NO310390B1

NO310390B1 - Fremgangsmåte og system for understöttende kommunikasjon

Info

Publication number: NO310390B1
Application number: NO19943031A
Authority: NO
Inventors: Bjoern Erik Rutger Jonsson
Original assignee: Ericsson Telefon Ab L M
Priority date: 1992-02-17
Filing date: 1994-08-16
Publication date: 2001-06-25
Also published as: SE9200465D0; ES2149200T3; DK0627148T3; SE500821C2; CA2129543A1; FI943771A0; AU3652293A; JPH07503827A; EP0627148A1; DE69328898T2; NO943031D0; CN1078589A; US5555553A; FI109256B; CA2129543C; WO1993016546A1; CN1077752C; DE69328898D1; NO943031L; MX9300831A

Abstract

Oppfinnelsen vedrører en fremgangsmåte og et system for understøttelse av kommunikasjon for en første bruker (U) som ønsker å være i stand til å kommunisere med andre fremmede brukere (F) i et miljø hvori kommunikasjon kan finne sted via mange forskjellige telekommunikasjonsnett (N1 - N3). Den første bruker i hvert telekommunikasjonsnett har en adresse (D-) som blir brukt av de fremmede brukere ved etablering av et anrop. Oppfinnelsen er kjenne-tegnet ved at anropene som bruker denne adresse (D-ID) i stedet for å bli avsluttet av brukeren blir avsluttet av en mellomstasjon(ES). Mellomstasjonen (ES) kommuniserer som den mottagende part til den anropende part, i henhold til forhåndsbestemte instrukser gitt av den første bruker (U). Mellom-stas j onen (ES) utfører enten en forhåndsbestemt prosedyre eller etablerer kommunikasjon med den første bruker i henhold til de gitte instruksjoner. Brukeren vil derved få tilbudt muligheten for dynamisk å ta stilling til hvordan hvert anrop skal håndteres.

Description

TEKNISK OMRÅDE

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte og et arrangement for å støtte kommunikasjon.

Mer spesielt vedrører oppfinnelsen en fremgangsmåte og et arrangement for å støtte kommunikasjon for en første bruker som ønsker mulighet for kommunikasjon med andre eksterne brukere i et miljø der kommunikasjon kan finne sted via flere forskjellige kommunikasjonsnettverk, idet den første bruker i hvert telekommunikasjonsnett har en adresse som blir brukt av den eksterne for å utføre anrop.

Den foreliggende oppfinnelse har relasjon til følgende fem patentsøknader: (1) "A Method of Producing an Intelligent Network Service ", med søkers referanse LM 5515, (2) "A Method of Establishing a Connection", med søkers referanse LM 5516, (3) "A Method of Organizing Communication", med søkers referanse LM 5517, (4) "A Method of Establishing Cooperation with a Functio-nality", med søkers referanse LM 5518, og (5) "A Paging Method", med søkers referanse LM 5519.

Disse søknader er vedføyd som et tillegg til den foreliggende beskrivelse og beskriver mekanismer som kan brukes ved fremgangsmåten i henhold til den foreliggende oppfinnelse .

TEKNISK BAKGRUNN

Med uttrykket kommunikasj onstj enester menes vanlige tele-fontjenester, telekstjenester, datapakketjenester, datel-tjenester, telefakstjenester, videoteksttjenester, ISDN-tjenester, mobiltelefonitjenester, personsøkertjenester, telepunkttjenester samt generell kommunikasjon mellom to eller flere parter. De tjenester som er angitt ovenfor, ut-gjør bare eksempler på mulige tjenester og er ikke ment som en begrensning av oppfinnelsens omfang.

Med uttrykket telekommunikasjonsnettverk menes normalt telefonnettverk, teleksnettverk, kretsforbundet datanettverk, billedinformasjon overføringsnettverk, private telekommunikasjonsnettverk, radionettverk, satellittkommunikasjons-nettverk og generelt bærere av kommunikasjonstjenestene, slik som analog overføring, digital overføring, synkron, multipleks eller asynkron multipleksoverføring, ATM, osv. Disse nettverk er bare ment som oppramsinger på eksempler på oppfinnelsen uten å begrense den.

Med uttrykket funksjonalitet menes muligheten til å utføre en operasjon i et telekommunikasjonsnettverk. Eksempler på funksjonalitet omfatter aktiviteter og tjenester som kan utføres i telekommunikasjonsnettverket. Eksempler på funksjonaliteter innbefatter en forespørsel for etablering av en forbindelsesbane eller -rute mellom to parter, siffe-ranalyser, taksering eller fakturering. Om enn ikke nødven-dig, vil funksjonaliteten kunne kreve tilgjengeligheten av utvalgt utstyr for utførelse av funksjonaliteten. F.eks., dersom funksjonaliteten går ut på å motta toner og å analy-sere toner, er det nødvendig å gjøre en tonemottaker tilgjengelig. Andre eksempler på funksjonaliteter innbefatter stemmestyrt taleinformasjon, nummeroversettelsestjeneste og konferansesamtaler. Andre eksempler på funksjonalitet innbefatter de funksjonaliteter som er omtalt i de tidligere nevnte fem svenske patentsøknader, nemlig kommunikasjon i form av et møte, personsøking, en fremgangsmåte for etablering av samvirke med en funksjonalitet, møteforbindelse-etablissement, samt kommunikasjon via mellomliggende enhe-ter. Enda et annet eksempel på funksjonalitet er muligheten for å kunne velge mellom flere alternativer.

Med uttrykket forbindelse menes en kretskoblet forbindelse eller pakkekoblet forbindelse. Med uttrykket å etablere en forbindelse skal forstås i det kretskoblede tilfelle, at en kretskoblet forbindelse blir etablert mellom to maskinvare-terminal innretninger (eller -utstyr) og i det pakkekoblede tilfellet innebærer dette at en pakkekoblet forbindelse fremskaffer relasjoner mellom logikkanaler på fysiske lin-ker som forbinder knutepunkter med hverandre. Med uttrykket å originere eller å terminere en forbindelse skal det forstås i det kretskoblede tilfellet å forbinde originerende eller terminerende utstyr til en kretskoblet forbindelse, og i det pakkekoblede tilfelle å fremskaffe en sesjon mellom applikasjoner i henholdsvis originerende og terminerende knutepunkter.

Med uttrykket bruker skal det i det følgende forstås en menneskelig bruker eller en datamaskinbasert applikasjon som utnytter kommunikasjonstjenester. Applikasjonen kan væ-re realisert i form av maskinvare, programvare og kombinasjoner derav. Uttrykket "part" er synonymt med uttrykket bruker.

Med uttrykket terminal skal forstås utstyr som er forbundet med et telekommunikasjonsnettverk, og som gjør telekommuni-kasjonstjenestene ved nettverket tilgjengelig for en bruker .

Begrepet port skal innebære enten en adgangsport eller en transittport. En adgangsport er en lokasjon der en berammet terminal er forbundet med et telekommunikasjonsnettverk. En adgangsport har tilknytning til en destinasjonsadresse som går til en endebruker. I tilfelle av et standard telefonnettverk, vil adgangsportene være lokalisert i en tele-fonstasjon. I tilfellet av ISDN-nettverket og det mobile telefonnettverk, vil adgangsportene være å finne i en terminal. En transittport er en port i en forbindelse mellom knutepunkter. En transittport har ikke tilknytning til noen spesiell destinasjonsadresse og kan brukes til å etablere en hvilken som helst selektert forbindelse med en endelig destinasjon. Den endelige destinasjon blir gitt av destinasjonsadressen. En transittport kan overføre en samtale til et annet knutepunkt eller kan motta en samtale fra et annet knutepunkt.

Den endelige destinasjon av et anrop er en terminal som blir identifisert ved hjelp av en destinasjonsidentitet. Terminalen kan finnes i det samme knutepunkt som en transittport eller i et eller annet knutepunkt som anropet skal viderekobles til.

En ulempe med dagens telekommunikasjonsfremgangsmåter går ut på at et opprop fra en part A til en part B alltid har tilknytning til etableringen av en forbindelsesrute fra A til B. Opprop og etablering av en forbindelsesrute er en kontinuerlig prosess. Dette innebærer at muligheten for begge parter til å influere kommunikasjonsfasen for forbindelsen, er høyst begrenset. Blant annet innebærer dette at for parten A må anropet opprettes i reell tid, og innebærer at når anropet blir signalisert, kan part B bare velge mellom to alternativer, nemlig enten å avvise eller å akseptere anropet.

I forbindelse med dagens kommunikasjonsnett har hver del en adressat- eller destinasjonsidentitet, i det følgende forkortet som destinasjons-ID, som er innbyrdes lik uavhengig av hvorvidt den involverte part er en originerende eller en terminerende bruker. Med destinasjons-ID skal f.eks. menes telefonnummer, elektronisk postadresse, teleksnummer, tele-faksnummer, etc.

Dersom en part er en autorisert bruker i forskjellige telekommunikasjonsnett, vil parten ha en forskjellig destinasjons-ID i hvert nett. Det forhold at en part kan være autorisert i flere forskjellige nett, burde i prinsippet innebære, at parten er lett tilgjengelig for eksterne brukere. Imidlertid, for å etablere en forbindelse med en part som er autorisert i flere forskjellige nettverk, er det nødvendig for en ekstern bruker

(1) å vite i hvilket nett part B er autorisert,

(2) å slå opp i telefonkatalogen for det aktuelle valgte nett, for å finne destinasjons-ID for B, (3) dersom part B er opptatt i det nett hvori A først

utfører et opprop, er det nødvendig for A å se etter B i nett etter nett inntil oppropet når B, og

(4) å selv omstyre destinasjons-ID for B, når dette er

mulig. Dette er anskueliggjort ved de følgende eksempler. A roper opp B via nettet for elektronisk post og finner at B ikke er logget inn i dette nett. A velger nå i stedet å sende sin elektroniske postmelding til B ved hjelp av telefaks. A vil følgelig sende sin elektroniske postmelding til B og oppgir B's faksdestina-sjons-ID som destinasjonsadressen.

En annen ulempe som har tilknytning til det forhold at et opprop fra A til B er en kontinuerlig prosess, finner sted når B er mobil, endrer sitt boligsted, etc.

Når det aktuelle system er et konvensjonelt telefonsystem, er det mulig i tilfelle av visse nett, for en mobil bruker å omdirigere telefontjenesten. Dette innebærer omdirigering av brukerens normale destinasjons-ID, f.eks. telefonnummeret for brukerens hovedkontor, til en annen destinasjons-ID, som normalt tilhører en andre bruker, f.eks. et avde-lingskontor. Når en ekstern bruker kaller opp samtidig som han bruker en normal destinasjons-ID, vil telefonen i avde-lingskontoret ringe. Brukeren selv er nødt til å initiere denne omredigering, og må selv kansellere den samme. Når brukeren er en autorisert bruker i mange telekommunikasjonsnett og denne reduksjon skal finne sted i alle nevnte nett, er det nødvendig for brukeren å bibeholde nøyaktig bokføring hva angår hver omdirigering og dennes kanselle-ring i respektive nett.

Sett fra nettets synspunkt vil en slik omdirigering utgjøre et problem, fordi det er nødvendig for nettverket å være klar over den nye destinasjonsidentitet. Sagt på en annen måte, det er nødvendig for nettet å holde kontroll med den mobile bruker. I et mobiltelefonnett har en bruker en mobilterminal som en fast adresse og nettet får kontinuerlig informasjon med hensyn til hvor den faste adresse er lokalisert geografisk i nettet. Dette gjør det mulig for en ekstern bruker å alltid anrope mobilterminalen, uansett hvor terminalen er plassert i det området som er dekket av mobiltelefonnettet. De tekniske løsninger som anvendes innenfor mobiltelefoni for å muliggjøre kommunikasjon for mo-bilbrukere er høyst komplekse, og maskinvaren og programvaren som blir benyttet er meget spesialisert. Maskinvaren og programvaren er i høy grad integrert for derved å utgjøre en løsning på det totale problem som går ut på å muliggjøre kommunikasjon for mobile brukere. De følgene eksempler an-skueliggjør de prosedyrer som maskinvarekomponenter og pro-gramvarekomponenter må være i stand til å utføre:

(a) å detektere et anrop fra A til B,

(b) å lokalisere B,

(c) å ringe opp B for derved å gjøre B oppmerksom på at A ønsker kontakt, (d) å beslutte hvorvidt B aksepterer/avviser/ønsker omdirigering av den kommunikasjon som er ønsket av A,

og

(e) å etablere relevante forbindelser via nettet.

En annen ulempe med dagens kommunikasjonstjenester går ut på at en bruker får aksess til tjenester via det medium som omfatter separate telekommunikasjonsnett med forskjellige aksessmetoder og også med terminaler som av natur er innbyrdes forskjellige, avhengig av de respektive nett. F.eks', kan telekstjeneste bare oppnåes ved bruk av et teleksappa-rat, idet telefakstjenesten bare kan oppnåes via en tele-faksmaskin, idet mobiltelefonitjenesten bare kan oppnåes via mobiltelefon, idet datakommunikasjonstjenesten bare kan oppnåes ved hjelp av en datamaskin og et modem, og idet te-lef onit j enesten bare kan oppnåes via et telefonapparat, etc. Et såkalt kortnummer som blir benyttet i et nettverk for å anrope en abonnent, er forskjellig fra et kortnummer som brukes i et annet nett for å anrope den samme abonnent.

