NO152017B

NO152017B - Toeykondisjoneringspreparat inneholdende en toeymykner og en deodorantparfyme

Info

Publication number: NO152017B
Application number: NO780488A
Authority: NO
Inventors: David Charles Hooper; George Arthur Johnson; Donald Peter
Original assignee: Unilever Nv
Priority date: 1977-02-15
Filing date: 1978-02-13
Publication date: 1985-04-09
Also published as: FR2393847B1; IT1107079B; BE863772A; NO150446C; JPS6025480B2; AT363194B; CH633313A5; IN147266B; NO150446B; DK155335B; FR2393847A1; NO780488L; AU514073B2; DK65878A; IE780314L; NO780487L; ATA104478A; JPS53101008A; CA1102243A; BR7800886A

Description

Oppfinnelsen vedrører tøykondisjoneringspreparater som

har evne til å mykgjøre og deodorisere tøy. Mer spesielt vedrører oppfinnelsen preparater som i tillegg gir materialet i et plagg den egenskap å undertrykke dårlig kroppslukt når plagget senere bæres tett innpå" huden.

Det har lenge vært erkjent at utvikling av dårlig kropps-

lukt i det minste delvis skyldes bakterieinnvirkning på produktene fra svettekjertlene. Vasking med et vaskemiddel, f.eks. i form av et såpestykke for personvask, fjerner illeluktende produkter og reduserer konsentrasjonen av bakterier på huden. Fullstendig fjerning av bakterier kan vanligvis ikke oppnås på denne måte,

og i alle fall er det ikke vanligvis bekvemt å vaske huden, særlig armhulene hvor utvikling av dårlig kroppslukt først og fremst opptrer, gjentagne ganger eller med regulære mellomrom i løpet av dagen når fysisk utfoldelse som fremkaller svetting, vil føre til tilstander som bevirker akkumulering av stoffer som gir dårlig kroppslukt.

Det ville derfor være fordelaktig å tilveiebringe kontinu-erlig beskyttelse mot utvikling av dårlig kroppslukt når vasking ikke er mulig eller ikke lett kan utføres.

Deodorantprodukter for personlig bruk i form av aerosol-sprøytemidler, rulle-kuler og stifter, er tilgjengelige for å

bekjempe dette problem, men som når det gjelder personvask, må

slike produkter påføres på huden, spesielt i armhulene, med jevne mellomrom hvis utviklingen av dårlig kroppslukt skal forhindres.

Mange av de kommersielt tilgjengelige produkter av denne type

har imidlertid begrenset effektivitet eller lider av visse mangler. Som eksempel kan angis at hvis slike produkter inne-

holder et germicid som det deodorant-aktive materiale for reduksjon av bakteriebelastningen på huden som ellers ville for-anledige dårlig kropplukt, kan flekkdannelse på klær som bæres inn mot den behandlede hud, opptre.

Det ville derfor være fordelaktig hvis det kunne tilveiebringes forlenget beskyttelse mot utvikling av dårlig kroppslukt uten behov for gjentatt vask eller påføring av et deodorant-produkt på huden med hyppige mellomrom.

Det er nå oppdaget at beskyttelse mot utvikling av dårlig kroppslukt kan oppnås ved behandling av plagg som er tenkt brukt i kontakt med huden, med en spesiell parfyme som her beskrives som en deodorant-parfyme.

Parfyme er blitt brukt som lukt-maskerende middel siden uminnelige tider, særlig ved påføring direkte på huden, men parfymering av plagg som er tenkt å bli båret nær huden, har hit-til ikke vært vellykket med hensyn til effektiv maskering av dårlig kroppslukt. Dette skyldes i det minste delvis problemet med pålitelig avgivelse av parfyme til materialet i slike plagg på en måte som gjør dem effektive i et langt tidsrom med hensyn til å fjerne påviselige komponenter av dårlig kroppslukt, og også den iboende manglende evne hos parfyme til vellykket maskering av de mer kraftige luktende forbindelser som bidrar til dårlig kroppslukt.

Det er nå oppdaget at visse kombinasjoner av parfymematerialer, i det følgende referert til som deodorantparfymer, ved innarbeidelse i materialet til et plagg sammen med et tøy-mykningsmateriale, er i stand til å gi materialet i plagget den egenskap å redusere dårlig kroppslukt når plagget senere bæres i kontakt med huden.

Oppfinnelsen tilveiebringer følgelig et deodorantpreparat for tøykondisjonering, som består av en tøymykner, en parfyme og eventuelt tøykondisjonerings-hjelpestoffer. Det henvises forøvrig til det medfølgende patentkrav.

Effektiviteten av deodorantparfymer kan, når de anvendes på denne måte, måles ved en test som er basert på den som er foreslått av Whitehouse og Carter, publisert i The Proceedings of the Scientific Section of the Toilet Goods Association,

nr. 48, desember 1967, sidene 31-37, under tittelen "Evaluation of Deodorant Toilet Bars".

Den test som er beskrevet i nevnte publikasjon, ble modifisert på fire måter: for det første var det produkt som skulle vurderes, deodorant-tøykondisjoneringspreparatet i henhold til oppfinnelsen som ble påført, som beskrevet i det følgende, på et stoff under vaske-, skylle- eller tørkesyklusen i en vaskeprosess, istedenfor et såpestykke anvendt for vasking av armhulene til personer, for det annet ble en karaktergivningsskala på 0-5 istedenfor 0-10 anvendt som basis for bestemmelse av luktreduksjonsverdien, for det tredje ble gradering av luktintensitet utført 5-timer etter behandlingen istedenfor 24 timer, og for det fjerde ble lukten av den del av en behandlet skjorte som var båret i kontakt med armhulene, fastslått istedenfor lukten av bærerens armhuler.

Ved utførelse av testen må tøykondisjoneringspreparatet påføres på stoff på standard måte. Den fremgangsmåte som skal anvendes for hver av to forskjellige typer preparat - et flytende preparat og et impregnert substrat - er forklart nedenunder. Det skal forstås at lignende standard metoder for påføring av flytende, faste eller impregnerte substrat-tøykondisjonerings-preparater på tøy via vaske-, skylle- eller tørkesyklusen, som er andre enn de standard metoder som er beskrevet nedenunder, kan benyttes.

Påføring av et flytende tøykondisjoneringspreparat på tøy fra skyllesyklusen i en vaskeprosess

Polyester/bomullsskjorter av vanlig type, med knapping foran, ble først for-vasket i en automatisk vaskemaskin under anvendelse av et ikke-ionisk vaskemiddel-tøyvaskepulver. Dette ble gjort for å sikre at skjortene som skulle anvendes i testen, alle var like rene og fri for appretur før påføring av tøy-kondis j oneringspreparatet.

De vaskede skjorter ble tørket på snor og ble så vasket igjen i den automatiske vaskemaskin. Det flytende tøykondisjon-eringspreparat som skulle testes, inneholdende di-(herdet talg)-dimetylammoniumklorid som tøymykner i en konsentrasjon av 6 vekt%, regnet på preparatet, og en deodorantparfyme i en konsentrasjon av 0,2 vekt%, regnet på preparatet, ble så tilsatt til skyllebadet i en konsentrasjon av 0,2 vekt%, regnet på badet.

Forholdet mellom skjortestoff (tørrvekt basis) og skyllevæske var 40 g tøy pr. liter skyllevæske.

Skjortene ble agitert i skyllevæsken i 5 minutter ved en temperatur på fra 15 til 20°C, sentrifugert til et fuktighetsinnhold på ca. 50% vann og endelig tørket på snor til et fuktighetsinnhold på ikke mer enn 10%.

En ytterligere ladning med for-vaskede skjorter som skulle tjene som kontrollskjorter, ble skyllet og deretter tørket under lignende betingelser, med unntagelse av at deodorantparfyrne ble utelatt fra tøykondisjoneringspreparatet som ble tilsatt til skyllebadet.

Skjortene ble brettet og lagret natten over i polyetylen-sekker inntil de skulle testes av en jury av mannlige personer og bedømmes med hensyn på lukt av en jury av kvinnelige under-søkelsespersoner.

Ovennevnte prosess ble gjentatt på fire påfølgende dager uten for-vasking av skjortene, idet halvparten av personene bar skjorter som var behandlet med det deodorantparfyme-holdige tøy-kondis j oneringsmiddel og halvparten bar kontrollskjorter uten deodorantparfymebehandling.

Påføring av et tøykondisjoneringspreparat på tøy ut fra et impregnert substrat i en tørketrommel

Polyester/bomullsskjorter av vanlig type, med knapping foran ble for-vasket, skyllet og tørket som beskrevet ovenfor,

og deretter avvannet til et fuktighetsinnhold på 75%.

Silkepapir som skulle tjene som substrat for impregnering med et tøykondisjoneringspreparat, ble laget av ikke-vevede tekstilfibre som omfattet et polyestersubstrat og veide 32-34 g/m<2 >og hadde en vannabsorpsjonskapasitet på 3,3. Silkepapirene ble impregnert med tøykondisjoneringspreparatet som besto av 3 vekt-deler di-(herdet talg)dimetylammoniumklorid som tøymykner og 1 vektdel av kondensasjonsproduktet av en sekundær lineær cq_j__]_5-alkohol 12E0 som ikke-ionisk dispergeringsmiddel og deodorant-parf yrne i en konsentrasjon av 2 vekt%, regnet på preparatet, for tilveiebringelse av et tilskudd av tøykondisjoneringspreparatet på 0,66 g pr. 100 cm 2silkepapir: den impregneringstemperaturen

o

som ble anvendt, var ca. 50 C.

En 1400 g ladning (tørrvekt basis) av de ikke tilknappede, avrente skjorter ble trommeltørket i nærvær av et silkepapir (28 cm x 2 3 cm), impregnert med tøykondisjoneringspreparatet som skulle testes, i 45 minutter ved en utløps-lufttemperatur som varierte fra 25°C ved start til 77°C ved slutt.

En ytterligere sats med for-vaskede skjorter som skulle tjene som kontrollskjorter ble trommeltørket under lignende betingelser, med unntagelse av at deodorantparfyme ble utelatt fra tøykondisjoneringspreparatet som silkepapiret ble impregnert med.

Skjortene ble brettet og lagret til de skulle testes som beskrevet ovenfor.

Ovennevnte metode ble gjentatt på fire påfølgende dager uten for-vasking av skjortene, idet halvparten av personene bar skjorter som var behandlet med deodorantparfymeholdig tøy-kondis joneringsmiddel og den annen halvpart bar kontrollskjorter uten deodorantparfymebehandling.

Det skal forstås at oppfinnelsen ikke er begrenset til anvendelse av det kvaternære ammonium-tøymykningsmiddel som anvendes i de ovenfor beskrevne tester. Andre tøymyknere, som definert i det følgende, vil gi sammenlignbare luktreduksjons-verdier innen oppfinnelsens ramme hvis effektiviteten til tøy-kondis joneringspreparatene i henhold til oppfinnelsen vurderes i henhold til den passende testmetode.

Luktreduksj onsverdi

For at en behandlet skjorte skal være effektiv med hensyn til å redusere dårlig kroppslukt, er det nødvendig at lukt-reduks j onsverdien til skjorten er minst 0,50.

Luktreduksjonsverdien er fortrinnsvis minst 0,70, mer

å foretrekke minst 1,00 og helst minst 1,20. Det er klart at den deodoranteffekt som vises på denne måte, ikke utelukkende skyldes luktmaskering, siden det i mange tilfeller ikke er noen påviselig parfymelukt på det behandlede materiale etter noen få timer. Følgelig representerer anvendelsen av deodorantparfymer på den måte som er beskrevet, et nytt operativt prinsipp.

Under forsøkene på å karakterisere dette nye prinsipp er mange hundre kjente parfymematerialer blitt undersøkt. Hundre-vis av resepter som ble oppstilt ved blanding av materialer, er blitt undersøkt, inklusive et antall kommersielle parfymer hvis resepter ikke er helt ut kjent (da de er konfidensielle for det aktuelle parfymefirma som markedsfører parfymen). Det er ikke funnet noen kommersiell parfyme som er i stand til å gi et behandlet stoff den egenskap å inhibere dårlig lukt som tilskrives en deodorantparfyrne. Dette støtter det syn at et nytt prinsipp av et totalt uventet slag er oppdaget.

