hvorved denne metode omfatter anvendelse av halogenider henh. pseudohalogenider, som anvendes i molare mengder eller i et 5-til 10-gangers molart overskudd. De nødvendige reaksjons-temperaturer ligger i et område mellom 120 og 200°C, men fortrinnsvis mellom 150 og 180°C. Som halogenider tjener fortrinnsvis alkalihalogenider, som litiumjodid, -bromid, -klorid, natrium-klorid, -bromid, -jodid, kalium-klorid, -bromid, -jodid, men spesielt kaliumbromid, som alkali-pseudohalogenider de tilsvarende cyanider eller rodanider, spesielt natrium- og kalium-cyanid eller kaliumrodanid.

2) Ved oksydasjon av o-sulfamoyl-toluen med den generelle formel in :

hvor R 3 betyr en alkyl- eller aralkylgruppe, fortrinnsvis en alkylgruppe med 1 til 6 karbonatomer eller en benzyl- eller fenyletylgruppe og R^ betyr et hydrogenatom eller en alkoksy-eller aralkoksygruppe, hvorved alkoksygruppen fortrinnsvis inneholder 1 til 6 karbonatomer og aralkoksygruppen fortrinnsvis er en benzyloksy- eller fenyletyloksygruppe, og påfølgende fenoleterspalting.

Som oksydasjonsmiddel egner seg vanlige uorganiske oksyda-sjonsmidler, som f.eks. kaliumpermanganat, kaliumkromat eller kaliumdikromat. Det anvendes f.eks. en alkalisk permanganat-løsning, eksempelvis en løsning av kaliumpermanganat og natriumbikarbonat i vann, eller en løsning av kaliumdikromat i en vandig syre, f.eks. i svovelsyre.

Oksydasjonen foretas ved temperaturer mellom romtemperatur og reaksjonsblandingens kokepunkt; med kaliumpermanganat eksempelvis mellom 60 og 90°C.

Den påfølgende eterspalting, altså avspalting av resten R^, og avspalting av resten R^ i' dersom denne er en alkoksy-eller aralkoksygruppe, foretas ved hjelp av de i fremgangsmåte 1 nevnte metoder; det oppstår herved en forbindelse med den generelle formel i.

3) Ved nukleofil substitusjon av resten R^ i et 1,2-benzisotiazol-3(2H)-on-dioksyd med den generelle formel IV:

hvor R^^ er som definert ovenfor og R^ er en nukleofil, utbyttbar, uttredende gruppe og i tilslutning, dersom R^-^ er en alkoksy- eller aralkoksygruppe, ved spalting av fenoleter-grupperingen R-^. Som nukleofil, utbyttbar, uttredende gruppe kommer fremfor alt halogen, pseudohalogen eller et diazonium-kation på tale.

Mens forbindelsene med den generelle formel I på enkel måte lar seg fremstille fra diazoniumforbindelsene av den generelle formel iv ved oppvarming opp til kokepunktet i vandig eller i sur, vandig løsning, f.eks. i fortynnet svovelsyre, skjer utbyttingen av et halogenatom eller et pseudohalogen i 4-stilling i formel IV i nærvær av katalysatorer. Som katalysatorer egner seg fremfor alt kobberpulver, kobber(I)- eller kobber(II)-salter i nærvær av alkalier, f.eks. i nærvær av natrium- eller kaliumkarbonat. Fortrinnsvis anvendes blandinger av kobberpulver og kobbersalter, f.eks. av kobberpulver og kobber(II)klorid. utbyttingen av et halogenatom eller et pseudohalogen, som f.eks. en cyan- eller rodanidgruppe, foregår i nærvær av vann ved temperaturer mellom 120 og 160°C. Reak-sjonen gjennomføres i en trykkautoklav. Etter reaksjonen av-filtreres katalysatoren fra reaksjonsblandingen, filtratet inndampes, ansyres og ekstraheres, eksempelvis med eter.

Dersom substansen med den generelle formel i, hvor R er en hydroksygruppe, skal oppnås, må det gjennomføres nok en fenoleterspalting analogt med den metode som er nevnt i fremgangsmåte 1.

4) Et 2-sulfamoyl-3-karboksylsyrederivat med den generelle formel V:

hvor R^ og R^^ er som definert ovenfor, Rg betyr et hydrogenatom eller en tert.-alkylrest med 4 til 19 karbonatomer og R^ betyr en nukleofil, utbyttbar gruppe, som f.eks. en hydroksygruppe, en alkoksygruppe med 1 til 10 karbonatomer, en aryl-oksygruppe, hvis arylrest er en fenyl- eller naftylgruppe, en

fenyl- eller naftylalkoksygruppe med 1 til 3 karbonatomer i alkyldelen eller et halogenatom, behandles ved temperaturer mellom 0 og 100°C, fortrinnsvis 50 til 70°C, med syrer, som fosforsyre, polyfosforsyre, svovelsyre eller med blandinger av slike syrer, hvorved det inntrer en ringslutning. Det herved oppnådde sluttprodukt isoleres på vanlig måte, f.eks. ved tilførsel av is og rensing av det derved oppnådde bunnfall. Reaksjonen kan også gjennomføres i fravær av en mineralsyre, utelukkende ved oppvarming til temperaturer mellom 100 og 250°C, eksempelvis i nærvær av et løsningsmiddel, som o-diklor-benzen eller toluen. Også anvendelse av basiske reaksjons-betingelser, f.eks. omsetning i nærvær av natrium-metylat, har vist seg å være egnet. Dersom R^ i utgangsforbindelsen er en alkyl- eller aralkylgruppe eller R2^ er en alkoksy- eller aralkoksygruppe, underkastes den derav oppnådde forbindelse i tilslutning en eterspalting, for derved å oppnå et produkt med den generelle formel i. Eterspaltingen foregår ifølge de betingelser som er nevnt i fremgangsmåte 1.

Utgangsforbindelsene med den generelle formel II oppnås ved at en 2-nitro-6-alkoksy(eller 6-aralkoksy-)benzonitril, som eventuelt er substituert i 4-stillingen med alkoksy- eller aralkoksygruppen, reduseres med tinn og saltsyre i nærvær av tinn(II)-klorid ved oppvarming på tilbakeløp til den tilsvarende 2-amino-6-alkoksy(eller aralkoksy)-benzonitril som eventuelt er substituert i 4-stilling med en alkoksy- eller aralkoksygruppe, og denne derpå diazoteres ved hjelp av natriumnitritt i nærvær av iseddik og saltsyre. Reaksjonsblandingen innføres herpå i en løsning av svoveldioksyd i iseddik ved 20°C og det tildryppes langsomt en vandig løsning av kobber(II)-klorid. Det utskilles et sulfoklorid, som løses i dioksan og tilsettes etanol og vandig konsentrert ammoniakk. Ringslut-ningen til 3-amino-4-alkoksy(eller 4-aralkoksy-)1,2-benzisotiazol-1,1-dioksyd, eventuelt substituert i 4-stilling med en alkoksy- eller aralkoksygruppe, avsluttes med oppvarming til 40°C. Dersom det etter det siste trinnet tilføyes et alkali-halogenid eller -pseudohalogenid, eksempelvis i dimetylsulfoksyd, f.eks. kaliumcyanid, oppnås 3-amino-4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-1,1-dioksydet eller 3-amino-4,6-dihydroksy-l,2-benzisotiazol-1,1-dioksydet direkte.

Utgangsforbindelsen med den generelle formel III, hvor betyr et hydrogenatom, kan oppnås fra det tilsvarende o-alkoksy(eller o-aralkoksy-)-o<1->nitrotoluen, idet denne forbindelse, oppløst i en alkohol, f.eks. etanol, hydreres med Raney-nikkel ved 100 bar inntil den teoretiske hydrogenmengde er opptatt, hvorved det tilsvarende 3-alkoksy-(eller- 3-aral-koksy)-2-metylanilin oppstår. Sistnevnte forbindelse løses derpå i 50%ig eddiksyre, som er mettet med gassformig hydro-genklorid, og diazoteres med natriumnitritt. Den resulterende diazoniumsaltløsning tilsettes magnesiumsulfat og helles derpå på iseddik, som er mettet med svoveldioksyd, og som på forhånd er tilført noe kobber(I)-klorid. Etter 4 timers røring ved romtemperatur tilføres vann og det ekstraheres med metylenklorid. Ekstraktet destilleres i vakuum etter fjerning av ekstraksjonsmidlet og det derved oppnådde, rene sulfonsyreklorid, oppløst i etanol, tilsettes kons., vandig ammoniakk. Herved oppstår det tilsvarende 3-alkoksy- eller (3-aralkoksy)-2-metylbenzensulfonamid med den generelle formel in. Frem-stilling av utgangsforbindelsene med den generelle formel III hvor R^-^ betyr en alkoksy- eller en aralkoksygruppe, gjennom-føres analogt fra de tilsvarende p-alkoksy (eller p-aralkoksy)-o-alkoksy (eller o-aralkoksy)-o'-nitrotoluenene.