Enda en annen ulempe med dagens telekommunikasjonstjenester går ut på at en bruker som er opptatt med en forbindelse i et telekommunikasjonsnett, neppe kan være opptatt under kommunikasjonsfasen ved en forbindelse i et annet nett, av praktiske grunner.

Innretninger som tjener til å motta og lagre meldinger er kjent innenfor teknikkens stand. En slik innretning er kjent under betegnelsen "Voice Response" og gjør det mulig for kunder å bestille, få informasjon, reservere etc, fra deres egen telefon tjuefire timer i døgnet. En annen kjent innretning av denne art er betegnet "Voice Mail". Denne innretning svarer og mottar meldinger når kunden ikke er i stand til å gjøre dette selv. Kunden er i stand til å lytte til "Voice Mail" og til å svare på meldingene fra en hvilken som helst telefon over hele verden. En annen kjent innretning er betegnet "Voice Operator". Denne innretning svarer alltid ved det første signal og avlaster brukerens sentral samtidig som den gjør det lettere for den eksterne bruker å komme frem til riktig person. En annen kjent innretning er betegnet "Audiotex" og er en telefontjeneste som kan sammenlignes med videotekst.

Alle disse kjente innretninger tjener som lagringsplass for meldinger. Lagringsplassen eller lokasjonen, er stasjonær i respektive nett hvori den finnes. Lagrede meldinger kan ba-re samles sammen av kunden dersom kunden finnes i det samme nettverk som innretningen. Når en kunde har en flerhet av slike lagringsinnretninger i mange forskjellige nett, er det nødvendig for kunden å kontrollere hver av innretninge-ne ved oppkalling av lagringsinnretningene, etter tur, samtidig som det angis respektive destinasjonsadresser. Selv om ingen innretning har lagret en melding hos seg er det likevel nødvendig for kunden å kontrollere lagringsinnretningen, i alle fall for å verifisere hvorvidt eller ikke en melding er lagret i respektive innretninger.

En annen ulempe med disse kjente lagringsinnretninger går ut på at den melding som en ekstern bruker ønsker å gi til kunden dvs. eieren av lagringsinnretningen, alltid blir styrt til en forhåndsbestemt, gitt plass, der den blir lagret. Noen kjente lagringsinnretninger avleverer et varslingssignal til kunden hver gang en melding blir lagret. "Kommunikasjon" mellom den eksterne bruker og kunden blir med dette avsluttet. For at noe skal skje med meldingen er det opp til kunden å utføre de nødvendige tiltak, dvs. å kontakte det sted eller lokasjon ved hvilket meldingen er lagret, og å innhente meldingen derfra.

Tradisjonelt innebærer kommunikasjon etablering av forbindelser mellom startpunkter fra den originerende part i en retning mot den destinasjon som angis når et opprop starter. Den tradisjonelle prosedyre for etablering av forbindelser vil noen ganger resultere i restriksjoner, f.eks. når den part som et opprop er adressert til, er mobil i hvilket tilfelle det er nødvendig for nettverket å holde kontroll med lokasjonen for den adresserte part i nettet. Dersom den adresserte part bruker flere forskjellige telekommunikasjonsnett og er mobil, er det på nåværende tidspunkt ikke noen mulighet for den originerende part å etablere kommunikasjon med den mobile part via et anrop, fordi den originerende part ikke er klar over det kommunikasjonsnett som brukes av den mobile part på dette spesielle tidspunkt, dvs. ved tidspunktet for anropet.

I US patent publikasjon 4,172,969 relaterer seg til et kommunikasjonssystem omfattende en telefon som er forbundet med en stasjonær telefonsvarer. En stasjonær radiosender og stasjonær radiomottaker er forbundet med telefonsvareren. En mobil radiosender og en mottagerenhet blir båret av en abonnent av telefonen, hvilket tillater abonnenten å motta og å opprette samtaler når han er mobil. Systemet virker på følgende måte: Part A gjør et anrop mot part B. Anropet blir terminert ved hjelp av B's telefonsvarer som forespør anroperen, part A, å slå vedkommendes telefonnummer. Telefonsvareren vil nå trigge den stasjonære radiomottaker som varsler B's mobile radiomottager. Passende innretninger som er forbundet med telefonsvareren, vil samtidig omforme A's telefonnummer til digital form. Telefonnummeret modulerer den stasjonære sender og blir kringkastet sammen med varslingssignalet, til B's mobile radiomottager som nå piper og fremviser den oppringendes parts telefonnummer. Part B kan enten med en gang telefonere til part A eller lagre det overførte A-nummer i lagringsinnretningen for innhenting på et senere tidspunkt. For å fremskaffe en bekreftelse i "reell tid" til den anropende A, for derved å gi beskjed til den anropende part at oppropet og oppropsnummeret er blitt mottatt, vil den mobile sender sende ut til den stasjonære mottager ved telefonsvareren, et bekreftelsessignal som trigger telefonsvareren til å spille tilbake en forhånds-opptegnet melding til anroperen via den stasjonære telefon, idet dette informerer anroperen om at telefonanropet er blitt mottatt av den anropte part B sammen med anropende dels telefonnummer, og at en returtelefonsamtale vil bli gj ort.

Dette tidligere kjente kommunikasjonssystem fungerer bra

hva angår det tiltenkte formål, men innebærer den ulempe at den anropende part må legge på og avvente et returanrop fra den anropte part B. Følgelig må den anropende part følge en meget spesifikk anropsprosedyre for å kunne kommunisere: han må først slå B's nummer, deretter slå sitt eget nummer, legge på og vente på en retursamtale. Dette er tungvint.

I motsetning til nevnte US patent publikasjon 4,172,969 vil ifølge den foreliggende oppfinnelse et anrop fra den anropende del bli parkert ved hjelp av en mellomstasjon, idet mellomstasjonen varsler den anropte part, og den anropte part tar en beslutning om å akseptere eller avvise anropet. Dersom anropet blir akseptert, vil den oppkalte part bli forbundet med det parkerte anrop og den oppkallende part trenger ikke å slå sitt nummer på nytt. Følgelig vil mellomstasjonen være transparent i forhold til anroperen - transparent i den forstand at den anropende part ikke mer-ker at mellomstasjonen er blitt involvert ved oppsettingen av anropet. Bare ved den situasjon at anropet blir avvist av den anropte part, vil den anropende part måtte identifi-sere seg overfor mellomstasjonen. Når den anropte part senere ønsker å kommunisere med den anropende part, vil den anropte part utføre et anrop mot sistnevntes mellomstasjon, ikke mot den anropende part slik nevnte US publikasjon gir anvisning på.

OMTALE AV OPPFINNELSEN

En hensikt med den foreliggende oppfinnelse er å skaffe en kommunikasjonsfremgangsmåte og et arrangement som vil redu-sere de nevnte ulemper, nemlig ved å bryte opp den kontinu-erlige kommunikasjon mellom en part, betegnet F, og en annen part, betegnet U, i to kommunikasjoner, nemlig en kommunikasjon mellom F og en mellomstasjon, betegnet ES, samt en annen kommunikasjon mellom U og mellomstasjonen ES. Dette oppnås ved de trekk som er definert i det vedlagte kravsett.

Til forskjell fra den kjente terminologi der A normalt be-tegnes som den originerende part og B den adresserte part, vil den part som betjenes av mellomstasjonen ES bli betegnet U, idet betegnelsen U står for kunde. Den eksterne part som ønsker å kommunisere med U via mellomstasjonen, er betegnet F. Betegnelsene U og F er uavhengige av hvilken part som tar initiativ til å etablere kommunikasjon mellom U og F. Således vil part U noen ganger kunne originere en forbindelse, og av og til terminere en forbindelse. Det samme gjelder for part F.

En ytterligere hensikt med den foreliggende oppfinnelse er å skaffe en kommunikasjonsfremgangsmåte og et arrangement som vil skaffe kunden U mange valgmuligheter hva angår hvordan han skal bli påvirket ved et innkommende anrop. Kunden U skal være i stand til å møte forskjellige eksterne brukere F på forskjellige måter, alt i henhold til U's egne ønsker.

En annen hensikt med den foreliggende oppfinnelsen er å skaffe en kommunikasjonsfremgangsmåte og et system som vil gjøre det mulig for kunden U å få aksess til telekommunikasjonstjenester i flere forskjellige telekommunikasjonsnett hvori kunden U er autorisert gjennom en og samme terminal.

Enda en annen hensikt med oppfinnelsen er å skaffe en kom-munikas j onsf remgangsmåte og et system som vil frigjøre te-lekommunikasjonsnettet fra den funksjon å ha kjennskap til de temporære destinasjonsadresser for mobile brukere, og da ved å håndtere innkommende trafikk ved hjelp av en mellomstasjon ES som er stasjonær i relasjon til U. Dette vil gjøre det mulig for U å bevege seg fra sted til sted i et telekommunikasjonsnett, og også fra nett til nett mens mellomstasjonen er stasjonær. Om nødvendig skal den stasjonære mellomstasjon være i stand til å bevege seg fra en lokasjon til en annen. Mellomstasjonen ES blir adressert ved hjelp av destinasjons-ID for kunden U. Hver mobil bruker kommuniserer med sin respektive mellomstasjon , idet det utføres et utgående anrop via et hvilket som helst selektert telekommunikasjonsnett og en hvilken som helst selektert terminal. Med utrykket "en hvilken som helst selektert" skal det her forståes den terminal eller det kommunikasjonsnett som er tilgjengelig når den mobile bruker ønsker å manifestere sitt ønske om å etablere kommunikasjon med en ekstern bruker idet det utføres et utgående anrop mot dennes mellomstasjon ES.

Nok en annen hensikt med den foreliggende oppfinnelse er å skaffe en telekommunikasjonsfremgangsmåte og system som benytter (i) en første destinasjons-ID, som blir forkortet til D-ID, som blir brukt av eksterne brukere F for å oppnå kontakt med kunden U via mellomstasjonen, og (ii) en andre identitet, heretter betegnet kunde-ID, forkortet til U-ID, som blir brukt av kunden U for å oppnå kontakt med nevntes mellomstasjon ES.

Enda en annen hensikt med oppfinnelsen er å skaffe en kom-munikas j onsf remgangsmåte og et arrangement som vil gjøre det mulig for kunden U å fremskaffe en personlig katalog eller opptegning over mellomstasjoner ES, i hvilken katalog hver av de eksterne brukere F som er valgt av U blir tildelt en eneste, fritt selektert kortdestinasjons-ID, uavhengig av de individuelle destinasjons-ID-er som den eksterne bruker har i de forskjellige telekommunikasjonsnett som brukes av ham. Med den nevnte fritt valgte kortdestinasjons-ID, vil kunden U være i stand til å adressere den eksterne bruker i et hvilket som helst telekommunikasjonsnett valgt blant de nett som den eksterne bruker har aksess til.

Nok en hensikt med den foreliggende oppfinnelse er å tilveiebringe en kommunikasjonsfremgangsmåte og et system som vil gjøre det mulig for kunden U og mellomstasjonen ES med hvilken kunden U kommuniserer, å håndtere en flerhet av forbindelser og en flerhet av anrop samtidig, fra og til en flerhet av eksterne brukere F via forskjellige telekommunikasjonsnett .

Enda en hensikt med oppfinnelsen er å skaffe en telekommu-nikas j onsf remgangsmåte og et system med hvilket eksterne brukere ikke trenger å være klar over lokasjonen for det telekommunikasjonsnett hvori en kunde U blir oppkalt ved dette tidspunkt, og ikke trenger å være klar over hvordan den oppkalte kunde U beveger seg mellom telekommunikasjons-nettene .

Oppfinnelsen relaterer seg også til tilveiebringelsen av en kommunikasjonsfremgangsmåte og et system som vil gjøre det mulig for mellomstasjonen å kunne realiseres i en tjenestenode som samtidig kan være utstyrt med en flerhet av tje-nestestasjoner som betjener et motsvarende antall andre kunder U. Dette vil resultere i en samling mellomstasjoner i en tjenestenode.

Det er også hensikten med den foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en kommunikasjonsfremgangsmåte som vil gjøre det mulig for den funksjonalitet som utføres ved en mellomstasjon, å kunne fordeles geografisk i et nett og å gjøre det mulig for hver slik fordelt mellomstasjon å samtidig bli distribuert i mange telekommunikasjonsnett.

Oppfinnelsen har også relasjon til en kommunikasjonsfremgangsmåte og et system som vil gjøre det mulig for mellomstasjonen å fremskaffe en referansen F-REC-REF til hver mellomstasjon som er dirigert mot en kunde.

Oppfinnelsen har også til formål å fremskaffe en kommunikasjonsfremgangsmåte der en kommunikasjonsprosess mellom en ekstern bruker og en kunde,- via en mellomstasjon, blir behandlet som en transaksjon som blir begynt når en av partene tar et første initiativ til å anrope den annen part, og som ikke blir terminert før alle parter, omfattende den eksterne bruker F, kunden U og dennes mellomstasjon ES, er enige om at kommunikasjonsprosessen kan termineres.

Kommunikasjonsprosessen skal være i stand til å foregå via en sekvens av forbindelser og enveismeldinger mellom de involverte parter med pauser av varierende lengde mellom kon-taktene. Det skal være mulig for partene å bevege seg til andre kommunikasjonsnett og andre terminaler mellom etter-følgende kontakter. Under en pågående interaktiv kontakt skal partene være i stand til å svitsje kommunikasjonsnett og samtidig være i stand til å kommunisere med hverandre i flere forskjellige telekommunikasjonsnett. Dersom noen form for konversasjon er påkrevd, vil det da være nødvendig for kommunikasjon å finne sted via den passende konversasjons-funksjonalitet, såkalt portvei.

