NO333194B1 - Sammensetninger og anvendelse av disse for forebygging av toleranse for medisinering - Google Patents

Abstract

Foreliggende oppfinnelse omfatter identifiseringer av deler og fremgangsmåter for å bruke den samme for å forebygge toleranse for bronkodilator. Mer spesifikt, vedrører oppfinnelsen identifisering av sammensetninger og fremgangsmåter som er i stand til å hindre toleranse til p-adrenergiske agonister. Fremgangsmåter og sammensetninger ifølge oppfinnelsen er også nyttige som analyttiske redskap for funksjonelle studier og som kombinasjonsterapeutiske verktøy.

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører sammensetninger og anvendelser for fremstilling av et medikament for å forebygge toleranse for medisineringer, slik som farmasøytiske midler. Spesielt, omfatter foreliggende oppfinnelse sammensetninger for å hindre toleranse til medisineringer brukt i behandling av astma og relaterte sykdommer.

Mer enn 15 millioner mennesker i USA lider og astma og relaterte inflammatoriske lungesykdommer. Antallet personer med astma øker både i USA og i hele verden. Mor-biditeten assosiert med astma gjør den til en utbredt medisinsk tilstand. Astma er den mest vanlige kroniske sykdommen i barneårene og fører til skolefravær. Astma hos mennesker er estimert til 27 millioner legebesøk, 6 millioner tapte arbeidsdager og 90,5 millioner dager begrenset aktivitet pr. år. I tillegg til dets morbiditet, er mortalitetsraten for astma voksende i hele verden. I tillegg, er astmatiske reaksjoner et voksende prob-lem for dyr. Spesielt, innenfor hesteveddeløp som rammes av hester som lider av astmatiske reaksjoner (for en generell oversikt over astma, se Sheffer et al., The National Asthma Education Program: Expert panel report guidelines for the diagnosis and mana-gement of asthma, Med. Care 31:MS20 (1993)).

Klinisk, er astma en kronisk obstruktiv lungesykdom kjennetegnet ved en vanlig rever-sibel luftveisobstruksjon, luftveisinflammasjon og økt luftveisrespons til ikke-spesifikke stimuli (se Standarder for diagnose og behandling av pasienter med kronisk obstruktiv lungesykdom (COPD), Am. Rev. Respir. Dis 136:225-244 (1987)). Luftveisobstruksjon under et astmaanfall skyldes kombinasjoner av bronkiospasme (luftveienes glatte muskeler trekker seg sammen), økt slimsekresjon, ødem i luftveisslimhinnen som skyldes økt vaskulær permeabilitet, cellulær infiltrasjon av luftveisveggene, og skade i luftveisepitelet. Hargreave et al, J. Allergy Clinical Immunol. 83:1013-1026 (1986) viser at astma kan trigges av forskjellige årsaker slik som allergiske reaksjoner, en se-kundær respons for infeksjoner, industrielle eller arbeidsmessige eksponeringer, inntak av visse kjemikalier eller medikamenter, trening og vaskulititt. Harrison' s Principles of Internal Medicine (14. utgave, Fauci et al, red. McGraw-Hill, New York (1998), sidene 1419-1426), viser at i mange tilfeller, er det to faser av et allergisk astmaanfall, en tidlig fase og en sen fase som følger 4 til 6 timer etter bronkial stimulering. Den tidlige fasen inkluderer umiddelbart inflammatorisk respons som inkluderer reaksjonene forårsaket av frigivelse av cellulære mediatorer fra mastcellene. De sene fasereaksjoner utvikles over en tidsperiode og kjennetegnes histologisk av en tidlig innstramming av polymorf-nukleære leukocytter og fibrindeponering etterfulgt senere av infiltrering av eosinofiler. Senfasereaksjoner og luftveisinflammasjon fører til forlenget luftveishyperreaktivitet og astmatisk akutte forverringer som kan vare fra dager til måneder hos noen individer. Barnes et al, Am. Rev. Respir. Dis. 141:S70-S76 (1990) viser at hyperresponsiviteten til luftveiene for ikke-spesifikke stimuli er et kjennetegn for denne sykdommen. Derfor, er det primære målet for tiden når det gjelder medikamentterapi for astma å hindre bronkospasmer og kontroll av luftveiens hyperaktivitet eller hyperresponsivitet, en indi-kasjon på luftveisinflammasjon.

Konvensjonelle behandlinger har blitt erklært ved å unngå alle allergener, dette er vanskelige å oppnå, og ved terapeutiske regimer basert på farmakologiske midler som har uheldige bivirkninger og suboptimale farmakokinetiske egenskaper. Derfor, er teofyllin (et metylxantin), f.eks. kjennetegnet ved vesentlig variabilitet i absorbansen og klaring av teofyllin. Woolock et al, Am. Respir. Crit. Care Med. 153:1481-1488 (1996) viser at kortikosteroider blir brukt for å behandle senfase og luftveishyperreaktivie reaksjoner. Volcheck et al., Postgrad Med. 104(3): 127-136 (1998) angir anvendelse av kromolyn for å hindre både tidlige og sene faser av astmainflammatoriske reaksjoner. Kromolyn er imidlertid bare effektiv i å hindre starten på en astmareaksjon, hvis den blir gitt forut for et astmaanfall.

Alternative utbredte behandlingstilnærminger er bygget på administrering av adrenergiske agonister som etterligner de fysiologiske effektene til de adrenale medulære hor-monene og neurotransmitterne til det sympatiske nervesystemet. p2-adrenergiske agonister representerer viktige terapeutiske midler i behandlingen av astma. Palmer et al., New Engl. J. Med. 331:1314-1319 (1994) viser at salmeterol er en langtidsvirkende P2-adrenergisk agonist som har blitt introdusert som et supplement til anti-inflammatoriske terapi i astmabehandling. På grunn av dets langsomme oppstart med en forlenget varig-het for virkning, er anbefalingen å skrive ut salmeterol for regulær anvendelse, sammen med salbutanol for akutt å lette gjennombruddssymptomene. Administrering av P2-adrenergiske agonister, slik som salmeterol, er funnet å nedregulere P2-adrenergiske reseptorer. Bhagat et al, Chest 108:1235-1238 (1995) viser at regulær eller forlenget anvendelse av P2-adrenergiske agonister er assosiert med dårlig kontroll av astma, økning i luftveishyperresponsivitet til allergener, og redusert beskyttelse mot bronkio-sammentrekning indusert ved trening, histamin, metacholin og allergenutfordring. Dessuten, viser nylige rapporter at regulær anvendelse av P2-agonister også kan resulte-re i mild toleranse for bronkioutvidelsesrespons.

Det er også bivirkninger som resultat fra behandling med adrenergiske agonister fordi adrenergiske agonister generelt ikke er selektive for kun P2-reseptorer, men også virker på Pi-reseptorer forårsaket av hjertestimulering. P2-adrenergiske agonister kan bli brukt for behandling av bronkospasme, men har ingen effekt på luftveisinflammasjon eller bronkial hyperaktivitet. Faktisk, kan kronisk anvendelse av P2-adrenergiske midler ale-ne, ved nedregulering av P2-reseptorene, forverre den bronkiale hyperaktiviteten.

Utviklingen av toleranse er eksemplifisert ved behandling med langtidsvirkende P2-agonist, salmeterol. Salmeterol er en langtidsvirkende P2-agonist brukt i behandlingen av mild til moderat astma. Flere studier har vist at den regulære behandlingen med salmeterol resulterer i tap av bronkobeskyttelse mot forskjellige stimuli, slik som trening, metacholin, histamin. En nylig studie rapportert at toleranse for bronkobeskyttende effekt av salmeterol kan forekomme så raskt som etter tredje dose med salmeterol (se Bhagat et al., Chest 108:1235-39 (1995)). Videre, viste Lipworth, et al, Lancet 346:201-206 (1995) at kronisk anvendelse av salmeterol resulterer i reduksjon av bron-kodilatorrespons mot salbutamol.