Utgangsforbindelsene med den generelle formel iv oppnås eksempelvis fra 2-nitrotoluen som i 6-stilling er substituert med en nukleofil, utbyttbar rest (eksempelvis ved et kloratom), ved hydrogenering av det samme ved hjelp av Raney-nikkel i nærvær av et løsningsmiddel, f.eks. alkohol. Derved oppstår det tilsvarende 2-metylanilin som er substituert i 3-stilling, hvilket derpå diazoteres i kons. saltsyre med natriumnitritt ved -7 til

-3°C. Filtratet helles i en tynn stråle til en suspensjon av kobber(II)klorid i en 30%ig løsning av svoveldioksyd i iseddik. Det opptrer oppvarming til ca. 40°C under sterk gassutvikling. Det omrøres i enda 1 time ved 20°C og ytterligere 1 time ved 35°C og is tilsettes under omrøring. Det oppnådde 2-metyl-benzensulfonsyreklorid, som er tilsvarende substituert i 3-stilling, oppløses derpå i dioksan og omsettes med en etanolisk ammoniakkløsning ved temperaturer mellom 50 og 80°C til 2-metylbenzensulfonamid som er tilsvarende substituert i 3-stilling. Dette sulfonamid oppvarmes sammen med kaliumkarbonat

og kaliumpermanganat i vann i 1 time på tilbakeløp. Reaksjonsblandingen filtreres varm og filterresten vaskes med varmt vann. De forenede filtrater ansyres med saltsyre og avkjøles. Det oppnås 1,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd med den generelle formel IV, som på tilsvarende måte er substituert i 4-stilling.

Utgangsforbindelsene med formel v kan fremstilles på følgende måte: m-alkoksy-(eller aralkoksy)-anilin, oppløst i et polart løsningsmiddel, f.eks. i iseddik, diazoteres ved tilsetning av saltsyre og natriumnitritt; reaksjonsblandingen helles langsomt i en blanding av kobber(II)klorid og kobber-(I)klorid i en 30%ig løsning av svoveldioksyd og iseddik; reaksjonstemperaturen stiger under gassutvikling til ca. 40°C, det oppvarmes enda 1 time ved denne temperatur og det fortynnes derpå med isvann. Benzensulfonsyrekloridet, som er tilsvarende substituert i 3-stilling, isoleres fra den organiske fase, løses i tetrahydrofuran og omsettes med tert.-butylamin (ca. 7 timer ved 60°C). N-tert.-butyl-3-alkoksy(eller 3-aralkoksy)-benzensulfonamidet isoleres fra reaksjonsblandingen. Andre Rg-rester kan fremstilles analogt ved omsetning med andre aminer med formel R^-NH^• De benzensulfonamider som oppnås på denne måte, løses derpå i vannfritt tetrahydrofuran og omsettes ved -80 til -50°C med litiumdiisopropylamid eller n-butyl-litium. Derpå omrøres reaksjonsblandingen ved 0°C i ytterligere ca. 1 time, avkjøles til -70 til -50°C og behandles med karbondioksydgass. Reaksjonen får gå til den er ferdig ved romtemperatur og 2-(N-tert.-butyl)-sulfamoyl-6-(alkoksy eller aralkoksy)-benzosyre med den generelle formel v isoleres fra reaksjonsblandingen, hvorved i dette tilfelle R^ betyr en hydroksygruppe og R^ en tert.-butylgruppe. ved anvendelse av andre aminer med formel R^-NI^ oppnås de tilsvarende sulfa-moylbenzosyrer som er substituert i 2-stilling; disse benzo-syrer kan deretter forestres på i og for seg kjent måte.

Som nevnt innledningsvis har forbindelsene med den generelle formel I og deres fysiologisk godtagbare salter søtningsmiddelegenskaper.

Eksempelvis ble følgende forbindelser undersøkt: 4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd = A 4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd-natriumsalt = B 4,6-dihydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd = C

i sammenligning med de kjente søtningsmidlene:

Cyklamat og = X sakkarin = Y

og sammenlignet med den fra litteraturen kjente forbindelse:

6-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd = Z

(C. Finzi et al., Gazz.chim.ital.6_8, s. 132 - 143).

A Bestemmelse av søtningsmiddelegenskapene

1) Bestemmelse av grensekonsentrasjonen ( threshold concentration

Av substansene A, B og c og av sammenlignigsforbindelsene X, Y og z ble det fremstilt vandige løsninger i konsentra-sjonene 1:12500, 1:25000, 1:50000, 1:100000 og 1:200000 og disse ble vurdert av 5 smakstestere etter følgende kriterier: meget søt (= 3 poeng), middels søt (= 2 poeng), svakt søt

(= 1 poeng) og ikke søt (= 0 poeng). Den videre gjennomføring av testene fulgte angivelsene til H.G. Schutz og F.J. Pilgrim (Food Research 22, 206 (1957)). Den fortynning som fornemmes som søt er definert som den konsentrasjon som oppnår 1,0 eller høyere vurderingspoeng som middelverdi.

I den etterfølgende tabell 1 er de oppnådde resultater sammenfattet:

2) Bestemmelse av den relative søtningskraft sammenlignet med sakkarose

Den relative søtningskraft (ofte definert sem søtningsgrad) av søtningsmidler sammenlignet med sakkarose (rørsukker) endrer seg innen vide grenser med konsentrasjonen. Således svinger den relative søtningskraft for sakkarin mellom 200 og 700 i de vanlig brukte konsentrasjoner (tilsvarende en 2-10% sakka-roseløsning). Ved bestemmelse av den relative søtningskraft ble derfor en 3%ig sakkaroseløsning anvendt som sammenligning.

Den videre gjennomføring av bestemmelsen av den relative søtningskraft foregikk i det vesentlige etter angivelsene til R. <p>auli [Chemiker-Zeitung 44, 744 (1920)] og T. Paul [Chemiker-zeitung 45, 38 (1921)]. Hver undersøkelsesrekke ble undersøkt av 5 smakstestere.

De oppnådde resultater med substansene A, B og C og med sammenligningssubstansene x og z er sammenfattet i den etter-følgende tabell 2:

3) ' Bestemmelse av smakskvaliteten

Ved siden av den absolutte søtningskraft har også et søtningsmiddels smakskvalitet stor betydning.

Således overtreffer den absolutte søtningskraft for sakkarin og cyklamat mange ganger søtningskraften til sakkarose, men de oppnår på langt nær samme smakskvalitet som sakkarose. Således kan den kjente metallisk-bitre ettersmaken og den bitre bismaken til sakkarin klart demonstreres ved smaksprøver. Da et av hovedkravene til et søtningsmiddel er at det har en smak som ligner sakkarosens, ble det gjennomført en bestemmelse av smakskvaliteter.

Testen foregikk i analogi med metoden til DuBois, G.A. Crosby, R.A. Stephanson og R.E. Wingard Jr., (J. Agric. Food Chem. 25, 763 (1977)). Substansprøvene ble anvendt som vandige løsninger i en konsentrasjon som tilsvarte ca. en 5%ig sakka-roseløsning. Som sammenligning tjente sakkarose. Forsøkene ble gjennomført under identiske ytre betingelser. Bare karak-terisering av smaken ble vurdert, da intensiteten allerede er bestemt i de forangående forsøk.. Følgende kriterier ble bestemt av hver testperson: prosentsats søt til prosentsats bitter til prosentsats øvrige smakskvalitet og nærvær eller fravær av en ettersmak i de enkelte prøver. Det ble gjennomført to ganger 5 bestemmelser for hver substans og resultatene er oppført i den etterfølgende tabell 3.

Fra tabellen kan det utleses: Idealprofilen til sakkarose blir på langt nær oppfylt av sammenligningssubstansene Y og Z. Derimot viste substansene A til c en stor frihet for ettersmak, noe som er" overraskende for søtningsmidler. Likeledes er smaksrenheten (94-96%) for substansene A og B og 86% for substans C uvanlig god til å være søtningsmidler.

4) Bestemmelse av løseligheten og syrestabiliteten

Et ytterligere krav til et søtningsmiddel er god vann-løselighet og stabilitet i surt medium. Orienterende ble det fastslått at substans B er lett løselig i vann (løselighet 1 g/10 ml vann).

Ved en orienterende stabilitetsundersøkelse ble substans

B løst i en konsentrasjon på 1% i 0,ln saltsyre og fikk stå

i 2 7 dager ved romtemperatur. Det opptrådte ingen forandringer. Dessuten ble den faste substans prøvet i dagslys og ved 60°C med og uten lysutelukkelse i en periode på 4 uker. Det inn-trådte heller ikke her noen forandringer.

B undersøkelse på eventuelle farmakologiske virkninger

Substans B ble inngående undersøkt på eventuelle farmakologiske og toksiske virkninger. I det etterfølgende beskrives de enkelte undersøkelser og deres resultater kort: 1. Beroligende eller opphissende virkning;

Innflytelse på bevegeligheten hos mus

Metode;

Åtte 20-26 g tunge Chbb:NMRI-hunmus (SPF) ble etter oral substanstilførsel plassert i en suspensjon av l%ig tylose hver for seg i lysskap-aktivitetsbur og deres bevegelighet vurdert 30, 90 og 150 minutter etter substanstilførselen hvert 5 minutt (tylose:karboksymetylcellulose).