Oppfinnelsen har også til hensikt å fremskaffe en kommuni-kas j onsf remgangsmåte der mellomstasjonen er i stand til å velge et meldingslagringssted fra mange forskjellige lag-ringssteder .

Et og samme nettverk kan innbefatte en flerhet av lagrings-steder, og hvert nettverk kan ha en eller flere meldings-lagringssteder. Mellomstasjonen skal være i stand til å velge et meldingslagersted med hensyn til hvor den eksterne bruker er plassert, og også med hensyn til hvor kunden er plassert geografisk. Den eksterne bruker som ønsker å levere en melding til U skal være i stand til å gjøre dette enten til mellomstasjonen ES for U, eller til et eller annet lagringssted i et selektivt nett, og mellomstasjonen ES skal være oppmerksom på lokasjonen for lagringsstedet for en individuell melding, referert til av nevnte referanse F-REC-REF.

Oppfinnelsen har også til formål å skaffe en kommunikasjonsfremgangsmåte som er selektiv toveis, hvilket innebærer at kunden kan instruere sin mellomstasjon til å motta og til å sende meldinger henholdsvis fra og til en individuell ekstern bruker. Med andre ord kan mellomstasjonen bli tildelt "intelligens", dvs. den funksjonalitet som vil gjø-re det mulig å tilpasse seg til kundens instruksjoner.

De karakteristiske trekk ved den foreliggende oppfinnelse er definert i de vedføyde patentkrav.

KORT OMTALE AV TEGNINGENE

Oppfinnelsen vil nå bli beskrevet i mer detalj under henvisning til de vedføyde tegningsfigurer. Figur 1 er et generelt riss over et kommunikasjonsmiljø som omfatter forskjellige telekommunikasjonsnett som har forskjellige egenskaper, og som kan brukes for kommunikasjon ved hjelp av kommunikasjonsfremgangsmåten ifølge oppfinnelsen . Figur 2 er et generelt riss over en første utførelsesform for oppfinnelsen, hvori en tjenestenode som inneholder en mellomstasjon blir anropt av en kunde som betjenes av mellomstasjonen . Figur 3 viser i større målestokk et riss over den utførel-ses f orm som er vist på figur 1 når denne benyttes bare for et telekommunikasjonsnett, idet figuren viser en individuell tjenestenode omfattende en mellomstasjon som blir anropt av sin kunde og også av en ekstern bruker. Figur 4 viser i større målestokk et riss over en delt tjenestenode med felles ressurser som blir delt av flere kunder for fremskaffelse av flere mellomstasjoner. Figur 5 er et generelt riss i likhet med figur 2, der mellomstasjonen blir anropt av en ekstern bruker. Figur 6 er et generelt riss i likhet med figur 2, der mellomstasjonen blir anropt av sin kunde i flere telekommunikasjonsnett . Figur 7 er et flytdiagram som anskueliggjør den inventive kommunikasjonsfremgangsmåte når en ekstern bruker søker kontakt med en kunde. Figur 8 er et flytdiagram som anskueliggjør den inventive kommunikasjonsfremgangsmåte når en kunde kaller opp en ekstern bruker. Figur 9 viser deling av den inventive mellomstasjon i to deler, en for kommunikasjon med en ekstern bruker og en andre for kommunikasjon med kunden. Figur 10 illustrerer to kunder, der hver er forsynt med en respektiv mellomstasjon. Figur 11 illustrerer hvordan den første del av mellomstasjonen blir fordelt i et nettverk. Figur 12 illustrerer hvordan den andre del av mellomstasjonen blir fordelt blant en flerhet av nett. Figur 13 er et generelt riss over det alminnelige miljø hvori en videreutviklet utførelsesform for oppfinnelsen blir anvendt. Figur 14 er et blokkskjema som illustrerer den oppfinneriske mellomstasjon. Figur 15 er et blokkdiagram over en geografisk utbrutt før-ste del av mellomstasjonen. Figur 16 er et blokkdiagram som viser en geografisk utbrutt andre del av mellomstasjonen.

BESKRIVELSE AV FORETRUKNE UTFØRELSESFORMER

Figur 1 er et generelt riss over et eksempel på et telekom-munikasjonsmiljø, der den inventive kommunikasjonsfremgangsmåte blir benyttet. Henvisningssymbolene N1-N3 identifiserer forskjellige telekommunikasjonsnett. Hvert nett tillater kommunikasjon mellom terminaler som er forbundet med respektive nett. Hvert nett har en begrenset utstrek-ning. Nettet NI er et tradisjonelt stasjonert nett som tillater toveis kommunikasjon mellom faste porter, hvortil de skjematiske illustrerte terminaler 1, 2 er forbundet. Terminal 1 er forbundet med nettet ved den faste port 3, og terminal 2 er forbundet med nettet ved faste port 4. En eller flere terminaler kan ha tilknytning til porten 4, avhengig av portens egenskap, f.eks. hvorvidt den er en aksessport eller en terminalport. Når en bruker ved terminal 1 ønsker å få kontakt med en bruker ved terminal 2, vil brukeren initiere et anrop ved terminal 1 og angi destinasjonsidentiteten som adressen for den anropte del, idet denne identitet blir forkortet til den destinasjons-ID som blir overført av nettet til maskinvareadressen for port 4. Anropet blir dirigert via nettet NI til porten 4, der det, når flere terminaler er forbundet med denne port, f.eks.

når porten er en PABX-inngang, finnes utstyr for sifferanalyse av den nevnte destinasjons-ID. Sifferanalysen vil deretter avdekke den terminal til hvilken anropet skal dirige-res .

Uttrykket destinasjonsidentitet vil bli forklart i ytterligere detalj i det følgende, selv om det kort skal nevnes her at uttrykket er tjenesteorientert. Destinasjons-ID indikerer den tjeneste (ikke terminalen) som finner sted i nettet (ikke hvor destinasjon eller adressat finnes i nettet) . Portene 3 og 4 blir også betegnet som aksessporter, fordi de skaffer brukeren aksess til nettet. Nettet NI tillater toveis trafikk mellom faste porter. Eksempler på nettet NI, i tillegg til det konvensjonelle telefoninett, omfatter teleksnett, ISDN-nett. Terminalene 1, 2 kan være standard telefonapparater, teleksapparater, eller PABX-enheter.

Nettet N2 er et eksempel på et mobilnett som tillater toveis kommunikasjon mellom to terminaler, idet minst den ene er en mobilterminal 5. Et mobiltelefonapparat er et eksempel på en mobiltelefon. Den mobile terminal kan nåes via porter 6, 7 som trådløst kommuniserer med mobile terminaler via skjematisk viste basestasjonsenheter. For at kommunikasjon med den mobile terminal skal finne sted, er det nød-vendig for nettet å lokalisere den mobile terminal, og også å velge hvilken av portene 6, 7 som skal brukes for kommunikasjon med den mobile terminal. Den mobile terminal 5 har en terminaladresse, såkalt terminalidentitet, forkortet til T-ID som blir brukt når kommunikasjon med den mobile terminal er ønsket.

Nettet N3 er et eksempel på et nett som vil tillate bare enveis kommunikasjon fra en sentral 8 til en mobil terminal 9 hvis posisjon i nettet ikke er kjent for nettet N3. Et personsøkernett der de mobile terminaler blir anropt fra sentralen 8 ved global utsending, kan være et eksempel på et slikt nett. En individuell mobil terminal blir anropt når man bruker en terminal-ID. I et personsøkernett vil den mobile terminal 9 være i stand til å motta en personsøker-melding som sendes ut av sentralen, uansett hvor den mobile terminal er plassert innenfor det området som dekkes av nettet. En mobil terminal kan imidlertid ikke kommunisere tilbake til sentralen 8.

Det er i et miljø i likhet med det som er vist på figur 1, der den foreliggende oppfinnelse vil bli anvendt. Det vil også være i et slikt miljø at en bruker kan finnes. Brukeren er i stand til å kommunisere i hvert individuelt nett, men nettene er dårlig koordinert med hverandre fordi inter-nettkommunikasjon bare er mulig når brukeren selv styrer samvirke mellom uavhengige tjenester i forskjellige nett.

I henhold til oppfinnelsen er det mulig for en bruker, heretter betegnet som kunde U, å fremskaffe aksess til forskjellige nett, i likhet med nevnte NI - N3, via forskjellige typer terminaler, og på denne måten skaffe seg aksess til de tjenester som tilbys av de respektive nett. Nevnte hensikter oppnår man ved å skaffe kunden en mellomstasjon, også betegnet elektronisk sekretær, ES. Mellomstasjonen har intelligens og blir realisert i form av en datamaskin utstyrt med programvare og maskinvare for kommunikasjon i te-lekommunikasjonsnettene NI - N3. Mellomstasjonen ES kan nå-es av kunden U via forskjellige terminaler i hvert av nettene NI - N3.

Figur 2 er et generelt riss over en første utførelsesform for oppfinnelsen. Ved dette tilfellet identifiserer N4 et pakkekoblet nett, f.eks. et nett for elektronisk post. Mellomstasjonen ES finner man i en tjenestenode 10, som innbefatter en flerhet av terminaler 11, 12, 13, idet hver av disse er forbundet med respektive nett NI, N2 og N4, via trunklinjer 14, 15, 16. Terminal 11 har aksess til nettet NI via en port 17. Terminal 12 har aksess til nettverket N2 via en port 18, og terminal 13 har aksess til nettverket N4, via en port 19.

Kunden U har aksess til nettverket NI via terminalen 2, til nettverket N2 via terminal 5 og til nettverket N4 via en terminal 9B.

En ekstern bruker som ønsker å kommunisere med kunden, vil aldri være i stand til å kontakte kunden direkte, men må først vende seg til mellomstasjonen. Mellomstasjonen håndterer alle innkommende meldinger og håndterer anropet fra den eksterne bruker i henhold til instruksjoner som er gitt tidligere til mellomstasjonen, nemlig av kunden.

Når kunden ønsker å komme i kontakt med en ekstern bruker, vil kunden kommunisere med sin mellomstasjon og instruere mellomstasjonen til å utføre det ønskede opprop. Dersom kunden ønsker å forbikoble sin mellomstasjon, vil kunden utføre et direkte anrop til den eksterne bruker, samtidig som han benytter brukerens destinasjons-ID.

Det vil forståes av dette at mellomstasjonen kan motta et anrop fra en ekstern bruker, på den ene side, og fra kunden på den annen side. For å gjøre det mulig for mellomstasjonen å sondre mellom anrop av disse to kategorier, har kunden to forskjellige destinasjonsidentiteter i hver av nettene NI - N3, dvs. kundeidentitet, U-ID, og en destinasjonsidentitet D-ID, slik dette vil bli ytterligere beskrevet i det følgende. Destinasjonsidentiteten D-ID er den adresse som man finner i den offentlige katalog, f.eks. telefonkatalogen, som rommer registrerte brukere i respektive nett. Denne "offentlige" adresse, vil imidlertid ikke føre direkte til kunden, men blir styrt permanent til den kunde-relaterte mellomstasjon ES. Kundeidentiteten U-ID er hemmelig for en hver med unntak av kunden selv, og blir benyttet av brukeren ved kommunikasjon fra U til ES. Den "hemmelige" adresse U-ID blir ikke offentliggjort.

Kunden instruerer sin mellomstasjon til å motta, også betegnet terminere, innkommende anrop fra eksterne brukere og å skaffe disse brukere en forhåndsbestemt tjeneste, f.eks. å spørre hvorfra, eller fra hvem anropet stammer, og hva brukeren ønsker. Kunden vil også instruere sin mellomstasjon hva angår hvordan hver innkommende anrop skal håndteres på vegne av kunden. F.eks. vil kunden ønske at alle anrop skal passere via mellomstasjonen til kunden. Ved et annet forhold kan kunden ønske at innkommende anrop først blir gitt den nevnte tjeneste hvoretter mellomstasjonen, etter hvert innkommende anrop, kontakter kunden for å fore-spørre hvorvidt eller ikke kunden ønsker (a) kommunikasjon med den anropende part nå, med en gang, såkalt interaktiv kommunikasjon, eller (b) ikke før senere. F.eks. kan kunden avvise interaktiv kommunikasjon og i stedet instruere mellomstasjonen til å motta en melding fra den anropende eksterne bruker, eller i motsatt tilfelle, å avlevere en melding til den eksterne bruker. Slik kommunikasjon via avle-verte meldinger er betegnet indirekte kommunikasjon. Kunden har mange muligheter for å velge hvordan et innkommende anrop skal håndteres. F.eks. kan kunden fullstendig avvise den ønskede kommunikasjon, eller han kan velge å kommunisere bare med spesielle eksterne brukere, i hvilket tilfelle nevnte mellomstasjon virker som et filter. Denne prosedyre er mer fullstendig beskrevet i søkerens svenske patentsøk-nad, med søkers referanse LM 5517.

Under interaktiviteten mellom en ekstern bruker F og ES, vil mellomstasjonen ES ha programvare og maskinvareutstyr for eksempelvis stemmestyrt forespørsel, opptegningsutstyr for tilbakespilling av opptegnede meldinger. Idet det mot-tas et anrop fra den eksterne bruker F, vil mellomstasjonen ES f.eks. kunne forespørre hvorvidt den eksterne bruker ønsker å etterlate en melding. Alternativt, eller som et tillegg til dette, vil mellomstasjonen kunne informere den eksterne bruker med hensyn til hvor, f.eks. i hvilket nett, og når, f.eks. ved hvilket tidspunkt, kunden U kan kontak-tes. Nivået for tjeneste som kan leveres av mellomstasjonen vil bli bestemt på forhånd ved "avtale" mellom kunden U og mellomstasjonen ES.

