NO149988B - Ski med en polyetylensaale - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse -vedrører ski med en polyetylensåle hvilken har en korrugering som letter stigning, men bare påvirker gliden lite, av smalnende, langstrakte, bøyelige, i hele sin lengde skrånende fremspring, hvilke med de deler som er fjernest fra skien skråner hen mot skiens bakre ende, og en fremgangsmåte ved fremstilling av en korrugering på polyetylensålen som i det minste strekker seg over en del av skiens lengde, hvilken letter stigning, men likevel bare påvirker glien liten, idet sjikttykkelsen til korrugeringen ligger i størrelsesorden 0,1 mm og fremspringene som danner korrugeringen peker med sine fri ender mot skiens ende, spesielt ifølge et av kravene 1-5, idet glisålen slipes slik ved tørrsliping med en grov slipeskive at det dannes et symmetrisk slipebilde i forhold til skiens symmetriplan.

Med sjikttykkelse menes her avstanden fra bunnen på gropene mellom de enkelte fremspring av korrugeringen til spissene av fremspringene, idet man på grunn av de ujevnheter som alltid er ti]stede i praksis ved korrugeringen alltid måler middelverdier for sålens nivå og spissenes nivå. Utsagnet at fremspringene med de deler som vender vekk fra skiene skråner mot skienden, skal altså også omfatte at enkelte fremspring ikke har en sådan skråning, så lenge som antallet av disse fremspring som ikke har skråningen, er forholdsvis lite i sammenligning med antallet av fremspringene iføl-ge definisjonen. Med størrelsesorden menes her den størrel-sesorden som tilsvarer tierpotensen, idet avgrensningen av størrelsesordenen overfor den etterfølgende henholdsvis ne-ste lavere skjer eksponentielt, altså omfatter størrelsesor-den 10x omtrent området fra iq^' 1/ 2^ til io(<x+1/2>). Dette området lar seg enkelt definere ved at det går fra omtrent en tredjedel av den karakteriserende tierpotens til omtrent tre ganger denne.

Slike ski er kjent fra Søkerens tyske Offenlegungsschrift 2610552 eller US patent 4118050.

Ved de kjente ski består korrugeringen av sliperiller som går på tvers av gåretningen. Korrugeringen har følgelig en skiftende struktur, og det dannes ribber og daler som strekker seg på tvers av skiens lengderetning mer eller mindre skarpkantet og går over i de tilgrensende. I ribbe-nes spissområder er disse freset ut og gjennom en etterbe-handling skrånet mot skiens ende. Denne skråningen mot skienden er beskjeden ved den kjente ski. Da det korrugerte området hos den kjente skien likevel bare ligger under bin-dingsområdet og der strekker seg fra én tredjedel til to femtedeler av skiens lengde, oppnås ved den kjente ski overfor andre tidligere kjente ski med frasparkhjelp gjennom skjellprofilering en vesentlig forbedring ettersom ikke bare gliegenskapene forbedres gjennom tverrslipingen, men dertil også sikkerheten mot å gli tilbake under stigning/

i det minste likeledes ved en isete løype. Den kjente frik-sjonen på midten av skien er ikke meget forstyrrende ved den kjente ski, da skiløperens vekt i glifasen ikke ligger fullstendig på den ene ski, mens den ved fraspark og stigning i den avgjørende fase fullstendig ligger på den ene ski og denne derigjennom med sin midtre, oppadbuede del trykkes ned i snøen, slik at tverrprofileringen kommer sterkt i inngrep med snøen.