Resultat;

Substans B innvirker ikke på bevegeligheten for mus i den store dose på 200 mg/kg p.o.

2. Beroligende eller opphissende virkning:

Innflytelse på bevegeligheten hos rotter

Metode:

Analogt med Fuhrer og Feldhofen (Arzneim.-Forsch. 11, 1027, 1961) ble substans B gitt til 6 160-190 g tunge Chbb-.THOM-hunrotter (SPF) i en mengde av 100 mg/kg p.o. i en suspensjon av l%ig tylose, bevegeligheten til enkeltdyrene i testburene målt fra 1 time etter substanstilførselen for 30 minutters varighet og vurdert i prosent av bevegeligheten til en tylose-kontrollgruppe.

Resultat;

N = antall dyr

Substans B innvirket ikke på bevegeligheten hos rotter ved en tilførsel av 100 mg/kg p.o.

3. Muskelavslappende virkning og/ eller ataksi- virkning: innflytelse på holdeevnen hos mus i roterende tråd-sylindre

Metode:

Overensstemmende med Young og Lewis (Science 105, 368, 1947) ble 10,20-26 g tunge Chbb:NMRI-hunmus (SPF) prøvet på sin holdeevne etter oral inngift av 400 mg/kg substans i destillert vann på tidene 30-60, 90 - 120, 210 - 240 og 2 70 - 300 minutter i langsomt roterende, skråttstilte tråd-sylindre.

Resultat:

Substans B hadde selv i meget stor dose på 400 mg/kg p.o. praktisk talt ingen innflytelse på fastholdeevnen hos mus. Substansen virket ikke muskelrelakserende og/eller koordi-neringshemmende.

4. Barbituratforsterkende virkning:

Innflytelse på varigheten av heksobarbitalnarkose hos mus Metode: Etter winter (J. <p>harmacol. exp. Ther. 94, 7, 1948) fikk 10, 20-26 g tunge Chbb:NMRI-hanmus (SPF) den substans B som skulle prøves, i en suspensjon av l%ig tylose p.o.. En kontrollgruppe fikk suspensjonsmidlet. 1 time senere fikk alle dyrene injisert 80 mg/kg heksobarbital i.p. Musene ble lagt på en 3 7°C varm metallplate og tiden fra begynnelsen av sted-reflekstapet til dens gjenopptreden målt som narkosevarighet. Denne ble vurdert i prosent av suspensjonsmiddelkontrollen.

Resultat:

Substans B hadde i en dose på 100 mg/kg p.o. ingen innflytelse på varigheten av heksobarbitalnarkose hos mus.

5. Antikonvulsiv virkning:

innflytelse på den maksimale elektrokrampe hos mus Metode: Etter Swinyard, Brown og Goodman (j. Pharmacol. exp. Ther. 106, 319, 1952) ble substans B gitt oralt til 10, 20-26 g tunge Chbb:NMRI-hanmus (SPF) i dest. vannløsning i en mengde av 200 mg/kg. 30, 150 og 300 minutter senere ble tonisk

ekstensorkrampe utløst hos dyrene ved hjelp av vekselstrøm (50 mA, 50 Hz, 2 sek. varighet) over hodeelektroder. Antikonvul-sivt virkende substanser lar ikke den toniske ekstensorkrampe opptre i ekstremitene.

Resultat:

Substans B hadde ingen antikonvulsiv virkning hos mus med en dose på 200 mg/kg p.o.

6. Antidepressiv virkning:

innflytelse på reserpin- hypotermien hos mus

Metode:

I overensstemmelse med Askew (Life Sei. 2, 275, 1963) ble det frembragt hypotermi hos 20-26 g tunge Chbb:NMRI-hanmus

(SPF) ved hjelp av 3 mg/kg reserpin s.c. 17 timer senere ble den senkede kroppstemperatur målt hos alle dyr og derpå ble 40 og 100 mg/kg av substans B i dest. vannløsning gitt oralt til

10 dyr/dose. En kontrollgruppe fikk løsningsmidlet p.o..

1 til 4 timer etter substanstilførselen ble temperaturen målt hver time. De verdier som er oppført i tabellen, er temperatur -middelverdier - SD.

Resultat:

Substans B hadde i en dose av 40 og 100 mg/kg p.o. praktisk talt ingen innflytelse på reserpin-hypotermien hos mus.

7. Antieksudativ virkning:

Innflytelse på kaolinødem hos rotter

Metode:

Etter Hillebrecht (Arzneim.-Forsch. 4, 607, 1954) ble det utløst et ødem hos 12 5-150 g tunge Chbb:THOM-rotter (SPF) av begge kjønn ved subplantar injeksjon av 0,05 ml av en 10%ig kaolinsuspensjon i en bakpote. 30 minutter tidligere ble substans B gitt oralt i en dose på 100 mg/kg som dest.-vannløs-ning til 10 forsøksdyr. 10 kontrolldyr fikk løsningsmidlet. Før substansinngiften og 5 timer senere ble potetykkelsen målt. Den ødem-forandrede virkning ble beregnet i prosent av den midlere svellingsgraden til kontrolldyrene.

Resultat:

Substans b hadde praktisk talt ingen antieksudativ virkning hos rotter ved en dosering på 100 mg/kg p.o.

8. ulcerogen virkning hos rotter

Metode:

Ti 200 g tunge ChbbrTHOM- han og hun-rotter (1:1) (SPF) ble gitt substans B oralt i en mengde av 200 mg/kg p.o. i l%ig tylosesuspensjon. En kontrollgruppe fikk suspensjonsmidlet. 4 timer senere ble alle dyr drept, maven fripreparert og in-spisert på slimhudlesjoner.

Resultat:

Substans B hadde i en dose på 200 mg/kg p.o. ingen ulcerogen virkning hos rotter.

9. Innflytelse på choleresen hos rotter

Metode;

Hos fastende, 180-220 g tunge Chbb:THOM-hanrotter (SPF) ble en kanyle bundet i ductus choledochus i uretan-narkose og gallevæsken registrert via en dråpeteller. Hver av 10 dyr ble tilført substans B i en dose på 100 eller 200 mg/kg i dest. vannløsning intraduodenalt. En kontrollgruppe fikk løsnings-midlet. Antall dråper i løpet av 1 time før behandlingen ble sammenlignet med antallet 1 til 5 timer etter behandling.

Resultat:

I tabell 10 ble det midlere dråpetall 1 til 5 timer etter behandling angitt i prosent av forverdiene.

Som tabellene 9 og 10 viser, hadde substans B i en dose

av 100 og 200 mg/kg intraduodenalt ingen innflytelse på choleresen hos rotter.

10. Kretsløpvirkning:

Innflytelse på kretsløpet hos narkotiserte katter

Metode:

Hos voksne katter i nembutalnarkose ble følgende parametre målt: Det arterielle blodtrykket i arteria carotis ved hjelp av Statham-trykkforvandler,

hjertefrekvensen ved hjelp av en Grass-tachograf,

pustefrekvensen ved hjelp av en Fleisch-pneumotachograf.

Substans B ble gitt i.v. som løsning i dest. vann i en mengde av lo mg/kg.

Resultat:

Substans B hadde i en mengde av 10 mg/kg i.v. ingen innflytelse på det arterielle blodtrykk, hjertefrekvensen og pustefrekvensen hos narkotiserte katter.

11. Innflytelse på trombocyttaggregasjonen

Metode:

Trombocyttaggregasjonen ble målt etter Born og Cross (J. Physiol. 170, 397, 1964) i platerikt plasma som er oppnådd ved sentrifugering av menneskelig citratblod. parameter var den maksimale aggregasjonshastigheten i prosent forandring overfor en kontroll og den prosentuelle forandring av den "optiske densiteten".

Aggregasjonen ble utløst ved hjelp av kollagen.

Resultat:

Substans b hadde med 1 x 10 -4 mol/l ingen innflytelse

på den kollagen-betingede trombocyttaggregasjonen.

12. Bakteriostase og fungistase

Metoder:

Substans B ble undersøkt på bakterie- og fungus-hemmende virkning i en rekkefortynningstest og i en agardiffusjonstest.

Resultat:

I rekkefortynningstesten hadde substans B med 320^ug/ml ingen virkning på Staphylococcus aureus SG 511, Strepto-coccus Aronson, Sc. pyogenes ATCC 8668, Escherichia coli ATCC 963 7, pseudomonas aeruginosa Hbg., Serratia marcescens ATCC 13880, Candida albicans ATCC 10231, Trychophyton mentagrophytes ATCC 9129 og Aspergillus niger.

Også i agardiffusjonstesten var substans B uvirksom med 16000^ug/ml mot de samme kimer.

13. Diuretisk virkning:

Innflytelse på diuresen hos rotter

Metode:

180-210 g store Chbb:THOM-hanrotter (SPF) ble holdt vekk fra næring med tilgang til vann i 24 timer. Substans B ble gitt oralt til 6 dyr/dose i doseringene 50, lOO og 200 mg/kg i dest. vannløsning med 1 ml/100 g kroppsvekt. I tillegg ble det gitt vann oralt i en mengde av 4 ml/100 g kroppsvekt. En kontrollgruppe fikk løsningsmiddel og vanntilførsel oralt. 5 timer etter behandling ble urinvolumet målt for hver behandlingsgruppe og konsentrasjonen av Na<+>, K<+> og Cl~ bestemt fotometrisk og kompleksometrisk.

