NO341760B1 - 7-[2-[4-(6-fluor-3-metyl-1,2-benzisoksazol-5-yl)-1-piperazinyl]etyl]-2-(1-propynyl)-7Hpyrazolo-[ 4,3-e]-[1,2,4]-triazolo-[1,5-c]-pyrimidin-5-amin, eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, farmasøytiske preparater derav, samt dets anvendelse ved behandling av sentralnervesystemsykdommer. - Google Patents

Abstract

Forbindelsen med strukturformel I, eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, er beskrevet, så vel som dens anvendelse ved behandling av sentralnervesystemsykdommer, i særdeleshet Parkinsons sykdom, ekstrapyramidalt syndrom, urolig leggsyndrom og oppmerksomhetssvekket hyperaktivitetsforstyrrelse, farmasøytiske preparater omfattende den, og kombinasjoner med andre midler. (I)

Description

Område for oppfinnelsen

Foreliggende oppfinnelse angår 7-[2-[4-(6-fluor-3-metyl-1,2-benzisoksazol-5-yl)-1-piperazinyl]etyl]-2-(1-propynyl)-7H-pyrazolo-[4,3-e]-[1,2,4]-triazolo-[1,5-c]-pyrimidin-5-amin, en adenosin A2a-reseptorantagonist, som er anvendbar ved behandling av forstyrrelser i sentralnervesystemet, inkluderende bevegelsesforstyrrelser, f.eks. Parkinsons sykdom, ekstrapyramidalt syndrom, urolig leggsyndrom, essensiell skjelving og Huntingtons sykdom; oppmerksomhetsforstyrrelser, f.eks. oppmerksomhetssvekket hyperaktivitetsforstyrrelse, kognitiv svekkelse og negative symptomer på schizofreni; og andre sentralnervesystemsykdommer slik som depresjon, slag og psykoser. Oppfinnelsen angår også farmasøytiske preparater omfattende angitte forbindelse.

Bakgrunn

Adenosin er kjent for å være en endogen modulator av utallige fysiologiske funksjoner. Ved nivået for det kardiovaskulære system er adenosin en sterk vasodilator og en hjertedepressor. I sentralnervesystemet fremkaller adenosin sedative angst- og antiepileptiske effekter. I respirasjonssystemet fremkaller adenosin bronkokonstriksjon. I nyresystemet utviser det en bifasisk virkning, fremkaller vasokonstriksjon ved lav konsentrasjon og vasodilasjon ved høye doser. Adenosin virker som en lipolyseinhibitor på fettceller og som et antiaggregerende middel på blodplater.

Adenosinvirkning formidles av interaksjonen med forskjellige membranspesifikke reseptorer som tilhører familien av reseptorer koblet med G-proteiner. Biokjemiske og farmakologiske studier, sammen med fremskritt innen molekylær biologi, har muliggjort identifisering av minst fire subtyper av adenosinreseptorer: A1, A2a, A2bog A3. A1- og A3-reseptorer inhiberer, mens A2a- og A2b-reseptorer stimulerer aktiviteten av enzymet adenylatsyklase. Analoger av adenosin som er i stand til å interagere som antagonister med A1-, A2a-, A2b- og A3-reseptorene, er også blitt identifisert.

Selektive antagonister for A2a-reseptoren er av farmakologisk interesse på grunn av deres reduserte sannsynlighet for forsterkende bivirkninger. I sentralnervesystemet kan A2a-antagonister ha antidepressive egenskaper og stimulere kognitive funksjoner. Enn videre har data vist at A2a-reseptorer er til stede i en høy tetthet i de basale ganglier, kjent for å være viktige ved kontroll av bevegelse. A2a-antagonister kan således forbedre motorisk svekkelse på grunn av nevrodegenerative sykdommer slik som Parkinsons sykdom, senil demens som i Alzheimers sykdom, og psykoser.

Adenosin A2a-reseptorantagonister er blitt beskrevet som å være anvendbare ved behandling eller forhindring av ekstrapyramidalt syndrom (EPS), dystoni, urolig leggsyndrom (RLS) eller periodisk lembevegelse under søvn (PLMS) i WO 05/044245, og er blitt beskrevet som å være anvendbare ved behandling av oppmerksomhetssvekket hyperaktivitetsforstyrrelse (ADHD) i WO 02/055083.

EPS er et samlebegrep for en serie av ugunstige nevrologiske reaksjoner assosiert med bruk av antipsykotiske legemidler. Det er seks forskjellige kategorier av EPS-relaterte, nevrologiske syndromer av hvilke fire, dystoni, akatisi, pseudoparkinsonisme (Parkinsons syndrom) og tardiv dyskinesi, er særlig alminnelig hos pasienter som tar antipsykotisk medisiner. Dystoni er smertefulle kramper av muskelgruppene i, i særdeleshet, nakke, kjeve, rygg, svelg og strupe. Det er mest vanlig hos unge menn som behandles med antipsykotiske legemidler, men kan også være assosiert med bruk av kokain, trisykliske, antidepressive midler, litium og antikonvulsive midler slik som fenytoin og karbamazepin. Pseudoparkinsonisme viser seg som akinesi (rigiditet, stivhet, og langsom frivillig bevegelse, lutende, subbende gange) og skjelving, og disse symptomene utvikles i løpet av uker eller måneder etter oppstart av behandlingen. Akatisi manifesterer seg som sterke, subjektive indre følelser av lidelse eller ubehag karakterisert ved motorisk rastløshet. Ofte misforstått som agitasjon eller angst så er dette vanlige syndromet hyppig underdiagnostisert og er det minst mottagelige for behandling. Tardiv dyskinesi er et sent-tilsynekommende syndrom assosiert med kronisk bruk av nevroleptiske legemidler. Det oppstår oftere i eldre pasienter og er kjennetegnet ved stereotypiske, repetitive, ufrivillige, raske choreiforme bevegelser i ansikt, øyelokk, munn, tunge, ekstremiteter og kropp.

EPS er mer alminnelig ved anvendelse av typiske antipsykotiske midler, men har også vært rapportert ved bruk av atypiske midler. Typiske antipsykotiske midler inkluderer loxapin, haloperidol, klorpromazin, proklorperazin og tiotixen. Atypiske antipsykotiske midler inkluderer clozapin, olanzapin, loxapin, quetiapin, ziprasidon, risperidon og aripiprazol.