Videre er en ski kjent fra østerrisk patent 317.734 som har en såle av kunststoff såsom polyester, epoksyd, polyuretan eller fenolharpiks hvori plysj lignende tekstilvev er slik innsatt at dets opprettstående fibere minst når sålens glideflate. De opprettstående fibere kan derunder i sine endeområder ha en svak krumning mot den bakre skiende. At fiberspissene stikker ut fra glioverflaten skal oppnås gjennom avslipning av såleglideflaten. Tekstilfiberene kan derunder stikke opptil 1 mm ut fra såleoverflaten. En slik utførelse er lite brukbar i praksis. Ved avslipning av kunststoffoverflaten blir nemlig de oppstående tråder av det innsatte tekstil ikke stående, men avslipes også. Velger man en tekstil av vesentlig hardere materiale enn sålen, kan man likevel oppnå at fiberene står ut fra sålens overflate gjennom avslipning. Disse harde fibere har likevel dårlige gliegenskaper og hindrer derfor at skien glir fremover når de stikker langt nok ut, for å gi et virkelig fraspark eller stigningshjelp. Videre fester is seg lett i stor grad i en slik såle. Dertil byr innsetning av et slikt tekstil med en plysj inn i et tynt grunnstoffsjikt som er egnet som skisåle, på betydelig tekniske vanskeligheter, spesielt når det forlanges at plysjens oppstående tråder i det minste med spissene har en jevn skråning i en bestemt retning. Følgelig nådde denne utvikling til tross for sin

i første omgang øyensynlig besnærende grunntanke ikke noen praktisk anvendelse.

Foreliggende oppfinnelse forbedrer både glideegenskapene og stigeevnen (altså skiens motstand mot å gli bakover ved stigning henholdsvis fraspark) hos den innledningsvis skis-serte ski betydelig. Videre kan skien ifølge oppfinnelsen med liten teknisk innsats og på utmerket reproduserbar måte utstyres med den ønskede stige og frasparkhjelp.

Ifølge foreliggende oppfinnelse løses den omtalte oppgave

ved at fremspringene til korrugeringen, hvis sjikttykkelse er av størrel*-sesorden 10 -1mm, er sagkantede tenner av glidsålens høymolekylære polyetylen idet tennene er anordnet overlappende i en tetthet på mer enn 1000 tenner pr. cm 2, slik at en glidning av skien på fri flateområde mellom tennene unngås. I motsetning til den forut omtalt

teknikkens stand består fremspringene av korrugeringen ved oppfinnelsen altså ikke lenger av tverr-ribber med bakover bøyde egger, men av de i hele sin lengde bøyde til skrånende uregelmessig anordnede tenner som skrår mot skienden. I motsetning til teknikkens stand ifølge det ovenfor nevnte øster-riske patent, ved hvilket de oppstående tråder av tekstilma-terialet stikker ut fra sålen,er fremspringene av korrugeringen ifølge foreliggende oppfinnelse av det samme fremragende glidende materiale som sålen. De har dertil heller ikke form av korte tråd- eller fiberender, men form av tenner. De kan også skråne vesentlig sterkere mot sålens plan henimot skienden enn det er mulig ved de oppstående tråder i en tekstil.

Tennene i betydningen ifølge foreliggende oppfinnelse er fremspring med liten tykkelse som smalner fra begynnelsen på sålen mot sin frie ende, hvorunder den frie enden er utformet som spiss eller som egg, hvor sistnevnte igjen kan være dannet av flere takker eller som gjennomløpende egg. Når tennene ender i en egg, bør eggen eller den midtre del av eggen i det minste gå i det vesentlige på tvers av skiens lengderetning og parallelt med sålens overflate ved den største delen av tennene. Det er klart at eggen derunder i det minste hos nesten alle tenner bør peke hen mot skienden. Eggene til tennene ender ofte også klaffaktig og fillete, idet de klaff-formede deler også kan være bølgete.

Størrelsen til tennene er meget liten ifølge oppfinnelsen. Når også sjikttykkelsen til det ru sjikt som dannes av tennene i hele området kan ligge på størrelsesorden 10 mm, foretrekkes det at denne sjikttykkelsen ligger mellom 0,06 mm og 0,1 mm. De beste erfaringer ble hittil gjort med en sjikttykkelse på ca. 0,08 mm.