I sitt videste aspekt tilveiebringer oppfinnelsen et tøy-kondis j oneringspreparat som omfatter en effektiv mengde av en tøy-mykner og en deodoriserende mengde av en deodorantparfyrne, idet tøykondisjoneringspreparatet har en luktreduksjonsverdi i området fra 0,50 til 3,5, målt ved den modifiserte Whitehouse og Carter-test.

Tøymyknere

Tøykondisjoneringspreparatet i henhold til oppfinnelsen omfatter forbindelser som generelt klassifiseres som tøymyknere, som anvendes under vaske-, skylle- eller tørkesyklusen til vaskeoperasjoner i husholdningen. Slike tøymyknere er uorganiske leirearter eller vannløselige eller vann-dispergerbare organiske, voksaktige materialer som har et foretrukket smeltepunkt (eller mykningspunkt) mellom ca. 25 og 150 °C. Myknermaterialer av denne type er også tøy-substantive i den betydning at de lett deponeres på overflatene av tøy som behandles med dem. Mange tøymyknere av denne type gir også i en viss grad statisk kontroll til stoffer som behandles med dem.

Tøymyknerne kan anvendes enkeltvis eller i blanding med en eller flere forlikelige tøymyknere. De kan utvelges fra følgende bredt angitte klasser av forbindelser som inneholder minst én langkjedet gruppe: (1) kationiske kvaternære ammoniumsalter inklusive kvaternære imidazolinium salter, (2) ikke-ioniske forbindelser, f.eks. sorbitanestere, tertiære aminoksyder og etoksylerte alkoholer og alkylfenoler; (3) anioniske såper, sulfater og sulfonater, f.eks. fettsyre-såper, etoksylerte alkoholsulfater og natriumalkylsulfater, alkylsulfonater, natriumalkylbenzensulfonater, samt natrium- eller kalium-alkylglyceryletersulfonater; (4) zwitterioniske kvaternære ammoniumforbindelser; (5) amfolytiske tertiære ammoniumforbindelser; og (6) uorganiske leire-arter av smektitt-type. Spesielt foretrukne mykningsmidler er de kationiske kvaternære ammoniumsalter som har den generelle formel

hvor X er et anion, fortrinnsvis et halogenid og mer spesielt et kloridion. Andre egnede anioner kan inkludere acetat-, fosfat-, nitritt- og metylsulfatradikaler. I tillegg representerer i ovennevnte formel R og R-^ benzyl eller alkyl med 1-3 karbonatomer, eller alkyl med 12-20 karbonatomer,. eller alkoksypropyl- eller hydroksysubstituerte alkoksypropylradikaler hvor alkoksy-delen inneholder 12-20 karbonatomer, og representerer alkyl med 12-20 karbonatomer. Karbonkjedene i R^ og kan, hvis R2 representerer en kjede med 12-20 karbonatomer, være rettkjedet eller forgrenet og mettet eller umettet.

De mest foretrukne kationiske mykningsmidler er dialkyl-dimetylammoniumklorid eller alkyltrimetylammoniumklorid hvor alkyl-delen inneholder 12-20 karbonatomer og stammer fra langkjedede fettsyrer, spesielt fra hydrogenert talg. Betegnelsen "talg" og "talg-alkyl" skal bety alkyl som inneholder 16-18 karbonatomer. Betegnelsen "talg-alkoksy" betyr et alkyleter-radikal hvor alkyl-delen inneholder 16-18 karbonatomer. Spesifikke eksempler på de spesielt foretrukne kationiske mykningsmidler inkluderer følgende: talg-trimetylammoniumklorid

talg-dimetyl(3-talg-alkoksypropyl)ammoniumklorid ditalg-dimetylammoniumklorid

ditalg-dimetylammonium-metylsulfat

eikosyltrimetylammoniumklorid og

dieikosyldimetylammoniumklorid.

Eksempler på andre foretrukne kationiske mykningsmidler som er egnet for anvendelse i forbindelse med oppfinnelsen, inkluderer følgende: dodecyltrimetylammoniumklorid

didodecyldimetylammoniumklorid

tetradecyltrimetylammoniumklorid

ditetradecyldimetylammoniumklorid

pentadecyltrimetylammoniumklorid

dipentadecyldimetylammoniumklorid

didodecyldietylammoniumklorid

didodecyldipropylammoniumklorid

ditetradecyldietylammoniumklorid

ditetradecyldipropylammoniumklorid

ditalg-dietylammoniumklorid

ditalg-dipropylammoniumklorid

talg-dimetylbenzylammoniumklorid

talg-dietylbenzylammoniumklorid

dodecyltrimetylammonium-metylsulfat

didodecyldietylammoniumacetat

talg-trimetylammoniumacetat

talg-dimetylbenzylammoniumnitritt og

ditalg-dipropylammoniumfos fat

Andre kationiske mykningsmidler i henhold til formel 1 inkluderer den variant at R og R^ også kan representere et fenyl-radikal eller hydroksysubstituert alkyl med 1-3 karbonatomer.

Kationiske kvaternære imidazolinium-forbindelser er også foretrukket som mykningsmidler. Disse forbindelser tilsvarer formelen:

hvor R,, er alkyl med 1-4, fortrinnsvis 1-2, karbonatomer, R^ er alkyl med 1-4 karbonatomer eller et hydrogenradikal, R^ er alkyl med 8-25, fortrinnsvis minst 15 karbonatomer, R^ er hydrogen

eller alkyl med 8-25, fortrinnsvis minst 15, karbonatomer, og x er et anion, fortrinnsvis metylsulfat- eller kloridioner. Andre egnede anioner inkluderer dem som er åpenbart med henvisning til de kationiske mykningsmidler i henhold til formel 1. Spesielt

foretrukket er slike forbindelser av formel 2 hvor både og R^ er alkyl med 16-25, spesielt 16-18 og 20-22, karbonatomer.

Mange andre kationiske kvaternære ammonium-mykningsmidler er kjent; for eksempel alkyl(C^2_C20^-pyridiniumklorider, alkyl(C^2-C2q)-alkyl(C^-C3)-morfoliniumklorider, °g kvaternære derivater av aminosyrer og aminoestere.

Tøymykneren kan også omfatte visse kationiske alkylerte og acylerte diamin-materialer og deres sure salter. Nyttige diamin-tøymyknere har den generelle formel:

hvor Rg er en alkyl- eller acylgruppe som inneholder fra ca. 12 til 20 karbonatomer; Rg og R^Q er hydrogen eller alkyl med fra ca. 1 til 20 karbonatomer, og R^ er hydrogen, C^_2Q-alkyl eller C^2_20-acyl. Minst to av Rg, R^Q og R^ er hydrogen eller alkyl med 1-3 karbonatomer, og n er 2-5.

Eksempler på slike alkylerte diamin-forbindelser inkluderer :

C11<H>33<_N>(CH3)"(CH2)3-N(CH3)2

C18H3 ?-N(CH3)-(CH2)2-N(C 2H5)2

<C>12<H>25<-N>(<CH>3)<->(<CH>2)3<-HN>-<C>12<H>25

<C>12<H>25<-N>(<C>2H5)-(<CH>2)3<-N>(<C>3<H>7)2

<R>talg NH-(CH2)3-<N>(<C>2<H>5)2

<C>20<H>41-N(CH3)-(CH2)2-N(CH3)2

<C>15<H>31-<N>(<C>2<H>5)-(<CH>2)3-<NH>2

C18H37-NH-(CH2)3-HN-CH3

<C>16<H>33-NH-(<CH>2)3-<HN>-<C>16<H>33

<R>talg <N>(<CH>3)-(<C>H2)3<->N (<C>2<H>5)2

<C>16<H>33<N>(CH3)_(CH2)5~<N>(<C>2<H>5)2

<C>12H25<N>(<C>2<H>5)- <CH>2)2-<N>(<C>3<H>7)2 og

C14H2 gN(CH3)-(CH2)3-(CH3)N-CgH^ ?

idet R, i ovennevnte formler betyr alkylgruppen som stammer fra talgfettsyre.

Andre eksempler på egnede alkylerte diamin-forbindelser inkluderer N-tetradecyl, N'-propyl-1,3-propandiamin; N-eikosyl, N,N',N'-trietyl-1,2-etandiamin og N-oktadecyl, N,N',N'-tripropyl-1,3-propandiamin.

Eksempler på egnede acylerte diamin-tøymyknere inkluderer C-|^_2Q-amidoaminderivater.

Sure salter av de ovenfor beskrevne diamin-forbindelser kan også anvendes som tøymyknere. Slike materialer inkluderer dem som stammer fra saltsyre, eddiksyre, svovelsyre, sulfonsyre, maursyre og sitronsyre.

Andre foretrukne mykningsmidler inkluderer zwitterioniske kvaternære ammoniumforbindelser som har formelen

hvor R 13 °9 R-]_4 hver er metyl, etyl, n-propyl, isopropyl, 2- hydroksyetyl eller 2-hydroksypropyl, er alkyl eller alkenyl med 20-30 karbonatomer og hvor alkyl eller alkenyl inneholder 0-2 hydroksylsubstituenter, 0-5 eterbindinger og 0-1 amidbinding, og R^|- er en alkylengruppe som inneholder 1-4 karbonatomer med 0-1 hydroksylsubstituent; ;spesielt foretrukket er forbindelser hvor R^2 er en karbonkjede som inneholder 20-26 karbonatomer utvalgt blant alkyl og alkenyl og hvor alkyl og alkenyl inneholder 0-2 hydroksylsubstituenter. Spesifikke eksempler på de spesielt foretrukne forbindelser av denne klasse inkluderer følgende: 3- N-eikosyl-N,N-dimetylammonio)-2-hydroksypropan-l-sulfonat 3-(N-eikosyl-N,N-dimetylammonio)-propan-l-sulfonat 3-[N-eikosyl-N,N-di(2-hydroksyetyl)ammonioJ-2-hydroksypropan- sulfonat 3 -(N-dokosyl-N,N-dimetylammonio)-2-hydroksypropan-l-sulfonat 3 -(N-dokosyl-N,N-dimetylammonio)-propan-l-sulfonat 3 -[N-dokosyl-N,N-bis-(2-hydroksyetyl)ammonio]-2-hydroksypropan-l-sulf onat 3 -(N-tetrakosyl-N,N-dimetylammonio)-2-hydroksypropan-l-sulfonat 3-(N-tetrakosyl-N,N-dimetylammonio)-propan-l-sulfonat 3-[N-tetrakosyl-N,N-bis-(2-hydroksyetyl)ammonioJ-2-hydroksypropan-l-sulf onat 3-(N-heksakosyl-N,N-dimetylammonio)-2-hydroksypropan-l-sulfonat 3-(N-heksakosyl-N,N-dimetylammonio)-propan-l-sulfonat

Eksempler på andre foretrukne forbindelser av denne klasse er følgende: 3-(N-eikosyl-N-etyl-N-metylammonio)-2-hydroksypropan-l-sulfonat 3-(N-dokosyl-N-etyl-N-metylammonio)-2-hydroksypropan-l-sulfonat 3-(N-tetrakosyl-N-etyl-N-metylammonio)-2-hydroksypropan-l-sulfonat 3-(N-heneikosyl-N,N-dimetylammonio)-2-hydroksypropan-l-sulfonat 3-(N-trikosyl-N,N-dimetylammonio)-2-hydroksypropan-l-sulfonat 3-(N-trikosyl-N-etyl-N-metylammonio)-2-hydroksypropan-l-sulfonat 3-(N-trikosyl-N,N-dimetylammonio)-propan-l-sulfonat 3-(N-pentakosyl-N,N-dimetylammonio)-2-hydroksypropan-l-sulfonat 3-[N-(2-metoksydokosyl)-N,N-dimetylammonio]-2-hydroksypropan-l- sulfonat

3-(N-heptakosyl-N,N-dimetylammonio)-propan-l-sulfonat 3-(N-oktakosyl-N,N-dimetylammonio)-2-hydroksypropan-l-sulfonat 3-(N-monakosyl-N,N-dimetylammonio)-2-hydroksypropan-l-sulfonat 3-(N-triakontyl-N,N-dimetylammonio)-propan-l-sulfonat 3-[N-(3,5-dioksatetrakosyl)-N,N-dimetylammonio]-2-hydroksypropan-l-sulfonat

Andre zwitterioniske forbindelser som er nyttige som mykningsmidler, inkluderer zwitterioniske syntetiske vaskemidler som er representert ved derivater av alifatiske kvaternære ammoniumforbindelser hvor en av de fire alifatiske grupper har ca. 8-20 karbonatomer, en annen inneholder en vann-solubiliserende gruppe (f.eks. karboksyl-, sulfato- eller sulfogrupper), og hvor hvilke som helst er rettkjedet eller forgrenet.

