NO813629L - Fremgangsmaate for stabilisering av en vandig loesning av hydrogenperoksyd. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører en fremgangsmåte for stabilisering

av en vandig løsning av hydr.ogenperoksyd, såvel som alle de vandige, stabile løsninger som er oppnådd ved .utøvelse av opp-.finnelseh, hovedsakelig konsentrerte løsninger,- deres industrielle bruk, hvor vektinnholdet av oksygenert vann ligger mellom 27,5 og 70 % tilsvarende henholdsvis løsninger av 100

og 300 liter ga.ssformig oksygen som kan frigis pr. liter løs-ning, og subsidiært løsninger som kan markedsføres, som frigjør fra 10 til 100 ganger sitt'volum av oksygen.

Videre har oppfinnelsen til formål å tilveiebringe en fremgangsmåte for nyttiggjørelse av de oksyderende egenskaper til en vandig løsning av hydrogenperoksyd som er prestabilisert i henhold til.ovennevnte teknikk.

Hittil har man visst å gjøre de industrielle løsninger av hydrogenperoksyd svært stabile under normale lagringsbetingelser og håndteringsbetingelser.

Således muliggjør tilsetning av små mengder av stabilisatorer, særlig salter av tinn, alene eller i kombinasjon med

andre forbindelser av magnesium eller fosfor, konservering ved. omgivelsestemperatur av løsninger av hydrogenperoksyd med et tap, av aktivt oksygen under 1 % pr ...år.

Forøvrig vet man at visse legemer, sammensatte eller enkle, katalyserer spaltning av hydrogenperoksyd og fremkaller fri-gjøring av aktivt oksygen i rikt monn, noe som er kjedelig for utbyttet av hydrogenperoksydløsninger, hvilket ofte gjør det nødvendig å anvende disse løsninger i overskudd.

Likeledes vil i nærvær av alkaliske og jordalkaliske forurensninger, og også i nærvær av enkle spor av-metallioner' av søiv>kobolt,- krom, kobbér, jern, mangan, nikkel, thorium,

sink, katalyserer man spaltning av hydrogenperoksyd, fra hvilket det likeledes oppstår fare under - lagringen og håndteringen,, mens oksygentapet blir for betydningsfullt.

I samme ånd har man kunnet fastslå at enhver 'økning av pH-verdien, enhver økning av temperaturen, enhver eksponering for ultrafiolette stråler, og enhver irregularitet i overflaten til innholdet ■(lagringsbeholderen eller reaksjonskolben) begunstiger spaltning av hydrogenperoksydet på -samme måte som nærværet av spaltningskatalysatorene, for eksempel visse metaller og metallsalter fra den ovennevnte liste. Således har, i de siste ca. 15 år, har disse konstateringer ført brukende av hydrogenperoksyd til. å studere dets stabilitet når peroksydet spesielt lagres i aluminiumbeholdere.

Man vet faktisk at hydrogenperoksyd har korrosiv virkning på aluminium, korrosiv virkning som de klassiske stabilisatorer, og særlig natriumstannat, ikke har evne til å oppheve: fordi de litt etter litt koagulerer av alumihiumionene og således taper sin effektivitet som stabilisatorer.

For å stanse koaguler ingen av natr iumstannat.et er det så foreslått å tilsette til løsningen av hydrogenperoksyd som er stabilisert av stannatet, diverse produkter som sekvisterer aluminiumionene.

I US-patentskrift 3 429 666 er det som sekvisteringsmidler foreslått noen fluorider, og det karakteristiske ved disse fluorider er at de med aluminiumioner danner et stabilt og

-3

løselig kompleks AlF^

I den vanlige løsning av hydrogenperoksyd som således er beskyttet, bevarer natriumstannatet som er og forblir det eneste stabiliseringsmiddel, sin effektivitet.

Det er forøvrig i teknikken som går ut på å bleke huder, kjent å vaske disse i.en løsning av ferro- eller ferri-sulfat før de dyppes i .en løsning av hydrogenperoksyd til avfarvning.