Tennene bør være anordnet tett nok til å unngå at ski-

en glir på flateområdene mellom de enkelte tenner, idet hver tann da måtte pløye gjennom sneen. Fortrinnsvis er tennene anordnet så tett at de liksom hårene til en glatt pels eller skjellene til en fisk overlapper hverandre og dekker sålen. Ettersom de er av samme materiale som sålen, nemlig polyetylen (i det følgende kort kalt PE), har de dette materialets gode gliegenskaper og hemmer derfor glien forover knapt mer enn glatt PE glisåleflate. I denne sammenheng gjøres oppmerksom på at materialangivelsen PE

også skal omfatte ekvivalente kunststoffer med samme gliegenskaper. Disse bør imidlertid likeledes være termoplas-tiske på grunn av den lette forarbeiding. For tiden er likevel polyetylen som i dag generelt anvendes som skisåle det viktige materiale også for sålen ifølge oppfinnelsen.

Formen på tennene kan i detalj være forskjellig. Fortrinnsvis er de slik at tennene i lengdesnitt har en hai- eller ulvetannlignende profil. Denne beskrivelse vedrører bare tennenes grunnform. Således er selvfølgelig overflateunøyak-tigheter eller en gafling av en tann og lignende variasjo-ner tillatelig. Den tannform som tilstrebes ved oppfinnelsen, lar seg kanskje enklest beskrive som flate skjæreten-ner og slanke rivetenner.

Tennene på spissene eller de frie kanter kan være fiber-aktige eller hakkete. Denne utforming oppstår ofte ved den foretrukne fremgangsmåte for fremstilling av skien som se-nere skal forklares, og forstyrrer ikke. En del av fillene vil også forsvinne relativt raskt etter at man begynner å bruke skien.

Etter slitasje av overflaten ved sterk bruk og kjøring over jordpartikler som ligger i snøen kan overflaten på nytt for-synes med den ønskede tanning. Mengden av fremspringene bør være så stor at tennene når skien gjør et forsøk på å gli bakover, kan sprike inn i snøen. Mengden må heller ikke være for stor, da fremspringenes tenner ved altfor lang utforming kan bøyes rundt, på uønsket måte. Med fordel er tennenes lengde betraktelig større enn sin største tykkelse i skiens lengderetning. Lengden til en tann er derunder lik lengden til tannmiddellinjen ved skiens lengdesnitt mellom det plan hvorfra feltet av tenner hever seg og tan-nens spiss, idet eventuelle filler som begynner på spissen ikke medregnes. Tennenes midlere tverrsnitt ligger helst i et område på ca. 0,003 til 0,01 mm 2. Med midlere tverrsnitt av en tann menes herunder tverrsnittet på midten av lengden loddrett på midtlinjen.

Den gjennomsnittlige lengde av tennene ligger fortrinnsvis omtrent i området fra 0,08 til 0,3 mm, selv om lengden av de enkelte tenner kan avvike ikke ubetydelig fra denne ver-dien.

Tennenes midlere skråning mot planet til skisålen ligger med fordel på ca. 20 til 50°, helst på ca. 35° idet den nedre del av det angitte området foretrekkes. Tannspissens skråning kan derunder også være sterkere. Jo sterkere skråningen er, jo mindre er glidemotstanden. Tannspissenes skråning kan derunder gå nesten til 0°.

Tennene med en tetthet på mer enn 10 pr. mm <2> såle kan man ikke lenger skjelne enkeltvis med det blotte øye. De kan likevel ved mange utførelsesformer av oppfinnelsen føles når man stryker over glideflaten med hånden i glideretningen og motretningen som øket motstand ved strykning motsatt av glideretningen.