Ikke-ioniske tertiære fosfinoksydforbindelser er også foretrukne mykningsmidler. Disse forbindelser har den generiske formel

<R>16<R>17<R>18<P->^° (5)

hvor Rl n b r er alkyl, alkenyl eller monohydroksyalkyl med en kjede-lengde på 20-30 karbonatomer, og hvor R-^7 og R^ hver er metyl, etyl eller etanol. Spesifikke eksempler på spesielt foretrukne myknere fra denne klasse inkluderer følgende:

eikosyldimetylfos finoksyd,

eikosyldi(2-hydroksyetyl)fosfinoksyd,

dokosyldimetylfosfinoksyd,

dokosyldi(2-hydroksyetyl)fosfinoksyd,

tetrakosyldimetylfosfinoksyd,

heksakosyldimetylfos finoksyd,

eikosyldietylfosfinoksyd,

dokosyldietylfosfinoksyd, og

tetrakosyldi(2-hydroksyetyl)fosfinoksyd.

Eksempler på andre foretrukne tertiære fosfinoksyder

fra denne klasse er følgende:

eikosylmetyletylfosfinoksyd,

heneikosyldimetylfos finoksyd,

/3-hydroksyeikosyldimetylf osf inoksyd,

/3-hydroksydokosyldimetylf os f inoksyd,

heneikosylmetyletylfosfinoksyd,

dokosylmetyletylfosfinoksyd,

trikosyldietylfos finoksyd,

trikosyldimetylfos finoksyd,

tetrakosyldi(2-hydroksyetyl)fosfinoksyd

pentakosyldimetylfosfinoksyd,

eikosylmetyl-2-hydroksybutylfosfinoksyd,

eikosyldibutylfosfinoksyd,

dokosylmetyl-3-hydroksybutylfosfinoksyd,

heksakosyldietylfosfinoksyd,

heptakosyldimetylfos finoksyd,

oktakosyldietylfos finoksyd,

triakontyldimetylfosfinoksyd.

Andre ikke-ioniske tertiære fos finoksyder inkluderer de ikke-ioniske syntetiske vaskemidler som har samme formel som formel 5 ovenfor, hvor R,, er alkyl, alkenyl eller monohydroksyalkyl med 10-20 karbonatomer, og hvor R17 og R^g hver er alkyl eller monohydroksyalkyl med 1-3 karbonatomer.

Ikke-ioniske tertiære aminoksyder er også kjent som nyttige mykningsmidler og kan benyttes i produktene i henhold til oppfinnelsen. Disse ikke-ioniske forbindelser har formelen

hvor R^g representerer rettkjedet eller forgrenet alkyl eller alkenyl med 20-30 karbonatomer og 0-2 hydroksylsubstituenter,

0-5 eterbindinger, idet det er minst én del med minst 20 karbonatomer som ikke inneholder noen eterbindinger, og 0-1 amidbinding,

og hvor R2Q og R2^ hver er alkyl eller monohydroksyalkyl med 1- 4 karbonatomer, og hvor R2q og R2^ kan være forbundet for dannelse av en heterocyklisk gruppe som inneholder 4-6 karbonatomer; spesielt foretrukket er slike hvor R-^g er rettkjedet eller forgrenet alkyl, alkenyl, eller monohydroksyalkyl med 20-26 karbonatomer og hvor R2Q og R2^ hver er metyl, etyl eller etanol.

Spesifikke eksempler på de spesielt foretrukne forbindelser fra denne klasse er som følger: eikosyl-bis- (/3-hydroksyetyl) aminoksyd,

eikosyldimetylaminoksyd,

dokosyldimetylaminoksyd,

dokosyl-bis- (/3-hydroksyetyl) aminoksyd,

tetrakosyldimetylaminoksyd,

tetrakosyl-bis- (/3-hydroksyetyl) aminoksyd, heksakosyldimetylaminoksyd, og

heksakosyl-bis- (/3-hydroksyetyl) aminoksyd.

Eksempler på andre foretrukne tertiære aminoksyder fra denne klasse er følgende: 2- hydroksyeikosyldimetylaminoksyd,

eikosylmetyletylaminoksyd,

eikosyldietylaminoksyd,

2-hydroksyeikosyldietylaminoksyd,

heneikosyldimetylaminoksyd,

heneikosyldietylaminoksyd,

dokosyldietylaminoksyd,

trikosyldimetylaminoksyd,

trikosyldietylaminoksyd,

tetrakosyldietylaminoksyd,

/3-hydroksyt et rakosyldimetyl aminoksyd,

pentakosyldimetylaminoksyd,

heksakosyldietylaminoksyd,

eikosylmetyl(2-hydroksypropyl)aminoksyd,

dokosylbutylmetylaminoksyd,

2-dokosenyldimetylaminoksyd,

2-metoksydokosyldimetylaminoksyd,

heptakosyldimetylaminoksyd,

oktakosylmetyletylaminoksyd,

oktakosyldietylaminoksyd,

nonakosyldimetylaminoksyd,

triakontyldietylaminoksyd,

3,6-dioksaoktakosyldimetylaminoksyd,

2-hydroksy-4-oksatetrakosyldimetylaminoksyd,

6-stearamidoheksyldimetylaminoksyd.

Andre tertiære aminoksyder inkluderer forbindelser som tilsvarer formel 6 ovenfor, hvor Rlg er alkyl med 8-20, spesielt 16-18, karbonatomer, og R2Q og R er metyl- eller etylradikaler.

Ikke-ioniske etoksylerte alkoholtorbindelser er også kjent som mykningsmidler og foretrekkes i myknerpreparatene i henhold til oppfinnelsen. Disse forbindelser har den generiske formel

hvor R22 representerer alkyl med 20-30 karbonatomer, og X er et helt tall på 3-45.

De spesielt foretrukne etoksylerte alkoholforbindelser fra denne klasse er kondensasjonsproduktene fra omsetning av 3-45 mol etylenoksyd med ett mol eikosylalkohol, heneikosylalkohol, trikosylalkohol, pentakosylalkohol ell.er heksakosylalkohol. Spesifikke eksempler på de spesielt foretrukne etoksylerte alkoholer inkluderer følgende reaksjonsprodukter av:

3 mol etylenoksyd + 1 mol heneikosylalkohol,

9 mol etylenoksyd + 1 mol eikosylalkohol,

12 mol etylenoksyd + 1 mol heksakosylalkohol,

.15 mol etylenoksyd + 1 mol :tetrakosylalkohol,

20 mol etylenoksyd + 1 mol pentakosylalkohol, og

30 mol etylenoksyd + 1 mol trikosylalkohol.

Andre foretrukne etoksylerte alkoholer er kondensasjonsproduktene av 3-45 mol etylenoksyd med 1 mol av heptakosyl-, oktakosyl-, nonakosyl- eller triakontyl-alkoholer. Spesifikke eksempler inkluderer kondensasjonsproduktene av følgende:

5 mol etylenoksyd + 1 mol nonakosylalkohol,

6 mol etylenoksyd + 1 mol heptakosylalkohol,

9 mol etylenoksyd + 1 mol oktakosylalkohol,

20 mol etylenoksyd + 1 mol heptakosylalkohol,

30 mol etylenoksyd + 1 mol triakontylalkohol, og

40 mol etylenoksyd + 1 mol nonakosylalkohol.

Også egnet for anvendelse som mykningsmidler i de her beskrevne preparater er ikke-ioniske syntetiske vaskemidler som er representert ved polyetylenoksydkondensatene av alifatiske alkoholer som inneholder 8-20 karbonatomer, og alkylfenoler hvor alkyldelen inneholder 8-20 karbonatomer. Spesielt foretrukket er kondensasjonsproduktene av 1 mol talgalkohol med 20 mol og med 30 mol etylenoksyd, i det følgende betegnet henholdsvis TAE20 og TAE30.

Spesielt foretrukne ikke-ioniske tøymyknere inkluderer

de forestrede cykliske dehydratiseringsprodukter av sorbitol, f.eks. sorbitanestere. Beskrivelsen og fremstillingen av sorbitanestere er beskrevet i US-patentskrift nr. 4.022.938.

Sorbitanestere av laurin-, myristin-, palmitin-, stearin-og behensyrer er spesielt nyttige. Blandede sorbitanestere, f.eks. blandinger av de foran nevnte estere, og blandinger fremstilt ved forestring av sorbitan med fettsyrer, er også nyttige. Umettede C^Q-C^g-sorbitanestere, f.eks. sorbitanoleater, er også vanligvis til stede i slike blandinger. Det skal forstås at alle sorbitanestere, og blandinger derav, som er i alt vesentlig vann-uløselige og som har fett-hydrokarbyl-"haler", er nyttige tøymyknere i betydningen i henhold til foreliggende oppfinnelse.

Eksempler på tri- og tetra-sorbitanestere inkluderer sorbitantrilaurat, sorbitantrimyristat, sorbitantripalmitat, sorbitantristearat, sorbitantribehenat, sorbitantetralaurat, sorbitantetramyristat, sorbitantetrapalmitat, sorbitantetrastearat, sorbitantetrabehenat og blandinger derav.

En annen anvendelig gruppe av ikke-ioniske tøymyknere er de i alt vesentlig vann-uløselige forbindelser som kjemisk klassifiseres som fettalkoholer. Mono-oler, di-oler og poly-

oler som har de nødvendige smeltepunkter og vann-uløselighets-egenskaper som er angitt ovenfor, er anvendelige her. Slike materialer av alkohol-type inkluderer også mono- og di-fett-glyceridene som inneholder minst en "fri" OH-gruppe.

Alle slags vann-uløselige, høytsmeltende alkoholer (inklusive mono- og di-glycerider), kan nyttiggjøres som tøy-myknere, når slike materialer kan deponeres på tøy-overflater.

En foretrukken type av uforestret alkohol inkluderer de høyeresmeltende medlemmer av den såkalte fettalkohol-klasse.

Selv om betegnelsen "fettalkoholer", opprinnelig var begrenset til alkoholer som stammer fra naturlig fett og oljer, betyr den nå slike alkoholer som tilsvarer de alkoholer som er opp-nåelige fra fett og olje, og alle slike alkoholer kan fremstilles ved syntetiske prosesser. Fettalkoholer fremstilt ved mild oksydasjon av petroleumprodukter kan med fordel anvendes. Eksempler på egnede fettalkoholer er slike som inneholder 10-22 karbonatomer, fortrinnsvis 14-20 karbonatomer. Disse inkluderer dodekanol, tetradekanol, cetylalkoholer, oktadekanol, eikosanol og talg-fettalkohol. Talg-alkohol foretrekkes.

En annen materialtype som kan klassifiseres som en alkohol og som kan anvendes som tøymykner, er valgt blant forskjellige estere av flerverdige alkoholer. Slike "ester-alkohol"-materialer som har smeltepunkt innen det her definerte område og som er i alt vesentlig vann-uløselige, kan anvendes når de inneholder minst én fri hydroksylgruppe, dvs. når de kan klassifiseres kjemisk som alkoholer.

De alkoholiske diestere av glycerol inkluderer både 1,3-diglyceridene og 1,2-diglyceridene. Særlig er diglycerider som inneholder to Cg-C]_Q fortrinnsvis C]_q~c^3 alkylgrupper i molekylet, nyttige tøymyknere.