Resultat:

Substans B hadde med 50, 100 og 200 mg/kg p.o. ingen innflytelse på diuresen hos rotter. Alle funne utskillings-verdier ligger i området (p - 0,05) av 50 kontrollmiddel-verdier:

Na<+>: 154,3 - 660,9 ^uVal/kg

K<+> : 146,3 - 550,0 yaVal/kg

Cl": 189,9 - 673,1 ^val/kg

Volumer: 3 7,1-49,3 ml/kg ,

14. Slimhudtålbarhet:

Lokal tålbarhet for kaninøyne

Metode:

Til hver av 4 kaniner (<j>, ) ble det tildryppet 1 dråpe av en l%ig løsning av substans B i dest. vann i conjunktival-sekken i et øye og øynene observert til tidene 15, 30, 60, 90, 120 minutter såvel som 24 timer deretter på conjunktiva-irritasjon (rødfarving, slimavsondring, osv.) såvel som pupill-forandring.. Det andre øye til hvert dyr tjente som kontroll.

Resultat:

Substans B tåltes godt av kaniner ved tildrypping av substansløsning i øynene.

C. Prøve på eventuelle akutte, subakutte, toksiske og

mutagene virkninger

1. Prøve på akutt toksisitet

Substans B,s akutte toksisitet ble bestemt etter oral inngift til han- og hun-mus, -rotter og -hunder. Substansen ble gitt som suspensjon i tylose når det gjelder applikasjon på mus og rotter og som løsning i vann når det gjelder applikasjon på hunder. I den etterfølgende tabell er angitt de dyr som døde innen 1, 7 og 14 dager etter den angitte dosering.

I observasjonstiden er ikke bare ingen dyr døde, men det kunne heller ikke observeres noen toksiske symptomer på dyrene. Alle dyr overlevde med fullstendig normale forhold behandling med den overordentlige høye dose på 10 g/kg.

2. undersøkelse på subakutt toksisitet

Den subakutte toksisitet for substans B ble undersøkt på rotter og hunder.

Undersøkelse på rotter

Forsøket ble foretatt på 10 han- og hun-rotter av stammen Chbb:TH0M. Over et tidsrom på 5 uker fikk dyrene daglig

750 mg/kg substans. i det angitte forsøkstidsrom forholdt dyrene seg normalt. Spontandødsfall opptrådte ikke. Etter for-løp av de 5 behandlingsukene ble dyrene drept og følgende organer preparert for en histologisk undersøkelse: hjerte, lunger, lever, milt, binyrer, hjerne, nyre og bukspyttkjertel.

Den histologiske undersøkelsen av disse organer ga ingen patologiske funn, som kunne bringes i sammenheng med substansinngiften.

Undersøkelse på hunder

Hver 3 han- og hun-beagle-hunder ble medtatt i forsøket. Disse dyr fikk likeledes i løpet av et tidsrom på 5 uker substans B i en dosering på 750 mg/kg i oral form. Det ble ikke observert noen forstyrrelser i almenbefinnende. Spontan-dødsfall opptrådte ikke.

Etter forløp av den fastsatte forsøkstid på 5 uker ble dyrene drept og de samme organer som hos rotter ble fraskilt og preparert for en histologisk undersøkelse.

Det kunne ikke oppdages noen funn i de angjeldende organer, som kunne ha vært bragt i forbindelse med substansinngiften.

3. Undersøkelse av mutagen virkning

Den viktigste fordring til et søtningsmiddel er sunnhets-messig ubetenkelighet for substansene. således oppviser eksempelvis sakkarin en mutagen virkning (R.P. Batzinger, S.-Y.L.

On og E Bueding, Science 198, 944, (1977)), som stiller spørsmål om dets anvendelse som søtningsmiddel.

Substans B ble undersøkt i AMES-systemet (Mutation Research 31, 347-364 (1975) på sine mutagene egenskaper. For å kunne påvise det totale spektrum av induserte, molekylære DNA-skader (basesubstitusjoner, rasterstøtmutasjoner, delesjoner), ble det som genetiske indikatorer anvendt de auxotrope bakterie-stammer Salmonella typhimurium TA 98, TA 100, TA 1535, TA 1537 og TA 1538.

For alle kim var testen oppbygget slik at innflytelsen

av et mikrosomalt enzymsystem med de tilsvarende kofaktorer på prøvesubstansen og forskjeller i enzyminduksjonen kunne under-søkes. Testingen foregikk uten og med tilsetning av et aktiveringssystem. For in-vitro-aktiveringen ble det anvendt S-9 overligger (bruddstykker av det endoplasmatiske retikulum) av normale, dvs. ikke forbehandlede rotter og av med "Aroclor 12 54" (500 mg/kg) induserte rotter. Av den induserte S-9-fraksjon ble det prøvet 3 forskjellige konsentrasjonstrinn.

Substanskonsentrasjonene lå på 0,25, 2,5, 5 og 10 mg/plate. I en forangående rekkefortynningstest viste den høyeste dosering ennå ingen hemming av kimveksten.

Ikke i noen av de undersøkte stammer førte substans B til en stigning i den spontane mutasjonsgraden. En innflytelse på enzyminduksjonen og aktiveringsfraksjonen på tilbakemutasjons-resultatene var ikke påvisbar. De tellede kolonier på substans-platene lå i spontanområdet for de aktuelle teststammene.

Forsøkene viser at substans B ikke utløser noen base-substi tus joner (S. typhimurium TA 1535, TA 100) og ikke noen "frameshift"-mutasjoner (S. typhimurium TA 153 7, TA 1538,

TA 98), og gir således ingen henvisning for en mutagen potens hos substans B.

Følgende eksempler skal tydeliggjøre fremstillingen av søtningsmidlene: Eksempel 1

4- hydroksy- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd

5 g (25,2 mmol) 3-amino-4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-1,1-dioksyd og 2,02 g (50,5 mmol) natriumhydroksyd ble oppvarmet i 15 ml vann i 6,5 timer på tilbakeløp. Deretter ble løsningen behandlet ved 60°C med aktivkull og filtrert. Filt-ratet ble ansyret ved 60°C med kons., vandig saltsyre (ca. 5 ml, ca. 0,06 mol). Det bunnfall som oppstod ble avfiltrert, tørket og omkrystallisert fra vann. Det ble oppnådd 4,62 g (92% av det teoretiske) 4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd; smeltepunkt: 228°C.

IR(CH2Cl2): 3320 (NH, OH assos.); 1720 (CO); 1335 og 1140 cm<-1>

(S02)

MS: 199 (M+), 136, 119 og 108 m/e.

C?H5N04S (199,19)

Utgangssubstansen 3-amino-4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-1,1-dioksyd ble fremstilt på følgende måte, utgående fra 2-nitro-6-metoksy-benzonitril (A. Russel og W.G. Tebbens, Org. Synthesis, Coll. Vol. III, s. 293):

2- amino- 6- metoksy- benzonitril

lO g (56,1 mmol) 2-nitro-6-metoksy-benzonitril, 26,6 g (220 mmol) tinn og 12,7 g (56,1 mmol) tinn(II)-klorid ble oppvarmet i 160 ml halvkonsentrert saltsyre i 1,5 timer på til-bakeløp. Derpå ble reaksjonsblandingen avkjølt til 60°C og ved denne temperatur ble en løsning av 40 g natriumhydroksyd i 10 ml vann tildryppet. Etter fullstendig natriumhydroksyd-tilsetning (pH: ca. 4) ble blandingen innstilt på pH 9 ved tilsetning av natriumkarbonat og det oppnådde bunnfall avsuget. Filterresten ble oppvarmet med 0,2 1 etanol i 20 min. på til-bakeløp og filtrert. Filtratet ble inndampet og ga 9 g råmateriale. Ekstraksjonen av tinnhydroksyd-produkt-blandingen ble gjentatt og ga enda ca. 0,5 g råmateriale.

Råproduktet fra etanol ble omkrystallisert under anvendelse av aktivkull. Den inndampede moderlut ga en 2dre fraksjon av samme renhet. Det oppnås 7,5 g (90% av det teoretiske) 2-amino-6-metoksy-benzonitril med smeltepunkt 145°C.

3- amino- 4- metoksy- l, 2- benzisotiazol- l, 1- dioksyd

10 g (67,5 mmol) 2-amino-6-metoksybenzonitril ble opp-løst i 80, ml iseddik ved 60°C og tilsatt 80 ml kons., vandig saltsyre på en gang. Derpå ble reaksjonsblandingen avkjølt til -5°C og diazotert ved denne temperatur ved tildrypping av en løsning av 4 g natriumnitritt i 18,5 ml vann. Reaksjonsblandingen ble etteromrørt i 1/2 time (temperaturstigning til ca. 0°C) og innført porsjonsvis i en forberedt blanding av 94 ml av en 30%ig svoveldioksydløsning i iseddik og en løsning av 1,7 g kobber(II)-klorid i 4 ml vann. Temperaturen i den foreliggende blanding oppgikk til 20°C og denne temperatur ble også bibeholdt under tilsetning av diazoniumsaltløsningen.