Akatisi er også karakteristisk for RLS og PLMS, så vel som PLMD (periodisk legg (eller lem) -bevegelsesforstyrrelse). RLS er en vanlig forstyrrelse som forårsaker at pasienter får et uimotståelig og ubehagelig ønske om å bevege leggene; det viser seg vanligvis under perioder av inaktivitet og/eller om natten, og kan forstyrre søvnen. Pasienter som ikke har de typiske RLS-symptomer, men som opplever periodiske leggbevegelser som ugunstig påvirker søvnen, er diagnostisert med PLMS. Behandling av RLS og PLMS har inkludert levodopa/karbidopa, levodopa/benserazid, dopaminagonister slik som pramipexol og ropinerol, benzodiazepiner, opioder, antikonvulsive midler og jern (jernsulfat). RLS og PLMS er blitt grundig beskrevet i litteraturen, for eksempel av Saletu et al., Neuropsychobiology, 41, 4 (2000), s. 190-9.

Enkelte xantinbeslektede forbindelser er blitt funnet å være A1-reseptorselektive antagonister, og xantin- og ikke-xantinforbindelser er blitt funnet å ha høy A2a-affinitet med varierende grader av A2a- vs. A1-selektivitet. Triazolopyrimidinadenosin A2areseptor-antagonister er blitt beskrevet tidligere, for eksempel i WO 95/01356; US 5 565 460;

WO 97/05138; WO 98/52568, US 6 630 475, US 6 653 315, US 6 897 217 og PCT/US05/013454, innlevert 19. april 2005.

Denne oppfinnelsen er en utvalgsoppfinnelse over US 6 897 217.

Sammendrag av oppfinnelsen

Foreliggende oppfinnelse angår forbindelsen som har følgende strukturformel I

eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

Et annet aspekt ved oppfinnelsen er et farmasøytisk preparat omfattende en terapeutisk effektiv mengde av forbindelsen med formel I i en farmasøytisk akseptabel bærer.

Et annet eksempel som er beskrevet er en fremgangsmåte for behandling av sentralnervesystemforstyrrelser inkludert bevegelsesforstyrrelser, f.eks. Parkinsons sykdom, ekstrapyramidalt syndrom, urolig leggsyndrom, essensiell skjelving, Huntingtons sykdom, dystoni, periodisk lembevegelse under søvn; oppmerksomhetsforstyrrelser, f.eks. oppmerksomhetssvekket hyperaktivitetsforstyrrelse, kognitiv svekkelse og negative symptomer av schizofreni; og andre sentralnervesystemsykdommer slik som depresjon, slag og psykoser, som omfatter administrering av forbindelsen med formel I til et pattedyr med behov for slik behandling.

I særdeleshet omtaler beskrivelsen en fremgangsmåte for behandling av bevegelsesforstyrrelser slik som Parkinsons sykdom, essensiell skjelving og Huntingtons sykdom, som omfatter administrering av en forbindelse med formel I til et pattedyr med behov for slik behandling.

Enda et eksempel som er beskrevet er en fremgangsmåte for behandling av Parkinsons sykdom med en kombinasjon av en forbindelse med formel I og ett eller flere midler som er anvendbare ved behandling av Parkinsons sykdom, for eksempel dopamin; L-DOPA; en dopaminerg agonist; en inhibitor av monoaminoksidase, type B (MAO-B); en DOPA dekarboksylaseinhibitor (DCI); eller en katekol-O-metyltransferase(COMT)inhibitor. Også omfattet er et farmasøytisk preparat som omfatter forbindelsen med formel I og ett eller flere midler som er kjent for å være anvendbare ved behandling av Parkinsons sykdom i en farmasøytisk akseptabel bærer.

Beskrivelsen vedrører også behandling eller forhindring av EPS (f.eks. dystoni, akatisi, pseudoparkinsonisme og tardiv dyskinesi) som omfatter administrering av forbindelsen med formel I til et pattedyr med behov for slik behandling. I særdeleshet anvendes denne metode for behandling eller forhindring av EPS hos pasienter behandlet med et antipsykotisk middel som har den bivirkning å fremkalle EPS. Forbindelsen med formel I kan administreres etter at symptomene på EPS har vist seg, eller forbindelsen med formel I kan administreres ved oppstarten av administrering av et antipsykotisk middel for å forhindre EPS i å oppstå. Beskrivelsen inkluderer således også en fremgangsmåte for behandling eller forhindring av EPS fremkalt av et antipsykotisk middel, som omfatter administrering av en kombinasjon av et antipsykotisk middel og forbindelsen med formel I til en pasient med behov for det.

Beskrivelsen angår også behandling av primær (idiopatisk) dystoni, og behandling eller forhindring av dystoni hos pasienter som opplever dystoni som et resultat av behandling med et trisyklisk, antidepressivt middel, litium eller et antikonvulsivt middel, eller som har anvendt kokain, som omfatter administrering av en terapeutisk effektiv mengde av forbindelsen med formel I til en pasient med behov for det. Når dystoni er forårsaket av behandling med et trisyklisk, antidepressivt middel, litium eller et antikonvulsivt middel, kan forbindelsen med formel I administreres etter at symptomer på dystoni har vist seg, eller forbindelsen med formel I kan administreres ved oppstarten av administreringen av et trisyklisk, antidepressivt middel, litium eller et antikonvulsivt middel for å forhindre dystoni i å oppstå. Beskrivelsen inkluderer derfor også en metode for behandling eller forhindring av dystoni fremkalt av et trisyklisk, antidepressivt middel, litium eller et antikonvulsivt middel, omfattende administrering av en kombinasjon av forbindelsen med formel I og et trisyklisk, antidepressivt middel, litium eller et anti-konvulsivt middel til en pasient med behov for dette.

Beskrivelsen angår enn videre behandling av unormale bevegelsesforstyrrelser slik som RLS eller PLMS, som omfatter administrering til en pasient med behov for det, av en terapeutisk effektiv mengde av forbindelsen med formel I. Beskrivelsen omtaler også en metode for behandling av RLS eller PLMS som omfatter administrering av en kombinasjon av forbindelsen med formel I med et annet middel som er anvendbart ved behandling av RLS eller PLMS, slik som levodopa/karbidopa, levodopa/benserazid, en dopaminagonist, et benzodiazepin, et opioid, et antikonvulsivt middel eller jern, til en pasient med behov for det.