Praktiske forsøk har vist spesielt gode glide- og styre-egenskaper hos sålen, når i det minste tennene av sålen består av høymolekylært polyetylen. Fortrinnsvis består hele sålen av dette materialet. Polyetylenet er fortrinnsvis sintret og/eller presset. Molekylvekten til polyetylenet ligger fortrinnsvis i området fra 1 x 10^ til 4 x 10^, fortrinnsvis mellom 2 x 10 og 3 x 10 . Et egnet PE leveres for eksempel fra firma Hochst AG under betegnelsen "Hostalen

GUR".

Korrugeringenssjikttykkelse er med fordel ca. 0,03 til 0,08 mm, helst 0,04 til 0,07 mm. Ski med en sjikttykkelse på 0,05 til 0,06 mm har ved forsøk vist seg å være fremragende.

Da glidemotstanden når skien glir fremover med tann-anordningen ifølge foreliggende oppfinnelse er overordent-lig liten,er det ikke lenger nødvendig å begrense anordnin-gen av fremspringene til det midtre området eller bindings-området av skien. Derunder er i det vesentlige hele den bærende lengden av skien ifølge oppfinnelsen dekket med tannkorrugeringen.

Her ligger en vesentlig fordel ved oppfinnelsen både med hensyn til gliegenskapene og fremstillingen. Dertil kommer at skiens elastisitet ikke lenger må tilpasses løperens vekt spesielt. Heri ligger en vesentlig fordel ved fabrika-sjonen. Med bærende lengde av skien menes her i praksis hele lengden med unntagelse av spissen, som imidlertid også kan være dekket med tannkorrugeringen ifølge oppfinnelsen. Det beste er imidlertid når hele den bærende lengden av skien er korrugert. Det kan imidlertid også foreligge mindre avbrudd i korrugeringen. Også på endene av den bærende skilengden kan det korrugerte området være forkortet. I side-retning strekker tannkorrugeringen seg fortrinnsvis likeledes over hele skibredden, hvorunder imidlertid førings-rillen i midten av skien forblir glatt.

Vesentlig ved oppfinnelsen er det til slutt at hele sjiktet av tenner danner en sammenhengende overflate som bare gir liten formmotstand mot glidning fremover. Den minimale- frik-sjonsverdi oppnås gjennom de uregelmessige og takkede spissene til tennene, da disse på grunn av sin høye fleksibili-tet lett legger seg i planet til beleggoverflaten, uten å 'ved glidning bakover forhindre en bremsende inntrengning av tennene i snøen.

Skiene ifølge oppfinnelsen greier seg særlig ved høy tempe-ratur uten smøring. For temperaturer under 2 73K (0°C) kan det med fordel smøres med flytende voks på parafinbasis. Derigjennom forhindres ising og kladding og samtidig bedres gliegenskapene uten at stigeegenskapene påvirkes. Spesielt ved temperaturer rundt og over 2 73 K (0°C) er slik smøring som regel ikke nødvendig.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er karakterisert ved at den høymolekylært polyetylen-fremstilte - fortrinnsvis sintrede og/eller pressede - såle slipes med en tilstrekkelig stor slipeytelse til at krystallittsmelteområdet nås på overflaten som slipes. En slik behandling gjør det mulig å oppnå en korrugert glideflate ifølge oppfinnelsen på særlig enkel, lite arbeidskrevende måte. Med slipeytelse menes her den slepne glisåleoverflate pr. tidsenhet og flateenhet i form av arbeid som er omsatt fra fresearbeid over i varme. Ved at krystallittsmelteområdet herunder nås oppnås - i det minste ved høymolekylært polyetylen - ikke lenger en normal slipestruktur hvilket for eksempel er tilfelle ved behandlin-gen ifølge US patent 4118050. Det dannes derimot en mengde fine utstående, i prinsippet egg- til rivetannformige fremspring på overflaten. At det riktige temperaturområdet nås, ser man som regel ved at de enkelte tenner trekkes ut til lange tråder.