Senere tids studier har prøvet å finne tilnærminger for mottoleranse. En tilnærming har vært å kombinere bronkodilatorer assosiert med rask reduksjon i bronkiobeskyttende effekt, slik som salmeterol eller formoterol, med kortikosteroider (se Woolcock, Eur. Respir. Rev. 5:(27)142-145 (1995) og U.S. patent nr. 5,049,389, 5,192,548, 5,674,860, 5,709,884, 5,736,124, 5,817,293 og 5,874,063). På tross av entusiasmen innen feltet, så har mange rapporter som er tilgjengelige i litteraturen vist at slike tilnærminger så langt har slått feil. Det har blitt vist at inhallerte kortikosteroider ikke hindrer utvikling av toleranse til den bronkobeskyttende effekten til salmeterol (se Kaira et al., Chest 109:953-56 (1996). I motsetning, kan høydosesystemisk glukokortikosteroider hindre toleransen for den bronkodilatoriske effekten til P2-agonist.

I et forsøk på å imøtegå toleransen, har forskere søkt å belyse mekanismen som ligger under et slikt fenomen. Flere mekanismer har blitt foreslått for nedregulering av P2-adrenergiske reseptorer. Hausdorff et al, FASEB J. 4:2881-2889 (1990) viser at toleranse-"stems" fra molekylære mekanismer som ligger bak rask betaadrenergisk reseptor (heretter, "PAR") desensitivisering som igjen skyldes en endring i funksjonen til PAR som kobler reseptorer fira det stimulatoriske G-proteinet Gs. Dette frakoblingsfenomenet involverer fosforylering av PAR med minst to kinaser, proteinkinase A (heretter "PKA") og pAR-kinasen (heretter "PARK"), som blir aktivert under forskjellige desensitiviseringsbetingelser. Reseptorfosforylering av de to kinasene har også blitt vist å føre til desensitivisering av reseptorresponsen via spesifikk biokjemiske mekanismer (se også, Liggett et al., J. Biol. Chem. 267:4740-4746 (1992); Schlericher et al, Proe. Nati. Acad. Sei. USA 90:1420-1424 (1993) og Turki et al, Am. Physiol. 269(13):L709-L714 (1995)).

Fra en praktisk synsvinkel, resulterer nedreguleringen av P2-adrenergiske reseptorer og derved toleranse, ofte i administrering av høyere doser av P2-adrenergisk agonist som eksponerer den astmatiske pasienten for større bivirkninger. I noen pasienter, kan toleransen til og med nå et stadium hvorved pasienten er helt uten respons som igjen tvinger legen til å bruke mindre ønskelige tilnærmingsmåter.

Nylige rapporter har identifisert behandlingsregimer for antigenindusert astma basert på heparin. Ahmed et al., Am. Rev. Respir. Dis. 145:566-570 (1992) viser f.eks. at anvendelsen av glykosaminoglykanheparin hindrer bronkosammentrekningsresponser indusert av stimuli som produserer immunologisk mastcelledegranulering hos sauer, uten å attenuere agonist-indusert bronkosammentrekning. På samme måte, viser Lucio et al., Amer. Physiol. Soc. 73(3): 1093-1101 (1992) at immunologisk mastcellemedierte responser og histaminfrigivelse blir attenuert av heparin. Annet arbeid innen området har også vist at forebygging av anstrengelsesutløst astma med inhallert heparin (se f.eks. Ahmed et al., N. Eng. J. Med. 329:90-95 (1993) og Ahmed, Respiratory Drug Delivery IV, 55-63).

Heparin har blitt brukt for mange forskjellige formål. Lane et al., Chemical and Biological Properties, Clinical Applications, Edward Arnold Ed. London (1989) viser at heparin er svært sulfatert, uforgrenet glykosaminoglykan brukt i klinisk praksis som et anti-koagulerende middel. Denne aktiviteten resulterer fra heparins evne til å binde noen av restene til antitrombin III (AT-III), som aksellererer nøytralisering av AT-III av aktiverte levringsfaktorer og hindrer omdanningen av protrombin til trombin. Større mengder av heparin kan inaktivere trombin og tidligere levringsfaktorer, som hindrer omdanningen av fibrinogen til fibrin. Heparin blir syntetisert i mastcellene som et proteoglykan og er spesielt rikelig tilstede i lungene til forskjellige dyr. Heparin er ikke en spesifikk forbindelse med fastsatt molekylvekt, men er en heterogen blanding av forskjellige sulfaterte polysakkaridkjeder sammensatt av repeterte enheter av D-glykosamin og L-iduronsyre. På tross av den utstrakte heparinlitteraturen for selekterte astmaapplikasjoner, har anvendelsen av heparin rettet mot bronkodilatorindusert toleranse ikke blitt undersøkt.

Derfor er det et lenge følt behov for fremgangsmåter og sammensetninger for behandling av astma og relaterte patologier. Slike fremgangsmåter skulle rette seg mot den svakhet som tradisjonelle terapeutiske tilnærminger viser. Mer spesifikt, er det et behov for nye måter og sammensetninger som er i stand til å hindre toleransen som utvikles ved anvendelsen av tradisjonelle bronkodilatorer. Slike nye tilnærminger skulle hindre nedreguleringen av pVadrenergiske reseptorer som respons på anvendelsen av P2-adrenergiske agonister. Dessuten, er det et behov for fremgangsmåter og sammensetninger som er i stand til å forebygge toleranse utviklet som en respons på anvendelsen av pVadrenergiske agonister for behandling av astma som er lett å administrere, og som minimaliserer bivirkningene sammenlignet med nåværende protokoller. Ideellt, skulle slike sammensetninger være lette å administrere, (f.eks., selvadministrert inhallering).

Foreliggende oppfinnelse omfatter sammensetning omfattende et sulfatert polysakkarid, som er en lavmolekylvektsheparin (LMWH) eller en ultra-lavmolekylvektsheparin (ULMWH), og en bronkodilator for bruk som et medikament.

Videre omfatter foreliggende oppfinnelse anvendelse av et sulfatert polysakkarid, som er en lavmolekylvektsheparin (LMWH) eller en ultra-lavmolekylvektsheparin (ULMWH), og en bronkodilator for fremstilling av et medikament for behandling av astma og relaterte patologier i et pattedyr.

Omfattet av oppfinnelsen er også sammensetning omfattende et sulfatert polysakkarid, som er en lavmolekylvektsheparin (LMWH) eller en ultra-lavmolekylvektsheparin (ULMWH), og en bronkodilator for bruk ved behandling av astma og relaterte patologier i et pattedyr.

Videre omfattes også sammensetning egnet for behandling av astma og relaterte patalogier i et pattedyr, omfattende en terapeutisk effektiv mengde av et sulfaterte polysakkarid, som er en lavmolekylvektsheparin (LMWH) eller en ultra-lavmolekylvektsheparin (ULMWH), og en bronkodilator.

Foreliggende oppfinnelse har funnet nye sammensetninger og anvendelser som er effektive i å hindre utviklingen av toleranse til farmakologiske midler. Overraskende, har disse tilnærmingene blitt funnet å være spesielt effektive i å hindre utviklingen av toleranse i anvendelsen av pVadrenergiske agonister, så vel som at de er lette å administreres. Slike anvendelser og sammensetninger representerer derfor et lenge følt behov når det gjelder behandling av astma og relaterte sykdommer, som retter seg mot den svakheten som tradisjonelle regimer utviser.

I et aspekt av oppfinnelsen tilveiebringes anvendelser for fremstilling av et medikament som er nyttige for å hindre toleranse til medisineringer, slik som bronkodilatorer, brukt i behandlingen av astma og relaterte sykdommer.

Det er også mulig å fremsette forbedrede fremgangsmåter som er nyttig for å behandle astma og relaterte sykdommer i et pattedyr, som inkluderer administrering av bronkodilatorer sammen med effektorer som beskrevet infra.

