NO810573L - Innretning og fremgangsmaate til automatisk aa holde et trykk som virker paa flytende medier, konstant - Google Patents

Description

Innretning og fremgangsmåte til automatisk å holde

et trykk som virker på flytende medier, konstant.

Den foreliggende oppfinnelse angår en innretning og en fremgangsmåte til automatisk å holde et trykk som virker på flytende medier, konstant, hvor innretningen er bestemt til å avgi flytende eller kremformede produkter som står under trykk og i det minste innbefatter en indre elastisk beholder (2), et omspenningselement av makromolekylært materiale av kautsjuktype, samt en ventil som er forbundet med den elastiske beholder og med en fast kjerne og omsluttes av den elastiske beholder og det elastiske omspenningselement.

Det er kjent at drivgasser, som klorofluorerte hydrokar-boner eller butan-propanblandinger, ikke bare tjener som ut-drivningsenergikilde i aerosolboksene, men også ved ekspan-sjonen i kontakt med ytterluften ikke bare vesentlig minsker produktdråpene som er mekanisk forminsket av de anvendte for-støvere, men i tillegg også meget raskt bringer dem til fordunstning, da jo hver smådråpe også inneholder en viss gass-mengde. Da disse flytende drivgasser samtidig også tjener som oppløsningsmiddel, er det selvsagt at de produktkonsen-trater som er oppløst i dem, også virkelig gir den ønskede virkning, spesielt ved insekticider og luftforbedringsmidler. Ved hårlakk, parfymer, kroppsdeodoranter osv. går selvsagt

en stor del av produktkonsentratene tapt ved forhastet fordunstning. Man kan lett gjøre dette synlig, idet man dusjer en overflate med en farvespray som forekommer vanlig i handelen. Dreier det seg om en lys farve, finner man et fin-fordelt farveskikt til og med på mørke gjenstander i 2 meters avstand fra det dusjede objekt.

I forbindelse med en minskning av drivgassandelen i aerosolbokser, foranlediget av de kontroversielle ozonpro-blemer, har der vært utviklet nye oppskrifter, hvoretter den reduserte drivgassmengde erstattes med ikke-brennbare oppløsningsmidler som metylenklorid, 1, 1, 1, trikloetan eller til og med vann, og der i tillegg tilsettes C02eller

lattergass som trykkmedium.

Metylenklorid anvendes spesielt på grunn av sitt lave kokepunkt på 40°C og sitt fordunstningstall på 2 (eter = 1) for å gi den forlangde omtalte, raske fordunstning ved hårlakker eller insekticider og luftforbedringsmidler. Videre er det billigere enn etanol.

Anvendelsen av C02eller lattergass i aerosolbokser lar seg bare i begrenset utstrekning forsvare, da der proposjo-nalt med den avgitte produktmengde og den dermed forbundne økning av boksens restvolum inntrer et trykktap som influerer uheldig på kvaliteter som lineært utblåsningsvolum, konstant partikkelstørrelse osv.

Oppfinneren av den foreliggende oppfinnelse har utviklet et alternativ for de kjente gass-aerosolbomber, et alternativ som er beskrevet under tittelen "Vorrichtung fiir die Abgabe von gasformigen, flussigen oder cremigen Produkten sowie Verfaren zu deren Herstellung" i tysk "Offenlegungsschrift" nr. 27 47 045 av 27. april 1978.

Denne innretning innbefatter en indre pung av deformer-bart, men ikke tøyelig, materiale til å oppta produktet, og et element av makromolekylært materiale av kåutsjuktype som omgir pungen. Med pungen er der forbundet et ventilelement til å styre avgitt produktmengde, samt et produkt-utleveringselement. Innenfor pungen befinner der seg en kjerne, hvis tverrsnittsareal er minst 40 % større enn tverr-snittsarealet i det indre av det omspente omhyllingselement. Innretningens maksimale fyllingsvolum blir fastlagt ved dimensjoneringen av pungen. I full tilstand blir det om-hyllende element ikke tøyet utover det punkt hvor det forlater den lineære sone av sitt tøyningsdiagram. Innretningen kan forsynes med ventiler og dyser som muliggjør en mikroskopisk forstøvning av vandige oppløsninger under et trykk som er meget lavt sammenholdt med vanlige spraybokser.

Videre beskrives en kjerne, hvis tverrsnittsareal fortrinnsvis er 75 % større enn det i det indre av det omspente omhyllingselement. Derved blir det oppnådd at omhyllingselementet ikke kan trekke seg så sterkt sammen at det selv etter permanent deformasjon ikke forlater den lineære sone av sitt tegnings- og kontraksjonsdiagram. Dette er av største viktighet, for den lineære sone strekker seg fra ca. 30 % til 45 % forlengelse. Det betyr at den 75 % større kjerne, når den permanente forlengelse utgjør 30 %, begrenser omhyllingselementet med hensyn til dets kontraksjon ved den prosentsats hvor det tøyede omhyllingselement, til tross for permanent belastnings- og eldetøyning, ennå befinner seg i den lineære sone.

I sveitsisk patentsøknad nr. 2024/78-6, "Spritzduse sowie Spritzduse enthaltende Vorrichtung und Verfahren zu deren Herstellung", tilhørende oppfinneren av den foreliggende oppfinnelse, beskrives en hulkjerne, i hvis indre der befinner seg en ytterligere hulkjerne, hvis ytterdiameter er mindre enn innerdiameteren av den ytre hulkjerne, idet det hulrom som dermed oppstår mellom de to sammenstukkede hul-kjerner, tjener som stigerør. Denne løsning begrenser den produktmengde som ikke kan drives ut, til ca. 2 % av det tilmålte samlede fyllingsvolum.

Den ovennevnte patentsøknad nr. 2024/78-6 beskriver enn videre en sprøytedyse som er i stand til via mekanisk virvel-dannelse å muliggjøre en mikroskopisk forstøvning selv med et trykk som er meget lavt sammenholdt med vanlige spraybokser eller pumpeforstøvere.

Den erfaring som nå i løpet av to år er vunnet med denne kjente innretning, viser at den permanente tøyning av et omhyllingselement etter en ekspansjon på 450 % i 12 måneder når ca. 30 %, men trykktapet ikke er det samme prosentuelt, da: den påkjenning som en ekspansjon på 450 % innebærer, fører til en permanent tøyning ved endring av kaut-sjukens makromolekyler, noe som fører til en minskning av omhyllingselementets veggtykkelse, og siden veggtykkelsen representerer en trykkfaktor, denne minskning

i tykkelse fører til en trykkreduksjon,

eldevirkningen ved oksydasjon likeledes resulterer i

et spenningstap som i sin tur fører til et trykktap.

De innretninger som er beskrevet i de ovennevnte patent-søknader, er anvendelige som emballasje med mekanisk ut-drivelse under trykk for et stort antall produkter, spesielt for alle produkter hvor hverken utdrevet volum pr. sekund eller kvaliteten av forstøvningen, spesielt partikkelstørrel-sen, spiller noen rolle. Ved disse produktene dreier det seg hovedsakelig om kremaktige substanser, men også om kroppsdeodoranter, anti-perspiranter, etterbarberings-lotions, eau-de-Cologne, parfymer, kosmetiske lotions og forskjellige tekniske produkter, som alt i alt representerer ca. 40 % av verdensmarkedet, altså ca. 2,4 milliarder enheter av de nåværende gass-aerosolbomber.

Så snart man imidlertid vil emballere produkter som hårlakk, insekticider og luftforbedringsmidler i det system som er beskrevet i de ovennevnte patentsøknader, må der skaffes nye grunnlag.

Hårlakk, omtrent 30 % av verdensmarkedet for aerosoler, altså ca. 2 milliarder enheter pr. år, krever en partikkel-størrelse på ca. 10 mikroner som må drives ut med høy hastighet for at de ikke bare skal falle på hårene, men også bli liggende mellom dem for å garantere en luftig frisyre ved en usynlig fiksering. Videre må hårlakken tørke hurtigst mulig for å unngå sammenbunting når frisyren trykkes til rette.

Insekticider og luftforbedringsmidler, tilsammen ca.

12 % av verdensmarkedet, altså ca. 750 millioner enheter pr. år, forlanger en partikkelstørrelse på ca. 5 mikroner for at de skal sveve i luften og hverken sette flekker på møbler eller på vegger og parkett. De må likeledes forlate emballasjen med høy hastighet for såvidt mulig å trenge inn i rommet som skal behandles.

Den indre pung i den innretning som er beskrevet i den nevnte DOS, må for å være gasstett og sporetett sveises av et plastisert aluminiumsfolie, og materialet må da være så tynt, dvs. så fleksibelt, som mulig for å yte minst mulig mekanisk motstand mot omhyllingselementet. Omhyllingselementet må bestå av naturlig kautsjuk av største renhet for å oppnå størst mulig varig elastisitet, noe som begrenser faren for trykktap. En slik gummi leverer imidlertid bare meget lite kraft: ved en forlengelse på 450 % etter 100 dagers lagringstid ca. 0,30 bar pr. millimeter veggtykkelse, noe som ved 4 mm veggtykkelse representerer et mekanisk trykk av

1,2 bar.

Videre viser erfaringen at dette allerede lave trykk blir ytterligere minsket ved langtidslagringen, og man konstaterer etter 24 måneders lagringstid ved den nevnte kvali-tet bare et utdrivningstrykk på ca. 0,7 bar.

Den sprøytedyse som er beskrevet i patentsøknad nr. 2024/78-6, er riktignok i stand til å kompensere visse trykktap slik at partikkelstørrelsen for blir liten nok, men den kan ikke forhindre at der inntrer en minskning av utdriv-ningsmengden pr. sekund, og at utdrivningshastigheten avtar, hvilket som vel kjent er uakseptabelt for hårlakker, forskjellige medikamenter, insekticider og luftforbedringsmidler og selvsagt, alt etter kundens smak, også for de ovenfor beskrevne produkter som skal sprøytes.