Beskrivelsen angår også en behandling av oppmerksomhetsrelaterte forstyrrelser slik som oppmerksomhetssvekkelsesforstyrrelser (ADD) og ADHD, så vel som kognitiv svekkelse og negative symptomer av schizofreni, som omfatter administrering av en terapeutisk effektiv mengde av forbindelsen med formel I.

I et annet eksempel angår beskrivelsen et sett som omfatter, i separate beholdere i en enkelt forpakning, farmasøytiske preparater for anvendelse i kombinasjon for behandling av Parkinsons sykdom, hvor én beholder omfatter et farmasøytisk preparat som omfatter en effektiv mengde av forbindelsen med formel I i en farmasøytisk akseptabel bærer, og hvor en separat beholder omfatter et farmasøytisk preparat som omfatter en effektiv mengde av et middel anvendbart ved behandling av Parkinsons sykdom.

I et annet eksempel angår beskrivelsen et sett som omfatter, i separate beholdere, i en enkelt forpakning, farmasøytiske preparater for anvendelse i kombinasjon for å behandle eller forhindre EPS forårsaket av behandling med et antipsykotisk middel, hvor én beholder omfatter et farmasøytisk preparat som omfatter en effektiv mengde av forbindelsen med formel I i en farmasøytisk akseptabel bærer, og hvor en separat beholder omfatter et farmasøytisk preparat som omfatter en effektiv mengde av et antipsykotisk middel.

I et annet eksempel angår beskrivelsen et sett som omfatter, i separate beholdere i en enkelt forpakning, farmasøytiske preparater for anvendelse i kombinasjon for å behandle eller forhindre dystoni forårsaket av behandling med et trisyklisk, antidepressivt middel, litium eller et antikonvulsivt middel, hvor én beholder omfatter et farmasøytisk preparat som omfatter en effektiv mengde av forbindelsen med formel I i en farmasøytisk akseptabel bærer, og hvor en separat beholder omfatter et farmasøytisk preparat som omfatter en effektiv mengde av et trisyklisk, antidepressivt middel, litium eller et antikonvulsivt middel.

I et annet eksempel angår beskrivelsen et sett som omfatter, i separate beholdere i en enkelt forpakning, farmasøytiske preparater for anvendelse i kombinasjon for å behandle RLS eller PLMS, hvor én beholder omfatter et farmasøytisk preparat som omfatter en effektiv mengde av forbindelsen med formel I i en farmasøytisk akseptabel bærer, og hvor en separat beholder omfatter et farmasøytisk preparat som omfatter en effektiv mengde av levodopa/karbidopa, levodopa/benserazid, en dopaminagonist, et benzodiazepin, et opioid, et antikonvulsivt middel eller jern.

Beskrivelsen angår også anvendelse av forbindelsen med formel I for fremstilling av et medikament for behandling eller forhindring av Parkinsons sykdom, EPS, dystoni, RLS, PLMS, essensiell skjelving, Huntingtons sykdom, kognitiv svekkelse eller negative symptomer av schizofreni, alene eller i kombinasjon med andre midler diskutert ovenfor.

Detaljert beskrivelse

Som anvendt her, er uttrykket ”preparat” beregnet på å omfatte et produkt omfattende spesifiserte bestanddeler i spesifiserte mengder, så vel som ethvert produkt som er et resultat, direkte eller indirekte, av en kombinasjon av de spesifiserte bestanddeler i de spesifiserte mengder.

Prolegemidler og solvater av forbindelsen ifølge oppfinnelsen er også tatt i betraktning. Uttrykket ”prolegemiddel” som anvendt her, angir en forbindelse som er en legemiddelforløper som etter administrering til en pasient gjennomgår en kjemisk omdannelse ved metabolske eller kjemiske prosesser under dannelse av en forbindelse med formel I eller et salt og/eller solvat derav. En diskusjon av prolegemidler er gitt i T. Higuchi og V. Stella, Pro-drugs as Novel Delivery Systems (1987), bind 14 av A.C.S. Symposium Series, og i Bioreversible Carriers in Drug Design, (1987) Edward B. Roche, red., American Pharmaceutical Association and Pergamon Press.

”Solvat” betyr en fysikalsk assosiasjon av en forbindelse ifølge oppfinnelsen med ett eller flere løsemiddelmolekyler. Den fysikalske assosiasjon inkluderer varierende grader av ionisk og kovalent binding, inkluderende hydrogenbinding. I visse tilfeller vil solvatet være i stand til isolering, for eksempel når ett eller flere løsemiddelmolekyler er inkorporert i krystallgitteret av det krystallinske, faste materiale. ”Solvat” omfatter både oppløsnings-fase og isolerbare solvater. Eksempler på egnede solvater inkluderer etanolater, metanolater og lignende. ”Hydrat” er et solvat hvor løsemiddelmolekylet er H2O.

Polymorfe former av forbindelsen med formel I, og av saltene, solvatene og prolegemidlene av forbindelsen med formel I, er beregnet på å være inkludert i den foreliggende oppfinnelse.

”Effektiv mengde” eller ”terapeutisk effektiv mengde” er ment å beskrive en mengde av forbindelsen eller et preparat ifølge oppfinnelsen som er effektivt som en adenosin A2a-reseptorantagonist og som således gir den ønskede terapeutiske effekt i en egnet pasient.

”Pasient” inkluderer både mennesker og dyr.

”Pattedyr” betyr mennesker og andre pattedyr.

Forbindelsen med formel I danner salter som også er innen for rammen for foreliggende oppfinnelse. Referanse til forbindelsen med formel I skal forstås å inkluderer referanse til salter derav med mindre annet er angitt. Uttrykket ”salter” som anvendt her, angir syresalter dannet med uorganiske og/eller organiske syrer, så vel som basiske salter dannet med uorganiske og/eller organiske baser. Når forbindelsen med formel I i tillegg inneholder både en basisk gruppe, slik som et pyridin eller en imidazol, og en syregruppe, slik som en karboksylsyre, kan zwitterioner (”indre salter”) dannes og er beregnet på å være inkludert i uttrykket ”salt(er)” som anvendt her.