Det er også mulig å tilveiebringe analyttiske verktøy for å belyse aktiveringen og inhiberingen av den adrenergiske reseptoraktiviteten. Det beskrives her verktøy for å vurdere rollen som spilles ved polyanioner og deres interaksjon med bronkodilatorer i moduleringen av aktiviteten av (3ARK. Mer spesifikt, fremsetter oppfinnelsen sammensetninger som nyttige for å evaluere evnen til mukopolysakkarider, slik som heparin, for å inhibere fosforyleringen av den adrenergiske reseptoren ved PARK. Slike redskaper kan bli brukt som "prober" av den fysiologiske funksjonen til PARK og til samspillet med agonist-spesifikk desensitivisering av det reseptorkoblede adenylcyklasesystemet.

I et ytterligere aspekt av oppfinnelsen tilveiebringes nye sammensetninger som er nyttige for å forebygge toleranse mot medisineringer, slik som mot bronkodilatorer, brukt i behandlingen av astma og relaterte sykdommer. Dette aspektet av oppfinnelsen tilveiebringer også nye sammensetninger som er nyttige for å behandle astma og relaterte sykdommer i et pattedyr, som inkluderer administreringen av bronkodilatorer sammen med effektorer som beskrevet infra.

Figur 1 er en grafisk fremstilling som viser evnen til en representativ, ikke-begrensende, bronkodilator ( salmeterol) brukt sammen med en representativ, ikke-begrensende, effektor (heparin) ifølge oppfinnelsen for å hindre toleranse for bronkodilatorer. Data er vist som kumulativ provoserende dose av metacholin i pusteenheter, som forårsaket en 20% nedgang i FEVi(PD20). PD20ble bestemt for grunnlinjedagen (BSL) og etter den 1., 3., 5. og 7. dose av salmeterol (42 ug BID), etter forbehandling med inhallert heparin (80 000 enheter BID) eller placebo. Den første dosen med salmeterol forårsaket en markert økning i PD2o-metacholin på dag 1, som viste bronkobeskyttelse. Mindre bronkobeskyttelse ble observert etter de 3.-7. dosene med salmeterol (dagene 2-4), som indikerer utviklingen av toleranse. Som vist ble toleranse forhindret ved inhallert heparin. Bemerk at symbolet (+) blir brukt for å beskrive verdier som er signifikant forskjellig fra dag 1 (P<0,05) og (<*>) blir brukt for å vise verdiene signifikant forskjellige fra placebo (P<0,05).

Figur 2 er en grafisk fremstilling som viser evnen til en representativ, ikke-begrensende, bronkodilator ( salmeterol) brukt sammen med representativ, ikke-begrensende, effektorer (lavmolekylvektsheparinfremstillinger) ifølge oppfinnelsen for å hindre toleranse mot bronkodilatorer i en heparin-ikke-responsiv pasient. Data er vist som kumulativ provoseringsdose av metacholin i pusteenhetene, som forårsaket en 20% nedgang i FEVi(PD2o). PD2oble bestemt for grunnlinjedagen (BSL) og etter 1., 3., 5. og 7. dose med salmeterol (42 ug BID), etterfulgt av forbehandling med inhallert heparin (80 000 enheter BID), lavmolekylvektsheparinenoksaprin 30 mg eller 90 mg eller placebo. Den første dosen med salmeterol forårsaket en markert økning i PD20-metacholin på dag 1, som viste bronkobeskyttelse. Mindre bronkobeskyttelse ble observert etter 3.-7. dose med salmeterol (dagene 2-4), som indikerte utvikling av toleranse. Som vist ble toleranse forhindret ved å inhallere lavmolekylvektsheparin.

Det er videre mulig å identifisere deler og fremgangsmåter for anvendelse av det samme for å forebygge toleranse mot bronkodilatorer. Den foreliggende oppfinnelse vedrører identifisering av sammensetninger som er i stand til å forebygge toleranse mot p2-adrenergiske agonister. Sammensetningene ifølge oppfinnelsen er også nyttige som analyttiske redskaper for funksjonelle studier og som terapeutiske redskaper. Overraskende, har disse tilnærmingene blitt funnet å være spesielt effektive i å hindre toleranse i anvendelsen av p2-adrenergiske agonister så vel som å være spesielt lette å administrere. Sammensetninger og måter beskrevet heri tilveiebringer også en lenge søkt terapeutisk fremgangsmåte for behandling av astma og relaterte sykdommer hos pattedyr.

Mer spesifikt, omfatter den foreliggende oppfinnelse sammensetninger som hindrer tap eller forminskning av den bronkobeskyttende effekten til p2-adrenergiske agonister. Det kan også fremsettes nye kombinasjonstilnærmingsmåter som tilbyr nye og forbedrede farmakologiske egenskaper for behandlingen av astma og av relaterte sykdommer i et pattedyr.

Det er videre mulig å tilveiebringe nye og forbedrede fremgangsmåter som er nyttige for å forebygge toleranse for medisineringer, slik som for bronkodilatorer, brukt i behandlingen av astma og relaterte sykdommer. Dette aspektet fremsetter også forbedrede fremgangsmåter som er nyttige for å behandle astma og relaterte sykdommer i et pattedyr, som inkluderer administrering av bronkodilatorer sammen med effektorene.

Derfor, fremsettes en fremgangsmåte for å hindre toleranse i et pattedyr til medisineringer, slik som bronkodilatorer brukt i behandlingen av astma og relaterte sykdommer, som inkluderer trinnene å administrere terapeutisk effektive mengder av en bronkodilator og en effektor for en terapeutisk effektiv tidsperiode.

Tekniske og vitenskapelige betegnelser brukt heri har den betydning som vanligvis forstås av en som kjenner fagfeltet til hvilket den foreliggende oppfinnelsen vedrører, hvis ikke annet er definert. Referansen gjort heri til forskjellige metodologier og materialer er kjent for de som kjenner fagfeltet. Standardreferansearbeid fremsetter de generelle prinsippene for farmakologi inklusiv Goodman og Gilman's The Pharmacological Basis of Therapeutics, 9. utgave, McGraw Hill Companies, Inc., New York, (1996).

Et hvert egnet materiale kjent innen fagfeltet kan benyttes i å utføre den foreliggende oppfinnelsen. Imidlertid, er foretrakkede materialer beskrevet. Materialer, reagenser og dets like til hvilken referansen er gjort i den følgende beskrivelse og eksempler er ervervet fra kommersielle kilder, hvis ikke annet er beskrevet.

Anvendelsesmåtene for fremstilling av et medikament i følge den foreliggende oppfinnelse har til hensikt at mediakmentet blir brukt på et hvilket som helst pattedyr som kan ha fordel av av oppfinnelsen. Først blant slike pattedyr er mennesket, skjønt oppfinnelsen ikke har til hensikt å være så begrenset, og den kan anvendes til veterinært bruk.

Betegnelsen "forebygge" og en hvilken som helst variasjon derav blir brukt for å inkludere partiell så vel som fullstendig inhibering. Praktisk, kan "forebygge" ifølge oppfinnelsen detekteres som en positiv endring i effektiviteten til en bronkodilator administrert i forbindelse med en effektor fra oppfinnelsen sammenlignet med anvendelsen av bronkodilatoren uten en effektor. Betegnelsen "bronkodilator" som brukt heri, beskriver en aktiv del i stand til å forårsake en økning i kaliberen til en bronkus eller bronkialtube. Anvendelse av bronkodilatorer i behandlingen av astma og relaterte sykdommer er vel kjent innen fagfeltet, og de kjente forbindelsene er inkludert innenfor området av den foreliggende oppfinnelsen (se f.eks. Harrison ' s supra, sidene 1167-1176).

Eksempler på bronkodilatorer kan inkludere spesifikke p-adrenergiske agonister, anticholinergiske midler og teofyllin (for en generell diskusjon av bronkodilatorer se, Goodman og Gilman's supra, sidene 664-665).