For å utnytte sprøytedysens forstøvningskvalitet fullt ut og dermed ut fra den beskrevne innretning å lage en mest mulig perfekt imitasjon av gass-aerosolbomber er det gunstig å holde utdrivningstrykket konstant, fortrinnsvis ved 2,5 bar, og også i tillegg å ha i produktet en komponent som ekspanderer i kontakt med ytterluften, men som ved en ekspansjon i det indre av pungen ikke under noen omstendighet er

i stand til å fremkalle høyere trykk enn tilsiktet.

Slike produkter som skal fordunstes raskt, som hårlakker, insekticider, luftforbedringsmidler, lærpleiemidler, skivokser, skokremer og andre, krever som oppløsningsmidler blant annet metylenklorid, trikloretylen, 1, 1, 1, triklor-eten, som i tillegg også har den fordel ikke å være brennbare, men som må lagres i beholdere som er bestandige overfor disse oppløsningsmidler. Den pung som er beskrevet i de ovennevnte patentsøknader, har som innvendig belegg en polyetylen- eller polypropylen-folie. De ovennevnte oppløsnings- midler siver imidlertid gjennom disse folier og oppløser klebemiddelet som forbinder dem med polyester- resp. aluminiumsfolien. Denne oppløsning av klebemiddelet ville ennå være akseptabel om der ikke også inntrådte en delaminering bak sveisesømmene, noe som da ville gjøre pungen lekk.

Videre fastslår man at der, hvis der ikke frembringes et høyt vakuum før fyllingen av pungen i de ovennevnte innretninger, under fyllingen inntrer dannelse av en luftblære som består av den luft som befinner seg i kjernen og i pungens folder. Da fylltrykket imidlertid må ligge ved ca. 6 bar for å overvinne omhyllingselementets tøyningsmotstand, ligger denne luftblære mellom det inntrengende væskespeil, som virker som et stempel, og den mekaniske motstand av omhyllingselementet på den ene side og den ikke-tøyelige aluminiumspung på den annen side, hvortil kommer at denne, betinget ved montasjen bare med vanskelighet folder seg ut under fyllingen. Sluttresultatet blir derfor en slik minskning av denne luftblæres volum og dermed en slik uunngåelig stigning av lufttrykket at aluminiumspungen til slutt sprenges.

Man kan unngå dette idet man før fyllingen først fyller omhyllingselementet og derpå aluminiumspungen maksimalt med luft, for dermed å tildanne et helt, egentlig overdimensjo-nert, innervolum, og derpå tømmer ut denne ifylte luft til og med uten å frembringe noe vakuum. Derved oppnår man at der riktignok inntrer en komprimering av luftblæren, men denne, siden den overdimensjonerte, fullt utfoldede pung gir tilstrekkelig plass, ikke kan komme opp i det trykk som kunne sprenge pungen.

Hvis man ikke treffer motforholdsregler, fører denne løsning imidlertid til at omhyllingselementet forlenges, hvorved deres veggtykkelse blir mindre. Man konstaterer derfor et trykktap på opptil 0,5 bar. Løsningen er også uøkonomisk fordi den krever flere arbeidsoperasjoner som må foretas kort før fyllingen, altså for det meste hos kunden, for å unngå at aluminiumspungen ved langvarig lagring i ikke full tilstand blir sprø ved de "ville" folder som oppstår ved deformasjonen. Videre må kunden for denne forhåndsform-ning anskaffe en spesialmaskin, noe som ved små produksjons-mengder ytrer seg ugunstig på prisen og dessuten gir en følelsen av å ha å gjøre med et ufullendt system, en følelse som forekommer så meget mer berettiget som praktisk talt alle de i de ovennevnte patentsøknader nevnte forgjengere til de beskrevne innretninger på grunn av tekniske ufull-kommenheter aldri er blitt riktig funksjonsdyktige.

Den aluminiumspung som er beskrevet i de ovennevnte patentsøknader, består av en foldet kombinasjonsfolie som er sveiset langs sidekantene, slik at det foldede sted blir bunnen av pungen. Dette må til fordi pungens innhold på grunn av det åpne omhyllingselement som omspenner pungens bunn, kommer i kontakt med atmosfæretrykket, hvorved den"skyvekraft som resulterer av krystningstrykket fra omhyllingselementet, kommer til virkning fullt ut på pungens

bunn, noe som avlaster sveisesømmene langs sidene. Hadde pungens bunn vært sveiset, ville sveisesømmen her bli revet opp, noe som forsøk har vist. Ved denne beskrevne utførelse velver imidlertid pungen seg i retning mot ventilen og dermed i retning mot kjernen. Derfor må kjernens lengde være vesentlig - ca. 20 mm - mindre enn pungens, for ellers ville velvningen av pungens bunn i retning mot kjernen føre til at kjernen perforerte bunnen. En kortere kjerne betyr imidlertid tap av produkt som følge av levning av produkt i det parti av pungen som ikke ligger rundt kjernen, og fører til et trykktap når innretningen nesten er definitivt tømt, da kjernen, siden den mangler i dette parti, ikke kan hindre omhyllingselementet i å komme inn i den sone hvor det ikke leverer noe lineært trykk.

Den motstand mot tøyning som den åpne ende av omhyllingselementet yter, er mindre enn den ved nivået for dets feste på ventilen. Det betyr at pungen ved fylling først vider seg ut ved sin bunn, altså der hvor motstanden fra omhyllingselementet er minst, noe som altså forhastet fører til den ovennevnte velvning av pungens bunn.

Dimensjoneringen av en innretning som nevnt ovenfor

blir bestemt ved ytterdiameteren av vanlige aerosolbokser og foretatt slik at den ikke virker forstyrrende på.for-brukerens vaner, særlig når det gjelder hendigheten av aerosolboksene.

Som eksempel tjener et format som forekommer vanlig i handelen, og hvor boksens ytterdiameter utgjør 50 mm og dens innerdiameter alt etter veggtykkelse f.eks. er 48 mm.

Om man tar i betraktning at veggtykkelsen av omhyllingselementet etter en tøyning av dette på 450 % bare utgjør ca.

1 mm, fås en diameter av produktsøylen på ca. 46 mm, dvs. at en 1 cm høy produktsøyle har et volum av

Et omhyllingselement som ved 4 50 % tøyning har en innerdiameter på 46 mm, har i spenningsløs, ubrukt tilstand en innerdiameter på Vil man ved hjelp av kjerne gi dette element en forspenning på 75 %, må kjernens ytterdiameter utgjøre

Da kjernen ikke inneholder noe produkt, må dens volum trekkes fra den nevnte fyllingsvolum på 16,61 cm 3, dvs. og dermed: Disse beregninger viser at kjernen bare utgjør 10 % av fyllingsvolumet.

Etter fylling antar den ovennevnte innretning som følge av aluminiumspungens form en konisk-oval eller ovoid-oval form som i begge tilfeller fører til en vesentlig forlengelse av omhyllingselementet. En ytterbeholder inneholdende den ovennevnte innretning, kan av estetiske eller formtekniske grunner ikke tilpasses denne innretning nøyaktig. Videre må en ytterbeholder gi tilstrekkelig plass til å oppta den forlengelse av omhyllingselementet som oppstår ved fyllings-prosessen, hvis man da ikke kutter det av. Dette er imidlertid ikke bare uøkonomisk på grunn av det merarbeidet det innebærer, men det kan også under tømningen av innretningen forekomme at den avkuttede del under den forkortelse av omhyllingselementet som da finner sted, mangler og aluminiumspungen trer ut av omhyllingselementet. Det forlengede omhyllingselement betinger altså en lengre ytterbeholder, som gir et tapt volum som ikke er fylt med produkt.

Lovgivningen i forskjellige land tillater imidlertid for trykkembaliasjer bare maksimalt 30 % tapt volum, ellers blir emballasjen ansett som svindelpakning.

Det er altså nødvendig å skaffe en innretning som unngår utillatelig tapt volum i en ytterbeholder.

Målinger som nå har strukket seg over mer enn 24 måneder, viser hvorledes gummien i omhyllingselementet forholder seg, og man konstaterer at omhyllingselementets innerdiameter etter 12 måneders lagringstid under en tøyning på 450 % har tiltatt med ca. 30 %, men at spennings- og dermed trykktapet mellom fyllingsdag og 365. dag utgjør ca. 70 %, dvs. at en innretning av den nevnte utførelse ved en tøyning på 450 % har et utdrivningstrykk på 3,2 bar straks etter fyllingen og på 0,9 bar etter 365 dager.

Derimot ligger spenningstapet etter 12 måneders lagring under en tøyning av omhyllingselementet på 225 % bare på 19 %, dvs. at man måler et utdrivningstrykk på 3 bar straks etter fyllingen og på 2,3 - 2,5 bar.på 365. dag. Forskjeller i målingene inntrer på grunn av at de store toleranser som gjelder for gummi, siden en mangfoldighet av faktorer som gummiblanding, fyllgods, akselerator, vulkaniseringsart, vulkaniseringsvarme m.v. spiller en rolle når det gjelder kvaliteten. Videre oppstår målingsvariasjoner på grunn av det atmosfæriske ytre trykk når man ikke gjennomfører målingene under identiske betingelser. Likeledes har om-givelsestemperaturen under lagring en innflytelse på gummiens elde. Man fastslår derfor målingsforskjeller på i 15 %. Disse forhold tvinger produsenten av en innretning av den ovennevnte art til å gripe til forholdsregler til å holde spenningstapet og den dermed forbundne spredningsprosentsats så lave som mulig.

Til grunn for den foreliggende oppfinnelse ligger derfor den oppgave å overvinne de omtalte og ytterligere ulemper ved den kjente innretning til avgivelse av gassformede, flytende eller kremformede produkter ved hjelp av en innretning som tjener til automatisk å holde et trykk som virker på flytende medier, konstant, og å skaffe en innretning som er anvendelig for det store antall produkter som lagres i gass-aerosolbokser.