Den slipeenergi som opptas pr. flateenhet av skiens såle er

i første rekke avhengig av presskraften hvormed skien presses mot slipestenen henholdsvis stenen mot skien, av skjærehastigheten til stenen og tilførselshastigheten hvormed skien føres forbi på stenen. Ved riktig utførelse av fremgangsmåten er det ikke nødvendig med en spesiell kjøling,da det først gjennom den ikke ubetydelige varmedannelse som opptrer ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, oppnås den ønskede spesielle overflatestruktur.

Det har vært fordelaktig når slipingen skjer med et trykk av slipeskiven mot såleoverflaten på skien på 0,5 til 7 bar. Dette trykket er mange ganger det trykk som anvendes ved tverrslipning,såsom ifølge US patent 4118050. Den beregnes under den antagelse at slipeskiven med en viss del av omkretsen ligger mot skien. Denne delen av omkretsen avhenger igjen av tykkelsen til det polyetylensjikt som skal oppløses ved slipeoperasjonen i et tannfelt og tverrsnittet til slipeskiven. Platen hvorpå presskraften for frembringelse av trykket virker, er dermed altså den sirkelformede flate som befinner seg i anlegg på slipeskiven mellom den plane, ennå ikke behandlede overflate av sålen og den i prinsippet likeledes flate allerede behandlede flate, fra hvilken tenner blir stående etter slipeoperasjonen. Den nevnte, sirkel-formet hevede flate som befinner seg i kontakt med slipeskiven er derunder den teoretisk beregnede flate, da en nøy-aktig bestemmelse i praksis på grunn av slipeskivens korrugering og unøyaktigheten av andre vesentlige faktorer ikke er mulig. Fortrinnsvis skjer slipingen i to trinn. Derunder foretas en første sliping med et trykk på 5,5 til 7 bar og en andre sliping med trykk på 0,7 til 0,8 bar.

I praksis har man fått gode resultater med en slipeskive med korning 30 fra middels til stor porøsitet og middels hardhet, som trykkes mot en langrennsski med middels bredde som er ca. 5 cm med en kraft på 30 til 250 N, helst 50 til 200 N. Skivediameteren var derunder 350 mm. Ved den første slipingen var kraften ca. 20 0 N og ved den andre ca. 50 N.

Videre har det lønnt seg å slipe med skjærehastighet på 300 til 2000 m pr. min. Gode resultater oppnåddes med skjærehastig-heter på ca. 450 til 1600 m pr. min. Tilførselen av skien skjer hensiktsmessig med en hastighet fra 1 til 4 m pr. min. Her ble gode resultater oppnådd med en tilførsel i området

på ca. 2 m pr. min.

Med fordel foretas slipingen i skiens lengderetning. Det

kan likevel i mange tilfeller også være fordelaktig når slipningen skjer i en retning som står i spiss vinkel til skiens lengderetning. Derunder bør den spisse vinkel være meget spiss, altså hensiktsmessig betydelig mindre enn 45°. Da slipningen alltid bør være symmetrisk i forhold til skiens-symmetriplan, for å unngå en sideforskyvningstendens, vil slipebildet ved slipning i vinkel på skiens lengderetning alltid måtte ha en V-profil. Dette lar seg oppnå idet begge skihalvdeler roterer med en adskilt akse som går i en tilsvarende vinkel til skiens lengderetning og skiens tilførsels-retning. Forsøk har vist at slipingen best skjer etter prinsippet motløpsfresing, altså slik at den relative bevegelse av de enkelte slipekornene til skiven mot skioverflaten så-lenge slipekornene befinner seg i kontakt med virkestoffet til skioverflaten beveger seg fra overflaten som er behandlet ved sliping mot den ennå ikke slepne overflate.