Farmasøytisk akseptable (dvs. ikke-toksiske, fysiologisk akseptable) salter er foretrukne selv om andre salter også kan være anvendbare. Salter av forbindelsen med formel I kan dannes for eksempel ved omsetning av forbindelsen med formel I med en mengde av syre eller base, slik som en ekvivalent mengde, i et medium slik som ett i hvilket saltet utfelles, eller i et vandig medium etterfulgt av lyofilisering.

Eksempelvise syreaddisjonssalter inkluderer acetater, adipater, alginater, askorbater, aspartater, benzoater, benzensulfonater, bisulfater, borater, butyrater, sitrater, kamferater, kamfersulfonater, syklopentanpropionater, diglukonater, dodecylsulfater, etansulfonat, fumarater, glukoheptanoater, glyserofosfater, hemisulfater, heptanoater, heksanoater, hydroklorider, hydrobromider, hydrojodider, 2-hydroksyetansulfonater, laktater, maleater, metansulfonater, 2-naftalensulfonater, nikotinater, nitrater, oksalater, pektinater, persulfater, 3-fenylpropionater, fosfater, pikrater, pivalater, propionater, salisylater, suksinater, sulfater, sulfonater (slik som de nevnt her), tartrater, tiocyanater, toluensulfonater (også kjent som tosylater), undekanoater og lignende. I tillegg er syrer som generelt anses som egnet for dannelse av farmasøytisk anvendbare salter fra basiske, farmasøytiske forbindelser, kjent.

Eksempelvise, basiske salter inkluderer ammoniumsalter, alkalimetallsalter slik som natrium-, litium- og kaliumsalter, jordalkalimetallsalter slik som kalsium- og magnesiumsalter, salter med organiske baser (f.eks. organiske aminer) slik som benzatiner, disykloheksylaminer, hydrabaminer (dannet med N,N-bis(dehydroabietyl)-etylendiamin), N-metyl-D-glukaminer, N-metyl-D-glukamider, t-butylaminer, og salter med aminosyrer slik som arginin, lysin og lignende. Basiske, nitrogenholdige grupper kan være kvarterniserte med midler slik lavere alkylhalogenider (f.eks. metyl, etyl, propyl og butylklorider, bromider og jodider), dialkylsulfater (f.eks. dimetyl-, di-etyl-, dibutyl- og diamylsulfater), langkjedede halogenider (f.eks. decyl-, lauryl-, myristyl- og stearyl-klorider, bromider og jodider), aralkylhalogenider (f.eks. benzyl- og fenetylbromider) og andre.

Alle slike syresalter og basesalter er beregnet på å være farmasøytisk akseptable salter innen for oppfinnelsens ramme, og alle syre- og basesalter anses som ekvivalente med de frie former av de tilsvarende forbindelser for oppfinnelsens formål.

Forbindelsene av formel I, og salter, solvater og prolegemidler derav, kan eksistere i deres tautomere form (for eksempel som en amid- eller iminoeter). Alle slike tautomere former er her tatt i betraktning som en del av foreliggende oppfinnelse.

Alle stereoisomerer (for eksempel geometriske isomerer, optiske isomerer og lignende) av foreliggende forbindelse (inkluderende de av saltene, solvatene og prolegemidlene av forbindelsen, så vel som saltene og solvatene av prolegemidlene), slik som de som kan eksistere på grunn av asymmetriske karboner på forskjellige substituenter, inkluderende enantiomere former (som kan eksistere selv i fravær av asymmetriske karboner), rotamere former, atropisomerer og diastereomere former, er tatt i betraktning innen rammen for oppfinnelsen. Individuelle stereoisomerer av forbindelsene ifølge oppfinnelsen kan for eksempel være hovedsakelig frie for andre isomerer, eller kan være blandet, for eksempel som racemater eller med alle andre, eller andre utvalgte stereoisomerer. De kirale sentre ifølge oppfinnelsen kan ha S- eller R-konfigurasjonen som definert av IUPAC 1974 Recommendations. Anvendelsen av uttrykkene ”salt”, ”solvat”, ”prolegemiddel” og lignende er beregnet på også å angå saltet, solvatet og prolegemidlet av enantiomerer, stereoisomerer, rotamerer, tautomerer, racemater eller prolegemidler av forbindelsene ifølge oppfinnelsen.

De andre midlene som er kjent å være anvendbare ved behandling av Parkinsons sykdom og som kan administreres i kombinasjon med forbindelsene av formel I, inkluderer: L-DOPA; dopaminerge agonister slik som kinpirol, ropinirol, pramipexol, pergolid og bromkriptin; MAO-B-inhibitorer slik som deprenyl og selegilin; DOPA-dekarboksylaseinhibitorer slik som karbidopa og benserazid; og COMT-inhibitorer slik som tolcapon og entacapon.

Antipsykotiske midler som forårsaker EPS behandlet med adenosin A2a-reseptor-antagonister og for anvendelse i kombinasjon med adenosin A2a-reseptorantagonister, inkluderer typiske og atypiske antipsykotiske midler. Typiske antipsykotiske midler inkluderer loxapin, haloperidol, klorpromazin, proklorperazin og tiotixen. Atypiske antipsykotiske midler inkluderer clozapin, olanzapin, loxapin, quetiapin, ziprasidon, risperidon og aripiprazol.

Trisykliske, antidepressive midler som forårsaker dystoni behandlet med adenosin A2a-reseptorantagonister, inkluderer perfenazin, amitriptylin, desipramin, doxepin, trimipramin og protriptylin. Antikonvulsive midler som kan forårsake dystoni, men som også kan være anvendbare ved behandling av ERLS eller PLMS, inkluderer fenytoin, karbamazepin og gabapentin.

Dopaminagonister som er anvendbare ved behandling av RLS og PLMS, inkluderer pergolid, pramipexol, ropinerol, fenoldopam og kabergolin.

Opioider som er anvendbare ved behandling av PRLS og PLMS, inkluderer kodein, hydrokodon, oksykodon, propoksyfen og tramadol.

Benzodiazepiner som er anvendbare ved behandling av PRLS og PLMS, inkluderer clonazepam, triazolam og temazepam.

De antipsykotiske midler, trisykliske, antidepressive midler, antikonvulsive midler, dopaminagonister, opioider og benzodiazepiner er kommersielt tilgjengelige og er beskrevet i litteraturen, f.eks. i The Physicians’ Desk Reference (Montvale: Medical Economics Co., Inc., 2001).