Videre skal oppfinnelsen gå ut på en fremgangsmåte som tjener den samme hensikt, og innbefatte en metode til fremstilling av innretningen.

Ifølge oppfinnelsen blir denne oppgave løst dels ved hjelp av en innretning som erkarakterisert vedat den elastiske beholder er av gummi som er holdbar like overfor det respektive produkt som lagres i den, at omspenningselementet er av naturgummi, at den elastiske beholders innerdiameter før anbringelsen på kjernen tilsvarer dennes ytterdiameter, at innerdiameteren av det elastiske omspenningselement i spenningsløs tilstand er minst 20 % mindre enn kjernens ytterdiameter med tillegg av veggtykkelsen av den påsatte, elastiske beholder, men ikke mer enn 25 % mindre, og at kjerne, elastisk beholder og elastisk omspenningselement er fast og tett forbundet med hverandre i området for begge ender av kjernen.

Den foreliggende oppfinnelse går i den forbindelse ut

fra de følgende overveielser og erkjennelser:

I innretningen ifølge den foreliggende oppfinnelse blir der ikke tilblandet produktet noen drivgass. C02, N20 eller N2kan i den benyttede form ikke anses som flytende drivgasser i gjeldende tradisjonell forstand for aerosolbokser. De blir bare å anses som anvendt i to av sine mulige faser, nemlig enten oppløst i et medium eller uoppiøst som inerte gasser.

Er de oppløst, har de ingen som helst trykkvirkning, og er

de gassformet, så minker deres trykk så snart beholder-volumet blir større. Blir imidlertid dette volum stadig mindre, så forblir deres trykk konstant.

Den foreliggende oppfinnelse drar nytte av denne fysikalske lovmessighet å skaffe grunnlag for å tilveiebringe en innretning som uten drivgass sikrer en god imitasjon av aerosolbokser som arbeider med drivgass.

Som beskrevet siver oppløsningsmidler som metylenklorid etc. gjennom polyetylen- eller polypropylen-belegget på aluminiumspungen og fører til den omtalte lekkasje. Man kan unngå dette idet man lager aluminiumspungens innerskikt av nylon, noe som imidlertid krever at man ikke lenger benytter ren varmesveising, men høyfrekvenssveising. Videre er nylon dyr og byr ved tilstrekkelig tykkelse omhyllingselementet større mekanisk motstand enn f.eks. polyetylen. En slik pung må selvsagt også forhåndsformes som beskrevet for å unngå å briste ved fyllingen.

Det er derfor gunstig som egentlig produktbeholder å anvende en pung av kautsjuk som er resistent overfor de respektive ovennevnte og andre oppløsningsmidler, men som her ligger fritt i en pung av plastisert aluminiumsfolie, for kautsjukpungen er væske- og praktisk talt gasstett, aluminiumspungen er absolutt ugjennomtrengelig såvel

for væske som også for gasser og sporeelementer.

Anvendelsen av en kautsjukpung som produktbeholder og anbragt fritt i det indre av en aluminiumspung har en annen fordel. Blir der rundt den nevnte kjerne anbragt en kaut-schukpung, hvori der, siden den er strammet, ikke kan danne seg folder, og som derfor heller ikke inneholder noe luft, oppnår man at angrepsflaten for produktets trykk på kaut-sjukpungens innervegg alltid ble holdt minst mulig, og at den av fyllingstrykket resulterende skyvekraft overalt er den samme. Denne skyvekraft forplanter seg selvsagt til aluminiumspungen som omgir kautsjukpungen, men uten dermed å virke på hele dens indre overflate, men bare vil trykke der hvor der forekommer direkte kontakt. Dvs. at aluminums-pungen ikke bare fordi den holdes større enn kautsjukpungen, men også betinget ved sveiseteknisk form, ved foldingen ikke vil anta en form identisk med en sømløs kautsjukpung, så aluminiumspungens vegg, riktignok bare på alle kontaktsteder, blir utsatt for en jevntvirkende skyvekraft, og der altså ikke kan inntre noen sprengning av aluminiumspungen på grunn av høykomprimert luft. Dette er særlig viktig hvis man til-blander fyllproduktet CC^, ^0 eller N2, som foruten den til-strebede definitive forgasning under tap av gummitrykk også

undertiden ved lagring av innretningen ifølge oppfinnelsen ved høyere temperaturer, f.eks. 50°C, kan bli gassformet og da, når den dannede gassblære ikke støter mot en tøyelig, men en riktignok fleksibel, men ikke tøyelig vegg, slik det ville være tilfellet ved en aluminiumspung alene, ville kunne bringe denne til å briste.

Som beskrevet fører en tøyning av omhyllingselementet på 450 % til et spenningstap på ca. 70 %, mens en tøyning på bare 225 % fører til et spenningstap på bare ca. 19 %.

Uttrykt i tall blir dermed resultatet:

Men da det volum som tøyningen på 4 50 % tillater, stiger kvadratisk, dvs. r 2x 3,14 x høyde = volum, blir følgen at man ikke kan dividere spenningstap med prosent tøyning, men må multiplisere kvatratroten av 70 (%) med den mindre tøy-ningsprosentsats, hvilket betyr:

Målinger bekrefter denne beregning omtrentlig. Spredninger er mulige på grunn av de ovennevnte toleranser som gjelder for gummi.

Av denne kalkyle, som er bekreftet ved målinger, følger en ytterligere betraktning: Da volumet på den ene side stiger kvadratisk, men omhyllingselementets spenningstap på den annen side avtar kvadratisk jo mindre dets tøyning er, kan man slutte at jo større innerdiameteren av omhyllingselementet i spenningsløs tilstand er, jo mindre må tøyningen være for å gi et fyllingsvolum i likhet med aerosolbokser som forekommer vanlig i handelen.

En beregning bekrefter dette:

Som beskrevet er diameteren av en produktsøyle i dette tilfelle for en innretning av den ovennevnte art 4 6 mm. Vil man bringe et omhyllingselement på denne diameter ved tøyning 225 % for at det skal omspenne produktsøylens periferi, får man innerdiameteren av et dertil nødvendig spenningsløst omhyllingselement, idet man dividerer produktsøylens diameter med 3,25:

Diameteren av et spenningsløst omhyllingselement må følgelig utgjøre 14,1 mm. Tallet 3,25 fremkommer ved at 14,1 gjelder som utgangsverdi 0. Øker man 14,1 med 100 %, får man 28,2, med 200 % får man 4 2,3 osv. Går man imidlertid ut fra virkelig null, må 200 % (2) økes med 100 % (1), og man får 3. Dermed fremkommer den ovenstående ligning.

Som beskrevet ligger sonen for lineær avgitt kraft fra den beskrevne gummi i omhyllingselementet mellom 30 og 450 % tøyning. Man fastslår at begynnelsen av den lineære kraftleveringssone ligger desto høyere jo mindre innerdiameteren av det spenningsløse omhyllingselement er. Ved en innerdiameter på 8 mm begynner denne sone på fyllingsdagen etter en tøyning på ca. 30 %, og ved en innerdiameter på 14 mm allerede etter en tøyning på 18 %. Regnemessig er dette vanskelig å dekke, men det ser ut som om prosentsatsen halverer seg når innerdiameteren i spenningsløs tilstand for-dobles, prosentsatsen divideres med 3 ved en 3 ganger større innerdiameter og divideres med 4 ved en 4 ganger større innerdiameter.

Men da spenningstapet tiltar kvadratisk med prosent tøyning, kan man ut fra dette slutte at også den blivende økning av innerdiameteren ved lagring endrer seg kvadratisk.

Hvis man altså etter 12 måneders lagringstid for et omhyllingselement med en tøyning på 450 % måler en økning av innerdiameteren på 30 %, så gir en beregning ved en tøy-ning på 225 % følgende resultat:

dvs. at et spenningsløst omhyllingselement med en innerdiameter på 14,1 mm oppviser en innerdiameter på 15,8 mm etter 12 måneders lagringstid under en tøyning på 225 %.

Tar man i betraktning at den lineære kraftleveringssone ved en innerdiameter på 14,1 mm begynner ved ca. 18 %, må ytterdiameteren av ytterkjernen som meddeler omhyllingselementet en forspenning, tilsammen være ca. 30 % (12,3 + 18 %) større enn innerdiameteren av det spenningsløse omhyllingselement, hvis man vil oppnå at omhyllingselementet under kon-traksjonen blir hindret av kjernen allerede mens det ennå befinner seg i den lineære kraftleveringssone, noe som altså representerer en ytterdiameter av en ytterkjerne på 18,3 mm.

I den innretning som ble beskrevet innledningsvis, representerer kjernen omtrent 10 % av fyllingsvolumet, og innretningen antar en slik form at der fås et for stort tapt volum i en ytterbeholder.

Gir man nå kjernen en diameter på 18,3 mm, så gir det et volum av

noe som sammenlignet med fyllingsvolumet utgjør 16,3 %, dvs.

Kjernediameteren på 18,3 mm gjør det nå mulig ved en diameter av produktsøylen på 46 mm å begrense tøyningen av omhyllingselementet til 225 % og dermed nedsette dets spenningstap fra 7 0 % til ca. 18 % og dens blivende økning fra 30 % til 12,3 %.

For å ta tilbørlig hensyn til de forskrifter som tillater 30 % tapt volum i en trykkbeholder, må innretningen ifølge oppfinnelsen være slik beskaffen at den antar en slik form at det tapte volum i en ytterbeholder høyst utgjør 13,7 %.

Enkeltheter ved oppfinnelsen vil i det følgende bli be-lyst ved fordelaktige utførelsesformet og under henvisning til diagrammer. Fig. 1 viser snitt gjennom en innretning ifølge oppfinnelsen for flytende og kremformede medier. Fig. 2 viser snitt gjennom en innretning ifølge oppfinnelsen med CO2'N2eH-er N2° som er blitt gassformig etter lagringstid. Fig. 3 er en avbildning av en sveiset, plastisert aluminiumspung. Fig. 4 er et perspektivriss av den plastiserte aluminiumsfolie som er sveiset og derpå foldet, før den definitive formsveisning.