Eksempler på esteralkoholer inkluderer: glycerol-1,2-dilaurat; glycerol-1,3-dilaurat; glycerol-1,2-myristat; glycerol-1,3-dimyristat; glycerol-1,2-dipalmitat; glycerol-1,3-dipalmitat; glycerol-1,2-distearat og glycerol-1,3-distearat. Blandede glycerider tilgjengelige fra blandede talg-alkylfettsyrer, dvs. 1,2-ditalg-alkylglycerol og 1,3-ditalg-alkylglycerol, er også nyttige.

Mono- og di-eteralkoholer, spesielt C^-C^y-di-eter-alkoholene med minst én fri -OH-gruppe, faller også innen defini-sjonen for alkoholer som er nyttige som tøymyknere. Eter-alkoholene kan fremstilles ved den klassiske Williamson eter-syntese. Som hos ester-alkoholene velges reaksjonsbetingelsene slik at minst én fri, uforetret -OH-gruppe forblir i molekylet.

Eter-alkoholer inkluderer glycerol-1,2-dilauryleter; glycerol-1,3-distearyleter; og butan-tetra-ol-1,2,3-trioktyleter.

Av alle de ovennevnte typer av ikke-ioniske tøymyknere er de mest foretrukne C^^g-alkylsorbitan-tri- og-tetra-esterne. Spesielt foretrekkes slike forbindelser som sorbitantristearat, sorbitantetrastearat, sorbitantripalmitat, sorbitantetrapalmitat, talg-alkyl-tri-esteren av sorbitan og talg-alkyltetra-esteren av sorbitan.

Også foretrukket som mykningsmidler i de her beskrevne preparater er anioniske etoksylerte alkoholsulfater og anioniske sulfonater.

De foretrukne etoksylerte alkoholsulfater har den generiske formel

hvor X er et helt tall på 1-20, M er et alkalimetall (f.eks. Na, K, Li), ammonium eller substituerte ammoniumkationer, og hvor R23 er alkyl med 20-30 karbonatomer.

De spesielt foretrukne anioniske etoksylerte alkohol-sulf at-mykningsforbindelser er natrium- og kaliumsaltene av monoetanol-, dietanol- eller trietanolammoniumsaltene av det sulfaterte kondensasjonsprodukt av fra 1 til ca. 20 mol etylenoksyd med ett mol eikosylalkohol. Spesifikke eksempler på disse spesielt foretrukne anioniske mykningsforbindelser inkluderer saltene av de sulfaterte kondensasjonsprodukter av følgende:

1 mol etylenoksyd + 1 mol tetrakosylalkohol,

3 mol etylenoksyd + 1 mol heksakosylalkohol,

9 mol etylenoksyd + 1 mol trikosylalkohol,

12 mol etylenoksyd + 1 mol eikosylalkohol,

16 mol etylenoksyd + 1 mol pentakosylalkohol og

2 9 mol etylenoksyd + 1 mol heneikosylalkohol.

Andre foretrukne anioniske etoksylerte sulfatforbindelser er natrium- eller kaliumsaltene eller monoetanol-, dietanol-eller trietanolammoniumkationene av de sulfaterte kondensasjonsprodukter av fra 1 til 20 mol etylenoksyd og 1 mol heptakosylalkohol, oktakosylalkohol, nonakosylalkohol og triakontylalkohol.

Anioniske syntetiske vaskemidler, representert ved alkyl-sulfater av formelen

hvor M er et alkalimetall og R24 er alkyl med 8-20 karbonatomer, er også nyttige som mykningsmidler. De foretrukne anioniske sulfater har den generelle formel

hvor M er et alkalimetall eller et substituert ammoniumkation,

og R25 er alkyl med 20-30 karbonatomer. De spesielt foretrukne anioniske sulfonater er de hvor.R25 er alkyl med 20-26 karbonatomer. Eksempler på de spesielt foretrukne forbindelser inkluderer: natrium- eller kalium-2-acetoksydokosylsulfonat, ammonium-2-acetoksydokosylsulfonat,

dietanolammonium-2-acetoksydokosylsulfonat,

natrium- eller kalium-2-acetoksytrikosylsulfonat,

natrium- eller kalium-2-acetoksytetrakosylsulfonat,

natrium- eller kalium-2-acetoksypentakosylsulfonat,

natrium- eller kalium-2-acetoksyheksakosylsulfonat,

natrium- eller kalium-2-acetoksyheptakosylsulfonat og natrium- eller kalium-2-acetoksyoktakosylsulfonat.

Andre foretrukne anioniske sulfonater inkluderer natrium-eller kalium-saltene av:

2-acetoksynonakosylsulfonat,

2-acetoksytriakontylsulfonat,

2-acetoksyheneitriakontylsulfonat og

2-acetoksydotriakontylsulfonat.

Andre anioniske sulfonater som er nyttige som mykningsmidler i forbindelse med foreliggende oppfinnelse, er de syntetiske vaskemidler, representert av blant andre natrium- eller kalium-alkylbenzensulfonater og natrium-alkylglyeeryletersulfo-nater som har konfigurasjonen i henhold til formel 10 ovenfor, hvor R25 er et alkylbenzen eller en alkylglyceryleter hvor alkyl-delen inneholder 10-20 karbonatomer.

I tillegg kan amfolytiske syntetiske vaskemidler av formelen hvor er alkyl med 8-18 karbonatomer, A er R2g eller hydrogen, og B er en vann-solubiliserende gruppe (spesielt SO^), anvendes som mykningsmidler.

Anioniske såper, dvs. natriumsaltene av langkjedede fettsyrer, f.eks. laurin-, myristin-, palmitin-, stearin- og arakidon-syrer, kan også anvendes som mykningsmiddel i preparatene i henhold til oppfinnelsen, og mange slike forbindelser er kjent på området.

Uorganiske leirearter av smektitt-type for anvendelse

som tøymyknere er fine leirearter med partikkelstørrelser under 50 yXim-, fortrinnsvis har leirene et partikkelstørrelse-område på fra 5 til 50^/um.

Leiremineralene kan beskrives som ekspanderbare, tre-sjikts leirer, dvs. alumino-silikater og magnesiumsilikater, som har ionebytte-kapasitet på minst 50 mekv/100 g leire. Betegnelsen "ekspanderbar" som brukt her, skal beskrive leire som har evne til at den sjiktede leirestruktur kan svelle, eller ekspandere, ved kontakt med vann. De tresjikts ekspanderbare leirer er slike materialer som geologisk er klassifisert som smektitter.

Det er to distinkte klasser av leire av smektitt-type.

I den første er aluminiumoksyd til stede i silikatkrystall-gitteret. I den annen klasse av smektitter er magnesiumoksyd til stede i silikatkrystall-gitteret. De generelle formler for disse smektitter er Al2 (Si205)2 (0H)2 og Mg3(Si205) (0H)2 for leire av henholdsvis aluminium- og magnesiumoksydtype. Det må forstås at området for hydratvann i ovennevnte formler kan variere med den forarbeidelse som leiren er blitt utsatt for. Dette er uvesentlig for anvendelsen av smektitt-leirene i forbindelse med foreliggende oppfinnelse ved det at de ekspanderbare karakteristika til de hydratiserte leirer dikteres av silikatkrystall-strukturen. Videre kan atomsubstituering med jern og magnesium finne sted i krystallgitteret til smektittene, mens slike metallkationer som Na<+>, Ca<++>, så vel som H+, kan samtidig være til stede i hydratvannet for tilveiebringelse av elektrisk nøytralitet.

De tre-sjikts, ekspanderbare alumino-silikater er videre karakterisert ved et dioktahedralt krystallgitter, mens de ekspanderbare tre-sjikts magnesiumsilikater har et trioktahedralt

krystallgitter. Disse leirer har også en ionebytte-kapasitet på

minst ca. 50 mekv/100 g.

Smektitt-leirene inkluderer for eksempel m<p>ntmorillonitt, volchonskoitt, nontronitt, hektoritt, saponitt, sauconitt og vermiculitt.

Selv om noen av leirene av smektitt-type som har en kationebytte-kapasitet på minst ca. 50 mekv/100 g er anvendelige i forbindelse med oppfinnelsen, foretrekkes visse leirearter. Eksempelvis er "Gelwhite" GP en ekstremt hvit form av smektitt-

leire og foretrekkes derfor når man skal lage hvite, granulerte vaskemiddelblandinger. "Volclay" BC er et leiremineral av smektitt-typen som inneholder minst 3% jern (uttrykt som Fe,,03)

i krystallgitteret og som har en meget høy ionebytte-kapasitet,

og det er en av de mest effektive leirearter for anvendelse i produktene i henhold til oppfinnelsen og foretrekkes når det er snakk om god produktytelse.

Aktuelle leirematerialer for anvendelse i forbindelse med oppfinnelsen kan utvelges i kraft av det faktum at smektitter oppviser et ekte 14 Å røntgendiffraksjonsmønster. Dette karak-teristiske mønster, sett i kombinasjon med utbyttingskapasitets-målinger, tilveiebringer basis for utvelgelse av spesielle mineraler av smektitt-type for anvendelse i de her beskrevne preparater.

Tøymyknerne som er åpenbart ovenfor, utgjør en omfattende

liste fra hvilken en enkelt tøymykner eller en blanding av myknere kan velges.

Mengden av tøymykner som anvendes i tøykondisjonerings-preparatet vil være avhengig av om preparatet anvendes i form av et fast stoff eller en væske, eller om det er impregnert inn i et fast substrat eller en bærer som det kan overføres fra til tøyet i et vaske-, skylle- eller tørketrinn som utgjør del av en vaskeprosess.

Generelt kan det angis at tøymykneren vil utgjøre fra

1 til 99,99%. For skylling under tilsetning av flytende tøy-kondis joneringspreparat, er den foretrukne mengde av tøymykner fra 5 til 40 vekt%. For tørking under tilsetning av impregnerte substratsystemer, er den foretrukne mengde av tøymykner fra 25 til 99 vekt%.

Deodorantparfyme

De essensielle materialer som er nødvendige for sammensetning av deodorantparfymer som kan anvendes i henhold til det nye prinsipp, er slike som nedsetter det partielle damptrykk for morfolin med minst 10% mer enn det som kreves av Raoult's lov,

i henhold til bestemmelse ved hjelp av følgende test som er betegnet "morfolintesten".

Morfolintesten

I denne test måles et parfymemateriales evne til å nedsette det partielle damptrykk for morfolin mer enn det som kreves av Raoult's lov. Substanser som gjennomgår kjemisk reaksjon med morfolin, anses ekskludert fra testen, selv om de generelt vil nedsette det partielle damptrykk for morfolin med minst den definerte mengde, siden ikke alle slike substanser lar seg anvende i henhold til det nye prinsipp. Det skal imidlertid forstås at slike substanser kan inkluderes i resepten for deodorant-parf ymen, forutsatt at, når de inkluderes, har preparatet evne til å redusere luktintensitet med minst 0,50, som her definert.

Morfolintesten utføres på følgende måte:

I en prøveflaske med kapasitet 20 ml innføres 1 g morfolin, flasken forsynes med et serum-deksel og holdes så ved 37°C

i 30 minutter til innstilling av likevekt. Gassen i topprommet i flasken analyseres ved at serum-dekslet gjennomstikkes med en kapillar-nål gjennom hvilken nitrogen av 37°C føres for økning av trykket i flasken med en standardmengde, hvoretter trykkover-skuddet tillates å injisere en prøve fra topprommet inn i en gass-kromatograf som analyserer prøven og gir en kromatografisk spor-kurve med en topp som skyldes morfolin, idet arealet under kurven er proporsjonalt med mengden av morfolin i prøven.

Fremgangsmåten gjentas under nøyaktig de samme betingelser, men istedenfor å anvende morfolin alene, anvender man 0,25 g morfolin og 1 g av det parfymematerialet som skal testes; og man anvender også 1 g av parfymematerialet uten morfolin for å kontrollere' om det gir interferens med morfolintoppen (noe som er. uvanlig) .

Fremgangsmåten gjentas inntil reproduserbare resultater oppnås. Områdene under morfolintoppene måles, og en eventuell nødvendig korreksjon som skyldes interferens av materialet, <g>jøres.

