NO317992B1 - 7-(1,1-dimetyletyl)-6-(2-etyl-2H-1.2.4-triazol-3-ylmetoksy)-3-(2-fluorfenyl)-1-2-4-triazol[4,3,-6]pyridazin, vannfri polymorf som omfatter denne, farmasoytisk preparat som omfatter denne, anvendelse av denne for fremstilling av et medikament og fremgangsmate for fremstilling av denne forbindelsen - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår et substituert triazolpyridazinderivat. Mer spesielt angår denne oppfinnelsen 7-(l,l-dimetyletyl)-6-(2-etyl-2H-l,2,4-triazol-3-ylmetoksy)-3-(2-fluorfenyl)-l,2,4-triazol[4,3-6]pyridazin, vannfri polymorf som omfatter denne, farmasøytisk preparat som omfatter denne, anvendelse av denne for fremstilling av et medikament og fremgangsmåte for fremstilling av denne forbindelsen som er en GABAA-reseptorligand og er derfor nyttig i terapi ved skadelige mentale tilstander.

Reseptorer for den største inhibitoriske neurotransmitter, gammaaminosrnørsyre (GABA) er inndelt i to hovedklasser: (1) GABAA-reseptorer som er medlemmer av ligandstyrt ionekanalsuperfarmlien; og (2) GABAB-reseptorer som kan vaste medlem av den G-proteinbundne reseptorsuperfamilien. Siden de første cDNA som koder for individuelle GABAA-reseptorsubenheter ble klonet har antall kjente medlemmer av pattedyrfamilien vokst til å inkludere minst seks a-subenheter, fire p-subenheter, tre y-subenheter, en 8-subenhet, en e-subenhet og to p-subenheter.

Selv om kunnskap om diversiteten til GABAA-reseptorgenfamilien representerer et stort skritt fremover i vår forståelse av denne ligandstyrte ionekanal, er innsikt i omfanget av subtypediversitet fortsatt på et tidlig stadium. Det er blitt antydet at en ot-subenhet, en p-subenhet og en y-subenhet utgjør minimumskravet for å danne en fUllt funksjonell GABAA-reseptor uttrykt ved forbigående transfeksjon av cDNA inn i celler. Som antydet ovenfor finnes også 5-, e- og p-subenheter, men er til stede bare i et mindre omfang i GABAA-reseptorpopulasjonene.

Studier av reseptorstørrelse og visualisering av elektromikroskopi konkluderer at, som andre medlemmer av den ligandstyrte ionekanalfamilien, eksisterer native GABAA-reseptorer i en pentamer form. Utvelgelsen av minst en a-, en P- og en y-subenhet fra et repertoar på sytten gjør at det finnes mer enn 10 000 mulige pentametre subenhetkombinasjoner. Videre overser denne beregningen de ytterligere ombyttinger som kan være mulig dersom ordningen av subenheter rundt ionekanalen ikke hadde noen begrensninger (dvs. det ville være 120 mulige varianter for en reseptor sammensatt av fem ulike enheter).

Reseptorsubtypesamlingene som finnes omfatter, blant mange andre, aipy/2y2, a2p2/3y2, a3py2/3, ct2Pyl, 0t5p3y2/3, a6py2, a6p8 og ap8. Subtypesamlinger som inneholder en a 1-subenhet er til stede i de fleste områder av hjernen og antas å være ansvarlig for over 40 % av GABAA-reseptorene hos rotte. Subtypesamlinger som inneholder oc2- og a3-subenheter antas å være ansvarlig for henholdsvis ca. 25 % og 17 % av GABAA-reseptorene hos rotte. Subtypesamlinger som inneholder en a5-subenhet uttrykkes i hovedsak i hippocampus og cortex og antas å representere ca. 4 % av GABAA-reseptorene hos rotte.

Et karakteristisk kjennetegn ved alle kjente GABAA-reseptorermoduleringsseter, der et er benzodiazepin (BZ)-bindingssetet. Bz-bindingssetet er det mest undersøkte av

GABAA-reseptomoduleringssetene, og er det setet der anxiolytika medikamenter slik som diazepam og temazepam utøver sin effekt. Før kloning av G AB AA-reseptorgen-familien varbenzodiazepinbindingssetet historisk oppdelt i to undergrupper, BZ1 og BZ2, på grunnlag av radioligandbindingsstudier. BZl-subtypen har vist seg å være farmakologisk ekvivalent med en GABAA-reseptor omfattende al-subenheten i kombinasjon med en p-subenhet og y2. Dette er den mest vanlige GABAA-reseptor-subtypen, og antas å representere minst halvparten av alle GABAA-reseptorer i hjernen.

De andre hovedpopulasjoner er a2py2- og a3Py2/3-subtypene. Til sammen utgjør disse omtrent ytterligere 35 % av det totale GABAA-reseptorreportoar. Farmakologisk synes denne kombinasjonen å være ekvivalent med BZ2-subtypen definert tidligere ved radioligandbinding, selv om BZ2-subtypen også kan omfatte visse cc5-inneholdende subtypesamlinger. Den fysiologiske rolle til disse subtyper har hittil vært uklar fordi ingen tilstrekkelig selektive agonister eller antagonister har vært kjent.

Det antas nå at stoffer som virker som BZ-agonister ved al Py2-, a2Py2- eller a3py2-subenhetene vil ha ønskede anxiolytiske egenskaper. Forbindelser som er modulatorer av benzodiazepinbindingssetet av GABAA-reseptoren ved å virke som BZ-agonist betegnes heretter som "GABAA-reseptoragonister". al-selektive GABAA-reseptoragonisten alpidem og zolpidem foreskrives klinisk som hypnotiske midler, ved antakelse av at minst noe av sedasjonen forbundet med kjente angstdempende midler som virker ved BZ1 -bindingssetet medieres gjennom GABAA-reseptorer inneholdende al-subenheten. Følgelig antas det at GABAA-reseptoragonister som heller interagerer med a2- og/eller a3-subenheten enn med al vil være effektive ved behandling av angst med et redusert potensiale til å medføre sedasjon.

Forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse som er selektive ligander for GABAA-reseptor, anvendes derfor ved behandling og/eller forebyggelse av flere forstyrrelser i sentralnervesystemet. Slike forstyrrelser omfatter angstforstyrrelser slik som paniske forstyrrelser med eller uten agorafobi, agorafobi uten historier med panisk forstyrrelse, dyre- og andre fobier omfattende sosiale fobier, tvangs-besettelsesfor-styrrelser, stressforstyrrelser omfattende posttraumatisk eller akutte stressforstyrrelser, og generaliserte elle substansinduserte angstforstyrrelser; nevroser; kramper; migrene; depressive eller bipolare forstyrrelser, f.eks. enkeltepisode eller tilbakevendende alvorlig depressive forstyrrelser, dystymisk forstyrrelse, bipolar I og bipolar II maniske forstyrrelser, syklotymisk forstyrrelse; psykotiske forstyrrelser omfattende schizofreni; neurdegenerering som stammer fra cerebral iskemi; omsorgssviktshyperaktivitets-forstyrrelse; og døgnrytmeforstyrrelser, f.eks. hos pasienter som lider av jet lag eller skiftarbeid.