Fig. 5 viser snitt gjennom en ytterkjerne.

Fig. 6 viser ytterkjernen på fig. 5 sett nedenfra.

Fig. 7 viser den samme sett ovenfra.

Fig. 8 viser delvis i snitt en annen utførelsesform for en ytterkjerne med en innført innerkjerne. Fig. 9 viser snitt gjennom en annen utførelsesform for en ytterkjerne med innsprøytet innerkjerne, delvis montert ventil og ved dypping fremstilt gummipung. Fig. 10 er et diagram som anskueliggjør spennings- og dermed trykktap hos naturlig gummi som funksjon av dens tøyningsmuligheter og lagringstid. Fig. 11 er et diagram som viser kompensasjonen av gummi-trykktapet ved forgasning av CO^oppløst i produktet. Fig. 12 er et diagram som anskueliggjør en innretning som er utført i samsvar med oppfinnelsen og er lagret i 300 dager, og dens fraksjonerte tømning såvel som de derved opp-tredende forbigående trykkforandringer. Fig. 13 viser snitt gjennom en innretning ifølge oppfinnelsen straks etter fylling. Fig. 14 viser delvis i snitt en innretning ifølge oppfinnelsen etter lengre lagringstid. Fig. 15 viser delvis i snitt en innretning ifølge oppfinnelsen på tømningsstadiet. Fig. 16 viser snitt gjennom en innretning ifølge oppfinnelsen med en i ytterkjernen innlagt gass- eller luft-fylt gummipung med ventilelement. Fig. 17 viser snitt gjennom en innretning ifølge oppfinnelsen med en ytre kjerne som inneholder en flytende drivgass, og dertil nødvendig ventilelement. Fig. 18 viser snitt gjennom et ventilelement slik det kan benyttes ved en innretning ifølge oppfinnelsen, i lukket tilstand. Fig. 19 viser snitt gjennom det samme i åpnet tilstand. Fig. 20 anskueliggjør et lukket to-trinns ventilelement.

Fig. 21 anskueliggjør et to-trinns ventilelement med

et lukket og et åpent trinn.

Fig. 22 viser snitt gjennom et to-trinns ventilelement med begge trinn åpnet. Fig. 23 viser sett ovenfra og delvis i snitt en anordning til manøvrering av en ventil. Fig. 24 viser en ventilmanøvreringsanordning i oppriss og delvis i snitt. Fig. 25 viser perspektivisk en innretning ifølge oppfinnelsen med en ventilmanøvreringsanordning. Fig. 26 viser i snitt og sett ovenfra et ventilelement med automatisk frontlukning. Fig. 27 viser ventilelementet med frontlukning i front-oppriss og delvis gjennomskåret. Fig. 28 viser ventilelement med frontlukning i side-riss og delvis i snitt. Fig. 29 er et oppriss av en innretning ifølge oppfinnelsen bestemt til utsprutning av et agrarkonsentrat ved hjelp av vann under trykk. Fig. 30 viser snitt gjennom et venturi-system som ved hjelp av vann under trykk tilsuger og fortynner et agrarkonsentrat. Fig. 31 viser snitt gjennom en fyllingssonde med over-trykkventil bestemt for tilkobling til en vannkran for fylling av en innretning ifølge oppfinnelsen. Fig. 32 viser snitt gjennom et bærehåndtak for en innretning ifølge oppfinnelsen forsynt med et ventilelement.

Fig. 33 viser bærehåndtaket i oppriss.

Fig. 34 viser bærehåndtaket i grunnriss.

Fig. 35 viser i snitt en ytterligere utførelsesvariant av innretningen ifølge oppfinnelsen. Fig. 36 viser en to-trinns ventil trukket fra hverandre. Fig. 27 viser snitt av ventilen på fig. 36 i sammen-bygget og lukket tilstand, og Fig. 38 viser ventilen på fig. 37 i åpnet tilstand. Fig. 1 viser en innretning ifølge oppfinnelsen slik beskaffen at ytterbeholderen som inneholder den, oppviser mindre enn 10 % (8,7) tapt volum. Innretningen ifølge oppfinnelsen består av en kjerne 1, en gummipung 2, en aluminiumspung 3, et omhyllingselement 4, et ventilelement 5, et ikke vist element til å avgi produkt, en kjernebunnhylse 6 og en ytterbeholder 7. Kjernen 1 er ved sin øvre ende forsynt med en ringformet ribbe 9, et tetningssete 10 og ringspor 11 og 12 og inneholder et kammer 13 som tjener til å oppta ventilelementet 5. Bunnen av kammeret 13 er forsynt med boringer 14 og 15 som står i forbindelse med en tverrkanal 16. Fra bunnen rager der aksialt opp en stift 17. Parallelt med lengdeaksen er kjernen 1 utvendig forsynt med flere kanaler 18, hvorigjennom produktet 19 kan flyte til

tverrkanalen 16 når allerede en del av gummipungen 2 ligger fast an på kjernen. Den nedre ende 20 av kjernen 1 .er åpen og oppviser et ringspor 21.

Kjernen 1 er fremstilt av et plastmateriale, f.eks. polyamid 66, som er resistent overfor oppløsningsmidler, og er hul innvendig. Den ytterdiameter er holdt så stor at volumet av kjernen 1 sammenlignet med fyllingsvolumet utgjør mer enn 5 % når innretningen ifølge oppfinnelsen er innsatt i en ytterbeholder hvis fyllingsvolum er avpasset under hen-syntagen til de ovennevnte forskrifter. Kjernen 1 blir fortrinnsvis belagt med gummipungen 2 i en dyppeprosess. Pungen kan bestå av flere lag, og dyppemetoden er derfor å foretrekke. Alt etter produkt 19 må gummipungen 2 være av viton, epykloridin, butyl, nitril, neopren, buna eller silikon. Da disse gummiarter imidlertid er meget dyre, ville det være uøkonomisk å fremstille hele gummipungen 2 av disse materialer. Må der anvendes viton eller silikon, blir disse på-ført kjernen ved første gangs dypping. De påfølgende skikt kan så f.eks. være av butyl, nitril eller andre gummiarter, også av naturgummi. I den forbindelse bør man foretrekke butyl, siden den er den mest gasstette av alle gummiarter. Det sier seg selv at gummipungen 2 også kan trekkes som slange inn over kjernen 1, hvor den så blir til pung ved slangeklemmevirkningen av bunnhylsen 6 og ventilhylsen 22.

Ytterskiktene av gummipungen 2 bør alltid når det er mulig, være av naturgummi av stor renhet, siden den har den største varige elastisitet og derfor undergår den minste varige utvidelse ved langtidslagring i tøyet og fylt tilstand. Denne varige utvidelse forblir ved gummipungen allikevel meget liten, ca. 12 % etter 24 måneder, da dens tøyning ved en produktsøylediameter på 46 mm bare utgjør 150 %, siden dens diameter i spenningsløs tilstand utgjør ca. 18,3 mm. Produktet 19 er altså i berøring med innerskiktet av gummipungen 2 og ikke med polyetylen- eller polypropylenskiktet på aluminiumspungen 3. Derved utelukkes en sivning av pro-duktoppløsningsmiddel, og der kan ikke inntre noen delaminering av aluminiumspungen 3. Denne består, som også vist på fig. 4, av flere skikt, f.eks. innerskikt av polyetylen, deretter polyester, så aluminium og utvendig igjen polyester, hvorunder klippevirkningen av aluminium blir unngått på grunn av polyesterskiktet mellom aluminium og polyety-lenskikt. Aluminiumspungen 3 er ved begge ender forsynt med flaskehalslignende munninger, hvis diametre er avpasset slik at de får fullt anlegg mot gummipungen 2. Disse to punger omspennes av omhyllingselementet 4 av naturgummi, hvis innerdiameter er ca. 30 % mindre enn ytterdiameteren av kjernen 1, så det altså står under den nødvendige omtalte forspenning i ikke fylt tilstand, men ved en tøyning på 225 % omslutter en produktsøyle på 46 mm. Ventilelementet 5 består av et stempel 23, en tetningsskive 24 og en trykkfjær 25 av rustfritt stål og holdes sammen av en ventilhylse 22. Stempelet 23 har en aksial kanal 26 og en tverrkanal 27. I lukket tilstand blir tverrkanalen, takket være trykkfjæren 25, tettet av tetningsskiven 24. Hvis man ved hjelp av det ikke viste utleveringselement for produktet trykker på stempelet 23, blir tverrkanalen 27 liggende nedenfor tetningen 24, og produktet 19 blir på grunn av trykket fra gummipungen 2 på omhyllingselementet 4 drevet ut gjennom den aksiale kanal 26 og det ikke viste utleveringselement, hvorunder konusen 23a på stempelet 23 ved å trykke på tetningsskiven 24 forhindrer produktlekkasje langs stempelet 23. Så snart

man letter trykket på stempelet 23, presser trykkfjæren 25 stempelet 23 oppover, hvorved tverrkanalen 27 igjen blir

bragt i utgangsstilling så ventilelementet 5 igjen blir lukket. Stempelet 23 har et kammer 28 til å oppta trykkfjæren 25, som støtter seg mot bunnen av kammeret 13, hvor den er fiksert med stiften 17. Ferdigmontasjen av innretningen ifølge oppfinnelsen skjer ved anbringelse av en ventilhylse 22 som trykkes inn i et ringspor 11 for å holde ventilelementet 15 sammen, og innbøyes rundt et ringspor 12, dels for å avtette innretningen ifølge oppfinnelsen på ventilelementet 5 ved slangeklemmeeffekt ved hjelp av gummipungen 2 og dels for å forbinde aluminiumspungen 3 og omhyllingselementet 4 fast med kjernen 1. Bunnhylsen 6 innbøyes

rundt ringsporet 21 for å avtette innretningen ifølge oppfinnelsen ved enden 20 av kjernen og å feste aluminiumspungen 3 og omhyllingselementet 4 der. Innretningen ifølge oppfinnelsen opptas i ytterbeholderen 7, hvor den med en ringformet ribbe 29 smekker inn i et ringspor 30 i ventilhylsen 22. Kjerneenden 20 med bunnhylsen 6 holdes aksialt fiksert ved et sete 31 på ytterbeholderen. Flaskehalsen 33 på ytterbeholderen 7 er forsynt med langsgående kanaler 32, hvorigjennom et overtrykk kan innvirke under fyllingen av innretningen ifølge oppfinnelsen, og som under tømningen tillater luftinnstrømning i beholderen 7 for å unngå dan-r-nelse av et vakuum.

