NO330321B1 - Splitteanordning for en blokksplittemaskin, en fremgangsmate for fremstilling av en betongblokk og en betongblokk - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører generelt fremstillingen av murblokker, mer spesifikt en splitteanordning for en blokksplittemaskin, en fremgangsmåte for fremstilling av en betongblokk og en betongblokk. Mer særskilt vedrører den utstyr og metoder for tilveiebringelse av dekorative flater på murblokker. Enda mer særskilt vedrører oppfinnelsen utstyr og metoder for fremstilling av irregulær tekstur og et utseende av forvitrede eller stenlignende kanter på murblokker, så vel som murblokker som et resultat av slikt utstyr og slike metoder.

Av kjent teknikk kan det vises til US 6321740 hvor det er omtalt en splitteanordning og en fremgangsmåte for fremstilling av en betongblokk, og til US 6050255 hvor det er omtalt en betongblokk.

Det har blitt meget vanlig å benytte murblokker for landskapsskapende formål. Slike blokker benyttes eksempelvis for støttemurer, alt fra relativt store strukturer og til små ringvegger rundt trær og hagekanter. Betongmurblokker fremstilles i høykapasitetproduksjonsanlegg, og de har typisk et regelmessig utseende. I noen landskapsformende forbindelser er dette ikke en uønsket egenskap, men i andre tilfeller, hvor det foreligger et krav om et mer "naturlig" utseende av det materialet som benyttes for byggingen av vegger og andre landskapskonstruksjoner, er regelmessigheten en ulempe.

En måte å gjøre betongmurblokker mindre regelmessige, og å gi dem et mer "naturlig" utseende er å benytte en splittemetode for tilveiebringelse av en irregulær frontflate, som ofte benevnes som blokkens "stenflate". Ved denne kjente teknikk er det vanlig at en større betongdel som er adekvat utherdet, splittes eller deles for dannelse av to blokker. De resulterende blokker vil ha flater i splitte- eller deleplanet som er teksturert og irregulære. Denne splittingen av et emne for dannelse av to murblokker med dannelse av et irregulært stenlignende utseende på blokkenes frie flater, er eksempelvis vist i US patent 1 534 353, hvor det vises manuell splitting av blokker ved hjelp av hammer og meisel.

Automatisert utstyr for splitting av blokker er kjent, og slikt utstyr innbefatter vanligvis en splitteanordning med et bærebord og overfor hverandre anordnede, hydraulisk betjente splittekniver. En splittekniv er her typisk en stålplate som er tilspisset slik at den har en relativt smal eller skarp knivkant. Knivene anordnes typisk slik at deres knivkanter vil gå mot emnets topp- og bunnflate, perpendikulært og i samme plan. Ved bruk av anordningen blir emnet bragt over på bærebordet og mellom knivene. Knivene bringes til samvirke med emnets toppflate og bunnflate. En økende kraft bringes til å virke på hver kniv, slik at knivene presses mot hverandre. Ettersom kraften på knivene øker vil emnet splitte (sprekke), i hovedsaken langs knivenes innrettingsplan.

Disse maskiner egner seg for høykapasitetbehandling av blokker. De gir en irregulær, stenlignende overflate på blokkene. Ingen to flater vil være identiske, slik at blokkene således vil ha et mer naturlig utseende enn de vanlige, ikke-splittede blokker. Imidlertid vil kantflatene som oppnås med en slik standard splittemetode være veldefinerte, dvs. regulære og "skarpe", og de ikke-splittede flater på blokkene, partier som ofte vil være synlige i landskapsdannende formasjoner, er regulære, "blanke" og ikke-teksturerte, og vil ha et "maskinfremstilt" utseende.

Disse betongmurblokker kan gjøres mer naturlige i utseende dersom de regulære, skarpe flatekanter fjernes.

En kjent fremgangsmåte for eliminering av de regulære, skarpe kanter på betongblokker er en fremgangsmåte som betegnes som tumling. Ved en slik fremgangsmåte blir et relativt stort antall blokker lastet inn i en trommel, som roterer om en i hovedsaken horisontal akse. Blokkene vil slå mot hverandre og skarpe kanter slås av, og det forekommer også flisdannelser og oppriving av blokkenes kanter og flater. Denne fremgangsmåte har vært vanlig brukt for tilveiebringelse av et forvitret, "brukt" utseende på brosteiner av betong. Disse brosteiner er typisk relativt små betongblokker. En vanlig størrelse er en bredde på 9,5 cm, en lengde på 20 cm og en tykkelse på 6,5 cm, med en vekt på ca. 2,7 kg.

Tumlingen benyttes nå også for enkelte støttemurblokker for å gi disse blokkene et forvitret og mindre regelmessig utseende. Tumlingen er generelt forbundet med flere ulemper, og særlig gjelder dette for tumling av støttemurblokker. Tumling er generelt sett en dyr prosess. Blokkene må ha blitt meget sterke før de kan tumles. Typisk må blokkene ligge i flere uker etter formingen, for oppnåelse av adekvat styrke. Dette betyr at blokkene må samles i firkantstabler, typisk på trepaller, og transporteres vekk fra produksjonslinjen for nødvendig lagring. Deretter må de transporteres til tumleren, tas av fra pallen, behandles i tumleren, tas ut og stables igjen på paller. Alle disse "off-line"-prosesser er kostnadskrevende. I tillegg vil det kunne forekomme en vesentlig blokkbrekkasje i tumleren. Tumleutstyret i seg selv kan være ganske dyrt, og sterkt vedlikeholdskrevende.