Da ferro-ionene spalter hydrogenperoksydet, er det foreslått å tilsette til badet av ferro- eller ferri-sulfat fluorider som er beregnet på å kompleksdanne jernet før tilsetning av hydrogenperoksyd i,blekebadet.

US-patent 2 086 123 foreslår tilsetning av natrium-, kalium- eller ammoniumfluorid for å kompleksdanne jernet .og sette det i form av.ferro-fluorider som ,ikke spalter hydrogenperoksydet som skal tilsettes til slutt.

Av alle de andre konstateringer utledes det at i de tall-rike tilfeller for anvendelse av hydrogenperoksyd gjør de over-skuddsmengder av løsning som er nødvendige, når man tar i be-trakt.ning faren ved visse reaksjoner, særlig når • produktet er konsentrert, at i praksis anvendes andre produkter istedenfor hydrogenperoksyd, selv om de har lavere effektivitet enn det nevnte peroksyd.

På støperiområdet- utgjør en ønsket anvendelse av hydrogenperoksyd'uten tvil den beste illustrasjon på de reserver som man har kunnet gjøre med hensyn til anvendelse av de nevnte peroksyd, som følge av de forskjellige uforiikeligheter som presenterer

reaksjonsmiljøet og oksydasjon.sreaksjonén for utøvelse av denne

oppfinnelse med de vanlig tilrådede teknikker for de beste utnyttelser av hydrogenperoksydet.

I denne spesielle anvendelse i' støperi, som består i å .fremstille støpeformer og kjerner ut fra en-materialsammen-.setning for støpning som omfatter en granulatformig sats (sand), en syreherdende harpiks som tjener som bindemiddel mellom

kornene i satsen og minst ett peroksyd for herding av harpiksen, og man polymeriserer harpiksen kaldt ved gassing med svovelsyreanhydrid som, ved omsetning med peroksydene - hvis oksygenerte vann spesielt - øyeblikkelig.produserer, i hele satsen'og i. hvert av sine punkter, masserende svovelsyre.

Når det gjelder denne undersøkelse av agglomerering av kornene i satsen ved hjelp av harpiksen som har polymerisert under dannelsen av svovelsyre, er andelen av granulatformig

sats så viktig i forhold til mengden av hydrogenperoksyd som anvendes (for eksempel 100 deler av granulatformig sats pr. 0,10-0,50 del hydrogenperoksyd) at de stabilisatorer som løpende innføres i peroksydet, som er effektive under transport og lagring, dessverre blir ineffektive fra de- kommer i kontakt med sanden; foruten det faktum at det ville være nødvendig å benytte overskudd av hydrogenperoksyd, altså heve omkostningene ved opera-sjonene, har det vist seg at dette overskudd er slik at hydrogenperoksydet i praksis ikke lenger benyttes som følge av vanntil-setningen, direkte proporsjonalt méd mengden av peroksyd som har reagert, som forstyrrer polymeriseringen av harpiksen.

Ellers vet man at de. forskjellige granulatforniige satser

som benyttes i støper ivirksomheten, silisiurndioksyd, korund, sillimanitt, aluminiumoksyd, kromitt, olivin, zirkoniumoksyd, inneholder forurensninger og spesielt metallsalter som er til-strekkelige til å. katalysere spaltning av hydrogenperoksydet.

Den alkaliske karakter av visse av disse satser og endelig., den ugunstige konfigurasjon av alle satsene på grunn av det faktum at de presenterer et maksimum av forventninger (multiplisitet av korn.og, pr. definisjon, med et ujevnt utseende)

kan bare akselerere spaltningen av hydrogenperoksydet.

Videre er, i det anvendelseseksempel som er nevnt ovenfor, hydrogenperoksyd, på grunn av sin ustabilitet, nesten alltid

gitt det avkall på til fordel for andre peroksyder eller andre pksyderende midler, selv om disse er farligere og dyrere.