Ytterligere forstyrrelser der selektive ligander for GABAA-reseptorer kan være fordelaktige omfatter smerte og nocicepsjon; emesis, inkludert akutt, forsinket og forventet oppkast, i særdeleshet oppkast indusert ved kjemoterapi eller stråling, så vel som postoperativ kvalme og oppkast; spiseforstyrrelser inkludert anorexia neurosa og bulemia nevrosa; premenstruelt syndrom; muskelspasme eller spastisitet, f.eks. hos paraplegiske pasienter, og hørselstap. Selektive ligander for GABAA-reseptorer kan også være effektive som premedisinering før anestesi eller mindre prosedyrer slik som endoskopi, omfattende gastrisk endoskopi.

WO 98/04559 beskriver en klasse av substituerte og 7,8-ring fuserte 1,2,4-triazol[4,3-/)]pyradizinderivater som hevdes å være selektive ligander for GABAA-reseptorer gunstige ved behandling og/eller forebyggelse av neurologiske forstyrrelser inkludert angst og kramper.

Foreliggende oppfinnelse frembringer et spesielt triazol-pyridazinderivat, og farmasøytisk akseptable salter av dette, som har ønskede bindingsegenskaper ved ulike GABAA-reseptorsubtyper. Forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse har god affinitet som ligander for ct2- og/eller a3-subenheten av den humane GABAA-reseptoren. Forbindelsene ifølge oppfinnelsen interagerer heller med a2- og/eller ot3-subenheten enn med al-subenheten. Faktisk har forbindelsene ifølge oppfinnelsen funksjonell selektivitet i betydningen av en selektiv effektivitet for a2- og/eller a3-subenehten i forhold til al-subenheten.

Forbindelsene ifølge den foreliggende oppfinnelse er GABAA-reseptorsubtype-ligander med en bindingsaffinitet (Kj) for a2- og/eller a3-subenhetens målt i analysene beskrevet nedenfor, på mindre enn 1 nM. Videre har forbindelsene ifølge oppfinnelsen funksjonell selektivitet i betydningen av en selektiv effekt for a2- og/eller a3-subenheten i forhold til al-subenehten. Videre har forbindelsene ifølge oppfinnelsen interessante farmakokinetiske egenskaper, særlig uttrykt ved forbedret oral biotilgjengelighet.

Foreliggende oppfinnelse vedrører en forbindelse 7-(l,l-dimetyletyl)-6-(2-etyl-2H-\,2,4-triazol-3-ylmetoksy)-3-(2-fiuorfenyl)-1,2,4-triazolo[4,3-p]pyridazin med formel I:

eller et farmasøytisk akseptabelt salt av denne.

Oppfinnelsen angår også en fremgangsmåte for fremstilling av 7-(l,l-dimetyletyl)-6-(2-etyl-2//-1,2,4-triazol-3-ylmetoksy)-3-(2-fluorfenyl)-1,2,4,-triazol[4,3-&]pyridazin, kjennetegnet ved at den omfatter:

(A) reaksjon mellom en forbindelse med formel III og en forbindelse med formel IV:

der L1 betegner en egnet avspalingsgruppe; eller

(B) reaksjon mellom forbindelsen med formel XI (eller dens l,2,4,triazol[4,3-6]pyridazin-6-on tautomer) og en forbindelse med formel XII:

der L3 betegner en egnet avspaltingsgruppe; eller

(C) reaksjon mellom trimetyleddiksyre og forbindelsen med formel XIII:

i nærvær av sølvnitrat og ammoniumpersulfat; eller

(D) reaksjon mellom en forbindelse med formel XIV og en forbindelse med formel

XV:

der M betegner -B(OH)2 eller -SN(Alk)3 der Alk betegner en Ci_6-alkylgruppe og L<4 >betegner en egnet avspaltingsgruppe; i nærvær av en overgangsmetallkatalysator.

Forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse er omfattet innenfor den generiske ramme av WO 98/04559. Det er imidlertid ingen spesiell beskrivelse i dokumentet av forbindelsen med formel I beskrevet ovenfor, eller farmasøytiske akseptable salter av denne.

For anvendelse innen medisin vil salter av forbindelsen med formel I ovenfor være farmasøytisk akseptable salter. Andre salter kan imidlertid være nyttig ved fremstilling av forbindelsen med formel I eller av dens farmasøytisk akseptable salter. Egnede farmasøytisk akseptable salter av forbindelsen med formel I omfatter syre-addisjonssalter som f.eks. kan være dannet ved å blande en løsning av forbindelsen med formel I med en løsning av et farmasøytisk akseptabelt salt slik som saltsyre, svovelsyre, metansulfonsyre, fumarsyre, maleinsyre, ravsyre, eddiksyre, benzosyre, oxalsyre, sitronsyre, tartars yre, karbonsyre eller fosforsyre.

Foreliggende oppfinnelse vedrører også en vannfri polymorf A kjennetegnet ved at den omfatter 7-(l,l-dimeryletyl)-6-(2-etyl-2//-l,2,4-triazol-3-ylmetoksy)-3-(2-fluorfenyl)-l,2,4,-tirazol[4,3-6]pyridazin, som har en hovedendoterm ved 186 °C, som målt ved DSC.

Oppfinnelsen vedrører i tillegg et farmasøytisk preparat, kjennetegnet ved at det omfatter 7-(l,l-dimetyletyl)-6<2-etyl-2/£ 1,2,4-^ l,2,4,-triazol[4,3-Z>]pyridazin i forbindelse med en farmasøytisk akseptabel bærer.

Videre angår oppfinnelsen en anvendelse av 7-(l ,l-dimetyletyl)-6-(2-etyl-2//- 1,2,4-triazol-3-ylmetoksy)-3-(2-fluorfenyl)-l,2,4,-triazol[4,3-6]pyridazin for fremstilling av et medikament for behandling og/eller forebyggelse av angst.

Videre frembringes ved foreliggende oppfinnelse en fremgangsmåte for

behandling og/eller forebyggelse av kramper (f.eks. hos en pasient som har epilepsi eller beslektede forstyrrelser) som omfatter administrering til en pasient som har behov for slik behandling, av en effektiv mengde av forbindelsen med formel I beskrevet ovenfor eller et farmasøytisk akseptabelt salt av denne.

Bindingsaffiniteten (Kj) til forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse for a3-subenheten av den humane GABAA-reseptoren er tilfredsstillende målt i analysen beskrevet nedenfor. ct3-subenhetens bindingsaffinitet (Kj) til forbindelsene ifølge oppfinnelsen er mindre enn 1 nM.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen frembringer en selektiv potensiering av GABA EC2o-responsen i stabile transfekterte rekombinante cellelinjer som uttrykker a3-subenheten til den humane GABAA-reseptoren i forhold til potensieringen av GABA EC2o-responsen frembrakt i stabile transfekterte rekombinante cellelinjer som uttrykker al-subenheten til den humane GABAA-reseptoren.

Potensieringen av GABA EC2o-responsen i stabile transfekterte cellelinjer som uttrykker al - og a3-subenhetene av den humane GABAA-reseptoren kan måles ved fremgangsmåter analoge til protokollen beskrevet i Wafford et al. Mol PkarmacoL, 1996, 50, 670-678. Prosedyren vil passende utføres ved å benytte kulturer av stabile transfekterte eukaryote celler, typisk med stabile transfekterte muse Ltk-fibroblastceller.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen har anxiolytisk aktivitet, som vist ved en positiv respons i "elevated plus maze" og betinget suppresjon av drikke-test se (Dawson et al, Psychopharmacology, 1995, 121,109-117). Videre er forbindelsene ifølge oppfinnelsen i hovedsak ikke-sederende, bekreftet ved et tilfredsstillende resultat frembrakt fra responssensitivitetstesten (chain-pulling) (se Bayley et al., J. Psycho-pharmacol., 1996,10,206-213).

Forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse kan også ha krampedempende aktivitet. Dette kan vises ved evnen til å blokkere pentylenteterazol-induserte antall hos rotter og mus,'ifølge en protokoll analog med den beskrevet av Bristow et al., i

J. Pharmacol. Exp. Ther., 1996,279,492-501.

Siden de har adferdseffekter er forbindelsene ifølge oppfinnelsen hjerne-gjennomtrengende; med andre ord, disse forbindelsene er i stand til å krysse den såkalte blod-hjerne barrieren. Fordelaktig er disse forbindelsene i stand til å utøve sin gunstige terapeutiske virkning etter administrering via den orale rute.

Oppfinnelsen frembringer også farmasøytiske preparater omfattende en eller flere forbindelser ifølge oppfinnelsen i forbindelse med en farmasøytisk akseptabel bærer. Fortrinnsvis er disse preparatene i enhetsdoseformer, slik som tabletter, piller, kapsler, pulvere, granulater, sterile parenterale løsninger eller suspensjoner, tilmålte aerosoler eller flytende sprayer, drops, ampuller, autoinjeksjonsanordninger eller stikkpiller; for oral, parenteral, intranasal, sublingual eller rektal administrering, eller for administrering ved inhalasjon eller innblåsing. For fremstilling av faste preparater slik som tabletter blandes den prinsipale aktive ingrediens med en farmasøytisk bærer, f.eks. konvensjonelle tabletteringsingredienser slik som maisstivelse, laktose, sukrose, sorbitol, talkum, stearinsyre, magnesiumstearat, dikalsiumfosfat eller gummi, og andre farma-søytiske fortynningsmidler, f.eks. vann, for å danne et fast preformuleirngspreparat inneholdende en homogen blanding av en forbindelse ifølge oppfinnelsen, eller et farmasøytisk akseptabelt salt av denne. Når det refereres til disse preformulerings-preparater som homogene, betyr det at den aktive ingrediens er dispergert jevnt i preparatet slik at preparatet enkelt kan oppdeles i like effektive enhetsdoseformer slik som tabletter, piller og kapsler. Dette faste preformulelirngspreparat oppdeles deretter i enhetsdoseformer av typen beskrevet ovenfor inneholdende fra 0,1 til ca. 500 mg aktiv ingrediens ifølge oppfinnelsen. Typiske enhetsdoseformer inneholder fra 1 til 100 mg, f.eks. 1,2,5, 10, 25, 50 eller 100 mg aktiv ingrediens. Tablettene eller pillene av det nye preparatet kan belegges eller på annen måte sammensettes til å frembringe en doseform som gir fordelen med vedvarende virkning. F.eks. kan tabletten eller pillen omfatte en indre dosekomponent og en ytre dosekomponent, der den sistnevnte er i form av en kappe omkring den førstnevnte. De to komponentene kan separeres ved et enterisk lag som fungerer ved å motstå desintegrering i magen og muliggjør at den indre komponent passerer til duodenum eller far en forsinket frigivelse. Flere materialer kan anvendes for slike enteriske lag eller belegg, slike materialer omfatter et antall polymere syrer og blandinger av polymere syrer slik som materialer som schellak, cetylalkohol og celluloseacetat.

Flytende former der de nye preparater ifølge oppfinnelsen kan inkorporeres for administrering oralt eller ved injeksjon omfatter vandige løsninger, egnede smakstilsatte siruper, vandige eller oljeaktige suspensjoner, og smakstilsatte emulsjoner med spiselige oljer slik som bomullsfrøolje, sesamolje, kokosnøttolje, eller peanuttolje, så vel som eleksirer og tilsvarende farmasøytiske vehikler. Egnede dispergerings- eller suspen-deringsmidler for vandige suspensjoner omfatter syntetiske og naturlige gummi slik som tragant, acacia, alginat, dextran, natriumkarboksymetylcellulose, metylcellulose, polyvinylpyrrolidon eller gelatin.

Ved behandling av angst er et egnet dosenivå ca. 0,01 til 250 mg/kg per dag, fortrinnsvis ca. 0,05 til 100 mg/kg per dag, og spesielt ca. 0,05 til 5 mg/kg per dag. Forbindelsene kan administreres i et regime på 1 til 4 ganger per dag.

Forbindelsen med formel I som beskrevet ovenfor kan fremstilles ved en fremgangsmåte som omfatter reaksjon mellom en forbindelse med formel III og forbindelsen med formel IV:

der L<1> betegner en egnet avspaltingsgruppe.

Avspaltingsgruppen L<1> er typisk et halogenatom, spesielt klor.

Reaksjonen mellom forbindelsene III og IV utføres hensiktsmessig ved å omrøre reaktantene i et egnet løsningsmiddel, i nærvær av en base. Typisk er løsningsmiddelet A/,A/-dimetylformamid, og basen er en sterk base slik som et natriumhydrid. Fortrinnsvis er løsningsmiddelet dimetylsulfoksid, og basen er cesiumkarbonat. Mer foretrukket er løsningsmiddelet l-metyl-2-pyrrolidon og basen er natriiumhydroksid, og reaksjonen utføres fortrinnsvis ved en temperatur i området rundt 0 °C.

Intermediatene med formel III ovenfor kan fremstilles ved å reagere en forbindelse med formel V med en hovedsakelilg ekvimolar mengde av hydrazinderivatet med formel VI:

der L<1> er som definert ovenfor, og L<2> betegner en egent avspaltingsgruppe; etterfulgt av, om nødvendig, separering av den resulterende blanding av isomerer ved konvensjonelle midler.

Avspaltingsgruppen L<2> er typisk et halogenatom, spesielt klor. I intermediatene med formel V kan avspaltingsgruppene L 1 og L 7 være like eller forskjellige, men er fortrinnsvis de samme, helst er begge klor.

Reaksjonen mellom forbindelsene V og VI utføres fortrinnsvis ved å oppvarme reaktantene i nærvær av en protonkilde slik som trietylaminhydroklorid, typisk ved reflux i et inert løsningsmiddel slik som xylen eller 1,4-dioksan.

Alternativt kan intermediatene av formel III fremstilles ved å reagere et hydrazinderivat med formel VII med aldehydderivatet med formel VIII:

der L<1> er som definert ovenfor; etterfulgt av krystallisering av den intermediære Schiffs base som dannes.

Reaksjonen mellom forbindelsene VII og VIII utføres helst under sure betingelser, f.eks. i nærvær av en mineralsyre slik som saltsyre. Syklisering av det resulterende Schiffs base intermediat kan deretter helst utføres ved behandling med jern (III)-klorid i et egnet løsningsmiddel, f.eks. et alkoholløsningsmiddel slik som etanol, og en forhøyet temperatur, typisk ved en temperatur i området 60-70 °C.