Den innretning ifølge oppfinnelsen som er vist på fig. 2, avviker fra den på fig. 1 bare ved små detaljer. Isteden-for med en tverrkanal 16 er kjernen 1 forsynt med innløp 34 og 35 som befinner seg i nærheten av kjerneenden 20. Videre er en hulkjerne 36 innsatt i.kjernen 1.og.fast forbundet med den ved en smekklås 37. Innerdiameteren 39 av kjernen 1 er større enn ytterdiameteren 40 av hulkjernen 36, så der oppstår et mellomrom 38 som tjener som kanal for produktet 19 i retning mot ventilen som antydet med piler. Denne anordning er betinget ved at der er tilblandet produktet 19 CC>2som så snart mottrykket av omhyllingselementet etter lagring synker under et på forhånd bestemt nivå, blir gassformet og danner en gassblære 41 som trykker på produktspeilet 4 2 og altså sammen med omhyllingselementet 4 leverer energi til utdrivning av produktet 19. Da omhyllingselementet 4 fort-løpende trekker seg sammen under tømning, blir gassrommet 41 stadig minsket proporsjonalt med utdrevet mengde, mens produktspeilet 22 imidlertid forblir praktisk talt uforandret og gassblæren 41 dermed danner et praktisk talt konstant trykkareal. Minskningen av det gassrom 41 som omsluttes av omhyllingselementet 4 og gummipungen 2, på den ene side og det konstante areal av produktet 4 2 på den annen side skaper forutsetning for en konstant gradient av utdrivningstrykket, noe som danner grunnlaget for en imitasjon av de vanlige aerosolbokser som er fylt med flytende drivgass, siden den flytende drivgass i disse etter en utpresset mengde forgasses så lenge, inntil gassens mottrykk blir så høyt at det forhindrer ytterligere forgasning, og der altså fås en praktisk talt konstant utdrivningstrykk-gradient. Fig. 3 viser en plastisert aluminiumspung 3 som fremstilles som følger: Man sveiser en foldet folie langs sveisesømmen 43 og får dermed en slange; folien kan i den forbindelse bestå av flere skikt, fortrinnsvis er det skikt 44 som kommer i kontakt med produktet, av polyetylen,og skiktet 45 av polyester for å unngå klippevirkning av aluminiumsfolien 46 som utvendig er forsynt med polyesterskiktet 47. Deretter folder man som vist på fig. 4, den fremkomne slange slik at der ved hver langside oppstår belger 48 og 49 hvis dybde er avpasset slik at de ikke omfatter de loddrette sveisesømmer 50, 51, 52 og 53, men bare vannrette sveisesømmer 54, 55, 56 og 57, slik det er markert ved de stiplede linjer 58 og 59. Ved sveisningen av slangen oppstår da de flaskehalslignende åpninger 60 og 61. Takket være belgene 48 og 49 kan pungen 3 i helt full tilstand anta et kvadratisk tverrsnitt og dermed altså tvinges til ved hjelp av en fast sylindrisk begrensning som omgir den, f.eks. en ytterbeholder 7, å anta et rundt tverrsnitt, hvorunder belgene 48 og 49 da ikke folder seg helt ut, så der altså levnes en viss volumreserve om der som beskrevet skulle inntre en forbigående forgasning av den i produktet 19 oppløste gass ved lagring av innretningen ved høyere temperaturer. Fig. 5 viser en utførelsesform for en kjerne 1 hvis ventilkammer 13 er forsynt med innløp 16 og forøvrig allerede beskrevet i forbindelse med fig. 1.

På fig. 6 er kjernen 1 avbildet fra undersiden for å vise de langsgående kanaler 18 og en-skillevegg 62 som er tildannet i kammeret 20 og kan være nødvendig for å gi kjernen 1, hvis veggtykkelse av økonomiske grunner bør være så liten som mulig, en tilstrekkelig fasthet, særlig på nivået for ringsporet 21 som gummipungen 2, aluminiumspungen 3 og omhyllingselementet 4 trykkes inn i ved hjelp av bunnhylsen 6. Fig. 7 er et grunnriss av kjernen 1 og viser stiften 17 som tjener til montering av en trykkfjær, såvel som den ring-formede ribbe 9 og setet 10 for tetningsskiven hos et ventilelement. Fig. 8 anskueliggjør en kjerne 1, hvori der som allerede beskrevet i forbindelse med fig. 2, er innført en innerkjerne 36 fast forbundet med den takket være smekklåsen 37. Fig. 9 viser en kjerne 1 av plastmateriale som inner-kjernen 36 er innsprøytet i, noe som byr på fordelen av at der ikke behøves noen montasje. Et sprøytestøpeverktøy til fremstilling av en slik kjerne 1 er riktignok dyrt, men blir ved masseproduksjon raskt amortisert, mens en montasje og de dermed forbundne tids- og maskinkostnader derimot gjentar seg for hvert stykke. Omkring kjernen 1 er ved dypping påført gummipungen 2, som når den er festet, ved fylling antar den form som er antydet stiplet ved 2a, når den ikke begrenses sylindrisk, kvadratisk, triangulært etc. av en fast ytterbeholder 7. Fig. 10 viser et diagram over motstanden av gummiomhyl-lingselementet 4 som funksjon av fyllingstrykket på fyllings-tidspunktet, altså den motstand som virker som krystningstrykk på det innfylte produkt under omhyllingselementets kontraksjon. Tøyningen av omhyllingselementet hos innretningen ifølge oppfinnelsen er i den forbindelse begrenset til 225 %. For å vise berettigelsen av en begrensning av tøyningen til 225 % som anskueliggjort ved kurven over trykktap ved lagring, er der inntegnet stiplede kurver for 400 % resp. 4 50 %, hvorav den drastiske forskjell i trykktap fremgår. Av kurven 225 % fremgår det at krystningstrykket synker raskt og etter 10 døgn begynner å stabilisere seg og etter 30 døgn har stabilisert seg slik at det etterfølgende trykkfall ved langtidslagring blir relativt lite sammenholdt med trykktapene i de første 10 døgn. Fig. 11 illustrerer hvorledes man kan nyttiggjøre seg det relativt lille trykkfall ved langtidslagring. Hvis man tilføyer et produkt en passende mengde C02, så forblir denne, takket være mottrykket fra omhyllingselementet, oppløst i produktet så lenge dette mottrykk er høyere enn forgasnings- trykket for C02-mengden, dvs. alt etter yttertemperatur og C02-mengde ved ca. 2,5 bar. Så snart gummimottrykket altså ved lagring i strammet tilstand med 225 % tøyning synker under denne grense på 2,5 bar, blir en del av det oppløste CO^gassformet, og denne gass vil innvirke som trykkfaktor på produktets væskespeil og kompenserer således det gummikontrak-sjonstrykk som går tapt ved langtidsiagring, så utdrivningstrykket holdes praktisk talt konstant. Fig. 12 viser at der takket være minskningen av restvolum etter produktutdrivning, ikke inntrer noen synkning i utdrivningstrykk. Man konstaterer under hver utdrivning et sterkt fall i gummiens mottrykk, et fall som imidlertid ved en tilfriskning av gummi-omhyllingselementet igjen blir bragt på verdien av trykket før utdrivningen, selvsagt med fradrag av en prosentsats som mellom helt fylt og absolutt tømt beholder utgjør ca. 10 %. To faktorer som ikke er vist her, hjelper til med å kompensere dette forbigående trykkfall, nemlig dels det praktisk talt konstante overflateareal av produktspeilet som det på grunn av volumminskningen konstante C02~trykk virker på, og dels sprøytedysen, som er beskrevet i patentsøknad 2024/78, og som kan kompensere trykkreduksjoner, så innsprøytningsfunksjonen ikke forandrer seg vesentlig. Fig. 13 viser snitt gjennom en innretning ifølge oppfinnelsen på fyllingsdagen da gummimottrykket fra omhyllingselementet 4 er større enn C02~trykket, så dette ikke kan forgasses og forblir fullstendig oppløst i produktet 19. Fig. 14 anskueliggjør en innretning ifølge oppfinnelsen etter en lagring i ca. 30 dager, hvor gummimottrykket fra omhyllingselementet 4 er sunket slik at en del av det opp-løste C02kan forgasses inntil C02~trykket sammen med det resterende gummimottrykk har nådd den trykkverdi som tvinger det i produktet 19 gjenværende C02til å forbli oppløst i det. Fig. 15 anskueliggjør at omhyllingselementet 4 under tømning av produktbeholderen først trekker seg sammen ved ventilen 23, hvorved dens veggtykkelse tiltar og dermed bidrar til å trykke C02~blæren 41 mot produktspeilet 42, dvs.

at restvolumet i produktetbeholderen fortløpende minker proporsjonalt med mengden av utdrevet produkt 19.