Oppfinnelsen har således til formål å tilveiebringe en fremgangsmåte for stabilisering, samt en fremgangsmåte for anvendelse av en vandig løsning av hydrogenperoksyd som under enhver omstendighet, og innbefattet i den spesielle anvendelse hvor man ved innvirkning av svovelsyre herder et preparat av sandkorn intimt blandet med en harpiks og med hydrogenperoksyd, ved innblåsing av svovelsyreanhydrid omdannet ved hjelp av peroksydet til svovelsyre-,, på permanent måte garanterer opp-rettholdelse av stabiliteten av hydrogenperoksyd som anvendes i en slik oksydasjonsreaksjon.

Oppfinnelsen har altså som sin første gjenstand en fremgangsmåte for stabilisering av en vandig løsning av hydrogenperoksyd, som erkarakterisert vedat man tilsetter fluor-

loner, F- direkte til den nevnte løsning av hydrogenperoksyd,

som således blir forhåndsstabilisert på bakgrunn av sin frem-tidige bruk.

Naturligvis har oppfinnelsen.likeledes til gjenstand en vandig løsning av hydrogenperoksyd, som erkarakterisert ved

at den inneholder minst én fluorforbindelse som .stabilisator.

Fluorforbindelsen velges blant syrer, for eksempel fluorhydrogensyre, fluorsilisiumsyre, fluorborsyre, bortrifluorid, eller blant 'salter, for eksempel bifluorider og fluorider av ammonium, kalium, tinn, fluorsilikater, fluorborater - spesielt

av tinn - og mer generelt blant derivater av fluor som, i nær-

vær av vann, hydrolyseres under utvikling av'fluorhydrogensyre.

En foretrukken utførelsesform av oppfinnelsen tilsettes fluorforbindelsen(e) til den vandige løsning av hydrogenperoksyd i en andel av 0,10-10 vekt%.

Det vil være klart at hvilken som helst vandig løsning av kommersielt hydrogenperoksyd,, altså.i prøvestykket med innhold av oksygenert vann på 3-98 vekt%, i henhold til oppfinnelsen kan stabiliseres før enhver anvendelse ved tilsetning av fluor-loner .

I praksis, men ikke på noen måte begrensende, vil innholdet av oksygenert vann som idet vesentlige kommer i betraktning,,

ligge mellom 27,5 og 7 0 vékt%, tatt i betraktning at det blir for store mengder av vann under 27,5 % og at blir farlig å håndtere over 70 %.

Endelig har oppfinnelsen til gjenstand en fremgangsmåte for nyttiggjørelse av de oksyderende egenskaper hos en vandig løsning av hydrogenperoksyd som er forhåndsstabilisert ved hjelp av en fluorforbindelse, for eksempel ved anvendelse i støperi for omdannelse av svovelsyreanhydrid til svovelsyre,karakterisert vedat man regulerer pH-verdien og holder den på en verdi .av størrelsesorden 0,1-5, for eksempel vedøkning av. mengden av fluorforbindelser, for eksempel ved tilsetning til fluor - forbindelsene av en mineralsyre, et mineralsalt, et persalt eller perhydratav mineralsyre, eller endog urea.

Man vil dra nytte av det faktum at den samlede virkning

av flere av disse elementer av og til er mer effektiv enn den virkning som de samme elementer har separat. Videre vil valget av disse tilsetninger være avhengig av den bestemte endelige anvendelse av det således stabiliserte peroksyd.

Justeringen av pH-verdien kan velges, utført med mineralsyrer, for eksempel fosforsyre, pyrofosforsyre, metafosforsyre, svovelsyre, pyrosvovelsyre, peroksysvpvelsyre,'peroksydisvovelsyre, salpetersyre, borsyre, eller blant salter av disse syrer, for.eksempel fosfater, metafosfater, heksametafosfater, sulfater, nitrater, borater osv., eller.blant persalter eller perhydrater, for eksempel persulfater, perborater, perkarbonater, eller også blant urea og perkarbamid.