Intermediatene med formel VII ovenfor kan fremstilles ved å reagere den egnede forbindelse méd formel V som definert ovenfor med hydrazinhydrat, typisk i isobutylalkohol ved en forhøyet temperatur, f.eks. en temperatur i området rundt 90 °C, eller i 1,4-dioksan ved reflux-temperaturen til løsningsmiddelet; etterfulgt av, om nødvendig, separering av den resulterende blanding av isomere ved konvensjonelle metoder.

I en alternativ fremgangsmåte kan intermediatene med formel III ovenfor fremstilles ved å reagere hydrazinderivatet med formel VII som definert ovenfor med en forbindelse med formel IX: der Q betegner en reaktiv karboksylatenhet; etterfulgt av syklisering av hydrazidderivatet med formel X som dannes:

der Ll er som definert ovenfor.

Egnede grupper for den reaktive karboksylatenhet Q omfatter estere, f.eks. C\^-alkylestere; syreanhydrider, f.eks. blandete anhydrider med CM-alkansyrer; syrehalider, f.eks. syreklorider; og acylimidazoler. Fortrinnsvis betegner Q en syrekloridenhet.

Reaksjonen mellom forbindelsene VII og IX utføres fortrinnsvis under basiske betingelser, f.eks. i nærvær av trietylamin, fortrinnsvis i et inert løsningsmiddel slik som dietyleter, og typisk ved en temperatur i området rundt 0 °C. Syklisering av den dannede forbindelse med formel X kan deretter fortrinnsvis utføres ved behandling med 1,2-dibrom-1,1,2,2-tetrakloretan og trifenylfosfin, i nærvær av en base slik som trietylamin, helst i et inert løsningsmiddel slik som acetonitril, og typisk ved en temperatur i området rundt 0 °C.

I en foretrukket fremgangsmåte utføres reaksjonen mellom forbindelsene VII og IX ved å blande reaktantene i et løsningsmiddel slik som l-metyl-2-pyrrolidon ved en temperatur i området rundt 0 °C: syklisering av forbindelsen med formel X som ble dannet, kan deretter utføres in situ ved å oppvarme reaksjonsblandingen ved en temperatur i området rundt 130 °C.

Reaksjonen mellom forbindelsen V og hydrazinhydrat eller forbindelse VI vil, som antydet ovenfor, muligens gi opphav til en blanding av isomere produkter avhengig av om hydrazinnitrogenatomet fortrenger avspaltingsgruppen L<1> eller L<2>. Følgelig vil, i tillegg til det nødvendige produkt av formel II eller VII, den alternative isomer muligens være dannet i noen utstrekning. Av denne årsak kan det være nødvendig å separere den resulterende blanding av isomerer ved konvensjonelle fremgangsmåter slik som kromatografi.

I en annen fremgangsmåte kan forbindelsen med formel I som beskrevet ovenfor, fremstilles ved en fremgangsmåte som omfatter reaksjon mellom forbindelsen med formel XI, (eller dens 1,2,4-tirazol[4,3-£>]pyridazin-6-on tautomer) med en forbindelse med formel XII:

der L<3> betegner en egnet avspaltingsgruppe.

Avspaltingsgruppen L3 er fortrinnsvis et halogenatom, typisk klor eller brom.

Reaksjonen mellom forbindelsene XI og XII utføres fortrinnsvis ved å omrøre reaktantene i et egnet løsningsmiddel, typisk T^Af-dimetylformamid i nærvær av en slik base slik som natriumhydrid.

Intermediatet med formel XI ovenfor kan fortrinnsvis fremstilles ved å reagere en forbindelse med formel III definert ovenfor med et alkalimetallhydroksid, f.eks. natriumhydroksid. Reaksjonen utføres fortrinnsvis i et inert løsningsmiddel slik som vandig 1,4-dioxan, ideelt ved reflux-temperaturen til løsningsmiddelet.

I ytterligere en fremgangsmåte kan forbindelsen med formel I beskrevet ovenfor fremstilles ved en fremgangsmåte som omfatter reaksjon mellom trimetyleddiksyre og forbindelsen med formel XIII:

i nærvær av sølvnitrat og ammoniumpersulfat.

Reaksjonen utføres fortrinnsvis i et egnet løsningsmiddel, f.eks. vann eller vandig acetonitril, eventuelt under sure betingelser, f.eks. ved bruk av trifluoreddiksyre eller svovelsyre, typisk ved en forhøyet temperatur.

Intermediatet med formelen XIII tilsvarer forbindelsen med formel I beskrevet ovenfor der ferf-butylsubstituenten i 7-posisjon er fraværende, og intermediatet XIII kan derfor fremstilles ved fremgangsmåter analoge til de beskrevet ovenfor for fremstilling av forbindelsen med formel I.

I ytterligere en fremgangsmåte kan forbindelsen med formel I beskrevet ovenfor fremstilles ved en fremgangsmåte som omfatter reaksjon mellom en forbindelse med formel XTV og en forbindelse med formel XV:

der M betegner -B(OH)2 eller -Sn(Alk)3 der Alk betegner en Ci^-alkylgruppe, typsik n-butyl, og L<4> betegner en egnet avspaltingsgruppe; i nærvær av en overgangsmetall-katalysatoar.

Avspaltingsgruppen L<4> er fortinnsvis et halogenatom, f.eks. brom.

En egnet overgangsmetallkatalysator for anvendelse ved reaksjonen mellom forbindelsene XIV og XV omfatter diklorbis(trifenylfosfm)-palladium(II) eller tetrakis(trifénylfosfrn)palladium(0).

Reaksjonen mellom forbindelsene XIV og XV utføres fortrinnsvis i et inert løsningsmiddel slik som A^A^-dimetylformamid, typisk ved en forhøyet temperatur.

Intermediatene av formel XIV kan fremstilles ved å reagere forbindelsen med formel IV definert ovenfor med en forbindelse med formel XVI:

der L<1> og L<4> er definert ovenfor, under betingelser analoge med de beskrevet ovenfor for reaksjonen mellom forbindelsene III og IV.

Intermediatet med formel IV ovenfor kan fremstilles ved fremgangsmåtene beskrevet i EP-A-0421210, eller ved fremgangsmåter analoge med dette.

Egnede fremgangsmåter er beskrevet i de følgende eksempler.

Intermediatene med formel V ovenfor kan fremstilles ved å reagere trimetyleddiksyre med en forbindelse med formel XVII:

der L 1 og L 1 er definert ovenfor; i nærvær av sølvnitrat og ammoniumpersulfat; under betingelser analoge med de beskrevet ovenfor for reaksjonen mellom trimetyleddiksyre og forbindelse XIII. Der både L<1> og L<2> er klor i forbindelse XVII utføres reaksjonen fortrinnsvis i nærvær av trifluoreddiksyre.

Der de ikke er kommersielt tilgjengelige kan utgangsmåterialene med formel VI, VIII, IX, XII, XV, XVI og XVII fremstilles ved fremgangsmåter analoge til de beskrevet i de følgende eksempler, eller ved standard fremgangsmåter vel kjent innen teknikken.

Under enhver av de ovennevnte syntesetrinn kan det være nødvendig og/eller ønskelig å beskytte sensitive eller reaktive grupper på et hvilket som helst av molekylene av interesse. Dette kan oppnås ved hjelp av konvensjonelle beskyttelsesgrupper, slik som de beskrevet i Protective Groups in Organic Chemistry, red. J.F.W. McOmie, Plenum Press, 1973; og T.W. Greene & P.G.M. Wuts, Protective Groups in Organic Synthesis, John Wiley & Sons, 1991. Beskyttelsesgruppene kan fjernes ved et hensiktsmessig etterfølgende trinn ved hjelp av fremgangsmåter kjent innen teknikken.