Derpå ble reaksjonsblandingen etteromrørt i 3 timer, hvorved farven slo om fra rødt til gulgrønt og en del av sulfokloridet skilte seg ut. Sulfokloridet ble avfiltrert, vasket grundig med isvann og tørket (sulfoklorid: Iste fraksjon). Filtratet ble inndampet til en fjerdedel av sitt volum og tilsatt fem ganger denne mengde isvann. Det utkrystalliserte sulfoklorid ble frafiltrert, vasket med isvann og tørket (2dre fraksjon). De to sulfokloridfraksjonene ble oppløst i 40 ml dioksan og oppvarmet til 40°C og ved denne temperatur dråpevis tilsatt en blanding av 20 ml etanol og 20 ml kons., vandig ammoniakk. Etter avsluttet tilsetning ble blandingen omrørt i 1 time ved 40°C og derpå kokt i 2 timer på tilbakeløp. Etter avkjøling ble delprodukt (Iste fraksjon) frafiltrert , vasket med vann og filtratet inndampet til tørrhet i vakuum. Resten ble suspendert i vann, frafiltrert og vasket med vann og litt kald etanol (2dre fraksjon). Etter påfølgende tørking ble det oppnådd i alt 10 g (70% av det teoretiske) 3-amino-4-metoksy-l,2-benzisotiazol-l ,1-dioksyd; smp. 273-276°C.

3- amino- 4- hydroksy- l, 2- benzisotiazol- l, 1- dioksyd

5 g 3-amino-4-metoksy-l,2-benzisotiazol-l,1-dioksyd og 1,63 g kaliumcyanid ble oppvarmet i 15 ml dimetylsulfoksyd under omrøring til en temperatur på 130-140°C (badtemperatur 160°C) og holdt i 1,5 timer ved denne temperatur. Den av-kjølte reaksjonsblanding ble innrørt i 250 ml metylenklorid og det utfelte bunnfall ble frafiltrert, tørket og oppløst i 30 ml vann. Løsningen ble behandlet ved 60°C med aktivkull og filtrert varm. Det varme filtrat ble bragt til pH 1 med konsentrert, vandig saltsyre. Etter avkjøling ble det utfelte produkt avsuget, vasket med litt isvann og tørket i vakuum. Det ble oppnådd 43 g (92% av det teoretiske) 3-amino-4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-l,1-dioksyd; smp. 305°C (spaltn.).

Eksempel 2

4- hydroksy- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- l, 1- dioksyd- natriumsalt

10 g 4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-l,1-dioksyd

ble oppløst i isopropanol ved en temperatur på 60°C og ved denne temperatur tilsatt en støkiometrisk mengde natronlut (2,0 g i 6 ml vann). Etter avkjøling ble natriumsaltet av 4-hydroksy-1,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksydet avfiltrert, vasket med isopropanol og eter og tørket. Det ble oppnådd 10,8 g (96% av det teoretiske); smp. > 3 50°C.

IR(KBr): 3320 (NH og OH assos.), 1730 (CO), 1330 og 1140 cm<-1 >(S02).

lH-NMR(DMSO-d6) : <__ = 10,6 (s,l,0H, utbyttbar med CD30D);

7,55 (dd,lH,J=4Hz, 6-H); 7,20 og 7,05 (to d, hver lH, J =4 Hz, 5- H og 7-H)

C7H4NNa04S x H20 (239, 19)

Eksempel 3

4, 6- dihydroksy- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd

Til 25 ml polyfosforsyre, som var oppvarmet til 60°C, ble det tilsatt 1,5 g (4,7 mmol) 2-(N-tert.-butyl)-sulfamoyl-4,6-dimetoksybenzosyre og blandingen ble omrørt ved 80°C i 1 time. Reaksjonsblandingen ble helt på is og det oppnådde bunnfall ble avfiltrert. Filtratet ble ekstrahert tre ganger med etylacetat og den organiske fase ble tørket og inndampet. Sammen med det ovenfor oppnådde bunnfall ble resten omkrystallisert fra metanol og ga 0,74 g (65% av det teoretiske) 4,6-dimetoksy-1,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd; smp. 258°C.

CgHgN05S (243,25)

Det oppnådde 4,6-dimetoksyderivat ble opptatt i 25 ml etylenklorid og tilsatt 3,05 g (12,2 mmol) bortribromid. Etter 3 timers koking på tilbakeløp ble ytterligere 3,05 g bortribromid tilsatt og blandingen kokt i 3 timer på tilbakeløp. Reaksjonsblandingen ble overført i metanol og flere ganger inndampet til tørrhet med fornyet metanoltilsetning. Resten ble opptatt i vandig natriumbikarbonatløsning. Denne løsning ble vasket med etylacetat, surgjort med saltsyre og ekstrahert med etylacetat. Etylacetatekstrakten ble tørket og inndampet. Den gjenværende rest ga etter omkrystallisasjon fra etylenklorid 0,31 g (48% av det teoretiske) 4,6-dihydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-l,1-dioksyd; smp. 286°C.

IR(KBr): 3420, 3260 (0H,NH), 1700 (CO), 1330 og 1145 cm"<1 >(so2).

lH-NMR(CDCl3 + CD30D): = 6,8(d,lH,J=l,5Hz) og 6,57(d, hver lH,J=l,5Hz, 3-H og 5-H).

C7H5N05S (215,19)

Fremstillingen av utgangsforbindelsen 2-(N-tert.-butyl)-sulfamoyl-4,6-dimetoksy-l,2-benzosyre foregikk utgående fra 3,5-dimetoksyanilin på følgende måte:

3, 5- dimetoksybenzensulfonsyreklorid

Til en løsning av 26,6 g (0,174 mol) 3,5-dimetoksyanilin

i 100 ml iseddik ble det under kjøling tilsatt (reaksjons-temperatur maksimalt +20°C) 50 ml konsentrert, vandig saltsyre. Under kjøling og ved en temperatur på -8 til -3°C ble det i løpet av 3 5 minutter tildryppet en løsning av 12 g (0,174 mol) natriumnitritt i 25 ml vann. Etter omrøring i 1 time i kulde-badet ble blandingen filtrert og det mørkebrune filtratet ble helt i en omrørt suspensjon av 10,2 g (60 mmol) kobber(II)-klorid og 2 g (20 mmol) kobber(I)-klorid i 120 ml av en 30%ig løsning av svoveldioksyd i iseddik ved en temperatur av 20 til 25°C. Reaksjonstemperaturen steg først til 40°C og etter at den var avtatt ble blandingen igjen oppvarmet i 90 minutter ved 40°C. Derpå ble reaksjonsblandingen kraftig inndampet og helt i 2 1 isvann. Den ble ekstrahert tre ganger med eter og de

organiske ekstrakter ble vasket med vann, natriumbikarbonat-løsning og på nytt med vann.

Eterfasen ble inndampet etter tørking og behandling med aktivkull ga 19,8 g (48,5%) 3,5-dimetoksybenzensulfonsyreklorid. En prøve ble renset ved omkrystallisasjon fra cykloheksan; smp. 74°c.

N- tert.- butyl- 3, 5- dimetoksy- benzensulfonamid

Til en løsning av 10,0 g (42 mmol) 3,5-dimetoksybenzensulfonsyreklorid i 100 ml dioksan ble det tildryppet en løsning av 7,3 g (0,1 mol) tert.-butylamin i 20 ml .dioksan ved en temperatur av 40°C i løpet av 15 minutter. Straks temperaturen begynte å synke, ble blandingen oppvarmet i 1,5 timer til 40°C og 2 timer ved 60°C. Etter avkjøling ble blandingen filtrert og filtratet inndampet i vakuum. Resten ble omkrystallisert fra cykloheksan og ga 7,5 g (64% av det teoretiske) N-tert.-butyl-3,5-dimetoksy-benzensulfonamid; smp. 140°C (fra etanol). C12HlgN04S (273,36)

2-( N- tert.- butyl)- sulfamoyl- 4, 6- dimetoksybenzosyre

15,3 ml av en 15%ig løsning av n-butyl-litium i heksan

(25 mmol) ble i løpet av 10 minutter ved en temperatur av -10 til -3°C tildryppet til en løsning av 2,5 g (25 mmol) ny-destillert diisopropylamin i 40 ml vannfritt tetrahydrofuran. Blandingen ble etteromrørt i 20 minutter, så avkjølt til -70°C og ble ved denne temperatur i løpet av 40 minutter tildryppet 1,7 g (6,2 mmol) N-tert.-butyl-3,5-dimetoksy-benzensulfonamid oppløst i 50 ml tetrahydrofuran. Etter avsluttet tilsetning lot man reaksjonsblandingen få varme seg opp til romtemperatur og den ble omrørt i enda 1 time.