Det tas i betraktning at forbindelsen med formel I kan administreres i kombinasjon med ett eller flere andre midler (f.eks. antipsykotiske midler, trisykliske, antidepressive midler, antikonvulsive midler, dopaminagonister, opioider eller benzodiazepiner) selv om administrering av forbindelsen med formel I i kombinasjon med et annet middel foretrekkes for hver av indikasjonene. Selv om administrering av separate doseringsformer av forbindelsen med formel I og andre midler er foretrukket, tas det også i betraktning at de andre midlene kan være inneholdt i en enkelt doseringsform med forbindelsen med formel I for behandling eller forhindring av Parkinsons sykdom, EPS, dystoni, RLS eller PLMS. Det tas også i betraktning at forbindelsen med formel I kan administreres i kombinasjon med en annen adenosin A2a-antagonist.

Forbindelsene av formel I kan fremstilles ved kjente metoder fra utgangsmaterialer som enten er kjent innen faget eller som fremstilles ved metoder velkjente innen faget, se for eksempel US 6 897 217.

Forkortelser anvendt i foreliggende beskrivelse, er som følger: Ac (acetyl); Me (metyl); Et (etyl); Ph (phenyl); DMF (dimetylformamid); DIPEA (diisopropyletylamin); RT (romtemperatur).

Eksempel 1

Trinn 1: En blanding av 4-fluor-2-hydroksyacetofenon 1 (50 g, 324 mmol), hydroksylaminhydroklorid (45 g, 648 mmol) og natriumacetat (40 g, 488 mmol) i vannfritt MeOH (1 l) ble kokt under tilbakeløpskjøling i 2 timer. Etter avkjøling til romtemperatur ble reaksjonsblandingen langsomt helt over i is og omrørt i 30 minutter. Det oppnådde hvite, utfelte materiale ble filtrert via sug og ble deretter oppløst i CH2Cl2, tørket (MgSO4), filtrert og konsentrert under dannelse av 2 som et hvitt, fast materiale (50 g, 91 % utbytte) som ble anvendt uten ytterligere rensing i neste trinn.

Trinn 2: Til en løsning av oksim 2 (50 g, 296 mmol) i 800 ml DMF ble det tilsatt natriumacetat (55 g, 670 mmol) etterfulgt av eddiksyreanhydrid (65 ml, 689 mmol). Reaksjonsblandingen ble kokt under tilbakeløpskjøling i 3-4 timer ved hvilket trinn alt av utgangsmateriale var forbrukt som indikert ved TLC (10 % EtOAc i heksan). Etter avkjøling til romtemperatur ble reaksjonsblandingen helt over i vann og ekstrahert flere ganger med eter. De kombinerte, organiske fraksjoner ble vasket med saltvann, tørket (Na2SO4), filtrert og konsentrert under dannelse av 3 som et brunaktig, fast materiale (42 g, 94 % utbytte).

Trinn 3: Til en isavkjølt løsning av 3 (42 g, 278 mmol) i 300 ml konsentrert H2SO4ble det dråpevis tilsatt 70 ml konsentrert HNO3via en tilsetningstrakt. Etter at tilsetningen var fullført, ble reaksjonsblandingen oppvarmet til romtemperatur og omrørt i 2-3 timer. Etter at utgangsmaterialet var forbrukt som indikert ved TLC (10 % EtOAc i heksan), ble reaksjonsblandingen langsomt helt over i is med konstant risting. Det resulterende faste materiale ble filtrert, oppløst i CH2Cl2og vasket med mettet, vandig NaHCO3-løsning og saltvann. De kombinerte, organiske fraksjoner ble tørket over MgSO4, filtrert og konsentrert under dannelse av 47 g (86 % utbytte) av 4 som et gult, fast materiale.

Trinn 4: En løsning av 4 (47 g, 240 mmol) i 800 ml AcOH ble oppvarmet til 40 ºC, og til denne varme løsning ble det tilsatt en løsning av SnCl2∙H2O (150 g, 665 mmol) i 400 ml konsentrert HCl. Reaksjonsblandingen ble kokt under tilbakeløpskjøling i 2 timer og ble deretter avkjølt til romtemperatur. pH ble forsiktig justert til 5-6 med vandig NaOH for å utfelle mesteparten av tinnsaltene, hvorpå eter ble tilsatt til blandingen under konstant omrøring. Etter dekantering av væsken ble det organiske lag fraskilt, og det vandige lag ble tilbakeekstrahert flere ganger med eter. De kombinerte, organiske fraksjoner ble vasket med saltvann, tørket (Na2SO4), filtrert og konsentrert under dannelse av en brun olje. Rensing ved kolonnekromatografi (10-20 % EtOAc i heksan) ga 22 g (55 % utbytte) av 5 som et gult, fast materiale.

Trinn 5: En løsning av 5 (3,2 g, 19 mmol) i 100 ml CH2Cl2ble behandlet med 2 M HCl/eter (9,6 ml, 19 mmol), og løsemidlet ble fjernet under redusert trykk. Det hvite, faste materiale ble tatt opp i 80 ml klorbenzen og behandlet med bis(kloretyl)amin (3,8 g, 21 mmol). Reaksjonsblandingen ble kokt under tilbakeløpskjøling i 48 timer ved hvilket trinn mesteparten av utgangsmaterialet var forbrukt. Mesteparten av løsemidlet ble fjernet under redusert trykk, og residuet ble tatt opp i 200 ml varm MeOH. Det sorte, uløselige residuum ble filtrert fra, og filtratet ble renset ved kolonnekromatografi (2-5 % 7 N NH3-MeOH i CH2Cl2) under dannelse av 2,6 g (57 % utbytte) av 6.

Trinn 6: En blanding av 6 (2,6 g, 11 mmol), 7 (3,2 g, 12 mmol), KI (2,0 g, 12 mmol) og DIPEA (2,3 ml, 13,3 mmol) i 30 ml DMF ble oppvarmet til 110 ºC i 48 timer. Etter avkjøling til romtemperatur ble vann tilsatt, og det resulterende faste materiale ble filtrert. Det faste residuum ble oppløst i 10 % MeOH-CH2Cl2, ble fylt tørt på en silikagelkolonne og renset (2 % MeOH i CH2Cl2) under dannelse av 2,7 g (52 % utbytte) av tittelforbindelsen. LCMS: 475 (M+H), renhet = 100 %.