I en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen, er de spesifikke p-adrenergiske agonistene P2-adrenergiske agonister. Ikke-begrensende representative eksempler på P2-adrenergiske agonister inkluderer, salmeterol, formoterol, bambuterol, albuterol, terbutalin, pirbuterol, bitolterol, metaproterenol, isoetarin og isopropterenol (se Goodman og Gilman's supra, sidene 213-217).

Det anticholinergiske midlet kan også være ipratropiumbromid (heretter " ipratropium"), tiotropiumbromid, eller oksytropiumbromid. Videre kan det være bronkodilatoren teofyllin og det relaterte medikamentet aminofyllin. (Se Goodman og Gilman's supra, kapittel 7).

I oppfinnelsen, blir "effektor" brukt for å referere til en del som når den blir administrert sammen med bronkodilator(er) ifølge oppfinnelsen er i stand til å hindre toleranse til en eller flere av bronkodilatorene som administreres dermed. I visse foretrakkede utførel-sesformer, er effektorene fra oppfinnelsen nyttig for behandling av astma og relaterte sykdommer i et pattedyr. Ikke-begrensende representative eksempler av effektorer iføl-ge oppfinnelsen inkluderer polyanioner, slik som f.eks. polysakkarider. Polysakkarider som kan bli brukt som effektorer i foretrakkede utførelsesformer ifølge oppfinnelsen inkluderer, uten begrensning, polysakkarider slik som dekstran, heparin, haparinsulfat, dermatansulfat, kondroitinsulfat, og/eller andre glykosaminoglykaner og mukopolysakkarider. I en spesiell foretrakket utførelsesform av oppfinnelsen, er effektoren en sulfatert polysakkarid (f.eks. N-sulfation). Effektoren kan være en oligomer som omfatter fra 1 til omtrent 10 sukkerrester. I den mest foretrakkede utførelsesformen er effektoren et sulfatert tetrasakkarid.

I en spesielt foretrakket utførelsesform, er effektoren heparin. Betegnelsen "heparin" som brakt heri, inkluderer selekterte fraksjoner av heparin eller blandinger som omfatter mer enn en heparinfraksjon som er effektiv i sammensetninger i følge den foreliggende oppfinnelsen.

Fraksjoner av heparin kan bli fremstilt ved kjemiske, enzymatiske eller syntetiske prosesser vel kjent innen fagfeltet. Kjemisk depolymerisering har blitt utført på mange for skjellige måter (se f.eks., Fisher og Tiemann, Ber. Dtsch. Chem. Ges. 27:138-147

(1984) og Foster, Chem. Ind. 627 (1955) og Shively og Conrad, Biochemistry 15:3932-3942 (1976). Slike fremgangsmåter inkluderer depolymerisering ved nitritter ved lav pH, ved alkalisk P-eliminering etterfulgt av esterifisering av uronsyrer eller ved osidati-ve fremgangsmåter ved å bruke peroksider eller perjodat. Etter depolymerisering med nitritter, blir anhydromannose i den reduserende enden av heparinet og oligosakkarid-fragmentene vanligvis redusert til anhydromannitol eller oksidert til anhydromannonsy-re. Alkalisk P-eliminering resulterer i 4,5-umettethet i den ikke-reduserende enden av heparinfragmentene og oligosakkaridene som blir produsert. Disse gruppene kan bli redusert ved å bruke katalytisk hydrogenering eller hele 4,5-umettet monosakkarid kan elimineres med mild syrebehandling eller metallinneholdende reagenser slik som kvikk-sølvsalter. Disse behandlingene gir heparinfragmenter og oligosakkarider som har et ulikt antall av sakkaridenheter. Alternativt, kan depolymeriseringen av heparin oppnås ved å bruke enzymatiske prosesser ved å bruke vanlig kjente heparinaser, spesielt bakte-rielle heparinaser. Derfor, viser U.S. patent nr. 5,714,376 produksjon og anvendelse av heparinaseprepareringer isolert fra Flavobacterium Heparinium (se også Linker et al, Methods of Enzymology, Ginsburg Ed., Academic Press, New York (1972), s. 902-911). Generelt, kutter enzymet heparinkjeden mellom det anomeriske karbonat til en N-sulfat-glukosaminrest og den foregående urinsyreenheten som følger. Kuttingen av heparin ved å bruke enzymatiske prosesser kan produsere en blanding av oligosakkarider, som inkluderer di-, tetra-, heksa- og oktasakkarider. Oligosakkaridene som produseres har en to ganger grad av polymerisering og blir terminert i den ikke-reduserende enden av en umettet uronsyre. Disse endegruppene kan reduseres som beskrevet over for alkalisk P-eliminering.

Utgangsmaterialet kan være svin eller bovin fordøyelsesslimhinne eller lungeheparin. Den foreliggende oppfinnelse kan omfatte anvendelse av et hvert materiale, som inkluderer svin, bovin eller andre dyrekilder som heparinkildemateriale.

Det skal forstås at betegnelsen heparin inkluderer alle de molekylære vektfraksjonene av heparin, inklusiv ultra lavmolekylvekt (ULMWH), lavmolekylvektsheparin (LMWH), og heparinfraksjoner med molekylvekt varierende fra omtrent 1 000 Dalton til omtrent større enn 40 000 Dalton. Betegnelsen "heparin" omfatter også heparinpoly-sakkaridfragmenter som inkluderer, men er ikke begrenset til en hvilken som helst oli-gomerisk form. I foretrakkede utførelsesformer av oppfinnelsen, er heparinoligomerene dimerer, trimerer, tetramerer, pentamerer, heksamerer, septamerer, oktamerer, nanome- rer eller dekamerer. I de mest foretrakkede utførelsesformene, er heparinoligomerene tetramerer.

En som kjenner fagfeltet vil forstå at i noen utførelsesformer av oppfinnelsen hvor effektoren er ULMWH, har den idet vesenlige ingen antikoagulantaktivitet. På samme måte, i andre utførelsesformer, hvor effektoren er LMWH, har den idet vesentlige ingen antikoagulantaktivitet.

Effektoren av oppfinnelsen kan være fullstendig N-sulfatert, delvis N-sulfatert, O-sulfatert, delvis O-sulfatert, eller hypersulfatert. Fra omtrent 5% til omtrent 100% av restene kan være N-sulfatert. Fra omtrent 30% til omtrent 75% av restene kan være N-sulfatert. Fra omtrent 5% til omtrent 100% av restene kan være O-sulfatert. Fra omtrent 30% til omtrent 75% av restene kan være O-sulfatert. Betegnelsen "hypersulfatert" be-tyr sulfatering av en rest av effektoren som ikke naturlig sulfateres som resulterer i økt ladningstetthet. Fremstillingen av sulfatert heparin og sulfaterte heparinfraksjoner er vel kjent innen fagfeltet.

Uten ønske å bli bundet til noen spesiell teori er det foreslått at nedregulering av P2-adrenergiske reseptorer forekommer ved følgende reaksjonsvei. Fosforylering av P2-adrenergiske reseptorer ved B2-adrenergisk kinase (PARK) og proteinkinase A (PKA) forårsaker frakobling av disse reseptorene. In vitro studier har vist at heparin blokkerer virkningen til PARK, mens glukokortikosteroidene er ineffektive. Den foreliggende oppfinnelse finner overraskende at inhallert heparin, som teoretisk inhiberer PARK, hindrer salmeterol- indasert nedregulering av P2-reseptorene in vivo.

Det er videre mulig å administrere mer enn en effektor. I noen utførelsesformer, blir mer enn en type polysakkarid (slik som f.eks. en heparinfraksjon og dekstran) administrert. På samme måte, i en foretrakket utførelsesform blir mer enn en bronkodilator administrert. Derfor, f.eks. i en mer foretrukket utførelsesform, blir en P2-agonist og en "anticho-linergisk" administrert. En kombinasjonsformulering som inneholder en blanding av ipratropium og albuterol kan bli administrert sammen med en effektor.

