NO321841B1 - Anvendelse av selektive antagonister for den a1b-adrenerge reseptor for forbedring av seksuell dysfunksjon - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse omhandler nye selektive antagonister av den <Xib-adrenerge reseptor og anvendelsen av disse og andre selektive antagonister av den a,ib-adrenerge reseptor i fremstillingen av medikamenter for behandlingen av human seksuell dysfunksjon. Oppfinnelsen omhandler videre farmasøytiske sammensetninger inneholdende de selektive antagonister av den au,-adrenerge reseptor og eventuelt også inneholdende prostaglandiner, direkte vasodilatorer eller 5 cGMP fosfodiesterase inhibitorer. Til slutt omhandler oppfinnelsen en fremgangsmåte for å identifisere forbindelser som er anvendbare i behandlingen av pasienter som lider av seksuell dysfunksjon.

Oppfinnelsens bakgrunn

Seksuell dysfunksjon oppstår fra forskjellige mekanismer hos hanner og hunner. Hos hanner er impotens den manglende evnen til å oppnå og opprettholde ereksjon tilstrekkelig for samleie. Ereksjon oppnås som et resultat av blod inn-strømning inn i svamplegemet i penis, som produserer blod-fylling av svamplegemet, og etterfølgende penil ereksjon. Det er estimert av så mye som 30 millioner amerikanske menn opplever noen grad av erektil dysfunksjon, den alminnelige forekomsten av dette øker med alder.

Årsakene til impotens kan deles i to underkategorier: 1) organisk og 2) psykologisk. De organiske aspekter av impotens forårsakes av underliggende vaskulær sykdom slik som den forbundet med hypertensjon, diabetes mellitus og ut-skrevet medisinering. Omkring halvparten av impotenstilfel-lene er av vaskulært opphav. Fordi den fysiologiske erek-sjonsprosessen initieres av en økning i blodstrøm gjennom de penile arterier og "shunting" av blod inn i de vaskulære rom i svamplegemet, kan erektil dysfunksjon resultere fra den manglende evne hos arteriene i penis å dilatere, og derved inhibere blodstrømmen inn i det erektile vev.

De sympatetiske stiene spiller en primær rolle i den nevronale kontroll av penil ereksjon. Det er generelt akseptert at, i den detumescente tilstand, bidrar frigivelsen av no-radrenanlin (NA) , som virker på "etterforgrensings" oii-reseptorer på de kavernøse arterier og på svamplegemet, til å holde den penile glatte muskel sammentrukket. Omvendt, produserer intrakavernøs injeksjon av ai-antagonister som fenoksybenzamin, fentolamin og moksisylytt oppsvulming og ereksjon.

Den erektile respons til transuretral prazosin hos menn har nylig blitt rapportert, så vel som den relakserende effekt av denne antagonisten hos menn, hunde- og rotteisolerte penile vev og kar.

Hos hunner begynner den seksuelle responsen med en stimulering som forårsaker vasokongestsjon og resulterer i smøring av vaginaen som en forberedelse for penis innføring. Smø-ring er på grunn av et eksudat som, sammen med genital kon-gestsjon, produserer den såkalte orgasmiske plattform som innleder til orgasme. Kort, kan kvinnelig seksuell dysfunksjon være på grunn av konflikt med de forskjellige trinn av samleie og kan enten være av organiske eller funksjonelle årsaker, eller begge.

Mange årsaker, inkludert stress, angst, depresjon, trett-het, mellommenneskelige konflikter mellom partnere eller ganske enkelt aldring, kan føre til svikt i den vasokonges-tive respons, og derved inhibere normal vaginal smøring. Kvinner i denne tilstand kan være ute av stand til å oppnå en normal seksuell respons uten passende behandlinger. Det har nylig blitt bekreftet at både vaginal vasokongestsjon og klitoral ereksjon avhenger av øket blodstrøm. Videre, som det har blitt rapportert for det mannlige seksualorgan, har det blitt demonstrert at en lokal injeksjon i vaginaen av ai-adrenerge antagonister slik som fentolamin kan øke blodstrøm og intravaginalt trykk opp til nivåer som er sam-menlignbare med de oppnådd ved stimulering av den pelviske nerve. Disse data indikerer klart at noradrenalin spiller en viktig rolle for å opprettholde slapphet i organet som er involvert også i den kvinnelige seksuelle trakt.

Det er derfor viktig å identifisere nye produkter som har en (Xi-adrenoseptor antagonistisk aktivitet, som kan være anvendbare for å fremme vasodilatasjon av arteriene i vaginal veggene og klitoris, og derved forbedre smøring og hjel-pe fortsettelse av seksualakten.

Farmakologisk, biokjemisk og radioligand bindingsstudier har vist tre forskjellige ai-reseptor subtyper med en høy affinitet for prazosin, nemlig <Xia- (aia) , <XiB- (au,) , au,-(aid) , hvor suffikser med liten bokstav anvendes for rekom-binante reseptorer og suffikser med stor bokstav anvendes for reseptorer i naturlig forekommende vev. I funksjonelle studier, har ai-reseptorer med en lav affinitet for prazosin også blitt identifisert og betegnet aiL.

Mange studier har demonstrert nærværet av disse ai-adrenerge reseptor subtyper til de animalske og humane kavernøse vevene. In situ hybridisering med spesifikke oligonukleo-tide prober og beskyttelsesanalyse teknikker har demonstrert at humane og rotte svamplegeme vev uttrykker alle tre klonede ai-adrenerge reseptor subtyper.

På den andre side er funksjonelle studier i mannlig penilt vev kontroversielt, hvilket foreslår involveringen av alle tre klonede ai-ADR subtyper, eller at an,-ADR subtypen er hovedformidleren av NA indusert kontraksjon i dette vevet. Omvendt, så langt er ikke noe kjent om vaginale kar.

Farmakologiske bevis for det entydige nærvær av (en) godt definert ai-adrenerge reseptor subtype(r) i det penile eller vaginale vev ville representere en hovedfordel innen feltet for behandling av mannlig og kvinnelig seksuell dysfunksjon, hvilket tillater muligheten for anvendelse av selektive ai-antagonister.

a-antagonistene som nå anvendes for behandlingen av hoved-sakelig hann-impotens lider av uønskede bivirkninger, slik som priapisme, en smertefull ereksjon av forlenget lang va-righet som kan resultere i fibrose i kavernøst vev. Andre bivirkninger er penil smerte og hypertensjon.

Oppfinnelsen har som sitt formål tilfredsstillelsen av det oppfattede behovet for selektive a,i-antagonister som ikke utsetter den impotente mannen for bivirkningene til kjente behandlinger, spesielt merkbart av den kardiovaskulære typen.

Oppsummering av oppfinnelsen

Oppfinnelsen omhandler behandlingen av seksuell dysfunksjon. Med dette som formål, tilveiebringer oppfinnelsen anvendelsen av en forbindelse som har den generelle formelen

I

hvori A representerer en 2-furyl, 5-metyl-2-furyl, 2-tetrahydrofuryl eller benzyloksygruppe eller en substituert fenoksyalkylgruppe med formelen

hvori Ri representerer en lineær eller forgrenet alkyl-gruppe med fra 1 til 5 karbonatomer og R2 representerer en alkoksygruppe med fra 1 til 4 karbonatomer, og B represen-

terer én av de følgende grupper med formelen Bi, B2 eller B3.

med det forbehold at hvis B representerer gruppen Bi, så representerer A en substituert fenoksyalkylgruppe som nevnt forut, eller av en enantiomer, diastereoisomer eller farmasøytisk akseptabelt salt av en slik forbindelse, for fremstilling av et medikament for behandlingen av seksuell dysfunksjon. Noen av forbindelsene i I er nye. Følgelig tilveiebringer oppfinnelsen også forbindelser som har den generelle formelen II hvori A representerer en 2-tetrahydrofuryl, 5-metyl-2-furyl eller benzyloksygruppe eller en substituert fenoksyalkylgruppe med formelen

hvori Ri representerer en lineær eller forgrenet alkyl-gruppe med fra 1 til 5 karbonatomer og R2 representerer en alkoksygruppe med fra 1 til 4 karbonatomer, eller en enantiomer, diastereoisomer eller farmasøytisk akseptabelt salt av en slik forbindelse.

Det er også farmasøytiske sammensetninger inneholdende en

forbindelse II, eller en enantiomer, diastereoisomer eller farmasøytisk akseptabelt salt av en slik forbindelse i sammenblanding med et farmasøytisk akseptabelt fortynningsmiddel eller bærer.