En egnet apparatur for utførelse av ovennevnte fremgangsmåte er Perkin-Elmer Automatic GC Multifract F40 for Head Space Analysis. Ytterligere detaljer angående denne metode er beskrevet av Kolb i "CZ-Chemie-Technik", bind 1, nr. 2, 87-91 (1972) og av Jentzsch m.fl. i "Z. Anal. Chem." 236, 96-118 (1968).

De målte områder som representerer morfolinkonsentrasjonen, er proporsjonale med det partielle damptrykk for morfolin i flaskens topprom. Hvis A er arealet under morfolintoppen når bare morfolin testes, og A' er arealet som skyldes morfolin når et parfymemateriale er til stede, er den relative senkning av partielt damptrykk for morfolin på grunn av parfymematerialet gitt ved 1 - A'/A.

I henhold til Raoult's lov, hvis ved en gitt temperatur det partielle damptrykk for morfolin i likevekt med luft over flytende morfolin er p, er det partielle damptrykk p' som øves av morfolin i en homogen, flytende blanding av morfolin og parfymemateriale ved samme temperatur, p M/(M+PC), hvor M og PC

er de molære konsentrasjoner for morfolin og parfymemateriale. Derfor er, i henhold til Raoult's lov den relative senkning av partielt damptrykk for morfolin (p-p')/p, gitt ved 1-M/(M+PC), som under testomstendighetene er 87/(87+m/4), hvor m er molekyl-vekten for parfymematerialet.

Den grad i hvilken blandingens oppførsel avviker fra Raoult's lov, er gitt ved forholdet

Ovennevnte forhold, som skal refereres til som Raoult-variasjonsforholdet, beregnes ut fra testresultatene. Hvis et parfymemateriale er en blanding av forbindelser, anvendes en beregnet eller eksperimentelt bestemt gjennomsnittlig molekylvekt for m. Et parfymemateriale som nedsetter det partielle damptrykk for morfolin med minst 10% mer enn det som kreves av Raoult's lov, er et i hvilket Raoult-variasjonsforholdet er minst 1,1.

Deodorantparfymer kan innarbeides i tøykondisjonerings-preparater i henhold til oppfinnelsen i en konsentrasjon av fra ca. 0,01 til ca. 10%, fortrinnsvis fra 0,05 til 3% og mest fortrinnsvis fra 0,1 til I vekt%.

Det er innlysende at hvis mindre enn 0,01% av en deodorant-parfyme anvendes, så er det usannsynlig at anvendelse av tøy-kondis joneringspreparat resulterer i en signifikant reduksjon i luktintensitet. Hvis mer enn 10% av en deodorantparfyme anvendes, så kan tøykondisjoneringspreparatet komme til ytterligere å redusere luktintensiteten ut over det som observeres på 10%-nivået, men anvendelse av et preparat som inneholder et så høyt nivå av parfyme, kunne resultere i at tøyet ble "over-parfymert" og derfor ville være uakseptabelt for bæreren.

Et stort antall materialer som tilfredsstiller morfolintesten er beskrevet senere i denne beskrivelse, og disse refereres i det følgende til som "komponenter", i motsetning til andre materialer som ikke består denne test og som betegnes som "ingredienser".

Før de mer detaljerte aspekter ved deodorantparfymer defineres, er det nødvendig å forklare noen av de betegnelser som vil bli anvendt.

En parfyme er en blanding av organiske forbindelser. For formålene med denne beskrivelse er det nødvendig å identifisere "komponentene" i parfymen. Dette gjøres ved først å beskrive parfymen ved hjelp av fire kategorier. Disse kategorier er angitt nedenunder. Eksempler på "komponenter" i hver kategori bringes.

1. Enkeltvise kjemiske forbindelser, hva enten de er naturlige eller syntetiske, f."eks. kumarin (naturlig eller syntetisk), iso-eugenol, benzylsalicylat. Hoveddelen av komponentene

er i denne kategori.

2. Syntetiske reaksjonsprodukter (reaksjonsprodukter), blandinger av isomerer og eventuelt homologer, f.eks.

oc-iso-metyl-ionon.

3. Naturlige oljer, gummier og harpikser, samt deres ekstrakter, f.eks. patchouli-olje, geraniumolje, nellikbladolje,

benzoin-resinoid.

4. Syntetiske analoger av kategori 3. Denne kategori inkluderer materialer som ikke er strikte analoger av naturlige oljer, gummier og harpikser, men som er materialer som resulterer fra forsøk på å kopiere eller forbedre materialer av kategori 3, f.eks. Bergamot AB 430, Geranium AB 76, Pomeransol AB 314.

Komponenter fra kategoriene (3) og (4) er, selv om de ofte

er ukarakterisert kjemisk, kommersielt tilgjengelige.

Hvis et materiale leveres eller anvendes konvensjonelt for bekvemmelighets skyld som en blanding, f.eks. p-t-amylcykloheksanon fortynnet med dietylftalat, for formålene her, er to komponenter til stede, slik at anvendelse av 5% av en blanding av 1 del av dette keton og 9 deler av dietylftalat er representert som 0,5% av ketonet og 4,5% av dietylftalatet.

Det har vist seg nødvendig, ved sammensetning av deodorant-parf ymer for innlemmelse f.eks. i et såpestykke, å benytte komponenter som tilfredsstiller ytterligere regler i tillegg til at de tilfredsstiller lipoxidase- eller morfolintesten. Disse regler er:

I) det må være minst fem komponenter til stede,

II) hver av disse komponenter må være valgt fra minst fire forskjellige kjemiske klasser (som skal defineres nedenunder) ,

III) en komponent fra hver av klassene 1, 2 og 4 må være til

stede,

IV) minst 50 og helst 60-100%, i

vekt av deodorantparfymen må omfatte komponenter. Følgende betingelser kommer også til anvendelse; a) En komponent anses ikke å bidra til effektiviteten til deodorantparfymen hvis den er til stede i deodorantparfymen i en konsentrasjon på mindre enn 0,5 vekt%, og b) en klasse anses ikke å bidra til effektiviteten til deo-dorantparf ymen hvis den er til stede i deodorantparfymen i

en konsentrasjon av mindre enn 0,5 vekt%.

De kjemiske klasser, hvor hver komponent må tilhøre minst én, er;

klasse 1 - fenolsubstanser;

klasse 2 - essensielle oljer, ekstrakter, harpikser

"syntetiske" oljer (betegnet "AB");

klasse 3 - aldehyder og ketoner;

klasse 4 - polycykliske forbindelser;

klasse 5 - estere;

klasse 6 - alkoholer.

Når man innordner en komponent i en klasse, så må følgende regler iakttas. Hvis komponenten kunne innordnes i mer enn én klasse, så innordnes komponenten i den klasse som forekommer først i den ovenfor angitte orden, f.eks. anbringes nellikolje, som er fenolisk i sin karakter, i klasse 1 selv orn den ellers kunne ha vært innordnet i klasse 2. Likeledes innordnes 2-n-heptylcyklopentanon, som er et polycyklisk keton, i klasse 3 istedenfor klasse 4.

I det følgende er det angitt komponenter som er til stede i en eller flere av de deodorantparfymeresepter som skal gis senere i denne beskrivelse. De har enten en lipoxidase-inhiberende kapasitet (LIC) på minst 50% eller har et Raoult-variasjonsforhold (RVR) på minst 1,1, eller begge deler, og deres klasse, molekylvekt (m), LIC og RVR, bestemt ved de tester som allerede er beskrevet her, er også angitt.

Klasse 1 - Fenoliske substanser

iso-amylsalicylat

Benzylsalicylat

Carvacrol

Nellikbladolje

Etylvanillin

iso-eugenol

LRG 201

Mousse de chene Yugo

Pimentobladolje

Thyme oil red

Klasse 2 - Essensielle oljer, ekstrakter, harpikser

" Syntetiske" oljer ( betegnet " AB")

Benzoin Siam resinoid

Bergamot AB 3 7

Bergamot AB 430

Geranium AB 76

Geraniumolje

Opoponax-resinoid

Patchouli-olje

Petitgrain-olje

Pomeransol AB 314

Klasse 3 - Aldehyder og ketoner

6-acetyl-l ,1,3,4,4, 6-heksametyl--

tetrahydronaftalen

p-t-amylcykloheksanon

p-t-butyl-Ct-metylhydrokanel-aldehyd 2-n-heptylcyklopentanon

d-iso-metyl-ionon /J-metylnaf tylketon

Klasse 4 - Polycykliske forbindelser

Kumarin

1,3,4,6,7,8-heksahydro-4,6,6,7,8,8,-heksametyl-cyklopenta-Y-2-benzopyran 3a-metyl-dodekahydro-6,6,9a-trimetylnafto(2,1-b)furan

Ji -na f ty Ime ty le te r

Klasse 5- estere

0- t-butylcykloheksylacetat

p-t-butylcykloheksylacetat

Dietylftalat

Nonandiol-1,3-diacetat

Nonanolid-1:4

1- nonylacetat

i-nonylformiat

Fenyletylfenylacetat

Klasse 6 - alkoholer

Dimyrcetol

Fenyletylalkohol

Tetrahydromuguol

Ved å fremstille, undersøke og teste mange hundre parfymer er det fastslått at det alltid er nødvendig å holde seg innen de ovennevnte regler når man velger typer og mengder av komponenter og ingredienser, hvis en deodorantparfyrne skal oppnås. Blandinger som ikke imøtekommer de krav som defineres av disse regler er derfor ikke deodorantparfymer.

Det skal forklares at komponenter som er til stede i et produkt, f.eks. et såpestykke, for andre formål enn å gi deo-doranteffekter, f.eks. et hjelpestoff i likhet med den anti-oksidant som inkluderes i et såpestykke for stabilisering av såpebasen, er utelukket fra utførelsen av de foranstående in-struksjoner i den utstrekning at komponenten kreves for det andre formål. De nivåer på hvilke hjelpestoffer konvensjonelt er til stede i såpestykker, er veletablert for etablerte materialer og lar seg lett bestemme for nye materialer, slik at det å anvende den ovennevnte utelukkelse ikke skulle gi noen vanskelighet.

For ytterligere å forklare oppfinnelsen, og for å skjelne den fra kjente parfymer av lignende karakter, gis nedenunder et eksempel på en parfyme som ikke er en deodorantparfyrne.

US-patent 2.875.131 (The Givaudan Corporation) beskriver i eksempel IV en toalettsåpeparfyrne av "fougére-type" som tilfredsstiller de regler som er foreslått som rettesnor for kon-struksjon av en deodorantparfyrne, men allikevel ikke er i be-sittelse av en adekvat luktreduksjonsverdi.

Som angitt tidligere, er det en forutsetning for en deo-dorantparf yrne at den har en luktreduksjonsverdi på minst 0,50. Luktreduksjonsverdien til denne Givaudan-parfyrne er derfor blitt bestemt.

Ved å anvende reglene for å konstruere en deodorantparfyrne som illustrert i eksempler nedenunder, er resepten til Givaudan-parf ymen oppstilt på lignende måte, som følger;

Ved anvendelse av de foran nevnte "regler", skal det bemerkes at:

Siden den totale mengde av komponenter som er til stede,

er minst 45 vekt% av parfymen, så kan det være en deodorant-parf yrne.

Det skal presiseres at hvis reglene, som i dette tilfelle, bare er akkurat tilfredsstillet, dvs. at den totale mengde av komponenter overstiger 45%, men er mindre enn 55%, i vekt av parfymen, så må spørsmålet om en parfyme er en deodorantparfyrne eller ikke baseres på dens luktreduksjonsverdi. Denne bestemmelse ble utført med såpestykker som her beskrevet:

Luktreduksjonsverdi

Standard-såpestykker inneholdende 1,5 vekt% av ovennevnte parfyme, ble fremstilt som testsåpestykker. Kontrollsåpestykker som ikke inneholdt noe parfyme, ble også fremstilt.

Siden luktreduksjonsverdien på 0,31 er mindre enn mini-mumsverdien på 0,50 i henhold til foreliggende oppfinnelse, er Givaudan-parfymen følgelig ikke en "deodorantparfyme".