Bronkodilatorene og effektorene ifølge oppfinnelsen kan eventuelt bli formulert med en hvilken som helst kjent farmasøytisk akseptabel bærer som inkluderer diluenter og eksi-penter (se Remington' s Pharmaceutical Sciences, 18. utgave, Gennaro, Mack Publishing Co., Easton, PA (1990) og Remin<g>ton: The Science and Practice of Pharmacv. Lippin-cott, Williams & Wilkins (1995)). Formuleringene kan derved inneholde en eller flere bronkodilator(er), en eller flere ytterligere effektor(er), så vel som andre farmakologisk aktive ingredienser.

Betegnelsen "astma og relaterte sykdommer" blir brukt for å referere til en tilstand som fortrinnsvis er av inflammatorisk art med assosiert bronkospasme. Av dette følger, at astma og relaterte sykdommer blir kjennetegnet ved en forsnevring av luftveiene, varierende over korte tidsperioder, enten spontant eller som et resultat av behandling, som skyldes varierende grad av sammentrekning (spasme) av glatt muskel, ødem av slim-hinnen, og slim i lumen av bronki og bronkiolene. Generelt, blir disse endringene (og derved astmasymptomene) igangsatt av den lokale frigjørelse av spasmogener og va-soaktive substanser (f.eks., histamin eller visse leukotriener eller prostaglandiner) i en allergisk prosess. Ikke-begrensende representative eksempler av "relaterte sykdommer" inkluderer ikke-astmatiske betingelser kjennetegnet ved luftveishyperresponsivitet (f.eks., kronisk bromkitt, emfysem og cystisk fibrose).

Effektoren ifølge dette aspektet av oppfinnelsen, kan administreres forut for, på samme tid, eller etter administrering av bronkodilatoren. En som kjenner fagfeltet vil forstå at spesifikk rekkefølge for administrering av bronkodilatoren og effektoren av oppfinnelsen vil variere avhengig av den spesielle bronkodilatoren og effektoren som blir valgt. I tillegg, kan tidspunktet for administrering av bronkodilatoren og effektoren variere fra pattedyr til pattedyr, avhengig av de spesielle kliniske utfordringer for hvert individuelt pattedyr. En lege kan optimalisere administrering ved å forsiktig måle pasienten mens vedkommende endrer tidspunktet og/eller rekkefølgen av administrering av bronkodilatoren og effektoren ifølge oppfinnelsen. Kliniske endringer som er relevant for vurde-ring av den terapeutiske effekten av behandlingen inkluderer reduksjon i karakteristika, symptomer og tegn på astma og relaterte sykdommer (f.eks. dyspnea, piping, hoste, bronkial hypersensitivitet) og forbedring av lungefunksjonstester. Disse er basert på pasientenes symptomer og legens observasjoner.

Bronkodilatoren og effektoren kan blandes forut for administrering til pattedyr. Skjønt, i fremgangsmåten beskrevet heri kan det administreres en formulering som inkluderer en P2-agonist og av et N-sulfatert polysakkarid, fortrinnsvis heparin. Formuleringen kan omfatte en blanding av heparinfragmenter og en eller flere P2-agonister. Administreringen kan videre omfatte av en blanding av en spesiell heparinfraksjon og en eller flere P2-agonister. Bronkodilatoren og effektoren kan også administreres separat.

Dosene vil avhenge av tilstanden som blir behandlet, den spesielle forbindelsen og andre kliniske faktorer slik som vekt og tilstanden til pattedyret og måten for administrering.

Betegnelsen "terapeutisk effektiv mengde" og "terapeutisk effektiv tidsperiode" blir brukt for å beskrive behandlinger ved doseringene og for tidsperioder effektive til å oppnå det terapeutiske resultatet som søkes. Dessuten, vil en som kjenner fagfeltet forstå at den terapeutiske effektive mengden av enten bronkodilator eller effektor kan sen-kes eller økes ved fininnstilling og endring av mengde av den andre komponenten. En fremgangsmåte kan derfor skreddersy administrering/behandling til den spesielle ut-fordringen til et gitt pattedyr. Som illustrert i de følgende eksempler, kan terapeutiske effektive områder lett bestemmes f.eks. empirisk ved å starte med relativt lave mengder og ved trinnsvis forøkelse med samtidig evaluering av inhibering.

Der hvor effektoren er ufraksjonert heparin, er en terapeutisk effektiv mengde av effektoren fra omtrent 1 til omtrent 10 mg/kg kroppsvekt pr. administrering. Den terapeutiske effektive mengde av ufraksjonert heparin kan være fra omtrent 4 til omtrent 8 mg/kg kroppsvekt pr. administrering. Dosen av ufraksjonert heparin kan også være i området fra omtrent 5 til omtrent 7,5 mg/kg kroppsvekt pr. administrering.

Der hvor effektoren er LMWH, er en terapeutisk effektiv mengde av effektoren fira omtrent 10 til omtrent 10 000 u g/kg kroppsvekt pr. administrering. Den terapeutiske effektive mengden av LMWH kan videre være fira omtrent 100 til omtrent 750 ug/kg kroppsvekt pr. administrering. Dosen av LMWH kan også være i området fra omtrent 200 til omtrent 500 ug/kg kroppsvekt pr. administrering.

I de utførelsesformene av oppfinnelsen, hvori effektoren er ULMWH, er en terapeutisk effektiv mengde av effektoren fra omtrent 1 til omtrent 500 ug/kg kroppsvekt pr. administrering. Den terapeutiske effektive mengden av ULMWH kan være fira omtrent 10 til omtrent 250 ug/kg kroppsvekt pr. administrering. I en mer foretrukket utførelsesform vil dosen av ULMWH variere fra omtrent 20 til omtrent 100 ug/kg kroppsvekt pr. administrering.

Det vil forstås av de som kjenner fagfeltet at et antall av administreringer av bronkodilatorer og/eller av effektorer ifølge oppfinnelsen vil variere fira pasient til pasient basert på den spesielle medisinske status av pasienten i et hvilket som helst gitt tidspunkt. Uten ønske om å begrense til et spesielt antall av administreringer pr. dag, er generelt to til fire administrering pr. dag det som forutsettes.

Total dose av bronkodilatorer ifølge oppfinnelsen er som beskrevet i den vitenskapelige og medisinske litteraturen (se f.eks. Goodman og Gilman's supra på sidene 664-665).

I de utførelsesformer hvor effektoren er heparin, kan en foretrukket dose for standardte-rapi i være området fra omtrent 200 enheter pr. kg kroppsvekt pr. dag til omtrent 5 000 enheter pr. kg kroppsvekt pr. dag. I en annen utførelsesform, kan den foretrakkede dosen være fira omtrent 500 enheter pr. kg kroppsvekt pr. dag til omtrent 2 000 enheter pr. kg kroppsvekt pr. dag. I en mest foretrukket utførelsesform, kan dosen være på omtrent 1 000 enheter pr. kg kroppsvekt pr. dag (80 000 enheter). En som kjenner fagfeltet vil forstå at høyere eller mer frekvente doser kan gis avhengig av den kliniske tilstanden så vel som responsen til det spesielle pattedyret som behandles.

Effektorene av den foreliggende oppfinnelsen, hvorved den mest foretrakkede utførel-sesformen er N-sulfatert heparin, kan tilveiebringes som farmasøytiske akseptable formuleringer ved å bruke formuleringsfremgangsmåter kjent innen fagfeltet. Disse formuleringene kan administreres ved standardmåter, fortrinnsvis er administreringen ved inhalasjon. Formuleringene inkluderer de som er egnet for oral, inhalasjon, rektal, of-talmisk, (inklusiv intravitreal eller intrakameral) nasal, topisk, (inklusiv bukkal og sublingual), vaginal eller parenteral (inklusiv subkutan, intramuskulær, intravenøs, in-tradermal og intratrakeal). I tillegg, kan kombinasjonene bli formulert med polymerer som tillater vedvarende frigivelse av forbindelsen.