Alle disse pH-justeringsmidler, kan anvendes alene eller flere på en gang for å forsterke den dobbelte virkning av fluorforbindelsene: stabilisering av hydrogenperoksydet. og bedre utbytte, som det vil fremgå lengere ut i denne beskrivelse.

For bedre å forstå fordelene ved oppfinnelsen, skal det nå beskrives eksempler som bare er nevnt som illustrasjon og ikke for å begrense anvendelsen ved agglomerering av granulatfo.rmige satser som, uten tvil, aktuelt utgjør en av de mest interessante anvendelser for hydrogenperoksydet, men også den mest uriktige"anvendelse, siden alle spaltningsfaktorer for peroksydet - nærvær av metallioner, multiplisitet av ujevnheter og utilstrekke-lig aciditet - er til stede i kombinasjon.'

I .en forsøksserie ble det laget blandinger med 1 000 deler av en silisiumsand som inneholdt: a) 0,09% Fe203 ■ b) 0,4 % A1203

c) 0,4% MgO + CaO

d) '0, 03 % K20 + Na20

Denne sand ble frivillig valgt blant dem som inneholder et

maksimum av forurensninger, altså blant dem .som er mest vanske-

lige å agglomerere på grunn av tapet av aktivt oksygen som:

a) hvis den ikke er fylt med et overskudd av hydrogenperoksyd fremkaller et tap av svovelsyre dannet in. situ, i

hvilket tilfelle harpiksen er underkatalysert og kornene svakt agglomerert,

b) hvis den er fylt med et overskudd av hydrogenperoksyd, frembringer automatisk en tilsetning av vann som gjennomtrenger

hele polymerisasjonen av • harpiksen.

Ved knusing tilsettes til■silisiumsanden:

- 13. deler av en harpiks på basis av furfurylalkohol som er koldherdbar;

- 2 deler av 5 0 vekt% hydrogenperoksyd.

Ut fra dette preparat av silisiumholdig . sand blandet med harpiksen og hydrogenperoksydet har mån utført standard bøye-prøver som er utført med forskje.llige kvaliteter av fluorerte stabilisatorer foreslått i henhold til.oppfinnelsen, idet de nevnte prøvestykker i de forskjellige kvaliteter av stabilisatorer er blitt utsatt for gassing med svovelsyreanhydrid og der-etter brytes i stykker etter tidsrom av 15, 30, 60 og 120 sekunder, 5, 20 og 60 minutter, og .så 24 timer.

For alle prøvestykker har det vært.henstand i samme tidsrom, nemlig 1 time, mellom slutten .av knusingen og begynnelsen av gassingen med svovelsyreanhydrid.

De resultater som ble oppnådd i forsøkene, er. gjengitt nedenunder i tabell I.

I tabellen er peroksyd A til kontroll (handelsvanlig hydrogenperoksyd, 50 vekt%, uten tilsatt stabilisator), og peroksydene B, C, D, E og F tilsvarer det samme handelsvanlige hydrogenperoksyd, i samme konsentrasjon, stabilisert med forskjellige fluorforbindelser som er inkorporert i hydrogenperoksydet, hvert i en mengde av 3 vekt%, dvs.:

fluorhydrogensyre HF i peroksyd B,

- fluorborsyre HFB^ i peroksyd C,

- fluorsilisiumsyre ^SiFg i peroksyd D,

- surt natriumfluorid HNaF2i peroksyd E,

—■ tinn-fluorborat Sn(BF4)2i peroksyd F.

Sammenligning av de oppnådde resultater med kontroll-peroksydetA og de peroksyder som er stabilisert med en syre eller et fluorert salt viste tydelig den tilveiebrakte forbedring i de overraskende mengder ved inkorporering av fluorioner på stabiliteten av hydrogenperoksyd samtidig med dets. ok.sy-derende virkning som bevirker omdannelse, i det produkt som skal støpes, av gassformig svovelsyreanhydrid til svovelsyre som polymeriserer harpiksen på basis av furfurylalkohol.