Det vil forståes fra det foregående at kunden har minst tre forskjellige grunner for å kontakte sin mellomstasjon, nemlig

(i) for å gi instruksjoner til mellomstasjonen,

(ii) å lytte til lagrede meldinger som er etterlatt av eksterne brukere, og (iii) selv å beordre kommunikasjon med en spesifisert ekstern bruker via mellomstasjonen. Når kunden ønsker å kalle opp sin mellomstasjon, vil han starte med å velge enten terminal 2, 5 eller 9 (figur 2) hvoretter han anroper mellomstasjonen ES samtidig som han benytter den hemmelige adresse U-ID som adressen. U-ID blir oversatt og peker mot en gyldig portadresse i det nettverk som brukes for anropet. Det anvendte nett vil deretter opprette en forbindelse fra den aktuelle terminal 2, 5 eller 9, til tjenestenoden 10 der mellomstasjonen ES er forbundet med det aktuelle nett. Anropet ankommer en av terminalen 11, 12 eller 13 og adressen eller destinasjonen som er angitt i anropet, dvs. U-ID, peker mot den aktuelle terminal, i dette tilfellet mot ES. Alternativt kan U-ID ta form av en felles gruppe-ID som er supplementert med en prosedyre for identifisering av separate U-individer. Mellomstasjonen ES avslutter anropet og programvare i ES vil nå starte en kundeprosess som behandler anropet som en transaksjon. Kun-deprosessen etablerer den port på hvilken anropet ankom ved den aktuelle terminal og oppretter en relasjon mellom anropet og den port som anropet ankom på. Denne relasjon er betegnet som kundemottagelsesreferanse, forkortet til U-REC-REF, og kan med enkle ord sies å "døpe" det aktuelle anrop. Dette "døpe"-navn U-REC-REF blir brukt av forskjellige kundeprosesser når disse prosesser ønsker å referere til det aktuelle anrop. Relasjonen har form av en dataopptegning som forblir i kraft inntil kunden og mellomstasjonen begge er enige om at dataopptegningen skal annulleres. Eksempler på slike kundeprosesser er beskrevet i søkerens samtidig innleverte patentsøknader, med søkers referanser LM 5515 og LM 5518. Slike kundeprosesser blir primært brukt ved etablering av forbindelser mellom to parter A og B. Figur 3 viser i større målestokk den utførelsesform som vist på figur 1, men bare for et nett, i dette tilfellet nettet NI. Mellomstasjonen ES finner man i en individuell tjenestenode 20 som har ikke en innkommende linje (som i tilfelle av figur 1 illustrasjonen) men to innkommende linjer 21 og 22, idet hver av disse har tilknyttet til seg en terminalenhet, henholdsvis 23 og 24. Når nettet NI er av typen standard telekommunikasjonsnett PSTN, kan terminalen-hetene 23, 24 f.eks. være innbyrdes tilpasset ved en eneste telefon som har to innkommende linjer. Dersom nettet NI er et ISDN-nett, vil de to linjer 21, 22 være to logikklinjer som er realisert i form av en eneste fysisk linje. Mellomstasjonen ES virker mot hver av de to terminalenheter 23, 24. Den innkommende linje 21 er forbundet med en fast port 25 og den innkommende linje 22 til en andre fast port 26 i nettet NI. Anrop som ankommer ved mellomstasjon ES, og som bruker U-ID som terminaladressen blir behandlet som anrop fra kunden, mens anrop som bruker det offentlige katalognummer D-ID som deres destinasjonsadresse, blir behandlet som anrop fra en ekstern bruker. På figur 3 er den eksterne bruker betegnet F. Den eksterne bruker har aksess til nettet NI via en terminal 27.

Som nevnt ovenfor er mellomstasjonen ES en datamaskin utstyrt med programvare og maskinvare for kommunikasjon med terminaler. Imidlertid vil trafikkstyrken for en individuell kunde ofte ikke være tilstrekkelig til å belaste datamaskinen fullt ut. Med andre ord vil datamaskinen kunne ha overflødig kapasitet for håndtering av flere kunder. Figur 4 viser et eksempel på en delt tjenestenode 28 som har ressurser, f.eks. i form av datamaskiner med programmer og maskinvare for kommunikasjon mellom forskjellige terminaler, som er felles for en flerhet av mellomstasjoner, her betegnet ESI, ES2 - ESN. Mellomstasjonen ESI er tenkt for kunde Ul, mellomstasjon ES2 er tenkt brukt for håndtering av kommunikasjon med en annen kunde U2, osv. Dessuten omfatter

den delte tjenestenode 28 en privat sentral, f.eks. en sentral av typen PABX, med en flerhet av innkommende linjer 30

- 39 for mottagning av anrop fra eksterne brukere F og fra kundene Ul, U2,.. UN. Det skal forståes at et innkommende anrop kan ankomme på en hvilken som helst av linjene 30 - 39. En sifferanalyse blir deretter utført i sentralen 29, for derved å etablere til hvilken av kundene Ul, U2,... UN anropet er dirigert mot. Anropet blir deretter koble til mellomstasjonen ES for den motsvarende kunde, hvilket ter-

minerer anropet og oppretter den nevnte relasjon U-RSC-REF mellom anropet og motsvarende porter. Figur 5 er et generelt riss i likhet med figur 2, der mellomstasjonen blir oppkalt av en ekstern bruker F som har aksess til nettverket NI via en terminal 27. Det er mulig at den eksterne bruker har aksess til en flerhet av nett, f.eks. det mobile telefonnett. Anropsprosedyren er lik den som er omtalt i forbindelse med figur 2, men med den forskjell at i dette tilfellet vil den eksterne bruker F kunne bruke det offentlige katalognummer D-ID som destinasjonsadresse. På lignende måte som når et anrop blir mottatt fra kunden, blir det initiert en tildelingsprosess som oppretter en transaksjon som får tildelt en referanse, F-REC-REF, idet denne referanse vil referere det anrop som kommer inn fra F til den port som anropet ankommer på. Dette forhold blir brukt av forskjellige tildelingsprosesser i forskjellige terminaler, når disse terminaler ønsker å referere til det relevante opprop fra F. Figur 6 viser et generelt riss i likhet med figur 2, der mellomstasjonen ES utfører et anrop til sin kunde U, som kan være lokalisert i et hvilket som helst av nettene NI - N3. Mellomstasjonen ES er ikke oppmerksom på det nettverk

hvori kunden er lokalisert. Anropet til kunden finner sted i form av en enveis transmisjon av et varslingssignal, hvis eneste formål er å varsle kunden U. Det opprettes ikke noen forbindelse mellom mellomstasjonen og U ved denne fase av kommunikasjonsprosessen. Personsøking kan utføres på forskjellige måter og via forskjellige ruter, f.eks. global transmisjon i nettet N3, dirigert trådløs transmisjon i mo-bilnettverket N2 eller til en fast terminal i nettverket NI. Når et varslingssignal blir sendt i personsøkernettet N3, vil mellomstasjonen bruke som en destinasjonsadresse

kundens terminalidentitet, T-ID, dvs. adressen for den individuelle terminal 9. Når et varsel blir signalisert i mobilnettet vil et trådløst enveis varslingssignal bli sendt til terminalen 5 som ved mottagelse av varslingssignalet,

f.eks. alene, genererer et akustisk signal og på denne måte gjør kunden oppmerksom på det forhold at han skal kontakte sin mellomstasjon.

I tilfelle av varslingssignaleringen i det faste nettverk NI og når dette nettverk NI er et standard telefonnett PSTN, kan et varsel bli signalert ved jevne mellomrom, idet adressetelefonen ved mottagelse av hvert varslingssignal, fremskaffer en surrende lyd som gjør kunden oppmerksom på at han skal kontakte sin mellomstasjon. Mellomstasjonen ES er i stand til å utføre denne varslingssignaleringsprosess i alle de aktuelle nett Ni - N3, enten i parallell eller i rekkefølge. Mellomstasjonen ES er i stand til å personsøke sin kunde, eller ansatt, i henhold til intelligente prosesser, f.eks. ved å begynne personsøkingen i det nett der kunden var sist plassert (men ikke i det personsøkende nett N3). Dersom personsøking skal utføres ved dagtid kan mellomstasjonen ES, f.eks, begynne å personsøke kundens ar-beidssted, mens ved personsøking etter kunden om kvelden kan mellomstasjonen begynne å personsøke etter kunden i dennes hjem. F.eks, dersom personsøking skal utføres i tidsintervallet 07.00 - 08.00 og 17.00 - 18.00, kan person-søkingen starte i det mobile nett N2, fordi det er sannsyn-lig at kunden vil være på vei til sitt arbeid eller på vei hjem under disse respektive perioder. Det skal forståes at ved utførelse av en personsøkingsprosess, blir det benyttet terminalidentiteter som refererer seg til nummeret for den individuelle terminal i stedet for tjenesten. F.eks., dersom U er lokalisert ved en terminal som ikke er kundens egen terminal, er det nødvendig for kunden U å informere sin egen mellomstasjon ES om den aktuelle terminal-ID for at ES skal være i stand til å personsøke etter U.

Terminologien destinasjonsidentitet (henholdsvis U-ID og D-ID) refererer til den tjeneste som bringer noen i kontakt

med en bruker som betjenes av en mellomstasjon ES. Destinasjonsidentiteten er tjenesteorientert og relaterer seg til tjeneste i nettet, og ikke hvor i nettet tjeneste befinner

seg. En destinasjons-ID resulterer i at anroperen blir brakt i kontakt med en kundemellomstasjon ES. U-ID blir brukt av kunden U for å bli brakt i kontakt med dennes mellomstasjon ES. D-ID blir brukt av eksterne brukere F når de ønsker å bli brakt i kontakt med kunden U.

T-ID relaterer til en enveis varsling, og varselet blir sendt til et spesifikt apparat.

U-REC-ID relaterer seg til den port i nettet på hvilken en kunde kontakter sin ES som reaksjon på anrop fra U og blir brukt av ES som en referanse til dette anrop.

Referansen F-REC-ID blir brukt for samme hensikt som U-REC-ID, men relaterer seg til en ekstern bruker.

F.eks. kan U-REC-REF brukes av ES for å forbinde dennes kunde med en ekstern bruker når kunden er mobil i et nett. Således trenger mobilnettet N2 ikke å holde kontroll med hvor kunden befinner seg i nettet. U-REC-REF fungerer som et fast punkt for den mobile kunde.

Etter å ha definert de forskjellige identiteter og referanser som brukes i de beskrevne anropsprosesser, er det nå mulig å beskrive kommunikasjonsfremgangsmåten anvendt når eksterne brukere F ønsker kontakt med kunden U. Kommunikasjonsfremgangsmåten er anskueliggjort med henvisning til flytdiagrammet på figur 7, som starter med et anrop fra en ekstern bruker F til mellomstasjonen ES som bruker adresse-identiteten D-ID. Dette trinn er illustrert ved blokk 40 og svarer til det anrop som er omtalt på figur 5. Mellomstasjonen ES parkerer anropet og begynner den nevnte transaksjon, for derved å opprette et forhold F-REC-ID mellom det aktuelle anrop og den port på hvilken anropet ankom. Kommunikasjonen mellom F og ES blir nå startet, hvorved ES spør hvem F er, hva F ønsker, etc. Kort sagt vil ES tilby den

eksterne bruker F sine tjenester i henhold til de instruksjoner gitt av kunden. Dette trinn i kommunikasjonsproses-

sen representerer interaksjonen mellom ES og F og er vist ved blokk 41 på figur 7. Mellomstasjonen ES starter deretter personsøking etter sin kunde, idet det benyttes kundens T-ID. Personsøking utføres på den måte som er omtalt i forbindelse med figur 6. Ved komplettering ved denne personsø-keprosess vil ES adoptere en ventestatus og avventer et anrop fra sin kunde. Når kunden mottar varslingssignalet vil

han kunne finne seg selv i en hvilken som helst av nettet N1-N3 og vil deretter anrope sin mellomstasjon ES under bruk av dennes kundeidentitet U-ID i det aktuelle nett, som destinasjonsadressen. Dette trinn av fremgangsmåten svarer til den anropsprosess som er vist på figur 2 og er på figur 7 representert ved blokk 43. Når ES mottar anropet fra U blir det opprettet en transaksjon som tilkjennegir relasjonen mellom anropet fra U og den port som U er ankommet på. Denne relasjon er den nevnte U-REC-REF. Mellomstasjonen vil nå funksjonere som kunden. Kunden spør ES hvorfor varselet ble gitt, og kunden er i stand til å gi ES instruksjoner og etterlate en melding. Denne interaksjon mellom U og ES er vist ved blokk 44, som svarer til de prosesser som er beskrevet tidligere under henvisning til figur 2. Som et sis-te trinn i kommunikasjonsprosessen vil deretter ES initiere et møte mellom F og U, idet det anvendes den fremgangsmåte som er beskrevet i søkers samtidige patentsøknad, med søkers referanse LM 5517.