Fire vannfrie polymorfer, to oppløsninger og et dihydrat av 7-(l,l-dimetyletyl)-6-(2-etyl-2/f-l ,2,4-tirazol-3-ylmetoksy)-3-(2-fluorfenyl)-1,2,4-triazol[4,3-5]pyridazin er blitt syntetisert og karakterisert. Alle polymorfene og oppløsningene omdannes til den mest termodynamisk stabile form, polymorf A (for dannelse og karakterisering se eksempel 3), etter omrøring som en suspensjon i vann. Et dihydrat av polymorf A er stabil, men bare ved forhøyet fuktighet.

De følgende eksempler illustrerer fremstillingen av forbindelser ifølge oppfinnelsen.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen inhiberer kraftig bindingen av ( H)-flumazenil til benzodiazepinbindingssetet av humane GABAA-reseptorer inneholdende a2-eller a3-subenheten stabilt uttrykt i Ltk-celler.

Reagenser

• Fosfatbufret saltvann (PBS).

• Analysebuffer: 10 raM KH2P04,100 mM KC1, pH 7,4 ved romtemperatur.

• [<3>H]-flumazenil (18 nM for al py2-celler; 18 nM fr a2p3y2-celler; 18 nM for a2p3y2-celler; i analysebuffer.

• Flunitrazepam 100 uM i analysebuffer.

• Celler resuspendert i analysebuffer (1 brett til 10 ml).

Høsting av celler

Supernatanten fjernet fra cellene. PBS (ca. 20 ml) tilsettes. Cellene skrapes av og plasseres i et 50 ml sentrifugerar. Fremgangsmåten gjentas med ytterligere 10 ml PBS for å sikre at de fleste cellene fjernes. Cellene pelleteres ved senrrifugering i 20 minutter ved 3000 rpm per minutt i en bordsentrifiige, og fryses etter behov. Pelleten resuspenderes i 10 ml buffer per brett (25 cm x 25 cm) av celler.

Analyse

Kan utføres i dype 96-brønnsplater i rør. Hvert rør inneholder:

• 300 ul analysebuffer.

• 50 ul [<3>H]-flumazenil (sluttkonsentrasjon al P3y2: 1,8 nM; for a2p3y2:1,8 nM; for a3py2: 1,0 nM). • 50 |il buffer eller løsningsbærer (f.eks. 10 % DMSO) dersom forbindelsene er oppløst i 10 % DMSO (totalt); testforbindelsen eller flunitrazepam (for å bestemme ikke-spesifikk binding), 10 uM sluttkonsentrasjon.

• 100 ul celler.

Prøvene inkuberes i 1 time ved 40 °C, filtreres deretter ved enten en Tomtec eller Brandel cellehøster til GF/B-filteret etterfulgt av 3 x 3 ml vaskinger med iskald analysebuffer. Filtere tørkes og telles ved væskescintillasjonstelling. Forventede verdier for totalbinding er 3000-4000 dpm for totale tellinger og mindre enn 200 dpm for ikke-spesifikk binding dersom det anvendes væskescintillasjonstelling, eller 1500-2000 dpm totale tellinger og mindre enn 200 dpm for ikke-spesifikk binding dersom det telles med "Meltilex" fast scintillasjonstellingsmiddel. Bindingsparametre bestemmes ved ikke-lineær minste kvadratregresjonsanalyse, der inhibisjonskonstanten Kj kan beregnes for hver testforbindelse.

Forbindelsen ifølge de følgende eksempler ble undersøkt i analysen ovenfor, og hadde en Krverdi for fortrengning av [<3>H]-flumazenil fra a2- og/eller a3-subenhetene av den humane GABAA-reseptoren på mindre enn 1 nM.

EKSEMPEL 1

7- f 1. 1 - dimetyletvn- 6-( 2- etvl- 2ffl ^. 4- triazol- 3- vlmetoksvV3- f 2- fluorfenvn- l . 2. 4-triazol[ 4. 3- Ålpvridazin

a) 3, 6- diklor- 4-( 1, 1 - dimetyletvllpvridazin

Konsentrert svovelsyre (53,6 ml, 1,0 mol) ble tilsatt forsiktig til en omrørt

suspensjon av 3,6-diklorpyridazin (50,0 g, 0,34 mol) i vann (1,25 1). Denne blanding ble deretter oppvarmet til 70 °C (indre temperatur) før tilsetting av trimetyleddiksyre (47,5 ml, 0,41 mol). En løsning av sølvnitrat (11,4 g, 0,07 mol) i vann (20 ml) ble deretter tilsatt i løpet av ca. 1 minutt. Dette medførte at reaksjonsblandingen fikk en melkeaktig utseende. En løsning av ammoniumpersulfat (230 g, 1,0 mol) i vann (0,63 1) ble deretter tilsatt i løpet av 20-30 minutter. Den indre temperatur steg til ca. 85 °C. I løpet av tilsettingen ble produktet dannet som et klebrig presipitat. Med komplett tilsetting ble reaksjonen omrørt i ytterligere 10 minutter, deretter tillatt å kjøles til romtemperatur. Blandingen ble deretter helt på is og gjort basisk med konsentrert vandig ammoniakk,

med tilsetting av mer is om nødvendig for å holde temperaturen under 10 °C. Vannfasen ble ekstrahert med diklormetan (3 x 300 ml). De kombinerte ekstrakter ble tørket (MgSQ*), filtrert og evaporert for å gi 55,8 g urenset produkt som en olje. Dette ble renset ved siUcagelkromatografi ved 0-15 % etylacetat i hexan som elueringsmiddel for å gi 37,31 g (53 %) av den ønskede forbindelse. Data for tittelforbindelsen: <*>H NMR (360 MHZ, de-DMSO) 8 1,50 (9H, s), 7,48 (1H, s); MS (ES<4>) m/e 205 [MH]<+>, 207 [MH]<+.>

b) 6- klor- 7- f 1. 1 - dimetvletvn- 3-( 2- fluorfenvl))- 1. 2. 4- triazoir4. 3- frlpvridazin

En blanding av 3,6-diklor-4-(l ,l-dimetyletyl)pyridazin (20 g, 0,097 mol), 2-fluorbenzyhydrazid (22,6 g, 0,145 mol) og trietylamin hydroklorid (20 g, 0,0145 mol) i dioxan (1,21) ble omrørt og oppvarmet ved reflux under en strøm av nitrogen i 4 dager. Ved avkjøling ble de flyktige stoffer fjernet in vacuo og resten ble finfordelt med diklormetan (200 ml), filtrert og konsentrert under vakuum. Resten ble renset ved kromatografi på silicagel ved eluering med 0 % til 25 % etylacetat/diklormetan for å gi tittelforbindelsen (12,95 g, 44 %) som et hvitt fast stoff. Data for tittelforbindelsen: <!>H NMR (360) MHZ, CDC13) 8 1,57 (9H, s), 7,26-7,35 (2H, m), 7,53-7,60 (1H, m), 7,89-7,93 (1H, m), 8,17 (1H, s); MS (ES<4>) m/e 305 [MH]<+>.