Støttemurblokker kan, til forskjell fra brostein, ha relativt komplekse former. De legges i høyderader, med hver rad forskjøvet noe relativt den underliggende rad. Støttevegger må også typisk ha en viss skjærstyrke mellom radene, for at veggene skal kunne motstå det bakenforliggende jordtrykk. En vanlig måte for oppnåelse av jevn forskyvning og skjærstyrke mellom radene er å gi blokkene integrerte lokaliserings/skjærfremspring. Vanligvis har disse fremspring form av lepper (flenser) eller tunger og spor. Da støtteveggblokker i størrelse varierer fra ganske små blokker (eksempelvis ca. 4,5 kg og med en frontflate på ca. 225 cm<2>) og opptil ganske store blokker med en frontflate på 900 cm<2>og en vekt på opptil 50 kg, kan de også ha hulrom eller forlengede endepartier. Slike komplekse former tåler ikke tumlingen. Lokaliseringspartiene vil bli slått av, og det vil kunne dannes gjennomgående sprekker i flateveggene. Som følge herav har de støttemurblokker som tumles meget enkle former, de er relativt små og de har heller ikke integrerte lokaliserings/skjærfremspring. Isteden må det benyttes hjelpepinner, klips eller andre innretninger for etablering av forskyvningen og skjærmotstanden. Bruk av slike pinner eller klips gjør det vanskeligere og dyrere å bygge vegger enn når blokkene har integrerte lokaliseringselementer.

En annen mulig måte å eliminere skarpe, regulære kanter og for å gi en betongblokk en irregulær flate, er å benytte en hammermølle. I en slik maskin vil roterende hammere eller andre verktøy slå mot blokkflatene og slå løs deler av denne. Disse maskiner er dyre og krever en plass i produksjonslinjen som man ofte ikke vil ha tilgjengelig i blokkanlegg, særlig eldre anlegg. Denne mulige behandling kan også redusere produksjonshastigheten dersom behandlingen foregår i produksjonslinjen, fordi prosessen bare kan gå så fort som hammermøllen kan arbeide og påvirke hver blokk, og blokkene må vanligvis manipuleres, dvs. vippes over og/eller roteres, slik at samtlige blokkanter påvirkes. Gjennomføres hammermøllebehandlingen utenfor produksjonslinjen, så får man mange av de samme ulemper som er beskrevet foran i forbindelse med tumlingen.

Nok en mulighet for tilveiebringelse av en mer naturlig blokkflate eller blokkflateutseende, og eliminering av de skarpe, regulære kantene på betongblokken, er vist og beskrevet i US serie nr. 09/884,795 (innlevert 19. juni 2001) og 09/691,864 (innlevert 19. oktober 2000), og i US patent 6 321 740. Som vist og beskrevet i disse publikasjoner, er det tilveiebrakt en splitteanordning med et antall fremspring anordnet på i det minste én side av en splittelinje som et emne som skal splittes innrettes etter. Fremspringene er slik plassert at de kan gå mot emnet under splittingen og danne en irregulær frontflate og en irregulær øvre og nedre frontkant på blokken. Som videre vist og beskrevet kan fremspringene være anordnet på hver side av splittelinjen, og fremspringene kan være anordnet i én enkelt splitteanordning, eller det kan dreie seg om fremspring på motliggende splitteanordninger i et par av slike.

Et annet problem oppstår i forbindelse med en konvensjonell støttemur med stenrader som er forskjøvet. I en støttemur hvor hver rad er forskjøvet relativt den underliggende rad, vil en del av den øvre flaten til hver blokk i den underliggende rad være synlig mellom frontflaten til den enkelte blokk i den underliggende rad og frontflaten til hver blokk i den hosliggende øvre rad. Vanligvis vil disse synlige øvre flatepartier være regulære og plane, slik at det dannes et inntrykk av en hyllekant mellom hver rad. Disse hyller medfører at støtteveggen får et mindre naturlig utseende og den vanlige oppfatning er at de ødelegger støttemurens utseende.

Det foreligger derfor et behov for utstyr og en fremgangsmåte som kan eliminere den regulære, plane blokktoppflate nær frontflaten, slik at man får minimalisert hylleutseendet når blokkene stables på hverandre i innbyrdes forskjøvne rader. Dette bør kunne oppnås på en måte som ikke bremser produksjonslinjen eller betinger ekstra, dyrt utstyr i linjen, ikke tar ekstra plass i produksjonslinjen, ikke er arbeidskraftintensiv, og ikke medfører stor utplukking ved behandling av blokker med integrerte lokaliseringsflenser eller andre lignende trekk.

Dette oppnås ved hjelp av en splitteanordning som definert i det selvstendige krav 1, en fremgangsmåte for fremstilling av en betongblokk som definert i det selvstendige krav 13 og en betongblokk som definert i det selvstendige krav 18. Ytterligere, foretrukne utførelsesformer av splitteanordningen er angitt i de uselvstendige kravene 2-12, mens ytterligere, foretrukne utførelsesformer av fremgangsmåten for fremstilling av en betongblokk er angitt i de uselvstendige kravene 14-17.

Oppfinnelsen vedrører utstyr og tilordnede fremgangsmåter for fremstilling av støtteveggblokker av betong. Når et antall blokker ifølge oppfinnelsen legges opp i en vegg, med forskyvning mellom hver blokkrad i veggen, vil hylleutseendet mellom blokkradene være minimalisert.