Detaljert beskrivelse av oppfinnelsen

I forbindelsene I, har gruppe B2 følgende stereokjemi

og gruppen B3 har fortrinnsvis en cis stereokjemi, hvor de sammenføyende hydrogenatomer har den samme orientering: den førstnevnte er foretrukket. Også i forbindelsene I, har de foretrukkede substituerte fenoksyalkylgruppene A formelen

hvori Ri representerer en lineær eller forgrenet alkylkjede som har fra 1 til 5 karbonatomer og R2 representerer en alkoksygruppe som har fra 1 til 4 karbonatomer; den mest foretrukkede substituerte fenoksyalkylgruppen er 6-isopropyl-2-metoksyfenoksymetylgruppen.

De mest foretrukkede forbindelsene I inkluderer: 4-amirio-6,7-dimetoksy-2-[4-[(2-metoksy-6-isopropylfen- oksyacetyl)-1-piperazinyl]-kinazolin (forbindelse A), 4-amino-6,7-dimetoksy-2-[(4aR,8aS)-4-(2-furoyl)-cis- oktahydro-l-kinoksalinyl]-kinazolin (forbindelse B),

og

4-amino-6,7-dimetoksy-2-[-3(S)-3-(t-butyl-karbamoyl)-4-(2-furoyl)-1-piperazinyl]-kinazolin (forbindelse C),

I forbindelsene II har oktahydrokinoksalinringen foretrukket (4aR,8aS) konfigurasjon. De foretrukkede substituerte fenoksyalkylgruppene A er de samme som de foretrukket i forbindelsene I. Substituert alkoksy er passende benzyloksy og substituert 2-furyl er foretrukket 5-metyl-2-furyl. Spesielt er følgende forbindelser II foretrukket: • 4-amino-6,7-dimetoksy-2-[(±)-4-(2-metoksy-6-isopropyl-fenoksyacetyl)-cis-oktahydro-l-kinoksalinyl]-kinazolin, • 4-amino-6,7-dimetoksy-2-[(±)-4-(5-metyl-2-furoyl)-cis-oktahydro-l-kinoksalinyl] -kinazolin, • 4-amino-6,7-dimetoksy-2-[(±)-4-(2-tetrahydrofuroyl)-cis-oktahydro-l-kinoksalinyl]-kinazolin, og • 4-amino-6,7-dimetoksy-2-[(±)-4-benzyloksykarbonyl-cis-oktahydro-1-kinoksalinyl]-kinazolin,

Fremgangsmåtene for fremstilling av kinazolinderivatene med formel I er fremlagt i følgende referanser: WO 95/ 25726; Giardinå D. et al., J. Med. Chem., 39, 4602-7 (1996); WO 97/11698.

Syntese av forbindelsene med formel I kan utføres i henhold til følgende reaksjonsskjema:

Utgangsmaterialet 1 er kommersielt tilgjengelig (f.eks. fra Lancaster Synthesis Ltd, Eastgate, White Lund, Morecambe, Lancashire, LA3 3DY, England) eller kan alternativt fremstilles som beskrevet av Althuis et al., J.Med.Chem. 20, 146-149 (1977). Aminene H-B-H kan være i form av racematet eller homochiralt, hvor passende, og kan være kommersielt tilgjengelig, slik som piperazin, eller kan fremstilles i henhold til metodene beskrevet i litteraturen. For eksempel, kan aminet fremstilles som beskrevet av Brill et al., «7. Org. Chem. 28, 1135-1138 (1963) eller ved stereoselektiv syntese som beskrevet av Brill et al., J. Org. Chem. 29, 579-581 (1964) og aminet kan fremstilles ved å starte fra 2-pyrazinkarboksylsyre ved amidering fulgt av reduksjon og oppløsning som beskrevet i Tefcr.Lefct. 35, 673-676 (1994). Reaksjonen utføres ved 150-200°C uten løsningsmiddel eller i nærvær av et passende polart løsningsmiddel slik som i-amyl alkohol eller n-butyl alkohol, ved reflukstemperatur. Mellomprodukter ACOX er kommersielt tilgjengelige eller kan fremstilles, når A=fenoksyalkyl, ved å starte fra det tilsvarende fenolderivat, ved reaksjon med en haloalkylsyre-ester, fulgt av hydrolyse og klorering, ved fremgangsmåtene kjent for fagmannen og beskrevet i Eksempel 1 for

Kondensasjonen for å gi I kan utføres ved reaksjon av 2 med ACOX, hvor X representerer et halogenatom (f.eks. klor), i et klorert løsningsmiddel, slik som kloroform eller diklormetan, eller i et aprotisk løsningsmiddel, slik som dimetylformamid, i nærvær av en base, slik som trietylamin eller diisopropylamin, ved 0°C til 40°C. Alternativt, når X representerer en hydroksylgruppe kan kondensasjonen utfø-res i et klorert eller aprotisk polart løsningsmiddel som rapportert over, i nærvær av et kondensasjonsmiddel, slik som dicykloheksylkarbodiimid, og et aktiveringsmiddel, slik som 4-dimetylaminopyridin ved en temperatur på 0°C til 40°C, eller annen ekvivalent.

Alternativt kan følgende reaksjonsskjema anvendes:

De passende acylklorider blir reagert med HBH forbindelser i polare løsningsmidler slik som dimetylformamid, aceton eller acetonitril, eventuelt i nærvær av en base slik som kalium eller cesium karbonat eller trietylamin, ved 20-100°c.

Mellomproduktene AC(0)BH reageres deretter med forbindelse 1 for å gi forbindelsene I. Denne alkyleringen kan utføres i et polart protisk løsningsmiddel slik som i-amyl alkohol og n-butyl alkohol eller i et aprotisk løsningsmiddel slik som dimetylformamid, ved 60°C til refluks.

Enantiomerene av forbindelser I i hvilke B er B2 kan oppnås ved å starte fra de passende HB2H enantiomerene, som oppnås ved saltdannelse av racematet med en optisk aktiv syre, slik som (S)-10-kamforsulfon syre i et passende løsnings-middel eller løsningsmiddelblanding, fulgt av separasjon av de diastereomere saltene ved omkrystallisering. På lignende måte kan enantiomerene av forbindelsene I i hvilke B er B3 oppnås ved saltdannelse av det racemiske mellomproduktet 2 med en passende optisk aktiv syre fulgt av diastereomer separasjon.

Screening av kandidatforbindelser for å identifisere de som er anvendbare for å praktisere oppfinnelsen involverer å måle den spesifikke bindingsaktiviteten av forbindelsene mot forskjellige nevronale ai adrenerge reseptorer (slik som aia, au, og aid undertyper i henhold til metoden til Testa et al., Pharmacol. Comm. 6: 79-86, 1995), som kan oppnås ved anvendelse av enhver av mange metoder som er vel-kjente i faget, slik som konkurrerende binding til naturlig forekommende eller klonede reseptorer.

Typisk blir en biologisk kilde fra for eksempel aib-adrenerge reseptorer anvendt i hvilke reseptoren er tilstede ved en tilstrekkelig høy konsentrasjon slik at binding av en merket ligand er lett målbar. Denne kilden kan omfatte et pattedyrvev eller fluid (enten in situ eller etter fjerning fra dyret) eller et vevs kulturcelle. Målreseptoren kan uttrykkes fra enten et endogent (naturlig forekommende) gen eller fra et transfektert reseptor-kodende rekombinant gen. For eksempel er rotteleveren en rik (naturlig forekommende) kilde til au,-adrenerge reseptor (Taddei et al., Life Sei. 53: PL177-PL181, 1993), Alternativt kan hamster aib-adrenerg reseptor cDNA bli transient uttrykt i COS-7 celler i kultur (Cottecchia S. et al., Proe. Natl. Acad. Sei. USA 85: 7159-7163, 1988) og human au, adrenerg reseptor cDNA kan uttrykkes i CHO celler i kultur (Testa et al., Pharmacol. Comm. 6: 79-86, 1995).

Videre, har human aia og aid adrenerg reseptor cDNA blitt uttrykt i CHO celler (Testa et al., Pharmacol. Comm. 6: 79-86, 1995) mens bovine aia (tidligere aic) (Schwinn et al., J. Biol. Chem 265: 8183-8189, 1990) og rotte aid (Lomansey et al., J. Biol. Chem 266: 6365-6369, 1991) kloner av den adrenerge reseptor har blitt transient uttrykt i COS-7 celler og kan anvendes for å vurdere selektivitet for den axb-adrenerge reseptor ved en radioreseptor bindingsteknikk.

Evnen testforbindelsene har til å konkurrere med den passende merkede ligand for reseptorbinding blir deretter målt og en bindingskonstant (Ki) beregnes ved anvendelse av Cheng Prusoff ligningen (Cheng et al., Biochem Pharmacol. 22: 3099-3108, 1973) eller ekvivalent beregningsmetode velkjent i faget. En detaljert beskrivelse er gitt i Eksempel 8 under.