Derpå ble blandingen på nytt avkjølt til -70°C og det ble ved denne temperatur ledet en karbondioksydstrøm over reaksjonsblandingen. Etter avsluttet reaksjon (varmetoning) fikk blandingen varme seg opp til romtemperatur under fortsatt karbondioksydstrøm. Reaksjonsblandingen ble inndampet i vakuum og den faste rest ble fordelt mellom vann og eter. Den organiske fase ga etter vasking med vann og inndamping 1,1 g ut-gangsforbindelse, som på nytt ble anvendt i reaksjonen. Den vandige fase ble ansyret med saltsyre. Det bunnfall som oppstod, ble omkrystallisert fra benzen og ga 0,5 g (86% utbytte, beregnet på omsatt utgangsmateriale) 2-(N-tert.-butyl)-sulfamoyl-4,6-dimetoksybenzosyre; smp. 209°c (spalting). IR(KBr): 1730, 1710 (CO), 1320 og 1140 cm<-1> (S02)

1H-NMR (DMS0-d6+CD30D): $ =7,15 (d,lH, J=l,5 Hz) og 6,90

(d,lH, J = 1,5Hz, 3-H og 5-H); 4,05 (s,3H) og 4,08 (s,3H; 4-OCH3 og 6-OCH3); 1,18 (s,9H,C(CH3)3).

C13H19N06S (317<37)

Eksempel 4

4- hydroksy- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd

2,5 g (11,8 mmol) 3-amino-4-metoksy-l,2-benzisotiazol-1,1-dioksyd ble oppvarmet i en løsning av 0,47 g (11,8 mmol) natriumhydroksyd i 300 ml vann i 3 timer på tilbakeløp. Reaksjonsblandingen ble filtrert varm og ansyret med saltsyre.

Det oppnådde bunnfall ble avfiltrert, tørket og omkrystallisert fra benzen/etylacetat. Det ble oppnådd 2,0 g (9,4 mmol) 4-metoksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd (smp. 224°C), som ble oppløst i 500 ml etylenklorid og tilsatt lo g (40 mmol) bortribromid ved 0°C. Reaksjonsblandingen ble langsomt oppvarmet og oppvarmet i 1 time på tilbakeløp. Derpå ble blandingen inndampet i vakuum og deretter inndampet flere ganger i vakuum under tilsetning av etanol. Det oppnådde produkt ble omkrystallisert fra vann og ga 1,6 g (68% av det teoretiske) 4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd; smp. 228°C.

C?H5N04S (199,19)

Eksempel 5

4- hydroksy- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd

2,5 g (11,8 mmol) 3-amino-4-metoksy-l,2-benzisotiazol-1,1-diokasyd ble omsatt med natriumhydroksyd analogt med eks. 4 og overført i 4-metoksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd

ved påfølgende ansyring, som derpå ble oppvarmet med 20 g pyridin-hydroklorid til 200-205°C. Reaksjonsblandingen ble etter avkjøling utkokt flere ganger med benzen, oppløst i vann og løsningen igjen utkokt med benzen. De forenede benzen-faser ble tørket og inndampet i vakuum. Resten ble omkrystallisert fra vann og ga 1,3 5 g (5 7,5% av det teoretiske) 4-hydroksy-1,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd; smp. 228°C.

C7H5N04S (199,19)

Eksempel 6

4- hydroksy- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd

2,5 g (11,8 mmol) 3-amino-4-metoksy-l,2-benzisotiazol-1,1-dioksyd ble analogt eksempel 5 omsatt med natriumhydroksyd og derpå ved påfølgende ansyring overført i 4-metoksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-l,1-dioksyd. Derpå ble denne forbindelse oppvarmet sammen med 650 mg (10 mmol) kaliumcyanid i dimetylsulfoksyd i 3 timer ved 180°C. Ved tilsetning av petroleter ble kaliumsaltet av produktet utfelt, og dette ble oppløst i vann. Ved ansyring med vandig saltsyre, avfiltrering og omkrystallisasjon ble det oppnådd 1,46 g (62% av det teoretiske) 4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd; smp. 228°C (fra vann).

C?H5N04S (199,19)

Eksempel 7

4- hydroksy- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd

2,5 g (11,8 mmol) 3-amino-4-metoksy-l,2-benzisotiazol-1,1-dioksyd ble omsatt analogt eksempel 6. istedenfor kalium-cyanid ble det brukt kaliumbromid. Det ble oppnådd 1,05 g (45% av det teoretiske) 4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd; smp. 228°C (fra vann).

C7H5N04S (199,19)

Eksempel 8

4- hydroksy- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd

8,1 g (40 mmol) 3-metoksy-2-metyl-benzensulfonamid og

5,5 g (52 mmol) vannfri soda ble tilsatt 300 ml vann og derpå ble en løsning av 15,9 g (500 mmol) kaliumpermanganat i 400 ml vann tilsatt dråpevis ved en temperatur på 70 - 80°C. Derpå

ble reaksjonsblandingen oppvarmet på tilbakeløp (ca. 1-2 timer) inntil avfarvning, og filtrert mens den ennå var varm. Filt-ratet ble inndampet i vakuum til det halve volumet og ansyret med konsentrert, vandig saltsyre. Først utkrystalliserte en liten mengde utgangssubstans og etter henstand over natten kunne utkrystallisert produkt frafiltreres.

Ved ekstraksjon av den vandige moderluten med eter kunne det isoleres ytterligere en del produkt. Etter omkrystallisasjon fra benzen/etylacetat ble det oppnådd 4,8 g (56% av det teoretiske) 4-metoksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd (smp. 225°C), som ble oppløst i 1000 ml etylenklorid og ble tilsatt 11,3 g (45 mmol) bortribromid ved -10°C. Reaksjonsblandingen ble deretter omrørt i 30 minutter ved romtemperatur og oppvarmet 1 time på tilbakeløp. Derpå ble blandingen inndampet i vakuum, resten ble oppvarmet med 150 ml 70%ig etanol i 15 minutter og flere ganger inndampet i vakuum under tilsetning av etanol. Det ble oppnådd 3,4 g (75% av det teoretiske) 4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd; smp. 228°C (fra vann).

C7H5N04S (199,19)

Utgangsforbindelsen 4-metoksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd ble oppnådd fra 2-metoksy-6-nitrotoluen på følgende måte:

3- metoksy- 2- metylanilin

200 g (1,19 mol) 2-metoksy-6-nitrotoluen ble hydrert i 2,5 1 etanol i nærvær av 25 g Raney-nikkel ved 100 bar til opptak av den teoretiske hydrogenmengde. Reaksjonsblandingen ble filtrert og inndampet i vakuum. Den påfølgende destilla-

sjon ga 158,3 g (97% av det teoretiske) 3-metoksy-2-metylanilin; kokepunkt: 126°C ved 16,2 5 mbar.

3- metoksy- 2- metyl- benzensulfonamid

10,0 g (73 mmol) 3-metoksy-2-metylanilin ble oppløst i 50 ml 50%ig vandig eddiksyre som er mettet med gassformig klor-hydrogen, og diazotert med 5,5 g (80 mmol) natriumnitritt (opp-løst i 10 ml vann). Et lite nitrittoverskudd ble fjernet med urea. Diazoniumsaltløsningen ble tilsatt 6 g magnesiumsulfat og derpå helt på 60 ml iseddik som var mettet med svoveldioksyd, og som på forhånd var tilsatt 3 g kobber(I)-klorid.

Reaksjonsblandingen ble oppvarmet langsomt til romtemperatur og omrørt i 4 timer. Etter tilsetning av 500 ml vann ble råproduktet ekstrahert med metylenklorid. De organiske fasene ble vasket med vann, natriumbikarbonatløsning og på nytt med vann, tørket, inndampet og resten destillert i vakuum. Det destillat som ble oppnådd ved et trykk på 19,5 mbar og ved et kokepunkt på 110 til 135°C (sulfonsyreklorid), ble opptatt i 50 ml etanol og tilsatt konsentrert, vandig ammoniakk. Reak-sjonsblandingen ble omrørt i 15 minutter og inndampet i vakuum. Resten ble omkrystallisert fra metanol/vann og det ble oppnådd 4,6 g (31% av det teoretiske) 3-metoksy-2-metyl-benzensulfonamid; smeltepunkt: 193°C.

Eksempel 9

4- hydroksy- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd

6,6 g (30 mmol) 4-klor-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd, 12,3 g (90 mmol) kaliumkarbonat, 0,6 g kobberpulver og 1,5 g kobber(II)-klorid ble oppvarmet i 110 ml vann i 12 timer i en glassautoklav ved 150°C. Deretter ble reaksjonsblandingen fortynnet med vann, oppvarmet og filtrert varm. Filtratet ble ansyret med saltsyre og ekstrahert med eter. Eterekstrakten ble inndampet og den oppnådde rest omkrystallisert fra vann. Det ble oppnådd 4,3 g (72% av det teoretiske) 4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd; smp. 228°C.

C7H5N04S (199,19)

Fremstillingen av utgangsforbindelsen 4-klor-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd foregikk utgående fra 2-klor-nitrotoluen ved hjelp av én av følgende fremgangsmåter:

Fremgangsmåte A

3- klor- 2- metyl- anilin

100 g (0,583 mol) 2-klor-6-nitrotoluen ble hydrert i en suspensjon av 10 g Raney-nikkel i 1 liter etanol. Etter at den beregnede mengde hydrogen var opptatt ble reaksjonsblandingen filtrert og filtratet inndampet i vakuum.