Tøykondisj onerings- hj elpestoffer

I tillegg til at tøykondisjoneringspreparatet omfatter konvensjonelle tøymyknere og deodorantparfyme, kan det være til stede visse tøykondisjoneringsmaterialer som generelt ikke opptrer som tøymyknere. For formål i henhold til oppfinnelsen er et tøykondisjonerings-hjelpestoff ethvert materiale som ikke er en tøymykner, som her definert, og som forbedrer eller modifi-serer de kjemiske eller fysikalske karakteristika hos det stoff som behandles med dem.

Valget av tøykondisjonerings-hjelpestoff som eventuelt kan innarbeides i preparatet, vil generelt være avhengig av den fysikalske form av preparatet og også av tilsetningspunktet til tøyet under vaskesyklusen (f.eks. bløtning, vasking, skylling eller tørking). Eksempler på slike tøykondisjonerings-hjelpestoffer inkluderer: (1) Vann-løselige vaskeaktive stoffer som inkluderer hvilket som helst av de vanlige anioniske, ikke-ioniske, amfolytiske og zwitterioniske vaskeaktive stoffer som er velkjent på vaskemiddelområdet. Eksempler på vaskeaktive stoffer er som følger: Vann-løselige salter av de høyere fettsyrer, dvs. "såper", er nyttige anioniske vaskeaktive stoffer. Denne klasse av vaskeaktive stoffer inkluderer ordinære alkalimetallsåper, f.eks. natrium-, kalium-, ammonium- og alkanolammoniumsalter av høyere fettsyrer som inneholder fra 8 til 2 4 karbonatomer og fortrinnsvis fra 10 til 20 karbonatomer. Såper kan fremstilles ved direkte forsåpning av fett og oljer eller ved nøytral-isering av frie fettsyrer. Spesielt nyttige er natrium- og kaliumsaltene av blandingene av fettsyrer som stammer fra kokos-nøttolje og talg, dvs. natrium- eller kalium-talg- og -kokosnøtt-såper. En annen klasse av anioniske vaskeaktive stoffer inkluderer vannløselige salter, spesielt alkalimetall-, ammonium- og alkanolammoniumsaltene, av organiske svovelreaksjonsprodukter som i sin molekylstruktur har en alkylgruppe som inneholder fra 8 til 22 karbonatomer og en sulfonsyre eller svovelsyre-ester-grupper. (Inkludert i betegnelsen "alkyl" er alkyldelen av acylgrupper.) Eksempler på denne gruppe av syntetiske vaskeaktive stoffer som kan anvendes, er natrium- og kalium-alkyl-sulfåtene, spesielt de som oppnås ved sulfatering av høyere alkoholer (Cg-C^g-karbonatomer) som fremstilles ved reduksjon av glyceridene av talg eller kokosnøttolje; og natrium- og kalium-alkylbenzensulfonater, i hvilke alkylgruppen inneholder fra 9 til 15 karbonatomer i rettkjedet eller forgrenet konfigurasjon.

Andre anioniske vaskeaktive stoffer inkluderer natrium-alkylglyceryletersulfonatene, spesielt slike etere eller høyere alkoholer som stammer fra talg og kokosnøttolje; natrium-kokosnøttoljefettsyre-monoglyceridsulfonater og -sulfater; og natrium- eller kaliumsalter av alkylfenol-etylenoksydetersulfat som inneholder 1 til 10 enheter etylenoksyd pr. molekyl og hvor alkylgruppene inneholder 8 til 12 karbonatomer.

Andre nyttige anioniske vaskeaktive stoffer'inkluderer de vannløselige salter av estere av a-sulfonerte fettsyrer som inneholder fra 6 til 20 karbonatomer i estergruppen; vannløselige salter av 2-acyloksy-alkan-l-sulfonsyrer som inneholder fra 2 til 9 karbonatomer i acylgruppen og fra 9 til 23 karbonatomer i alkandelen; alkyletersulfater som inneholder fra 10 til 20 karbonatomer i alkylgruppen og fra 1 til 30 mol etylenoksyd; vannløselige salter av olefinsulfonater som inneholder fra 12 til 2 4 karbonatomer; og /3-alkyloksyalkan-sulfonater som inneholder fra 1 til 3 karbonatomer i alkylgruppen og fra 8 til 20 karbonatomer i alkan-delen.

Foretrukne vannløselige anioniske organiske vaskeaktive stoffer inkluderer lineær-alkylbenzensulfonater som inneholder fra 11 til 14 karbonatomer i alkylgruppen; talg-område-(C12_2o^ alkylsulfatene; kokosnøtt-område-alkylglycerylsulfonatene; og alkyletersulfater hvor alkyl-andelen inneholder fra 14 til 18 karbonatomer og hvor den gjennomsnittlige etoksyleringsgrad varierer mellom 1 og 6.

Spesifikke foretrukne anioniske vaskeaktive stoffer for anvendelse i tøykondisjoneringspreparatene inkluderer: natrium-lineært C^Q-C-^-alkylbenzensulfonat; trietanolamin-C^Q-C-^-alkylbenzensulfonat; natrium-talg-alkylsulfat; og natrium-kokosnøtt-alkylglyceryletersulfonat; og natriumsaltet av et sulfatert kondensasjonsprodukt av talg-alkohol med fra 3 til 10 mol etylenoksyd.

Det skal forstås at hvilke som helst av de ovennevnte anioniske vaskeaktive stoffer når de anvendes, kan brukes sepa-rat eller som blandinger.

Ikke-ioniske vaskeaktive stoffer inkluderer de vann-løselige etoksylater av H^Q-alifatiske alkoholer og C6~C]_2-alkylfenoler. Mange ikke-ioniske vaskeaktive stoffer er spesielt egnet for anvendelse som skumregulerende midler i kombinasjon med vaskeaktive stoffer av den type som er åpenbart ovenfor.

Semi-polare vaskeaktive stoffer inkluderer vannløselige aminoksyder som inneholder én alkyl-andel med fra 10 til 28 karbonatomer og to andeler utvalgt blant alkylgrupper og hydroksyalkylgrupper som inneholder fra 1 til 3 karbonatomer; vannløselige fosfinoksyder som inneholder én alkyl-andel med 10 til 28 karbonatomer og 2 andeler utvalgt blant alkylgrupper og hydroksyalkylgrupper som inneholder fra 1 til 3 karbonatomer; og vannløselige sulfoksyder som inneholder én alkyl-andel med fra 10 til 28 karbonatomer og en andel som er utvalgt blant alkyl- og hydroksyalkyl-andeler med fra 1 til 3 karbonatomer.

Amfolytiske vaskeaktive stoffer inkluderer derivater av alifatiske eller heterocykliske sekundære og tertiære aminer i

.hvilke den alifatiske andel kan være rettkjedet eller forgrenet og hvor én av de alifatiske substituenter inneholder fra 8 til 18 karbonatomer og minst én alifatisk substituent inneholder en anionisk vann-solubiliserende gruppe.

Zwitterioniske vaskeaktive stoffer inkluderer derivater av alifatiske kvaternære ammonium-, fosfonium- og sulfonium-forbindelser i hvilke de alifatiske andeler kan være rettkjedet eller forgrenet, og hvor én av alifatiske substituenter inneholder fra 8 til 18 karbonatomer og én inneholder en anionisk vann-solubiliserende gruppe.

Når tøykondisjoneringspreparatene anvendes som bløte-

eller vaske-additivpreparater i tilknytning til andre kommersielt tilgjengelige storvaskeprodukter, utgjør den vaskeaktive kompo-

nent generelt fra 0 til 7 vekt% av blandingene, fortrinnsvis fra 2 til 6 vekt%. Hvis tøykondisjoneringspreparatene skal anvendes som eneste vaskeprodukt under vaskeprosessen, utgjør den vaskeaktive komponent generelt fra 5 til 25%, fortrinnsvis fra 10 til 20% i vekt av blandingen. (2) Vaskeevnebyggere inklusive uorganiske og organiske vannløselige byggesalter, så vel som forskjellige vann-uløselige og såkalte "kimdannede" byggere.

Uorganiske vaskeevnebyggere inkluderer for eksempel vann-løselige salter av fosfater, pyrofos fater, ortofosfater, poly-

fosfater, fosfonater, karbonater, bikarbonater, borater og silikater. Spesifikke eksempler på uorganiske fos fatbyggere inkluderer natrium- og kalium-tripolyfos fater, -fosfater og

-heksametafos fater. Polyfosfonatene inkluderer spesifikt f.eks. natrium- og kaliumsaltene av etylendifosfonsyre, natrium- og kaliumsaltene av etan-l-hydroksy-1, 1-difosfinsyre, og natrium-

og kaliumsaltene av etan-1,1,2-trifosfonsyre. Natriumtripoly-

fosfat er en spesielt foretrukket, vannløselig uorganisk bygger.

Ikke-fos forholdige sekvestrerende midler kan også ut-

velges for anvendelse som vaskeevnebyggere. Spesifikke eksemp-

ler på ikke-fosforholdige, uorganiske byggeringredienser inkluderer vannløselige uorganiske karbonater, bikarbonater,

borater og silikater. Karbonatene, bikarbonatene, boratene (Borax) og silikatene av alkalimetall, f.eks. natrium og kalium,

er spesielt nyttige.

Vannløselige, ikke-fos forholdige organiske byggere er og-

så nyttige. Eksempelvis er alkalimetall-, ammonium- og substitu-

erte ammoniumpolyacetater, -karboksylater, -polykarboksylater,

-suksinater og polyhydroksysulfanater nyttige byggere i tøy-kondis j oner ingspreparatene i henhold til oppfinnelsen. Spesi-

fikke eksempler på polyacetat- og polykarboksylat-byggersaltene inkluderer natrium-, kalium-, litium-, ammonium- og substituert ammoniumsalter av etylendiamintetraeddiksyre, nitriltrieddiksyre, oksydiravsyre, mellittsyre, benzenpolykarboksylsyrer og sitron-

syre.

Sterkt foretrukne ikke-fos forholdige byggere (både

organiske og uorganiske) inkluderer natriumkarbonat, natrium-

bikarbonat, natriumsilikat, natriumcitrat, natriumoksydisuksinat, natrium-mellitat, natriumnitriltriacetat, samt natrium-etylendiamintetraacetat, og blandinger derav.

En annen type vaskeevnebygger omfatter et vannløselig materiale som er i stand til å danne et vann-uløselig reaksjonsprodukt med vann-hårdhetskationer i kombinasjon med et krystall-isasjonskim som er i stand til å tilveiebringe vekstpunkter for det nevnte reaksjonsprodukt.

Spesifikke eksempler på materialer som er i stand til å danne det vann-uløselige reaksjonsprodukt inkluderer de vann-løselige salter av karbonater, bikarbonater, seskvikarbonater, silikater, aluminater og oksalater. Alkalimetallsaltene, spesielt natriumsaltene, av de foran nevnte materialer foretrekkes av bekvemmelighets- og økonomiske grunner.

En annen byggertype som er nyttig i forbindelse med oppfinnelsen, inkluderer forskjellige i alt vesentlig vann-uløselige materialer som er i stand til å redusere hårdhetsinnholdet i vaskebad, f.eks. ved ionebytte-prosesser.

De komplekse aluminosilikater, dvs. materialer av zeolitt-type, er nyttige bløte/vaske-hjelpestoffer ved det at disse materialer mykner vannet, dvs. at de fjerner Ca<++->hårdhet.

Både de naturlig forekommende og syntetiske "zeolitter", spesielt zeolitt A og hydratiserte zeolitt A-materialer, er nyttige for dette bygger/mykner formål.