Derimot er ingen radioreseptor bindingsteknikker tilgjengelige for å bestemme forbindelsenes affinitet for den aiL adrenerge reseptor undertype, selv om denne undertypen kan studeres ved funksjonelle teknikker i mange forskjellige vev, slik som kanin-mesenteriske og karotide arterier, rotte-kar deferens og lille mesenteriske arterie, human pro-stata (for oversikt se Doherty J.R. Eur. J. Pharmacol. 361: 1-15, 1998) så vel som kanin-aorta forbehandlet med kloretylklonidin (Testa et al., Pharmacol. Exp. Ther. 281: 1284-1293, 1997)

I denne tilnærmelsen blir evnen testforbindelsene har til å inhibere den NA-induserte sammentrekningen av beholderne målt og dissosiasjonskonstanten (Kb) estimeres (Arun-lakshana et al., Br. J. Pharmacol. Chemother. 14: 45-58, 1959), eller ekvivalent beregningsmetode velkjent i faget. En detaljert beskrivelse er gitt i Eksempel 9 under.

Som diskutert over, binder forbindelsene som er anvendbare i den praktiske utførelse av oppfinnelsen, til den au,-adrenerge reseptor med en Ki på minst IO-<8> M og har en affinitet for de Oaif oiib og «il adrenerge reseptorer som er minst 10 ganger lavere. Med en gang en forbindelse er identifisert som å inneha de ovennevnte karakteristikker, kan dens farmakologiske aktivitet bekreftes ved anvendelse av en eller flere dyremodellsystemer for å studere hannens ereksjon. Anvendbare dyremodellsystemer inkluderer økning av intrakavernøst trykk i bedøvede rotter og/eller hunder.

I slike fremgangsmåter blir forbindelser administrert til svamplegemet og det utviklede intrakavernøse trykket måles samtidig med blodtrykk. Virksomheten til forbindelsene måles bedre ved å evaluere forholdet mellom intrakavernøst-og blodtrykk, som er strengt korrelert. På denne måten oppnås en aktivitetsindeks, som uttrykkes som en prosentverdi og reflekterer prosenten ICP med hensyn til blodtrykk, som kan nå en maksimumverdi på 100%. Disse metodene er beskrevet i detalj i Eksemplene 10 og 11 under.

Som målt ved anvendelse av ovennevnte in vivo modeller, in-hibererer anvendbare forbindelser en signifikant økning med hensyn til vehikkel i ICP/BP forholdet når administrert lokalt ved en dose på 10-1000 ug med en blodtrykkssenkning

lavere enn 20% (30% kun ved den høyeste dosering). En modell for å måle virkningene av produktene ifølge forelig-

gende oppfinnelse på vaginalt og klitoralt trykk er beskrevet i Eksempel 12.

Terapeutiske anvendelser

Oppfinnelsen omfatter de farmasøytiske formuleringer som omfatter de aib-adrenerge reseptor antagonister listet over for behandling av mannlig og kvinnelig seksuell dysfunksjon, spesielt den på grunn av vaskulært opphav.

Uten å ønske å være bundet av teori, opprettholder den nevronale sympatetiske kontroll penisen og vaginalveggen, så vel som klitoris, i deres slappe tilstand og ved å antago-nisere virkningen av sympatetiske mediatorer i disse vevene, med selektive aib-adrenerge reseptor antagonister, til-lates denne negative kontrollen å overkommes, med relaksa-sjon av den penile glatte muskelen og vasodilatasjon av de kavernøse arteriene hos hannen og vasokongestsjon hos hunnen. Som et resultat blir hannens blodstrøm til de trabekulære rom av svamplegemet øket, hvilket forårsaker blodfyl-ling av penis (tumescens). Ekspansjon av de trabekulære vegger mot tunica albuginea komprimerer subtunikale veno-ler, og hemmer venøs utstrømming, hvilket resulterer i forlenget tumescens, dvs. en ereksjon. Hos hunner, tillater vasokongestsjon vaginal smøring, følgelig en tilfredsstil-lende seksuell aktivitet.

En "effektiv mengde" av forbindelsen for å behandle seksuell dysfunksjon er en mengde som resulterer i målbar forbedring av ereksjon. Hos hannen er en ytterligere parameter ereksjonsvarigheten, mens hos hunnen er den effektive mengde den som produserer en målbar mengde av blodstrøm i klitoris og vaginalveggen.

Den effektive mengde for å behandle seksuell dysfunksjon kan bestemmes ved eksperimentering ved anvendelse av fremgangsmåter kjent i faget, slik som ved å etablere en ma-triks av doseringer og frekvenser og sammenligne en gruppe av eksperimentelle enheter eller subjekter ved hvert punkt i matriksen. Den nøyaktige mengden som skal administreres til en pasient kan variere avhengig av tilstanden og alvor-ligheten av forstyrrelsen og den fysiske tilstanden til pasienten. En målbar forbedring av ethvert symptom eller parameter kan bestemmes av legen med erfaring innen faget eller rapportert av pasienten til legen. Det vil forstås av enhver signifikant klinisk eller statistisk forbedring er innen omfangen til oppfinnelsen. Klinisk signifikant forbedring er definert som en forbedring som er merkbar for pasienten og/eller legen.

Foretrukket blir forbindelsene ifølge oppfinnelsen anvendt i kombinasjon med en passende farmasøytisk bærer før administrasjon. Slike sammensetninger omfatter en terapeutisk effektiv mengde av forbindelsen ifølge oppfinnelsen og en farmasøytisk akseptabel bærer eller eksipient. For eksempel når administrasjon er ved injeksjon, blir en vandig oppløs-ning som er akseptabel for intrakavernøs injeksjon inn i penis fremstilt. I dette tilfellet inkluderer bærerne, men er ikke begrenset til vann, saltløsning, bufret saltløs-ning, salter, glyserol og etanol, enten alene eller i kom-binsajon. Også et ikke-irriterende konserveringsmiddel, slik som for eksempel benzalkoniumklorid, kan tilsettes til sammensetningene.

I tilfellet av intrauretral, subkutan eller topisk administrasjon, inkluderer den farmasøytiske bæreren, men er ikke begrenset til geler, slik som petroleumgeler, salver, kremer, oppløsninger, sprayer, pulvre, skum og liposomfor-muleringer. Bæreren er vannløselig, ikke-irriterende, og sensitiviserer ikke huden. I en foretrukket utførelse har bæreren for denne typen administrasjon en halv-myk, kremak-tig konsistens. Dette kan oppnås ved anvendelse av en hyd-rogel slik som hydroksypropylmetylcellulose.

For intravaginal administrasjon i en vaginal utskylling, inkluderer bærere, men er ikke begrenset til vann, saltløs-ning, bufret saltløsning, salter, glyserol og etanol, enten alene eller i kombinasjon. Videre kan et ikke-irriterende konserveringsmiddel, inkludert for eksempel benzalkoniumklorid, tilsettes til sammensetningene.

Bærerne for administrasjon i en krem eller vaginal ovulum inkluderer, men er ikke begrenset til propylenglykol, hyd-rogenert lanolin, søt mandelolje, polyglykolestere av fettsyrer, cetylalkohol, glyseryl monostearat, natrium edetat, triglyserider av fettsyrer, gelatin, glyserol, titandiok-sid, parabener.

De farmasøytiske sammensetningene ifølge oppfinnelsen kan eventuelt omfatte andre aktive midler som forbedrer eller komplementerer seksualakten ved å forbedre virkninger av forbindelsene ifølge oppfinnelsen. Slike aktive midler inkluderer, men er ikke begrenset til prostaglandiner, for eksempel prostaglandin E2; direkte vasodilatorer, for eksempel papaverin; og type-V fosfodiesterase inhibitorer, for eksempel 1-{[3-(4,7-dihydro-l-metyl-7-okso-3-propyl-lH-pyrazolo[3,4-d]pyrimidin-5-yl-4-etoksyfenyl]-4-metylpipera-zin også kjent som sildenafil. Disse forbindelsene supple-ment erer den direkte virkningen av forbindelsene ifølge oppfinnelsen til å produsere de ønskede bedringseffekter. Anvendelsen av en forbindelse ifølge oppfinnelsen sammen med sildenafil kan også tillate at doseringen av sistnevnte blir redusert, hvilket minimerer dens uønskede bivirkninger ved å administrere kombinasjonen oralt eller intravenøst eller også ved en av fremgangsmåtene diskutert i de neste avsnittene.