På grunn av dens adenosin A2a-reseptorantagonistaktivitet er forbindelsen ifølge oppfinnelsen anvendbar ved behandling av sentralnervesystemsykdommer slik som Parkinsons sykdom, ekstrapyramidalt syndrom, urolig leggsyndrom, essensiell skjelving, Huntingtons sykdom, oppmerksomhetssvekket hyperaktivitetsforstyrrelse, kognitiv svekkelse, negative symptomer av schizofreni, depresjon, slag eller psykoser. I særdeleshet kan forbindelsen ifølge oppfinnelsen forbedre motorisk svekkelse på grunn av nevrodegenerative sykdommer slik som Parkinsons sykdom.

Den farmakologiske aktivitet av forbindelsen ifølge oppfinnelsen ble bestemt ved følgende in vitro og in vivo utprøvninger for å måle A2a-reseptoraktivitet.

Human adenosin A2a- og A1-konkurrerende reseptorbindende analyseprotokoll Membrankilder:

A2a: Humane A2a-adenosinreseptormembraner, katalog #RBHA2AM, Perkin Elmer Life Sciences, Shelton CT. Fortynn til 17 μg/100 μl i membranfortynningsbuffer (se nedenfor).

Analysebuffere:

Membranfortynningsbuffer: Dulbeccos fosfatbufret saltvann (Gibco/BRL) 10 mM MgCl2.

Fortynningsbuffer for forbindelsen: Dulbeccos fosfatbufret saltvann (Gibco/BRL) 10 mM MgCl2supplert med 1,6 mg/ml metylcellulose og 16 % DMSO. Fremstilt nytt daglig.

Ligander:

A2a: [3H]-SCH 58261, egendefinert syntese, AmershamPharmacia Biotech, Piscataway, NJ. Stamløsning ble fremstilt til 1 nM i membranfortynningsbuffer. Endelig analysekonsentrasjon var 0,5 nM.

A1: [3H]- DPCPX, AmershamPharmacia Biotech, Piscataway, NJ. Stamløsning ble fremstilt til 2 nM i membranfortynningsbuffer. Endelig analysekonsentrasjon var 1 nM. Ikke-spesifikk binding:

A2a: For å bestemme ikke-spesifikk binding ble 100 nM CGS 15923 (RBI, Natick, MA) tilsatt. Arbeidsløsning ble fremstilt til 400 nM i fortynningsbuffer for forbindelsen.

A1: For å bestemme ikke-spesifikk binding ble 100 µM NECA (RBI, Natick, MA) tilsatt. Arbeidsløsning ble fremstilt til 400 μM i fortynningsbuffer for forbindelsen.

Forbindelsesfortynning:

1 mM stamløsninger av forbindelsene i 100 % DMSO ble fremstilt. Disse ble fortynnet i fortynningsbuffer for forbindelsen. Det ble foretatt tester ved 10 konsentrasjoner som strekker seg fra 3 µM til 30 pM. Arbeidsløsninger til 4X sluttkonsentrasjon i fortynningsbuffer for forbindelsen ble fremstilt.

Annalyseprosedyre:

Analysene ble utført i dype 96-brønnsplater. Det totale prøvevolum var 200 μl.

50 μl fortynningsbuffer for forbindelsen (total ligandbinding) eller 50 µl CGS 15923 arbeidsløsning (A2aikke-spesifikk binding) eller 50 µl NECA arbeidsløsning (A1ikkespesifikk binding) eller 50 µl legemiddel-arbeidsløsning ble tilsatt. 50 µl ligandstamløsning ([3H]-SCH 58261 for A2a, [3H]- DPCPX for A1) ble tilsatt. 100 µl av fortynnede membraner inneholdende den egnede reseptor, ble tilsatt. Det hele ble blandet. Dette ble inkubert ved romtemperatur i 90 minutter. Høsting ble foretatt under anvendelse av en Brandel cellehøster på Packard GF/B-filterplater. 45 µl Microscint 20 (Packard) ble tilsatt, og tellingen ble foretatt under anvendelse av Packard TopCount mikroscintillasjonsteller. IC50-verdier ble bestemt ved tilpasning av fortrengningskurvene under anvendelse av et iterativt kurvetilpasningsprogram (Excel). Ki-verdier ble bestemt under anvendelse av Cheng-Prusoff-ligningen.

Haloperidol-indusert katalepsi i rotter

Sprague-Dawley hannrotter (Charles River, Calco, Italia) som veide 175-200 g, ble anvendt. Den kataleptiske tilstand ble fremkalt ved subkutan administrering av dopamin-reseptorantagonisten haloperidol (1 mg/kg, sc) 90 minutter før testing av dyrene på den vertikale gittertest. For denne testen ble rottene anbrakt på gitterlokket av et 25x43 pleksiglassbur anbrakt i en vinkel på ca. 70 grader med benkebordet.

Rotten ble anbrakt på gitteret med alle fire ben abduktert og strukket ut (”froskestilling”). Anvendelse av en slik unaturlig stilling er vesentlig for spesifisiteten av denne testen for katalepsi. Tidsrommet fra anbringelse av potene inntil den første fullstendige fjerning av én pote (descent latency) ble målt maksimalt i 120 sekunder.

De selektive A2A-adenosinantagonister under evaluering ble administrert oralt med doser varierende mellom 0,03 og 3 mg/kg, 1 og 4 timer før bedømmelsen av dyrene.

I separate forsøk ble den antikataleptiske effekt av referanseforbindelsen, L-DOPA (25, 50 og 100 mg/kg, ip), bestemt.

6-OHDA-lesjon av den midtre forhjernebunt i rotter

Voksne Sprague-Dawley hannrotter (Charles River, Calco, Como, Italia) som veide 275-300 g, ble anvendt i alle forsøkene. Rottene ble anbrakt i grupper på 4 pr. bur, fikk fri adgang til mat og vann under en regulert temperatur og 12 timers lys/mørkesyklus. Dagen før kirurgi ble rottene fastet over natten med vann ad libitum.