Slipingen skjer formålstjenlig, slik det også er nærliggende med henblikk på den ønskede tannstruktur, fra skituppen mot baksiden. Overraskende har det vist seg at den ønskede struktur bare opptrer ved slik slipning når skjærehastigheten er ca. 800 m pr. min. eller mindre. Er sk jærehastigheten era. 850 m pr. min. eller mer, må slipingen skje fra baksiden mot skituppen. Denne overraskende nødvendige snuing av tilfør-selsretning opptrer likeledes ved de ovenfor angitte arbeids-områder med hensyn til trykk, omkretshastighet og tilførsel.

Slipingen skjer hensiktsmessig ved hjelp av en keramisk bundet skive med middels til stor porøsitet, altså med våpen-struktur, da fare for tilstopping av skiven er minst. Ved arbeidet med en tilstoppet skive oppnås ikke den overflatestruktur som tilstrebes ved oppfinnelsen.

Forsøk har vist at slipingen best foretas ved hjelp av en skive med korning 20 til 40, helst ved korning 30 (DIN 69100).

Videre har praksis vist at etter den grove tørrsliping er

en lett overslipning i skiens lengderetning fra skituppen mot baksiden fordelaktig - helst for hånd. Det letter skiens glidning ved glidning fremover fra begynnelsen av.

Denne overslipning er av særlig betydning når man ved tørr-slipning arbeider med en skjærehastighet i området fra ca. 800 til 900 m pr. min., da den ønskede orientering av tom-helningen i dette området ikke alltid oppnås bakover i tilstrekkelig grad.

Også med henblikk på slipeprosessen har det lønnt seg at det høymolekylære polyetylen har en molekylvekt på 1 x 10 til 4 x IO<6>, helst fra 2 x IO<6> til 3 x IO<6>.

Selv om skien ifølge oppfinnelsen fortrinnsvis er en såkalt langrennsski, er langrennssåleutformingen ifølge oppfinnelsen egnet for alpinski. Spesielt for lærende eller eldre ski-løpere er den mange ganger ikke merkbare reduksjonen av has-tigheten ved utforkjøring ikke forstyrrende mens den betyde-lige lettelse ved stigning oppfattes som stor fordel.

Fordelen ved en ski utformet ifølge oppfinnelsen med hensyn til gli- og frasparkegenskaper viser seg særlig ved sne i området fra 273°K og derover, mens ved lavere temperaturer på ca. 265°K og mindre kan ising på sålen forekomme. Dette lar seg imidlertid også lett unngå ved slike temperatu-

rer ved at glisålen påføres flytende parafinvoks. På våt sne er skien ifølge oppfinnelsen til og med bedre enn godt smurte ski.

I det følgende er oppfinnelsen anskueliggjort ved hjelp av en skjematisk tegning av det foretrukne utførelseseksempel. Figur 1 viser skien ifølge oppfinnelsen fra siden, idet den spesielle utforming av sålen er antydet gjennom fine streker på skiens underside, Figur 2 viser i sterkt forstørret målestokk som det også fremgår av figur 2 et vertikalsnitt i skiens lengderetning gjennom den nedre delen av polyetylensålen til skien ifølge figur 1,

Figur 3 viser omtrent i samme målestokk som figur 2 neden-fra et lite stykke av sålen til skien ifølge figur 1 og 2.

Langrennsskien 1 som er vist i figur 1 har en såle 2 av høy-molekylært polyetylen med en molekylvekt på ca. 2 x 10 .

Overflaten av sålen 2 som sistnevnte glir over snøen med er utstyrt gjennom slipning med mange tenner 3 som skråner mot den fri enden av bakskien, hvilke overlapper hverandre og er uregelmessig anordnet, som man ser av figur 3. Tennene kan være utformet spisse som ulvetenner eller rivetenner, som for eksempel tannen 3a. De kan imidlertid også være forsynt med en for det meste takkete egg, som for eksempel tannen 3b. Også mellomformer kan forekomme som for eksempel tannen 3c. Tennene kan på spissene eller eggene leilighetsvis ha svake frynser 4 som oppstår ved slipning og er antydet på figur 2. 1 figur 3 er frynsene ikke tegnet for å bedre kunne vise tannformen.