c) ( 2- etvl- 2ff- 1. 2. 4- triazol- 3- v0metanol

Til en løsning av 1,2,4-triazol (10 g, 0,145 mol) i DMF (150 ml) ved

romtemperatur ble natriumhydrid (6,4 g av 6+ % dispersjon i olje, 0,16 mol) tilsatt i porsjoner over 15 minutter. Når tilsettingen var komplett ble reaksjonsblandingen nedkjølt til romtemperatur, deretter nedkjølt på et isbad og jodetan (14 ml, 0,174 mol) tilsatt dråpevis i løpet av 10 minutter. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet til romtemperatur og etter omrøring i 3 timer ble løsningsmidlene fjernet under høyt vakuum for å etterlate en rest som var delt mellom vann (300 ml) og etylacetat (3 x 300 ml). De organiske lag ble vasket med mettet saltløsning og tørket (MgS04), filtrert og

konsentrert under vakuum for å gi en oljerest som ble renset ved destillasjon (120 °C @ -20 mmHg) for å gi 1-etyl-l ,2,4-triazol forurenset -15% DMF (2,4 g). Råproduktet (2,4 g, 0,025 mol) ble oppløst i tørr THF (35 ml), nedkjølt til -40 °C og n-butyllitium (16,2 ml av en 1,6 M løsning i hexan, 0,026 mol) ble tilsatt langsomt i løpet av 20 minutter under konstant temperatur. DMF (2,03 ml, 0,026 mol) ble deretter tilsatt og etter 15 minutter

ble reaksjonsblandingen oppvarmet langsomt til romtemperatur i løpet av 2 timer. Til reaksjonsblandingen ble det tilsatt metanol (20 ml) etterfulgt av natriumborhydrid (1 g, 0,026 mol) og løsningen ble omrørt i 14 timer. Løsningsmidlene ble fjernet under vakuum og resten ble delt mellom saltløsning (50 ml) og diklormetan (6 x 50 ml). De kombinerte organiske lag ble tørket (MgS04), filtrert og konsentrert under vakuum for å gi en rest som ble renset ved silicagelkromatografi ved 0-5 % metanol i diklormetan som elueringsmiddel for å gi tittelforbindelsen som et off-white fast stoff (0,5 g, 3 %). Data

for tittelforbindelsen: <]>H NMR (250 MHZ, CDC13) 8 1,48 (3H, t, J = 7,3 Hz), 4,25 (2H, q, J = 7,3 Hz), 4,75 (2H, s), 5,14 (1H, br s), 7,78 (1H, s).

d) 7- f 1. 1 - dimetvletvn- 6- f 2- etvl- 2fl- l . 2. 4- triazol- 3- vlmetoksvV3- f 2- lfuorfenvn-1. 2. 4- triazol[ 4. 3- l>] pyridazin

Til en løsning av 2-etyl-2/f-l,2,4-tirazol-3-yl)metanol (0,094 g, 0,74 mmol) og 6- klor-7-(l,l-dimetyletyl)-3-(2-fluorfe^^ (0,15 g, 0,49 mmol) i DMF (10 ml) ble natriumhydrid (0,024 g av en 60 % dispersjon i olje, 1,1 mol ekvivalent) tilsatt, og reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 30 minutter. Etter dette ble reaksjonsblandingen fortynnet med vann (80 ml), og det faste, bunnfelte stoffet ble innsamlet ved filtrering og vasket flere ganger med vann i en sintertrakt. Det faste stoffet ble omkrystallisert fra etylacetat/heksan for å gi ren tittelforbindelse (0,085 g, 44 %). Data for tittelforbindelsen: <]>H NMR (250 MHz, CDC13) 8 1,40-1,47 (12H ,m), 4,14 (2H, t, J = 7,3 Hz), 5,26 (2H, s), 7,26-7,38 (2H, m), 7,53-7,58 (1H, m), 7,86-7,90 (1H, m), 7,93 (1H, s), 7,99 (1H, s); MS (ES<+>) m/e 396 [MH]<+>. Anal. Found C, 61,02; H, 5,45; N, 24,75 %. C20H22FN7O krever C, 60,75; H, 5,61; N, 24,79 %.

EKSEMPEL 2

7- ( l. l- dimetvleMV6-( 2- etvl- 2^ triazol|" 4, 3- Å] pyridazin: Alternative Svntfaetic Route

a) 3. 6- diklor- 4-( 1. 1 - dimetyletyPpyridazin

En blanding av diklorpyridazin (100 g, 0,67 mol), trimetyleddiksyre (96 g,

0,94 mol) og vann (800 ml) i en 101 flaske med omrøring ble oppvarmet til 55 °C og resulterte i en to-fase løsning. En løsning av AgN03 (11,4 g, 0,134 mol) i vann (125 ml) ble tilsatt i en porsjon og resulterte i en uklar løsning. Trifluoreddiksyre (10,3 ml, 0,134 mol) blé tilsatt i en porsjon. Ammoniumpersulfat (245 g, 1,07 mol) ble oppløst i vann (500 ml) og tilsatt dråpevis til suspensjonen i løpet av 45-60 minutter og resulterte i en eksoterm (typisk temperaturøkning til mellom 75-80 °C og kan kontrolleres ved hastigheten av persulfattilsetting). Temperaturen ble opprettholdt ved 75 °C i ytterligere en time og deretter nedkjølt til romtemperatur. Reaksjonsblandingen ble ekstrahert med isobutylalkohol (1 1) og det vandige laget ble kastet. Det organiske laget ble vasket med vann (250 ml) og den vandige fasen kastet. HPLC-analyse ga 134 g (97 %). Isobutylalkoholløsningen ble anvendt som den var i det neste trinn.

b) 6- klor- 5-( 1, l- dimetyletvnpvridazin- 3- vlhydrazin

Hydrazinhydrat (95 ml, 1,95 mol) ble tilsatt isobutylalkoholløsningen fra trinn

a i en 3 1 flaske og oppvarmet ved 90 °C i 20 timer. Reaksjonsblandingen ble nedkjølt

til romtemperatur og det laveste, vandige lag ble kastet. Reaksjonsblandingen ble vasket med vann (450 ml) og den vandige fasen kastet. Reaksjonsblandingen ble destillert under redusert trykk inntil produktet begynte å krystallisere og da ble 1-metyl-2-pyrrolidon (NMP) (550 ml) tilsatt. Destilleringen fortsatte for å fjerne resten av isobutylalkoholen. Løsningen ble anvendt som sådan i det neste trinn.

c) 6- klor- 7-( 1, l- dimetyletyl)- 3-( 2- fluorfenyl')- l , 2, 4- triazoir4. 3- Ålt>yridazin 2-fluorbenzoylklorid (103 g, 0,65 mol) ble tilsatt dråpevis til den nedkjølte (0

°C) NMP-løsning fra trinn b med opprettholdelse av den indre temperatur < 5 °C. Etter tilsettingen ble reaksjonsblandingen oppvarmet til 130 °C i 2 timer. Reaksjonsblandingen ble nedkjølt til romtemperatur som resulterte i krystallisering av produktet. Vann (1,3 1) ble tilsatt dråpevis i løpet av 30 minutter. Suspensjonen ble nedkjølt til 10 °C og det faste stoff isolert ved filtrering, deretter tørket under redusert trykk for å få produktet (145 g, 71 % utbytte fra 3,6-diklorpyridazin).