Ut fra den samme silisiumholdige sand blandet i de samme forhold som for den første forsøksserie med den samme harpiks på basis av furfurylalkohol, som er koldherdbar, og med et hydrogenperoksyd fra handelen, denne gang 70 vekt%, er det laget andre standard-bøyeprøver, på den ene side for kontroll-■ prøven og på den annen side for to blandinger som er stabilisert i overskudd, med en fluorforbindelse, idet de nevnte prøve-stykker er hensatt i 1 time mellom slutten av knusingen og begynnelsen av gassingen med svovelsyreanhydrid, og.deretter br.ytes i stykker etter tidspunkter på 15 , 30 , 60 og 120 sekunder, 5, 2 0 og 6 0 minutter, og så 24 timer.

De resultater som ble oppnådd i disse nye forsøk, er gjengitt nedenunder i tabell II.

I tabellen hvor peroksyd A' er kontroll-hydrogenperoksydet med 70 vekt% konsentrasjon i tilsatt stabilisator, tilsvarer peroksydene G og H det samme handelsvanlige hydrogenperoksyd,

i samme konsentrasjon, stabilisert med:

- 3 % fluorborsyre og .7 % av 85 %ig fosforsyre i peroksyd

G,

- 4 % fluorhydrogensyre, 3 % av 85 %ig fosforsyre og 7 % natriumborat i peroksyd H.

For de korte tidsrom og opp til 120 sekunder er den største reaktivitet som er vist av de to si-stnevnte peroksyder G og H sammenlignet med fem peroksyder B - F i de første forsøk, den normale konsekvens av det faktum at basis-hydrogenperoksydet som er anvendt for de forsøk som er gjengitt i tabell II, har mindre .vanninnhold enn det basis-peroksyd som er anvendt for-de, forsøk som er gjengitt i tabell I.

Ved nå å sammenligne de fluorerte stabilisatorer som er anvendt i de første forsøk og gjengitt i tabell I, observerer man at-ved like mengder sikrer fluorhydrogensyre, fluorsilisiumsyre og tinn-fluorborat en. stabilitet hos.hydrogenperoksydet som er- noe overlegen i forhold til dem som f luor bor syren og det sur.e natr iumf luor id gir.

Naturligvis kan denne vektmengde av fluorforbindelser i hydrogenperoksydet variere, og i denne henseende er det nød-vendig å' ta med 1 beregningen de ekstreme verdier fra 0,10 til 10 vekt% hydrogenperoksyd," alt etter kvaliteten på den granulat-formige sats som anvendes, og alt etter den ønskede oppbevarings-tid for og forhåndsblandingen av sats, harpiks og -peroksyd før innblåsing av svovelsyreanhydrid med henblikk på den endelige herding av produktet.'

Det er likeledes innlysende at med en annen sats enn den som det er forsøkt med, for eksempel med større innhold av

.metallioner, for eksempel med. sterkere alkalitet, vil mengden, av stabiliserende fluorforbindelser- fordelaktig bli øket, eller i visse tilfeller kompletert med minst én kjemisk forbindelse som regulerer pH-verdien, valgt blant følgende substanser: a) en mineralsyre, for eksempel fosforsyre,. pyrofosforsyre,

■metafosforsyre, svovelsyre, pyrosvovelsyre, peroksysvovelsyre,

peroksydisvovelsyre, salpetersyre, borsyre,

b) ét salt av disse mineralsyrer, for eksempel fosfat, metafosfat, heksametafosfat, sulfat, nitrat, borat, særlig av

natrium, eller persalt eller perhydrat, for. eksempel persulfat, perborat eller perkarbonat, særlig av natrium, idet det her er observert at natriumperborat kan vise seg å være særlig interes-sant, da det har den fordel å frigir, i betydelige mengder, hydrogenperoksyd som .skal tilsettes den rene peroksydblanding, sand og harpiks,

c) urea eller perkarbamid.

pH-verdien blir for eksempel justert kontinuerlig til en

verdi av størrelsesorden 0,1-5, ide,t dette svært sure miljø, rettferdiggjøres ved det enkle faktum at det ér nærvær av hydrogenperoksyd og en fluorsyre og/eller et fluorsalt.