Fremstillingen av tennene på glideflaten til sålen 2 i figur 2 og 3 er naturlig nok sterkt forenklet. Således vil for eksempel avstandene til tennene som følger på hverandre i skiens lengderetning i et loddrett snittplan som vist i figur 2 være mindre regelmessig enn der antydet.

Man ser dog i figur 2 at gjennom den sterke skråning bakover av de enkelte tenner som på grunn av sire meget små dimensjo-ner er bøyelige og lett føyer seg til sneoverflaten bare har en meget liten friksjon ved gli fremover. Hvis skien ved fraspark eller stigning får tendens til å bevege seg bakover, stikker tennene 3 som i en viss grad rettes opp inn i sneoverflaten.

Fremstilling av skien ifølge figur 1 til 3 skjer som følger.

Skien fremstilles først på vanlig måte og utstyres med sålen av det høymolekylære polyetylen - normalt et lavtrykkspoly-etylen. Etter den ferdige behandling av skioverflaten og skiens sideflater slipes skien først to ganger etter hverandre ved hjelp av en slipeskive med korning 30 av normal eller halvedel-korund. Slipeskiven har en middels til høy porøsitet og er bundet keramisk. Den er forsynt med en dia-mant som bare har en skarp (ennå ikke slitt) spiss, som derved føres med en hastighet på ca. 320 til 330 mm pr. min. forbi på overflaten som vender mot den roterende slipeskiven. Slipeskiven er bredere enn skiens største bredde. Skien har vanlig bredde. Slipeskiven løper med et omdreiningstall i området fra 500 til 800 omdr./min. og har en diameter på

350 mm. Skien skyves med spissen foran mot slipeskiven idet sålens overflate ved første sliping trykkes med en kraft på ca. 200 N mot omkretsflaten til sålen og ved andre sliping med en kraft på ca. 50 N. Dreiningen til slipeskiven er derunder slik at overflateområdet til slipeskiven som befinner seg i kontakt med sålen beveger seg relativt til skien med en tilsvarende stor hastighet i retning mot bakskien. Skjer slipingen fra bakskien mot skituppen, er omdreinings-tallet ved samme skivediameter med fordel 850 omdr. eller mer. Forandrer man skivediameteren, må rotasjonstallet tilpasses tilsvarende. Slipingen skjer ved to fullstendig tørre slipeoperasjoner. Glisåleoverflaten korrugeres derved til en dybde på ca. 0,08 mm og det dannes den tanning man ser fra figur 2 og 3 inklusive de frynser 4 som stikker opp fra tanneggene henholdsvis spissene og til dels også fra tannsidene som antydet i figur 2. Overflatetanningen har imidlertid ikke den strenge struktur som er vist i figur 2 og 3. Den er langt mer uregelmessig enn denne. For å bevirke skråning mot skienden av alle tenner som dannes ved tørrsli-pingen, i forholdsvis jevn grad, foretas nå en tredje slipe-operasjon for hånd med lite trykk og et slipepapir med en korning i størrelsesorden 2 00. Deretter kan man eventuelt foreta en påføring av flytende voks på parafinbasis.

Etter slipingen øker skiens hastighet ved glidning fremover betydelig uten at herunder bremsevarkningen ved fraspark re-duseres, og overflødiggjør en innløpning (forbedring av glideegenskapene gjennom bruk).

Selv om sålens overflatestruktur ifølge foreliggende oppfinnelse fortrinnsvis går over hele sålen med unntagelse av føringsranden (såfremt en sådann er tilstede), består også den mulighet for eksempel foran å la noe mer enn ski-tuppområdet og bak også et kort stykke av skilengden være glatt. Skiløperen har også den mulighet å smøre igjen de ønskede steder ved innsmeltning av parafin og således til-passe skiens glide- og stigeegenskaper til de foreliggende forhold.