Fortrinnsvis blir forbindelsene ifølge oppfinnelsen administrert i henhold til en av de følgende metoder. Forbindelsene ifølge oppfinnelsen kan administreres ved injeksjon hvori forbindelsene ifølge oppfinnelsen oppløses i saltløs-ning ved en konsentrasjon som spenner fra 0,2 til 20 mg/ml. Et volum på 0,5 ml blir injisert intrakavernøst. I et annet eksempel på en foretrukket anvendelsesmetode, blir forbin-deisene ifølge oppfinnelsen formulert i en petrolatumgel, som deretter påføres eksternt til et intrauretral kateter. Doseringen av forbindelsene ifølge oppfinnelsen er i områ-det på 1 til 10 vekt% av påført gel. Kateteret blir satt inn i uretra for å administrere forbindelsene ifølge oppfinnelsen intrauretralt og å produsere vasodilatasjonen som er nødvendig for ereksjon.

Enhver mengde av ovenbeskrevne forbindelser som er effektive for å lette human seksuell dysfunksjon kan administreres ved injeksjon. Et område på omkring 0,1 til 10 mg/dose anvendes i en enkelt dose. Foretrukket anvendes omkring 0,3 mg/dose til omkring 3 mg/dose i en enkel dose.

For en vaginal utskylling kan konsentrasjonen spenne fra 0,2% til 5%, mens for en vaginal krem kan konsentrasjonen spenne fra 1% til 10%. Mengden som kan administreres ved hjelp av et vaginalovulum kan spenne fra 1 til 100 mg.

Oppfinnelsen blir illustrert ved de følgende eksempler og ved tabellene og figurene som det gjøres referanse til deri.

Eksempel 1

4-Amino-6,7-dimetoksy-2- [4- (2-metoksy-6-isopropylfenoksy-acetyl)-1-piperazinyl]-kinazolin hydroklorid (I: A = 2-metoksy-6-isopropylfenoksymetyl, B = Bi) (Forbindelse A)

2- Metoksy- 6- isopropylfenoksy eddiksyre ( IA)

En oppløsning av 11,1 ml etyl bromacetat i 10 ml toluen ble tilsatt dråpevis ved romtemperatur i løpet av omkring 15 minutter til en blanding av 20 g NaOH, 30 ml H20, 1,1 g trietylbenzylammoniumklorid, 8,4 g 2-isopropyl-6-metoksy-fenol (fremstilt i henhold til Johnson et al., Tetrahedron. 38, 1397-1404 (1982) og 40 ml toluen. Blandingen ble rørt kraftig ved den samme temperaturen i 2 h og deretter i 2 h ved 60-65°C og i 6,5 h linder refluks. I løpet av dette sis-te trinnet ble en oppløsning av 6 ml etyl bromacetat i 10 ml toluen tilsatt. Til slutt ble blandingen fortynnet med 250 ml H20. Den vandige fasen ble separert av og behandlet med konsentrert HC1; det emulgerte bunnfall ble ekstrahert med Et20 (3x50 ml) og den organiske fasen ble vasket med vann. En annen ekstraksjon ble utført med 40 ml 20% Na2C03 og den lett alkaliske løsningen ble behandlet med konsentrert HC1 og ekstrahert med Et20 (3x40 ml) . Ekstraktene ble slått sammen og løsningsmiddelet dampet av, hvilket gir 8 g (72%) av tittelforbindelsen; b.p. 190°C/0,7 mmHg.

4- Amino- 6. 7- dimetoksy- 2-[ 4-( 2- metoksv- 6- isopropylfenoksy-acetyl)- 1- piperazinyl]- kinazolin hvdroklorid

3,6 ml SOCl2 ble tilsatt dråpevis til en kokende oppløsning av 6 g mellomprodukt IA i 30 ml CC14 og blandingen ble rørt under refluks i 2 h. Den oljeaktige residuen, oppnådd ved inndampning av reaksjonsblandingen, ble oppløst i 26 ml CHC13 og oppløsningen ble tilsatt dråpevis over 30 minutter til en rørt oppløsning av 7,75 g 4-amino-6,7-dimetoksy-2-(1-piperazinyl)-kinazolin og 4,1 ml Et3N i 50 ml DMF. Etter røring i 2 timer, ble løsningsmidlene dampet inn til tørr-het. Residuen ble oppløst i 250 ml CHC13. Oppløsningen ble vasket med 2,5% NaHC03 og deretter med H20, og til slutt dampet inn til tørrhet. Rensingen ble utført ved kolonne-kromatografi ved anvendelse av CHCl3/MeOH 100:3 som elue-rende blanding.

Residuen ble suspendert i 100 ml kokende etanol, og eta-nolsk HC1 ble deretter tilsatt i lett overskudd inntil opp-løsning. Etter kjøling ble hydrokloridsaltet samlet ved suging, og omkrystallisert fra etanol for å gi 6,4 g (45%) av produktet; m.p. 252-254°C.

Eksempel 2

4-Amino-6,7-dimetoksy-2-[(4aR,8aS)-4-(2-furoyl)-cis-okta-

hydro-l-kinoksalinyl]-kinazolin hydroklorid

(I: A = 2-furyl, B = B3) (Forbindelse B)

( ± )-( 2- Furoyl)- cis- oktahydrokinoksalin ( 2A)

1,44 g 48% hydrogenbromidsyre ble tilsatt dråpevis til en oppløsning av 3,85 g cis-oktahydrokinoksalin (fremstilt som beskrevet i Brill et al., J. Org. Chem. 28, 1135-1138,

(1963)) i 26 ml etanol og 4 ml H20 rørt ved 40-45°C. 1,16 g 2-furoylklorid ble tilsatt dråpevis i løpet av 15 minutter til den resulterende oppløsning, og røring ble fortsatt i 3 h ved 80°C. Oppløsningen ble konsentrert til lavt volum, fortynnet med vann og ekstrahert med kloroform. Residuen oppnådd etter løsningsmiddelinndampning ble renset ved flash kromatografi ved å eluere med petroleumeter:etylacetat:metanol:28% vandig ammoniakk 8:6:2:0,2 for å gi 2,35 g (40%) av den ønskede forbindelse. M.P. 178°C dec.

( ±)-( 2- Furoyl)- cis- oktahydrokinoksalin ( 2B)

En oppløsning av 2,35 g av ovennevnte mellomprodukt 2A i 22 ml metanol ble behandlet med en oppløsning av 1,54 g (S) -

(+)-mandelsyre i 22 ml metanol. Blandingen ble dampet inn til tørrhet for å gi en residu som ble krystallisert ved oppløsning av faststoffet i 265 ml varm etylacetat og deretter redusere volumet ved å dampe inn til omkring 130 ml. Bunnfallet ble omkrystallisert ytterligere seks ganger med det samme løsningsmiddelet for å gi 0,4 g av (+)-mandelat-saltet: m.p. 188-190°C, [a] 20D = +79,4° (c=l, MeOH). Saltet ble oppløst i vann, den iskjølte oppløsningen ble gjort ba-sisk med 2 N NaOH, og den resulterende blanding ekstrahert med kloroform (3x22 ml). Fjerning av det tørkede løs-ningsmiddel ga 0,21 g av den ønskede forbindelse som et voksaktig faststoff; m.p. 47-50°C, [<x]<20>D = +70,1° (c=l, MeOH).

4- Amino- 6. 7- dimetoksy- 2-[( 4aR. 8aS)- 4-( 2- furoyl)- cis- oktahydro- l- kinoksazolinyll- kinazolin hydroklorid

En blanding av 0,21 g av det ovennevnte mellomprodukt 2B, 0,18 g 4-amino-2-klor-6,7-dimetoksykinazolin og 0,2 g N,N-diisopropyletylamin i 13 ml isoamylalkohol ble varmet ved refluks i 72 h. Etter kjøling, ble blandingen latt stå ved 0°C over natten. Faststoffet ble deretter samlet, triturert med kald 2 N NaOH, filtrert, vasket med vann og overført til hydrokloridsaltet. Krystallisering fra MeOH/15% EtOH ga 0,06 g av tittelforbindelsen. M.p. 262-264°C, [a]<20>D = +74,4° (c=l, MeOH).

Eksempel 3

4-Amino-6,7-dimetoksy-2-[(3S)-3-(t-butylkarbamoyl)-4-(2-furoyl)-1-piperazinyl]-kinazolin

(I: A=2-furyl, B=B2) (Forbindelse C)

4- Amino- 6. 7- dimetoksy- 2-\( 3S)- 3-( t- butylkarbamoyl)-1-pipe-razinyll- kinazolin ( 3A)

En blanding av 0,36 g 4-amino-2-klor-6,7-dimetoksykinazo-lin, 1,08 g (S)-N-tert-butyl-2-piperazinkarboksamid bis-(lS)-(+)-10 kamforsulfonat, fremstilt som beskrevet i US 5.700.364 og 0,94 ml diisopropyletylamin i 10 ml isoamyl alkohol ble varmet ved refluks i 9 h. Etter kjøling til romtemperatur, ble løsningsmiddelet dampet inn in vacuo og 50 ml diklormetan ble tilsatt til residuen. Blandingen ble vasket med vann (3x20 ml) , 5% vandig Na2C03 (30 ml) , vann (3x20 ml), tørket (Na2S04) og dampet inn til tørrhet. Residuen ble renset ved flashkromatografi ved å eluere med kloroform:2N metanolsk ammoniakk 100:3 for å gi 0,173 g (30%) av den ønskede forbindelse.