For å illustrere ovenstående er det laget en blanding av silisiumholdig sand som ér tilsatt 2 og 4 % ferrioksyd Fe^O^.

Denne preparerte sand - istedenfor å bli benyttet i de 60 minutter som følger på tilsetning av harpiksen og peroksydet, slik det er tilfelle for de forsøk som er gjengitt ovenfor - er kontrollert i det tidsrom til det er blitt konstatert et

tap av initial-karakteristika på 10 I.

Derved har karakteristikaene i tabellen forblitt konstante (hver 10 %)' i tidsrom som er vesentlig variable som funksjon av stabilisasjonsgraden.

Med 2 % Fe^O^i sammen har således følgende nedbrytnings-resultater vist seg:

- etter 90 minutter med peroksyd A (kontroll),

- etter 4 timer med peroksydene B, C, D<p>g E,

- etter 5 1/2 timer med peroksyd F,

etter 6 1/2 timer med peroksyd G,

- etter 20 timer med peroksyd H.

Og når tilsetningen av Fe^O^er 4 % i sammen, er ned-,

brytningen av resultatene som følger:

-' umiddelbart med peroksydene A og A' (kontroll),

- etter 7 0 minutter med..peroksydene B, C, D og E,

- etter 90 minutter med peroksyd F,

- etter 2 timer med. peroksyd G,

-' etter 4 1/2 timer" med peroksyd H..

Man ser således at et korrekt valg av stabilisatorer ikke

.bare gjør det mulig å øke, på signifikant måte, de mekaniske karakteristika som oppnås, takket være et bedre utbytte, men likeledes på bemerkelsesverdig måte å forlenge oppbevaringen '

av forhåndsblandingen av silisiumholdig sand (mer eller mindre ren) med harpiks og peroksyd, før bruk.

Det er altså en dobbelt forbedring: for det første hva

angår utbyttet og effektiviteten, for det annet hva angår lett-heten med hensyn, til anvendelse i tidens løp, altså til slutt fremgangsmåtens lette utførelse.

Likeledes er det innlysende at .foreliggende oppf innelse

ikke begrenser seg til stabilisering av hydrogenperoksyd. for' anvendelse i støperi som beskrevet ovenfor. Faktisk kan de fluorforbindelser som stabiliserer ^hydrogenperoksydet anvendes hver gang det nevnte peroksyd risikerer å tape sitt aktive oksygen, for eksempel i nærvær av metallioner eller alkaliske . og jordalkaliske forurensninger, men også hver gang et slikt, peroksyd, persyre eller persalt, befinner seg i nærvær av en spaltningskatalysator.

En. annen anvendelse av oppfinnelsen kan for eksempel være

på det område hvor det fremstilles isolasjonsplater, i hvilke kuler av keramisk materiale, glass eller ekspandert eller ikke-ekspandert polystyren agglomererer til hverandre ved et bindemiddel som polymeriseres ved innvirkning av hydrogenperoksyd.

■ Det er likeledes innlysende at hvis deri ene av anvendelsene av hydrogenperoksydløsningen som er stabilisert i henhold til oppfinnelsen ved hjelp av minst én fluorforbindelse utøver en korreksjon av pH-verdien, det være seg før eller under reak-sjonen, for eksempel en justering av pH-verdien til en konstant verdi under hele reaksjonens varighet, vil man i henhold til den aktuelle anvendelse anvende: - for eksempel en peroksydløsning som er normalt stabilisert med fluorforbindelsen, og kompletert før eller under, reak-

sjonen med den samme fluorforbindelse eller en syre, et salt eller urea som korreksjonsmiddel,

for eksempel en peroksydløsning stabilisert på normal .måte med fluorforbindelsen, og justert på permanent måte til den ønskede pH-verdi ved regulert tilsetning av et av de korreksjonsmidler som er angitt ovenfor. En relativt langsom hastighet for oksydasjonsr.eaksjonen vil uten problemer mulig-gjøre en slik kontroll og en slik justering, på konstant måte, av pH-verdien til det produkt som skal behandles.