Resten ble destillert ved et vakuum på 14 mbar. Den substans som destillerte over ved 134-140°C, var 3-klor-2-metylanilin; utbytte 72 g (87% av det teoretiske); kp.: 140°C/14,3 mbar.

3- klor- 2- metyl- benzensulfonsyreklorid

30 g (0,212 mol) 3-klor-2-metylanilin ble tilsatt 50 ml konsentrert, vandig saltsyre. Blandingen ble avkjølt til -7 til -3°C og ble tildryppet en løsning av 14,6 g (0,212 mol) natriumnitritt i 50 ml vann ved denne temperatur i løpet av 1 time. Blandingen ble omrørt i en time ved 0°C, deretter tilsatt 20,3 g (0,1 mol) magnesiumklorid-heksahydrat, omrørt i 10 minutter og reaksjonsblandingen filtrert. Filtratet ble helt i en tynn stråle til en suspensjon av 12 g (71 mmol) kobber(II)-klorid i iseddik. Reaksjonsblandingen varmet seg under denne tilsetning fra 20 til 40°C under sterk gassutvikling. Den ble omrørt i ytterligere 60 minutter ved 35°C. Derpå ble den tilsatt 500 g is, omrørt inntil isen var smeltet og filtrert. Det ble oppnådd 38,2 g (80% av det teoretiske) 3-klor-2-metyl-benzensulfonsyreklorid som kunne anvendes direkte i den etterfølgende reaksjon.

3- klor- 2- metyl- benzensulfonamid

38,2 g (0,17 mol) 3-klor-2-metyl-benzensulfonsyreklorid ble oppløst i 200 ml dioksan og oppvarmet til 40°C. I løpet av 15 minutter ble det tildryppet en blanding av 100 ml kons., vandig ammoniakk og 100 ml etanol, hvorved temperaturen i reaksjonsblandingen steg til 55°C.

Derpå ble blandingen oppvarmet i ytterligere 2 timer ved 70°C og deretter avkjølt og filtrert. (Resten bestod av- 3,3'-diklor-2,2<1>-dimetyl-difenylsulfid). Filtratet ble inndampet i vakuum og tilsatt isvann. Bunnfallet ble avsuget og vasket med isvann og ga etter omkrystallisasjon fra etanol/vann 24 g (69% av det teoretiske) 3-klor-2-metylbenzensulfonamidj smp. 179°C.

C7HgClN02S (205,67)

Ved ansyring med kons., vandig saltsyre ble det fra filtratet oppnådd 3-klor-2-metyl-benzensulfinsyre, smp. 112°C, utbytte 7,0 g tilsvarende 22% av det teoretiske. Denne sulfin-syre lot seg med kobber(II)-klorid i maursyre med 88% utbytte overføre i 3-klor-2-metyl-sulfonsyreklorid (40°C, 1 time, opp-arbeiding ved tilsetning av kons., vandig saltsyre og is) og følgelig likeledes til 3-klor-2-metyl-benzensulfonamid. Total-utbyttet steg da til 85% av det teoretiske.

4- klor- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd

16,4 g (80 mmol) 3-klor-2-metyl-benzensulfonamid ble oppvarmet sammen med 14 g (100 mmol) kaliumkarbonat og 33,2 g (210 mmol) kaliumpermanganat i 3 50 ml vann i 1 time på tilbake-løp. Reaksjonsblandingen ble filtrert varm og filterresten vasket med varmt vann. De forenede filtrater ble ansyret med kons., vandig saltsyre og avkjølt. Krystallisatet ble avsuget, vasket med vann og tørket og ga 12,6 g (72,5% av det teoretiske) 4-klor-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd; smp. 2l0°C

(fra vann).

IR(KBr): 3420 (NH), 1730 (CO), 1330 og 1180 cm<-1> (S02) C7H4C1N03S (217,64)

Fremgangsmåte B

2- klor- 6- nitro- benzosyre

En blanding av 77,7 g (0,453 mol) 2-klor-6-nitrotoluen, 190 g (1,2 mol) kaliumpermanganat, 500 ml ln kalilut og 4 1 vann ble oppvarmet i 8,5 timer ved 100°C. Etter henstand over natten ble det tilsatt 25 g (0,16 mol) kaliumpermanganat og reaksjonsblandingen oppvarmet i ytterligere 2,5 timer ved 100°C. Derpå ble det ikke-omsatte utgangsmateriale avdestillert med vanndamp. Den gjenværende reaksjonsløsning ble filtrert, filterrestén vasket med varmt vann og filtratet inndampet til ca. 750 ml. Etter ansyring med saltsyre ble det oppnådd et bunnfall som ble avfiltrert og tørket. Det ble oppnådd 45,9 g (50% av det teoretiske) 2-klor-6-nitro-benzosyre; smp. 166°C

(fra etylenklorid).

2- klor- 6- nitro- benzosyreklorid

Til en suspensjon av 20,1 g (0,1 mol) 2-klor-6-nitro-benzosyre i 150 ml vannfritt benzen ble det tilsatt 1 ml dimetyl-formamid og 17,9 g (0,15 mol) tionylklorid. Etter 30 minutters omrøring ble blandingen oppvarmet til tilbakeløpstemperatur og etter 3 timers forløp ble det tilsatt ytterligere 17,9 g (0,15 mol) tionylklorid. Etter ytterligere 3 timers tilbake-løpskoking ble blandingen filtrert etter avkjøling og filtratet ble inndampet i vakuum. Det ble oppnådd 18,9 g (85,9%

av det teoretiske) 2-klor-6-nitro-benzosyreklorid som olje.

2- klor- 6- nitro- benzosyremetylester

I løpet av 10 minutter ble 18,9 g (86 mmol) 2-klor-6-nitro-benzosyreklorid tildryppet til 100 ml metanol. Etter 4 timers tilbakeløpsoppvarming ble blandingen inndampet i vakuum. Resten ble behandlet med litt iskald metanol og avfiltrert.

Det ble oppnådd 12,3 g (66% av det teoretiske) 2-klor-6-nitro-benzosyremetylester; smp. 98°C (fra cykloheksan).

6- klor- antranilsyrernetylester

4,5 g (0,212 mol) 6-klor-2-nitro-benzosyremetylester ble hydrert i 1,8 1 metanol med Raney-nikkel inntil beregnet hydrogenmengde var opptatt. Den filtrerte reaksjonsblanding ble inndampet i vakuum og resten destillert i vakuum. Det ble oppnådd 34,6 g (88% av det teoretiske) 6-klor-antranilsyremetylester? kokepunkt: 158°C ved 14,3 mbar.

6- klor- 2- klorsulfonyl- benzosyremetylester

34,6 g (0,186 mol) 6-klor-antranilsyremetylester ble tilsatt til 70 ml kons., vandig saltsyre under omrøring og kjøling

og diazotert ved en temperatur på 0 til +10°C med en løsning av 12,8 g (0,186 mol) natriumnitritt i 30 ml vann. Reaksjonsblandingen ble omrørt i 45 minutter ved 0°C og den ble deretter helt i en omrørt suspensjon av 2 g kobber(I)-klorid og 17 g kobber(II)-klorid i 160 ml av en 30%ig løsning av svoveldioksyd i iseddik. Etter avsluttet nitrogenutvikling ble blandingen omrørt i ytterligere 2 timer ved romtemperatur. Blandingen ble ekstrahert med eter og de organiske ekstrakter vasket, tørket og inndampet. Det ble oppnådd 38,2 g (76% av det teoretiske) 6-klor-2-klorsulfonyl-benzosyrenretylester.

4- klor- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd

Til en løsning av 38,2 g (0,141 mol) 6-klor-2-klorsulfonyl-benzosyremetylester i 150 ml dioksan ble i løpet av.20 minutter ved en temperatur av 30 til 50°C tildryppet 150 ml etanol mettet med ammoniakk. Derpå ble blandingen oppvarmet i 2 timer ved 40°C og ytterligere i 2 timer ved 60°C. Etter avkjøling ble blandingen inndampet, behandlet med eter og filtrert. Filterresten ble kokt med vann. Den ble filtrert varm og filtratet ansyret med saltsyre. Det ble oppnådd 19,8 g (64,5% av det teoretiske) 4-klor-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd; smp. 210°C.

C7H4ClN03S (217,64)

Eksempel lo

4- hydroksy- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd I 50 g polyfosforsyre, som var oppvarmet til 60°C, ble det i løpet av 5 minutter tilsatt 3,4 g (12 mmol) 2-(N-tert.-butyl)-sulfamoyl-6-metoksybenzosyre. Derpå ble blandingen oppvarmet i ytterligere 20 minutter ved 70°C og den ennå varme reaksjonsblanding ble tilsatt is. Det oppnådde bunnfall ble avfiltrert og omkrystallisert fra vann (1,6 g; smp. 224°C; CgH7N04S: 4-metoksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd).