d) l- etvl- 1. 2. 4- triazol

1,2,4-triazol (100,0 g, 1,45 mol) i vannfri THF (950 ml) ble nedkjølt til 0 °C og

l,8-diazabisyklo[5,4,0]undec-7-ene (DBU) (220 g, 1,45 mol) ble tilsatt i en porsjon. Reaksjonsblandingen ble omrørt i 30 minutter inntil fullstendig oppløsning ble observert. Mens is/vann kjølebadet ble opprettholdt, ble jodetan (317 g, 2,03 mol) tilsatt dråpevis i løpet av en 15 minutters periode, og det resulterte i en indre temperaturøkning til 30 °C. Reaksjonen ble omrørt i romtemperatur i 16 timer, deretter ble DBU-hydrojodid fjernet ved filtrering. Den filtrerte løsning ble anvendt som sådan i det neste trinn.

e) ( 2- etvl- 2#- 1. 2. 4- tirazol- 3- vnmetanol

Den omrørte løsning fra foregående trinn ble nedkjølt til -75 °C indre temperatur

i et fast, C02/acetonoppslemmingsbad. Heksyllitium (458 ml av 33 % løsning i heksan) ble tilsatt dråpevis i løpet av 25 minutter med opprettholdelse av den indre temperatur under -55 °C. Reaksjonsblandingen fikk stå i 30 minutter (tilbake til -75 °C) og deretter ble ren DMF (108 ml, 1,39 mol) tilsatt dråpevis i løpet av 10 minutter under opprettholdelse av den indre temperatur under -60 °C. Reaksjonsblandingen fikk stå ved

-70 °C i 90 minutter før kjølebadet ble fjernet og reaksjonsblandingen ble oppvarmet til 0 °C i løpet av 30 minutter. Industriell, denaturert sprit (340 ml) ble tilsatt i løpet av 10 minutter. Natriumborhydrid (26,3 g, 0,695 mol) ble deretter tilsatt porsjonsvis under opprettholdelse av den indre temperatur under 6 °C. Etter tilsettingen ble reaksjonsblandingen oppvarmet til romtemperatur og omrørt i en time ved den temperaturen. Reaksjonen ble stoppet ved forsiktig tilsetting av 2M H2S04 (200 ml) og deretter omrørt i romtemperatur i 20 timer. Reaksjonsblandingen ble konsentrert til 675 ml og natriumsulfat (135 g) ble tilsatt i en porsjon. Reaksjonsblandingen ble

varmet til 35 °C og omrørt i 15 minutter. Løsningen ble ekstrahert med varm (45 °C) isobutylalkohol (2 x 675 ml). De kombinerte, organiske fraksjoner ble konsentrert under redusert trykk til 450 ml, og ved dette punkt krystalliserte produktet. Heptan (1,125 1) ble tilsatt og suspensjonen konsentrert under redusert trykk for å fjerne det meste av isobutylalkoholen. Heptan ble tilsatt for å gi et sluttsuspensjonvolum på 680 ml. Etter nedkjøling til 0 °C medførte filtrering tittelforbindelsen (137 g, 74 % fra 1,2,4-triazol).

f) 7-( 1. 1 - dimetvletvlV6-( 2- etvl- 2//- l . 2. 4- triazol- 3- vlmetoksvV3-( 2- lfuorfenvlV 1. 2. 4- triazoir4. 3- frlpvridazin

Metode A

6-klor-7-(l, 1 -dimetyletyl)-3-(2-fluorfenyl)-1,2,4-triazol[4,3-&]pyridazin (255g, 0,819 mol), (2-etyl-2//-l,2,4-tirazol-3-yl)metanol (125 g, 0,983 mol) og cesiumkarbonat (640 g, 1,966 mol) ble påfylt en 10 liters flaske utstyrt med en rører. Dimetylsulfoksid (2,5 1) ble tilsatt i en porsjon og reaksjonsblandingen omrørt ved romtemperatur i 20 timer. Produktet hadde krystallisert. Reaksjonsblandingen ble opprettholdt ved < 25 °C, mens vann (5 1) ble tilsatt dråpevis i løpet av 45 minutter til den omrørte suspensjonen. Etter nedkjøling til 10 °C ble produktet isolert ved filtrering og filterkaken vasket med vann (1,75 1). Tørking ved 50 °C in vacuo ga tittelforbindelsen (317g, 98 %) som et hvitt, fast stoff.

Metode B

6-klor-7-(l, 1 -dimetyletyl)-3-(2-fluorfenyl)-1,2,4-triazol[4,3-6]pyridazin (10 g, 32,12 mmol) og (2-etyl-2/f-l,2,4-tirazol-3-yl)metanol (5,01 g, 38,55 mmol) ble påfylt en 500 ml flaske utstyrt med en luftrører. NMP (100 ml) ble tilsatt i en porsjon og reaksjonsblandingen omrørt til fullstendig oppløsning ble oppnådd. Reaksjonsblandingen blé nedkjølt til 0 "C og 48 vekt% natriumhydroksidløsning (4,02 g, 46 mmol) ble tilsatt i en porsjon. Etter omrøring i en time ved 0 °C hadde produktet krystallisert. Vann (100 ml) ble tilsatt dråpevis i løpet av 15 minutter og suspensjonen hensatt i 30 minutter. Produktet ble isolert ved filtrering og filterkaken vasket med vann (100 ml). Tørking ved 50 °C in vacuo ga tittelforbindelsen (12,50 g, 98 %) som et hvitt, fast stoff.

EKSEMPEL 3

Dannelse og karakterisering av polymorfer og oppløsninger av 7-( l. l- dimetyletyl)- 6-( 2- etvl- 2fl- 1. 2. 4- triazol- 3- vlmetoksvV3-( 2- fluorfenvlV 1. 2. 4- triazoir4. 3-% vridazin

7-( 1,1 -dimetyletyl)-6-(2-etyl-2//-1,2,4-triazol-3-ylmetoksy)-3-(2-fluorfenyl)-l,2,4-triazol[4,3-6]pyridazin (heretter betegnet som forbindelse I) ble omkrystallisert fra et utvalg av organiske løsningsmidler og det resulterende, faste stoffet ble tørket in vacuo over natten i 60 °C med mindre annet er beskrevet. Hver produksjonsserie ble deretter karakterisert ved optisk mikroskopi, differensial scanning kalorimetri (DSC), termogravimetrisk analyse (TGA), og røntgenpulverdiffraksjon (XRPD). Fire forskjellige vannfrie polymorfer, et hydrat og to løsninger er blitt karakterisert, slik det er oppsummert i tabell 1.

Polymorf A

Polymorf A består av uregelmessige eller avlange, rektangulære dobbeltbytende krystaller. Det viser en hovedendoterm ved DSC ved ca. 186 °C pga. smelting. I noen av de fremstilte prøvene, viser denne smelte flere hendelser som skjer i prøven, typisk ved skulderen på smelteendotermen. Polymorf a er vannfritt og viser ikke noe tap ved TGA. Det har et unikt XRPD-diffraktogram, kjennetegnet ved to topper ved 29 * 7,3 °.