Ifølge ett aspekt av oppfinnelsen er det tilveiebrakt en splitteanordning for en blokksplittemaskin, innbefattende en innretning for splitting av et emne langs en splittelinje for tilforming av minst én blokk med en irregulær frontflate. En anleggsflate er anordnet ved splittelinjen på minst én side av denne, og anleggsflaten innbefatter et antall pigger som virker mot en overflate på emnet under en splitting for dermed å hugge løs flis og opprue emnets overflate og avrunde blokkanten der hvor emnets overflate og blokkens frontflate møtes.

I den foretrukkede utførelsesform strekker antallet pigger seg over en avstand i hovedsaken parallelt med splittelinjen, og i en avstand fra splittelinjen. I den foretrukkede utførelsesform befinner de piggspisser som ligger lengst fra splittelinjen også lengst fra emnet når splitteanordningen er i sin hvilestilling før en splitting.

I den foretrukkede utførelsesform er splittelinjen en geometrisk lineær, dvs. en rett linje. Imidlertid kan splittelinjen ha andre former, eksempelvis kan den være krummet, slangeformet eller bestå av et antall ikke-innrettede rette segmenter.

I en foretrukket utførelsesform innbefatter innretningen for splitting en blokksplitter som er festet til en blokksplitterholder. Anleggsflaten med antallet pigger, utgjør fordelaktig en del av blokksplitterholderen.

I en mer foretrukket utførelsesform er blokksplitterholderen en knivholder og blokksplitteren er en splittekniv. Blokksplitteren kan også bestå av et antall fremspring som er festet til holderen.

Splitteanordningen ifølge oppfinnelsen benyttes i en blokksplittemaskin for splitting av emnet for dannelse av en blokk med den flishuggede og oppruede øvre flate langs frontflaten, og med den avrundede kant der hvor den øvre overflaten og blokkens frontflate møtes.

Oppfinnelsen vedrører også en fremgangsmåte for fremstilling av en betongblokk som har en irregulær frontflate, en flishugget og oppruet toppflatedel nær frontflaten, og en avrundet kant der hvor blokkens toppflate og frontflate møtes. Fremgangsmåten innbefatter tilveiebringelse av en første splitteanordning med en blokksplitter og en anleggsflate nær blokksplitteren, forsynt med et antall pigger som er anordnet for samvirke med en flate, tilsvarende toppflatedelen, på et betongemne som skal splittes langs en splittelinje. Piggene strekker seg over en avstand i hovedsaken parallelt med blokksplitteren og i en avstand fra blokksplitteren slik at piggene vil gå mot emnets overflate nær og over en avstand i hovedsaken parallell med splittelinjen og i en avstand fra splittelinjen under en splitting, for derved å flishugge og opprue toppflatedelen og avrunde blokken på kanten der hvor blokkens toppflate og frontflate møtes. Et betongemne er anordnet slik i forhold til den første splitteanordning at emnet kan splittes ved hjelp av den første splitteanordning, og emnet blir splittet i minst to deler ved hjelp av splitteanordningen.

En betongblokk ifølge oppfinnelsen innbefatter et blokklegeme som har en toppflate, en bunnflate, en frontflate mellom toppflaten og bunnflaten, en bakre flate mellom toppflaten og bunnflaten, og sideflater mellom front- og bakflaten. Et lokaliseringsfremspring er utformet i ett med blokken, på toppflaten eller bunnflaten. Der frontflaten og toppflaten møtes dannes en øvre kant. Der frontflaten og bunnflaten møtes, dannes en nedre kant. Frontflaten og minst en del av den øvre kant er irregulære. I tillegg vil en del av toppflaten nær frontflaten være flishugget og oppruet, og blokkanten der toppflaten og frontflaten møtes, er avrundet, hvilket skyldes det nevnte antall pigger på splitteanordningens anleggsflate, som bearbeider emnet under splittingen.

Disse og ulike andre fordeler og trekk ved oppfinnelsen er definert i patentkravene. For bedre forståelse av oppfinnelsen, dens fordeler og hensikter, skal det nå vises til tegningen og den etterfølgende beskrivelse av et foretrukket utførelseseksempel av oppfinnelsen. Fig. 1 er et perspektivriss av en bunnsplitteanordning ifølge oppfinnelsen for bruk i en blokksplittemaskin. Fig. 2 er et grunnriss av bunnsplitteanordningen vist i forhold til et emne som skal splittes. Fig. 3 er et enderiss av bunnsplitteanordningen og av en oppsplitteanordning, anordnet for splitting av et emne. Fig. 3A er et detaljert sideriss av et legeme som definerer rygger og forsenkninger i anleggsflatene. Fig. 4 er et perspektivriss av en murblokk som er splittet fra et emne ved hjelp av topp- og bunnsplitteanordningene av den type som er vist i fig. 3.

Fig. 5 er et sideriss av murblokken i fig. 4.

Fig. 6 viser en vegg bygget opp med et antall blokker som i fig. 4.

Fig. 7 er et enderiss av bunnsplitteanordningen med en alternativ utførelse av en toppsplitteanordning, for splitting av et emne. Fig. 8 er et perspektivriss av en murblokk som er splittet fra et emne ved hjelp av topp- og bunnsplitteanordningene av den type som er vist i fig. 7.

Fig. 9 er et sideriss av murblokken i fig. 8.

Fig. 10 viser en vegg bygget opp med et antall blokker som i fig. 8.

Oppfinnelsen vedrører splitting av betongblokkemner for å få frem et mer naturlig utseende på de flatene til betongstøttemurblokker som fremkommer ved splitting av emnene.