Der finnes mange såkalte to-komponents-produkter som f.eks. farveshampoos eller medikamenter som først må blandes like før bruken. Videre er det på grunn av det lave utdrivningstrykk hos innretningen ifølge oppfinnelsen ikke mulig å sprøyte viskøse produkter som olje, det måtte da være om man blander dem med luftblærer. Andre produkter som hårlakk, insekticider eller luftforbedringsmidler, må fortrinnsvis drives ut med høy hastighet og liten partikkelstørrelse. Innretningen ifølge oppfinnelsen i en utførelse som vist på fig. 16, oppfyller disse krav. Figuren viser snitt gjennom en innretning ifølge oppfinnelsen bestemt til å avgi to forskjellige medier, hvor enten begge kan være flytende eller kremformede eller det ene være flytende og det annet krem-formet eller også et av mediene kan være gassformet. Kjernen 1, i det vesentlige maken til den på fig. 1, har i tillegg til ventilsetet 10 et ytterligere sete 62a som tjener til å oppta en tetningsskive 63. Denne trykkes mot setet 62a av en sprengring 64 som med en smekklås 65 er fast forbundet med kjernens øvre ende 8. Sprengringen 64 er forsynt med en flerhet av åpninger 66, hvis antall er så høyt at minst én av dem blir liggende foran en åpning i tverrkanalen 16. Stempelet 67 har en langsgående kanal 68 som munner ut i en langsgående kanal 69 som enten kan ha mindre, større eller like stor diameter som den langsgående kanal 68. Foran munningen av den langsgående kanal 68 strekker der seg en tverrkanal 70 som lukkes med tetningsskiven 24. Den langsgående kanal 69 munner ut i en tverrkanal 61 som avtettes med en tetningsskive 63. På nivået for tetningsskiven 24 er stempelet 67 utvidet til en flat tallerken som ved hjelp av en trykkfjær 73 med støtte på sprengringen 64 trykkes fast mot tetningsskiven 24 og dermed lukker øvre ventiltrinn. Nedre ventiltrinn blir derved likeledes lukket, da stempelet 67

er forsynt med en mothake 76 som ved hjelp av trykkfjæren 73 blir trukket mot tetningsskiven 63, så tverrkanalen 71 blir tildekket av denne og dermed lukket. Dette så meget mer som

konusen 74 på tetningsskiven levner tilstrekkelig spillerom til å tillate denne å hvelve seg oppover under trykket av det medium 77 som befinner seg i gummiblæren 78, og dermed legge seg fast an mot setet 75 på stempelet 63. Den nevnte gummiblære 78 er fortrinnsvis utformet på tetningsskiven 63, slik at den i tom tilstand antar formen 79. En slik gummiblære

behøves bare når mediet som er lagret i den, må drives Ut med praktisk talt konstant trykk, hvilket, som allerede beskrevet, er tilfellet takket være gummien. Anvendes en gummiblære 78, må bunnhylsen 6 forsynes med en åpning 8 0 som forhindrer at der ved fylling og ved tømning oppstår henholdsvis et overtrykk resp. et undertrykk i det indre av kjernen 1.

Forskjellige medikamenter, spesielt slike til behandling av åndedrettsveiene, må sprøytes med en ganske bestemt par-tikkelstørrelse, enten for bare å trenge frem til larynx (store partikler) eller for tvertimot å nå bronkiene eller til og med lungens alveoler, hvor der behøves partikler på 0,5-1 mikrometer. En slik fin forstøvning kan umulig oppnås med det lave mekaniske trykk av gummi-omhyllingselementet 4. Her kan bare flytende drivgass hjelpe. Fig. 17 viser en innretning som er utført i samsvar med oppfinnelsen, og som bortsett fra den manglende gummiblære 78, er maken til innretningen på fig. 16, samtidig som de beskrevne muligheter med hensyn til ventilanordningen har gyldighet også her. Denne utførelsesform for oppfinnelsesgjenstanden kan også inneholde kjente, flytende drivgasser. For imidlertid av økologiske grunner og også av sparsommelighet å anvende så lite Frigen som kan tillates for medisinske formål, inneholder hulrommet 20 i kjernen 1 den flytende drivgass 81 med en gassfase 82. Hulrommet 20 er som vist på fig. 6, forsynt med en forsterkende skillevegg 62 som har et utsnitt 83 for å tillate stempelet 67 å bevege seg aksialt. Bunnhylsen 6 tjener i denne utførelse som hermetisk, trykksikker lukning for hulrommet 20. Den samme utførelse kan anvendes når man i hulrommet 20 vil lagre et gassmedium som ikke behøver å drives ut med konstant trykk, og man kan da anvende C02, N2eller N20 eller rett og slett luft. Totrinns-ventilens virkemåte vil bli forklart under henvisning til fig. 20, 21 og 22.

Fig. 18 og 19 viser et ventilelement i samsvar med fig.

1 og 2 i henholdsvis lukket og åpnet tilstand.

Fig. 20 viser et lukket ventilelement i utførelsen på fig. 16 og 17. Fig. 21 anskueliggjør at nedre trinn A åpner først og gassen 8 2 kan tre ut allerede mens øvre ventiltrinn B ennå er lukket. Denne anordning har den fordel at funksjonen ved lukning blir omvendt, dvs. at trinn B lukker først og trinn A først deretter. Derved kan de langsgående kanaler 68 og 69, såvel som den ikke viste sprøytedyse, befris for et produkt som eventuelt stenger dem, som hårlakk eller lakkfarver, uten at man må oppfordre forbrukeren til å gjøre dette, slik det delvis blir foreskrevet ved gass-aerosolbokser, og sprøytedysen må holdes nede og trykkes så lenge til der ikke lenger unnviker annet enn drivgass, noe som betyr at kanalene hos sprøytedysen er befridd for klebrige produkter. Fig. 22 viser ventilelementet på fig. 20 og 21 i fullt åpnet stilling, så begge mediene, som omtalt i forbindelse med fig. 14, blir drevet ut og blander seg i den langsgående kanal 68. Fig. 23, 24 og 25 viser en ytterbeholder 7 som er forsynt med en anordning til manøvrering av et produkt-utleveringselement som er istand til ved sidetrykk å øve et lodd-rett trykk på et utleveringselement og dermed åpne et beskrevet ventilelement. Denne anordning har den store fordel at man ikke lenger behøver å ta av noen lukkehette av fra sprayboksen, noe som ikke bare er praktisk, men også bevarer gjenstandens estetiske utseende. Da tangvirkningen mellom tommel og peke- eller langfinger gjør det mulig å utvikle en flere ganger større kraft enn den man oppnår ved å trykke pekefingeren mot et utleveringselement, kan trykkfjæren hos et ventilelement gjøres vesentlig sterkere, noe som dels i tilfellet av et lavt utdrivningstrykk sikrer øyeblikkelig lukning av ventilelementet og dels gir så stor motkraft at en barnehånd ikke vil være i stand til å overvinne den for å åpne ventilelementet, rent bortsett fra at allerede dimensjoneringen av innretningen kan avpasses slik at en barnehånd ikke vil kunne gripe omkring den og øve et tilleggstrykk på den. Ytterbeholderen 7 er langs en hals 84 forsynt med vegger 85 med halvrunde innsnitt 86 som tjener som hengsellagre. Bevegelige trykkvegger 87, 88 er forsynt med hengselbolter 89 og 90 opplagret i lagrene 86. Videre bærer trykkveggene 87 og 88 konsoller 91 og 92 med skrånende underkanter 91a og 92a i anlegg på et rundt utleveringselement 93. Anordningen er lagret i en lukkehette 94 som holder den sammen, og som forhindrer at de bevegelige trykkvegger 87, 88 kan bevege seg i gal retning. Lukkehetten har åpninger 95 og 96 som gjør det mulig å øve et sidetrykk på trykkveggen 87 og 88 som antydet ved piler 97 og 98. Derved skjer der en dreiebeve-gelse av trykkveggene 87, 88 om hengslene 86, så deres konsoller 91 og 9 2 skråkantene 91a og 92a trykker slik på utleveringselementet 93 at dette beveger seg i retningen for pilen 99, noe som fører til åpning av ventilelementet. En letning av trykket på trykkveggene 87 og 88 fører til at en kraftig trykkfjær hos et ventilelement som beskrevet, igjen trykker utleveringselementet 93 opp og trykkveggene 87 og 88 tilbake til deres utgangsstilling, hvorved også ventilelementet lukkes. Utleveringselementet 93 kan etter valg forsynes med en sprøytedyse eller en stråledyse.

Fig. 26, 27 og 28 viser en annen anordning som tjener til manøvrering av et utleveringselement ved hjelp av sidetrykk, og hvor utleveringselementet lukkes frontalt. En slik anordning er spesielt tenkt for kremformede produkter som enten må beskyttes mot luftens oksygen eller hindres i å tørke ut, f.eks. skjønnhetskremer, medisinske pomader og kremer, sennep, majones osv. Et stempel 100 hos et ventilelement er forsynt med en tallerkenformet del 101 og en sylindrisk forlengelse 101a som bærer en fleksibel slange 102 som alt etter produktet som skal drives ut, kan bestå

av mykt plastmateriale eller av kunstgummi. Klembakker 103 og 104 er forsynt med hengsler 105 og 106 opphengt på hengsel-

bolter 107 og 108 på en beholder 7. En trykkfjær 109 smekker inn i klembakkene 103 og 104 og trykker dem sammen ved gripe-kjever 110 og 111. Videre bærer klembakkene 103 og 104 trykkonsoller 112 og 113, hvis skrå undersider ligger an på tallerkenen 101. Klembakkene er på innsiden forsynt med hver sin stuss 114 som tjener som føringskanal for en slange 102. Slangen ble ved på fjæren 109 med gripékjevene 110 og 111 klemt sammen og lukket. Trykker man på klembakkene 103 og 104 i pilenes retning, så dreier de seg om hengslene 105 og 106, og gripékjevene 110 og 111 åpner seg. Samtidig øver skråkantene på trykkonsollene 112 og 113 et trykk på tallerkenen 101, hvorved stempelet 100 blir beveget nedover og åpner et ventilelement som beskrevet. Det uttredende produkt vider ut klemstedet 115 i slangen 102 og kan unnvike gjennom munningen 116. Letnes trykket på klembakkene 103 og 104,

så trykker fjæren 109 dem sammen igjen, tallerkenen 101 blir frigitt, og gripékjevene 110 og 111 klemmer slangen sammen igjen på stedet 115 og lukker den frontalt.