Polvmorf B

Polymorf B består av uregelmessige eller avlange, rektangulære dobbeltbrytende krystaller. Polymorf B viser en hovedendoterm ved DSC ved ca. 181 °C pga. smelting. Det er vannfritt og viser ikke vekttap ved TGA. Det har et unikt XRPD-diffraktogram.

Polvmorf C

Polymorf C består av nålformede, dobbeltbrytende krystaller. DSC-termo-grammene av polymorf C viser en endoterm ved ca. 170 °C, en eksoterm ved ca. 173 °C, en liten endoterm ved ca. 181 °C, og en endoterm pga. smelting ved ca. 186 °C. Ingen tap er observert ved termogravimetrisk analyse.

Polymorf D

Polmyrf D består av nålformede, dobbeltbrytende krystaller. XRPD-diffraktogrammet til polymorf D er tilsvarende i mønsteret til det for polymorf C. Imidlertid observeres betydelige forskjeller, tydelige tilleggsvise tapper ved 20 = 9,861,15,113, 18,015 og 22,224. DSC-sporet til polymorf D viser en svært bred exoterm ved ca. 180 °C, etterfulgt av en endoterm og eksoterm ved 170 °C og 173 °C, som for polymorf C. Hovedsmeltingen er observert ved ca. 181 °C, og flere hendelser finner sted innenfor smelteendotermen, med mindre smelting ved 186 °C. Ingen tap er observert ved TGA.

Metanoloppløsning

DSC-termogrammet av metanoloppløsningen viser en endoterm ved ca. 157 °C pga. tap av metanol, og en endoterm ved 186 °C pga. smelting. Et gradvis tap er observert ved TGA opptil ca. 150 °C, der det ved dette punkt er observert trinnvist tap, sammenfallende med endotermen observert ved DSC. Dette trinnvise tap er i noen tilfeller sammensatt av mer enn en hendelse, og mengden varierer blant omkrystalliser-ingsprøvene og synes ikke å være i samsvar med en stoikimetrisk oppløsning. Imidlertid viser metanoldampsorpsjonsstudier av polymorf A tilstedeværelse av et adskilt hemisolvat. XRPD-diffraktogrammet av oppløsningen er unik.

Etanoloppløsning

Etanoloppløsningen er kjennetegnet ved sitt DSC-termogram som viser en endoterm ved ca. 111 °C pga. tap av etanol, og endoterm ved ca. 186 °C pga. smelting. TGA viser at tapet er forskjellig i ulike omkrystalliseringsprøver, mellom ca. 4 og 6,5 %, og samsvarer ikke med en stoikimetrisk oppløsning. XRPD-diffraktogrammet er unikt.

H<y>drat av polvmorf A

Figur 1 viser adsorpsjon/desorpsjon isotermen av forbindelse I polymorf A ved 25 °C. Disse fuktige dampsorpsjonsstudier viser dannelse av et dihydrat over 80 % relativ fuktighet (RH) ved 25 °C. Hysterese indikativt for hydratdannelse synes å oppstå med desorpsjon under ca. 60 % RH. Figur 2 viser side-ved-side XRPD-diffraktogrammer av vannfri forbindelse I polymorf A, og dihydratet av polymorf A. XRPD-diffraktogrammet av dihydratet oppnådd på en fuktet prøve av polymorf A, viser klare forskjeller observert mellom de to formene. Hvorved endringene i diffraksjonen synes å være tap av toppen ved 29 = 11,2 °, og dannelse av to hovedtopper ved 29 = 11,9 0 og 12,3 °.

Konvertering av forbindelse I polymorfer til polymorf A

Ved oppslemming i vann konverterer alle polymorfene og oppløsningene

beskrevet ovenfor til polymorf A over en periode på 1-4 dager, hvilket antyder at dette er den mest stabile form ved romtemperatur. Denne konvertering er langsom pga. den lave vannløseligheten av forbindelse I i forhold til det store overskudd av oppslemmet, fast forbindelse.

Røntgenpulverdiffraksjonsdata

Figure 3 viser side-ved-side XRPD-diffraktogrammer av vannfri forbindelse I polymorfene A, B, C og D, og metanol- og etanoloppløsningene, og dihydratet av polymorf A. Numeriske data forbundet med dette presenteres nedenfor.

Forbindelse I Polvmorf A: Røntgen- pulverdiffraksionsdata

Forbindelse I Polvmorf B: Røntgen- pulverdiffraksjonsdata Forbindelse I Polymorf C: Røntgen- pulverdiffraksjonsdata

Forbindelse I Polymorf D: Røntgen- pulverdiffraksjonsdata

Forbindelse I Metanolo<pp>lesning: Rentgen- pulverdiffraksjonsdata Forbindelse I Etanoloppløsnin<g>: Røntgen- pulverdiffraksjonsdata

Forbindelse I hydrat av Polymorf A: Rentgen- pulverdiffraksjonsdata

Claims (6)

1. Forbindelse, karakterisert ved at den er 7-(l, 1 -dimetyletyl)-6-(2-etyl-2//-1,2,4-triazol-3-ylmetoksy)-3-(2-fluorfenyl)-1,2,4,-triazol[4,3-6]pyridazin.

2. Vannfri polymorf A karakterisert ved at den omfatter 7-(l,l-dimetyletyl)-6-(2-etyl-2//-l ,2,4-triazoI-3-ylmetoksy)-3-(2-fluoifenyl)-l,2,4,-rriazol[4,3-6]p<y>ridazin, som haren hovedendoterm ved 186 °C, som målt ved DSC.

3. Farmasøytisk preparat, karakterisert ved at det omfatter 7-(l,l-dimetyletyl)-6-(2-etyl-2ff-l,2,4-triazol-3-ylmetoksy)-3-(2-fluorfenyl)-l,2,4,-triazol[4,3-6]pyridazin i forbindelse med en farmasøytisk akseptabel bærer.

4. Anvendelse av 7-(l,l-dimetyletyl)-6-(2-etyl-2//-l,2,4-triazol-3-ylmetoksy)-3-(2-fluorfenyl)-l,2,4,-tirazol[4,3-ef]pyridazin for fremstilling av et medikament for behandling og/eller forebyggelse av angst.

5. Fremgangsmåte for fremstilling av 7-(l ,l-dimetyletyl)-6-(2-etyl-2//-1,2,4-triazol-3-ylmetoksy)-3-(2-fluoifenyl)-l,2,4,-triazol[4,3-^]pyridazin, karakterisert ved at den omfatter: (A) reaksjon mellom en forbindelse med formel III og en forbindelse med formel IV: der L<1> betegner en egnet avspalingsgruppe; eller (B) reaksjon mellom forbindelsen med formel XI (eller dens l,2,4,triazol[4,3-6]pyridazin-6-on tautomer) og en forbindelse med formel XII: der L<3> betegner en egnet avspaltingsgruppe; eller (C) reaksjon mellom trimetyleddiksyre og forbindelsen med formel XIII: i nærvær av sølvnitrat og ammoniumpersulfat; eller (D) reaksjon mellom en forbindelse med formel XIV og en forbindelse med formel XV: der M betegner -B(OH)2 eller -SN(Alk)3 der Alk betegner en Ci_6-alkylgruppe og L<4 >betegner en egnet avspaltingsgruppe; i nærvær av en overgangsmetallkatalysator.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert ved at reaksjon (A) utføres i l-metyl-2-pyrrolidon i nærvær av natriumhydroksid ved en temperatur i området rundt 0 °C.