Utstyr og fremgangsmåter som gir en mer naturlig utseende blokkflate og som eliminerer de regulære, skarpe flatekantene, er vist i US serienr. 09/884,795 (innlevert 19. juni 2001) og i 09/691,864 (innlevert 19. oktober 2000), og i US patent 6 321 740. Som vist i disse dokumenter er en splitteanordning forsynt med et antall fremspring som er anordnet på minst én side av en splittelinje som et emne som skal splittes med splitteanordningen, innrettes etter. Fremspringene er anordnet for bearbeidelse av emnet under splittingen for derved å tilveiebringe en irregulær frontflate og en irregulær øvre og nedre frontkant på den resulterende blokk. Et typisk emne som splittes, består av to blokker som er støpt med no-slump-betong i et flate mot flate arrangement slik at splittingen av emnet gir en irregulær frontflate på begge blokker.

Det skal nå vises til tegningsfigurene hvor like deler er gitt samme henvisningstall i de ulike figurer. Fig. 1 viser en første eller bunnsplitteanordning 10 ifølge oppfinnelsen. Bunnsplitteanordningen 10 benyttes i en blokksplittemaskin som innbefatter en andre eller toppsplitteanordning 12 plassert motsatt bunnsplitteanordningen 10 (se fig. 3). Blokksplittemaskiner som egner seg for bruk av bunn- og toppsplitteanordningene 10, 12 for utøvelse av oppfinnelsen, kan fås fra Lithibar Co., Holland, Michigan og fra andre utstyrsfabrikkanter. Med hensyn til splitteinnretningen så refererer termene "bunn", "topp", "øvre" og "nedre" seg til splitteanordningenes posisjoner i forhold til emnet under splittingen. Emnet orienteres fortrinnsvis med "leppene" opp under splittingen. En slik orientering muliggjør at emnet kan ligge flatt på det som vil være den øvre flaten på den eller de resulterende blokker når denne eller de legges i en vegg.

Splitteanordningen 10 er beregnet til å kunne bevege seg opp gjennom en åpning i et bærebord (ikke vist), på en i og for seg kjent måte, for samvirke med ett eller flere emner 14 under splittingen, og til å bevege seg ned gjennom åpningen etter ferdig splitting, slik at splittstykkene kan fjernes fra splittemaskinen og ett eller flere nye emner kan plasseres i splittemaskinen, innrettet i forhold til splittelinjen SL (se fig. 2).

Som vist i fig. 1 og 3 innbefatter splitteanordningen 10 en blokksplitterholder 16 med en dertil festet blokksplitter 18, hvilke deler sammen danner en innretning for splitting av emnet 14.1 det viste eksempel er holderen 16 en knivholder og blokksplitteren 18 er en splittekniv. For letthets skyld skal oppfinnelsen heretter beskrives under henvisning til "knivholder 16" eller "holder 16" og "splittekniv 18" eller "kniv 18". Det skal imidlertid nevnes at holderen 16 og splitteren 18 kan utformes som andre strukturer enn de som er vist i figurene. Blokksplitteren kan også være i form av fremspring (beskrevet nedenfor).

Kniven 18 har en sentral kuttekant 20. Som det går frem av fig. 2 går denne sentrale kuttekant 20 parallelt med og danner den splittelinje SL som emnet eller emnene skal splittes langs. I den foretrukkede utførelse er splittelinjen SL en rett linje, og som følge herav vil blokkens resulterende splittflate være i hovedsaken plan. Imidlertid kan splittelinjen ha andre utforminger, og kan eksempelvis om så ønskes, være krummet. Knivholderen 16 innbefatter anleggsflater 22a, 22b som strekker seg ut fra kniven 18.

Likeledes, som vist i fig. 3, innbefatter toppsplitteanordningen 12 en knivholder 24 med en kniv 26 som har en sentral kuttekant 28. Den sentrale kuttekant 28 går parallelt med kuttekanten 20 langs splittelinjen SL. Knivholderen 24 har anleggsflate 30a, 30b som strekker seg ut fra kniven 26.

Anleggsflatene 22a, 22b, 30a, 30b strekker seg ut fra den respektive kniv 18, 26 med en relativ liten vinkel, slik at flatene 22a, 22b, 30a, 30b vil gå mot emnet eller emnene under en splitting. Dette samvirket vil bryte opp splittkantene på de resulterende splittstykker på en tilfeldig måte. Denne irregulære oppbryting kan forsterkes ved å anordne emnepåvirkende fremspring på anleggsflatene 22a, 22b, 30a, 30b. Anleggsflatene 22a, 22b, 30a, 30b er fortrinnsvis orientert med en vinkel a på mellom 0° og 30° i forhold til horisontalen, mest foretrukket ca. 23°.

Splitteanordningene 10, 12 innbefatter også emnepåvirkende fremspring 32, 34 på anleggsflatene 22a, 22b, 30a, 30b, og disse fremspring er justerbare og fjernbare. På denne måten kan én og samme knivanordning benyttes for splitting av ulike emneformer ved å endre antall, plassering, avstand og høyde for fremspringene. Fremspringene 32, 34 er fordelaktig skrudd inn i tilsvarende gjengede åpninger i anleggsflatene 22a, 22b, 30a, 30b slik at de kan justeres, selv om man kan benytte andre høydejusteringsmidler. Under en splitting vil fremspringene, knivene og knivholderne imidlertid være fast fiksert i forhold til hverandre, slik at når knivholderen beveger seg, vil samtidig de til kniven og knivholderen tilhørende fremspring også beveger seg.