Dersom kunden ønsker å kontakte F umiddelbart, vil mellomstasjonen ES forbinde den port som er tilkjennegitt i U-REC-REF med porten tilkjennegitt i F-REC-REF, hvoretter interaksjon finner sted umiddelbart mellom partene. Dette sistnevnte trinn i kommunikasjonsprosessen er vist ved blokk 45 på figur 7. Under interaksjonen mellom F og ES i henhold til blokken 41, vil F fremføre sitt ærend, angi hvem han er, etc. Det kan tenkes at F blir fortalt at U ikke kan nåes. I det tilfelle kan mellomstasjonen ES bli instruert av U om å spørre F om å etterlate en melding idet denne melding da blir lagret av ES og senere levert til U. Denne fremgangsmåte er forsynt med en merkelapp eller en merking som relaterer meldingen til F-REC-REF. Denne melding kan også fremskaffes med et tidsstempel i henhold til konvensjonelle teknikker. Etter å ha lagret meldingen vil mellomstasjonen kunne spørre F om å anrope på et senere tidspunkt å spørre om det foreligger en melding fra U til F. Interaksjonen mellom ES og F blir deretter avsluttet. Når F senere anroper ES, vil ES se etter hvorvidt eller ikke kunden U har etterlatt en svarmeldingen fra F, og i fall så er tilfelle, avlevere denne melding til F. På denne måte vil indirekte kommunikasjon finne sted mellom F og U og den dataopptegning som F-REC-REF er relatert til blir annullert inntil begge parter F og U har blitt enige om at deres innbyrdes kommunikasjon i dette spesielle tilfellet er avsluttet.

Figur 8 illustrerer det andre tilfellet, nemlig det tilfellet der kunden U ønsker å kontakte en ekstern bruker F. Ved det første trinn av denne prosess, ved blokk 46, vil kunden anrope sin mellomstasjon ES samtidig som den avgir kundeidentitet U-ID. Dette prosesstrinn svarer til den tidligere beskrivelse i forbindelse med figur 2. Mellomstasjonen ES terminerer anropet fra sin kunde U, og starter en tildelingsprosess som oppretter en transaksjon hvori anropet er relatert til den port på hvilken anropet ankom. Den referanse som blir brukt, er den tidligere nevnte referanse U-REC-REF. Mellomstasjonen ES er nå klar over det nettverk hvori kunden nå befinner seg. Mellomstasjonen spør hva kunden ønsker og det finner sted en interaksjon mellom U og ES, slik dette er vist ved blokk 47. Mellomstasjonen ES anroper deretter F samtidig som den bruker T-ID for F, se blokk 48. Nå kan det oppstå to forskjellige tilfeller, se selekteringsblokk 49, nemlig at F enten svarer eller ikke svarer. Dersom F svarer, initierer mellomstasjonen ES en

forbindelse mellom U og F, se blokk 50, ved utsending av en forbindelsesordre til en møtearrangør som deretter etablerer den ønskede forbindelse. Den måte på hvilken denne forbindelse blir etablert er beskrevet i ytterligere detalj i søkers samtidige patentsøknad med søkers referanse LM 5517.

Dersom F ikke svarer, vil mellomstasjonen informere sin kunde hva angår dette, og kunden vil nå være i stand til å instruere sin mellomstasjon, f.eks. om å instruere ES til å utføre ytterligere et anrop og å etterlate en melding om at kommunikasjon er ønsket, se blokk 51.

Under denne interaksjon mellom U og ES, kan kunden U instruere sin mellomstasjon ES at U ønsker å motta kommunikasjon fra den eksterne bruker F via et gitt nett valgt blant nettene NI, N2 og N3. Det nettverk som kunden ønsker å motta kommunikasjonen på trenger ikke nødvendigvis å være det nett som den eksterne bruker F gjør sitt anrop i. I så måte har mellomstasjonen ES til sin disposisjon omformerutstyr som gjør det mulig å fortsette kommunikasjon med den eksterne bruker F samtidig som det benyttes det nett som den eksterne bruker ønsker å benytte, samt fortsette kommunikasjon med kunden samtidig som det brukes det nettverk som kunden ønsker å benytte. Et eksempel på slik omformerutstyr er omtalt i søkers samtidige patentsøknad med søkers referanse LM 5516, i forbindelse med en portvei.

Fordi kommunikasjonen mellom den eksterne bruker F og kunden U er splittet opp i to kommunikasjoner, en mellom den

eksterne bruker F og mellomstasjonen ES samt den andre mellom kunden U og mellomstasjonen ES, vil begge ender av kob-lingsruten fra F til U blir frigjort og kan håndteres separat, hvilket fremskaffer den nevnte mulighet for å tillate kunden å avgjøre dynamisk hvordan hvert innkommende anrop skal håndteres på sine vegne, og de forskjellige alternativer som er tilgjengelige for kunden, blir atskillig flere enn de alternativer som er tilgjengelige ved det tradisjonelle tilfellet der det innkommende anrop bare kan aksepte-res eller forkastes. Kunden U informerer mellomstasjonen

hvordan kunden ønsker å bli behandlet hva angår det innkommende anrop hvoretter det blir mellomstasjonen og ikke kunden som går videre med det som skal gjøres. Fordi de to ender av forbindelsen mellom en ekstern bruker F og kunden U blir frigjort fra hverandre, vil det ikke være noe behov

for noen av partene F og U å være klar over lokasjonen for den andre part, dvs. i hvilket nett den andre part er lokalisert .

Dersom kunden U ønsker omstyring, f.eks. av telefontjenesten, vil dette bli videreført fra kunden U til mellomstasjonen ES, som sikrer at innkommende anrop blir dirigert til den nye terminalidentitet T-ID der kunden U for øye-blikket befinner seg. På lignende måte vil mellomstasjonen ES bibeholde en kontinuerlig liste av alle de omdirigeringer som er ønsket av kunden, og kunden trenger bare å informere mellomstasjonen om det telekommunikasjonsnett eller de nett via hvilke kommunikasjon med den eksterne bruker skal finne sted. Når omdirigering skal opphøre, vil kunden informere mellomstasjonen ES om dette, og mellomstasjonen vil da ta nødvendige forhåndsregler for å dirigere innkommende trafikk til ønskede terminal 2, 5 eller 9.

Mellomstasjonen ES er fast i hvert av nettene NI - N3. Disse nett trenger ikke å ha kontroll med hvorvidt eller ikke kunden U har ordnet seg med temporær omdirigering, fordi alle slike omdirigeringer blir håndtert av mellomstasjonen ES. Samme hvordan den eksterne bruker F beveger seg, vil den eksterne bruker kommunisere med mellomstasjonen ES og mellomstasjonen er stasjonær. Dette er i motsetning til det tilfellet av, f.eks. mobiltelefoni, der den stasjonære adresse eller destinasjon er en mobilterminal. I virkelig-heten vil selv ikke mellomstasjonen ES trenge å kjenne til det nettverk hvori kunden U er å finne, fordi det er tilstrekkelig for kunden å kontakte dennes mellomstasjon ES når dette passer for kunden, for å kunne høre hvorvidt eventuelle innkommende anrop er blitt opptegnet og hvorfra disse anrop originerer. Mellomstasjonen har kontakt med U på denne måte. I denne forbindelse vil kunden kunne beordre mellomstasjonen til å initiere de forbindelser som kunden ønsker å etablere.

Ved introduksjon av mellomstasjonen ES er det mulig for eksterne brukere F enten å nå kunden direkte eller å oppnå informasjon om (a) hvor kunden kan nåes eller (b) når kunden har til hensikt å ta initiativ til å kontakte den eksterne bruker F. Mellomstasjonen ES betjener eksterne brukere over et helt kalenderdøgn og kunden vil alltid ha sty-ring med hvordan hvert individuelle anrop skal håndteres. For den eksterne bruker vil kommunikasjonsfremgangsmåten via mellomstasjonen innebære at kunden U kan nåes via en hvilken som helst terminal i et hvilket som helst nett, ba-re forutsatt at den eksterne bruker har den nevnte offentlige kataloginformasjon vedrørende brukers D-ID. Eksterne brukere trenger ikke å være klar over det nett hvori kunden U er å finne. Dette er det trekk som innebærer at den foreliggende oppfinnelse omfatter multi-nettegenskaper. Med multi-nettegenskaper skal forståes at U er brukeren av flere nett og kan oppnå aksess via flere alternative terminaler. Hver part kan opptre i hvilken som helst terminal og i et hvilket som helst nett. Som nevnt tidligere vil hver part stå fritt med hensyn til å bevege seg ikke bare innenfor et nett, men også mellom nett.

Figur 9 viser en funksjonell deling av mellomstasjonen ES i en første del 52, også betegnet ES(S) på figuren, som kommuniserer med eksterne brukere F, samt en andre part 53, også betegnet ES(U) på tegningen, som kommuniserer med kunden U. Når det instrueres fra kunden, vil den første part 52, selv opprette anrop mot spesielle eksterne brukere, motta anrop og lagre meldinger fra eksterne brukere F, spille tilbake meldinger og stille spørsmål via stemmestyr-te taleforespørsler, lagre svar, etc. Meldingene kan også lagres selektivt, dvs. bare meldinger fra spesifikke brukere blir lagret. Figuren viser også på hvilken måte den eksterne bruker F etablerer en forbindelse, med den første part 52, vist symbolsk med den heltrukne pil 54, idet det

angis kundens D-ID, og på hvilken måte den andre part 52 av mellomstasjonen deretter varsler kunden, vist symbolsk med den stiplede pil 55A, ved anrop med terminalidentitet T-ID

for kunden, og viser også den måte på hvilken kunden deretter etablerer en forbindelse med destinasjonsadressen U-ID ved å anrope ES(U), vist symbolsk med den heltrukne pil 55B.

Figur 10 er et generelt riss som viser et eksempel på to

brukere Ul og U2, idet hver av disse har en respektive mellomstasjon ESI og ES2. ESI finnes i tjenestenoden 10 og ES2 finnes i en andre tjenestenode 56. Tjenestenoden 56 kan væ-re lik tjenestenoden 10, selv om det for illustrasjonens

skyld er vist at disse noder er separate. I likhet med det som er vist på figur 9, vil hver mellomstasjon ESI og ES2 ha to deler, dvs. en første del henholdsvis 57 og 58, idet hver av disse kommuniserer med sin kunde, og en andre del, henholdsvis 59 og 60, som kommuniserer med eksterne brukere. Hver av kundene Ul, U2 avgir sine instruksjoner til de respektive mellomstasjoner, henholdsvis ESI og E2, hvoretter den andre part 59, 60 for mellomstasjonene kommuniserer med hverandre via en signalbane som er vist symbolsk med dobbeltpilen 61. Interaksjonen mellom Ul og ESI og interaksjonen mellom U2 og ES2 finner sted på samme måte som omtalt i forbindelse med figur 2, og ved bruk av de adresser som er vist på figur 10, hvori adressaten eller destinasjonsidentitet for Ul er betegnet Ul-ID og destinasjonen eller adresseidentitet for U2 er betegnet U2-ID. Ul har terminalidentitet T-ID og U2 har terminalidentitet T2-ID. Destinasjonsidentitet for Ul er Dl-ID, mens destinasjonsidentitet for U2 er D2-ID.

Det kan opptre forskjellige tilstander, avhengig av hvorvidt eller ikke mellomstasjonene ESI og ES2 er klar over hverandres eksistens. Det skal antas at Ul ønsker å kommuniserer med U2. Ul kaller opp sin ESI med sin kunde-ID, betegnet Ul-ID, og instruerer ESI til å søke kontakt med U2, som deretter blir å betrakte som adressaten og blir anropt av ESI med referanse D2-ID.

Dersom ESI kjenner til eksistensen av ES2 eller dersom ESI er i stand til å etablere ved hjelp av destinasjonsidentiteten D2-ID at U2 har en mellomstasjonstjeneste, dvs. at en mellomstasjon betjener U2, så trenger ikke ESI å etablere en forbindelse til ES2, men er i stand til å signalisere til ES2 via signalforbindelsen 61.

Dersom ESI ikke er klar over at U2 har en mellomstasjonstjeneste, kan ESI etablere en forbindelse til U2 idet det benyttes destinasjonsidentiteten D2-ID for U2. Den andre del 60 av ES2 terminerer forbindelsen og kan informere ESI om at forbindelsen til en mellomstasjon er blitt terminert. F.eks. kan dette finne sted på samme måte som utført med et konvensjonelt modem, der en håndhilseprosedyre blir produ-sert. Når mellomstasjonen ESI har informert at forbindelsen er terminert i en mellomstasjon, kan ESI svitsje til å kommunisere med ES2 via signalruten 61. Alternativt kan ESI signalere til ES2 på den etablerte forbindelse, og koble inn et modem og overføre ordrer eller instruksjoner til ESI på samme måte som når to modemer snakker med hverandre. På samme tid noterer ESI, i den transaksjon som er opprettet i signaleringsprosessen, at når ESI anropte U2 med D2-ID så svarte en mellomstasjon. Denne mellomstasjon har en signaleringsadresse og denne signaleringsadresse blir notert av ESI i transaksjonen. Neste gang ESI kaller opp U2, er det unødvendig for ESI å starte etablering av en forbindelse til ES2, idet man i stedet kan bruke signaleringsadressen for ES2.