■""H-NMR (CDC13, 8): 1,35 (s, 9H, C(CH3)3)f 1,65-2,10 (m, 1H, piperazin NH), 2,30-3,40 (m, 5H, piperazin, CH'er), 3,95 (s, 6H, OCH3) , 4,45 (d, 1H, piperazin CH), 4,68 (dd, 1H, piperazin, CH), 6,00-6,45 (m, 2H, NH2), 6,85-7,10 (m, 2H, CONH og kinazolin H8), 7,18 (s, 1H, kinazolin H5).

4- Amino- 6. 7- dimetoksv- 2-[( 3S)- 3-( t- butylkarbamoyl)- 4-( 2-furoyl)- 1- piperazinyl]- kinazolin

En blanding av 0,243 g av ovennevnte mellomprodukt 3A, 0,17 ml diisopropyletylamin, 0,08 ml 2-foroylklorid i 10 ml diklormetan ble rørt ved romtemperatur i 10 timer. Oppløs-ningen ble fortynnet med diklormetan (10 ml), vasket med vann (4x10 ml), 2N NaOH (4x10 ml) og vann (4x10 ml), tørket (Na2S04) og dampet inn til tørrhet. Residuen ble renset ved flash kromatografi ved å eluere med petroleumeter:etylacetat 100:2 for å gi 0,2 g (68%) av tittelforbindelsen som et elfenbensgult faststoff.

^H-NMR (DMSO-d6, 6): 1,14 (s, 9H, C(CH3)3), 3,08-3,22 (m, 1H, piperazin CH), 3,32-3,47 (m, 2H, piperazin CH'er), 3,77 (s, 3H, 0CH3) , 3,81 (s, 3H, OCH3), 4,10-4,25 (m, 1H, piperazin CH), 4,35-4,50 (m, 1H, piperazin CH), 4,82-4,98 (m, 2H, piperazin CH'er), 6,61-6,66 (m, 1H, furan H4), 6,69 (s, 1H, furan, H3) , 6,95-7,18 (m, 3H, CONH og NH2) 7,42 (s, 1H, kinolin H8), 7,55 (s, 1H, kinolin H5), 7,85 (s, 1H, furan H5) .

Eksempel 4

4-Amino-6,7-dimetoksy-2-[(±)-4-(2-metoksy-6-isopropylfenok-syacetyl)-cis-oktahydro-l-kinoksalinyl]-kinazolin hydroklorid' 2, 5 H20

(I: A=2-metoksy-6-isopropylfenoksymetyl, B=B3)

4- Amino- 6. 7- dimetoksy- 2-[( ±)- cis- oktahydro- l- kinoksalinyl]-kinazolin dihydroklorid' 2. 5 H^ O

En blanding av 7,85 g 4-amino-2-klor-6,7-dimetoksykinazo-lin, 13,3 g trietylamin, 0,4 g dimetylaminopyridin, 11,5 g cis-dekahydrokinoksalin og 80 ml i-amyl alkohol ble rørt ved refluks i 72 timer. Etter kjøling til romtemperatur, ble løsningsmiddelet dampet av og residuen ble renset ved flashkromatografi, ved å eluere med petroleumeter:etylacetat:metanol:28% ammoniumhydroksid 8:6:2:0,2. Den oppnådde residuen ble omformet til hydrokloridsaltet og krystallisert fra i-propanol:metanol 1:1 for å gi 14,7 g (73%) av den ønskede forbindelse m.p. 290-295°C.

4- Amino- 6. 7- dimetoksy- 2-[ 4- kloracetyl)-( ± )- cis- oktahydro- l-kinoksalinyl] - kinazolin h<y>droklorid ( 4B)

En oppløsning av 0,26 g kloracetyl klorid i 6 ml diklormetan ble tilsatt dråpevis i løpet av 15 minutter ved 0°C til en rørt oppløsning av 0,5 g av ovennevnte mellomprodukt 4A og 0,21 g diisopropyletylamin i 15 ml diklormetan. Etter 4 h røring ved romtemperatur og 72 h hviling i et kjøleskap, ble faststoffet samlet ved suging og renset ved krystalli-sasjon fra kloroform for å gi 0,12 g (33%) av det ønskede produkt; m.p. >270°C.

■""H-NMR (CDC13, 8): 1,30-2,35 (m, 8H, oktahydrokinoksalin

CH'er ved posisjon 5, 6, 7 og 8), 3,70-4,18 (m, 10H, oktahydrokinoksalin CH'er ved posisjon 2 og 3 og 2 OCH3) , 4,20-4,36 (m, 1H, oktahydrokinoksalin H4a), 4,47 (s, 2H, CH2C1) , 4,60-4,78 (m, 1H, oktahydrokinoksalin H8a), 7,48 (s, 1H, kinolin H8), 7,75 (s, 1H, kinolin H5), 8,66 (br, 1H, NH), 8,90 (br, 1H, NH), 11,95 (br, 1H, NH).

4- Amino- 6. 7- dimetoksy- 2-[( ± )- 4-( 2- metoksy- 6- isopropylfenok-syacetyl)- cis- oktahydro- l- kinoksalinyl]- kinazolin hydroklorid' 2. 5 HoO 10 ml nylig fremstilt 0,095 M ÉtONa oppløsning ble tilsatt til en rørt oppløsning av 0,16 g 2-isopropyl-6-metoksyfenol i 5 ml etanol og røring ble fortsatt i 0,5 timer ved rom-..temperatur. Den resulterende oppløsning ble tilsatt dråpevis i løpet av 15 minutter til en rørt oppløsning av 0,2 g av det ovennevnte mellomprodukt 4B i 50 ml etanol under nitrogenatmosfære. Blandingen ble rørt i 5 timer ved romtemperatur og ble deretter reflukset i 20 timer. Residuen, oppnådd etter løsningsmiddelinndampning, ble omformet til hydrokloridsaltet og krystallisert fra i-propanol for å gi 0,64 g (21%) av tittelforbindelsen; m.p. 208-209°C.

Eksempel 5

4-Amino-6#7-dimetoksy-2-[(±)-4-(5-metyl-2-furoyl)-cis-oktahydro-l-kinoksalinyl] -kinazolin hydroklorid'2,5 H20

(I: A= 5 -metyl - 2 - f ury 1, B=»B3)

5- Metvl- 2- furoyl klorid ( 5A)

en oppløsning av 0,31 g SOCl2 i 2 ml benzen ble tilsatt dråpevis ved 0°C under nitrogenatmosfære til en oppløsning av 0,22 g av 5-<*>metylfuroin" syre (methylfuroic acid), fremstilt ved å følge fremgangsmåten beskrevet av Robert et al., Kur.J.Med.Chem. 30, 915-924 (1995), i 5 ml benzen. Blandingen ble rørt ved 80°C i 1 time og overskuddet S0C12 ble deretter destillert av. Residuen (0,24 g, 97% av teore-tisk) ble benyttet for det neste trinnet uten ytterligere rensing.

4- Amino- 6. 7- dimetoksy- 2- f 1 + )- 4-( 5- metyl- 2- furoyl)- cis- oktahydro- l- kinoksalinyl 1- kinazolin dihydroklorid' 2. 5 Hao

En oppløsning av 0,24 g av ovennevnte mellomprodukt 5A i 5 ml diklormetan ble tilsatt dråpevis ved 0°C til en rørt oppløsning av 0,56 g mellomprodukt 4A og 0,25 g trietylamin i 10 ml diklormetan. Blandingen ble rørt ved romtemperatur i 3 timer og deretter holdt ved 0-4°C over natten. Bunnfallet ble samlet ved suging og renset ved flashkromatografi ved å eluere med petroleumeter:etylacetat:metanol:28% ammonium hydroksid 8:8:2:0,2. Den rene basen ble overført til hydrokloridsaltet og krystallisert fra i-propanol for å gi 0,2 g (27%) av tittelforbindelsen m.p. 268-270°C.

Eksempel 6

4-Amino-6,7-dimetoksy-2-[<±)-4-(2-tetrahydrofuroyl)-cis-oktahydro-l-kinoksalinyl] -kinazolin hydroklorid*2,5 H20

(I: A>2-tetrahydrofuryl, B>B3)

2- Tetrahydrofuryl klorid ( 6A)

En blanding av 0,22 g 2-tetrahydro-2-furoinsyre og 0,5 ml S0C12 i 10 ml benzen ble rørt ved 80°c i 1 time. Overskuddet av S0C13 og benzen ble destillert av for å gi 0,25 g av en oljeaktig residu som ble betraktet som 80% ren og ble anvendt for det neste trinnet uten ytterligere rensing.