Anvendelseseksemplene og forsøksresultatene som her er gitt, illustrerer . fullstendig den rolle som fluorlonene F~spiller, idet oppgaven er å stabilisere alle løsninger av hydrogenperoksyd, også under deres lagring som i løpet av deres forskjellige anvendelser, da det' hittil båre er. kjent å anvende egenskapene til visse fluorider for å sekvistere aluminiumioner eller for å kompleksdanne jern.

Claims (9)

1. Fremgangsmåte for stabilisering av en vandig løsning av hydrogenperoksyd, karakterisert ved at man tilsetter fluorioner F- direkte til den nevnte peroksydløsning.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at det som fluorforbindelse som tilsettes direkte til løsningen av hydrogenperoksyd, anvendes en som velges blant fluorsyrer, for eksempel fluorhydrogensyre, fluorsilisiumsyre, fluorborsyre, bortrifluorid, eller blant fluorsalter, for eksempel bif.luorider og fluorider, fluorsilikater, fluorborater, og mer generelt blant derivatene av fluor som i nærvær av.vann hydrolyserer slik at det utvikles fluorhydrogensyre.

3. Fremgangsmåte som angitt i hvilket som helst av kravene 1 og 2, karakterisert ved at man tilsetter 0,1-10 vekt% fluorforbindelse til løsningen av hydrogenperoksyd.

4. Vandig.løsning av hydrogenperoksyd, karakterisert ved at den inneholder minst én fluorforbindelse : som stabilisator.

5. Løsning som angitt i krav 4, karakterisert ved at den inneholder 0,10-10 vekt%' fluorforbindelse.

6. Løsning som angitt i hvilket som helst av kravene 4 og 5, k a' .x a k t e r i s e r t ved at f luorf orbindelsen er valgt blant syrer, for eksempel fluorhydrogensyre, fluorsilisiumsyre, fluorborsyre, bortrifluorid, eller blant salter,.for eksempel bifluorider og fluorider av ammonium, kalium, tinn, fluorsilikater og fluorborater, spesielt av tinn, og mer generelt blant alle fluorderivater som i nærvær av vann.hydrolyserer idet . det utvikles fluorhydrogensyre.

7. Fremgangsmåte for anvendelse av de oksyderende egenskaper til en vandig løsning av hydrogenperoksyd som er forhåndsstabilisert med minst én fluorforbindelse, for eksempel for støperiformål for omdannelse av svovelsyreanhydrid til svovel syre, karakterisert ved at man regulerer pH-verdien og opprettholder den. på en verdi av størrelsesorden .

0,1-5, for eksempel vedø kning av mengden av fluorforbindelser, eller ved tilsetning til fluorforbindelsene av en mineralsyre, et mineralsalt, et persalt eller perhydrat av mineralsyre, eller også urea.

8. Fremgangsmåte som angitt i krav 7, karakterisert ved at mineralsyren som korrigerer pH-verdien velges blant fosforsyre, pyrofosforsyre, metafosforsyre, svovelsyre, pyrosvovelsyre, peroksysvovelsyre,: peroksydisvovelsyre, salpetersyre, borsyre.

9. Fremgangsmåte som angitt' i hvilket som helst av kravene.

7 <p> g 8, karakterisert ved at korreksjonsmidlet for pH-verdien.velges blant saltene av mineralsyrer som angitt i krav 8, for eksempel fosfater, metafosfater, heksametafosfater, sulfater, nitrater, borater, eller blant persalter eller perhydrater, for eksempel persulfater, perborater,. perkarbonafer, eller også blant urea og perkarbamid.