For inhalasjonsformuleringer, kan forbindelsene av den foreliggende oppfinnelsen bli avlevert via en hvilken som helst inhalasjonsmetode kjent innen fagfeltet. Slike inhala-sjonsmetoder og innretninger inkluderer, men er ikke begrenset til, doserte doseinhalla-torer med drivgasser slik som CFC eller HFA eller drivgasser som er fysiologisk og miljømessig akseptable). Andre inkluderte innretninger er pusteopererte inhallatorer, multidosetørrpulverinhallatorer og aerosolforstøvere.

I en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen, blir sammensetningen som er for admi-nistering effektuert ved brak av en pumpe eller en klemmeforstøver. Andre foretrakkede utførelsesformer av oppfinnelsen er ved brak av en måldoseinhallator eller en aerosolbeholder.

Formuleringer som er egnet for oral administrering kan presenteres som adskilte enheter slik som kapsler, tabletter, gelkapsler, pastiller, piller eller tabletter som hver inneholder en forutbestemt mengde den aktive ingrediensen som et pulver eller granula; som en løsning eller en suspensjon i en vandig væske eller en ikke-vandig væske; eller som en olje-i-vann-flytende emulsjon eller en vann-i-olje-emulsjon og som et bolus, etc. I en mer foretrukket utførelsesform, blir administreringen effektuert ved flytende løsninger, suspensjoner eller eliksirer, pulvere, pastiller, mikroniserte partikler og osmotiske avle-veringssystemer.

En tablett kan fremstilles ved kompressjon eller støpning, eventuelt med en eller flere tilleggsingredienser. Sammenpressede tabletter kan bli fremstilt ved sammenpressing, i en egnet maskin, den aktive ingrediensen i en fri flytende form slik som pulvere eller granula, eventuelt blandet med en binder, lubrikant, inert diluent, konserveringsmiddel, overflateaktive eller disperserende middel. Støpte tabletter kan fremstilles ved støping, i en egnet maskin, en blanding av pulverforbindelser fuktet med en inert flytende diluent. Tablettene kan eventuelt belegges eller merkes og kan formuleres slik at de tilveiebringer en langsom eller kontrollert frigivelse av den aktive ingrediensen deri.

Formuleringene av sammensetningene kan presenteres i en enhetsdoseform og kan pre-pareres ved konvensjonelle farmasøytiske teknikker som beskrevet over. Slike teknikker inkluderer trinn av å bringe i assosiasjon den aktive ingrediensen, fortrinnsvis effektoren og/eller bronkodilatoren, og den farmasøytiske bæreren(e) eller eksipienten(e). Generelt, blir formuleringene fremstilt enhetlig og bringes sammen med den aktive ingrediensen med flytende bærere eller findelte faste bærere eller begge, og deretter, hvis nødvendig, forming av produktet.

Formuleringer som er egnet for administrering ved inhalasjon inkluderer formuleringer av den aktive ingrediensen, bronkodilatoren og/eller effektoren, i en form som kan dis-penseres ved slike inhalasjonsinnretninger kjent innen fagfeltet. Slike formuleringer kan inkludere bærere slik som pulvere og aerosoler. Inhallantsammensetningen brukt i den foreliggende oppfinnelse kan omfatte flytende eller pulversammensetninger som inneholder den aktive ingrediensen som er egnet for forstøvning og intrabronkial anvendelse, eller aerosolsammensetninger administrert via en aerosolenhetsmåledosebeholder.

Egnede flytende sammensetninger omfatter den aktive ingrediensen i et vandig, farma-søytisk akseptabelt inhalleringsløsningsmiddel, f.eks. isotont saltvann eller bakteriostatisk vann. Løsningene blir administrert ved midler fra en pumpe eller en klemmeutlø- sende forstøvningsspraybeholder, eller ved en hvilken som helst annen konvensjonell måte for å forårsake en dosemengde av den flytende sammensetningen som skal inhalle-res inn i pasientens lunger.

Egnede pulversammensetninger inkluderer, pulveriserte prepareringer av den aktive ingrediensen omhyggelig blandet med laktose eller andre inerte pulvere akseptable for intrabronkial administrering. Pulversammensetningene kan bli administrert via en beholder, inklusiv, men ikke begrenset til en aerosolbeholder eller innkapslet i en brytbar kaspel som kan inserteres av pasienten inn i en innretning som punkterer kapselen og blåser pulveret ut i en jevn strøm egnet for inhalasjon.

Aerosolformuleringer vil typisk inkludere propellanter, surfaktanter, og ko-løsningsmidler og kan fylles inn i konvensjonelle aerosolbeholdere som er lukket av en egnet måledyse.

Formuleringer som er egnet for topisk administrering i munnen inkluderer pastiller, som omfatter ingrediensene i en smakstilsatt basis, vanligvis sukrose og akasia eller traga-kant; pastiller som omfatter den aktive ingrediensen i en inert base slik som gelatin og glyserin, eller sukrose og akasia; og munnskyllemidler som omfatter ingrediensen som skal administreres i en egnet flytende bærer.

Formuleringer egnet for topisk administrering på huden kan presenteres som salver, kremer, geler, lotions og pasta som omfatter ingrediensen som skal administreres i en farmasøytisk akseptabel bærer. Et foretrukket topisk avleveringssystem er en transdermal plasterlapp som inneholder ingrediensen som skal administreres.

Formuleringer for rektal administrering kan bli fremstilt som et suppositorie med en egnet base omfattende, slik som, f.eks. kakaosmør.

Formuleringer som er egnet for nasal administrering, hvori bæreren er et fast middel, inkluderer et grovt pulver som har en partikkelstørrelse, f.eks. i området fra 20 til 500 mikroner som blir administrert ved at man administrerer en dose ("snuff'), dvs. ved rask inhallering gjennom nesepassasjen fra en beholder med pulver som holdes tett opp til nesen. Egnede formuleringer, hvori bæreren er en væske, for administrering, f.eks. via en nasal spray, aerosol, eller som nasale dråper, inkluderer flytende eller oljeløsninger av den aktive ingrediensen.

Formuleringer som er egnet for vaginal administrering kan bli presentert som pessarier, suppositorier, tamponger, kremer, geler, pastaer, skum eller sprayformuleringer som inneholder, i tillegg til den aktive ingrediensen, slike bærere som er kjent innen fagfeltet å være egnet.

Formuleringer som er egnet for parenteral administrering inkluderer vandige og ikke-vandige sterile injeksjonsløsninger som kan inneholde antioksidanter, stabilisatorer, buffere, bakteriostatiske midler og løsninger som gir formuleringen isotonisitet med blodet til resipienten; og vandige og ikke-vandige sterile suspensjoner som kan inkludere suspenderende midler og fortykningsmidler. Formuleringene kan presenteres i en-hetsdose eller multidosebeholdere, f.eks., forseglede ampuller og rør, og kan lagres i en frysetørket (lyofilisert) tilstand som krever kun tilsetning av den sterile flytende bæreren, f.eks., vann for injeksjoner, umiddelbart forut for anvendelse. Ekstemporerte injek-sjonsløsninger og suspensjoner kan fremstilles fra sterile pulvere, granula og tabletter av den type som tidligere er beskrevet.

Her beskrives fremgangsmåter og sammensetninger som kan forsterke effektiviteten av bronkodilatorene administrert for behandlingen av astma og relaterte sykdommer. Fremgangsmåtene tilveiebringer foretrakkede kombinasjoner av effektive synergistiske mengder av bronkodilatorer og effektorer. Betegnelsen "effektiv synergisk mengde" blir brukt til å beskrive kjente konsentrasjoner av bronkodilatoren og av effektoren. Den effektive synergistiske mengden av bronkodilatorene og/eller den effektive synergistiske mengden av effektoren er mindre enn minimumsmengden(e) som finnes empirisk å være nødvendig når enten bronkodilatoren eller effektoren fira oppfinnelsen ikke brakes i kombinasjon, enten på samme tid, eller sekvensielt.