Fremspringene 32, 34 i denne utførelsesformen er fortrinnsvis fremstilt av et karbidtippet metallmateriale. I tillegg er de øvre flatene til fremspringene 32, 34 innbyrdes forskjøvet, slik at det dannes flere pyramider i et sjakkmønster. Slike fremspring kan fås fra Fairlane Products Co., Fraser, Michigan. Det skal her være underforstått at det kan benyttes andre fremspringtoppflateformer innenfor et bredt utvalgsområde. Høyden til fremspringenes toppflate er fortrinnsvis ca. 0,1 cm under knivenes 18, 26 kuttekanter 20, 28. Imidlertid kan fremspringene ligge noe lavere,

eller noe høyere enn toppen av knivene 18, 26, innenfor oppfinnelsen. De viste fremspring har en diameter på ca. 1,9 cm med en gjengestigning på 3,94 gjenger pr. cm og en lengde på 3,81 cm. Diametre mellom ca. 1,27 cm og ca. 2,54 cm antas å være foretrukkede verdier. Det løse blokkmaterialet som oppstår under splittingen og går inn i gjengene, anses kombinert med den vertikale splitteslagkraft, å være tilstrekkelig til å låse fremspringene på plass. Imidlertid kan det benyttes andre mekanismer for låsing av fremspringene på plass i forhold til knivene under splittingen.

Knivene 18, 26 og fremspringene 32, 34 er slitesteder under splittingen. Den løsgjørbare montering av fremspringene 32, 34 muliggjør at fremspringene kan tas løs og byttes ut etter behov, eksempelvis som følge av slitasje. Det foretrekkes også

at knivene 18, 26 er utbyttbare, slik at knivene kan byttes ut etter behov ved slitasje. Knivene 18, 26 kan festes i de respektive knivholdere 16, 24 ved hjelp av mange mulige konvensjonelle fastgjøringsmetoder, eksempelvis ved at knivene boltes fast i knivholderne, med hver kniv løsbart anordnet i et spor utformet i den respektive knivholder, som vist i fig. 3. Knivene kan også være utformet i ett med den respektive knivholder om så ønskes.

Bunnsplitteanordningen 10 har også justerbare og løsgjørbare emnebearbeidende fremspring 36 som strekker seg vertikalt opp fra horisontale skuldre 38, slik det er vist i fig. 1-3. Fremspringene 36 har lignende utførelse som fremspringene 32, 34,

selv om fremspringene 36 kan være større eller mindre enn fremspringene 32, 34, avhengig av hvilken virkning man ønsker å oppnå.

Vinkelstillingen til fremspringene 32, 34 på anleggsflatene 22a, 22b, 30a, 30b på knivholderne 16, 24 muliggjør at fremspringene 32, 34 kan grave seg inn i emnet eller emnene og bryte løs materialet, primært nær den resulterende blokks bunn- og toppkanter, men uten derved å bryte vekk for mye materiale.

Bunnsplitteanordningen 10 får vanligvis kontakt med emnet 14 etter at toppsplitteanordningen 12 har begynt sitt splittearbeid. Toppsplitteanordningens 12 begynnende splitting kan tvinge de resulterende splittstykker av emnet 14 vekk fra hverandre før bunnsplitteanordningen 10 og de vinkelstilte fremspring 32 kan helt gjennomføre sin splitting. De vertikale fremspring 36 på knivholderens 16 skuldre 38 bidrar imidlertid til å holde de splittede stykker på plass slik at de vinkelstilte fremspring 32 kan gjennomføre sin splitting. De vertikale fremspring 36 vil også bryte vekk deler av de splittede stykker nær toppkantene til den eller de resulterende blokker.

Splitteanordningene 10, 12 og deres trekk som beskrevet foran, er beskrevet i US serie nr. 09/884,795, 09/691,864 og US patent 6 321 740.

Fremspringene 32, 34, 36 på splitteanordningene 10, 12 er lokalisert slik at materialet primært brytes løs fra de deler av de resulterende blokker som svarer til topp og bunn, venstre og høyre fronthj ørner. (Hva angår resulterende blokker så refererer termene "topp", "bunn", "øvre" og "nedre" seg til blokkene slik de vil bli lagt i en vegg). Bryting av topp- og bunnkanter mellom fronthj ørnene skjer primært ved angrep mot flatene 22a, 22b, 30a, 30b.

Under henvisning til fig. 1-3 skal det nevnes at utseendet til den ferdige blokk også kan fremmes ved å modifisere anleggsflatene 22a, 22b mellom fremspringene 32

slik at anleggsflatene 22a, 22b vil hugge løs flis og rue opp en del av blokkens øvre flate nær frontflaten. Dette vil minimalisere utseendet av en hyllekant når blokkene er stablet i innbyrdes forskjøvne rader. Flatemodifikasjonene bør være slik at ekstra betongmateriale hugges vekk når anleggsflatene 22a, 22b får kontakt med emnet for oppruing av hyllearealet på blokkens øvre flate. Flatemodifikasjonene innbefatter fordelaktig et antall topper utformet på anleggsflatene 22a, 22b mellom fremspringene 32.

I den foretrukkede utførelsesform er toppene i form av et antall rygger 42 som går parallelt med knivens 18 kuttekant 20. Mellom ryggene 42 er det fordypninger eller spor. Som vist i fig. 3 og 3A gir de vekslende rygger 42 og forsenkninger anleggsflatene 22a, 22b et i hovedsaken seratert eller sagtannlignende utseende når man betrakter det hele fra enden. Ryggene 42 er fordelaktig vinkelstilt i retning mot emnet 14, og har fordelaktig skarpe avslutninger. Alternativt kan ryggene 42 ha avrundede avslutninger, men da vil den resulterende virkning være i hovedsaken mindre enn når det benyttes skarpe avslutninger. Ryggene 42 og forsenkningene kan benyttes alene eller i kombinasjon med fremspringene 32, 36.