Det finnes mange måter på hvilke mellomstasjonene kan kommunisere med hverandre. Oppfinnelsen foreslår et fundamen-talt prinsipp som kan implementeres på mange forskjellige måter. Oppfinnelsen er basert på det konsept at kommunikasjonen U1-U2 kan behandles som en kommunikasjon mellom ESI og Ul, en kommunikasjon mellom ES2 og U2, og en kommunikasjon mellom ESI og ES2. ESI og ES2 kontrollerer posisjonen for deres overordnede, henholdsvis Ul og U2, hva angår kommunikasjonen U1-U2, dvs. hvorvidt kommunikasjon skal aksep-teres nå eller senere, hvorvidt kommunikasjonen skal fullstendig forkastes eller hvorvidt eller ikke kommunikasjonen skal finne sted indirekte, via mellomstasjonene. Hvordan disse sistnevnte alternativer bringes til utøvelse og det tilhørende påkrevde utstyr er omtalt i søkers samtidige pa-tentsøknad med søkers referanse LM 5517.

Som et alternativ til den tidligere beskrevne fremgangsmåte for etablering av en forbindelse mellom Ul og U2, vil ESI ved mottagelse av forespørselen om kommunikasjon med kunde U2 fra sin kunde, kunne sende en møteordre, representert ved pilen 62, til en møtemekler av den art som er omtalt i nevnte patentsøknad med søkers referanse LM 5517. Møtemek-leren er ikke vist på figur 10. Møtemekleren vil deretter kontakte U2, hvilket er vist ved pilen 63, med forespørsel om et møte mellom Ul og U2. Når ES2 mottar denne forespør-sel for en forbindelse med sin kunde sender ES2 et varsel, representert ved den stiplede pil T2-ID på figur 1, til sin kunde U2, på den nevnte måte, hvoretter U2 kontakter ES2 og får kjennskap til den ønskede kommunikasjon med Ul. U2 informerer ES2 om sin posisjon. ES2 vil deretter informere møtemekleren om posisjonen for U2 i denne sammenheng. Denne prosedyre 62~^ ES2 -► varsel U2 vedvarer inntil mekleren (ikke vist) finner at posisjonen for begge parter Ul og U2 er fordelaktig hva angår den ønskede kommunikasjon, idet mekleren forbinder partene med hverandre. Alternativt kan mekleren sende en møteforespørsel til en møtemekler MA på den måte som er omtalt i den nevnte patentsøknad identifisert med søkers referanse LM 5517. Kunden U2 vil således også i dette tilfelle være i stand til å innta en kontinuerlig holdning til alle innkommende anrop, og å beslutte individuelt hvorvidt eller ikke kommunikasjonen skal finne sted nå eller senere, totalt forkastes eller skal finne sted indirekte ved hjelp av meldinger. Et eksempel på en slik melding er: "Jeg er opptatt i et møte akkurat nå, men dersom Ul ønsker å ringe meg om 30 minutter, vil jeg være forberedt på å akseptere etableringen av en forbindelse". På denne måte vil bruken av mellomstasjoner øke sannsynlig-

heten for at de to parter kan møtes.

Hver mellomstasjon kan dessuten forenkle sin overordnes kommunikasjon ved å tildele til alle de forskjellige adres-seidentiteter for en individuell ekstern bruker i de forskjellige nett som står til den eksterne brukers disposisjon, en kortadresse-ID som er felles for alle nett. Mellomstasjonen sammenstiller alle disse kortadresseidentite-ter. Når kunden ønsker å kontakte en spesifisert ekstern bruker, vil han bare angi den kortadresseidentitet som, f.eks. kan ha form av en digitalisert kombinasjon eller enklere, navnet på den eksterne bruker, og mellomstasjonen vil deretter oversette kortadresseidentiteten til de forskjellige destinasjonsidentiteter D-ID som den spesifiserte eksterne bruker har til disposisjon i de forskjellige nett.

Innledningsvis hva angår den andre utførelsesform for den oppfinnelse som er vist på figur 11, skal det nevnes den situasjon som finner sted når kunden endrer sin permanente boligadresse, f.eks. flytter til en annen del av et land eller flytter til et annet land. Det vil da være hensikts-messig for kunden å ta med seg sin mellomstasjon, slik at eksterne brukere på det nye boligsted er i stand til å kommunisere med U via dennes mellomstasjon ES. Eksterne brukere på tidligere boligsted vil være i stand til å kommunisere med U via en resepsjonist REC(F) lokalisert i det tidligere boligområdet. Hensikten med resepsjonisten er å motta gamle eksterne brukere (F) å tilby dem en viss grad av tjeneste. Det er også plikt for resepsjonisten å informere mellomstasjonen ES, som nå er lokalisert ved det nye boligsted, hvilken "gamle" ekstern bruker F ønsker å komme i kontakt med kunden, og denne mellomstasjon ES viderefører denne informasjon til kunden, på sin side. Resepsjonisten REC(F) kan også lagre innkommende og utgående meldinger og spille tilbake de opptegnede meldinger. I henhold til oppfinnelsen vil denne resepsjonistfunksjonalitet kunne oppnåes ved at den første part ES(F) 52, som håndterer kontakten med mellomstasjonen og eksterne brukere, blir distribuert i geografisk separate noder i et nett. Det er også mulig å distribuere denne del i en flerhet av nett og på forskjellige steder i hvert enkelt nett. Det er også mulig å distribuere delen 53 av mellomstasjonen idet denne del er betegnet ES(U) og håndterer kunden i geografisk fordelte noder, og å distribuere denne del i forskjellige nett. Dette gjør det mulig for kunden å komme i kontakt med sin mellomstasjon, nemlig via en resepsjonist REC(U).

Den andre utførelsesform som innbefatter fordelte funksjoner for håndtering av eksterne brukere F og kunder U, er vist på figur 11. I en tjenestenode 64 som er geografisk atskilt fra tjenesten 10, er det lokalisert en resepsjonist 65 som er betegnet med REC(F), som er i forbindelse med mellomstasjonen ES via en signalforbindelse 66. En annen tjenestenode 67 som er separat fra tjenestenoden 10, innbefatter en resepsjonist 68 betegnet REC(U), som er forbundet med mellomstasjonen ES via en signalforbindelse 69. Resepsjonisten 65 har en funksjonalitet som svarer til funksjonaliteten for den første mellomstasjonsdel ES(F) betegnet med 52. Resepsjonisten 68 har en funksjonalitet som svarer til en del av den andre mellomstasjonsdel 53, nemlig den del som terminerer kundeforbindelser. Resepsjonistene 65 og 68 blir realisert i form av datamaskiner med tilhørende programvare og maskinvare for kommunikasjon med eksterne brukere og med respektive mellomstasjoner. Resepsjonisten 68 er plassert et eller annet sted i et nett så tett som mulig i forhold til U, der resepsjonistfunksjonen kan utfø-rers. Resepsjonisten 65 er lokalisert så tett som mulig den eksterne bruker der resepsjonistfunksjonen kan utføres. F.eks. kan noden 10 være lokalisert i et land, noden 64 væ-re plassert i et annet land og noden 67 i et tredje land. Funksjonene for den første og andre mellomstasjonsdel 52, 53 kan krympes eller avkortes, fordi ES blir hjulpet av ES's lokaliserte resepsjonister 65, 68.

Resepsjonister utfører de nevnte funksjoner og er fortrinnsvis ikke utlevert til en individuell kunde U, men er i stand til å utføre generelle tjenester for et stort antall av kunder Ul, U2, U3,..., etc. Et eksempel på de tjenester som kan utføres av en resepsjonist, er å stille spørsmål, f.eks. "Hvem er du?", "Hva ønsker du?". Resepsjonister er i stand til å motta instruksjoner fra sine respektive kunder og å lagre meldinger fra eksterne brukere, presentere meldinger fra eksterne brukere på samme måte som mellomstasjonene i henhold til figur 9 oppfører seg i relasjon til eksterne brukere. Imidlertid vil mellomstasjonene ES fremdeles betjene en eneste kunde og bestemme de opera-sjoner som skal utføres hva angår eksterne brukere. De tjenester som går ut på å lagre meldinger, motta svar på spørsmål, etc, blir "kjøpt", men da av mellomstasjonen ES fra resepsjonisten 65, som tilbakefører resultatene til ES.

Kunden kan nå ønske å kommunisere med resepsjonisten 68, fordi han er mobil i et nett og fordi det er mer passende for U å kontakte resepsjonisten 68, fordi resepsjonisten geografisk befinner seg nærmere U enn mellomstasjonen ES. Naturligvis er resepsjonisten 68 ikke i stand til å fortel-le hvorvidt anropet som kommer fra U, ankommer fra en ekstern bruker eller fra U. Kunden U er da i stand til å iden-tifisere seg selv og resepsjonisten 68 vil da kontakte U's mellomstasjonen ES via signalforbindelsen 69, for derved å gi mulighet for kommunikasjon mellom U og ES. Alternativt vil kunden U kunne overlevere til resepsjonisten 68 en melding som deretter sendes av resepsjonisten til mellomstasjonen ES.

På samme måte som den første mellomstasjonsdel ES(F) 52 kan være distribuert i flere nett og til flere noder, kan en del av den andre mellomstasjonsdel ES(U), betegnet 53, nemlig den del som relaterer seg til enveis kommunikasjon med kunden, f.eks. personlig søking, være distribuert i forskjellige geografisk separerte noder og i forskjellige nett. Dette er vist på figur 12. I dette tilfelle vil den distribuerte del av den andre mellomstasjonsdel 52 ikke bli anropt av en resepsjonist, men av en varslingsagent AA eller utsendingsagent, fordi hele hensikten med den fordelte del er å personsøke etter kunde, dvs. å tjene som et bud som blir brukt av mellomstasjonen ES for å sende en melding, nemlig en varslingsmelding, til sin kunde U. Utførel-sesformen ifølge figur 2 innbefatter en flerhet av distribuerte varslingsagenter AAU 70, 71, 72 som er lokalisert i tre forskjellige nett NI, N2 og N3. Ved ønske om å altere kunden, instruerer den andre mellomstasjonsdel 53 hos ES varslingsagenten til å sende et varslingssignal i hvert av nettene Ni, N2 og N3 på samme måte som omtalt tidligere i forbindelse med figur 6. Denne ordre blir videreført til varslingsagentene via forskjellige signalruter, representert ved de stiplede piler 73, 74, 75. Varslingsagentene vil deretter sende varslingssignaler til kunden U via enveis transmisjon. Ett eller flere av disse varslingssignaler når U. Ved det illustrerte tilfelle vil kunden bli nådd av det varslingssignal som er vist ved den stiplede signalrute 76. Kunden U vil deretter kontakte den nærmeste resepsjonist. Kommunikasjonsprosedyren vil deretter skride frem på den måte som er omtalt i forbindelse med figur 11.

Sekvensvarslingen ES-^ U og anropet U—►ES som reaksjon på varslingssignalet, kan utføres i to innbyrdes uavhengige nett, f.eks. personsøkernettet og telefonnettet. Når det benyttes uavhengige nett, vil ES være i stand til å utføre personsøking etter U via forskjellige terminaler, og U vil være i stand til å bruke hvilken som helst selektert terminal når anropet U~^ ES skal utføres. Når det er nødvendig å utføre sekvensvarslingen ES"^U og anropet LI ► ES må utføres i et og samme nett, f.eks. i telefonnettet, er det ikke mulig for sekvensvarslingen ES"^U og anropet U->-ES å bli ut-ført uavhengig. Fra et modellsynspunkt vil varslingen ES U, f.eks. en surrende lyd i telefonapparatet bli å betrakte som en varsling fra varslingsagent AAU til U. Dersom U svarer telefonen vil denne aktivitet bli detektert av AAU og vil ut i fra modellsynspunkt bli å betrakte som om varslingsagenten AAU instruerer en resepsjonist REC til å håndtere den forbindelse som da blir opprettet (når U løfter telefonrøret). Alle prosedyrer fra denne resepsjonist REC og innover i nettverket (mot mellomstasjon ES) virker som omtalt i forbindelse med figur 12.