En behandling av planter, spesielt prydplanter og bloms-ter, krever anvendelsen av plantepleie og -beskyttelsesmidler som i konsentrert form kan være sterkt toksiske og altså må anvendes i fortynnet form. Disse konsentrater markedsføres for det meste i plastflakonger og blir kort før bruken fortynnet med vann og påført plantene som skal behandles, med de forskjelligste innretninger som kanner, pumpeforstøvere, lufttrykkforstøvere osv. I den forbindelse er fortynningen egentlig avhengig av brukerens omhu og innsikt. Oppfinnelsen gir anvisning på en innretning som gjør det mulig automatisk å fortynne et konsentrat i en ønsket effektiv dose og samtidig å sprøyte den dannede oppløsning i fin fordeling.

Fig. 29 og 30 viser en slik innretning 117, hvis bærehåndtak 118 har et ventilelement 119 som kan åpnes med en spak 120. Et ventilstempel 119a bærer en fleksibel slange 121 tilkoblet et venturisystem 122 som bærer en flakong 123 inneholdende konsentratet 124. Venturisystemet 122 er for-lenget med et stivt rør 125, hvis utløpsende 126 er fleksibel og inneholder en sprøytedyse 127 som nevnt tidligere.

Innretningen 117 blir som beskrevet senere, fylt med vann og forsynt med det ovennevnte tilleggsutstyr, som bærehåndtak 118 til sprøytedyse 127. Trykker man på spaken 120, åpner ventilelementet 119 seg, og vannet som står under trykk, unnviker via slangen 121 til venturisystemet 122, hvor vannet ved passasjen over et stigerør 128 tilsuger konsentratet og blander seg med det for så å forlate sprøytedysen 127 som dusj. Konsentrasjonen av konsentratet 124 såvel som diamet-rene av venturisystemet 122 og stigerøret 128, samt vannets trykkhøyde er avpasset slik at konsentratet automatisk blir fortynnet på tilsiktet måte. I den forbindelse kan man innrette seg slik at flakongen 123 blir fullstendig tømt ved hjelp av en eneste fylling av innretningen 117 med vann.

Den fleksible munning 126 gjør det mulig, f.eks. for eldre eller invalide personer, å rette dusjtåken nedenfra og oppover uten at det blir nødvendig å bøye seg altfor meget for å behandle planteløv fra undersiden.

Fig. 31 viser en fyllingssonde som kan tilsluttes en ikke vist vannkran. Innretningen 117 er i og for seg allerede beskrevet under henvisning til fig. 1, dog med den forskjell at omhyllingselementet 4 her samtidig tjener som produktbeholder, noe som er mulig om produktet 128 bare er vann og ikke behøver å lagres, men kan drives ut igjen straks etter fylling. Dessuten er den metalliske ventilhylse 22 erstattet med en ventilhylse 129 av plastmateriale. Videre blir omhyllingselementet 4 festet på kjernen 131 med slangeklemmer 130. Ventilhylsen 129 bærer en gjenget hals 13 2 som danner føring for et stempel 133. En slange 134 bærer ved sin ene ende et ikke vist, i handelen vanlig forekommende tilkoblingsstykke til en vannkran, mens den annen ende er forsynt med et tilkoblingsstykke 135. Dette kan skrus inn på halsen 130, hvorved stempelet 133 trykkes ned, så ventilelementet 5 åpnes, samtidig som tetningsringen 136 avtetter halsen 13 2 og tilkoblingsstykket 135. Tilkoblingsstykket 135 er forsynt med en overtrykksventil 137, hvis fjær 138 trykker stempelet 139 med tetningsringer 140 tettende inn i utløpspartiet 141, hvorved utløpet 142 blir stengt. Åpner man nå en vannkran som innretningen er koblet til, så vider vanntrykket omhyllingselementet 4 ut og fyller det med vann 128. Så snart omhyllingselementet 4 ved anlegg mot beholderen 7 hindres i å tøye seg ytterligere, stiger vanntrykket i innretningen på grunn av motstanden fra den uelastiske beholder 7. Kraften av fjæren 138 er valgt slik at den er større enn den motstand omhyllingselementet 4 yter mot et vannfyllingstrykk, men fjæren i tilfellet av en større motstand, som den der f.eks. opptrer ved anlegg av omhyllingselementet 4 mot beholderen 7, lar seg trykke sammen, så vannet fra den ikke viste vannkran kan unnvike via overtrykksventilen 137. Dette er så et tegn på at innretningen 117 er fyllt. Tilkoblingsstykket 135 blir så skrudd av og erstattet ved påskruning av hånd-taket 118. Dette består av et rør 143 som skrus på halsen 132 og derved trykker stempelet 133 ned, hvorved tetningsringen 136 avtetter systemet. Den annen ende av røret 143 bærer et ventilelement 5, hvis stempel 14 4 er forsynt med en ringformet ribbe 145. En ventilhylse 146 bærer en bukk 147 til hengsling av en spak 120. Denne er forsynt med en åpning 148 som har større diameter enn stempelet 144, men mindre enn ringribben 145. Stempelet 144 bærer en slange 121 som fører til det beskrevne venturisystem 122. Trykker man nå på spaken 122, kommer denne i den stilling som er vist stiplet ved 149, og trykker stempelet 14 4 ned, hvorved ventilelementet 5 blir åpnet. Vannet som står under trykk, unnviker som beskrevet, gjennom venturisystemet 122 og fortynner og sprøyter ut det omtalte konsentrat på den beskrevne måte.

Fagfolk innser lett at innretningen ifølge oppfinnelsen med sine forskjellige enkelte komponeneter byr på fordeler og anvendelsesmuligheter som på ingen måte står tilbake for dem hos tradisjonelle gass-aerosolbokser, men uten å oppvise disses ulemper.

Spesielt er innretningen ifølge oppfinnelsen i stand til å sprøyte ut praktisk talt alle flytende medier i fin fordeling og levere ut kremformede medier og å lagre gassformede medier.

Fagfolk innser videre at innretningen ifølge oppfinnelsen setter seg sammen av flere komponeneter som er forbundet til et funksjonelt hele og optimalt tilpasset hverandre, og som hver nyttiggjør seg flere fysikalske lover på en måte med oppfinnelseskarakter. Dette stemmer særlig for den egent-lige produktbeholder som tilpasser seg med hensyn til volum, svarende til fyllings- resp. tømningstilstanden, slik at produktet varig er underkastet et konstant trykk. Spesielt springer dette i øynene når der tilføyes produktet én eller flere gasser. Det stemmer imidlertid også for kjernen, som eventuelt opptar et annet, fordelaktig gassformet medium, såvel som for ventilelementet, som likeledes er meget vesentlig for god funksjon av den samlede innretning.

Innretningen ifølge oppfinnelsen er også meget gunstig fordi den overvinner samtlige ulemper ved de kjente drivgassfrie sprayinnretninger og har en konstruksjon som er optimalt avpasset etter de materialer som skal anvendes.

Dessuten kan den fremstilles til gunstig pris, idet den jo overveiende gjør bruk av relativt enkle sprøytestøpte kunststoffdeler med hovedsakelig sylindriske former som bare behøver å monteres sammen og i hverandre.

Det sier seg selv at den ovenstående beskrivelse av innretningen ifølge oppfinnelsen bare omtaler noen få utførelses-varianter og anvendelseseksempler, men oppfinnelsen byr på vesentlig videre og videregående muligheter. Disse ligger imidlertid innen området for fagkunnskapen til en fagmann som har satt seg inn i det foregående.

Fig. 35 viser en innretning ifølge oppfinnelsen, hvor totrinns-ventilen og ytterbeholderen 7, som her ikke er vist, er maken til dem på fig. 17. Kjernen 1 er ved ventilenden forsynt med ringribber 200 og 201, og ved sin annen ende med ringribber 202 og 203 mellom hvilke der sitter ringribber 204 og 205 som har takket profil og noe mindre diameter, hvorved man oppnår bedre tetning mellom gummipungen 2 og kjernen 1. Kjernens åpne ende er forsynt med et plastdeksel 206 som er fast forbundet med kjernen 1 ved klebning eller sveising. Plastdekselet 206 forhindrer at bunnhylsen 207 blir trykket bort fra kjerneenden av det tøyede omhyllingselement 4, nemlig ved at en innbuktning 208 av bunnhylsen 7 hekter seg inn bak en underskjæring på plastdekselet 206;

da dette er fast forbundet med kjernen 1, kan bunnhylsen 207 ikke hoppe av. Totrinns-ventilen består av det øvre stempelparti 209, det midtre stempelparti 210, det nedre stempelparti 211, en spennring 212, en øvre tetningsskive 213, en nedre tetningsskive 214 og en trykkfjær 215 som alle rommes 1 kammeret 216 i kjernen 1 og er trykket inn ved hjelp av

ventilhylsen 217, samtidig som denne som allerede beskrevet, også tjener som slangeklemme og forbinder gummibeholderen 2 såvel som omhyllingselementet 4 tett med kjernen 1.