4- Amino- 6. 7- dimetoksy- 2-[( i)- 4-( 2- tetrahydrofuroyl)- cis-oktahydro- l- kinoksalinyl] - kinazolin dihydroklorid' 2. 5 H9O

Denne forbindelsen ble fremstilt i henhold til fremgangsmåten beskrevet i Eksempel 5, men ved anvendelse av mellomproduktet 6A isteden for mellomprodukt 5A og ved anvendelse av petroleum eter:etylacetat:metanol:14% ammonium hydroksid 8:6:2:0,1 som eluenten for flash kromatografien. Den rene basen ble overført til hydrokloridsaltet og krystallisert fra etanol for å gi 21% av tittelforbindelsen; m.p. 220-223°C.

Eksempel 7

4-Amino-6,7-dimetoksy-2-[(±)-4-benzyloksykarbonyl-cis-oktahydro-l-kinoksalinyl]-kinazolin hydroklorid'0,75 H20

(I: A=benzyloksy, B=B3)

Denne forbindelsen ble fremstilt i henhold til fremgangsmåten beskrevet i Eksempel 5, men ved anvendelse av benzylok-sykarbonyl klorid isteden for mellomprodukt 5A og ved anvendelse av petroleumeter:etylacetat:metanol:14% ammonium hydroksid 8:5:0,6:0,025 som eluenten for flash kromatografien. Den rene basen ble overført til hydrokloridsaltet og krystallisert fra etanol for å gi 14% av tittelforbindelsen; m.p. 243-245°C.

Eksempel 8

Radioligand bindingsanalyse ved klonede ax-adrenoseptorer.

[3H] Prazon binding til bovin aia, hamster au, og rotte am-adrenoseptorer ble utført i COS-7 celle (CV-1 apenyre epi-telceller) membraner som transient utrykker bovine aia, hamster aib og rotte aid adrenoseptorer. Konstruksjon og transfeksjon av individuelle ai adrenoseptorer ble utført som tidligere beskrevet (Schwinn et al., J. Biol. Chem. 265: 8183-8189, 1990; Cotecchia S. et al., Proe. Natl. Acad. Sei.

USA 85: 7159-7163, 1988, Lomasney et al., J. Biol. Chem. 266: 6365-6369, 1991) .

COS-7 cellemembraner (35, 35 og 70 fig protein/prøve for henholdsvis au,, aia og aid) ble inkubert i 50 mM Tris, pH 7,4 inneholdende 10 uM pargylin og 0,1% askorbinsyre, med 1,1 nM [<3>H]prazosin, i et sluttvolum på 0,22 ml, i 30 minutter ved 25°C, i fravær eller nærvær av konkurrerende legemidler (1 pM-10 uM). Ikke-spesifikk binding ble bestemt i nærvær av 100 uM fentolamin. Inkubasjonen ble stoppet ved tilsetning av iskald Tris buffer og hurtig filtrering gjennom 0,2% polyetylenimin forbehandlede Whatman GF/B eller Schleicher & Schuell GF 52 filtre.

Binding til klonede humane ai-adrenoseptor undertyper ble utført i membraner fra CHO celler (Kinesiske hamster ova-rieceller) transfektert ved elektroporering med DNA som uttrykker genet som koder for hver ai-adrenoseptor undertype. Kloning og stabil ekspresjon av det humane ai-adrenoseptor genet ble utført som tidligere beskrevet (Testa et al., Pharmacol. Comm. 6: 79-86, 1995) . CHO cellemembraner (30 fig proteiner) ble inkubert i 50 mM Tris, pH 7,4, med 0,2 nM [<3>H]prazosin, i et sluttvolum på 1,02 ml, i 30 minutter ved 25°C, i fravær eller nærvær av konkurrerende legemidler (1 pM-10 uM). Ikke-spesifikk binding ble bestemt i nærvær av 10 uM fentolamin. Inkubasjonen ble stoppet ved tilsetning av iskald Tris buffer og hurtig filtrering gjennom 0,2% polyetylenimin forbehandlede Whatman GF/B eller Schleicher & Schuell GF 52 filtre.

Inhibisjonen av spesifikk binding av radioliganden av de testede legemidler ble analysert for å estimere IC50 verdien ved anvendelse av et ikke-lineært kurvetilpasningspro-gram (De lean et al., A. J. Phyaiol. 235: E97-E102, 1978). IC50 verdien ble omformet til en affinitetskonstant (Ki) ved ligningen til Cheng & Prusoff (Cheng et al., Biochem. Pharmacol. 22: 3099-3108, 1973). Data blir uttrykt som gjennomsnittlig Ki.

Forbindelsene ifølge eksemplene 1 til 7 utviste den ønskede styrke ved an, adrenerg reseptor deres Ki verdier er høyere enn lxl0"<8> M {Tabell 1) . Forbindelse A, Forbindelse B og Forbindelse C var også selektive for den au, adrenerge reseptoren, deres affinitet for de andre ai-subtypene er minst 10 ganger lavere.

Eksempel 9

Funksjonell affinitet for tt^,- adrenerge reseptorer

Den funksjonelle ai-antagonistiske aktivitet til de testede forbindelsene mot noradrenalin-induserte kontraksjoner av kanin aorta forbehandlet med kloretylklonidin (reseptor aiL) ble evaluert i henhold til fremgangsmåten til Testa (Testa et al., J. Pharmacol. Bxp. Ther. 281: 1284-1293, 1997). Voksne hann New Zealand kaninen ble avlivet ved halsdislo-kasjon. Aortaen ble fjernet, plassert i Krebs Hanseleit buffer og dissekert fri for vedhengende vev. Ringer ble fremstilt fra hver aorta (8 ringer per aorta, omkring 4-5 mm vide) og suspendert i 20 ml organbad inneholdende Krebs bikarbonat buffer med den følgende sammensetning (mM): NaCl 112,0, KC1 5,0, CaCl2 2,5, KH2P04 1,0, MgS04 1,2, NaHC03 12,0 og glukose 11,1, ekvilibrert ved 37°C med 95% 02: 5% C02. Desmetylimipramin (0,1 /xM) og kortikosteron (1 uM) for å blokkere nevronalt og ekstranevronalt opptak av NA, (±)-propranolol (1 iiM) for å blokkere p-adrenoseptorer og yo-himbin (0,1 /iM) for å blokkere a2-adrenoseptorer, ble tilsatt bufferen. Vevene ble utsatt for en passiv belastning på 2 g og den utviklede spenning ble målt ved anvendelse av isometriske omformere (Basile 7003).

Preparatene ble tillatt å komme til likevekt i løpet av 60 min og deretter ble 10 iiM NA tilsatt hvert 30. minutt tre ganger. De aortiske ringene ble deretter inkubert med alk-yleringsmiddelet kloretylklonidin (5 x IO"<5> M) i 30 minutter og deretter vasket grundig tre ganger (i løpet av 0,5 timer) før konstruksjon av NA konsentrasjon-responskurven. Etter utvasking av NA og re-ekvilibrering av vevet (45 min), ble legemiddelet som skulle testes tilsatt og, etter 30 minutter, ble en andre NA kumulativ konsentrasjon-respons kurve konstruert. Hver antagonist konsentrasjon ble testet ved anvendelse av 2-3 aortiske ringer fra forskjellige kaniner.

Doseforhold (dvs. forholdet mellom konsentrasjonene av noradrenalin som er krevet for å produsere halv-maksimal respons i nærvær og i fravær av de testede antagonistene) ble beregnet ved hver konsentrasjon av forbindelsene. Logaritmen av disse doseforhold -1 ble plottet mot logaritmen av forbindelseskonsentrasjonene (Schild plott) for å evaluere affinitetskonstanten Kb. Når bare en eller to konsentrasjo-ner av de testede forbindelsene ble benyttet, ble den forekommende Kb verdi beregnet ved anvendelse av formelen Kb =

[B]/(Doseforhold -1), hvor B er antagonistkonsentrasjonen.

De testede forbindelsene viste selektivitet for au>-adreno-septoren mot aiL-adrenoseptoren. Deres funksjonelle affinitet for denne reseptoren viste seg faktisk å være minst 10 ganger lavere enn den for auj-subtypen (Tabell 2) .

ataw mel 10

Intrakavernøst og blodtrykk registrering i rotter

Evaluering av de erektile egenskaper til de forskjellige forbindelsene som ble testet i rotter ble utført i henhold til metoden til Guiliano et al. (Guiliano et al., J. Urol. ISO: 519-524, 1993).