Krystallisatet ble omsatt med 24 ml (25 mmol) bortribromid i 400 ml etylenklorid i 1 time ved romtemperatur og 2 timer ved tilbakeløpstemperatur. Derpå ble reaksjonsblandingen inndampet og resten tilsatt metanol flere ganger og avdampet. Resten ble omkrystallisert fra isopropanol og ga 1,4 g (58% av det teoretiske) 4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksydj smp. 224°C.

C7H5N04S (199,19)

Fremstilling av utgangsforbindelsen 2-(N-tert.-butyl)-sulfamoyl-6-metoksy-benzosyre skjedde på følgende måte utgående fra m-anisidin:

3- metoksy- benzensulfonsyreklorid

61,6 g (0,5 mol) m-anisidin ble oppløst i 50 ml iseddik og tilsatt dråpevis 110 ml kons., vandig saltsyre. Blandingen ble avkjølt til 0°C og diazotert med en løsning av 38 g (0,551 mol) natriumnitritt i 75 ml vann. Denne blanding ble omrørt i ytterligere 10-15 minutter og den ble helt langsomt i en blanding av 24 g (0,14 mol) kobber(II)-klorid og 5 g kobber-(I)-klorid i 300 ml av en 30%ig løsning av svoveldioksyd i iseddik og 450 ml benzen, hvorved det ble observert en sterk gassutvikling og en temperaturstigning til 40°C. Så snart reaksjonstemperaturen falt ble blandingen oppvarmet ytterligere 1 time ved 40°C. Etter avkjøling ble blandingen fortynnet med

2,5 1 isvann og etter filtrering ble den organiske fase fraskilt. Denne ble vasket med vann og natriumbikarbonat. Det ble oppnådd 84,5 g (82% av det teoretiske) av 3-metoksy-benzensulfonsyreklorid.

N- tert.- butyl- 3- metoksybenzensulfonamid

49,5 g (0,24 mol) 3-metoksy-benzensulfonsyreklorid ble oppløst i 50 ml tetrahydrofuran og tildryppet til en løsning av 40 g (0,55 mol) tert.-butylamin i 200<*>ml tetrahydrofuran i løpet av 2 5 minutter. Blandingen ble omrørt i 1 time ved romtemperatur og 7 timer ved 60°C. Reaksjonsblandingen ble filtrert og filtratet inndampet i vakuum. Resten ble behandlet med cykloheksan og ga 54,1 g (92,6% av det teoretiske) av N-tert.-butyl-3-metoksysulfonamid; smp. 100°C.

2-( N- tert.- butyl)- sulfamoyl- 6- metoksy- benzosyre

En løsning av 3,3 g (14 mmol) N-tert.-butyl-3-metoksybenzensulfonamid i 70 ml vannfritt tetrahydrofuran ble under nitrogen ved en temperatur av -60 til -50°C i løpet av 15 minutter dråpevis tilsatt 19 ml av en 15%ig løsning av n-butyl-litium i heksan (31 mmol). Derpå ble reaksjonsblandingen om-rørt i 1 time ved 0°C og etter fornyet avkjøling til -70 til -50°C ble det ledet en karbondioksydstrøm over blandingen. Karbondioksyd-behandlingen ble etter avsluttet eksoterm reaksjon fortsatt i ennå 1 time ved romtemperatur. Derpå ble reaksjonsblandingen inndampet i vakuum og resten fordelt mellom isvann og eter. Det vandige sjikt ble vasket med eter og ansyret med saltsyre. Bunnfallet ble avfiltrert og ga 3,5 g (87% av det teoretiske) av 2-(N-tert.-butyl)-sulfamoyl-6-metoksy-benzosyre.

Eksempel 11

4- hydroksy- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- l, 1- dioksyd

En løsning av 1,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,l-dioksyd-4-diazoniumklorid, som var fremstilt ved diazotering av 1,98 g (10 mmol) 4-amino-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd med natriumnitritt i fortynnet saltsyre, ble tilsatt 150-ml 10%ig, vandig svovelsyre og oppvarmet på vannbad inntil avslutning av nitrogenutviklingen. Etter avkjøling ble blandingen sterkt ansyret med kons., vandig saltsyre og ekstrahert med eter. Den organiske fase ble inndampet, resten oppløst i en liten mengde fortynnet natronlut og etter filtrering ble blandingen på nytt ansyret med saltsyre. De krystaller som skilte seg ut, ble omkrystallisert fra vann og ga 98 g (40% av det teoretiske) av 4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd; smp. 228°C.

C7H5N04S (199,19)

Utgangsforbindelsen 1,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd ble fremstilt på følgende måte:

2- metyl- 3- nitro- benzensulfonamid

7,5 g (49 mmol) 2-amino-6-nitrotoluen ble oppløst i en blanding av 27,5 g kons. svovelsyre og 250 ml vann og diazotert med en løsning av 3,75 g (54 mmol) natriumnitritt i 7,5 ml vann ved en temperatur av 0 til 5°C. Etter 2 timer ble reaksjons-

blandingen innført porsjonsvis i en forberedt blanding av 90 ml av en 30%ig svoveldioksydløsning i iseddik og en løsning av 1,5 g kobber(II)-klorid i 4 ml vann. Temperaturen ved inn-føringen oppgikk til 20°C og den videre behandling og omsetning med ammoniakk foregikk analogt med beskrivelsen av 3-metoksy-2-metyl-benzensulfonamidet (eks. 8). Det ble oppnådd 8,2 g (77% av det teoretiske) av 2-metyl-3-nitro-benzensulfonamid. C7H8N204S (216,21)

4- nitro- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd

8,0 g (3 7 mmol) 2-metyl-3-nitro-benzensulfonamid ble oksydert med kaliumpermanganat i vann analogt eksempel 8. Etter eterekstraksjonen ble det ved inndamping og omkrystallisasjon fra vann oppnådd 3,8 g (45% av det teoretiske) av nitro-forbindelsenj smp. 239°c.

4- amino- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd

3,0 g (13 mmol) 4-nitro-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd ble oppløst i 100 ml etanol og hydrert over hydrogen under anvendelse av en palladium/kull-katalysator. Etter filtrering, inndamping og omkrystallisasjon fra etanol ble det oppnådd 2,3 g (89,5% av det teoretiske) av aminoforbindelsen; smp. 244-245°C.

C7H6N203S (198,19)

1, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, l- dioksyd- 4- diazoniumklorid

1,98 g (10 mmol) 4-amino-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyd ble oppløst i vann under tilsetning av soda og felt med kons., vandig saltsyre. Til denne suspensjon ble det tildryppet en løsning av 700 mg natriumnitritt i 3 ml vann ved 0 til 5°C og omrørt i 2 timer ved 5°C. Den på denne måte oppnådde diazoniumløsning ble anvendt direkte for de videre reak-sjoner uten isolering av diazoniumsaltet.

Forbindelsene med formel I eller deres salter kan på i

og for seg kjent måte innarbeides i preparater som tabletter,

pulvere eller løsninger.

Følgende eksempler kan tydeliggjøre dette:

Eksempel I

Søtningsmiddel- løsning som inneholder 50 mg natriumsalt av 4-hydroksy- 1, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd i 1 ml løsning

I 100 ml destillert vann ble følgende substanser oppløst etter hverandre under omrøring ved 60°C:

0,1 g sorbinsyre

1,2 g sitronsyre

1,5 g dinatriumfosfat

5,0 g natriumsalt av søtningsmidlet

1 ml (tilsvarer ca. 25 dråper) som inneholder 50 mg av det ovennevnte søtningsmiddel har en søtningskraft som tilsvarer ca. 3 sukkerbiter.

Eksempel II

Søtningstabletter som inneholder 20 mg 4- hydroksy- l, 2-benzisotiazol- 3-( 2H)- on- 1, 1- dioksyd

Søtningsmidlet blandes godt med natriumhydrogenkarbonatet og sorbitolen og presses til tabletter ved en relativ luft-fuktighet på maksimalt 60%. 1 tablett tilsvarer søtningskraften til ca. 1 sukkerbit.

Eksempel III

Søtningstabletter som inneholder 20 mg av natriumsaltet av 4- hydroksy- l, 2- benzisotiazol- 3( 2H)- on- 1, 1- dioksyd Sammensetning av en tablett:

Søtningsmidlet blandes godt med sorbitolen og presses til

tabletter. 1 tablett tilsvarer søtningskraften til ca. 1 sukkerbit.

Claims (3)

1. 4-hydroksy-l,2-benzisotiazol-3(2H)-on-1,1-dioksyder karakterisert ved den generelle formel I hvor betyr et hydrogenatom eller en hydroksygruppe, og deres fysiologisk godtagbare salter med uorganiske eller organiske baser.

2. Søtningsmiddelpreparater, karakterisert ved at de inneholder en eller flere forbindelser med den generelle formel I henholdsvis deres fysiologisk godtagbare salter med uorganiske eller organiske baser ved siden av vanlige bærer- og/eller hjelpestoffer.

3. Anvendelse av forbindelser med den generelle formel I og/ eller deres fysiologisk godtagbare salter ifølge krav 1 som søtningsmidler.