Videre beskrives det analyttiske verktøy for å belyse aktiviteten og inhiberingen av den P-adrenergiske reseptoraktiviteten. Oppfinnelsen tilveiebringer nye verktøy for å vurdere rollen som spilles av polyanioner og deres interaksjon med bronkodilatorer i moduleringen av pARK-aktivitet. Mer spesifikt, fremsetter oppfinnelsen sammensetninger og fremgangsmåter som er nyttig i å evaluere evnen til mukopolysakkarider, slik som heparin, til å inhibere fosforylering av den P-adrenergiske reseptoren ved PARK. Slike verk-tøy kan bli brukt som "prober" på den fysiologiske funksjonen til PARK og til samspillet med agonist-spesifikk desensitivisering av det reseptorkoblede adenylcyklasesystemet.

I et aspekt av oppfinnelsen tilveiebringes nye sammensetninger som er nyttige for å forebygge toleranse til medisineringer, slik som til bronkodilatorer, brukt i behandlingen av astma og relaterte sykdommer. Dette aspektet av oppfinnelsen tilveiebringer også nye sammensetninger som er nyttig for behandlingen av astma og relaterte sykdommer i pattedyr, som inkluderer administreringen av effektorene sammen med bronkodilatorene som beskrevet infra. Bronkodilatorene og effektorene så vel som en hvilken som helst farmasøytisk akseptabel bærer eller diluent ifølge dette tredje aspektet av oppfinnelsen er beskrevet for det første aspektet.

Foretrakkede enhetsdoseformuleringer er de som inneholder en daglig dose eller enhet, daglig sub-dose, som er referert over, eller en egnet fraksjon derav. Det skal forstås at i tillegg til ingrediensene, som er spesielt nevnt over, kan formuleringene fra den foreliggende oppfinnelse inkludere andre midler som er konvensjonelle innen fagfeltet som vedkommer type av formuleringen som her omtales.

Denne oppfinnelsen blir ytterligere illustrert med følgende eksempler, som ikke har til hensikt å være begrensende for omfanget av oppfinnelsen.

Eksempel 1

Behandling av astmatiske pasienter

For å illustrere evnen til sammensetningene og fremgangsmåtene for å hindre toleranse, ble astmatiske pasienter med en historie med stabil astma innrallet i følgende eksperi-menter). Alle individene var ikke-røkere og hadde ingen nylig sykdomshistorie for øvre respiratorisk infeksjon. Ingen av individene tok regulære astmamedisiner (kortikosteroider, cromolyn) med unntak av en kort virkende pVagonist ved behov. Individene som tok salmeterol (f.eks., formulering som selges under varemerket "Serevent" av Glaxo Wellcome Inc.) minst to uker forut for innrulleringen i studiet ble spurt om å av-bryte anvendelsen av salmeterol og endre til albuterol (f.eks., formuleringer solgt unde varemerket "Proventil" av Schering Corporation, under varemerket "Ventolin" av Glaxo Wellcome Inc.). For å erverve en doseresponskurve for metacholin, ble målinger av tvunget ekspiratorisk volum i en andre (FEVi) utført før og etter metacholin-administrering. For dette formålet, ble løsningene av metacholin fremstilt daglig ved å løse metacholin i fosfatbuffret isotonisk saltvannsløsning og avlevert fra en forstøver (De Vilbiss nr. 644, Somerset, PA); massemedianaerodynamisk diameter til dråpene var 3,9 um (geometrisk SD, 2.4). For bronkial provosering, ble forstøveren festet til et do-simeter, som består av en pusteaktivert solenoiddyse og en kilde med komprimert luft

(20 psi). Når denne ble utløst av individets inspiratoriske krefter, ble solenoiddysen satt til å forbli åpen i 0,6 sekunder under inhalasjon for å tillate kompresjonsluft å flyte gjennom forstøveren, som ga et gjennomsnitt på 0,023 ml løsning for hver innpusting. Aerosolisert materiale ble avlevert fra endeekspiratorisk posisjon gjenno en submaksi-mal inspiratorisk prestasjon. Etter basislinjemåling av FEViinhallerte individene fem åndedrag med saltvannsdiluent og målingene ble repetert etter to-minutts intervall. En doseresponskurve for metacholin ble deretter etablert: individene tok fem inhalasjoner fira hver av fortynningene med metacholin- løsning ved intervaller på 5 minutter; konsentrasjonen av den første fortynningen var 0,075 mg/ml og konsentrasjonen av etter-følgende fortynninger ble økt ved en fordoblingsmåte. Bronkial provosering ble stoppet når et 20% fall i FEVible oppnådd. FEVible deretter plottet mot den kumulative dosen av metacholin uttrykt i pusteenhetene; en pusteenhet ("BU") er definert som en inhalasjon av en preparering som inneholder 1 mg metacholin pr. ml. Disse resultatene blir uttrykt som den kumulative provoseirngsdosen av metacholin som minsker FEVimed 20% (PD20).

Studien ble utført i et placebokontrollert dobbel blind, randomisert crossoveroppsett. Studiet besto av to femdagers behandlingsperioder; hvor hver behandlingsperiode ble

separert med 2 ukers utvasking. På dag 1, ble etter grunnlinjelungefunksjonstester meta-c/rø/w-utfordringstest utført for å bestemme grunnlinjen PD2o. På eksperimentdagene 2-5, som startet ved 08:00, ble grunnlinjemålinger av FEViervervet. Etter dette, inhallerte individet 4 ml med enten en placebo (bakteriostatisk injeksjonsvann) eller heparin-løsning (80 000 enheter). FEVible ervervet 45 minutter etter inhalasjon av den blindede medisineringen (heparin eller placebo) og deretter ble 2 doser med salmeterol (50 ug) gitt. 45 minutter etter dosering med salmeterol, ble målinger med FEVirepetert etter metacholin for å bestemme post- salmeterol, PD2o. På eksperimentdagene 2-4, ble alle

individene returnert til laboratoriet på kvelden (20:00) for å motta den blindede medisineringen (placebo eller heparin) og 45 minutter til 1 time senere, ble to doser salmeterol administrert. Grunnlinje PD20ble sammenlignet med post- salmeterol PD20for demonst-rasjon av bronkobeskyttelse. Post- salmeterol PD2opå dagene 2-5 ble brukt for å vise toleranse til dets bronkobeskyttende virkning og dets forhindring ved inhallert heparin.

Som vist i figur 1, var grunnlinje verdiene for PD2o- metacholin sammenlignbare med to behandlingsperioder (5,8 ±1,7 BU vs. 4,0 ±1,4 BU). Under behandlingen med placebo forårsaket den første dosen salmeterol en markert økning i PD20-met til 60 ± 18 BU (P<0,05), som minsket med 53% til 29 ± 10 BU etter den syvende dosen (P<0,05), dette indikerer tap av bronkobeskyttelse. I den inhallerte heparinfasen PD2o-met økte til 78 ± 22 BU etter første dose med salmeterol (P<0,05), men minsket med bare 36% til 49 ± 14 BU etter den syvende dosen (P=NS). PD2o-met-verdiene post- salmeterol var større på heparin vs placebo dagene (P<0,05). Disse data indikerte at administreringen av en representative effektor fra oppfinnelsen (f.eks. heparin) hindrer utviklingen av toleranse til bronkobeskyttende effekter av en representative bronkodilator fra opfinnelsen (f.eks. salmeterol).

I tillegg, identifiserte vi en pasient som ikke reagerte på heparinbehandling (se figur 2, som viser utviklingen av toleranse til bronkobeskyttende effekter av en representative bronkodilator fra oppfinnelsen (f.eks. salmeterol) sammen med heparin (identifisert som A-A) så vel som placebo (identifisert som •-•) behandlinger). Som vist i figur 2, resulter-te behandlingen av denne pasienten med lavmolekylvektsheparinprepareringer (30 mg enoksaparin, identifisert som ■-■) og 90 mg enoksaparin, identifisert som 0-0) i forebygging av toleranse og markert forøkning av bronkobeskyttende effekter av en representative bronkodilator fira oppfinnelsen (f.eks. salmeterol).