Ryggene 42 strekker seg fortrinnsvis fra nær bladet 18 og over hele bredden til anleggsflatene 22a, 22b, og for hvert emne 14, og strekker seg fordelaktig langs i hovedsaken hele lengden til anleggsflatene 22a, 22b mellom fremspringene 32. Avhengig av hvilket resultat man ønsker oppnådd på de resulterende blokker kan ryggene 42 strekke seg langs bare deler av anleggsflatene 22a, 22b mellom fremspringene 32.1 tillegg, avhengig av hvor meget av den øvre blokkflate som man ønsker flishugget og oppruet, kan ryggene 42 strekke seg over delen av bredden til anleggsflatene 22a, 22b istedenfor over hele bredden.

I den utførelse som er vist i fig. 1-3 er ryggene 42 utformet på legemer eller flater 44, og et antall legemer 44 er radet opp ved siden av hverandre og festet til knivholderen 16 for derved å tilveiebringe kontinuerlige rygger og forsenkninger på anleggsflatene 22a, 22b. Et sideriss av et legeme 44 er vist i fig. 3 A. Legemene eller platene 44 er fortrinnsvis av karbidmateriale. Slike legemer kan fås fra Fairlane Products Co., Fraser, Michigan. Istedenfor å bruke et antall individuelle legemer kan det benyttes en enkelt plate som har en lengde lik antallet legemer og har rygger 42 og forsenkninger mellom ryggene. Istedenfor å bruke legemer 44 kan eventuelt ryggene og forsenkningene utformes direkte i knivholderen 16.

Som et alternativ til ryggene 42 kan toppene innbefatte et antall pyramider anordnet i et slags sjakkbrettmønster på anleggsflatene 22a, 22b, på samme måte som toppflatene til fremspringene 32, 34.

Legemene 44 er slitesteder under splittingen. Det foretrekkes derfor at legemene 44 er løsbart montert på knivholderen 16 ved hjelp av én av mange vanlig kjente løsgjørbare festemetoder, eksempelvis ved at legemene boltes fast til holderen 16. Adhesiver kan også benyttes så lenge de bare muliggjør en løsgjøring av legemene. Når legemene 44 er på plass vil vinkel a fortrinnsvis ligge mellom ca. 15 og 23° i forhold til horisontalen (se fig. 3). Det høyeste sted på legemene 44 kan enten være under eller over knivens 18 kuttekant 20. Fordelaktig ligger legemenes høyeste sted mellom ca. 0,3175 cm under og ca. 0,3175 cm over kuttekanten 20.

En blokk 50 som fremkommer ved splitting av emnet 14 med bruk av bunn- og toppsplitteanordningene i fig. 3, er vist i fig. 4 og 5. Blokken 50 har et blokklegeme med en i hovedsaken plan toppflate 52, en i hovedsaken plan bunnflate 54, sideflater 56 (bare én sideflate er synlig i fig. 4 og 5), en frontflate 60 og en bakre flate 62.1 tillegg er blokkens 50 frontflate 60 forbundet med sideflatene 56 ved hjelp av avrundede partier 64, 66. Som følge av anordningen av fremspringene 32, 34 på splitteanordningene 10, 12 (best vist i fig. 2), er de øvre venstre og høyre hjørner og de nedre venstre og høyre hjørner av blokken 50 ved de avrundede partier 64, 66 blitt brutt vekk under splittingen.

Blokken 50 innbefatter en lokaliseringsleppe eller -flens 68 som er utformet i ett med bunnflaten 54 og fordelaktig utgjør en del av den bakre flate 62. Leppen 68 etablerer en jevn forskyvning i en vegg som bygges opp av blokkene 50, og vil gi en viss motstand mot skjærkrefter. I den foretrukkede form er leppen 68 kontinuerlig fra den ene side av blokken 50 og til den andre siden. Leppen 68 må imidlertid ikke nødvendigvis være kontinuerlig fra én side til den andre, og det er heller ikke nødvendig at leppen 68 flukter med den bakre flate 62. Det kan benyttes andre former for fremspring som har samme virkning som leppen 68 med hensyn til lokalisering av blokkene.

I blokken i fig. 4 og 5 må topp- og bunnflatene 52, 54 ikke nødvendigvis være plane, men de må være utformet slik at når de er lagt opp i rader vil blokktoppene og -bunnene i hosliggende rader være i hovedsaken innbyrdes parallelle. Videre er frontflaten 60 på hver blokk bredere enn den bakre flate 62, hvilket er oppnådd ved å vinkelstille i det minste én av sideflatene 56, fortrinnsvis begge sideflater, slik at sideflatene nærmer seg hverandre (konvergerer) mot den bakre flate. En slik utførelse muliggjør bygging av krummede vegger. Man kan også tenke seg at sideflatene 56 begynner å konvergere fra et sted innenfor frontflaten 60. Dette muliggjør hosliggende blokker i anlegg like bak frontflaten, langs regulære flater som ikke er endret som følge av virkningen til splitteren, anleggsflaten eller fremspringene, hvilket vil bety at det er mindre sannsynlig at fint materiale bak veggen kan sige ut gjennom veggflaten.

Blokkens frontflate 60 har en irregulær, stenlignende tekstur. I tillegg vil også frontflatens 60 øvre kant 70 og en nedre kant 72 være irregulær, som følge av splitteanordningene 10, 12.