Fig. 36 anskueliggjør totrinns-ventilen bedre ved å vise den trukket fra hverandre. Det øvre stempelparti 209 har en kanal 218, hvori der munner ut sidekanaler 219 forbundet med langsgående spor 220. Ringsporet 221 inngår i en smekklås, hvormed det øvre stempelparti 209 låser seg i det midtre stempelparti 210 når partiet 222 føres inn i hylsen 223 inntil ringribben 224 smekker inn. I sentrum av hylsen 223 befinner der seg en konisk forlengelse 225 av kanalen 226. Konusen 225 er så lang at dens munning i retning mot kanalen 218 ligger høyere enn sidekanalene 219, det vil altså si at konusen 225 rager inn i kanalen 218 når øvre stempelparti 209 og midtre stempelparti 210 er sammenmontert. Ved den

nedre ende av det midtre stempelparti 210 sitter en del 227 som ligner delen 222, men har mindre diameter. Den er forsynt med sidekanaler 228, langsgående kanaler 229 og et ringspor 230 som inngår i en smekklås. Mellom spennringen 212 og midtre stempelparti 210 sitter trykkfjæren 215, og til å

oppta denne er der på det midtre stempelparti 210 og på spennringen 212 utformet sylindriske deler, hvis ytterdia-metre passer til innerdiameteren av trykkfjæren 215. Mellom spennringen 212 og boksen 211 sitter tetningsskiven 214. Boksen 211 er utrustet med en ringribbe 231 som ringsporet 230 smekker inn på når delen 227 føres inn i boksen. Høyden av delen 222 er mindre enn høyden av hylsen 223, så denne virker som en ringformet ribbe som tetningsskiven 213

trykkes på. Likeledes er også høyden av delen 227 mindre enn høyden av boksen 211, så også denne virker som en ringformet ribbe som tetningsskiven 214 trykkes på, slik det er vist på fig. 37, som viser en ventil i henhold til oppfinnelsen i lukket tilstand.

Fig. 38 illustrerer en ventil ifølge oppfinnelsen i åpnet tilstand. Hvis der med et ikke vist utleveringselement øves et trykk ovenfra og nedover på stempelpartiet 209, blir trykkfjæren 215 trykket sammen, og kantene av hylsen 223 og kantene av boksen 211 blir trykket bort fra de respektive tetningsskiver 213 og 214. Derved kommer det flytende medium 232 som står under mekanisk krystningstrykk, via sidehullene 16 i kjernen 1, de langsgående kanaler 220 og sidekanalene 219 inn i kanalen 218. Samtidig blir det gassformede medium 233 via de langsgående kanaler 229 og sidekanalene 228 trykket inn i kanalen 226. Denne er innsnevret i høyde med konusen 225. Denne innsnevring fører til strupning av gassens trykk, som blir holdt slik at den kan trenge inn i mediet 232.

Dette lettes ved at munningen av kanalen 226, takket være konusen 225, ligger ovenfor sidekanalene 219 i strømnings-retningen, hvorved gassmediet som der trer ut under trykk og, takket være strupningen, med høy hastighet, øver et sug på sidekanalene 219 og blander seg med det der uttredende flytende medium 232, så blandingen flytende medium 232/ gassmedium 233 blir drevet ut via kanalen 218 og det ikke viste utleveringselement. Sugevirkningen av det gassformede medium 233 på sidekanalene 219 og dermed på det gassformede medium 23 2 som trer ut der, er særlig nødvendig hvis der ved det flytende medium 232 dreier seg om et viskøst produkt som olje, idet overflatespenningen i det flytende medium 23 2 ellers ville forhindre inntrengen av gassmediet 233. Man kan lette inntrengen og dermed innblanding av gassmediet 233 i det tyktflytende medium 23 2, idet man som gassmedium 233 benytter en flytende drivgass som Frigen (Freon), som i så fall ikke tjener som drivgass, men bare som innblandings-gass, hvis andelsvise mengde, sammenholdt med fyllingsvolumet av innretningen ifølge oppfinnelsen, i høyden utgjør 3 %.

Claims (29)

1. Innretning til å avgi flytende eller kremformede produkter (19) som står under trykk, i det minste omfattende en indre elastisk beholder (2), et omspenningelement (4) av makromolekylært materiale av kautsjuktype og en ventil (8,

23, 24, 26) som er forbundet med den elastiske beholder (2) og en fast kjerne (1) og omsluttes av den elastiske beholder (2) og det elastiske omspenningselement (4),karakterisert vedat den elastiske beholder (2) er av gummi som er holdbar overfor det respektive produkt (19) som er lagret i den, at omspenningselementet (4) er av naturgummi, at innerdiameteren av den elastiske beholder (2) før anbringelsen på kjernen (1) tilsvarer dennes ytterdiameter, at innerdiameteren av det elastiske omspenningslement (4) i spenningsløs tilstand er minst 20 % mindre enn ytterdiameteren av kjernen (1) med tillegg av veggtykkelsen av den på kjernen anbragte elastiske beholder (2), men ikke mer enn 25 % mindre, og at kjerne (1), elastisk beholder (2) og elastisk omspenningselement (4) er fast og tett forbundet med hverandre i området for begge ender (12, 21) av kjernen.

2. Innretning som angitt i krav 1,karakterisert vedat den elastiske beholder (2) består av flere lag.

3. Innretning som angitt i krav 1,karakterisert vedat den elastiske beholder (2) er en pung påført kjernen (1) ved dyppemetoden.

4. Innretning som angitt i krav 2,karakterisert vedat det skikt av den elastiske beholder (2) som kommer i kontakt med produktet (19), er av viton eller silikon.

5. Innretning som angitt i krav 2,karakterisert vedat den elastiske beholders (2) ytterskikt er av butylgummi eller naturgummi.

6. Innretning som angitt i krav 2,karakterisert vedat der mellom den elastiske beholders (2) inner- og ytterskikt befinner seg et butylskikt.

7. Innretning som angitt i krav 1,karakterisert vedat kjernen (1) har et volum som minst ut-gjør 15 % av innretningens fyllingsvolum.

8. Innretning som angitt i krav 1,karakterisert vedat den ene ende av kjernen (1) er forbundet med et ventilsete (8) i ett stykke.

9. Innretning som angitt i krav 1,karakterisert vedat den ene ende av kjernen (1) er forbundet med to bak hinannen liggende ventilseter (8, 62a) i ett stykke.

10. Innretning som angitt i krav 1 og 9,karakterisert vedat kjernen (1) er hul og i sitt indre inneholder andre medier (81, 82) enn det produkt (19) som er lagret i den elastiske beholder (2).

11. Innretning og fremgangsmåte som angitt i krav 1 og 9,karakterisert vedat kjernen (1) er hul og inneholder en elastisk beholder (78) av makromolekylært materiale av kautsjuktype.

12. Innretning som angitt i krav 1,karakterisert vedat kjernen (1), den elastiske beholder (2) og det elastiske omhyllingselement (4) i områdene for begge ender (12, 21) av kjernen er innbyrdes forbundet ved hjelp av en hylse (6, 22) av metall, samtidig som den elastiske beholder (2) og omspenningselementet (4) er lagt fast og tett rundt kjernen (1) ved slangeklemmeeffekt.

13. Innretning som angitt i krav 1,karakterisert vedat der mellom elastisk beholder (1.) og omspenningselement (4) er anordnet en fleksibel gass- og sporetett beskyttelsesmantel (3).

14. Innretning som angitt i krav 13,karakterisert vedat beskyttelsesmantelen (3) har form av en lomme med to åpne ender (60, 61) og sidebelger (48, 49).

15. Innretning som angitt i krav 13,karakterisert vedat beskyttelsesmantelen (3) har større volum enn den elastiske beholder (2).

16. Innretning som angitt i krav 9,karakterisert vedat de to bak hverandre liggende ventilseter (8, 62a) inngår i to ventiler som kan manøvreres samtidig eller etter hverandre.

17. Innretning som angitt i krav 16,karakterisert vedat utleveringsvolumet pr. tidsenhet er det samme for de to ventiler.

18. Innretning som angitt i krav 16,karakterisert vedat utleveringsvolumet pr. tidsenhet er forskjellig stort for dei to ventiler.

19. Innretning som angitt i krav 16,karakterisert vedat begge ventilene åpner seg samtidig ved manøvrering.

20. Innretning som angitt i krav 16,karakterisert vedat en ventil åpner etter den annen ved manøvrering.

21. Innretning som angitt i krav 16,karakterisert vedat begge ventilene holdes i lukket stilling ved hjelp av en felles trykkfjær (73).

22. Innretning som angitt i krav 1,karakterisert vedmidler (87, 88, 91, 92, 93) ved hvis hjelp et trykk i sideretning mot innretningens midtakse kan åpne ventilen (8, 23, 24, 26) i aksial retning.

23. Fremgangsmåte til å sette flytende eller kremformede produkter (19) under trykk og avgi dem fra en innretning som angitt i krav 1,karakterisert vedat der tilblandes produktet (19) en gass (41, 82) som i øyeblikket for avgivelsen av produktet (19) fra innretningen sikrer fin forstøvning av det.

24. Fremgangsmåte som angitt i krav 23,karakterisert vedat gassen (41) inneholdes oppløst i pro-duktmengden (19) i innretningen, og at den ved en på forhånd bestemt temperatur, idet der nås et definert minimalt trykk som innvirker på produktet (19), løser seg fra dette og blir gassformet, så den ikke lar det på produktet (19) virkende trykk i den elastiske beholder (2) synke under det nevnte definerte trykk.

25. Fremgangsmåte som angitt i krav 23,karakterisert vedat gassen (82) er lagret under trykk i kjernen (1) og blir dosert tilblandet produktet (19) når dette avgis fra innretningen ved åpning av den respektive av dennes ventiler.

26. Fremgangsmåte som angitt i krav 24,karakterisert vedat der tilblandes det i innretningen lagrede produkt (19) den mengde C02, N2 eller N20 (41) som ved en yttertemperatur av 20 C først når det mekaniske kontrak-sjonstrykk på produktet (19) synker under 2,5 bar, løser seg fra produktet (49) og blir gassformet.

27. Fremgangsmåte som angitt i krav 23,karakterisert vedat gassen (82) lagres i kjernens (1) hulrom.

28. Fremgangsmåte som angitt i krav 27,karakterisert vedat den i kjernen (1) lagrede gass (82) er en flytende drivgass.

29. Fremgangsmåte som angitt i krav 27,karakterisert vedat den i kjernen (1) lagrede gass (81) er en inert gass.