Hvis tøykondisjoneringspreparatene anvendes som bløte-eller vaske-additivpreparater i tilknytning til andre kommersielt tilgjengelige storvaske-produkter, utgjør vaskéevnebygger-komponenten generelt fra 30 til 90%, fortrinnsvis fra 50 til 75 vekt%, av blandingen. Hvis tøykondisjoneringspreparatene skal anvendes som det eneste vaskeprodukt under vaskeprosessen, utgjør vaskeevnebygger-komponenten generelt fra 25 til 75%, fortrinnsvis fra 30 til 50%, i vekt av blandingen. (3) Optiske hvitgjørere, dvs. fluorescerende hvite-midler som f.eks. substituerte disulfonerte diaminostilben- og triazolforbindelser. (4) Essensielle oljer og duftstoffer som ikke er deodorantparfymer. (5) Antistatiske midler, som i mange tilfeller er forbindelser av de samme generelle strukturer som er omtalt ovenfor med hensyn til tøymykningsforbindelser. Spesifikke antistatiske midler som kan nevnes som eksempler, er etoksylerte forbindelser, f.eks. etoksylerte aminer, etoksylerte kvaternære ammoniumforbindelser, etoksylerte alifatiske alkoholer eller alkylfenoler, etoksylerte karbohydrater, f.eks. sorbitol-etoksylater, etoksylerte alifatiske mono- eller di-karboksylsyrer, amider eller estere derav, eller polyetylenglykoler. De antistatiske egenskaper ved de foretrukne kvaternære ammoniumforbindelser så vel som andre tøymykningsmidler kan forbedres, spesielt ved kombinering av disse materialer med etoksylerte amider, f.eks. talg-etanolamider, eller med etoksylerte alifatiske alkoholer. (6) Germicider, for eksempel de halogenerte salicyl-anilider, f.eks. triklorkarbanilid, tribromsalicylanilid, triklorhydroksydifenyleter, heksaklorofen, neomycinsulfat, benzalkonium-kvaternær-forbindelse o.1. (7) Fyldegivende midler, f.eks. karboksymetylcellulose, hydroksyetylcellulose, stivelse, polyvinylacetat o.l. Polyvinylacetat er også effektivt med hensyn til å gjøre stryking av stoffet lettere og kan anvendes for dette formål. (8) Smussfrigjørende midler, f.eks. polyakrylsyre, polymetakrylsyre, polyvinylalkohol, poly(akrylsyre-etylakrylat), alkylcelluloser, alkylhydroksyalkylcelluloser, hydroksyalkyl-celluloser, fluorkarboner og kopolymerer av etylenglykol med tereftalsyre som er nyttige for behandling av polyesterstoffer for dette formål. (9) Stryke-hjelpemidler, f.eks. silikoner, f.eks. dimetylsilikon. (10) Blekemidler som vanligvis anvendes i bløte-, vaske-additiv- og vaskemiddelblandinger. Slike blekemidler kan for

eksempel inkludere de forskjellige organiske peroksysyrer, f.eks. peradipinsyre, perftalsyre, diperftalsyre, disperazelainsyre o.l. Uorganiske blekemidler, dvs. persalter inklusive slike materialer som natriumperborat, natriumperborat-tetrahydrat, urinstoff-peroksyd o.l., kan anvendes i preparatene. Blekemidler kan anvendes på et nivå av fra 1 til 45 vekt% av blandingen.

Et spesielt foretrukket blekemiddel er natriumperborat-tetrahydrat, i en effektiv konsentrasjon av fra 10 til 30 vekt% av hele blandingen. (11) Vaskemiddelenzymer som er velkjent på området for sin evne til å nedbryte og hjelpe til med fjerning av forskjellig smuss og flekker. Vaskemiddelenzymer anvendes vanligvis i konsentrasjoner på fra 0,1 til 1,0 vekt% av slike blandinger. Typiske enzymer inkluderer de forskjellige proteaser, lipaser, amylaser, samt blandinger derav, som er konstruert for fjerning av en rekke smuss- og flekktyper fra stoffer.

I tillegg til de ovenfor beskrevne hjelpestoffer kan preparatene eventuelt inneholde et stort utvalg av andre konvensjonelle vaskemiddelhjelpestoffer. Representative materialer av denne type inkluderer for eksempel de forskjellige antikake-dannelsesmidler, fyllstoffmaterialer, elastisitetsforbedrende midler, flammesikrende midler, foldedannelsesmidler, antiflekk-dannelsesmidler, vannavstøtende midler, krøllsikringsmidler, syreavstøtende midler, antikrympemidler, varmesikringsmidler og farvemateriale. Disse vaskemiddel-hjelpestoffer anvendes vanligvis som små komponenter (f.eks. 0,1-5 vekt%) i produkter av den her beskrevne type.

Slike tøykondisjonerings-hjelpestoffer må imidlertid utvelges med omhyggelighet for at man skal sikre at de er forlikelige med tøymykneren og deodorantparfymen. således må tøy-kondis j oneringshj elpestof f et som anvendes være inert overfor kjemisk reaksjon med tøymykneren.

Tøykondisjonerings-hjelpestoffet som utvelges, må heller ikke inneholde noen substanser som vil være tilbøyelig til fysisk å innvirke på tøymykneren eller deodorantparfymen, på en måte som ville interferere med deres respektive mykne- og deodoriserings-egenskaper.

I tillegg til å være kjemisk inert er det essensielt at forbindelsene i tøykondisjonerings-hjelpestoffene som anvendes har relativt høye kokepunkter. Komponenter som har kokepunkter under spesielle verdier, er generelt for flyktige for bruk. Følgelig må komponenter i tøykondisjonerings-hjelpestoffene som anvendes i forbindelse med oppfinnelsen, ha kokepunkter i overkant av ca. 100°C, fortrinnsvis ca. 200°C. For oppfinnelsens formål ansees de tøykondisjonerings-hjelpestoffkomponenter som ikke har noe rapportert kokepunkt, dvs. slike som spaltes før kokning, men som er kjemisk stabile ved 100°C (eller 200°C), å ha kokepunkter i overkant av 100°C (eller 200°C).

Den totale mengde av tøykondisjonerings-hjelpestoffer som kan innarbeides i tøykondisjoneringspreparatet i henhold til oppfinnelsen, vil normalt utgjøre resten av blandingen etter at man har tatt med deodorantparfymen og tøykondisjoneringsmidlet i beregning. Tøykondisjonerings-hjelpestoffene vil følgelig ut-gjøre fra 0 til 98,99 vekt% av blandingen.

Fremstilling og anvendelse. av faste tøykondisjonerinqspreparater

Tøykondisjoneringspreparatene kan være faste, f.eks. partikkelformig eller granulert eller prills som er tenkt brukt for tilsetning til bløte-, vaske-, skylle- eller tørkesekvensen i en tøyvaskeprosess.

De faste preparater kan fremstilles ganske enkelt ved blanding av konvensjonelle vaskemiddelgranuler som inneholder vaskeaktivt stoff og/eller byggere, med den ovenfor beskrevne tøymykner og deodorantparfyrne. Første trinn i en fremgangsmåte for tøykondisjonering kan ganske enkelt utføres ved å tilsette de ovenfor beskrevne faste preparater til den varme (under 45°C) bløte- eller vaskevæske under tøyvaskeopera-sjonen. Slike preparater kan oppløses/dispergeres i en grad av fra 0,05% til 1,0%, fortrinnsvis fra 0,07% til 0,2%, i vekt av bløte-, vaske- eller skyllevæsken, eller de kan tilsettes til det fuktige vasketøy i en tørketrommel i en grad av fra 0,02 til 10 g, fortrinnsvis fra 1 til 2 g, pr. 2 kg vasketøyladning, uttrykt på tørrvekt-basis.

Fremstilling og anvendelse av flytende tøykondisjonerinqs-preparater

Tøykondisjoneringspreparatene kan være flytende, f.eks. som strømbare fortykkede væsker, eventuelt inneholdende oppløste eller dispergerte faste stoffer, som er ment å skulle tilsettes til bløte-, vaske- eller skyllesekvensen i en tøyvaskeprosess. Det flytende kondisjoneringspreparat kan også være i en form som er egnet for dusjing på fuktig vasketøy før tørking.

Flytende tøykondisjoneringspreparater kan fremstilles ved ganske enkelt å blande ingrediensene i enhver ønsket rekkefølge. En viss agitering er generelt nødvendig for å sikre riktig dis-pergering av de uløselige ingredienser, riktig suspendering av faste stoffer og riktig oppløsning av de løselige materialer.

Slike flytende tøykondisjoneringspreparater kan anvendes for utførelse av det første trinn i tøykondisjoneringsmetoden.

De flytende preparater kan tilsettes til bløte-, vaske- eller skyllevannet i en grad av fra 0,01 til 0,5%, fortrinnsvis fra 0,02 til 0,3% i vekt av vannet.

Fremstilling og anvendelse av impregnert substrat- tøykondi-sj oneringsartikler

Tøykondisjoneringspreparatene kan, som angitt ovenfor, anvendes ved at det simpelthen tilsettes en målt mengde av preparatet til bløte-, vaske- eller skyllevannet eller i tørkeren. Imidlertid foretrekkes det at tøykondisjoneringspreparatene i henhold til oppfinnelsen foreligger i form av en produk-sjons artikkel i kombinasjon med et utleverings-hjelpemiddel som effektivt frigjør de myknende preparater i en tørketrommel.

Slike utleverings-hjelpemidler kan være konstruert for engangs-bruk eller for flergangsbruk. De kan også anvendes ved tilsetning til bløte-, vaske- eller skyllevannet.

En slik artikkel omfatter et svamp-materiale som inneslutter, men med evne til frigjøring, nok av kondisjonerings-preparatet til effektivt å gi tøyet mykhet og deodorans som varer i flere tørkesykluser. Denne fler-anvendelsesartikkel kan fremstilles ved fylling av en hul svamp med ca. 20 g av preparatet.

I bruk smelter preparatet og lekker ut gjennom porene i svampen slik at tøyet myknes. En slik fylt svamp kan anvendes for behandling av flere ladninger av tøy i konvensjonelle tørkere og har den fordel at den kan forbli i tørkeren etter bruk og således ikke lett vil bli forlagt eller tapes.

En annen artikkel omfatter en pose av tøy eller papir

som inneslutter preparatet, men kan frigjøre dette, og som er forseglet med en herdet propp av blandingen. På grunn av beveg-else og varme i tørkeren åpnes posen og preparatet frigjøres slik at det utfører sin myknende innvirkning og deodorantparfyme-funksj on.

Enda en artikkel omfatter en aerosolkanne som inneholder de ovenfor beskrevne preparater under trykk. Preparatet kan fordeles fra denne aerosolartikkel inn i tørketrommelen.

En sterkt foretrukken artikkel omfatter preparatene som inneholder mykneren og deodorantparfymen i frigjørbar tilstand festet til et ark av papir eller vevet eller ikke-vevet tøy-substrat. Når en slik artikkel anbringes i en automatisk tørke-maskin for tøy, fjerner varme- og tumleinnvirkningen fra tørkeren preparatet fra substratet og avsetter det på tøyet.

Ark-utformingen har flere fordeler. For eksempel kan effektive mengder av preparatene for bruk i konvensjonelle tørkere lett absorberes på og inn i arksubstratet ved en enkel dyppe- eller klappeprosess. Således trenger brukeren ikke å måle ut mengden av preparatet som er nødvendig for oppnåelse av mykhet i tøyet. I tillegg tilveiebringer den flate konfigurasjon av arket et stort overflateareal som resulterer i effektiv fri-gjøring av myknermaterialene på tøyet ved tumlebevegelsen i tørkeren.

Det vann-uløselige papir, eller de vevede eller ikke-vevede substrater som anvendes i artiklene, kan ha en tett, eller mer fortrinnsvis, åpen eller porøs struktur. Eksempler på egnede materialer som kan anvendes som substrater i forbindelse med oppfinnelsen, inkluderer papir, vevet stoff og ikke-vevet stoff. Betegnelsen "stoff" betyr her et vevet eller ikke-vevet substrat for produksjonsartiklene, til atskillelse fra betegnelsen "tøy" som omfatter stoffmateriale som tørkes i en automatisk tørker.

Det er kjent at de fleste substanser har evne til å absorbere en flytende substans i en viss grad. Imidlertid er betegnelsen "absorpsjonsmiddel" slik den her brukes, ment å bety et ikke-vevet tekstilsubstrat med en absorpsjonsevne (dvs. en parameter som representerer et substrats evne til å oppta og holde på en væske) på 4-12, fortrinnsvis 5-7, ganger sin vekt av vann.

Hvis substratet er et skummet plastmateriale, så er absorpsjonsevnen fortrinnsvis i området 15-22, men noen spesielle skum, f.eks. retikulerte skum, kan ha en absorpsjonsevne i området 4-12.