Unilateral 6-hydroksydopamin (6-OHDA)-lesjon av den midtre forhjernebunt ble utført i henhold til metoden beskrevet av Ungerstedt et al. (Brain Research, 1971, 6-OHDA og Cathecolamine Neurons, North Holland, Amsterdam, 101-127) med mindre forandringer. Kort angitt, ble dyrene bedøvet med kloralhydrat (400 mg/kg, ip) og behandlet med desipramin (10 mpk, ip) 30 minutter før 6-OHDA-injeksjon for å blokkere opptak av toksinet av de noradrenerge terminaler. Dyrene ble deretter anbrakt i en stereotaksisk ramme. Huden over skallen ble trukket tilbake, og de stereotaksiske koordinater (-2.2 posterior fra bregma (AP), 1.5 lateral fra bregma (ML), 7.8 ventral fra dura (DV) ble tatt i henhold til atlaset ifølge Pellegrino et al. (Pellegrino L.J., Pellegrino A.S. og Cushman A.J., A Stereotaxic Atlas of the Rat Brain, 1979, New York: Plenum Press). Et borehull ble deretter anbrakt i skallen over lesjonssetet, og en nål, forbundet til en Hamilton-sprøyte, ble nedsenket i den venstre MFB. 8 μg 6-OHDA-HCl ble deretter løst i 4 μl saltvann med 0,05 % askorbinsyre som antioksidant og ble infusert ved en konstant strømningshastighet på 1 μl/1 minutt under anvendelse av en infusjonspumpe. Nålen ble trukket tilbake etter ytterligere 5 minutter, og det kirurgiske sår ble lukket og dyrene fikk tilfriskne over 2 uker.

To uker etter lesjonen ble rottene administrert L-DOPA (50 mg/kg, ip) pluss benserazid (25 mg/kg, ip) og utvalgt på basis av antallet fulle, kontralaterale snubevegelser kvantifisert i den 2 timer lange testperiode med automatiserte rotametere (priming test). Enhver rotte som ikke utviste minst 200 fullstendige snubevegelser/2 timer, ble ikke inkludert i studien.

Utvalgte rotter mottok testlegemidlet 3 dager etter ”primingtesten” (maksimal dopaminreseptorsupersensibilitet). Den nye A2A-reseptorantagonist ble administrert oralt til dosenivåer varierende mellom 0,1 og 3 mg/kg ved forskjellige tidspunkter (dvs. 1, 6, 12 timer) før injeksjon av en sub-terskeldose av L-DOPA (4 mpk, ip) pluss benserazid (4 mpk, ip) og evaluering av snuatferd.

EPS-analyse

Den etterfølgende prosedyre beskriver anvendelse av en adenosin A2a-antagonist for å svekke det ekstrapyramidale syndrom (EPS) som oppvises i cebus apella-aper sensibilisert til dopamin D2-reseptorantagonisten, haloperidol.

En koloni av Cebus apella-aper som på forhånd var sensibilisert til den kroniske effekt av haloperidol, oppviser EPS når de administreres haloperidol akutt (0,3 mg/kg, p.o.). En testforbindelse ble administrert oralt (p.o.) til en dose varierende fra 0,3-30 mg/kg i forbindelse med haloperidol. Studiene ble utført under anvendelse av en ”within-subjects design” slik at hver ape mottok alle behandlinger (bærer og doser av test-forbindelse) på en balansert overkrysningsmåte. Reduksjonen i den maksimale EPS-bedømmelse, så vel som den doseavhengige forsinkelse i starten av EPS, ble bestemt.

Kliniske retningslinjer for behandling av RLS og PLMS er etablert: se A. L.

Chesson et al., Sleep, 22, 7 (1999), s. 961-8. Virkningen av adenosin A2a-antagonister ved behandling av RLS og PLMS kan bestemmes ved en metode analog med den kliniske metode som er beskrevet i litteraturen for pramipexol og ropinerol av Weimerskirch et al., Annals of Pharmacotherapy, 35, 5 (2001), s. 627-30.

Under anvendelse av de ovenfor angitte testprosedyrer ble følgende resultater oppnådd for forbindelsen ifølge oppfinnelsen.

Resultater av bindingsanalysen av forbindelsen ifølge oppfinnelsen viste en A2aKi-verdi på 0,43 nM.

Selektivitet ble bestemt ved deling av Kifor A1-reseptoren med Kifor A2a-reseptoren. Forbindelsen ifølge oppfinnelsen har en selektivitet som er større enn 2 500 ganger.

I 6-OHDA-lesjonstesten ble testdyr administrert en kombinasjon av en forbindelse med formel I og en sub-terskelmengde av L-DOPA, en signifikant høyere kontralateral snuing:

L-DOPA: 171 ± 47 rotasjoner

0,1 mpk: 218 ± 142 rotasjoner

0,3 mpk: 406 ± 167 rotasjoner

1 mpk: 360 ± 178 rotasjoner

3 mpk: 403 ± 125 rotasjoner

I haloperidol-induserte katalepsianalysen i rotter @ 4 timer var den prosentvise inhibering som følger:

0,3 mpk: 28 % inhibering av katalepsi

1 mpk: 47 % inhibering av katalepsi

3 mpk: 53 % inhibering av katalepsi

I EPS-analysen ble fire haloperidolsensibiliserte aper ko-administrert forbindelsen med formel I (30 mg/kg) og haloperidol (0,3 mg/kg) i en banan. Et vurderingssystem av graden av alvorligheten av hvert symptom ble anvendt over en 6 timers observasjonsperiode. Forbindelsen med formel I blokkerte fullstendig haloperidolfremkalt EPS i tre pasienter under 6-timers-observasjonsperioden, og i den fjerde pasient ble en forsinket start og redusert alvorlighet av EPS sammenlignet med den som ble observert i apene, dosert med haloperidol alene, observert.

Ex vivo bindingsstudie for å vise varighet av reseptorbesittelse

Rotter ble dosert med 1 mg/kg av forbindelsen med formel I og forbindelsen med formel II (generisk beskrevet i US 6 897 217)

i 4, 8, 12 og 16 timer før avlivning og fjerning av hjerner. Den A2a-reseptor-rike striatalkjernen ble dissekert og homogenisert i bufferløsning. Striatalt homogenat ble inkubert med A2a-antagonist-radioligand<3>H-SCH 58261 (se WO 96/38728) før separering av bundet og fri radioaktivitet ved filtrering. Bundet radioligand på filtrene ble tørket, dyppet med scintillasjonsvæske og telt. Homogenater fra striata av bærerbehandlede rotter behandlet med de samme forsøksbetingelser, definerte mengden av bundet radioligand i fravær av testforbindelse.