Rotter ble bedøvet med en intraperitoneal injeksjon av ure-tan (1,5 g/kg i steril saltløsning) og plassert på et home-otermisk teppe. Temperaturen deres ble opprettholdt ved

37°C. Rotter ble trakeotomisert for å lette spontan pusting og forhindre aspirasjon av spytt. Et kateter fylt med heparinisert saltløsning (25 IU/ml) ble plassert inn i kartoi-den for å registrere gjennomsnittlig blodtrykk (BP, mmHg). Forhuden til penis ble fjernet og svamplegemet ble eksponert. En 25-gauge rustfritt stål nål ble satt inn i ett svamplegeme for å registrere intrakavernøst trykk (ICP i mmHg). Nålen ble knyttet til et kateter fylt med heparinisert saltløsning (25 IU/ml). Trykk-katetere ble forbundet til trykksignalgivere (Modell 750, Elcomatic Ltd, Glasgow

UK) .

Etter en hvileperiode på 10 minutter, ble forbindelsesløs-ningsmiddelet levert intrakavernøst {50 ^l/injeksjon). Deretter ble økende doser av en forbindelse injisert hvert 10. minutt ved samme rute. Fem injeksjoner {ett løsningsmiddel pluss fire kumulative doser) ble utført i hver rotte, og fem rotter ble anvendt for studien av én forbindelse. For hver injeksjon og for hver forbindelse ble gjennomsnittlig BP beregnet over de ti minuttene etter injeksjonen målt. Den maksimal ICP verdiene som ble nådd i løpet av den ti-minutters perioden etter en injeksjon ble også registrert. I disse eksperimentene ble alle de testede forbindelsene løst opp og fortynnet i propylenglykol-Sorensen løsnings-middel. ICP og BP verdiene ble rapportert som gjennomsnitt ± s.e. av gjennomsnittet, eller prosent variasjon {± s.e.) av basisverdiene. Forholdene (ICP/BP)<*>100, som tilsvarer prosentandelen BP nådd ved ICP, ble beregnet ved anvendelse av toppeffektverdien på ICP på det gjennomsnittlige blodtrykk observert i 10 min etter injeksjon av forbindelsene, og rapportert som gjennomsnitt ± s.e. av gjennomsnittet.

Virkningene av Forbindelse A, prazosin og fentolamin er oppsummert i tabellene 3 til 5. Forbindelse A øket dose-avhengig ICP (fra 33,9 mmHg etter injeksjon av vehikkel til 50,6 mmHg) og reduserte BP noe (omkring 30%). ICP økningen varte flere minutter, men varte aldri ut over ti-minutters perioden av screeningen (data ikke vist). Prazosin var ikke i stand til å fremkalle noen ICP økning og réduserte blodtrykk med 41% mellom løsningsmiddelinjeksjon og etter injeksjon av 1000 rø/kg. Fentolamin modifiserte ikke ICP opp til 300 /xg/kg. Etter injeksjon av 1000 /tg/kg fremkalte det en forlenget intrakavernøs trykkøkning som varte mange minutter (som ikke overstiger 10 minutter); ved denne dosen senket fentolamin BP med 30%.

Figur 1 viser virkningene av vehikkel og forskjellige doser av de testede forbindelsene på ICP/BP forholdene, tilsvarende prosentandelen av blodtrykk (BP) nådd av intrakaver-nøst trykk (ICP), etter intrakavernøs injeksjon i rotter.

Data representerer gjennomsnittsverdiene til forholdet. Ba-sis: første stolpe, vehikkel 2. stolpe; forskjellige testede doser: andre stolper (Forbindelse A: 10, 30, 100 og 300 ug; prazosin og fentolamin: 10, 30, 100, 300 og 1000 Hg). De prosentvise reduksjonene av gjennomsnittlig BP evaluert mot basisverdiene rapportert i Tabellene 3-5 er også vist. Forbindelse A økte ICP/BP forholdet på en dose-avhengig måte. Økninger høyere enn 40% ble oppnådd i nærvær av reduksjoner i blodtrykk som ikke overstiger 20%. I motset-ning var økningene av ICP/BP indusert av prazosin og fentolamin dårlig dose-avhengig og begge forbindelsene induserte, ved de samme doser, markert hypotensjon, som er reduksjonen av blodtrykk lik eller høyere enn 40%.

Forbindelse A øket forholdet fra 31,8 etter injeksjon av løsningsmiddelet til 66,4 etter injeksjon av 300 iig/kg av forbindelsen. Økningen oppnådd med den høyeste dose av prazosin reflekterer bare reduksjonen i blodtrykk, siden ICP ikke øket i det hele tatt. Fentolamin induserte en lett økning kun ved den høyeste dosen.

Eksempel 11

Intrakavernøst og blodtrykksregistreringer i hunder

Evalueringen av de erektile egenskapene i hunder ble utført i henhold til fremgangsmåten til Carati (Carati et al., J. Physiol. 384: 525-538, 1987), med noen modifikasjoner. Hann beaglehunder ble bedøvet med pentobarbital natrium (i.v. Nembutal, 35 mg/kg for induksjon og 4 mg/kg/h for vedlikehold) og intubert med et endotrakeal tube med man-sjett for å lette fri ventilasjon. En kollateral åre av den venstre femorale venen ble kanylert med et PE kateter for infusjon av bedøvelsesmiddelet. Systemisk BP ble overvåket via en Mikro-tip 6F (Millar Instruments) trykksignalgiver introdusert inn i den aortiske bue gjennom den høyre felles karotidarterien. ICP ble målt ved hjelp av en 20-Gauge nål som ble plassert inn i det høyre eller venstre svamplegemet og den samme nålen ble anvendt for intrakavernøs injeksjon av legemidlene. Nålen ble knyttet til et kateter fylt med heparinisert saltløsning (25 iu/ml). Trykksignal ble utløst av BM 614/2 forsterkere på en multikanal polygraf. Forbindelsene som skulle testes ble injisert intrakavernøst i et volum på 0,5 ml og, etter hver injeksjon, ble nålen spylt med 0,5 ml saltløsning. Vehiklene for legemiddeloppløsning ble testet før den første dosen av hvert legemiddel. Forbindelsene ble administrert på en kumulativ måte, med et 30-minutters intervall mellom dosene. ICP (mmHg) ble målt ved toppeffekten etter administrasjonen av forbindelsene. Varigheten av tumescens (DT, min) ble målt fra begynnelsen av stigningen av ICP over dens basale verdi opp til returen til basislinjen. Det systoliske blodtrykket og det diasto-liske blodtrykk (mmHg) ble målt ved toppeffekten etter administrasjonen av legemidler, for å evaluere virkningene av forbindelsene på BP uavhengig av virkningene på ICP. Videre, ble det systoliske blodtrykket målt ved tidspunktet for maksimal ICP verdi etter intrakavernøs injeksjon, for å evaluere ICP/BP forholdene.

I disse eksperimentene ble Forbindelse A, Forbindelse B og fentolamin (1 eller 3 mg/ml) oppløst i 10% (v/v) N,N-dimetylformamid og videre fortynnet i avionisert H20. Prazosin ble oppløst i avionisert H20. Dataene ble rapportert som gjennomsnitt ± s.e. av gjennomsnittet, eller prosent variasjon (± s.e.) av basalverdiene.

Resultatene av den intrakavernøse administrasjon av legemidlene i bedøvede hunder er rapportert i tabellene 6 til 9. Vehiklene anvendt for legemiddelfortynning ble testet før hver dose av hver forbindelse og viste ingen virkning på hverken intrakavernøst trykk eller systemisk blodtrykk (data ikke vist) .

Alle de testede legemidlene induserte en økning av intraka-vernøst trykk (ICP). Forbindelse A øket dose-avhengig ICP (sammenlignet med basale ICP verdier) fra 12 mmHg ved 3 itg/kg til 96,5 mmHg med den høyeste dosen (300 itg/kg) . Varigheten av økningen av intrakavernøst trykk (DT), var også dose-avhengig og varte minst 27 min ved den høyeste dosen. Forbindelsen induserte en lett dose-avhengig hypotensjon (beregnet på diastolisk blodtrykk) fra -10 til -19 mmHg. Forbindelse B øket ICP på en dose-avhengig måte fra 13,7 mmHg (ved 3 /xg/kg) til 73,3 mmHg (1000 /xg/kg) og induserte hypotensjon kun med den høyeste dosen (-31 mmHg på diastolisk blodtrykk). DT varte omkring 40 min ved den høyeste dose. Prazosin og fentolamin øket ICP ved doser som induserte forlenget hypotensjon. Videre var ICP økningen observert etter injeksjon av disse referanseforbindelsene ikke dose-avhengig. Prazosin, ved 1000 fig, induserte en ICP økning på kun 36 mmHg, og senket diastolisk blodtrykk med 71 mmHg. På lignende måte, øket fentolamin (ved den samme dosen) ICP med 43 mmHg, men senket diastolisk blodtrykk med 37 mmHg.