I tillegg vil ryggene 42 på anleggsflatene 22a, 22b i bunnsplitteanordningen 10 flishugge og opprue en del 74 av blokkens 50 toppflate 52 nær den øvre kant 60 og frontflaten 60 på blokken. Det huggede og oppruede parti 74 bidrar til å minimalisere utseendet av en hylle når et antall lignende blokker 50 legges opp i en vegg 100 med forskyvning mellom hver blokkrad i veggen 100 (se fig. 6). Blokkens 50 øvre kant 70 er også lett avrundet som følge av ryggene og sporene 42.

Fig. 6 viser en vegg 100 som er bygget opp med et antall blokker 50. Ryggene 42 og forsenkningene på anleggsflatene 22a, 22b i bunnsplitteanordningen 10 tilveiebringer de huggede og oppruede partier 74 på blokkenes 50 toppflater 52. Da hver rad er forskjøvet relativt den underliggende rad vil et parti 80 av hver blokks 50 toppflate 52 i den nedre rad være synlig mellom frontflaten 60 til hver blokk i den nedre rad og frontflaten 60 til hver blokk i den hosliggende øvre rad. Uten den foran beskrevne behandling ville hele partiet 80 være regulært og plant, og tydelig gi et utseende av en hylle mellom hver rad. Som et resultat av bearbeidelsen med ryggene 42 vil de flishuggede og oppruede partier 74 av de synlige partier 80 være irregulære og ikke-plane, slik at derved utseendet av en hylle minimaliseres og den av blokkene 50 dannede vegg vil få et mer naturlig utseende.

I fig. 7 er toppsplitteanordningens 12 anleggsflate 30a, 30b vist med legemer eller plater 44. Legemene 44 er fortrinnsvis identiske med de legemer som benyttes i bunnsplitteanordningen 10, slik at anleggsflatene 30a, 30b vil ha et antall topper i form av vekslende rygger og forsenkninger eller spor. Imidlertid kan overflatemodifikasjonene på anleggsflatene 30a, 30b være annerledes enn overflatemodifikasjonene på anleggsflatene 22a, 22b. Bruken av topper i toppsplitteanordningen 12, i tillegg til de som er anordnet i bunnsplitteanordningen 10, bidrar til å avrunde blokkens frontflate fra toppen og til bunnen. I tillegg vil frontflaten se mer jevn ut.

En blokk 50' som oppstår ved splitting av et emne med bruk av bunn- og toppsplitteanordningene i fig. 7, er vist i fig. 8 og 9. Som følge av toppene på toppsplitteanordningen 12 vil en del 76 av blokkens bunnflate 54 nær bunnkanten 72 bli flishugget og oppruet og bunnkanten 72 vil også bli lett avrundet, slik det er vist i fig. 8 og 9. En vegg 100' som er bygget oppmed et antall slike blokker 50', er vist i fig. 10.

På hver blokk 50 eller 50' kan frontflaten 60 være marmorert eller spraglet, og de avrundede partier 64, 66 og minst én del av sideflatene 56 kan gis en lett tekstur, som vist og beskrevet i US serie nr. 09/884,795. Fordelaktig gis sideflatene 56 en lett teksturering over hele lengden.

Det vil kunne forekomme at det anses å være tilfredsstillende at en blokk gis bare én irregulær kant ved frontflaten og bare et flishugget og oppruet toppflateparti. Det vil derfor være mulig, og det ligger innenfor oppfinnelsens ramme, at et emne bare slittes ved bruk av én enkelt av de foran beskrevne splitteanordninger. Videre kan en splitteanordning ha anleggsflateforhøyninger på bare én side av splittelinjen, og kan ha fremspring som er anordnet på bare én side av splittelinjen. Videre kan en splitteanordning ha anleggsflateforhøyninger uten at det benyttes fremspring.

Det ligger innenfor oppfinnelsens ramme at et emne kan splittes slik at det fremkommer én enkelt blokk og ett eller flere stykker som regnes som avfall. I et slikt tilfelle kan anleggsflateforhøyningene og fremspringene (dersom de benyttes) på bunn- og toppsplitteanordningene være anordnet på den samme siden av splittelinjen i hver splitteanordning.

Det ligger også innenfor oppfinnelsens ramme at splitteanordningene kan benyttes uten knivene 18, 26.

Claims (18)

1. Splitteanordning (10, 12) for en blokksplittemaskin innbefattende en blokksplitter (18, 26) som definerer en splittelinje (SL), hvilken blokksplitter er utformet for splitting av et emne (14) som er plassert i blokksplittemaskinen innrettet i forhold til splittelinjen for derved å tilforme i det minste én blokk (50) med en irregulær frontflate (60); karakterisert vedat et antall topper (42) nær splittelinjen, på i det minste én side av denne, hvilke topper virker mot en flate på emnet under en splitting, hvilket antall topper innbefatter et antall topper som strekker seg over en avstand parallelt med splittelinjen tilsvarende en større del av lengden til frontflaten til den blokken som skal dannes og omfattende et antall topper som strekker seg i en avstand fra splittelinjen, idet toppenes avslutninger som ligger lengst fra splittelinjen, ligger lengre fra emnet når splitteanordningen (10, 12) er i sin hvilestilling før en splitting, idet det nevnte antall topper samvirker med emnets overflate ved anvendelse av blokksplitteren slik at emnets overflate flishugges og rues opp og blokkens (50) kant (70) der hvor emnets overflate og frontflaten (60) møtes, avrundes langs en større del av lengden til frontflaten til den i det minste ene blokk under splittingen.