For begge forbindelser ble reseptorer okkupert av testforbindelsene ved 4 timer, vist ved en reduksjon (42 og 47 %) i<3>H-SCH 58261-binding. I striatale homogenater fra rotter dosert med forbindelse II, ble radioligandbinding gjenopprettet til nær de bærerbehandlede nivåer ved 8 timer, hvilket indikerte at testforbindelsen ikke lenger konkurrerte for A2a-reseptorer på dette tidspunkt. Forbindelsen med formel I utviser forlenget fortrengning av radioligand over 12 timer (40 % fortrengning av radiomarkør).

For fremstilling av farmasøytiske preparater fra forbindelsen ifølge oppfinnelsen kan inerte, farmasøytisk akseptable bærere være enten faste eller væskeformige. Faste preparatformer inkluderer pulvere, tabletter, dispergerbare granuler, kapsler, pulverkapsler og stikkpiller. Pulverne og tablettene kan være omfattet av fra 5 til 70 % aktiv bestanddel. Egnede faste bærere er kjent innen faget, f.eks. magnesiumkarbonat, magnesiumstearat, talkum, sukker, laktose. Tabletter, pulvere, pulverkapsler og kapsler kan anvendes som faste doseringsformer egnet for oral administrering.

For fremstilling av stikkpiller smeltes først et lavtsmeltende voks slik som en blanding av fettsyreglyserider eller kakaosmør, og den aktive bestanddel dispergeres homogent deri ved omrøring. Den smeltede, homogene blanding helles deretter over i former med egnet størrelse, tillates å avkjøles og derved stivne.

Væskeformige preparater inkluderer løsninger, suspensjoner og emulsjoner. Som et eksempel kan det nevnes vann eller vann-propylenglykolløsninger for parenteral injeksjon.

Væskeformige preparater kan også inkludere løsninger for intranasal administrering.

Aerosolpreparater egnet for inhalering, kan inkludere løsninger og faste materialer i pulverform som kan være i kombinasjon med en farmasøytisk akseptabel bærer, slik som en inert, komprimert gass.

Også inkludert er faste preparatformer som er beregnet på å bli omdannet, kort før bruk, til væskeformige preparater for enten oral eller parenteral administrering. Slike væskeformer inkluderer løsninger, suspensjoner og emulsjoner.

Forbindelsen ifølge oppfinnelsen kan også avgis transdermalt. De transdermale preparater kan ta form av kremer, lotions, aerosoler og/eller emulsjoner og kan være inkludert i et transdermalt plaster av matriks- eller reservoartype som er konvensjonelle innen faget for dette formål.

Fortrinnsvis administreres forbindelsen oralt.

Fortrinnsvis er det farmasøytiske preparat i enhetsdoseringsform. I en slik form er preparatet underoppdelt i enhetsdoser inneholdende egnede mengder av den aktive komponent, f.eks. en effektiv mengde for å oppnå det ønskede formål.

Mengden av aktiv forbindelse med formel I i en enhetsdose av et preparat kan varieres eller justeres fra 0,1 mg til 1 000 mg, mer fordelaktig fra 1 mg til 300 mg, i henhold til den bestemte påføring.

Den anvendte aktuelle dose kan varieres avhengig av pasientens krav og alvorligheten av den tilstand som behandles. Bestemmelse av den riktige dose for en bestemt situasjon er enkelt for fagmannen. Vanligvis startes behandlingen med mindre doser som er mindre enn den optimale dose av forbindelsen. Dosen økes deretter i små sprang inntil den optimale effekt nås under de rådende forhold. For enkelthetsskyld kan den totale daglige dose oppdeles og administreres i porsjoner i løpet av dagen om ønsket.

Mengden og hyppigheten av administrering av forbindelsen ifølge oppfinnelsen og de farmasøytisk akseptable salter derav vil bli regulert i henhold til vurderingen til den behandlende lege ut fra betraktning av slike faktorer som alder, tilstand og størrelse av pasienten, så vel som alvorligheten av de symptomer som behandles. Et typisk anbefalt doseregime for forbindelsen med formel I er oral administrering av fra 10 mg til 2 000 mg/dag, fortrinnsvis 10 til 1 000 mg/dag, i to til fire oppdelte doser for å tilveiebringe lindring av sentralnervesystemsykdommer slik som Parkinsons sykdom og andre sykdommer eller tilstander angitt ovenfor.

Dosene og doseregimet av de andre midlene anvendt i kombinasjon med forbindelsen med formel I, dvs. midler for Parkinsons sykdom, antipsykotiske midler, trisykliske, antidepressive midler, antikonvulsive midler, dopaminagonister, benzodiazepiner, opioider, litium eller jern, vil bli bestemt av den behandlende lege i lys av de godtatte doser og doseregimet som finnes i forpakningen, idet det tas hensyn til alder, kjønn og pasientens tilstand og alvorligheten av sykdommen. Når den administreres i kombinasjon, kan forbindelsen med formel I og det andre middel administreres samtidig eller sekvensvis. Dette er særlig anvendbart når komponentene av kombinasjonen fortrinnsvis gis etter forskjellige doseringsskjemaer, f.eks. hvor én komponent administreres daglig og den andre hver 6. time, eller når de foretrukne farmasøytiske preparater er forskjellige, f.eks. ett er fortrinnsvis en tablett og ett er en kapsel. Det er derfor fordelaktig å tilveiebringe forbindelsen med formel I og det andre middel i et sett omfattende, i separate beholdere i en enkelt forpakning, farmasøytiske preparater for anvendelse i kombinasjon for å behandle eller forhindre Parkinsons sykdom, EPS, dystoni, RLS eller PLMS, hvor én beholder omfatter et farmasøytisk preparat som omfatter en effektiv mengde av en forbindelse med formel I i en farmasøytisk akseptabel bærer, og hvor en separat beholder omfatter et farmasøytisk preparat som omfatter en effektiv mengde av et annet middel egnet for å behandle den angitte tilstand.

Fagmannen vil erkjenne at en doseringsform for én av komponentene av kombinasjonen kan modifiseres til å inneholde både forbindelsen med formel I og det andre middel, f.eks. forbindelsen med formel I og et antipsykotisk middel, eller forbindelsen med formel I og en dopaminagonist.