Det skal forstås at det foregående bare vedrører foretrukkede utførelsesformer av foreliggende oppfinnelse og at mange modifiseringer eller endringer kan gjøres uten å avgå fira omfanget til oppfinnelsen som er fremsatt i kravene.

Claims (48)

1. Sammensetning omfattende et sulfatert polysakkarid, som er en lavmolekylvektsheparin (LMWH) eller en ultra-lavmolekylvektsheparin (ULMWH), og en bronkodilator for bruk som et medikament.

2. Sammensetning ifølge krav 1, hvor bronkodilatoren er en P2-adrenergisk agonist.

3. Sammensetning ifølge krav 2, hvori den p2-adrenergiske agonisten er valgt fra gruppen bestående av salmeterol, formoterol, bambuterol, albuterol, terbutalin, pirbuterol, bitolterol, metaproterenol, isoetarin og isoproterenol.

4. Sammensetning ifølge krav 3, hvori den p2-adrenergiske agonisten er salmeterol.

5. Sammensetning ifølge krav 1, hvori sammensetningen omfatter mer enn en bronkodilator.

6. Sammensetning ifølge krav 1, hvori det sulfaterte polysakkarid er en ultra-lavmolekylvektsheparin (ULMWH).

7. Sammensetning ifølge krav 6, hvori ULMWH omfatter minst en heparinfraksjon valgt fra gruppen bestående av tetrasakkarider, pentasakkarider, heksasakkarider, septasakka-rider, oktasakkarider, nonasakkarider og dekasakkarider.

8. Sammensetning ifølge krav 7, hvori ULMWH omfatter et tetrasakkarid.

9. Sammensetning ifølge krav 1, hvor sammensetningen omfatter mer enn ett sulfatert polysakkarid.

10. Sammensetning ifølge krav 1, hvor ULMWH har idet vesentlige ingen antikoagulantaktivitet.

11. Sammensetning ifølge krav 1, hvori LMWH har idet vesentlige ingen antikoagulantaktivitet.

12. Sammensetning ifølge krav 1, som er for administrering ved inhalasjon, oral, sublingual, transdermal, parenteral, topisk, intrarektal, intrabronkial, intranasal eller intraokulær.

13. Sammensetning ifølge krav 12, som er for administrering ved inhalasjon ved hjelp av en doseringsdoseinhallator.

14. Sammensetning ifølge krav 12, som er for administrering ved inhalasjon ved hjelp av en pusteopererbar inhallator.

15. Sammensetning ifølge krav 12, som er for administrering ved inhalasjon ved hjelp av en multidosetørrpulverinhallator.

16. Sammensetning ifølge krav 12, som er for administrering ved inhalasjon ved hjelp av en aerosolforstøver.

17. Sammensetning ifølge krav 12, som er for parenteral administrering via intravenøs eller intramuskulær rute.

18. Sammensetning ifølge krav 1, hvor den er i pulverform.

19. Anvendelse av et sulfatert polysakkarid, som er en lavmolekylvektsheparin (LMWH) eller en ultra-lavmolekylvektsheparin (ULMWH), og en bronkodilator for fremstilling av et medikament for behandling av astma og relaterte patologier i et pattedyr.

20. Anvendelse ifølge krav 19, hvor bronkodilatoren og det sulfaterte polysakkarid er blandet forut for administrering til pattedyret.

21. Anvendelse ifølge krav 19, hvori bronkodilatoren og/eller det sulfaterte polysakkarid er blandet med et farmasøytisk akseptabelt bærermedium forut for administrering.

22. Anvendelse ifølge krav 19, hvori bronkodilatoren og det sulfaterte polysakkarid er for separat administrering.

23. Anvendelse ifølge krav 19, hvor bronkodilatoren er en P2-adrenergisk agonist.

24. Anvendelse ifølge krav 23, hvori den p2-adrenergiske agonist er valgt fra gruppen bestående av salmeterol, formoterol, bambuterol, albuterol, terbutalin, pirbuterol, bitolterol, metaproterenol, isoetarin, og isoproterenol.

25. Anvendelse ifølge krav 23, hvori den p2-adrenergiske agonisten er salmeterol.

26. Anvendelse ifølge krav 19, hvor mer enn en bronkodialator blir administrert.

27. Anvendelse ifølge krav 19, hvori det sulfaterte polysakkaridet er et lavmolekylvektsheparin (LMWH).

28. Anvendelse ifølge krav 19, hvori det sulfaterte polysakkaridet er et ultra-lavt molekyl-vektsheparin (ULMWH).

29. Anvendelse ifølge krav 28, hvor ULMWH omfatter minst en heparinfraksjon valgt fra gruppen bestående av tetrasakkarider, pentasakkarider, heksasakkarider, septasakkari-der, oktasakkarider, nonasakkarider og dekasakkarider.

30. Anvendelse ifølge krav 29, hvori ULMWH omfatter et tetrasakkarid.

31. Anvendelse ifølge krav 19, hvor mer enn ett sulfatert polysakkarid blir administrert.

32. Anvendelse ifølge krav 19, hvor ULMWH har idet vesentlige ingen antikoagulantaktivitet.

33. Anvendelse ifølge krav 19, hvori LMWH har idet vesentlige ingen antikoagulantaktivitet.

34. Anvendelse ifølge krav 19, hvori administreringen er ved inhalasjon, oral, sublingual, transdermal, parenteral, topisk, intrarektal, intrabronkial, intranasal eller intraokulær.

35. Anvendelse ifølge krav 34, hvori administrering ved inhalasjon utføres ved hjelp av en doseringsdoseinhallator.

36. Anvendelse ifølge krav 34, administrering ved inhalasjon utføres ved hjelp av en pusteopererbar inhallator.

37. Anvendelse ifølge krav 34, hvori administrering ved inhalasjon utføres ved hjelp av en multidosetørrpulverinhallator.

38. Anvendelse ifølge krav 34, hvori administrering ved inhalasjon utføresved hjelp av en aerosolforstøver.

39. Anvendelse ifølge krav 34, hvori parenteral administrering er via intravenøs eller intramuskulær rute.

40. Anvendelse ifølge krav 19, hvori det sulfaterte polysakkarid og bronkodialatoren er for administrering i pulverform.

41. Sammensetning omfattende et sulfatert polysakkarid, som er en lavmolekylvektsheparin (LMWH) eller en ultra-lavmolekylvektsheparin (ULMWH), og en bronkodilator for bruk ved behandling av astma og relaterte patologier i et pattedyr.

42. Sammensetning egnet for behandling av astma og relaterte patalogier i et pattedyr, omfattende en terapeutisk effektiv mengde av et sulfaterte polysakkarid, som er en lavmolekylvektsheparin (LMWH) eller en ultra-lavmolekylvektsheparin (ULMWH), og en bronkodilator.

43. Sammensetning ifølge krav 42, ytterligere omfattende en farmasøytisk akseptabel bærer.

44. Sammensetning ifølge krav 42, hvor bronkodilatoren er en P2-adrenergisk agonist.

45. Sammensetning ifølge krav 44, hvor den pVadrenergiske agonist er valgt fra gruppen bestående av salmeterol, formoterol, bambuterol, albuterol, terbutalin, pirbuterol, bitolterol, metaproterenol, isoetarin, og isoproterenol.

46. Sammensetning ifølge krav 45, hvor den pVadrenergiske agonisten er salmeterol.

47. Sammensetning ifølge krav 42, hvor det sulfaterte polysakkaridet er et ultra-lavt mole-kylvektsheparin (ULMWH).

48. Sammensetning ifølge krav 42, hvor det sulfaterte polysakkaridet er et lavmolekylvektsheparin (LMWH).