Figur 2 viser virkningene av vehikkel og forskjellige doser av forbindelsene testet på ICP/BP forholdene, tilsvarende prosentandelen av blodtrykk (BP) nådd av intrakavernøst trykk (ICP) etter intrakavernøs injeksjon i hunder. Data representerer gjennomsnittsverdiene av forholdet. Basal: første stolpe; forskjellige testede doser: andre stolper (Forbindelse A: 3, 10, 30, 100 og 300/xg; Forbindelse B: 3, 30, 100, 300 og 1000 fig; prazosin: 30, 100, 300 og 1000 ug; fentolamin: 10, 30, 100, 300 og 1000 fig) . Prosentandelen reduksjoner av DBP evaluert versus basalverdiene rapportert i Tabell 6-9 er også vist.

Forbindelse A øket ICP/BP forholdet på en dose-avhengig måte. Økninger høyere enn 80% ble oppnådd i nærvær av reduksjoner av blodtrykk som ikke overstiger 20%. Lignende resultater ble oppnådd etter administrasjon av Forbindelse B. I motsatt tilfelle, var økningene av ICP/BP indusert av prazosin lavere enn de oppnådd etter Forbindelsene A og B, og denne referanseforbindelsen induserte en markert hypotensjon. Fentolamin øket ICP/BP forholdet kun etter administrasjonen av den høyeste dosen, som induserte en rele-vant hypotensjon.

Resultatene fra eksemplene 10 og 11 viser anvendbarheten av selektive <Xu,-antagonister for behandlingen av erektil dysfunksjon.

Forbindelse A, både hos rotter og hunder, og forbindelse B hos hunder, induserte en dose-avhengig økning i ICP med svært lave hypotensive virkninger. Den proerektile aktivitet av slike forbindelser ble oppnådd ved doser lavere enn de av fentolamin og prazosin og reduksjonen i diastolisk blodtrykk var lavere enn den indusert av referanselegemid-lene.

Fentolamin øket ICP hos hunder og rotter ved svært høye doser og dets proerektile aktivitet var fulgt av forlenget hypotensjon. På en lignende, induserte prazosin i hunder en økning i ICP fulgt av sterk hypotensjon. Hos rotter øket ikke prazosin intrakavernøst trykk når levert intrakaver-nøst og har derfor ingen proerektile egenskaper i denne dy-respesien.

Videre, var virkningsvarigheten observert etter injeksjon av forbindelse A (og forbindelse B ved de høyeste under-søkte dosene) i hunder høyere enn den til de testede referanseforbindelsene.

Eksempel 12

Evaluering av virkning på vaginalt og klitoralt trykk i hunnkaniner.

Fremgangsmåten for å evaluere virkningene av produktene ifølge oppfinnelsen på vaginalt og klitoralt trykk hos hunner er den beskrevet av Park K et al., Tnt. J. Impot. Rea. 9, 27-37 (1997), modifisert som passende.

Hunnkaniner av New Zealand stammen ble bedøvet med fenobar-bital og katetisert i den karotide arterien for å registrere blodstrøm. De abdominale aortaer og iliakarteriene, på hvilke elektromagnetiske strømningssensorer var plassert for å måle perifer strøm, og forgreningen av den pelviske nerve som innerverer vagina og klitoris ble eksponert og isolert ved median laparotomi. Trykket i vaginalveggen og klitoris ble målt ved å sette inn nåler (gauge 216), forbundet med en trykksignalgiver, i henholdsvis den vaginale corpus spongiosum og den klitorale corpora cavernosa. Testforbindelsene ble administrert lokalt inn i det subepitele laget av det vaginale svampvevet eller administrert intra-venøst .

Virkningen på vaginalt og klitoralt trykk etter lokal administrasjon og virkningen på trykket indusert ved elektrisk stimulering av den pelviske nerve (stimuleringsparametre: 10 V, 16 Hz, 8 msec) ble målt.

I ovennevnte eksperimentelle modeller, indikerer resultatene oppnådd med forbindelsene ifølge oppfinnelsen effektiv anvendelse i behandlingen av seksuell dysfunksjon i nærvær av svært få bivirkninger av et hypotensivt opphav.

Claims (12)

1. Anvendelse av en forbindelse som har den generelle formelen I hvori A representerer en 2-furyl, 5-metyl-2-furyl, 2-tetrahydrofuryl eller benzyloksygruppe eller en substituert fenoksyalkylgruppe med formelen hvori Ri representerer en lineær eller forgrenet alkyl-gruppe med fra 1 til 5 karbonatomer og R2 representerer en alkoksygruppé med fra 1 til 4 karbonatomer, og B representerer én av de følgende grupper med formelen Bi, B2 eller B3. med det forbehold at hvis B representerer gruppen Bi, så representerer A en substituert fenoksyalkylgruppe som nevnt forut, eller av en enantiomer, diastereoisomer eller farmasøytisk akseptabelt salt av en slik forbindelse, for fremstilling av et medikament for behandlingen av sek suell dysfunksjon.

2. Anvendelse ifølge krav 1 av en forbindelse i hvilken B representerer én av gruppene

3. Anvendelse ifølge krav 1 eller krav 2 av en forbindelse i hvilken A representerer en 2-furyl eller 6-isopropyl-2-metoksyfenoksymetylgruppe.

4. Anvendelse ifølge ethvert av de foregående krav av enhver av de følgende forbindelser: • 4-amino-6,7-dimetoksy-2-[4-(2-metoksy-6-isopropylfenok-syacetyl)-1-piperazinyl]-kinazolin, • 4-amino-6,7-dimetoksy-2-[(4aR,8aS)-4-(2-furoyl)-cis-oktahydro-l-kinoksalinyl] -kinazolin, og • 4-amino-6,7-dimetoksy-2-[(3S)-3-(t-butyl-karbamoyl)-4- (2-furoyl)-1-piperazinyl]-kinazolin, eller av en enantiomer, diastereoisomer eller farmasøytisk akseptabelt salt av en slik forbindelse.

5. Anvendelse ifølge ethvert av de foregående krav for fremstillingen av et medikament formulert for intravaginal administrasjon i en gel, utskylling, krem eller ovuler.

6. Anvendelse ifølge ethvert av kravene 1 til 4 for fremstillingen av et medikament formulert for lokal administrasjon i det subepiteliale lag i det vaginale svampete vev.

7. Forbindelse som har den generelle formelen: hvori A representerer en 2-tetrahydrofuryl, 5-metyl-2-furyl eller benzyloksygruppe eller en substituert fenoksyalkylgruppe med formelen hvori Rx representerer en lineær eller forgrenet alkyl-gruppe med fra 1 til 5 karbonatomer og R2 representerer en alkoksygruppe med fra 1 til 4 karbonatomer, eller en enantiomer, diastereoisomer eller farmasøytisk akseptabelt salt av en slik forbindelse.

8. Forbindelse ifølge krav 7 i hvilken oktahydrokinoksalinringen har (4aR,8aS) konfigurasjonen.

9. Enhver av de følgende forbindelser ifølge krav 7: • 4-amino-6,7-dimetoksy-2-[(±)-4-(2-metoksy-6-isopropyl-fenoksyacetyl)-cis-oktahydro-l-kinoksalinyl]-kinazolin, • 4-amino-6,7-dimetoksy-2-[(±)-4-(5-metyl-2-furoyl)-cis-oktahydro-1-kinoksalinyl]-kinazolin, • 4-amino-6,7-dimetoksy-2-[(±)-4-(2-tetrahydrofuroyl)-cis- oktahydro-l-kinoksalinyl] -kinazolin, 4-amino-6,7-dimetoksy-2- [ (±) -4-benzyloksykarbonyl-cis- oktahydro-l-kinoksalinyl]-kinazolin, eller en enantiomer, diastereoisomer eller farmasøytisk akseptabelt salt av en slik forbindelse.

10. Farmasøytisk sammensetning omfattende en forbindelse ifølge ethvert av kravene 7 til 9, eller en enantiomer, diastereoisomer eller farmasøytisk akseptabelt salt av en slik forbindelse, i sammenblanding med et farmasøytisk akseptabelt fortynningsmiddel eller bærer.

11. Farmasøytisk sammensetning ifølge krav 10 formulert for intravaginal administrasjon i en gel, utskylling, krem eller ovuler.

12. Farmasøytisk sammensetning ifølge krav 10 formulert for lokal administrasjon i det subepiteliale lag av det vaginale svampete vev.