I forbindelse med alle de figurer som hittil er omtalt, vil signalrutene være vist med stiplede piler. Imidlertid trenger en signalrute ikke å innebære en direkte forbindelse mellom to noder eller en forbindelse som er intern i en no-de, men kan også innebære en forbindelse mellom to noder som er forbundet med et felles nett, eller til og med omfatte en signalrute som er etablert mellom en node i et første nett, idet denne node er forbundet via en portvei, og en node i et annet nett, på samme måte som beskrevet i søkers samtidige patentsøknad med søkers referanse LM 5516 (figur 7) . Figur 13 er et generelt riss som viser den generelle omgi-velse hvori oppfinnelse finner anvendelse. Figuren viser tre telekommunikasjonsnett NI, N2, N3, i hvert av hvilke kunden U har en resepsjonist 65(1), 65(2), 65(3) og en varslingsagent 70(1), 70(2), 70(3). Med det viste eksempel er kundemellomstasjonen ES lokalisert stasjonært i nettet N2, men for enkelthets skyld er denne vist noe over det "skylignende" nett N2. For enkelthets skyld er også resepsjonisten 65(1) og varslingsagenten 70(2) tegnet på et nivå sammen med mellomstasjonen ES noe lengre oppe på figur 13. Figur 13 viser også en funksjonalitet betegnet NA, som representerer en møtearrangør av den art som er omtalt i sø-kers samtidige patentsøknad, med søkers referanse LM 5516, med tittel "A method of establishing a connection". I nettet N2 befinner det seg også en node 77 hvori det finnes en svitsj, som kan være en kretskoblet svitsj eller en pakkekoblet svitsj, avhengig av de typer forbindelser som benyttes i nettet N2. Endelig omfatter utførelsesformen også en flerhet av databaser 78(1), 78(2) og 78(3). Disse databaser innbefatter informasjon hva angår i hvilke nett mellomstasjonene for forskjellige kunder er å finne, samt aksessporter til respektive mellomstasjoner. Denne informasjon, eller data, er opplistet i tabeller. En resepsjonist har aksess til tabellene i databasen. En resepsjonist er forbundet med hvert nett og har en gitt tjeneste, blant annet å motta innkommende anrop fra eksterne brukere F og å sikre at hvert innkommende anrop blir betjent. En ekstern bruker F utfører et anrop og angir kundens D-ID som destinasjonsadresse. Anropet blir rutet via nettet NI på en forbindelse 79 og ankommer ved resepsjonisten 65(1). Resepsjonisten slår opp i tabellene i sin database 78(1) for å finne den mellomstasjon som kunden anropte. Resepsjonisten vil deretter kontakte kundemellomstasjonen ES for å finne ut hvordan anropet skal håndteres. Denne forespørsel blir effektuert via en signalrute symbolisert med den stiplede pil 80. Mellomstasjonen svarer på resepsjonistens spørsmål på basis av de instruksjoner som tidligere er gitt til mellomstasjonen av kunden U, og svaret blir sendt tilbake til resepsjonisten via signalnettet. Svaret er symbolisert med den stiplede pil 81. Resepsjonisten utfører nå en dialog med den eksterne bruker via den innkommende forbindelse 97, og avleverer den tjeneste som anropet krever. Det neste trinn er for resepsjonisten 65(1) å overføre en form for overlevering av informasjon til mellomstasjonen ES, via den nevnte signalrute 80. Nå kan det oppstå to forskjellige sett av tilstander, nemlig at mellomstasjonen krever ytterligere instruksjoner fra sin kunde, eller at mellomstasjonen kan håndtere det innkommende anrop umiddelbart. Disse to forhold er representert skjematisk ved den strekpunkterte linje 82. Dersom det er unødvendig for mellomstasjonen å skaffe ytterligere instruksjoner, vil det ikke være nødvendig å gjøre noe, og ingen signalering til høyre for linjen 82 vil finne sted, i stedet vil mellomstasjonen håndtere anropet og avlevere den tjeneste som man har avtalt mellom mellomstasjonen og kunden U. Når mellomstasjonen krever ytterligere instruksjoner fra sin kunde, eller er blitt instruert om å kontakte kunden, vil mellomstasjonen sende en instruksjon til varselagenten 70(2), slik dette er vist ved den stiplede linje 83. Varselagenten 70(2) sender deretter en varsling til kunden, slik dette er vist ved den stiplede pil

84. Ved en foretrukket utførelsesform kan denne varslingen overføres via et personsøkersystem med et brett dekningsom-råde, f.eks. dekkende hele landet. Varslingssignalet har bare til hensikt å varsle kunden hva angår det forhold at noe har skjedd, og at han bør kontakte sin mellomstasjon. Kunden vil nå anrope sin mellomstasjon idet han bruker den "hemmelige" aksessport, dvs. U-ID. Anropet er symbolisert med den heltrukne pil 85. Anropet ankommer ved en resepsjonist 65(2) i nettet N2 og resepsjonisten kontrollerer sin database 78(2) for å sikre seg informasjon om den mellomstasjon som har tilknytning til den destinasjonsadresse som er gitt i det innkommende anrop. Resepsjonisten 65(2) finner at aksessporten som ble anropt, er "hemmelig", og at det derfor er kunden som anroper og ønsker å komme i kontakt med sin mellomstasjon. Resepsjonisten sender en varsling til mellomstasjonen, representert ved den stiplede pil 86. Mellomstasjonen ES forespør resepsjonisten om formålet med varslingen, representert ved den stiplede pil 87, og resepsjonisten informerer mellomstasjonen ES om at kunden ønsker å kontakte sin mellomstasjon. Det kan nå finne sted kommunikasjon mellom kunden U og mellomstasjonen ES idet resepsjonisten utgjør mellomstasjonsdelen. Dersom kunden U bestemmer seg for at en forbindelse skal etableres med den eksterne bruker F, sender kunden en tilsvarende instruksjon til mellomstasjonen, via forbindelsene 85, 86. Som reaksjon på dette sender mellomstasjonen ES ut en møteordre til en møtearrangør MA, slik dette er vist med den stiplede pil 88. Den måte som møtearrangøren fungerer på er omtalt i ytterligere detalj i søkers samtidige patentsøknader med sø-kers referanser LM 5517 og LM 5516. Møtearrangøren alloke-rer møtestedet til noden 77 og samler inn to IA-nummer fra denne node, slik dette er vist ved den stiplede pil 89. Disse IA-numre er omtalt i ytterligere detalj i søkers pa-tentsøknad med søkers referanse LM 5518. Møtearrangøren sender et av disse IA-nummer, IA-nrl, til resepsjonisten 65(1) slik dette er vist ved den stiplede pil 90, og sender den andre av nevnte IA-nummere, IA-nr2, til den andre resepsjonist 65(2), slik det er vist med den stiplede pil 91.

Resepsjonisten 65(1) vil deretter anrope noden 77 samtidig som man tilkjennegir nevnte IA-nrl og vil internt forbinde det innkommende anrop 78, betegnet F-REC-ID med den port fra hvilken anropet avgår. En forbindelse med noden 77 blir etablert på denne måte. Denne forbindelse er representert ved den heltrukne linje 92. På lignende måte vil resepsjonisten 65(2) etablere en forbindelse med noden 77, representert ved den heltrukne linje 93, og vil internt forbinde denne port som har forbindelsen 85 og som har referanse U-ID, med den port fra hvilken forbindelsen 93 avgår, eller originerer. Disse porter hvor i anropet 92 og anropet 93 originerer, blir deretter forbundet sammen i noden 77. Forbindelsen mellom den eksterne bruker F og kunden U blir nå etablert, idet denne forbindelse tar form av et møte som blir plassert i noden 77. Når indirekte kontakt skal etableres mellom den eksterne bruker F og kunden U vil den eksterne bruker ha en melding for avlevering til mellomstasjonen ES, som derved lagrer meldingen. Alternativt lagrer den eksterne bruker F meldingen på et eller annet sted i nettet NI og informerer mellomstasjonen ES om adressen for lagringsstedet i nettet samtidig som det også fremskaffes en referanse, betegnet L-REF, til denne spesifikke melding. Etter å ha mottatt varselet 84, beordrer kunden U at meldingen skal hentes inn, i henhold til pilene 85, 86, 87, hvilket informerer mellomstasjonen om lagringslokasjonen og kundereferansen L-REF, og kunden kan deretter velge mellom enten å hente inn meldingen selv eller kan instruere mellomstasjonen om å hente inn meldingen og videreføre den til kunden.

Det vil forståes fra alle de tilfeller som er omtalt tidligere under henvisning til figur 13, at mellomstasjonen ES er stasjonær i et nett, og at mellomstasjonen kan lagres hvor som helst i nettet. Det eneste mellomstasjonen trenger å vite er lagringslokasjonen for meldingen sammen med referansen L-REF for den spesifikke melding. Kunden U kan pluk-ke ut meldingen fra lagringslokasjonen fra et hvilket som

helst punkt i nettet, forutsatt at kunden er i besittelse

av nevnte referanse L-REF sammen med den informasjon som tilkjennegir meldingslagringslokasjonen, dvs. en destinasjonsadresse for en lagringslokasjon. Når kunden U finnes i det samme nett som det meldingen er lagret i, vil mellomstasjonen anrope lagringslokasjonen med den nevnte destinasjonsadresse. På den annen side, når meldingen blir lagret i et nett som er forskjellig fra det nett hvori kunden U er å finne når kunden ønsker å hente inn meldingen, er det nødvendig at konversasjonsutstyr finnes mellom kundens nett og det nett hvori meldingen er lagret. De mekanismer som styrer slikt konversasjonsutstyr finner man omtalt i søkers samtidige patentsøknad med søkers referanse LM 5516.

Figur 14 er et skjematisk blokkdiagram som viser en mellomstasjon ES. Mellomstasjonen omfatter en datamaskin 94 som styres av forskjellige programmer 95, 96, 97, 98. Program-mene samvirker med datamaskinen og med første funksjonaliteter Fl i form av organer 99 som indikerer den type signaler med hvilke anropet blir effektuert, samt selekterings-organer for selektering av tilsvarende kommunikasjonsut-styr: taleinformasjonsutstyr 100, en telefonsvarerinnret-ning 101 og utstyr for kommunikasjon med elektronisk post 102 samt andre konvensjonelle ikke viste kommunikasjonsor-ganer. Disse funksjonaliteter 99 - 102 har til formål å kommunisere med eksterne brukere. Tilsvarende vil man også finne andre funksjonaliteter F2 for kommunikasjon mellom mellomstasjonen og brukeren U, nemlig i form av et modem

103, taleinformasjonsutstyr 104 samt utstyr for kommunikasjon med mobiltelefoni 105. Når mellomstasjonen kommuniserer med en resepsjonist via bare et signalnett, dvs. et da-takommunikasjonsnett, vil mellomstasjonen innbefatte en funksjonalitet for slik kommunikasjon, nemlig utstyr 106,

f.eks. et modem. Når mellomstasjonen bruker en varslingsagent, f.eks. en varslingsagent i kun et kommunikasjonsnett, nemlig datakommunikasjonsnettet, vil det også foreligge utstyr 107, f.eks. et modem som har funksjonaliteten for slik kommunikasjon. I henhold til den foretrukne utførelsesform for oppfinnelsen, vil disse funksjonaliteter finnes på tje-

nesteplanet og trenger således ikke å være fysisk plassert i de noder i de forskjellige nett hvori mellomstasjonen ES er å finne.

Programmet 95 samvirker med de første funksjonaliteter Fl for å motta innkommende anrop, opptegning av disse anrop og tildeling av en identifikasjonsreferanse F-REC-REF til det aktuelle anrop. I henhold til en foretrukket utførelsesform for oppfinnelsen vil et innkommende anrop bevirke at programvaren oppretter et forbindelsesindivid 108 i form av en opptegning som er sammensatt av flere felter, hvori opptegningen blir identifisert av den nevnte identifikasjon eller av en peker som refererer til F-REC-REF. De forskjellige opptegninger kan f.eks. omfatte informasjon hva angår den adresse fra hvilken anropet ankom, det tjenestenivå på hvilket mellomstasjonen skal svare anropet, hvorvidt eller ikke en varsling er blitt sendt til kunden, motta instruksjoner fra kunden hva angår hvordan anropet skal håndteres, forholdsregler for etablering av forbindelser, etc. Således vil det bli fremskaffet en opptegning for hvert innkommende anrop og denne opptegning bli bibeholdt og blir ikke annullert før alle parter, ekstern bruker, kunde og mellomstasjon er enige om at kommunikasjonen skal termineres. Hver part kan referere til identiteten av det individuelle anrop gjennom nærværet av opptegningen. Programseksjonen 96 innbefatter programvare for varsling av kunden ved hjelp av en av funksjonalitetene F2, og programseksjonen 97 innbefatter programvare for etablering av en forbindelse mellom en ekstern bruker og kunden U, og programvaren 98 kan være en annen type programvare som er tiltenkt andre tjenester som

opptrer mellom kunden og mellomstasjonen.

Selv om det ikke er vist på figur 14, så skal det forståes at det mellom den første og andre funksjonalitet Fl og F2 kan være plassert omformerutstyr som har som funksjon å

konvertere signaler som eksempelvis ankommer på et teleksnett til signaler som aktiviserer taleinformasjonsutstyret 104, hvilket tilkjennegir den tekstinformasjon som ankommer

på teleksnettet i form av talesignaler til kunden. Selv om det ikke er vist, kan annet omformerutstyr være anordnet for omforming av signaler fra hvilke som helst av f.eks. nettene NI, N2 og N3 til hvilke som helst av f.eks. nettene NI, N2 og N3.

Systemet kan også omfatte andre funksjonaliteter som blir fremskaffet ved hjelp av utstyr som gjør det mulig for mellomstasjonen å motta på en og samme fysiske linje, om enn ikke samtidig, talesignaler, telekssignaler, datakommunika-sjonssignaler, telefaks eller faksimilesignaler eller andre typer signaler i henhold til en annen signaleringsprotokoll f.eks. signalanalyse av det anropende signal, fortrinnsvis dennes håndtrykksignaler, samt aktivisering av tilsvarende programvare og maskinvare som kreves for kommunikasjon, når denne signaltype har blitt etablert.

Figur 15 er et skjematisk blokkdiagram som viser en geografisk isolert resepsjonist 65 som er innlemmet i de utførel-sesformer som er vist på figur 11. Resepsjonisten er konstruert hovedsaklig på samme måte som mellomstasjonen ES og innbefatter en datamaskin 109 som har et program 110 for å motta og å opptegne innkommende anrop, et program 111 for å overføre varslingssignaler til mellomstasjonen ES, samt et program 112 for å etablere forbindelser med mellomstasjonen. Resepsjonisten innbefatter også funksjonaliteter i likhet med funksjonalitetene Fl på figur 14, for å kommunisere med eksterne brukere, samt en tredje funksjonalitet F3, f.eks. et modem 113, for kommunikasjon med mellomstasjonen. Denne tredje funksjonalitet samvirker med programmet 111. For hvert innkommende anrop oppretter datamaskinen i resepsjonisten et forbindelsesindivid 114, f.eks. i form av en opptegning som innbefatter en referanse F-REC-REF, som forbinder forbindelsesindividet med det aktuelle innkommende anrop, og også innbefatter et felt som tilkjennegir hvorfra anropet ankommer, samt også den port på hvilken anropet ankommer, og innbefatter ytterligere et felt som tilkjennegir tjenestenivået som skal tilbys den eksterne

bruker.