Claims (6)

1. Ski med en polyetylensåle hvilken har en korrugering som letter stigning, men bare påvirker gliden lite, av smal--nende, langstrakte, bøyelige, i hele sin lengde skrånende fremspring, hvilke med de deler som er fjernest fra skien skråner hen mot skiens bakre ende, karakterisert ved at fremspringene (3) til korrugeringen, hvis sjikttykkelse er av størrelsesorden 10 mm, er sagkantede tenner av glidsålens høymolekylære polyetylen idet tennene er anordnet overla<p>pende i en tetthet på mer enn 1000 tenner pr. cm 2, slik at en glidning av skien på fri flateområde mellom tennene unngås.

2. Ski ifølge krav 1, karakterisert ved at korrugeringen uten avbrudd strekker seg over hele skiens bærende lengde. '

3. Ski ifølge et av kravene 1 og 2, karakterisert ved at tennene (3) blir smalere utover og har en betydelig større lengde enn tykkelse i skiens lengderetning .

4. Ski ifølge et av kravene 1^3, karakterisert ved at det midlere tverrsnittet til tennene (3) ligger i omradet fra 0,003 til 0,01 mm 2 og at deres gjennomsnittlige lengde ligger i området fra 0,08 til 0,15 mm.

5. Ski ifølge krav 1-4, karakterisert ved at såleoverflaten består av sintret og/eller presset høy-molekylært polyetylen med molekylvekt i området fra IO6 til 4 x IO<6>.

6. Fremgangsmåte ved fremstilling av en korrugering på polyetylensålen som i det minste strekker seg over en del av skiens lengde, hvilken letter stigning men likevel bare påvirker glien lite, idet sjikttykkelsen til korrugeringen ligger i størrelsesorden 0,1 mm og fremspringene som danner korrugeringen peker med sine fri ender mot skiens ende, spesielt ifølge et av kravene 1-5, idet glisålen slipes slik ved tørrsliping med en grov slipeskive at det dannes et symmetrisk slipebilde i forhold til skiens symmetriplan, karakterisert ved at den høymolekylært polyetylen fremstilte - fortrinnsvis sintrede og/eller pressede - såle slipes med en tilstrekkelig stor slipeytelse til at krystallittsmelteområdet nås på overflaten som slipes. 7• Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at slipingen, skjer med et trykk av slipeskiven mot sålen på 0,5 til 7 bar. 8 . Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at en første sliping skjer med 5,5 til 7 bar og deretter en andre sliping med 0,7 til 0,8 bar. 9. Fremgangsmåte ifølge krav 6, 7 eller 8, karakterisert ved at slipingene skjer med en skjærehastighet på 300 m pr. min. til 2000 m pr. min., helst 450 til 1600 m pr. min., idet matingen av skien skjer med en hastighet på 1 til 4 m pr. min., helst ca. 2 m pr. min. _1Q. Fremgangsmåte ifølge et av kravene .6 til 9, karakterisert ved at slipeskivetrykket, skjærehastigheten og matingen avstemmes slik etter hverandre at en materialreduksjon på 0,05 til 0,1 mm finner sted mellom mikrotennene som blir stående ved slipingen. 11. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 6 til IQ, karakterisert ved at slipingen skjer i skiens lengderetning. 12. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 6 til 1] , karakterisert ved at slipingen skjer etter prinsippet for motgående fresing. 13. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 6 til 12, karakterisert ved at sliping skjer fra skispissen mot skienden med en skjærehastighet på ca. 800 m pr. min. eller mindre. 14. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 6 til 12, karakterisert ved at slipingen foretas fra skienden mot skispissen med en sk jærehastighet på ca. 85 0 m pr. min. eller mer. 1 5. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 6 til 1 2, karakterisert ved at slipingen foretas ved hjelp av en keramisk bundet skive med midlere porøsitet, fortrinnsvis ved hjelp av en normal eller halvdelkorund-skive med korning 20 til 40, helst 30.