Bestemmelse av absorpsjonsmiddel-kapasitetsverdier gjøres ved anvendelse av de kapasitetstesteprosesser som er beskrevet i U.S. Federal Specifications (UU-T-595b, modifisert som følger: 1. springvann anvendes istedenfor destillert vann; 2. prøven neddyppes i 30 sekunder istedenfor 3 minutter; 3. avrenningstiden er 15 sekunder istedenfor 1 minutt; og 4. prøvestykket veies umiddelbart på en torsjonsvekt som har en skål med oppbøyde kanter. Absorpsjonsmiddel-kapasitetsverdier beregnes så i overens-stemmelse med den formel som er gjengitt i nevnte spesifikasjon. Basert på denne test har ett-lags, tett, bleket papir (f.eks. kraftpapir eller bond-papir med en basisvekt på ca. 0,0431 kg/m 2) en absorpsjonsmiddelkapasitet på 3,5-4; kommersielt tilgjengelig ett-lags håndklepapir for husholdningen har en verdi på 5-6; og kommersielt tilgjengelig to-lags husholdnings-håndklepapir har en verdi på

7 til ca. 9,5.

Egnede materialer som kan anvendes som substrat i forbindelse med oppfinnelsen, inkluderer blant annet svamp, papir og vevet og ikke-vevet stoff, idet alle disse har den nødvendige absorpsjonsevne som er definert ovenfor. De foretrukne substrater for mykningspreparatene i henhold til oppfinnelsen er av cellulose, spesielt fler-lags papir og ikke-vevet stoff. Mer spesifikt omfatter et foretrukket papirsubstrat en sammenpress-bar, laminert, kalandrert, fler-lags, absorberende papirstruktur. Fortrinnsvis har papirstrukturen 2 eller 3 lag og en total basisvekt på 20-140 g/m 2 og absorpsjonsmiddel-kapasitetsverdier i området 7-10. Hvert lag i den foretrukne papirstruktur har en basisvekt på ca. 10-50 g/m 2, og papirstrukturen kan besta av lag som har den samme eller forskjellige basisvekter. Hvert lag er fortrinnsvis laget av et kreppet, eller på annen måte strekkbart, papir med en kreppet prosent på ca. 15 til 40% og en strekk-styrke i maskinretningen (MD) og på tvers av maskinretningen (CD) på fra ca. 15-250 g/cm 2 papirbredde. De to ytterste lag i en 3-lags papirstruktur eller hvert lag i en 2-lags struktur er preget med identisk gjentagne mønster som består av ca. 2 til 30 atskilte forhøyninger pr. cm 2 , hevet til en høyde pa o fra ca.

2,5 mm til 10 mm over overflaten av det ikke-pregede papirark. Fra ca. 10 til 60% av papirark-overflaten er hevet. De distale ender (dvs. de ender som er lengst fra den ikke-pregede papirark-overflate) til forhøyningene på hvert lag danner par og er klebende forbundet med hverandre, hvorved det tilveiebringes en foretrukken papirstruktur som oppviser en sammentrykningsmodul

pa ° fra ca. 30 til 120 cm - g pr. cm 2 og Handle-O-Meter (HOM)

MD- og CD-verdier på fra ca. 10 til 130.

De foretrukne ikke-vevede stoffsubstrater kan generelt defineres som klebende, bundne fibrøse eller filamentære produkter som har en vevet eller kardet fiberstruktur (hvor fiberstyrken er egnet for karding), eller omfattende fibermatter i hvilke fibrene eller filamentene er fordelt på slump eller i vilkårlig orden (dvs. en fiberorden i en kardet vevning hvor partiell orientering av fibrene hyppig er til stede, så vel som en orientering basert på en fordeling fullstendig på slump), eller i alt vesentlig regulert. Fibrene eller filamentene kan være naturlige (f.eks. av ull, silke, jute, hamp, bomull, lin, sisal eller ramie) eller syntetiske (f.eks. rayon, cellulose-ester, polyvinylderivater, polyolefiner, polyamider eller polyestere).

De foretrukne absorpsjonsegenskaper er spesielt lett å oppnå for ikke-vevet stoff og tilveiebringes utelukkende ved oppbygning av tykkelsen av stoffet, dvs. ved at det legges oppå hverandre et flertall av kardede vevninger eller matter til en tykkelse som er adekvat for oppnåelse av de nødvendige absorpsjonsegenskaper, eller ved at man tillater en tilstrekkelig tykkelse av fibrene å avsette seg på duken. Enhver diameter eller denier på fiberen (generelt opp til ca. 10 denier) kan anvendes, siden det er det frie rom mellom fibrene som gjør tykkelsen av stoffet direkte beslektet med absorpsjonsevnen til stoffet og som videre gjør det ikke-vevede stoff spesielt egnet for impregnering med et preparat ved hjelp av skjæringsvirkning eller kapillarvirkning. Således kan enhver tykkelse som er nød-vendig for å oppnå den krevede absorpsjonsevne, anvendes.

Hvis substratet for preparatet er et ikke-vevet stoff som er laget av fibre som er deponert på slump eller i vilkårlig orden på duken, oppviser artiklene utmerket styrke i alle retninger og er ikke utsatt for å bli revet av eller skille seg ut eller falle fra hverandre ved bruk av automatisk klestørker.

Fortrinnsvis er det ikke-vevede stoff vann-lagt eller luft-lagt og laget av cellulosefibre, spesielt av regenerert cellulose eller rayon. Et slikt ikke-vevet stoff kan smøres med ethvert standard tekstilsmøremiddel. Fibrene er fortrinnsvis fra 5 til 50 mm i lengde og fra 1,5 til 5 denier. Fibrene er fortrinnsvis minst delvis orientert på slump, spesielt i alt vesentlig på slump, og er klebende forbundet med hverandre med en hydrofob eller i alt vesentlig hydrofob bindemiddel-harpiks, spesielt med en ikke-ionisk selvtverrbindende akrylpolymer eller slike polymerer. Fortrinnsvis omfatter stoffet ca. 70% fiber og 30% bindemiddel-harpikspolymer i vekt og har en basisvekt på fra 2

18 til 45 g pr. m .

Oppfinnelsen skal i det følgende illustreres ved hjelp av eksempler.

Eksempel 1

Dette eksempel illustrerer behandling av skjorter med et flytende tøykondisjoneringspreparat som tilsettes under skyllesyklusen i en tøyvaskeprosess. 40 polyester/bomulls-skjorter ble vasket, tørket på snor og vasket igjen i henhold til den standard prosess som er beskrevet ovenfor for flytende tøykondisjoneringsbehandling under skyllesyklusen i en tøyvaskeprosess. 20 av skjortene ble behandlet som testskjorter og de gjenværende 20 som kontrollskjorter.

Sammensetningen av tøykondisjoneringspreparater som ble anvendt, var som følger:

De deodorantparfyme-behandlede skjorter og kontroll-skj ortene ble vurdert i henhold til den standard testprosess som er beskrevet ovenfor.

Resultatene fra den modifiserte Whitehouse og Carter-test var som følger:

Reduksjonen i luktintensitet for testpreparatet var differansen mellom disse to karakterer som var 1,08. Dette var godt i overkant av 0,50 som definerer den nedre grense for reduksjon av luktintensitet (luktreduksjonsverdi) for preparater i henhold til oppfinnelsen.

Eksempel 2

Dette eksempel illustrerer behandling av skjorter med et flytende tøykondisjoneringspreparat som tilsettes under skyllesyklusen til en tøyvaskeprosess. 40 polyester/bomullsskjorter ble vasket, tørket på snor og deretter vasket igjen i henhold til den standardprosess som er beskrevet ovenfor for flytende tøykondisjoneringsbehandling under skyllesyklusen i en tøyvaskeprosess. Halvparten av skjortene ble behandlet som testskjorter og resten som kontrollskjorter.

Sammensetningen av tøykondisjoneringspreparatet som ble anvendt, var som følger:

Sammensetningen av deodorantparfymen var som følger:

Testskjortene og kontrollskjortene ble vurdert i henhold til den standard testmetode som er beskrevet ovenfor.

Resultatene fra den modifiserte Whitehouse og Carter-test var som følger:

Reduksjonen i luktintensitet for testpreparatet var forskjellen mellom disse to karakterer, nemlig 1,06. Dette var godt i overkant av 0,50 som definerer den nedre grense for reduksjon av luktintensitet (luktreduksjonsverdi) for preparater i henhold til oppfinnelsen.

Eksempel 3

Dette eksempel illustrerer behandling av skjorter med et substrat-impregnert tøykondisjoneringspreparat som tilsettes til fuktig vasketøy umiddelbart før trommeltørking. 40 polyester/bomullsskjorter ble vasket, tørket på snor og vasket igjen og trommeltørket i henhold til den metode som er beskrevet ovenfor for substrat-impregnert tøykondisjonerings-preparat-behandling under trommeltørkesekvensen i en tøyvaske-prosess. Halvparten av skjortene ble behandlet som testskjorter og resten som kontrollskjorter.

Sammensetningen av tøykondisjoneringspreparatet som ble anvendt for impregnering av standardsubstrat-silkepapiret (av den type som er beskrevet tidligere i denne beskrivelse med henvisning til standard- og testprosessen) var som følger:

Sammensetningen av deodorantparfymen (B6) var som beskrevet i eksempel 2.

Testskjortene og kontrollskjortene ble vurdert i henhold til den standard testmetode som er beskrevet tidligere.

Resultatene fra den modifiserte Whitehouse og Carter-test var som følger:

Reduksjonen i luktintensitet for testpreparatet var forskjellen mellom disse to karakterer, hvilket var 0,74. Dette var godt i overkant av 0,50 som definerer den nedre grense for reduksjon av luktintensitet (luktreduksjonsverdi) for preparater i henhold til oppfinnelsen.

Eksempler 4 til 7

Resultater lik dem som er beskrevet i eksemplene 1 til 3, kan oppnås ved anvendelse av hvilken som helst av de følgende deodorantparfymeresepter:

VEDLEGG

Følgende ordliste gir ytterligere informasjon, inklusive leverandørenes navn, som vil hjelpe til med identifisering av noen av de her nevnte parfymekomponenter og ingredienser.

Alle materialer som er klassifisert ved navn og nummer er tilgjengelige fra Proprietary Perfumes Limited.

Parfymefirmaer

HP - Hercules Powder Co.

IFF - International Flavour & Fragrances Inc.

RB - Roure Bertrand

PPL - Proprietary Perfumes Limited

Claims

Deodorantpreparat for tøykondisjonering, bestående av en tøymykner, en parfyme og eventuelt tøykondisjonerings-hjelpestoffer, karakterisert ved at preparatet består av (i) 1-99,99 vekti tøymykner, (ii) 0,01-10 vekt% av en deodorantparfyme som består av en parfymeblanding hvis komponenter tilfredsstiller "morfolintesten" idet disse komponenter er klassifisert i seks klasser bestående av: klasse 1: parfymekomponenter av fenolisk struktur klasse 2: essensielle oljer, ekstrakter, harpikser

og syntetiske oljer klasse 3: parfymekomponenter basert på aldehyder og

ketoner klasse 4: parfymekomponenter basert på polycykliske

forbindelser klasse 5: parfymekomponenter basert på estere klasse 6: parfymekomponenter basert på alkohol forutsatt at hvis en komponent kan klassifiseres i mer enn én klasse, er den anbragt i den lavere eller lavest nummererte klasse; idet de nevnte komponenter er utvalgt slik at (a) deodorant-parfymen inneholder minst fem komponenter hvorav minst én må være valgt fra hver av klasse 1, klasse 2 og klasse 4; (b) deodorant-parfymen omfatter komponenter fra minst fire av de seks klasser; og (c) enhver komponent i deodorant-parfymen utgjør mer enn 0,5 vekt% av det totale parfymeinnhold; og (iii) 0-98,99 vekt% tøykondisjoneringshjelpestotter, idet preparatet som helhet har en luktreduksjonsverdi på 0,50-3,5 målt ved den modifiserte Whitehouse/Carter-test.