Figur 16 er et skjematisk blokkdiagram som viser en geografisk isolert varslingsagent, f.eks. 70(2) som er konstruert i likhet med resepsjonisten, med det unntak at funksjonaliteten for kommunikasjon med eksterne brukere er erstattet

med funksjonalitet for enveis kommunikasjon med kunden U, hvilket i det foreliggende tilfelle således vil innbefatte funksjonaliteten vedrørende personsøking i forskjellige nett. Datamaskinen i varslingsagenten er betegnet med 115 og samvirker med programvare 116 for å varsle kunden U via selekterte personsøkernett ved bruk av utstyr 117 for dette formål, programvare 118 for å opptegne innkommende tilde-linger fra mellomstasjonen ES, samt programvare 119 for å opprette overleveringsindivider som reaksjon på en overlevering som kommer inn fra mellomstasjonen ES.

Maskinvaren og programvaren hos mellomstasjonen ES gjør det mulig for mellomstasjonen å fungere som en personlig elektronisk sekretær i forhold til en flerhet av forskjellige kunder. For å kunne realisere denne multi-sekretærfunksjon må systemet dessuten omfatte maskinvare og programvare for overvåkning av aksessportene for de respektive kunder.

En node kan omfatte funksjonaliteten som vedrører realise-ring av resepsjonister samt varslingsagenter for mange brukere .

Det skal forståes at den beskrevne oppfinnelses utførelses-former kan modifiseres og varieres på mange måter innenfor omfanget av det oppfinneriske konsept. Det eksempel som er vist på figur 1, er ikke begrenset til de viste antall nett og heller ikke til de viste typer nett. Flere nett og andre typer nett og andre kombinasjoner av nettyper vil kunne forekomme.

Claims

1. Fremgangsmåte for å støtte kommunikasjon til og fra en første bruker (U) som ønsker mulighet for kommunikasjon med andre eksterne brukere (F), idet kommunikasjon mot den før-ste bruker finner sted via en mellomstasjon (ES) som kommuniserer som mottagende del i forhold til de eksterne brukere (F) i henhold til forhåndsdefinerte instruksjoner gitt av den første bruker, heretter betegnet som kunden (U), nevnte mellomstasjon, avhengig av nevnte instruksjoner, (a) følger enten et forhåndsdefinert prosedyre eller (b) etablerer kommunikasjon med kunden slik at kunden vil være i stand til å dynamisk ta stilling til hvordan de enkelte anrop skal håndteres, karakterisert ved følgende trinn: - å tilveiebringe et miljø i hvilket en ekstern bruker (F) kan kommunisere med kunden (U) over flere forskjellige telekommunikasjonsnett (N1-N3), - å gi kunden (U), i hvert av nevnte telekommunikasjonsnett, en første og en andre adresse (henholdsvis D-ID og U-ID) , - å terminere den første og den andre adresse i nevnte mel-lomstas j on, - en ekstern bruker (F) bruker den første adressen for et innkommende anrop til kunden, - kunden (U) bruker den andre adresse (U-ID) for utgående anrop til en ekstern bruker (F), i dette tilfellet etablerer mellomstasjonen i sin tur en forbindelse med den anropte eksterne bruker (F), - mellomstasjonen (ES) kommuniserer en anropende eller en anropt ekstern bruker (F) over et første telekommunikasjonsnett (NI, N2, N3) og med kunden (U) over et andre telekommunikasjonsnett (N1-N3) som kan være, eller ikke være identisk med det første nett.

2. Fremgangsmåte i henhold til krav 1, karakterisert ved at når mellomstasjonen (ES) anropes av en ekstern bruker (F) gjør mellomstasjonen følgende: - lagrer en identifikasjon (F-REC-REF) som er relatert til anropet, - melder fra til kunden (U) over et av de andre telekommunikasjonsnett at et anrop har ankommet. Som respons på dette anroper kunden (U) mellomstasjonen (ES) for å spørre hvorfor varslingen har blitt sendt, og tilveiebringer instruksjoner om hvordan anropet skal behandles.

3. Fremgangsmåte i henhold til krav 2, der varslingen skal forstås av kunden som en varsel om at noe har funnet sted, karakterisert ved at: - mellomstasjonen forespør instruksjoner om hvordan anropet skal behandles, og - gjennomfører trinn (a) eller trinn (b) ovenfor avhengig av de gitte instruksjoner.

4. Fremgangsmåte i henhold til krav 3, karakterisert ved at kunden (2) instruere mellomstasj onen: - å umiddelbart etablere kommunikasjon med den eksterne bruker (F) over et av de første telekommunikasjonsnett, og - å levere en forhåndsdefinert melding til den eksterne bruker uten å etablere umiddelbar kommunikasjon med nevnte eksterne bruker.

5. Fremgangsmåte i henhold til krav 4, karakterisert ved at den første adresse (D-ID) er kjent for eksterne brukere, mens den andre adresse (U-ID) bare er kjent for kunden (U).

6. Fremgangsmåte i henhold til krav 5, karakterisert ved at - kunden (U) utfører et utgående anrop til den eksterne bruker (F) over et valgt nett ved å bruke den andre adresse (U-ID) i det valgte nett, - kunden informerer mellomstasjonen i nettet i hvilket den ønskede kommunikasjon med den eksterne bruker skal finne sted, og mellomstasjonen initierer etableringen av en forbindelse med den eksterne bruker (F).

7. Fremgangsmåte i henhold til krav 6, der mellomstasjonen har flere aksessporter (30-39) i et og samme telekommunikasjonsnett, karakterisert ved at mellomstasjonen (ES) er delt (ES(1), ES(2)..) og betjener flere kunder (Ul, U2, U3..) samtidig.

8. Fremgangsmåte i henhold til krav 7, der en ekstern bruker kommuniserer gjennom sin egen mellomstasjon (ES2), karakterisert ved at den eksterne brukers (F) mellomstasjon (ES2) og kundens (U) mellomstasjon (ESI) kommuniserer med hverandre på vegne av sine respektive kunder .

9. Fremgangsmåte i henhold til krav 8, karakterisert ved at initiering av den ønskede kommunikasjon effektueres av en av mellomstasjonene som kontakter en møtemegler (62).

10. Fremgangsmåte i henhold til krav 1, der mellomstasjonen har en første del (52) for kommunikasjon med eksterne brukere og en andre del (53) for kommunikasjon med kunden, karakterisert ved at - den første del (52) av mellomstasjonen (ES) er distribuert, og - de distribuerte deler, betegnet resepsjonister (REC), kommuniserer med den gjenværende første del (ES(F)) til mellomstasjonen over signalruter (66, 69).

11. Fremgangsmåte i henhold til krav 10, karakterisert ved at resepsjonistene (65, 68) er plassert i lokasjoner som geografisk er isolert fra lokasjoner der mellomstasjonen (ES) er plassert.

12. Fremgangsmåte i henhold til krav 11, karakterisert ved at når kunden (U) tem-porært er lokalisert på et annet sted enn bopelen, tar kunden (U) mellomstasjonen (ES) med seg.

13. Fremgangsmåte som angitt i krav 12, karakterisert ved at - eksterne brukere lokalisert ved sine bopeler betjenes av resepsjonister (65) lokalisert i nærheten av nevnte bopeler, - resepsjonistene disponeres i forskjellige telekommunikasjonsnett, og - resepsjonistene har kontakt med mellomstasjonen (ES) ved kundens temporære tilholdssted.

14. Fremgangsmåte som angitt i krav 13, karakterisert ved at - resepsjonistene (65, 68) er disponert på forskjellige geografiske lokasjoner og i forskjellige nett, og - alle resepsjonistene kommuniserer med den andre del (8) til den felles mellomstasjon.

15. Fremgangsmåte som angitt i krav 14, karakterisert ved at - den andre mellomstasjonsdel (53) er distribuert, - de distribuerte andre mellomstasjonsdeler, her betegnet varslingsagenter (AAU) kommuniserer med den gjenværende andre mellomstasjonsdel (ES(U)) over signalruter (73-75), og - ved at varslingsagentene varsler kunden (U).

16. System for å støtte kommunikasjon for en første bruker (U) som ønsker å være i stand til å kommuniserer med eksterne brukere (F), idet kommunikasjon mot den første bruker finner sted via en mellomstasjon (ES) som kommuniserer som mottagende del i forhold til de eksterne brukere (F) i henhold til forhåndsdefinerte instruksjoner gitt av den første bruker, heretter betegnet som kunden (U), nevnte mellomstasjon, avhengig av nevnte instruksjoner, (a) følger enten en forhåndsdefinert prosedyre eller (b) etablerer kommunikasjon med kunden slik at kunden vil være i stand til å dynamisk å ta stilling "til hvordan de enkelte anrop skal håndteres, nevnte system omfatter: - en første resepsjonist (REC(U)) disponert på en første lokasjon og utstyrt med funksjonalitet for anrops- og meldingsrelaterte tjenester til og fra kunden (U), - en andre resepsjonist (REC(F)) disponert ved en andre lokasjon og utstyrt med funksjonalitet for anrops- og meldingsrelaterte tjenester fra en ekstern bruker (F) som ønsker kommunikasjon med kunden (U) , karakterisert ved at - nevnte andre resepsjonist videre er utstyrt med anrops-og meldingsrelaterte tjenester mot en ekstern bruker (F) som ønsker kommunikasjon med kunden (U), - nevnte mellomstasjon (ES) har signalforbindelse med den første og den andre resepsjonist for å detektere resepsjo-nistaktiviteter og for å varsle kunden (U) om at aktivitet har forekommet hos en av resepsjonistene, - nevnte mellomstasjon (ES) har utstyr for å betjene den eksterne bruker (F) i henhold til nevnte instruksjoner, - nevnte kunde (U) har en første (D-ID) og en andre (U-ID) adresse, begge er terminert i mellomstasjonen (ES), - den første adresse brukes av eksterne brukere for innkommende anrop til kunden, - den andre adresse brukes av kunden (U) for et utgående anrop til en ekstern bruker (F), mellomstasjonen etablerer i dette tilfellet en forbindelse med den anropte eksterne bruker (F).

17. System i henhold til krav 16, karakterisert ved at en varslingsagent (AAU) som er disponert ved en tredje lokasjon plassert mellom mellomstasjonen (ES) og kunden (U) for å varsle kunden (U) om at aktivitet har funnet sted hos en av resepsjonistene, ved mottak av et oppdrag fra mellomstasjonen (ES) over en signalforbindelse.

18. System i henhold til krav 17, der de eksterne brukere (F) har et antall telekommunikasjonsnett (NI, N2) til deres disposisjon, karakterisert ved at - hver av nevnte telekommunikasjonsnett inneholder minst én resepsjonist, og - mellomstasjonen (ES) har et antall terminaler (11, 12, 13) hvor hver er koblet til en respektiv port (17, 18, 19) til hvert respektive nevnte telekommunikasjonsnett (NI, N2) .

19. System i henhold til krav 18, karakterisert ved at - selektive kombinasjoner av en eller flere resepsjonister (REC(U), REC(F)), varslingsagenter (AAU), og mellomstasjoner (ES), er samlokalisert i en felles fysisk node.

20. System i henhold til krav 19, karakterisert ved at - mellomstasjonen (ES) inneholder første programvare og/eller hardware (Fl) for kommunikasjon med eksterne brukere over første telekommunikasjonsnett (NI, N2, N3), og en andre programvare og/eller hardware (F2) for kommunikasjon med kunden (U) over andre telekommunikasjonsnett (NI, N2, N3) .

21. System som angitt i krav 20, karakterisert ved at - mellomstasjonen (ES) inneholder en datamaskin (17) som har programvare (95-98) for - å motta og registrere innkommende anrop i samarbeid med nevnte første programvare og/eller hardware, - å produsere en kundevarsling ved samarbeid med nevnte andre programvare og/eller hardware (F2), og - å initiere en forbindelse mellom kunden (U) og en ekstern bruker (F) i samarbeid med den første og andre programvare og/eller hardware (Fl og F2) .

22. System i henhold til krav 21, karakterisert ved at - den første programvare og/eller hardware (Fl) inneholder signaltypeidentifiserende middel (99) som fungerer slik at den identifiserer signaltypene anropet er laget av, og se-lektormiddel for å selektere korresponderende kommunika-sjonsutstyr for den eksterne bruker.

23. System i henhold til krav 22, karakterisert ved at - en resepsjonist inneholder en første datamaskin (109) som har nevnte første programvare og/eller hardware (Fl) for kommunikasjon med eksterne brukere og en tredje programvare og/eller hardware (F3) for kommunikasjon med mellomstasjonen (ES) .

24. System i henhold til krav 23, karakterisert ved at - en varslingsagent (AA) inneholder en andre datamaskin (115) med utstyr (117) og programvare (118) for å varsle kunden.

25. System i henhold til krav 24, karakterisert ved at - et antall varslingsagenter (AAU) er disponert i et antall av nevnte nett (Ni, N2, N3).

26. System i henhold til krav 17, karakterisert ved at - mellomstasjonen (ES) inneholder en katalog med ekstern bruker destinasjonsadresser i forskjellige nett, og - ved at det blir brukes en felles kortadresse for de forskjellige destinasjonsadressene i forskjellige nett som en individuell ekstern bruker har til sin disposisjon, kunden refererer til denne felles kortadresse.