2. Splitteanordning ifølge krav 1, karakterisert vedat antallet topper er i form av vekslende rygger (42) og forsenkninger.

3. Splitteanordning ifølge krav 2, karakterisert vedat ryggene har skarpe avslutninger.

4. Splitteanordning ifølge et av kravene 2-3, karakterisert vedat ryggene og forsenkningene forløper i hovedsaken parallelt med splittelinjen.

5. Splitteanordning ifølge et av kravene 2-4, karakterisert vedat ryggene (42) og forsenkningene strekker seg i det minste i hovedsaken over hele lengden til den resulterende blokks (50) frontflate (60).

6. Splitteanordning ifølge et av kravene 1-5, karakterisert vedat den nevnte blokksplitter innbefatter en splittekniv (18,26).

7. Splitteanordning ifølge krav 6, karakterisert vedat den nevnte splitteanordning innbefatter et antall topper (42) på hver side av splittelinjen.

8. Splitteanordning ifølge et av kravene 1-7, karakterisert vedat splitteanordningen (10, 12) innbefatter et antall topper (42) på hver side av splittelinjen.

9. Splitteanordning ifølge et av kravene 1-8, karakterisert vedat toppene har avslutninger som ligger i hovedsaken i et plan som danner en spiss vinkel med horisontalen.

10. Splitteanordning ifølge krav 9, karakterisert vedat den nevnte spisse vinkel ligger mellom ca. 0° og ca. 30°.

11. Splitteanordning ifølge krav 1, karakterisert vedat arbeidsemneoverflaten er emnets (14) bunnoverflate.

12. Splitteanordning ifølge et av kravene 1-11, karakterisert vedat den videre innbefatter et antall emne-angripende fremspring (32, 34, 36) nær splittelinjen på den siden som inneholder det nevnte antall topper, hvilke fremspring er plassert slik relativt emnet at de vil bryte vekk materialet fra deler av emnet som svarer til den resulterende blokks topp- eller bunn-fronthj ørner.

13. Fremgangsmåte for fremstilling av en betongblokk (50) som har en irregulær frontflate (60), en flishugget og oppruet øvre flatedel (74) nær frontflaten, og en avrundet kant (70) der hvor blokkens toppflate (52) og frontflate (60) møtes, omfattende - å tilveiebringe en første splitteanordning (10) som innbefatter en blokksplitter (18), - å lokaliseres et betongemne (14) i forhold til den første splitteanordning (10) slik at emnet kan splittes med den første splitteanordning, - å splitte emnet i minst to deler ved hjelp av splitteanordningen (10)karakterisert vedat den første splitteanordningen har et antall topper (42) nær blokksplitteren som er plassert for å samvirke med en flate, korresponderende med toppflatedelen, av et betongemne (14) som skal splittes langs en splittelinje (SL), hvilke topper strekker seg over en avstand hovedsakelig parallelt med splittelinjen tilsvarende en større del av lengden til frontflaten til den blokken som skal dannes og strekker seg i en avstand vekk fra splittelinjen slik at toppene (42) kan påvirke emnets overflate nær og over en avstand i hovedsaken parallelt med splittelinjen langs en større del av lengden til frontflaten til blokken og over en avstand som strekker seg vekk fra splittelinjen under en splitting, for derved å flishugge og rue opp toppflatedelen (74) og avrunde blokkens kant (70) der blokkens toppflate (52) og frontflate (60) møtes.

14. Fremgangsmåte ifølge krav 13, karakterisert vedat den videre innbefatter tilveiebringelsen av en andre splitteanordning (12) motliggende den første splitteanordning (10) og et samvirke med denne for derved å splitte emnet (14).

15. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 13-14, karakterisert vedat den første splitteanordning (10) innbefatter et antall emnebearbeidende fremspring (32, 36) som er anordnet på den samme side av splittelinjen som det nevnte antall topper (42).

16. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 13-15, karakterisert vedat toppene har avslutninger som ligger i hovedsaken i et plan som danner en spiss vinkel mellom ca. 0° og ca. 30° med horisontalen.

17. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 13-16, karakterisert vedat blokksplitteren innbefatter en kniv (18) som har en rett splittekant (20) som danner en rett splittelinje.

18. Betongblokk (50) som et resultat av en splitting gjennomført på et støpt betongemne (14) ved hjelp av minst én splitteanordning (10) i en blokksplittemaskin som innbefatter en blokksplitter (18) for splitting av emnet langs en splittelinje (SL) for derved å danne minst én blokk (50) med en irregulær frontflate (60), og et antall topper (42) nær blokksplitteren på i det minste én side derav som bearbeider emnet under splittingen, hvilken murblokk innbefatter et blokklegeme innbefattende en toppflate (52), en bunnflate (54), en frontflate (60) som strekker seg mellom topp- og bunnflatene, en øvre kant (70) og en nedre kant (72) av frontflaten (60), en bakre flate (62) som strekker seg mellom topp- og bunnflatene, og sideflater (56) mellom frontflaten og den bakre flate, et lokaliseringsfremspring (68) som er utformet i ett med blokken og anordnet på dens bunnflate (54) tilstøtende den bakre flaten, karakterisert vedat frontflaten (60) og i det minste den øvre kant (70) er irregulære, en del (74) av toppflaten (52) nær den øvre kanten (70) og frontflaten er flishugget og oppruet, og den øvre kant (70) er avrundet, idet den flishuggede og opprude toppflatedel (74) og den avrundede øvre kant (70) er et resultat av det antall toppers (42) angrep på emnet (14) under splittingen.